Samisk befolkningshistorie sør for Finnmark

Innenfor samisk forskning generelt og samisk befolkningshistorie spesielt har den største forskningsinnsatsen hittil vært rettet mot det nord­samiske området, særlig da Finnmark. Tidligere forskning fra de samiske områdene sør for Finnmark har i all hovedsak vært enkeltoppgaver, noen med et mer syntetiserende grep, men de fleste fra mindre lokale områder. Det har dessuten vært en tendens til å trekke analogier fra Finnmark til områdene lengre sør. Som en foreløpig konklusjon kan det derfor sies at det er behov for prosjekt som både tar for seg ny forskning, og sammenfatninger av tidligere forskning. Her må det tilføyes at sistnevnte bare i liten grad dreier seg om forskning som tar for seg den samiske befolkningshistorien spesielt. Den må i stedet søkes gjennom en sammenfatning av tema innen sosial- og kulturhistorie. Det må også presiseres at fokus vanskelig kan settes bare på den samiske delen av befolkningen. Grensen mellom samer og ikke-samer er vanskelig å gå opp, slik at også den norske befolkningen og bosettingshistorien må trekkes med i en viss utstrekning.

Klimatisk, topografisk og økonomisk skiller området det her er tale om seg fra Finnmark. Samtidig er det store interne ulikheter fra sør til nord, og fra kyst til innland, med egne særlige utviklingstrekk. Det er dessuten et komplekst område med hensyn til befolkningens etniske sammensetting. I et historisk perspektiv kan den samiske delen av befolkningen i Troms og Nordland deles i flere grupper, hovedsakelig inndelt etter næringstilpasning; sjøsamer/kystsamer og reindriftssamer, og etter geografisk/kulturell tilhørighet; nordsamer, markasamer, lulesamer, pitesamer og sørsamer. I tillegg finnes et innslag av kvener. Kontakten øst mot svensk og finsk lappmark har i tillegg i større eller mindre grad vedvart hele perioden, avhengig av tid og sted i det aktuelle området. I dag er kunnskapen om disse gruppene varierende.

Fra gammelt av er det skrevet flere verk om den samiske befolkningen i området. Just Qvigstad studerte sjøsamenes språk og kultur både i Troms og Nordland. Henrik Kvandal skrev Samens historie i tre bind, men ble kritisert for å ikke legge noen vitenskapelige undersøkelser til grunn for sitt arbeid. Knut Kolsruds bøker Finnefolket i Ofoten og Sommersete viste at samenes halvnomadiske flyttinger i Nordre Nordland ikke var lik den i Øst-Finnmark. Ørnulv Vorren publiserte Reindrift og nomadisme i Helgeland som viste en annen type reindriftsnomadisme enn i Finnmark. (Qvigstad 1929, Kvandal 1934, Kolsrud 1947 og 1961, Vorren 1986.) I disse verkene er befolknings- og bosettingshistorien ingen sentrale tema, og faller dermed inn i mønsteret nevnt over. I tidligere forskning er det som regel gjennom kultur- og sosialhistorien at befolknings- og bosettingshistorien kan søkes.

Nye metoder og kildemessige utfordringer

Siden 1970-tallet har den historiefaglige utviklingen i tillegg til nye teorier og metoder gitt muligheter til bred forskning på samisk befolkningshistorie, selv om det ikke automatisk har ført til at dette er blitt en prioritert forskningsoppgave. Samtidig har det skjedd en profesjonalisering av lokalhistoriske forfattere. De aller fleste bygdebøkene blir i dag skrevet av faghistorikere. Denne typen forskning har bidratt til at større områder og flere temaer med relevans til den etniske befolkningshistorien er blitt synlig. Et annet moment er at det har skjedd en utvikling de siste tiårene med hensyn til bevissthet blant folk om egen og steders samiske bakgrunn. Dette gir også inntak til bedre kunnskap om omfanget og utbredelsen av samiske bosettingsområder.

Den første delutredningen fra det forrige Samerettsutvalget var NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling . Her ble det gitt en generell beskrivelse av den demografiske utviklingen og bosettingen (s.70-87). Det ble pekt på at data som var tilgjengelig til dels var mangelfulle og usikre. Dette gjaldt særlig området sør for Finnmark. I utredningen blir det forsøkt å tallfeste den samiske befolkningen, selv om det blir pekt på at det er forbundet med betydelige problemer. For Troms og Nordlands del henger det sammen med flere forhold, blant annet flytende grenseforhold og kildesituasjonen. Fram til ut på 1700-tallet varierer kildedekningen i betydelig grad fra område til område. I nyere undersøkelser er det imidlertid utviklet metoder for kartlegging av eldre samisk bosetting og virksomhet, der stedsnavnsmateriale og landskapsanalyse kombineres med samstilling av langsgående skriftlige kilder av seriekarakter. Dette har per i dag ført til at det er dokumentert ei omfattende samisk bosetting i Vesterålen (Borgos 1999). Metoden er også brukt for Astafjords samiske historie, med godt resultat (Hansen 2000, og 2003 upublisert). Sett i forhold til den ytterst ringe kunnskapen man hadde om samene før disse undersøkelsene ble gjort, virker metoden lovende for undersøkelser også i andre områder.

