2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden.

2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Husholdningenes disponible realinntekt gikk ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet opp med 1,7 prosent fra 2002 til 2003. Den moderate veksten må ses på bakgrunn av den høye veksten året før. Lønnsinntektene, blandet inntekt 1 og stønadene fra det offentlige ga de største bidragene til inntektsveksten. Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 1,1 prosent i 2003.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 2.1)

Figur 2.1 viser husholdningenes disponible inntekt som andel av disponibel inntekt for Norge, og som andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren. I 1999 steg oljeinntektene kraftig og veksten i husholdningenes disponible inntekt flatet ut, noe som bidro til at husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge falt. Denne utviklingen fortsatte i 2000 og 2001, med moderat til svak vekst i husholdningenes disponible inntekt og kraftigere vekst i oljeinntektene. I 2002 ble oljeinntektene noe redusert i forhold til de to foregående årene. Samtidig var det kraftig vekst i husholdningenes inntekter, noe som førte til at andelen igjen økte. For 2003 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at andelen er omtrent på høyde med andelen i 2002. Husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har vist et jevnere forløp, med en nedadgående tendens i konjunkturoppgangen etter 1993 og fram til 1997. For hele perioden 1997 - 2003 har andelen vist en svakt økende tendens hvis en ser bort fra 2001, hvor andelen falt kraftig. I 2002 kom andelen opp på om lag samme nivå som i perioden 1997-2000, og foreløpige nasjonalregnskapstall viser at andelen ligger på omtrent samme nivå i 2003.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster. Det har siden starten på konjunkturoppgangen rundt 1993 vært høy vekst i husholdningenes disponible realinntekt. Veksten var spesielt høy i årene 1996-1998. I perioden 1994 - 2003 var den gjennomsnittlige veksten 3,5 prosent per år. Ifølge nasjonalregnskapet økte husholdningenes disponible realinntekter med 1,7 prosent i 2003. Dette er hele 7,1 prosentpoeng lavere enn veksten i 2002. Gjennomsnittlig vekst de siste 3 år har vært 3,5 prosent. Dette er samme vekst som den gjennomsnittlige årsveksten i perioden 1994-2003. De store svingningene i inntektsveksten i de siste årene, skyldes i all hovedsak både store positive og negative vekstbidrag fra mottatt aksjeutbytte. Størrelsen på utbetalt aksjeutbytte kan til dels styres av husholdningene selv gjennom foretak der husholdningene eier majoriteten av aksjene. Det ser ut til at skattemessige tilpasninger har bestemt mye av utviklingen i mottatt aksjeutbytte de siste 4 årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1994-2003 2. Bidragene fra lønnsinntekter har jevnt over vært store i de siste 10 årene med unntak av 2000 hvor bidraget var mer beskjedent. Foreløpige tall fra nasjonalregnskapet viser at vekstbidraget fra lønnsinntektene var på bare 3,1 milliarder i 2003, noe som tilsvarer 0,4 prosentpoeng. Dette er hele 3,6 prosentpoeng lavere enn lønnsbidraget i 2002, og det laveste bidraget lønnsinntektene har gitt til disponibel realinntekt i hele 10-års perioden.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i perioden 1994-2003 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden fra 1993 til 1997 var bidragene fra offentlige stønader gjennomgående beskjedne. Nedgangen i antall arbeidsledige forklarer mye av denne utviklingen. I perioden 1998-2002 var bidraget fra offentlige stønader gjennomgående høyt. Dette må ses i sammenheng med en økning i pensjonssatsene, vekst i antall pensjonister, samt innføring av kontantstøtteordningen i perioden. For 2003 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at posten ga et vekstbidrag på 15,6 milliarder kroner, som tilsvarer 2,1 prosentpoeng. Det relativt høye vekstbidraget må ses i sammenheng med økningen i arbeidsledighetsstønader.

