5 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 173 nr. 2

Endringen innebærer at krav i anledning skade som omfattes av kapittel 11 om ansvar for skade voldt av farlig gods, er unntatt fra retten til ansvarsbegrensning etter sjøloven kapittel 9 avsnitt II. HNS-konvensjonen har egne regler om ansvarsbegrensning som gjør det nødvendig å unnta krav som omfattes av virkeområdet for HNS-konvensjonen fra de alminnelige globalbegrensningsreglene, se art. 42. 1 Unntaket er avgrenset til skader som faktisk omfattes av de nye lovreglene i kapittel 11, jf. § 227. Dette opplegget avviker fra oljesølsunntaket (nåværende § 173 nr. 2), som omfatter oljesølsskade av den art som nevnt i § 191, uavhengig av om skade faller innenfor eller utenfor virkeområdet for det internasjonale oljeskadesystemet. Årsaken til det mer begrensede unntaket for skader som omfattes av kapittel 11, ligger i at det ikke foreslås en bestemmelse om objektivt ansvar for skader av den art som omfattes av HNS-konvensjonen, men som faller utenfor konvensjonens virkeområde (sml. sjøloven § 207 for ikke konvensjonsbestemt oljesølansvar). Dette er i samsvar med Sjølovkomiteens forslag i NOU 2002: 15. Krav som nevnt i § 172 første ledd nr. 4 og 5 vil etter forslaget i NOU 2002: 15 være undergitt særlige høyere ansvarsgrenser etter §§ 182a flg. om ansvaret for oppryddingstiltak. Disse reglene vil gjelde bl.a. for slike krav som faller utenfor HNS-konvensjonens virkeområde. Det vises også til drøftelsen i punkt 3.6.

Forslaget retter samtidig opp en inkurie ved henvisningen til § 210. Riktig henvisning skal være til § 207. Rettelsen er også inntatt i lovforslaget i NOU 2002: 15.

Til § 211. Objektivt ansvar for skipets eier

Første ledd første punktum inneholder bestemmelsen om objektivt ansvar for skipets eier. I samsvar med konvensjonen art. 7 nr. 1 påhviler ansvaret skipets eier. Eierbegrepet er definert i § 212 bokstav c, som gjennomfører konvensjonen art. 1 nr. 3. Dette er det samme ansvarssubjektet som i sjøloven § 191 om oljesølansvar. Ansvaret er knyttet til sjøtransport av farlig gods som last i skipet. Se § 212 bokstav a for den nærmere avgrensningen av farlig gods. Det er en betingelse for ansvar etter § 211 at skaden skyldes de farlige egenskaper ved godset. Dette kan f.eks. være død eller personskade som følge av at lasten brenner eller eksploderer, eller forurensning forårsaket av utslipp av kjemikalier. Når skaden ikke kan sies å skyldes de farlige egenskapene ved godset, blir eieren heller ikke ansvarlig etter bestemmelsen her. F.eks. vil hodeskader som følge av at en tønne med kjemikalier løsner og faller på en av mannskapet, ikke omfattes av det objektive ansvaret etter § 211.

Første ledd annet punktum regulerer hvem som er ansvarlig når skade er oppstått ved en serie av hendelser med samme opphav. Bestemmelsen er identisk med sjøloven § 191 sjette ledd. Det vises til NOU 1973: 46 s. 19-20 for merknadene til denne bestemmelsen.

Annet ledd angir hva slags skader som omfattes av eierens ansvar etter første ledd. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen art. 1 nr. 6. Etter bokstav a dekkes for det første tap av menneskeliv og personskade oppstått om bord eller utenfor skipet. I prinsippet vil dermed enhver personskade, uavhengig av hvor den er inntruffet, dekkes av ansvaret, såfremt de øvrige vilkårene for erstatningsansvar er tilstede, og reglene får anvendelse etter § 227. Videre omfattes etter bokstav b tap av eller skade på eiendom utenfor skipet. I motsetning til forurensningsloven er det ikke noen betingelse for ansvar at tingskaden er avledet av en forurensningsskade. Skade på ting som befinner seg om bord på skipet er ikke dekket av ansvaret etter bestemmelsen her. Dette vil i praksis normalt dreie seg om stykkgods, som er gjenstand for regelverket om transportørens erstatningsansvar i sjøloven §§ 274 flg., eller reisegods, som er gjenstand for bestemmelsene om bortfrakterens ansvar i §§ 419 flg. Erstatningskrav i henhold til kontrakt om sjøtransport av gods eller passasjerer er for øvrig unntatt etter § 211 tredje ledd bokstav c.

Eierens objektive ansvar omfatter etter bokstav c også tap eller skade ved forurensning av miljøet. Erstatning for forringelse av miljøet som ikke skal dekke tapt fortjeneste er begrenset til kostnadene ved rimelige tiltak som er satt i verk eller skal settes i verk for å gjenopprette miljøet. Innholdsmessig svarer dette til skadebegrepet i sjøloven § 191 annet ledd bokstav a. Hva slags tap og skade som omfattes av bestemmelsen, er nærmere omtalt i NOU 1973: 46 s. 18, Ot.prp. nr. 48 (1973-74) s. 14-15 og Ot.prp. nr. 21 (1994-95) s. 11-12.

Etter bokstav d blir eieren ansvarlig for kostnadene ved rimelige tiltak som noen har truffet etter en hendelse, eller en serie av hendelser med samme opphav, som forårsaker eller medfører umiddelbar og betydelig fare for skade som nevnt i bokstav a til c, og som har til formål å avverge eller begrense slik skade, samt tap og skade som skyldes slike tiltak (preventive measures). Bestemmelsen svarer til sjøloven § 191 annet ledd bokstav b, som er omtalt på samme sted i forarbeidene nevnt ovenfor. Det er likevel en forskjell på rekkevidden av utkastet bokstav c og sjøloven § 191 annet ledd bokstav b: Mens sjøloven § 191 annet ledd bokstav b bare peker tilbake på forurensningsskade nevnt i bokstav a, dekker bokstav d i utkastet her også tiltak som har til formål å avverge eller begrense personskade og tingskade som nevnt i bokstav a og b.

Tredje ledd unntar visse krav fra eierens objektive ansvar etter § 211. Etter bokstav a gjelder reglene som foreslås her ikke for forurensningsskade som nevnt i sjøloven § 191 annet ledd. Unntaket må leses i sammenheng med de øvrige definisjonene i § 191. Hensiktet med unntaket er å unngå å gripe inn i det etablerte internasjonale oljesølregimet basert på Den internasjonale konvensjon om erstatningsansvar for oljesølskade, 1992, og Den internasjonale konvensjon om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade, se konvensjonen art. 4 nr. 3 bokstav a. Komiteen antar at forurensningsskade som nevnt i sjøloven § 191 annet ledd faller utenfor eierens objektive ansvar etter § 211 også der oljesølskaden inntreffer utenfor det geografiske virkeområdet for reglene i oljesølansvarskonvensjonen, jf. sjøloven § 206, men innenfor HNS-konvensjonens geografiske virkeområde. Det er ikke intensjonen at HNS-fondet skal belastes med utbetaling ved forurensningsskade av den art som nevnt i sjøloven § 191. Se for øvrig § 211 siste ledd.

Etter bokstav b gjelder reglene i kap. 11 ikke skade voldt av radioaktivt materiale som nevnt i konvensjonen art. 4 nr. 3 bokstav b. Transport av slikt materiale vil dermed heller ikke være avgiftspliktig til fondet etter § 223. Bakgrunnen for dette unntaket er at HNS-konvensjonen ikke ble sett som et egnet instrument for å etablere erstatningsansvar for skade forårsaket av radioaktivt materiale. Unntaket gjelder alt radioaktivt materiale i klasse 7, jf. konvensjonen art. 4 nr. 3 bokstav b, og er med andre ord ikke begrenset til skade som omfattes av Paris- og Wien-konvensjonene om atomansvar.

Etter bokstav c unntas erstatningskrav i henhold til kontrakt om sjøtransport av gods eller passasjerer, jf. konvensjonen art. 4 nr. 1. HNS-konvensjonen gjelder ikke krav i henhold til avtale om passasjerbefordring, dvs. krav mot transportøren. Derimot vil ikke passasjerene være avskåret fra å kreve erstatning for HNS-skade fra eieren av skipet og fra fondet. Under forhandlingene var Finland, med støtte fra Norge, en pådriver for at passasjeransvaret skulle inkluderes i konvensjonens virkeområde, men dette ble ikke utfallet av diplomatkonferansen. Passasjerers erstatningsrettslige stilling har imidlertid blitt forbedret ved revisjonen av Atenkonvensjonen om transport av passasjerer og deres bagasje til sjøs, 2002.

Etter bokstav d omfatter erstatningsansvaret etter § 211 heller ikke yrkesskadeerstatning eller ytelser fra folketrygden og tilsvarende krav etter rettsreglene her i riket eller fremmed stat i den grad bestemmelsene i §§ 211 til 226 er uforenlige med de regler som ellers gjelder for slike krav. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen art. 4 nr. 2. HNS-reglene griper dermed bl.a. ikke inn i lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring § 8, som unntar arbeidsgiveren for personlig ansvar overfor arbeidstakeren. Bestemmelsen i art. 4 nr. 2 kan føre til at rettsstillingen blir noe forskjellig for mannskap som har skipets registrerte eier som arbeidsgiver og mannskap som har andre enn skipets registrerte eier som arbeidsgiver, da evt. motstrid med konvensjonen kun oppstår i førstnevnte tilfelle.

Fjerde leddførste punktum tar sikte på en situasjon med samvirkende skadeårsaker. Er det ikke mulig på rimelig måte å skille mellom skade voldt av farlig gods og skade voldt på annen måte, skal det legges til grunn at den samlete skade er forårsaket av farlig gods. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen art. 1 nr. 6 in fine. Komiteen legger til grunn at regelen får anvendelse der det ikke er rimelig sannsynlighetsovervekt for at skadene er voldt av annet enn farlig gods. Er det derimot mer sannsynlig at skaden er voldt på annen måte enn av farlig gods, gjelder ikke reglene i kapitlet her. Etter fjerde ledd annet punktum gjelder ikke presum­sjonsregelen i første punktum når det foreligger forurensningsskade som nevnt i § 191 annet ledd bokstav a. Årsaksspørsmålet må her avgjøres etter vanlige prinsipper.