Den nye datateknologien gjør det enklere å samstille opplysninger fra flere ulike kildekategorier. For å få fram den eldre samiske bosettingen kan også kilder fra finsk og svensk side tas i bruk, slik som svenske skattelister og husforhørslister. Ved å samstille kilder fra norsk og svensk side, vil særlig den eldre nomadiske befolkningen kunne synliggjøres, selv om det er mange kildemessig og metodiske utfordringer underveis (Hansen 2000). De siste årene er det samlet og skrevet ned større kildesamlinger ved Midt-Troms museum og ved Universitetet i Umeå, avdeling Karesuando og Kalix. Dette har til nå blitt lite brukt for å få fram samisk bosettingshistorie og flyttinger over de nasjonale grensene.

I kildemateriale fra Nordland og Sør-Troms fra 1700-tallet vet vi i dag at det klart ble skilt mellom betegnelsen lapp, som ble brukt om nomadene, og finn, som dekket både sjøsamene og marka­samene. I Nordland kunne samer med fast bosetting nær kysten også bli kalt bygdefinner. Dette kan lette arbeidet med å finne de ulike gruppene samer, men betegnelsene må undersøkes nærmere, både hvor lenge de ble brukt slik, og hvordan systemet fungerte i praksis. Det ser ut til at dette relativt faste klassifikasjonssystemet har gått i oppløsning mot slutten av 1800-tallet. (Norsk historisk leksikon 1999, s.366)

Den offentlige fornorskningspolitikken fra 1880-tallet og utover ble satt inn i såkalte «overgangsdistrikter», det vil si områder/kommuner der innslag av samer og/eller kvener var av en viss størrelsesorden. Nord-Troms kom med, men for eksempel ikke Tysfjord kommune, til tross for at den var sett som den største samekommunen i Nordland. (Evjen 1998.) Det er ikke gjort samlende forskning som kan vise hvilke vurderinger og hvilket grunnlagsmateriale myndighetene gikk ut fra.

Folketellinger som kilde til samisk befolkningshistorie blir til dels grundig drøftet i NOU 1984:18 s.82ff. Som det der blir vist, har kriteriene for samiskhet og registrering av blandingskategorier vært varierende behandlet fra en folketelling til den neste. Flere forskere tar opp dette spørsmålet. Før 1875 er det ikke minst språkbruken som avgjør den etniske statusen på enkeltindividene. I de tre folketellingene fra 1875 og 1900 er det avstamming som er nøkkelen til folks etniske tilhørighet, også oppgitt i en «brøkmessig» tilknytning. En grundig undersøkelse fra Sør-Troms der kirkebøker og folke­tellinger er sammenstilt, viser at blandingskategorien i tellingene etter 1875 i første rekke var et skrivebordsprodukt. (Torp 1986, Hansen og Meyer 1991, Hansen 1994.) Forholdet må vurderes i hvert enkelt prosjekt.

Her må videre nevnes at ved dataregistrering av folketellingsmateriale har det også variert om kategorien etnisitet har blitt tatt med. Datatilsynet har ikke villet akseptere at etnisitet ble registrert inn på internettutgaven fra 1900-tellingen, den nyeste tellinga der grunnlagsmaterialet er offentliggjort. Begrunnelsen skal ligge i EØS-bestemmelser.

Fram mot andre verdenskrig økte oppmerksomheten mot de «fremmede». Det ble fra myndighetens side lagt særlig vekt på å klassifisere landets borgere. Selv om føringen av tellingene vari­erer noe fra sted til sted, og selv om rasebetegnelsen er brukt, er både 1910-, 1920- og 1930-folketellingen gode, men ikke fullstendige, kilder til å finne befolkningens etniske sammensetting. Grunnlagsmaterialet er klausulert, og har til nå vært lite brukt. For tellingene etter andre verdenskrig vises til utredningen fra 1984, s.72ff.

Forskningsstatus

Det er behov for en historisk utredning for Rørostraktene tilpasset Samerettsutvalgets antatte behov. Med Rørostraktene forstås i denne sammenheng både selve Rørosområdet og tilgrensende områder i sør og vest med Østerdalen, Trollheimen og Gauldalsvidda. Dette kan begrunnes bl.a. ut fra at det i mer enn hundre år har vært påstått at samene «innvandret» Rørostraktene først på 1700-tallet. Denne historieoppfatningen bygger på Yngvar Nielsens ulykksalige foredrag om «lappenes fremrykking mot syd», og som på sentrale punkter gang på gang er tilbakevist av forskere i vårt århundre. Reindriftsloven av 1897 inneholdt en bestemmelse om innføring av tamreinforbud utenfor reinbeitedistriktene, noe som i sin tur innebar at 33 kommuner i Sør-Norge innførte forbud mot reindrift (Severinsen 1979). Dette innebar at samer som drev reindrift i Nord-Østerdalen, Trollheimen og Gauldalsvidda ble vist bort fra disse områdene. Lappekommisjonens begrunnelse for sitt standpunkt var at samene ikke hadde historisk rett til disse områdene. Nå vet vi at dette ikke er riktig, men det finnes faktisk skriftlige kilder som forteller at samer ble forsøkt fordrevet fra disse områdene både på 1600-, 1700-, og 1800-tallet. Nettopp de mange konfliktene og rettssakene har medført at det etter hvert er framskaffet en del skriftlig kildemateriale for dette området. Den til dels intense debatten med faghistorikerne i Trondheim, har nok også vært sterkt motiverende for forskningsinnsats om disse traktene.

