6 Forslag til lov om endringer i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven)
6.1 I
I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) gjøres følgende endringer:
§ 173 nr. 2 skal lyde:
2) krav i anledning av oljesøl av den art som er nevnt i §§ 191 og 207, og krav i anledning av skade som omfattes av reglene i kapittel 11 ;
Nytt kapittel 11 skal lyde:
6.1.1 Kapittel 11. Ansvar for skade voldt av farlig gods
§ 211. Objektivt ansvar for skipets eier
Eieren av et skip er uansett skyld ansvarlig for skade som er voldt ved sjøtransport av farlig gods som last i skipet, og som skyldes de farlige egenskaper ved godset. Ansvaret for skade oppstått ved en serie av hendelser med samme opphav, påhviler den som er eier av skipet ved den første hendelsen.
Erstatningsansvaret omfatter:
tap av menneskeliv eller personskade oppstått om bord eller utenfor skipet,
tap av eller skade på eiendom utenfor skipet,
tap eller skade ved forurensning av miljøet. Skade ved forringelse av miljøet omfatter i tillegg til tapt fortjeneste likevel bare utgifter til rimelige tiltak for gjenoppretting som har vært eller vil bli foretatt,
kostnadene ved rimelige tiltak som noen har truffet etter en hendelse, eller en serie av hendelser med samme opphav, som forårsaker eller medfører umiddelbar og betydelig fare for skade som nevnt i bokstav a) til c), og som har til formål å avverge eller begrense slik skade, samt tap og skade som skyldes slike tiltak.
Reglene i dette kapittel gjelder ikke:
forurensningsskade som nevnt i § 191 annet ledd,
skade voldt av radioaktivt materiale som nevnt i konvensjonen art. 4 nr. 3 bokstav b,
erstatningskrav i henhold til kontrakt om sjøtransport av gods eller passasjerer,
yrkesskadeerstatning eller ytelser fra folketrygden og tilsvarende krav etter rettsreglene her i riket eller fremmed stat for så vidt bestemmelsene i §§ 211 til 226 er uforenlige med de regler som ellers gjelder for slike krav.
Er det ikke mulig på rimelig måte å skille mellom skade voldt av farlig gods og skade voldt på annen måte, skal det legges til grunn at den samlete skade er forårsaket av farlig gods. Dette gjelder ikke i den utstrekning det foreligger forurensningsskade som nevnt i § 191 annet ledd bokstav a, eller skade voldt av radioaktivt materiale som nevnt i konvensjonen art. 4 nr. 3 bokstav b.
§ 212. Definisjoner
I kapitlet her menes med:
farlig gods: olje transportert i bulk, flytende farlige og skadelige stoffer transportert i bulk, farlige og skadelige stoffer og gjenstander transportert i pakket form, flytende gass, og bulklast i fast form med kjemisk risiko, samt rester av slike stoffer, forutsatt at godset omfattes av bestemmelsene i konvensjonen art. 1 nr. 5. Departementet fastsetter ved forskrift hvilke stoffer som til enhver tid er omfattet av art. 1 nr. 5,
skip: ethvert fartøy som flyter til sjøs,
eieren av et skip: den som i skipsregisteret er oppført som eier eller, hvis skipet ikke er registrert, den som eier skipet. Eies et skip av en stat, men brukes av et selskap som i denne staten er registrert som skipets bruker, anses likevel selskapet som skipets eier,
sjøtransport: tiden fra godset ved lasting kommer inn i skipet eller i noen del av dets innretninger, og til godset ved lossing ikke lenger er i skipet eller noen del av dets innretninger. Blir skipets utstyr ikke brukt ved lastingen eller lossingen, begynner og slutter perioden når godset bringes over skipssiden,
konvensjonen: Den internasjonale konvensjon 3. mai 1996 om ansvar og erstatning for skade ved sjøtransport av farlige og skadelige stoffer,
konvensjonsstat: stat som er bundet av konvensjonen.
§ 213. Ansvarsfritak
Eieren er fri for ansvar dersom eieren godtgjør at skaden:
skyldes krigshandling eller liknende handling under væpnet konflikt, borgerkrig eller opprør, eller en naturbegivenhet av usedvanlig, uunngåelig og uimotståelig art,
i sin helhet skyldes en handling eller unnlatelse foretatt av tredjeperson for å volde skade, eller
i sin helhet skyldes uaktsomhet eller annen rettsstridig handling av offentlig myndighet i forbindelse med vedlikehold av fyr eller andre hjelpemidler for navigeringen.
