8 Merknader til den enkelte paragraf i lovutkastet

Lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) av 22. mai 1981 nr. 25

Til § 157:

Utvalget foreslår at reglene om innhenting av biologisk materiale med sikte på DNA-analyse, tas inn i § 160a, se kapittel 6.10. ovenfor. Andre ledd i nåværende § 157 bør derfor flyttes til § 160a. Nåværende tredje, fjerde og femte ledd i § 157, blir uten endring nytt andre, tredje og fjerde ledd.

Til § 160:

Som det fremgår av merknadene til § 157, foreslår utvalget at reglene om innhenting av biologisk materiale samles i § 160a. Henvisningen i gjeldende § 160 til § 157 tredje ledd, må derfor endres slik at det vises til § 157 andre ledd.

Til § 160a:

Bestemmelsen gir hjemmel for å innhente biologisk materiale med sikte på DNA-analyse. Etter gjeldende rett er det § 157 som gir hjemmel for å innhente slikt materiale, men utvalget har funnet at denne adgangen bør reguleres i en egen bestemmelse, se kapittel 6.10. ovenfor.

Vilkårene for å innhente biologisk materiale etter første ledd er de samme som gjelder i dag etter § 157 første ledd. Det må være skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Sett i lys av at den teknologiske utviklingen har medført at innhenting av biologisk materiale kan skje ved bruk av en vattpinne i munnhulen, finner ikke utvalget behov for å ta med vilkåret om at det ikke skal fremstå som et uforholdsmessig inngrep, se § 157 første ledd første punktum if. Innhenting av biologisk materiale fra munnhule kan i dag vanskelig tenkes å være et uforholdsmessig inngrep. I alle tilfeller vil det generelle prinsippet om forholdsmessighet som ved bruk av tvangsmidlene er nedfelt i § 170a, få anvendelse i forhold til innhenting av prøver etter § 160a, jfr. Rt. 2003 s. 163 (s. 165).

Etter strpl. § 157 andre ledd kan det ved samtykke innhentes biologisk materiale uten hensyn til om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Dette kan være praktisk ved såkalt «screening», hvor man innhenter biologisk materiale fra alle som bor innenfor et bestemt sted eller som har oppholdt seg på bestemt området hvor det er begått en alvorlig forbrytelse, se nærmere kapittel 6.10. ovenfor. Utvalget mener at en slik adgang må videreføres, og bestemmelsen om dette er inntatt i utkastet til andre ledd .

I andre ledd andre punktum foreslår utvalget at det bestemmes at både analyseresultatet og det biologiske materiale som er innhentet ved «screening» skal destrueres når formålet med undersøkelsen er oppnådd, herunder at resultatet er vurdert og kvalitetssikret, se nærmere kapittel 6.10. ovenfor.

Politiet kan innhente det biologiske materiale, jfr. utkastet til tredje ledd første punktum . Som nevnt er det tale om et lite inngrep sammenlignet med det som ellers kan foretas etter § 157. Det bør derfor ikke kreves at materialet innhentes av helsepersonell, sml. vtrl. § 22a tredje ledd hva gjelder blodprøve ved mistanke om promillekjøring.

Dersom den mistenkte eller domfelte nekter å medvirke ved den nødvendige undersøkelsen, mener utvalget at prøven først kan innhentes når retten har avgjort at vilkårene for dette er til stede, se utkastet til tredje ledd andre punktum . Utvalget har ikke funnet grunn til å innta en hastebestemmelse som i § 157 femte ledd hvoretter ordre fra påtalemyndigheten kan tre i stedet for rettens beslutning. I motsetning til undersøkelse etter § 157 hvor det kan være aktuelt å søke etter biologisk materiale på den mistenkte, for eksempel under negler el., vil ikke biologisk materiale etter § 160a kunne forsvinne eller gå tapt. Utvalget mener for øvrig at det er tilstrekkelig at rettens avgjørelse har form av en beslutning.

