Del 10
Samisk befolkning, rettighetsforhold og bruk av naturen i Sør-Troms og Nordre Nordland (Ofoten) ca. 1700-1900

Janicken E. Olsen

1 Innledning

Denne rapporten er en del av et større arbeid som skal ta for seg litteraturens behandling av samisk befolkningshistorie, rettighetsforhold og bruk av naturen i Sør-Troms og Nordre Nordland (Ofoten). Rapporten må derfor sees i sammenheng med bidragene til Lars Ivar Hansen (del VII) og Dikka Storm (del VIII). Rapporten avgrenser seg tidsmessig til perioden fra 1700-tallet til ca. 1900. Litteraturen som gjennomgås, beskriver i mer eller mindre grad forholdene slik de framstod i perioden innenfor hver enkelts geografiske avgrensninger.

For Stuorranjárga-regionen er Tore Einar Johansens hovedoppgave fra 1995 aktuell: På spor av «samiskhet» og «norskhet». Markabygdbosetningen i Stuorranjárga i et livsløpsperspektiv, 1850–1900 . Det samme gjelder for Henry Mindes arbeid fra 2001: Diktning og historie om samene på S­tuoranjárga, og Thomas Ole Andersens masteroppgave fra 2005: Markasamiske kombinasjonsnæringer. En undersøkelse på mikronivå 1860–1920 . Alle tre kommer i varierende grad inn på bosettingshistorien, rettighetsaspektet samt ressursutnyttelsen til den markasamiske befolkningen i området. For å unngå gjentakelser vil hvert arbeid bli behandlet der hvert enkelt har gått i dybden, med referanse til de andre verkene som også kommer inn på samme tema.

Knut Kolsruds Finnefolket i Ofoten fra 1947 beskriver den samiske befolkningen i Ofoten, først og fremst den sjøsamiske, men han kommer også inn på andre grupper med tilknytning til området. I tillegg vil Janicken Olsens demografiske under­søkelse av området fra 2005 – Ofoten 1701–1801. Folketall og etnisk sammensetning – bli gjennomgått. Doris Markussens hovedoppgave fra 2001 – Giftermål og faddervalg. Endring i etnisk tilhørighet i Kvæfjord 1751–1865 – har tatt for seg den samiske bosettingen i Kvæfjord på 1700- og 1800-tallet. Endelig vil det også bli kastet et blikk på situasjonen for samisk bosetting, rettigheter og ressursutnyttelse i Indre Troms. I den sammenhengen vil Ingrid Sommerseths kulturminnefaglige sammenstilling (2001) fra Mauken–Blåtindfeltet bli gjennomgått: Den samiske kulturhistoria i M­auken–Blåtind.

Da hver enkel forfatter opererer med ulike periodiseringer innenfor sine arbeider, er det vanskelig å følge en fast kronologi i utformingen av denne delrapporten. En viss kronologisk struktur vil bli fulgt, riktignok med fare for eventuelle tilbakeblikk og overlappinger. En tematisk tilnærming vil i aktuelle sammenhenger foretrekkes. Rapportens videre utforming er som følger: Det første kapitlet vil ta for seg bosettingshistorien for de ulike områdene, slik den er beskrevet i den aktuelle litteraturen. I den grad det er mulig vil både den sedentære og den nomadiske samiske bosettingen/tilstedeværelsen bli behandlet, i tillegg til utveksling og relasjoner mellom disse tilpasningsformene. Relasjoner til andre grupper vil også være interessant. Jeg vil også forsøke å gjøre rede for bosettingsmønster og befolkningsutvikling.

Kapittel to tar for seg litteraturens behandling av samers (og andres) faktiske bruk av naturen og ressursutnyttelse. For de gjennomgåtte områdene er det spesielt aktuelt å se på den sedentære og semi-sedentære tilpasningen, samt reindrift og nomadisme. Også her er det interessant å påpeke relasjoner og sammenhenger mellom nomadisk og sedentær bruk. I kapittel tre fokuseres det på det rettighetshistoriske feltet, i den grad den tidligere beskrevne litteraturen kommer inn på det. I hovedsak vil emner som finneodel og finnerydninger, finne-/lappeskatt, lappekodisillen, utvikling av lovgivning og norsk-svenske avtaler, samt interne betingelser som «verddet-institusjonen», bli berørt.

2 Befolkningshistorie

2.1 En begynnende markasamisk bosetting frem til 1700-tallet

Tore Einar Johansen (1995) presenterer en faseinndeling av den samiske bosettingen i Stuorra­njárga-regionen, som i stor grad faller sammen med Dikka Storms inndeling fra Grasmyrskogen på Senja. Fase én spenner seg fra differensieringen av det samiske samfunnet og frem til 1700-tallet. De områdene som senere ble kjent som markebygdene, ble i denne perioden brukt til sommerbeite av grenseoverskridende nomader. Da det på slutten av 1700-tallet oppstod en krise i reindriften med stor dødelighet på grunn av reinpest, valgte flere av innlandssamene, i hovedsak fra Jukkasjärvi-området, å slå seg ned på sine tidligere ressursområder på Stuorranjárga. Johansen mener dermed det er rimelig å se den kraftige befolkningsveksten i markebygdene på bakgrunn av denne krisen og følgene den fikk. Når reindriften sviktet, var en valgmulighet å flytte til sommerlandet de allerede var kjent med, og ta opp nye tilpasningsformer der. Johansen peker også på tidligere forskning gjort av Lars Ivar Hansen, som foreslår at den eldre «tradisjonelle» kystsamiske befolkningen i området kan ha gått over til nye næringstilpasninger i nærområdet, og dermed bidratt til bosettingen i markebygdene.

Henry Minde (2000) nyanserer det tradisjonelle synet på avskalling fra reindriften som årsak til en begynnende sedentarisering i området. Han argumenterer også mot Roger Kvists undersøkelse fra Tuorpon og Sirkas, som konkluderer med at det var de lavere sosiale lagene av reindriftsutøverne som flyttet til sommerbeitene på norsk side. Den gjengse oppfatningen om at det var nød og fattigdom som nærmest tvang reindriftssamer over i den bofaste jordbruksrollen i markebygdene, mener han er en myte skapt og opprettholdt av det norske bondesamfunnet, som hjelp til å holde grensene mellom de ulike gruppene klarere. Minde ser riktignok ikke bort fra at krisetider spilte en stor rolle for vekst i befolkningen på S­tuorranjárga, men understreker samtidig at det allerede fantes en «[...] stedegen nomadisk eller snarere halvnomadisk befolkning før migrasjonen på grunn av kriseårene tok til». Det er dermed klart at andre faktorer må bidra for å forklare hvorfor grenseoverskridende reindriftsnomader ble værende i sommerlandet. Minde mener dette var et naturlig resultat av egne valg. Også utøvere fra de øvre sosiale sjiktene innenfor den grenseoverskridende reindriften valgte å flytte til norsk side. Som Minde formulerer det, så kunne disse bli «fanget» av egen rikdom og behovet for å investere denne, og videre: «For en reinnomade som hadde råd til å leie folk og som hadde kapital, kan det ha fortont seg formålstjenlig å kjøpe seg en fembøring og et gårdsbruk.» Dette argumentet støttes av et kildemateriale som viser at flere av slektene på Stuorranjárga hadde et opphav som ser ut til å ha tilhørt det øvre sjiktet med hensyn til materiell rikdom og status.

2.2 Ekspansjon og sedentarisering fra ca. 1769–1820

Den store ekspansjonen i området som begynner utpå 1700-tallet, innleder Johansens andre fase, der det blir en mer helårig bosetting i marka. Denne beskrives som en overgangsfase mellom reinnomadisme og jordbruk, med flytende grenser mellom fastboende og flyttende. Johansen understreker at begrepet fast bosatt i en markasamisk kontekst også må omfatte den regelmessige bruken av en lokalitet. Han legger til at det er sannsynlig at befolkningsøkinga gjorde det nødvendig å dyrke jorda mer intensivt, noe som førte til en mer permanent bosetting etter hvert. Det er også i denne fasen man ser begynnelsen på en slektskontinuitet på enkelte gårder, med familier som fungerte som «sosiale brohoder» for den senere innflyttinga til området.

Den faste bosettingen i det indre av Stuorra­njárga tok altså til i andre halvdel av 1700-tallet, og befolkningen økte de neste vel hundre årene. På den delen av Stuorranjárga som ligger i Trondenes og Ofoten, tyder det på at Lavangseidet (mellom Trondenes og Ofoten prestegjeld) ble tidligst befolket etter 1750. Ifølge Johansen synes det å skje en tidobling av den samiske befolkningen fra midten av 1700-tallet og frem til 1900. I 1762 er det registrert 110 samer tilknyttet Stuorranjárga – i år 1900 er tallet imidlertid kommet opp i 1115 personer.

Etablering av bosettingen i indre Stuorranjárga finner hovedsaklig sted frem til 1865, på følgende vis: Når det gjelder den delen av Stuorranjárga som kom inn under Ibestad, var gårdene Bakkejord, Helleren, Saltvatnet, Oppdal og Ladberg i tiden etter 1800 bosatt av samer. Johansen anslår at det til sammen kunne dreie seg om 16 samiske familier, med 93 personer. I området på Stuorranjárga som kom inn under Trondenes, var det den vestlige delen som sist ble befolket. I Sandemark var det én samisk familie i 1801, resten var bosatt mot grensen til Ofoten på Lavangseidet , én familie på Husjord, to på Erikjord , én på Kvitfors , to på Steinjord , fem på Boltåsen , to på Planterhaugen og tre på Svartvatnet – til sammen 17 familier – med 99 personer registrert med samisk tilhørighet. I Evenes er det i 1801 registrert tre skattebetalere i Lenvikmarka og elleve i Evenesmarka . Det bodde altså 14 familier med til sammen 81 personer tilhørende den samiske befolkningen, i Evenes dette året. I hele Stuoranjárga sett under ett, bodde det sannsynligvis rundt 270–275 samer på begynnelsen av 1800-tallet, fordelt på 47 gårder.

Ifølge Henry Minde (2000) er det mange indikasjoner på at det har vært en glidende overgang fra en reinnomadisk tilværelse til fast bosetting. Reinen fortsatte å spille en viktig rolle i livberginga også for de som hadde fått en mer permanent bopel innenfor de gamle reinbeitelandene. Etter hvert fikk mange seg «papir» på en lokalitet og «ryddet» seg i en viss forstand boplasser, blant annet på Darfegoahlatnja (Storlemmen) i Krokmyrdal (Astafjord), på Loabákáidi (Lavangseidet) og i Sáttiidvuopmi (Sandemark) i Trondenes, i markene overfor Bogen–Evenes, Duorga , i traktene overfor Herjjak (Herjangen), Gáldovuotna (Kjeldbottenmark) og i Bálakáidi (Ballangsmark) i Ofoten. Felles for mange av de nye boplassene som ble etablert «oppe i marka», var at de ble lokalisert i områder som lå sentralt til i forhold til de gamle flyttveiene, noe som gjorde dem godt egnet til å kombinere reindrift og enkel åkerbruk med fiske og fangst.