Til § 212. Definisjoner

Paragrafen inneholder definisjonene av de sentrale begrepene i kapitlet.

Bokstav a inneholder en angivelse av hvilke grupper av stoffer som regnes som farlig gods, med videre henvisning til konvensjonen art. 1 nr. 5, og en hjemmel for departementet til å fastsette spesifikt hvilke stoffer som omfattes av definisjonen. Definisjonen av farlig gods i art. 1 nr. 5 er basert på henvisninger til lister over stoffer i de forskjellige internasjonale regelsett om sikkerhetsforanstaltninger ved transport til sjøs. Disse listene er så vidt omfattende at det er mest hensiktsmessig med gjennomføring i forskrift. Definisjonen omfatter både last i bulk og pakket gods. Både faste bulklaster med farlige kjemiske egenskaper og flytende bulklast, som gass eller olje, anses som bulklast i konvensjonen. Forholdet mellom HNS-konvensjonen og oljesølansvarskonvensjonen (sjøloven §§ 191 flg.) er omtalt under pkt. 3.3.2.3, og bidragsplikten for mottak av olje er omtalt under pkt. 3.3.2.10.

Bokstav b inneholder definisjonen av skip, jf. konvensjonen art. 1 nr. 1. Skipsbegrepet i kapittel 11 dekker ethvert fartøy som flyter til sjøs. Definisjonen omfatter både selvgående fartøy og fartøy som må trekkes eller på annen måte ikke er selvgående.

Bokstav c definerer ansvarssubjektet etter § 211; eieren av et skip. Definisjonen gjennomfører konvensjonen art. 1 nr. 3 og svarer til sjøloven § 191 femte ledd.

Bokstav d inneholder definisjonen av sjøtransport, jf. konvensjonen art. 1 nr. 9. Definisjonen klargjør ansvarets utstrekning i tid. Ansvaret etter § 211 omfatter skade som inntreffer i tiden fra godset ved lasting kommer inn i skipet eller i noen del av dets innretninger, og til godset ved lossing ikke lenger er i skipet eller noen del av dets innretninger. Skjæringspunktet er når godset fysisk helt eller delvis befinner seg i skipet eller noen del av dets innretninger, f.eks. en lasterampe til skipet. Om skaden f.eks. inntreffer mens godset befinner seg på havneterminalen, blir ikke eieren ansvarlig etter § 211. Etter annet punktum begynner og slutter ansvarsperioden når godset bringes over skipssiden, dersom skipets utstyr ikke blir brukt ved lastingen eller lossingen.

Bokstav e gjør det klart at henvisningen til ”konvensjonen” i kapittel 11 betyr Den internasjonale konvensjon 3. mai 1996 om ansvar og erstatning for skade ved sjøtransport av farlig og skadelige stoffer.

Bokstav f inneholder definisjonen av konvensjonsstat. Dette er stat som er bundet av Den internasjonale konvensjon 3. mai 1996 om ansvar og erstatning for skade.

Til § 213. Ansvarsfritak

Første ledd svarer til sjøloven § 192 første ledd, og gjennomfører konvensjonen art. 7 nr. 2 bokstav a til c. Det vises til merknadene til sjøloven § 192 i NOU 1973: 46 s. 20-21. Bokstav b i lovutkastet nevner uttrykkelig unnlatelse, mens dette er utelatt i sjøloven § 192 første ledd bokstav b. Lovutkastet er i samsvar med HNS-konvensjonen art. 7 nr. 2 bokstav b, som her er identisk med art. III nr. 2 bokstav b i Den internasjonale konvensjon om erstatningsansvar for oljesølskade, 1992.

Etter unntaksregelen i bokstav b er eieren fri for ansvar dersom han beviser at skaden i sin helhet skyldes en handling eller unnlatelse foretatt av tredjeperson for å volde skade. Ved anvendelse av unntaksregelen på terror- og krigshandlinger, kreves at skaden i sin helhet er forårsaket ved terror- eller krigshandlingen. Etter gjeldende forsikringspraksis, bl.a. i P&I-klubbene, vil eierens ansvar imidlertid være ekskludert fra dekning dersom terror- eller krigshandlingen anses som hovedårsaken til skaden. Gjeldende praksis oppfyller med andre ord ikke konvensjonens krav til forsikringsdekning (dette problemet eksisterer i dag også for oljesølansvaret, men her har man funnet en midlertidig løsning). Så lenge ikke konvensjonen revideres på dette punktet, vil den lovbestemte forsikringsplikten måtte tilpasses konvensjonskravene.

Annet ledd gjennomfører konvensjonen art. 7 nr. 2 bokstav d. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i sjøloven kapittel 10. Unntaket har sin bakgrunn i at senderen eller avlasteren normalt er nærmere til å kjenne til godsets farlige egenskaper enn befrakteren. 2 Komiteen legger til grunn at sender og avlaster skal forstås som i sjøloven § 251. Etter konvensjonen art. 7 nr. 2 bokstav d ligger informasjonsplikten på ”the shipper or any other person”. Etter komiteens vurdering må ”any other person” forstås i lys av intensjonen med bestemmelsen; den som sender eller leverer godset til skipet er den nærmeste til å kjenne til godsets farlige egenskaper, og skal derfor informere bortfrakteren om dette. Dette vil være sender eller avlaster, eller noen som opptrer på vegne av disse. Slike personer omfattes av informasjonsplikten som ligger på sender eller avlaster i bestemmelsen her. For at eieren skal bli fri for ansvar, må unnlatelsen av å gi opplysninger om godsets farlige eller skadelige beskaffenhet helt eller delvis ha forårsaket skaden, eller ført til at eieren ikke har skaffet seg forsikring som nevnt i § 219. Det siste alternativet er i praksis bare aktuelt for skip under 500 tonn, se § 219 annet ledd annet punktum.

Unntaket får imidlertid ikke anvendelse dersom eieren eller noen ansatt eller andre eieren svarer for, kjente eller med rimelighet burde ha kjent til godsets farlige eller skadelige beskaffenhet, jf. annet punktum. Hvilke personer eieren svarer for, avgjøres etter vanlige regler om erstatningsrettslig identifikasjon. Det er i utgangspunktet ikke tilstrekkelig at de nevnte personene vet hva slags gods som fraktes, med mindre de også kan forventes å ha nødvendig kunnskap om de farlige og skadelige egenskapene ved godset. Hva eieren eller hans ansatte eller andre han svarer for med rimelighet forventes å kjenne til, vil bero på en vurdering av de relevante personenes konkrete og individuelle forutsetninger for å ha slik kunnskap. Med mindre det er særlige holdepunkter for at de nevnte personer har en spesiell innsikt i de farlige eller skadelige egenskapene ved godset, vil den nedre grensen for hva slags kunnskap som kan forventes på eierens side være det normalt forstandige personer må forstå og vite.

Tredje ledd inneholder en regel om lemping av eierens ansvar ved skadelidtes medvirkning. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen art. 7 nr. 3, og svarer til sjøloven § 192 annet ledd. I samsvar med etablert praksis er det det fulle – og ikke det begrensede – erstatningsansvaret som er gjenstand for lemping.

Til § 214. Kanalisering av ansvar, m.m.

Første ledd kanaliserer ansvaret etter § 211 til skipets eier. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen art. 7 nr. 4, og svarer til sjøloven § 193 første ledd.

Annet ledd gjennomfører konvensjonen art. 7 nr. 5, og svarer til sjøloven § 193 annet ledd. Etter bestemmelsen kan det ikke kreves erstatning av de nevnte personer etter § 211, med mindre vedkommende selv har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå. Adgangen til å gjøre erstatningskrav gjeldende er avskåret for disse personene for all skade som omfattes av § 211, uten hensyn til om krav gjøres gjeldende etter ansvarsgrunnlaget i § 211 eller på annet grunnlag. I samsvar med sjøloven § 193 annet ledd bokstav c, foreslås det i bokstav c en kanalisering som går lenger enn konvensjonen art. 7 nr. 5 bokstav c. Bl.a. har det danske Sølovsudvalget villet foreslå samme kanaliseringsregel som i sjøloven § 193 annet ledd bokstav c, og hensynet til nordisk rettsenhet tilsier at den samme regelen bør gjelde i den norske sjøloven. Denne utvidede kanaliseringen er imidlertid begrenset av bestemmelsen i tredje ledd i paragrafen her. Komiteen anser bokstav a og f i lovutkastet å være bedre i samsvar med konvensjonen enn ordlyden i sjøloven § 192 annet ledd bokstav a og f (også her bygger bestemmelsene på likelydende konvensjonsbestemmelser).

Etter tredje ledd kan erstatning likevel kreves av en sender, avlaster eller eier av godset som har unnlatt å gi opplysninger om godsets farlige eller skadelige beskaffenhet, når dette fører til at eieren av skipet er uten ansvar for skaden etter § 213 annet ledd. I de tilfellene hvor eieren blir fri for ansvar etter § 213 annet ledd fordi senderen eller avlasteren har unnlatt å gi opplysninger om godsets farlige eller skadelige beskaffenhet, ville kanaliseringsregelen i første og annet ledd i paragrafen her ført til at verken eieren eller den som hadde informasjonsplikt etter § 213 annet ledd hadde blitt ansvarlig. Bestemmelsen her gjør derfor unntak fra kanaliseringen til skipets eier for de tilfeller som omfattes av § 213 annet ledd. Derimot oppheves ikke beskyttelsen av mottaker i annet ledd bokstav c, fordi denne ikke har informasjonsplikt i egenskap av mottaker etter § 213 annet ledd.

Fjerde ledd bestemmer at regress for skade som omfattes av § 211 ikke kan gjøres gjeldende mot person som nevnt i annet ledd bokstav a, b, d, e eller f, unntatt når denne personen selv har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå. Dette er en begrensning i den regressadgangen som ellers ville foreligge etter alminnelige erstatningsregler og eventuelle lovfestede regler om regress. Etter konvensjonen art. 7 nr. 6 er det adgang til å ha nasjonale regler om regressadgang overfor personene nevnt i § 214 annet ledd. Bestemmelsen her i fjerde ledd gir regressadgang, men bare når den ansvarlige selv har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå. Dette svarer til sjøloven § 193 tredje ledd. Den begrensningen i regressadgangen som ligger i skyldkravet, er i NOU 1973: 46 (s. 24) begrunnet med bl.a. sosiale hensyn til ansatte mv. og en effektivisering av ansvarskanaliseringen til skipets eier. I praksis gjelder denne begrensningen i regressadgangen eierens ansvar etter § 211, men også regressadgangen for senders, avlasters eller mottakers ansvar etter § 214 tredje ledd er regulert av bestemmelsen her. Etter siste punktum gjelder alminnelige rettsregler for regress ellers. Også dette svarer til sjøloven § 193 tredje ledd.

