6 Utvalgets vurderinger

6.1 Presisering av mandatet mv.

Utvalget er gitt i oppdrag å vurdere om adgangen til å innhente og registrere DNA-profiler bør utvides, samt om reglene om adgangen til å foreta søk i registeret bør endres. Videre skal utvalget vurdere behovet for endringer i reglene om oppbevaring av spormateriale. Dersom utvalget kommer til at det bør foretas endringer, skal det også vurdere om gjeldende personvern- og rettssikkerhetsgarantier er tilstrekkelige.

Det er grunn til å presisere at utvalget ikke skal vurdere om det skal foretas DNA-registrering. Denne vurderingen ble gjort ved vedtakelsen av strpl. § 160a ved lov av 22. desember 1995 nr. 79. Utvalget er ikke bedt om å vurdere å utvide registeret til å omfatte noe mer enn et rent identitetsregister. Det legges videre til grunn at registeret bare skal brukes i strafferettspleien.

Dersom man ser bort fra eneggede tvillinger, vil et menneskes DNA-profil i praksis være en entydig personidentifikasjon: 1 Har man DNA-profilen til en person, vil det være mulig å identifisere denne dersom personen er registrert i DNA-registeret. Dersom alle mennesker i Norge hadde vært registrert, ville man funnet frem til den som har avsatt sporet. Et slikt register ville vært et effektivt verktøy ved etterforskning av straffbare handlinger, men ville også vært nyttig i tilknytning til identifikasjonsarbeid i forbindelse med store ulykker, for eksempel etter Tsunamien i Sørøst-Asia 26. desember 2004. Utvalget legger til grunn at det faller utenfor mandatet å foreslå å opprette et slikt register. Så vidt utvalget kjenner til, er det per i dag ingen land som har planer om å utarbeide et så omfattende register. 2

Utvalget har registrert at det har oppstått en diskusjon om hvordan biologisk materiale kan innhentes. 3 De generelle regler for innhenting av bevis faller utenfor utvalgets mandat, og vil med unntak for bestemmelser som er nødvendige for å innhente materiale til DNA-registeret, jfr. gjeldende strpl. § 157 andre ledd og § 160a andre ledd, heller ikke bli berørt i denne utredningen.

Innledningsvis er det dessuten grunn til å understreke at registrering i et DNA-identitetsregister ikke er noen strafferettslig reaksjon. Registreringen er ikke definert som straff etter norsk rett, og en slik ordning vil heller ikke bli ansett som «penalty» etter EMK artikkel 7, se avvisningsavgjørelsen Ibbotson against the United Kingdom fra 1998. 4 Registreringen har ikke noe straffende formål og den blir foretatt administrativt etter en prosess som klart skiller seg fra den ordinære straffeprosessen. Dette er hensyn som ble fremhevet i avvisningsavgjørelsen Adamson against the United Kingdom fra 1999, 5 hvor registrering av sex-forbrytere, på samme måte som i Ibbotson against the United Kingdom , ikke ble ansett som straff etter EMK artikkel 7. Selv om man skulle finne at registreringen utgjør et inngrep i privatlivet, jfr. EMK artikkel 8 (1), 6 må det med utgangspunkt i den samme avgjørelsen kunne legges til grunn at dette inngrepet er legitimt etter artikkel 8 (2). Artikkel 8 krever imidlertid at inngrepet er fastsatt ved lov. 7 Med de regler om taushetsplikt som må gjelde for denne type opplysninger, kan det heller ikke være grunnlag for å konkludere med at registreringen representerer en inhuman eller nedverdigende behandling eller straff som kan være problematisk i forhold til EMK artikkel 3. Siden det ikke er tale om straff, vil ikke forbudet mot gjentatt strafforfølgning aktualiseres, se TP 7-4.

6.2 Noen lovtekniske spørsmål

Dagens regler om DNA-registeret er nedfelt i straffeprosessloven og i påtaleinstruksen. Selve bestemmelsen om at det kan besluttes å opprette et sentralt identitetsregister basert på DNA-profiler fremgår av strpl. § 160a første ledd. Adgangen til å etablere et sporregister er nedfelt i strpl. § 160a fjerde ledd. Regler om innhenting av biologisk materiale fremgår av strpl. §§ 157 andre ledd og 160a andre ledd. Utfyllende regler er gitt i påtaleinstruksen, herunder hvem som skal foreta DNA-analyser mv. 8 Det kan reises spørsmål om dette er en hensiktsmessig lovgivningsteknikk.

Utvalget har funnet at en eventuell endring av dagens regelverk bør skje gjennom en egen lov. Utvalget har merket seg at Tyskland og Danmark har valgt en slik løsning. En slik lov bør inneholde nærmere definisjoner av hva som forstås med identitetsregister, sporregister, hvem som kan registreres, søk i registeret og de nærmere saksbehandlingsreglene knyttet til registeret. Straffeprosessloven bør i denne sammenheng bare inneholde bestemmelser om tvangsmidler som er nødvendige for å innhente biologisk materiale. Det er dessuten uheldig at sentrale spørsmål bare er regulert på forskriftsnivå. Dette gjør at reglene blir mindre tilgjengelig. Så langt mulig vil utvalget unngå at viktige regler bare er inntatt i påtaleinstruksen. Reglenes viktighet tilsier dessuten at kompetansen til å utferdige forskrifter ikke bør legges på departementsnivå. I den grad det er behov for å utarbeide forskrifter til loven, har utvalget derfor funnet at disse bør fastsettes av Kongen i statsråd.

6.3 Bør adgangen til å registrere DNA-profiler utvides?

6.3.1 DNA-materiale er et effektivt etter- forskningsredskap

Når man skal vurdere å utvide adgangen til å registrere DNA-profiler, er dette først og fremst begrunnet i at den teknologiske utviklingen har vist at DNA har fått økt betydning for oppklaring av straffesaker i de senere år. I flere oppsiktsvekkende og alvorlige straffesaker, har DNA-spor på åstedet knyttet gjerningspersonen til handlingen. DNA-analyser har således i flere saker vært avgjørende for oppklaringen, for eksempel i Baneheiasaken i Kristiansand, Brynesaken og Førdesaken. Økt bruk av DNA-teknologi kan medføre at saker blir raskere oppklart, og dermed redusere etterforskningens lengde og omfang. Dessuten kan DNA-analyser bidra til at uskyldige kan utelukkes fra en sak. Eksempel på dette finner vi i Anna Lind-saken fra Sverige der den som først ble pågrepet, senere ble sjekket ut av saken basert på DNA-funn på åstedet.

At DNA-analyser har fått økende betydning, er en utvikling man ser i mange land. Gjennom besøket i England i januar 2005, fikk utvalget inngående kjennskap til hvordan DNA-analyser brukes i etterforskningen. England er et av de land i verden som har gått lengst når det gjelder bruk av DNA-teknologi i etterforskning av straffesaker, og det er ingen tvil om at DNA-analyser har vist seg å være et meget effektiv etterforskningsredskap. 9 Dette gjelder ikke bare ved alvorlige former for kriminalitet som drap, voldtekt mv., men også ved etterforskning av såkalt hverdagskriminalitet som innbrudd og bilbrukstyverier. Utvalget kan i prinsippet ikke se noe som skulle tilsi at man avstår fra å ta i bruk vitenskapelige nyvinninger for å bekjempe kriminalitet. Det man må vurdere er om den nye teknologien kan brukes på en måte som kommer i konflikt med viktige personvernhensyn, og i tilfelle hvilke tiltak som må iverksettes for å begrense slike negative virkninger.

6.3.2 Personvernhensyn

Om et DNA-register kan være problematisk, vil bero på hvilke opplysninger registeret inneholder. Per i dag inneholder DNA-profilen som benyttes for å bestemme identiteten ingen opplysninger om personlige egenskaper ut over kjønn. 10 Man har imidlertid ikke noen fullstendig oversikt over hvor langt man ved DNA-teknologi i fremtiden kan lese ut personlige egenskaper fra en DNA-analyse. Det kan således ikke utelukkes at det på et gitt tidspunkt kan avdekkes personlige legninger, fullstendig kartlegging av disposisjoner for sykdommer etc. Slike potensielle opplysningskategorier innebærer en latent personverntrussel. I forhold til dagens teknologi, lovgivning og behov, er det imidlertid bare opplysninger som kan bidra til å bestemme identitet som kan registreres. Utvalget kan ikke se at denne opplysningen innebærer noe alvorlig inngrep i personvernet. Isolert sett innebærer ikke gjeldende regulering noe mer eller annet enn det som også gjør seg gjeldende i forhold til fingeravtrykk.