2.3 Bosetting i markebygdene etter 1820: en konsolideringstid

Johansens tredje og siste fase av den samisk bosettingen i området foregår i tiden etter 1820. Man får nå en fast bosetting i større målestokk. Den første generasjonen som er født i markebygdene, etablerer seg med egne bruk, og de som kommer senere, etablerer seg blant dem. Karakteristisk for dem som kommer, er at den eldste generasjonen fortsetter med reindrift, mens de yngre blir bofaste i «norsk» forstand – med prioritet på jordbruk. Det er fortsatt god plass i markebygdene. Tidligere brukte gårder blir tatt opp igjen, og spesielt i Sandemark fantes det ledige områder å slå seg ned på.

Fra og med 1865 til rundt 1900 finner det sted en konsolidering av den samiske bosettingen i indre Stuorranjárga. Ved folketellingen i 1865 var det åtte tellekretser på Skånlandshalvøya, som lå i deler av Ofoten, Trondenes og Ibestad prestegjeld. I Evenes var det fire kretser med til sammen 54 samiske gårder/hushold, mens det i Trondenes var to skoledistrikt med til sammen 13 samiske gårder/hushold. På grunnlag av folketellingene fra 1865, 1875 og 1900 har Johansen kommet fram til følgende tall for den samiske befolkningen på S­tuorranjárga, se tabell 2.1.

Husker man tilbake til Johansens anslag for den samiske befolkningen i området i 1801, ser vi at den var på rundt 275 personer. I 1865 viser tabellen at denne har økt til 671 individer, det vil si 268,4 prosent flere enn i 1801. Videre viser tabellen store forskjeller fra område til område, der den mest utpregede forskjellen ifølge Johansen er den kraftige veksten i Trondenes og stagnasjonen i Ibestad . Forklaringen for Ibestads vedkommende er økningen i kategorien «blandet». Dersom man legger språkkriteriet til grunn for gruppetilhørighet, var det ytterligere 55 samisktalende i Ibestad i 1900 – det vil si 208 personer i stedet for 153. Med andre ord kan man faktisk se en liten økning fra 1865 til 1900 i Ibestad. Evenes er i samme situasjon, der de 203 som er kategorisert som samer på et genea­logisk grunnlag i 1900, kan suppleres med ytterligere 18 personer med samisk som språk. Det korrekte tallet for Evenes i 1900 er dermed 221, noe som gir en liten økning mellom 1875 og 1900. Generelt sett er den allmenne befolkningsveksten på 1800-tallet forklart med at dødeligheten falt kraftig rundt 1820, mens fødselstallene fortsatt var svært høye. Det er imidlertid ikke gitt at utviklingen i det samiske samfunnet fulgte dette mønsteret. Fertilitetsratene for den samiske befolkningen er lavere enn for den norske, både i 1865 og 1875. Dette oppveies imidlertid av den sterke ekspansjonen som kommer fra Jukkasjärvi-området, som må sies å være den sterkeste årsaken til vekst i markebygdene.

Minde (2000) skriver at den positive befolkningsmessige og sosiokulturelle utviklingen for den samiske befolkningen fortsatte stort sett ut hele 1800-tallet. For 1900-tallet har det ikke vært utført befolkningsmessige studier, men blant annet den store raten av gårdsdelinger som ble gjort på Stuorranjárga omkring århundreskiftet og i tiårene som fulgte, tyder på at veksten fortsatte her helt fram til andre verdenskrig. Samtidig er det bemerkelsesverdig at den samiske befolkningen fortsatte å øke etter 1875 til tross for at man da la et språkkriterium til grunn for registrering av samer. Det viser en betydelig konsentrasjon av samisk befolkning i området, som riktignok var omgitt av et norsk «hav». Det er oppsiktsvekkende at den samiske andelen i Skånland var på 25,2 prosent og på 23,5 prosent i Astafjord i 1930 – en andel som den gang var på linje med «samekommunen» Storfjord i Nord-Troms, med sine 25,9 prosent. Så sent som i 1930 kan dermed regionen karakteriseres som et «samisk kjerneområde».

Innpå 1900-tallet begynte imidlertid folkeøkningen å føre til problemer, og følgene av den generelle minoritetspolitikken begynte å merkes i bygdene. De samiske gårdene, som tidligere ble karakterisert av en vellykka tilpasning, var nå blitt for små til å kunne fø den stadig økende befolkningen. I tillegg gjorde de stadig voksende negative fordommene overfor samene fra den norske befolkningen det vanskelig for samene å få inntekter utenom gårdsbruket. Dette førte til en økonomisk krise/marginalisering for den samiske befolkningen i området.

2.4 Den samiske befolkningen i Ofoten 1701–1801

Janicken Olsen (2005) har tatt for seg befolkningsutviklingen til den bofaste befolkningen i Ofoten på 1700-tallet – som omfatter det gamle Evenes hovedsogn og annekset Ankenes. På grunnlag av kilder som manntall og folketellinger, diverse skattelister samt kirkebøkene for området, har det vært mulig å anslå tall på både den norske og den sjøsamiske delen av befolkningen. Det skjer en sterk befolkningsvekst blant de bofaste i perioden. Det problematiske har imidlertid vært å skille ut den samiske befolkningen fra den generelle; praksisen for registrering av etnisk tilhørighet i kildene har ikke fulgt noen standard i denne perioden. Av den grunn må de tallene på den samiske befolkningen som det er mulig å anslå, oppfattes som minimumstall – som tall på den til tider registrerte sjøsamiske befolkningen.

I 1701 påviser Olsen en total bofast befolkning på rundt 765 personer. Av disse kan det se ut til at en mulig samisk andel kan anslås til rundt 180 personer – eller 23,5 prosent av den totale befolkningen. Dette støttes opp av en annen kilde i nær tid til manntallet av 1701; ifølge skoskatten av 1711 er det rundt 23 prosent av den totale befolkningen som er registrert som sjøsamer i området. Knut Kolsrud (1947) argumenterer imidlertid for at denne andelen som er registrert som sjøsamer i 1701, i virkeligheten må reduseres til maksimum 150 personer. Dette fordi mange av de sjøsamiske oppsitterne som er registrert i manntallet, i virkeligheten er navn på norske hovedpersoner som har overtatt tidligere «finneodelsgårder», og dermed er feil­aktig registrert som samer. Det er med andre ord mulig at tallet på sjøsamer i Ofoten i 1701 må reduseres noe.

Ifølge manntallet av 1701 er denne sjøsamiske befolkningen registrert på følgende «finneodelsgårder»: Store, Lille og Nedre Herjangen, Bakjord, Skog, Store og Lille Bjerkvik, Elvegård, Medby, Gjeldsvik, Hildervik, Lengenes, Forså (Skjomen), Sandvik, Løkvik, Beisfjord, Klubvik, Sletjord, Tømmerås, Tømmervik og Elven.

For året 1732 kommer Olsen frem til et minimumstall på den totale bofaste befolkningen i Ofoten på rundt 924 personer. Fra listen over betalere av den såkalte «sjøfinneleidangen» dette året kan man beregne en samisk befolkning på 141 personer – eller 15,3 prosent av den totale befolkningen. Videre finner man i 1749 en total befolkning på rundt 1010 personer, og en samisk andel på 146 personer – 14,4 prosent av den totale befolkningen. For de resterende årene har det ikke vært mulig å anslå en samisk andel, men den totale befolkningen fordeler seg som følger: I 1763 hadde Ofoten en bofast befolkning på 1270 personer, i 1769 har denne økt til 1488, og til slutt i 1801 er den oppe i 1870 personer.

Det skjer altså en kraftig befolkningsvekst, samtidig som det ved første øyekast kan virke som om den sjøsamiske delen av befolkningen er i ferd med å forsvinne. Den minkende andelen sjøsamer må blant annet sees i sammenheng med praksisen for registrering av etnisk tilhørighet i kildene. Det er sannsynlig at det er en minking i antall registreringer av samisk tilhørighet som gjenspeiles, og ikke nødvendigvis kun en «fysisk» reell forsvinning av denne gruppen.

Knut Kolsrud (1947) beskriver en prosess der norske bønder gradvis flytter inn i de tidligere samiske innfjordene i Ofoten, og til dels fortrenger den sjøsamiske befolkningen her. Tradisjonelt hadde den sjøsamiske befolkningen tilholdssted i indre Ofoten (Ankenes) – i innfjordene, men også i selve hovedfjorden inkludert ytre Rombaken og noe bosetting i Ballangen og Bogen – på 1500-tallet. I begynnelsen av 1700-tallet er den samiske tilstedeværelsen forsvunnet herfra, nå sitter norske bønder i Bogen, Ballangen og Rombaken. På 1600- og 1700-tallet er det dermed bare Herjangsfjorden, Beisfjorden og Skjomen som er bosatt av sjøsamer. Det norske landnåmet øker imidlertid i styrke i løpet av 1700-tallet, med det resultatet at først Herj­angsfjorden og så Skjomen blir bosatt av norske oppsittere. Ifølge Kolsrud skjer det en fordrivelse av den samiske befolkningen i Herjangen, mens det for Skjomens vedkommende er snakk om en delvis fortrengning og delvis at sjøsamene assimileres inn i den norske bondebefolkningen.

Det er ikke bare en norsk og en sjøsamisk befolkning som kan knyttes til Ofoten på 1700-tallet. Det fantes en tilstedeværelse av flere grupper, som samiske reinnomader samt en gruppe som i enkelte kilder kalles for «bygdesamer» – senere kjent som markasamer. Disse gruppene er det av flere grunner svært vanskelig å anslå konkrete og sammenhengende befolkningstall på. Olsen (2005) gir imidlertid en oversikt over registrerte nomader tilknyttet til Ofoten, på grunnlag av diverse kilder, samt et stipulert tall basert på egne beregninger, for perioden 1745–1769.

Beregnede tall for hele befolkningen (samt f­olketall for 1763 og 1769 basert på tellingene) vises i parentes. Tallene for 1763 og 1769 omfatter presumptivt hele befolkningen med tilknytning til vestsiden og er derfor av en annen størrelses­orden. Tall utenfor parentes er det reelle tallet på hovedpersoner registrert hvert år.

2.5 Samisk bosetting og folketall i Kvæfjord

Doris Markussen (2001) tar for seg den gamle samiske bosettingen i Kvæfjord kommune. I dag er det få som definerer seg som samiske i Kvæfjord. Slik har det imidlertid ikke alltid vært, og det finnes flere indikasjoner på at området har vært bebodd av en samisk befolkning. Antydninger i diverse skriftlige kilder, spor etter en utdødd sjø­samedialekt samt samiske gårds- og stedsnavn indikerer alle at Kvæfjord kan ha vært et kjerne­område for samisk bosetting fra gammelt av. På grunnlag av flere ulike kilder gir Markussen en oversikt over den registrerte samiske befolkningen frem til 1763. Denne kan oppsummeres i tabellen ovenfor.