Et annet moment er at det mest spennende innen sørsamisk arkeologi faktisk har foregått og foregår nettopp i Rørostraktene. Inger Zachrissons arbeid fra Vivallen er etter hvert godt kjent. Men allerede i 1980 skrev Arne Skjølsvold at han ikke hadde fått det helt til å stemme at graver i fjell­områdene i Nord-Østerdalen skulle være bondekulturens graver. Han nevner i den sammenheng gravfunn som han gjorde på 1960-tallet langt inne på Eltdalsfjella i Trysil. Disse gravene betegnes av arkeologer i dag som såkalte fangstmarkgraver fordi de ligger i gode fangstområder og langt fra bondebygdene.

I dag har nye forskere tatt tak i denne spørsmålsstillingen i disse områdene. I forbindelse med etablering av den nye Rena leir på Rødsmoen i Åmot kommune, ble det i perioden 1994-1996 foretatt store arkeologiske undersøkelser, og da Rena leir åpnet i 1997 var det frigitt 423 kulturminner. En av arkeologene som var med på disse utgravningene var Lars Erik Narmo som i dag er fylkesarkeo­log i Nordland fylkeskommune. Han har skrevet ei bok som er utgitt av Åmot historielag i 2000 som bygger på dette materialet. Han konkluderer blant annet med at samisk kultur må ha vært dominerende i Østerdalen, i alle fall fram til 700- tallet e.Kr. Jostein Bergstøl som også er arkeolog var også med på utgravningene på Rødsmoen. Han har f. t. doktorgradsstipend og arbeider med det samme materialet. Bergstøl er enig med Narmo, og mener at de fangstfolkene som bebodde fjell og skogsområdene ved Rødsmoen var samer.

I Samer i Rørostraktene fra 1999 blir det ut fra et bredt kildemateriale konkludert med at den nomadiske reindrifta blant annet i Østerdalen må ha vokst fram fra en lokal fangstkultur. Både Narmos og Bergstøls forskning, som har foregått etter denne boka kom, underbygger en slik slutning. Ut fra dagens forskningsstatus er det mulig å konkludere med at samer har lang historisk rot i Rørostraktene.

Hva gjelder de øvrige sørsamiske områdene, er det i svært liten grad reist tvil om at samene har vært i disse traktene «fra gammelt av». I den lokalhistoriske litteraturen er samene tatt med særlig fra de eldre tidene. Framstillingene er imidlertid sterkt knyttet opp til en forståelse for at «samer» bare omfatter reindriftssamer. Ute av reindrifta er de ute av «stammen» (Åsvang 1974). I dette området har det ikke vært ført store rettssaker slik som i Rørostraktene, som bestrider reindriftsretten verken i Nord-Trøndelag eller Nordland. Det har ført til at det er gjort lite forskning som kan bidra til den samiske befolkningshistorien i området. Det forrige Samerettsutvalget ga på bakgrunn av dette en rekke forskere innen arkeologi, historie og språkvitenskap i oppdrag å utrede om sørsamisk historie (NOU 1997:4 s.45). Ett resultat ble levert fra Knut Bergsland som laget en grundig utredning for Samerettsutvalget, Sørsamenes historie språklig belyst (1987). Denne trenger imidlertid en faglig og pedagogisk bearbeiding og tilrettelegging.

For kystområdene i Nord-Trøndelag og Helgeland er det gjort lite forskning som synliggjør den samiske befolkningen. Qvigstad skriver i 1925 at den sjøsamiske befolkningen sør for Bodø er «borte». I nyere lokalhistoriske litteratur er sjø­samene nevnt, men langt fra utfyllende, se for eksempel Nærøy bygdebok (Bremset Hansen 2000). Ny forskning basert på nye historiske metoder kan sette farge til dette hvite feltet.

Med hensyn til den sjøsamiske befolkningen i Nordland nord for Saltfjellet er forskningsstatus noe bedre. Den sjøsamiske befolkningen har vært bofast i fjordområdene i Nordland i alle fall siden slutten av middelalderen. I løpet av perioden 1700-1950 skjedde det store endringer i det sjøsamiske samfunnet i Nordre Nordland. Studiene som har vært gjort i Ofoten (Kolsrud 1947), i Tysfjord (Kolsrud 1961, Nielssen og Pedersen 1994) og i Vesterålen (Borgos 1999), viser samiske samfunn i forandring. Det synes klart at sjøsamene på denne tida ble utsatt for et fornorskningspress i samspill med flere faktorer. Den sjøsamiske bosettingen ble utfordret av ei raskt økende norsk befolkning som søkte nye bosteder i fjordene. Etablering av handelssteder i de sjøsamiske områdene og misjonen utsatte samene for ytterligere et kulturelt press.

