2 Innspill fra Landsorganisasjonen (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), næringslivsforeninger, universiteter, virkemiddelaktører og Sametinget

2.1 Brev av 10.03.2004 til Landsorganisasjonen i Norge fra Distriktskommisjonen

Distriktskommisjonen ble nedsatt i februar 2003, og skal avgi sin innstilling i form av en NOU i september 2004. Alle de politiske partiene på Stortinget, partene i arbeidslivet og ulike andre instanser er representert. Kommisjonens mandat er å foreta en gjennomgang av helheten i dagens distrikts- og regionalpolitikk, og legge fram konkrete forslag til endringer.

Distriktskommisjonen ønsker å sikre et bredt tilfang av innspill i sitt arbeid, og henvender seg nå til ulike aktører med invitasjon til å gi innspill på blant annet de problemstillingene som er skissert nedenfor. Bakgrunnen for denne henvendelsen til LO er at aktørene i arbeids- og næringslivet vil kunne spille en sentral rolle i lokal næringsutvikling og utnyttelse av verdiskapingspotensialet, og dermed regional utvikling i Norge.

Vi ønsker spesielt tilbakespill på følgende problemstillinger:

• Vi ønsker konkrete vurderinger av og forslag til oppgaver og beslutningsmyndighet som bør legges til lokalt og/eller regionalt nivå. Forslagenes betydning for framtidig rolledeling og samspill mellom offentlige organer på ulike nivå – spesielt det regionale nivået –, og mellom disse og aktørene i nærings- og arbeidslivet, bør stå sentralt i innspillet. Forslagene bør så langt som mulig begrunnes, gjerne med utgangspunkt i opplevde ”flaskehalser”.

• I forlengelsen av dette kan det også være interessant å vurdere om økt regional beslutningsmyndighet og variasjon kan være et dilemma i forhold til bl.a. et prinsipp om nasjonale, standardiserte personrettede tiltak.

• Erfaringer viser at framveksten av nye, kunnskapsbaserte næringer forutsetter stor mobilitet hos arbeidstakerne og ofte fører til sentralisering. Kommisjonen mottar gjerne vurderinger av hvorvidt slike krav til mobilitet kan utgjøre et dilemma i forhold til arbeidstakeres interesser og velferd.

Er det andre innfallsvinkler som ønskes vektlagt, står dere selvsagt fritt til det.

Med vennlig hilsen

Johan Petter Barlindhaug

leder av Distriktskommisjonen

2.2 Innspill til Distriktskommisjonen fra Landsorganisasjonen i Norge (LO)

LO mottok brev fra Distriktskommisjonen av 10. mars i år, med ønske om innspill med vurderinger av og forslag til oppgaver og beslutningsmyndighet, og hvor de bør legges - lokalt eller regionalt.

2.2.1 Innledning

Debatten om kommune- og fylkesstruktur, distriktspolitikk og distriktspolitiske virkemidler foregår på flere nivå, og mulige modeller for både geografisk organisering og oppgavefordeling trekkes frem i denne sammenheng. Sykehusreformen og den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten har aktualisert debatten om både oppgavefordeling og modeller for organisering av viktige samfunnsområder.

LOs innspill til distriktskommisjonen er derfor, på det nåværende tidspunkt, av mer generell og overordnet karakter. LO tar imidlertid høyde for å konkretisere sine innspill til oppgaver og beslutningsmyndighet i løpet av høsten 2004 i forbindelse med den bebudede NOU.

LO vil uavhengig av dette fremheve spesielt den betydningen som distrikts- og regionalpolitikken har i et likestillingspolitisk perspektiv og at dette derfor må tas med som et viktig aspekt i distriktskommisjonens arbeide.

2.2.2 Generelle kommentarer

I en gjennomgang av dagens distrikts- og regionalpolitikk er vårt utgangspunkt hvordan vi kan videreutvikle en spredt bosetting og levedyktige lokalsamfunn, og bevare en sterk offentlig sektor under folkevalgt kontroll. Dette er sentrale målsettinger som er gjensidig avhengig av hverandre, og som har vært bærende prinsipper i den distriktspolitiske utformingen.

Etter vårt syn må følgende hovedhensyn ligge til grunn i vurderingen av oppgavefordeling og beslutningsmyndighet:

• hensynet til innbyggere i alle aldersfaser.

• hensynet til å opprettholde og videreutvikle levedyktige lokalsamfunn

• hensynet til å utvikle nødvendige virkemidler og infrastruktur for næringslivet

• hensynet til en bærekraftig utvikling

• hensynet til lokalt selvstyre og folkelig deltakelse

• hensynet til nasjonale mål

Skal vi bevare og videreutvikle velferdsstaten må det politiske demokratiet utvides, og den politiske avstanden mellom styrende og styrte må derfor være så liten som mulig. Det må gis bedre rom for lokaldemokratiet til å samordne på tvers av sektorene og kommunene for å finne lokale løsninger tilpasset lokale behov.

Norske kommuner har vært et sentralt styringsverktøy, ikke bare for velferdsordninger, men også for sysselsetting og regional fordeling. En svekkelse av kommunene betyr derfor også en svekkelse av samfunnets styringsmuligheter. Sterke, levedyktige lokalsamfunn er av stor betydning for vår samfunnsutvikling. Videreutvikling av de distriktspolitiske virkemidler og politisk styring av ressursfordelingen er avgjørende for opprettholdelse av et spredt bo- og næringstilbud. Det er derfor av stor betydning at arbeidslivets parter, sammen med andre aktører av betydning for næringslivet, blir aktivt involvert i det lokale og regionale utviklingsarbeidet.

Fylkeskommunen har vært en viktig og nødvendig del av folkestyret. Uten folkevalgt styring regionalt vil utviklingen av viktige samfunnsmessige oppgaver på regionalt nivå sentraliseres. Folk må ha mulighet for å påvirke og utforme sine egne løsninger i nærmiljøet.

Mer sentralstyring og økende markedsmakt utgjør en trussel mot den demokratiske modellen. Med markedets sterkt sentraliserende krefter i vekst settes de lokale administrative enheter under økende press. Så vel geografisk omfang som oppgavefordelingen mellom kommuner, fylker og stat blir dermed viktige spørsmål å avklare.

2.2.3 Oppgavefordelingsutvalget - et godt utgangspunkt

Oppgavefordelingsutvalget som vurderte ansvars- og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene i innstilling i NOU 2000:22 om oppgavefordeling mellom stat, region og kommune anbefalte å gi det regionale nivået større ansvar innen samferdsel, regional planlegging, tilrettelegging for næringsutvikling og kultur.

Utvalget konstaterer at en rekke offentlige oppgaver løses best på regionnivå. Dette vil være i tråd med ønsket om en styrking av demokratiet.

Oppgavefordelingsutvalgets omfattende utredning er et verdifullt bidrag i arbeidet med å se på distrikts- og regionalpolitiske virkemidler. Denne utredningen bør ligge i bunnen når distriktskommisjonen skal legge frem forslag til endringer av dagens distrikts- og regionalpolitikk, og forslag til oppgaver og beslutningsmyndighet.

2.2.4 Økende forskjellsutvikling mellom by og land

Forskjellene mellom sentrum og distrikt, mellom by og land er økende. En rapport som NIBR la fram for to år siden konkluderte med en gradvis og systematisk økning i forskjellene mellom by og land på 1990-tallet. Dette er viktige signaler å ha med i utformingen av en framtidsrettet distrikts- og regionalpolitikk.

For de primærnæringsbaserte distriktene har dette særlig medført dramatiske strukturendringer i retning færre og større enheter i landbruk og fiske, og stadig færre folk sysselsatt i disse næringene. I de sentrale områdene derimot, har det skjedd en formidabel vekst i tjenestesektoren som har medført høy sysselsettingsvekst for middels og høyt utdannede.

2.2.5 Distriktsutvikling og mobilitet

Distriktskommisjonen fremhever i sitt brev at framveksten av nye kunnskapsbaserte næringer forutsetter stor mobilitet hos arbeidstakerne som ofte fører til sentralisering.

LO mener at det på denne bakgrunn er viktig med en helhetlig næringspolitikk som tar utgangspunkt i våre ressurser, kunnskaper og kompetanse ute i lokalsamfunna. Dette vil forutsette en videreutvikling av de distriktspolitiske virkemidlene og politisk styring og vilje for opprettholdelse av et spredt bo- og næringstilbud.

For å sikre at flere av de nye kunnskapsbaserte næringer blir liggende lokalt må det satses offensivt på infrastrukturelle tiltak.

Det må da bli en forutsetning at Regjeringen nå får opp farta med å gi alle grunn- og videregående skoler, næringsliv, kommuner bibliotek, sykehus og hustander et reelt tilbud om bredbåndstilkobling.

I St. meld. Nr. 49 – 2003 – Bredbånd for kunnskap og vekst, heter det bla.:

”Breiband kan dessutan gjere informasjon, kulturtilbod og underhaldning lettare tilgjengeleg i alle delar av landet, og kan spele ei viktig rolle i forhold til sosial kontakt og deltaking i demokratiske prosessar”.

Vekst og nyskaping i mange distrikt vil utebli dersom det nå ikke legges til rette for nye samarbeidsformer mellom det lokale- , regionale og sentrale nivå.

2.2.6 Dilemma mellom nasjonal styring og lokalpolitisk beslutningsmyndighet

Distriktskommisjonen ønsker en vurdering om økt regional beslutningsmyndighet kan være et dilemma i forhold til nasjonale standarder og tiltak.

LO ønsker å utvikle det kommunale og regionale selvstyret. Vi er også opptatt av at sentrale myndigheter fortsatt har påvirkningsmuligheter over kommune- og fylkessektoren, slik at nasjonale standarder ivaretas og nasjonale målsettinger oppfylles.

Det er viktig at hele befolkningen sikres et likeverdig tjenestetilbud gjennom et nasjonalt lovverk, og at de sentrale myndigheter sørger for et økonomisk fundament som har som mål en rettferdig utjevning kommunene og regionene imellom.

Statlige krav om minstestandarder og øremerking kolliderer ofte med lokale krav om egne prioriteringer, som i så fall vil føre til økt ulikhet mellom kommunene. Her gjelder det å finne balansen. Dette dilemma - motsigelsen mellom det lokale selvstyre og overordnede nasjonale målsettinger - har vært og vil fortsette å være en utfordring for alle de som på ulike nivå skal bære ansvaret for videreutviklingen av det lokale selvstyre i Norge. Utviklingen av lokaldemokratiet handler blant annet om å gi de folkevalgte bedre kår og større handlingsrom. Dette henger sammen med hvordan arbeidet organiseres, og at mulighetene for den enkelte lokalpolitiker er større enn begrensningene.

2.2.7 Avsluttende kommentarer

Den informasjonsteknologiske revolusjonen, økonomien og politikken som har utviklet seg rundt den, har gitt en dynamikk i utviklingen, også i kommune Norge, som vi neppe fatter alle konsekvensene av. Nye maktkonstellasjoner overtar stadig flere av de posisjoner som folkevalgte organer burde beherske. Maktfordelingen i samfunnet vil bli avgjørende for utviklingen av velferdsstaten og demokratiet, og NOU 2003:19 Makt og demokrati, sluttrapporten fra Makt- og demokratiutredningen er et viktig redskap for å stake opp kursen videre.

Det lokale selvstyre er historisk rotfestet i Norge, og har betydd mye for demokratiseringen av samfunnet. Velferdsstatens oppbygging har i stor grad blitt kanalisert gjennom kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Kommuner og fylkeskommuner har vært et sentralt styringsverktøy, ikke bare for velferdsordninger, men også for sysselsetting og regional fordeling.

Skal vi ivareta og videreutvikle våre demokratiske tradisjoner må makt til å bestemme ligge hos innbyggerne selv, direkte og gjennom valgte organer. Derfor bør både den geografiske og politiske avstanden mellom styrende og styrte være så liten som mulig. Lokaldemokratiet må få rom til å samordne på tvers av sektorgrenser og til å finne lokale løsninger tilpasset lokale behov.

LO setter hensynet til innbyggerne og kvaliteten på tjenestene de mottar i høysetet. Valg av nye modeller for organiseringen av lokalt og regionalt nivå må derfor ikke gå på bekostning av demokrati, nærhet, likhet og kvalitet.

Med vennlig hilsen

Landsorganisasjonen i Norge

Per Gunnar Olsen

1. LO Sekretær

Anthony Kallevig

2.3 Brev av 10.03.2004 til Næringslivets hovedorganisasjon fra Distriktskommisjonen

Distriktskommisjonen ønsker å sikre et bredt tilfang av innspill i sitt arbeid, og henvender seg nå til ulike aktører med invitasjon til å gi innspill på blant annet de problemstillingene som er skissert nedenfor. Bakgrunnen for en henvendelse til NHO er at næringslivet spiller en sentral rolle i lokal næringsutvikling og utnyttelse av verdiskapingspotensialet, og dermed den regionale utviklingen i Norge.

Vi ønsker i denne omgang spesielt tilbakespill på følgende problemstillinger:

• Vi ønsker vurderinger og forslag til konkrete oppgaver og beslutningsmyndighet som bør legges til lokalt og/eller regionalt nivå, og hvilken betydning dette kan ha for næringslivet.

• Forslagenes betydning for framtidig rolledeling og samspill mellom offentlige organer på ulike nivå – spesielt det regionale nivået –, og mellom disse og næringslivet, bør stå sentralt i innspillet. Forslagene bør så langt som mulig begrunnes, gjerne med utgangspunkt i opplevde ”flaskehalser”.

• Synspunkter på hvilken rolle et vekstkraftig næringsliv i sentrale områder ev. kan spille som ”motor” for å styrke næringslivet i mer typiske distriktsområder. Vi ønsker med andre ord innspill på valg av virkemidler, i bred forstand, for å fremme et tettere og mer forpliktende samspill mellom sentrale og mindre sentrale områder.

• Vi ønsker innspill på hvilke typer virkemidler som kan bidra til å fremme fornyelse og nyskaping i (næringslivet i) distriktene, og hvilken rolle næringslivet og eventuelt andre aktører kan spille i denne sammenheng.

Er det andre innfallsvinkler som ønskes vektlagt, står dere selvsagt fritt til det.

Med vennlig hilsen

Johan Petter Barlindhaug

leder av Distriktskommisjonen

2.4 Innspill til Distriktskommisjonen fra Næringslivets Hovedorganisasjon

Vi takker for anledningen til å gi innspill til Distriktskommisjonens arbeid. Næringslivets Hovedorganisasjon er selv i en prosess der vi arbeider med problemstillingene det ønskes svar på. Vi vil derfor gi uttykk for noen synspunkter uten at vi dekker alle områdene Distriktskommisjonen tar opp.

NHOs viktigste oppgave er å arbeide for vekst og innovasjon i norsk næringsliv. Skal dette oppnås i Norge, må rammebetingelsene for bedriftene våre være like gode som i landene rundt oss.

Innovasjon er ikke minst avhengig av aktiviteter i bedriftene selv. Men det kreves også en aktiv næringspolitikk på nasjonalt og internasjonalt nivå så vel som regionalt og lokalt i Norge.

2.4.1 Fra distriktspolitikk til regionalpolitikk

En vellykket regionalpolitikk må ta utgangspunkt i næringsutvikling. Næringsutvikling er også et virkemiddel for å sikre bosetting og gode levekår. En fremtidsrettet regionalpolitikk må ta utgangspunkt i de naturgitte, kompetansemessige og komparative fortrinn en region har, og utvikle disse som basis for verdiskaping og velfungerende lokalsamfunn. Dette vil gjelde byområder like mye som utkantområdene. I dag er storparten av de offentlige virkemidlene reservert kun til bruk i utkantområdene. Vi ser at også nye virkemidler, som for eksempel såkornfond, legges til det som allerede er definert som distriktspolitisk virkeområde. Denne oppdelingen er ikke hensiktsmessig for en vekstorientert regionalpolitikk.

2.4.2 Kommuner og regioner

NHO er opptatt av å styrke det lokale demokratiet. Det er viktig for næringslivet med handlekraftige kommuner som kan tilby attraktive arbeidsplasser, kompetanse og vilje til samhandling med bedrifter som ofte inngår i sterkt internasjonaliserte produksjons- og verdikjeder.

• Det lokale selvstyret må styrkes gjennom mindre bruk av øremerkede midler, redusert bruk av rettighetslovgivning m.v.

• Antallet kommuner bør reduseres gjennom kommunesammenslåinger.

• Overføringssystemet til kommunene bør gi sterke incentiver til sammenslåinger og interkommunalt samarbeid.

• Generalistkommunesystemet bør forlates for å legge til rette for forpliktende interkommunalt samarbeid.

• Primærkommunene bør gis større ansvar.

• Fylkeskommunene bør erstattes av mer fleksible former for regionalt samarbeid.

Det er ingen motsetning mellom sterke regioner og sterke kommuner:

• Sterke kommuner betyr større kommuner med økt frihet og større ansvar. Hensynet til en effektiv løsning av velferdsoppgavene skaper behov for sterkere kommuner .

• Sterke regioner betyr fleksible regioner med ansvar for å se sammenhenger og legge til rette for utvikling i alle deler av landet. Hensynet til økt verdiskaping skaper behov for sterkere regioner.

Det bør være et regionalt nivå mellom kommune og stat i Norge, og det nivået bør ha som sin hovedoppgave å fremme utvikling og vekst i næringslivet i alle deler av landet. Det vil ha stor betydning for å skape et bedre næringsklima. Regionalisering betyr desentralisering av makt ved at styringen skjer nedenfra og flere aktører involveres.