Det er registrert en samisk befolkning i Kvæfjord i samtlige kilder mellom 1666 og 1763, som ved første øyekast virker å være lite stabil. Bare gården Våtvoll har konsekvent blitt registrert som samisk. Markussen skriver: «Måten kildens opphavsmann har uttrykt seg på, gir leseren en følelse av at bosettingen var mobil, siden de «holder til», de var ikke bosatt. Også i beskrivelsen av stedene de holdt til på, det upresise «i Skofue», forsterker inntrykket.» På grunnlag av egne undersøkelser konkluderer imidlertid Markussen med at underregistrering av den samiske befolkningen i kildematerialet er den mest sannsynlige årsaken til svingningene og den tilsynelatende ustabiliteten innad i gruppen. En forklaring kan ligge i det faktum at det neppe var noe krav til å registrere etnisk tilhørighet ved nedtegnelsen i de fleste av de eldste kildene som er brukt. En annen årsak kan ligge i at de fleste rydningene ikke ble matrikulert før langt opp mot 1800-tallet. Dermed ble bosettingen der ikke beskattet til vanlig, og de betalte heller ikke noen særskatter. En konsekvens er at de heller ikke ble registrert i kildematerialet. Også resultater av familiekartlegging på grunnlag av kirkeboken som hovedkilde, gir inntrykk av et stabilt samisk samfunn med flere ættledd representert i familiene eller på boplassene alt de første årene etter 1751, da kirkebokens nedtegnelser begynner.

Ved å utføre en interpolasjon kommer Markussen frem til et stipulert samisk befolkingstall for de ulike årene som virker å være mer sannsynlig enn befolkningstallene nevnt ovenfor; som kommer frem i kildematerialet. Markussens stipulerte befolkningstall forutsetter at de samiske rydningene var i kontinuerlig drift, og at det stadig ble flere familier bosatt der.

Markussens egne undersøkelser av ekstraskattemanntallet av 1763, i kombinasjon med kirke­boken og andre kilder, viser også en tydelig underregistrering hos førstnevnte: kun ca. 1/7 av den registrerte samiske delen av befolkningen fra andre kilder var registrert som samiske i ekstraskattemanntallet. Ifølge Markussen utgjør den samiske befolkningen i 1763 ikke 2,7 prosent av den totale registrerte befolkningen, men nærmere 15,8 prosent – noe som støtter opp om Markussens argument om underregistreringer i kildene.

Når det gjelder bosettingsmønsteret i Kvæfjord, er det fram til 1762 ikke registrert noen større endringer for den norske og den samiske befolkningen. De samiske familiene var bosatt på egne gårder, i enkelte tilfeller med norske nabogårder. De samiske gårdene var spredt rundt om i hele Kvæfjord – både i indre og ytre deler. Hovedtyngden var likevel situert delvis i de indre delene av fjordarmene; Austerfjorden og Gullesfjorden , samt delvis i et av de ytre områdene Ytre Aspenes og Molvik . I perioden 1751–1770 skjer det få, men viktige endringer i bosettingsstrukturen: Samiske rydninger kom etter hvert inn i bygselsystemet, og to tidligere samiske gårder fikk både en norsk og samisk bosetting. I tillegg hadde en tidligere samisk gård fått kun norsk bosetting i 1770.

I perioden 1770–1801 har det foregått en del større endringer, især for den samiske, men også for den norske delen av befolkningen. Antallet samiske gårder er redusert – fire av de tidligere samiske gårdene har fått en annen sammensetning i 1801: Tennvassåsen, Indre Aspenes og Moelv har fått en utelukkende norsk bosetting, og Melå er registrert med både samisk og norsk bosetting. Tallet på norske gårder holder seg konstant, for­uten tre gårder registrert som norske i 1770 som får samisk innflytelse i slutten av perioden: Gullholm, Lyså, Elle. Tendensen ser altså ut til å være en samisk flytting til tidligere norske gårder og norsk innflytting i samiske kjerneområder både i Austerfjorden og Gullesfjorden. Det var også norsk innflytting til de samiske gårdene i ytre områder. Fra 1801–1865 har Markussen registrert viktige endringer. For det første har den samiske befolkningen mistet det eneste kjerneområdet i ytterbygda; Ytre Aspenes og Molvika med Haugen hadde i 1865 en utelukkende norsk bosetting. For det andre har gården Storjord utviklet seg til å bli den største samiske gården i Kvæfjord, med over dobbelt så mange familier som den nest største (Våtvoll).

Markussen tar også for seg befolkningsutviklingen i Kvæfjord i løpet av sin undersøkelsesperiode. Mellom 1751 og 1801 skjer det en befolkningsvekst i både den norske og den samiske befolkningen i Kvæfjord. Kirkeboken forteller om et stort fødselsoverskudd i perioden 1751–1770 – med en vekst per år på hele 1,6 prosent. I 1770 var det totalt 958 innbyggere i Kvæfjord; i 1801 var innbyggertallet på 1197 – en økning på 25 prosent. Den norske befolkningen gikk fra 810 til 1030 personer i 1801 – altså en økning på 27,2 prosent. Den samiske delen av befolkningen hadde ikke samme voldsomme økning – de gikk fra 148 personer til 164 i samme periode, en økning på 10,8 prosent. Det nevnte fødselsoverskuddet har delvis forårsaket denne veksten, men det har også vært en viss netto innflytting til prestegjeldet, da i hovedsak en norsk døleinnvandring.

Det er vanskelig å følge utviklingen ut over 1800-tallet med hensyn til den samiske befolkningen i forhold til den norske. Kildene skiller ikke mellom etniske grupper. Generelt sett vokste befolkningen mellom 1801 og 1865 med 77 prosent, og til 1875 med nesten 115 prosent. På grunnlag av den informasjonen kildematerialet gir, samt Markussens egne undersøkelser av samisk tilhørighet blant befolkningen basert på et genealogisk grunnlag, kan hun anslå et befolkningstall for den samiske befolkningen i 1865. Ifølge tellerens egne notater var den samiske befolkningen på 109 innbyggere, eller på 5,2 prosent av den totale befolkningen. Basert på en genealogisk undersøkelse øker denne noe, til 117 innbyggere – eller 5,5 prosent av det totale antallet. Den norske befolkningen var tilsvarende på 1963 innbyggere – eller 1917 hvis sistnevnte metode legges til grunn. Antall innbyggere av interetnisk oppkomst var i 1865 på 41 innbyggere (1,9 prosent) ifølge tellerens egne notater, eller 79 (3,7 prosent) ifølge M­arkussens undersøkelser. Befolkningsveksten var likevel ikke til gode for den samiske befolkningen, den gikk nemlig svært mye tilbake i løpet av denne perioden. Siden det ikke finnes tellinger som skiller den samiske gruppen fra den norske i perioden etter 1801, er det ikke mulig å tallmessig fange de store endringene som har forårsaket nedgangen i den samiske befolkningen på 1800-tallet i forhold til den norske.

2.6 Spor etter samisk bosetting i indre Troms: Mauken–Blåtind

Ingrid Sommerseth (2001) har utført en kulturminnefaglig undersøkelse av områdene rundt Mauken og Blåtind – tilhørende kommunene Balsfjord og Målselv – med mål å sette lys på den praktisk talt ukjente samiske kulturhistoria i området. Den dominerende næringstilpasningen i området har uten tvil vært reindrift, og de fleste kulturminnene som er avdekket, er knyttet til denne i en eller annen form. Med grunnlag i historiske kilder og et rikt arkeologisk materiale (samt feltarbeid med intervjuer og samtaler med informanter) påviser hun en langvarig og sterk samisk forankring til Mauken–Blåtind og traktene rundt; fra 1500-tallet og frem til i dag. Reindriftssamer er imidlertid ikke de eneste som har brukt området, og det er naturlig å ta med i betraktningen relasjonene mellom reindriftsnomadene og andre tilstedeværende grupper: fastboende bumenn, innflyttede døler og kvener i tillegg til etterkommere av de svenske og norske sjø- og reindriftssamene.

De mange arkeologiske sporene som er regi­strert i området, er unike kilder til samisk bosetting og ferdsel, da skriftlige kilder generelt nevner svært lite om dette. I Mauken–Blåtind omfatter slike spor blant annet: gammetufter, gieddier (m­elkeenger) og teltboplasser, groper og anlegg etter store fangstsystemer, graver og røyser samt stier og ferdselsårer. Det er for eksempel regi­strert 137 arraner (rester etter ildsteder) i tilknytning til boplasser. Arkeologiske undersøkelser daterer enkelte til å ha vært i bruk på 1500-, 1600- og 1700-tallet. Disse representerer noen av de e­ldste daterte bosettingssporene etter reindriften i området. Videre er det registrert åtte gammetufter – alle med ulik form og bruksperiode. Tradisjonelt har gammene (goahti) vært knyttet til ulike samiske grupper – både bofaste og de som flyttet mellom boplassene. Det er imidlertid kjent at også innflytta døler og kvener tok opp boformen, gjerne som første generasjons hus og fjøs.

Det finnes også spor etter gamle flyttveier, som strekker seg fra innlandet i Sverige og ut til kysten i Troms. Dessverre er det ikke mulig å datere disse nærmere. Stiene ble etter hvert overtatt av bønder og andre fastboende til ferdselsårer for transport av ved og jordbruksprodukter. Eksempel på en slik ferdselsåre er mellom Davkkajávris (Takvatnets) nordside og langsetter Muselvlia over til Øverli og videre over Guolehisjávri (Indre Fiskelausvatn) til Njárga (Storsteinnes ). Før 1920 var dette en kjent flyttevei og dokumentert i skriftlige kilder av reinbeitekommisjonen av 1913. I Blåtindområdet er det flere kjente flytteveier; en av dem strekker seg fra den sydøstlige enden av Davkkajávri (Takvatnet) over Akselfjellet til Čuonjavuovdi (Takelvdalen). Langs denne stien er det registrert teltboplasser bl.a. ved Roavvegáisi (Falkefjellet) og Vardhaugvatnan.