I tillegg kom det en samisk flyttebølge til indre daler og fjordstrøk fra øst omtrent samtidig som den norske fra vest. Gjennom en avskalling fra svenske reindriftssamer i ei krisetid på 1700-tallet slo mange seg ned i vest ved kysten (Kvist 1987). Som nevnt over hadde de samiske gruppene tradisjonelt hatt god kontakt med hverandre. Dagens lulesamer og pitesamer er etterkommere av denne innflyttingen og inngifte med sjøsamer (Evjen 1998 og 2001, Nielssen og Pedersen 1994). Også dette er best dokumentert for Tysfjords del og for Ofoten, mens i naboområdet Indre Salten, som trolig har den samme historiske utviklingen, er det lite gjort per i dag.

Også i Sør-Troms kom ei lignende avskalling fra reindriften (Andresen 1991). Dette ga opphavet til en tilflytting til de såkalte markebygdene i Nordre Nordland og Sør-Troms. Disse bygdene og kjernen av deres ressursområder ligger i dal­ganger og på lave eid et stykke opp for selve strandsonen, uten direkte adgang til sjøen. Gårdene ligger dermed i «utmarka», eller «oppe i marka», betraktet fra gårdsbosetningen langs sjøen, og dette har gitt opphav til betegnelsen markasamer.

Det kystnære landskapet i dalgangene og på høyderyggene over eidene som hadde vært lite intensivt utnyttet av bosetningen i strandsonen, bød på gode muligheter til en samisk kombinasjonsdrift, basert på fehold, delvis stasjonær reindrift, høsting av utmarksressurser samt jakt og fangst. Dessuten engasjerte den samiske befolkningen seg i de kommersielle fiskeriene, både på Lofoten og etter hvert også i Finnmark. I tillegg drev markebygdsbefolkningen med forskjellige typer håndverk og husflid, og skaffet seg dermed kontanter ved salg av ulike produkter til den norske befolkningen, slik som båter, årer, øsekar, skåler, trau og andre bruksgjenstander (Storm 1982). Markebygdsbosetningen ga dermed opphav til en egen samisk tilpasningsform, som langt på vei kan karakteriseres med det moderne begrepet «mange­sysleri».

I de skriftlige kildene kan fremveksten av markebygdene følges fra 2. halvdel av 1600-tallet, og fram gjennom 1700- og 1800-tallet. Det er imidlertid fortsatt uavklart i hvilken grad markebygdene også tok opp i seg elementer av den tradisjonelle sjøsamiske befolkningen i Sør-Troms og Nordre Nordland. Nyere arkeologiske undersøkelser (Andersen 2002) har dessuten godtgjort menneskelig påvirkning på kulturlandskapet ved et utvalg av de seinere kjente markesamiske gårdene allerede i høymiddelalderen, om ikke enda tidligere, noe som gjør det nødvendig å reise spørsmålet om den samiske bosetningen og bruken av disse områdene kan ha en langt større tidsdybde enn tidligere antatt.

Den hittil grundigste analysen av fremvekst, bosetning og ressursutnytting i en markebygd er foretatt for Gressmyrskogen på innersida av Senja (Storm 1990). Hvilken betydning den tradisjonelle ressursutnyttingen kan sies å ha i dagens situasjon, er blitt drøftet særskilt (Storm 1993). En del av markebygdene lenger sør, på Stuoranjárga (Skånlandshalvøya), har også vært behandlet, med særlig vekt på deres omtale i litteraturen og interetniske relasjoner på 1800-tallet (Minde 2000). Dessuten er det gjennomført et par samfunnsvitenskapelige studier med fokus på etnisk artikulering og identitetsforvaltning blant den markesamiske befolkningen i dagens situasjon, innenfor ulike sektorer (Torp 1994, Grenersen 1995). Pr. dato foreligger det imidlertid ingen sammenfattende fremstilling av den markesamiske bosetningen, ressursutnyttingsmønstrene og de dertil knyttede rettighetsspørsmålene.

Eldre samisk befolkningshistorie er tema for nyere forskning i Sør-Troms, og de nevnte nyere metodene har vært tatt i bruk (Hansen 2000). Det siste hundreårets historie og en oppsummering av den eldre samiske befolkningshistorien formet etter Samerettsutvalgets mandat, gjenstår imidlertid.

Når det gjelder Indre Troms er det kommet mindre lokalhistoriske arbeider om samisk bosetting. Det meste er av den eldre typen historieforskning med hensyn til etnisitet (Kiil 1981, Eggen 1950). Det samme kan sies om Midt-Troms, men her er det også publisert noen mindre verk om den samiske historien (Eriksen 1989). Helgøyprosjektet fra 1970-tallet omfattet dette området. I forbindelse med den foreslåtte utbyggingen av Mauken-Blåtind området er det bl.a. publisert arkeologiske funn (Sommerset 2001). Men det er ingen forskning av en mer syntetiserende art som går på den etniske bosettingshistorien.