Til § 215. Ansvarsbegrensning

Paragrafen gjennomfører konvensjonen art. 9 om ansvarsbegrensning. Reglene er bygd opp på samme måte som reglene om begrensning av ansvaret etter sjøloven kapittel 9, men beløpene i HNS-konvensjonen er høyere, sml. sjøloven § 194 første ledd.

Første ledd gir skipets eier rett til å begrense sitt ansvar etter § 211. Ansvarsgrensen er 10 mill. SDR for skip med tonnasje som ikke overstiger 2 000 tonn. For skip med større tonnasje forhøyes ansvarsbeløpet med 1 500 SDR for hvert tonn fra 2 001 til 50 000 tonn, og med 360 SDR for hvert tonn over 50 000 tonn. For et skip på 20 000 tonn blir ansvarsgrensen med dette 37 mill. SDR, mens ansvarsgrensen blir 82 mill. SDR for et skip på 50 000 tonn. Det samlede ansvarsbeløpet skal ikke overstige 100 millioner SDR, og dette nås ved 100 000 tonn. Med SDR menes den regneenhet som er nevnt i § 505, se siste ledd. 1 SDR tilsvarte i underkant av NOK 10 pr. august 2004.

Annet leddførste punktum bestemmer at begrensningsbeløpet i første ledd gjelder alt ansvar i anledning av samme hendelse, eller serie av hendelser med samme opphav. Dette svarer til sjøloven § 194 annet ledd. Dersom de hendelser eieren er ansvarlig for etter § 211 ikke har samme opphav eller ikke er en del av samme hendelsesrekke, er eieren ansvarlig med fullt begrensningsbeløp for hver separate begivenhet.

Av annet ledd annet punktum framgår at eieren hefter uten begrensning for sakskostnader og forsinkelsesrenter av de erstatningsbeløp som etter fordeling av begrensningsbeløpet skal utbetales til fordringshaverne. I forhold til den tilsvarende bestemmelsen i sjøloven § 194 annet ledd er det her presisert at skadelidte kan kreve forsinkelsesrente av de utbetalingskrav fordelingen av begrensningsfondet gir grunnlag for. Grunnlaget for eierens ansvar for renter og sakskostnader følger ikke av § 211, men av ellers gjeldende regler om ansvar for renter og sakskostnader ved krav om erstatning. Særlig i forhold til begrensningsfondet vil det være rimelig å kompensere tapet i verdi av utbetalingskravet som følge av den tid som går fra skaden til utbetaling fra begrensningsfondet. Når fondet er opprettet, har en skadelidt ikke mulighet til å få erstatning før fondet er fordelt. Skal det rettskrav på erstatning som skadelidte har etter fordelingen av begrensingsfondet ikke bli redusert i verdi som følge av tidsforløpet, må forsinkelsesrente av utbetalingskravet komme i tillegg. En slik regel antas ikke å være i strid med konvensjonene, se merknadene til § 232 nytt fjerde ledd nedenfor og henvisningen der til NOU 1980: 55 s. 51. Komiteen antar at tilsvarende presisering bør gjøres i sjøloven § 194 annet ledd.

Etter tredje ledd gjelder retten til begrensning av ansvaret ikke dersom det godtgjøres at eieren selv har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå. Bestemmelsen svarer til sjøloven § 194 tredje ledd.

Fjerde ledd inneholder definisjonen av SDR og klargjør tonnasjebegrepet. Regelen svarer til sjøloven § 194 fjerde ledd.

Til § 216. Flere eiere er ansvarlig

Paragrafen regulerer hvem som er ansvarlig når to eller flere skip som hver for seg frakter farlig gods, sammen har forårsaket skade. Paragrafen gjennomfører konvensjonen art. 8. Sjøloven kapittel 10 inneholder ikke noen tilsvarende regel.

Første ledd bestemmer at hver eier er ansvarlig etter reglene i §§ 211 til 213 dersom skade er oppstått ved en hendelse som angår to eller flere skip som hver for seg transporterer farlig gods. Komiteen antar at dette uansett ville følge av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper, men ser det som en fordel å lovfeste regelen. En forutsetning for at bestemmelsen skal få anvendelse, er at skipene er innblandet i samme hendelse eller hendelsesrekke. Videre er det et krav om at skipene på en eller annen måte er fysisk involvert i hendelsen som har ført til skade for at eierne skal bli ansvarlig etter paragrafen her. Tilknytningskravet antas i utgangspunktet å være relativt svakt. Det er i denne sammenheng ikke et spørsmål om årsakssammenheng mellom skaden og de farlige og skadelige egenskapene ved godset som transporteres med hvert enkelt skip, men et spørsmål om den hendelsen som har ført til skaden angår hvert enkelt skip. Etter annet punktum hefter eierne solidarisk for skade som ikke på rimelig måte kan tilbakeføres til ett av skipene. Om det ikke er mer sannsynlig at lasten på ett av skipene har forårsaket skaden, vil eierne av begge eller alle skipene hefte på solidarisk grunnlag. Det nevnes at den enkelte eier likevel kan fritas for ansvar etter reglene i § 213.

Det følger av annet ledd at hver eier kan kreve sitt ansvar begrenset etter reglene i § 215. Solidaransvaret etter første ledd kan føre til at hver enkelt eier kan kreves for mer enn sin andel av det totale tapet, men eieren kan ikke kreves for mer enn det som er begrensingsbeløpet for vedkommende skip. Om det ved en ulykke der to skip er involvert er totale tap på NOK 150 mill., og begge skipene er på 2 000 tonn, kan de skadelidte kreve den ene eieren for NOK 100 mill. (10 mill. SDR), og den andre for NOK 50 mill. Det er dermed normalt større muligheter for full tapsdekning ved ulykker der flere eiere er ansvarlige. For øvrig griper ikke reglene her inn i de ellers gjeldende reglene om regress mellom de ansvarlige, jf. annet punktum.

Til § 217. Begrensningsfond og begrensningssøksmål

Første ledd bestemmer at eier som vil begrense sitt ansvar i samsvar med § 215, må opprette begrensningsfond ved domstol der sak om erstatning etter § 211 er reist eller kan reises. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen art. 9 nr. 3, og svarer til sjøloven § 195 første ledd. Reglene om fondsopprettelse, fondsbeløpets størrelse mv. følger av kapittel 12, som også vil gjelde begrensningsfond etter kapittel 11, jf. utkast til endring i § 231. Det vises til NOU 1973: 46 s. 26-27 for en nærmere omtale av den parallelle bestemmelsen i sjøloven § 195 første ledd.

Annet ledd inneholder en bestemmelse om fordeling av fondsbeløpet. Fondet skal fordeles forholdsmessig på alle fordringer som har oppstått ved en og samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav. Dette gjennomfører konvensjonen art. 9 nr. 4, og svarer til sjøloven § 195 annet ledd. Annet punktum gjennomfører konvensjonen art. 11, og har ikke noen parallell i sjøloven kapittel 10. Erstatning for tap av menneskeliv og personskade har prioritet framfor andre krav ved fordelingen av to tredjedeler av fondsbeløpet. Om det fortsatt står udekkede krav på erstatning for tap av menneskeliv eller personskade etter at to tredjedeler av fondet er fordelt, vil den resterende delen av disse erstatningskravene likestilles med andre erstatningskrav ved fordelingen av den siste tredjedelen.

Etter siste punktum skal § 176 tredje og fjerde ledd gjelde tilsvarende. Også dette svarer til sjøloven § 195 annet ledd.

Det følger av tredje ledd at krav som gjelder rimelige kostnader til tiltak som eieren frivillig har foretatt etter en hendelse for å avverge eller begrense skade voldt av farlig gods, er likestilt med andre krav ved fordelingen av fondet. Dette gjennomfører konvensjonen art. 9 nr. 8 og svarer til sjøloven § 195 tredje ledd. I likhet med sjøloven § 195 tredje ledd er det bare utgifter som skriver seg fra tiltak som er gjort etter den ansvarsbetingende hendelsen (som har voldt eller truer med å volde skade), som eieren kan melde i fondet.

Fjerde ledd viser til reglene om begrensningsfond og begrensningssøksmål i kapittel 12, jf. også utkastet til endring i § 231. Reglene i kapittel 12 gjelder tilsvarende for opprettelse av begrensningsfond og begrensningssøksmål ved oljesølansvaret, jf. sjøloven § 195 fjerde ledd.

Femte ledd regulerer virkningene av at eieren har opprettet begrensningsfond i samsvar med konvensjonen i en annen konvensjonsstat. Konvensjonsstat er definert i § 212 bokstav f. Slik fondsopprettelse har samme virkning for eierens rett til ansvarsbegrensning som opprettelse av fond ved norsk domstol. Det kan dermed i disse tilfellene ikke kreves at eieren også oppretter begrensningsfond i Norge, selv om sak om erstatning etter § 211 anlegges ved en norsk domstol. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i sjøloven § 195 femte ledd.

Til § 218. Oppheving av arrest m.m.

Første ledd regulerer adgangen til å ta arrest i skip eller annen eiendom som tilhører eieren, eller kreve annen sikkerhetsstillelse av eieren når eieren har rett til å begrense sitt ansvar og har opprettet fond i samsvar med § 217. I disse tilfellene kan det for krav som kan gjøres gjeldende i fondet, ikke søkes dekning i skip eller annen eiendom som tilhører eieren. Dersom eieren allerede har stilt sikkerhet eller det allerede er tatt arrest, skal sikkerheten frigis og arresten oppheves.

Denne begrensningen i adgangen til å ta arrest gjelder i alle konvensjonsstater, jf. annet ledd . Forutsetningen for dette er at kravshaveren har adgang til den domstol eller myndighet som forvalter fondet, og dette faktisk er tilgjengelig for kravshaveren. Hvorvidt kravshaveren har adgang til den domstol eller myndighet som forvalter fondet vil bero på prosesslovgivningen i vedkommende stat. I vilkåret om at fondet faktisk er tilgjengelig for kravshaveren ligger at det må være mulig for kravs­haveren å oppnå betaling av et krav som er anerkjent ved dom, se NOU 1973: 46 s. 30. Om eieren har opprettet fond i samsvar med § 217 for en norsk domstol, vil det dermed heller ikke kunne tas arrest i eierens skip i f.eks. Danmark, under forutsetning av at vilkårene her er oppfylt og Danmark har ratifisert HNS-konvensjonen. Konvensjonen vil derimot ikke være til hinder for at det søkes dekning i eierens aktiva i stater som ikke er konvensjonsstater, selv om eieren har opprettet fond i samsvar med § 217 i Norge.