Utvalget finner også at § 160a bør inneholde hjemmel for å innhente biologisk materiale til personer som er dømt for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff, se utkastet til fjerde ledd første punktum . Dersom biologisk materiale ikke er innhentet under etterforskningen, men saken ender med en fellende dom som kvalifiserer for registrering i DNA-registeret, må det være hjemmel for å innhente materialet i ettertid. Slik hjemmel finner man i dag i § 160a andre ledd. Utkastet er for øvrig på linje med bestemmelsen i § 160 som åpner for at det kan innhentes fingeravtrykk av personer som er dømt for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff.

Fjerde ledd andre punktum gir hjemmel for å innhente biologisk materiale av den som i utlandet er domfelt for en handling som kvalifiserer for registrering etter utkastet til DNA-registerlovens § 3 tredje ledd, se nærmere kapittel 6.4. ovenfor.

Fjerde ledd tredje punktum gir bestemmelsen om å innhente biologisk materiale med tvang. Slik tvang kan utøves av politiet når dette kan skje uten fare eller betydelig smerte. Siden det foreligger en endelig avgjørelse i saken, er det ikke grunnlag for å kreve rettens avgjørelse for bruk av tvang.

Det kan tenkes at politiet har behov for å foreta en mer inngripende kroppslig undersøkelse av mistenkte. I så fall er det bestemmelsen i § 157 som kommer til anvendelse. Ved en slik undersøkelse kan det også innhentes biologisk materiale for DNA-analyse. For å presisere virkeområdet til § 160a i forhold til § 157, er det i utkastet til § 160a femte ledd fastsatt at denne bestemmelsen bare får anvendelse overfor spytt og celleprøver fra mistenktes eller domfeltes munnhule, men slik at Kongen i statsråd gis fullmakt til å bestemme at § 160a også kan omfatte annet biologisk materiale, se nærmere kapittel 6.10. ovenfor.

Til utkast til lov om DNA-register til bruk i strafferettspleien

Til § 1. Lovens formål:

Bestemmelsen omhandler lovens formål.

DNA-registeret er opprettet utelukkende med sikte på etterforskning av straffesaker. Registeret kan derfor ikke brukes til andre formål, for eksempel for identifikasjon i utlendingssaker, genforskning mv. Dessuten skal registeret bare brukes for å kunne fastslå identitet. Dette innebærer at det kun er opplysninger som kan bestemme identiteten til en person som skal inngå i registeret. Se for øvrig kapittel 6.3.2. ovenfor.

Formålet med registeret er å legge forholdene til rette for en mer effektiv etterforskning av straffesaker. Straffeprosesslovens kapittel 18 har overskriften «Etterforskning». Som det fremgår av de ulike bestemmelser i dette kapittel kan det også iverksettes etterforskning selv om det ikke foreligger mistanke om straffbare forhold. Etter strpl. § 224 fjerde ledd kan det iverksettes etterforskning ved brann og andre ulykker, og etter strpl. § 228 andre punktum kan det foretas sakkyndig likundersøkelse selv om det ikke er mistanke om straffbart forhold. Dersom det oppdages et ukjent lik hvor det ikke er grunn til å tro at døden er voldt ved en straffbar handling, bør også registeret kunne tas i bruk for å avdekke identiteten. Utvalget legger til grunn at ved å benytte begrepet «etterforskning» i § 1, vil det være klart at registeret også kan benyttes i denne sammenheng.

Til § 2. Definisjoner:

Bestemmelsen omhandler definisjoner.

Etter nr. 1 er en DNA-profil i denne lovens forstand, begrenset til å være en analyse av biologisk materiale for å fastslå identiteten til en person. Dette innebærer at en DNA-profil ikke skal innholde andre opplysninger om vedkommendes personlige egenskaper enn kjønn.

Nr. 2 definerer identitetsregisteret til å inneholde DNA-profilen til personer med kjent identitet. Slike profiler bør omtales som «identitetsprofiler». På samme måte som i dag, vil det imidlertid være nødvendig å videreføre koblingen mellom profilen og personens personalia mv.

