5 Fellespensjonskasse for flere foretak (avtalebasert pensjonssamarbeid)

5.1 Hva er en fellespensjonskasse

En fellespensjonskasse vil være en pensjonskasse etablert av to eller flere uavhengige foretak i fellesskap i henhold til avtale som blant annet forutsetter at fellespensjonskassen skal overta pensjonsordningene til de enkelte foretak som omfattes av avtalen. Fellespensjonskassen vil – på samme måte som en konsernpensjonskasse – omfatte flere like eller ulike pensjonsordninger, se foran avsnitt 2.1. En fellespensjonskasse vil være det private motstykket til en interkommunal pensjonskasse med pensjonsordninger for to eller flere kommuner. Fellespensjonskassen kan bare tilby pensjonsordninger med tilknyttet virksomhet til en forhåndsfastlagt, lukket kundekrets som er angitt i pensjonskassens vedtekter (se nedenfor avsnitt 5.2). Denne kundekretsen vil bestå av flere uavhengige foretak utenfor konsernforhold som alle – i henhold til samarbeidsavtalen mellom dem – skal ha sin pensjonsordning i fellespensjonskassen.

5.2 Forholdet til andre pensjons­institusjoner

Tjenestepensjonsordninger opprettet i henhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, kan plasseres i ulike pensjonsinnretninger avhengig av om pensjonsordningen er ytelsesbasert eller innskuddsbasert. Pensjonsordninger med forsikringselement kan plasseres enten i livsforsikringsselskap eller i pensjonskasse som er forsikringsteknisk oppbygget. Hva som vil være tilstrekkelig forsikringselement i denne sammenheng ble vurdert av Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) side 99 flg. Innskuddsbaserte pensjonsordninger som ikke har tilstrekkelig forsikringselement (rene innskuddspensjonsordninger), kan etableres i bank, forvaltningsselskap for verdipapirfond eller pensjonskasse. I tillegg åpner forsikringsloven § 8-1 for at slike pensjonsordninger kan plasseres i innskuddspensjonsforetak. Rene innskuddspensjonsordninger kan imidlertid normalt ikke - som følge av de virksomhetsbegrensninger som gjelder for livsforsikringsselskaper - plasseres i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse som har adgang til å drive virksomhet som regnes som livsforsikring (forsikringsloven §§ 1-3 og 1-4). De nærmere grenser for hvilken virksomhet den enkelte pensjonsinnretningen kan drive, vil følge av pensjonsinnretningens konsesjon.

Banklovkommisjonens flertall (alle medlemmene unntatt Dyrhaug, Skrede og Vannebo) legger til grunn at livsforsikringsselskaper i henhold til konsesjonen vil ha en ubestemt kundekrets , og således ha generell adgang til å overta pensjonsordninger for nye kunder. Unntak gjelder for såkalte livcaptive, det vil si livsforsikringsselskaper som i henhold til sine vedtekter bare kan overta direkte forsikringer for en nærmere angitt krets av forsikringstakere, jf. forsikringsloven § 15-8 første ledd. Som andre livsforsikringsselskaper, kan et livcaptive bare drive virksomhet i henhold til konsesjon. Men i motsetning til vanlige livsforsikringsselskaper er livcaptivets konsesjon begrenset til livsforsikringer for eierne av selskapet eller en annen på forhånd avgrenset krets av forsikringstakere, jf. forsikringsloven § 15-8 første ledd. Det vises til figur 2.1 foran i avsnitt 2.2. Et livcaptive har imidlertid adgang til senere å overta forsikringer for nye kunder som oppfyller de vilkår eller har de egenskaper som fremgår av de rammer som er fastsatt i konsesjonen, for eksempel nye foretak i konsernet. Konsesjonen kan også være begrenset til bestemte typer av livsforsikrings- og pensjonsprodukter.

Med enkelte unntak (forsikringsloven §§ 3-5 og 5-1) gjelder regelverket for livsforsikringsselskaper også for livcaptive, men forsikringsloven § 15-8 inneholder en unntakshjemmel for livcaptive. Som nevnt foran i avsnitt 4, vil det her først og fremst dreie seg om unntak fra bestemmelser av organisatorisk art, og at det sjelden vil være aktuelt å gjøre unntak fra de alminnelige virksomhetsreglene for livsforsikring. Banklovkommisjonens flertall legger til grunn at andre unntak bare kan skje innenfor rammene av minstekravene for konsesjon som følger av livsforsikringsdirektivet, se ovenfor kapittel 4. Dette innebærer blant annet at det ikke kan gjøres unntak fra direktivets minstekrav til garantifond på 3 millioner euro.

Livsforsikringsselskaper kan tilby sine produkter til allmennheten (en ubestemt krets), med mindre virksomheten ved særskilte konsesjonsvilkår er begrenset til en på forhånd avgrenset krets av forsikringstakere (livcaptive-konsesjon). I en konsesjon til å drive virksomhet som pensjonskasse – eller fellespensjonskasse - vil derimot kundekretsen være entydig fastlagt på forhånd.

Banklovkommisjonens flertall legger videre til grunn at pensjonskassene ifølge konsesjonen, ikke har adgang til å tilby pensjonsprodukter til andre enn en forhåndsfastlagt, definitiv og lukket kundekrets som er angitt i pensjonskassens vedtekter, jf. forsikringsloven § 7-1, jf. § 7-3. Kundekretsen består av det foretaket eller den kommunen som har opprettet pensjonskassen eller den avgrensede gruppen av foretak (arbeidsgivere) innenfor et konsern eller kommunalt konsernlignende forhold som har opprettet konsernpensjonskasse. Forsikringsloven § 7-2 åpner også for at det kan opprettes såkalte interkommunale pensjonskasser. Dette innebærer at to eller flere kommuner kan avtale å ha sine pensjonsordninger i samme pensjonskasse. Kundekretsen i en slik pensjonskasse vil således bestå av de kommunene som har opprettet pensjonskassen, eventuelt også foretak som inngår i et kommunalt konsernlignende forhold.

Dersom flere foretak eller kommuner skal omfattes av en eksisterende pensjonskasse, det være seg konsernpensjonskasse, interkommunal pensjonskasse eller fellespensjonskasse, må vedtektene endres. Pensjonskassenes konsesjon er videre begrenset til bestemte typer av liv- og pensjonsprodukter. Dersom pensjonskassen har til hensikt å tilby flere produkter, må vedtektene endres.

De nærmere regler om organiseringen av, og virksomheten i, pensjonskasser er gitt i forsikringsloven kapittel 7, som i tilfelle også vil gjelde for fellespensjonskasser. Dette er et moderne regelverk, utformet i samsvar med de krav som stilles til pensjonsinnretninger i pensjonskassedirektivet. Forsikringsloven har utførlige regler om konsesjon, vedtekter, kapitalforhold og krav til ansvarlig kapital i pensjonskasser. Det vises blant annet til § 7-3 tredje ledd som gir bestemmelsene om konsesjon, tilbakekall av konsesjon og søknad om konsesjon i forsikringsloven §§ 2-1 annet til femte ledd, 2-2 og 2-3 tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Videre er det gitt regler om styret og daglig leder, organisering av virksomheten, forholdet til pensjonsordningene og arbeidsgiver samt regler om informasjon til medlemmer. Det er også gitt bestemmelser om sammenslåing, deling og opphør av pensjonskasse. Hva gjelder de forsikringsmessige krav til pensjonskassers virksomhet, er bestemmelsene for livsforsikringsselskaper i all hovedsak gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser, jf. forsikringsloven § 7-10. Samlet sett vil dette regelverket gi en fullt ut forsvarlig regulering også av fellespensjonskasser som pensjonsinnretning som bare på enkelte punkter vil atskille seg fra de regler som i tilfelle ville gjelde dersom pensjonsinnretninger i stedet organiseres som livcaptive. Den vesentligste forskjell vil knytte seg til minstekrav til startkapital og senere grunnkapital (foran avsnitt 4).

Også en fellespensjonskasses virksomhet vil være basert på en sluttet og forhåndsfastsatt krets av arbeidsgivere og foretak, mens et livcaptive vil ha en begrenset, men ikke fastlåst, kundekrets. I et livcaptive vil det ligge en forhåndbestemt åpning for nye kunder innenfor den kundekrets som er beskrevet i formålet, og det vil således generelt være lettere å inkludere nye foretak i et livcaptive enn i en pensjonskasse. Selv om det definisjonsmessig således er et klart skille mellom pensjonskasser og livcaptive, kan det imidlertid tenkes at det i praksis i enkelte tilfelle vil kunne bli en glidende overgang når det gjelder arten og omfanget av den virksomhet som drives av en pensjonskasse, og den virksomhet som drives av et livcaptive eller annet livselskap. Omfanget av virksomheten i en fellespensjonskasse vil i tilfelle bero på det antall av foretak som omfattes av pensjonssamarbeidet og ganske særlig på hvor mange arbeidstakere hver av foretakenes pensjonsordning omfatter. Selv om virksomheten i de fleste pensjonskasser tradisjonelt har vært – og nok må ventes fortsatt å bli – av forholdsvis begrenset omfang, kan det ikke utelukkes at en fellespensjonskasses virksomhet kan tenkes å bli vel så omfattende hva gjelder produkter som tilbys, størrelsen på den kapital som forvaltes og antall foretak med pensjonsordning i pensjonskassen som i et livcaptive. Banklovkommisjonens flertall viser til at det også i dag finnes enkelte (konsern)pensjonskasser med virksomhet som reelt tilsvarer et mindre eller mellomstort livsforsikringsselskap. På den annen side kan en ikke anta at det forhold at en pensjonskasse omfatter flere pensjonsordninger for uavhengige foretak, generelt er ensbetydende med at virksomhetsomfanget også vil bli vesentlig større enn det som hittil har vært vanlig for pensjonskasser.

På denne bakgrunn er det reist spørsmål om det egentlig er behov for noen adgang til å etablere fellespensjonskasser, og om ikke denne form for pensjonssamarbeid og virksomhet i en slik pensjonsinnretning bør kreves drevet med utgangspunkt i konsesjon som livsforsikringsselskap i stedet for etter konsesjon som fellespensjonskasse. Banklovkommisjonens flertall finner ikke at det er påkrevd å foreta en omfattende nærmere vurdering av dette spørsmålet. En viser til at Stortinget har anmodet Regjeringen om at det blir forelagt forslag til ny lovgivning om fellespensjonskasser for flere foretak, og til det oppdrag Banklovkommisjonen har mottatt fra Finansdepartementet (se foran kapittel 1). Banklovkommisjonens flertall tar derfor som utgangspunkt for utredningen at det skal opprettholdes et rettslig skille mellom pensjonskasser som omfatter flere foretak og livsforsikringsselskap, herunder livsforsikringsselskaper som etter sine vedtekter og konsesjon bare kan overta forsikringer for en begrenset kundekrets.

