3 DNA og bruken av DNA-registeret ved etterforskning av straffesaker

3.1 Om DNA i strafferettspleien

3.1.1 Innledning

I 1985 beskrev den engelske professoren Alec Jeffreys at områder på det humane genom (menneskets DNA-molekyl) viser individuell variasjon av inntil da ukjent type og omfang. Denne kunnskapen kombinert med moderne teknologi har resultert i et effektivt rettsgenetisk verktøy; identifisering av biologiske spor og sikker fastsettelse av farskap/slektskap.

Nå – 20 år etter at DNA ble introdusert som bevismiddel i straffesaker – er DNA-analysen bredt akseptert. Sammenligning av DNA-profiler fra spor med profiler fra person er veletablert praksis i strafferettslig sammenheng over hele verden. De fleste vestlige land har også databaser (i Norge kalt DNA-registre) over profiler fra tidligere straffedømte eller mistenkte personer og profiler fra spor i saker med ukjent gjerningsperson. Søk i slike databaser gir allerede vesentlige bidrag til oppklaring av mange typer straffbare forhold, og denne effekten øker etter hvert som antallet registrerte profiler øker.

3.1.2 Hvor finnes DNA?

DNA finnes i alle våre kjerneholdige celler, dvs. i alle kroppens organer, i hud og slimhinner og i større eller mindre konsentrasjon i alle kroppsvæsker. Det kan derfor være mulig å analysere DNA fra blod- og sædspor, spyttoverførte spor (sneiper, flasker, finlandshetter ol.) og hudoverførte spor (på redskaper og overflater forøvrig).

DNA er et forholdsvis stabilt molekyl. Under gunstige betingelser kan DNA i et spor i tørre omgivelser eller i frossen tilstand danne grunnlag for effektive analyser selv etter mange – noen ganger i tusenvis av – år. Men utsatt for varierende fuktighet og varme, vil molekylet også kunne gå raskt til grunne. Erfaringsmessig vil biologiske spor i form av blodflekker, på sneiper og lignende kunne holde seg i meget lang tid. Men biologiske spor som hudavsmitting på redskap eller lignende, vil etterhvert miste DNA-rester fra tidligere brukere, da nye brukere fjerner gamle spor og avsetter egne.

3.1.3 Hva er DNA?

3.1.3.1 Oppbygning

DeoxyriboNucleicAcid (DNA) er den kjemiske betegnelsen på arvestoffmolekylet. DNA i cellekjernen inneholder all informasjon om en organismes utvikling og utseende, og omtales ofte som kjerne-DNA. I tillegg inneholder cellene DNA utenfor kjernen; mitokondrielt DNA (mtDNA), se punkt 3.1.3.6.

DNA-molekylet består av to komplementære tråder som er bygd opp av fire ulike nukleotider/basepar som forkortes A, T, C og G. Det humane genomet er sammensatt av ca. 3x109 nukleotider, og med fire mulige varianter i hver posisjon, gir dette et nesten uendelig antall kombinasjonsmuligheter, som igjen gir opphav til det biologiske mangfoldet hos menneskene.

En gjennomsnittlig menneskekropp består av ca. 1x1014 celler som alle har identisk DNA med den cellen som oppstod da eggcellen og sædcellen smeltet sammen. Vi har altså to utgaver av vårt DNA, én arvet fra mor og én fra far, organisert i cellekjernen som 23 kromosompar, hvorav ett par kjønnskromosomer. Dette er årsaken til at vi ved DNA-analysen finner to utgaver (som kalles alleler), én fra hver av foreldrene.

Det humane genomet/kromosomene består av 5 % kodende og 95 % ikke-kodende områder. De kodende områdene er kjent som gener. De ikke-kodende regionene inneholder, så vidt man vet, ikke informasjon om individet på samme måte som de kodende. Det er i disse regionene det er påvist områder med individuell variasjon, og det er slike områder, markører, som benyttes ved DNA-analysene. Det er likevel kun ca. 0,3 % eller ca. en million av nukleotidene som varierer mellom personer og gjør oss til unike individer. Eneggede søsken har imidlertid identisk DNA.

3.1.3.2 Genetisk variasjon

Det observeres to typer variasjon på DNA-molekylet; sekvens- eller singelnukleotidvariasjon og lengdevariasjon.

DNA-analyser som benyttes innen rettsgenetikken i dag er basert på områder som viser lengdevariasjon. Denne består i at en kort sekvens av nukleotider, gjerne 2-5, der antall repetisjoner varierer mellom individer. Slike områder med nedarvet individuell variasjon kalles STR-er (forkortelse for Short Tandem Repeat, korte tandemrepetisjoner). For de ulike STR-er har kjernesekvensen ulik nukleotidsammensetning (ulik rekkefølge av A, G, T og C). Variasjonen mellom individer er begrenset for den enkelte STR. En kombinasjon av informasjon fra flere gir et resultat spesifikt for det enkelte individ med unntak av eneggede søsken.