Sterke regioner krever:

• Større enheter, med utgangspunkt i landsdelene og eksisterende bo-, nærings- og arbeidsmarkedsregioner.

• Større planmessig og økonomisk handlefrihet.

• Fokus på overordnede oppgaver som det å samordne interesser, prioritere og ta beslutninger i spørsmål som i dag er for store for kommunene eller fylkeskommunene.

• Ikke detaljstyring eller tungt administrativt organ. Partnerskap mellom ulike aktører og koordinering av oppgaver som i stor grad utføres av andre.

• Ulike regioner kan ha ulike oppgaver og funksjoner.

Hvilke oppgaver kan et regionalt nivå ha ansvar for?

• Grunnlaget er god fysisk infrastruktur. Samordning av planer og prioritering av midler, også til stamveiene og de viktigste transportkorridorene.

• Deler av høyere utdanning og næringsrettet FoU, stimulere FoU-miljøer

• Regional utviklingspolitikk: Planer og økonomiske midler som kan videreformidles til bl.a. Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd og andre aktører for konkret gjennomføring. Midlene bør hentes fra bl.a. dagens kommuneoverføringer, landbruksoverføringer (spesielt BU-midler) og samferdselsoverføringer.

NHO ønsker ikke å ta stilling til hvordan grensene mellom regionene skal trekkes eller hvordan styringsstrukturen skal være, men forutsetter at en regionalreform gir en samlet effektiviseringsgevinst, og at det må være opp til folkevalgte politikere å ta initiativ til de nødvendige beslutninger på dette området.

2.4.3 Virkemidler som kan fremme fornyelse og nyskaping i distriktene

Offentlige virkemidler bør primært konsentreres til tidlig fase i en bedrifts liv, dvs. at det føres en offensiv innovasjonspolitikk. De bedriftsrettede virkemidlene bør imidlertid stimulere innovatørene, uavhengig av geografi. De regioner som er flinkest til å tilrettelegge for nyskaping og nyetablering, får dermed en fordel. I tillegg bør det brukes midler på bl.a. å bygge opp kompetansemessig infrastruktur, stimulere kontakten mellom forskning/utdanning og næringsliv, samt regionale nettverk og ”verdiskapingsallianser”. Disse midlene skal være en støtte og et supplement til de regioner som selv viser evne til koordinert innsats for regional utvikling

Vi har forventninger til at Innovasjon Norge gis tilstrekkelige økonomiske ressurser til å bli den sentrale offentlige aktør i innovasjonspolitikken fremover. Det innebærer at det ikke bare må tilføres øremerkede regionale midler, men også landsdekkende innovasjonsmidler.

Flere bedrifter i distriktene har positive erfaringer med program som BIT(Bransjerettet IT-satsing). Dette er en oppgave som verken kan løses av bedriftene eller regionene alene, men kun i et fellesskap. I tillegg vil vi trekke frem IFU/OFU-kontrakter som en av de mest nyttige satsingene som kan gjøres med offentlige midler.

De nevnte tiltakene har det til felles at man ved hjelp av små offentlige ressurser får utløst betydelig privat kapital fra de involverte bedriftene således at de offentlige midlene kun er et supplement til den innsatsen bedriftene selv gjør for å få til innovasjon og nyskaping. Ofte er dette helt nødvendig for at satsingen skal bli reell.

Såkornfond er av en annen karakter, men er helt avgjørende for nystartede bedrifters tilgang til finansiering i tidlig fase. Her er det nødvendig med kapitaltilgang over hele landet, ikke bare i distriktene slik vi ser i dag.

2.4.4 Avslutning

En ny giv i regionalpolitikken vil medvirke til å skape bærekraftige regioner, som i større grad bygger på komparative fortrinn – naturgitte eller kompetansebaserte – og som utløser innovasjonsevnen i regionen.

Vennlig hilsen

Næringslivets hovedorganisasjon

næringspolitisk område

Siri Bjerke

direktør

2.5 Brev av 10.03.2004 til Næringsforeningene i Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim

Distriktskommisjonen ønsker å sikre et bredt tilfang av innspill i sitt arbeid, og henvender seg nå til ulike aktører med invitasjon til å gi innspill på blant annet de problemstillingene som er skissert nedenfor. Bakgrunnen for en henvendelse til noen utvalgte næringsforeninger er at næringslivet spiller en sentral rolle i lokal næringsutvikling og utnyttelse av verdiskapingspotensialet, og dermed den regionale utviklingen i Norge.

Vi ønsker i denne omgang spesielt tilbakespill på følgende problemstillinger:

• Vi ønsker vurderinger og forslag til konkrete oppgaver og beslutningsmyndighet som bør legges til lokalt og/eller regionalt nivå, og hvilken betydning dette kan ha for næringslivet.

• Forslagenes betydning for framtidig rolledeling og samspill mellom offentlige organer på ulike nivå – spesielt det regionale nivået –, og mellom disse og næringslivet, bør stå sentralt i innspillet. Forslagene bør så langt som mulig begrunnes, gjerne med utgangspunkt i opplevde ”flaskehalser”.

• Vi er interessert i vurderinger av hvordan nærings- og kompetansemiljøer i byene kan få reell betydning også i mindre sentrale strøk innenfor en region. Vi er også opptatt av hvilken rolle et vekstkraftig næringsliv i sentrale områder ev. kan spille som ”motor” for å styrke næringslivet i mer typiske distriktsområder. Vi ønsker med andre ord innspill på valg av virkemidler, i bred forstand, for å fremme et tettere og mer forpliktende samspill mellom sentrale og mindre sentrale områder.

• Vi ønsker også innspill på hvilke typer virkemidler som kan bidra til å fremme fornyelse og nyskaping i distriktene, og hvilken rolle næringslivet og eventuelt andre aktører kan spille i denne sammenheng.

Er det andre innfallsvinkler som ønskes vektlagt, står dere selvsagt fritt til det.

Med vennlig hilsen

Johan Petter Barlindhaug

leder av Distriktskommisjonen

2.6 Innspill til Distriktskommisjonen fra NHO Oslo og Akershus, Oslo Handelsstands Forening og Oslo Håndverks– og industriforening

Vi viser til brev fra Distriktskommisjonen av 10. mars 2004 til næringsforeningene i Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Oslo Håndverks- og Industriforening, Oslo Handelsstands Forening og NHO Oslo og Akershus ønsker med dette å gi våre kommentarer i forhold til Distriktskommisjonens henvendelse.

2.6.1 Osloregionen

Osloregionen utgjør et felles bolig- og arbeidsmarked på mellom 1 og 1,5 million innbyggere, avhengig av hvor man trekker grensene. (Iflg. Storbymeldingen består Osloregionen av 46 kommuner med til sammen 1,25 millioner innbyggere). Osloregionen er m.a.o. det befolkningsmessige tyngdepunkt i Norge, noe som også betyr at den i norsk målestokk representerer et betydelig marked for alle typer næringer – handel, service, reiseliv, industri, bygg- og anleggsnæring, ulike håndverkstjenester med mer.

Med Oslo havn og Alnabru-terminalen, som håndterer en vesentlig del av godstransporten både for regionen og landet som helhet, er Osloregionen et viktig knutepunkt for logistikk, distribusjon og handel.

Med en høyt utdannet befolkning og nærmere halvparten av forskningsårsverkene i Norge er Osloregionen et kompetansemessig tyngdepunkt. FoU og annen kunnskapsbasert virksomhet i denne regionen har betydning også for næringslivet i andre deler av landet. Eksempler på dette er at forskning ved Norges Landbrukshøyskole på Ås har hatt betydning for norsk oppdrettsnæring. Energiforskningen på Kjeller har betydning for bl.a. oljeindustrien langs kysten. Engineering-bedriftene i Asker og Bærum utvikler og leverer løsninger til norsk (og utenlandsk) offshoreindustri.

I de senere årene har det vært en betydelig økning i etableringen av nye selskaper, bl.a. innenfor IKT, og til en viss grad innen bioteknologi, med utspring i forsknings- og utviklingsmiljøene i regionen. Dette er næringer som bygger på spisskompetanse i kunnskapsmiljøene og nærhet til kunder og markeder, som en storbyregion kan tilby.

Det maritime kluster er regnet for å være ett av få internasjonale konkurransedyktige klustre i Norge. Dette har et tyngdepunkt i Osloregionen.

Regionen møter store utfordringer i konkurransen med andre hovedstadsregioner/storbyregioner i Norden og Europa. Bl.a. ved lokalisering av hovedkontorfunksjoner er alternativene ofte enten Oslo eller en større nordisk eller europeisk by. Det er derfor viktig at Osloregionen gis gode rammebetingelser fra de statlige myndigheters side, slik at den kan hevde seg i den internasjonale konkurransen om å være attraktiv for lokalisering av internasjonale selskaper og investeringer i nyskaping. Det er også viktig at regionen selv – politiske myndigheter i samspill med andre regionale aktører – tar ansvaret for regionens utvikling.

Den sterke veksten i antall arbeidsplasser og innbyggere representerer også utfordringer bl.a. innenfor samferdsel og utdanning. Manglende samordning innenfor kollektivtransporten fører til ”suboptimalisering”, som for eksempel i tilfellet med Kolsås-banen. Manglende samordning av areal- og transportplanleggingen kan forsterke presset på infrastrukturen. Et eksempel er konkurransen på 80- og 90-tallet mellom kommunene om kjøpesenteretablering. Et annet eksempel er ”byspredning” ved etablering av boligfelt i omegnskommunene uten god kollektivdekning til arbeidsplassene i de sentrale delene av regionen.

Det er viktig å erkjenne Osloregionens betydning for nasjonal nyskaping og vekst. Det er også viktig at hele denne regionen behandles som en sammenhengende region.

2.6.2 Regional organisering og samarbeid

Det er oppgavenes art og omfang som bør være avgjørende for regional organisering.

Regionale oppgaver er oppgaver som griper over flere kommuner, men som ikke nødvendigvis bør håndteres likt over hele landet. Det kan dreie seg om oppgaver som krever regional innsikt/kunnskap om regionale forhold og/eller regionalt engasjement gjennom partnerskap/samarbeid mellom flere aktører regionalt for å løses.

Beslutninger som mest hensiktsmessig kan treffes på lokalplanet (kommunenivå), bør ikke kunne overprøves på et regionalt nivå. Det fører bare til økt byråkrati og mer sendrektig saksbehandling. Der det er snakk om nasjonale oppgaver og nasjonale standarder, er det, på den annen side, lite rom for regional frihet.

Et regionalt nivå behøver ikke nødvendigvis være underlagt et direkte folkevalgt politisk organ, men kan også bestå av et – mer eller mindre formalisert og forpliktende – samarbeid mellom kommuner. Fordelen med et regionalt nivå basert på primærkommunene, er at kommunene vil føle sterkere forpliktelse i forhold til de (felles) regionale beslutningene.

På konkrete saksområder kan det også være aktuelt med et samarbeid mellom offentlige og private aktører. Eksempler på slikt samarbeid er tiltak innenfor regionale utviklingsprogrammer (RUP), og fylkesforeninger av Ungt entreprenørskap.

Ellers ligger mange av hindringene for næringslivet på det kommunale nivå, i form av lang saksbehandlingstid, eller i manglende koordinering mellom statlige og kommunale myndigheter, for eksempel mellom trafikketat (kommunal) og politimyndighet (statlig), som kan føre til at saker flyttes frem og tilbake uten å finne en løsning. De myndigheter som utsteder ”løyver og tillatelser” bør være samordnet, slik at bedriftene har ett sted å henvende seg, som har tilstrekkelig myndighet til å avgjøre den aktuelle saken.

Offentlige etater som Aetat, Trygdeetaten, Arbeidstilsynet, Statens Vegvesen mfl. har ulik regional organisering. Staten bør sørge for en mer enhetlig og rasjonell struktur for de statlige etater og virksomheter.

2.6.3 Oppgaver som må løses innenfor funksjonelle regioner

Sett fra næringslivets side er det naturlig å ta utgangspunkt i funksjonelle regioner, som utgjør felles bolig- og arbeidsmarkeder, gjerne sentrert om en eller flere (større) byer. En stor del av kommunikasjonen går til/fra sentrale deler av regionen (den største byen), men i en stor region, vil det også kunne være mindre sentra, som har kommunikasjon med hverandre.

Viktige offentlige infrastrukturoppgaver innenfor samferdsel og kompetanse løses best innenfor slike funksjonelle bolig- og arbeidsmarkedsregioner. For eksempel må det utbygges et hovedveisystem med tilstrekkelig kapasitet for å sikre fremkommelighet. Viktige logistikk-knutepunkter bør lokaliseres mest mulig sentralt i regionen for å redusere det samlede transportarbeidet og redusere miljøbelastningene. Distribusjonssystemet for varer innenfor en region må tilpasses næringslivet og forbrukerne for å sikre god tilgjengelighet. Kollektivsystemet må bygges ut og tilrettelegges for å ta en så stor andel arbeidsreiser som mulig.

Utdanningssystemet må utbygges og tilrettelegges slik at det gir befolkningen valgfrihet og tilgjengelighet til ulike tilbud. For å sikre rekrutteringen til næringslivet er det viktig å se på den videregående utdanningen på et regionalt nivå. Dimensjonering av skoleklasser krever i mange tilfeller et regionalt perspektiv for å få opprettet klasser i fag der næringslivet har behov for rekruttering. Selv om det er ønskelig at flest mulig elever får et skoletilbud lokalt, er det også innenfor en stor region som Osloregionen mange tilbud innenfor yrkesfaglige studieretninger som trenger elevtilgang fra hele regionen for å kunne få et tilstrekkelig elevgrunnlag. Den overordnede styringen av videregående opplæring er derfor en regional oppgave. De ulike tilbudene bør være tilgjengelige for elever fra hele regionen med et regionalt samordnet opptak, og der pengene følger eleven til det tilbudet som blir valgt.

Når det gjelder innovasjon og næringsutvikling vil ulike regioner ha ulike regionale fortrinn. Å utnytte og videreutvikle disse fortrinnene er en regional oppgave. Det statlige virkemiddelapparatet bør understøtte dette.

Det er viktig at selskapsskatten tilbakeføres til kommunene, slik at de igjen får incentiver for å tilrettelegge for næring.

2.6.4 Svar på Distriktskommisjonens spørsmål

• Hvilke konkrete oppgaver og beslutningsmyndighet som bør legges lokalt/regionalt fremgår av ovenstående. Det er spesielt innenfor infrastruktur/samferdsel og utdanning/kompetanse at det er oppgaver som bør løses regionalt. Offentlige oppgaver i forhold til næringslivet, næringsutvikling og innovasjon kan også mest hensiktsmessig drives regionalt.

• Det er viktig at det blir en klar rolledeling mellom det lokale, nasjonale og ev. regionale nivå, slik at det ikke utvikler seg et omfattende offentlig byråkrati med omstendelig saksbehandling. Primærkommunene har i dag et vesentlig ansvar for velferdsoppgaver. Det regionale nivå kan ha sitt hovedansvar knyttet til rammebetingelser og infrastruktur for innovasjon, vekst og verdiskaping. Det bør etableres mer forpliktende regionale løsninger for arealplanlegging og infrastruktur. Det samme gjelder innenfor dimensjonering, opptak og finansiering av videregående opplæring.

• Byer og større sentra er - i kraft av sin sentralitet og sin markedsmessige og kompetansemessige ”tyngde” - motorer for omkringliggende områder – spesielt innenfor pendlingsavstand. Det skjer en naturlig arbeidsdeling ved at arealkrevende næringer over tid lokaliseres lenger ut i en region, mens kompetansekrevende og kommunikasjonsavhengige bedrifter lokaliseres mest mulig sentralt i forhold til marked, tilgang på arbeidskraft og internasjonale kommunikasjoner. Forskningsbasert næringsliv i sentrale strøk vil ofte være leverandør av viktig kunnskap til ressursbasert næringsliv i distriktsområder. Samtidig kan distriktsbasert industri og servicenæringer være leverandører av produkter og tjenester til bedrifter i sentrale områder. Hhv sentrale og mindre sentrale områder må finne sine ”nisjer”. Myndighetene må gjennom sine rammebetingelser og virkemidler støtte opp under en regional utvikling basert på de ulike regionenes næringsmessige fortrinn.

• Innovasjon og fornyelse skjer innenfor all næringsvirksomhet – både i de store byene og i distriktene. Ofte vil imidlertid de mer radikale innovasjonene skje i tilknytning til kompetansemiljøene i de store byene. Innovasjonsvirkemidlene bør derfor være landsomfattende og gå til ”de beste prosjektene” uansett geografi. Slike innovasjoner vil over tid kunne ha positive ringvirkninger for mer typiske distriktsområder. Spesielle distriktspolitiske virkemidler bør ev. gå til å kompensere ulempene ved en mindre sentral lokalisering.

Med vennlig hilsen

Olaf Stene

regiondirektør

NHO Oslo og Akershus

Jan A. Berggraf

direktør

OHF

Arve Sand

adm. dir.

OHIF

2.7 Brev av 10.03.2004 til universiteter og høgskoler fra Distriktskommisjonen

Distriktskommisjonen ønsker å sikre et bredt tilfang av innspill til sitt arbeid, og henvender seg nå direkte til ulike aktører, deriblant universitetene og noen utvalgte regionale høgskoler, og inviterer disse til å gi innspill på bl.a. de problemstillingene som er skissert nedenfor. Utdannings- og forskningsinstitusjoner er svært viktige aktører når det gjelder å utvikle kompetansen og innovasjonsevnen i næringslivet, og dermed skape grunnlag for å utnytte det verdiskapingspotensialet som finnes rundt i landet. I denne sammenheng er samspillet med både næringsliv og andre private og offentlige aktører viktig.