Banklovkommisjonens flertall finner heller ikke grunn til å gå nærmere inn på de til dels omtvistede spørsmål om kostnadsnivået for pensjonsordninger i pensjonskasser som vil kunne avvike noe fra kostnadsnivået ved pensjonsordninger i livsforsikringsselskaper. Andre forhold enn den institusjonelle løsning vil således også kunne innvirke på kostnadsnivået i de enkelte tilfeller. Dette gjelder også i forhold til fellespensjonskasser. Om administrasjonskostnadene for det enkelte foretak blir mindre enn om hvert foretak viderefører eller etablerer egne pensjonskasser eller velger å ha ordningen i et livsforsikringsselskap, vil avhenge blant annet av størrelsen på foretaket, eller eventuelt størrelsen på de foretak som velger å etablere pensjonssamarbeid i form av en fellespensjonskasse samt variasjoner i, og omfanget av, den virksomhet som skal drives. Andre relevante forhold vil være kapitalbehovet ved en pensjonskasseløsning, kompetanse og erfaring i de enkelte foretak, og den vekt foretakene legger på kontroll over egen pensjonsordning og dennes økonomiske rammer. Egen pensjonskasse kan være langt mer aktuell for et stort foretak med administrative ressurser, og kompetanse innenfor kapitalforvaltning. Omvendt vil en fellespensjonskasse kunne vurderes som mer attraktiv av mindre og mellomstore foretak. Det vil også ha betydning i hvilken utstrekning manglende kompetanse kan avhjelpes ved kjøp av de nødvendige tjenester fra livsforsikringsselskap eller andre leverandører av slike tjenester.

Det er derfor vanskelig generelt å bedømme med rimelig sikkerhet i hvilken utstrekning foretak som vurderer pensjonssamarbeid innenfor en fellespensjonskasse, vil kunne oppnå ulike stordriftsfordeler eller andre kostnadsbesparelser sammenliknet med pensjonsordning i egen pensjonskasse eller i livsforsikringsselskap. Det vesentlige i denne sammenheng er imidlertid at det ikke foreligger særlige grunner som tilsier at lovgivningen fortsatt bør stenge for at foretak som mener at pensjonssamarbeid innenfor en fellespensjonskasse vil gi kostnadsfordeler eller andre fordeler, kan velge å etablere en fellespensjonskasse med felles administrasjon av foretakenes pensjonsordninger. Banklovkommisjonens flertall viser videre til at en adgang til avtalt pensjonssamarbeid i form av fellespensjonskasse for flere foretak generelt sett vil gjøre pensjonskassen til en pensjonsinnretning med bredere og mer variert bruksområde enn hittil. En antar at dette vil kunne ha en gunstig innvirkning på konkurranseforholdene i pensjonsmarkedet.

Banklovkommisjonens flertall viser videre til at de formelle konsesjonsforhold ikke nødvendigvis vil ha påviselig reell betydning i praksis, og til at alternativet til konsesjon som pensjonskasse i så fall vil være konsesjon som livcaptive, jf. forsikringsloven § 15-8 første ledd. For det første, konsesjonsreglene for pensjonskasser er de samme som for livsforsikringsselskaper (forsikringsloven § 7-3). For det annet, virksomhetsreglene for livsforsikring vil generelt finne anvendelse også i forhold til en fellespensjonskasses virksomhet (forsikringsloven § 7-10). Pensjonskasselovgivningen i forsikringsloven kapittel 7 er i samsvar med EU-direktivets krav på dette område (se foran kapittel 4), og inneholder virksomhetsregler som reelt etablerer en likestilling mellom livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Den viktigste forskjell knytter seg til kravet til startkapital og senere grunnkapital i livsforsikringsselskaper og pensjonskasser.

I pensjonskasser som i livsforsikringsselskaper, vil kravene til ansvarlig kapital og til solvensmarginkapital i virksomhetsperioden bli bestemt først og fremst ut fra omfanget og karakteren av virksomheten i institusjonen og ikke av konsesjonsgrunnlaget. Minstekravet til startkapital og senere grunnkapital i pensjonskasser etter forsikringsloven § 7-5 er riktignok beskjedent og er tilpasset de mange mindre pensjonskasser som er etablert og i virksomhet. Men for pensjonskasser som ventes å få en omfattende virksomhet, vil konsesjonsmyndighetene – med utgangspunkt i virksomhetens omfang og karakter – i tilfelle kunne tilpasse kravet ved fastsettelse av konsesjonsvilkår, jf. forsikringsloven § 7-5. Dette innebærer at konsesjonsmyndighetene ut fra en vurdering av den planlagte virksomhet i fellespensjonskassen kan velge å stille et vesentlig høyere minstekrav til grunnkapital enn lovens minimum. I praksis vil imidlertid et høyt minstekrav for fellespensjonskasser utgjøre en etableringshindring, særlig i tilfeller hvor fellespensjonskassens virksomhet ikke atskiller seg vesentlig fra det som hittil har vært vanlig for pensjonskasser flest (se også nedenfor avsnitt 5.5.3).

For livcaptive derimot vil konsesjonsmyndighetene ikke ha en tilsvarende adgang til å tilpasse minstekrav til kapital ved å gjøre unntak fra det minstekrav på 3 millioner euro som gjelder for alle livsforsikringsselskaper etter livsforsikringsdirektivet (2002/83/EF), se foran kapittel 4. Dette medfører at etableringsterskelen for etablering av et livcaptive med begrenset omfang vil være langt høyere enn for en fellespensjonskasse med et tilsvarende omfang. Banklovkommisjonens flertall antar at antallet av fellespensjonskasser som vil kunne få et virksomhetsomfang som kan begrunne et kapitalkrav av denne størrelsesorden, vil bli meget begrenset, og at et generelt krav om at denne form for pensjonssamarbeid mellom uavhengige foretak bare skal kunne organiseres som livcaptive, derfor vil fremtre som klart ubegrunnet og urimelig.

Banklovkommisjonens flertall antar ut fra dette at det i utgangspunktet bør være opp til de foretak som deltar i pensjonssamarbeidet å avgjøre om den organisatoriske ramme for pensjonssamarbeidet skal være en fellespensjonskasse eller et livcaptive. Uavhengig av om organisasjonsformen er fellespensjonskasse, vil de offentligrettslige hensyn som måtte gjøre seg gjeldende kunne ivaretas av konsesjonsmyndighetene ved utformingen av konsesjonsvilkårene på bakgrunn av omfanget og karakteren av den virksomhet som institusjonen skal drive. Ved konsesjonsbehandlingen vil konsesjonsmyndighetene kunne vurdere om den virksomhet som skal drives, i utgangspunktet helt eller delvis bør være undergitt særlige organisatoriske krav eller særlige kapitalkrav tilsvarende de som gjelder for livsforsikringsselskaper. Dette er en vurdering som bør foretas ut fra forholdene i det enkelte tilfellet, og konsesjonsmyndighetene vil i tilfelle kunne tilpasse vilkårene i konsesjonen til virksomhetens omfang. Om det over tid viser seg å være særlige behov for mer presise regler om dette, kan slike regler gis i forskrift med hjemmel i forsikringsloven § 7-2 fjerde ledd.

Banklovkommisjonens flertall viser også til at EU/EØS-direktivene bygger på et rettslig skille mellom livsforsikringsselskaper og pensjonsinnretninger. Banklovkommisjonen mener at i forhold til dette skillet vil pensjonsinnretninger med de særtrekk som fellespensjonskasser i sin alminnelige må ventes å ha, normalt måtte betraktes som «institutions for occupational retirement provision», dvs. pensjonsforetak og ikke livsforsikringsselskap. Pensjonssamarbeid i form av fellespensjonskasse bør derfor også i konsesjonssammenheng være undergitt forsikringslovens regler om pensjonsforetak.

Et mindretall, medlemmeneDyrhaug, Skrede og Vannebo, har forståelse for at en samling av foretak vil kunne se det som hensiktsmessig å samarbeide om å plassere sine pensjonsordninger hos en leverandør for gjennom dette å søke å oppnå billigere løsninger, herunder å etablere et selskap som kan tjene som pensjonsleverandør.

Disse medlemmene kan imidlertid ikke se at etablering av en pensjonskasse i den form som flertallet foreslår representerer noen god løsning. Disse medlemmene mener at den selskapsrettslige reguleringen for den foreslåtte selskapsformen er for løs til å være egnet til å håndtere de interessemotsetninger som naturlig vil kunne oppstå i et slikt samarbeid mellom selvstendige og uavhengige foretak. Dette gjelder i særlig grad styringsstrukturen. Dette må ses på bakgrunn av at styring av foretak tillegges generelt stor vekt for å ivareta hensynet til ulike interessentgrupper, og ikke minst på bakgrunn av den vekt dette er tillagt i tilknytning til finansforetak (jf. tidligere utredninger fra Banklovkommisjonen).

Disse medlemmene mener at et samarbeide om et pensjonsforetak vil kunne skje mer hensiktsmessig med en selskapsform enten som gjensidig selskap eller aksjeselskap, uten at dette bryter med Stortingets forutsetninger. En mulighet i så måte er at pensjonsforetaket regnes som et forsikringsselskap, det vil si som et livcaptive. Mindretallet har imidlertid merket seg at minstekravet til startkapital i så fall må settes i samsvar med livdirektivets bestemmelser, hvilket kan fremstå som prohibitivt høyt. Et annet alternativ er at pensjonsforetaket regnes som en pensjonskasse i øvrige sammenhenger (herunder når det gjelder kapitalkrav), men underlegges selskapsrettslige regler som et forsikringsselskap. Disse medlemmer mener at dette vil gi en fullgod løsning.

Flertallets forslag innebærer en betydelig forskjellsbehandling i forhold til livselskapene når det gjelder minstekrav til startkapital, som disse medlemmene ikke kan se har noen reell begrunnelse. Det vises til særmerknad fra det samme mindretall nedenfor i avsnitt 5.5.3.

Banklovkommisjonen vil i det følgende se nærmere på hvilke lovregler som er nødvendige dersom det åpnes for at flere uavhengige foretak skal kunne etablere fellespensjonskasse.

5.3 Behovet for lovregulering

Banklovkommisjonen legger til grunn at de alminnelige regler om pensjonskasser i forsikringsloven kapittel 7 også vil komme til anvendelse på fellespensjonskasser. De alminnelige reglene i lovens kapittel 7 gjennomfører kravene til nasjonal lovgivning i pensjonskassedirektivet, se foran kapittel 4. Behovet for utbygging av regelverket begrenser seg således til de særlige regler som trengs når det gjelder etablering, drift, uttreden og i tilfelle avvikling av pensjonskassen innenfor samarbeidet mellom de deltakende foretak.