Eieren er også fri for ansvar dersom det godtgjøres at senderen eller avlasteren har unnlatt å gi opplysninger om godsets farlige eller skadelige beskaffenhet, og at dette helt eller delvis har forårsaket skaden, eller har ført til at eieren ikke har skaffet seg forsikring som nevnt i § 219. Dette gjelder bare dersom verken eieren eller noen ansatt eller andre eieren svarer for, kjente eller med rimelighet burde ha kjent til godsets farlige eller skadelige beskaffenhet.Godtgjør eieren at skadelidte forsettlig eller uaktsomt har medvirket til skaden, kan ansvaret lempes etter alminnelige erstatningsregler.
§ 214. Kanalisering av ansvar, m.m.
Krav på erstatning etter § 211 kan bare fremsettes mot skipets eier etter reglene i dette kapittel.
Krav på erstatning for skade som omfattes av § 211, kan ikke gjøres gjeldende mot:
medlem av besetningen, eller noen ansatt eller andre eieren svarer for,
losen eller annen person som utfører tjeneste for skipet,
rederen eller disponenten hvor disse ikke eier skipet, samt enhver befrakter, sender, avlaster, eier eller mottaker av godset,
noen som utfører berging med samtykke fra skipets side eller på oppdrag av offentlig myndighet,
noen som treffer tiltak som nevnt i § 211 annet ledd bokstav d,
noen ansatt eller andre som personer omfattet av bokstav c, d og e, svarer for, unntatt person som selv har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå.
Erstatning kan likevel kreves av en sender, avlaster eller eier av godset som har unnlatt å gi opplysninger om godsets farlige eller skadelige beskaffenhet, når dette fører til at eieren av skipet er uten ansvar for skaden etter § 213 annet ledd.
Regressansvar for skade som omfattes av § 211 kan ikke gjøres gjeldende mot person som nevnt i annet ledd bokstav a, b, d, e eller f, unntatt person som selv har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå. For regress ellers gjelder alminnelige rettsregler.
§ 215. Ansvarsbegrensning
Eierens ansvar etter § 211 er begrenset til 10 millioner SDR for et skip med tonnasje som ikke overstiger 2 000 tonn. For skip med større tonnasje forhøyes ansvarsbeløpet med:
1 500 SDR for hvert tonn fra 2 001 til 50 000 tonn, og
360 SDR for hvert tonn over 50 000 tonn, likevel slik at det samlede ansvarsbeløp ikke i noe tilfelle skal overstige 100 millioner SDR.
Begrensningen gjelder alt ansvar etter § 211 i anledning av samme hendelse, eller serie av hendelser med samme opphav. For sakskostnader og forsinkelsesrenter av de erstatningsbeløp som etter fordeling av begrensningsbeløpet skal utbetales til fordringshaverne, hefter eieren uten begrensning.
Retten til begrensning av ansvaret gjelder ikke dersom det godtgjøres at eieren selv har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå.
Med SDR menes den regneenhet som er nevnt i § 505. Med skipets tonnasje menes bruttotonnasjen etter reglene om måling av tonnasje i vedlegg I til Den internasjonale skipsmålingskonvensjonen 1969.
§ 216. Flere eiere er ansvarlig
Er skade oppstått ved en hendelse som angår to eller flere skip som hver for seg transporterer farlig gods, er hver eier ansvarlig etter reglene i §§ 211 til 213. Eierne hefter solidarisk for skade som ikke på rimelig måte kan tilbakeføres til et av skipene.
Hver eier kan kreve sitt ansvar begrenset etter reglene i § 215. For regress mellom eierne gjelder alminnelige erstatningsregler.
§ 217. Begrensningsfond og begrensningssøksmål
Eier som vil begrense sitt ansvar i samsvar med § 215, må opprette begrensningsfond ved domstol der sak om erstatning etter § 211 er reist eller kan reises. Når fondet er opprettet, kan eieren eller en skadelidt reise begrensningssøksmål for å få fastslått ansvaret og få fordelt ansvarsbeløpet.
Fondet skal fordeles forholdsmessig på alle fordringer oppstått ved en og samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav. Ved fordelingen av fondet skal krav i anledning av tap av menneskeliv og personskade ha fortrinnsrett til dekning. Fortrinnsretten gjelder likevel ikke den del av summen av slike krav som overstiger to tredeler av fondsbeløpet. § 176 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Krav som gjelder rimelige kostnader til tiltak som eieren frivillig har foretatt etter en hendelse for å avverge eller begrense skade voldt av farlig gods, er likestilt med andre krav ved fordelingen av fondet.