For at forholdet til personvernet skal bli betenkelig, kan det tenkes to scenarier. For det første at prøver som innhentes misbrukes ved at man søker å hente ut mer informasjon enn det som er påkrevd for sikker bestemmelse av identitet, og for det andre at man i fremtiden vil få en lovgivning som åpner for mer vidtgående analyser enn det som foretas i dag. På det generelle plan kan ikke utvalget se at disse innvendinger har mye for seg. DNA-teknologien er riktig nok i rivende utvikling og vil i fremtiden tilby muligheter som det i dag er umulig å overskue konsekvensene av både politisk og samfunnsetisk. Det kan ikke utelukkes at fremtidig utvikling av kriminalitetsbildet, genetisk kunnskap og alminnelig omforente samfunnsverdier, vil aktualisere forandringer i regelverket. Utvalget vil understreke at forslaget som fremmes, er ment å balansere de ulike hensyn og muligheter med utgangspunkt i enighet om kjerneverdier i dagens norske samfunn. Forslaget bør derfor verken forstås som en tilskyndelse til eller hindring for spesielle utviklingsretninger. Dette har imidlertid ikke innebåret at utvalget i sine konklusjoner har valgt å se helt bort fra fremtidige misbruksmuligheter. Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 punkt 3 vil for øvrig sette begrensninger for annen utnyttelse, fordi denne rekommandasjonen forutsetter at DNA-analyser innhentet med sikte på etterforskning av straffbare handlinger, ikke kan brukes til andre formål. Utvalgets standpunkt er derfor at fremstilling av DNA-profiler av personer med kjent identitet bare skal kunne benyttes for identifisering. 11 Dette bør fremgå av lovens formål.

For så vidt gjelder personvernet oppsummerte DNA-utvalget fra 1992 denne vurderingen slik:

«Etter utvalgets oppfatning vil et personregister over DNA-profiler slik det foran er skissert ikke kunne sies å være spesielt sensitivt. Tatt i betraktning at det med unntak av den teoretiske mulighet for å finne frem til slektskapsforhold, ikke er mulig å utlede annet av registeret enn den registrertes identitet, vil faren for misbruk være meget liten. Det å stå i et slikt register vil etter utvalgets vurdering ikke skille seg vesentlig fra det å stå i strafferegisteret, for så vidt gjelder graden av sensitivitet.» NOU 1993: 31 s. 29 første spalte.

Etter utvalgets mening har utviklingen siden 1993 ikke gitt grunnlag for å trekke andre konklusjoner.

6.3.3 Skal siktelse være tilstrekkelig for registrering?

Selv om registreringen kun kan skje med det formål å foreta en identifikasjon, vil ikke utvalget avvise at det kan oppleves som ubehagelig og stigmatiserende å bli registrert i DNA-registeret. Det kan derfor argumenteres for at det bør være en viss terskel før en person blir registrert. Et samlet utvalg mener imidlertid at terskelen i dag ligger for høyt, men er delt i synet på hvor grensen bør gå.

Utvalget er bedt om å vurdere om en siktelse skal være et tilstrekkelig vilkår for registrering. Etter strpl. § 160 jfr. pti. § 11-1 første ledd jfr. § 11-2 første ledd, kan det tas og registreres fingeravtrykk av den som er mistenkt for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Av pti. § 11-2 fjerde ledd fremgår det imidlertid at fingeravtrykket skal tilintetgjøres dersom vedkommende får sin sak avsluttet på en måte som ikke tilkjennegir at han er skyldig. DNA-lovutvalget av 1992 mente at DNA-registrering burde utstå til saken var endelig avgjort. Utvalget fremhevet risikoen for at en registrert DNA-profil ved en feiltakelse ikke ble slettet for eksempel når en tiltalt ble frifunnet. 12 Siden 1993 ser man at flere land foretar DNA-registrering allerede på grunnlag av mistanke, og at man heller ikke sletter profilen selv om personen frikjennes. 13 Uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 (2) er neppe til hinder for en slik regulering siden registrering ikke er straff. Registreringen kan heller ikke tas til inntekt for at offentlige myndigheter har tilkjennegjort at man anser den registrerte som skyldig.

Som allerede nevnt inneholder ikke DNA-profilen sensitive personopplysninger, noe som kan tale for at terskelen for registrering kan være lav. Det vil heller ikke være problemer med å legge opp datarutiner som sikrer at de som ikke blir ilagt en strafferettslig reaksjon, blir slettet fra registeret. Spørsmålet er imidlertid om det er behov for å foreta en slik utvidelse av registreringsadgangen. Allerede i dag kan det foretas søk av identitetsprofiler tilhørende mistenkte mot sporregisteret, jfr. pti. § 11a-4 tredje ledd, og fremstilling av DNA-profilen og registrering av alle siktede vil medføre store omkostninger. Dessuten mener utvalget at personer som ikke har fått avgjort sin sak på en måte som tilkjennegir at han er skyldig, ikke bør inntas i DNA-registeret. På denne bakgrunn bør ikke en siktelse i seg selv være tilstrekkelig for å bli registrert.

6.3.4 Hvilke straffbare handlinger skal ­kvalifisere for registrering?

For så vidt gjelder terskelen for å registrere personer som er ilagt en straffereaksjon, ser ikke flertallet, Strandbakken , Antun og Fossgard , vesentlige betenkeligheter med i større omfang å ta i bruk dagens teknologiske muligheter for å oppklare straffbare forhold. 14 Ileggelse av en straffereaksjon for enhver straffbar handling som kan medføre frihetsstraff bør derfor i utgangspunktet kunne gi grunnlag for registrering. At også DNA-profilen fra en person som begår en mindre alvorlig handling kan bidra til å oppklare grovere forbrytelser, kan illustreres med en sak fra England: Det ble tatt DNA-prøve fra en person som var pågrepet for nasking av verdier for 10 pund, og ved søk mot sporregisteret fikk man treff i forhold til DNA-spor i tilknytning til et seksuelt overfall av to mindreårige piker. 15 Som nevnt har det vist seg at DNA-analyser også har stor betydning for oppklaring av hverdagskriminalitet som innbrudd, bilbrukstyverier mv.

Undersøkelser foretatt av en arbeidsgruppe nedsatt av riksadvokaten for å vurdere etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsperson, viste at 61 % – totalt 330 personer – av drapsdømte født etter 1950, tidligere var domfelt. 16 Av disse 330 personer kunne 42 % vært registrert i DNA-registeret etter de regler man har i dag, mens 58 % av de domfelte ikke ville vært registrert. 17 Arbeidsgruppen la til grunn at 3 av 5 av de som ble dømt for drap kunne vært registrert i DNA-registeret før de begikk drapet dersom det var adgang til å registrere alle som har begått en handling som kunne medføre frihetsstraff. Dersom man utvidet registreringen til å omfatte alle som er dømt for overtredelse av straffelovens kapittel 14, 19, 22, 24 og 25, ville halvparten av de dømte vært registrert før de begikk drapet. Arbeidsgruppen konkluderte med at en utvidelse av adgangen til å foreta DNA-registrering, dramatisk ville øke muligheten for at en ukjent gjerningsperson kunne vært gjenfunnet i registeret. 18 I sin vurdering la gruppen til grunn at et DNA-register oppbygd etter de samme prinsipper som gjelder for fingeravtrykk, vil gi et betydelig bidrag til å oppklare så vel drapssaker med ukjent gjerningsperson, som andre forbrytelser. 19 På denne bakgrunn anbefalte arbeidsgruppen at bestemmelsen i strpl. § 160a ble endret slik at den omfattet alle personer som er siktet eller dømt for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. 20

Med utgangspunkt i arbeidsgruppens vurdering, konstaterer flertallet at dersom det finnes DNA-spor på åstedet som stammer fra gjerningspersonen og terskelen for å bli DNA-registrert er lav, er det grunn til å tro at DNA-materiale i fremtiden kan få en viktigere rolle ved oppklaring av straffesaker enn i dag. Forutsetningen er imidlertid at politiet har tilstrekkelig ressurser til å innhente spor fra åsted, også i de mindre saker. Et omfattende DNA-register har liten effekt dersom de økonomiske rammer ikke gjør det mulig å innhente spor.