Bidragene fra skatt av inntekt og formuevil, med uendrede gjennomsnittlige skattesatser, være negative så lenge realinntektene øker. De negative vekstbidragene for årene 1994-2003 har sammenheng med realinntektsveksten som fant sted i denne perioden. Nasjonalregnskapet anslår at skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 4,1 milliarder 2003-kroner fra 2002 til 2003, tilsvarende 0,5 prosentpoeng. Det relativt beskjedne negative bidraget må ses i sammenheng med den beskjedne realinntektsveksten og spesielt den beskjedne veksten i lønnsinntektene.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Utviklingen i netto formuesinntekter bidro positivt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1994-1998, blant annet som en følge av den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene. I perioden 1998-2000 endret dette bildet seg noe. En markant økning i rentene i 3. kvartal 1998 bidro til en økning i husholdningenes netto renteutgifter. Denne utgiftsøkningen ble til en viss grad motvirket av at husholdningenes aksjeutbytte også økte, slik at posten ga et svakere positivt bidrag til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt i 1998. Det var en betydelig økning i netto renteutgifter i 1999. Inntektene fra aksjeutbytte økte ikke like mye, slik at posten netto formuesinntekter ga et negativt vekstbidrag på 0,8 prosentpoeng. Netto renteutgifter økte også i 2000, men aksjeutbytte økte også kraftig, noe som har bidratt til et positivt vekstbidrag fra netto formuesinntekter på 1,6 prosentpoeng. I 2001 viser endelige tall fra nasjonalregnskapet at posten ga et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 2,8 prosentpoeng. Dette må ses i sammenheng med en kraftig nedgang i mottatt aksjeutbytte, samt fortsatt høyere vekst i rentebærende gjeld enn i rentebærende fordringer. For 2002 viser tall fra nasjonalregnskapet at endringene i netto formuesinntekter bidro med hele 27,3 milliarder 2003-kroner til veksten i husholdningenes disponible realinntekt, tilsvarende 4,0 prosentpoeng. Dette skyldes i hovedsak en kraftig vekst i utbetalt aksjeutbytte i 2002. For 2003 anslår nasjonalregnskapet at posten ga et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 7,8 milliarder 200 3-kroner, noe som tilsvarer 1 prosentpoeng. Dette forklares med at økningen i netto renteinntekter i fjor, var mindre enn antatt nedgang i mottatt aksjeutbytte. Tallene for mottatt aksjeutbytte er imidlertid fortsatt svært usikre.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet per person kan for 2003 anslås til i overkantkant av 166 000 kroner. Med omtrent 2,3 personer per husholdning (jfr. Folke- og boligtellingen 2001) blir gjennomsnittlig disponibel realinntekt per husholdning i overkant av 380 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perioden 1994-2003. I denne perioden har den årlige gjennomsnittlige veksten i disponibel realinntekt per person vært på 2,9 prosent. For 2003 viser foreløpige nasjonalregnskapstall en vekst på 1,1 prosent. Dette er hele 7,1 prosentpoeng lavere enn veksten i 2002. Gjennomsnittlig vekst de siste 3 årene har vært på 2,9 prosent, som er lik den gjennomsnittlige veksten de siste 10 årene.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Lønnstakere hadde en gjennomsnittlig økning i reallønn etter skatt på 2,1 prosent fra 2002 til 2003. For hovedgrupper av lønnstakerne lå veksten mellom 1,2 og 3,1 prosent. Veksten i reallønn etter skatt fra 2001 til 2002 var i gjennomsnitt på 4,5 prosent.

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jf. boks 2.1. I dette avsnittet studeres utviklingen i kjøpekraft for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, dvs. som har lønn som hovedinntektskilde. Reelle endringer i skatter vil medføre forskjeller i lønnsveksten før og etter skatt. I tillegg vil økning i priser normalt bidra til at lønn etter skatt øker mindre reelt enn nominelt. Veksten i reallønn etter skatt forteller hvordan kjøpekraften for lønnsinntekten for ulike grupper lønnstakere endrer seg.

Økningen i gjennomsnittlig reallønn 3 etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var om lag 2,1 prosent fra 2002 til 2003. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var 1,7 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet pr. person var 1,1 prosent fra 2002 til 2003. 4

2.2.1 Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 2001 til 2003 for hovedgrupper av lønnstakere

Reglene for beskatning av lønnsinntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 2004. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998 og 49,3 prosent i 1999 og 55,3 prosent i 2000 til 2004. I de senere årene har det blitt vedtatt enkelte skattelettelser på lønnsinntekter gjennom økninger i bunnfradragene og lettelser i toppskatten. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 2000 til 2004 fremgår i tabell 7.1 i vedlegg 7.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 2001 til 2003. Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i nivå og vekst i årslønn som gjengis i tabell 3.1.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt 5 på 2,1 prosent fra 2002 til 2003. Dette er en reduksjon i veksten på 2,4 prosentpoeng i forhold til veksten fra 2001 til 2002. Reduksjonen skyldes høyere prisvekst og lavere nominell lønnsvekst. I 2002 ble det i tillegg gitt skattelettelser som berørte mange med gjennomsnittsinntekter, mens skattelettelsene i 2003 ikke gir så store utslag.