Som en parallell til ordinært fingeravtrykk ble betegnelsen «DNA-fingerprinting» brukt, men i dag benyttes DNA-profil. DNA-profil er ikke et entydig uttrykk, og det må derfor alltid oppgis hvilke STR-er som inngår i profilen. DNA-profil fra personer med sikker identitet kalles identitetsprofil i motsetning til profiler fra biologisk materiale som kalles sporprofiler.

3.1.3.3 Nomenklatur

Det er registrert flere tusen STR-er og hvilke som anvendes i en analyse, angis ved betegnelser som beskriver deres «geografiske» lokalisering på DNA-molekylet. For eksempel er FGA en STR som finnes i et ikke-kodende område i genet for proteinet fibrinogen A på kromosom nr. 4, mens STR-en D16S539 er den 539. markør beskrevet på kromosom nr. 16 der D står for DNA og S for sekvens.

For hver markør har vi som nevnt to utgaver (alleler) av vår DNA, én arvet fra mor og én fra far. Disse gis tallbetegnelser som angir antall repetisjoner av STR-ens kjernesekvens. Er det to ulike tall betyr det at de allelene man har fått fra mor og far er ulike, er det to like tall, betyr det at man har fått samme allel fra begge foreldrene.

3.1.3.4 Valg av STR-er for rettsgenetiske analyser

STR-er skal være effektive for identifisering, dvs. sannsynligheten for at to individer skal ha identisk profil, skal være minst mulig. Dette oppnår man ved å velge STR-er som enten har mange alternative utgaver/alleler (polymorfe STR-er) og der ingen av allelene er dominerende i hyppighet og/eller ved å kombinere informasjon fra mange mindre polymorfe STR-er. De STR-er man benytter, skal også kunne påvises i små mengder og/eller i delvis ødelagt DNA. De må også gi entydige og reproduserbare resultater.

Analysearbeidet utføres nå ved hjelp av kommersielt utviklede STR-multiplexer der flere STR-er analyseres samtidig. Internasjonalt samarbeid har ført til anbefalinger om at alle multiplexer skal inneholde syv felles STR-er. Det er også utarbeidet internasjonale anbefalinger for kvalitetssikring/standardisering av laboratoriemetodene. I Europa benyttes SGM+, en multiplex der ti ulike STR-er samt én markør som gjenkjenner begge kjønnskromosomene, analyseres samtidig.

STR-ene har hver fra ca. 10 til ca. 20 varianter (alternative tallmuligheter). Ut fra befolkningsundersøkelser kan det beregnes at sannsynligheten for at to ubeslektede nordmenn skal ha samme DNA-type, varierer fra 8,1 % til 2,7 % i hhv. STR-ene THO1 og D2S1338. Sannsynligheten for at de to ubeslektede personene har lik DNA-type i SGM+, er lik produktet av enkeltsannsynlighetene for hver STR, vanligvis mindre enn 1x10-13 (én av ti billioner). En kombinasjon av de vanligst forekommende typene for hver STR har en teoretisk hyppighet på 1x10-9 (én av en milliard).

En SGM+-profil gir kun informasjon egnet til å identifisere personer/biologiske spor, og avslører ingen annen individspesifikk informasjon enn kjønn. Man kan heller ikke se om en person har arvebidrag fra spesielle etniske grupper. STR-ene fungerer som et effektivt identifiseringsredskap i alle undersøkte folkegrupper.

3.1.3.5 Y-kromosom spesifikke markører

Også på det mannlige kjønnskromosomet, Y-kromosomet, finnes STR-er med betydelig individuell variasjon, men Y-informasjon nedarves uten endringer (unntatt mutasjoner) fra generasjon til generasjon. En mann har således samme Y-profil som sin far, sine brødre, sine sønner og øvrige mannlige slektninger i ubrutt farslinje, og Y-profiler har derfor ikke tilnærmelsesvis samme identifiserende kraft som matchende STR-profiler. Slike analyser kan likevel gi verdifull informasjon for prøver med DNA-bidrag fra flere personer og av begge kjønn.

3.1.3.6 mtDNA

I tillegg til kjerne-DNA har cellene mange mitokondrier i cytoplasma som inneholder et lite, sirkulært DNA-molekyl; mitokondrielt DNA (mtDNA) bestående av 16 569 nukleotider der en ikke-kodende region viser en viss grad av individuell variasjon. Denne variasjonen skapes av sekvens- eller singelnukleotidvariasjoner, dvs. ett nukleotid er byttet ut med et annet.

