1 Sammendrag

Regjeringen besluttet ved kongelig resolusjon av 2. juli 2004 å nedsette et utvalg som skulle vurdere om adgangen til å innhente DNA-prøver skulle være sammenfallende med adgangen til å innhente fingeravtrykk. Videre skulle utvalget vurdere å utvide DNA-registrering til flere typer saker enn etter det gjeldende regelverk som er begrenset til mer alvorlige former for kriminalitet, og om en siktelse skulle være tilstrekkelig for registrering. Dessuten skulle utvalget vurdere reglene om søk i registeret. Utvalgets mandat er i sin helhet gjengitt i kapittel 2.

Kapittel 3 inneholder en oversikt over hva DNA er, herunder bruken av dagens DNA-register og hvilke saksbehandlingsrutiner som er knyttet til registeret.

I kapittel 4 er det gitt en oversikt over gjeldende rett. Som det fremgår av dette kapittel, ble det sentrale DNA-register etablert ved lov av 22. desember 1995 nr. 79, og lovverket har senere bare vært gjenstand for mindre justeringer.

Kapittel 5 inneholder en fremstilling av fremmed rett. Utviklingen i andre land går entydig i retning av å utvide adgangen til å registrere personer i DNA-registeret. England har de mest vidtgående regler på dette området.

Utvalgets vurderinger fremgår av kapittel 6. Utvalget foreslår at reglene om DNA-register nedfelles i en egen lov fremfor at bestemmelsene inntas i straffeprosessloven. Det er enighet i utvalget om at personvernhensyn ikke er til hinder for å utvide personkretsen som kan registreres. Flertallet foreslår at det bør være tilstrekkelig for registrering at en person ilegges en strafferettslig reaksjon for en handling som kan medføre frihetsstraff. Mindretallet mener at grensen bør gå ved overtredelse av straffebud som har en strafferamme over 6 måneder fengsel. En samlet utvalg mener imidlertid at handlinger som det er utferdiget forenklet forelegg for, ikke bør gi grunnlag for registrering.

Utvalget foreslår videre at den som ilegges en strafferettslig reaksjon i utlandet for en handling som ville kvalifisert for registrering i Norge, skal kunne registreres basert på den utenlandske avgjørelsen.

Reglene om sporregisteret foreslås videreført uten realitetsendringer. Det foreslås heller ikke endringer i reglene om søk i registeret. Utvalget foreslår at opplysninger fra registeret kan utleveres til utenlandsk politimyndighet slik praksis også er i dag.

Det er uenighet i utvalget om biologisk materiale som er innhentet for DNA-analyse kan oppbevares etter fremstillingen av DNA-profilen. Flertallet mener at hensynet til å kunne oppgradere registeret i tråd med den teknologiske utvikling, tilsier at slikt materialet kan oppbevares av den som har foretatt analysen. Mindretallet mener at faren for misbruk av materialet tilsier at det destrueres etter at profilen er fremstilt.

Saksbehandlingsreglene knyttet til bruk av dagens register blir i stor grad videreført. Det forelås likevel at beslutningen om at en person skal registreres legges til politiet, med klageadgang til overordnet påtalemyndighet.

Endelig foreslår utvalget visse endringer i bestemmelsene om tvangsmidler. Innhenting av DNA-prøver er i dag så vidt lite inngripende, at utvalget foreslår at dette reguleres i en egen bestemmelse i straffeprosessloven.

De økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag er inntatt i kapittel 7. Flertallets forslag er anslått å koste i underkant av 100 millioner kroner det første året, deretter vil de årlige omkostningene knyttet til DNA-registeret være om lag 50 millioner.

Kapittel 8 inneholder merknader til den enkelte bestemmelse, mens utvalgets lovutkast er inntatt i kapittel 9.