Den nye straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 vil medføre en omlegging av strafferammene. 21 Det er uklart om man vil ha noen grense mellom seks måneder og ett år. Dersom den laveste strafferamme går opp til ett år, er det grunn til å tro at flere straffbare handlinger som kan tilsi registrering vil falle utenfor et DNA-register dersom vilkåret for registrering knyttes opp mot den laveste strafferammen. Flertallet mener at når lovgiver først har bestemt at strafferammen omfatter frihetsstraff, er det grunn til å vurdere forholdet så vidt alvorlig at det også bør kunne kvalifisere for registrering. Tilsvarende løsning er lagt til grunn i England og Wales, og er nå foreslått innført i Sverige. 22

Siden registreringsadgangen i dag er så vidt begrenset kan det nok føles stigmatiserende å bli registrert. Ikke minst gjelder dette i forhold til de som ligger i nedre grense; de blir identifisert med drapsdømte og alvorlig sedelighetsforbrytere. Men med den lave terskelen flertallet foreslår vil de fleste i registeret være personer som har begått mer tradisjonelle former for kriminalitet. Det er derfor grunn til å tro at følelsen av stigmatisering dermed reduseres.

Flertallet vil også fremheve at under forutsetning av at politiet har tilstrekkelig ressurser til å innhente spor, vil nytteverdien av registeret øke jo flere personer som er registrert. Treffprosenten i dagens DNA-register har steget betydelig etter at de som per i dag skal registreres, nå er registrert. 23

Dersom alle personer som er domfelt for en handling som kan medføre frihetsstraff blir registrert, vil registeret bl.a. omfatte promilledømte, domfellelser for grove fartsoverskridelser, samt personer domfelt for naskeri og skadeverk. Selv om en slik terskel medfører at overtredelse av mange straffebud kvalifiserer for registrering, er det grunn til å peke på at Sanksjonsutvalget har foreslått å begrense bruken av straff og heller innføre administrative sanksjoner. 24 Dertil er det foreslått å utvide bruken av forenklete forelegg. 25 I den grad disse forslagene følges opp, vil omfanget av handlinger som kvalifiserer for registrering bli redusert, uten at dette vil ha særlig uheldige virkninger for adgangen til å oppklare kriminalitet gjennom bruk av DNA-registeret. En slik utvikling vil tvert imot med styrke tale for at det ikke settes noen høyere ramme enn at det aktuelle straffebud gir hjemmel for å ilegge frihetsstraff.

Når registreringsadgangen knyttes til om handlingen kan medføre frihetsstraff, vil det være enkelt å fastslå om en handling kvalifiserer for registrering. Flertallet vil advare mot en regulering som medfører at registreringen beror på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Dette åpner for forskjellsbehandling i de ulike politidistrikt. Den reguleringen som flertallet foreslår vil bidra til å hindre dette, samtidig som overordnet påtalemyndighet lett kan kontrollere at registrering skjer i samsvar med lovens intensjon. Dersom det i forhold til enkelte overtredelser ikke anses å være behov for registrering, kan slike unntas gjennom utkastet til lovens § 3 sjette ledd, hvor Kongen i statsråd er gitt myndighet til å unnta visse sakstyper fra registrering.

Flertallet kan for øvrig ikke se at Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 punkt 8, som forutsetter at lagring av analyseresultat bare skal finne sted hvor det er tale om personer som er dømt for alvorlige overgrep mot personers liv, integritet og sikkerhet, er til hinder for en slik løsning. For det første har nok det generelle synet på bruk av DNA-analyser endret seg siden 1992, 26 og for det andre har Norge – sammen med Danmark, Tyskland og Nederland – tatt forbehold for å oppfylle eller ikke å oppfylle punkt 8 i rekommandasjonen.

Etter en samlet vurdering hvor hensynet til effektivisering av etterforskningen veier tungt, har flertallet kommet til at det bør være tilstrekkelig for registrering at man er ilagt en strafferettslig reaksjon for en handling som kan medføre frihetsstraff.

Mindretallet, Apenes og Larsen , er enig i at adgangen til DNA-registrering skal utvides betydelig i forhold til dagens ordning. Mindretallet er også enig i at bruk av DNA-analyser under etterforskning synes å være et godt virkemiddel for oppklaring av kriminalsaker. Mindretallet vil imidlertid fremheve at i den alminnelige diskusjonen omkring bruk av DNA i strafferettspleien, synes mange å mene at fingeravtrykk og DNA prosessuelt kan behandles likt. Det er imidlertid viktig å være klar over at DNA allerede i dag og i nær fremtid vil ha utsagnkraft ut over fastleggelse av identitet; eksempelvis biologisk slektskap, arvelige sykdommer og egenskaper, etnisitet, alder, hårfarge og kjønn. Det ville være urimelig å anta at slike informasjonskategorier ikke vil kunne være interessante i fremtidens etterforskningsarbeid. Mens man i fingeravtrykksregisteret kan gjenfinne identiteter, vil man ved treff i DNA-registeret kunne utlede tilleggsopplysninger av personlig karakter.

Systematisk overvåkning vil sannsynligvis i fremtiden være det viktigste hjelpemiddel samfunnet kan bruke for å forebygge norm- og regelbrudd. Det må antas at betydelige ressurser vil bli satt inn for å kunne forutsi avvik – genetisk innsikt vil antagelig bidra til profetisk treffsikkerhet når det gjelder individuell atferd – særlig når det gjelder voldskriminalitet.

Etter mindretallets syn vil det derfor, i et totalt samfunnsperspektiv der også utsikt til full rehabilitering hører inn, være viktig å tydeliggjøre hva DNA skal kunne benyttes til. Mindretallet foreslår derfor at det lages regler for sletting og innsyn som kan virke med til å motivere straffedømte til lovlydighet. Disse medlemmer foreslår at det bør gis adgang for retten til å forholde seg individuelt også til disse spørsmålene. Generelt bør det settes en nedre grense for registrering i DNA-registeret. Mindretallet foreslår at denne grensen settes til fengselsstraff i 6 måneder. Ved gjentagelse bør den dømtes DNA-profil likevel kunne registreres. Under henvisning til ovenstående, foreslår mindretallet også at opplysningene i DNA-registret skal slettes etter fem år ved domfellelser etter straffebud som har en strafferamme på inntil 12 måneder.

Det kan også reises spørsmål ved om en utvidelse av muligheten for DNA-registrering kan forebygge kriminelle handlinger, og at kunnskapen om mulig DNA-registrering vil fungere avskrekkende på den enkelte lovovertreder. Mindretallet mener imidlertid at bakgrunnen for kriminalitetsutviklingen i samfunnet, og hva som gjør at den enkelte avstår fra lovbrudd, er sammensatt og at det ikke er særlig grunn til å tro at en sterk utvidelse av DNA-registeret i seg selv vil virke individualpreventivt.

Mindretallet legger til grunn at den enkelte borger fortsatt oppfatter DNA-registrering som et inngrep. En slik utvidelse som foreslått av flertallet vil medføre en svært omfattende utvidelse av den personkrets som kan registreres. Slik mindretallet ser det, vil det til tross for lovendring, ta lang tid før enkeltpersoner og samfunnet er klare for å oppfatte DNA-registrering som en ren rutinesak. I mellomtiden vil en rekke personer som blir ilagt reaksjoner, i første rekke bøtestraffer for mer bagatellmessige lovbrudd, kunne oppfatte DNA-registreringen som et inngrep, og som noe unødvendig, endog som en integritetskrenkelse. Mindretallet har derfor kommet til at det er ønskelig å foreslå en nedre 6-månedersgrense, slik at registrering på bakgrunn av mer bagatellmessige overtredelser er utelukket. En slik grense begrunnes også med flere andre forhold.

Mindretallet vurderer at det for eksempel kan virke støtende at en avisredaktør som forsømmer sin plikt til å opplyse redaktørens navn, og derved gjør seg skyldig i overtredelse av strl. § 429 første ledd, skal bli innkalt til politiet for å avgi en DNA-test, for deretter å bli registrert i DNA-registeret. Mindretallet mener også at den samme betenkelighet gjør seg gjeldende for eksempel ved overtredelse av strl. § 329, hvor vanlige borgere som deltar i lovlige demonstrasjoner kan bøtelegges hvis de forstyrrer lov og orden, eller ikke imøtekommer politiets anmodning om å flytte seg.