MtDNA nedarves fra mor til barn, og alle slektninger, både kvinner og menn, i samme ubrutte morslinje vil ha identisk mtDNA-sekvens. MtDNA-profiler har på samme måte som Y-profiler liten identifiserende kraft, men kan likevel være et verdifullt verktøy i noen saker der prøvene inneholder svært lite DNA, for eksempel bein, tenner og hårskaft.

3.1.4 Hvordan analyseres DNA?

3.1.4.1 Metodikk

Ved DNA-analysen måles lengden av de DNA-fragmentene som varierer mellom ulike personer (utvalgte STR-er). Dette er en prosess som foregår i flere trinn. Den starter med ekstraksjon/utvinning av DNA fra cellene, der en rekke andre substanser må fjernes før analysen. Denne prosessen skiller ikke mellom humant DNA og ikke-humant DNA som også kan finnes i spormateriale. Neste steg er kvantitering/mengdebestemmelse av humant DNA i prøvene. Deretter følger PCR (Polymerase Chain Reaction) som er en laboratoriemetode der man kopierer utvalgte STR-er på DNA-tråden. Kopieringsprosessen er nødvendig for å få tilstrekkelig mengde DNA til analyse/fragmentlengdebestemmelse. DNA-fragmentene separeres og detekteres; i de fleste laboratorier benyttes i dag kapillærelektroforese til dette.

Metoden muliggjør analyse av små mengder/ delvis nedbrutt materiale og flere STR-er kan undersøkes i samme PCR-prosess (mulitplex).

3.1.4.2 Resultatbehandling/software

Typeresultatene behandles ved hjelp av et dataprogram der lengden av fragmentene måles og omregnes til antall repetisjoner av kjernesekvensen for den aktuelle STR. Når for eksempel resultatet for en STR viser ”12, 15”, betyr det at prøven inneholder to utgaver/alleler hvorav én med 12 og den andre med 15 repetisjoner av STR-ens kjernesekvens. Det samlede resultatet, en DNA-profil, består derfor av en tallrekke samt angivelse av kjønn. Dette er et resultatformat som er enkelt å håndtere mht. databaser.

DNA fra spormateriale og personer analyseres i to separate prosesser, og sammenligning av profiler kan først skje etter resultatbehandlingen.

Det kalles en «match» når to profiler som sammenlignes, for eksempel en sporprofil og en identitetsprofil, er identiske.

3.1.5 Sakkyndighet

Når kvaliteten på DNA-profiler skal bedømmes, er det to forhold som krever spesielle kunnskaper; delprofiler og blandingsprofiler. Delprofiler er profiler der det ikke lykkes å påvise typbare alleler i alle STR-er. Årsaken til slike profiler kan være at det er lite og/eller dårlig DNA i prøven.

I de tilfellene der man etter en analyse ender opp med en delprofil, vil den identifiserende kraften ved en match mellom en personprofil og den inkomplette profilen alltid være redusert. Reduksjonen av den statistiske vekten vil stå i direkte sammenheng med hvor mange STR-er man ikke har lyktes å type.

For noen prøver kan man oppnå en full profil ved å øke følsomheten ved analysen. Slike følsomme analyser krever særlige tiltak for å unngå forurensning med DNA som ikke stammer fra sporet selv, og resultatene må brukes med stor forsiktighet ved sammenligning med andre profiler.

Blandingsprofiler skyldes at mer enn én person har bidratt med DNA i prøven som analyseres. De atskiller seg fra vanlige profiler ved at det for minst én STR finnes mer enn to alleler (tall). Slike profiler skaper tolkningsbehov og krever ofte særskilt statistisk behandling.

Bedømmelsen av «vanskelige» blandingsprofiler og delprofiler krever høy grad av ekspertise, teoretisk såvel som praktisk. Ved typing av prøver som inneholder DNA fra flere personer eller lite, eventuelt degradert DNA, kan det forekomme tekniske fenomener som innvirker på analyseprosessen. Slike prøver gir ofte typeresultater som er vanskelige å bedømme mht. om resultatet avspeiler alle alleler i prøven. I henhold til vedtatte faglige kriterier må de vurderes nøye for å avgjøre om det er grunnlag for å anvende dem og hvilken vekt disse kan tillegges. Disse forholdene må også tas i betrakting når slike sporprofiler sammenlignes med andre profiler.

Det skal imidlertid presiseres at de falske resultater man eventuelt får og de feilbedømmelser man gjør, alltid fører til falske utelukkelser i det man får en profil som inneholder en eller flere feil (som regel manglende tall). I og med at den DNA-profilen hver av oss har kan anses unik, vil ikke en feiltyping føre til at en sporprøve gir en falsk match.