Nærmere regler om begrensningsfond og begrensningssøksmål er gitt i kapittel 12.
Har en eier opprettet begrensningsfond i samsvar med konvensjonen i annen konvensjonsstat, har det samme virkning for eierens rett til ansvarsbegrensning som opprettelse av fond ved norsk domstol.
§ 218. Oppheving av arrest m.m.
Når eieren har rett til å begrense sitt ansvar og har opprettet et fond i samsvar med § 217, kan det for krav som kan gjøres gjeldende i fondet ikke søkes dekning i skip eller annen eiendom som tilhører eieren. Er skip eller annen eiendom som tilhører eieren blitt arrestert til sikkerhet for slikt krav, eller har eieren stilt sikkerhet for å unngå slik arrest, skal arresten oppheves og sikkerheten frigis.
Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende når eieren har opprettet begrensningsfond i samsvar med konvensjonen i annen konvensjonsstat, forutsatt at kravshaveren har adgang til den domstol eller myndighet som forvalter fondet, og dette faktisk er tilgjengelig for kravshaveren.
§ 219. Forsikringsplikt, sertifikat
Eieren av norsk skip plikter å ha godkjent forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvaret etter § 211 opp til de grenser som er nevnt i § 215. Det skal utstedes sertifikat som bekrefter at det foreligger slik forsikring eller sikkerhet, unntatt for skip som er mindre enn 500 tonn og heller ikke fører farlig gods som last. Uten gyldig sertifikat må skipet ikke seile under norsk flagg, med mindre annet er fastsatt av departementet.
Bestemmelsen i første ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende for utenlandsk skip som anløper eller forlater havn eller annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske del av kontinentalsokkelen.
Første og annet ledd gjelder tilsvarende for skip som eies av den norske stat eller av en annen stat, likevel slik at skipet i stedet for forsikring eller sikkerhet med tilhørende sertifikat kan ha sertifikat utstedt av rett myndighet i staten som bekrefter at skipet eies av staten og at ansvaret er dekket innenfor begrensningsbeløpet. Første punktum gjelder ikke skip som nevnt i § 227 annet ledd.
Departementet kan fastsette nærmere regler om forsikring og sikkerhetsstillelse, herunder om hvilke vilkår forsikringen eller sikkerheten må oppfylle for å kunne godkjennes, samt om sertifikater og deres form, innhold, utstedelse og gyldighet.
§ 220. Sanksjoner mot forsømt forsikringsplikt m.m.
Dersom et skip ikke har påbudt forsikring eller annen sikkerhet eller påbudt sertifikat, jf. § 219, kan norsk myndighet nekte skipet adgang til eller forby det å forlate havn eller annen laste- og losseplass i Norge eller på den norske del av kontinentalsokkelen, eller påby at det blir losset eller flyttet. Kongen fastsetter hvilke norske myndigheter som kan treffe vedtak som nevnt.
§ 221. Krav mot forsikringsgiveren m.m.
Erstatningskrav etter § 211 kan reises direkte mot den som har ytet forsikring eller stillet sikkerhet for eierens erstatningsansvar (forsikringsgiveren). Forsikringsgiveren kan påberope begrensning av ansvaret etter § 215 selv om eieren ikke har rett til ansvarsbegrensning. Forsikringsgiveren kan også gjøre gjeldende de fritaksgrunner som eieren selv kunne ha gjort gjeldende. Derimot kan forsikringsgiveren i forhold til fordringshaverne ikke gjøre gjeldende innsigelser som forsikringsgiveren kan gjøre gjeldende overfor eieren, unntatt den innsigelse at skaden skyldes forsettlig feil av eieren selv.
Forsikringsgiveren kan opprette begrensningsfond etter § 217 med samme virkning som om det var opprettet av eieren. Et slikt fond kan opprettes selv om eieren ikke har rett til ansvarsbegrensning, men opprettelsen begrenser da ikke fordringshavernes krav mot eieren.
§ 222. Det internasjonale erstatningsfond (1996)
I tillegg til den erstatning skadelidte kan få etter §§ 211 til 218 og § 221, har skadelidte rett til erstatning fra Det internasjonale erstatningsfond etter reglene i kapittel III i konvensjonen. Konvensjonens kapittel III gjelder som lov.
For fondets regresskrav gjelder § 214 første og tredje ledd og § 221 tilsvarende. For regress ellers gjelder alminnelige rettsregler.