Forsikringsloven inneholder bare regler om pensjonskasser for én arbeidsgiver, konsernpensjonskasser og interkommunale pensjonskasser. Gjeldende regler for konsernpensjonskasser vil på viktige områder kunne benyttes som forbilde for reglene for fellespensjonskasser. Det vil imidlertid også være behov for enkelte tilleggsbestemmelser for fellespensjonskasser. Tilknytningen mellom de uavhengige foretak som omfattes i fellespensjonskassen, vil normalt være atskillig løsere enn tilknytningen mellom konsernforetak mv. Det er følgelig behov for et skille innenfor regelverket mellom fellespensjonskasser og pensjonskasser for konsernpensjonsordninger.

En adgang for flere uavhengige foretak til å etablere avtalebasert pensjonssamarbeid i form av fellespensjonskasse, forutsetter endring av forsikringsloven § 7-1. Videre vil det være behov for regulering av det avtalerettslige grunnlaget for fellesskapet. Det kan i denne sammenheng reises spørsmål om det bør stilles ytterligere krav til interessefellesskap mellom foretakene som inngår i en fellespensjonskasse utover den tilknytning som ligger i selve inngåelsen av avtalen, se nedenfor avsnitt 5.4.1. At flere foretak har sine pensjonsordninger innenfor en fellespensjonskasse, er imidlertid ikke det samme som at foretakene har en felles pensjonsordning for samtlige ansatte i foretakene (se foran avsnitt 2). Ut fra pensjonsrettslige, skatterettslige og aksjerettslige hensyn er det derfor behov for regler som etablerer nødvendige skiller mellom de enkelte pensjonsordninger og foretak, ikke minst når det gjelder økonomiske forhold. For kommuner som inngår i et interkommunalt pensjonssamarbeid, er slike spørsmål regulert ved at reglene for konsernpensjonskasser i foretakspensjonsloven §§ 12-3 og 12-4 er gitt tilsvarende anvendelse, jf. forsikringsloven § 10-2 annet ledd annet punktum. Banklovkommisjonen mener at en tilsvarende løsning generelt også passer for fellespensjonskasser.

Dersom de prinsipper som ligger til grunn for konsernpensjonsordninger legges til grunn for de nye reglene for fellespensjonskasser, vil arbeidstakerne i hvert foretak utgjøre en egen gruppe i forhold til reglene om medlemskap og pensjoner i pensjonslovene. Videre vil det etableres et egnet rettslig grunnlag som skille mellom foretakene i økonomiske henseender, blant annet som følge av at krav om separat regnskapsføring for hvert foretak vil hindre at det skjer en sammenblanding av de enkelte foretaks økonomi (se avsnitt 5.4.2). Det er videre behov for regler om minstekrav til grunnkapital i fellespensjonskasser. Fordi virksomheten i en fellespensjonskasse vil bestå av flere uavhengige foretak, også med mulighet for uttreden og omskiftninger i pensjonskassen, har Banklovkommisjonen vurdert om minstekravet til grunnkapital i en fellespensjonskasse bør være høyere enn minstekravet i en pensjonskasse som bare omfatter ett foretak, se avsnitt 5.5.3. For å sikre at interessene til alle foretakene i fellespensjonskassen ivaretas, bør fellespensjonskassens øverste organ reflektere alle foretakene i pensjonskassen. Banklovkommisjonen har i denne sammenheng blant annet vurdert om det skal gis regler om en utvidelse av styret, eller om fellespensjonskassen skal kunne opprette et representantskap som øverste organ (se avsnitt 5.6.3). I en fellespensjonskasse er det også behov for regler i forbindelse med endringer i pensjonssamarbeidet, herunder uttreden, utelukkelse og oppsigelse (se avsnitt 5.7).

5.4 Forholdet mellom de enkelte foretak i en fellespensjonskasse

5.4.1 Samarbeidsavtale

En fellespensjonskasse vil etableres fordi de ulike foretakene ser egeninteresse i å gå sammen om å ha sine pensjonsordninger i samme pensjonskasse. Samarbeidet vil ikke - som i en konsernpensjonskasse - bero på strategiske valg i holdingsselskapet eller lignende. Det vil således være snakk om et avtalebasert samarbeid mellom foretak som mener å oppnå kostnadsfordeler eller andre fordeler ved å ha sine pensjonsordninger i en fellespensjonskasse. Dette utelukker ikke at selve initiativet til etableringen av fellespensjonskassen kan ligge for eksempel i et bransjeorgan eller et annet interesseorgan for foretakene. Samarbeidsavtalen mellom foretakene vil være stiftelsesgrunnlaget for fellespensjonskassen, og grunnlaget for virksomheten.

Det kan reises spørsmål om det bør stilles som vilkår for å etablere en fellespensjonskasse at det foreligger et visst interessefellesskap mellom foretakene utover den tilknytning som ligger i selve inngåelsen av avtalen om pensjonssamarbeid. Et alternativ kan for eksempel være å kreve at foretakene er tilsluttet en sammenslutning eller gruppering, eller at foretakene har felles geografisk eller annen tilknytning, for eksempel et forretningsmessig samarbeid. Det at foretakene for eksempel er etablert i samme kommune, tilhører samme bransje eller har et forretningssamarbeid, vil imidlertid i seg selv ikke gi noen sikkerhet for at det ikke senere vil kunne oppstå uønskede interessemotsetninger mellom foretakene i pensjonskassen. Det er i så fall viktig at det enkelte foretak har rett til å tre ut av pensjonskassen for derved å velge andre pensjonsløsninger, og – omvendt - også et foretaksflertall vil i visse tilfeller kunne ha en berettiget interesse i å få utelukket en deltaker som ikke følger de spilleregler samarbeidsavtalen inneholder.

Generelt sett er det interessefellesskapet i pensjonssammenheng som vil være grunnlaget for samarbeidet, og fellespensjonskassen vil bare være et aktuelt alternativ så lenge dette består. Banklovkommisjonen mener derfor at samarbeidsavtalen i seg selv vil etablere og dokumentere tilstrekkelig felles interesse hos foretakene, og at det ikke er behov for særskilt etterprøving fra konsesjonsmyndighetenes side om den felles interesse i et pensjonssamarbeid også underbygges av andre forbindelser mellom foretakene. I praksis vil nok et slikt samarbeid neppe bli etablert uten at det også foreligger andre former for kontakt, samarbeid eller fellesinteresser mellom foretakene. Banklovkommisjonen mener at de enkelte foretakenes interesser og behov for styring av egen pensjonsordning vil være tilstrekkelig ivaretatt ved bestemmelser som sikrer det enkelte foretak adgang til å tre ut av fellespensjonskassen når foretaket finner at samarbeidet ikke lenger er i foretakets interesse, se nedenfor avsnitt 5.7.2. I lovutkastet § 7-2 tredje ledd foreslås i samsvar med dette at to eller flere uavhengige foretak kan inngå samarbeidsavtale om å ha sine pensjonsordninger i samme pensjonskasse, såkalt fellespensjonskasse. Banklovkommisjonen foreslår at «samarbeidsavtale» anvendes i lovteksten for å markere at det foreligger en form for fellesskap mellom foretakene i en fellespensjonskasse.

Når det gjelder innholdet av samarbeidsavtalen, legger Banklovkommisjonen til grunn at denne må angi hvilke foretak som omfattes av avtalen. Kundekretsen for fellespensjonskassen låses således i samarbeidsavtalen, og det vil på denne måten trekkes opp grenser for pensjonskassens virksomhet i form av angivelse av de enkelte rettsubjekter som skal omfattes. Det vises til lovutkastet § 7-2 bokstav a) og til avsnitt 5.2 foran. Andre foretak enn de som er omfattet av samarbeidsavtalen og nevnt i vedtektene, bør ikke kunne omfattes av fellespensjonskassen.

Samarbeidsavtalen vil i første omgang omfatte de foretakene som er med på å etablere fellespensjonskassen. Dersom ett nytt foretak senere ønsker å ha sin pensjonsordning i pensjonskassen, må foretaket slutte seg til samarbeidsavtalen, og til hva som er avtalt der om for eksempel plikt til å skyte inn kapital. Det vises til lovutkastet § 7-13 første ledd annet punktum hvor Banklovkommisjonen foreslår at foretakene ved enstemmighet kan beslutte å gi et bestemt foretak adgang til å slutte seg til samarbeidsavtalen og i den forbindelse foreta de nødvendige vedtektsendringer, se nedenfor avsnitt 5.7.1.

Banklovkommisjonen mener at samarbeidsavtalen også bør inneholde en del ordensregler for samarbeidet. Dette vil være grunnprinsipper som det vil være helt avgjørende å ha enighet om for at pensjonskassen skal fungere. For det første bør avtalen angi grunnkapitalen i fellespensjonskassen. På bakgrunn av at en fellespensjonskasse består av flere foretak uten økonomisk eller eiermessig tilknytning, bør avtalen også angi hvor stor andel hvert foretak skal skyte inn i pensjonskassen, og i tilfelle plikt til senere å skyte inn kapital (lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav b)). Dette har sin bakgrunn i at omfanget av virksomheten i de enkelte foretakene i en fellespensjonskasse kan endres i forhold til situasjonen ved etablering. Hvor stor grunnkapitalen i en fellespensjonskasse bør være drøftes nedenfor i avsnitt 5.5.3.

I en pensjonskasse med flere uavhengige foretak vil det lettere kunne oppstå interessemotsetninger enn mellom foretakene i en konsernpensjonskasse. I tillegg til et styre kan derfor fellespensjonskassen også ha behov for regler om et overordnet organ hvor alle foretakene er representert og kan ivareta sine interesser. For å sikre at alle foretakene får innflytelse, må det også gis stemmerettsregler (lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav c). Det vises til drøftelsen nedenfor i avsnitt 5.6.3.