Til § 219. Forsikringsplikt, sertifikat

Paragrafen inneholder regler om eierens plikt til å forsikre ansvaret etter § 211, om plikt til å ha sertifikat for slik forsikring, samt hjemmel for departementet til å gi nærmere regler om sertifikater. Paragrafen gjennomfører konvensjonen art. 12 og er i hovedsak bygget opp som sjøloven § 197.

Første ledd bestemmer at eier av norsk skip plikter å ha godkjent forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvaret etter § 211. Annen sikkerhet kan f.eks. være i form av bankgaranti e.l. Forsikringen eller sikkerheten skal dekke begrensningsbeløpet etter § 215 første ledd. Plikten til å ha forsikring eller annen sikkerhet gjelder uavhengig av om skipet faktisk transporterer farlig gods. Dette går lenger enn konvensjonen, som bare krever at skip som faktisk transporterer farlig gods har forsikring eller annen sikkerhet. Komiteen vurderer det slik at det ville by på for store administrative vanskeligheter å håndheve en forsikringsplikt som bare skulle gjelde for skip som faktisk transporterer farlig gods. For de større skipene antar komiteen at dette ikke er særlig byrdefullt, da det normalt vil være en P&I-forsikring eller annen rederansvarsforsikring som også vil dekke ansvar etter § 211. For de mindre skipene kan det imidlertid bli økonomisk mer byrdefullt om det skulle kreves forsikring uavhengig av om skipet faktisk transporterer farlig gods. Det er derfor gjort unntak for forsikrings- og sertifikatplikten i annet punktum for skip som er mindre enn 500 tonn og som ikke fører farlig gods som last. For øvrig plikter ethvert norskeid skip å ha sertifikat om bord som viser at det er foreligger forsikring eller annen økonomisk sikkerhet for ansvaret etter § 211. Det er delegert til departementet å gi nærmere regler bl.a. om utforming av slike sertifikater, se fjerde ledd.

I siste punktum er departementet gitt hjemmel til å at fastsette unntak fra plikten til å ha sertifikat. Komiteen ser det i første rekke som aktuelt å gjøre unntak fra sertifikatplikten for norske skip i innenriks fart som ikke frakter farlig gods.

Etter annet ledd gjelder plikten til å ha forsikring eller annen økonomisk sikkerhet, samt sertifikatplikten i første ledd, tilsvarende for utenlandsk skip som anløper eller forlater havn eller annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske delen av kontinentalsokkelen. Slik forsikringsplikt utenfor territorialfarvannet gjelder også for oljesølansvaret etter sjøloven § 191, jf. § 197 annet ledd. Forsikringsplikten gjelder både skip fra konvensjonsstater og ikke-konvensjonsstater.

Tredje ledd gjør unntak fra forsikringsplikten for skip som eies av den norske stat eller en annen stat, og brukes i kommersielt øyemed. Slike skip omfattes av konvensjonens virkeområde, se § 227 og konvensjonen art. 4 nr. 4, men det gjøres unntak fra forsikrings- og sertifikatplikten fordi staten normalt vil stå som selvassurandør for egne skip. Det bestemmelsen her til gjengjeld krever, er at skipet i stedet for forsikring eller sikkerhet med tilhørende sertifikat, må ha sertifikat utstedt av rett myndighet i staten som bekrefter at skipet eies av staten og at ansvaret er dekket innenfor begrensningsbeløpet. Dette er i samsvar med konvensjonen art. 12 nr. 12. Krigsskip og andre skip som eies eller brukes av en stat og som da skade ble voldt av farlig gods utelukkende ble brukt i statlig, ikke-kommersiell øyemed, er i utgangspunktet unntatt etter § 227 annet ledd, jf. konvensjonen art. 4 nr. 4. Slike skip er derfor unntatt også fra regelen her, jf. annet punktum.

Fjerde ledd inneholder hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om forsikring og sikkerhetsstillelse, herunder om hvilke vilkår forsikringen eller sikkerheten må oppfylle for å kunne godkjennes, samt om sertifikater og deres form, innhold, utstedelse og gyldighet. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette de regler som er nødvendige for å oppfylle konvensjonens regler om bl.a. forsikringsplikt og forsikringssertifikat i henhold til art. 12. Kompetansen er likevel ikke begrenset til å gjelde skip fra konvensjonsstater; det kan med hjemmel i paragrafen her også gis nærmere forskrifter om forsikring av skip fra ikke-konvensjonsstater. Bestemmelsen svarer for øvrig til sjøloven § 198, med unntak av at kompetansen er lagt direkte til departementet, og ikke til Kongen. Komiteen legger til grunn at dette vil være forskrifter av så vidt teknisk karakter at det er naturlig å legge kompetansen direkte til departementet.

Til § 220. Sanksjoner mot forsømt forsikringsplikt m.m.

Paragrafen inneholder hjemmel for norsk myndighet til å iverksette sanksjoner mot skip som ikke har påbudt forsikring eller annen sikkerhet eller påbudt sertifikat etter bestemmelsene i § 219, herunder det som fastsettes i forskrift med hjemmel i § 219. Paragrafen gjennomfører konvensjonen art. 12 nr. 10. I tilfeller som nevnt kan norsk myndighet nekte skipet adgang til eller forby det å forlate havn eller annen laste- og losseplass i Norge eller på den norske del av kontinentalsokkelen, eller påby at det blir losset eller flyttet. Bestemmelsen gjelder ethvert skip som er underlagt forsikringsplikten etter § 219, inklusive skip eid av stater (konvensjonsstater og ikke-konvensjonsstater).

Annet punktum delegerer til Kongen å bestemme hvilke norske myndigheter som kan treffe vedtak som nevnt i første punktum.

Til § 221. Krav mot forsikringsgiveren m.m.

Paragrafen inneholder regler om skadelidtes adgang til å kreve erstatning direkte fra forsikringsgiveren eller den som har stilt økonomisk sikkerhet for ansvaret etter § 211, og om forsikringsgiverens adgang til å opprette begrensningsfond. Første ledd gjennomfører konvensjonen art. 12 nr. 8 og annet ledd gjennomfører art. 9 nr. 11. Paragrafen svarer til sjøloven § 200.

Første ledd gir skadelidte rett til å kreve erstatning direkte fra forsikringsgiveren. Begrepet forsikringsgiver dekker i paragrafen både forsikringsgiveren og den som har stilt økonomisk sikkerhet for ansvaret etter § 211. Retten til å gå direkte på forsikringsgiveren er vesentlig for å bidra til at skadelidte skal få erstatning i saker der det er vanskelig å inndrive kravet overfor skipets eier, f.eks. fordi eieren er insolvent eller befinner seg i et annet land som ikke er part i HNS-konvensjonen.

Forsikringsgiveren vil kunne påberope seg begrensningsretten i § 215, uavhengig av om eieren har rett til ansvarsbegrensning, jf. annet punktum . Selv om eieren har voldt skaden ved grov egenfeil som nevnt i § 215 tredje ledd, og dermed mister retten til å begrense sitt ansvar, vil altså forsikringsgiveren fortsatt kunne påberope § 215, og skadelidte kan ikke kreve forsikringsgiveren for tap som overstiger beløpsgrensene i § 215 første ledd. Om eieren har mistet retten til ansvarsbegrensning, vil skadelidte i et slikt tilfelle kunne kreve eieren for den delen av tapet som ikke dekkes av forsikringsgiveren pga. beløpsgrensene i § 215 første ledd. Videre kan forsikringsgiveren gjøre gjeldende de fritaksgrunner som eieren selv kunne ha gjort gjeldende, jf. tredje punktum . Dette omfatter de erstatningsrettslige innsigelsene som eieren måtte ha overfor skadelidte, f.eks. at skadelidte har medvirket til tapet eller unnlatt pliktig begrensning av tapet etter at skaden har inntruffet. Når det gjelder de forsikringsrettslige innsigelsene i forholdet mellom forsikringsgiveren og eieren (forsikringstakeren), bestemmer fjerde punktum at slike innsigelser ikke kan gjøres gjeldende overfor fordringshaverne (dvs. skadelidte eller noen som har trådt inn i skadelidtes rettsposisjon ved subrogasjon og dermed har krav på forsikringsgiveren). Innsigelser som omfattes av fjerde punktum kan være manglende overholdelse av eierens opplysningsplikt overfor forsikringsgiveren, unnlatelse av å betale forsikringspremie mv. Forsikringsgiveren vil likevel være fri for ansvar dersom skaden skyldes forsettlig feil av eieren selv. Forsikringsavtale som fritar forsikringsgiveren for ansvar ved uaktsom skadeforvoldelse av forsikringstakeren vil dermed ikke kunne påberopes overfor fordringshaverne. Det gjøres oppmerksom på at det ikke er fullstendig parallellitet mellom skyldkravene i § 215 tredje ledd og første ledd siste punktum i paragrafen her. Dersom eieren har voldt skaden grovt uaktsomt og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå, mister han retten til ansvarsbegrensning etter § 215 tredje ledd, men forsikringsdekningen vil være i behold. Det er først ved eierens forsettlige skadeforvoldelse at forsikringsdekningen forspilles.

Dersom forsikringsgiveren er fri for ansvar pga. eierens forsettlige feil, er skadelidte henvist til å kreve erstatning fra eieren selv. Om det ikke lykkes skadelidte å få erstatning fra eieren, f.eks. fordi han er insolvent, kan skadelidte kreve erstatning fra Det internasjonale erstatningsfond (1996), se § 222 og konvensjonen art. 14 nr. 1.

