Del 12
Samisk befolkning, bruk av naturen og ­rettighetsforhold i Nord-Troms

Bjørn Bjerkli

1 Innledning

1.1 Målsetting med arbeidet

Målsettingen med dette arbeidet er å gi en oversikt over eksisterende litteratur som tar opp problemstillinger knyttet til samisk tilstedeværelse (befolkningshistorie), deres bruk av naturen og de eiendomsmessige og rettslige rammebetingelsene denne bruken har vært underlagt opp gjennom tiden, med særlig henblikk på forholdene i Nord-Troms.

1.2 Generelt om kildebruken og litteraturen som er gjennomgått

Samlet sett er det produsert en god del litteratur som omhandler samiske forhold i Nord-Troms. Det utvalget av litteratur som er gjort, har tatt utgangspunkt i at det skulle være faglige arbeider utført av fagpersoner innen ulike felt. Det største tilfanget av slike arbeider i området er utvilsomt gjort av historikere, men også antropologer, arkeologer og rettshistorikere har skrevet relevant litteratur med hensyn til de problemstillingene som berøres. Denne gjennomgangen gjør ikke krav på at absolutt all relevant litteratur er referert. Det er heller ikke gjort noe forsøk på å gi fullstendige referater av litteraturen som er gjennomgått. Utgangspunktet har vært å kunne si noe om de problemstillingene som er reist, ved å trekke inn relevante poeng fra litteraturen slik at saksfor­holdet kan belyses.

1.3 Geografisk avgrensning

Det geografiske området som er behandlet i denne rapporten, er Nord-Troms. Grensen for dette Nord-Troms faller relativt naturlig å avgrense til de nåværende kommunene Kvænangen, Skjervøy, Nordreisa, Kåfjord, Storfjord, Lyngen, Karlsøy, Tromsø og Balsfjord.

Dette området representerer noen særegen­heter som gjør det naturlig å behandle det samlet som én region. For det første så er dette alle kommuner i Troms som ligger nord for Malangen. Malangen er et kjent grenseskille i flere historiske sammenhenger. Fra siste del av jernalderen og gjennom middelalderen er dette regnet som et grenseskille mellom norrøne og samiske bosettingsområder. Rikspolitisk var det også et grenseskille med hensyn til skattlegging av den samiske befolkningen i området. Novgorod/Russland hadde skatterett i middelalderen, sammen med Norge, fram til «Mæleå».

I den eldre administrative inndelingen var dette området benevnt som Troms, Tromsø fogderi eller Troms len. Disse betegnelsene brukes i det følg­ende om hverandre om det området som i denne sammenhengen er definert som Nord-Troms. Sør og vest for Malangen fantes Senjens fogderi og/eller len. Tromsø fogderi besto tidligere av tre ting­lag: i sør og vest Hillesøy, i midtre delen Helgøy, og i nord- og øst Skjervøy tinglag. Dette området fikk også en særegen eiendomshistorisk utvikling siden statens (kongens) eiendommer i området ble solgt til private i 1666. Dette skjedde også sør for Malangen, men her ble det meste innløst av kongen etter noen år. Nord for Malangen ble kongens innløsningsrett også kjøpt av private i 1761.

Med bakgrunn i å få fastslått grensen mellom statens og de privates land, eller mellom Senjens og Tromsø fogderi, foretok rettsvesenet en fysisk oppgang og påvisning av grensen med nedsettelse av grensemerker i 1806 (Guldbrandsen 1997, Hauglid 1981 side 143–148). Denne grenselinjen er også betegnet som Moursund-linjen, etter navnet på den private godseieren nord for grensen. Deler av denne grensen er fremdeles grenselinjen mellom Balsfjord og Målselv kommuner. Dette gjelder i hovedsak linjen fra Aursfjorden til sørenden av Takvannet. Fra Takvannet og til svenskegrensen gikk fogderigrensen lenger sør enn dagens grense mellom Balsfjord og Målselv, altså gjennom det som nå er Målselv kommune. Fra Takvannet gikk linjen til Rostavann og fulgte Rostaelva til svenskegrensen. Særlig i forhold til den eiendomsrettslige utviklingen er dette grenseskillet mellom Tromsø og Senjens fogderier av betydning.

Når det gjelder reindriftens bruk av arealer, faller ikke kommunegrensene eller den eldre fogderigrensen som den naturlige grensen. Grensen mellom Balsfjord og Målselv og også fogderigrensen skjærer gjennom reinbeitedistrikt 27 Mauken. Reinbeitedistrikt 26 Tamok som ligger innenfor 27 og grenser mot Sverige, har derimot den gamle fogderigrensen som grense mot sørvest og distrikt 28 Dividalen. Distrikt 26 (sammen med distrikt 28 og 29 Altevann) benyttes som sommerbeite av reindriftsutøvere fra svensk side. Distrikt 27 ble også tidligere benyttet som sommerbeite for rein fra svensk side, men benyttes nå av reindriftsutøvere bosatt i Norge. Gjennomgang av litteratur som omhandler reindrift i Nord-Troms, i denne rapporten omhandler i hovedsak arealene etter dagens distriktsinndeling fra Finnmarks grense til og med distrikt 26 og 27.

1.4 Tidsmessig avgrensning

Tidsmessig strekker denne gjennomgåelsen seg tilbake til jernalder. Den eldste tidsepoken behandles i noen grad da det etter utredningene for Samerettsutvalgets første delrapport i 1984 er gjort forsk­ningsmessige framskritt med hensyn til å dokumentere samisk bosetting og tilstedeværelse særlig på kysten av Nord-Troms og Finnmark, men også ellers. Perioden ble i arkeologisk sammenheng tidligere karakterisert som funntom. Ny arkeologisk forskning viser mange bosettingsspor og til dels intensiv utnyttelse av marine ressurser av samiske grupper i jernalderen (Henriksen 1995, Hesjedal, Damm, Olsen og Storli 1996).

Middelalderen, og særlig høy- og senmiddelalder, er redegjort for i større grad enn jernalderen. Dette er en særlig viktig epoke med hensyn til Nord-Troms. I denne perioden var Nord-Troms et grenseområde for både den norske riksstatens og norsk befolkningsekspansjon nordover inn i områder som var sett på som samiske bosettingsområder. Relasjonene mellom norsk og samisk befolkning var nære, men det viser seg også at samene håndhevet rettigheter til arealer på land og sjø, som også til dels ble respektert av nordmennene. Både jernalderens og middelalderens dokumentasjon peker mot en sjøsamisk tilpasning hvor utnyttelse av marine ressurser har vært viktig.

Fra slutten av 1500-tallet finnes en til dels rikholdig, om enn varierende med hensyn til lokale områder, skriftlig dokumentasjon av både en sjø­samisk og en nomadisk samisk jakt fangsttilpasning i innlandet hvor tamreinhold etter hvert ble mer og mer viktig. Hoveddelen av denne gjennomgåelsen dreier seg om de aktuelle problemstillingene slik de utviklet seg fram mot nyere tid.

2 Samisk tilstedeværelse i Nord-Troms gjennom jernalder og ­middelalder

2.1 Kildegrunnlag og tolkning

Innenfor denne tidsavgrensingen behandles i hovedsak jernalderen og middelalderen. Man har i arkeologien skilt mellom norrøn og samisk jernalder ut fra antatt teknologibruk (jern- og/eller steinteknologi). Norrøn jernalder regnes fra omkring år 0 og fram til 1050. Siste del av jernalderen er da vikingtid. Samisk jernalder blir derimot blant enkelte regnet helt fram til 1500–1700-tallet. Det vil si at tidsepoken inkluderer det som ellers regnes som middelalderen. Uten å ta stilling til hvorvidt det er riktig å gjøre et slikt skille er det i den følg­ende gjennomgangen benyttet en tidsavgrensning med benevnelse jernalder fram til ca. 1050 og middelalder deretter fram til 1500-tallet uansett om det gjelder omtale av samer eller norrøn/norsk befolkning.

I denne perioden er de skriftlige kildene relativt sparsomme med hensyn til den samiske befolkningen. En del skriftlige kilder eksisterer imidlertid. Disse sammen med arkeologiske undersøkelser belegger samisk tilstedeværelse, ressursbruk og til dels rettighetsforhold med spesiell relevans for den samiske befolkningen. Kildene kan særlig gi svar på hvor den samiske befolkningen oppholdt seg, og hovedtrekkene i ressursutnyttelsesmønsteret. Størrelsen på den samiske befolkningen i denne tiden kan bare skjønnsmessig anslås, da det ikke finnes befolkningsmessige data av numerisk karakter. Antallet samer var likevel ikke stort. Det var heller ikke mange nordmenn bosatt i Nord-Troms i perioden, og sett under ett var antagelig den samiske befolkningen en god del større enn den norske. Først fra andre halvdel av 1500-tallet eksisterer det kilder som antyder samisk folkemengde, først gjennom de svenske skattelistene og etter hvert de manntallene over samer som både svenske og norskdanske myndigheter regi­strerte. Gjennomgangen av tidsepoken fram til slutten av 1500-tallet gjøres derfor samlet når det gjelder befolkningshistorie og ressursbruk og til dels rettighetsforhold.

I området finnes en rekke spor etter mennesker 10000 år tilbake i tid (se for eksempel Sandmo 1994). De tidligste menneskene i området må ha vært et jeger og fangstfolk, men det er vanskelig å fastslå hvem disse menneskene var. Det er først fra tusenåret før år null og fra jernalderen av at det blir tydelig at vi har å gjøre med to ulike befolkningssegmenter: samer og en norrøn befolkning som bebor området. En tidligere rådende teori var at samene innvandret til det nord-skandinaviske området i perioden før år null. Nyere teorier tar utgangspunkt i at samene framstår som en etnisk gruppe i samme tidsperiode på grunn av differensiering i tilpasning og samhandling gruppene i mellom med basis i de ulike tilpasningene (for eksempel Odner 1983). I det ligger en antagelse om at det er forbindelse mellom den tidligere befolkningen, en protosamisk gruppe, og den seinere kjente samiske befolkningen.

Innvandringsteorien har i noe regional litteratur, til dels av nyere dato, gitt heller merkelige utslag. Fugelsøy (1970) skriver i et lokalhistorisk arbeid om Skjervøy kommune blant annet at det er sannsynlig at «dette folk [samene] har bodd i Midt-Europa, et sted i nærheten av Ungarn. ...I krigs­tider ble så dette folk fordrevet av de sterkere og landflyktighetens lange år begynte, med vandringer nordover, stadig jaget videre og forfulgt, til de siste overlevende – som en rest av folket – nådde ubebodd land på Nordkalotten» (side 45). Dette skal i henhold til Fugelsøy ha skjedd på 1000-tallet. Fugelsøy påberoper seg historiske kilder og forsk­ning også med hensyn til andre forhold vedrørende samer, f.eks.: «Historiske kilder kan ikke berette om at det er gjort forsøk på å omskape fi­nnene til nordmenn, heller ikke at de har vært utsatt for noen form for diskriminering, sett ut fra skriftlige kilder frem til 1900.» (side 44). Nyere faglig arkeologisk og historisk forskning støtter ikke opp om et slikt syn.

2.2 Nord-Troms - et grenseområde mellom nordmenn og samer

Før midten av 1500-tallet er den skriftlige dokumentasjonen av tilstedeværelse av samer i Nord-Troms-regionen sparsom. Den hyppigst refererte kilden som de aller fleste forskere henviser til, er Ottars beretning til den engelske kongen Alfred fra ca. 890 (for eksempel Bjørklund 1985: side 20, B­ratrein 1989: side 173, Hauglid 1981: side 46 og Sandmo 1994: side 172). Ottar omtaler seg som den nordmannen som er bosatt lengst nord i landet. Han opplyser at han handler med og skattlegger samene (finnene). Det hersker usikkerhet med hensyn til nøyaktig hvor Ottar bodde, men de fleste plasserer ham i kystlandskapet i den nordlige delen av Troms, Lenvik eller innenfor Tromsø fogderi (muligens i Malangen-Hillesøy området). Å fastslå hvor Ottar bodde er av mindre betydning i denne sammenhengen. Det som derimot har betydning, er hans opplysninger om at han opererer i et grenseområde mot det som betraktes som tilholdssted for samer. Bratrein (op.cit.) sier: «I Ottars område må vi tru at samene i fjordene og på øyene fra Malangen og nordover til Finnmark blei beskatta, likeså de samegrupper som bodde i innlandet og på vidda.» (Side 178.)

At Ottar holdt til i et grenseområde, stadfestes også av noe senere skriftlige kilder som det ofte refereres til. Blant de viktigste i denne sammenhengen er Rimbegla fra slutten av 1100-tallet og en fredstraktat mellom Norge og det russiske riket Novgorod fra 1326. Rimbegla er et islandsk kildeskrift. Her heter det at Malangen er den fjorden som skiller Finnmark fra bumenn. Bumenn er da å forstå som den norrøne jordbruksbefolkningen, og Finnmark referer til der samene, med en annen økologisk tilpasning, holder til. Fredstraktaten fra 1326 har antagelig en forløper i en avtale mellom den norske kongen Håkon Håkonsson og Novgorod fra 1250–51 hvor de territorielle interessesfærene artikuleres (Bertelsen 1994, side 237). Bertelsen ser blant annet etableringen av en kirke på Tromsøya rundt 1250 som en markering av norsk herredømme i et grenseområde. Hauglid (1981, side 50) påpeker at denne avtalen «ikke trakk klare grenser mellom rikene, men som opererte med skattegrenser langt fra hverandre, og store distrikter mellom disse». Hauglid refererer avtalen slik:

Dette er grænsene mellom Norges Konges rike og russekongens, efter hva gamle mænd har sagt og gamle bumænd og finner sier endnu den dag i dag: Russerne har ret til at ta skat langs med sjøen til Lyngstuven og paa fjeldet til Mæleaa, som ligger beint op fra Lyngstuven og østover mot Kjølen. Men kongen av Norge tar skat østover til Trianæma og ind efter Gandvik til Veleaga, hvor som helst hvor der er halv­kareler eller halvfinner som er født av finsk mor.

Det har vært noe ulik oppfatning om grensene inne i landet. Mæleaa har vært tolket som Skibotn­elva (Johnsen 1923), mens Hauglid argumenterer for at Mæleaa refererer til Målselv, som renner ut i Malangen, noe som også er en allmenn oppfatning.

Det er, på samme vis som med eksakt plassering av Ottars bosted, i denne sammenhengen mindre viktig å avklare nøyaktige grenser for norske og russiske territorielle interessesfærer. Det har også vært noe ulike fortolkninger av hva avtalene mellom Norge og Novgorod refererte til med hensyn til forholdet mellom de to rikene (Hansen 2004, side 65). Avtalene mellom partene ble heller ikke etterlevd, og i perioden helt fram til begynnelsen av 1600-tallet var det stridigheter mellom partene knyttet til skattlegging og statlig suverenitet. Det som disse kildene likevel viser til, er at Nord-Troms i siste del av jernalderen og ut gjennom middelalderen betraktes som et grenseområde, og en av de viktigste faktorene bak denne grenseforståelsen var samisk tilstedeværelse, da den omtalte retten til å kreve skatt gjaldt samer. Malangen framstår som det ene grensepunktet i området, mens Lyngstuva er det andre. Hansen (op.cit. side 66) tolker disse grensepunktene inn i «norsk riksenhets fremrykning i kystområdet nordover gjennom middelalderen», hvor grensen for norsk riksenhet ved slutten av 1100-tallet gikk ved Malangen, og hvor Lyngen i første halvdel av 1300-tallet var «vestgrense for norsk-russisk fellesbeskatning av samene, trolig med grunnlag i etnisk/kulturell grense av gammelt opphav». Dette kan imidlertid ikke tolkes som en absolutt grense for samisk bosetting med nordmenn vest og sør og samer øst og nord for dette området.

På øyene (særlig ytterkysten) i Troms nord for Malangen (det som i dag ligger innenfor Tromsø og Karlsøy kommuner), er det mange spor fra jernalderen (fram til 1000-tallet) av en norrøn befolkning. Samisk tilstedeværelse i dette området i perioden er vanskelig å dokumentere med sikkerhet ut fra arkeologiske funn, men man kan heller ikke med sikkerhet avvise det (Bratrein 1989, Sandmo 1994). Bratrein (side 170) hevder for eksempel at:

...samene ...utvilsomt også har deltatt i fiske og fangst på ytterkysten, d.v.s. i det «norske» området. Og mye kan tale for at samene og nordmennene i området slett ikke holdt seg for seg selv, men også har samarbeidet på ulik vis ...I fleire av gravene av «norsk» type, er det også gjenstander som har vært oppfatta som samisk. Dette gjelder allerede de to gravene fra Engholmen fra 600-tallet.

Fra jernalderen er sporene etter en samisk befolkning usikre, men når vi kommer til middelalderen, er det avdekket både samiske graver (urgraver) og gammetufter som regnes som samiske (Bratrein 1989, Søbstad 1980). Særlig fra andre halvdel av 1200-tallet er det med sikkerhet påvist samisk bosetting i Langsund-området og i Grunnfjord på Ringvassøy. Få funn både av norsk og samisk type tyder likevel på en reduksjon i befolkningen. Dette er satt i forbindelse med oppløsningen av de mer lokale høvdingedømmene som kontrollerte handel og skattlegging da riksmakten og kongedømmet konsoliderte seg ved utgangen av vikingtiden. Søbstad (1980) hevder sågar at Helgøy-området i stor grad synes å være folketomt fra 1000-tallet til ut på 1200-tallet, da området befolkes på nytt, samtidig av en norsk og en samisk befolkning (side 131). Søbstad baserer sine argumenter i hovedsak på radiologiske dateringer av hustufter. Undersøkelser av runde gammetufter som tolkes (med god grunn) som en samisk boform «...synes å indikere at området kan ha hatt et samisk befolkningsinnslag i alle fall så langt tilbake som slutten av 1200- begynnelsen av 1300-årene» (side 139). Bratrein (op.cit., side 201) modifiserer dette bildet, og hevder en viss kontinuitet av norsk og samisk befolkning, selv om folketallet gikk tilbake, mest i Helgøy-området, mindre i Hillesøy-området. Samisk tilstedeværelse er blant annet knyttet til to gravfunn fra Langsund og Torsvåg av samisk type datert til perioden 1000–1100-tallet (Sjøvold 1974) og til perioden 1044–1250 (Andreassen 1987). Bratrein framsetter også den hypotesen at den gjenværende norrøne befolkningen assimileres inn i den samiske:

«Med sin bedre tilpassa fangstkultur hadde samene kanskje lettere for å livnære seg her enn nordmennene. Dette kan ha ført til en gradvis overgang til samisk næringsliv og livsvaner...»

Inne i fjordene og i innlandet fra Malangen og nordover i Nord-Troms og Finnmark må vi anta at vi finner samisk bosetting fra jernalderen og fram til høgmiddelalderen, selv om det ikke finnes mange spor etter dem. Bratrein (1989) antar at når Ottar omtaler samene som bebor landet nord om det norskbygde landet, så var dette «trulig Skjervøyområdet og Finnmarkskysten» (side 170). Generelt har tidsperioden tidligere blitt omtalt som funntom når det gjelder området, men Schanche (1992) hevder at den neppe er så funntom som hevdet, men at få funn heller skyldes at interessen for arkeologi knyttet til samisk tilstedeværelse, var svært laber fram til 1970-tallet. Den mindre bofaste samiske jakt- og fangsttilpasningen etterlot seg også få synlige spor. Schanche argumenterer for at nye arkeologiske metoder, bl.a. større flateavdekninger, må tas i bruk for å avdekke samiske spor fra jernalderen. Ved utgravningene på begynnelsen av 1990-tallet på Slettnes på Sørøya i Vest-Finnmark ble det da også ved større flateavdekninger avdekket en rekke spor etter menneskelig aktivitet som kan knyttes til samisk tilstedeværelse i det første årtusenet e.Kr. 14 C-dateringer viser her kontinuerlig menneskelig tilstedeværelse fra tiden før Kristus og fram til 1400-tallet. Dette gjelder både spor etter boliger (runde tufter), kokegroper, ildsteder og hellegroper (Hesjedal, Damm, Olsen og Storli 1996). De påpeker også at «det arkeologiske materialet herfra tilsvarer det materialet som man også ellers i Nord-Skandinavia forbinder med samenes forfedre» (side 233). Henriksen (2004) viser til at senere undersøkelser viser at «runde tufter av Slettnestypen er blant de vanligste fortidsminnene fra jernalderen i Nord-Troms og Finnmark. [Og] ...nylig er det datert lignende tufter til middelalderen (ca. 12–1500-tall)» (side 52). Disse overlapper da gammetuftdateringene fra seinmiddelalderen, som vi har flere av fra Nord-Troms.

På kysten av Nord-Troms og Finnmark finnes et spesielt kulturminne, hellegroper, som inntil nå ikke er avdekket lenger sør i landet. Hellegropene er også et eksempel på tidligere interesse for kulturminner fra området. De ble første gang undersøkt i 1868, men etter hvert ble de definert ut som fornminne. Henriksen (1996) sier at «siden hellegropene ikke kunne settes i sammenheng med noe norsk fornminne, falt hellegropene ut av det arkeologiske interesseområdet» (side 109). De ble så «gjenoppdaget» på 1970-tallet. Dette er rektangulære «kister» kantsatt med steinheller, og tidligere har de vært sett på som graver. Disse hellegropene er imidlertid blitt brukt til å utvinne tranolje av sjøpattedyr. Inntil 1995 var det avdekket 648 slike groper, med den største konsentrasjonen på Arnøy i Skjervøy kommune hvor 211 var registrert (H­enriksen 1996, side 53). Et fåtall er funnet i Karlsøy og Tromsø kommuner. Det sørligste funnet er på Håkøya ved Tromsø (Sandmo 1994, side 132). De har vært i bruk i tidsrommet fra år 0 til ca. 1200, men de fleste er datert til mellom år 600 og 900. Siden hellegropenes hovedutbredelsesområde er lokalisert til grenseområdet mellom Ottars Hålogaland og det samiske bosettingsområdet, blir disse tolket som spor av samisk fangstvirksomhet og vareproduksjon som er inngått i handel med norrøne høvdinger (Henriksen 1996, 2000). Med utgangpunkt i at tettheten av hellegroper er aller størst i det som er betraktet som grenseområdet mellom norrøne og samiske bosettingsområder, framsetter Henriksen også en teori om at hellegropene har virket som symbolske grensemarkører. Selv om det foreligger metodiske problemer knyttet til å analysere førhistoriske etniske relasjoner med bakgrunn i kulturminner, tyder nettopp lokaliseringen sammen med de sparsomme skriftlige kildene på at samer har vært engasjert i denne virksomheten. Samene var et jakt- og fangstfolk på denne tiden, og ifølge Ottars beskrivelse inngikk sjøpattedyr i de produktene som var gjenstand for handel og skattlegging. Dersom tranoljeutvinning med bakgrunn i hellegropteknologien var en norrøn spesialitet, burde kulturminnet også forekomme sørover langs kysten av Hålogaland. At bruken av hellegroper opphører i perioden 1000 til 1200, setter Henriksen (1996) i sammenheng med at de håløygske høvdingene mister sitt hegemoni med hensyn til handel med og skattlegging av samer. Dermed opphører også tranolje å være en omsettbar vare.