Vi ønsker spesielt tilbakespill på følgende problemstillinger:

• Fra mange hold argumenteres det for en desentralisering av makt og myndighet til lokalt og regionalt nivå. Vi ønsker konkrete forslag til oppgaver og beslutningsmyndighet som bør legges til lokalt og/eller regionalt nivå. Forslagene bør så langt som mulig begrunnes, gjerne med utgangspunkt i opplevde ”flaskehalser”.

• Forslagenes betydning for rolledeling og samspill mellom universiteter og høgskoler og det regionale nivået, kommunenivået, statlige sektor sentralt og regionalt samt næringslivet bør framgå i innspillet. Vi er i denne sammenheng særlig interessert i vurderinger knyttet til kompetanse, innovasjon og verdiskaping. Når det gjelder universitets- og høgskolesektoren antar vi at bl.a. intensjonene i Kvalitetsreformen om å styrke samspillet med næringslivet, og økt mulighet for å tilpasse oppgaver også i forhold til regionale utfordringer, kan være særlig relevant her.

• Innspill til valg av virkemidler (i bred forstand), og innretning av disse, som kan bidra til at utdannings-, FoU- og kompetansemiljøer kan samspille reelt også med aktører (særlig næringsliv) i mindre sentrale strøk.

• Innspill på hvilken rolle universitets- og høgskolesektoren kan ha for å fremme fornyelse, omstilling og nyskaping i distriktene (dvs. mindre sentrale områder).

• Et interessant spørsmål kan også være om man innenfor sektoren ser dilemma knyttet til for eksempel incentivstrukturer og kravet om internasjonalt orientert og relevant forskning på den ene siden, og aktivitet mot lokalt og regionalt næringsliv og mindre bedrifter på den andre.

Er det andre innfallsvinkler som ønskes vektlagt, står dere selvsagt fritt til det.

Med vennlig hilsen

Johan Petter Barlindhaug

leder av Distriktskommisjonen

2.8 Innspill til Distriktskommisjonen fra Norges teknisk - naturvitenskaplige universitet (NTNU)

Vi viser til brev av 10. mars der vi inviteres til å gi innspill på de problemstillinger som er skissert. NTNU takker for denne muligheten, og vil kort gi noen synspunkter på hvordan vi som universitet kan bidra til å øke kompetansen og innovasjonsevnen i næringslivet. Vi vil særlig knytte dette til hvordan små- og mellomstore bedrifter i distriktene kan dra nytte av den ressurs universitetene og andre utdannings- og forskningsinstitusjoner representerer.

Vi må likevel ikke glemme at universitetene i dag arbeider for å øke sitt bidrag til nyskapingsvirksomheten rundt omkring i landet. For å lykkes trengs det sammenhengende verdikjeder for nyskaping slik at de mest potente forskningsresultatene kan videreutvikles i et kommersielt løp. Dagens innovasjonssystem, både de regionale og de nasjonale, har etter vår mening betydelig mangler. En av de største manglene, sett fra vårt ståsted, er mangelen på tilgjengelig såkornkapital for forskningsbasert nyskaping.

Tradisjonelt har universitetene lagt størst vekt på produksjon av kunnskap (forskning) og kompetanse (nyutdannede kandidater). NTNU ønsker i enda større grad enn før å bidra til den nasjonale verdiskaping ved å være et ”arnested” for ny kunnskap, kompetanse og innovasjon. Vi arbeider derfor målrettet for å få dette til gjennom å legge til rette for innovasjon i våre fagmiljøer, i samarbeid med eksterne partnere.

NTNU ønsker å spille en enda viktigere rolle også for SMB i mindre sentrale strøk. Vi er aktivt involvert i vårt geografiske nærmiljø gjennom blant annet Innovasjon Midt-Norge som er et samarbeidsprosjekt mellom næringsliv og FoU-miljøene for økt næringsutvikling. Vi tror særlig studentene som ressurs kan utnyttes bedre av næringslivet, uavhengig av bedriftenes størrelse og beliggenhet. Våre studenter ønsker i stadig større grad å skrive prosjekt- og hovedoppgaver knyttet til konkrete problemstillinger i næringslivet. For å gjøre det enklere for bedriftene å melde inn sine ønsker, er NTNU nå i ferd med å etablere en Web-basert portal der bedriftene kan beskrive problemstillinger som kan danne grunnlag for prosjekt- og hovedoppgaver. Dette vil muliggjøre en enklere og mer direkte kontakt for bedrifter mot studenter og fagmiljø ved NTNU. Utfordringen for mindre bedrifter er ofte mangelen på tid, både til å definere egne ønsker og å etablere og opprettholde kontakten med studenten gjennom prosjektperioden.

Våre sivilingeniørstudenter har i sitt studium krav til praksis fra arbeidslivet. I dag er det stor mangel på praksisplasser. I dag er det i første rekke de store bedriftene som benytter seg av denne ordningen og muligheten, men det er ønskelig at langt flere, også mindre bedrifter, benytter seg av denne ordningen. Ved siden av den kompetanse og arbeidsinnsats studentene representerer, gir det bedriftene en mulighet til å forberede rekruttering av framtidige medarbeidere. Den web-baserte portalen nevnt ovenfor vil gjøre det lettere for bedrifter å skaffe seg praksisstudenter, i tillegg vil det synliggjøre vår nyskapings- og etter- og videreutdanningsvirksomhet. Målsettingen er å gjøre terskelen for samarbeid med NTNU lavest mulig slik at også bedrifter som tradisjonelt ikke har samarbeidet med NTNU tar kontakt.

Med økende konkurranse i globale markeder og stadig raskere teknologiutvikling blir tilgang til ny kunnskap en forutsetning for å lykkes for alle bedrifter, også for de som ligger i distriktene. E-post og internett muliggjør direkte kontakt mellom små og mellomstore bedrifter og kunnskapsmiljøene. Men mindre bedrifter trenger likevel ofte, av naturlige årsaker som mangel på tid, ofte hjelp til å se de utfordringer og muligheter som ligger i et samarbeid med FoU-miljøene. Vi tror derfor det er ønskelig at det settes av ressurser for at FoU-miljøene gjennom direkte kontakt og i samarbeid med de enkelte bedriftene, ser på de utfordringer og muligheter som finnes (jf. den tidligere TEFT-ordningen). I tillegg har NTNU erfaring med at økonomisk støtte til bedriftene for å delfinansiere lønna til praksis-studentene vil øke interessen fra bedriftene.

NTNU har i 11 år gitt bedrifter mulighet til å teste ut sine ideer ved å etablere en praksisarena for våre studenter. Gjennom disse ”Take-Off-seminarene” har flere hundre nye arbeidsplasser blitt etablert i bedrifter som i mange tilfeller befinner seg i distriktene. Vi tror også de enkelte bedriftene, i samarbeid kanskje med næringsavdelingen i den enkelte kommune, burde ha en tettere ”oppfølging” av studenter som tar høgre utdanning i sentrale strøk. Konkret kunne det være snakk om å tilby prosjektoppgaver eller praksisplasser for studenten i en av bedriftene som holder til på hjemstedet, noe som ville bidra til at studenten også ble en ressurs for distriktene mens hun studerte utenbygds.

For å sikre relevansen i utdanning og forskning, tror vi det er viktig å få til en større satsing på utveksling av fagfolk fra akademia til bedriftene og motsatt vei. NTNU er også opptatt av et tettere samarbeid mellom de ulike nivåene i utdanningssystemet. Konkret har vi tro på et samarbeid mellom satsingen på ”ungdomsbedrifter” i videregående skoler og nyskapingsaktivitetene blant våre studenter. Et viktig bidrag fra NTNU vil alltid være å utdanne kandidater som skal bidra til å opprettholde og videreutvikle næringslivet innenfor alle bransjer og regioner. NTNU har som landets ledende kunnskapsmiljø innenfor teknisk-naturvitenskapelige fag et spesielt ansvar for at det skjer.

NTNU må som universitetet samtidig være internasjonalt orientert. Det betyr likevel at vi ønsker og bør ha en viktig funksjon for næringsliv i egen og andre regioner. Vi tror ikke det er snakk om enten eller, men både og; vi må tenke internasjonalt og store bedrifter, men samtidig tenke og handle regionalt og mot mindre bedrifter i distriktene. I forhold til problemstillingen rundt det regionale kontra det nasjonale og internasjonale, kan FoU-miljøene være ”brobyggere” med sitt kontaktnett. På denne måten kan mindre bedrifter for eksempel få drahjelp til å delta i relevante EU-programmer.

Vi ønsker også å bidra til at lærerutdanningen tilpasses ønsket om økt vektlegging av entreprenørskap i hele utdanningssystemet. Lærerne er sentrale kompetanse- og holdningsmessig for å gjøre entreprenørskap til et viktigere tema, og på den måten kanskje bidra til skolene kan bli lokale ”ressurssentra” som bistår det lokale næringslivet i å møte utfordringene knyttet til kompetanseheving og innovasjon. Det er i denne sammenheng viktig å utdanne nye generasjoner av ungdommer som ser på etablering av egen arbeidsplass som et like naturlig karrierevalg som å bli arbeidstaker, ofte i de mest sentrale strøkene av landet.

Vi håper disse relativt konkrete innspillene kan være til nytte for Distriktskommisjonen i det videre arbeid, og dersom det er ønskelig vil vi gjerne redegjøre nærmere for de tiltak som vi så vidt har omtalt.

Med vennlig hilsen

Eivind Hiis Hauge

rektor

Per Ivar Maudal

universitetsdirektør

2.9 Innspill til Distriktskommisjonen fra Universitetet i Tromsø

Universitetet i Tromsø - oppgaver og status

Universitetet i Tromsøs primære oppgave er å drive forskning og forskningsbasert undervisning som holder høyt internasjonalt nivå, innenfor et bredt spekter av fag og fagområder. Forskningsmiljøene skal videreutvikles for å få flere grupper fram i den internasjonale forskningsfronten. Det er også et uttalt mål for Universitetet i Tromsø å utvikle flere toppmiljøer innenfor universitetets strategiske satsingsområder.

Universitetet i Tromsø skal utnytte sine naturlige forutsetninger og satse strategisk på forskning innenfor: marine fag, biologi, medisin, teknologi, fysikk, samiske/urfolks-/ minoritetsspørsmål, språk. Den nordlige/arktiske dimensjon skal være fremtredende.

Institusjonen har om lag 1000 årsverk i undervisnings-, forsknings- og formidlingsstillinger, en fjerdedel av disse er eksternt finansiert.

I 2003 ble det produsert ca 1900 vitenskapelige publikasjoner med hovedforfatter ansatt ved Universitetet i Tromsø.

Det ble registrert 4 bedriftsetableringer og søkt om 2 patenter med utgangspunkt i UiTø ansatte. Det ble avlagt 57 doktorgrader.

Universitetet i Tromsøs senter for fremragende forskning, CASTL, er nå i full drift og vekker stor interesse, ikke bare blant språkforskere.

Den marine biobanken (Marbank) , som er et samarbeidsprosjekt mellom UiTø, Fiskeriforskning, Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt, er under etablering og vil samarbeide nært med forskningsrådsprosjektet Marbio . Marbank skal gjøre marine organismer og materiale fra områdene langs Norskekysten tilgjengelige for nasjonale FoU-miljøer og industri som vil drive grunnleggende og anvendt forskning/bioprospektering med tanke på kommersiell utnytting av marine biomolekyler. Marbio skal være et høykapasitets analyselaboratorium for isolasjon og screening av bioaktive materialer fra marine ressurser/organismer og vil utgjøre en teknologisk plattform for marin bioprospektering.

Det er også full aktivitet i det tverrfaglige NorStruct-senteret for funksjonell genomforskning med innsats fra forskere fra Det matematisk naturvitenskapelige fakultet, Det medisinske fakultet, Norges fiskerihøgskole og Fiskeriforskning.

SARVVIS, Samisk senters program for reindrift og ressursforvaltning, er blitt fulgt opp med stipendiatstillinger, og den naturvitenskapelige delen har fått prosjektstøtte fra Forskningsrådet. Programmet styrker Universitetet i Tromsøs satsing på rein- og reindriftsrelatert forskning.

SETUP ved Institutt for fysikk har også mottatt ekstern støtte. Dette er et samarbeid med forskere ved Forsvarets Forskningsinstitutt og UNIS, hvor EISCAT-anleggene og Andøyarakettskytefelt benyttes. I tillegg til videre utvikling mot å bli et senter for fremragende forskning, vil det være avgjørende å få til en ny, internasjonal avtale om forpliktende videreføring av EISCAT-samarbeidet.

Behov for desentralisering – etablering av regionale såkornfond

Som landsdelens fremste kunnskapsinstitusjon, har Universitetet et særlig ansvar for grunnforsk­ningen innen sine fagfelt, men Universitetet har også et ansvar for kopling til næringsliv og kommersiell utnyttelse av ny kunnskap. Universitetet i Tromsø er med på en rekke tiltak og initierte prosesser som skal legge forholdene til rette for forskning og næringsutvikling basert på nye kunnskaper, teknologi og metoder.

Som svar på Distriktskommisjonens invitasjon til innspill, vil Universitetet i denne forbindelse særlig framholde betydningen av bedrede regionale finansieringsordninger for ny forskningsbasert virksomhetsetablering, med etablering av regionale såkornfond som det mest betydningsfulle tiltaket.

Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk klargjør at en betydelig del av fremtidens arbeidsplasser vil måtte komme fra virksomheter som ennå ikke er etablert. Dette innebærer at det er et mål å skape et mer forskningsbasert næringsliv. Ettersom norsk næringsliv tradisjonelt har vært råvaredominert og bare i liten grad har etterspurt FoU, er det behov for effektive tiltak som kan bidra til å skape nye forskningsbaserte virksomheter. Dette gjelder i særlig grad i Nord-Norge. Bare vel 2,5 % av næringslivets FoU-investeringer i Norge blir foretatt i de tre nordligste fylkene.

Universitetenes og høgskolenes nyvunne rett til kommersiell utnytting av egne forskningsresultat åpner nye muligheter for etablering av ny teknologibasert virksomhet. Erfaringene med det nye rettighetsregimet er så langt positive og loven har medført økt fokus på kommersialisering av forskningsresultater. I likhet med de øvrige norske universitet har Universitetet i Tromsø i løpet av det siste året opprettet et Technology Transfer Office (TTO), som har til formål å arbeide for at Universitetet kommersialiserer flest mulig av sine forskningsresultat. Det er også opprettet et kommersialiseringsutvalg som, blant annet, skal beslutte hvorvidt Universitetet skal overta patentrettigheter til patenterbare oppfinnelser gjort av ansatte ved Universitetet i Tromsø.

Universitetet i Tromsø har som majoritetseier i NORUT-gruppen, som igjen er hovedaksjonær i forskningsparken Norinnova, arbeidet aktivt for å utvikle randsonevirksomhetene med sikte på at disse skal tjene som effektive redskap for kommersialisering av forskningsbasert innovasjon.

En betydelig flaskehals for forskningsbasert kommersialisering er mangelen på finansieringsmuligheter. Denne utfordringen vil ventelig øke som følge av økt tilgang av prosjekter under det nye rettighetsregimet.

FORNY har hittil vært den viktigste finansieringskilden i kommersialiseringsprosessen. Selv om FORNY-rammene har økt noe de siste årene, blir ressursene begrensede når det gjelder mulighetene til å møte de utfordringene som universitetene står overfor i forhold til det nye rettighetsregimet. FORNY-rammene bør derfor også økes, men mest haster det å få på plass såkornfinansiering for forskningsbasert innovasjon.

Staten har etablert fond for såkornfinansiering de seinere år, men disse ordningene er i hovedsak rettet mot distriktsetableringer og fanger i liten grad opp behovene fra forskningsmiljøene.

De fire universitetene har på denne bakgrunn tatt initiativ til at det etableres regionale såkornordninger med forankring i universitets- og forskningsmiljø, for å sikre den nødvendige geografiske nærhet. Dette støtter også opp om en allmenn erfaring: Program som er administrert og styrt innenfor regionene, synes å ha lettere for å bli kjent av brukerne og fungerer dermed som mer effektive virkemiddel for å fremme innovasjon.

I initiativet, som primært rettes til utdannings- og forskningsstatsråden, anbefales det opprettet regionale såkornordninger med forankring i universitets- og forskningsmiljøene. Samtidig bør fondene ha et nasjonalt nedslagsfelt, som gir mulighet for spesialisering og samarbeid mellom fondene. Det foreslås etablert 4 – 5 regionale såkornfond for forskningsbasert innovasjon knyttet til regionen, der man kan utnytte eksisterende infrastruktur basert på universitet, forskningsinstitutter og forskningsparker. Det vurderes som realistisk at det i hver region kan reises i størrelsesorden 100 mill. kr i privat kapital. Ved statlig deltakelse gjennom ansvarlig lån eller egenkapital i hvert enkelt fond på 100-200 mill. kr, vil fondets totale størrelse kunne bli 200-300 mill kr.

I arbeidet med å få etablert en politisk forståelse for behovet for en regional såkornordning for forskningsbasert innovasjon, har det vært ført dialog med Nærings- og handelsdepartementet. Ordningen vil også bli søkt etablert i nært samarbeid med Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet.