§ 223. Avgifter til Det internasjonale erstatningsfond
Den som på norsk territorium i kalenderåret mottar avgiftspliktige mengder av farlig gods transportert i skip som last, skal betale slike avgifter til Det internasjonale erstatningsfond som fondets organer fastsetter i samsvar med artiklene 17 til 20 i konvensjonen, og stille sikkerhet for avgifter som måtte bli bestemt. Departementet fastsetter nærmere regler om hvilke typer av farlig gods og hvilke mengder av disse som er avgiftspliktige, og om beregning og betaling av avgiftene.
Som mottaker regnes her den som fysisk mottar avgiftspliktig gods i havn eller losseplass i Norge. Dersom den som fysisk mottar godset gjør dette på vegne av en annen person undergitt en konvensjonsstats jurisdiksjon, skal likevel oppdragsgiveren anses som mottaker hvis Det internasjonale erstatningsfond underrettes om hvem som er oppdragsgiver. Departementet avgjør om noen som står i nært interessefelleskap med annen mottaker her i riket er avgiftspliktig etter artikkel 16 paragraf 5 i konvensjonen.
Som avgiftspliktig gods regnes her ikke gods i transitt som helt eller delvis er overført direkte eller i havn eller losseplass fra et skip til et annet skip som ledd i sjøtransporten fra den opprinnelige lastehavn og til det endelige bestemmelsessted. Det overførte godset skal da anses mottatt på bestemmelsesstedet.
Den som på norsk territorium mottar farlig gods som omfattes av avgiftsplikt, skal gi opplysninger om mottatte mengder i kalenderåret etter nærmere regler fastsatt av departementet. Departementet kan også fastsette nærmere regler om plikt til å gi opplysninger om oppdrag og interessefellesskap som nevnt i annet ledd.
§ 224. Norske domstolers kompetanse
Søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver om ansvar etter §§ 211 til 217 og § 221 hører under norsk domstol dersom skade er oppstått her i riket eller i den norske økonomiske sone, eller tiltak er foretatt for å avverge eller begrense skade her i riket eller i den økonomiske sonen.
Søksmål som gjelder eierens eller forsikringsgiverens ansvar etter §§ 211 til 217 og § 221 for skade som verken er forurensningsskade eller kostnader ved tiltak for å avverge eller begrense forurensningsskade, og som utelukkende er oppstått utenfor riket og territoriet til annen stat, kan reises her i riket bare når skipet er registrert her i riket, eieren har sin bopel eller hovedforretningssted her, eller begrensningsfond er opprettet ved norsk domstol.
Domstol som er kompetent etter første eller andre ledd kan pådømme alle krav vedrørende samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav. Dette gjelder også krav i anledning av skade oppstått utenfor riket.
Begrensningssøksmål, herunder søksmål om fordeling av begrensningsfond, kan bare reises i riket når fondet er opprettet ved norsk domstol. Søksmål reises ved domstol der fondet er opprettet.
§ 225. Søksmål m.m. vedrørende Det internasjonale erstatningsfond
Søksmål mot Det internasjonale erstatningsfond om erstatning etter § 222 kan reises ved norsk domstol bare i tilfelle som nevnt i § 224 første og annet ledd, og bare dersom søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver i anledning av samme skade ikke tidligere er reist i annen konvensjonsstat.
Er søksmål etter § 224 første eller annet ledd reist mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver, kan søksmål mot Det internasjonale erstatningsfond i anledning av samme skade bare reises ved samme domstol. For øvrig kan søksmål mot fondet bare reises ved domstol hvor søksmål etter § 224 første eller annet ledd kunne ha vært reist. Tilsvarende gjelder søksmål om erstatning fra fondet i tilfelle hvor det ikke er klarlagt hvilket skip som transporterte det farlige gods som har voldt skaden.
Det internasjonale erstatningsfond kan intervenere som part i enhver sak mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver om erstatning etter dette kapittel og blir ved slik intervensjon bundet av dommen.
Når erstatningssak er reist mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver, kan hver av partene ved brev varsle Det internasjonale erstatningsfond om saken. Brevet besørges sendt av retten som rekommandert brev til fondets direktør. Har fondet fått slikt varsel i så god tid at det effektivt har kunnet vareta sine interesser, blir det bundet av rettskraftig dom i saken.
Det internasjonale erstatningsfond kan reise søksmål her i riket i anledning krav på bidrag etter konvensjonen.
§ 226. Anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandsk dom
Rettskraftig dom mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver har bindende virkning her i riket og kan fullbyrdes her når den er tvangskraftig, såfremt dommen er avsagt i konvensjonsstat og av domstol som er kompetent til å avgjøre saken etter artikkel 38 i konvensjonen.