Sporregisteret er definert i nr. 3 og skal inneholde DNA-profilen til ukjente gjerningspersoner, samt den nærmere tilknytning til en uoppklart straffesak. Slike profiler bør omtales som «sporprofiler».

Til § 3. Identitetsregister:

Bestemmelsen omhandler identitetsregisteret.

Som det fremgår av kapittel 6.3.3. ovenfor, mener utvalgets flertall at enhver strafferettslig reaksjon for en handling som kan medføre frihetsstraff, bør kvalifisere for registrering i identitetsregisteret, se utkastet til første ledd første punktum . Mindretallet mener at grensen bør settes ved seks måneder.

Med strafferettslig reaksjon forstår utvalget de alminnelige straffer i strl. § 15 første ledd: fengsel, forvaring, hefte, samfunnstraff og bøter. Rettighetstap etter strl. § 29 bør ikke gi grunnlag for registrering. Tilleggsstraffene i strl. § 16 reiser ikke noen særlige spørsmål i denne sammenheng, siden de bare kan anvendes sammen med hovedstraffene i strl. § 15. I tillegg er påtaleunnlatelse etter strpl. § 69 uttrykkelig nevnt ved siden av strafferettslig reaksjon. Overføring til mekling i konfliktrådet, jfr. strpl. § 71 a, er ikke en strafferettslig reaksjon, og gir derfor ikke grunnlag for registrering. Heller ikke inndragning, jfr. strl. §§ 34 flg., tvungent psykisk helsevern, jfr. strl. § 39, tvungen omsorg, jfr. strl. § 39a er straffereaksjoner. Som det fremgår av utkastet til andre ledd , vil imidlertid personer som ikke kan dømmes til straff pga. reglene i strl. §§ 44 og 46 likevel kunne registreres i identitetsregisteret.

Straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 har en annen definisjon av hva som skal anses som strafferettslige sanksjoner. Når den nye straffeloven trer i kraft, må § 3 begrenses til å omfatte strl. 2005 § 29 a)-d) samt strl. § 30 f), men slik at også reaksjoner som ilegges som følge av tilstand som nevnt i strl. §§ 44-46/strl. 2005 § 20, gir adgang til registrering.

Registrering skal først finne sted når avgjørelsen er rettskraftig eller saken er endelig avgjort, jfr. utkastet til første ledd andre punktum. Bestemmelsen svarer til pti. § 11a-2 tredje ledd. Det må utarbeides rutiner som sikrer at personer som fyller vilkårene for registrering, blir registrert. Identiteten til den som skal registreres må derfor fremgå på en entydig måte, herunder hvilket straffbart forhold som gir grunnlag for registreringen. Riktig bruk, herunder fullstendig utfylling av skjema i tilknytning til dagens prøvetakingssett, vil sikre at disse krav oppfylles.

Saker hvor det er utferdiget forenklet forelegg, bør ikke gi grunnlag for registrering, se utkastet til § 1 første ledd tredje punktum og nærmere kapittel 6.3.4. ovenfor. Dersom det er utferdiget forenklet forelegg som nektes vedtatt, vil ikke en etterfølgende hovedforhandling hvor det ilegges en ordinær bot, medføre at handlingen nå gir grunnlag for registrering.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende strpl. § 160a første ledd tredje punktum. Som det fremgår av kapittel 6.3.4. ovenfor, finner utvalget det klart at persongruppen som omhandles i andre ledd og som har begått en ellers straffbar handling som kan medføre frihetsstraff, bør kunne registreres.

Utkastet til tredje ledd åpner for at personer som har opphold i Norge skal kunne registreres i identitetsregisteret dersom de er ilagt en strafferettslig reaksjon i utlandet. Om bakgrunnen for bestemmelsen, se kapittel 6.4. ovenfor.

Fjerde ledd gir hjemmel for at personer som har saklig grunn kan la seg registrere i identitetsregisteret. Bestemmelsen svarer til pti. § 11a-2 andre ledd litra c). Om begrunnelsen for denne adgangen, se kapittel 6.3.4. ovenfor.