De indre delene av området nord for Saltfjellet har tradisjonelt vært brukt av svenske og norske reindriftssamer. De aller fleste siidaene i området utviklet seg til langstrakte, øst-vest orienterte ressursområder, organisert rundt vassdrag i innlandet eller fjordlandskap langs kysten. Det vanlige flyttemønsteret for nomadene er sommerbeite i høyfjellet eller langs kysten, vinterbeite i skogslandet på svensk side. Omfanget varierer etter topografien i området, og etter åpning eller stengning av de nasjonale grensene. Flere mindre under­søkelser er gjort, men ikke noen helhetlig eller sammenfattende studie. (Kalstad 1982, Evjen 1998)

Nord-Troms er det området der forholdene ligner mest på Finnmark. For enkelte områder, Kvænangen og Balsfjord, ble det på 1980-tallet gjort omfattende lokalhistoriske studier som var banebrytende arbeid med hensyn til å synliggjøre den samiske delen av historien (Haugli 1981, ­Bjørklund 1984). De øvrige kommunene gjenstår, eller det er gjort mindre arbeider som går direkte på det aktuelle temaet. (Lanes 1973, Larsen 1976.) I forbindelse med Svartskog-saken ble det lagt vekt på å få fram samisk befolkningshistorie i Manndalen (Bjerkli 1998). Den samiske befolkningshistorien i store deler av området mangler, både med hensyn til fastboende sjøsamer og nomadiserende reindriftssamer.

I dag framstår store deler av undersøkelses­området som norskdominert. Ideelt sett burde derfor en generell befolknings- og bosettingshistorisk studie være gjennomført før andre undersøkelser iverksettes. Det trenger imidlertid ikke være et absolutt krav da mange områder er kjent for å ha en fastboende samisk befolkning, og nærmere undersøkelser kan starte på slike steder. Her kan også tilføyes at det ut fra Samerettsutvalgets mandat ikke er behov for en dyptpløyende demografisk analyse av det samiske samfunnet, heller en befolkningshistorie som dokumenterer samiske bosetting og flytting/bruk av områder gjennom flere generasjoner.

Det rettighetshistoriske feltet

Siktemål

Det er trolig tre hovedtema som bør fokuseres gjennom et videre forskningsarbeid med sikte på å klarlegge samenes rettighetssituasjon i historisk perspektiv, når det gjelder områdene sør for Finnmark:

• Karakteren av kystsamenes tradisjonelle, historiske rettigheter til sitt ressursgrunnlag, konkretisert i den særskilte rettslige og kamerale institusjonen «finneodel»,

• Karakteren av reindriftsnomadenes rettigheter til sine beiteområder, under delvis tillempning av norsk allmenningsrett på utmarksområder, med institusjonalisert «bygsling» av fjellbeiter til følge,

• Hvilke premisser den historiske utviklingen på disse to områdene har lagt for den seinere og aktuelle rettighetssituasjon for henholdsvis jordbruks-, februks- og fiskeribasert samisk bosetning, og for reindriften.

Emnet

Spørsmålet om «samiske rettigheter» må betraktes relativt, i forhold til hvilket rettssystem eller hvilken «rettsorden» det er snakk om. På den ene siden har forskningen siden begynnelsen av 1900-tallet - basert på rekonstruksjon av eldre tiders siida-ordninger og ressursforvaltningssystemer - påvist at samene i en rekke områder har hatt egne, interne regler for fordeling av råderett til ulike typer ressursenheter, så langt tilbake det er mulig å overskue. På den annen side - og fordi de omkringliggende nasjonalstatene gjennom 1600- og 1700-tallet klarte å skaffe seg entydig overhøyhetsrett til forskjellige deler av det samiske bosetningsområdet - har «samiske rettigheter» i stadig økende grad kommet til å dreie seg om hvilken rettsstilling samene og deres næringer inntok i forhold til nabofolkeslagenes rettssystemer. Dvs. i hvor stor grad de særskilte samiske næringene og tilpasningsformene nøt godt av et rettsvern på linje med andre næringer, hjemlet innenfor de rettssystemene som nasjonalstatene utviklet.

Sett under ett, må det sies at den rettshistoriske forskningen i Skandinavia og Nord-Finland hittil har godtgjort at samiske næringer og bruk er blitt møtt på tre prinsipielt forskjellige måter:

1. Den særskilte samiske bruken og nærings­utøvelsen har - med delvis unntak for reindriften - blitt satt til side og ikke undergitt noe særskilt vern, ved at statsmaktene har prioritert og oppfattet som «det normale» den form for bruk og næringsutøvelse som majoritetsbefolkningene stod for, særskilt innenfor februk, åkerbruk og fiske. Dette synes å ha vært tilfelle for hovedtyngden av den sedentære, kystsamiske bosetningen i Nordland og Troms.

2. Den samiske næringsutøvelsen er i en del områder og i relativt lange perioder blitt oppfattet som parallell med majoritetsbefolkningens bruk, slik at den i praksis hjemlet tilsvarende, om enn forskjellige rettigheter. De konkrete beføyelser som ble tillagt «lappskatteland»-­instituttet på svensk side synes å være et eksempel på dette. (Jfr. Korpijaakko-Labba 1994.)

3. Endelig finner en også i noen tilfeller at det er opprettet særskilte «formidlende kategorier», som har bevirket at hjemmelen for den samiske næringsutøvelsen er blitt «frikoplet» fra nasjonalstatens jordeiendomsrettslige (kamerale) system, slik at samene er blitt tillatt å praktisere sine egne prinsipper for ressursutnytting og overdragelse, uavhengig av jordeiendoms­forholdene for øvrig. Den såkalte «finneodelen» i Nordland og Troms utgjør et eksempel på dette (Hansen 1986).