De statlige høgskolene i Nord-Norge og Universitetet i Tromsø i Nord-Norge har i snart 30 år samarbeidet nært i Råd for høgre utdanning i Nord-Norge (RHU) . Samarbeidet var tidligere i hovedsak rettet inn mot utdanning. De siste par årene er imidlertid forskningssamarbeidet mellom institusjonene blitt mer fokusert og formalisert. RHU vil for eksempel kunne gå inn med støtte til fellesprosjekt med deltakelse fra flere av medlemsinstitusjonene, særlig med sikte på bistand i initialfase og søknadsutforming til større program.

Universitetet i Tromsø har i tillegg inngått samarbeidsavtaler med de enkelte høgskolene i Nord-Norge. De regionale sentrene for kompetanseutvikling i landsdelen har utvilsomt hatt en utvik-lingsmessig drivkraft og har store muligheter til å videreutvikle denne. Forskningsstatistikken for 2001 viser imidlertid at en del forholdstall har vært ganske stabile over en årrekke: Landsdelen har som vist ovenfor 2,5 % av næringslivets samlede FoU, vel 5 % av nasjonens totale FoU og i overkant av 10 % av folketallet. Statistikken viser også at mer enn 70 % av FoU-virksomheten i Nord-Norge utføres i Troms, og hovedtyngden av dette i Tromsø.

Erfaringsmessig er det nødvendig med en viss konsentrasjon av kunnskap og informasjon for å oppnå ringvirkninger som resulterer i kommersiell innovasjon. Sett i et sammenliknende, internasjonalt perspektiv blir Tromsø-miljøene små. Det blir derfor viktig å utnytte den samlede kompetanse som landsdelen besitter i et effektivt nettverksarbeid.

I beskrivelsen av slike faglige og kommersielle tyngdepunkt brukes ofte begrepet næringsklynger. Sammen med andre aktører arbeider Universitetet i Tromsø for at det skal etableres en levedyktig næringsklynge innenfor bioteknologi, tilknyttet det marine og øvrige medisinsk/naturvitenskapelige miljø. Dette skal skje på et internasjonalt nivå, såvel vitenskapelig som industrielt. Allerede i dag er det i overkant av 500 ansatte innen fagfeltet bioteknologi i Tromsø.

Dette er en satsing i tråd med Universitetets egne strategier og prioriteringer. Her ligger det også store kommersialiseringsmuligheter, i tillegg til det som allerede er realisert.

Det er også på linje med en utredning som er utført for Landsdelsutvalget, hvor det er utpekt fem sektorer med betydelig næringspotensial:

1. Marine arter i oppdrett

2. Marin bioteknologi

3. Energiteknologi

4. Kaldt klima teknologi

5. Rom/jord-teknologi

Innen områdene 1, 2 og 5 har Universitetet i Tromsø både ledende grunnforskningsmiljøer og anvendt kompetanse. Når det gjelder energiteknologi, område 3, har Universitetet hatt avgjørende betydning for utvikling av kompetansemiljøene i nord, særlig innen geologi. Det arbeides nå, blant annet sammen med oljeindustrien, for å opprette et studium på masternivå innen miljø og energi. For å utvikle en sterk teknologiakse er det etablert et samarbeidsorgan mellom Høgskolen i Finnmark, Høgskolen i Narvik og Universitetet i Tromsø: ”Universitets- og høgskolesenteret i Hammerfest.” Innen område 4, kaldt klima, har Universitetet i Tromsø, sammen med miljøene i Narvik og ved UNIS en god del basalkompetanse, mens den anvendte kompetansen på høyt nivå finnes særlig hos konsulentfirmaet Barlindhaug Consult.

I høringsbrevet fra Distriktskommisjonen reises spørsmålet om internasjonalt orientert og relevant forskning på den ene siden og aktivitet rettet mot lokalt og regionalt næringsliv og mindre bedrifter stiller Universitetet overfor vanskelige dilemma. Gjennomgående oppleves ikke dette som et problem; forskningen må orienteres internasjonalt, publikasjonene må være gode nok til å bli publisert i de ledende fagtidsskrift. Dette står ikke i noen motstrid til at forskerne henter sine objekter og tema fra den nordnorske virkelighet, det være seg fiskeavfall eller lokale språkforhold. De firmaetableringer som søkes realisert, med høyt vekstpotensial, vil også måtte rette seg inn mot internasjonale markeder. Det lokale står derfor ikke i noen motsetning til det internasjonale.

Konklusjon

Universitetet i Tromsø omfatter en rekke fagområder som har store muligheter for å utvikle ny næringsvirksomhet med utgangspunkt i forskningsresultater. Gjennom sitt eierskap i NORUT-gruppen, forskningsparken Norinnova, det nylig opprettede TTO ved Universitetet og gjennom samarbeidet med FORNY, er det kommet på plass et støtteapparat for etablering av ny forskningsbasert virksomhet med vekt på idéstimulering og forretningsutvikling. I tillegg til NORUT-gruppen er virksomheten knyttet til Polarmiljøsenteret i Tromsø det viktigste element i Universitetets nære randsone. Med utgangspunkt i det nettverk som institusjonene i Råd for høgre utdanning i Nord-Norge samlet utgjør, vil tiltak med basis i Tromsø for å lette kommersialiseringen av forskningsbaserte idéer kunne få ringvirkninger i hele landsdelen.

Universitetet i Tromsø vurderer i dagens situasjon etableringen av et regionalt såkornfond som det mest virkningsfulle og nødvendige tiltak for å kunne bidra til å nå de innovasjonsmål som regjeringen har satt.

Vennlig hilsen

Arne Benjaminsen

universitetsdirektør

Jan Larsen

ass. universitetsdirektør

2.10 Brev av 10.03.2004 til Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Selskapet for industrivekst SF

Distriktskommisjonen ønsker å sikre et bredt tilfang av innspill i sitt arbeid, og vi henvender oss nå til ulike aktører og inviterer til å gi innspill til blant annet de problemstillingene som er skissert nedenfor. De nasjonale virkemiddelaktørene har en sentral rolle i forhold til lokalt/ regionalt utviklingsarbeid generelt og næringsutvikling spesielt, i samspill med andre aktører.

Vi ønsker spesielt tilbakespill på følgende problemstillinger:

• Vi ønsker konkrete forslag til oppgaver og beslutningsmyndighet som bør legges til lokalt og/eller regionalt nivå; i denne sammenheng særlig med tanke på å stimulere næringsutvikling, innovasjon og omstilling. Forslagenes betydning for framtidig rolledeling og samspill mellom det regionale nivået, statlig sektor sentralt og regionalt samt næringslivet bør framgå i innspillet.

• Forslagene bør så langt som mulig begrunnes, gjerne med utgangspunkt i opplevde ”flaskehalser”.

• Vi ønsker innspill på valg av virkemidler (i bred forstand) for å fremme et tettere og mer forpliktende samspill mellom sentrum og periferi. Spesielt er vi interessert i hvordan nærings- og kompetansemiljøer i byene kan få reell betydning også for mindre sentrale strøk.

• Vi ønsker også vurderinger av hvilken rolle virkemiddelaktørene kan spille i denne sammenhengen, ikke minst i samspill med de ulike forvaltningsnivåene.

• Vi ønsker innspill på valg av virkemidler og arbeidsmetoder som kan fremme fornyelse og nyskaping i distriktene.

Er det andre innfallsvinkler som ønskes vektlagt står dere selvfølgelig fritt til det.

Med vennlig hilsen

Johan Petter Barlindhaug

leder av Distriktskommisjonen

2.11 Innspill fra Innovasjon Norge til Distriktskommisjonen

2.11.1 Innledning

Norsk økonomi er i stor grad tuftet på utvinning av naturressurser. Petroleumssektoren og andre tradisjonelle næringer vil være en viktig del av norsk næringsliv i overskuelig fremtid.

En undersøkelse foretatt av STEP viser at antallet bedrifter økte med 7 200 til 111 360 fra 1995 til 2001. Av bedriftene som eksisterte i 2001 er 45% etablert i perioden. Videre har 41 600 bedrifter blitt nedlagt i perioden. Ca. 27% av arbeidsplassene i 2001 er i bedrifter som ikke eksisterte i 1995. Sagt med andre ord vil de bedriftene som etableres i dag og de innovasjoner som skjer i dag være en stor del av norsk næringsliv om 10-15 år.

Vi vil i vårt innspill først se på noen problemstillinger knyttet til koordinering mellom nasjonalt og regionalt nivå. Deretter vil vi kort se på resultater/effekter knyttet til dagens virkemiddelportefølje. Vi vil så diskutere noen viktige flaskehalser og utfordringer norsk næringsliv står overfor med hensyn til entreprenørskap, små og mellomstore bedrifter med vekstambisjoner og –potensial og innovasjon. Til slutt vil vi se nærmere på hvilke krav utfordringene stiller til arbeidsmetoder og virkemidler.

2.11.2 Det regionale og nasjonale nivået

Regional tilstedeværelse

I Innovasjon Norge har Divisjon Norge ansvaret for det kunderettede arbeidet innenlands. Divisjonen har en desentralisert struktur med femten distriktskontor og med en dør inn til virkemidlene i alle fylkene. Behandling av langt de fleste sakene i Innovasjon Norge foregår på distriktskontorene, og mer enn 90% av beslutningene tas ved et distriktskontor.

Brukerfronten skal også representere andre deler av virkemiddelapparatet. SIVA og Norges forskningsråd, er to av de viktigste. Forskningsrådet har som mål å være representert ved alle distriktskontorene. Foreløpig har man representanter ved 7 distriktskontorer. SIVA ønsker også å regionalisere sin virksomhet. Grunntanken bak den desentraliserte strukturen er ønsket om at kunden skal ha nærhet til virkemiddelapparatet.

Distriktskontorene deltar i dag aktivt i regionale partnerskap, både som premissleverandør og operatør. Målet er å utløse mer av potensialet for økt verdiskaping i regionene, enten de ligger i distriktene eller i sentrale strøk i landet. Innovasjon Norge gjennom distriktskontorene og deres deltakelse i regionale partnerskap vil legge ytterligere vekt på næringsutvikling gjennom bl.a. tilretteleggende arbeid for næringsmiljøer og nærmere kontakt mot utdanningsinstitusjonene. Dette skal skje bl.a. gjennom å være en kompetent rådgiver og veileder for bedriftene, formidling av informasjon om andre deler av virkemiddelapparatet og kobling av bedrifter mot relevante samarbeidspartnere. Distriktskontorene vil også være et viktig bindeledd mot det internasjonale marked gjennom samarbeid med Innovasjon Norges utenlandskontorer.

Distriktskontorer er ikke bare et desentralisert apparat for implementering av nasjonal og regional politikk. De har også en viktig funksjon med hensyn til å komme med feedback på og innspill til politikkutforming fra regionene til det nasjonale nivået. Også i forhold til det kommunale nivået mener Innovasjon Norge at distriktskontorene kan spille en viktig rolle som bindeledd mellom kommunene og det nasjonale nivået. Innovasjon Norge har i den forbindelse, sammen KRD, LD og KS satt i gang et 2-årig pilotprosjekt som har som hovedmål:

• Å bidra til at kommunene/kommuner i samarbeid blir proaktive, kompetente og resultatorienterte aktører i lokal/regional næringsutvikling.

• Å bidra til at det blir etablert nye arbeidsplasser/ny næringsvirksomhet i kommunene som er med i pilotprosjektet.

• Å forsterke det kunnskaps- og erfaringsbaserte grunnlaget slik at kommunene kan samvirke effektivt med andre partnere i næringsrettet arbeid.

• Å styrke samhandlingen mellom det regionale og lokale nivået i arbeidet med næringsutvikling.

• Å vinne erfaringer med ulike modeller for økt samarbeid og samhandling mellom kommunene, fylkeskommunen (FK), FM, IN og andre aktører innen småskala næringsutvikling.

Man ønsker gjennom pilotprosjektet å få erfaringer med et utvidet samarbeid på følgende områder:

• Initiere og gjennomføre lokale utviklingsprosesser.

• Mobilisering for økt entreprenørskap og innovasjon.

• Informasjon om tilbudet til virkemiddelapparatet.

• Akkvisisjon og søknadsformidling.

• Førstlinjefunksjoner i mottak av søknader.

• Etablering av nettverk for gründere.

• Formidling av kompetansetilbud rettet mot gründere.

• Oppfølging av entreprenører.

Den regionale utfordringen

Utfordringene knyttet til næringsutvikling er store i hele landet. Normalt er de enda større utenfor de bynære områdene, og aller størst i næringssvake distrikter og regioner. Utenfor byene kreves derfor en ekstra ressursinnsats for å utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer med verdiskapingspotensial. Samtidig er det viktig å understreke at utfordringene knyttet til næringslivsutvikling ikke utelukkende er et "distriktsfenomen".

Ressursene Innovasjon Norge kan bruke utenfor virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene er begrenset. Men utfordringene og problemene følger nødvendigvis ikke administrative grenser som fylkesgrensene eller virkemiddelsonegrenser. Et helhetig grep vil som regel være den beste måte å møte utfordringene på, men dette vanskeliggjøres gjennom at bruken av de ulike produktene er knyttet opp til om det er innenfor eller utenfor tiltakssonen. Innovasjon Norge ser et behov for å øke rammene for de landsdekkende tiltakene for å bedre kunne møte disse utfordringene og utnytte potensialet som ligger i samspillet mellom sentrum og periferi. Det vil gi løsninger som vil kunne ha positive effekter utover den konkrete regionen. Det bør også vurderes om fylkeskommunene og de regionale partnerskapene skal få anledning til å benytte sine regionalpolitiske overføringer fritt i hele fylket, men underlagt regelverket for allerede notifiserte virkemidler i de respektive virkemiddelsonene

Arbeidsdeling

Ansvarsreformen ga fylkeskommunene det strategiske ansvaret for næringsutviklingen i sine regioner. Etter den tid har politiske myndigheter vedtatt flere reformer som går i samme retning. Man innser at de næringspolitiske utfordringene er svært forskjellige rundt i landet. Man ønsker i større grad å bygge på lokale og regionale fortrinn, og innrette virkemidlene og hjelpeapparatene mot dem.

Ansvarsreformen medfører bl.a. at fylkeskommunene selv bestemmer over bruken av de regionale utviklingsmidlene. Man har også overtatt ansvaret for f.eks. omstillingskommuner, herunder å utse omstillingskommuner. Før 2002 fantes det statlige midler øremerket omstillingskommuner. I dag er disse midlene en del av den generelle potten til regionale utviklingsformål fra KRD til fylkeskommunen. Vi ser i dag, ved større akutte omstillingsbehov, at midlene allerede er knyttet opp til andre tiltak. Det innebærer at fylkeskommunen ikke har tilstrekkelig handlefrihet til å svare på omstillingsbehovet raskt nok eller i det omfang som er ønskelig. Vi ser også at langvarige og omfattende omstillingsprosjekter i en del av fylket vil kunne medføre en nedprioritering av f.eks. næringslivsutviklingsarbeidet i andre deler av fylket, noe som er uheldig på både kort og lang sikt.

2.11.3 Dagens virkemidleportefølje og resultater

En sentral begrunnelse for at det offentlige skal gå inn i et prosjekt eller bidra med finansiering er at deltakelsen skal utløse en tilleggsverdi som er større enn det offentlige bidraget (addisjonalitet). Innovasjon Norge (tidligere SND) har siden midten av 90-tallet gjennomført kundeundersøkelser (undersøkelsene omfatter ikke programvirksomheten). Den siste kundeundersøkelsen viser at 68% av bedriftene ville ikke realisert prosjektet eller utsatt det i tid eller omfang uten Innovasjon Norges (SNDs) medvirkning (summen av høy og middels addisjonalitet). Det er en positiv utvikling på dette området i forhold til forrige etterundersøkelse (ifølge Nordlandsforskning). Men sammenlikning over tid er her vanskelig, da aggregerte tall påvirkes av ny virkemiddelportefølje Det er positivt at Innovasjon Norges (SNDs) tilskuddsmedvirkning (ikke landbruk) i tillegg til å i stor grad være utløsende, har stor betydning for prosjektets omfang og timing.

Den siste kundeundersøkelsen, gjennomført i 2003, omfatter bedriftene som fikk finansieringsbistand fra SND i 1999. Undersøkelsen viser at 81% av bedriftene som fikk finansieringsbistand fra Innovasjon Norge (daværende SND) i 2002 ikke ville gjennomført prosjektet, utsatt det i tid eller i mindre målestokk enn uten bistanden fra Innovasjon Norge. I bedriftene som fikk finansieringsbistand i 1999 er det skapt eller sikret 7400-9000 arbeidsplasser som følge av det Innovasjon Norge (SND)-finansierte prosjektet.

Et mål for Innovasjon Norge er å bidra til at fremtidsrettede utviklingsprosjekter i bedriftene blir igangsatt. 81% av bedriftene som fikk finansieringsbistand fra Innovasjon Norge (SND) i 2002, mener at støtten har vært utløsende for igangsetting av prosjektene, dvs. de ville ikke gjennomført prosjektet, utsatt det i tid eller i mindre målestokk uten bistanden. Denne andelen har økt de siste årene fra ca. 70%.

Risikoavlastningsvirkemidlene skal bidra til at annen privat finansiering utløses. 7 av 10 bedrifter mener at bistanden i stor grad har ført til at prosjektet er blitt fullfinansiert.