Femte ledd regulerer hvem som er ansvarlig for at DNA-profiler registreres i identitetsregisteret. Om den nærmere begrunnelsen for denne bestemmelsen, vises det til kapittel 6.9.2. ovenfor.

Sjette ledd gir Kongen i statsråd kompetanse til å fastsette nærmere regler om registrering i identitetsregisteret. Som det fremgår av kapittel 6.3.4. ovenfor, har flertallet i utvalget gått inn for en vid adgang til å foreta registrering. Dersom det for spesielle sakstyper finnes unødvendig å foreta registrering, for eksempel ved førstegangsovertredelser, bør dette kunne avgrenses i forskrift. Med utgangspunkt i sjette ledd kan det dessuten bestemmes at ansatte i politi og påtalemyndighet samt personer som foretar DNA-analyser skal registreres. Dette kan være praktisk i forhold til personer som har arbeid i tilknytning til åsted og analyse av DNA-spor.

Til § 4. Sporregister:

Bestemmelsen omhandler sporregisteret, og bygger på strpl. § 160a fjerde ledd jfr. pti. § 11a-3.

Det er DNA-profilen fra ukjente, antatte gjerningspersoner som skal registreres i sporregisteret, jfr. utkastet til § 2 nr. 3 hvor slike profiler er definert som «sporprofiler». Gjerningspersoner med kjent identitet – såkalte «identitetsprofiler» jfr. utkastet til § 2 nr. 2 – kan ikke registreres i sporregisteret.

Dersom det er begått en straffbar handling, for eksempel et innbrudd, kan det foreligge flere DNA-spor på åstedet. Noen av disse kan stamme fra fornærmede eller personer i husstanden. Slike profiler skal ikke registreres, se nærmere kapittel 6.5. ovenfor. Når første punktum krever at sporet må antas å ha tilknytning til en uoppklart straffesak, er det mao. gjerningspersonens DNA-profil det siktes til.

Det er registerføreren som treffer beslutning om en profil skal registreres i sporregisteret, jfr. utkastet til andre punktum . Bestemmelsen svarer til pti. § 11a-3 tredje ledd. Profilen skal registreres så snart den er fremstilt, kvalitetssikret og godkjent, se utkast til tredje punktum som svarer til pti. § 11a-3 andre ledd.

Andre ledd gir Kongen i statsråd kompetanse til å fastsette nærmere regler om sporregisteret. Bestemmelsen kan brukes for å gi nærmere krav til registreringen, for eksempel om tilknytning til åsted mht. tid og sted, samt bruk av referanseprøver mv.

Til § 5. Søk i identitets- og sporregisteret:

Bestemmelsen omhandler søk i identitets- og sporregisteret.

Bestemmelsen bygger til dels på pti. § 11a-4. Av hensyn til oversikt i regelverket har utvalget valgt å skille ut den enkelte søkesituasjon i hvert sitt ledd.

Etter gjeldende rett er det en relativt liten gruppe som kan registreres i identitetsregisteret, se strpl. § 160a jfr. pti. § 11a-2. Bestemmelsen i pti. § 11a-4 andre ledd åpner imidlertid for at en uregistrert person med kjent identitet kan kobles til sporregisteret dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om at vedkommende har begått en straffbar handling eller det foreligger skriftlig samtykke. Etter utkastet til § 5første ledd er det adgang til å søke en DNA-profil fra enhver person som med skjellig grunn er mistenkt for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff, mot sporregisteret. Alle mistenkte som nevnt i utkastet til § 160a første ledd kan mao. søkes mot sporregisteret på etterforskningsstadiet. Det er adgang til å foreta flere søk så lenge vedkommende har status som mistenkt. Opphører statusen som mistenkt og saken henlegges, er det ikke lenger adgang til å søke personen mot registeret. For å hindre at slike søk blir foretatt, må profilen til den mistenkte tilintetgjøres når vedkommende er sjekket ut av saken. Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til kapittel 6.10. jfr. kapittel 6.6. ovenfor.