Tilsvarende gjelder dom mot Det internasjonale erstatningsfond avsagt i konvensjonsstat eller i stat der fondet har sitt sete, dersom domstolen er kompetent til å avgjøre saken etter artikkel 39 i konvensjonen.
§ 227. Virkeområde
Reglene i dette kapittel gjelder
ansvaret for skade voldt av farlig gods som er transportert i skip som last, og som er oppstått her i riket eller innenfor territoriet til annen konvensjonsstat,
ansvaret for forurensningsskade som skyldes farlig gods som er transportert i skip som last, og som er oppstått i norsk økonomisk sone eller i økonomisk sone til annen konvensjonsstat eller, for stat som ikke har opprettet slik sone, i et område som nevnt i § 206 annet ledd,
ansvaret for skade voldt av farlig gods som ikke er forurensningsskade, og som er oppstått utenfor riket og territoriet til annen stat, dersom skaden er voldt av gods transportert som last i skip registrert her i riket eller i annen konvensjonsstat eller, hvis skipet ikke er registrert, i skip som kan føre en konvensjonsstats flagg,
tiltak for å avverge eller begrense skade som nevnt i bokstav a) til c), uansett hvor tiltaket er satt i verk.
Reglene i kapitlet gjelder heller ikke krigsskip eller andre skip som eies eller brukes av en stat og som da skade ble voldt av farlig gods, utelukkende brukes i statlig, ikke-kommersiell øyemed. §§ 211 til 215 gjelder likevel når skade er oppstått her i riket eller i norsk økonomisk sone, eller det er truffet tiltak for å avverge eller begrense slik skade. I intet tilfelle skal ansvarsbeløpet for skipet etter § 215 beregnes etter en tonnasje som er mindre enn 5 000 tonn.
§ 228. Overgangsbestemmelser
Reglene i kapitlet her får bare anvendelse på hendelser etter ikraftsettingstidspunktet.
§ 231 første ledd skal lyde:
Reglene i dette kapittel gjelder begrensningsfond som opprettes etter §§ 177 jf. 186 første ledd (globalfond), § 195 (oljeskadefond etter 1992-ansvarskonvensjonen), § 217 (begrensningsfond etter Den internasjonale konvensjon 3. mai 1996 om ansvar og erstatning for skade ved sjøtransport av farlig og skadelige stoffer), samt etterfølgende begrensningssøksmål. Som globalfond regnes også fond opprettet etter § 207.
§ 232 nytt fjerde ledd skal lyde:
Begrensningsfond etter Den internasjonale konvensjon 3. mai 1996 om ansvar og erstatning for skade ved sjøtransport av farlig og skadelige stoffer skal tilsvare ansvarsbeløpet etter § 215.
§ 240 første punktum skal lyde:
Begrensningssøksmål reises ved stevning til den domstol hvor fondet er opprettet. Søksmål kan reises av person som nevnt i § 177 tredje ledd første punktum jf. § 186 første ledd, § 195 første ledd annet punktum , eller § 217 første ledd annet punktum.
§ 244 første ledd skal lyde:
Når samtlige tvister er avgjort, skal retten ved dom fordele fondet etter reglene i § 176 jf. § 185, § 195, eller § 217. Fordelingen skjer på grunnlag av pålydende av hver fordring med tillegg av forsinkelsesrente i henhold til alminnelige rettsregler.
Ny § 503 a skal lyde:
§ 503 a. Foreldelse etter kapittel 11
Krav om erstatning etter §§ 211 til 217 og § 221 faller bort dersom søksmål ikke er reist innen 3 år fra den dag da skadelidte kjente eller med rimelighet burde ha kjent til skaden og hvem som eide skipet.
Krav på erstatning fra Det internasjonale erstatningsfond etter § 222 faller bort dersom søksmål ikke er reist eller prosessvarsel etter § 225 fjerde ledd avsendt til fondet innen 3 år fra den dag da skadelidte kjente eller med rimelighet burde ha kjent til skaden.
Krav på erstatning som nevnt i første og annet ledd faller i alle tilfelle bort dersom søksmål ikke er reist innen 10 år fra den dag da den hendelsen som forårsaket skaden inntraff. Oppsto skade ved en serie av hendelser med samme opphav, regnes fristen fra dagen for den siste av hendelsene.
§ 505 skal lyde:
§ 505. Definisjon av SDR
Med SDR menes i loven her den spesielle trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. Den skal omregnes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i SDR den dag da betaling finner sted eller begrensningsfond opprettes etter kapittel 9, 10, eller 11.
6.2 II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.