Samarbeidsavtalen bør videre angi hvilke pensjonsprodukter som fellespensjonskassen har til hensikt å tilby (lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav d)). I Utredning nr. 12, NOU 2004: 24 side 85 drøftet Banklovkommisjonen blant annet om en pensjonskasse bør kunne tilby gruppelivsforsikring til et foretak, enten som et separat produkt eller som et tilknyttet produkt til foretak som har sin pensjonsordning i pensjonskassen. Gruppelivsforsikringer er et årlig risikoprodukt som utformes slik at den dekker arbeidstakere mot uførhet og/eller dekker deres etterlatte ved død, normalt i form av engangsutbetaling. Foretakspensjonsloven § 2-1, jf. §§ 6-1, 7-1 og 7-2 innebærer at en foretakspensjonsordning kan omfatte uførepensjon, barnepensjon og/eller etterlattepensjon, og det vanlige har hittil vært at en foretakspensjonsordning omfatter samtlige typer av ytelser. Dette vil være fondsbaserte ytelser som omfattes av den rett til pensjon den enkelte arbeidstaker til enhver tid har opptjent, og er sikret ved tilhørende premiereserve. Slike rettigheter omfattes også av en fripolise utstedt ved fratreden før nådd pensjonsalder. Ved gruppelivsforsikring som et årlig risikoprodukt skjer det derimot ingen opptjening av rettigheter for medlemmene til uførepensjon og/eller etterlattepensjon, og forsikringen vil normalt opphøre for en arbeidstaker ved fratreden før eller ved oppnådd pensjonsalder. Av kostnadsmessige grunner er det imidlertid en del foretak som unntar uføre- og/eller etterlatteytelser fra pensjonsordningen og i stedet velger å skaffe arbeidstakerne dekning av uføre- og etterlatteytelser ved særskilt gruppelivsforsikring. I sin vurdering i Utredning nr. 12 side 85 la Banklovkommisjonen til grunn følgende:

«At en pensjonskasse er forsikringsteknisk oppbygget, og har adgang til å overta kollektiv pensjonsordning som anses som livsforsikring, innebærer imidlertid ikke at pensjonskassen også vil ha forutsetninger for å overta gruppelivsforsikring knyttet til medlemmene av pensjonsordningen. Gruppelivsforsikringer krever at pensjonskassens virksomhet omfatter et kollektiv som er stort nok til å sikre forsvarlig risikoutjevning, eventuelt i kombinasjon med egnet reassuransedekning av risiko knyttet til en gruppelivsdekning. I tillegg vil pensjonskassen måtte ha økonomiske og administrative ressurser til å kunne drive slik virksomhet i tillegg til pensjonsordningene. En del pensjonskasser i både privat og kommunal sektor har et betydelig omfang og en stor medlemsmasse. Banklovkommisjonen mener derfor at lovgivningen om pensjonskasser ikke bør generelt stenge for at pensjonskasser overtar gruppelivsforsikring knyttet til medlemmer av pensjonsordningen i pensjonskassen, jf. lovutkastet § 6a-1 tredje ledd.

Om den enkelte pensjonskasses virksomhet skal kunne omfatte gruppelivsforsikring, er imidlertid et spørsmål som bør undergis særskilt vurdering under konsesjonsbehandlingen. Ved vurderingen bør det legges vekt på pensjonskassens økonomiske og faglige ressurser og særlig på om det kan oppnås tilstrekkelig risikoutjevning innenfor det kollektiv av arbeidstakere som pensjonskassen omfatter, samt hvilken reassuransedekning pensjonskassen i tilfelle har. For konsesjonsmyndigheten vil det således være aktuelt å fastsette konsesjonsvilkår som helt utelukker adgangen til å overta gruppelivsforsikringer, eller konsesjonsvilkår som stiller nærmere krav til reassuransedekning før pensjonskassen overtar gruppelivsforsikringer.»

Banklovkommisjonen legger til grunn at den samme vurdering gjør seg gjeldende for fellespensjonskasser. Det bør imidlertid ikke være aktuelt for en pensjonskasse, selv om det dreier seg om en fellespensjonskasse, å kunne tilby separate gruppelivsordninger til foretak som ikke har annen pensjonsordning i pensjonskassen. Gruppelivsforsikring i en pensjonskasse bør således bare være aktuelt som et tilknyttet produkt til en tjenestepensjonsordning plassert i pensjonskassen. Dersom fellespensjonskassen akter å tilby et vidt produktspekter og/eller en rekke tilleggsprodukter, legges det til grunn at det kan gi grunnlag for å kreve at foretakene i stedet søker om konsesjon for et livcaptive, se foran avsnitt 5.2. Dersom pensjonskassen senere vil tilby andre produkter, må vedtektene endres. Vedtektsendringer skal godkjennes, jf. forsikringsloven § 7-4, og konsesjonsmyndighetene vil derfor kunne kontrollere om den planlagte virksomheten ligger innenfor pensjonskassens konsesjon. Banklovkommisjonen viser i denne sammenheng til at pensjonskassedirektivet som gjennomføres i forsikringsloven kapittel 7, bygger på et prinsipp om at konsesjonen fra hjemlandsmyndighetene også gir grunnlag for å drive tilsvarende virksomhet som konsesjonen tillater i andre EØS-land i form av grenseoverskridende virksomhet. Begrensningene i vedtektene hva gjelder produktomfang og hvilke foretak pensjonskassen skal kunne omfatte, vil således også være bestemmende for hvilken virksomhet pensjonskassen kan drive i andre land.

I forhold til avtalen er det også behov for regler ved endringer i pensjonssamarbeidet, herunder oppsigelse/uttreden, utelukkelse samt avvikling av en fellespensjonskasse (lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav e)). Det vises til nærmere omtale i avsnitt 5.7.

Fordi samarbeidsavtalen er grunnlaget for fellespensjonskassens virksomhet, må samarbeidsavtalen inneholde vedtektene for fellespensjonskassen (lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav f)). I forhold til vedtektene i en vanlig pensjonskasse eller en konsernpensjonskasse, er det behov for enkelte tilleggsbestemmelser i vedtektene for en fellespensjonskasse. Når det gjelder det nærmere innholdet i vedtektene, vises det til avsnitt 5.5.2 nedenfor.

5.4.2 Økonomisk atskillelse

I en fellespensjonskasse reiser det seg spørsmål om hvor utstrakt fellesskapet mellom de enkelte foretakene i fellespensjonskassen kan eller skal være. Det kan ikke foreligge et økonomisk fellesskap mellom foretakene slik at det i realiteten overføres midler fra et foretak til et annet, og pensjonskostnadene må håndteres i hver enkelt økonomiske enhet. Grunnlaget for en felles-pensjonskasse er det pensjonsrettslige samarbeid. I økonomiske forhold går det et prinsipielt skille mellom de enkelte foretakene, og fellespensjonskassen må derfor være undergitt regler som hindrer økonomisk sammenblanding mellom foretakene. Bidrag til pensjonsordningene, som premieinnbetalinger og andre innbetalinger til for eksempel premiefond, må således knyttes direkte opp mot den enkelte pensjonsordning for det enkelte foretak. Dette er imidlertid ikke til hinder for at alle pensjonsordningene kan inngå i samme risikofelleskap og at man på denne bakgrunn anvender en felles premietariff for alle pensjonsordningene i pensjonskassen. Dette er heller ikke til hinder for at foretakene velger en felles pensjonsplan, felles medlemskapsregler mv.

I konsernforhold er disse spørsmålene løst ved bestemmelsene i foretakspensjonsloven §§ 12-2 til 12-4 og innskuddspensjonsloven §§ 10-2 til 10-4. Foretakspensjonsloven kapittel 12 og innskuddspensjonsloven kapittel 10 er tatt inn som vedlegg 3 og 4 i denne utredningen. Disse bestemmelsene er tilpasset prinsippene om obligatorisk medlemskap og forholdsmessighet i pensjonslovene. Etter foretakspensjonsloven § 12-2 skal arbeidstakerne i hvert av foretakene utgjøre én gruppe, og lovens bestemmelser om medlemskap og pensjonsytelser gjelder for hver gruppe. Også i økonomiske forhold skilles det mellom de enkelte foretakene, jf. foretakspensjonsloven §§ 12-3 og 12-4. Skatte- og selskapsrettslig er det viktig at det opprettholdes et klart skille mellom midlene som er tilført pensjonsordningen fra det enkelte foretak, og de nevnte bestemmelsene er blant annet utformet med sikte på å hindre andre konserninterne overføringer enn hva som er tillatt etter skatte- og selskapslovgivningen. Eksempelvis krever foretakspensjonsloven § 12-4 annet ledd at det føres særskilt regnskap for hvert enkelt foretak.

Banklovkommisjonen legger til grunn at tilsvarende regler bør gjelde i forhold til uavhengige foretak som inngår i en fellespensjonskasse. For å hindre at det skjer overføringer av midler eller kostnader mellom de enkelte foretakene i en fellespensjonskasse, har Banklovkommisjonen på denne bakgrunn foreslått at foretakspensjonsloven §§ 12-2 til 12-4 og innskuddspensjonsloven §§ 10-2 til 10-4 skal gjelde tilsvarende for fellespensjonskasser (lovutkastet § 7-13 første ledd første punktum). Disse reglene er kjent for aktørene i pensjonsmarkedet, og det er etter Banklovkommisjonens oppfatning ikke noe som skulle tilsi at reglene ikke også vil fungere for en fellespensjonskasse for flere uavhengige foretak.

5.5 Etablering av fellespensjonskasse

5.5.1 Konsesjon

De alminnelige regler om pensjonskasser i forsikringsloven kapittel 7 forutsettes også å komme til anvendelse på fellespensjonskasser, se foran avsnitt 5.1. Dette innebærer blant annet at en slik pensjonskasse ikke kan drive virksomhet uten tillatelse gitt av Kongen (forsikringsloven § 7-3). Pensjonskassen kan gis tillatelse til å overta kollektive pensjonsordninger som regnes som livsforsikring, eller kollektive pensjonsordninger uten forsikringselement. Bestemmelsene om konsesjon for forsikringsselskaper i forsikringsloven §§ 2-1 annet til femte ledd, 2-2 og 2-3 gjelder tilsvarende. I henhold til § 2-1 annet ledd skal tillatelse nektes dersom styremedlemmene, administrerende direk­tør eller annen person som faktisk leder virksomheten, ikke antas å ha nødvendig erfaring eller vandel til å ivareta stillingen på en forsvarlig måte. Etter tredje ledd skal tillatelse gis med mindre det er grunn til å tro at selskapet ikke vil oppfylle de krav som stilles i lov eller i medhold av lov, at startkapitalen ikke står i rimelig forhold til den planlagte virksomhet eller at tillatelse på annen måte vil få uheldige virkninger for forsikringstakere eller grupper av forsikringstakere. Forsikringsloven § 2-2 gir Kongen adgang til å tilbakekalle konsesjonen i en del tilfeller, og § 2-3 fastsetter hva konsesjonssøknaden skal inneholde.

Konsesjonsmyndighetene vil ut fra det opplegg for pensjonssamarbeid som foreligger, kunne sette vilkår for å sikre en egnet avgrensning av pensjonskassens virksomhet, samt kreve en startkapital tilpasset forventet virksomhetsomfang. Pensjonskassens virksomhet må ligge innenfor de rammene som konsesjonen angir. Dersom pensjonskassen ønsker å utvide virksomhet utover det konsesjonen dekker, må pensjonskassen søke om utvidelse av konsesjonen. Dette gjelder både hvilke produkter pensjonskassen tilbyr og virksomhetens omfang for øvrig.