Annet ledd gir forsikringsgiveren rett til å opprette begrensningsfond etter § 217 med samme virkning som om det var opprettet av eieren. Krav om erstatning for ansvar etter § 211 som rettes mot forsikringsgiveren, kan dermed i Norge henvises til domstolen der fondet er opprettet, se de nærmere reglene om dette i utkastet § 224 siste ledd, jf. sjøloven §§ 177 tredje ledd (som definerer begrensningssøksmål). Forsikringsgiveren kan opprette slikt fond selv om eieren ikke har rett til ansvarsbegrensning. Dette henger sammen med at forsikringsgiveren aldri vil hefte ubegrenset for eierens ansvar etter § 211, se merknadene ovenfor til første ledd. Forsikringsgiveren kan opprette fond på et hvilket som helst tidspunkt, også før skadelidte har fremmet krav om erstatning. Forsikringsgiverens opprettelse av fond vil samtidig også oppfylle eierens plikt til fondsopprettelse etter § 217 første ledd. Dersom eieren imidlertid ikke har rett til ansvarsbegrensning (§ 215 tredje ledd), vil ikke virkningene i § 217 om rett til ansvarsbegrensning inntre for krav mot eieren i et slikt tilfelle, jf. annet punktum .

Til § 222. Det internasjonale erstatningsfond (1996)

Paragrafen gir skadelidte rett til å kreve erstatning fra Det internasjonale erstatningsfond (1996) etter reglene i kapittel III i konvensjonen. Tilsvarende bestemmelse for Det internasjonale fond (1992) for oljesølansvaret er inntatt i sjøloven § 201.

Første ledd inkorporer konvensjonen kapittel III. Det er gitt en oversikt over bestemmelsene om fondet i punkt 3.3.2.5 til 3.3.2.10. Inkorporeringen etablerer på den ene siden en rett for skadelidte til å kreve erstatning fra fondet (art. 14), og på den andre siden en motsvarende rett for fondet til å anerkjennes som juridisk person med adgang til norske domstoler (art. 13 nr. 2), noe som først og fremst har betydning for fondets regress, se annet ledd.

Annet ledd bestemmer at § 214 første og tredje ledd og § 221 gjelder tilsvarende for fondets regresskrav. Dette svarer til konvensjonen art. 41, men er utformet annerledes enn sjøloven § 201. Første punktum gjelder regress mot skipets eier, for­sikringsgiver og personer som nevnt i § 214 annet ledd, og svarer til konvensjonen art. 41 nr. 1 og 2. For øvrig gjelder de alminnelige reglene om fondets adgang til å søke regress, jf. annet punktum .

Til § 223. Avgifter til Det internasjonale erstatningsfond

Paragrafen inneholder bestemmelser om plikt for mottakere av farlig gods til å betale avgifter til Det internasjonale erstatningsfond, samt opplysningsplikt i denne forbindelse, og hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter. Avgiftsplikten følger av konvensjonen art. 18 til 20 og 21 nr. 5. Disse bestemmelsene er inkorporert i § 222, men komiteen mener at avgiftsplikten er så sentral at den bør komme til uttrykk i en egen bestemmelse i sjøloven. Det forutsettes at det gis en forskrift som fastsetter enkelthetene i samsvar med konvensjonen art. 17 til 20 og de vedtak som fondet treffer med hjemmel i konvensjonen.

Første ledd fastsetter plikten til å betale avgifter til fondet. Den som på norsk territorium i kalenderåret mottar avgiftspliktige mengder av farlig gods transportert i skip som last, skal betale slike avgifter til Det internasjonale erstatningsfond som fondets organer fastsetter i samsvar med artiklene 17 til 20 i konvensjonen, og stille sikkerhet for avgifter som måtte bli bestemt. Avgiftsplikten inntrer ikke bare for internasjonal transport. Farlig gods som fraktes med skip mellom havner eller losseplasser innenfor norsk territorium vil også være avgiftspliktig etter reglene her.

Avgift til fondet vil først kreves inn etter at det har skjedd en ulykke og det er klart at fondet skal foreta utbetalinger i den forbindelse. Det samlede mottak av avgiftspliktig last året forut for utbetalingene fra fondet vil bestemme hvorvidt den enkelte skal betale avgifter til fondet, og i så fall hvor store avgifter som skal betales. Etter konvensjonen art. 17 nr. 3, kan forsamlingen bestemme at man i stedet for året forut for utbetalingen skal legge til grunn et tidligere år, og hva som da er mottatt av avgiftspliktig last. Komiteen antar likevel at avgiften i normaltilfellene vil bli fastsatt etter mottak av farlig gods i året forut for utbetalingen. Plikten til å betale avgifter i første punktum omfatter også de grunnavgifter til fondet som skal betales inn ved opprettelsen av fondet etter art. 20, basert på avgiftspliktig last mottatt i kalenderåret forut for ikrafttredelsen av konvensjonen for vedkommende stat, se ovenfor under pkt. 3.3.2.10.

I annet punktum er departementet gitt hjemmel til å gi nærmere regler om hvilke typer av farlig gods og hvilke mengder av disse som er avgiftspliktige, og om beregning og betaling av avgiftene. Angivelsen av avgiftspliktige stoffer er begrenset til definisjonen i konvensjonen art. 1 nr. 5 om farlig gods, og de stoffer som til enhver tid er omfattet av de forskjellige internasjonale regelsettene det er vist til der, se nærmere punkt 3.3.2.2. Det dreier seg om et meget stort antall ulike stoffer som regnes som farlig gods i konvensjonens forstand. Dette egner seg derfor best til å innta i forskrift. Ved oppdatering av listene vil det også være en fordel at dette kan gjøres kun ved endring av forskriftene, uten å måtte endre bestemmelsene i sjøloven. Det er gjort rede for hovedtrekkene i reglene om hvor store volum som skal til for at avgiftsplikten inntrer ovenfor under pkt. 3.3.2.9.

Annet ledd definerer den avgiftspliktige i samsvar med konvensjonen art. 1 nr. 4 bokstav a. Mottaker er den som fysisk mottar avgiftspliktig gods i havn eller losseplass i Norge. Losseplasser innenfor territorialfarvannet omfattes av dette, men komiteen kan ikke se at det er hjemmel i konvensjonen for å pålegge avgiftsplikt for mottak av farlig gods på losseplasser på kontinentalsokkelen, jf. formuleringen ”received in the territory of a State Party” i art. 16 nr. 5.

Statene har alternativt mulighet til å gi mottakerbegrepet et annet innhold nasjonalt etter art. 1 nr. 4 bokstav b, så lenge det totale kvantum bidragspliktig last blir det samme. Den internasjonale sjøfartsorganisasjon har imidlertid anbefalt at statene anvender definisjonen i bokstav a, se ovenfor under pkt. 3.3.2.8, og dette ser komiteen derfor som det mest hensiktsmessige alternativet. Dersom den som fysisk mottar godset gjør dette på vegne av en annen person undergitt en konvensjonsstats jurisdiksjon, skal oppdragsgiveren anses som mottaker hvis Det internasjonale erstatningsfond (jf. § 222) underrettes om hvem som er oppdragsgiver. Er oppdragsgiveren fra en ikke-konvensjonsstat, vil med andre ord fullmektigen anses som mottaker. Bestemmelsen vil bl.a. være praktisk når godset lastes videre på lastebil i mottakshavnen. De private parter vil da kunne bestemme at fullmaktsgiveren anses som mottaker, så lenge fullmaktsgiveren er fra en konvensjonsstat.

Regelen om interessefellesskap i konvensjonen art. 16 nr. 5 er gjennomført i tredje punktum. Bestemmelsen inneholder hjemmel for departementet til å treffe vedtak om at det inntrer avgiftsplikt for mottakere som står i nært interessefellesskap med hverandre. I utgangspunktet kan avgift bare pålegges personer som i det foregående året til sammen har mottatt et kvantum som samlet overstiger den nedre grensen avgiftspliktig last, for de fleste tilfeller 20 000 tonn, se første ledd og konvensjonen artikkel 18 nr. 1. Det følger imidlertid av art. 16 nr. 5 at avgift også vil pålegges under den nedre grensen dersom vedkommende person og en ”assosiert person” mottar avgiftspliktig last i et volum som samlet overstiger den nedre grensen. I så fall skal hver person betale avgifter for det kvantum som personen faktisk har mottatt, selv om dette ikke overstiger den respektive grensen. Etter art. 16 nr. 6 skal ”assosiert person” bety enhet som vedkommende har nært interessefellesskap med, eller felles kontrollert selskap. Konvensjonen overlater til den interne rett i den staten det gjelder å avgjøre når interessefellesskap etter art. 16 nr. 5 anses å foreligge. Vurderingen av når en enhet skal regnes som en assosiert person vil ikke nødvendigvis være sammenfallende med konsernreglene i selskapslovgivningen. Samtidig er det klart at f.eks. mor- og datterselskaper står i et interessefellesskap som omfattes av bestemmelsen her. Videre er det klart at det bare er norske selskaper som vil kunne anses som en assosiert person etter bestemmelsen her. Komiteen ser det som mest hensiktsmessig å delegere til departementet å avgjøre hvilke enheter som skal anses å stå i et slikt interessefellesskap at de omfattes av avgiftsplikten etter paragrafen her. Art. 16 nr. 5 er likelydende med Den internasjonale konvensjon om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade art. 10 nr. 2 bokstav a, og delegasjonsbestemmelsen i paragrafen her er utformet tilsvarende som sjøloven § 202 første ledd annet punktum.

Tredje ledd regulerer hvem som skal anses som mottaker når godset er i transitt, og gjennomfører konvensjonen art. 1 nr. 10. Farlig gods som helt eller delvis er overført direkte fra ett skip til et annet skip som ledd i sjøtransporten fra den opprinnelige lastehavn og til det endelige bestemmelsessted, anses ikke mottatt i konvensjonens forstand før på det endelige bestemmelsesstedet. Den som fysisk mottar lasten her er mottaker av godset i henhold til annet ledd. Denne situasjonen gjelder overføring av gods mellom to skip utenfor havn eller losseplass. Det samme gjelder for gods som er overført i havn eller losseplass fra ett skip til et annet skip som ledd i sjøtransporten fra den opprinnelige lastehavn og til det endelige bestemmelsessted. Forutsetningen er at godset overføres direkte fra det ene skipet til det andre, uten at det lastes over på et annet transportmiddel, f.eks. lastebil, i en mellometappe. Om det forekommer slik mellomliggende transport, vil både mottaker for den første og den andre sjøtransporten anses som mottaker i konvensjonens forstand. Årsaken til at mottak av det samme godset kan bli avgiftspliktig for flere personer, er at risikoen for skade er knyttet til transporten, særlig idet skipene går inn og ut av havner.