Om hellegropene med stor sannsynlighet kan knyttes til samisk tilstedeværelse, tilsier dette likevel ikke at de norske ikke var til stede i området, eller at de ikke deltok i produksjonen på noe vis. Nord-Troms-området er da også beskrevet som et kontaktområde med samhandling og gjensidig påvirkning (Bratrein 1989). En del funn fra jernalderen viser at norrøne folk har vært til stede i Skjervøy-området og på Finnmarkskysten i jernalderen. På Spildra i Kvænangen er en gravhaug og en nausttuft av norrøn type undersøkt og datert til tidsrommet rundt år 500 (Grydeland 1996). Gravhaugen er den østligste graven av denne typen som er funnet i Norge. Hva slags type bosetting funnet representerer, er usikkert. Det er antydet at «her står man kanskje ovenfor en norrøn handelsstasjon, hvor man handler med samene i tiden rundt 500 e.Kr.» (Bjørklund og Grydeland 2004, side 22). Ut over dette er det ikke gjort noen arkeologisk eller historisk analyse av funnet og den konteksten det har inngått i.

Fra Spildra i Kvænangen er også såkalte urgraver registrert og undersøkt. Schanche (2000) har utført en grundig analyse av urgraver som utvilsomt kan ses som en samisk gravskikk. Disse skiller seg fra de norrøne gravfeltene og er territorielt distribuert fra kysten av Finnmark og Nord-Troms og sørover til de indre områdene av Trøndelag og Jemtland i Sverige. I det sørligste området er g­ravtypen bare registrert i det indre av landet. Schanche har datert fem urgraver fra Spildra til perioden 1000–1300 og én til perioden etter 1300, mens det totale antallet registrerte førkristne graver fra Kvænangen-området er 96 (Schanche 2000, Grydeland 2001). På Spildra er det også avdekket fem (av 30 registrert i Norge) bjørnegraver (G­rydeland 2001) som kan knyttes til førkristen samisk bjørnekult (Myrstad 1996). Myrstad har datert bjørnegravene på Spildra til tidsperioden 1030–1300. I Norge ellers er spennet større, med de eldste dateringene tilbake til 300-tallet og den yngste til 1600-tallet.

En rekke (96) runde gammetufter fra seinmiddelalderen og fram mot nyere tid er også registrert i Kvænangen (Grydeland 1996, 2000). De eldste er fra begynnelsen av 1400-tallet. Det interessante her er at distribusjonsmønsteret med plassering og tetthet i stor grad overlapper mønsteret til de førkristne gravene. Det ligger imidlertid en forskjell i at gravenes aldersdatering går lenger tilbake i tid enn gammetuftene. Vi må likevel kunne anta at boligstrukturer har eksistert tidligere og parallelt med de andre funntyper (jf. Schanche 1992, Hesjedal o.a. 1996).

Ut fra de arkeologiske funnene danner det seg et mønster som i all hovedsak bekrefter de historiske kildene vi har fra sein jernalder (vikingtid) og middelalder. Kysten av Nord-Troms er et grenseområde mellom norrøn og samisk bosetting, hvor spor etter det norrøne raskt avtar når Lyngstuva passeres, mens spor etter samisk virksomhet blir mer dominant. I nyere forskning er en også begynt å nyansere en tidligere oppfatning om at funn kan ensidig knyttes til den ene eller den andre kulturkretsen. Flere av funnene fra området, for eksempel gravfunn som tidligere er tolket som norrøne, viser elementer av både norrøn og samisk karakter (Hauglid 1981, Bratrein 1989, Sandmo 1994). Dette kan vise til kontakt, for eksempel via handel, men kan også tyde på assimilasjon, for eksempel gjennom ekteskapsallianser, som like gjerne kan ha gått begge veier.

Det er særlig fra dagens Karlsøy, Kvænangen og Skjervøy at den sjøsamiske tilstedeværelsen i jernalderen og middelalderen er grundig dokumentert gjennom arkeologiske undersøkelser. Vi må likevel anta at det i fjordstrøkene i hele Nord-Troms har eksistert en sjøsamisk befolkning slik vi finner det på de undersøkte lokalitetene. Når vi kommer til andre halvdel av 1500-tallet, finner vi dette dokumentert i skriftlige kilder, og det ville være en urimelig antagelse at de ikke var der tid­ligere.

2.3 Samisk bruk av de indre områdene i Nord-Troms fram til 1600 - fra jakt og fangst til reindrift

I jern- og middelalderen var også innlandet befolket og brukt. Jakt og fangst var den rådende tilpasningsformen. I innlandet i Nord-Troms er det blant annet registrert en rekke fangstanlegg for villrein, kalt fallgroper. Slike finner vi både innenfor Tromsø kommune, i Balsfjord og Storfjord. De er ofte lokalisert på eider mellom fjordsystemer der reinen hadde sine trekkveier, men er også funnet i de indre fjellområdene, som Devvdesvuopmi i Målselv og i Blåtind-området i Målselv og Balsfjord (Sommerseth 2001). Det er ikke gjort undersøkelser med hensyn til datering når det gjelder anleggene i Nord-Troms. Sommerseth sier: «Det er foretatt få dateringer av slike anlegg, men dateringer herfra (indre Finnmark) og fra tilsvarende anlegg for villrein på finsk side viser at dateringene samlet sett strekker seg fra midten av yngre steinalder rundt 3500 f.Kr. og fram til 1400 e.Kr.» (side 61). De sparsomme historiske kildene som finnes fra før 1500-tallet, viser at samiske grupper har bebodd og utnyttet innlandet, og at de også inngikk i handels- og skattepolitiske sammenhenger med norrøne, russiske og kvenske/svenske maktsentra (Hansen 1990).

Det antas at det skjedde en overgang fra et mer jakt- og fangstbasert samfunn til tamreindrift, særlig fra 1500-tallet. Når det gjelder reindriften i Nord-Troms, er den grundigste undersøkelsen når det gjelder registreringer av kulturminner, gjort i Mauken-Blåtind i Målselv og Balsfjord kommune i forbindelse med Forsvarets ønske om utvidet bruk av området til sine formål (Birkely 1991, Skandfer 1998, Sommerseth 2001). I et tilstøtende område, Dividalen, ble en feltundersøkelse med kulturminneregistreringer knyttet til reindriftens bruk, utført på begynnelsen av 1970-tallet (Kalstad 1973). Registreringene er av typen ildsteder (arran), matgjemmer og melkeplasser (gieddi). Videre er offersteder (sieider) og kulturminner knyttet til ferdselsveier, registrert. Ikke alt lar seg datere, men visse dateringer, særlig av ildsteder knyttet til boliger, knytter denne reindriften til området eksplisitt fra 1500-tallet. Sommerseth (2001, side 30) skriver: «Det ble foretatt flere arkeologiske undersøkelser av de arranene som var godt synlig på overflaten og antatt yngre enn de mer usynlige. De mest synlige arraner viste seg å ha vært i bruk på 1500, 1600 og 1700-tallet, og disse representerer noen av de eldste daterte bosettingssporene etter reindrifta i området.»

Dette er en reindrift som ikke bare utnytter arealer innenfor de norske statsgrensene, men strekker seg over til Sverige. Tidspunktet for reindriftens oppkomst (som helnomadisme hvor de lange flyttingene av større reinflokker skjer på grunn av beitebehovet til tamreinen) er et spørsmål som har vært reist av flere. Noen trekker tidspunktet tilbake til 1000-tallet (Storli 1994), mens andre hevder at det skjer etter år 1600 (Vorren 1980). Uavhengig av tidspunket for utviklingen av tamreindriften, kan vi anta at de samiske jakt- og fangstgruppene som brukte områder i indre deler av Troms, også utnyttet områder på den andre siden av den senere riksgrensen. Fra svensk side (Korpijaakko-Labba 1994, side 90) kjenner vi til undersøkelser som viser at 1500-tallets samer både jaktet pelsdyr i stort omfang og fisket. De holdt også rein, men antagelig i mindre målestokk. Korpijaakko-Labba har spesielt undersøkt Rounala-samenes bruk av arealer og rettsforholdene rundt disse. Rounala omfatter det nordligste grenseområdet mellom dagens Finland og Sverige (fra 1600-tallet benevnt som Enontekis). Hun viser til Carl Raafs manntall fra 1595 (side 91) som en av de tidligste kildene som viser sommerflyttinger til Norge: «...det var Rounala lappar som fiskade i Wmassjoki vid Lyngenfjorden.» Omasjohka er elva som renner ut innerst i Storfjord (Signaldalselva). Korpijaakko-Labba er også av den oppfatning at det er forbindelse mellom de sporene etter steinaldermennesker som finnes i Rounala-området, og samene som er der senere.

Det er ellers noe vanskelig å etablere grenser for arealbruk når det gjelder de tidlige (jern- og middelalder) samiske jakt- og fangstgruppene i de indre strøkene av Nord-Troms. Vorren (1980) benevner disse som veidesamer. Med utgangspunkt i Ruong (1937) og Hultblad (1968) som på bakgrunn av såkalte «skattetresk», fiskevann som var skattegrunnlag for samebyer ved betaling av skatt til den svenske kongen, har Vorren (side 243) tegnet inn arealbruksgrenser for de svenske samebyene. Samebyen Rounala er tegnet inn med grenser mot hele Nord-Troms-området, men i liten grad som grenseoverskridende i forhold til senere riksgrense. Når det gjelder indre Finnmark og Nord-Troms med Nordreisa og Kvænangen, rekonstruerer Vorren siida- eller arealbruksgrenser som dekker store arealer i begge områdene. Vi må likevel holde åpent at de østlige Rounala-samene (senere Könkämä) brukte områder rundt Lyngenfjorden (jf. at de fisket i Omasjohka (Signaldalselva)) og delvis Balsfjorden, mens de vestligste Rounala-samene (Lainiovuoma) også benyttet områder ned mot Målselv og Balsfjord. Det er dette mønsteret vi også finner senere utover 1600- og 1700-tallet når den nomadiske reindriften utvik­les videre. Hvor langt ut mot kysten arealet tid­ligere ble utnyttet er noe usikkert. Rounala ble i 1601 kalt Raffnholdt. Hauglid (1981, side 295) peker på at Balsfjord på samme tid ble benevnt Raffnfjord, og fremmer en hypotese om at «Balsfjord har hørt inn under samme ressursområde som Raffnholdt i Fjeldet». Samtidig påpeker han at dette finnes det lite kunnskap om.

Sommerseth (op.cit.) viser at grupper som drev med reindrift, var i Mauken- og Blåtind-området på 1500-tallet. Området har høyst sannsynlig vært i bruk tidligere også innenfor en jakt- og fangsttilpasning. Slik Vorren tegner opp siida- eller arealbruksgrenser, kan en egen siida ha hatt tilhold i dette området i indre Troms. Dersom det er tilfelle og det var etterkommere av disse som etablerte reindrift med flyttinger og en annen type arealbruk, tok disse i bruk også arealer på svensk side og ble etter hvert en del av den grenseoverskridende svenske reindriften.

Etter hvert som reindriften utviklet seg med større flokker og med større behov for sommerbeiter får vi et klarere bilde av situasjonen. Arealbruken ble intensivert i fjordområdene og nådde også ytterkysten i området.

3 Samisk befolkningshistorie etter 1550

Fra midten av 1500-tallet eksisterer det kilder som gjør at en sikrere kan fastslå omfanget av den samiske befolkningen i Nord-Troms og andre steder. Fra da av iverksetter svenske og dansknorske myndigheter etter hvert en mer systematisk registrering av befolkingen gjennom skattelister, jord­eiendomsregistre, folketellinger og ulike manntall. Dette utgjør hovedkildene til den litteraturen som har søkt å redegjøre for samisk og annen befolkning i området. I det følgende gis en generell oversikt over befolkningsutviklingen med utgangspunkt i denne litteraturen.

3.1 Samisk befolkning 1550–1700

Fra andre halvdel av 1500-tallet finnes mer konkrete opplysninger om den samiske befolkningen på kysten av Nord-Norge. Den samiske befolkningen fra Tysfjord og nordover ble fra 1550-tallet av skattlagt av den svenske kongen. Før det hadde de svenske birkarlene krevd skatt av den samiske befolkningen i forbindelse med sine handelsferder. Johnsen (1923, side 62) sier at skatt av «vestersjøslappene» (sjøsamene ved norskekysten) omtales første gang i de svenske fogderegnskapene i 1553. I forbindelse med denne skatteregistreringen framtrer også etter hvert et klarere bilde av hvor samene har tilhold, hvor mange de er, og hvilke ressurser de utnytter. Nå angir ikke listene absolutte tall over antall samer, men antall skatteytere. Anslagene over befolkningen blir derfor noe usikre. Personer kan være utelatt fra listene av flere grunner, det være seg liten skatteevne eller periodisk fravær. Det antas også at en skatteperson representerer en familie eller et hushold. I den sammenhengen er det vanlig at det regnes gjennomsnittlig fem personer pr. familie. Beregninger som Hansen (1990, side 388–400) har gjort for Finnmark, tyder imidlertid på at gjennomsnittlig husholdstørrelse i samiske hushold var lavere på 1600-tallet (ca. fire) enn på 1800-tallet.

Ved overgangen til 1600-tallet finnes både svenske og norske skattelister. Fra 1591 finnes et svensk manntall over «lapper» og «sjøfinner» med opplysninger om deres skatteplikt til Norge, Sverige og Russland (gjengitt i Johnsen 1923, side 263–265). I Nord-Troms er følgende skattesteder med antall skattesamer oppgitt:

Denne tabellen referer til den sjøsamiske befolkningen, som på tidspunktet kan anslås å ha vært om lag 500 til 600 personer. Det er vanskelig å anslå presise tall, men tabellen gir et relativt godt innblikk i hvor den sjøsamiske bosettingen var lokalisert i Nord-Troms. Fjordområdene hadde samisk bosetting, og flere steder på øyene utenfor, der de fleste norske var lokalisert, hadde også samisk bosetting. Dette er et lokaliseringsmønster vi også finner senere. Noen av disse stedene opphører etter hvert som sjøsamiske lokaliteter, og det er forskjeller med hensyn til i hvor stor grad de assimileres inn i annen befolkning (norsk og kvensk). Som et generelt utsagn vil det likevel antagelig være riktig å si at det finnes etterkommere i dag etter denne tidligere sjøsamiske befolkningen stort sett i hele området. Balsfjord hadde få samer. På dette tidspunktet hadde fjorden heller ingen norsk bosetting. De to første norske hus­holdene bosatte seg i fjorden først på 1660-tallet (Hauglid 1981, side 84). Utover 1600-tallet vokser imidlertid også den sjøsamiske bosettingen i Balsfjord, og Hauglid nevner at en sjøsamisk fehold- og fisketilpasning var vel etablert før den norske ekspansjonen inn i fjorden tar til, noe som for alvor skjer ut på 1700-tallet..

Fra 1601 har vi fra dansknorsk side et manntall over «sjøfinner». Foranledningen var blant annet å få en oversikt over disse samenes skatteytelser til Sverige. Manntallet er gjengitt av Johnsen (1923, side 276–290) og oppgir 146 skatteytere for Nord-Troms. Hansen (1990, side 270–287) har sammenfattet og analysert flere kilder for tidsperioden 1553–1690 når det gjelder skattemessige forhold blant sjøsamene. Fra andre halvdel av 1600-tallet finnes færre opplysninger om skattelister for Nord-Troms. Kildene viser at antallet sjøsamiske skatteytere i perioden varierer mellom ca. 110 og 150. Det høyeste tallet er fra 1596 med 154 samiske skatteytere. Noen mindre demografiske fluktu­eringer inntraff gjennom 1600-tallet, men generelt kan sies at den samiske befolkningen var relativt stabil da det i perioden utover 1600-tallet jevnt opplyses om 110 til 130 skatteytere. Hansen har videre med bakgrunn i ulike kilder også lokalisert de sjøsamiske skatteyterne med antall for hvert sted gjennom hele 1600-tallet (Hansen 1990, appendix G).

3.2 Reindriftssamer før 1700-tallet

Antallet reindriftssamer eller fjellsamer som holdt til i Nord-Troms i deler av eller hele året, er høyst usikkert på 1600-tallet, og litteraturen som er gjennomgått for området, gir ikke sikre oversiktsdata for dette forholdet. Hauglid 1981 (side 295) nevner for eksempel at det ved 1600-tallets begynnelse var oppgitt å bo fra 10 til 15 skattelapper i Rounala. Han nevner videre at tre fjellsamer navngis i lensregnskapene for 1617 og 1618. Med bakgrunn i hva de betalte i skatt og hva som kom inn i hele Troms len, beregner han at 14 skattesamer på det tidspunktet fantes i lenet, men nøyaktig hvor de holdt til er vanskelig å si. Han viser også til at det i de svenske dombøkene fra året 1671 opplyses at samene i R­ounala nå for det meste fisket i «Westerssiøn» (side 296). Den nærmeste «vestersjø» for disse var Lyngen og Balsfjord. Dette skulle tilsi at de fleste av samene i Rounala, med sitt nomadiske levesett, også må regnes som en del av befolkningen i Nord-Troms, hvor de også betalte skatt. Dette kan også sies om gruppene fra Kautokeino, som kom ned mot kysten i Nord-Troms.

3.3 Norske og andre folk 1550–1700

Fra begynnelsen av 1500-tallet fram til ca. 1620 økte den «norske» befolkningen i Troms len. B­ratrein (1989, side 277) viser for Helgøy og Karlsøy en dobling fra 400 til 800 personer. En del av denne økningen skyldes innvandring fra andre land. Bratrein (op.cit. side 283) nevner enkelte skotter, dansker, tyskere, svensker og kvener som bosetter seg i Tromsø len. Nordmennene var bosatt på øyene og i sundene i dagens Tromsø og Karlsøy kommuner og på øyene i Skjervøy kommune (Bratrein op.cit, side 329). Tida etter 1620 ble imidlertid en krisetid for den norske befolkningen. Mens utviklingen på 1600-tallet viser en relativt stabil samisk befolkning, var det samme tidsrommet preget av tilbakegang for den norske bosettingen. Høgsæt (1994, side 313) oppgir for eksempel en nedgang i norske familier mellom 1622 og 1666 for Tromsø-områdets vedkommende fra 140 til 81. Karlsøy og Helgøy hadde en nedgang fra 147 til 107 familier i samme periode (Bratrein op.cit., side 403).

Mens det før ca. 1550 var en relativ klar territoriell fordeling av nordmenn og samer i Nord-Troms, med norsk bosetting i all hovedsak på øyene og i sundene i nåværende Tromsø og Karlsøy, og med samer på øyene og i fjordstrøkene, endres dette bildet fram mot 1700-tallet. Da får vi en ekspansjon av norsk bosetting inn i områder som tidligere var samiskdominert. Dette er delvis forklart med økonomiske forhold. 1600-tallet var en krisetid for fiskeriene, og den norske befolkningen måtte dermed i større grad foreta en jordbrukstilpasning. Jordressursene var større i de mer indre og samisk bosatte delene av Nord-Troms. For noen områder medførte dette en tilbakegang i den samiske befolkningen. Hauglid (1981, side 81) viser at Malangen var et slikt område. I perioden fra 1567 til 1725 steg den norske befolkningen fra 3 til 17 skatteytere, eller slik det er beregnet fra 15 til 85 personer. I samme tidsrom gikk den samiske befolkningen i Malangen ned fra et maksimum på 50 personer rundt 1600 til 25 personer i 1701. Den tidligere samiske bosetningen Rebbeby på Kvaløy sammen med andre steder i sundene mellom øyene og fastlandet overtas av nordmenn (Høgsæt 1994, side 313). I Karlsøy overtas også samiske bosettingsområder som Langsund og Grunnfjord av nordmenn. I ytre deler av Kvænangen (Bjørklund 1985, side 67) ser vi også en økning av norsk befolkning fram til 1620 da det opplyses om 7 skatteytere. Etter 1620 forsvinner nesten alle disse, og bare én norsk skatteyter er registrert i 1631 og 1641. Mot slutten av 1600-tallet øker igjen den norske befolkningen, og i 1701 er på ny 7 norske skatteytere registrert i Kvænangen. Her var imidlertid samene den dominerende folkegruppen gjennom hele perioden. Vi finner her som ellers i Troms len, en nokså klar territoriell fordeling mellom samer og nordmenn, selv om nordmennene ekspanderer inn i fjordområdene.

Kvenene som på 1700-tallet blir relativt tallrike, særlig i den nordlige delen av Tromsø fogderi, i Skjervøy og Lyngen-området, finnes også på 1500- og 1600-tallet hyppigst i disse delene. Noen få er i disse områdene da benevnt som kvener. Guttormsen (1998) mener antallet kvener som kan leses ut fra manntall og skattelister med bakgrunn i at karakteristikken kven er knyttet til navnet, antagelig gir en for lav registrering av kvener.