Bakgrunn

Innholdet i «finneodels»-institusjonen bestod i at en del av kystsamene fikk benytte og rå seg selvstendig på sine boplasser, uten å måtte betale ordinær jordleie og bygselavgifter for dem, slik det ellers var vanlig for norske fiskerbønder, som i all overveiende grad var leilendinger i eldre tid, - under kronen, kirken eller enkelte proprietærer. Disse samene slapp med å betale vanlige person­skatter, og boplassene med tilliggende ressurser var dermed «satt utenfor» det vanlige bygselsystemet. Funksjonelt og praktisk stod derfor disse samene i samme stilling som selveiende norske bønder som satt på jord det heftet odel på, - slik det i varierende grad forekom i Sør-Norge. «Finne­odelens» historie er tidligere behandlet for Sør-Troms" vedkommende av Hansen 1986, men i dette området avvikles ordningen allerede i 1661. Både i Nordland og Nord-Troms står ordningen med «finnerydninger» ved lag hundre år lenger frem til om lag 1759/60 (1780). En del sentrale trekk ved «finneodelens» historie i Tysfjord er kartlagt av Alf R. Nielssen (Nielssen 1990 og ­Nielssen & Pedersen 1994) og her dokumenteres flere særskilte, interessante trekk: Bl.a. kunne eiendomsforholdene på én og samme gård omfatte både «finneodels»-status og krongods, og «finne­odels»-plassene kom utover 1700-tallet til å bli gjenstand for omfattende salg, noe som viser at samene oppfattet sine rettigheter til plassene som så grunnleggende, at de også hadde rett til å avhende dem. Dette ble imidlertid bestridt av myndighetene. Det er imidlertid fortsatt behov for å undersøke disse fenomenene i sin fulle bredde, og klarlegge hvor representativt det mønstret som er påvist for Tysfjords vedkommende, er i en videre sammenheng.

Hva angår reindriftsnomadene og deres rettighetsforhold til sine ulike beiteområder, er den historiske utviklingen i Troms og Nordland mangslungen og kompleks, med store variasjoner fra region til region. Utviklingen bør derfor studeres separat for hver region, men også med et komparativt siktemål for øye. Med bakgrunn i de omfattende krongodssalgene i 1660-årene innledet noen av proprietærene på Helgeland, som hadde fått hånd om godset, innkreving av såkalt «bygsel» fra nomadene, for deres bruk av fjellbeitene. Den rettslige hjemmelen som ble påberopt for dette, var at så vel «allmenningene» som innkrevingen av den såkalte «lappeskatten», hadde blitt overdratt ved krongodssalgene. Imidlertid hersket det uklarhet om dette, og på Helgeland ble «allmenningene» solgt på nytt i 1750, til en proprietær som dermed hevdet å ha overtatt statens tradisjonelle rett til rydningsplasser i allmenningene (Hansen 1987). Ved midten av 1700-tallet hadde man således den paradoksale situasjon at én privat eier bygslet bort «fjellstrekningene» til nomadene, mens en annen krevde leie av rydningsplassene. En summarisk komparasjon med forholdene i Nord-Troms, tyder på at man la seg på stikk motsatte prinsipper, når det gjaldt en eventuell territoriell inndeling av de områdene hvor bygselretten til nyrydningene skulle gjelde, og hvilke områder som skulle få disponeres av nomadene (Hansen 1987). I andre deler av Nordland - i Salten og Lofoten/Vesterålen - var imidlertid krongodset blitt slått inn under kronen igjen sist på 1600-tallet. Her ser det derfor ikke ut til å ha utviklet seg noen tilsvarende bygslingspraksis.

Denne sammensatte situasjonen innbyr derfor til sammenliknende undersøkelser, hvor ikke bare de forskjellige forutsetninger og lokale drivkrefter (eierforhold, befolkningsutvikling, etterspørsel etter rydningsjord m.v.) som kan tenkes å ligge bak søkes kartlagt, men også hvordan den forskjelligartede rettslige og kamerale situasjon som oppstod, fikk konsekvenser for nomadenes og de øvrige samenes tilpasningsformer og kulturelle utvikling. Her må det også tas hensyn til hvordan statlige hensyn og målsettinger om å trekke den nomadiske befolkningen tettere inn under statlig kontroll, og med nærmere tilknytning til den dansk-norske misjonen tidlig på 1700-tallet, kan ha spilt inn. Spørsmålet om det i det hele tatt eksisterte «allmenninger» i samme forstand som i Sør-Norge - med tilsvarende rettigheter for befolkningen i de tilstøtende bygdelag («de bruksberet­tigede») - er dessuten i høyeste grad et omstridt spørsmål innenfor norsk rettshistorie, som har vært besvart like mye bekreftende som benektende. Spørsmålet om karakteren til «bruksberettigedes» rettigheter, i tilfelle det eksisterer «allmenninger» og disse ikke i sin helhet må betraktes som å være tilfalt staten igjen, har likeledes vært omstridt (Taranger 1892).