Fjerde ledd gir regler om opplysningsplikt ved mottak av farlig gods. Konvensjonen art. 21, jf. art. 6, pålegger statene å skaffe den nødvendige informasjon om hvem som vil være ansvarlig for innbetaling av avgifter og omfanget av avgiftspliktig last som de enkelte har mottatt, og innberette dette til fondet, se også pkt. 3.3.2.10. De nærmere reglene om opplysningsplikten i denne forbindelse hører naturlig hjemme i en forskrift, og komiteen foreslår derfor at det tas inn en delegasjonsbestemmelse i paragrafen. Men henblikk på departementets kompetanse til å avgjøre hvem som skal anses å stå i interessefellesskap som nevnt i annet ledd, er det foreslått at departementet kan gi nærmere regler om plikt til å gi opplysninger om oppdrag og interessefellesskap som nevnt i annet ledd.

Komiteen har ikke foreslått en tilsvarende bestemmelse om taushetsplikt som i sjøloven § 202 tredje ledd. Etter den alminnelige regelen om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13, plikter enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om bl.a. forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår. Komiteen legger til grunn at det ikke er nødvendig med en egen regel om taushetsplikt i sjøloven i tillegg til den alminnelige taushetspliktregelen i forvaltningsloven § 13.

Til § 224. Norske domstolers kompetanse

Paragrafen regulerer norske domstolers kompetanse til å pådømme krav mot eier eller forsikringsgiver for erstatningsansvar etter kapitlet her og gjennomfører konvensjonen art. 38. Tredje ledd tar også inn definisjonen av hendelse i konvensjonen art. 1 nr. 8. Første, tredje og fjerde ledd svarer til sjøloven § 203, mens bestemmelsen i annet ledd omhandler annen skade enn forurensningsskade bl.a. på det åpne hav, og slik skade omfattes ikke av de konvensjonsbestemte reglene i sjøloven kapittel 9. Reglene om verneting i paragrafen her er ufravikelige, og går foran avtale om annet verneting enn hva som følger av bestemmelsene her.

Første ledd bestemmer at søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver om ansvar etter §§ 211 til 217 og § 221 kan reises ved norsk domstol dersom skade er oppstått her i riket eller i den norske økonomiske sone, eller tiltak er foretatt for å avverge eller begrense skade her i riket eller i den økonomiske sonen. I likhet med sjøloven § 203 første ledd, regulerer bestemmelsen bare saksanlegg mot eier eller dennes forsikringsgiver, og ikke mot andre personer, f.eks. etter § 214 annet, tredje og fjerde ledd. Søksmål mot andre enn eier eller dennes forsikringsgiver følger de alminnelige reglene om verneting (jurisdiksjon).

Noen eksempler viser sammenhengen mellom paragrafen her og § 227:

1) Hvis skade er voldt på norsk territorium, herunder sjøterritoriet, vil norske domstoler ha kompetanse for all skade som omfattes av kapitlet her (§ 211 annet og tredje ledd). Dette følger av første ledd i sammenheng med § 227 første ledd bokstav a.

2) Hvis forurensningsskade er voldt i norsk økonomisk sone eller annen konvensjonsstats økonomiske sone, vil norsk domstol ha jurisdiksjon uavhengig av om skade også er voldt i annen konvensjonsstat og uavhengig av hvilket skip som volder skade. Dette følger av første ledd i sammenheng med § 227 første ledd bokstav b. Første ledd i paragrafen her fører imidlertid til at norsk domstol ikke har jurisdiksjon dersom det bare er voldt forurensningsskade i annen konvensjonsstats økonomiske sone, sml. annet ledd.

3) Hvis det er voldt annen skade enn forurensningsskade (men som likevel omfattes av § 211), utenfor økonomiske soner til noen stat av skip hjemmehørende i Norge eller annen konvensjonsstat (§ 227 første ledd bokstav c), vil første ledd her gi jurisdiksjon til norsk domstol hvis skaden er voldt i norsk økonomisk sone av et skip som hører hjemme i Norge eller i annen konvensjonsstat. Det vil derimot ikke foreligge norsk jurisdiksjon etter første ledd hvis skaden er voldt i annen konvensjonsstats økonomiske sone eller på det åpne hav.

Annet ledd innebærer visse utvidelser i jurisdiksjonsbestemmelsen i første ledd, jf. konvensjonens art. 38 nr. 2 bokstav a til c. I søksmål som gjelder eierens eller forsikringsgiverens ansvar etter §§ 211 til 217 og § 221 for skade som verken er forurensningsskade eller kostnader ved tiltak for å avverge eller begrense forurensningsskade, og som utelukkende er oppstått utenfor riket og territoriet til annen stat, har norske domstoler jurisdiksjon når skipet er registrert her i riket, eieren har sin bopel eller hovedforretningssted her eller begrensningsfond er opprettet ved norsk domstol. Om f.eks. et norsk og et dansk skip kolliderer i norsk økonomisk sone, kan krav om erstatning mot det norske skipet for personskade som skyldes farlig gods bringes inn for en norsk domstol, mens tilsvarende søksmål for personskade mot det danske skipet bare kan bringes inn for dansk domstol (under forutsetning av at også Danmark har ratifisert konvensjonen). Her kan også nevnes at regelen om solidaransvar i § 216 innebærer at spørsmål knyttet til det danske skipets ansvar i eksemplet her vil komme opp indirekte – prejudisielt – for den norske domstolen, noe som ikke vil være i strid med jurisdiksjonsbestemmelsene her. Det danske skipets ansvar vil her uansett måtte avgjøres av dansk domstol.

Annet ledd gjelder bare krav som bygger på reglene i konvensjonen eller kunne vært bygd på dem (§ 214 første ledd). Krav på annet grunnlag, f.eks. kollisjonsansvar som ikke har sammenheng med farlig gods (sjøloven § 161), kan bringes inn for norsk domstol eller domstol i annen konvensjonsstat etter alminnelige jurisdiksjonsregler. Her kan også bemerkes at regelen i annet ledd gjelder utenfor territoriet til enhver annen stat, og er ikke avgrenset til territoriet utenfor en konvensjonsstat, se konvensjonen art. 38 nr. 2, som i denne sammenheng bruker begrepet ”any State”. Denne regelen kan få uheldige utslag, f.eks. ved kollisjon mellom skip på kontinentalsokkelen til en stat som ikke er konvensjonsstat, med f.eks. tankskipsbrann og personskade som resultat. Komiteen kan imidlertid ikke se at det er adgang til å snevre inn rekkevidden av bestemmelsen i annet ledd til bare å gjelde utenfor riket og utenfor territoriet til en annen konvensjonsstat.

Komiteens medlem Erik Røsæg har følgende særbemerkning til første og annet ledd på bakgrunn av drøftelsene i komiteen:

”Første ledd fastsetter at norske domstoler er kompetente når skade eller forebyggende tiltak som dekkes av konvensjonen har skjedd i Norge (med territorialfarvannet) eller i Norges økonomiske sone. Også andre stater kan være kompetente etter konvensjonen i disse tilfellene, nemlig om skade også har skjedd der. Det blir da opp til den som reiser sak eller oppretter begrensingsfond å velge. En behøver ikke velge den jurisdiksjonen der en selv har lidt skade; ofte kan det være naturlig å velge en jurisdiksjon der andre allerede har reist sak. Konvensjonen samler ikke alle saker på ett sted, men hindrer at saker kommer opp i land tilsluttet konvensjonen der det overhodet ikke har skjedd skade eller har vært foretatt forebyggende tiltak.

Hvis alle konvensjonsstater har slike jurisdiksjonsbestemmelser, er konvensjonens virkeområde som gjengitt i utkastet § 227 bokstav a og b godt dekket når det gjelder domstolskompetanse. Det trengs imidlertid en tilleggsregel for de tilfellene som er nevnt i utkastet § 227 bokstav c om ansvar for skip fra konvensjonsstat utenfor territoriet til noen stat. (Det kan nevnes at slikt ansvar er begrenset til personskade og tingsskade (ikke-forurensningsskade)). Her er regelen i annet ledd , i tråd med konvensjonen, at norske domstoler er kompetente når skipet er registrert her, eieren har sin bolig eller sitt hovedforretningssted her eller begrensningsfond er opprettet ved norsk domstol.

Regelen skaper uklarhet på to punkter. For det første er konvensjonen uklar på hvilken regel som skal gjelde når et skip fra en konvensjonsstat volder annen skade enn forurensingsskade i den økonomiske sonen til en konvensjonsstat. På samme måte som utkastet gir konvensjonen her dels anvisning på at bare skadestedets domstoler skal benyttes (utkastets første ledd), og dels på at bare flaggstatens domstoler skal benyttes (utkastets annet ledd). Etter min mening vil det være lite naturlig å begrense skadestedsjurisdiksjonen dersom et skip fra en konvensjonsstat volder skade i den økonomiske sonen til en annen konvensjonsstat, spesielt når det bare gjelder visse typer skade. Slik er det heller ikke i konvensjonene om oljeansvar. Annet ledd om flaggstatsjurisdiksjon mv. kan derfor bare gjelde når en er utenfor reglene om skadestedsjurisdiksjon i utkastet § 224 første ledd/ konvensjonen artikkel 38 nr. 1. Utkastet § 224 annet ledd/konvensjonen artikkel 38 nr. 2 blir da bare en tilleggsjurisdiksjon for de tilfellene konvensjonen gjelder andre steder, se utkastet § 227 første ledd bokstav c/ konvensjonen art. 3 bokstav c.

Den andre uklarheten annet ledd, i tråd med konvensjonen, skaper, gjelder regelen om at det er domstolsjurisdiksjon i Norge bare på det grunnlaget at det er opprettet et begrensingsfond her. Dette er en situasjon som neppe kan oppstå i praksis, for vilkåret for å opprette et begrensningsfond her etter konvensjonen er at det allerede er jurisdiksjon her, jf. utkastet § 217. Det må likevel være riktig å gjengi konvensjonens tekst.

Komiteen har ikke drøftet om vernesonen rundt Svalbard kan likestilles med norsk økonomisk sone i denne sammenhengen.

Reglene om domstolskompetanse her gjelder alle søksmål mot eieren eller forsikringsgiveren som kunne vært reist på grunnlag av reglene i utkastet, jf. utkastet § 214. Søksmål om skade som ikke har sammenheng med farlig gods, for eksempel ren”e kollisjonsskader eller de som går etter reglene om oljesølsansvar, reguleres av andre regler. Det samme gjelder søksmål mot andre personer, f.eks. etter § 214 annet, tredje og fjerde ledd.”