Innenfor forsvarets skytefelter i Mauken–Blåtind finnes det også spor etter fast bosetting, hovedsaklig lokalisert i dagens utmark der det tidligere har vært teltboplasser og flytteveier. Kulturminnene består i hovedsak av setre med slåtte­jorder, silogroper og tufter etter sommerfjøs og løer. Den fastboende befolkningen bestod i hovedsak av døler, samt noen som kom fra kysten allerede på 1600–1700-tallet, og andre med bakgrunn fra reinnomadismen. Omlegging og overgangen til ekstensiv reindrift, i tillegg til uår på 1800-tallet, medførte at mange reindriftssamer fra svensk side slo seg ned i disse innlandsområdene. Det eldste anlegget etter fast samisk gårdsbosetting ligger i Geinnodatvággi(Akkasæter). Her er det registrert en tuft med rester av tørrmur. Det fantes ingen spor som kunne avdekke hvor gammel den var eller hva den var brukt til, men den ligger i et overveiende reindriftssamisk bruksområde. Det har vært norsk bosetting der tidligst på slutten av 1800-tallet, men sannsynligvis har det vært en samisk boplass der – med teltboplass og gieddier – før den norske bosettingen. Det er nemlig funnet flere gamle teltboplasser i området, i tillegg til at stedet ifølge reinbeitekommisjonen av 1913 er et allerede kjent flytteområde for siidaer som dro videre til Malangshalvøya og de store øyene som Senja, Kvaløya og Ringvassøya. I et intervju utført av Renbeteskommissionen av 1907, kommer det i tillegg frem at området tidligere har vært en fast sommerboplass.

Ved Niillasheimen nord for Geinnodatvággi finnes det flere lokaliteter etter fast samisk bosetting. Området er kalt opp etter Niillas med familie; reindriftssamer som i siste halvdel av 1800-tallet ble bofaste og tok opp husdyrhold. Fra Friis’ etnografiske karter fra 1861 er Niillasheimen markert med to samiske bosettinger (gammer). Videre er det markert tre samiske bosettinger på kartet i Vu­opmegeahči (Skardalen) . Ifølge Friis’ karter bestod hele området med Rimahagieddi (Storjorda), Geinnodatvággi (Akkasæter) og Vuopmegeahči (Skardalen) av samisk bosetting i 1861. Andre aktuelle steder som nevnes, er Hilbertsætra og Roli i Blåtindfeltet. Området har tidligere vært en samisk sommerboplass, men ble etter grensereguleringene og stengingen av reinbeitene i 1921 raskt overtatt av norske bønder. Stedene var svært ettertraktet ettersom de allerede var gjødslet og kultivert. Gården Roli har stor tidsdybde med flere bruksperioder; folkene som bodde der frem til 1950-tallet, var dels av svensksamisk opprinnelse.

En konklusjon man kan trekke på grunnlag av arkeologiske spor og kulturmiljøer i Mauken–Blåtind, er at ofte har det samme landskapet til ulike tider vært benyttet av mennesker med forskjellig kulturell tilhørighet, og kan dermed tilskrives ulik betydning avhengig av kulturelt ståsted. Eksempler på slike steder er: Geinnodatvággi (Akkasæter), vårboplassene på Heijjás (Heia), Finnvegåsen (antakeligvis brukt til korte overnattinger under flyttingen på vårparten), høstplassen ved Skjeftvatnet , sporene etter mer permanent samisk bruk og bosetting i området Hilbertsætra–Stuorra Guolehisjávri (Ytre Fiskelausvatn) , permanente sommer- og høstboplasser ved Návdevággi (Nergårdskaret) datert mellom tidlig på 1500-tallet og 1920, og boplasser og gieddier samt melke­odder ved Mielkejávri (Melkelvvatn). Alle spor tyder imidlertid på at områdene i Mauken–Blåtind har vært brukt av jegere, nomader og fastboende i flere tusen år, og særlig i de siste 500 årene blir historia i området tydelig, noe de tallrike kulturminnene etter den samiske reindrifta vitner om.

3 Samisk ressursutnyttelse og bruk av naturen

3.1 Kystsamisk ressursutnyttelse: Kvæfjord og Ofoten

For Kvæfjords vedkommende er det totalt sett færre kilder som viser det samiske ressursgrunnlaget enn for det norske. Det er likevel mulig å danne seg et inntrykk av førstnevnte, basert på manntall, tingprotokoller og matrikkelutkast. I manntallet fra 1701 betegnes den samiske bosettingen for «Boofinder», noe som synes å sikte til den bofaste, sjøsamiske eller fjordsamiske befolkningen. Denne gruppen opplyses å livnære seg med fangst av fugl, kobber og niser. Man hadde også utstrakt bruk av fjellområdene rundt Kvæfjord, som hadde et stort potensiale for småviltjakt og ferskvannsfiske. Plasseringen av de samiske gårdene ble gjort i områder som ga lett tilgang til disse. Man fisket også på isen enkelte steder. Det generelle heimefisket på havet har også vært viktig, og den samiske befolkningen deltok i sesongfiskerier både i Lofoten, Senja og Finnmark. Endelig ble det også drevet bjørnejakt i stor skala, spesielt i tiårene rundt 1780. Alle bjørneskytterne før 1800 var samiske. De vanligste våpnene var munnladningsgeværet eller bjørnespydet, bjørnemilten – men bjørnen kunne også tas med snare eller bjørnebås. I Kvæfjord virker børsa å ha vært det mest vanlige – og det faktum at samene hadde geværer viser hvor viktig bjørnejakten var for dem.

En annen viktig næringsvei for den samiske befolkningen var smedarbeid. Smedene var viktige for lokalsamfunnet for å få laget og reparert verktøy og utstyr. Den samiske befolkningen drev også med annet håndverk – som produksjon av skaller, øsekar, truger, garn og fiskeangler. Dette var bruksgjenstander som var nyttige for bøndene i området, og som samene solgte til dem. For å lage slike produkter brukte den samiske befolkningen materialer fra skogen som lå i nærheten av boplassene. Dette var nok en utbredt praksis ut over 1700-tallet, som etter hvert førte til konflikter med den norske bondebefolkningen. På slutten av århundret virker det å ha vært et stort press på mange av de ressursene som ble brukt av både nordmenn og samer. Markussen skriver at ut over 1700-tallet minket skogsarealet i hele prestegjeldet, samtidig som myndighetene økte påpasseligheten med allmenningene. For å forhindre rovhogst ble det i 1770 innført en slags rasjonering på «kronens» allmenningsskoger; de som skulle bygge hus eller båter, måtte søke om lov på tinget.

Den overnevnte ressursutnyttelsen var i de fleste tilfellene binæringer for den samiske befolkningen; svært viktige, men i kombinasjon med jordbruk. Fra matrikkelutkastet av 1723 opplyses det om fem samiske familier som bodde på matrikulert jord. Den gjennomsnittlige husdyrantallet dette året var 1,6 kyr, 3 sauer og 3 geiter per familie. Ingen av disse dyrket korn. I sammenligning med den norske befolkningen hadde denne registrerte samiske befolkningen omtrent like mange sauer og geiter i snitt som nordmennene, men bare halvparten så mange kyr. Bare nordmenn hadde hester. I tillegg til de matrikulerte gårdene beregner Markussen seg frem til at det kunne bo mellom sju og elleve samiske familier på uregistrerte rydninger i 1723. Det er imidlertid ikke mulig å finne informasjon om hvorvidt de drev med husdyr eller ikke. Etter hvert ble samene i større grad innlemmet i bygselsystemet. De bygslet sine tidligere rydningsjorder, og levde av den samt av fiske og andre binæringer. I kildematerialet fra 1701 bemerkes det at jorda på de samiske boplassene kvalitetsmessig ikke lå like godt til rette for gårdsdrift sammenlignet med gjennomsnittet i prestegjeldet. Dette kan indikere at binæringene som er nevnt, spilte en avgjørende rolle for den samiske befolkningen. I tilknytning til gårdsdrifta kunne de fleste samiske bostedene nyttiggjøre seg av områder med muligheter for utslått og utnyttelse av andre ressurser som rogn, bregner og bær, samt tang og tare i fjæra som ble sanket som tilleggsfôr til dyra. Det er ikke registrert samisk korndyrking i kildematerialet før 1865. I følge kildene er det heller ikke mange familier i Kvæfjord som har drevet med rein.

Konklusjonen blir dermed for Kvæfjord at hovednæringene for den norske befolkningen var jordbruk og fiske, mens samene i langt større grad brukte utmarka. Utover på 1700-tallet blir det færre forskjeller mellom norsk og samisk levevis, da den samiske befolkningen i større grad også livnærte seg av jordbruk og fiske. Spesielt i de ytre delene der de samiske gårdene Molvika og Aspenes lå, var det nesten ingen forskjell på norsk og samisk ressursutnyttelse. Da folkemengden begynte å øke i prestegjeldet, ble presset på ressursene naturligvis økende. Den norske befolkningen måtte i større grad belage seg på utmarksressurser. Tendensen er at flere og flere utmarksressurser ble fredet, f.eks. egg- og dunvær, og til og med flyndregrunner. I alle tilfellene var det norske oppsittere som søkte om dette. Etter 1800 ser man også at den norske befolkningen tar opp bjørnejakt, som til da hadde vært en samisk næring. Alt dette førte til større press på de samiske ressursene. Men selv om de samiske gårdene var generelt sett på dårligere grunn enn de norske, kan ikke Markussen finne noe som tyder på at den samiske befolkningen opplevde presset sterkere enn den norske delen, for hele prestegjeldet sett under ett.

Sjøsamisk ressursutnyttelse i Ofoten behandles i Knut Kolsruds klassiske verk Finnefolket i Ofoten fra 1947. Ifølge Kolsrud hadde den sjøsamiske befolkningen i Ofoten februk som hovednæring; med storfe, får, geiter og hester som de vanligste dyrene. Av de enkelte skyldsetningsforretningene på 1760-tallet kommer det frem at i Herjangen lå gjennomsnittet per gård på 7–9 storfe og 16–20 småfe. Skjomen og Beisfjorden hadde ikke riktig så høye tall, med 5–8 storfe og 12–13 småfe per gård. En grunn til dette er delvis ulike naturlige vilkår, samt at de av den grunn fokuserte mer på håndverkssysler i Skjomen og der omkring og ikke så mye på februk. Det viser seg å være vanskelig å si noe om hvorvidt det norske og det samiske februket oppviste store forskjeller. Størrelsen på husdyrholdet virker heller å være avhengig av gårdens beliggenhet og dens naturlige vilkår enn på etniske forskjeller. I ytre Ofoten virker det norske husdyrholdet å være gjennomsnittlig større enn det samiske, men når en kommer til indre Ofoten, er gruppenes husdyrsbestand likeverdig. Spesielt gjelder dette i Herjangen, der sjøsamenes gårder var fullt på høyde med de norske. Det kan imidlertid virke som om den norske bosettingen har klart å fått tak i de beste gårdsplassene, slik at de av den grunn muligens kan ha hatt en større husdyrbestand. Det var kanskje også på grunn av dårlige vilkår på gården at de sjøsamiske dyreeierne flyttet kyrne til sommersetre om sommeren. Dette var ikke noe som nordmenn drev med.