3.4 Utviklingen på 1700-tallet

Fram til begynnelsen av 1700-tallet var befolkningen relativt stabil, med liten tilvekst. 1700-tallet, derimot, preges av en kraftig folketallsvekst. I en studie av befolkningsutvikling og yrkesstruktur i Lyngen prestegjeld viser Lanes (1973, side 18) at folketallet tolvdobles for dette prestegjeldet, fra om lag 100 personer i 1701 til over 1200 personer i 1801. Allerede omkring 1750–1760 hadde folketallet nådd 700 personer, noe som viser en jevn, kraftig vekst gjennom hele århundret. Andre områder hadde også vekst, om ikke så kraftig. I Kvænangen (Bjørklund 1985, side 75) steg befolkningen fra 194 i 1723 til 685 i 1801, altså en tre-og-en-halv-dobling. For Karlsøy og Helgøy skjedde bare en dobling av folketallet fra beregnet 742 i 1702 til 1374 i 1801 (Bratrein 1990, side 17). I Balsfjord og Malangen økte folketallet i perioden 1725–1801 fra om lag 160 personer til 1026 personer (Hauglid 1981, side 127). Økningen her ligger lavere enn det vi finner i Lyngen, men høyere enn i Kvænangen. Samme økning finner vi innenfor det som i dag er Tromsø kommune. Høgseth (1994) beregner ikke antall personer, men husstander, som var 179 (side 317) i 1702. Dette skulle tilsi om lag 900 personer. Andresen (1994), med bakgrunn i folketellingen av 1801, viser at folketallet da var nådd 2571, altså finner vi nesten en tredobling av folketallet her. I selve Tromsø by bodde det da bare 84 personer. For hele Troms fylke (Senjens og Tromsø fogderier) steg folketallet fra 7881 i 1701 til 19600 i 1801 (Helland 1899, side 492) altså bare vel en dobling av folketallet.

Ut fra disse tallene er det særlig ett forhold som er slående. Befolkningsveksten i de områdene hvor samene var majoritetsbefolkning og til dels den eneste gruppen, var langt større gjennom 1700-tallet enn i områder der nordmenn var i majoritet. Fylket sett under ett hadde bare vel en dobling av folketallet. Dette mønsteret finner vi igjen i de områdene av Nord-Troms hvor majoriteten i utgangspunket var nordmenn. Områder i fjordene med hovedsakelig samisk befolkning hadde en langt større folketallsvekst. Hva skyldtes dette? Delvis kan dette forklares med økt innvandring i de tidligere samiske bosettingsområdene. Det næringsmessige potensialet lå i mulighet til økt utnyttelse av jordressursene til etablering av gårdsbruk. I Balsfjord, for eksempel, skjedde veksten særlig fra 1730-tallet ved innflytting av nordmenn (Hauglid 1981, side 128). For Lyngens vedkommende knytter Lanes (1973) den sterke folkeveksten i første halvdel av århundret særlig til kvensk innvandring. I andre halvdel knyttes derimot folkeveksten i hovedsak til fødselsoverskudd. Lanes beregner imidlertid ikke forholdstall mellom grupper som samer, kvener og nordmenn, bortsett fra at det påpekes at befolkningen på slutten av 1600-tallet «antagelig var samer» (side 6). I de andre studiene av enkeltområder er det gjort en noe nærmere analyse av den relative utviklingen med hensyn til disse tre folkegruppene. For Kvænangens del (Bjørklund 1985, side 75) viser det seg at hoveddelen av økningen faller på den samiske befolkningen. Prosentvis andel samer øker fra 81,4 prosent i 1723 til 88,2 prosent i 1801. Kvenenes andel er relativ stabil med vel 8 prosent på begge tidspunkter, mens det er en prosentvis tilbakegang av nordmenn fra 9,8 til 3,5 prosent. At den samiske befolkningen øker mer enn den norske, finner vi også i Helgøy og Karlsøy (Bratrein 1990, side 18) hvor den samiske andelen av befolkningen øker fra 8 prosent i 1702 til 12,5 prosent i 1801. Økningen generelt er også større i de indre fjord- og sundområdene enn i de mer ytre områdene. Det samme blir påpekt av Høgsæt (1994, side 345–346) for Tromsø-områdets vedkommende. Hauglid (1981 side131) viser også at den samiske befolkningen i Malangen og Balsfjord var omtrent like stor som den norske i 1789, hvor de utgjorde ca. 45 prosent hver. De resterende 10 prosentene var kvener.

Selv om Balsfjord beviselig var et område hvor den norske befolkningen økte sterkt på grunn av tilflytting, så var den samiske befolkningsveksten nesten like stor. Det må delvis ha skjedd ved fødselsoverskudd, men skyldes også at reindrifts­utøvere fra Enontekis, Jukkasjærvi og Kautokeino av ulike årsaker endret tilpasning og bosatte seg fast i fjordområdene. Fenomenet er kjent, og de fleste som analyserer demografiske forhold i Nord-Troms på 1700- og 1800-tallet, påpeker denne «avskallingen» fra reindriften. Bjerkli og Thuen (1998, side 40) referer til Schnitlers eksaminasjonsprotokoller om forholdene i Nord-Troms på 1740-tallet: «…...her i egnen fandtes nu norske bøyde-lapper, hvilke tilforn have været svenske øst-lapper, og, efter at de derved bleven udarmede, have nedsatt sig her i landet …». Studien dreier seg om bygdesamfunnet Manndalen hvor det i 1796 var 18 hushold. Hovedpersonene i fem av disse husholdene var født i Enontekis og var høyst sannsynlig personer med tilknytning til reindriften i området. Hauglid (1981, side 130) nevner at et sesjonsmanntall fra 1789 for Balsfjord viser at 8,7 prosent i dette manntallet var født i «lapmarken». Også i svenske studier (Arell 1977, side 298) finner vi dette omtalt.

Generelt kan man si at fenomenet i liten grad tallfestes i de ulike studiene. En hovedkilde som oftest nevnes, er de manntallsoversiktene som ble utført i forbindelse med Schnitlers grenseeksaminasjonsarbeid. Her opptrer bøydelapper som en egen kategori knyttet til områder som Kvænangen, Skjervøy, Lyngen etc. Avskallingen fra reindriften på svensk side, med resultat av bosetting i de norske fjordstrøkene, var imidlertid langt sterkere noen tiår senere. Bjerkli og Thuen (1989, side 42) viser til svenske kilder hvor det fremgår at særlig 1760-tallet og 1790-tallet hadde stor avgang fra reindriften grunnet uår.

I motsetning til i Sør-Troms hvor dette folkesegmentet dannet egne bygdelag, de såkalte markebygdene, skjedde slik markebygdsetablering i mindre grad i Nord-Troms. Her bosatte den tid­ligere reindriftsbefolkningen seg i de samme områdene som den eldre sjøsamiske bosettingen, og ble etter hvert integrert i denne. Slik har avskallingen fra reindriften åpenbart medvirket til økningen i den bofaste samiske befolkningen som dokumenteres for hele Nord-Troms i løpet av 1700-t­allet. Det er imidlertid ikke gjort nærmere analyser av det totale omfanget, av lokalisering eller av de demografiske virkningene av dette i området.

3.5 1700-tallets reindriftsbefolkning

Generelt sett kan det sies at det ikke var noen sterk vekst i befolkningen som drev reindrift i løpet av 1700-tallet, slik vi finner det for den fastboende befolkningen i Nord-Troms. Dette hadde sammenheng med den «avskalling» og sedentering som inntraff, både på svensk side og på norsk side. Arell (1977, side 284–285), som påpeker at de regis­treringene av overflyttinger som finnes for tids­perioden, er nokså usikre, beregner at på midten av 1700-tallet flyttet 350 til 400 personer til Nord-Troms (Tromsø fogderi). Disse kom hovedsakelig fra Enontekis, men i de vestlige delene (Balsfjord, Malangen og Målselv) var det også innslag av J­ukkasjærvi-samer. I 1800 utgjorde den nomadiske befolkningen i Karesuando 526 personer (Andresen 1991, side 87). De fleste av disse utnyttet sommerbeiteland på norsk side. Området de søkte til var fra østsiden av Lyngenfjorden til Malangen. Det meste av fastlandet som var egnet for reinbeite, var i bruk. De store øyene Kvaløy og Ringvassøy ble antagelig tatt i bruk av svenske nomader i andre halvdel av 1700-tallet. Andresen (1994, side 283) refererer for eksempel til en forklaring fra en Karesuando-same i 1866 at «han var den 3die Fjeldlap her paa Øen, hvor hen han kom fra Karesuando for omtrent 25 a 30 Aar siden». Bratrein (1990 side 72) antyder at en nomadisk reindriftsutøver var på Kvaløya på 1760-tallet, og at det er sikre bevis for at de var på Ringvassøy på 1790-tallet, men med mulighet for at de var der tidligere. Søbstad (1980, side 89) hevder imidlertid: «Før den svenske utnyttelsen av Helgøy som sommerbeite, og senere helårsbeite fra 1800-tallet, kjenner en ingen eksempler på nomadisk reindrift i området.» (Store deler av Ringvassøy hørte til Helgøy). Både på Kvaløy og Ringvassøy hadde det vært drevet helårig reindrift på 1700-tallet. Denne var en del av en eldre sjø­samisk næringsstruktur (Mathiesen 1978, Søbstad 1980, Bratrein 1981).

Denne reindriften går imidlertid tapt, og en forklaring er at de ble utkonkurrert av den nomadiske reindriften og etter hvert den stasjonære reindriften som hadde utspring i den nomadiske.

En lignende utvikling som det som beskrives for den nomadiske befolkningen fra svensk side, må antas også gjaldt for Kautokeino-samer med rein på sommerbeite i Nord-Troms. Dette er et forhold som i denne sammenhengen ikke er nærmere undersøkt.

3.6 Forholdet mellom de ulike ­gruppene på 1700-tallet

Av det foregående framkommer også noen trekk ved forholdet mellom de ulike gruppene på 1700-tallet i Nord-Troms. Alle tre hovedgrupper – samer, nordmenn og kvener – øker i antall. I noen områder som Balsfjord vokser den norske befolkningen betydelig. I Lyngen er det særlig kvener som gjør seg gjeldende som en større gruppe. Det samme skjer lenger nord i fylket, hvor den kvenske befolkningen øker betraktelig. Likevel holder den samiske befolkningen stand. Den vokser også i de områdene hvor nordmenn og kvener kommer til, og i noen områder, for eksempel Kvænangen, er de fremdeles i stor majoritet ved utgangen av århundret. Bjørklund (1985) viser også at det mellom kvener og samer forekom en god del inngifte, blant annet hevder han (side 83) at slike giftermål var strategiske fra kvenenes side. Mens finne­odelen (jf. kapittel 5.8) enda var virksom før midten av 1700-tallet, var en av mulighetene for tilgang til jord at man «gjennom ekteskap greide å koble seg på samenes sosiale nettverk». Fordelingen av jord skjedde fremdeles ut fra samisk sedvanepraksis i store deler av området.

Når det gjelder forholdet mellom reindriften og de bofaste, synes heller ikke situasjonen å være særlig problematisk. Enkelte klagemål fra de bofaste kan imidlertid etterspores. Hauglid (1981, side 302) viser at for Balsfjords del var det økte konflikter fra midten av 1700-tallet av. Han ser dette i sammenheng med den økende gårdsetableringen.

Arell (1977, side 306), som har gjennomgått dombøkene for Enontekis, påpeker imidlertid at for tidsrommet 1760–1810 nevnes «ingenting om att det skulle råda några problem på sommarbetesområdena». Det finnes heller ingen skrivelser fra norske myndigheter i dette materialet som skulle tyde på et slikt forhold. Det økte konfliktnivået blir av Arell og også Andresen (1991) knyttet til 1800-tallet og da særlig etter 1830.

Det som også synes å karakterisere forholdet mellom reindriftssamene og de fastboende, er at mange tidligere reindriftssamer blir bofaste og etter hvert integrert i den sjøsamiske befolkningen, ved giftermål og/eller at de får tilgang til jord og ressurser i de sjøsamiske bygdene. Dette har antagelig medvirket til å opprettholde et relativt godt forhold mellom sjøsamer og reindriftssamer, som delvis er blitt integrert slektsmessig og ved at det ble utviklet «verde» relasjoner mellom partene, dvs. at de inngikk langsiktige samarbeidsrela­sjoner med utveksling av varer og tjenester.

Mange som hadde sluttet med reindrift og blitt bofaste, kunne fremdeles eie et mindre antall rein. Noen forsøkte muligens med helårsreindrift der de slo seg ned, men antagelig sendte de fleste sine rein til vinterbeite i Sverige med sin nomadeslekt. Hauglid (1981, side 301) referer for eksempel fra Balsfjord og Ullsfjord at 54 samer i 1754 betegnet som «norske undersotter», hadde reinen sin i S­verige på vinterbeite. Det opplyses også om at det i Enontekis beitet 570 og i Jukkasjærvi 1598 «norske» rein om vinteren. Hauglid knytter dette i hovedsak til de som i kildene benevnes «bøydelapper», altså reindriftsutøvere som hadde slått seg ned som bofaste i Troms.

3.7 Utviklingen på 1800-tallet

På 1800-tallet blir kildene for befolkningsdata mye bedre idet en fra 1830 starter opp med folketellinger hvert tiår. Fra 1865 av er disse folketellingene svært grundige med personopplysninger hvor det også opplyses om etnisitet. Kriteriene for etnisk tilskriving er noe forskjellig for de ulike folketellingene. Kriterier som brukes, er i hovedsak språk og avstamming og kombinasjoner av disse, men med ulik vektlegging i de ulike folketellingene.

En annen viktig kilde finnes i de etnografiske kartene som Friis utformet på slutten av 1800-t­allet. I de fleste vitenskapelige publikasjoner og lokalhistoriske verk er befolkning og bosetting behandlet med utgangspunkt i disse dataene.

To forhold preger befolkningsutviklingen på 1800-tallet. For det første vokser den norske befolkningen betydelig innenfor de tradisjonelle samiske bosettingsområdene. Dette kan vi også si gjelder det kvenske elementet, hvor migrasjonen fra Nord-Sverige og Nord-Finland fortsetter ut over 1800-tallet. Med andre ord forskyves det tallmessige forholdet mellom gruppene. For det andre framstår gruppene mot slutten av århundret som noe mindre entydige i kildegrunnlaget. Dette har sammenheng med to forhold. Det skjer etter hvert et inngifte mellom gruppene slik at blandingskategorien i folketellingene øker sterkt. Dertil bidro etter hvert effekten av fornorskningspolitikken som særlig var satt inn etter 1850 (Eriksen og Niemi 1981), til at et gryende etnisitetsskifte kan spores i kildene.

Bjørklund (1985, side 168) setter opp tall for befolkingsutvikling og etniske relasjoner for de tre årene 1801, 1865 og 1891 i Kvænangen kommune, se tabell 3.2:

Vi ser at den samiske befolkningen som er i stor majoritet i 1801, vokser jevnt gjennom hundreåret, mens antallet kvener og nordmenn, som er relativt beskjedent i 1801, vokser kraftig, særlig fram til 1865. Bjørklund forklarer den sterke veksten i kvensk og norsk befolkning med arbeidsinnvandring, delvis til gruveindustri som vokste fram i Kvænangen på midten av 1800-tallet, og delvis til fiskeriene som var i oppsving og trakk mye folk til området.

Bjørklund opplyser ikke om blandetkategorien som også forekommer i folketellingene. I Lyngen-området, som består av de tre kommunene Kåfjord, Lyngen og Storfjord samt Sørfjord-området i dagens Tromsø kommune, redegjør Richter-Hanssen (2004, side 53) også om disse forholdene fram til og med folketellingen i 1930. For årene 1845, 1865, 1900 og 1930 finner vi disse tallene, se tabell 3.3

Disse tallene viser også at i Lyngen-området så stagnerer etter hvert den samiske befolkningen, slik de framstår i folketellingene. Dette har delvis sin forklaring i giftermålsmønstre som gjør at folk med samisk bakgrunn i økende grad kan gjenfinnes i blandetkategorien. Det samme gjør den kvenske befolkningen som både i Kvænangen og Lyngen-området har en topp i 1865 og deretter reduseres. Dette er delvis forklart med at kvenene flyttet videre, delvis til andre landsdeler i nord, men også til Amerika. Særlig fra 1860-tallet av forekommer det utvandring til Amerika fra Nord-Troms regionen. Richter-Hanssen (2004 side 43–48) viser at det var særlig nordmenn som reiste, men at det også var et betydelig innslag av kvener, mens samer i mindre grad flyttet til Amerika.

Det som imidlertid er mest slående for utviklingen i Lyngen-området er den sterke veksten i norsk befolkning, som firedobles fra 1845 til 1930, og ikke minst veksten i blandetkategorien etter 1865. I 1930 utgjør de blandete 40 prosent av befolkningen. Effekten av fornorskningen medførte også at denne kategorien i stor grad etter hvert ble å identifisere seg som norsk, selv om innslaget av det norske i familiene kunne være beskjedent.

I Lyngen-materialet finner vi også en annen forklaringsvariabel på den kvenske, men kanskje særlig den norske befolkningsøkningen. Gjennom 1800-tallet, og særlig i siste halvdel, var det en sterk jordbruksekspansjon, noe som for øvrig gjaldt hele Nord-Troms. Richter-Hanssen (2004, side 303) opplyser at det nærmest var en fordobling av gårdsbruk i Stor-Lyngen i perioden 1845–1900, fra 253 bruk til 462 bruk. En drivkraft i denne gårdsutviklingen var avviklingen av de gamle leilendinggodsene (jf. kapittel 5.10) og privatiseringen av enkeltbrukene som skjøt fart særlig etter midten av 1800-tallet. Det oppsto altså et marked for gårdsbruk. Lenger sør i landet var det stor knapphet på jord, mens i nord så åpnet mulighetene seg ved godsavviklingen. Dette førte til en raskt voksende norsk befolkning i de områdene hvor jordbruksmulig­hetene var best. Et annet område i Nord-Troms hvor slik norsk tilflytting var stor på grunn av jordbruksetablering, var Balsfjord (Hauglid 1981).

Et resultat av jordbruksekspansjonen var også at områder som tidligere i liten grad hadde vært oppdyrket, nå ble tatt i bruk. Dette medførte til dels en forverring av forholdet mellom deler av den fastboende befolkningen og samene som drev med reindrift, da gamle sommerplasser, flytteveier og beiteområder ble okkupert av ny jordbruks­etablering (Hauglid 1991). Delvis hadde også det økte konfliktnivået sin årsak i at flere rein ble ført på beite til Nord-Troms på grunn av grensestegningen mellom Norge og Finland i 1852 med hensyn til overflytting av rein. Dette fikk blant annet den virkningen at mange reineiere fra Kautokeino flyttet til Karesuando-området i Sverige, slik at de kunne flytte med sine rein til sommerbeitene i Troms over grensen mellom Sverige og Norge.

Fram mot slutten av 1800-tallet finner vi også i folketellingene et relativt betydelig innslag av samisk befolkning i mer perifere samiske bosettingsområder i Nord-Troms, slik for eksempel (Andresen 1994, side 337) beskriver fra Hillesøy, øyriket vest for Tromsø, med følgende tall, se tabell 3.4.

Det disse tallene viser er at registrert samisk befolkning i disse områdene nærmest forsvinner rundt 1900, mens det norske befolkningselementet nærmest blir enerådende. Det er også symptomatisk at en tilsynelatende voksende blandingsbefolkning, hvor det samiske er en del slik det framstår i 1875, også etter hvert forsvinner. Andresen opplyser at de 48 som i utgangspunktet var registrert som blandet i 1900, er blitt endret til norske. I Karlsøy og Helgøy, som er sammenlignbare områder, finner vi en lignende tilbakegang som den beskrevet i Hillesøy (Bratrein 1992, side 59).

3.8 Utviklingen på 1900-tallet

Ved overgangen til 1900-tallet finner vi, slik gjennomgangen av befolkningsutviklingen for 1800-tallet viser, fremdeles en betydelig samisk befolkning i de indre fjordområdene av Nord-Troms, som Kvænangen og Lyngen-området. I Skjervøy og Nordreisa-området må vi anta at det var lignende utviklingstrekk. På ytterkysten av Nord-Troms hvor det hadde vært lommer av samisk befolkning tidligere, viser registreringene en sterk tilbakegang av samer. Hovedforklaringen må søkes i assimilasjonsprosesser.

Det som særlig preger 1900-tallets utvikling, er at i en periode blir den samiske og kvenske befolkningen nærmest usynlig i kildene. Dette illustrerer Bjørklund (1985, side 403) på en slående måte med tall fra Kvænangen. I 1930 var enda 44 prosent av befolkningen registrert som samer og 16 prosent registrert som kvener. I 1950 var nærmest alle registrert som nordmenn. Bare fem personer framsto som samer og to som kvener av en total befolkning på ca. 2500. Befolkningen var i stor grad likevel etterkommere av de som hadde bodd der før.

Etter 1950 opphører registrering av etnisitet i folketellingene, bortsett fra i tellingen i 1970, som gir et innblikk i etnisk tilhørighet. Registreringen gjaldt hvorvidt de regnet seg som samer, og det ble registrert språkbruk i egen, foreldres og besteforeldres generasjon. Aubert (1978) har behandlet disse data. Undersøkelsen var ikke fullstendig. Den tok utgangspunkt i en forundersøkelse som beskrev hvor en kunne forvente å finne samisk befolkning. I enkelte kommuner ble det derfor ikke stilt spørsmål om etnisitet, og i mange kommuner ble spørsmål om etnisitet stilt i bare enkelte tellekretser. I hele Troms omfattet etnisitetstellingen 22,9 prosent av befolkningen (Aubert 1998, side 113). Auberts behandling gir likevel grunnlag til å si noe om etnisk sammensetning på kommunenivå. Med bakgrunn i spørsmålskriteriene er antall personer med samiske karakteristika på kommunebasis slik, som vist i tabell 3.5.

En god del svarte «vet ikke» på spørsmål om foreldres og besteforeldres første talespråk. I Lyngen svarte for eksempel henholdsvis 139 og 530 «vet ikke» på disse spørsmålene. En kan også merke seg at det er langt færre som oppfatter seg som samer enn de som rapporter at de har samisk som første talespråk. Aubert påpeker også at «en viktig feilkilde er at det i enkelte strøk har skjedd en underrapportering av samiske kjennetegn, til dels nok av betydelig omfang» (side 113). Ifølge denne tellingen er det særlig Kåfjord som framstår som en kommune med samisk befolkning. Går vi 100 til 200 år tilbake i tid, finner vi en langt jevnere fordeling av samisk befolkning i Nord-Troms. Tallene sier derfor kanskje også noe om at vilkårene for videreføring av samiske karakteristika har vært ujevnt fordelt i regionen.