Prosjekter som Innovasjon Norge er med å finansiere skal bidra til en langsiktig, positiv utvikling i bedriftene. Undersøkelsen viser at 60% av bedriftene mener at det Innovasjon Norge-finansierte prosjektet vil ha stor betydning for bedriftens overlevelse, og 3 av 4 bedrifter mener prosjektet vil være viktig for bedriftens lønnsomhetsutvikling. Ser vi nærmere på innovasjonsaktiviteten finner vi at mottakere av OFU/IFU (offentlig forsknings- og utviklingskontrakter/industrielle forsknings- og utviklingskontrakter) og landsdekkende risikolån har størst aktivitet på innovasjonsområdet, 77% og 76% rapporterer om innovasjonsaktivitet på ett eller flere områder.

Å bidra til økt kompetanseutvikling i bedriftene er et viktig mål for Innovasjon Norge. 3 av 4 bedrifter mener at prosjektet vil føre til kompetanseheving på minst et fagområde. Et viktig ledd i Innovasjon Norges behandling av prosjektsøknader er å bidra til at utformingen og gjennomføringen av dem blir best mulig. Av de bedriftene som har ønsket råd og veiledning fra Innovasjon Norge (SND), mener 80% at denne bistanden har hatt stor betydning for prosjektet.

Å skape nye og/eller sikre eksisterende arbeidsplasser er et annet viktig mål. Mellom 7400 og 9000 arbeidsplasser er skapt eller sikret i de bedriftene som fikk Innovasjon Norge (SND)-finansiering i 1999 og hvor Innovasjon Norges (SNDs) deltakelse i finansiering av prosjektene har vært avgjørende. Ca. 2/3 av disse arbeidsplassene er i det distriktspolitiske virkeområdet. Innovasjon Norges (SND) kostnader pr. skapt eller sikret arbeidsplass ligger mellom 200 000 – 250 000 kr.

Kundeundersøkelsene viser at Innovasjon Norge har relevante virkemidler sett i forhold til næringslivets behov og at virkemidlene bidrar til å utløse store tilleggsverdier (addisjonalitet). Innovasjon Norge ser at man kan bidra ytterligere gjennom å øke rammene.

SkatteFUNN, som Norges forskningsråd har ansvaret for, men hvor Innovasjon Norges distriktskontorer har en sentral rolle, har som formål å øke FoU-innsatsen i næringslivet. Siden starten har SkatteFUNN godkjent over 6000 prosjekter og man regner med å ha utløst eller vil utløse FoU tilsvarende 20 mrd. kroner frem til 2006. Det er klart at SkatteFUNN har satt FoU på dagsorden på en ny og kraftfull måte. For bl.a. å kartlegge addisjonaliteten settes nå følgeevalueringen av SkatteFUNN i gang. Internasjonale erfaringer tilsier at indirekte virkemidler som SkatteFUNN ikke fullt ut kan erstatte direkte virkemidler, men at de to typene virkemidler er komplementære (Innovation paper no 27).

2.11.4 Utfordringer

Norge og norsk næringsliv står overfor en rekke store utfordringer. En overordnet utfordring er balansen mellom å utvikle etablerte bedrifter og næringsliv innenfor områder hvor Norge allerede er internasjonalt konkurransedyktige og å satse på nye næringer og nye bedrifter.

Entreprenørskap

I ”Entreprenørskap på norsk” (O. R. Spilling m.fl.1998) kommer det frem at det er betydelige regionale forskjeller i etableringsfrekvenser, men man finner ikke noe klart sentrum-periferi-mønster i etableringshyppigheten. Men man fant imidlertid at omfanget av de mest innovative nyetableringene var større i sentrale byområder enn i mer perifere områder.

En undersøkelse utført av STEP-gruppen, som har sett på utviklingen fra 2000 til 2001 når det gjelder omfanget av nyetableringer i fylkene, bekrefter Spillings funn (1998). STEP fant også at forskjellene mellom fylkene ikke er store. Det er relativt høye tall for etableringsfrekvens i sentrale fylker som Oslo og Akershus, men også i "distriktsfylker" som Troms og Finnmark. Omfanget av nedleggelser varierer også noe mellom fylkene og her har de tre nordligste fylkene sammen med Telemark og Aust-Agder de høyeste tallene.

Konklusjon:

• Viktig å sikre at det er en høy nyetableringsfrekvens i alle deler av landet for å erstatte det betydelige omfang av nedlegginger.

• Nyetableringene gir et avgjørende bidrag til veksten i sysselsettingen.

• Selv om det ikke er noen betydelige regionale forskjeller i etableringsfrekvensen mellom regionene, er omfanget av mer innovative etableringer størst i de sentrale byområder.

En undersøkelse av hva slags typer bedrifter nyetableringene er, viser at ca. 95% av nyetableringene er ”levebrødsbedrifter”, dvs. bedrifter med kun entreprenøren som ansatt og uten ambisjoner om vekst. Kun 0,5% av nyetableringene er teknologibaserte bedrifter med eksportmarked.

Konklusjon:

• Det vil være en viktig oppgave å øke omfanget av teknologibaserte etableringer som har potensial internasjonalt og med visse vekstambisjoner innen sine markeder.

Tallene fra STEPs undersøkelse viser at det skjer et betydelig antall nyetableringer. I tillegg til dette har det i samme periode blitt etablert og nedlagt et stort antall bedrifter som ikke er synliggjort i tallene. Andre undersøkelser viser at det kun er ca. 50% av de nyetablerte bedriftene som overlever de første fem år. Nyetableringer som knyttes til næringsmiljø i form av etablering i inkubatorer, næringshager mm har en høyere overlevelsesfrekvens.

Konklusjon:

• Virkemiddelapparatet må vie større oppmerksomhet til å forbedre det faglige, markedsmessige og finansielle grunnlaget for nyetableringene og følge disse bedre opp.

• For å øke overlevelsesevnen må det skapes innovative miljøer som etablererne kan knyttes opp mot.

Internasjonale sammenligninger (GEM-rapporten 2002) viser at nivået på entreprenørskap i Norge har falt siden 2000. Dette er en internasjonal trend, men Norge har på en rangering av landene falt fra en 6. plass til en 14. plass blant de land som har inngått i undersøkelsene.

I den samme rapporten rangeres Norge på 3. siste plass når det gjelder tilgang på egenkapital, lån og offentlig støtte til entreprenører. Det er spesielt tilgangen på egenkapital og offentlige støtte til entreprenører Norge scorer lavt på. Når det gjelder kapitaltilgang fra uformelle investorer, ventureselskap og børsintroduksjon scorer Norge noe bedre og ligger på 15. plass blant de 34 land som inngår i undersøkelsen. Norge ligger videre nest sist når det gjelder vurderingen av den politiske prioritering av entreprenørskap.

Konklusjon:

• Selv om nivået på entreprenørskap ligger relativt godt an i forhold til mange andre land ser det ut til at det er behov for en bedring i tilgangen på kapital for entreprenører.

• Det kan også se ut til at holdningen til og forståelsen av betydningen av entreprenørskap bør bli bedre i det politiske miljøet.

Det er behov for å styrke entreprenørskapskulturen i Norge. Bistand til kvalifisering og foredling av ideer for å øke suksessraten og bidra til gjennomføring/kommersialisering av prosjekter med sikte på å skape nye lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser, er også nødvendig.

En slik styrking kan skje ved å bedre entreprenørens egen gjennomføringsevne gjennom kompetanseoppbygging, rådgiving, milepælsfinansiering, aktiv oppfølging og kunnskap om intellektuelle rettigheter. Bygging av nettverk og partnerskap nasjonalt og internasjonalt inngår som viktige tjenesteelementer for denne målgruppen.

Små og mellomstore bedrifter med vekstambisjoner og –potensial

Utviklingen av vekstbedrifter er en viktig indikator for næringslivsklimaet som reflekterer både de generelle og spesielle rammebetingelser samt den generelle økonomiske utvikling nasjonalt og internasjonalt. En undersøkelse av Deloitte & Touche viser at antall vekstbedrifter (bedrifter med omsetningsøkning siste 3 år på minst 20%, større omsetning enn 5 mill. kr. og minst fire ansatte siste året) i Norge ble redusert med 32% i 2002, og nedgangen var størst blant de minste bedriftene (4-10 ansatte). Vekstbedrifter utgjør ca halvparten av norske selskap. Den gjennomsnittlige soliditeten i vekstbedriftene er lavere enn for norske selskaper generelt (21% mot 29%).

Konklusjon:

• Nedgangen det siste året i antall vekstbedrifter kan trolig for en stor del forklares med internasjonale lavkonjunkturer og høyt rentenivå og kronekurs i Norge.

• Utviklingen er et varsku fordi vekstforetakene vil være den del av næringslivet som vil gi det største bidrag til sysselsettingsutviklingen og representerer for en stor del fornyelsen i næringslivet.

En undersøkelse gjort av STEP viser at ca. 40% av de innovative bedriftene samarbeider med andre i sin innovasjonsvirksomhet. De viktigste samarbeidspartnerne er leverandører og kunder (66% og 55%), mens en vesentlig lavere andel nevner universitet/høyskoler og offentlige/private forsk­ningsinstitusjoner som viktige samarbeidspartnere i innovasjonsvirksomheten, hhv. 27% og 33%.

Bedrifters innovasjonsevne handler om evnen til å utvikle og bruke egen kompetanse, og evnen til å ta i bruk ekstern kunnskap som er komplementær til egen kompetanse og kritisk viktig for fornyelsesprosessene. Bedriftens egen kompetanse vil være helt sentral i denne sammenhengen. Bedriften må selv ha nødvendig kjernekompetanse innenfor sitt spesifikke forretningsområde, og må ha evne til å organisere og lede selve fornyelsesprosessene. Bedriften vil imidlertid ikke selv kunne eie eller kontrollere all den kompetansen som er påkrevet for denne fornyelsen. Innovasjonsevne forutsetter også en evne til å trekke aktivt på ideer, impulser og spesifikke kompetanser fra omgivelsene; fra kunder, leverandører, ko­nkurrenter, profesjonelle kunnskapstilbydere, finansieringsmiljøer, m.fl. Dette er kompetanse som kun kan identifiseres og bli tilgjengelig gjennom en aktiv og kontinuerlig interaksjon med disse aktørene. Like viktig er det at bedriften er i stand til å ”oversette” eksternt produsert kunnskap til bedriftens egen, erfaringsbaserte kompetansebase.

Bedrifters forutsetninger for å utvikle nødvendig innovasjonsevne vil påvirkes av forhold knyttet til det næringsmiljøet bedriften er en del av. Bedrifter vil kunne ha klare fordeler av å være knyttet til et miljø preget av konsentrasjon av bedrifter, leverandører og krevende kunder, og tilhørende kompetanse, god kunnskapsmessig infrastruktur, og god tilrettelegging og kultur for kunnskaps- og kompetanseutveksling. Innovasjonsevne og vekstpotensial både for bedrifter og næringsmiljøer avhenger i stor grad av det samlede innovasjonssystemets egenskaper, det vil si hvordan bedrifter, kunnskapstilbydere, finansiører og myndigheter evner å samarbeide systematisk og målrettet for å utvikle og anvende kompetanse i innovasjonsprosesser.

Konklusjon:

• Bedriftenes forretningsforbindelser er viktige kilder til innovasjon, dvs. det markedsnære utviklingsarbeidet. Kunder og leverandører er bedriftens viktigste partnere for økt innovasjon.

• Det ligger et betydelig potensial med hensyn til økt innovasjon i å bedre bedriftenes samarbeidsrelasjoner til FoU-miljøene.

• For å øke antallet innovasjoner er det viktig å styrke den enkelte bedrifts innovasjonskompetanse og -evne.

Innovasjon

EUs innovasjonsundersøkelse (2000), som bl.a. sammenligner andelen av innovative bedrifter av det totale antall bedrifter mellom ulike europeiske land, viser at denne andelen i Norge er blant de laveste, ca. 33%. Det er kun Hellas og Spania som har lavere andel, mens de fleste andre land har en andel på mellom 40 og 50%.

Den samme undersøkelsen har analysert hvor stor andel nye og endrede produkter utgjør av total omsetning i de samme land. Også for dette målet for innovasjon kommer Norge lavt ut, kun 7% av den totale omsetningen er fra nye og endrede produkter. I snitt for alle land er andelen omtrent det dobbelte og det er bare Island som ligger lavere.

Det er også foretatt sammenligninger mellom landene når det gjelder innovasjonskostnadene totalt som andel av omsetningen. I snitt for de landene som er med ligger denne andelen på 2,5% mens andelen i Norge er under det halve, 1,2%.

Et annet mål for innovasjonsaktiviteten i næringslivet er antall patenter. En sammenligning av omfanget av patenter mellom ulike land viser at Norge ligger klart under gjennomsnittet når det gjelder søknader om patenter i utlandet.

Konklusjon:

• Alle disse indikatorene på innovasjonsaktivitet viser at Norge ikke ligger spesielt godt an. En del av forskjellene kan forklares med den bransjemessige sammensetningen i norsk næringsliv, som har en relativt stor andel bedrifter i bransjer hvor innovasjonsaktiviteten generelt sett ikke er blant de høyeste.

• Dette representerer to utfordringer med bakgrunn i at Norge er et høykostland og derfor bør satse på virksomheter med et høyt kompetanseinnslag: 1) At det må satses på en høyere grad av innovasjon i de bransjer som er godt representert i landet og 2) Øke antallet bedrifter i bransjer med gjennomgående høyere innovasjonsnivå.

STEP har beregnet andelen av innovative bedrifter i de enkelte fylker. Man tok i beregningene hensyn til at det er ulik næringsstruktur i fylkene, dvs. justert for at innovasjonsnivået er forskjellig mellom bransjene. Man fant betydelige regionale forskjeller. I enkelte fylker er andelen innovative bedrifter høyere enn det som kunne forventes ut fra næringsstruktur (de fleste fylker på Østlandet), mens andre fylker har en relativt liten andel innovative bedrifter i forhold til det som kunne forventes ut fra næringsstrukturen (Nord-Norge, Vest-Agder og Sogn og Fjordane).

STEP har på tilsvarende måte beregnet omsetningen av nye produkter som andel av omsetningen i de ulike fylker og tatt hensyn til næringsstruktur. Også her er det betydelige regionale forskjeller mellom faktisk omsetning og det som kunne forventes ut fra næringsstrukturen. I denne sammenligningen kommer Akershus og Østfold best ut med relativt store andeler i faktisk omsetning fra nye produkter i forhold til det som kunne forventes. Tilsvarende kommer Buskerud, Vestfold, Aust- og Vest-Agder dårligst ut.

Konklusjon:

• Sammenlignet med andre land viser flere indikatorer for innovasjon at Norge totalt sett ikke ligger spesielt godt an. Det er videre betydelige regionale forskjeller i innovasjonsaktiviteten i Norge. Regioner med lav score, nasjonalt sett, har derfor ekstra store utfordringer.

• De regionale sammenligningene av innovasjonsvirksomheten vil være nyttig informasjon i utarbeidelsen av regionale utviklingsplaner.

• Disse analysene viser at det i mange fylker er et uutnyttet potensiale for økt innovasjonsvirksomhet i mange bransjer.

• Videre viser de at det i mange fylker bør satses på å øke innslaget av innovative bransjer.

Blant kostnadene til innovasjon er FoU-kostnader. SSBs innovasjonsundersøkelse viser at ca 70 % av bedriftenes FoU-kostnader er knyttet til U"en i FoU. Den samme undersøkelsen viser at av de totale innovasjonskostnadene utgjør egenutført og innkjøpt FoU noe over 70%. Resten av kostnadene gjelder anskaffelse av maskiner og utstyr (14%), produktdesign mm (4%), kompetanseoppbygging (3%) og markedsintroduksjon (3%). Disse siste kostnadene omfatter for en stor del kommersialiseringskostnader.

Konklusjon:

• Fordelingen av innovasjonskostnadene på ulike kostnadselementer indikerer at det legges for liten vekt på kommersialiseringsfasen i innovasjonsvirksomheten. Den lave andelen som innovasjonskostnadene utgjør av total omsetning i bedrifter i Norge sammenlignet med andre land kan indikere at norske bedrifter legger for liten vekt på kommersialiseringsfasen.

Den siste oppdaterte innovasjonsundersøkelsen til SSB (1.7.03) viser at de økonomiske faktorene som økonomisk risiko, høye innovasjonskostnader og mangel på finansieringsmuligheter er de faktorene som anses som de største hindre for innovasjonsvirksomheten blant de innovative bedriftene. De samme faktorene anses også som de største hindre av de ikke-innovative bedriftene selv om andelen av bedrifter som viser til disse faktorene er lavere enn for de innovative bedriftene. Svært få bedrifter mener at tilgang på kvalifisert personell og mangel på teknologisk informasjon er hindre for innovasjonsvirksomheten.

Konklusjon:

• Økonomisk risiko og begrensede finansieringsmuligheter er de største hindre for innovasjon.

• På bakgrunn av det nasjonale målet om å øke innovasjonsaktiviteten i Norge, må derfor kapitaltilgangen til denne virksomheten i bedriftene bedres og det offentlige må være innstilt på yte en vesentlig del til dette.