Mens februk var primærnæringen, var åkerbruket sekundært for stort sett hele den bofaste befolkningen i Ofoten. Som Kolsrud skriver er området situert i den klimatiske yttergrensen for datidens åkerbruk, noe som gjorde at korndyrking ikke var en prioritert syssel. En stor del av «finnerydningene» lå imidlertid også på jord som ikke egnet seg til korndyrking. Det åkerbruket som eksisterte, var karakterisert av et primitivt høstingsjordbruk, med spredte åkerlapper der det passet. Ifølge matrikkelen av 1667 var utsæden på de samiske rydningene i Herjangen, Beisfjord og Skjomen på 23 tønner og én fjerding, noe som er påfallende mindre enn for de norske gårdene. Igjen påpeker Kolsrud at dette kan være en ulikhet som er basert på den geografiske plasseringen av de enkelte gårdene. Det er ikke grunnlag for å spore vesentlige forskjeller totalt sett mellom norske og samiske gårder når det gjelder korndyrking. Når vi kommer til midten av 1700-tallet, er det tydelig at sjøsamenes åkerbruk har gjennomgått en betydelig utvikling. I 1760 var utsæden på 31 tønner hos de 13–14 skyldsatte samiske oppsitterne. I tillegg kommer gårder som ikke var skyldsatt. Dette er paradoksalt, siden det skjer på den tiden da de samiske gårdbrukerne mister sine beste plasser til den norske befolkningen. Det kan virke som om de ble tvunget til et mer sedentært liv, samtidig som de måtte dyrke jorden mer effektivt.

Sjøsamene i Ofoten livnærte seg også av andre binæringer ved siden av februk og et lite åkerbruk, ikke så ulikt sjøsamene i Kvæfjord. Hjemmefisket var viktig, og det var sei som var den fremste bruksfisken i maten, spesielt om sommeren. Torsk og sild ble ofte solgt. Fiske etter laks virker å være en særegen samisk næring, spesielt i Skjomen, i tillegg til annen ferskvannsfiske. Man fanget også håkjerringer for tranens skyld. Tran av torskelever var også en viktig del av sjøsamenes kosthold. Det ble i tillegg fanget niser, men større sjødyr enn dette var neppe jaget ofte av samene ut på 1700-tallet. Hvor stor betydning jakt har hatt for akkurat den sjøsamiske befolkningen (eller andre grupper) er vanskelig å si konkret. På 1700-tallet fantes det for eksempel ikke spor etter børser hos sjøsamene, men hos markesamene var dette et vesentlig innslag. Det kan tyde på at jakt ble bedrevet i større skala av andre samiske grupper i området. Sjøsamene var imidlertid involvert i fangst av bjørn og rev, samt oter, røyskatt og ekorn – uten at man kan si noe nærmere om hvilket omfang dette hadde. Flora og fauna i utmarka/fjellet var uten tvil viktige binæringer; som ekstrafor til dyra sanket man også her løv, tang og tare. I skogen hentet man ved til brensel og husinnredning, og ikke minst til båtbygging, som er en næring som er knyttet spesielt til den sjøsamiske befolkningen. Det er kjent at denne gruppen lagde diverse båter som de solgte. Også for Ofotens vedkommende later smedarbeid til å ha vært en særegen samisk næring.

3.2 Kombinasjonsbruk hos den markasamiske befolkningen

Den markasamiske befolkningen levde av en kombinasjon av jordbruk, fehold, fiske, reindrift og utmarksnæringer av diverse slag – der hver enkelt næring kunne spille mindre eller større roller alt etter hvordan forholdene lå til rette. For den m­arkasamiske befolkningen er det altså kombinasjonen av næringene som er karakteristisk, og ikke en enkelt næring, som skiller seg ut som viktig.

Ifølge Minde bestod åkerdriften tradisjonelt av bygg og poteter, som var vanlig også ellers i nordnorske kystbygder. Til sammenligning med den samiske befolkningen dyrket norske brukere ca. 30 prosent mer bygg, på tross av at førstnevnte utnyttet de mulighetene som gårdene ga seg. Det samme gjelder for potetdyrkingen. Det tyder på at bygg og poteter var mindre viktig i det samiske kostholdet enn i det norske. Minde mener også at samiske gårders størrelse la begrensninger på slike avkastninger. T.O. Andersen finner samme tendens for sine undersøkelsesområder Nipen/Kjønna og Sandemark/Øyvann. For begge områder skjer det også en prioritering av potetdyrking etter 1875, på bekostning av korndyrkingen. Risikoen for dårlige avlinger var betraktelig mindre med potetdyrking sammenlignet med bygg. Ifølge Andersen virker åkerbruket generelt sett å ha vært mer prioritert i Nipen og Kjønna, enn for Sandemark og Øyvann. Sistnevnte hadde til gjengjeld større fokus på reindrift. Dette illustrerer hvor viktig naturlige vilkår er for næringstilpasningen.

Husdyrholdet var i følge Minde i hovedsak basert på ku, sau og geit. Enkelte gårder kunne også ha hest, som man kunne dele på å bruke med andre hushold. Sammenligner man de vanlige husdyrene, var omfanget mindre på samiske gårder enn på de norske. Legger man imidlertid til reindriften, blir forskjellen nesten utjevnet. T.E. Johansens undersøkelser fra området tyder på at det var forskjeller på samisk og norsk husdyrhold, både når det gjelder omfang og sammensetning av husdyrbestanden – med klareste forskjell at samene drev med rein og bare nordmenn drev med gris. Det var også størst antall hester på gårdene i markebygda – sannsynligvis som følge av et større behov for transport enn det de mer kystnære gårdene hadde. Fra 1865 til 1875 skjer det en endring i husdyrbestanden. Det skjer en utjevning i størrelsen av denne mellom samiske og norske brukere – mye på grunn av at den norske husdyrbestanden minker i perioden. Hovedgrunnen til dette mener Johansen å finne i et økt fokus på fiskeriene, som opplevde en oppsving i 1860- og 1870-årene, på bekostning av det generelle dyreholdet. Om dette gjelder for den samiske befolkningen i områdene Nipen/Kjønna og S­andemark/Øyvann, stiller Andersen spørsmål ved. Også her går dyrebestanden ned i forhold til den sterke økningen i hushold, men det gjør samtidig deltakelsen i fisket også. Hans undersøkelser tyder på at omfanget av registrerte fiskere i begge undersøkelsesområdene har gått ned fra 1865 til 1875. De som fortsatte med fiskeriet, var de som hadde gjort det tidligere, ellers var det ingen nyrekruttering. For å oppveie for den sterke befolkningsveksten – og samtidig som en følge av den – har andre næringer blitt prioritert, mener Andersen. Den store ekspansjonen som tok til i denne perioden, brakte med seg mennesker som heller fokuserte på reindrift som næringsvei. Reinen som de «nyetablerte» hadde med seg, ble en viktig del av energidekningen for både den tilflytta og den tilstedeværende befolkningen i markebygdene. Reindriftssamene som slo seg ned i markebygda fra 1865 til 1875, forandret ikke umiddelbart sin næringsvei til jordbruk, fehold og fiske, men fortsatte med fokus på reindriften – enten stasjonært på Stuorranjárga og Iinnasuolu eller grenseoverskridende. Dette skapte ringvirkninger for resten av samfunnet i markebygdene.

Fisket spilte likevel en viktig rolle for de fleste hushold, både norske og samiske – både heime­fisket og sesongfiskerier i Lofoten og Finnmark. Johansens undersøkelser tyder på at samene drev med fiske i like stor grad og kontinuitet som nordmennene, og at økonomien i markebygda, i like stor grad som ved kysten, var tilknyttet sjøen. Det var heller ikke uvanlig at samene drev fiske med egeneide båter. Minde skriver at den hevdvunne retten som innlandssamene hadde fra gammelt av til sjøfiske fra midten av 1700-tallet, ble overtatt av den nye gruppen markesamer. Dels lå bruk av havets ressurser dem «i blodet», og dels var denne retten kodifisert i lappekodisillen, slik at ikke bare de norske markasamene, men også de svenske reindriftssamene på 1800-tallet hadde rett til å fiske i sjøen. Sett i lys av dette perspektivet, mener Minde det ikke er rart at norske og samiske fiskere var like godt representert på havet.

Utmarksnæringen har lange tradisjoner blant markasamene, og har spilt en varierende rolle for ulike hushold: For noen hushold kunne utmarksnæringene i perioder være en nødvendighet for å klare seg, mens for andre, mer velstående markasamer fungerte disse ressursene som en biinntekt. Både bofaste og grenseoverskridende reindriftsutøvere nyttiggjorde seg av utmarka i området. Bjørnejakt var en spesialisert gren innenfor utmarksnæringene, som personer fra markebygdene utøvde. I 1846 ble det fastsatt skuddpremie på bjørnen, og slike tiltak fra det offentlige skapte rom for at dette kunne bli en bi- eller hovednæring for mange i markebygdene. Ut over på 1900-tallet førte dette til at jaktgrunnlaget var borte fra området, og bjørnejakten opphørte dermed.

På bakgrunn av intervjuer med personer fra markebygdene som er født mellom 1896 og 1915, trekker Andersen linjer tilbake til slutten av 1800-tallet rundt bruken av utmarka. I skogen var det vanlig å hogge på privateide eiendommer eller teiger, sjelden til egen bruk, men som favneved for salg. Egen vedbeholdning kunne for det meste bestå av torv og kvister. Torv stukket fra myrene var en viktig del av brenselet. Den ble hentet om våren og lå til tørk i torvsjåer hele sommeren. Ifølge et intervjuobjekt kan det virke slik at det på 1800-tallet var fritt frem for å hente torv i myrene, mens man etter befolkningsveksten ut på 1900-tallet måtte gjøre dette på egeneide/privateide myrer. Ellers brukte man skogressurser til å lage kopper, spader og andre produkter av trevirke. Man solgte også disse. Det var vanlig at når mennene dro på sesongfiskeriene, hadde de med seg produkter som de solgte. Videre ble sennagress sanket på sommeren og tidlig på høsten i slike mengder at det holdt ut vinteren. Dette ble brukt til kommager og bonster (madrasser). Syregress var en matressurs som ble sanket om forsommeren, og kokt, syltet og lagret for senere anledninger. Kvann ble tørket og brukt til dyremedisin. Man drev også med småviltfangst: Om vinteren ble blant annet rype, hare og orrfugl fanget i snare. Om sommeren ble i tillegg rev, jerv og ender skutt med gevær. Jakt med gevær kunne også forekomme vinterstid, men da var snarer mest brukt. Mye av småviltet ble solgt. Man plukket også bær i høyfjellsområdene knyttet til markebygdene: tyttebær, blåbær og multer. De to førstnevnte sorter til eget bruk, mens multebær ble solgt. Ferskvannsfiske var en sentral del av utmarksinnkommet hos mange markasamer. Betydningen varierte fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Fisken ble som regel brukt selv, men fikk man et overskudd, kunne dette selges til folk ved kysten.