4 Bruk av naturen

Det er lite i den gjennomgåtte litteraturen som tar utgangspunkt i konkrete studier av lokale bruksmønstre og lokale sedvaner som regulerende for bruk. Bruken beskrives oftest i sammenheng med mer generelle tema som bosetting, næringstilpasning, markedsforhold, konflikter (særlig mellom reindrift og jordbruk), politikk og rettsforhold. Noen studier tar imidlertid for seg slike elementer. I den litteraturen som er gjennomgått, er bruk av naturen til dels i generelle vendinger gjennomgått. Sjøsamene hadde en tilpasning hvor ressurser ble utnyttet med basis i småfehold, fiske, jakt og sanking. Det relativt segregerte bosettingsmønsteret vi finner før 1750-tallet mellom nordmenn og samer, taler også for atskilte ressursutnyttelses­soner. At samer og nordmenn var underlagt ulike rettighetsregimer taler også for det. I den sammenhengen vises til kapitlet om rettighetsforhold. I forhold til reindriften i tidligere tider ligger det for eksempel som en generell føring for tilstedeværelsen at utmarksarealene ble utnyttet til beite, og til det behovet som reindriften til enhver tid hadde behov for i sin tilpasning, for eksempel jakt, fiske, skog, leirplasser etc.

For reindriftens del er dagens bruksmønster relativt enkelt å redegjøre for. Dette er imidlertid ikke beskrevet her. Informasjon om slike mønstre finnes i offentlige dokumenter om reindriften. Dertil er reindriftsforvaltningen antagelig den etaten som sitter med mest oppdatert informasjon om driftsenheter, brukere, bruksgrenser, reintall etc. Når det gjelder tidligere tiders bruk og bruksmønstre, gir flere litteraturkilder et relativt godt innblikk i de overordnede bruksmønstrene, som distriktsinndeling, antall utøvere, reintall etc. Særlig gjelder dette etter midten av 1850-tallet da kontrollen med reindriften etter hvert ble satt i system. For den grenseoverflyttende reindriften i Nord-Troms mellom Sverige og Norge er arbeidet til Andresen (1991) et av de mest grundige, særlig med hensyn til demografiske forhold. Ellers er et av hennes analytiske hovedanliggender å utrede årsakene bak utviklingen fra intensive til ekstensive bruksmønstre i reindriften. Arell (1977), med ståsted på svensk side, gir også et innblikk i reindriftens overflytting til Norge, særlig fra Enontekis og Karesuando. Begge disse analyserer også brukskonflikter mellom reindriften og bofaste. En viktig faktor for økningen i slike konflikter utover 1800-tallet var sterk økning i jordbruksbefolkningen på norsk side. I en periode etter grensestegningen mellom Norge og Finland i 1852 og fram til ca. 1890, økte også antallet reindriftsutøvere i Karesuando-området sterkt, da mange fra Kautokeino-området så seg nødt å flytte til Karesuando, eller legge om drifts- og flyttemønsteret. Dette medførte også et større antall rein på beite i enkelte deler av Nord-Troms, noe som også kan ha medført høyere konfliktnivå. En annen som beskriver reindriftens bruk av arealer i Troms, er Prestbakmo (1996), med hensyn til både myndighet­enes regulering og bruksmønstre. Dette er i forbindelse med et temahefte om reindriften i Troms utgitt av Reindriftsnytt. Gaup (1996) gir i samme hefte en god oversikt over dagens bruk av arealer i Troms med hensyn til reindriften.

Sedvaner bak bruk og lokale oppfatninger om rett til arealer vis-à-vis andre brukere er imidlertid i mindre grad analysert i disse arbeidene. I bakgrunnsmaterialet for de ulike kommisjonene som arbeidet med reindriftslovgivning og konvensjoner mellom Norge og Sverige på 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, finnes imidlertid mye primærdata som kunne være gjenstand for analyse av slike problemstillinger.

Sommerseth (2001) viser også gjennom detaljstudier av kulturminner etter reindriften i Mauken- og Blåtind-området hvordan leirplasser, melkeplasser, kjøttgjemmer, innhengninger osv. har vært distribuert i terrenget. Denne studien er antagelig den grundigste som er gjort når det gjelder å kartlegge bruksmønster og kulturhistorie innenfor et begrenset område i Troms. I all hovedsak handler denne studien om den grenseoverskridende reindriften som eksisterte før 1923, da området ble stengt for reindrift fra svensk side. Sommerseth (side 94) viser også til prosjekter som gjøres på svensk side i dag, blant annet av etterkommere av de som tidligere flyttet i disse områdene. To av disse er «Saarivuoma-siidas flyttinger til Stallonjarga (vest for Barduelven) og Uccannjarga (øst for Barduelven)» og «undersøkelsene og dokumentasjonen av flytteveiene i kommunene (...) Målselv, (...) Balsfjord, (...) Lyngen, (...) Storfjorden, (...) Tromsø og Karlsøy». Disse arbeidene er ikke undersøkt, men kan være viktige for å kartlegge bruksmønstre og sedvanemessig bruk innen reindriften.

Vi finner også eksempler på en stedegen reindrift ute på øyene med basis i en sjøsamisk tilpasning. Blant annet er dette dokumentert for Helgøys del, hvor Ringvassøy og mindre øyer lenger vest, som Rebbenesøy og Andammen, har vært brukt til reinbeite av en stasjonær samisk befolkning. Søbstad (1980, side 89) omtaler reindrift på Ringvassøy:

Så sent som på 1700-tallet finnes arkivaliske data som klart viser at en del samer fremdeles drev på med en form for reindrift som har gått forut for den ekstensive, nomadiserende form, nemlig intensiv drift med små flokker. Før den svenske utnyttelsen av Helgøy som sommerbeite, og senere helårsbeite fra 1800-tallet, kjenner en ingen eksempler på nomadisk reindrift i området.

Mathiesen (1978, side 107) dokumenterer at den stasjonære reindriften også utøves ut over begynnelsen av 1800-tallet, men forflyttes vestover til Rebbenesøy og Andammen. Dels er denne flyttingen vestover forklart med at Ringvassøy tas i bruk av samer fra innlandsområdene (Sverige) som sommerbeite, men det skjedde også en forflytning av sjøsamer vestover i Helgøy ut over 1800-­tallet, til dels som et resultat av endringer i jordeiendomsforholdene. Dette var et småskala reinhold som inngikk i en kombinert ressursutnyttelse knyttet både til sjø og land, og må ikke forveksles med utviklingen av sytingsreinhold hvor fastboende eide rein som ble passet av de nomadiserende samene. Mathiesen (op.cit., side 110) refererer et vitne fra en rettssak fra 1851 i Helgøy som uttaler: «... han eiede nemlig forinden Fjeldfinnerne tilflyttede Ringvasø omtrent 30 Reen, som græssede paa denne Øe.» Vitnet var 67 år og eide ikke rein mer. Flere vitner kom med lignende ut­talelser om at de hadde eid rein før sommerflyttingen av rein til øya hadde startet.

Når det gjelder sjøsamisk bruk ellers, finnes noen få lokale studier av sedvanemessig bruk. Bjørklund (1991) har i en artikkel om norsk forvaltning og lokalt fiske i Kvænangen rekonstruert og analysert lokal sedvanemessig forvaltning av fjordfiske. Her viser han hvilke områder og fiskeslag det var felles tilgang til for alle fra fjorden på den ene siden, og hvilket fiske og hvilke områder av fjorden som var forbeholdt enkeltbygder. Innenfor fjordsystemet framstår for eksempel seifisket som et felles anliggende. Ved vinterfisket etter torsk var derimot fiskeplassene fordelt mellom bygder og hushold. Når dette systemet fungerte over år, ble fiskeplassene nærmest å forstå som hevdet av den enkelte bruker. I hvor stor grad slike systemer var virksomme andre steder i Nord-Troms er vanskelig å si, da slike studier i liten grad er gjort. At slik praksis har eksistert tidligere, er imidlertid sannsynlig. Bratrein (1981) viser til enkelte forhold rundt navngiving og sagn med røtter i middelalderen i Karlsøy og Helgøy som tyder på at sjøsamene og nordmennene i området hadde ulike fiskeplasser som de regnet som sine.

Bjerkli og Thuen (1998) analyserer den lokale sedvanemessige bruken av utmarksområdet Svartskogen i Manndalen. Her blir de ulike formene for utmarksbruk analysert i sammenheng med sosiale forhold og næringsmessig tilpasning ellers i bygda. Studien retter seg også mot brukens endring og hvordan den står i sammenheng med enkelte generelle utviklingstrekk ellers i samfunnet. Dertil foretas en analyse av hvordan den lokale sedvanen har styrt bruken. Dette gjøres blant annet ved å se på konflikter omkring bruken, både konflikter mellom lokale brukere og konflikter mellom bygdefolket og andre og da særlig ulike statlige myndigheter. Gjennom dette framtrer mønstre av lokale styringsprinsipper som ellers kan være lite synlige. At slike sedvanemesssige styringsprinsipper er lite synlige, er antagelig nokså vanlig i samisk sammenheng, da interne samiske overordnede styringsorganer i liten grad har forekommet. Denne studien tar imidlertid bare for seg et mindre enkeltområde. I andre områder i Nord-Troms er slike studier i stor grad fraværende. Slike studier kan imidlertid være viktige for rettsforholdene. Den bruken som var utøvet av bygdefolket i Svartskogen, ble som kjent av Høyesterett i 2001 vurdert å være tilstrekkelig til å danne grunnlag for eiendomsrett, selv om staten formelt sett tidligere hadde stått som eier.

5 Utvikling med hensyn til rettsforholdene

Nord-Troms er et svært interessant område når det gjelder analyse av utvikling av landrettigheter med referanse til samer. Som det allerede er påpekt, lå området utenfor ensidig norsk jurisdiksjon før begynnelsen av 1600-tallet. I noen grad kan en spore rettigheter som tillå samer før den tid. Gjennom den senere utviklingen innskrenkes imidlertid disse rettighetene, selv om slike nok til dels ble videreført som lokal sedvanemessig praksis. Dette ligger delvis til grunn når eiendomsretten til et større utmarksareal (Svartskogen) blir tilkjent beboerne i Manndalen i Kåfjord ved dom i Høyesterett i 2001. I det følgende vil hovedtrekkene i eiendomsutviklingen skisseres og drøftes. Gjennomgangen viser hvordan statlig og privat eiendom rent formelt har tilkommet gjennom historien, og hva som i dag er å regne som statsgrunn. Statskog forvalter i dag den statlige grunnen. I gjennomgangen har jeg ikke lagt vekt på å få fram de eksakte grensene for grunnen slik de framstår i dag.

5.1 Norsk ekspansjon gjennom ­middelalderen fram til begynnelsen av 1600-tallet

Hansen (2004) viser at det norske rikskongedømmet ekspanderte nordover langs kysten gjennom middelalderen. Han tegner følgende bilde med referanse til Nord-Troms (side 66):

Slutten av 1100-tallet: Grense for norsk riksenhet ved Malangen.

• Midten og slutten av 1200-tallet: Kirkegrunnlegging på Tromsøya og på Helgøy.

• Første halvdel av 1300-tallet: Lyngen som vestgrense for norsk-russisk fellesbeskatning av samene, trolig med grunnlag i etnisk/kulturell grense av gammelt opphav.

Fra siste halvdel av 1200-tallet ble disse territorielle grensene gradvis overskredet av en ekspanderende norsk fiskeværkolonisering. Det er likevel slik at det norske rikskongedømmet skattla samer (sammen med Novgorod og senere med Sverige) utenfor denne grensen. Spørsmålet som kan stilles, er hvilken råderett samene ellers hadde over det territoriet som enda ikke var lagt inn under riksstaten. Vi kan vanskelig snakke om samisk suverenitet i statlig forstand, da det ikke er kjent at samene forsøkte å bygge opp noen sentralmakt slik de omkringliggende folkene gjorde. Derimot kan dette søkes forklart med hensyn til lokale eiendomsforhold eller rådighet over grunnarealer og ressurser.

5.2 Eiendomsforholdene i middel­alderen

Fra seinmiddelalderen kjenner vi flere typer eiere til jordeiendommer i Nord-Troms. Bratrein (1989, side 226) angir fire godstyper: adelsgods, kirkegods, erkebispegods og gammelt krongods. Disse godsene finnes på ytterkysten av Karlsøy og Helgøy. Høgseth (1994, side 259) viser for Tromsøs (Hillesøys) del også at kirkegodset var lokalisert til «sunda og yttersida». Eiendomsforholdene knyttet til disse ulike institusjonene, reflekterte også i stor grad hvor nordmennene bodde i tidsperioden. Mesteparten av Nord-Troms, fastlandet og store deler av øyverdenen var imidlertid ikke underlagt disse godsene. B­ratrein (op.cit.) bruker i sin framstilling benevnelsen trulig «sameodel» på dette arealet.

I forbindelse med domstolsbehandlingene vedrørende statlig eiendomsrett i Nord-Troms, først i forbindelse med utredninger avgitt av Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms (NOU 1974: 8, NOU 1977: 16), og siden ved sakene ført for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, er det lagt til grunn at Nord-Troms i utgangspunktet hovedsakelig er som opprinnelig statsgrunn eller kongeallmenning å regne. Den historiske forskningen på rikskongedømmets ekspansjon nordover gjennom middelalderen (Hansen 2004) viser at det gikk en interessesfæregrense mellom Norge og Novgorod ved eller i linjen Malangen og Lyngstuva fra begynnelsen av 1300-tallet. Fra midten av 1500-tallet hevder også Sverige rettigheter til dette området. Før freden i 1613 som avgjorde at de sjøsamiske områdene ble tillagt Danmark-Norge, synes det noe problematisk å hevde at områder nord og øst for Malangen i innlandet, og nord og øst for Lyngstuva generelt ble regnet eller kunne betraktes som krongods eller kongens allmenning. For dette området må denne oppfatningen på sentralt hold ha utviklet seg etter den tid. «Sameodelens» eller «finneodelens» innhold eller eventuelle rettslige betydning drøftes ikke av noen av de nevnte utredningsinstansene eller i domstolsbehandlingene. 1

5.3 Samisk rådighet over land og naturressurser før 1600?

Vi kan derfor stille spørsmål om hvorvidt samene i tiden før begynnelsen av 1600-tallet utøvde noen rådighet over arealer eller ressurser på linje med det de ulike godseierne utøvde. For Nord-Troms vedkommende er det særlig én studie som drøfter dette (Bratrein 1984). Studien viser også trekk ved den norske bosettingsekspansjonen inn i dette samiske området og hvordan den samiske rådigheten kom under press. Bratrein påpeker at:

... samene i seinmiddelalderen har bebodd eller brukt et betraktelig større område enn det vi kommer på sporet av i det skriftlige materialet fra ca. 1550, m.a.o. at vi ca. 1550 er midt inne i en langvarig prosess der nordmenn overtar samiske områder. (Side 40.)

Lensregnskaper fra begynnelsen av 1600-tallet viser at samer i seinmiddelalderen krevde inn flere avgifter fra nordmenns besittelse og bruk av landområder. Det gjaldt noen tilfeller av husfrelse (tomteleie), gressleie (for utslåtter) og landvare i både Hillesøy og Helgøy tinglag. Dette gjaldt også områder helt på ytterkysten, for eksempel Sommarøy, Rødgammen og Fugløy. I Skjervøy tinglag gjaldt det landvare av nitten navngitte boplasser i ytterdistriktet. Satsene som er innbetalt, er også like for den enkelte avgiftstypen over hele området. Skjervøy fikk en norsk befolkning først i løpet av 1500-tallet, og de første bosatte seg på disse nitten stedene. Husfrelse og gressleie ble ytt til de samiske besitterne for sesongmessig bruk av stedene. Samene selv betalte ingen slike avgifter verken til kronen eller kirka/adelen for disse plassene. Dette indikerer også at de norske brukerne aksepterte de samiske oppsitternes rettigheter i området. Selv om vi får en norsk bosettingsekspansjon nordover og innover i de samiske områdene på 1400–1500-tallet, kan det tegnes et bilde av en viss likeverdighet mellom folkegruppene. Bratrein skriver:

I den samhandling som har funnet sted, har nordmennene og samene vært meir eller mindre likeverdige partnere. Det var ikke tale om fortregning eller okkupasjon fra den sterkeste, men om overføring av rettigheter etter gjensidige avtaler. Det samiske samfunn kan heller ikke ha bestått bare av enkeltindivid eller av enkelte familier uten noen form for lokal organisering. Der må ha vært grupper av folk som har representert samene ved forhandlinger, der må ha vært folk som har organisert innkreving av de avtalte rettigheter, og noen må ha hatt som oppgave å forestå forvaltninga av avgiftene.

Uten at det kommer fram i lensregnskapene er det nærliggende å knytte organiseringen av disse rettighetene til en samisk siida-organisering (B­jørklund 1981, 1985, Grydeland 2001). Siidaen, en slektsbasert gruppe mennesker, hadde rådighet over land og ressurser innenfor et relativt stort territorium hvor ulike ressurser ble utnyttet på sesongbasis etter forekomst. Det kan likevel stilles spørsmål om hvorvidt bosettingen, bruken og rettighetene overalt har hatt preg av å være kollektivt organisert med sesongmessige flyttinger av hele husholdet. Fra 1200–1300-tallet av er det hevdet at den sjøsamiske bosettingen mer og mer tok form av en fiskerbondetilpasning, hvor flyttingen etter hvert begrenset seg til en vinter- og sommerflytting (Bjørklund 1985, Bratrein 1989). Slik Bratrein ser det (1989, side 220) kunne sjøsamenes «oppgivelse av et slikt (tidligere) flyttemønster... være årsak til at nordmennene kunne få overta deler av deres gamle bruksområder». Dette synes likevel å ha skjedd ut fra overenskomster mellom partene. Den sjøsamiske rådigheten over arealer og ressurser som denne praksisen viser, knytter Bratrein til finneodelen : «Det er sannsynlig at dette kan ha noe med «finneodel» og etniske privilegier å gjøre, noe som og gjelder det forhold at samene selv ikke har betalt landvare.» (side 41). Bratrein påpeker også at opphavet til finneodelen har vært vanskelig å forklare, men sier at rettsvernet var så sterkt på 1400–1500 tallet at samene i sine områder klarte å stå imot norsk inntregning.

5.4 Overgangen til 1600-tallet – endringer i sjøsamenes rettslige status

Siste halvdel av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet er en skjellsettende tid med hensyn til de m­ellomstatlige avklaringene av territorielle interessesfærer mellom Danmark-Norge, Sverige og R­ussland. Spesielt var dette knyttet til en avklaring av suverenitet i fjordområdene nordover fra T­ysfjord til Nord-Troms og kyst- og fjordområder i Finnmark. I hovedsak dreide det seg om sjøsamiske bosettingsområder. Ved en fredsslutning mellom Russland og Sverige i 1595 (Teusina-freden) hadde Sverige i prinsippet overtatt Russlands pretensjoner om rettigheter i de sjøsamiske områdene fra Varanger og vestover (Hansen og Olsen 2004, side 263). Forholdet mellom Sverige og D­anmark-Norge tilspisset seg etter dette. Dette fikk konsekvenser for den sjøsamiske befolkningen i Nord-Troms. Blant annet ble samiske oppsittere i noen områder tvangsflyttet (både midlertidig og fast). I Langsund–Grunnfjord-området på Ringvassøy i Helgøy tinglag, som hadde vært et mer eller mindre rent samisk område tidligere, forsvant den samiske befolkningen på begynnelsen av 1600-tallet (Mathiesen 1974, Søbstad 1980, B­ratrein 1989). I stedet flyttet norske oppsittere inn.

Tvangsflyttingen er satt i sammenheng med Sveriges territorielle krav over de sjøsamiske bosettingsområdene. Et mye sitert skriv i den sammenhengen er Hartvig Billes (lensherre på Bodøgård) erklæring av 22. juli 1609 2 hvor det heter at «finnene» er flyttet på hans befaling inn i «de rette finnefjorder», fordi han ikke vil ha det svenske ute på øyene. Den endelige avgjørelsen kom med K­almarkrigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611–1613. Under krigen tyder enkelte opplysninger også på at samene fikk beskjed om å flytte ut fra «finnefjordene» og ut på øyene (Hauglid 1981, side 66). Fredsslutningen etter krigen fastslo at sjøsamene og deres områder var underlagt dansknorsk statstilhørighet (Hansen og Olsen 2004, side 267). Dette innebar også at den grensen som var trukket ved Malangen og Lyngstuva (uavhengig av tolkningen av denne grensen), opphørte å eksistere i rikspolitisk sammenheng. Andre, indrepolitiske tiltak medførte også at denne grenselinjen etter hvert opphørte som et etnisk grenseskille også rettighetsmessig.

Tvangsflyttinger var ikke de eneste tiltakene som ble iverksatt overfor sjøsamene av de dansknorske myndighetene. I et kongebrev fra kongen (Kristian 4.) til lensherre Hartvig Bille, som hadde tatt opp saken, sies det at

«kongen ville ha slutt på [den tilstand], at samene i Tromsø len årlig opptok landvare av nordmennene i lenet, en oppebørsel som de ifølge kongen ikke hadde noen rettighet til» (Bratrein 1984, side 26).

Avgiften skulle for framtiden innkreves til fordel for statskassen. Dette betydde en klar rådighetsinnskrenking over arealer som tidligere hadde vært tillagt sjøsamene.