Selve grunntanken bak DNA-registeringen er at nye kriminelle handlinger skal kunne oppklares ved hjelp av DNA-funn fra åstedet, som sammenholdes med DNA-profiler som er registrert i registeret. Mindretallet vurderer at andre bagatellmessige overtredelser, for eksempel forbudet mot å la andre bære egen uniform, eller forbudet mot å selge bedervede næringsmidler, ikke er overtredelser som etter sin art gjør det sannsynlig at gjerningsmannen igjen begår en straffbar handling.

Mindretallet vil videre peke på at det av hensiktsmessighetsgrunner også bør være en nedre grense på 6 måneders fengsel. Flere av de nevnte overtredelser er ikke forhold hvor det igangsettes en omfattende politietterforskning, og hvor overtrederen blir innkalt til politiavhør. Enkelte av overtredelsene vil medføre bøteleggelse uten særlig omfattende etterforskning, noe som kan medføre at politiet vil måtte innkalle overtrederen særskilt for at DNA-prøve skal avgis. En slik omfattende ressursbruk fra politiets side står ikke i forhold til formålet med DNA-registreringen slik mindretallet ser det.

Mindretallet vil også peke på at DNA-utvalget har i sitt mandat blant annet å foreslå en løsning innenfor dagens kostnadsramme. En slik utvidelse som foreslås av flertallet vil medføre enorme utgifter. I den forbindelse kan nevnes at en DNA-prøve i dag koster rundt 1.000 kr. per prøve. Mindretallet finner det ikke riktig at såpass omfattende ressurser skal settes inn for å oppklare kriminalitet.

Mindretallet er også bekymret for at en omfattende utvidelse av reglene, samtidig som adgangen til å kreve avlagt DNA-prøve gjøres fakultativ, og derved opp til det enkelte politidistrikt å avgjøre, kan bidra til at det dannes helt ulik praksis fra distrikt til distrikt. For det første vil den økonomiske situasjonen kunne få avgjørende betydning, for det annet vil det enkelte politidistrikts syn på hvorvidt det vil være hensiktsmessig å registrere DNA i de mer bagatellmessige saker også kunne få betydning. Mindretallet finner det lite ønskelig at det åpnes for forskjellsbehandling av borgerne på dette området. Mindretallet er kjent med at det også i dag, hvor grensen for å registerere DNA er forbeholdt alvorlige lovovertredelser, eksisterer en noe ulik håndheving av reglene fra politidistrikt til polititdistrikt.

Et samlet utvalg er imidlertid kommet til at straffbare handlinger som det er utferdiget forenklet forelegg for, ikke bør gi grunnlag for registrering. Dersom alle straffbare handlinger som kan medføre frihetsstraff skal kunne medføre registrering, vil det bli tale om svært mange personer. En rekke trivielle trafikksaker og mindre smuglersaker avgjøres ved forenklet forelegg. 27 Utvalget antar at omkostningene med å få denne persongruppen inn i registeret, vil overstige gevinsten. Det kan heller ikke utelukkes at flere vil vegre seg mot å vedta et forenklet forelegg dersom dette skulle gi grunnlag for registrering. Ved at saken er funnet å kunne avgjøres med forenklet forelegg, er det tale om forhold som er vurdert å være mindre alvorlige. Dette bør ha den konsekvens at nektelse av å vedta forelegget ikke kvalifiserer for registrering selv om saken blir avgjort ved dom. Det avgjørende er derfor at forholdet etter sin art anses som egnet for å avgjøres ved forenklet forelegg.

Etter gjeldende rett, jfr. strpl. § 160a første ledd tredje punktum, kan det foretas registrering av personer som ikke kan dømmes til straff på grunn av reglene i straffeloven §§ 44 og 46/strl. 2005 § 20. I slike tilfeller kan det være aktuelt med ulike typer særreaksjoner, jfr. strl. §§ 39 flg./strl. 2005 §§ 40 flg. og strl. 2005 §§ 62 flg. Utvalget ser ikke noen grunn til å endre på denne reguleringen.

Det kan ikke utelukkes at noen ønsker å bli registrert i DNA-registeret. Det kan for eksempel være tale om en person som tidligere er domfelt for en handling som etter dagens lovgivning ville kvalifisert for registrering. Den som for eksempel i 1990 ble domfelt for voldtekt, kan bli gjenstand for etterforskning dersom det blir begått en ny voldtekt i det området vedkommende bor. Dersom det er funnet DNA-spor på offer eller på gjerningsstedet, kan vedkommende bli utelukket ved at sporene kobles opp mot registeret. Under slike omstendigheter mener utvalget at et slikt ønske bør etterkommes. Utvalget vil derfor foreslå en regel om frivillig registrering. Den som har registrert seg frivillig, skal kunne kreve sletting dersom han ikke lenger ønsker å være registrert. 28

6.4 Registrering på bakgrunn av utenlandske domfellelser

Dersom en person som er bosatt i Norge begår en straffbar handling i utlandet, oppstår spørsmålet om vedkommende skal kunne registreres i DNA-registeret. Utvalget mener at dersom en person i utlandet begår en straffbar handling som i Norge ville ha kvalifisert for registrering, bør det være adgang til å registrere vedkommende i det norske registeret dersom vedkommende har en tilknytning til landet. Det kan for eksempel være tale om en norsk statsborger på ferie som begår et seksuelt overgrep mot en mindreårig. Det kan dessuten tenkes at en slik handling blir eller er begått i utlandet av en utenlandsk statsborger som er bosatt i Norge.

Flere alternative tilknytninger til Norge kan være aktuelle når man skal avgrense personkretsen som skal kunne registreres. Man kunne for eksempel begrenset registreringen til norske statsborgere eller personer som er bosatt i riket. Å begrense registreringen til norske statsborgere vil i lys av dagens mobilitet av arbeidskraft innenfor EU, åpenbart være utilstrekkelig. Etter utvalgets vurdering vil heller ikke bosetting være et godt alternativ. Etter utlendl. § 12 første ledd kan bosettingstillatelse innvilges når en utlending har oppholdt seg i riket i tre år. Det kan imidlertid være behov for å registrere personer på et tidligere tidspunkt. Utvalget har derfor falt ned på at det bør være tilstrekkelig at en person har opphold eller arbeid i riket. Dette åpner for at en svensk statsborger bosatt i Sverige, men som arbeider i Norge, kan registreres i DNA-registeret.

Registrering på bakgrunn av utenlandske dommer, kan i enkelte tilfeller reise vanskelige spørsmål. I noen land kan det forekomme drakoniske straffer for forhold som ikke er straffbare i Norge, eller som hos oss bare kan straffes med bot. Utgangspunktet er at det bare er handlinger som ville kvalifisert for registrering i Norge som skal kunne danne grunnlag for DNA-registrering her. Dette medfører at man ikke utelukkende kan se på strafferammen i det straffebud som er overtrådt i utlandet, eller den utmålte straff. Når flertallet har foreslått at terskelen for registrering settes så vidt lavt at det bare kreves at det er ilagt en strafferettslig reaksjon for en handling som kan medføre frihetsstraff, vil nok problemene i forhold til utenlandske dommer bli mindre. Hadde man satt grensen på tre eller seks år, eller knyttet til bestemte kapitler i straffeloven, kunne registrering på bakgrunn av utenlandske dommer krevd betydelige administrative ressurser.

Vedtak om registrering på bakgrunn av utenlandske straffedommer, bør legges til en sentral enhet. Utvalget har merket seg at Kongen i statsråd 29. april 2005 opprettet et nasjonalt statsadvokatembete for bekjempelse av organisert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet. Kongen i statsråd bør vurdere om det er hensiktsmessig om dette embete også får ansvaret for å beslutte registrering med utgangspunkt i utenlandske dommer.

6.5 Sporregisteret

Ved siden av identitetsregisteret er det i dag etablert et sporregister som inneholder DNA-profilen til ukjente personer som antas å ha tilknytning til den straffbare handling. Utvalget foreslår ingen realitetsendring i disse reglene, men mener at også reguleringen av sporregisteret bør inntas i særloven. Sporregistret vil bl.a. stå sentralt i tilknytning til søk mot identitetsregisteret, og det er derfor naturlig at de to registre reguleres i samme lov.