Regionen rundt Stuorranjárga og Iinnasuolu har gjennom hele undersøkelsesperioden 1860–1920 vært tilholdssted for en stasjonær og grenseoverskridende reindrift. Den stasjonære reindriften oppholdt seg året rundt i kystlandskapet på Stuorranjárga og Iinnasuolu. Dette var en stasjonær og helårig drift, som holdt til i høyfjellet om sommeren og nærmere sjøkanten vinterstid. Denne gruppen hadde imidlertid god kontakt med familie og slekt på svensk side, som drev grenseoverskridende reindrift. Derfor var det ikke uvanlig at de stasjonære reindriftssamene i perioder måtte føre reinen over til svensk side, hvis tidene var dårlige ved kysten. Samarbeidet med de grenseoverskridende reindriftsutøverne førte også til praksisen med «sytingsrein» – der de stasjonære reindrifts­eierne sendte med reinen sin til Sverige med de grenseoverskridende reindriftsutøverne. I mange tilfeller var det antakelig vanskelig å skille mellom den stasjonære og den grenseoverskridende reindriften. De kunne mange ganger gå inn i hverandre, der stasjonære reinflokker ble sendt over til Sverige for å beite, samtidig som flokker fra S­verige i (dårlige) perioder kunne overvintre og få et stasjonært forhold til kystlandskapet. Sistnevnte kunne for eksempel skyldes dårlige beiteforhold på svensk side, eller at det kom så mye snø at overflytting fra sommerbeitet var umulig. For reindriftsutøverne kunne dette åpne for nye næringsveier i perioder i markebygdene, blant annet er det kjent at tømmerhogst var en mulighet i slike tilfeller. Slike forhold gjør det også vanskelig å skille mellom hvem som er reindriftsutøver og hvem som er gårdbruker – dette gjelder spesielt i tiden 1860–1920 med økende ekspansjon og introduksjon av nye næringer. Det var mange i den samiske befolkningen som tidligere hadde drevet med reindrift, og som nå befant seg i en mellomposisjon, der de lett kunne forandre næringen. Det faktum at de bofaste samene også hadde kunnskaper om reindrift, gjorde det like enkelt for dem å drive med reindrift i en eller annen form, i mindre eller større skala – som hjelp eller som reineiere. Man hadde med andre ord en stor fleksibilitet i næringsinnkomme i markebygdene.

Markasamene som hadde sytingsrein, hadde mulighet til å sende dem med to typer flokker: de grenseoverskridende eller de stasjonære. Å sende sytingsreinen med de grenseoverskridende reindriftsnomadene innebar at de oppholdt seg i området Stuorranjárga på sommertid, som igjen ga eierne av sytingsreinen mulighet til å ta vare på egen rein. Mange markasamer må av denne grunn derfor kunne betegnes som periodevise reindriftsutøvere. I tillegg tok mange av de fastboende selv del i flyttingen av egen sytingsrein over til svensk side om høsten, for deretter å overlate dem til andre flokkeiere. Når de så kom til markebygdene, var det tid for å drive med andre næringer (sesongfiskerier), til det igjen på våren var tid for å dra til svensk side for å hjelpe til med vårflyttingen. Graden av deltakelse for de fastboende markasamene varierte antakelig etter hvor prioritert sytings­reinen var i det aktuelle husholdet. De som hadde lite rein, overlot nok i større grad driften til de som tok imot sytingsreinen. På bakgrunn av overflyttingslistene kan det virke som at det var svært uvanlig at markasamiske hushold i perioden hadde over 150 sytingsrein. Videre virker det prosentvise forholdet mellom egeneid rein og sytingsrein i flokkene å være relativt stabilt gjennom det meste av undersøkelsesperioden. Oppgangs- og nedgangstider innenfor reindriften fikk dermed konsekvenser både for de grenseoverskridende reindriftsutøverne og de fastboende – man kan nok strekke seg så langt som å si at den grenseoverskridende reindriften var en av faktorene som la hovedpremissene for innretningen av den markasamiske næringskombinasjonen.

På begynnelsen av 1900-tallet hadde reindriften fått et minkende omfang, på grunn av flere faktorer som andre næringers inntog, reinbeitekonflikter, statlige reguleringer og fornorskning. Jordbruk og fiske fikk etter hvert mer sentrale roller innen den markasamiske kombinasjonsnæringen, mens reindriften så ut til å forsvinne. I løpet av 1800-tallet skjer det en ekspansjon i den norske befolkningen i området, som blant annet skapte hindringer for reindriftssamenes tradisjonelle bruk av beitelandskapet. Den nye bosettingen gikk ofte på tvers av reinflytteveier, samlingsplasser etc. som reindriftsutøverne hadde på sommerbeitene, noe som ikke uventet skapte konflikt mellom de ulike befolkningsgruppene. De tradisjonelle bruksområdene til reindriftssamene ble ikke lenger ansett som deres, men ble plassert i norske nybyggeres hender. Dette vanskeliggjorde reindriften i området. Det hele ble forverret av vanskelighetene med å holde reinen borte fra de nye norske inn- og utmarkene, der de tidligere hadde beitet. Slike reinbeitekonflikter kom ofte opp i offentlige instanser. Reindriften kunne ikke forvente seg noen støtte hos norske myndigheter – spesielt ikke den grense­overskridende reindriften som ble ansett som svensk bruk av norsk mark.

Norske myndigheters negative holdninger til næringen førte etter hvert til flere statlige reguleringer, som bidro til å fortrenge den samiske reindriftsutøvelsen i Sør-Troms og nordre Nordland. I 1883 kom felleslappeloven, som var en felles lov for Norge og Sverige som omhandlet reindriften sør for Finnmark. Myndighetene mente at et strengere regelverk måtte til for å beskytte den ekspanderende norske jordbruksbefolkningen. Loven innebar blant annet at reineierne innenfor de nyoppretta distriktene hadde felles ansvar for skade som ble forvoldt på andres eiendom i distriktet. Med unionsoppløsningen i 1905 ble reindriften en brikke i den maktpolitiske kampen mellom Norge og Sverige. Norske myndigheter ønsket å forhindre all svensksamisk reindrift på norsk side, og brukte blant annet sosialdarwinistisk tankegang i sine argumenter. Den reindriftssamiske næringen og det samiske samfunnet generelt led under slike holdninger. I 1908 kom en forlengelse av felles­lappeloven, som forbød sytingsforhold blant fastboende samer. Forhandlingene mellom Norge og Sverige endte i reinbeitekonvensjonen av 1919 – som ble satt ut i praksis i 1923. Da fikk man et totalforbud mot svensksamisk reindrift på Stuorra­njárga og Iinnasuolu, og det var bare den stasjonære reindriften som fikk lov å fortsette. En kombinasjon av alle disse faktorene førte etter hvert til at reindriftens rolle i den markasamiske kombinasjonsnæringen forsvant.

3.3 Relasjoner mellom menneske og territorium

I. Sommerseths utredning for Mauken–Blåtind-f­eltet i Indre Troms kommer inn på relasjoner som menneskene hadde med naturen; hvor viktig territoriet var både i reindriften og som markør på tro, tradisjon og tilhørighet for befolkningen. Et landskap kan ha kulturelle verdier selv om man ikke nødvendigvis finner fysiske spor etter en slik bruk. Man har såkalte «naturskapte» kulturminner, som bl.a. omfatter det mytiske landskapet, de hellige fjellene og sieidiene. Det finnes mange historier knyttet til karakteristiske steinformasjoner som tolkes som levende vesener (jordiske og over­naturlige) som av en eller annen grunn er blitt forstenet – for eksempel noaider, bjørner, reinflokker og stalloer. Slike steder trenger ikke være knyttet til religiøs praksis.

På offerplassene stod det ofte sieidier av stein. Disse var som regel naturformet, med merkelige formasjoner som lignet fugler eller mennesker, og med sine bestemte plasser som ikke kunne flyttes på. Sieidiene har en kraft som gir spesiell lykke under fiske, jakt fangst og reindrift. Det var gunstig for eksempel å ofre med å smøre blod og fett fra reinen eller ofre reinhorn og mynter. Kystsamene kunne likeledes smøre fiskefett og ofre fiskebein for god fiskelykke. Sieidiene ligger ofte ved steder der det var rike fiske- og jaktområder. De fungerte også som veimerker for reindriftssamene langs flytteveiene, eller som topografiske punkter for fiskere i fjorden. Etter kristendommens inntog i det samiske samfunnet fikk sieidiene en annen posisjon. Selv om man ikke lenger bar offer til dem, hadde mange en forestilling om at de fremdeles hadde en kraft som kunne påvirke den daglige tilværelsen. De måtte derfor ikke forstyrres, ødelegges eller føres bort. I Mauken–Blåtind er det registrert flere sieidier. De fleste har folk ennå kjennskap til, gjennom sagn, myter og fortellinger.

Det var ikke bare slike kulturelle og kosmo­logiske relasjoner samene i Mauken–Blåtind hadde med naturen. De nyttiggjorde seg av den til det praktiske liv også. Det finnes ennå i dag et ukjent antall láhpa/hellere (utoverhengende steinblokk med hulrom under – til bruk som ly eller som skjul under jakt), bergutspring og steinformasjoner som blir benyttet, og som folk har en historie til. Andre topografiske forhold og naturformasjoner som trange daler, fjellkløfter, berg og steinutspring, kan ha vært brukt som ledeveier og stengsler for jakt, eller som veivisere og veimerker. Videre har bygningsmaterialer og de fleste redskaper tradisjonelt blitt laget av tre, never, horn, skinn og ull – alt hentet fra naturen i en eller annen form. Man bygde for eksempel goahti – gammen – av bjørk, never, torv og stein. For å lagre mat over lengre tid ble de ulike melkeproduktene, kjøtt og fisk lagt på kjølige steder – i matgjemmer. Disse var ofte laget rundt urer og bergsprekker. Spesielle landskapsformasjoner har fungert som retningsvisere og landemerker og er kjent den dag i dag – og er på den måten med å skape en kontinuitet mellom generasjonene, mellom mennesker og naturen på tvers av tiden. På godt synlige topper og berg­utspring finner man retningsmerker i form av mindre steinblokker og varder – som fungerte som veivisere og som kjennemerke på et bestemt område, landskap eller reindriftsgruppe.

4 Det rettighetshistoriske feltet

4.1 Den sedentære bosettingen

Det er mye som tyder på at den sjøsamiske befolkningen i Sør-Troms og Nordre Nordland hadde særegne privilegier knyttet til seg, den såkalte fi­nneodelen . Knut Kolsrud (1947) beskriver finne­odelsinstituttet slik det fremstod for sjøsamene i Ofoten som et gammelt privilegium, visstnok gitt til samene her fra en kong Håkon i eldre tid. Disse frihetene innebar for det første at sjøsamene slapp å betale bygsel for jorden, slik systemet var ellers. For det andre slapp de å betale landskyld eller landbohold. Til gjengjeld måtte sjøsamene betale særegne skatter – såkalt sjøfinneskatt og leding – i tillegg til tiende. Disse avgiftene var imidlertid betydelig mindre enn de vanlige jordavgiftene. Den priviligerte statusen som sjøsamene hadde, var knyttet til dem som etnisk gruppe og fulgte ikke med selve rydningen. Ifølge Kolsrud var det ikke meningen fra myndighetenes side å tilstå dem en virkelig eiendomsrett over rydningene – og dermed rett til salg. Den sjøsamiske befolkningen hadde imidlertid ifølge Kolsrud en annen oppfatning av eiendomsretten, og på grunnlag av den hevdvunne bruksretten anså de rydningene sine som odelsjord.