Kongen hadde imidlertid også iverksatt undersøkelser av hva eventuelt de samiske landrettighetene besto i. Det er tydelig at det eksisterte «privilegier» av noe slag. På 1590-tallet ble «privilegier» omtalt skriftlig da lagmann Peder Hanssen på kongens ordre ble pålagt å undersøke disse forholdene (Hansen 1986, side 21). Privilegiene gjaldt friheter/rettigheter som etter tradisjonen en tidligere konge (Håkon) hadde innrømmet samiske jordeiendommer. Det finnes hypoteser om når og hvorfor disse privilegiene ble innvilget. Det er disse rettighetene som senere blir knyttet til det såkalte «finneodelsinstituttet», som gjorde seg gjeldende på såkalte «finnerydninger». Dette innebar at samene hadde full råderett over sine eien­dommer ved at de ikke betalte landsskyld og selv bestemte suksesjonen på brukene (de kontrollerte bygselen). Disse rettighetene ble i første omgang stadfestet og videreført. Fra 1609 (1615 i Fi­nnmark) ble sjøsamene imidlertid pålagt å betale en særskatt – finneskatten (Hansen 1986) – men rådigheten over eiendommene var tilnærmet lik det vi i dag ville benevne som eiendomsrett. Innskrenkningen i rådigheten som kongebrevet av 1608 medførte, ser derfor ut til å gjelde områder som ikke var i aktiv bruk av samer, og hvor nordmenn hadde slått seg ned. Det innebar antagelig også at statsmakten i fortsettelsen kontrollerte tilgangen til slike områder og suksessivt la dem under seg som krongods.

Det kan også stilles spørsmål om «privilegiene» bare skulle gjelde i de «rette finnefjorder», og at disse i fortsettelsen ikke ble akseptert på øyene i Hillesøy og Helgøy tinglag. I alle fall viser innkrevinger av avgifter fra norske brukere som samene tidligere hadde foretatt i dette området, at de mente å ha noen rettigheter, på linje med de rettighetene som var tillagt eksisterende adelsgods og kirkegods. Bratrein (1989, side 226) opererer for eksempel med betegnelsen trulig «sameodel» på store deler av øyene i Helgøy tinglag. Det er også stilt spørsmål om hvorvidt samene som bodde ute på øyene i Hillesøy og Helgøy tinglag, i særlig grad lot seg tvangsflytte. Høgseth (1994) trekker for eksempel den konklusjon at det var ingen allmenn tendens til at kystsamene flyttet inn i «rette finnefjorder» (side 290).

Det skjedde også en intern forflytning av samisk befolkning innenfor øyene. På Ringvassøy ser det ut som at i alle fall en del av de samiske oppsitterne som før 1600 hadde tilhold i Langsund- og Grunnfjord-området, senere fantes i Dåfjord og etter hvert lenger vest (Mathiesen 1974, Søbstad 1980). Dette måtte i så fall innebære at de etter 1600-tallets begynnelse mer eller mindre ble integrert under norske rettsregler og til dels ble assimilert. Høgseth (op.cit.) antyder at kongens inngripen i 1608 førte til en konfiskering av samisk jord til fordel for kronen. Hun viser at dette ikke bare gjaldt de stedene hvor nordmenn hadde betalt avgifter til samer, men at også samiske oppsittere i områder som Kaldfjord og Ersfjord på Kvaløya, begynte å betale landvare til kongen for sin bruk. Hun reiser imidlertid et spørsmål som er relevant:

... er (det) riktig å snakke om at samene overlot «eiendomsretten» til jorda til kongen. For det er slett ikke sikkert at samene i Kaldfjorden og Ersfjorden mente å ha avstått noen eiendomsrett til jorda når de i 1600-åra begynte å betale landvare til kongen. ... Hvorfor skulle en tape eiendomsretten ved at en beskyttet rettighetene sine ved å betale landvare? De hadde jo allerede i flere hundre år betalt skatt, uten at det hadde fått slike konsekvenser.» (Side 303.)

Vi finner også det syn at de samiske bruksområdene generelt ble tillagt som kongens eiendom etter fredslutningen i 1613 da de sjøsamiske områdene ble underlagt dansknorsk forvaltning og skattlegging. Hauglid (1981) skriver at «kongen anla da samme betraktningsmåte over de umatrikulerte felleseiendommer i dette området som ellers i landet, de lå under Kongen og ble betraktet som Kongens allmenning» (side 134), og at det var her både sjøsamer og fjellsamer utøvde sin bruk. Dette er en betraktning som kan ha noe for seg, men kan stilles spørsmål ved ut fra andre betraktninger.

Et argument som senere har vært framlagt fra statlig hold, er at ved det senere salget av Nordland og Troms i 1666 fra kongen til private, så var det de konkrete beføyelsene – i samisk sammenheng finneskatt, finneleding og lappeskatt – som ble solgt, mens eiendomsretten til allmenningene fremdeles tillå staten som opprinnelig eiendomsrett (NOU 1977: 16, side 80). Det kan imidlertid stilles spørsmål om hvorvidt de «finnerydninger» som samene satt på og brukte, kan betraktes som allmenninger i seg selv etter som det viser seg at samene som brukte disse områdene, både kontrollerte nordmennenes bruk av dem (før 1608) og selv hadde hånd om bygselen (også etter 1608). Slik sett kan en på lignende vis som i forhold til den statlige eierpretensjonen, hevde at det var de beføyelsene som kongen hadde rett til, som ble solgt i 1666, mens rådigheten over finnerydningene og de allmenningene som eventuelt tillå dem, fortsatt lå til de samiske brukerne.

I forbindelse med en strid om hva statusen til «finnerydningene» innebar i første halvdel av 1700-tallet, anla for eksempel amtmann Schieldrup det synet at det fantes to typer allmenninger: «bygdealmenninger» som måtte ligge innenfor bygde­lagene, og «kongens almenninger» som skulle ligge utenfor alle bygdelag og strekke seg opp til fjellryggen som var grensen til Sverige (Hauglid 1981, side 140). Her er synet da at bygdeallmenningene impliserte de ikke-matrikulerte sjøsamiske bruksområdene.

Det er også fremmet det synet på «privilegiene» at de ble gitt av kongen til sjøsamene fordi de i utgangspunktet var ansett å ikke ha noen rettigheter. Tønnesen (1979, side 129) hevder sentral­administrasjonen ikke la noen hindre i veien for deres næringsliv og arealbruk fordi:

De ansås nok antagelig opprinnelig for tilhørende en annen nasjon, som ikke uten videre hadde rett til å bosette seg på norsk territorium. De måtte til dette ha kongelig privilegium, og det skal, etter tradisjonen være gitt dem et slikt privilegium av kong Håkon Håkonsson, i Vågan. Dette skal være fornyet under kong Christian IV.

Hvis dette er en rett antagelse, så må det i tilfelle gjelde sør for Malangen, hvor ifølge Hansen (1986) tradisjonen om «finneodelen» sies egentlig å skulle gjelde. Nord for Malangen vet vi at vi har tilstedeværende sjøsamisk befolkning gjennom jernalderen og middelalderen, og det medfører visse vanskeligheter å hevde at det fantes en oppfatning om at de ikke hadde noen rett til å oppholde seg der. Territoriet var heller ikke entydig norsk. Dersom Malangen var en nordgrense for kongens uttalte givne privilegier, så måtte dette eventuelt komme av at disse privilegiene nord for Malangen var en selvfølge og, slik Bratrein (op.cit.) viser, vedlikeholdt og forsvart av sjøsamene selv.

Det er for Nord-Troms’ del i fjordsystemene fra Malangen og til og med Kvænangen at begrepet «finnerydninger» senere benyttes. I dette området ser vi heller ikke at de samiske oppsitterne betalte landvare/landskyld for sine eiendommer til kongen ut over 1600 og langt inn på 1700-tallet. Hansen (1986, side 132) påpeker at når det gjelder finne­odel, så avspeilte ordningen sjøsamenes egne sedvanerettslige forhold til sine lokaliteter, men sier samtidig at de særskilte arrangementene må heller oppfattes som ’formidlende institusjoner’ mellom samenes eget system og det norske bygsel-systemet. Den norske administrasjonen fikk altså opprettet en egen kameral kategori, som kunne ’fange opp’ kystsamenes lokaliteter ut fra myndighetenes perspektiv, samtidig som kystsamene fikk ivaretatt sitt behov for vern omkring deres eksklusive ressurs-utnyttelse på lokalitetene.

«Privilegiet» for den sjøsamiske bruken av land­arealer innebar at eiendommene ikke ble matrikulert, eller registrert i jordeiendomsregistrert, og tillagt landsskyld. Gjennom 1600-tallet er det dokumentert at slike eiendommer eksisterte i Malangen (Hauglid 1981), i Ullsfjord (Bratrein 1989) og i Kvænangen (Bjørklund 1985). Følger vi listene over de sjøsamene som betaler finneskatt og ikke landvare, og slutter fra det at de besitter finnerydninger, finner vi slike i alle fjordområder i Troms nord for Malangen. Antallet finneskatteytere antyder da også omfanget av finnerydninger innenfor de respektive områdene.

Fra 1609 til 1645 varierer det årlige antallet i Nord-Troms som betaler finneskatt til den dansknorske kongen mellom 111 og 136 (Hansen, side 275–276). Den største konsentrasjonen av disse finner vi i Kvænangen, rundt Lyngen og Kåfjord og i Ullsfjord, men de finnes også i de andre fjordområdene. Matrikulerte norske gårder er det få av på fastlandet i denne perioden. I Malangen (Hauglid 1981), i Ullsfjord-området (Bratrein 1989) og i Tromsøysund med Ramfjorden (NOU 1977: 16) skjer det en ekspansjon av norske gårder på fastlandet. Et fåtall matrikulerte gårder etableres også på fastlandet i Skjervøy tinglag (Fugelsøy 1970, Bjørklund 1985). Selv om arealet tidligere hadde vært brukt av sjøsamer, ble disse gårdene matrikulert og tillagt kongens jordegods i tråd med dekretet av 1608.

5.5 Kongen selger rettighetene til ­private

For å dekke store gjeldsforpliktelser på grunn av krigføring med Sverige i perioden 1657–1660, solgte kong Fredrik III krongodsene i Nordlandene i 1666 til Joachim Irgens fra Itzehoe i Holstein. Han var blant annet eier av Røros kobberverk og en av kongens fordringshavere. Ifølge skjøtet var følgende overdratt:

... Skoug, Mark, Fiskevand og Fægang, Vejde eller Vejestæder, fields-bierge, Dahler og fiære, øde og aabiugde Vaat og tørt, inden og uden Gaards, og ald anden tilleg med des Circumferentz og Herlighed, som der nu tilliger og af Arilds tiid der tilligget haver og med Rette tilligge bør. (Hauglid 1981, side 139.)

Det presiseres også at alle typer avgifter, som landskyld, tiende, leding og de særegne samiske skatteformene «Find-leding, Søe-finneskatt, ...Lappeskatt» (op.cit., side 136), er overdratt. Dermed kom krongodset i Tromsø len på private hender. Det var en heftelse på skjøtet om at kongen selv eller hans arvinger etter ønske kunne innløse eiendommene og rettighetene. For Nord-Troms skjedde ingen slik innløsning. I stedet ble også innløsningsretten solgt nesten hundre år senere, i 1761, til Johan Hvid, som da satt som innehaver av rettighetene i Nord-Troms.

I litteratur som omhandler Nord-Troms, er s­alget til Irgens og hvordan rettighetene og eiendommene gikk i arv eller ble solgt videre behandlet av flere forfattere (Coldevin 1942, Friis 1965, Tønnesen 1972, Hauglid 1981, Bjørklund 1985, Bratrein 1989, Hansen og Olsen 2004). Dertil finnes generelle gjennomganger av dette saksforholdet i en del offentlige dokumenter. Spesielt for Nord-Troms er eiendomsoverdragelsene beskrevet og sentrale spørsmål juridisk vurdert i forbindelse med Stormheimsaken (NOU 1977: 16). Versjonene er noe ulike med hensyn til presisjonen i detaljene, særlig når det gjelder de innbyrdes r­elasjonene (slektsmessige og økonomiske) mellom de private aktørene i dette eiendomsspillet. Hauglid (1981, side 136–139) gir en av de mest detaljerte beskrivelsene av disse forholdene.

De juridiske vurderingene som ble gjort av Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms 3 (flertallet) i NOU 1977:16, har også Høyesterett 4 i all hovedsak sluttet seg til, slik at det som der er beskrevet og vurdert, vil måtte framstå som gjeldende rett med hensyn til de saksområdene som behandles. I hovedsak er det synet lagt til grunn at all statlig eiendom (unntatt noen få enkeltgårder) i Tromsø fogderi ble solgt til private i 1761. Ingenting ble holdt tilbake. Det som staten i dag eier av større utmarksområder og fjellstrekninger, er innkjøpt senere som matrikulerte eiendommer på linje med andres private eiendommer.

5.6 Eiendomsoverdragelsene fram til 1783

Det følgende er en kort gjennomgang 5 av hovedlinjene i de formelle eiendomsoverdragelsene som skjedde i Nord-Troms i perioden 1666–1783. Det har helt fram til vår tid vært strid om hva innholdet i disse eiendomsoverdragelsene var. Først på 1970-tallet med Stormheimsaken (NOU 1977: 16) dannes en forståelse som domstolene entydig legger til grunn, og som det synes at staten også slutter seg til. Hovedtrekkene i stridsspørsmålene vil vi komme tilbake til senere.

Joachim Irgens hadde som nevnt kjøpt Nordlandene, fra og med Helgeland til og med Tromsø fogderi, med skjøte av 12. januar 1666. Irgens døde i 1675. Boet etter ham var konkurs. Det ble også nedsatt en granskingskommisjon som fant mislighold og svindel som Irgens hadde gjort seg skyldig i. Enken Cornelia Bichers førte en rekke rettsprosesser med kreditorene i den etterfølgende tiden. Utgangen på dette ble at Lagmann Gjert Lange som hadde forvaltet godset på vegne av Irgens og var panthaver, ble sittende med godset i Nord-Troms som pant i perioden 1686–1705. Cornelia Bichers fikk imidlertid rådighet over godset igjen i 1705 ved at pantet ble innløst. Cornelia Bichers var hollandsk og hadde en bror kjent som baron de Petersen. Han var også en av panthaverne til Irgens, og var ifølge Hauglid (1981, side 137) visstnok den som stilte midler til rådighet slik at Langes pantebrev kunne innløses. Etter at søsteren C­ornelia døde i 1708 ble så baron de Petersen rettighetshaver til godset i Nord-Troms i 1713. På dette tidspunktet var Irgensgodset fra 1666 splittet opp, og store områder var gått tilbake i statlig eie. Baronen eide imidlertid Helgelandsgodset i tillegg til godset i Nord-Troms. Selv om eiendommene og rettighetene i disse var splittet opp og nye eiere kommet til, er det ikke kjent at det foreligger noe skjøte på disse rettighetene til baron de Petersen.

Det sies at baron de Petersen aldri oppsøkte sine eiendommer i Nord-Norge. Forvaltningen av Tromsøgodset ble fra 1716 overlatt til stiftsskriver Michael Hvid. Etter baronens død (uvisst når) gikk godset til hans arvinger (barn), som satt med godset fram til 1751. Da kjøpte Trondhjemsborgeren Johan Christian Hvid, som var sønn til Michael Hvid, både Helgelandsgodset og Tromsøgodset.

Som nevnt var det ut gjennom 1700-tallet stor uenighet mellom de statlige myndighetene og godseierne om innholdet av salget i 1666. Det ble derfor på ny gjennomført et salg fra kongen til Johan Hvid. Dette gjaldt gjeninnløsningsretten som heftet ved salget til Irgens i 1666, og de ubebygde allmenningene som ikke lå til bygdene. Gjeninnløsningsretten var kjøpt for 1505 riksdaler, mens allmenningene gikk for 200 riksdaler. Hvid fikk skjøte av 25. mai 1761 på allmenningene i Nord-Troms. Hvid satt nå som formell rettighetshaver til det meste av grunnen i Nord-Troms. Noen enkeltstående matrikulerte eiendommer var imidlertid i kongens eie og tilkommet som resultat av de uenighetene og uklarhetene som hadde forekommet i hundreåret mellom 1666 og 1761.

Johan Hvid satt ikke lenge med Tromsøgodset. Allerede ved skjøte av 2. januar 1764 solgte han godset videre til Johan Hysing. Johan Hysing døde i 1769, og broren kammerråd Ahlert Hysing kjøpte så godset av dødsboet ved skjøte av 29. juli 1771. Han solgte imidlertid godset raskt videre til sin svoger Andreas Røst (skjøte av 7. januar 1772). I perioden som fulgte rådet en viss usikkerhet og tilløp til stridigheter med hensyn til rettighetene til godset, og Ahlert Hysing tilbakekalte skjøtet til Røst i 1774, og satt dermed med hjemmelen til godset selv om deler av godset var avhendet til andre.

En avklaring kom i 1783 ved at Tromsøgodset ble delt i tre ved en overenskomst mellom arvingene til avdøde Andreas Røst, Georg Ulrich Wa­smuth som hadde kjøpt deler av godset fra Andreas Røst, og Ahlert Hysing. I den nordre delen ble Hysing fortsatt eier av Skjervøygodset, bestående av det meste av dagens kommuner Kvænangen, Kåfjord, Nordreisa og Skjervøy. Den midtre delen som ble å gå under navnet Karnesgodset, ble overtatt av Wasmuth. Denne delen besto av sognene Helgøy, Karlsøy og Lyngen. Den søndre og vestre delen av godset, det som senere ble benevnt som Moursundgodset, gikk til Hans Andreas Moursund. Denne delen besto av Hillesøy og Tromsø sogn. Alle tre godsene strakte seg fra øyene ute i havet og til grensen mot Sverige. Det som ikke tillå disse gårdene, var de såkalte mensal­eiendommene som tidligere hadde ligget under kirken, samt noe nyere krongods.

Særlig etter kjøpet og avklaringene i 1761 hadde godseierne innskjerpet kontrollen når det gjaldt oppsitternes bruk av godsets arealer. Kjøpet av allmenningene førte til at proprietæren fikk endelig kontroll med bruken av utmarksarealene, og nye bruk som ble ryddet, ble underlagt godset. Innskjerping av kontrollen hadde også sammenheng med matrikuleringen av gårdene. Matrikulering av eiendommer som nordmenn (og kvener) hadde ervervet seg, hadde skjedd tidligere, men nå ble det også iverksatt matrikulering av de tid­ligere finnerydningene som sjøsamene fremdeles satt på. Finneskatten var opphevet i 1755, og finnerydningene som kategori var avskaffet i 1759 (Hansen 1986). Dermed ble formelt alle leilendinger under godsene. Bygselen på de gamle finnerydningene ble dermed også fullt ut kontrollert av godseieren i motsetning til tidligere, og den gamle selvråderetten som sjøsamene tidligere hadde praktisert, var ifølge Bjørklund (1982, 1985) gått tapt.

5.7 Striden om allmenningene

Hvorvidt allmenningene fulgte med i salget til Irgens var omstridt på 1700-tallet og er blant de forholdene som har vært mest debattert i faglitteraturen når det gjelder salget. Striden handlet om ulike tolkninger av innholdet i skjøtet av 1666 mellom staten og de private som hadde overtatt rettighetene. Sett i et samisk perspektiv er eventuelle lokale samiske synspunkter i Nord-Troms fraværende. Hansen og Olsen (2004, side 309) viser at rettshistorikerne har delt seg i to leire: de som har ment at allmenningene fulgte med, og de som har ment at de ikke fulgte med i salget. Ut fra de reelle saksforholdene kan en finne belegg for begge synspunkter. I perioden 1666–1723 fikk kongen eiendomsrett til en del rydninger som var opptatt i allmenning (NOU 1977: 16, side 9). Hauglid (1981, side 140) hevder imidlertid at fram til 1713 var ikke kongen eier av noe matrikulert eiendom i Tromsø fogderi. Etter den tid ble noen eiendommer innført som kongens eiendom. Dette skjedde særlig ved matrikkelutkastet av 1723, hvor det ble hevdet at rydninger som var oppatt i allmenning etter 1666, ikke var å regne som solgt. Det som synes omstridt, i alle fall på den tiden, var hvordan allmenning skulle forstås. Bak de ulike forståelsene lå antagelig også en kamp om ressursene mellom staten og de private. Staten forsøkte å minimalisere omfanget av salget til Irgens i 1666 blant annet ved å hevde at finnerydningene var å anse som anlagt i kongens allmenning, og siden de ikke var matrikulert, var de heller ikke solgt. De private godseierne hevdet derimot at kjøpet innebar alt i tråd med de omfattende beskrivelsene i skjøtet.

I forbindelse med disse stridighetene er det at amtmannen i Tromsø fogderi, Schieldrup, i 1736 lanserer at det finnes to typer allmenninger: «bygdeallmenninger» som var solgt, og «kongens allmenninger» (Hauglid 1981, side 140). Bygdeallmenningene besto da av finnerydningene og tilliggende bruksområder som fra tidligere tider var brukt av sjøsamene, mens kongens allmenninger skulle ligge utenfor alle bygdelag og strekke seg opp til fjellryggen som var grensen mot Sverige. Striden i denne sammenhengen var blant annet knyttet til brukere som hadde ryddet nye gårder og som så var lagt for skyld og ført inn i kongens jordebok. Dette hadde forvalteren av godset, M­ichael Hvid, som mente at disse plassene tilhørte den daværende eieren, baron de Petersen, protestert på. Protestene førte etter hvert fram, og finnerydningene som ble skyldlagt i første halvdel av 1700-tallet, ble ført på godseieren. Særlig med begrunnelse i bortfall av finneskatten ved skyldsettinger ble det hevdet at det var rimelig å anse at disse ble å tilhøre proprietæren. Noen eiendommer ble imidlertid fortsatt værende i kongens eie (NOU 1977: 16, Hauglid 1981). I hovedsak var de første finnerydningene som ble skyldsatt, slike som var overtatt av nordmenn og kvener (Hauglid 1981, Bjørklund 1982).