Utvalget vil understreke at man må unngå at personer som ikke har tilknytning til den straffbare handling, blir registrert i sporregisteret. 29 Det kan for eksempel være tale om DNA-profilen til eieren av bilen som har vært gjenstand for tyveri, eller det kan være andre i husstanden som har avsatt sporet. Avgjørelsen av om en DNA-profil skal inn i sporregisteret må likevel ligge hos registerføreren, uten at dette bør overprøves av retten. Det bør derfor legges opp rutiner med sikte på å unngå slik registrering, for eksempel i form av at det innhentes referanseprøve av de som har lovlig adgang til det aktuelle formuesgodet.

6.6 Søk i registrene

Et samlet utvalg mener at uavhengig av hvilken grense som settes for registrering, bør prøver fremstilt på bakgrunn av biologisk materiale innhentet fra personer under etterforskningen med hjemmel i utkastet til § 160a første ledd, kunne søkes mot sporregisteret. Også profiler som er registrert i identitetsregisteret, må kunne søkes mot sporregisteret. Dette er praktisk dersom en person som er domfelt for en handling som har medført registrering, senere begår nye straffbare handlinger hvor det er avsatt DNA-spor. Når disse legges inn i sporregisteret og søkes mot identitetsregisteret, kan saken få en rask oppklaring.

Profiler fra personer med ukjent identitet som kan antas å ha tilknytning til en uoppklart straffesak, bør kunne søkes mot begge registre. At sporet kan søkes mot identitetsregisteret er allerede nevnt: Dette kan bidra til en rask oppklaring. Men det bør også være adgang til å søke slike profiler mot sporregisteret. Selv om det ikke dermed vil fremkomme noen antatt gjerningsperson, kan det likevel oppnås treff mot tidligere registrerte spor. Når disse kobles sammen, kan flere saker ses i sammenheng og dermed gi grunnlag for kriminaltaktiske vurderinger som kan gi bidrag til løsning av saken.

Endelig bør profiler fra uidentifiserte lik kunne søkes mot identitets- og sporregisteret. Dersom man får treff mot identitetsregisteret, vil liket være identifisert. Så vel samfunnet som pårørende vil være tjent med at identiteten bringes på det rene. At profilen søkes mot sporregisteret, vil imidlertid ikke medføre noen identifikasjon. Når en person er avgått med døden, kan det heller ikke gjøres gjeldende noe straffansvar. Hensynet til at man skal kunne få avsluttet straffesaker, taler imidlertid for at man skal kunne foreta et slikt søk.

Ut over søk av DNA-profiler fra uidentifiserte lik, kan ikke registeret brukes til å foreta søk for å finne savnede. Dette kunne vært aktuelt hvor en person er forsvunnet, og man innhentet DNA-profilen til nære pårørende og foretok søk mot DNA-registeret. Dersom den forsvunne er registrert, kan de pårørende muligens finne frem til den savnede gjennom politiets registre. Det kan også tenkes at man får tilsvarende henvendelser fra utenlandske myndigheter, for eksempel hvor en person bevisst har forsvunnet fra sin familie og tatt opphold i Norge. Utvalget mener at de pårørende ikke kan ha krav på å få bistand gjennom bruk av DNA-registeret for å oppspore en person som muligens bevisst unndrar seg kontakt fra familie og pårørende. På samme måte som utvalget fra 1992, mener dette utvalget at det derfor er uaktuelt å la pårørende få adgang til å registrere sin egen DNA-profil i sporregisteret. 30

Utvalget ser at DNA-registeret kunne vært tatt i bruk i tilknytning til bestemmelse av identitet i utlendingssaker. Så lenge identiteten ikke har betydning i en straffesak, kan imidlertid ikke registeret tas i bruk for å bestemme identiteten i en forvaltningssak. Dersom det skal åpnes for en slik bruk av registeret, må dette skje gjennom lovendringer i utlendingsretten.

6.7 Utlevering av opplysninger til utenlandske myndigheter?

For å kunne oppklare grenseoverskridende kriminalitet, kan DNA-analyser være et viktig virkemiddel. Dersom det enkelte land beholder analyseresultatene for seg selv, kan det internasjonale politisamarbeidet bli skadelidende. Drapet på en ung kvinne på Bryne sommeren 2001, ville neppe blitt oppklart om ikke gjerningspersonens DNA-profil hadde blitt gjort tilgjengelig i utlandet. Interpol har for øvrig etablert en database hvor det enkelte medlemsland kan få registrert sporprofiler.

Utvalget mener at de samme hensyn som begrunner bruken av DNA-analyser i bekjempelsen av kriminalitet nasjonalt, gjør seg tilsvarende gjeldende i forhold til grenseoverskridende kriminalitet. At det bør finne sted en utveksling av DNA-analyser på tvers av landegrensene er også forutsatt i Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 punkt 12 og av Rådet for den europeiske union, se resolusjon av 25. juni 2001 om utveksling av DNA-analyser (2001/C 187/01). Det er derfor naturlig at man i Norge gir klar hjemmel for en slik informasjonsutveksling.

DNA-profiler tilhørende personer med kjent identitet bør kunne utleveres både for søk i en konkret sak, søk mot andre lands DNA-registre og for registrering i andre lands identitetsregistre. Det bør imidlertid ikke være adgang til å utlevere profiler tilhørende mistenkte, uten at det er opplyst at bruken skal begrenses til søk.

Utvalget forutsetter at informasjonsutveksling av DNA-analyser bare kan skje i samsvar med lovens formål, nemlig å tilrettelegge for en effektiv etterforskning på grunnlag av sikker fastslått identitet. Videre forutsettes at det kun er utenlandsk politimyndighet som kan gis slik informasjon. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at utenlandsk politimyndighet gir sakkyndige tilgang til analysen for undersøkelser i samsvar med lovens formål. I alle tilfeller må kravene etter punkt 12 i Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992, ivaretas. Kongen i statsråd bør gis adgang til å utforme nærmere regler om hvilke krav man skal stille for å utlevere opplysninger til utenlandske myndigheter, for eksempel slik at man ikke utleverer opplysninger til stater som ikke ivaretar grunnleggende krav til rettssikkerhet ved etterforskning av straffesaker.

6.8 Oppbevaring av analyseresultat og spormaterialet

Utvalget er bedt om å vurdere spørsmålet om oppbevaring av analyseresultat og biologisk materiale. Det er naturlig å vurdere spørsmålet separat for analyseresultatet og biologisk materiale.

Analyseresultatet fremkommer i form av en tallrekke. Den kan lagres elektronisk, men i tillegg kan det tas utskrift av tallrekken. Utvalget er kjent med at det ved enkelte politidistrikt oppbevares utskrifter av DNA-profilen til kjente personer. Utvalget mener at etablering av slike «registre» kan medføre en omgåelse av reglene om søk i DNA-registeret, og at det derfor ikke skal være adgang til å oppbevare utskrift hos andre enn registerføreren og den sakkyndige som foretar analysearbeidet. Utskrift av tallkoden skal ikke vedlegges sakens dokumenter, men slik at det kun er den sakkyndige vurderingen av analysen som skal gjøres tilgjengelig for partene. I praksis vil partene vanskelig kunne nyttiggjøre seg av selve analysen. Det kreves sakkyndighet for å kunne foreta en selvstendig vurdering av analysen, og denne kompetansen foreligger verken hos påtalemyndigheten eller forsvarere.

Utvalget ser imidlertid behov for at det bør være adgang for at siktede kan få utskrift av analyseresultatet for det formål å forelegge det for en annen sakkyndig. Loven bør gi åpning for dette.

Utvalget er delt i synet på om det biologiske materialet kan oppbevares etter at analysen er gjennomført. I denne sammenheng forstår utvalget biologisk materiale slik at det er tale om det som er innhentet for å fastslå identiteten til den som er registrert. Spormateriale som er funnet og sikret på åsted eller offer, faller utenfor. Slikt materiale må oppbevares betryggende av politiet. Så lenge saken ikke er endelig avgjort kan materialet være sentrale bevis, og når saken er rettskraftig avgjort kan materialet få betydning ved eventuelle krav om gjenopptakelse. Utvalget mener at det ligger utenfor mandatet å gå nærmere inn på oppbevaring av slikt bevismateriale.