Med et økende befolkningstrykk, denne nye oppfatningen av eiendomsretten samt at det fortsatt var ledig jord i innfjordene, var konsekvensen ubønnhørlig salg. Allerede i slutten av 1600-årene var myndighetene blitt oppmerksom på at det foregikk en ureglementert omsetning av såkalte «finnerydninger». Den første tiden etter handelen virker samene imidlertid å ha leid jorden av de nye kjøperne. Da befolkningspresset ble større, begynte den norske befolkningen å se seg om videre innover i fjordene. Oppfatningen var at de som ervervet seg jord her inne, ville bli selveiere og dermed slippe de vanlige jordavgiftene. Det skulle imidlertid ikke gå slik – selv om nordmennene hadde kjøpt en del av disse rydningene, kunne ikke myndighetene anerkjenne verken samer eller andre gruppers eiendomsrett over dem. Norske oppsitteres finnerydninger ble ikke betraktet som odelsgods, men som bygslet gods, slik at oppsitterne måtte betale landskyld og landbohold. Når de norske brukerne falt fra, hadde samene anledning til å få dem igjen. Videre skulle fogden straks en finnerydning var forlatt, oppby den på tinget. Hvis ingen fra den samiske befolkningen meldte interesse for jorden etter tredje gang på tinget, kunne den selges til norske bønder som vanlig bygselgård og matrikuleres. Hvis samene var interessert i jorden etter den var blitt bygslet, måtte de også svare landskyld. Ifølge K­olsrud ble stadig flere øde finnerydninger oppbudt på tingene og deretter overtatt av norske oppsittere. I 1760 ble, som følge av en ordre fra Kammerkollegiet av 31. mars 1759, de gjenværende finnerydningene, som var drevet av den sjøsamiske befolkningen i Herjangen og Beisfjord, skyldsatt på lik linje med norske gårder.

Henry Minde (2000) skriver at etter opphevingen av finnerydningsinstituttet på slutten av 1700-tallet var den formelle eiendomsretten for de sjø­samiske oppsitterne avklart i den forstand at de nå var fullstendig integrert i statens og det norske eiendomsmønsteret. Men hvordan var situasjonen for den økende gruppen reindriftsnomader som etter hvert intensiverte sitt husdyrhold og åkerbruk «oppe i marka»? Man skulle kunne forvente stor motstand mot den endrede samiske bruksformen, men forbausende nok er tingbøkene fra 1700-tallet tause om en slik motstand. Det er bare i den samiske fortellertradisjonen at konflikter har blitt knyttet til boplasser på selve Stuorranjárga. Den vitner i alle fall om en utbredt kollektiv oppfatning blant samene i ettertid om at de var blitt motarbeidet av norske oppsittere da forfedrene slo seg ned i bygda. Det må ha vært mye som aldri ble tatt opp på tingene og som man i dag er avskåret fra å vite noe om, annet enn gjennom usikkert tradisjonsstoff.

På tross av konflikter med den norske befolkningen, ble den samiske bosettingen i markebygdene likevel på sikt godtatt. Minde beskriver tre hovedgrunner til dette: For det første ble ikke utmarka nødvendigvis mer verdsatt sett med oppsitternes øyne – dette på tross av en økende befolkningsvekst og press på ressursene. Det var snarere slik at bøndene langt på vei anså at ressursene der alt var ødelagt på grunn av kronisk overutnytting av fellesressursene, og dermed var det ikke noe tap at den samiske bosettingen holdt til her. For det andre holdt den samiske markebosettingen delvis sted i en gråsone som oppsitterne mente var gårdens utmark, og som embetsmennene hevdet tilhørte staten. De norske gårdbrukerne forsøkte omkring midten av 1800-tallet å hevde eiendomsrett ovenfor den samiske bruken i gråsonen. De nådde likevel ikke fram i rettssystemet fordi de støtte på embetsmenn som var blitt stadig ivrigere i å forsvare statens eiendomsinteresser. Disse m­arkegårdene ble i første omgang skyldsatt, og samene måtte begynne å betale bygselavgifter. For det tredje synes de stadig mer bofaste marka­samene ganske enkelt å ha blitt fanget opp av det norske skatte- og avgiftssystemet, slik de omkring Nipen, Blåfjell og Øyvatnet omsider ble på 1860-tallet. Det norske eiendomssystemet var på vei til å bli tredd ned over det som ennå måtte være igjen av den samiske hjemtilhørigheten.

Som de norske gårdene fikk også de samiske etter hvert selveiere fra midten av 1800-tallet. I Evenes ble Osmarka solgt i 1836, Myrnes i 1842 og Sørkvifors i 1883. Snubba var også statens eiendom og solgt til oppsittere rundt midten av århundret. De samiske gårdene som var ryddet i statsallmenningene, ble selveiere i perioden fra 1850-tallet og frem til andre verdenskrig. Mange av samene ble husmenn under norske jordeiere på 1800-tallet. Det innebar at brukerne måtte yte leie for jorda til eierne, vanligvis i form av arbeid eller penger. På tross av begrensede muligheter for å utvikle salgsjordbruket ble det en sterk ekspansjon og etablering av nye gårdsbruk i markebygdene. Svært mange samer etablerte seg som selveiende gårdbrukere i markebygdene rundt det siste århundreskiftet. Brukerne i Sandemark kjøpte jord av gårdeierne, og nye bruk ble utskilt helt fram til 1911.

Ifølge Tore E. Johansen (1995) var tallet på selveiende samiske bønder i 1865 på 38,6 prosent, mens i 1875 hadde tallet økt til 48,8 prosent. I år 1900 hadde imidlertid andelen minket noe, til 46 prosent. Generelt sett er andelen selveiere noenlunde likt for samer og nordmenn, om lag halvparten av hovedpersonene var etter hvert selveiere. Tendensen er at man ser en økning i selveiere blant den samiske befolkningen, mens den norske befolkningen har en økning i antall arbeidere blant hovedpersonene. Ut fra dette ser det ut for at det var lettere for samene å komme i de tryggeste kategoriene når det gjelder forholdet til jord. Det synes som om jordbruket i markebygdene hadde en større evne til å absorbere en økende befolkning enn kystbygdene. Det faktum at den samiske befolkningen gikk over til å bli selveiere hadde innvirkninger på deres forhold til den norske befolkningen. Når samene fikk eiendomsretten til jorda på lik linje med de norske, kan det virke som om konfliktene mellom dem ble dempet, og motsetningene ble etter hvert utjevnet. Den samiske befolkningen kan i visse tilfeller se ut til å ha fått sterkere rettigheter som selveiende bønder.

4.2 Reindriftsnomadismen

Som Minde (2000) skriver er det påfallende hvor lite den dansknorske øvrigheta og det norske bondesamfunnet visste om hva som som foregikk «på fjeldet». Da allmuen fikk spørsmål om dette i 1744 på sommertinget i Astafjord, svarte de: «... at bøndene ikke haver vanket tilfields og altså ikke veed hvad ret fieldfinnerne har til et eller annet field og ikke veed hvor langt de omspurte fieldalmindinger strækker sig nedd mot bøyden ...». Tingprotokollene som er bevart for Astafjord fra og med 1723, viser med all tydelighet at det var nokså tilfeldig om samene «i marka» ble trukket inn i det norske rettssystemet, og at embetsmenn visste svært lite om det reinnomadiske samfunnet. Ifølge Minde er det også mye som taler for at det fra gammelt av har eksistert en egen type samisk voldgiftsnemd, som i en eller annen form fortsatte med de læstadianske predikantenes konfliktdempende formaninger og personlige veiledninger.

Reindriftsnomadene måtte i prinsippet svare en såkalt «lappeskatt» til de norske myndighetene for bruk av norsk territorium. Ifølge Kolsrud (1947) ble denne skatten betalt i naturalia i form av reinkalvskinn, ekornskinn eller fjær – og enkelte ganger fisk – og ble innkrevet på en tilsynelatende tilfeldig måte, i hvertfall i Herjangen og Skjomen, der navn på de ulike skattende reindriftsutøverne varierer stort fra år til år. Videre var det slik at rein­driftsnomader med vinterbeite i Sverige (de såkalte «østlapper» etter Schnitlers betegnelse) skulle betale kjøpskatt, mens de nomadene som holdt seg på norsk side året rundt (Schnitlers «vestlapper»), skulle betale vanlig lappeskatt.

Kolsrud skriver videre at det formelle kravet på en lappeskatt til staten etter hvert gikk i forfall. Da major Schnitler kom til Ofoten i 1743 i anledning arbeidet med grenseeksaminasjonene, var situasjonen slik at de svenske reindriftssamene hvert år brukte fjellstrekningene som etter hans oppfatning var norsk område, uten å svare avgift for det til kronen. Schnitler skal ha blitt opplyst om at når denne gruppen nomader kom ned til Skjomen for å drive handel, pleide de å betale kjøpskatt. Skatteinnkreveren, den såkalte «lappelensmannen», tok fra hver av dem etter deres vilkår: et reinkalvskinn eller en reinost til verdi av 4 skilling fra fattige samer, og fra de mer velstående 2 reinoster eller et par reinsko til en verdi av 8–12 skilling. Derimot virket det ikke som om de betalte lappeskatt for bruk av området slik de gjorde andre steder – for eksempel i Tysfjord. Schnitler fant dette urimelig; på grunnlag av opplysninger han hadde fått i Tysfjord, kom det etter hans mening fram at de grenseoverskridende nomadene hadde betalt lappeskatt også i Ofoten. Det var dermed både juridisk og historisk berettiget at de skulle fortsette med dette.

Schnitler fikk etter hvert satt i gang en ordning med lappelensmenn, som skulle kreve inn skatten, samt lappeting. På tinget skulle de grenseoverskridende nomadene som oppholdt seg i Ofoten, betale en kontingent til kongen. Her skulle det også ordnes opp i rettslige tvister, og de fikk også holdt markedene på et visst tid og sted. Sorenskriveren skulle være til stede på disse tingene for å avgjøre forefallende saker. For dette måtte nomadene betale skrivertoll, riktignok bare halvparten av hva den bofaste befolkningen betalte, siden de oppholdt seg i området kun halvparten av tiden. Den fremste oppgaven til lappelensmennene, for­uten å overvåke at det ikke ble gjort skade på skog og mark, var å undersøke distriktene og etter det utstede bygselsedler til de nomadene som drev sine reinsdyr på den norske siden av fjellryggen.