Da Johan Hvid kjøpte godset av baron de P­etersens arvinger i 1751, tilspisset striden seg. Selv om opptakten til tilspissingen lå i striden om retten til rydningene, gjaldt saken nå at «ikke alene er soldt de opryddede og matriculerede Gaarder i amtet, men og de uopryddede marker og almindinger» (Hauglid 1981, side 141). Rentekammeret la til grunn at de ubebygde områdene tillå staten, og tre nyryddede gårder – en i Skjervøy og to i Balsfjord – ble lagt til kongen siden de ble ansett å ikke naturlig ligge innenfor de respektive bygdelagene. Hvid hevdet at disse nyrydningene lå mellom bebygde gårder. Rentekammeret sluttet seg etter hvert til denne tolkningen, selv om fogden var uenig (NOU 1977: 16, side 24), og gårdene ble tillagt proprietæren. Samtidig synes det som om proprietæren motvillig har gått med på at det eksi­sterte noe slikt som kongens allmenninger, som ikke naturlig lå til gårdene. Spørsmålet ble avklart ved at de rettighetene som staten mente å ha til området, ble solgt til proprietæren i 1761. Dette gjaldt for det første heftelsen fra 1666 om kongens innløsningsrett, som ble solgt for 1505 riksdaler. Dernest gjaldt det allmenningene som ikke naturlig lå til gårdene og bygdene, som ble solgt for 200 riksdaler (op.cit, side 137). I skjøtet er dette allmenningssalget formulert slik (en av flere måter):

... Almindingeren i Tromsøe Fogderie for saavidt disse Almindinger ej rører ved andre Eieres Gods, men ligger afsides til Fields eller ved SøeKanten, med derpaa værende og rettelig tilhørende skov; ...» (NOU 1977: 16, side 24.)

Dermed var all eiendom som ikke var eid av andre – i hovedsak kirken og noen få enkeltgårder som kongen hadde tilegnet seg – kommet i privat eie i Nord-Troms, og striden om rettighetene var foreløpig løst. Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms (flertallet) uttalte også at de ikke kunne «se at det foreligger grunnlag for å hevde at de ved skjøtet overdratte allmenninger ikke omfattet det høyfjell som lå til de mer sentrale områder av disse allmenninger» (side 61).

5.8 Finnerydningene – sjøsamiske ­sedvanerettslige forestillinger

Stridighetene i første halvdel av 1700-tallet gjaldt ulike oppfatninger hos staten og godseierne om hva som var solgt og hvilke rettigheter som fulgte med. Hva så med samene som satt på eiendommene eller finnerydningene? Når Bratrein (1989, side 495) skriver at «det ikke fantes norske selveiere i prestegjeldet på 1600-tallet» (Helgøy), men at «de samiske jordbrukerne inne i fjordene fortsatt satt med eksklusive bruksrettigheter som etnisk, gruppe, finneodel ...(en) rettighet på linje med selveie», så kan man stille spørsmål om hvorvidt de områdene som var definert som finnerydninger, ble oppfattet av sjøsamene selv å tilhøre dem og ikke kronen på noe vis. Dersom kongen så på finnerydningene som sin eiendom ved salget i 1666, må det kanskje forstås som en konfiskasjon slik Høgseth (op.cit.) hevder hadde skjedd allerede i 1608. Hvorvidt en slik oppfatning var delt av sjøsamene selv er tvilsomt. Hansen (1985) påpeker også at de rettighetene som var tillagt finneodels­instituttet, bygselfritak og intern suksesjonskontroll, impliserte en form for eierrådighet. For fjordområdene i Sør-Troms, eller Senjens len, var imidlertid disse rettighetene opphevet av kongen i 1661, og samene måtte i fortsettelsen betale landskyld til kongen, og en statlig konfiskasjon på linje med det som skjedde i deler av Nord-Troms i 1608 (Bratrein op.cit., Høgseth op.cit.), skjedde før salget til Irgens.

Som sagt hadde samene før 1608 ment seg å ha rett til å kreve avgifter av nordmenn som brukte det de mente var deres områder. I Salten hadde samer til og med solgt slike eiendommer til nordmenn. Ni «finneodelsplasser» i Hamarøy var således allerede før 1667 solgt til bumenn (norske jordbrukere) (Hansen og Olsen 2004, side 304). Ingen har dokumentert slike salg i Nord-Troms, men en kan stille spørsmål om det ikke også kunne ha forekommet der. I Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller sies det at ved «Reisens Hoved-Fjord og ved Reisens Elv er ingen Nordmands- men alleene 8te Qvæners, som fra Torne-Lapmark ere komne, deres Gaarder, hvilke de til deels selv have røddet, til deels av Norske Søefinner faaet» (bind II, side 365). For øvrig går det fram av manntallet som Schnitler tar opp, at det finnes 19 sjøsamer (på finnerydninger) i Reisafjorden. Tallet på kvener opplyses her til fem (op.cit., side 422–423). Det var nok mulig for kvenene å «få» eiendom via ektemake, dersom de inngikk giftermål med sjøsamer som satt på finnerydninger (Bjørklund 1982). Dersom slike allianser ikke var inngått, og dersom det å «få» tilgang til jord likevel var aktuelt, er det rimelig å stille spørsmål om slike overdragelser var skjedd uten noen form for kompensasjon.

Enkelte av de som behandler eiendoms­overdragelsene i Tromsø fogderi, særlig de tidligere, drøfter i mindre grad de eventuelle rettighetene som var tillagt de sjøsamiske oppsitterne. Tønnesen (72) er i så fall symptomatisk. Han knytter «finneodelen» og tradisjonen om kongelige privilegier til områdene sør for Malangen. Han er av den oppfatning at nord for Malangen har «...de 675 leilendinger (i 1773) manntallet viste, ervervet sin rett som leilendingsrett i den seinere tid» (side 125). Andre studier (Hauglid og Minde 1980, Hauglid 1981, Bjørklund 1982, 1985, Hansen 1986, Bratrein 1984, 1989) viser imidlertid at også finnerydningene nord for Malangen ble gjenstand for de samme privilegiene som «finneodelen» foreskrev for disse eiendommene sør for Malangen.

Fra andre halvdel av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet forelå det flere forsøk på å føre finnerydningene nord for Malangen inn i matrikkelen. Blant annet ble finnerydningene i Helgøy tinglag (Ullsfjord og Lyngen) matrikulert i 1667, men uten at det fikk varige konsekvenser i første omgang (Hansen 1986, side 137). Videre ble det på ny forsøkt med matrikulering av finnerydningene i 1723, hvor Hansen (1986, side 33) oppgir at 43 finnerydninger i Skjervøy tinglag og 29 i Helgøy tinglag (Lyngen og Ullsfjord) ble skyldsatt. I Balsfjord og Malangen ble kun én finnerydning skyldsatt ved denne anledningen (Hauglid og Minde 1980, side 486). Hauglid og Minde påpeker imidlertid at det fantes finnerrydninger som ikke ble skyldsatt. De knytter dette til bruken av områdene, hvor de finnerydningene som ikke hadde blitt opparbeidet med hensyn til en fast jordbrukstilpasning, ikke ble ansett å ha skyldsettingsverdi. De forstår også finnerydningene slik at de er en mellomkategori mellom en tidligere jakt- og fangsttilpasning med flere bosteder innenfor et ressursområde (siida) og en fastere bosetningsform basert på jordbruk og fiske. Matrikuleringen skjer da som en konsekvens av endring i tilpasning eller driftsform.

Matrikuleringen av 1723 ble imidlertid opphevet i 1726 med et kongelig reskript som «confirmerer ...Finnernes og Lappernes Privilegier, som dem av de Kongelige Forfædre i en og annen Maade kunne vær givne» (Hansen 1986, side 134). De aller fleste finnerydningene som ved denne anledningen ble forsøkt matrikulert, fantes på fastlandet i Skjervøy og Helgøy tinglag. Opphevelsen i 1726 peker dermed mot at sentrale myndigheter var av den oppfatning at også oppsittere på finnerydninger nord for Malangen var tillagt privilegier.

Ræstad (1928) sier at opphevelsen blant annet skjedde fordi forsøket på skyldlegging «vakte stor forbitrelse blant finnene» (side 239), og «at det var regjeringens mening å holde lappene ved deres gamle rettigheter efter alders tids bruk» (side 240). Hansen ser dette som «...et forsøk på å innføre «finneodels»-kategorien også i denne regionen nord for Malangen, - altså utenfor finneodelens egentlige opphavs-område» (op.cit., side 133). Dette må ses i sammenheng med Hansens forståelse av «finneodelen» som en kameral kategori som imøtekom sjøsamenes egne sedvanemessige rettsforståelser med hensyn til den jorden de brukte. Dersom den kamerale kategorien som «finneodelen» utgjorde, ikke var virksom nord for Malangen, kunne det eventuelt bety at rettighetene til finnerydningene var ansett å være et indre samisk sedvanemessig saksforhold. Dette er også en hypotese Hansen framsetter. Med henvisning til Bratreins (1984) undersøkelser om sjøsamenes innkreving av avgifter fra nordmenn, påpeker han

... at matrikuleringskommisjonen var usikker på rettighetsforholdene i området, eller fikk kjennskap til at en eventuell skyldsetting ville bryte så fundamentalt med den rådende rettstilstanden i tingstedet (Skjervøy), at de vek tilbake for å gjennomføre noen skyldsetting. (Side 34.)

Og:

Fra en situasjon der nordmennene betalte avgifter til samene i området for utnyttelse av res­sursenhetene, til en situasjon hvor samene ble tvunget til å betale tilsvarende til det (dansk)-norske statsapparatet ...Det kunne tenkes å støte for sterkt an mot de lokale rettsforestillingene. (Side 35.)

En slik forståelse av opprettholdelse av sjø­samiske privilegier vil være uavhengig av bruksformen, men forbundet – i alle fall delvis – med aksept av rettigheter knyttet til eiendommer/arealer.

Bjørklund (1982, 1985) hevder at avviklingen av finnerydningene skjedde primært ved skyldsettingene som likevel fortsatte under det presset som jordsøkende nordmenn og kanskje særlig kvener sto bak. Disse hadde interesse i å få lovlig hjemmel til finnerydninger som var ledige (mer eller mindre temporært), ved å inngå avtaler med myndighetene eller proprietæren om bruken av disse. I denne situasjonen kunne også sjøsamene anse «formell skyldsetting og bygsling som et s­ikrere vern mot det økte presset de opplevde» (Hansen og Olsen 2004, side 305). Bjørklund hevder også (1982, side 255):

«Året 1755 var endepunktet for samenes selvstendighet, en kongelig resolusjon gjorde det klart at både samer, kvæner og nordmenn heretter skulle skattes likt. Dermed var sluttstreken satt for de siste rester av samisk selvråderett i Kvænangen.»

Nå ble finnerydningskategorien ifølge Hansen og Olsen (2004) formelt opphevet «etter en ordre fra Kammerkollegiet av 31.3.1759, som fastslo at de gjenværende finnerydningene skulle skyldsettes og innlemmes i matrikkelen som andre leilendingsbruk» (side 303).

Lik beskatning innebar også at de sjøsamiske oppsitterne ikke lenger skulle betale finneskatt. Dermed kunne den endelige innlemmelsen av sjøsamiske jordeiendommer ved ordinær skyldsetting også foretas.

5.9 Avviklingen av finnerydningene – tap av tidligere rettigheter?

Som nevnt ble det også omtrent samtidig med at finnerydningskategorien formelt ble opphevet, foretatt en endelig avklaring om retten til allmenningene i Nord-Troms. I 1761 fikk Johan Hvid skjøte på det meste av Nord-Troms, også «de ubebodde allmenninger». Alle oppsitterne ble underlagt proprietæren som leilendinger. Tønnesen (1972) beskriver dette som en overgang til private godseiere «som bruker jorden fullstendig som en privateiendom» (side 129). I skjøtet ved overdragelsen mellom Hvid og Hysing i 1764 er også totaliteten i proprietærenes rettigheter beskrevet:

... saa skal ganske Tromsø Fogdereies Jordegods ... bestandig følge og tilhøre Kiøberen og hans Arvinger tilligemed de derunder henhørende Herligheder, være sig Bygsel og Landskyld, Tiende, Leeding, Sigt og Sagefald, Søe finneskatt og Søe finne Leeding samt Fieldfinne skatt, Jægte Reisning og Forlovspenge, saavelsom alle Tromsøe Rødninger og Almindings Skove ... (NOU 1977: 16, side 24.)

Privilegier som sjøsamene eventuelt var tilkjent tidligere, nevnes ikke, slik at dette ikke hviler som en heftelse på skjøtet. At skjøtet nevner sjøfinneskatt, selv om det i 1755 var vedtatt at alle skulle skatte likt og finneskatten dermed skulle opphøre, kan skyldes at skatteformen vedvarte inntil matrikuleringen av finnerydningene var endelig gjennomført.

Vi kan likevel stille spørsmål om hvorvidt alle rettigheter som tidligere var knyttet til de sjø­samiske oppsitterne på finnerydningene, var gått tapt, slik også Bjørklund (op.cit.) antyder. Innledningsvis må det sies at for Nord-Troms er de eventuelle rettighetene knyttet til finnerydningene, slik de eventuelt ble utøvet utover 1700-tallet, i mindre grad gjort til gjenstand for studier. Utøvelsen må på mange vis regnes som sedvanemessig praksis. I rettsprosessene vedrørende statsgrunn i Nord-Troms, er heller ikke den tidens sedvanemessige praksis ansett som nødvendig å avklare. Verken NOU 1977: 16 eller Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms berører temaet i særlig grad og bare indirekte.

I vilkårene for salget til Hvid i 1761 heter det:

«... at Almuen i følge av Loven derav fremdeles nyder det som Loven dennem derav bevilger og da bestandigen derav tilforn nødt haver ...» (NOU 1977: 16, side 24).

Dette lyder som en heftelse som eventuelt kunne ivareta noen sedvanerettslige forhold. NOU 1977: 16 (side 57) ser allmenninger og rettigheter i allmenninger på daværende tidspunkt i forhold til de gamle norske lovene og Christian Vs Norske Lov av 1687 som gjaldt all grunn som ikke var noens egen jord. Uten at det presiseres kan vi regne med at det legges til grunn at heftelsen fra 1761 om at allmuen fremdeles nyter det som loven alltid har tilkjent allmuen, referer til dette lovgrunnlaget. Det som eventuelt kan stilles spørsmål ved, er hvorvidt lovoppfattelsen i 1761 i større grad baserte seg på forestillinger om sedvanerett enn vurderinger av lovens bokstav slik rettsoppfatningen utvikles senere.

Nå var det allmenningene i Nord-Troms som var overdratt ved dette salget, allmenninger som lå «…...avsides til Fields eller ved SøeKanten». Dersom dette gjaldt områder som på ingen måte var brukt (unntatt eventuelt av reindriftssamer), følger da heller ikke noen samtidige sedvanerettigheter av heftelsen (igjen eventuelt unntatt for reindrifts­samene). Ut fra det skriftlige materialet er det vanskelig å trekke noen entydig konklusjon om det fra partenes side i 1761 ble trukket noen klar grense mellom allmenninger som lå til og var brukt av bygdene, og de som eventuelt lå avsides, eller om en regnet med to typer allmenninger slik amtmann Schieldrup tidligere hadde skissert. Dette må også ses i lys av at overdragelsen fungerte som bilegging av en strid om omfanget av tidligere overdragelser. Når det nå ble enighet om overdragelse av allmenningene, var det ikke nødvendig med noen avklaring av grensene mellom det som kongen anså som privat gods med eventuelle allmenninger, og kongens allmenninger. Stridsspørsmålet som kom opp senere, gjaldt hvorvidt de mindre produktive høyfjellsområdene var inkludert i salget, noe staten hevdet. Dette indikerer at staten da mente at produktive allmenningsområder også var solgt i 1761. Dermed er det rimelig å anta at heftelsen generelt sett kunne sies å være relatert til allmenningsområder som også på det tidspunktet var utnyttet av bygdefolk. Den retten oppsitterne hadde i de allmenningene de brukte, uavhengig av om disse skal tolkes som del av salget eller ikke, må uansett anses som underlagt de samme rettighetene. Tønnesens utsagn om at proprietæren etter 1761 kunne bruke eiendommen fullstendig som en privat eiendom, synes derfor noe problematisk. Spesielt på de gamle finnerydningene må vi anta at oppsitterne opplevde bruk i allmenninger som en rett fra alders tid.

Utmarkskommisjonen (1991) drøfter også dette i noen grad, og sier:

«At det er utøvet bruk i utmarka av fastboende fra den tid det ble etablert bosetting i traktene, sier seg selv uten videre, ...[og det var] samer som først drev jordbruk her. Dette vet vi fant sted på 1500-tallet.» (side 100).

Utmarkskommisjonen legger videre til grunn at dette jordbruket på finnerydningene «da de ble gjenstand for fast bosetting og rydding, rettslig sett [hadde] karakter av allmenning, og bruk i den omliggende utmark kunne i og for seg av rydningsmennene tas opp i kraft av allmenningslovgivningen» (side 99).

Utmarkskommisjonen drøfter ikke finnerydningenes rettslige status spesielt med utgangspunkt i tilstanden før 1608 eller i forhold til «finneodel» og eventuelle rettigheter som tillå dette instituttet, men legger til grunn at finnerydningene var anlagt i kongens allmenning. Utmarkskommisjonen påpeker at denne rettstilstanden videreføres ved salget til Hvid og bekreftes av bestemmelsen om allmuens rettigheter ifølge loven. Samtidig påpeker de:

Her (i Kvænangen og Nordreisa), som så mange andre steder, er beite og fiske av oppsitterne innenfor de forskjellige gårdgrupper utøvet felles. Poenget er imidlertid at bruken innen de omtvistede områder ikke er oppfattet å være utøvet i allmenning eller på statsgrunn. Forestilling om bruk i allmenning er – om den noen gang har vært til stede – for lengst forsvunnet. (Side 89.)

Det sies også om den hogsten som ble utøvet i det omtvistede området før 1761, at:

Noen holdepunkter for å anta at hugst, før Hvidsjøtet av 1761, ble foretatt av en bestemt lokal befolkning – med forestilling om allmenningsrett (etter NL 3-12-6) – foreligger imidlertid ikke. Av det opplyste må det legges til grunn at hugst i de betydelige skogsstrekninger her, som andre steder i landsdelen hvor det var tjenlig skog, ble foretatt av folk fra et vidt distrikt og uten spørsmål om rett dertil, før det fra eierhold, stat eller proprietær, ble grepet inn.» (Side 100.)

De rettighetene, unntatt eventuelle allmenningsretter og knapt nok slike ifølge Utmarkskommisjonen, som de gjeninnførte privilegiene fra 1726 antyder, berøres antagelig ikke av skjøtet til Hvid fra 1761. I alle fall har ikke noen rettsinstans drøftet slike eventualiteter. På noe vis er det likevel relevant å stille spørsmål om hvorvidt slike rettigheter ble videreført, eller i alle fall om hvorvidt oppsitterne opplevde videreføring av enkelte sedvanerettslige forhold ved overdragelsen til Hvid. Ut fra et lokalt sedvanemessig synspunkt er det rimelig å anta at sedvanen etablerte et knippe rettigheter som hørte sammen. Bjerkli (2004) nevner at enkelte elementer som tillå den eldre «finneodelen», fortsatt kunne være holdt i hevd, blant annet at folk fortsatt regulerte arvefølgen til sine eiendommer selv. Det antas at den sedvanemessige arvepraksisen som kan dokumenteres etter at oppsitterne ble selveiere, hadde sin opprinnelse fra tidligere og var praktisert også i leilendingsperioden. Videre antydes at eiendommene også ble oppsplittet ved arv, noen ganger med godseierens samtykke, men også mer uformelt ved at søsken i noen tilfeller delte jord etter foreldre uten at det ble skrevet formell leiekontrakt med flere enn én. Blant annet er det langt flere personer i folketellingene som er registrert med husdyrhold og dermed med tilgang til jord, enn de som formelt var registrert som leilendinger under godset. I tråd med finne­odelen lå også retten til gården eller finnerydningen til en videre gruppe.

Det påpekes imidlertid at dette er forhold som i liten grad har vært undersøkt, og følgelig er det vanskelig å si noe entydig om i hvor stor grad sedvanemessige praksiser og oppfatninger fra finnerydningsperioden ble videreført. En del av disse rettsoppfatningene ble tydeligvis ikke imøtekommet av proprietæren, særlig med hensyn til skogen. Utmarkskommisjonen (1991) skriver:

Når det spesielt gjelder «Reisens Skov» og «gavnlig Skov i Quænangen», heter det i deliberasjonsprotokoll av 14. desember 1803 – vedrørerende jordavgift i.h.t. forordning av 1. oktober 1802 – at «da Godsejerne have forbeholdt sig selv Nytten og Brugen av disse Skove, kunde ved de omkringliggende Gaardes Taxation ingen Hensyn tages dertil, for at forhøye deres Værd». Av dette fremgår at det ble lagt til grunn at gårdene ikke hadde bruksrett til skogene. (Side 101.)

Det sies likevel om Ovidia Lyng (død 1848), som var den siste proprietæren til Skjervøygodset, at hun lot «enhver husere i og med skoven næsten efter behag» (Bjerkli 2004, side 13). Bjerkli antyder to mulige tolkninger av denne praksisen fra godseierens side. For det første som et tegn på at godseieren så gjennom fingrene med eventuell ulovlig bruk. Dette var tydeligvis det synet som etterfølgende rettighetshavere la til grunn. En annen mulighet er at Ovidia Lyng var mer imøtekommende med hensyn til sedvanemessig bruk og kanskje etterlevde skjøtets tilsynelatende presisering av rettigheter som tillå brukerne som de «... da bestandigen derav tilforn nødt haver».

Dette kan muligens også knyttes til enkelte forhold som også lå til finneodel- og finnerydnings­instituttet utover at de tiltrådte sin jord uten å svare bygsel og ikke betalte landsskyld av den. I alle fall ut fra de interne sedvanerettslige forestillingene må felles bruk av enkelte områder for enkelte formål ha vært innarbeidet. Dette ligger antagelig også bak den todelte allmenningsforståelsen, med bygdeallmenninger som det ene, som amtmannen la til grunn i første halvdel av 1700-tallet. Tønnesen (1972) antyder også et slikt forhold. Selv om han ikke eksplisitt knytter det til finnerydningskategorien, henviser han til flere rettstvister i andre halvdel av 1850-tallet angående allmenningsbruk og rettigheter i Kvænangen og Nordreisa, hvor han hevder at «bygdenes bruk i disse allmenninger har skapt særlige rettsforestillinger i disse bygder» (side 128–129). Tønnesen henviser bare til disse forholdene og foretar ingen særskilt analyse. B­jørklund (1985) omtaler også en slik sak som var oppe for retten i 1865. Her var en sjøsamisk oppsitter stevnet for retten for ulovlig sennagresskjæring av en nordmann som hadde ervervet eiendommen hvor dette skjedde, i 1852. Den stevnede hevdet sammen med 101 andre oppsittere i en underskriftsaksjon å få ha sin «brug og rættigheder i fred, som vi have havt fra gammel tid, i aarhundreder i landet» (side 279). De vant imidlertid ikke fram, da bevisene de førte visstnok ikke kunne dokumenteres. Nå foretar heller ikke Bjørklund en særskilt analyse av selve rettsprosessen med partenes bevisførsel og domspremissene.