Flertallet, Strandbakken, Antun og Fossgard, mener at materiale innhentet for å fastslå identiteten bør oppbevares etter at analysen er gjennomført. Det må uttrykkelig fremgå av loven at materiale bare kan oppbevares i samsvar med lovens formål – dvs. for å bestemme identitet. I dag er DNA-registeret bygget opp om 11 markører som fastlegger identiteten. I Tyskland brukes 12, mens det i USA arbeides med å utvikle 16 markører for identitetsregisterformål. De 11 som brukes i Norge, er tilstrekkelig til at man med det krav til sikkerhet som følger av det strafferettslige beviskrav, kan fastslå identiteten. Men siden andre land synes å bygge ut registeret med ytterligere markører, kan det bli vanskeligere å utnytte registrene tilstrekkelig effektivt dersom hvert land har ulikt antall markører. I Brynesaken ble DNA-profiler fra åstedet sendt til Tyskland for søk mot det tyske DNA-registeret. Basert på profilene som brukes i Norge, kom det opp ca. 80 kandidater som det måtte foretas nærmere undersøkelser av. Men etter at man i Norge foretok ny analyse av materialet fra åstedet og fikk frem en av markørene som brukes i Tyskland, kom det ikke opp noen kandidater fra registeret i Tyskland.

Slik flertallet ser det, går den teknologiske utviklingen så fort at det kan tenkes at man om få år har lagt opp til 12, 16 eller 18 markører. Verdien av et register basert på 11 markører kan i så fall bli vesentlig redusert. Det er grunn til å tro at man i Norge vil følge den internasjonale utviklingen slik at man på et gitt tidspunkt vil ta i bruk ytterligere markører. Men de som allerede er registrert, vil være basert på 11. Dersom profilene som er registrert før en eventuell oppgradering skal oppfylle den nye standarden, må det innhentes nye prøver av de siktede. Både praktisk og økonomisk vil dette være lite hensiktsmessig. Dersom spormaterialet derimot oppbevares, kan profilene oppgraderes uten at det er behov for noen ny prøve. Flertallet mener at dette må veie tungt ved vurderingen av dette spørsmålet, og kan ikke se at en slik løsning reiser problemer i forhold til Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 punkt 8, hvor det riktignok anbefales at materialet ikke bør oppbevares etter at saken er endelig avgjort. Danmark tok forbehold for rekommandasjonen i sin helhet, mens Tyskland, Nederland og Norge har tatt forbehold for å oppfylle eller ikke å oppfylle kravene etter punkt 8.

Dersom materialet oppbevares, kan det være fare for at dette brukes for annet formål enn det som var bakgrunnen for at det i sin tid ble innhentet. Dersom det skjer uten at de nødvendige tillatelser foreligger etter lovgivningen, vil det være tale om et misbruk av materialet, for eksempel i tilknytning til genforskning mv. Flertallet mener at et eventuelt misbruk må møtes med sanksjoner mot de ansvarlige, og ikke ved at man vedtar en ordning som hindrer utvikling av registeret. At lovgiver senere kan endre lovgivningen slik at DNA-materiale innhentet for ett formål kan brukes for et annet, bør ikke hindre at man i dag vedtar en lov som legger til rette for å møte den teknologiske utviklingen på området. Debatten om utvidet bruk herunder forskning på det innhentede materialet, må tas når det i tilfelle blir aktuelt. Som allerede nevnt vil Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 punkt 3 første avsnitt legge begrensninger på adgangen til å bruke materiale for andre formål enn identifisering i strafferettspleien.

Oppbevaring av biologisk materiale med sikte på å utvikle DNA-registeret, vil i utgangspunktet være underlagt lov om biobanker av 21. februar 2003 nr. 12. Denne loven inneholder regler om opprettelse og organisering av biobanker. De nærmere regler om opprettelse fremgår av lovens § 4. Flertallet kan ikke se at oppbevaring av biologisk materiale som er regulert i en egen lov, vil være problematisk i forhold til biobanklovgivningen. Formålet med oppbevaringen er klart angitt og er begrenset til bruk for identifiseringsformål. Dertil vil det gjelde særlige krav til den som oppbevarer materialet, slik at de hensyn som begrunnet biobanklovgivningen fullt ut blir ivaretatt.

Flertallet mener at den som har foretatt analysen, også bør oppbevare materialet.

Mindretallet, Apenes og Larsen , mener at det biologiske materialet DNA-analysen utledes fra, må destrueres når rettskraftig, fellende dom foreligger. Oppbevaring vil rokke ved den tradisjonelle og alminnelige forestillingen om at dommen og den utsonte straffereaksjon avslutter lovbryterens mellomværende med samfunnet.

Oppbevaring vil også bryte dramatisk med et hovedprinsipp i gjeldende nasjonal og internasjonal personvernlovgivning, jfr. EU-direktiv 95/46, nemlig det såkalte «finalitetsprinsippet» som forutsetter at opplysninger som innhentes skal være formålsbestemt. Formålet skal være uttrykkelig angitt og saklig underbygget.

Mindretallet mener at lagring av biologisk materiale i beredskapsøymed med den situasjon for øyet at vitenskapelige fremskritt en gang i fremtiden vil sette rettsmedisinere i stand til å trekke ut nye opplysninger av materialet, kommer i konflikt med finalitetsprinsippet. Disse medlemmene minner dessuten om at oppbevaring vil innebære opprettelse av en biobank, som i seg selv stiller særlige juridiske og praktiske krav til eier og bruker.

Selv om registrering teknisk sett ikke bør betraktes eller behandles som straff, representerer den en usikkerhet med hensyn til fremtidig misbruk/tilleggsbruk, og vil derfor kunne bli en urimelig tilleggsbelastning som mer enn oppveier det upraktiske ved å skulle innhente ny, biologisk prøve.

Et samlet utvalg mener at bestemmelsen man i dag har i strpl. § 160a tredje ledd som gir Kongen adgang til å tillate forskning på registeret bør utgå. Forskning på materialet med sikte på å avdekke personlige egenskaper som ikke har betydning for identitetsformål kan ikke tillates. Det må imidlertid være adgang til å foreta forskning som ligger innenfor lovens formål, for eksempel i forhold til frekvensen av forekomsten av elementer av en DNA-profil i befolkningen i avidentifisert form. Slik forskning er nødvendig for å kunne beregne sannsynligheten for at et DNA-spor stammer fra den mistenkte. 31 Videre mener utvalget at man også bør kunne forske på registerets betydning for oppklaring av straffesaker. Slik forskning vil bare inneholde statistiske element.

Dersom man skulle tillate forskning på registeret ut over det som er nevnt ovenfor, bør tillatelsen i alle tilfelle ikke gis gjennom vedtak av Kongen med hjemmel i strpl. § 160a tredje ledd. Per i dag har vi som nevnt ikke oversikt over hvor mange av et menneskes egenskaper som kan kartlegges gjennom forskning på DNA. Slik forskning kan reise vanskelige etiske spørsmål. I hvilken grad slik forskning skal tillates, bør være gjenstand for en grundig debatt. Det er naturlig at debatten føres i tilknytning til en lovgivningsprosess. Som nevnt vil for øvrig Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 punkt 3 tredje avsnitt sette begrensninger for adgangen til å tillate forskning på materiale innhentet i anledning etterforskning av straffbare handlinger.

6.9 Noen administrative spørsmål

6.9.1 Registerfører, innsyn, sletting mv.

I dag er det Nye Kripos som er registerfører. Utvalget ser ikke grunn til å foreta noen endring på dette punktet. Det kan imidlertid ikke utelukkes at man i fremtiden velger å legge denne oppgaven til en annen del av politiet. Nye Kripos bør derfor ikke tillegges en særlig stilling i loven, men slik at det gis en generell regel om at det er Kongen i statsråd som bestemmer hvem som er ansvarlig registerfører etter loven.