Andre ledd gir adgang til å foreta søk mot sporregisteret av DNA-profiler til personer som er registrert i identitetsregisteret. En slik adgang kan synes overflødig tatt i betraktning at det allerede på etterforskningsstadiet kan foretas søk mot sporregisteret. Men det er ikke gitt at det er innhentet noen DNA-profil av den mistenkte på etterforskningsstadiet, for eksempel hvor det foreligger tilstrekkelig bevis uten at man behøver en DNA-analyse. Det kan derfor tenkes at en slik profil innhentes etter at det foreligger en rettskraftig dom. I så fall bør det være hjemmel for å søke profilen mot sporregisteret. Videre kan det tenkes at en person som allerede er registrert i registeret, begår nye straffbare handlinger hvor det er avsatt biologisk materiale som blir lagt inn i sporregisteret. For at man skal ha klar hjemmel for med jevne mellomrom å søke identitetsregisteret mot sporregisteret, bør en slik bestemmelse inntas i loven.

Tredje ledd gir hjemmel for å bruke DNA-profiler fra et åsted til å søke mot identitetsregisteret og sporregisteret. At slikt materiale kan søkes mot identitetsregisteret, kan bidra til å oppklare straffbare handlinger hvor gjerningspersonen i utgangspunktet er ukjent. At man i tillegg kan søke slike DNA-profiler mot sporregisteret, gir mulighet for å koble flere straffbare forhold med ukjent gjerningsperson sammen, se nærmere kapittel 6.6. ovenfor.

Fjerde ledd gir hjemmel for å søke DNA-profiler fra uidentifiserte lik mot så vel identitetsregisteret som sporregisteret, se nærmere kapittel 6.6. ovenfor

Til § 6. Registerfører:

Bestemmelsen omhandler hvem som er registerfører etter loven.

Etter pti. § 11a-1 fremgår det at det er sjefen for Kriminalpolitisentralen som er registerfører. Som det fremgår av kapittel 6.9.1. ovenfor, har ikke utvalget funnet grunn til at det fastsettes i loven hvem som skal ha denne funksjonen, se utkast til første punktum som gir Kongen i statsråd kompetanse til å bestemme dette.

Andre punktum bestemmer at bare registerføreren har adgang til registeret. Bestemmelsen svarer til pti. § 11a-1 andre ledd andre punktum. Av denne bestemmelsen fremgår det riktignok at også den som registerføreren bemyndiger har tilgang til registeret. Utvalget finner at en slik presisering er unødvendig. Det ligger innefor fullmakten i første punktum å avgrense personkretsen som har adgang til registeret. Utvalgets forslag forutsetter en utbygging av registeravdelingen, og det er naturlig at de som arbeider ved denne avdelingen har adgang til dette.

Tredje punktum gir Kongen i statsråd myndighet til å bestemme at den som foretar DNA-analysen skal ha tilgang til registeret. Formålet med denne bestemmelsen er å åpne for en slik ordning dersom dette kan være effektivt og praktisk, uten at personverninteressene blir skadelidende. Når Kongen kan gi en slik bestemmelse, er det også adgang til å fastsette nærmere vilkår for denne adgangen. Videre gir bestemmelsen adgang til å fastsette regler om kommunikasjonen mellom registerfører og den som foretar DNA-analysen, se nærmere kapittel 6.9.1. ovenfor.

Til § 7. Innsyn:

Bestemmelsen regulerer innsyn i registeret og bygger dels på pti. § 11a-5.

Første punktum svarer til § 11a-5 første ledd første punktum. Den som blir registrert i identitetsregisteret skal straks gis melding om dette. Meldingen sendes per brev til den registrertes opplyste adresse. Ut over dette finner ikke utvalget grunn til å gi adgang til å kreve opplysninger fra registeret, se utkastet til andre punktum , sml. pti. § 11a-5 første ledd andre punktum som åpner for at det kan kreves slike opplysninger. Bakgrunnen for utvalgets forslag er som nevnt i kapittel 6.9.1. ovenfor, faren for at opplysningene kan bli misbrukt av utenforstående, for eksempel at en arbeidsgiver krever at arbeidssøkeren fremlegger en utskrift eller bekreftelse på at vedkommende ikke er registrert. Slikt misbruk kan også tenkes i forhold til søknad om visum til visse land.