STEP har analysert teknologtettheten (teknologer definert som sysselsatte med høyere teknisk utdannelse) i de ulike fylker og sammenlignet den faktiske tettheten med hva som kunne forventes ut fra den næringsmessige sammensetningen i fylkene fordi teknologtettheten varierer mellom bransjer. Denne viser ikke overraskende at de fylker som har teknologiske utdanningsinstitusjoner på et visst nivå har de høyeste teknologtettheter, men det er bare tre av dem, Sør-Trøndelag, Akershus og Oslo, som har en observert tetthet som er høyere enn det som er forventet ut fra næringssammensettingen. Andre fylker med relativt høy teknologtetthet, Rogaland, Hordaland og Buskerud, og som kan forklares med teknologiske utdanningsinstitusjoner i fylkene, har en lavere registrert tetthet enn det som kunne forventes ut fra næringssammensettingen. Dette indikerer at næringslivet i disse fylkene ikke i tilstrekkelig grad utnytter det potensial som ligger i nærhet til viktige utdanningsinstitusjoner. Alle fylkene for øvrig, som har en relativt lav teknologtetthet, har et næringsliv som skulle tilsi et større innslag av teknologer.

Konklusjon:

• Teknologtettheten, som indikator for innovasjonspotensial, viser at bedriftene i de fleste fylker ikke utnytter det potensialet som ligger i nærhet til teknologiske utdanningsinstitusjoner.

• Undersøkelsen, som referert foran, indikerer at bedriftene i liten grad oppfatter tilgangen på kvalifisert personell som hinder for innovasjon. Sammenholdt med observert og forventet teknologtetthet viser dette at bedriftene også i liten grad er bevisst betydningen av denne ressursen i deres videreutvikling.

Internasjonalisering vil være en viktig utfordring. OECD har foretatt en sammenligning mellom noen utvalgte OECD-land av andelen eksport av total industriell eksport fra bransjer med lav, medium og høy andel FoU-innsats. Denne viser at det kun er Polen som har en lavere andel eksport av total industriell eksport fra bransjer med høy FoU-innsats enn Norge, noe over 10%, mens mange land har andeler mellom 30-40%. Inkluderes bransjer med medium FoU-innsats kommer ikke Norge vesentlig bedre ut. Største delen av norsk eksport kommer fra bransjer med lav FoU-innsats, nær 50% av total industriell eksport.

Konklusjon:

• Det er en stor utfordring for Norge å få et større innslag av bedrifter i bransjer med høy FoU-innsats og at disse blir mer internasjonalt rettet.

Utfordringene og flaskehalsene ovenfor vil kreve nye måter å arbeide på. Arbeidsmetodene må omfatte mobilisering til felles initiativ og samarbeid for mer effektivt å skape rom for innovasjon og kommersialisering. Innovasjon Norge, sammen med resten av virkemiddel-apparatet, kan bidra til kvalifisering av innovasjons- og kommersialiseringsprosjekter gjennom informasjon om teknologi-, markeds- og handlingsmuligheter, og bidra til gjennomføring av prosjekter for å skape lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser.

2.11.5 Innovasjon Norges virkemidler og arbeidsmetoder for fremtiden

Utfordringene knyttet til næringsutvikling og nyskaping er nasjonale, men løsningene er regionale. Fornyelse og nyskaping vil måtte ha sitt utgangspunkt i lokale eller regionale fortrinn og skapertrang. Samtidig er det viktig at lokale og regionale initiativ ikke begrenses av administrative grenser, men gis muligheter til å trekke veksler på ressurser og aktører fra hele Norge, f.eks. gjennom samarbeid mellom bedrifter og forskning og utvikling.

Næringsutvikling basert på en bred regional mobilisering og forankring i næringslivet, kompetansemiljøer og hos regionale myndigheter krever andre og mer dynamiske arbeidsmetoder og mer fleksible virkemidler. En måte å få dette til på er at rammene til fylkekommunen kan brukes i hele fylket ut fra de regionale prioriteringer som foreligger.

Innovasjon Norge og Innovasjon Norges distriktskontorer kan være både koordinator på nasjonalt nivå, en sentral partner på regionalt nivå og et bindeledd mellom det regionale og det nasjonale nivået. Innovasjon Norge ønsker å være

• En utviklingspartner som ligger i forkant (proaktivt) og bidrar med, kobler og utløser kompetanse, nettverk og risikokapital til innovasjonsprosjekter hos etablerere, unge bedrifter eller hos små og mellomstore bedrifter med vekstpotensial.

• En effektiv og helhetlig kundeport til det norske virkemiddelapparatet.

• En effektiv og helhetlig kundeport til internasjonale markeder, forskning, teknologi og kompetent kapital.

• En pådriver og koordinator i arbeidet med å profilere Norge, både som turistmål, eksportør og et interessant investeringsland.

• En attraktiv regional og nasjonal kunnskapsbygger som kobler næringsliv, kompetansemiljøer og myndigheter i felles, nettverksbaserte innovasjonsaktiviteter og gir råd til utviklingen av fremtidens innovasjonspolitikk.

2.12 Innspill til Distriktskommisjonen fra SIVA - Selskapet for industrivekst SF

2.12.1 Innledning/ Sammendrag

Distriktskommisjonen ønsker i brev av 10. mars 2004 innspill med konkrete forslag for følgende problemstillinger:

• Beslutningsmyndighet som bør legges til lokalt og regionalt nivå for å øke næringsutvikling, innovasjon og omstilling, gjerne med utgangspunkt i opplevde ”flaskehalser”

• Valg av virkemidler for å fremme et tettere og mer forpliktende samspill mellom sentrum og periferi, spesielt når det gjelder nærings- og kompetansemiljø i byene.

• Virkemiddelaktørenes rolle i denne sammenheng

• Innspill til valg av nye virkemidler

SIVA har i alle år arbeidet med disse utfordringene og gir innledningsvis følgende beskrivelse:

Norsk verdiskaping har alltid hatt sin basis i distriktene, og har sammen med landbruk, fiskeri, maritim virksomhet, reiseliv, vannkraft, gruvedrift, olje- og gassutvinning gitt de mulighetene for industribygging, teknologiutvikling, kompetanseoppbygging og bosetting som særpreger Norge. Vi opplever nå et sterkt press på de tradisjonelle næringene. Mange steder i distriktene nærmer man seg kritiske grenser både når det gjelder folketall, demografi, kompetanse, kapital og handlekraft. Samtidig skjer det en sterk sentralisering mot de større bysentra, spesielt til Oslo- området. Ikke minst skyldes dette at mediaressursene og finansressursene vokser fort og at disse i hovedsak forvaltes fra hovedstaden med staten som den største eieren.

Utfordringene løses neppe alene ved at staten distribuerer mer tilskudd, arbeidsplasser eller filialer av statsinstitusjoner ut i distriktene. Det må legges til rette for vekst og det må bygges opp regionale handlekraftige miljøer og møteplasser med ansvar og reell makt. Dette må skje gjennom egen mobilisering i regionene, samhandling mellom private og offentlige aktører, aktivt eierskap, kompetanse og nettverk som virker tillokkende for de med vilje til arbeidsinnsats, kunnskap, kapital, skaperevne, ledelsesevne og forretningssans og med spesiell fokus på de unge. Sentrale temaer blir muligheter for livslang læring, påvirkning og nettverk i interessante bedrift- og kunnskapsutviklingsmiljøer, deltakelse i akademiske, politiske og kulturelle miljøer, internasjonale nettverk, nærhet til bymessige miljøer og muligheter for inntjening/lønnsomhet. Samspillet mellom hovedstad og periferi må bygges på likeverdighet i forpliktende nettverk og ikke på hieriarkiske forvaltningsmodeller.

Forenklet blir dette kriteriene for å utvikle innovasjonsregioner, med tydelige og attraktive sentra, ekspanderende bedriftsklynger og åpne, veldrevne, men forpliktende nettverk. SIVAs forslag er derfor å stimulere til å utvikle sterke regionale innovasjonsselskap som tar ansvaret som strategiske tilretteleggere og som utvikler operative instrumenter.

2.12.2 Innovasjonssystemet i Norge

SIVA er en nasjonal aktør for utvikling av infrastruktur for et innovasjonssystem eller innovasjonsnettverk over hele landet. Hensikten med dette er å øke den nasjonale verdiskapingen, men innenfor SIVAs formål også å mobilisere vekstkraft lokalt og regionalt. Det er derfor viktig at en slik infrastruktur for innovasjon og verdiskaping dekker hele landet, og er tilgjengelig i alle bosteds- og arbeidskraftregioner (BA-regioner).

Dette innovasjonsnettverket, eller SIVA-nettverket, består i dag av (lokalisert til ca 70 steder):

• 10 forskningsparker (FP)

• 15 kunnskapsparker (KP)

• 34 næringshager (NH)

• 20 inkubatorer, først og fremst såkalte ”forskningsinkubatorer”, og etter hvert noen såkalte industri-inkubatorer)

I tillegg inngår en rekke såkorn- og ventureselskaper i dette nettverket. Ca 1000 medeiere (private investorer, industrielle og finansielle partnere, utdannings- og forskningsinstitusjoner samt lokale og regionale myndigheter). En rekke bedrifter har knyttet seg til disse miljøene, hvor i alt 1 500 bedrifter (Ca 20 000 arbeidsplasser) er samlokaliserte. Ca 200 nye kunnskapsintensive bedrifter etableres årlig i dette nettverket. De sentrale statlige virkemiddelaktørene Innovasjon Norge og Norges Forskningsråd gir viktige bidrag først og fremst ved sine programmer og finansielle virkemidler.

Selv om dette innovasjonssystemet kan betraktes som det mest omfattende i forhold til noe land vi naturlig sammenligner oss med, er det behov for både å forsterke, utnytte og utvikle nettverket videre både i Norge og internasjonalt. SIVA er en virkemiddelaktør som har som sin viktigste oppgave å utvikle regionale verdiskapingsmiljøer. For å oppnå dette benytter vi ”tilretteleggende eierskap” i utvikling av infrastruktur for innovasjon, samtidig som vi mobiliserer medeiere med lokale og regionale mål. Som modell for mobilisering benytter vi det ideelle triangel for slike ”Private Public Partnership” (1/3 private, 1/3 FoU, 1/3 off.).

Ved ulike infrastrukturprogrammer forsterkes behovet for SIVA som nettverksenter og bindeledd. Dette er en viktig funksjon for å tilføre kompetanse, nettverk og kapital til det enkelte innovasjonsselskap, lokalsamfunn og den enkelte region. I dette arbeidet er programmer for næringshager og inkubatorer og i fortsettelsen Industri- Inkubatorer og forhåpentligvis også ”Center of Expertise for Innovation” (CoE) , (eller Ekspertsentra for innovasjon) nødvendige verktøy som må videreføres.

Utifra de behov vi har registrert ønsker SIVA å nå følgende mål for neste treårsperiode:

• Øke antall kunnskapsparker fra 15 til 25

• Øke antall næringshager fra 33 til 60

• Etablere 12 - 15 ”Distribuerte Inkubatorer” med utgangspunkt i regionale innovasjonssystemer.

• Etablere 30 Industri-inkubatorer.

• Utvikle 6 - 9 regionale innovasjonsselskap som dekker hele landet i samarbeide med fylkeskommuner og institusjonelle og private eiere med regionale mål.

• Utvikle minst et CoE i hver region og innen de viktigste kompetanseområder for norsk verdiskaping.

• Forsterke oppbyggingen av infrastruktur og nettverk for SMBs internasjonalisering. (kvantifiseres ikke her).

Med slik satsing vil man oppnå følgende:

• Utvikle sentra som har vekstpotensiale.

• Skape synlige og attraktive innovasjonsarenaer i alle BA-regioner.

• Utvikle miljøer som er attraktive for unge kompetente mennesker.

• Utvikle kommersielle miljøer for nyskaping, entreprenørskap og kunnskapsintensive bedrifter.

• Mobilisere lokale og regionale medspillere, for at regionene skal ta mer makt og ansvar, og flere oppgaver løses på regionalt og lokalt nivå.

• Ved CoE skape ”fyrtårnseffekt”, synlig både nasjonalt og internasjonalt i alle regioner og på viktige kunnskapsområder for kommersialisering, områder hvor norske bedrifter er verdensledende, og dermed tiltrekke seg kompetanse og kapital globalt.

• Legge til rette for etablering av hovedkontorfunksjoner og FoU- aktiviteter i den enkelte region.

Fylkeskommunene har i dag ansvaret for regional næringsutvikling, men det er ganske klart at den enkelte fylkeskommune alene er for svak og for liten til å stå for utvikling av både arenaer, instrumenter og nettverk for betydningsfull innovasjon. Med å ta utgangspunkt i de (6- 9) naturlige innovasjonsregionene, med sine regionale innovasjonshovedsteder, vil man kunne skape mye mer kraftfulle satsinger med større målretting og bedre koordinering. SIVA har valgt å betrakte fylkeskommunenes rolle som den regionale demokrati- og myndighetsforankring, og dermed som medspillere i oppbygging av strategiske instrumenter for kraftfull næringsmessig nyskaping i de naturlige innovasjonsregionene.

2.12.3 Naturlige innovasjonsregioner

Norge synes naturlig å dele i 6-9 innovasjonsregioner med sine ”innovasjonshovedsteder” eller sentrale ”akser” . SIVA ønsker å skape incitament for vesentlig ny næringsutvikling i disse regionene og dermed også øke den nasjonale verdiskaping, ved at private og offentlige interesser bygger opp sterke regionale innovasjonsselskaper. Disse selskapene skal så på samme måte som SIVA i dag ved ”tilretteleggende eierskap” mobilisere privat og institusjonell kapital og kompetanse for å bygge opp videre det regionale nettverk av arenaer for nyskaping, såkornselskap, venture- og investeringsselskap, næringshager, kunnskapsparker, forskningsparker, inkubatorer etc. Det regionale innovasjonsselskapet er først og fremst et strategisk selskap, med et ideelt eierskap for utvikling av regionen. Som eiere med regionale mål må (i tillegg til SIVA, fylkeskommunene, evt. hovedstadskommunene) man mobilisere industribedrifter, universitet, høyskoler og forskningsinstitusjoner, banker, forsikringsselskaper, energiselskaper og reiselivsselskaper, osv. Vi har allerede flere eksempler på slik mobilisering. Det regionale selskapet bør videre ha minoritetseierskap (ca 1/3) i de operative innovasjonsselskapene, enten de heter forskningsparker, kunnskapsparker, næringshager, såkornselskaper eller lignende. Med slike minoritetseierskap skaper man forpliktende nettverk, i stedet for konserner og hierarkier.

SIVA bør som i dag binde sammen de regionale innovasjonsselskapene i et nasjonalt eiernettverk, ved hjelp av minoritetseierskap (ca 1/3). SIVA blir da fortsatt et nasjonalt nettverksenter. SIVA vil også utvikle og gjennomføre infrastrukturelle programmer, skape mest mulig synergier, enten det gjelder store investeringer, fysisk infrastruktur, kompetansebygging, utveksling av impulser, utvikling av ekspertsentra for innovasjon, eller nettverksbygging lokalt, regionalt og internasjonalt.

Samtidig er det noen næringsvake områder som må vies egen oppmerksomhet (i utkanten av/ i grenseområdene mellom de naturlige innovasjonsregionene). Dette gjelder spesielt:

• Fjellregionene (deler av Hedmark, Oppland, Buskerud og Sør-Trøndelag)

• Sogn og Fjordane som mangler sterke sentrumsfunksjoner med kapital og kompetanse

• Nordre del av Trøndelag og deler av Helgeland.

• Finnmark, ekskl. Hammerfest/Alta- og Kirkenes-regionen.

• ”Grenseløs” næringsutvikling mellom norske distrikt og tilgrensende land, herunder: Nordvest-Russland, Nord-Finland og Sverige. (Samarbeid med EU-program.)

Det er ikke tvil om at utvikling av synlige innovasjonsmiljøer og møteplasser (kunnskapsparker, næringshager, inkubatorer, såkornmidler) i disse områdene, tilknyttet et profesjonelt innovasjonsnettverk, vil kunne skape ny entusiasme og muligheter for ny næringsutvikling.

2.12.4 Statens rolle

Vi anbefaler at SIVAs rolle som fasilitator for mobilisering av eiere, samt tilrettelegging og utvikling av sterke regionale initiativ innen næringsutvikling, innovasjon og omstilling, forsterkes. Staten bør bidra til å utvikle effektive strategier for selektiv desentralisering som bidrag til kompetanseheving og vellykkede lokale nisjestrategier. Staten bør bevisst benytte slike strategier og metoder for å stimulere innovasjon innen offentlig sektor.

Staten kan styrke lokal/ regional kompetanse hos bedriftene gjennom ”SkatteFUNN” og liknende ordninger for livslang læring. Staten bør identifisere sektorer eller aktører hvor PPP kan bidra til innovasjon og industriell nyskaping i regionene ( for eksempel olje/gass, marin og maritim industri, metall).

SIVA går i sin uttalelse ikke lenger inn i diskusjonene om forvaltning av offentlige oppgaver/ tjenester til regionale og lokale nivåer, selv om vi i en rekke sammenhenger har påpekt at filialisering av statlige institusjoner er en fin måte å plassere ut arbeidsplasser på, men kan ikke betraktes som desentralisering. Det er desentralisering av makt og kompetanse, representert ved strategisk ledelse og FOU- aktiviteter, som først kan gi nyutvikling og innovasjon. Men de regionale aktørene må selv gå sammen for å samle/ vise fram kompetanse og skaffe seg slik makt.