Det er i utgangspunktet bare registerføreren som skal ha innsyn i registeret. De ulike politidistrikt skal ikke ha noen direkte adgang, men må rette sine henvendelser til registerføreren som deretter foretar de undersøkelser som begjæringen gir foranledning til. Dersom det finnes praktisk, bør det imidlertid være adgang til å bestemme at den som foretar analysen har tilgang til registeret. Utvalget mener at dette kan forenkle søk i registeret og dermed være ressurssparende. Etter at man har fremstilt DNA-profilen, kunne den sakkyndige foretatt et søk mot identitetsregisteret for deretter å foreta en nærmere vurdering av om den aktuelle profilen matcher med en person som allerede er registrert. Med de krav som stilles til dem som skal foreta analysen, er det neppe fare for at det skal skje noe misbruk om disse gis slik adgang. Om det skal gis slik adgang, bør imidlertid bestemmes av Kongen i statsråd. Utvalget har derfor begrenset seg til å foreslå en fullmaktsbestemmelse på dette punkt.

Når det gjelder utveksling av informasjon mellom den som utfører analysen og DNA-registeret, bør også dette kunne reguleres på en hensiktsmessig måte av Kongen i statsråd.

Det er naturlig at den som blir registrert gis melding om dette. Ut over slik melding bør det ikke kunne gis ut opplysninger om innholdet i registeret. Utvalget viser til den danske reguleringen, som her synes hensiktsmessig. 32 For å hindre at arbeidsgivere, fremmede lands myndigheter mv., får tilgang til opplysninger om at en person er registrert i DNA-registeret, bør det ikke være adgang til å kreve opplyst om en person er registrert eller ikke. Uten en slik regel kan den registrerte bli presset av for eksempel en arbeidsgiver til å fremlegge en utskrift fra registeret. Det er derfor nødvendig med et absolutt forbud.

Avgjørelsene om registrering vil gjennomgående være kurante. Den som mener at det ikke er grunnlag for registrering, bør kunne påklage vedtaket til nærmest overordnet påtalemyndighet. Verken selve vedtaket eller en klagebehandling må antas å være særlig ressurskrevende. Det vil videre være adgang til å få prøvd vedtaket for en domstol etter tvistemålsloven. Slik prøving vil være begrenset til legalitetskontroll, og vil derfor neppe være særlig praktisk. Retten kan bare ta stilling til om lovens vilkår for registrering er oppfylt.

Når den registrerte er død, må det være adgang til å slette DNA-profilen. Utvalget mener imidlertid at denne adgangen bør formuleres som en «kan»-regel. Det kan ikke utelukkes at profilen kan ha interesse etter at vedkommende er død, jfr. betraktningene om dette spørsmålet i tysk rett. 33 Men når den som er registrert blir frifunnet etter gjenopptakelse, er det ikke lenger grunnlag for registreringen. I slike tilfeller mener utvalget at profilen skal slettes.

6.9.2 Hvem beslutter registrering

Som nevnt vil normalt vedtak om registrering av personer i DNA-registeret være kurante. Etter flertallets forslag skal enhver som ilegges en strafferettslig reaksjon for en handling som kan medføre frihetsstraff, kunne registreres. Den som treffer vedtaket må derfor bare undersøke om den handling som den siktede er dømt for, kan gi grunnlag for frihetsstraff etter den generelle strafferammen. Hvilken reaksjon som er anvendt i det konkrete tilfellet har ikke betydning.

Man kunne tenke seg at den innen påtalemyndigheten som hadde truffet vedtak om tiltale også traff vedtak om registrering. Utvalget har imidlertid kommet til at denne kompetansen kan legges til påtalemyndigheten i politiet. Etter at en sak er avsluttet, skal dokumentene arkiveres i det politidistrikt handlingen er begått, jfr. pti. § 2-2. Vedtaket om registrering bør legges inn som en del av rutinene ved arkivering av saken. Eventuell klage på registreringen blir avgjort av statsadvokaten.

Det kan imidlertid forekomme tilfeller hvor vedtaket ikke behøver å være kurant. Utvalget sikter til saker hvor siktede ikke kan dømmes til straff på grunn av reglene i strl. §§ 44 og 46/strl. 2005 § 20. I forhold til personer under den strafferettslige lavalder, vil det ikke foreligge noen dom som vurderingen kan bygge på. Den som treffer vedtaket må derfor foreta en selvstendig vurdering av bevisene, og registrering kan bare finne sted når det strafferettslige beviskrav anses som oppfylt for alle andre vilkår enn gjerningspersonens alder. Etter utvalgets vurdering bør denne type vedtak treffes av statsadvokaten. Også saker hvor det er strl. § 44/strl. 2005 § 20 første ledd b)-d) som medfører at det ikke foreligger noen domfellelse, kan reise vanskelige spørsmål. Er det gitt dom for særreaksjon, jfr. strl. §§ 39 flg./strl. 2005 §§ 40 flg. og strl. 2005 §§ 62 flg., vil imidlertid vedtaket kunne bygge på dommen. Men dersom påtalemyndigheten har vurdert saken til å være for lite alvorlig til at det bør ilegges noen reaksjon, vil de samme hensyn som i forhold til gjerningspersoner under den strafferettslige lavalder gjøre seg tilsvarende gjeldende. Også disse vedtak bør derfor legges til statsadvokaten.

Etter pti. § 11a-6 første ledd skal registeropplysningen føres etter metoder godkjent av Justisdepartementet. Etter utvalgets vurdering er det naturlig at personvernmyndigheten har ansvar for å godkjenne måten opplysningene føres og oppbevares på. For øvrig har utvalget merket seg at man i England har etablert et tilsynsorgan for DNA-registeret. Med det omfang som bruken av DNA vil få etter flertallets forslag, kan det være grunn til å vurdere å innføre et tilsvarende organ også i Norge.

6.9.3 Hvem foretar analysen

DNA-analyser kan være et avgjørende bevis i straffesaker. Det er derfor viktig at analysen blir foretatt av et organ med høy faglig integritet. På lik linje med andre sakkyndige oppgaver i strafferettspleien, er det viktig at organet som foretar analysen er uavhengig. På denne bakgrunn mener utvalget at DNA-analyser bør foretas av et uavhengig forskningsinstitutt. Ved valg av hvem som skal foreta analysen, vil for øvrig Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 punkt 6 stille krav om at det organ som får oppgaven skal ha høy grad av profesjonell kunnskap, vitenskapelig intergritet mv. Dessuten er det forutsatt at medlemslandene skal foreta en autorisering av de laboratorier og institusjoner som skal foreta analysen. Utvalget ser det som upraktisk at for eksempel Nye Kripos skal forestå analysen. For det første vil ikke Nye Kripos per i dag oppfylle kravene etter rekommandasjonen fra 1992 mht. å foreta DNA-analyser, og for det andre vil dette skape problemer i forhold til punkt 9 om partenes likestilling. Bruk av uavhengige eksperter er fremhevet som et av virkemidlene for å sikre partenes likestilling. I kommentarene til rekommandasjonen punkt 6 er det fremhevet at i land hvor analysen blir foretatt av politilaboratorium slik som Bundeskriminalamt i Tyskland, kan det oppstå spørsmål om det tale om et uavhengig organ. 34 Dersom oppgaven legges utenfor politiet unngår man denne diskusjonen.

I dag fremgår det av pti. § 11a-6 fjerde ledd at det er Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo som skal foreta analysen. Per i dag er det bare dette instituttet som har den nødvendige kompetanse i Norge. I fremtiden kan det imidlertid komme flere forskningsinstitutt som kan foreta DNA-analyser. Det kan også være aktuelt å bruke utenlandske forskningsinstitutt. Hvem som skal foreta analysen bør derfor ikke nedfelles i loven, men slik at det er Kongen i statsråd som bestemmer hvem som skal foreta DNA-analyser. Ved valg av institusjon må kravene i Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 punkt 6 ivaretas.