Det vi imidlertid kan trekke visse slutninger om, er at både sakene som Tønnesen nevner og den særskilte sennagressaken som Bjørklund skriver om, avdekker lokale rettsforestillinger knyttet til allmenningsbruk som er av «alders tid». Tidspunktet for disse, som er andre halvdel av 1800-t­allet, peker mot festnede rettsforestillinger som går tilbake til tiden før finnerydningskategorien formelt ble opphevet. Utmarkskommisjonens vurdering er imidlertid at slike allmenningsrettslige forestillinger i liten grad, i alle fall på det som etter hvert blir å betrakte som statsgrunn, har vært tilstede. Med utgangspunkt i praksis som er videreført fram til i dag, og innenfor de feltene de har behandlet i Nord-Troms, finner de i hovedsak at det bare foreligger beiterett for småfe. 6 I de store statlige områdene i Kvænangen og Nordreisa er denne også av begrenset karakter. Utmarkskommisjonen åpner imidlertid for at fisket i Reisaelva «kan stå i en særlig stilling» (1991, side 108), men fiskeretten her var ikke «gjenstand for behandling for og avgjørelse av Utmarkskommisjonen» (side 109).

5.10 Privatisering av godsenes ­enkeltbruk

Rettssakene som Tønnesen og Bjørklund nevner, kommer alle etter 1850. Dette er ikke tilfeldig. Midten av 1800-tallet utgjør et tidsskille med hensyn til eiendomsforholdene i Nord-Troms. Godset i Nord-Troms var som nevnt blitt delt i tre i 1783, Moursundgodset i den søndre delen, Karnesgodset i den midtre delen og Skjervøygodset i den nordre delen. I andre halvdel av 1800-tallet starter avviklingen av leilendingsgodsene. Selv om utviklingsforløpet er noe forskjellig med hensyn til eiendomsoverdragelsene, går alle de tre godsene gjennom en lignende prosess hvor oppsitterne blir selveiere og staten erverver store utmarksarealer/allmenninger. Fem store utmarksarealer i Nord-Troms var formelt registrert som allmenninger og skyldsatt mens godsene fremdeles var intakte. Alle fem ble etter hvert ervervet av staten.

Moursundgodset

Moursundgodset var intakt fram til 1860-tallet. I 1850 hadde Hans Andreas Moursund d.y. overtatt godset. Han beskrives som en svært jordbruks­interessert person som arbeidet for modernisering av næringen, og som innså de fordelene det kunne ha at bøndene ble selveiere (Hauglid 1991, side 283). Godset besto av 556 leilendingsbruk. I løpet av 20 år ble 333 av disse solgt. I 1920 var alle eiendommer avhendet.

En av eiendommene under Moursundgodset var allmenning, benevnt som Storskogen. Allmenningen omfattet store skog- og fjellområder i de indre deler av Balsfjord, Malangen og Målselv inn til svenskegrensen. Størstedelen av den såkalte Moursund-linjen fra 1806 (jf. kapittel 1.3) var grense for denne allmenningen mot statens eiendommer i Senja fogderi. Allmenningen ble skyldsatt i forbindelse med matrikkelen av 1838. Fram til 1888 ble en rekke enkeltbruk ryddet og utskilt fra allmenningen. Dette hadde sammenheng med stor befolkningsøkning og tilflytting av jordsøkende folk, delvis fra Sør-Norge, delvis fra Finland og S­verige.

I 1868 ble staten tilbudt å kjøpe deler av allmenningen, noen furuskogstrekninger i Balsfjord og Målselv. Kjøpet ble iverksatt over 20 år senere i 1892, da restene av Storskogen allmenning sammen med en del av de tidligere utskilte eiendommene ble overdratt (NOU 1977: 16, side 38–39). Fram til 1910 kjøpte staten opp flere enkelteiendommer i området, særlig de som lå i et belte inn mot svenskegrensen. For mange av kjøpene er det henvist til at det er hensynet til skogen som ligger bak kjøpet. Den egentlige grunnen var en annen:

Et P.M. i departementet datert 4. oktober 1909 med påtegninger bl.a. av statsråden klargjør at det ikke var skoginteressene som lå bak ønsket om kjøp. Særlig av statsrådens påtegning framgår at staten var interessert i fjellstrekningene langs grensen fra Kåfjorddalen til Målselv. (NOU 1977: 16, side 36.)

Hensynet var i første rekke utenrikspolitisk. Blant annet hadde også den grenseoverskridende reindriften fra svensk side betydning. Det var viktig for norske myndigheter å få statlig kontroll over arealene som de svenske reindriftsutøverne benyttet. Deler av området var også et grenseområde mot Finland og Russland, noe som også kan ha hatt betydning.

Karnesgodset

Karnesgodset var samlet som én enhet fram til 1843. Da døde proprietæren, som på den tiden var Rasmus Hagen. I forbindelse med arveoppgjøret ble godset splittet. Noen eiendommer ble solgt på auksjon utover 1840-tallet. En vesentlig del av eiendommene ble så i forbindelse med skiftet i 1850 solgt til leilendingene, mens resten ble fordelt mellom arvingene, det vil si Hagens svigersønner (Utmarkskommisjonen 1995, side 9–10, NOU 1977: 16, side 33). I løpet av andre halvdel av 1800-tallet kom godset i all hovedsak på oppsitternes hender.

Innenfor Karnesgodset fantes fra eldre tider to store områder som ble regnet som allmenninger: Skibotn allmenning og Storfjorden allmenning, begge i indre deler av Lyngen og Storfjord med grense mot Finland og Sverige. Begge allmenningene var blitt skyldsatt i forbindelse med matrikkelen av 1838. Ved auksjonsskjøter i 1846 ble Skibotn allmenning overført til en av Hagens arvinger, Peder B. Lund, mens Storfjord allmenning ble overført til en annen arving, Knud Figenschou.

Enkelteiendommer ble etter hvert skilt ut fra Skibotn allmenning. Flere av de utskilte eiendommene i den nedre delen av Skibotndalen (Lulleskogen) ble i 1893 og 1894 solgt til staten (NOU 1977: 16, side 33). Den øvre delen av allmenningen, Helligskogen, ble så innkjøpt av staten i 1910.

Storfjord allmenning fikk en noe annen eiendomsutvikling ved at allmenningen i første omgang i sin helhet ble utstykket og solgt til oppsitterne. Dette var i stor grad nyryddere som hadde flyttet til området ut over 1800-tallet. Signaldalen, som utgjorde den største delen av Storfjord allmenning, har en lignende bosettingshistorie med døler sørfra slik vi finner det i Målselv og Bardu. Den første kom til Signaldalen i 1842 og var fra Hallingdalen (Figenschau 1999, side 19). I forbindelse med de statlige oppkjøpene som skjedde rundt 1910, ble de indre delene av Signaldalen med grense mot Sverige ervervet av staten ved at deler av enkelteiendommer ble kjøpt. Disse ble slått sammen under benevnelsen Parasskogen. I 1917 ble så en parsell av eiendommen Kitdalen også kjøpt av staten (Utmarkskommisjonen 1995, side 11). Dermed var staten eier av alle de indre områdene av Karnesgodset som grenset mot Sverige.

Skjervøygodset

Skjervøygodsets siste proprietær døde i 1848. Dette var Ovidia Lyng som i sin enkestand hadde styrt godset siden 1817. Det sies at hun forsøkte å gjøre oppsitterne til selveiere mens hun levde, men at det mislyktes (Coldevin 1943, side 238). Et par enkelteiendommer var solgt tidligere, og det meste av øya Skjervøy var solgt til staten som prestegårdsjord i 1825 (Friis 1965, side 195).

Under skiftet var det tvist mellom arvingene om oppgjørsformen. Det endte med at hele godset, med unntak av enkelteiendommen Havnes hvor proprietæren hadde sitt sete, ble avhendet under ett til et «interessentskap» som avga det høyeste budet under auksjonsforretningen. Godset ble formelt overført til «Foreningen til Ophævelse af Leilændingsvæsenet i Skjervø» 1. januar 1951 (Friis 1965). Foreningens målsetning var som navnet sier å selge ut enkelteiendommene. Foreningen besto av samfunnstopper både fra det offentlige og det private. Stiftsamtmannen og sognepresten sammen med flere handelsmenn, en verksbestyrer, en sakfører mfl. var medlemmer. Allerede i 1852 startet avhendingen av godsets 473 daværende bruk.

Avhendingen av eiendommene gikk tregere enn forutsatt, men i løpet av 1800-tallet var de fleste eiendommene solgt. Salg foregikk imidlertid også inn på 1900-tallet, og har også skjedd helt opp til vår tid. Foreningen eksisterer fortsatt og har vært sakspart ved Utmarkskommisjonens behandling av saker innenfor det gamle Skjervøygodsets område.

Innenfor Skjervøygodset fantes to store allmenningsområder: Kvænangen allmenning og Reisens allmenning, som var blitt skyldsatt i forbindelse med matrikkelen av 1838. Disse områdene dekket det indre av Kvænangen og Nordreisa med dalføre og tilliggende høyfjellsområder med grense mot Finnmark i øst og Finland i sør. Begge disse områdene ble solgt av foreningen til staten i 1866. I K­vænangen gjaldt også kjøpet flere enkeltbruk i den indre delen av fjorden (NOU 1977: 16, side 31).

Etter at Reisen allmenning var skyldsatt i 1838 ble en rekke enkeltbruk i tiden fram mot 1866 utskilt fra allmenningen. Disse «skoggårdene» ble sammen med allmenningen for øvrig overdratt til staten i 1866. I tillegg ble enkelte tilstøtende gårder kjøpt. Senere, på begynnelsen av 1900-tallet, solgte staten enkelte parseller til oppsitterne. Ved disse salgene inngikk ingen fjellstrekninger (op.cit., side 32).

I motsetning til allmenningskjøpene fra Karnes- og Moursundgodset, som tydelig var motivert av utenrikspolitiske forhold, skjedde kjøpet av Kvænangen og Reisens allmenninger ut fra hensyn til skogen. I brev av 10. juni 1864 fra fogd Drejer til kongen sies det at «Fogden anbefaler kjøp og nevner at uten kjøp av staten vil det være fare for uthogst og skadelige virkninger» (NOU 1977: 16, side 31). Fogden var også medeier i Foreningen og hadde egeninteresse av salg. Indredepartementet begrunner også kjøpet ut fra samfunnsmessige hensyn og for «å hindre uthogst av skogstrekningen» (op.cit., side 32).

Innenfor Skjervøygodset fantes imidlertid også andre strekninger som ble betraktet som allmenninger, men som ikke var spesielt skyldsatt. En av disse var Manndalen allmenning (Svartskogen) i Kåfjord. Foreningen ønsket å selge også denne til staten, noe staten etterkom. Dette arealet ble skyldsatt i forbindelse med salget som ble utført i 1885. Kjøpet fra statens side var denne gangen begrunnet ut fra hensynet til reindriften. Enkeltgårder ble også kjøpt av staten i den forbindelse. Særlig for å unngå konflikter og problemer knyttet til reindriftens behov for flytteveier, ble strategisk beliggende gårder oppkjøpt. Svartskogen hadde imidlertid ikke betydning for å sikre flytteveier (Bjerkli 2004, side 15). Utmarkskommisjonen (1999, side 47) legger til grunn at kjøpet skjedde for å beskytte den nedenforliggende delen av dalen mot beiteskade fra rein, men etter påtrykk fra F­oreningen som hadde særlig interesse av salg.

Disse tre allmenningene innenfor Skjervøygodset fikk staten hånd om ved kjøp fra Foreningen. Et annet større område ble opptatt som statsgrunn delvis ved salg og delvis ut fra en doktrine om opprinnelig statsgrunn. Dette gjelder det som kan benevnes «Kåfjordens allmenning», de innerste delene av Kåfjorddalen i Troms, med høyfjellsstrekningene inn mot finskegrensen. I 1898 hadde gruveinteresser ervervet deler av området fra private som hadde parseller i øvre del av Kåfjord­dalen, og fra Foreningen (Utmarkskommisjonen 1999, side 42–43).

Etter flere eiendomsoverdragelser fra gruveselskapet og/eller konkursbo ervervet staten en del av sin eiendom her så sent som i 1949–1950 (op.cit., side 13).

På begynnelsen av 1900-tallet framkom uenighet mellom gruveselskapet «Birtavarre Kobbergruber» og staten om eiendomsretter i området. Gruveselskapet hevdet at deres eiendommer strakte seg helt inn til riksgrensen (op.cit., side 44). Staten la imidlertid til grunn at området inn mot grensen var å regne som «statens høyfjell» (opprinnelig statsgrunn), og inngikk en overenskomst med gruveselskapet i 1912 om avgrensningen mellom statens høyfjell og gruveselskapets eiendom. Utmarkskommisjonen påpeker at «overenskomsten mellom gruveselskapet og staten hvilte på rettslig feil grunnlag, men at dette ikke har betydning i dag siden staten har kjøpt gruveselskapets eiendom» (op.cit., side 45). Foreningen hadde gjort innsigelser mot statens syn om «statens høyfjell» i 1913. Staten gjorde imidlertid ikke noen forføyninger, og Foreningen fulgte ikke dette opp senere. Utmarkskommisjonen legger til grunn at Foreningen hadde vært passiv og dertil må anses å ha solgt all grunn til Gruveselskapet i 1898. Også innenfor Kvænangen-feltet (Utmarkskommisjonen 1991, side 63) inngikk staten overenskomst med gruveinteresser (Sulitjelma Aktiebolag) i 1906 om grensen mellom statens høyfjell og gruveselskapets eiendommer. Statens områder her ble ikke regnet som del av det som var kjøpt i 1866.

5.11 Utmarkskommisjonens og Høyeste­retts behandling av ­Manndalenfeltet

Utmarkskommisjonen har ved flere saker fastsatt de endelige grensene mellom privat og statlig grunn i Nord-Troms. Saken om Svartskogen (Utmarkskommisjonen 1999) fikk imidlertid et spesielt utfall. Etter at Utmarkskommisjonen hadde tilkjent staten eiendomsrett i tråd med det skjøtet staten hadde ervervet i 1885, anket bygdefolket saken til Høyesterett. Høyesterett (2001) kom til en annen slutning enn Utmarkskommisjonen og tilkjente bygdefolket i Mannndalen eiendomsretten, hovedsakelig med bakgrunn i alders tids bruk. Det påpekes at:

den altomfattende bruken som er beskrevet foran, (måtte) få større rettslige konsekvenser: Hadde en tilsvarende bruk vært utøvd av personer med en annen bakgrunn, ville den ha avspeilet at de mente å eie området ... Skulle det hindre rettserverv ved alders tids bruk at det finnes flest eksempler på at de har talt om bruksrett, ville deres rådighetsutøvelse, som i innhold tilsvarer utøvelse av eiendomsrett, bli satt i en ugunstig særstilling i forhold til befolkningen for øvrig.

Høyesterett viser også til at en slik rettsanvendelse er:

i samsvar med reglene i ILO-konvensjon 169 fra 1989 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 1 første punktum og de hensyn denne regelen skal ivareta.

Uenigheten mellom lokalbefolkningen i Manndalen og staten om bruken av Svartskogen har en forholdsvis lang forhistorie (Bjerkli og Thuen 1998, Bjerkli 2004). Etter statens kjøp i 1885 fortsatte en relativt intensiv lokal bruk av området, særlig som slåttemark og til hogst. Det gikk imidlertid 35 år fra staten kjøpte Svartskogen til de første forsøkene på å kontrollere bygdefolkets bruk ble gjort. I desember 1920 gjorde skogforvalteren i Lyngen det kjent at: «For fremtiden er det paa det strengeste forbutt at avvirke [skog] og høste slaatter i statens indkjøpte eiendom Mandalens øvre almenning uten at vedkommende har skriftlig tillatelse dertil av skogforvalteren i Lyngen.» (Bjerkli 2004b). I oppslaget ble det også opplyst om «at enhver ulovlighet fremtidig vil bli paatalt etter loven». Det ble altså ikke nedlagt totalforbud mot hogst og slått i Svartskogen. Det skulle fortsatt tillates, men etter at den enkelte brukeren hadde skrevet en personlig forpaktningsavtale med skogforvalteren i Lyngen. I avtalene ble betingelsene nærmere beskrevet, bruksområdet for den enkelte ble avgrenset, og avgift ble spesifisert. Et titalls personer i Manndalen inngikk slik avtale. Det var imidlertid langt flere som hogde brensel og slo gress i Svartskogen enn ti personer. De fleste fortsatte å bruke området som før uten å inngå noen forpaktningsavtale. Det som også skjedde var at de avtalene som var inngått, ikke ble respektert. Allerede den første sommeren etter at nyordningen var innført, ble trusselen om rettsforfølgelse gjort gjeldende. Sju personer ble da anmeldt for slått på områder som var bortforpaktet til andre. En rekke personer i Manndalen ble tatt inn til avhør. I etterforskningsrapporten til lensmannen i Lyngen hevdet de avhørte at de mente å ha bruksrett til slåttene fra alders tid. En av de anmeldte uttalte at han «kjendte ikke noget til, at de av ham benyttede slaater var blitt bortforpaktet til andre, og han erkjender sig derfor ikke at ha begaat nogen strafbar handling, og han vil ikke for nærværende gi noget løfte om at betale erstatning for det av ham foretagne slaatte, idet ham mener at ha ervervet sig bruksret til disse».

Saken førte ikke fram. Politimesteren i Tromsø innstilte på ikke å reise straffesak mot de anmeldte fordi «disse formentlig har hevdet bruksrett i almenningen». Vi ser at manndalingenes motstand var av to typer. Det ene var at de verbalt hevdet sine rettigheter. Den andre formen var gjennom handling. Mange aksepterte ikke forpaktningsavtalene, og det viste de ved å fortsette å slå på områder de hadde slått før, selv om disse nå var bortforpaktet til andre. Henleggelsen fra politimesterens side medførte at forpaktningssystemet som skogforvaltningen la opp til raknet, og folk fortsatte å bruke området som før ut fra egen sedvane. Etter annen verdenskrig var det en lignende sak der befolkningen ble anmeldt for ulovlig hogst. Også denne anmeldelsen ble henlagt av påtalemyndigheten med samme begrunnelse som på 1920-tallet, men nå ble det også henstilt om at myndighetene avklarte de mer prinsipielle sidene med hensyn til lokalbefolkningens rettigheter, noe som ikke ble gjort før ved Utmarkskommisjonens og Høyesteretts behandling.

Dette er eksempler på hvordan en lokalbefolkning har forsvart rettigheter og til slutt lyktes med det. Slik sett representerer det et sjeldent eksempel på at lokalt forsvar av «allmenningsretter» har forekommet, vedvart og til slutt endret den formelle rettstilstanden. Dette som et apropos til rettshistorikeren Absalon Taranger som hevdet at det tidligere fantes allmenningsretter i Hålogaland (Nordland og Troms), «men at allmenningskarakteren med tida falt bort, som resultat av overgrep fra statens side og mislighold fra bygdelagenes side når det gjaldt å hevde sine rettigheter» (Hansen og Olsen 2004, side 306).

Bjerkli (2004) påpeker også at den sedvanemessige bruken både med hensyn til kontinuitet og karakter kan spores tilbake til hvordan rettighetene var organisert i finnerydningstiden (finne­odelsinstituttet). Konklusjonen som trekkes er at:

Svartskogen er et av de klareste eksemplene vi har på en eldre bruks- og forvaltningsform som har overlevd og er videreført inn i moderne tid. Bruken av området har høyst sannsynlig røtter tilbake til tiden da bosettingen var organisert i siidaer. I Nord-Troms ble viktige lokale bruks- og forvaltningsmessige prinsipper videreført i finnerydningsinstituttet og dermed til en periode hvor samiske sedvanemessige rettsoppfatninger fremdeles hadde en viss beskyttelse. I praksis ble slike sedvanemessige prinsipper først satt under press etter 1850 da «Foreningen» startet salget av godsets enkeltbruk og det som tidligere var oppfattet som allmenninger. Ut fra den kontinuerlige bruken og den lokale autonomien i bruken som også tydeligvis har sin bakgrunn i samisk besittelse og bruk er det rimelig å si at Svartskogen representerer et kollektivt samisk bruks- og besittelsesområde. Vi ser også at gjennom den praksis vi kan vise til her, har lokal sedvanemessig samisk forvaltning og bruk ikke vært ekskluderende i forhold til nordmenn eller kvener som er integrert lokalt. Slik Svartskogen har fungert, står den fram som et levende laboratorium og en modell for hvordan sedvanerettigheter i en fastboende samisk sammenheng har blitt forvaltet og kan forvaltes.

5.12 Reindriftens rettigheter

Den norske reindriftens rettigheter i Nord-Troms, som ellers i landet, følger i dag generelt både av reindriftslovgivningen og av alders tids bruk som både er fastslått ved dom og inntatt i lovgivningen. Kirsti Strøm Bull (2001) har gjennom sin utredning i forbindelse med Samerettsutvalgets arbeid med hensyn til rettsforholdene i Finnmark behandlet rettshistoriske forhold som også angår reindriften sør for Finnmark. Siden dette er et forskningsarbeid gjort spesielt for Samerettsutvalget, har jeg valgt ikke å foreta noen oppsummering av dette arbeidet.