Til § 8. Klage:

Bestemmelsen omhandler klage over vedtak om registrering i identitetsregisteret, og bygger på pti. § 11a-5 andre ledd.

Første leddførste punktum omhandler klageretten og klageinstansen. Enhver som blir registrert bør ha klageadgang. Klageinstansen bør være nærmest overordnet påtalemyndighet, sml. strpl. § 59a første ledd. Utvalget mener at forvaltningsloven ikke får anvendelse, jfr. fvl. § 4 første ledd litra b), men har likevel funnet at klagereglene bør gis anvendelse så langt de passer, se første ledd andre punktum .

Dersom vedtaket som påklages forutsetter at biologisk materiale innhentes ved tvang, kan den mistenkte eller domfelte kreve at spørsmålet om vilkårene for å ta DNA-prøven er til stede, skal forelegges retten før prøven innhentes, se utkastet til strpl. § 160a tredje ledd . Utvalget kan derfor ikke se grunn til å fastsette at klagen over registreringen skal gis oppsettende virkning, se andre ledd .

Adgangen til domstolene er ansett som et sentralt element i retten til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 (1). Utvalget mener derfor at det bør fremgå uttrykkelig av loven at spørsmålet om registrering kan forelegges domstolene, se tredje ledd og nærmere ovenfor i kapittel 6.9.1. Bakgrunnen for at det er vist til tvistemålsloven, er for å presisere at domstolsbehandlingen ikke finner sted etter straffeprosessens former. Henvisningen må endres når tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 trer i kraft.

Til § 9. Oppbevaring av DNA-profiler:

Bestemmelsen omhandler oppbevaring av DNA-profiler, og bygger til dels på pti. § 11a-6.

En DNA-profil fremstår som en tallkode etter at det biologiske materialet er analysert, se nærmere kapittel 3.1.4.2. ovenfor. Denne lagres elektronisk i registrene, og kan også skrives ut i papirform. Etter første leddførste punktum kan så vel den elektroniske som den papirbaserte profilen bare oppbevares hos registerføreren, se nærmere kapittel 6.8. ovenfor. Også den som foretar analysen må kunne oppbevare profilen. Dersom analysen foretas i Norge, kan Den rettsmedisinske kommisjon ha behov for å kvalitetssikre den som har foretatt analysen og analyseresultatet, og da er det praktisk at materialet er tilgjengelig også hos den som foretar analysen. Det er imidlertid ikke adgang til å oppbevare et papirbasert register i politidistriktene. Den papirbaserte profilen skal ikke utleveres til verken påtalemyndigheten eller forsvareren, se første ledd andre punktum . Den som er registrert kan likevel kreve utskrift av sin DNA-profil, se første ledd tredje punktum . Bakgrunnen for denne regelen er at den som er registrert, bør kunne kreve utlevert profilen med sikte på å få overprøvd analyseresultatet hos en annen sakkyndig. Så lenge man benytter uavhengige eksperter, vil det imidlertid være lite behov for en slik overprøving, se Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 nr. 9 hvor kravet til likestilling mellom partene i prosessen kan ivaretas gjennom bruk av uavhengige eksperter. Men Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 nr. 3 første avsnitt krever at den prøven er tatt fra, kan få informasjon om prøven. Andre opplysninger skal som det fremgår av utkastet til § 7, ikke gis ut.

Etter pti. § 11a-6 skal registeropplysninger føres etter metoder godkjent av Justisdepartementet. Utvalget finner imidlertid at det er personvernmyndigheten som bør ha ansvar for retningslinjene for oppbevaring av registeropplysningene, se utkastet til andre ledd .