Utvalgets medlemmer, Strandbakken, Fossgard og Larsen, vil fremheve at dersom det besluttes at analysen i fremtiden skal foretas i utlandet, kan det også bli behov for å innkalle utenlandske sakkyndige for å redegjøre for analysen under hovedforhandlingen. Rettsspråket i Norge er norsk, jfr. dmstl. §§ 135 og 136, 35 og det kan derfor reises spørsmål om det er hensiktsmessig i stor grad å gjøre seg avhengig av utenlandske sakkyndige. DNA i straffesaker skiller seg således fra DNA-analyser som foretas for forvaltningsmessige formål, for eksempel for fastsettelse av identitet i utlendingssaker. Etter disse medlemmenes vurdering er det viktig at man nasjonalt har den nødvendige forskningskompetanse om bruk av DNA i straffesaker. Med den økte bruk av DNA-analyser som foreslås i denne utredningen, vil det være nødvendig å styrke det eksisterende fagmiljøet, og det kan også være aktuelt å etablere nye forskningsmiljø. I det hele vil disse medlemmene advare mot at rettsmedisinske tjenester kommersialiseres. Dette kan skape behov for utstrakt bruk av privat engasjerte sakkyndige vedrørende DNA, jfr. den praksis man finner om bruk av private sakkyndige i for eksempel USA. Utstrakt bruk av private sakkyndige vil medføre økte omkostninger både i tid og penger. Den norske strafferettspleien vil derfor være bedre tjent med at man har uavhengige sakkyndige. En slik uavhengighet er som nevnt forutsatt i Recommendation No. R (92)1 fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 punkt 6, og disse medlemmene mener at dette best sikres ved at de sakkyndige har sin forankring i forskningsmiljø ved universitetene.

6.10 Utformingen av bestemmelsene om tvangsmidler

Som det fremgår av kapittel 4.2.2. ovenfor, er det strpl. § 157 som gir hjemmel for å innhente biologisk materiale med sikte på å fremstille en DNA-profil. Adgangen til å innhente fingeravtrykk er regulert i en egen bestemmelse, se strpl. § 160. I dag vil det biologiske materiale bli innhentet gjennom en vattpinne som strykes i den siktedes munnhule. Det er tale om et beskjedent inngrep, og har ikke så mye til felles med de mer vidtgående undersøkelser som kan skje med hjemmel i strpl. § 157. Dagens metode kan vanskelig tenkes å medføre et uforholdsmessig inngrep, eller medføre fare eller betydelig smerte. På denne bakgrunn mener utvalget at det bør utformes en egen bestemmelse om innhenting av biologisk materiale med sikte på å gjennomføre en DNA-analyse. 36

Siden utvalget foreslår at DNA-registeret reguleres i egen lov, må det meste av innholdet i strpl. § 160a oppheves og/eller overføres til denne loven. Det er derfor naturlig at strpl. § 160a i stedet inneholder hjemmelen for å innhente biologisk materiale for DNA-analyse. Bestemmelsen i strpl. § 157 blir imidlertid ikke overflødig, men andre ledd kan tas bort og inkorporeres i den «nye» § 160a.

Forholdet mellom § 157 og § 160a er regulert gjennom utkastet til nytt § 160a siste ledd. Det er bare den «typiske» prøvetakingen med prøvetakingssett i form av en vattpinne i munnhulen som reguleres av § 160a. For å sikre sikker identitet og forhindre forbyttingsfare, er det viktig at politiet fyller ut skjemaet fullstendig slik at det også fremgår i hvilken straffesak prøven er innhentet i. Rutinene i tilknytning til innhenting av blodprøver kan her være retningsgivende.

Dersom det er behov for å innhente det biologiske materialet på annen måte, vil det være hjemmel for det etter § 157. Siden det da kan bli tale om mer inngripende undersøkelser, er det naturlig at de rettssikkerhetsgarantier som er nedfelt i § 157 kommer til anvendelse. Dersom ny teknologi gjør det hensiktsmessig, bør det være adgangen for Kongen i statsråd til å bestemme at biologisk materiale innhentet på annen, lite inngripende måte skal omfattes av § 160a fremfor § 157.

For å innhente biologisk materiale etter § 160a er det tilstrekkelig med skjellig grunn til mistanke for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Dette er samme vilkår som etter gjeldende § 157 første ledd. Utvalget har imidlertid sløyet kravet om at det må antas at undersøkelsen kan være av betydning for saken. For den type undersøkelser som § 157 opprinnelig var utformet med sikte på, var dette et naturlig krav. I dag fremstår innhenting av biologisk materiale som lite inngripende, og bør heller vurderes på linje med innhenting av fingeravtrykk. Innhenting av biologisk materiale fra munnhulen bør derfor skje rutinemessig i tilknytning til pågripelsen. 37

Det er imidlertid ikke gitt at materiale blir gjenstand for DNA-analyse allerede under etterforskningen. I noen saker kan det foreligge så vidt mye annet bevismateriale at det finnes unødvendig å foreta en DNA-analyse av materialet fra siktede. Dette må vurderes av politiet som forestår etterforskningen. Men når materialet er innhentet allerede ved pågripelsen, unngår man de praktiske problemer man i dag kan møte når DNA-materialet skal innhentes etter at det foreligger en dom som gir grunnlag for registrering. Etter dagens regler kan en siktet nekte å avgi prøve og påklage vedtaket om at det skal foretas registrering. Når klagen fremsettes i forbindelse med at politiet oppsøker den siktede for innhenting av prøven, vil dette medføre at han må oppsøkes på nytt etter at klagen er avgjort. Med flertallets utkast, unngår man denne type problemer.

Utvalget mener at DNA i større grad bør brukes i etterforskningen, og kan ikke se hvilke hensyn som tilsier at den som med skjellig grunn er mistenkt for å ha begått en handling som kan medføre frihetsstraff skal være beskyttet mot at hans DNA-profil brukes for å undersøke om han har foretatt andre straffbare handlinger hvor det er avsatt biologiske spor som er lagt inn i sporregisteret. Det bør derfor på samme måte som i dag være mulighet for at DNA-profiler som er fremstilt på bakgrunn av biologisk materiale innhentet på etterforskningsstadiet etter § 160a, kan søkes mot sporregisteret.

For øvrig inneholder utkastet til § 160a de nødvendige hjemler for bruk av tvang, både under etterforskningen og for det tilfellet at det biologiske materialet først innhentes etter at saken er rettskraftig avgjort.

Etter strpl. § 157 andre ledd kan det ved samtykke innhentes biologisk materiale uten hensyn til om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Dette kan være praktisk ved såkalt «screening», hvor man innhenter biologisk materiale fra alle som bor innenfor et bestemt område eller som har oppholdt seg på et bestemt område hvor det er begått en alvorlig forbrytelse. Dette ble bl.a. iverksatt i den såkalte Førdesaken, hvor man lyktes å knytte gjerningspersonen til handlingen etter at et stort antall prøver var analysert. 38 Utvalget mener at en slik adgang må videreføres. DNA-analyser som er innhentet etter samtykke uten at det foreligger skjellig grunn til mistanke mot den som avgir prøven, kan bare brukes i den konkrete saken som den er innhentet i. Det kan for eksempel tenkes at store deler av innbyggerne i bygd A har avgitt DNA-prøve i anledning en alvorlig straffesak. Senere blir det begått en alvorlig straffesak i nabobygden B. I et slikt tilfelle vil det ikke være anledning til å foreta søk mot prøver innhentet i saken fra bygd A mot spor i saken fra bygd B. Materiale som er innhentet ved «screening» og DNA-profiler som er fremstilt på bakgrunn av slikt materiale, skal derfor destrueres når formålet med undersøkelsen er oppnådd. I praksis vil dette si så snart vedkommende er sjekket mot spor på åstedet, og det er utelukket at sporet stammer fra vedkommende. Disse profilene skal verken inn i identitetsregisteret eller sporregisteret, og de skal heller ikke oppbevares i et politidistrikt «for sikkerhets skyld». Denne reguleringen samsvarer med den svenske loven, og det er heller ikke foreslått noen endring på dette punkt i utredningen fra 2004. 39

De øvrige endringer i strpl. § 157 og § 160 har bare karakter av tilpassing når reglene om innhenting av biologisk materiale blir samlet i § 160a.

For øvrig vil utvalget fremheve at strpl. § 160a ikke er uttømmende for så vidt gjelder innhenting av DNA-profil av mistenkte og siktede. Dersom vilkårene for beslag er oppfylt, kan det foretas DNA-analyser av klær og andre gjenstander som tilhører siktede.

6.11 Behov for ytterligere utrednings­arbeid

Medlemmene Apenes og Larsen er av den oppfatning at bruken av DNA-teknologi i strafferettspleien reiser flere problemer som utvalget ikke har utredet nærmere. Et slikt problem er dagens uklare retningslinjer for innhenting av biologiske prøver ved for eksempel provokasjon, ransaking, analyse av avfall mv. Videre behandling av Politimetodeutvalgets innstilling bør, etter disse medlemmes mening, også ta opp slike spørsmål.