Tredje ledd gir domstol som er kompetent etter første og annet ledd, kompetanse til å pådømme alle krav vedrørende samme hendelse eller serier av hendelser med samme opphav. Også denne bestemmelsen må leses med den begrensning som følger av virkeområdet i § 227 første ledd. Bestemmelsen gjelder bare krav som omfattes av § 227 første ledd, og bare når norsk jurisdiksjon etter første og annet ledd i paragrafen her foreligger. Bestemmelsen er viktig for at alle skadelidte skal ha mulighet til å framsette krav om erstatning når eieren har opprettet begrensningsfond ved norsk domstol, og dermed er beskyttet mot søksmål i andre stater for ansvaret i denne forbindelse, jf. § 217. Hva som utgjør en serie av hendelser med samme opphav, er kommentert ovenfor til § 211.

Fjerde ledd regulerer domstolens kompetanse ved søksmål om fordeling av begrensningsfond, jf. definisjonen av begrensningssøksmål i sjøloven § 177 tredje ledd, som underforstått gjelder også her. Slikt søksmål kan bare reises ved norsk domstol når fondet er opprettet ved norsk domstol. Det kreves også at saken anlegges ved den domstol der fondet er opprettet. Er begrensningsfond opprettet i utlandet, følger det av konvensjonens artikkel 38 nr. 5 at søksmål om fordeling av begrensningsfondet bare kan pådømmes der, mens begrensingssøksmål for øvrig følger de alminnelige reglene.

Til § 225. Søksmål m.m. vedrørende Det internasjonale erstatningsfond

Paragrafen regulerer bl.a. norske domstolers kompetanse ved krav om erstatning overfor Det internasjonale erstatningsfond, samt valg av verneting i Norge. Den gjennomfører konvensjonen art. 39, og svarer i hovedsak til sjøloven § 204.

Første ledd regulerer norske domstolers kompetanse ved søksmål mot Det internasjonale erstatningsfond når det ikke er reist søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver her i riket. Bestemmelsen krever for det første at domstolen har kompetanse etter § 224 første og annet ledd. For det andre er det en forutsetning for anleggelse av søksmål ved norsk domstol at det ikke tidligere er anlagt søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver i anledning av samme skade i en annen konvensjonsstat. Om det er reist søksmål mot skipets eier i Danmark, kan det altså ikke anlegges søksmål mot Det internasjonale erstatningsfond i Norge, selv om skade er oppstått her i riket. Dette gjelder selv om søksmålet i Danmark er anlagt av en annen skadelidt enn den som ønsker å anlegge søksmål mot fondet i Norge.

Annet ledd regulerer verneting i Norge for søksmål mot Det internasjonale erstatningsfond i de tilfellene hvor det er reist søksmål etter § 224 første og annet ledd mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver i anledning av samme skade. Bestemmelsen foreskriver at slike søksmål må anlegges ved den samme domstolen. Annet punktum viser til at jurisdiksjonsreglene i § 224 første og annet ledd gjelder også i slike søksmål. Etter tredje punktum gjelder § 224 første og annet ledd også ved søksmål om erstatning fra fondet i de tilfellene hvor det ikke er klarlagt hvilket skip som transporterte det farlige godset som voldte skaden, jf. art. 39 nr. 2.

Tredje ledd gir fondet adgang til å intervenere som part i enhver sak mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver om erstatning etter reglene i kapittel 11. Dersom fondet intervenerer, blir fondet også bundet av dommen. Dette får betydning bl.a. for adgangen til å kreve erstatning fra fondet.

Fjerde ledd regulerer de prosessuelle kravene for at fondet skal bli bundet av rettskraftig dom i saken, selv om fondet ikke har intervenert. Fondet må være varslet ved brev fra en av partene etter at erstatningssak er reist mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver. Slikt brev skal sendes som rekommandert brev til fondets direktør via den domstolen der det er tatt ut stevning. Fondet blir bundet av rettskraftig dom når det har fått slikt varsel i så god tid at det effektivt har kunnet vareta sine interesser. Som lagt til grunn i NOU 1973: 46 s. 38 må spørsmålet om fondet i det enkelte tilfellet er varslet i tide, vurderes ut fra forholdene i den enkelte sak. Det må kreves at varsel er gitt i så god tid at fondet har hatt full anledning til å sette seg inn i saken, vurdere dens rettslige og økonomiske konsekvenser for fondet og ta standpunkt til om det ønsker å intervenere i saken. Det bør i slikt varsel gis flest mulig relevante opplysninger om den ansvarsbetingende hendelsen og de skader som kreves erstattet.

Femte ledd gir Det internasjonale erstatningsfond adgang til å reise søksmål her i riket i anledning krav på bidrag etter konvensjonen. Bestemmelsen omfatter søksmål mot enhver som er pliktig å betale etter konvensjonen, men anses i første rekke nødvendig av hensyn til konvensjonen art. 19 nr. 1 bokstav b. Etter denne bestemmelsen i konvensjonen påligger avgiftsplikten for LNG (naturgass) ikke mottaker, men eier av gassen umiddelbart forut for lossingen (dette vil gjerne være den som har solgt til den norske mottakeren/kjøperen), og denne personen har man ikke nødvendigvis jurisdiksjon over i Norge etter de alminnelige reglene. Det er likevel klart at det vil være adgang til å gi regler om at mottaker skal rapportere om mottak av LNG. Pr. i dag vil dette imidlertid ikke være av praktisk betydning, da det ikke mottas LNG i Norge.

Til § 226. Anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandsk dom

Paragrafen gjennomfører konvensjonen art. 40, og svarer til sjøloven § 205. Merknadene til § 205 i NOU 1973: 46 s. 39-40 er relevante også for tolkningen av paragrafen her.

Første ledd bestemmer at rettskraftig dom mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver har bindende virkning her i riket og kan fullbyrdes her når den er tvangskraftig, såfremt dommen er avsagt i konvensjonsstat og av domstol som er kompetent til å avgjøre saken etter artikkel 38 i konvensjonen. Hvorvidt dommen er rettskraftig og har tvangskraft, avgjøres etter reglene i den staten der dommen er avsagt, mens fullbyrdelsen følger reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Det følger av konvensjonen art. 40 nr. 1 at dommen kan nektes anerkjent og fullbyrdet her i riket når den er oppnådd ved svik eller svindel, og når saksøkte ikke har fått rimelig varsel om saken og en rimelig mulighet til å framstille saken sin. I NOU 1973: 46 s. 39-40 er det lagt til grunn at den parallelle bestemmelsen i oljesølansvarskonvensjonen ikke er til hinder for at statene har rett til å nekte å anerkjenne avgjørelser som åpenbart er i strid med deres ordre public. Det legges derfor til grunn at tvistemålsloven § 167 annet ledd om at utenlandske rettsavgjørelser ikke kan anerkjennes når dette ville stride mot ærbarhet eller norske ufravikelige rettsregler, også gjelder for domsavgjørelser om ansvar etter konvensjonen. Man så det den gang derfor unødvendig å ta inn de to nevnte unntakene i konvensjonen (svik mv.). Det ble også lagt til grunn at fullbyrdelsesstaten heller ikke plikter å følge det som står om tvangsmidler i den utenlandske avgjørelsen. Sjølovkomiteen legger til grunn at det samme gjelder for paragrafen her.

Etter annet ledd gjelder tilsvarende regel som i første ledd ved dom mot Det internasjonale erstatningsfond som er avsagt i en konvensjonsstat eller i den staten der fondet har sitt sete, dersom domstolen er kompetent til å avgjøre saken etter artikkel 39 i konvensjonen.

Til § 227 Virkeområde

Paragrafen inneholder bestemmelsene om det geografiske virkeområdet for kapittel 11, samt en bestemmelse om reglenes anvendelse på krigsskip og andre statlige skip i ikke-kommersiell tjeneste.

Første ledd gjennomfører konvensjonen art. 3. Det er gjort rede for sammenhengen mellom denne bestemmelsen og § 224 om norske domstolers kompetanse i merknadene til § 224. Etter bokstav a gjelder reglene i kapittel 11 ansvaret for skade voldt av farlig gods som er transportert i skip som last, og som er oppstått her i riket eller innenfor territoriet til annen konvensjonsstat. Med ”riket” og ”territoriet” forstås territoriet innenfor territorialgrensene. All skade som nevnt i § 211 som inntreffer innenfor territorialgrensene omfattes av reglene i kapittel 11, og ansvaret for slik skade er uttømmende regulert her.

Bokstav b utvider det geografiske virkeområdet for reglenes anvendelse på forurensningsskade som skyldes farlig gods som er transportert i skip som last. Reglene gjelder forurensningsskade som definert i § 211 annet ledd bokstav c, jf. tredje ledd bokstav a og b, som inntreffer i norsk eller annen konvensjonsstats økonomiske sone. Tilsvarende gjelder i et område som nevnt i § 206 annet ledd, for stat som ikke har opprettet slik sone.

Bokstav c stiller opp særlige tilknytningskrav for reglenes anvendelse på annen skade enn forurensningsskade , som omfattes av § 211, og som er voldt av farlig gods, når skaden oppstår utenfor norsk eller annen konvensjonsstats territorialfarvann. Reglene i kapittel 11 får i slike tilfeller anvendelse når skaden er voldt av farlig gods som transporteres som last i skip registrert her i riket eller i annen konvensjonsstat, eller hvis skipet ikke er registrert, i skip som kan føre en konvensjonsstats flagg.

Bokstav d gir reglene i kapittel 11 anvendelse på tiltak for å avverge eller begrense skade som nevnt i bokstav a, b og c, uansett hvor tiltaket er satt i verk. Avvergingstiltak som er gjort på det åpne hav eller innenfor territoriet til en stat som ikke har sluttet seg til konvensjonen, vil dermed omfattes av reglene. Det gjelder heller ikke noe krav om at det må være voldt skade som nevnt i bokstav a, b eller c innenfor territoriet til en konvensjonsstat, se også NOU 1973: 46 s. 40.