I denne sammenheng bør også den såkalte «lappeskatten» underkastes en nøyere granskning. Historisk sett har den spilt en viktig rolle som påberopt hjemmel for norske myndigheters og private aktørers forskjellige rettigheter overfor samene - ikke minst nomadene - men samtidig hersker det atskillig tvil om dens egentlige karakter og opphav, til tross for at den har vært debattert i forskningen siden forrige århundreskifte (Taranger 1892, Ræstad 1928, Kolsrud 1947). Det har således både vært hevdet 1) at den var en ordinær personskatt - med utspring i den middelalderske finneskatten - 2) at den var en såkalt «kjøpskatt» for å få tilgang til markeder og handel på norsk side, og 3) at den egentlig var en gjenytelse for nomadenes bruk av bestemte områder til beite (Ræstad). Siden en ikke kan utelukke at det her har funnet sted en glidning i norske aktørers og dansk-norske myndigheters oppfatning av «lappeskattens» karakter, i tråd med endrede bruksformer og endret politikk overfor samene, bør praksisen med denne skatten underkastes en nøye granskning, hvor en søker å avdekke det konkrete innhold og de konkrete forutsetningene som ligger til grunn, i ulike epoker.

Problemstillinger

Generelt og gjennomgående gjelder det at innholdet av de samiske rettighetene må søkes kartlagt både m.h.t. konkret omfang og rettslig utstrekning: Det vil altså for det første si hvilke ressurs­enheter eller hvilke sider ved ressursgrunnlaget de omfattet - og dernest hvor langt samenes rådighet eller «beføyelser» strakte seg: Var det bare snakk om en form for «bruksrett» eller «tålt bruk» av ressurser andre ble betraktet som større rettighetshavere til, eller var samene i stand til å gjøre større inngrep og disposisjoner med ressursenhetene, f.eks. gjennom salg, avståelse eller overdragelse. - Dernest kommer spørsmålet om hva slags individuelt rettsvern slik bruk eller rådighet eventuelt kunne ha, - overfor andre samer, overfor norske bygdefolks interesser, og overfor dansk-norske myndigheters eventuelle inngripen. I denne sammenhengen blir det viktig å trenge bakenfor den substantivistiske oppfatningen av eiendomsrettbegrepet som kom til å dominere norsk rettsvitenskapelig tenkning i løpet av 1800-tallet, og som synes å ha ført til «omkoding» av en rekke tidligere konkrete rettigheter til skilte deler av ressursgrunnlaget, over til en mer omfattende, grunnleggende «eiendomsrett» på den ene siden, og angivelige svakere «bruksretter» på den andre side. (Jfr. begrepet «kløyvd eigedomsrett», Robberstad 1963). - Endelig blir det også viktig å forsøke å avklare hvem eller hva slags gruppe som kunne påberope seg slikt eventuelt vern eller bruksrettighet? Hvem opptrådte som «rettssubjekt» i de ulike tilfellene - den enkelte bruksutøver og/eller vedkommendes familie, en videre definert slektsgruppe, eller større sosiale enheter? I de situasjonene der utnytting av særskilte ressurser underlegges forskjellige typer «bygsling», blir det også vesentlig å avklare det konkrete innholdet av den råderetten som derved ble hjemlet, i forhold til andre mulige rettigheter/råderetter over områdene. - På alle disse tre nivåene er det likeledes viktig å prøve å avdekke lokale rettsoppfatninger og hvordan disse har endret seg over tid.

Med utgangspunkt i disse gjennomgående problemstillingene som vil dekke de fleste felt, kan det skisseres en rekke mer avgrensede og spesifikke spørsmål:

• Hvilket omfang og hvilken utstrekning hadde «finneodels»-institusjonen i Nordland og Troms på 1600- og 1700-tallet?

• I hvilken grad anså samene seg å ha fri disposisjonsrett over plassene/rydningene - også ved eventuelt salg?

• Hvilke drivkrefter lå bak transaksjonene med «finnerydningene» og bak den endelige avviklingen på slutten av 1700-tallet?

• I hvilken utstrekning eksisterte det på 1600- og 1700-tallet «allmenninger» i tradisjonell norsk tingsrettslig forstand i Nordland og Troms, og hva slags rettigheter hadde omkringboende norsk befolkning og samer innenfor og i tilknytning til dem?

• I hvilken grad sprang eventuelle «allmenningsoppfatninger» ut av de lokale forhold, eller ble det - også overfor samisk bruk - tillempet allmenningsrettslige oppfatninger som i utgangspunktet var utviklet innenfor rene agrar­samfunn og i forhold til kvalitativt andre topografiske vilkår, som i Sør-Norge?

• Solgte kronen (staten) virkelig allmenningene i Nordland på 1600- og 1700-tallet, - og skjedde det eventuelt flere ganger? Hvilke konsekvenser hadde dette i så fall for bygdelagenes og reindriftsnomadenes rettigheter? - Hvilket forhold var det mellom utmarksrettighetene til den sedentære, kystsamiske befolkningen, og den norske fiskerbondebefolkningen? - Var disse gruppenes interesser av samme, men konkurrerende natur, eller skilte de seg kvalitativt fra hverandre? - I den utstrekning kildematerialet gir mulighet for det, bør også lokalbefolkningens (samers og nordmenns) rettsoppfatning på dette punkt søkes klarlagt. Hadde de noen oppfatning om at utmarksområdene utenfor jordbrukets umiddelbare nedslagsfelt ble eid av noen (kronen, staten, eventuelt private), på en måte som muliggjorde «salg»?