Hvorvidt delprofiler og blandingsprofiler er egnet for registrering i en database, må på faglig grunnlag vurderes i hvert enkelt tilfelle.

3.1.6 Kontaminasjon

Kontaminasjon benyttes i denne sammenheng om ikke-tilsiktet tilblanding av «fremmed-DNA», dvs. DNA uten tilknytning til den kriminelle handlingen. Slik tilblanding kan skyldes tilførsel av DNA under sikring av spor, i løpet av behandlingen hos politiet og/eller i laboratoriet.

PCR-metodens følsomhet og mulighet til å type meget små mengder DNA medfører at nødvendige forholdsregler må tas for å hindre og avdekke kontaminasjon. Derfor bør referanseprøver fra alle som kan ha vært i kontakt med/behandlet det aktuelle materialet, kunne analyseres. Dersom kontaminasjon inntreffer, kan dette gi typeresultater som ikke er anvendbare eller føre til falsk utelukkelse av en person i forhold til et spor.

3.1.7 Vekting av DNA-resultater

3.1.7.1 Statistikk (hyppighet, frekvenser)

Hyppigheten av de enkelte typene for hver STR er kartlagt etter analyse av prøver fra et stort antall ubeslektede norske kvinner og menn. Dette tallmaterialet danner grunnlaget for statistiske beregninger.

Hvis man for eksempel har en sporprofil med en samlet hyppighet i størrelsesorden 1 x 10-9, vil som sagt sannsynligheten for at to ubeslektede personer skal ha samme DNA-profil være 1 av 1 milliard. Sagt på en annen måte, er det 1 milliard ganger mer sannsynlig å få dette resultatet dersom sporet er avsatt av denne personen enn om det er avsatt av en tilfeldig ubeslektet person.

Hvis impliserte i saker er i slekt med hverandre, må det tas hensyn til dette når statistiske beregninger skal foretas siden slektninger vil ha genetiske likhetstrekk; for eksempel vil foreldre og barn alltid ha ett allel/tall felles for alle STR-er, søsken vil ha flere felles tall enn søskenbarn osv.

3.1.7.2 Bevisverdi

Matchende DNA-profiler mellom et spor og en person betyr verken mer eller mindre enn at DNA i sporet stammer fra personen. Hvilken betydning dette har som bevis, vil være helt avhengig av hvilken relevans sporet har for det straffbare forholdet, noe domstolen må ta stilling til.

3.1.8 Om Rettsmedisinsk instittutts arbeid

3.1.8.1 Generelt om Rettsmedisinsk institutts arbeid

Rettsmedisinsk institutt har en landsdekkende funksjon mht. rettsgenetiske undersøkelser.

I 1987 ble det i gangsatt et prosjekt med støtte fra Justisdepartementet for å teste den nyoppdagede DNA-teknikken og dens anvendelse i både farskaps- og spor-saker. Prosjektet som viste seg å gi gode resultater, ble videreført og etablert som rutinemetode i første omgang for bruk i utvalgte saker. Etter hvert som saksomfanget økte, ble den rettsgenetiske virksomheten delt i to enheter: seksjon for familiegenetikk (farskapssakene) og seksjon for biologiske spor (kriminalsakene).

Fra 1992 til 1996 var det en gradvis overgang til PCR-metodikk slik at man ble i stand til å utnytte langt mindre mengde spormateriale samtidig som politiet så nytten av analysene og sendte flere saker til undersøkelse. Ytterligere utvikling av PCR-metodens følsomhet har gjort typing av nye sportyper mulig, og narkotikasaker er derfor skilt ut som egen post på sakstypestatistikken f.o.m. 2001. Saksutviklingen fordelt på type sak framgår av tabellen nedenfor. Antall mottatte saker i 2004 utgjorde mindre enn 1 % av totalt antall anmeldte saker i kategoriene skadeverk, narkotika, seksual- og voldskriminalitet og annen vinningskriminalitet (tall fra SSB).

DNA-arbeidet ble finansiert dels ved fakturering av oppdragsgiverne (ca. 50 %) og dels med støtte fra Justisdepartementet (ca. 50 %). Samtidig som instituttet i 1992 vedtok kun å benytte DNA-teknikker i analyse av farskapssaker, ble ansvaret for disse overført til Barne- og familiedepartementet (BFD). BFD finansierer nå seksjon for familiegenetikk i sin helhet. Arbeidet med kriminalsakene fortsatte derimot med den etablerte finansieringsmodellen, men med en utvikling der oppdragsgiverne de siste årene har dekket en stadig større del av de totale kostnadene. Oversikten i tabell 3.2 viser antall innsendte saker fra de ulike distriktene for de siste årene.