Tredje ledd gir Kongen i statsråd fullmakt til å gi nærmere regler om oppbevaring og registrering av DNA-profiler.

Til § 10. Ansvar for DNA-analysen og oppbevaring av biologisk materiale:

Bestemmelsen omhandler hvem som har ansvar for DNA-analysen og oppbevaring av biologisk materiale. Bestemmelsen bygger på pti. § 11a-6 tredje og fjerde ledd.

DNA-analyser kan være et avgjørende bevis i straffesaker. Det er derfor viktig at analysen blir gjennomført av et organ med høy faglig integritet, se nærmere kapittel 6.9.3. ovenfor. Etter første ledd bestemmer Kongen i statsråd hvem som skal foreta analysen.

I motsetning til gjeldende rett, jfr. pti § 11a-6 femte ledd første punktum, foreslår flertallet i utvalget at det skal være anledning til å oppbevare biologisk materiale, se utkastet til andre ledd . Som det fremgår av utkastet kan materialet bare oppbevares i samsvar med lovens formål – dvs. å bestemme identitet. Det er ingen adgang til å forske på materialet for andre formål, se nærmere kapittel 6.8. ovenfor.

Det kan også være behov for å foreta ytterligere analyse av spormaterialet fra åsted. Etter pti. § 11a-6 femte ledd andre punktum kan materiale som antas å ha tilknytning til en uoppklart straffesak oppbevares så lenge det er hensiktsmessig. Utvalget finner at så vel spormateriale fra uoppklart som oppklart straffesak bør kunne oppbevares, men har som nevnt funnet at de nærmere regler om dette faller utenfor utvalgets mandat, se kapittel 6.8. ovenfor.

Til § 11. Sletting fra identitetsregisteret:

Bestemmelsen omhandler sletting fra identitetsregisteret.

Etter pti. § 11a-6 sjette ledd skal DNA-profilen slettes senest to år etter at den registrerte er død. Etter utkastet til første punktum foreslår utvalget at denne regelen erstattes med en «kan»-regel. Det kan ikke utelukkes at registeropplysningene kan bidra til oppklaring av eldre straffesaker. Utvalget kan derfor ikke se hvorfor man skal ha en absolutt regel om at opplysningene skal slettes, se nærmere kapittel 6.9.1. ovenfor.

Etter andre punktum skal personprofilen til den som frifines etter gjenopptakelse slettes fra registeret. I en slik situasjon svikter grunnlaget for registreringen. Dersom vedkommende er dømt for andre forhold som gir grunnlag for registrering, men som ikke er gjenopptatt, skal det likevel ikke foretas sletting. Den registrerte er for eksempel domfelt for to voldtekter hvorav den ene saken gjenopptas, mens den andre ikke er angrepet gjennom begjæring om gjenopptakelse. Her vil den rettskraftige delen av dommen i seg selv begrunne registrering.

Til § 12. Utlevering av opplysninger i DNA registeret til utenlandsk politimyndighet:

Bestemmelsen omhandler utlevering av DNA-profiler til utenlandsk politimyndighet. Om begrunnelsen vises det til kapittel 6.7. ovenfor.

Til § 13. Taushetsplikt:

Bestemmelsen omhandler taushetsplikt.

Utvalget er noe i tvil om det er behov for en egen bestemmelse om taushetsplikt for opplysninger fra identitetsregisteret og sporregisteret. Utvalget antar at de personer som har adgang til registrene vil være underlagt pol. § 24. Utvalget finner imidlertid at det kan være på sin plass med en henvisning til § 24 og foreslår en slik bestemmelse her. Ved at bestemmelsen også viser til strpl. § 61a, er det på det rene at også sakkyndige som foretar DNA-analyser har taushetsplikt om opplysninger etter loven.

Til § 14. Ikrafttredelse:

Bestemmelsen omhandler lovens ikrafttredelse.

Kongen i statsråd gis myndighet til å bestemme når loven trer i kraft. Loven bør bare gis anvendelse overfor straffbare handlinger som blir begått etter at loven er trådt i kraft.