Denne skatteoppkrevingen hadde varierende resultater, og etter 1749 betjente ikke lenger lappelensmennene i Ofoten sine verv. Ifølge Kolsrud er Schnitlers ordning med lappeting og forsøket på å bygsle nomadene til visse fjell, nyordninger som ikke kan belegges historisk i Ofoten. De grense­overskridende nomadene med tilknytning til prestegjeldet hadde ikke pleid å betale lappeskatt, unntatt i tilfeller der de ble i Ofoten vinteren over. Schnitlers underliggende hensikt med dette initiativet må sees i sammenheng med hans egentlige oppgave, grenseeksaminasjonen, som skulle ende i en fastsatt grense mellom Norge og Sverige. Meningen var nok, ifølge Kolsrud, at bygselplikten knyttet til de fjellene som nomadene brukte til sommerbeite, skulle tjene til bevis for at områdene var i norsk besittelse.

Ut fra sitt arbeid med grenseeksaminasjonen kom Schnitler også frem til at reindriftssamene hadde behov for beskyttelse av beite- og flyttevegsområder på begge sider av den planlagte grensa. Det resulterte i lappekodisillen av 1751, som er det eldste lovdokumentet i Norge som direkte omhandler samiske rettigheter. I tillegg var dokumentet et grensetraktat mellom Sverige og Norge for å avklare rettssituasjonen for samene som bodde i innlandsområdene. Sommerseth (2001) beskriver tre vesentlige momenter i kodisillen: De samiske områdene skulle beskyttes mot skadevirkning av grensedragninga, den samiske befolkningen skulle garanteres rettigheter som de hadde fra tidligere av, samtidig som de skulle sikres nøytralitet i tilfelle væpna konflikter. I senere tid er lappekodisillen karakterisert som samenes «Magna Carta». Den er som traktat inntil videre satt til side av de mer presise bestemmelsene i reinbeitekonvensjonen av 1972 mellom Norge og Sverige. Lappekodisillen som dokument er likevel ikke opphevet, og dette betyr at en ikke kan lage lover som gir mindre rettigheter enn kodisillen av 1751.

4.3 Relasjoner mellom nomadisk og sedentær tilpasning

Thomas Ole Andersen (2005) har tatt for seg det samarbeidsforholdet mellom bofaste og reindrifts­nomader som kalles «verddet». Et verddeforhold innebar både byttehandel og tjenesteutveksling der hver gruppe nyttiggjorde seg av hverandres arbeidskraft og ekspertise. Verddet var altså ikke et system basert på penger, men på varer og tjenester. At avtalene ble gjensidig overholdt ved gjen­ytelse av tjenester, var avgjørende for et godt forhold mellom gruppene. Dette fant som regel sted når det var mest høvelig; for eksempel ville reindriftsnomadene gjengjelde tjenesten til sjøsamene rundt slaktetider ved å bringe reinslakt til dem. Et godt verddeforhold var en sikkerhet spesielt for den nomadiske delen, særlig hvis forholdet var med en respektert familie med stor innflytelse. Reindriftssamene og sjøsamene delte også en felles identitet og språk, noe som gjorde verddet sterkere.

For Finnmark har Harald Eidheim undersøkt verddeforholdet mellom fastboende ved kysten og reindriftsnomadene med tilknytning til Vest-Finnmark. Andersen mener det er grunn til å tro at et lignende forhold har preget markebygdene på ­Stuorranjárga, blant annet på grunnlag av egne erfaringer fra dagens ordninger i området – der bonden hjelper til med slakting av rein og reindriftsutøveren hjelper til med lammeslaktingen uten at penger er involvert. Det er også sannsynlig at den bofaste samiske befolkningen på Stuorra­njárga hjalp til med flytting av reinen til sommerbeitene ut på øyene i området – slik Eidheim beskriver for Finnmarks vedkommende. Flytting til øyene krevde nok ekstra arbeidsinnsats. Dessuten hadde mange bofaste samer båter og var vant til å ferdes på havet, og kunne være til stor hjelp her. Et annet kjennetegn ved verddeforholdet på Stuorranjárga var vokting av hverandres dyr, der reindriftsnomadene tok med seg de fastboendes sytingsrein, samtidig som de fastboende passet nomadenes geiter. Fra 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet var samarbeidet rundt geiteholdet meget sentralt i verddeforholdet. Bofaste markasamer hadde reindriftssamenes geiter til vinterforing fra de dro på høsten til de kom tilbake om våren. Som gjenytelser tilbød nomadene arbeidskraft, reinprodukter samt andre produkter fra svensk lappmark. N­orske myndigheter hadde som intensjon å avvikle reindriftsnomadenes geitehold, men dette var vanskeligere enn antatt. Geiteholdet var nemlig grunnet på verddeforhold med fastboende som i mange tilfeller eide egen innmark. Myndighetene kunne ikke i samme grad regulere utnyttelsen av privat grunn slik de kunne gjøre med de statlige eiendommene i høyfjellet.

Andersen mener likevel at det markasamiske verddeforholdet hadde et annet innhold og en annen form enn det som er beskrevet for Finnmark, siden næringskombinasjonen til de bofaste i markebygdene innebar at de også var tungt representert både i den grenseoverskridende og stasjonære reindriften. Båndene mellom gruppene var også særlig sterke i Andersens område siden slekt- og familierelasjonene var tette. Et resultat av dette var at det var enkelt å bytte mellom næringstilpasninger hvis noe tilsa det – fra å være reindrifts­utøver var veien kort hvis man ønsket et mer sedentært liv, og omvendt. Det var heller ikke nødvendigvis alt samarbeid mellom fastboende og reindriftssamer som var basert på et verddeforhold. I mange tilfeller var det nødvendig å selge sine varer og tjenester mot penger, for eksempel hvis man ønsket å kjøpe jord. Dette tyder på at verddeforholdene i markebygdene ikke gjaldt i alle situasjoner, men kunne variere i omfang og utforming. Penger verserte også i tillegg til verddet.

5 Avslutning

Denne delrapporten har behandlet følgende tre emner i den grad den aktuelle litteraturen har gitt rom for det: den samiske bosettingen, bruk av naturen og ressursutnyttelse samt det rettighetshistoriske feltet knyttet opp til bosetting og ressursutnyttelse – alle innenfor en kronologisk avgrensning som favner om perioden fra 1700-tallet til ca. 1900. Det geografiske fokuset har vært på Sør-Troms og til dels nordre Nordland (Stuorra­njárga-regionen i Skånland, Ofoten i nordre Nordland, Kvæfjord på Hinnøya samt Mauken–Blåtind i Indre Troms). Med forbehold om mulige feil gjort på grunnlag av knapp plass for referering av synspunkter fra den aktuelle litteraturen, har følgende hovedemner blitt gjennomgått:

I kapittel én ble befolkningshistorien til Stuorranjárga, Ofoten. Kvæfjord og Mauken–Blåtind gjennomgått, slik den er behandlet i litteraturen. Stuorranjárga opplever en sterk ekspansjon til de samiske markebygdene fra midten av 1700-tallet, i hovedsak forårsaket av en sterk tilflytting av grenseoverskridende reindriftsnomader som tar sitt gamle sommerland i bruk på en mer sedentær måte. Området utpreger seg som et samisk kjerneområde så sent som på 1930-tallet. Aktuell litteratur har vært Johansen (1995) og Minde (2001). I Ofoten beskrives en tilbakegang i registreringen av den sjøsamiske befolkningen i kildematerialet (Olsen 2005). Det skjer også en reell fordrivning av den sjøsamiske befolkningen, ved at en norsk ekspansjon etter hvert overtar de gamle «finne­odelsgårdene» (Kolsrud 1947). For Kvæfjord finner Markussen (2001) spor etter en sjøsamisk bosetting fra 1700-tallet av, som gradvis forsvinner i kildematerialet. Hun påviser at kildematerialets registreringer av Kvæfjords samiske befolkning har store underregistreringer, og anslår et mer sannsynlig befolkningstall på grunnlag av egne undersøkelser. Endelig gjennomgås Sommerseths (2001) sammenstilling for Mauken–Blåtind, der en mengde kulturminner i området tyder på en lang samisk tilstedeværelse i området – hovedsakelig av reindriftsnomader, men også andre grupper har vært representert.

Kapittel to har tatt for seg ressursutnyttelsen og bruken av naturen i de aktuelle områdene. Den markasamiske befolkningen har hatt en gradvis overgang fra reinnomadisme til mer sedentær bruk, med kombinasjonsbruk som grunnleggende næringsform. Både for markasamer og den sjøsamiske befolkningen i Kvæfjord og Ofoten har utnyttelse av utmarksressurser spilt en viktig rolle i livbergingen. I forhold til de norske gårdene har de samiske gjennomgående vært både mindre i størrelse og mindre egnet til jordbruk – noe som indikerer at andre næringer har spilt en minst like viktig rolle for å fø familiene.

Det tredje og siste kapittelet har fokusert på det rettighetshistoriske aspektet. Dette emnet er imidlertid lite behandlet i litteraturen som er gjennomgått i denne delrapporten. Kolsrud (1947) har behandlet «finneodelssystemet» samt Schnitlers forsøk på å iverksette en ordning med lappeskatt for nomadene tilknyttet Ofoten. I tillegg har Andersen (2005) beskrevet verddesamarbeidet mellom fastboende og grenseoverskridende reindriftsut­øvere.

Litteraturliste

• Andersen, Thomas Ole (2005): Markasamiske kombinasjonsnæringer. En undersøkelse på mikronivå 1860–1920 . Masteroppgave i historie. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

• Johansen, Tore Einar (1995): På spor av «samiskhet» og «norskhet». Markabygdbosetting i Stuorranjárga i et livsløpsperspektiv, 1850–1900 . H­ovedoppgave i historie. Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø

• Kolsrud, Knut (1947): Finnefolket i Ofoten. Bidrag til finnernes bygdehistorie og etnografi. I: Nordnorske samlinger VIII. Oslo

• Markussen, Doris (2001): Giftermål og faddervalg. Endringer i etnisk tilhørighet i Kvæfjord 1751–1865 . Hovedoppgave i historie. Institutt for historie, Universitetet i Tromsø

• Minde, Henry (2001): Diktning og historie om samene på Stuoranjárga . Den kulturhistoriske undersøkelsen av Skoddebergprosjektet, rapport I. Sámi Instituhtta i samarbeid med Senter for samiske studier. Universitetet i Tromsø

• Olsen, Janicken Elisabeth (2005): Ofoten 1701–1801. Folketall og etnisk sammensetning. Masteroppgave i historie. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

• Sommerseth, Ingrid (2001): Den samiske kulturhistoria i Mauken–Blåtind . Sametinget, Miljø- og kulturvernavdelingen. Varangerbotn.