Hordaland pd sendte i 2004 inn flest saker til undersøkelse noe som utgjorde anslagsvis 2,5 % av det totale antallet anmeldte saker der DNA-analyser bør vurderes som en del av etterforskningen. For øvrig viser tabellen over store ulikheter mellom de ulike politidistrikter.

Undersøkelsene av sakene er todelt der første del består av påvisning/kartlegging av biologisk spormateriale og DNA-analysen utgjør andre del. DNA-profilene fra sporprøvene sammenlignes så eventuelt med profiler til impliserte personer i saken; fornærmet, siktet og evt. vitner. Saken besvares og rapport sendes oppdragsgiver. Samtidig oversendes sporprofiler som ikke matcher noen personprofiler til DNA-registret dersom profilen oppfyller vedtatte kvalitetskrav.

I 1. halvår 2005 ga 1509 saker opphav til 5643 sporprøver hvorav 352 profiler ble oversendt DNA-registeret. Disse er i hovedsak fra saker som karakteriseres som hverdagskriminalitet og ca. 40 % av disse matchet profiler til registrerte personer (som er dømt for alvorlige forbrytelser).

Som det framgår av tabellen over, gir søk av spor langt flere treff enn søk av nye personprofiler (siktede personer) som utgjorde ca. 1000 i 1. halvår 2005.

3.1.8.2 Internasjonalt samarbeid

Representanter fra instituttet deltar i ENFSIs (European Network of Forensic Science Institutes) DNA-gruppe og EDNAP (European DNA profiling Group). Disse gruppene fungerer som rådgivende organ for Interpol, og har som ett av sine mål å bidra til standardisering av DNA-analyserutiner i europeisk sammenheng. EDNAP har i tillegg ansvar for gjennomføring av forskningsprosjekter og utvikling av nye metoder. ENFSI arrangerer også hyppige tester av sine medlemmer, såkalte «proficiency tests». Samarbeidet i ENFSI medfører at medlemmene forplikter seg til å gjennomføre en kvalitetssikringsprosess når det gjelder laborato­rierutiner (akkreditering).

3.1.8.3 Kvalitetssikring

Analysemetodens følsomhet krever høy bevissthet i forhold til måten arbeidet utføres på for å unngå/minimere risikoen for kontaminasjon. DNA-analysene utføres i dag i spesialinnredete lokaler med strenge arbeids- og kontrollrutiner både når det gjelder prøvebehandling og resultatkontroll. Disse rutinene er etablert i henhold til de retningslinjer det er internasjonal enighet om (ENFSI).

3.1.9 Fremtidig utvikling

Bioteknologi er et fag i rask utvikling, men fordi DNA-databaser over hele verden er basert på STR-er, er det vanskelig å se for seg et omfattende skifte i nærmeste fremtid når det gjelder analyseteknologi innen rettsgenetikk. Utviklingsarbeidet akkurat nå konsentrerer seg om å optimalisere eksisterende multiplexer for om mulig å analysere enda mindre mengder DNA, automatisere større deler av analyseprosessen samt ta i bruk nye markører, STR-er/SNP-er (se punkt 3.1.3.2.) som gir tilleggsinformasjon. Fra etterforskningshold er det dessuten et ønske om å kunne inkludere biogeografiske markører, dvs. markører som karakteriserer en persons opprinnelse, og markører som beskriver fenotyper, dvs. markører som kan karakterisere en person (hårfarge, ansiktsform etc.). Så langt har det ikke lykkes i å finne slike markører som egner seg for rutinemessig bruk i kriminalsaker.

Fremtidig utvikling vil neppe føre til at eksisterende STR-er går ut av bruk, men at nye kommer til som et supplement og at antall STR-er i DNA-databasene vil øke.

3.2 Om bruken av DNA-registeret

3.2.1 Tekniske løsninger mv.

Med hjemmel i strpl. § 160a jfr. pti. kapittel 11a, ble det i 1999 etablert et DNA-register ved Kriminalpolitisentralen. 1 Første beslutning om registrering ble utferdiget i 1998. Profilen til denne personen ble imidlertid først registrert i desember 1999. Dette skyldes at man endret standard for typing av DNA-profiler 1. desember 1999. Alt spormateriale som var sikret og typet på et tidligere tidspunkt, måtte derfor types på nytt i samsvar med den nye standarden dersom det skulle registreres i DNA-registeret.