Reindriftens rettigheter i Nord-Troms har vært behandlet i forbindelse med Utmarkskommisjonens arbeid. Behandlingen i to av sakene er av særlig interesse, først Kvænangen- og Nordreisafeltet (Utmarkskommisjonen 1991), da norske samer i Vest-Finnmark (Kautokeino) med sommerbeiter i Nord-Troms var part. Det andre tilfellet er behandlingen av Storfjordfeltet (Utmarkskommisjonen 1995), da svenske reindriftssamer fra Könkämä sameby i Karesuando var part. Utmarkskommisjonen foretok ikke her noen vurdering av rettighetene da staten og samebyen inngikk forlik. Forliket er i seg selv av interesse og lyder slik:

I sak 3/93 for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms har Staten i sin påstand i stevning av 16.6.1993 krevet dom for at det på Statens grunn i området ikke eksisterer rettigheter basert på allmenningsrett, hevd eller alders tids bruk. Könkämä sameby, som i henhold til lov og konvensjon mellom Sverige og Norge har rett til å utøve reinbeite, jakt og fiske m.v. som fastsatt i lov og konvensjon, hevder at samebyens rettigheter ikke bare hviler på lov og konvensjon, men at rettighetene også har tingsrettslig og sivilrettslig grunnlag bygget på hevd og alders tids bruk. Könkämä sameby ville i saken for Utmarkskommisjonen nedlegge påstand om fastsettelsesdom for dette. Könkämä sameby gjør ikke krav på å ha rettigheter som går ut over gjeldende lov og konvensjon. Dette innebærer ikke at Könkämä sameby har gitt avkall på ytterligere rettigheter som senere måtte bli sikret ved lov og konvensjon.

Staten aksepterer fullt ut at Könkämä sameby skal kunne utøve de rettighetene som lov og konvensjon omfatter og som samebyen i dag utøver. Partene er enige om at det for tiden ikke er behov for avgjørelse i det rettslige spørsmål om Könkämä sameby har grunnlag for rettighetene uavhengig av lov og konvensjon. Könkämä sameby kan derfor tre ut av saken idet partene er enige om at samebyen er reservert det rettslige grunnlaget samebyen eventuelt måtte ha for utøvelse av rettighetene i området. Om det noen gang skulle bli aktuelt å få rettstillingen prøvet for domstolene har Könkämä sameby i behold sin prosessuelle adgang til dette. Statens påstand i stevningen skal da ikke behandles av Utmarkskommisjonen hva Könkämä sameby angår.

Partene anmoder Utmarkskommisjonen om å ta dette forlik inn i sine premisser. Saken kan hva Könkämä sameby angår heves for Utmarkskommisjonen idet Statens påstand ikke lenger omfatter Könkämä samebys rettslige stilling.

Forliket viser at Könkämä sameby mener at de (og da i prinsippet den svenske reindriften) har rettigheter på norsk side basert på hevd og alders tids bruk, og ikke alene ut fra lovens og konvensjonens ordlyd. Staten åpner for at dette i framtiden kan bli prøvet for domstolene. Dette tilsier at det vil kunne være aktuelt med grundig vurdering av den svenske reindriftens grunnlag for rettigheter på norsk side, noe som ville implisere en grundig gjennomgang av rettshistorie, faktisk bruk og sedvane med hensyn til de svenske samenes fortidige og nåtidige utnyttelse av arealer på norsk side. At det har eksistert en oppfatning fra den svenske reindriftens side om rett basert på alders tids bruk på norsk side, er utvilsomt. Arell (1977, side 287) refererer til Schnitlers grenseundersøkelser før 1752 og sier:

«... i samernas vitnesmål spåras ofta en redsla att forlora renbetesretten på norska sidan, varfør man øverbetonade flyttningarnas naturnødvendighet och særskilt framhøll renens instinktsmessiga och opåverkbara behov. Samtidig åberopades urminnes rettighet.»

I Kvænangen/Nordreisafeltet (Utmarkskommisjonen 1991) la også staten til grunn at det ikke hvilte bruksretter på grunnlag av allmenningsrett, alders tids bruk eller hevd, verken for reindriften eller allment. Reindriftens påstand var at deres «betydelige kompleks av rettigheter hviler ikke på lov, men er rettslig forankret i opprinnelig okkupasjon supplert med alders tids bruk. Da rettighetene er ervervet før staten for alvor kom inn i bildet, kan det ikke spørres om rettighetene er vunnet ved hevd, alders tids bruk og lignende i relasjon til statens eierposisjon» (op.cit., side 42). De berørte reinbeitedistriktene (nr. 33, nr. 34, 35 A og B, nr. 36 og nr. 40) hevdet ikke å ha eiendomsrett, men at de innenfor tvisteområdene har en sterk bruksrett som av innhold er en fortrinnsrett i forhold til konkurrerende bruk og en enerett hvor det ikke er plass for andre. Dessuten hevdet de rett til avkastning som arealene gir staten, for eksempel ved salg av jakt og fiskekort, og ved tomtefeste på statsgrunn (side 37).

Utmarkskommisjonen fastslo i sin dom at «Staten frifinnes for de krav som er framsatt av reinbeitedistriktene». I sin argumentasjon (side 110–134) drøfter Utmarkskommisjonen utviklingen av reindriftens rettsgrunnlag fra 1751 (lappekodisillen) og framover med utgangspunkt i lovgivning og forarbeider til disse, domstolsbehandlinger, avtaleverk og statlige støttetiltak. Argumentasjonen knyttes også til moderniseringen av reindriften og den senere tids vanskelige beitesituasjon. Det påpekes i den sammenheng at «det her nevnte problem viser at heller ikke reindriftssamene makter å innstille seg på en balansert bruk av naturressursene. Som for bygdefolks bruk i allmenning fordres en regulering. Dette må has tilstrekkelig for øyet når det gjelder berettigelsen av lovgiverens reguleringsadgang.» (op. cit., side 133). Utmarkskommisjonens syn på reindriftens rettigheter framkommer slik:

Ved lovgivningen er det tatt sikte på at reindriftsnæringen skal kunne opprettholdes i sin tradisjonelle form slik at den skal kunne bevares som en viktig faktor i samisk kultur. Som foran nevnt, kan Utmarkskommisjonen heller ikke se annet enn at reindriftssamene ved loven er hjemlet i all hovedsak den bruk av land og vann som de har utøvet fra eldre tid. I takt med den alminnelige utvikling har det imidlertid også funnet sted en omlegging av reindriften og i reindriftssamenes livsform. Denne utvikling er det naturlig nok tatt hensyn til ved gjeldende lov, og det er lagt vekt på at driften skal kunne skje slik at den gir dem som driver reindrift som yrke, trygge økonomiske og sosiale kår. (Side 130.)

Videre uttaler Utmarkskommisjonen:

Selv om det skulle være slik at folkeretten pålegger den norske stat plikt til å yte visse økonomiske bidrag for at samene, som minoritetsgruppe, skal kunne dyrke sin egen kultur, og videre at opprettholdelse og videreføring av denne fordrer rett til å disponere over naturressurser av et visst omfang, kan dette åpenbart ikke danne rettslig grunnlag for at reindrifts­samene har andre og videre rettigheter enn hva som klart er fastlagt ved reindriftslovgivningen. (Side 130–131.)

Avslutningsvis påpeker Utmarkskommisjonen også:

Som nevnt er det ikke påstått at rettighetene til avgrensede arealer eller bestemte vann er vunnet ved særskilt adkomst. Utmarkskommisjonen vil sluttelig bemerke at dersom reindriftssamene skulle innrømmes rettigheter som påstått, ville det gå ut over den lokale befolkning i Nordreisa og Kvænangen, som for en stor del er av samisk ætt. (Side 134.)

Det kan synes som at Utmarkskommisjonen legger til grunn at reindriftens rettigheter er tilfredsstillende fastlagt ved reindriftslovgivningen. Rettigheter til arealer ved særskilte atkomster er ikke vurdert da slike krav ikke ble framsatt. Dette kan forstås som at Utmarkskommisjonen holder åpent hvorvidt grupper av samer kan ha rett til særlige områder med bakgrunn i hevd, alders tids bruk og/eller sedvanemessig bruk.

Det kan hevdes at grenseområdene i Nord-Troms mot Sverige og Finland i noen grad sto i samme stilling som det indre av Finnmark før grenseavtalen med Sverige i 1751, blant annet ved at områdene var underlagt Sverige med hensyn til kirkelige tjenester og domstolsbehandling. Den skatteretten norske myndigheter hadde, var imidlertid for Nord-Troms" del solgt til private i 1666. Utmarkskommisjonen gjør ingen vurdering med hensyn til den svenske rettspraksisen før 1751, eller om det eventuelt har betydning for senere eller dagens rettssituasjon, slik for eksempel Jebens (1999) har gjort. Utmarkskommisjonen legger til grunn at disse grenseområdene uansett var solgt fra staten til private (Hvid) i 1761. Dertil påpekes «at kommisjonen ikke kan se at bestemmelsene i Lappekodisillen av 1751 (…) kan gi noe bidrag ved avgjørelsen av om reindriftssamene har de rettigheter som de nå påstår å ha». I den sammenheng viser Utmarkskommisjonen til Samerettsutvalgets innstilling (NOU 1984: 18, side 166ff) og til Jebens (1986) som siteres på at «de krav som reindriftssamene nå gjør gjeldende, hadde ingen aktualitet i 1751». Samtidig påpekes at «Om det er slik at de samme familier har hatt tilhold i de områder sakene berører i lengre tid forut for 1751, står de av denne grunn ikke i noen særstilling hva spørsmålet om rettigheter angår» (Utmarkskommisjonen 1991, side 134).

Reindriftsretten ble altså prøvet for Utmarkskommisjonen i behandlingen av Kvænangen/Nordreisa-feltet. Det ble i hovedsak lagt til grunn at lovgivningen til enhver tid regulerer denne retten. Andre rettigheter ble avvist. I senere saker ble imidlertid ikke norske reindriftssamers rettigheter prøvet. Forlik mellom staten og de reindriftsberettigede distriktene ble inngått. I Kåfjord/Mann­dalen-feltet (Utmarkskommisjonen 1999) ble til eksempel følgende forlik inngått:

Staten erklærer at søksmålet ikke gjelder i forhold til reindriften, og at den dom som Utmarkskommisjonen vil måtte komme til å avsi i saken ikke har noen rettskraftvirkninger i forholdet til reindriften. Reinbeitedistrikt 36 og 37 er derfor reservert det rettslige grunnlag distriktet eventuelt måtte ha for utøvelsen av rettighetene i området. Om det noen gang skulle bli aktuelt å få rettstillingen prøvet for domstolen, har Reinbeitedistriktene i behold sin prosessuelle adgang til dette, såfremt de øvrige prosessuelle regler gir adgang til dette, herunder kravet til rettslig interesse. Partene er derfor enige om at saken kan heves for så vidt gjelder Reinbeitedistrikt 36 og 37. (Side 3.)

Litteratur

• Andreassen, Reidun L.: Ei urgrav på Vannøy, Troms, fra tidlig middelalder . I: Tromura , Kulturhistorie nr. 17, Universitetet i Tromsø. 1987

• Andresen, Astri: Omstillingstid. Nomadisk reindrift i Torne lappmark og Troms 1840–1920. Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø. 1991

• Andresen, Astri: Tromsø gjennom 10000 år. Handelsfolk og fiskerbønder 1794–1900 . Bind II. Tromsø kommune. 1994

• Arell, Nils: Rennomadismen i Torne lappmark – markanvändning under kolonisationsepoken i fr.a. Enontekis socken. Geografiska institutionen, Umeå universitet, Meddelande nr 24. 1977

• Bertelsen, Reidar: Tusenårsskiftet, et nytt samfunn? I: Del 2 i Tromsø gjennom 10000 år. Fra boplass – til by – opp til 1794. Bind I. Tromsø kommune. 1994

• Birkely, Peder: Samiske kulturminner. Forsvarets skyte- og øvingsfelt Mauken-Blåtind. Registreringsrapport Tromsø Museum (upublisert). 1991

• Bjerkli, Bjørn og Trond Thuen: Om bruken av Svartskogen i Manndalen. Rapport utarbeidet for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Stensilserie A, nr. 91. Universitetet i Tromsø. 1998

• Bjerkli, Bjørn: Svartskogen i Manndalen – samisk sedvanemessig bruk og forvaltning. Nord-Troms Museums Skrifter 1/2004. 2004

• Bjerkli, Bjørn: Svartskogen – en fortelling om motstand og forsvar av rettigheter . I: Nilsen, G. og R. Sundelin (red.): Kulturmøter i Nord-Troms . Nord-Troms Museum. 2004b

• Bjørklund, Ivar: Veidemann eller fiskerbonde? Om kystsamenes tilpasning – et eksempel fra Kvænangen. I: Heimen XVIII. Side 769–779. 1981

• Bjørklund, Ivar: Det indre landnåm: Finnerydningenes avvikling i Nord-Troms. I: Historisk tidsskrift, 61: 247–255. 1982

• Bjørklund, Ivar: Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550–1980. Tromsø, Universitetsforlaget. 1985

• Bjørklund, Ivar: Property in common, common property or private property: Norwegian fishery management in a Sami coastal area. I: North Atlantic Studies 3 (1). 1991

• Bjørklund, Ivar og Svein Erik Grydeland: Spildra – med fortida inn i framtida . Spildra Grendeutvalg i samarbeid med Tromsø Museum. 2004

• Bratrein, Håvard Dahl: Fra samisk «overhøyhet» til norsk i Tromsen len på 14/1500-tallet . I: Acta Borealia 2: 25–44. 1984

• Bratrein, Håvard Dahl: Karlsøy og Helgøy Bygdebok. Folkeliv – Næringsliv – Samfunnsliv. Fra steinalder til år 1700 . Bind I. Karlsøy kommune. 1989

• Bratrein, Håvard Dahl: Karlsøy og Helgøy bygdebok. Fra år 1700 til 1860 . Bind II. Karlsøy kommune. 1990

• Bratrein, Håvard Dahl: Karlsøy og Helgøy bygdebok. Fra år 1860 til 1925 . Bind III.

• Karlsøy kommune. 1992

• Bull, Kirsti Strøm: Reindriftens rettshistorie i Finnmark 1852–1960 . I: NOU 2001:34 Samiske sedvaner og rettsoppfatninger . 2001

• Coldevin, Axel: Jordegods og storgårder i Nord-Norge . Trondheim. 1943

• Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940 . Universitetsforlaget. Oslo, Bergen, Tromsø. 1981

• Figenschau, Tore: Signaldalen gjennom 150 år . Tekst & Cetera. 1999

• Friis, Guttorm: Skjervøygodset og Mor Lyng på Havnnes. I: Skjervøy sparebank 1865–1965. Jubileumsskrift for Skjervø og Nordreisa sparebank. 1965

• Fugelsøy, Maurits: Skjervøy. Et prestegjeld og et herred i Nord-Troms . Bind I. Skjervøy kommune. 1970

• Gaup, Mikkel A.: Reindrifta i Troms i dag . I: Reindriftsnytt, 30 (1/2) : 22–39. 1996

• Grydeland, Svein Erik: Den sjøsamiske bosettingen i Kvænangen fra seinmiddelalder til ny tid. En arkeologisk studie i kontraster . Stensilserie B nr. 41. Universitetet i Tromsø. 1996

• Grydeland, Svein Erik: De sjøsamiske siida-samfunn. En studie med utgangspunkt i Kvænangen, Nord-Troms. I: Nord-Troms Museums Skrifter 1/2001.

• Guldbrandsen, Gudmund: En grenseoppgang for snart 200 år siden. Rettsvesenets behandling i året 1806 – og den 15 dager lange fysiske oppgang og påvisning av grensen mellom Senjen og Tromsø fogderi fra Malangen til svenskegrensen. Tromsø. 1997

• Guttormsen, Helge: Spor etter eldre kvensk bosetting i Nord-Troms og Finnmark . I: H. Guttormsen (red.): Kvenenes historie og kultur. Seminarrapport. Nord-Troms Historielag. 1998

• Hansen, Lars Ivar: Samiske rettigheter til jord på 1600-tallet. I: Tromsø Museums Skrifter XX. Novus Forlag. 1986

• Hansen, Lars Ivar: Handel i nord. Samiske samfunnsendringer ca. 1550–ca. 1700. Universitetet i Tromsø. 1990a

• Hansen, Lars Ivar: Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi . Novus forlag. Oslo. 1990b

• Hansen, Lars Ivar: Middelaldersamfunnets etniske grenser . I: Berg, Bård A. og Einar Niemi (red.): Fortidsforestillinger. Bruk og misbruk av nordnorsk historie . Skriftserie for Institutt for historie, nr. 4. Universitetet i Tromsø. 2004

• Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen: Samenes historie fram til 1750 . Cappelen Akademisk Forlag. Oslo. 2004

• Hauglid, Anders Ole og Henry Minde: Sesongboplass – Finnerydning – Gård. Samisk bosetningshistorie i Balsfjord kommune under jordbrukskoloniseringa . I: Heimen XVII: 475–500. 1980

• Hauglid, Anders Ole: Balsfjordens og Malangens historie. Fram til 1830-åra. Fra veidesamfunn til jordbruksbygd . Bind I. Balsfjord kommune. 1981

• Hauglid, Anders Ole: Balsfjordens og Malangens historie 1830–1920. Fram mot økt sjølstyre. Bind II. Balsfjord kommune. 1991

• Henriksen, Jørn: Hellegropene. Fornminner fra en funntom periode . Stensilserie B nr. 42. Universitetet i Tromsø. 1996

• Henriksen, Jørn: Hellegropene – samiske eller norrøne? I: Fortidsvern nr. 2: 8–11. 2000

• Henriksen, Jørn: Samisk ressursbruk og ressurskontroll i jernalder/tidlig mellomalder i Nord-Troms og Finnmark. I: Berg, Bård A. og Einar Niemi (red.): Fortidsforestillinger. Bruk og misbruk av nordnorsk historie. Skriftserie for Institutt for historie, nr. 4. Universitetet i Tromsø. 2004

• Hesjedal, Anders, Charlotte Damm, Bjørnar Olsen og Inger Storli: Arkeologi på Slettnes. Dokumentasjon av 11000 års bosetning. I: Tromsø Museums Skrifter XXVI. 1996

• Høgsæt, Ragnhild: Tromsø innlemmes i Norge. Del 3 i: Tromsø gjennom 10000 år. Fra boplass – til by – opp til 1794. Bind I. Tromsø kommune. 1994

• Jebens, Otto: Om lappecodisillen av 1751 . I: Tidsskrift for rettsvitenskap . 1986

• Jebens, Otto: Om eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark . Cappelen Akademisk Forlag. Oslo. 1999

• Johnsen, Oscar Albert: Finmarkens politiske historie. Aktmæssig fremstillet . Kristiania: Videnskapsselskapets Skrifter II, No. 3. Kristiania. 1923

• Kalstad, Johan Albert: Samene og Dividalen . Feltrapport Tromsø Museum (upublisert). 1973

• Korpijaakko-Labba, Kaisa: Om samernas rättsliga ställning i Sverige-Finland. Juristförbundets Förlag. Helsingfors. 1994

• Lanes, Asbjørn: Befolkningsutvikling og yrkesstruktur i Lyngen prestegjeld 1660-årene–1801. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Bergen. 1973

• Mathiesen, Per: Grunnfjord – Dypfjord. En analyse av tilpassingsprosesser i to nordnorske fjorder. Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø. 1974

• Mathiesen, Per: «Vestersjøfinner» på Ringvassøy. En analyse av den samiske bosetting i Helgøy sogn på 1700-tallet. Publikasjon nr. 2 fra Helgøyprosjektet. Universitetet i Tromsø / NAVF. 1978

• Mathiesen, Per: The disappearance of the «Vestersjøfinner» from Ringvassøy. I: ActaBorealia 1/1984. 1984

• Myrstad, R.: Bjørnegraver i Nord-Norge – spor etter den samiske bjørnekulten. Hovedoppgave i arkeologi. Universitetet i Tromsø. 1996

• NOU 1977: 16 Stormheimfeltet.

• Prestbakkmo, Hans: Trekk fra reindrifta i Troms . I: Reindriftsnytt – Boazodoallu-ođđasat 30 (1/2): 6–12. 1996

• Richter-Hanssen, Einar: I stille vær, i storm og vind. Lyngen regionhistorie. Bind II. Lyngen bygdebok. 2004

• Ræstad, Arnold: Lappeskatten og lappenes rettigheter i Norge før 1751. I: Festskrift til rektor J. Qvigstad . Tromsø Museums skrifter II. 1928

• Sandmo, Anne-Karine: Den lange fortiden. Del 1 i: Tromsø gjennom 10000 år. Fra boplass – til by – opp til 1794. Bind I. Tromsø kommune. 1994

• Schanche, Audhild: Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion fra forhistorisk til nyere tid . Davvi Girji OS. Karasjok. 2000

• Schanche, Kjersti: Den funntommeperioden. Nord-Troms og Finnmark i det første årtusen e.Kr. I: FOK-programmets skriftserie nr. 2 . 1992

• Sjøvold, Thorleif: The Iron Age Settlement of Arctic Norway II. I: Tromsø Museums skrifter X. 1974

• Skandfer, Marianne: Registreringsraport fra Mauken – Blåtind øvings- og skytefelt. Sametinget (upublisert). 1998

• Sommerseth, Ingrid: Den samiske kulturhistoria i Mauken-Blåtind . Sametinget, Miljø- og kulturvernavdelingen. Varangerbotn. 2001

• Storli, Inger: «Stallo»-boplassene. Spor etter de første fjellsamer? Institutt for sammenlignende kulturforskning. Novus forlag. 1994

• Søbstad, Tom: Den sjøsamiske bosettingen i Helgøy fram til ca. 1800 . Publikasjon nr. 5 fra Helgøyprosjektet. Universitetet i Tromsø / NAVF. 1980

• Tønnesen, Sverre: Retten til jorden i Finnmark . 2. utgave. Universitetsforlaget. Bergen, Oslo, Tromsø. 1979 (Første gang utgitt i Institutt for offentlig retts skriftserie, Universitetet i Oslo, 1972.)

• Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms (1991): Sak nr. 6/1987: Nordreisa og Sak nr. 7/1987: Kvænangen. Dom avsagt 5. juli 1991.

• Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms (1995): Sak 3/1993: Storfjordfeltet. Dom avsagt 25. januar 1995.

• Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms (1999): Sak nr. 2/1998: Kåfjord/Manndalen-feltet. Dom avsagt 5. mars 1999.

• Vorren, Ørnulv: Samisk bosetning på Nordkalotten: Areal-disponering i historisk-økologisk belysning. I: Nord-skandinaviens historia i tværvetenskaplig belysning . Umeå. 1980