Forsikringsloven § 7-3 fastsetter at pensjonskassens vedtekter skal vurderes og godkjennes ved konsesjonsbehandlingen. For å sikre at visse institusjonsrettslige forhold av stor betydning for virksomheten blir gjenstand for konsesjonsbehandling bør disse forholdene reguleres i vedtektene (se nedenfor avsnitt 5.5.2).

Forholdet mellom fellespensjonskassen og foretakene som har opprettet fellespensjonskassen, reguleres i forsikringsavtale og forsikringsvilkår og er ikke undergitt krav om forhåndsgodkjennelse. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør heller ikke samarbeidsavtalen mellom foretakene i fellespensjonskassen konsesjonsbehandles. Avtalen regulerer forholdet mellom foretakene som sådan, og dette er normalt ikke noe konsesjonsmyndighetene har behov for å kontrollere. Det kan imidlertid tenkes at samarbeidsavtalen ikke regulerer alle de forhold som loven krever (lovutkastet § 7-2 tredje ledd). Samarbeidsavtalen må i så tilfelle endres. Etter forsikringsloven § 2-3 annet ledd skal «stiftelsesdokumentet» vedlegges konsesjonssøknaden, og for fellespensjonskasser betyr det at samarbeidsavtalen skal følge med som vedlegg.

5.5.2 Vedtekter

Forsikringsloven § 7-4 fastsetter minstekravene til vedtektenes innhold. Foruten pensjonskassens navn og forretningskontor (bokstav a)), skal vedtektene innholde en angivelse av pensjonskassens virksomhet (bokstav b)). Dette omfatter for det første hvilke foretak eller arbeidsgivere som pensjonskassen skal omfatte. For det andre omfatter dette en angivelse av hvilke typer pensjonsordninger og eventuelt tilknyttet virksomhet pensjonskassen skal drive, jf. lovens § 7-1. Vedtektene skal videre inneholde en angivelse av minstekrav til grunnkapital i pensjonskassen (bokstav c)). Dette kravet kan ikke settes lavere enn det generelle minstekravet i § 7-5, og må stå i forhold til den virksomhet som vedtektene angir at pensjonskassen skal drive. Vedtektene skal også ha regler om styret, daglig leder og eventuelt andre organer som etableres i pensjonskassen (bokstav d)), og regler om fremgangsmåten for valg av styremedlemmer, styreleder, eventuelle andre organer samt revisor (bokstav e)). Tilsvarende gjelder for fremgangsmåten og beslutningsprosessen ved endring av vedtekter og sammenslutning, deling eller avvikling av pensjonskassen (bokstav f)). Endelig skal vedtektene fastsette regler om utbytte på grunnkapital og andre kapitalinnskudd (bokstav g)).

Banklovkommisjonen foreslår en endring i § 7-4 bokstav b) slik at vedtektene også skal angi hvilke pensjonsprodukter fellespensjonskassen skal tilby (se ovenfor avsnitt 5.4.1).

Pensjonskassens vedtekter skal i henhold til forsikringsloven § 7-3 vurderes og godkjennes ved konsesjonsbehandlingen. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør vedtektene i en fellespensjonskasse – i tillegg til de forhold som angis i vanlige pensjonskassers vedtekter - også angi hvilke foretak som omfattes av avtalen, kapitalforhold og regler vedrørende pensjonskassens øverste organ, herunder stemmeregler (se ovenfor avsnitt 5.4.1). Disse institusjonsrettslige forholdene vil dermed bli gjenstand for konsesjonsbehandling. Dersom det er variasjoner av en viss grad med hensyn til hvilke typer foretak som skal være med i fellespensjonskassen eller hvilke produkter fellespensjonskassen har til hensikt å tilby, kan konsesjonsmyndighetene kreve søknad om konsesjon for livcaptive, eventuelt livkonsesjon (se nedenfor i avnitt 5.2). Også senere endringer i vedtektene skal godkjennes og kan medføre at konsesjonsmyndighetene setter vilkår for tillatelsen, eller eventuelt krever søknad om ny konsesjon.

5.5.3 Grunnkapital

I henhold til forsikringsloven § 7-5 skal pensjonskassen til enhver tid ha en minste grunnkapital tilsvarende 10 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Dette gjelder med mindre høyere minstekrav er fastsatt i vedtekter eller konsesjonsvilkår. På bakgrunn av at virksomheten i en fellespensjonskasse vil avhenge av flere uavhengige foretak, og det derfor vil måtte påregnes omskiftninger i pensjonskassen, har Banklovkommisjonen drøftet om minstekravet til grunnkapital i en fellespensjonskasse bør være høyere enn minstekravet i en pensjonskasse som bare omfatter ett foretak.

Banklovkommisjonens flertall (alle medlemmene unntatt Dyrhaug, Skrede og Vannebo) legger til grunn at selv om minstekravet til grunnkapital er 10 ganger folketrygdens grunnbeløp, forutsetter loven uttrykkelig at det i pensjonskassens egne vedtekter eller i konsesjonsvilkårene kan fastsettes et høyere minstekrav. Konsesjonsmyndighetene er således gitt kompetanse og har plikt til i hvert enkelt tilfelle å vurdere om det av soliditets- eller forsvarlighetsgrunner skal settes høyere minstekrav for den enkelte pensjonskasse. Fastsettelse av hva som skal være et forsvarlig minstekrav til kapital for en pensjonskasse, vil bero på omfanget og arten av den virksomhet pensjonskassen har til hensikt å drive, herunder omfanget av pensjonsrettigheter som skal sikres i pensjonskassen, antall pensjonsordninger, og eventuelle tilleggsprodukter pensjonskassen tenker å tilby. Den samme vurdering vil måtte gjøres ved søknad om konsesjon for en fellespensjonskasse. Konsesjonsmyndighetene kan sette et høyere minstekrav til kapital i fellespensjonskassen, og vil også ha mulighet til å kreve en gradvis oppbygging av kapitalen etter hvert som virksomheten eventuelt øker i omfang. Banklovkommisjonens flertall kan ikke se at det nødvendigvis foreligger behov for et høyere minstekrav til grunnkapital i en fellespensjonskasse enn i en vanlig pensjonskasse. En fellespensjonskasse som eksempelvis bare omfatter to mindre foretak med få ansatte, vil som regel ikke ha behov for høyere grunnkapital enn en pensjonskasse for ett større foretak. Det vil derfor være vanskelig å lage en bestemmelse for minstekrav til grunnkapital som skal passe for alle typer av fellespensjonskasser. Ovenfor i avsnitt 5.2 har Banklovkommisjonens flertall lagt til grunn at dersom det for fellespensjonskasser generelt fastsettes et vesentlig høyere minstekrav til grunnkapital enn kravet etter forsikringsloven § 7-5, vil dette i praksis kunne utgjøre en etableringshindring i tilfeller hvor fellespensjonskassens virksomhet ikke atskiller seg vesentlig fra det som alltid har vært vanlig for pensjonskasser flest.

Et mindretall, medlemmeneDyrhaug, Skrede og Vannebo, viser til at flertallet foreslår et minstekrav til egenkapital for fellespensjonskasser på 10 G, som per i dag tilsvarer noe over seks hundre tusen kroner. Dette forslaget har to viktige sider som gjør at det vanskelig kan aksepteres. Det ene er at det dreier seg om en ubegrunnet forskjell i konkurransevilkår mellom pensjonskasser og livselskaper. Det andre er at flertallets forslag til startkapital uansett må anses for lavt, med mindre det legges betydelige restriksjoner på omfanget av virksomheten.

Et forsikringsselskap må til sammenligning ved oppstart ha en indeksregulert egenkapital som ved årsskiftet 2005/2006 utgjorde minst 35.6 millioner kroner. Denne minstekapitalen tillates i løpet av de to første driftsår å synke til 12.8 millioner kroner, og skal deretter til enhver tid utgjøre minst 22.8 mill. kroner. Minstekravet til startkapital for et livselskap er med andre ord mer enn 35 ganger høyere enn det som flertallet har foreslått for fellespensjonskasser.

Disse medlemmene mener derfor at minstekravet til egenkapital for en fellespensjonskasse må settes betydelig høyere, og foreslår et minstekrav tilsvarende 100 G for pensjonsforetak som også skal dekke biometrisk risiko. For pensjonskasser som skal operere som rene innskuddspensjonskasser som bare tilbyr innskuddspensjonsordninger uten forsikringselement vil imidlertid flertallets forslag kunne aksepteres, jf. boks 8.1 nedenfor med mindretallets forslag til § 7-13 sjette ledd.

Banklovkommisjonen legger til grunn at på bakgrunn av at en fellespensjonskasse er etablert av flere foretak uten økonomisk eller eiermessig tilknytning, bør samarbeidsavtalen som nevnt ovenfor i avsnitt 5.4.1 også angi hvor stor andel av grunnkapitalen hvert foretak skal skyte inn i pensjonskassen, jf. lovutkastet § 7-2 bokstav b). Bestemmelsen medfører ingen endring i hovedregelen om at foretak med pensjonsordning i en pensjonskasse ikke har rettslig plikt til å skyte inn kapital i pensjonskassen, men dersom det på avtalemessig grunnlag etableres en plikt til å skyte inn kapital, skal bestemmelser om dette inntas i samarbeidsavtalen.

Man kan tenke seg ulike måter å fordele beregningen av hvilke innskudd av grunnkapital de ulike foretakene skal gjøre. Det kan for eksempel kreves likt innskudd/beløp fra de enkelte foretak, eller man kan tenke seg en forholdsmessig fordeling av innskuddene i forhold til størrelsen på forvaltningskapitalen eller eventuelt forvaltningsrisiko. Man kan også tenke seg forskjellige fordelingsnøkler ved etablering og ved eventuelt senere innskudd av kapital i pensjonskassen. Det legges til grunn at valget av fordelingsnøkkel på etableringstidspunktet og eventuelt ved senere innskudd av kapital, bør gjøres i, og klart fremgå av, samarbeidsavtalen. Lovgivningen bør ikke gi noen føringer her på hvilke fordelingsnøkkel som bør velges Se boks 5.1 om kapitalbegrepene på neste side.

5.6 Organisering av virksomheten

5.6.1 Generelt

Regler for organiseringen av virksomheten i en fellespensjonskasse er allerede dekket av bestemmelser i forsikringsloven kapittel 7. Forsikringsloven § 7-7 fastsetter hovedprinsipper for hvordan virksomheten skal organiseres i en pensjonskasse, uavhengig av om pensjonskassen er forsikringsteknisk oppbygget eller ikke. Det kreves at pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til foretak som har pensjonsordning i pensjonskassen. Det kreves videre blant annet at styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten, herunder at det foreligger systemer for internkontroll. Styret skal videre sørge for at det til enhver tid foreligger fastsatte retningslinjer for forsvarlig kapitalforvaltning. Videre følger det av forsikringsloven § 7-11 at medlemmene og pensjonistene skal sikres en del informasjon om pensjonskassen og pensjonskassens virksomhet. Blant annet skal de underrettes om endringer i regelverket for egen pensjonsordning, og det enkelte medlem eller pensjonist skal hvert år motta en oppgave med informasjon om nivået på vedkommendes opptjente rettigheter.