Det har blitt hevdet i forbindelse med lokalisering av hovedkontorer for eksempelvis såkorn-/ ventureaktiviteter at disse må legges til eksisterende finansmiljøer (les hovedstaden). Dette er en holdning som bygger på myten om en spesiell kompetanse knyttet til få sentrale miljøer. Staten burde gå foran i arbeidet å bryte med slike myter og holdninger og bidra til å bygge opp forvaltningsmiljøer i regionsentra. På den måten vil en øke investeringskompetansen ved å tilføre næringslivskompetanse- og nærhet og dermed også sørge for mer kvalifiserte beslutninger.

2.12.5 Avslutning

SIVA har i denne korte uttalelsen gitt innspill på hvordan vi arbeider og har arbeidet over lang tid. Vi er klar over at det hos de fleste institusjoner og aktører både i politikk og forvaltning, er motstand mot reell desentralisering av makt, og at uansett uttrykksmåte praktiseres hierarkiske modeller. SIVAs erfaring er likevel at dersom man skal være effektive og lykkes må man utvikle forpliktende nettverksmodeller. At SIVA opptrer som en likeverdig partner med andre medeiere lokalt og regionalt har gjort at SIVA med relativt små ressurser har mobilisert et omfattende nettverk med betydelige resultater innen næringsmessig nyskaping. Vi håper Distriktskommisjonen kan motivere både nasjonale og regionale aktører til videre innsats etter de modeller vi har utviklet. Vi stiller gjerne opp for videre diskusjoner.

SIVA- Selskapet for industrivekst SF

Harald Kjelstad

adm.dir.

2.13 Brev av 10.03.2004 til Sametinget fra Distriktskommisjonen

Distriktskommisjonen ønsker å sikre et bredt tilfang av innspill i sitt arbeid, og vi henvender oss nå til ulike aktører, deriblant Sametinget, med invitasjon til å gi innspill til blant annet de problemstillingene som er skissert nedenfor. Kommisjonen har i juni 2003 og februar 2004 sendt brev til fylkeskommunene og bedt om innspill fra kommunesektoren med hensyn til utfordringer og virkelighetsbilde i distrikts- og regionalpolitikken samt valg og innretning av virkemidler. Sametinget og andre samiske organisasjoner har en helt sentral rolle i de samiske områdene i forhold til utviklingsarbeid generelt og næringsutvikling spesielt, gjerne i samspill med andre aktører.

Vi ønsker spesielt tilbakespill på følgende problemstillinger:

• Fra mange hold argumenteres det sterkt for en desentralisering av makt og myndighet til lokalt og regionalt nivå. Det pekes i denne forbindelse på en rekke politikkområder innenfor ”den brede distrikts- og regionalpolitikken”. Sametinget har i denne sammenheng en spesiell posisjon og myndighet i forhold til så vel statlige som regionale myndigheter. Vi ber derfor om konkrete forslag til oppgaver og beslutningsmakt som bør ligge på lokalt og regionalt nivå.

• Forslagenes betydning for fremtidig rolledeling og samspill mellom forvaltningsnivåene, med statlig sektor sentralt og regionalt, og Sametingets og andre samiske institusjoners rolle i dette bildet, bør fremgå. Så langt som mulig bør forslagene begrunnes, gjerne med utgangspunkt i opplevde flaskehalser.

• Vi ønsker innspill på valg av virkemidler (i bred forstand) for å fremme et tettere og mer forpliktende samspill mellom sentrum og periferi. Spesielt er vi interessert i hvordan byområdenes regionale rolle kan styrkes, herunder hvordan kompetansemiljøene i byene kan få reell betydning også for mindre sentrale områder. Vi er også opptatt av hvilken rolle et regionalt forvaltningsnivå i denne sammenhengen kan ha, i samspill med bl.a. Sametinget, ut fra hensynet til funksjonalitet og legitimitet.

• Uansett regionalt samspill vet vi at småsamfunn i distriktene ofte har andre forutsetninger enn sentrumsområdene for å utvikle et vekstkraftlig næringsliv og oppnå positiv befolkningsutvikling. Ikke minst gjelder dette områder som ligger utenfor pendlingsomlandet til større sentra. Viktige distriktsnæringer – som landbruk og industri – er i en utsatt posisjon, med nedgang i sysselsettingen. I tillegg har distriktene ofte ulemper knyttet til avstand, ugunstig nærings- og befolkningsstruktur, tynne næringsmiljøer, smale arbeidsmarked, liten bredde i tjenestetilbudene osv. En sentral utfordring blir å fornye eksisterende næringsliv og skape ny virksomhet. Vi ønsker derfor innspill på valg av virkemidler for å fremme fornyelse og nyskaping i distriktene.

Er det andre innfallsvinkler som ønskes vektlagt står dere selvfølgelig fritt til det.

Med vennlig hilsen

Johan Petter Barlindhaug

leder av Distriktskommisjonen

2.14 Innspill til Distriktskommisjonen fra Sametinget

2.14.1 Innledning

Sametinget som folkevalgt parlament er et nasjonalt politisk redskap som skal bidra til en rettferdig behandling av det samiske folket med klare rettigheter som et urfolk i Norden. Sametingets fremste oppgave er å arbeide for at samene som ett folk gis mulighet til å bevare, utvikle og fornye sin kultur. Et folks rett til kulturutøvelse er en grunnleggende menneskerettighet som innebærer at både norske myndigheter og Sametinget har en plikt til å sikre så vel ideelle kulturytringer som naturgrunnlaget for den samiske kulturen.

Sametingets virksomhet bygger på bred definisjon og forståelse av det samiske kulturbegrepet. Et allsidig og fleksibelt næringsliv danner det materielle grunnlaget for samisk kultur. Når Sametinget har som mål i distrikts- og regionalpolitikken å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret er det nødvendig å legge til rette for stabile og langsiktige rammebetingelser som sikrer næringslivet og sysselsettingen i samiske lokalsamfunn. Dette betinger målrettet bruk av distriktspolitiske virkemidler og å utvikle forvaltningsordninger der den samiske lokalbefolkningen kan dra nytte av de fordeler nærhet til natur- og kulturressurser gir muligheter til, både i et produksjons- og i et livskvalitetsperspektiv. Regional utvikling handler for Sametinget om å skape levedyktige og attraktive samiske lokalsamfunn.

Det Sametinget sterkt vektlegger i sitt regionalpolitiske arbeid med nærings- og samfunnsutviklingen i samiske områder, er at slike samfunn ikke er distriktspolitiske utkanter, men samiske sentra som danner basis for sammenhengende nettverk av sosiale og kulturelle relasjoner som samlet sett ikke er perifere samfunn i samisk perspektiv.

2.14.2 Sametingets rolle og myndighet i regionalpolitikken

Når det gjelder spørsmål om konkrete forslag til oppgaver og beslutningsmakt som bør ligge på lokalt og regionalt nivå, så er det nødvendig å ta for seg Sametingets egen rolle i distrikts- og regionalpolitikken. En del generelle eksterne utviklingstrekk som har betydning for Sametingets fremtidige rolle, myndighet og ansvar er overføring av oppgaver fra sentralt hold innenfor språk, kultur, opplæring og næringsutvikling. Videre er Sametingets rolle og samarbeid med andre offentlige organer endret som følge av at fylkeskommunen er blitt en sterkere regional utviklingsaktør. Samarbeidet med fylkeskommunene er konkret styrket gjennom de regionale utviklingsprogrammer og ved at det er inngått samarbeidsavtaler mellom flere fylkeskommuner og Sametinget (jf. pkt. 3). Samarbeidet med det lokale nivå/kommunene har over tid utviklet seg bl.a. gjennom samfinansiering av nærings- og utviklingstiltak. Dette gjelder spesielt de kommunene som sorterer inn under Samisk utviklingsfonds geografiske virkeområde og forvaltningsområdet for samisk språk. I dialog med fylkeskommuner og kommuner drøftes en rekke nærings- og utviklingsplaner som gir bedre oversikt og muligheter til å samordne og kanalisere felles innsats og ressurser til realisering av tiltak.

Når det gjelder rolledeling og samspill mellom forvaltningsnivåene både med statlig sektor sentralt og regionalt nivå, så er det viktig for Sametinget å knytte myndighetsbegrepet til selvbestemmelse. Dette betyr at Sametinget må gis myndighet til å fastsette rammene for den samiske samfunnsutviklingen. Sametinget må gis myndighet til å forhandle om lov- og budsjettforslag og til å utøve lov- og bevilgningsmyndighet på områder som er av betydning for det samiske samfunn. Det er vedtatt et prinsipielt grunnlag i statens politikk overfor den samiske befolkning. Det prinsipielle grunnlaget for landets samepolitikk har til nå bygd på forholdet mellom stat og urfolk. I et regionaliseringsperspektiv må dette synet utvides. Samene er urfolk og samtidig statsborgere i Norge. Samtidig er de også innbyggere i de kommuner og regioner der de er bosatt. Derfor må regionen med som en tredjepart i det forannevnte bilaterale forholdet mellom stat og urfolk. Forholdet mellom stat, region og urfolk vil kunne institusjonaliseres i et trekantsamarbeid mellom Storting/Regjering, fylkeskommune og Sametinget. Et utvidet samisk selvstyre må omfatte det regionale og lokale nivå i samarbeidsprosesser og politikkutforming. En fremtidig politikk må inkorporere både den etnisk regionale og territorielt regionale dimensjonen. Det en i dag oppfatter som de mer tradisjonelle samiske regionene, kan rent språklig, kulturelt og identitetsmessig gå på tvers av de geografiske grensene til landets nåværende politisk-administrative regioner som for eksempel fylkeskommunene. De kan tilhøre ulike politisk-administrative regioner samtidig ut fra funksjonalitet og språklig, kulturell og identitetsmessig tilhørighet. I dag finnes det flere samiske institusjoner som har funksjoner og legitimitet utover det avgrensede geografisk regionale perspektivet. De har et all-samisk fundament i sin virksomhet som ikke kan knyttes kun til for eksempel fylkeskommunal forvaltning.

I spørsmålet om hvordan en fremtidig politikk skal utformes i forholdet mellom urfolk, stat og region er svaret forhandlinger mellom tre likeverdige parter, institusjonalisert ved Sametinget, stat og fylkeskommune. En trilateral forhandling mellom urfolk, region og stat. En måte å organisere forhandlingene på kan skje etter den modell som nyttes i Canada mellom føderasjon, provins og urfolk. En viktig side å vektlegge ved slike forhandlingsprosesser, er at de virker kapasitetsutbyggende, kompetanseutviklende og institusjonsbyggende i befolkningen. Dimensjoner som fremtidens regionaliserte samfunn uansett vil etterspørre i sterkere grad. Godkjenningsprosedyrene av forhandlingsresultatene vil gi avtalene folkelig forankring, uansett hvilket perspektiv som legges til grunn av nasjonal, regional og etnisk karakter. Utvikling av et forhandlingssystem vil også virke konstitusjonelt utviklende i landet. Forhandlinger det her er tale om kan være av ulik omfattende karakter. Mest omfattende vil det være i områder med størst samisk befolkning til mindre, avgrensende saksområder hvor samer utgjør en minoritetsgruppe av befolkningen.

I vurderingene av Sametingets framtidige myndighet og ansvar må det klargjøres hva som skal være Sametingets fremtidige rolle. Dette kan ses ut fra tre perspektiver: Sametinget som ren rådgiver for samisk samfunnsutvikling i form av å være en ren uttalelses- og påvirkningsinstans, eller skal Sametinget fungere som en iverksettende og utøvende forvaltningsinstans for statens samepolitikk. Det tredje perspektivet, som er Sametingets grunnleggende holdning, er å fungere som politikkutvikler og samisk myndighetsutøver. Dette medfører at Sametinget både er politisk premissleverandør, politikkutvikler og gjennomfører egne beslutninger.

Når det tredje perspektivet vektlegges, at Sametinget skal være en politikkutvikler og myndighetsutøver, innebærer det klare konsekvenser m.h.t. myndighet og ansvar. Først må Sametinget som politisk parlament utvikles. Videre må det overføres lovforvaltningsmyndighet innenfor sentrale samiske samfunnsområder. Skal Sametinget ha lovforvaltningsmyndighet på flere områder så må dette imøtekommes med organisatoriske grep som vektlegger brukerstyre, faglig kompetanse og rettssikkerhet som beslutningsprinsipp på forvaltningsnivå.

2.14.3 Samarbeid med regionale og lokale myndigheter

Sametinget har over tid etablert rimelig gode og funksjonelle samarbeidsformer med regionalt og kommunalt nivå, og er stadig under utvikling. Helt siden Sametingets etablering har en samarbeidet og hatt dialog med fylkeskommunene om fylkesplaner og andre relevante plan- og strategidokumenter. I arbeidet med de regionale utviklingsplanene har en konkret samarbeidet om strategier, gjennomføring og finansieringsløsninger av konkrete tiltak. Dessuten har en fått vedtatt samarbeidsavtaler med Finnmark og Troms, og en er inne i en prosess med samme opplegg for Nordland, Nord- og Sør-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner hva gjelder tiltak i det sørsamiske området. Hensikten med avtalene er å etablere felles forståelse av, og bygge allianser på, utvalgte politikkområder. Det gjelder å styrke felles innsats i forhold til fremtidige utfordringer sett både i et lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Med avtalene lagt til grunn skal en prioritere utviklingstiltak som språk, kultur, næring, utdanning, kulturminnevern, museer, samiske kulturhus, stedsnavn, bibliotektjeneste, helsetilbud m.v. Disse avtalene er ikke inngått i kraft av å være avledet statsmakt. En har gjort dette i kraft av å være folkevalgte forsamlinger og kan således ikke oppheves eller påvirkes fra statlig side.

Det er et problem at Sametinget ikke har fått innvilget særskilte midler til å følge opp de inngåtte samarbeidsavtalene, noe en har bedt om. Sametinget må tilføres regionale utviklingsmidler for å kunne være en likeverdig samarbeidpart for å styrke den samiske samfunnsutviklingen i de ulike fylkene.

2.14.4 Urfolkssone

I forbindelse med samarbeidsavtalen med Finnmark fylkeskommunene har en iverksatt et utredningsarbeid med å etablere en urfolkssone. Ivaretakelse av urfolksperspektivet er av stor betydning for den regionale utviklingen i Finnmark. Etablering av en slik sone kan bidra til bedre rammebetingelser, lokale forvaltningsmodeller og lokal rådighet over naturressursene og dermed bidra til bedre utviklingsmuligheter for alle som bor i en slik sone. Målsettingen med arbeidet er i fellesskap med fylkeskommunen å oppnå lokal og regional forvaltning av ressursene i en slik sone fundert på internasjonale folkerettslige prinsipper for nedfelte urfolksrettigheter. De tre hovedmomentene i en et slikt arbeid er forutsetninger, rammebetingelser og avgrensning av en slik sone. Det innbefatter også en fremdriftsplan for et senere hovedprosjekt for gjennomføring av en slik sone og beskrive løsninger og erfaringer i andre land som er relevante, som for eksempel utviklingen i Canada.

Det pågående arbeidet kan meget vel henge sammen med tiltak og innhold i tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. Hvorvidt tiltakssonen blir stående som et virkemiddel for ettertiden er vanskelig å forutsi siden ordningen med sonen skal opp til ny vurdering i ESA i 2006. Virkemidler i tiltakssonen som null arbeidsgiveravgift, nedskrivning av studielån, barnetrygdtillegget samt de skattemessige fordelene er viktige for å stoppe den negative befolkningsutviklingen og styrke næringsutviklingen i sonen. Rike naturressurser i den nordligste regionen utgjør fortrinn som kan nyttes sterkere i næringsutvikling og verdiskaping. Bruk av virkemidler, politikkutforming og forvaltningsmodeller kan vinkles slik at den kan ivareta, styrke og videreutvikle den spesifikke næringsstrukturen en finner i de nordligste lokalsamfunn. Bruk av urfolksperspektivet kan gi påvirkningsmulighet og innflytelse på de beslutninger som tas som berører sysselsetting og bosetting i området. For å styrke rettmessig bruk av naturressursene, som befolkningen i fellesskap har nærhet til og er avhengig av, kan urfolksperspektivet i den internasjonale folkeretten aktivt bidra med å ivareta.

2.14.5 Fiskeri

Regjeringen legger vekt på at fisken skal forvaltes som en nasjonal ressurs og at det dermed ikke er aktuelt å overføre deler av forvaltningsansvaret fra sentrale myndigheter til regionalt nivå. Dette er Sametinget sterkt uenig i. Den nasjonalpolitiske holdningen bryter med intensjonen både i sameloven og med bestemmelsene i folkeretten om å legge forholdene til rette for å utvikle urfolks kultur og samfunnsliv. Sametingets overordnede mål for fiskeripolitikken er at folk i samiske områder har en ubetinget sedvane- og urfolksbasert rett til å skaffe seg et rimelig utkomme av de marine ressursene. Med de sentrale reguleringene som er iverksatt fra 1989, har samiske kyst- og fjordfiskere mistet sine historiske og nedarvede rettigheter i fisket. Sametinget legger nærhets- og avhengighetsprinsippet til grunn for sin fiskeripolitikk. Derfor er det helt avgjørende at det utvikles forvaltningsmodeller der lokalbefolkningen kan dra nytte av sine fortrinn med nærhet til ressursene. For å sikre den samiske bosettingen ved kysten må fangstrettighetene for den minste kyst- og fjordflåten tilbakeføres, slik at de kan høste av de stedlige, kystnære ressursene. Dagens forvaltningsordning fører til at lokale fiskere taper sine historiske rettigheter i fisket. Spesielt vil Sametinget vise til den minste flåten i de samiske fjordområdene som har fått forverret sin yrkesutøvelse i fisket. Konsultasjoner, dialog og medbestemmelse er sentrale begreper som må vektlegges når det gjelder spørsmål om rådighet over og utnyttelse av naturressursene i urfolks bosettingsområder.