Annet ledd første punktum regulerer reglenes anvendelse på krigsskip. I utgangspunktet gjelder ikke reglene for krigsskip eller andre skip som eies eller brukes av en stat og som da skade ble voldt av farlig gods, utelukkende ble brukt i statlig, ikke-kommersiell øyemed. Statene står fritt til å unnta slike skip fra konvensjonens virkeområde, jf. konvensjonen art. 4 nr. 4 og 5. I likhet med oljesølansvaret, jf. sjøloven § 206 tredje ledd og § 207, er det imidlertid av hensyn til skadelidte ønskelig å gi egne nasjonale, ikke-konvensjonsbaserte regler om objektivt ansvar også ved skade voldt av farlig gods som transporteres som last i slike skip. Annet punktum bestemmer derfor at reglene i §§ 211 til 215 skal gjelde for skip som nevnt i første punktum når skade er oppstått her i riket eller i norsk økonomisk sone, eller det er truffet tiltak for å avverge eller begrense slik skade. Den norske stat vil dermed kunne pådra seg objektivt ansvar etter § 211 for krigsskip som volder skade med farlig gods som transporteres som last i slike skip. Retten til å begrense ansvaret etter § 215 gjelder også for statens ansvar i denne forbindelse. Denne ansvarsregelen er ikke begrenset til norske krigsskip, men omfatter også utenlandske krigsskip. Verken norske eller utenlandske krigsskip vil imidlertid ha plikt til å tegne forsikring og ha forsikringssertifikat, jf. også § 219 tredje ledd annet punktum. Når skade er voldt av krigsskip kan ikke skadelidte kreve erstatning fra fondet.

Etter tredje punktum skal ansvarsbeløpet etter § 215 for skip som nevnt i annet ledd første punktum ikke beregnes etter en tonnasje som er mindre enn 5 000 tonn. En slik minstegrense er nødvendig fordi noen av marinens skip er spesialskip med uforholdsmessig lav tonnasje.

Til § 228 Overgangsbestemmelser

Paragrafen fastsetter at reglene i kapittel 11 skal gjelde når den ansvarsbetingende hendelsen finner sted etter at reglene er satt i kraft. Det spiller med andre ord ingen rolle om eierens begrensningsfond først opprettes senere.

Til § 231 første ledd

Endringen innebærer at reglene i kapittel 12 gjelder tilsvarende for begrensningsfond etter § 217.

Til § 232 nytt fjerde ledd

Bestemmelsen fastsetter at begrensningsfond etter HNS-konvensjonen skal tilsvare ansvarsbeløpet etter § 215. En parallell regel for oljeskadefondet følger av samme paragrafs tredje ledd. Det er ikke krav om at begrensningsbeløpet i tillegg til ansvarsbeløpet etter § 215 skal dekke renter av dette beløpet for tiden fra hendelsen og til opprettelsen av fondet, slik regelen er for globalfondet i paragrafens første ledd bokstav b (krav på renter og sakskostnader er unntatt fra den globale begrensningsretten etter § 173 nr. 6). I NOU 1980: 55 Begrensning av rederansvaret. Passasjerbefordring s. 51 uttalte Sjølovkomiteen dette om adgangen til å kreve at fondsbeløpet også skal dekke renter av ansvarsbeløpet for tiden fra hendelsen og til opprettelsen av fondet:

”Verken sjøloven § 271 [gjeldende § 195] eller 1969-konvensjonen krever at det til ansvarsbeløpet skal legges renter av dette for tiden fra ulykken til fondsopprettelsen, og komiteen antar at en slik regel vil være i strid med 1969-konvensjonens bestemmelser. Derimot antas 1969-konvensjonen ikke å være til hinder for at en kreditor tilkjennes renter av det beløp som tilkommer ham ved fordelingen av oljeskadefondet. Reglene om plikt til å stille sikkerhet for et tilleggsbeløp som nevnt i U. § 353 [gjeldende § 234] gjelder derfor også når oljeskadefond opprettes. Etter sjøloven § 270, 2. ledd [gjeldende § 194 annet ledd annet punktum] er dette renteansvaret ikke gjenstand for begrensning.”

Komiteen legger til grunn at HNS-konvensjonen også vil være til hinder for en regel om at begrensningsbeløpet i tillegg til ansvarsbeløpet etter § 215 skal dekke renter av dette beløpet for tiden fra hendelsen og til opprettelsen av fondet, men at konvensjonen ikke er til hinder for kravshaveres rett til forsinkelsesrenter. Etter sjøloven § 234 annet ledd skal det ved fondsopprettelsen stilles tilleggssikkerhet for bl.a. ansvaret for forsinkelsesrenter. Med forslaget her blir dette regulert på samme måte som for oljeskadefondet, jf. også utkastet § 215 annet ledd annet punktum og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor. Se også merknadene til § 244 første ledd nedenfor.

Til § 240 første punktum

Endringen er en konsekvens av at reglene i kapittel 12 skal gjelde tilsvarende for begrensningsfond etter utkastet § 217, jf. forslaget til endring i § 231 første ledd.

Til § 244 første ledd

Endringen i første punktum er en konsekvens av at reglene i kapittel 12 skal gjelde tilsvarende for begrensningsfond etter utkastet § 217.

Annet punktum er nytt og gjelder rentetillegg til anmeldte krav ved fordelingen av begrensningsfondet. Någjeldende regler bygger på prinsippet om at fordelingen skal skje på grunnlag av de enkelte kravs pålydende. Når samlede krav ikke overstiger ansvarsgrensen, kommer forsinkelsesrenter i tillegg til kravene for så vidt ansvarsgrensen dermed ikke overstiges - på samme måte som ellers når krav ikke er undergitt begrensning. Når samlede krav overstiger ansvarsgrensen vil rentetillegget tas med ved den forholdsmessige fordelingen mellom kreditorene av det samlede ansvarsbeløpet. Etter någjeldende regler kan det bli noe forskjell ved fordelingen avhengig av renteregler for de enkelte erstatningskrav mv. Komiteen foreslår derfor en bestemmelse i § 244 om at det ved fordelingen skal legges til grunn at hvert krav deltar ved fordelingen med fordringsbeløpet med tillegg av forsinkelsesrente. Dette er også i samsvar med det internasjonale oljefondets praksis med å godta rentetillegg innenfor fondets maksimalgrense.

Til § 503 a Foreldelse etter kapittel 11

Paragrafen regulerer foreldelse av erstatningskrav etter §§ 211 til 217 og § 221 og mot Det internasjonale erstatningsfond etter § 222, og gjennomfører konvensjonen art. 37. En tilsvarende bestemmelse for oljesølansvaret, som på noen punkter avviker fra paragrafen her, følger av sjøloven § 503.

Etter første ledd foreldes krav om erstatning etter §§ 211 til 217 og § 221 dersom søksmål ikke er reist innen 3 år fra den dag da skadelidte kjente eller med rimelig burde ha kjent til skaden og hvem som eide skipet. For at foreldelsen skal avbrytes, kreves at det er anlagt søksmål; det er ikke tilstrekkelig at krav om erstatning er framsatt på annen måte. Til forskjell fra § 503 om foreldelse etter sjøloven kapittel 10 regnes fristen fra den dag da skadelidte kjente eller med rimelighet burde ha kjent til skaden og hvem som eide skipet. En tilsvarende bestemmelse følger av lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) § 9 nr. 1. Komiteen antar at spørsmålet om hvilke krav som med rimelighet kan stilles til skadelidtes kunnskap og undersøkelsesplikt må løses etter de samme vurderinger som etter foreldelsesloven § 9 nr. 1.

Et aktuelt spørsmål er om konvensjonens regler om foreldelse skal anses uttømmende, eller om det er adgang til å supplere paragrafen her med bl.a. foreldelseslovens regler om tilleggsfrist, fristavbrudd mv. HNS-konvensjonen sier ingenting om hvorvidt disse spørsmålene er overlatt til nasjonal rett. Sjølovkomiteen vurderte denne problemstillingen ved gjennomføring av oljesølansvarskonvensjonen 1969, og uttalte i NOU 1973: 46 Erstatningsansvar for skade ved oljesøl fra skip s. 45:

”Utformingen av bestemmelsene i 1969- og fondskonvensjonen om foreldelsesfristens lengde og om måten den kan avbrytes på, reiser spørsmålet om konvensjonene har ment å gi en uttømmende regulering av disse forhold. Etter komiteens mening taler meget for at reglene om foreldelsesfristens lengde må anses som absolutte, slik at de ikke kan suspenderes e.l. Komiteen viser her til at konvensjonene ikke inneholder noen bestemmelser som overlater til nasjonal rett (f.eks. lex fori) å regulere eventuell suspensjon av foreldelsesfristen o.l., og komiteen antar således at regler om suspensjon i den alminnelige foreldelseslovgivning som regel ikke vil få anvendelse på krav etter utkastet. Likeledes vil komiteen anta at avbrytelse av foreldelsesfrist kun vil ha gyldighet dersom det skjer i samsvar med konvensjonene. Har skadevolder erkjent sitt ansvar og innrømmet skadelidtes krav, foreligger imidlertid et nytt krav, for hvilket foreldelsesfristen løper fra dagen for erkjennelsen. Anmeldelse av krav i henhold til proklama som er utstedt (i dødsbo eller konkursbo), bør antas å virke fristavbrytende; dels kan det sees som en form for søksmål, dels kan det i utstedelsen av proklama sies å ligge et avkall på retten til å gjøre foreldelse gjeldende når krav blir meldt innen proklamafristen.”

Komiteen legger til grunn at disse spørsmålene må løses på tilsvarende måte for foreldelse etter paragrafen her.

Annet ledd regulerer foreldelse av krav på erstatning fra Det internasjonale erstatningsfond etter § 222. Dersom søksmål ikke er reist eller prosessvarsel etter § 225 fjerde ledd er avsendt til fondet innen 3 år fra den dag da skadelidte kjente eller med rimelighet burde ha kjent til skaden, faller kravet på erstatning bort. For å avbryte foreldes av krav mot fondet er skadelidte dermed ikke nødt til å gå til søksmål; det er tilstrekkelig at det er sendt prosessvarsel i samsvar med utkastet § 225 fjerde ledd.

Etter tredje ledd faller krav på erstatning etter første og annet ledd uansett bort dersom det ikke er reist søksmål innen 10 år fra den dag da den hendelsen som forårsaket skaden inntraff. I de tilfellene hvor skaden har oppstått ved en serie av hendelser med samme opphav, regnes fristen fra dagen for den siste av hendelsene, jf. annet punktum. Dette er samme regel som i sjøloven § 503, med unntak av at den absolutte foreldelsesfristen der er seks år.

Til § 505

Endringen er en konsekvens av reglene om begrensningsfond i utkastet kapittel 11.