I dette avsnittet drøftes det om det er særskilte behov for å gi særlige regler for fellespensjonskasser på dette området enten i form av tilleggskrav eller unntak fra hovedreglene i lovens kapittel 7.

5.6.2 Uavhengighet til foretakene som har opprettet fellespensjonskasse

Som nevnt ovenfor i avsnitt 5.6.1 krever forsikringsloven § 7-7 første ledd at en pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen. I Utredning nr. 12, NOU 2004: 24 side 94-95 gjorde Banklovkommisjonen en nærmere vurdering av denne uavhengigheten. Banklovkommisjonen la der til grunn følgende:

«Som omtalt ovenfor i avsnitt 5.3, stiller pensjonskassedirektivet artikkel 8 krav om at det skal foreligge et rettslig skille mellom pensjonsinnretningen og foretak og annen institusjon som har etablert pensjonsinnretningen. Skillet skal sikre at pensjonsinnretningens eiendeler er sikret for medlemmene, herunder pensjonsmottakerne, i tilfelle av foretakets konkurs. Prinsippet om uavhengighet mellom pensjonskassen og foretaket eller den/de institusjoner som har opprettet pensjonskassen, gjenspeiles også i direktivets artikkel 18 nr. 1 bokstav a der det fastsettes at pensjonskassens eiendeler skal investeres slik at medlemmenes interesser ivaretas på en best mulig måte. Hvor det er fare for interessekonflikt, skal pensjonskassen sikre at investeringene utelukkende foretas i medlemmenes interesse.

På denne bakgrunn foreslår Banklovkommisjonen i lovutkastet § 6a-7 første ledd, et krav om at pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen. Dette innebærer at pensjonskassen ikke hefter for forsikringstakernes forpliktelser og at det ikke skal skje annen økonomisk sammenblanding mellom rettssubjektene. Det vises til at et slikt krav hva gjelder den enkelte pensjonsordnings midler, fremgår av foretakspensjonsloven § 8-3 og innskuddspensjonsloven § 8-3.

Forslaget innebærer videre krav om at de enkelte vurderinger som gjøres i pensjonskassens virksomhet, alene skal skje ut i fra hensynet til pensjonskassens og medlemmenes interesser. At pensjonskassens økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra foretaket mv. innebærer også at pensjonskassens administrative kostnader skal bæres av pensjonskassen og fremkomme i pensjonskassens regnskaper. Banklovkommisjonen har ikke sett grunn til å kreve at pensjonskassen og dens administrasjon fysisk skal etableres utenfor foretakets eller institusjonens lokaler. Et slikt krav stilles heller ikke i dag.»

Etter Banklovkommisjonens vurdering vil prinsippet i § 7-7 første ledd også dekke behovet i en fellespensjonskasse. Banklovkommisjonen kan ikke se at det er behov for å gi særlige regler om dette for fellespensjonskasser.

5.6.3 Fellespensjonskassens øverste organ

På bakgrunn av at det i en pensjonskasse med flere uavhengige foretak lettere vil kunne oppstå interessemotsetninger enn mellom foretakene i en konsernpensjonskasse (se foran avsnitt 5.4.1.), har Banklovkommisjonen vurdert om det i fellespensjonskasser kan være behov for regler om en utvidelse av styret eller et overordnet organ som kan bidra til ivaretakelse av de enkelte foretaks interesser.

Regler for sammensetning og valg av styret i fellespensjonskassen er allerede dekket av forsikringsloven § 7-4 bokstav d) og e) som krever at vedtektene skal inneholde regler om «styre, daglig leder og andre organer» samt regler om «valg av styremedlemmer, styreleder, andre organer og revisor». Reglene i § 7-6 om styret som et overordnet organ i en pensjonskasse, synes imidlertid ikke i alle tilfelle å være tilstrekkelig for å kunne løse konflikter og ivareta interessene til mange forskjellige foretak i en større fellespensjonskasse der foretakene er uten eller har begrenset tilknytning til hverandre. Det vil kunne være mange foretak og alle disse har nødvendigvis ikke representanter i styret. For konsernpensjonskasser vil dette være annerledes idet disse foretakene i stor grad vil ha en felles plattform gjennom konserntilknytningen.

Etableringen av et overordnet organ fremfor utvidelse av styret, gjør det trolig lettere å sikre at mange foretak får innflytelse i et slikt organ, enn i et styre. En utvidelse av styret som sådan sikrer ikke nødvendigvis at man får en riktig balansering og representasjon av de ulike foretaks interesser i pensjonskassen. Et overordnet organ synes å sikre en bedre balanse av de ulike interessene og en bedre kontroll av styrets arbeid.

Et alternativ er at det åpnes for at en pensjonskasse skal kunne etableres i form av et aksjeselskap idet aksjeformen vil medføre at aksjelovens bestemmelser kommer til anvendelse og generalforsamlingen blir således pensjonskassens øverste organ. For en pensjonskasse etablert som et aksjeselskap vil det i så tilfelle ikke være behov for regulering av et særskilt organ i forsikringsloven kapittel 7, og heller ikke være behov for en utvidelse av styret. Generalforsamlingen vil velge styret mv. Det som i tilfelle da gjenstår, er en regulering av valg av medlemsrepresentantene i styret. Banklovkommisjonen vurderte i Utredning nr. 12, NOU 2004: 24, avnitt 9.2 om det bør åpnes for at en pensjonskasse skal kunne etableres i form av et aksjeselskap. Det ble vist til at særlig i tilfeller hvor flere foretak eller institusjoner går sammen om å etablere en pensjonskasse uten at det foreligger et konsern eller konsernlignende forhold mellom dem, kan aksjeselskapsformen oppfattes som mer hensiktsmessig enn en selveiende institusjon. En slik pensjonskasse vil i realiteten ligge svært nær et livsforsikringsselskap med avgrenset kundekrets, et såkalt livcaptive, se foran avsnitt 5.2. Denne type livsforsikringsselskap kan etablere og drive virksomhet innenfor rammen av gjeldende lovgivning, og Banklovkommisjonen antok at det generelt sett derfor ikke vil være behov for særlige regler om pensjonskasser som aksjeselskap. En pensjonskasse som en selveiende finansinstitusjon vil gi et skarpere skille mellom livcaptive og pensjonskasser.

Banklovkommisjonen har foretatt en fornyet vurdering av spørsmålet om det bør åpnes for at en pensjonskasse skal kunne etableres i form av et aksjeselskap i forhold til fellespensjonskasser, men har kommet til at dette ikke vil stille seg annerledes for slike pensjonskasser.

Banklovkommisjonen har i stedet vurdert om fellespensjonskassen bør kunne opprette et representantskap som øverste organ. Dette organet vil kunne sammenlignes med generalforsamlingen i et aksjeselskap uten bedriftsforsamling. Representantskapet kan ha representanter fra samtlige foretak samt representanter for medlemmer, yrkesaktive og pensjonister i pensjonskassen, og således sikres de ulike foretaks interesser i fellespensjonskassen.

Banklovkommisjonen foreslår at det åpnes for at fellespensjonskasser og interkommunale pensjonskasser kan ha et representantskap som pensjonskassens øverste organ, jf. lovutkastet § 7-4 annet ledd bokstav c). Pensjonskassens vedtekter skal i tilfelle inneholde regler om sammensetningen og valg av et representantskap. Det legges til grunn at representantskapet skal ha representanter for yrkesaktive medlemmer og pensjonister i pensjonskassen. Det er derfor nødvendig at samarbeidsavtalen inneholder stemmeregler som sikrer at alle foretakene kan påvirke hvem som blir sittende i pensjonskassens øverste organ.

Når det gjelder hvilke oppgaver som skal tilligge representantskapet, skal dette følge av vedtektene. Banklovkommisjonen legger til grunn at et representantskap som pensjonskassens øverste organ i hvert fall må ha som oppgave å velge styret og revisor. De nærmere reglene om hvordan styret skal velges og sammensettes av representantskapet må følge av vedtektene. Øvrige saker som kan tenkes behandlet av representantskapet, er for eksempel årsregnskapet og årsberetning. Aksjeloven § 5-5 om hva som skal behandles på ordinær generalforsamling i et aksjeselskap vil kunne gi en viss veiledning. I henhold til bestemmelsen skal generalforsamlingen behandle og avgjøre spørsmålet om godkjennelse av årsregnskap og årsberetning, herunder utdeling av utbytte, samt andre saker som etter loven eller vedtektene hører under generalforsamlingen. Etter aksjeloven skal blant annet beslutning om å endre vedtektene og beslutning om å forhøye aksjekapitalen treffes av generalforsamlingen, jf. §§ 5-18 og 10-1. Også beslutning om at selskapet skal reise sak om utløsning, jf. § 4-25, samt beslutning om fusjon, fisjon og oppløsning av selskapet treffes av generalforsamlingen, jf. §§ 13-3, 14-6 og 16-1.

Banklovkommisjonen mener det må være opp til foretakene i samarbeidsavtalen å avgjøre om pensjonskassen skal ledes av et styre eller om et representantskap skal være det øverste organet. Bakgrunnen for at det ikke foreslås et absolutt krav om representantskap, er at det i fellespensjonskasser som for eksempel bare består av to mindre foretak ikke nødvendigvis vil være hensiktsmessig at pensjonskassen oppretter representantskap. Dersom styret skal være fellespensjonskassens øverste organ, må valgordninger for styreleder og styremedlemmer mv. fastsettes i vedtektene ut fra hva som er det beste for den enkelte pensjonskasse. Hvorvidt den valgte fremgangsmåten er betryggende, må bli opp til konsesjonsmyndighetene å vurdere ved godkjennelsen av vedtektene.

5.7 Endringer i pensjonssamarbeidet

5.7.1 Innledning

Det vil i en fellespensjonskasse som omfatter flere uavhengige foretak, være behov for å regulere endringer i pensjonssamarbeidet. En rekke endringer vil kunne skje over tid i forhold til de foretakene som inngår i samarbeidet om fellespensjonskassen. Dette gjør at det allerede ved stiftelsen vil være behov for å tenke igjennom og bli enige om hva som skal skje ved mulige fremtidige endringer av forskjellig art.