Ved etableringen av DNA-registeret, ble den amerikanske databaseløsningen CODIS valgt som teknisk løsning. 2 CODIS eies og er i kontinuerlig utvikling av FBI. Databasen har i norsk målestokk ubegrenset kapasitet da denne løsningen ikke bare brukes innenfor hver enkelt stat, men også brukes som databaseløsning på tvers av de ulike statene i USA. De fleste Europeiske land har for øvrig også valgt CODIS. Dette må sees i sammenheng med at FBI tilbyr all programvare gratis for de respektive lands myndigheter.

CODIS inneholder DNA-profil og et unikt analysenummer. Dataløsningen er etablert i et lukket nettverk hvor bare de som til daglig arbeider med DNA-registeret har tilgang. Tre personer har i dag tilgang til databasen.

Registeret vil være uten verdi dersom DNA-profilene som er registrert ikke kan kobles til en person eller en sak. Det er derfor etablert en saksbehandlingsløsning i Lotus Notes hvor analysenummeret som brukes i registeret gjenbrukes sammen med enten personopplysninger eller saksopplysninger. Lotus Notes er en del av politiets nettverk, men bare et fåtall personer har tilgang til DNA-databasene med personopplysninger (navn og fødselsnummer) om den som er registrert i DNA-registeret, grunnlaget for registrering, saksopplysninger (straffesaksnummer) og analysenummer. Tilgang til Lotus Notes-løsningen innebærer ikke tilgang til profilene.

3.2.2 Rutiner knyttet til selve registreringen

Når Nye Kripos mottar en beslutning om registrering av en person i identitetsregisteret, vil beslutningen, før registrering foretas, bli kvalitetssikret for å avdekke om det foreligger faktiske eller formelle feil i beslutningen. Opplysninger som er anført i beslutningen kontrolleres mot politiets registre for å påse at personopplysningene er riktig, at det henvises til riktig dom, domsdato og rettsinstans samt at dommen hjemler grunnlag for registrering. Avdekkes det feil, gis det tilbakemelding til besluttende statsadvokat slik at beslutningen kan rettes og opprettholdes eller omgjøres/trekkes tilbake. Nye Kripos overprøver aldri statsadvokatens beslutning, jfr. pti. § 11a–2 fjerde ledd.

På samme måte foretas det kvalitetssikring av de prøveskjemaer som politidistriktene sender Nye Kripos med bakgrunn i en beslutning fra en statsadvokat. Det foretas rutinemessig kontroll av alle personopplysningene som innrapporteres, hvorvidt det er samsvar mellom prøve og beslutning, samt at det har vært foretatt identitetskontroll av den som har avgitt prøven.

Når en profil med kjent identitet mottas fra Rettsmedisinsk institutt for registrering, foretas det kontroll mht. om det er mottatt prøveskjema fra politidistriktene med samme analysenummer. Dersom dette mangler, vil både prøveskjema og beslutning bli etterspurt før profilen importeres til registeret. Dersom det allerede er importert en profil med samme analysenummer eller samme profil allerede finnes i registeret, vil dette bli avdekket og rettet. Identiske profiler vil skyldes at det er tatt prøve av eneggede tvillinger eller at det er tatt prøve av samme person flere ganger. Andre avvik, for eksempel eventuelle feil i det enkelte locus, vil også bli avdekket her og meldt tilbake til Rettsmedisinsk institutt.

Når en profil med kjent identitet er registrert i DNA-registeret, vil dette anmerkes i Det sentrale straffe- og politiopplysningsregisteret (SSP) ved å tilføre årstallet for når registreringen fant sted. Rutinen samsvarer med det som gjelder for foto og fingeravtrykk. På denne måten sikrer man i størst mulig grad at en person som allerede er registrert i DNA-registeret ikke skal måtte avgi biologisk materiale flere ganger. For å sikre at det ikke er avvik mellom DNA-registeret og anmerkning i Det sentrale straffe- og politiopplysningsregisteret, foretas det regelmessig elektronisk kontroll mellom registrene.

For at alle som enten skulle ha vært registrert i medhold av pti. § 11a–2 første ledd eller burde ha vært registrert etter pti. § 11a–2 andre ledd, jfr. samme bestemmelse siste ledd og riksadvokatens rundskriv nr. 2/1998, faktisk blir registrert, blir det regelmessig utarbeidet lister som sendes politidistriktene for oppfølgning.

Den som mener at det ikke er grunnlag for registrering, kan klage til riksadvokaten, jfr. pti. § 11a–5 andre ledd. Dersom en klage sendes Nye Kripos vil denne uten opphold bli oversendt til riksadvokaten.