Vekst i reallønn etter skatt varierer en del for de ulike gruppene uavhengig av den nominelle lønnsveksten. Dette har først og fremst sammenheng med lettelser i toppskatten i årene 2002 og 2003. For grupper som var/er innenfor toppskattegrensen vil høyere innslagspunkt i toppskatten slå ut i relativt høyere reallønnsvekst enn for grupper med gjennomsnittlig årslønn lavere enn innslagspunktet for toppskatt. I 2001 og 2002 var innslagspunktet i toppskatten i trinn 1 hhv. 289 000 kroner og 320 000 kroner, mens grensen økte til 340 700 kroner i 2003. Videre vil lettelser i beskatningen gjennom endrede grenser, som for eksempel økt øvre grense i minstefradraget, gi ulike utslag for veksten i reallønn etter skatt avhengig av lønnsnivå.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 1,2 prosent fra 2002 til 2003, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var 2,4 prosent i samme periode. For kommuneansatte økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 2 prosent fra 2002 til 2003. Veksten for statsansatte var på 1,9 prosent. For ansatte i skoleverket økte reallønnen etter skatt med 3,1 prosent i denne perioden.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på om lag 2 prosent fra 2002 til 2003. I samme periode hadde ansatte innen finanstjenester tilsvarende en kjøpekraftsutvikling på om lag 2,4 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på hva familietyper kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2002 på henholdsvis 275 000 kroner og 500 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Utvalget har i beregningene i tabell 2.6 lagt til grunn en lønnsvekst på 5,7 prosent fra 2001 til 2002 og 4,5 prosent fra 2002 til 2003.

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene fra 2002 til 2003. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt for de utvalgte typehusholdningene fra 1,6 prosent til 2,3 prosent i denne perioden. Økningen i reallønnen etter skatt er relativt høyest for husholdninger uten barn. Dette skyldes at barnetrygdsatsene er underregulert ift. lønnsveksten i perioden.

2.2.2 Kort om endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2003 til 2004

Skattereglene for lønnstakere for 2004 er i hovedsak justert med forventet lønnsvekst. Det særskilte fradraget i arbeidsinntekt (også kalt lønnsfradraget) ble imidlertid holdt nominelt uendret på 31 800 kroner fra 2003 til 2004. Det vises til tabell 7.1 i vedlegg 7 for en oversikt over skattesatser og grenser.

Det er vedtatt lettelser i skatteregler som kan påvirke lønnstakere. Fradraget for fagforeningskontingent øker fra 1 450 kroner til 1 800 kroner. Videre er bunnfradraget ved beregning av inntekt ved fordel av egen bolig økt fra 80 000 kroner til 90 000 kroner.

Barnetrygden er nominelt uendret fra 2003 til 2004.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 2001 til 2003

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,8 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av 1 G (1,6 G for ektepar) og særtillegg. Særtillegget gis til pensjonister uten rett til tilleggspensjon eller som har tilleggspensjon lavere enn særtillegget, og kan derfor oppfattes som en minimums tilleggspensjon. Særtillegget for minstepensjonister ble økt fra 1,5 til 1,6 G fra 1.5. 2003.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir normalt regulert 1. mai hvert år. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige fødte uføre/unge uføre i perioden 1.5.1993 til 1.5.2004 fremgår av tabell 7.2 i vedlegg 7.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i utbetalt pensjon var 5,2 prosent fra 2001 til 2002. I 2003 ble imidlertid grunnpensjonen for ektepar økt slik at disse fikk en økning i utbetalt pensjon på 7,4 prosent fra 2002 til 2003, mens enslige fikk en økning tilsvarende reguleringen av grunnbeløpet på 5,1 prosent.

Tabell 2.7 viser beregnet vekst i minstepensjon og realvekst i minstepensjon uten andre inntekter eller formue fra 2001 til 2002 og fra 2002 til 2003. Realveksten i pensjon var 3,9 prosent fra 2001 til 2002. For enslige pensjonister ble veksten 2,6 prosent fra 2002 til 2003. Den lavere realveksten i pensjon kan forklares med høyere prisvekst. Økt grunnpensjon for ektepar bidrar til at realveksten for denne gruppen økte med 4,9 prosent fra 2002 til 2003.

Pensjonister har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. og betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utover minstepensjon ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis med økende inntekt.

Beregningene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

Utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist vil variere avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

2.3.1 Kort om endringene i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 2003 til 2004

Særfradraget for alder og uførhet ble holdt uendret fra 2003 til 2004. Grensene for skattefri nettoinntekt for pensjonister er oppjustert med den anslåtte lønnsveksten i 2004 til 88 600 kroner for enslige pensjonister og 143 800 kroner for ektepar.

Endringene i skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2004 vil begynne å betale skatt på inntekter over 116 579 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar begynne å betale skatt på inntekter over 189 211 kroner. Dette er en økning på 4 prosent i forhold til 2003. Det er her lagt til grunn at pensjonistenes nettoformue ikke overstiger 200 000 kroner. Det forutsettes også at pensjonistene kun har pensjonsinntekt og kun har standardfradrag.