Samarbeidsavtalen vil i første omgang omfatte de foretakene som er med på å etablere fellespensjonskassen. Dersom et nytt foretak senere ønsker å ha sin pensjonsordning i fellespensjonskassen, må foretaket slutte seg til samarbeidsavtalen, og til hva som er avtalt der om grunnlaget for virksomheten herunder plikt til å skyte inn kapital (se foran avsnitt 5.4.1). De foretakene som omfattes av avtalen vil ikke nødvendigvis ønske at et nytt foretak skal inngå i samarbeidet. Det antas derfor at alle de foretakene som omfattes av avtalen bør være enige om at det nye foretaket kan slutte seg til avtalen. Fordi pensjonskassen i henhold til konsesjonen har en definitiv og lukket kundekrets, må vedtektene endres dersom nye foretak skal opptas i pensjonskassen. Banklovkommisjonen foreslår at foretakene ved enstemmighet kan beslutte å gi et bestemt foretak adgang til å slutte seg til samarbeidsavtalen og i den forbindelse foreta de nødvendige vedtektsendringer, jf. lovutkastet § 7-13 første ledd annet punktum.

Det vil også være behov for å regulere endringer i pensjonssamarbeidet som følge av oppsigelse/uttreden, utelukkelse og oppløsning. Både selskapsloven og aksjeloven sondrer mellom disse begrepene, jf. aksjeloven §§ 4-24 til 4-26 om uttreden og utløsning, kapittel 16 om oppløsning og avvikling samt selskapsloven §§ 2-32 flg. om uttreden, utelukking, oppløsning og avvikling. Uttreden/oppsigelse innebærer at et foretak velger å si opp og tre ut av fellesskapet (se nedenfor avsnitt 5.7.2). Utelukkelse er en sikkerhetsventil der de øvrige deltakerne enstemmig kan avgjøre at de ønsker at et foretak skal trekke seg ut av samarbeidet dersom det foreligger vesentlig mislighold fra dennes side (se nedenfor avsnitt 5.7.3). Oppløsning vil man få dersom ingen av deltakerne ønsker å videreføre samarbeidet. Pensjonskassen må i så tilfelle avvikles (se nedenfor avsnitt 5.7.4).

Banklovkommisjonen er av den oppfatning at samtlige av disse situasjoner bør reguleres i samarbeidsavtalen. Foretakspensjonsloven kapittel 15 og innskuddspensjonsloven kapittel 13 inneholder en del bestemmelser om hva som skal skje med en foretakspensjonsordning når foretaket opphører eller ikke ønsker å videreføre pensjonsordningen. Blant annet reguleres fordeling av pensjonsordningens midler ved opphør. Disse reglene vil kunne gi støtte for hva som bør inntas i samarbeidsavtalen om slike situasjoner.

5.7.2 Uttreden

Et foretak kan ønske å tre ut av fellespensjonskassen fordi det ønsker å flytte pensjonsordningen til en annen pensjonsinnretning eller virksomheten skal opphøre slik at pensjonsordningen også skal avvikles. I begge disse tilfellene vil foretaket ha krav på å få med seg de midler som er tilknyttet pensjonsordningen, jf. forsikringsloven § 11-6, foretakspensjonsloven § 15-3 og innskuddspensjonsloven § 13-3. Videre er det et spørsmål om hva som skal skje med den kapital som foretaket i henhold til samarbeidsavtalen har skutt inn i fellespensjonskassen. Foretakene i en pensjonskasse har i utgangspunktet ikke rettslig plikt til å skyte inn kapital. Dersom uttreden skal medføre at et foretak får med seg sin andel av den innskutte grunnkapital og dette fører til at grunnkapitalen blir liggende under minstekravet, vil de gjenværende foretakene derfor måtte bli enige om å tilføre pensjonskassen ytterligere grunnkapital eller så må pensjonskassen avvikles. For å unngå konflikter og ulik risikovilje mellom foretakene, bør samarbeidsavtalen ha regler som forutser denne situasjonen og tilfeller hvor det skjer endringer over tid. Dette innebærer at det på avtalerettslig grunnlag kan inngås en forpliktelse for de enkelte foretak til å skyte inn kapital i pensjonskassen (se ovenfor avsnitt 5.5.3).

Banklovkommisjonen foreslår at et foretak skal ha rett til å tre ut av fellespensjonskassen i samsvar med bestemmelsene i samarbeidsavtalen (lovutkastet § 7-13 annet ledd første punktum).

Fellespensjonskassen er en selveiende enhet etablert med det formål å administrere og tilby pensjonsordninger for foretakene som har opprettet den. Foretakene i fellespensjonskassen har således en fellesinteresse knyttet til behovet for pensjonsordning. Det kan også tenkes at enkelte foretak kan ha særinteresser knyttet til fellespensjonskassen uavhengig av interesser knyttet til foretakets pensjonsordning, og som vil kunne gjøre at foretaket ønsker å fortsette å være med i pensjonskassen selv om det ikke lenger har pensjonsordning i fellespensjonskassen. Dette kan for eksempel være interesse knyttet til kapitalplassering og lignende. Dersom et foretak skal flytte eller avvikle sin pensjonsordning, vil imidlertid ikke slike eventuelle særlige interesser tilsi at foretaket fortsatt skal kunne være med i fellespensjonskassen og være en del av samarbeidsavtalen. Det foreslås derfor at et foretak ikke kan flytte eller avvikle sin pensjonsordning uten å tre ut av fellespensjonskassen (lovutkastet § 7-13 annet ledd annet punktum).

Medlemmenes rettigheter til opptjente midler bortfaller ikke selv om pensjonsordningen flyttes eller avvikles. I forbindelse med uttreden skal medlemmenes opptjente rettigheter sikres i en annen pensjonsinnretning, enten ved at pensjonsordningen flyttes til en annen pensjonsinnretning eller dersom virksomheten i foretaket skal avvikles slik at pensjonsordningen skal opphøre, ved at det utstedes fripoliser/pensjonskapitalbevis etter reglene i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Når et foretak ikke lenger skal ha sin pensjonsordning i fellespensjonskassen, bør derfor den del av pensjonskassens midler som knytter seg til foretakets gruppe av medlemmer på opphørstidspunktet, tilordnes foretaket (lovutkastet § 7-13 fjerde ledd).

I konsernforhold har foretakspensjonsloven § 12-7 regler om anvendelsen av de midler som foretaket og dets gruppe av medlemmer tilordnes ved utskillelse av foretaket fra den felles pensjonsordningen. I henhold til bestemmelsen skal medlemmene i foretakets gruppe ikke bli sikret større ytelser enn de hadde i den felles pensjonsordning. For øvrig vil anvendelsen av midlene bero på om medlemmene i foretakets gruppe fortsatt skal ha pensjonsordning etter utskillelsen, enten ved at det opprettes en ny ordning eller ved at gruppen knyttes til en annen pensjonsordning. I slike tilfeller er utgangspunktet at midler som er tilordnet foretaket, skal overføres til den pensjonsinnretningen hvor den nye pensjonsordningen etableres. I de tilfeller hvor pensjonsordningen for foretakets gruppe av medlemmer skal opphøre, kommer reglene for avvikling av pensjonsordning tilsvarende til anvendelse. Tilsvarende regulerer innskuddspensjonsloven § 10-5 fjerde ledd anvendelsen av midler som tilordnes foretak som skilles ut fra konsernet ved opphør av konsernforhold. Dersom medlemmene av foretakets gruppe skal sikres pensjon i en ny pensjonsordning i annen institusjon, skal de tilordnede midler overføres til institusjonen i samsvar med foretakspensjonsloven § 8-7 og innskuddspensjonsloven § 8-5 om flytting av en pensjonsordnings midler til annen institusjon. Dersom pensjonsordningen for foretakets gruppe ikke skal flyttes i forbindelse med utskillelsen, skal pensjonsordningen for denne gruppen avvikles etter reglene i pensjonslovene. Dette innebærer at det skal utstedes fripoliser eller pensjonskapitalbevis til medlemmene av pensjonsordningen. Dersom pensjonsordningens midler ikke skulle være tilstrekkelig til å dekke premiereserven eller pensjonskapitalen, herunder administrasjonsreserve, til sikring av opptjente rettigheter i fripolisen/pensjonskapitalbeviset for den enkelte ansatte, vil midler i premiefond/innskuddsfond eller eventuelt pensjonskassens kapital måtte anvendes til å dekke det som mangler. Banklovkommisjonen foreslår at reglene om konsernforhold i foretakspensjonsloven § 12-7 og innskuddspensjonsloven § 10-5 fjerde ledd gis tilsvarende anvendelse ved uttreden av fellespensjonskasse.

Etter lovutkastet §§ 7-2 og 7-4 vil foretakene i fellespensjonskassen kunne ha plikt til å skyte inn kapital i henhold til avtale, se ovenfor avsnitt 5.4.1 og 5.5.3. Når et foretak trer ut av fellesskapet, tilsier den økonomiske uavhengigheten mellom foretakene at foretaket som trer ut også bør tilordnes en del av egenkapitalen i fellespensjonskassen. Banklovkommisjonen foreslår at foretaket skal tilordnes en del av egenkapitalen i pensjonskassen på opphørstidspunktet, beregnet etter forholdet mellom premiereserven eller alderspensjonskapitalen for foretakets gruppe av medlemmer og premiereserven eller alderspensjonskapitalen for de øvrige grupper av medlemmer i pensjonskassen (lovutkastet § 7-13 fjerde ledd). Den samme nøkkel til fordeling er anvendt i foretakspensjonsloven § 12-6 annet ledd bokstav b. om tilordning av egenkapital til et utskilt foretak. Banklovkommisjonen ser det som en fordel at samme fordelingsnøkkel anvendes i begge tilfeller.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning bør samarbeidsavtalen angi hvilket tidspunkt oppsigelsen får virkning fra, og oppsigelsesfristen for foretak som vil tre ut av samarbeidsavtalen. Det antas at det for pensjonskassen vil være mest praktisk å kunne avtale et skjæringstidspunkt knyttet opp til regnskapsavlutningen og årsskiftet fordi foretaket skal ha med en andel av kapitalen, og beregningen av renter og overskudd på kapitalen vil være enklest i forbindelse med regnskapsavslutningen. Dette har sammenheng med flyttereglene i forsikringsloven kapittel 11. I enkelte tilfeller gir flyttereglene en viss avtalefrihet hva gjelder oppsigelsesfristen. Som en ytre grense for avtalefriheten på dette punkt foreslås det at oppsigelse skal kunne skje ved årsskifte og med minst tre måneders varsel (lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav e)). Bestemmelsen innebærer at et foretak ikke kan bindes til pensjonskassen lenger enn til årsskiftet. Banklovkommisjonen understreker at bestemmelsen ikke innebærer en begrensning i avtalefriheten til å avtale andre oppsigelsestidspunkter så lenge disse ikke strekker seg utover et årsskifte, og eventuelt en kortere oppsigelsesfrist enn tre måneder. Forslaget fastsetter således maksimalrammer for avtalemessig begrensning av opphør som følge av flytting.