3.2.3 Antall registrerte profiler

Da Kriminalpolitisentralen etablerte DNA-registeret i desember 1999, var det liten kunnskap innen politiet og påtalemyndigheten om både registeret og lovgivningen. Dette resulterte i at relativt få personer som oppfylte vilkårene for registrering ble besluttet registrert. Parallelt var sikring og behandling av biologisk materiale relativt ukjent for politiet. En oppfatning om lav nytteverdi kombinert med relativt høye kostnader knyttet til analyse av biologisk materiale, var noe av årsaken til at bruk av DNA i liten grad ble prioritert ved politidistriktene.

Riksadvokatens pålegg om at DNA-registrering skulle prioriteres, førte til økt fokus og en endring i denne situasjonen. Per 30. september 2005 er det truffet beslutning om at 9.338 personer skal registreres i DNA-registeret, hvorav 7.544 er registrert med DNA-profil.

Status per 30. september 2005 innebærer at ca. 97 % av alle skal-tilfellene er registrert i samsvar med pti. § 11a–2 første ledd samt alle kan-tilfellene etter pti. § 11a–2 andre ledd. Kan-tilfellene er imidlertid begrenset til tilfeller hvor riksadvokaten har uttalt at det normalt skal foretas registrering, jfr. pti. § 11a–2 femte ledd og riksadvoktanes rundskriv nr. 2/1998.

Til sammenligning er det per 30. september 2005 registrert 1.329 profiler tilhørende personer med ukjent identitet (spor). Majoriteten av disse profilene stammer fra det som må kunne karakteriseres som hverdagskriminalitet.

3.2.4 Søk i registrene – omfang og rutiner

Økning i antall profiler i identitetsregisteret og sporregisteret har også medført en ikke ubetydelig økning i antall treff – både mellom ulike saker og hvor spor knyttes til person.

I tillegg kommer identifiseringer foretatt ved Rettsmedisinsk institutt på bakgrunn av konkret mistanke mot person og som av den grunn ikke innrapporteres til registeret.

De treff som her er angitt, er basert på de søk som foretas i DNA-registeret. Disse kan være manuelle eller automatiske. Manuelle søk innebærer at en konkret profil søkes på forespørsel. Et typisk eksempel vil være en DNA-profil mottatt fra utenlandske politimyndigheter.

Et automatisk søk innebærer at profiler som ikke tidligere har vært søkt, søkes mot samtlige profiler som er i databasen. Et slikt søk vil avdekke om samme profil er sikret på flere åsteder (sak mot sak), identifisere en profil hvis identitet har vært ukjent (spor knyttes til person), samt fastslå om en person har avgitt DNA-prøve to ganger (person mot person) ved at det er oppgitt falsk identitet. Det siste er hittil ikke avdekket i Norge. Det finnes imidlertid identiske DNA-profiler i identitetsregisteret, men dette har en naturlig forklaring ved at eneggede tvillinger er blitt registrert.

Når profiler som tilhører siktede oversendes for søk, jfr. pti. § 11a–4 tredje ledd, vil personopplysningene bli kontrollert mot politiets registre før profilene søkes for å sikre at de oversendte profilene faktisk tilhører en siktet og således hjemler søk. Nye Kripos har innført denne rutinen da det i enkelte tilfeller er anvendt skjema for referanseprøve av fornærmede/vitner, og ikke prøveskjema som er utarbeidet for opptak av prøve fra siktede. På denne måten kan det utelukkes at profiler som tilhører fornærmede/vitner som feilsendes Nye Kripos, blir søkt mot registeret.

Det foretas også kontroll av profil tilhørende person med ukjent identitet (spor-profil) som mottas for registrering i spor-registeret. Alle saksopplysningene kontrolleres mot politiets registre for å sikre at vilkårene for registrering er tilstede. Dersom det er tvil om grunnlaget, kontaktes politidistriktet slik at spor-profiler ikke blir registrert på et uriktig grunnlag. Etter at en spor-profil er registrert, mottar politidistriktet automatisk et brev hvor det opplyses at profilen er registrert og at politidistriktet må gi tilbakemelding dersom vilkårene for registrering skulle opphøre, for eksempel dersom profilen ikke lenger kan antas å tilhøre en uoppklart straffesak, jfr. pti. § 11a–3 første ledd.

Eventuelle treff – enten dette er mellom ulike spor-profiler eller ved at en person-profil knyttes til en spor-profil – meldes til Rettsmedisinsk institutt som foretar kvalitetssikring, og som deretter utarbeider en sakkyndig rapport som returneres Nye Kripos. Nye Kripos vil dernest utarbeide et følgebrev som sammen med Rettsmedisinske institutts rapport sendes det aktuelle politidistrikt.

Dersom treffet innebærer identifisering av en spor-profil, vil spor-profilen automatisk bli slettet fra DNA-registeret parallelt med utsendelse av nevnte rapport idet spor-profilen ikke lenger tilhører en person med ukjent identitet, jfr. pti. § 11a–3 første ledd. Det fremgår av følgebrevet at sletting av spor-profilen har funnet sted. Kopi av følgebrev og rapport vil bli dokumentført i spor-saken som oppbevares ved Nye Kripos.