Innhold i en regional forvaltningsmodell kan være å innføre en særskilt geografisk sone hvor alle bosatt innenfor denne sonen får tilgang og lik rett til å utøve fiske. Dessuten prioriterer Sametinget at det opprettes lokale kvotebanker som forvaltes av Sametinget og regionale og lokale myndigheter i fellesskap. Ved salg av fiskefartøy eller når fiskerettighetene ikke blir benyttet, tilbakeføres kvotene vederlagsfritt og tildeles andre, slik at ressursene sikrer bosettingen.

2.14.6 Landbruk

Sametinget har tatt initiativ til å bli direkte involvert i utforming av landbrukspolitikken gjennom drøftinger med landbruksmyndighetene i forkant av de årlige jordbruksforhandlingene. På en slik måte kan Sametinget gis mulighet til å komme med innspill og drøfte utforming av jordbrukspolitikken generelt, og utfordringene i det samiske jordbruket spesielt. Gjennom et slikt opplegg vil en ivareta de intensjoner som legges til grunn i St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, hvor en vil opprettholde grunnlaget for det jordbruket som finnes i samiske områder.

Landbrukspolitikken og forvaltning av virkemiddelordningene må i større grad delegeres til regionalt nivå. På denne måten vil det regionale perspektivet kunne gjøres gjeldende i jordbrukspolitikken. Med vanskelige naturgitte forhold, små og spredte landbruksmiljø og lange avstander for transport av innsatsfaktorer og produkter, vil det være en særlig utfordring å opprettholde et livskraftig landbruk som grunnlag for bo- og sysselsettingen.

Rammebetingelsene legger i liten grad til rette for økt primærproduksjon. Utviklingspotensialet ligger i småskala videreforedling av mat. Gjennom det nasjonale verdiskapingsprogrammet er forholdene lagt bedre til rette for en slik utvikling. Men for å få til en hensiktsmessig infrastruktur innen produksjon og distribusjon er det behov for kompetanseheving, nettverk og samarbeidsløsninger mellom produsenter, fagmiljø, næringsmiddelindustri, markedsaktører og offentlig forvaltning.

Utvikling av en egen landbrukspolitisk sone for samiske områder vil medføre at det utvikles langsiktige mål og tilpasses spesielle strategier og virkemidler for jordbruket i samiske bosettingsområder. En slik målformulering og virkemiddeltilpassing må skje gjennom et samarbeid mellom landbrukspolitiske myndigheter, Sametinget, faglag og aktuelle fylkeskommunale myndigheter. Gjennom et samarbeid mellom regjeringen og Sametinget, for å utvikle en landbrukspolitikk for samiske områder, vil også de samepolitiske målsetninger knyttet til jordbruket kunne vektlegges.

2.14.7 Reindrift

Sametinget har ved flere anledninger bedt om økt myndighet i reindriftssaker. Så lenge Sametinget ikke har direkte myndighet og innflytelse over reindriftspolitikken, så kan heller ikke Sametinget påta seg et mer helhetlig politisk ansvar for utformingen av dagens reindriftspolitikk med de utfordringer som er i næringen.

På samme måte som innenfor jordbruket har Sametinget tatt initiativ for å komme i konsultasjon med landbruksmyndighetene for å drøfte strategier for utvikling av næringen. Dette gjøres til en ordning i forkant av reindriftsforhandlingene, slik at Sametinget kan bidra med innspill før staten legger frem sitt tilbud i forhandlingene.

Den viktigste utfordringen på sikt for reindriftsnæringen er arealvern. Bedre arealvern mot ytterligere inngrep av ulik art vil true næringens fremtid. I denne sammenheng er en ny type inngrep særlig overhengende. Sametinget har i forbindelse med planene om vindkraftutbygginger krevd en helhetlig analyse, slik at de samlede konsekvensene for reindriftsnæringen avklares før det gis konsesjon.

Sametinget understreker at det er viktig å gjennomføre en lovrevisjon som NOU 2001:35 Forslag til endringer i reindriftsloven legger opp til, av hensyn til behovene for reguleringer av reindriftens indre forhold. Men i den sammenheng går ikke Sametinget inn for at reindriftskontorene skal være en del av fylkesmannsembetet. Dette er en tilbakevending til noe som ligner på det tidligere ”lappefogdsystemet”, det er ikke hensiktsmessig og vil fjerne reindriften fra det samiske samfunnet. Etter Sametingets oppfatning har ikke lovutvalget utredet spørsmålet knyttet til samisk selvbestemmelse og Sametingets rolle som representativt organ for samene som urfolk. Reindriften er, i tillegg til å være en særegen næring, også en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Utvalget har ikke vurdert spørsmålet om hvilke konsekvenser dette har for reindriftsnæringen. Sametinget har merket seg at et flertall i reindriftsstyret i sin høringsuttalelse har påpekt denne mangelen i utredningen fra lovutvalget. Sametinget ber regjeringen om snarest, i samarbeid med Sametinget, å iverksette et arbeid for å utrede spørsmål knyttet til samisk selvbestemmelse og forvaltningen av reindriftsnæringen. Dette arbeidet må skje i samarbeid med næringen og Sametinget og må ta sikte på å sikre reindriftsnæringens selvbestemmelse i interne saker og rett til å utøve reindrift bygd på tradisjonelle arbeidsmåter i henhold til samiske rettsoppfatninger.

2.14.8 Duodji

Sametinget har igangsatt et utviklingsprogram for duodji som har som formål å bedre rammevilkårene til duodji gjennom en næringsavtale. Sametinget ønsker å heve statusen for duodji og tilrettelegge for en bærekraftig duodjinæring både som heltidsnæring, og i kombinasjon med primærnæringer. Derfor vil Sametinget til høsten ta stilling til om det skal opprettes en egen næringsavtale for duodji og hvordan den skal utformes. Som en av de prioriterte tiltakene, ønsker Sametinget å styrke rekrutteringen av unge utøvere til duodji bl a gjennom lærlingeordninger. For å øke omsetning og inntjening er det også nødvendig å vurdere momsfritak for duodjiomsetning på lik linje med kunsthåndverk. Virkemiddelbruken for duodjimidlene bør dreies mot fremtidsrettede tiltak som i større grad møter duodjiutøvernes behov. Sametinget ser nødvendigheten av å samarbeide med lokale, regionale og sentrale aktører for utvikling av duodji til en bærekraftig og kulturell næring. I samarbeid med duodjiorganisasjonene og fylkene søker Sametinget å finne frem til finansiering av de ulike delene av programmet. Det gjelder spesielt produktutvikling og markedsføring. Med de rammer Sametinget stiller til disposisjon legger en opp til sterkere å gå inn i mer avtalerettede forhandlinger med organisasjonene om hvordan virkemidlene bør prioriteres for å oppfylle målene i programmet.

2.14.9 Næringsrettede virkemidler

De virkemidlene Sametinget i dag forvalter til næringsformål kanaliseres gjennom Samisk utviklingsfond. Den innretning en har på fondets virkemidler er i vesentlig grad tilpasset slik at en søker å ivareta den næringsstrukturen en har i de samiske områdene. Forvaltning og bruk av virkemidlene både i Samisk utviklingsfond og Samisk kulturfond gir et godt inntak til tettere samarbeid med kommunene og med samiske institusjoner. Samisk utviklingsfond er å betrakte som de små foretaks fond som er godt innrettet mot det næringslivet en finner i samiske lokalsamfunn. Sametinget har i bruken av fondsmidlene lagt betydelig vekt på bosettings- og sysselsettingsmessige kriterier ved tilsagn. Dette til forskjell fra andre offentlige finansieringsinstanser som mer legger vekt på bedriftsøkonomiske kriterier for vurdering av støtte. Slik sett har en i bruken av fondsmidlene drevet en motkonjunkturpolitikk i forhold til andre instanser ved sin støttetildeling til næringslivet. Et positivt tegn på Samisk utviklingsfonds betydning og rolle for næringsutvikling lokalt i kommunene er pågang fra flere kommuner om å komme med innenfor det geografiske virkeområdet for fondet.

Sametinget har som mål at de samiske områdene skal være attraktive å bo, arbeide og drive næringsvirksomhet i. I det samiske samfunn har en andre forutsetninger enn sentrale strøk for å utvikle et vekstkraftig næringsliv. Næringslivet er sterkt preget av små bedrifter med få ansatte, som verken besitter tilfredsstillende formell faglig kompetanse eller tilstrekkelig egenkapital for å møte de utfordringer rasjonalisering, strukturendringer og den internasjonalisering som generelt preger dagens næringsliv. Spesielt er utfordringene store innenfor det private næringsliv hvor innovasjon, nyskaping og produktutvikling står sentralt for å sikre salg og markedsandeler som grunnlag for en positiv bedriftsøkonomisk utvikling. Sametinget har for knappe rammer til å prioritere virkemidler til innovasjonsfremmende tiltak i tillegg til ren materiell investeringsstøtte. Det omfatter også midler til å inngå i mer forpliktende finansielt samarbeid med virksomheten i næringshagene, NT-programmet og verdiskapingsprogrammene i landbruk og reindrift. Når regjeringen har lagt fram en plan for en helhetlig innovasjonspolitikk som skal konsentreres rundt generelle rammevilkår for næringslivet gjennom kunnskap og kompetanse, forskning og utvikling, entreprenørskap og infrastruktur, fordrer det en økonomisk innsats fra samisk side som ikke kan løses gjennom dagens virkemidler i Sametinget. Derfor går Sametinget inn for at de sentrale myndighetene øremerker midler til innovasjonsfremmende tiltak som forvaltes av Sametinget. På samme måte som en prioriterer Innovasjon Norges ramme rettet mot entreprenørskap, innovasjon og nyskaping i næringslivet.

2.14.10 FoU-virksomhet

Når det gjelder innspill på virkemidler som kan fremme tettere og mer forpliktende samspill mellom næringsliv, offentlig forvaltning og FoU, er utfordringene særlig knyttet til manglende bredbåndsutbygging i nord. Et godt utbygd og velfungerende bredbåndsnett er en klar rammebetingelse for utvikling av den nordlige regionen som følge av store avstander og bosettingsstrukturen. Betydningen av bredbånd gir også muligheter i forhold til markeder så vel innen- som utenfor landegrensen. Næringssektorer og bransjer som fiskeri, havbruk, energi, helse, kultur, miljø, beredskap, reiseliv, offentlige tjenester, undervisning, utdanning og forskning er avhengig av å ta i bruk et slikt transportnett for å styrke og utvikle seg videre. Med de høye kostnadene som er forbundet med utbyggingen i nord, vil ikke kun kommersielle interesser kunne stå for utbygging. Det fordrer en sterk statlig medvirkning for å få realisert den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien slik at en kommer på høyde med de samme tjenestetilbudene som landet ellers nyter godt av. Utbyggingen av både stamnett og spredenett er ikke tilfredsstillende verken for bygder eller de samiske kommunesentrene.

Sametinget vil understreke at de samiske kompetansemiljøene er helt sentrale med henblikk på å styrke næringslivet i det samiske samfunn. For at de samiske utdannings- og forsk­ningsinstitusjonene kan imøtekomme de utfordringene næringslivet i det samiske samfunn står overfor, må det bevilges mer midler. Det brukes lite midler på forskning og utvikling i den samiske regionen og FoU-miljøene er små. En viktig årsak til dette er at kanalisering av forsknings- og utviklingsmidler til fagmiljøene er beskjeden. For å rette oppmerksomheten mot utfordringer med relevans for utviklingen av samfunns- og næringslivet i det samiske samfunn, må bevilgningene til FoU-innsats og forskning styrkes ved Sami Allaskuvla/Samisk høgskole og Sami instituhtta/NSI i Kautokeino, samt til andre samiske kompetansemiljøer. I den sammenheng har Sametinget bedt om at Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) oppretter et eget samisk forskningsråd og et forskningsfond som kan ivareta forskning og FoU-virksomheten i det samiske samfunnet. Sametinget har også bedt UFD om å styrke og forlenge det samiske forskningsprogrammet.

2.14.11 Samarbeid over riksgrensene

Sametinget er opptatt av å bidra til en sterkere, mer bevisst og konsekvent nordområdepolitikk. Det vises i den forbindelse til Sametingets uttalelse til arbeidet fra Ekspertutvalget for nordområdene i NOU 2003:32 Mot nord!. I det et sirkumpolare området har urfolk bebodd og høstet naturressursene. Urfolk må derfor i kraft av sine historiske rettigheter sikres muligheter til å delta i internasjonale beslutningsprosesser og samarbeidsorganer knyttet til nordområdene. Begrepet om "free, prior and informed consent" (Urfolkenes internasjonale verdenskonferanse om bærekraftig utvikling i Kimberly, Sør-Afrika i 2002) danner et godt grunnlag for å utvikle retningslinjer i forhold til ressursutnyttelsen av naturområdene og urfolks deltakelse. Sametinget ser det som viktig å styrke og videreutvikle Barentsregionsamarbeidet som et satsingsområde i norsk nordområdepolitikk, sammen med arbeidet i Arktisk Råd og den bilaterale norsk-russiske avtalen. Urfolkene er en naturlig del av ”folk til folk” samarbeidet i området. Urfolk må bli en aktør i Barentsregionen på linje med regionale og sentrale aktører. Dette synes best kan gjøres ved at urfolk får egen representasjon i Barentsrådet og at Sametinget blir eier av Barentssekretariatet på like vilkår som de 3 nordligste fylkeskommunene. Dette innebærer blant annet at Sametinget får egne representanter både i representantskapet og i styret i Barentssekretari­atet.

Samenes status som urfolk på Nordkalotten gir et godt grunnlag for samarbeid mellom samer i Finland, Sverige, Russland og Norge. Gjennom språk, slektskap, sosialt og kulturelt fellesskap har en utviklet samkvem over lang tid. For å utvikle samarbeidet mer formelt og organisatorisk er Samisk parlamentarisk råd etablert som et samarbeidsorgan for sametingene i Finland, Norge og Sverige. Rådets oppgave er primært å arbeide med spørsmål som berører samene på tvers av landegrensene. Målet med det nordiske samarbeidet er å samordne den samiske stemmen internasjonalt, og spesielt i forhold til internasjonal urfolkspolitikk. Innenfor den regionale tenkningen som preger politikkutformingen i EU er det viktig å se den samiske befolkningen på Nordkalotten i et samlet regionalt perspektiv hva gjelder felles løft for samisk kultur- og samfunnsutvikling.

Når det gjelder øvrig grensesamarbeid vises det til de selvstendige samiske programmene i Interreg hvor en nettopp tar sikte på å styrke den grenseoverskridende aktiviteten både innenfor kultur og næringslivet. Det er viktig å opprettholde organiseringen av disse delprogrammene gjennom egne styringsgrupper og egne oppnevnte medlemmer i overvåkningskomiteen.

Det vises også til det finsk-norske samarbeidet mellom kommuner på begge sider av riksgrensen, hvor Sametinget har forhåpninger om at fjerning av grensebarrierer skal åpne for felles offentlige tjenestetilbud og lokal næringsutvikling mellom grensekommunene. Siktemålet er å identifisere hindringer og å samordne lov- og regelverk for å lette handel og samarbeid. Det vises i den sammenheng til overlevering av en sluttrapport til begge lands statsministere på et fellesmøte i Oulo 18. mai i år. Arbeidet i det finsk-norske grensesamarbeidet er i tråd med ILO-konvensjonen nr. 169, art. 32, som sier at det skal treffes tiltak for å lette kontakt og samarbeid for urfolk. Historisk har Nordkalotten vært et grenseløst område hvor samer har beveget seg fritt over landegrensene. Likevel opplever en problemer knyttet til arbeidssøkende, flytting, tollbestemmelser, trygdeordninger, bruk av felles helse- og sosialtilbud m.v. I utvikling mot et sterkere opplegg for felles tjenestetilbud mellom kommunene, vil det være naturlig at grensekommunene med nære relasjoner bygd på språk og kulturfellesskap kan styrke sitt kommunale samarbeid på tvers av riksgrensen. Forslag til utvikling i rapporten gjelder mange ulike aktører og forvaltningsnivåer. En del av utfordringene kan løses på lokalt eller regionalt nivå, men en del tiltak som lanseres kreves løst med sentralmyndighetenes deltakelse. Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd har også iverksatt et arbeid med å bygge ned grensehindringer i Norden (jf. www.norden.org/grensehindringer/sk/index.asp).

Et annet samarbeid som er interessant i et regionalt perspektiv over landegrensene er grensesamarbeidet i Tornedalsrådet, et samarbeids- og interesseorgan for hele Tornedalen som omfatter kommunene Haparanda, Øvertorneå, Pajala, Kiruna, Storfjord, Kåfjord, Kautokeino, Enontekiø, Muonio, Kolari, Ylitornio og Torneo. Tornedalsrådet har som målsetting å fremme Tornedalskommunenes næringsliv gjennom aktivt bedrifts- og organisasjonssamarbeid. Nordreisa kommune vil tilslutte seg samarbeidet 01.01.2005.

Dearvvuoaiguin/Med hilsen

Sven-Roald Nystø

Sametingspresident