Det er videre behov for å regulere følgen av at et foretak eller dets virksomhet blir kjøpt opp av, eller sammenslått med, et foretak som ikke har sin pensjonsordning i pensjonskassen. Dette fordi eierforhold i et foretak kan påvirke samarbeidet om pensjonsordningene. Ved oppkjøp av et foretak vil man praktisk sett kunne stå ovenfor et nytt foretak, selv om det dreier seg om den samme juridiske person i rettslig forstand. En mulig følge er at det nye foretaket slutter seg til samarbeidsavtalen. Fordi de øvrige foretakene bør stå fritt med hensyn til om de ønsker å samarbeide med det nye foretaket, bør man etablere en form for sikkerhetsventil enten i form av at de andre foretakene kan nekte at det nye foretaket slutter seg til avtalen, eller det nye foretaket i utgangspunktet automatisk trer ut av avtalen med mindre de øvrige foretakene samtykker i at foretaket fortsatt omfattes av avtalen. Sistnevnte løsning medfører at det ikke er elementer av tvang i samarbeidet. Banklovkommisjonen mener at dette vil være den mest hensiktsmessige løsningen i forhold til fellespensjonskasser.

Det er under Banklovkommisjonenes arbeid reist spørsmål om foretaket skal anses for å være kjøpt opp dersom det for eksempel skifter eiere eller majoritetsaksjonær. Etter Banklovkommisjonens oppfatning kan man ved denne grensedragningen benytte seg av aksjelovens datterselskapsbegrep og således praksisen rundt «bestemmende innflytelse». Tilknytningen mellom mor- og datterselskap er generelt angitt i aksje- og allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd. I henhold til bestemmelsene må morselskapet ha bestemmende innflytelse over datterselskapet, og innflytelsen må tilkomme morselskapet på grunn av avtale eller som eier. Bestemmende innflytelse foreligger hvis morselskapet eier aksjer som representerer flertallet av stemmene i datterselskapet. Det er ikke tilstrekkelig at en minoritetsaksjonær rent faktisk kan kontrollere selskapet. At morselskapet har kapitalflertall vil imidlertid heller ikke nødvendigvis være tilstrekkelig da det kan tenkes tilfeller hvor stemmeretten er begrenset slik at ingen kan avgi stemme for mer enn for eksempel 10 prosent av stemmene. Ved beregning av krav til stemmeflertall gjelder identifikasjonsreglene i aksje- og allmennaksjeloven § 1-3 fjerde ledd. Ifølge bestemmelsen skal både mor- og datterselskaps rettigheter regnes med, og det samme gjelder for rettigheter som noen innehar i eget navn, men for morselskapets eller et datterselskaps regning. Morselskapet kan også ved aksjonæravtale sikre seg bestemmende innflytelse over datterselskapet. Aksjonæravtalen har således på dette punkt selskapsrettslig virkning selv om en formelt ikke hindrer den forpliktede i å stemme i strid med avtalen. Et foretak i fellespensjonskassen vil etter dette anses for å være kjøpt opp dersom et foretak, som ikke har sin pensjonsordning i pensjonskassen, får bestemmende innflytelse i foretaket og innflytelsen har grunnlag i avtale eller eierskap.

Banklovkommisjonen foreslår at et foretak skal tre ut av fellespensjonskassen dersom foretaket eller dets virksomhet blir kjøpt opp av, eller sammenslått med, et foretak som ikke har sin pensjonsordning i pensjonskassen. Det åpnes imidlertid for at de øvrige foretakene i pensjonskassen kan samtykke i at det oppkjøpte foretaket fortsetter å være part i samarbeidsavtalen eller at det sammenslåtte foretaket får slutte seg til samarbeidsavtalen (lovutkastet § 7-13 annet ledd tredje punktum). Banklovkommisjonen mener at det i denne sammenheng bør være tilstrekkelig å ta hensyn til oppkjøp eller sammenslåing av foretak som har sin pensjonsordning i pensjonskasse. Det er neppe nødvendig å ta hensyn til og la bestemmelsen omfatte eiermessige endringer i foretak som inngår i eierstrukturen til de foretak som omfattes av fellespensjonskassen.

Ved sammenslåing av flere foretak som omfattes av en fellespensjonskasse, eller av virksomhet i foretakene, foreslår Banklovkommisjonen at samarbeidsavtalens bestemmelser om stemmerett og kapitalforhold skal tilpasses de endrede forhold. Tilsvarende gjelder ved deling av foretak som omfattes av pensjonsordningen (lovutkastet § 7-13 femte ledd).

5.7.3 Utelukkelse

Dersom et foretak vesentlig misligholder sine forpliktelser i fellespensjonskassen, for eksempel en plikt etter samarbeidsavtalen til å skyte inn kapital, vil det være behov for å kunne utelukke foretaket fra pensjonskassen. Utelukkelse vil således være en sikkerhetsventil for de øvrige deltakerne i fellespensjonskassen. Som nevnt i avsnitt 5.7.1, har også aksjeloven § 4-25 og selskapsloven § 2-36 bestemmelser om adgang til utelukkelse av en eier/deltaker. I henhold til aksjeloven § 5-20 krever en beslutning om utelukkelse tilslutning fra samtlige aksjeeiere dersom aksjene selv fastsetter at de kan være gjenstand for tvungen innløsning. Etter selskapsloven § 2-12 må samtlige som har stemmerett, ha stemt for utelukkelse dersom forslag til beslutning om utelukkelse skal anses vedtatt. Etter Banklovkommisjonens oppfatning er selskapslovenes krav om enstemmighet ved utelukkelse for strenge i denne sammenheng. Det må være opp til foretakene i fellespensjonskassen å avgjøre hvilket flertallskrav som skal gjelde ved beslutning om utelukkelse. Banklovkommisjonen foreslår at dersom et foretak vesentlig misligholder sine forpliktelser i pensjonskassen, kan de øvrige foretakene beslutte å utelukke foretaket fra pensjonskassen, og herunder fastsette opphørstidspunktet (lovutkastet § 7-13 tredje ledd). Det vesentlige her vil være hvilke stemmerettsregler foretakene har avtalt i samarbeidsavtalen, jf. lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav e). Utelukkelse forutsetter således vesentlig mislighold og at flertallskravet i samarbeidsavtalen er oppfylt. Ett eller flere av de øvrige foretakene i fellespensjonskassen må dessuten påberope misligholdet. Dersom et forslag til beslutning om utelukkelse ikke får nødvendig flertall, og ett eller flere foretak ikke ønsker å videreføre samarbeidet, kan dette foretaket eller disse foretakene tre ut av samarbeidet. Eventuelt kan samarbeidet som ligger til grunn for fellespensjonskassen opphøre og fellespensjonskassen vil da måtte avvikles.

5.7.4 Avvikling av fellespensjonskasse

Det kan tenkes ulike situasjoner som gjør det aktuelt at en fellespensjonskasse må avvikles. Dersom ingen av de deltakende foretakene ønsker å videreføre samarbeidet, er det klart at pensjonskassen må avvikles. Men også hvis bare ett foretak ønsker å tre ut av pensjonskassen, og dette resulterer i at grunnkapitalen blir mindre enn minstekravet, må pensjonskassen avvikles med mindre de øvrige foretakene har evne, og er villige til, å skyte inn den nødvendige kapital. Det samme gjelder dersom et foretak må tre ut av pensjonskassen som følge av at foretaket avvikler eller flytter sin pensjonsordning, eller foretaket er tvunget til å tre ut av samarbeidet fordi de øvrige foretakene har besluttet å utelukke foretaket fra pensjonskassen, og dette har som følge at grunnkapitalen blir mindre enn minstekravet. Det kan også være aktuelt å avvikle fellespensjonskassen dersom ett eller flere foretak eller deres virksomhet blir kjøpt opp av, eller sammenslått med, et foretak som ikke har sin pensjonsordning i pensjonskassen, og de gjenværende foretakene ikke ønsker at dette foretaket skal få slutte seg til samarbeidsavtalen.

Etter alminnelige selskapsrettslige prinsipper er det vanlig at den egenkapital som er igjen i selskapet ved opphør, fordeles mellom eierne av selskapet. I tråd med et slikt prinsipp foreslår Banklovkommisjonen at vedtektene til fellespensjonskassen skal angi regler om vedtak vedrørende avvikling av pensjonskassen, jf. forsikringsloven § 7-4 bokstav f). Dette skal også angis i samarbeidsavtalen, jf. lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav f). Hva som skal skje hvis pensjonskassen avvikles vil således være avtalt og inntatt i vedtektene. For øvrig følger det av forsikringsloven § 7-12 at bestemmelsene om opphør og avvikling i foretakspensjonsloven kapittel 15 og innskuddspensjonsloven kapittel 13 gjelder tilsvarende så langt de passer med mindre Kongen i sitt samtykke til opphøret, fastsetter andre vilkår.

5.8 Tilsynsforhold

Kredittilsynet fører tilsyn med pensjonskasser i henhold til lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven) § 1, og dette vil også gjelde fellespensjonskasser som blir opprettet i medhold av lovutkastet her. Antar Kredittilsynet at noen som ikke har nødvendig tillatelse driver slik virksomhet, kan Kredittilsynet gi pålegg om å stanse virksomheten, jf. loven § 4 a. Kredittilsynet har videre tilsyn med pensjonsordninger opprettet i medhold av pensjonslovene, jf. foretakspensjonsloven § 2-7 og innskuddspensjonsloven § 2-9. Finner Kredittilsynet at en pensjonsordning er, eller forvaltes, i strid med lov eller forskrift, kan det gis pålegg til fellespensjonskassen om å rette på forholdet innen fastsatt frist. Etter innskuddspensjonsloven § 2-9 kan pålegg også gis til foretakene som har opprettet fellespensjonskassen. Dersom fristen ikke overholdes, kan Kredittilsynet gi nærmere retningslinjer for virksomheten, oppnevne nytt styre eller styringsgruppe for pensjonsordningene, eller bestemme at pensjonsordningene skal opphøre og avvikles.

Banklovkommisjonen har, slik som det er anmodet om i mandatet, vurdert om fellespensjonskasser også bør underlegges kontroll av Lotteri- og stiftelsestilsynet etter stiftelsesloven § 7. I henhold til stiftelsesloven § 6 bokstav b) gjelder ikke stiftelsesloven for pensjonskasser og pensjonsfond som er underlagt Kredittilsynets tilsyn. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det ikke noe ved fellespensjonskasser som skiller disse fra andre pensjonskasser i denne sammenheng. Det forhold at en fellespensjonskasse omfatter flere uavhengige foretak, gjør ikke at behovet for tilsyn øker i forhold til andre pensjonskasser med tilsvarende størrelse. Banklovkommisjonen er derfor av den oppfatning at det ikke er behov for at fellespensjonskasser underlegges Lotteri- og stiftelsestilsynets kontroll i tillegg til tilsyn fra Kredittilsynet.