Medfører treffet en tilknytning mellom ulike spor (saker), vil det bli sendt likelydende brev for vedlegg i respektive straffesaker. Spor-profilene blir imidlertid ikke slettet idet de fortsatt tilhører en person med ukjent identitet.

3.2.5 Generelt om Nye Kripos` arbeidsrutiner og forvaltning av DNA-registeret

Nye Kripos har siden etableringen av Kriminalpolitisentralen i 1959 vært tillagt et forvaltningsansvar for flere av politiets sentrale registre, for eksempel fingeravtrykksregistrene, fotoregisteret, Det sentrale straffe- og politiopplysningsregister (SSP) mv. Straks det ble besluttet at Nye Kripos skulle være registerfører for DNA-registeret, ble det planlagt og senere iverksatt en rekke kvalitetssikringstiltak slik at også dette registeret kunne forvaltes i samsvar med gjeldende regelverk.

Personopplysningsloven § 13 er lagt til grunn for den informasjonssikkerhet som må stilles til DNA-registeret. Den tekniske informasjonssikkerheten ivaretas gjennom at all aktivitet som foretas i DNA-registeret automatisk logges slik at uautorisert- som autorisert men uriktig bruk, straks skal kunne avdekkes. Annen informasjonssikkerhet ivaretas ved at det er etablert og utarbeidet dokumenterte rutiner som ivaretar konfidensialiteten, integriteten og tilgjengeligheten i samsvar med gjeldende regelverk. Rutinene har høy grad av notoritet slik at all aktivitet i ettertid skal kunne kontrolleres. På samme måte er det etablert rutiner for å melde avvik. For å sikre at eksisterende rutiner er ajourført og etterleves, foretas det regelmessig revisjon av disse i samsvar med personoppl. § 14. Det er følgelig etablert og utarbeidet dokumenterte rutiner som ivaretar kravene til internrevisjon.

Det er for øvrig etablert rutiner som beskriver tilgangskontroll til registeret. Straks en bruker er gitt tilgang, vil all aktivitet i registeret automatisk bli logget slik at denne skal kunne etterspores.

3.2.6 Sletting av identitetsprofiler

Sletting av personopplysninger og DNA-profilen til døde foretas ved at Nye Kripos hver måned får oversendt en fil fra folkeregisteret. Filen inneholder fødselsnummer til de avdøde, og filen kobles mot DNA-registeret slik at personer som er meldt døde merkes med dødsdato og slettes senest to år etter at den registrerte er meldt død, jfr. pti. § 11a–6 sjette ledd. Dokumentasjon for at rutinene blir fulgt, logges automatisk som en del av standardrutinene for forvaltningen av registeret. At denne rutinen er fulgt, vil følgelig være tilgjengelig i ettertid.

Dersom en dom som ligger til grunn for registrering skulle bli omgjort ved gjenopptagelse, vil Nye Kripos, straks slik melding mottas, sørge for at vedkommendes DNA-profil og personopplysninger blir slettet.

3.2.7 Samarbeid med utenlandsk politi­myndighet

Det er også etablert rutiner for mottak av spor-profiler fra utenlandsk politimyndighet. Slike spor registreres for en periode på inntil fem år. Registrering ut over fem år krever ny henvendelse. Utenlandsk politimyndighet blir rutinemessig varslet om at spor-profil vil bli slettet slik at anmodning om fortsatt registrering kan fremsettes. På denne måten sikrer Nye Kripos at utenlandske spor-profiler som ikke lenger har noen relevans blir slettet fra registeret, samtidig som relevante spor-profiler fortsatt blir stående.

Henvendelse til utenlandsk politimyndighet om søk eller registrering av norsk spor-profil i et utenlandsk register, foretas når ansvarlig politidistrikt anmoder Nye Kripos om dette. Slike henvendelser foretas gjennom Interpol.

3.2.8 Innsyn i registrene

Rutinene for innsyn er utarbeidet i samsvar med personoppl. § 18. Det skilles mellom innsyn av generell karakter (statistisk informasjon) og innsyn fra den enkelte, jfr. pol. § 24. For å unngå at uvedkommende skal få innsyn i de opplysninger som er registrert, fremsettes begjæring om innsyn ovenfor det politidistrikt hvor vedkommende er bosatt gjennom personlig oppmøte og legitimering. Politidistriktet videresender innsynsbegjæringen til Nye Kripos som behandler denne før svar returneres til den adresse vedkommende oppga ved personlig oppmøte ved politidistriktet.