• Fantes det tilløp til innføring av en tilsvarende «bygsel»-ordning som på Helgeland, også andre steder i Nordland (i Salten)? Hvilken hjemmel ble i så fall påberopt? Hvordan stod de enkelte private proprietærers initiativ i forhold til statens og misjonens politikk?

• Hva var egentlig opphavet og det konkrete innholdet av «lappeskatten» på 1600-tallet? - Hvordan utviklet dette seg fram på 1700-tallet, og frem til tidspunktet for grenseavtalen m/lappekodisillen i 1751? Hvordan ble ordningen med «bygselland» og «lappeskatten» utnyttet i forhandlingene omkring nasjonalstatenes grenseoppgjør?

Særskilt om det sørsamiske området

Hva angår den eiendomsrettslige historien i det sørsamiske området, vil det for det første være vesentlig å klarlegge hovedtrekkene i framveksten av privat grunn. Dette må bl.a. sees i sammenheng med koloniseringen og framveksten av jordbruket i de samiske kjerneområdene (både i Rana, Vefsn og Rørostraktene) gjennom 1600-, 1700- og 1800-tallet, og faktisk helt inn på 1900-tallet. Spesielt i fjellnære områder ble det bygd setrer og etablert gårder bokstavlig talt over gamle samiske boplasser og trøplasser (reingjerder). Dels skjedde dette i forbindelse med etablering av store gruveselskaper, dels foregikk det gjennom en ekspansjon av jordbruket som hang sammen med gruveetableringene, slik som i Rørostraktene.

I denne sammenhengen bør det også gis en oversikt over de gamle sijth («samebyer», «lappebyer», «lappmarker»), med den bruk og de rådigheter som disse omfattet. De samiske arvefjella , som har en helt særegen status på sørsamisk område, må trekkes inn i denne forbindelse. Og ikke minst kommer spørsmålet om lappeskatten inn. Særlig på sørsamisk område må lappeskattens karakter og dens utvikling over tid undersøkes og klarlegges, særskilt i forhold til bygsel og såkalte jordeboksrettigheter . I dette området synes nemlig lappeskatten å ha gått over til å bli betegnet/oppfattet som bygsel. Jordeboksrettigheter er en fellesbetegnelse på en rekke avgifter som fra gammelt hvilte på jordeiendom, dels med utgangspunkt i opprinnelig kontraktsmessige ytelser, men også rene skatter. Spørsmålet om hvilke rådigheter, beføyelser som ble hjemlet gjennom betaling av slike jordeboksrettigheter må underkastes en grundig drøfting, både i forhold den betydning den ble tillagt av myndighetene, og den betydning den hadde i de samiske brukernes øyne. Til belysning av disse spørsmålene foreligger det et omfattende materiale - både fra norsk og svensk side - som er innhentet og delvis tilrettelagt av Knut Bergsland (jfr. Bergsland 1975, 1978 og 1994). Slik det foreligger, er imidlertid Bergslands materiale til dels noe usystematisk framstilt og dels svært forsiktig tolket (- i den grad det foreligger tolkning). Dette materialet må derfor underkastes en fornyet gransking og systematisering, med henblikk på hvilke konklusjoner som kan trekkes når det gjelder faktisk bruk og hjemlet råderett.

Metode

Kildematerialet vil i hovedsak bestå av individualiserende, kvantitative kilder til belysning av skattlegging, bruk og demografiske forhold, slik som skattelister, jordebøker, matrikler, folketellinger og til en viss grad også kirkebøker - i tillegg til det som tingboksmateriale, skjøter og andre overdragelsesdokumenter samt enkelte embetsmannsberetninger kan belyse når det gjelder bruks- og konflikt­forhold mer generelt. Deler av dette materialet vil også måtte brukes i samband med de øvrige deler av undersøkelsen, som gjelder bosetnings- og befolkningsforhold, samt dagens bruk. Generelt gjelder det derfor at undersøkelsen av rettighetshistorien også må skjele til resultatene som forekommer på disse feltene. Tidligere studier (bl.a. Hansen 1986) har demonstrert at det er vesentlig å kunne studere den samiske og ikke-samiske (norske) bruksutviklingen parallelt og i sammenheng, for å kunne avdekke hvilket innhold og hvilket rettsvern den samiske bruksutøvelsen faktisk hadde. Ikke minst for det rettighetshistoriske feltet er det derfor viktig å kunne betrakte utviklingen folkegruppene imellom relasjonelt, slik at både det gjensidige samspillet og konkurransen/konfrontasjonen m.h.t. ressursutnyttelse og bruksutøvelse blir klarlagt.

Bruk av naturen i samiske områder sør for Finnmark.

Et prosjekt som skal dokumentere bruk av naturen bør gjelde både historisk og dagens bruk, samt redegjøre for kontinuitet og sammenhenger mellom tidligere og dagens bruk. Det vil være viktig med undersøkelser av den faktiske bruken og hvordan ulike bruksformer er eller har vært relatert til hverandre. Den faktiske bruken kan være knyttet til det som er betraktet som kollektive bruksområder, ikke eid av privatpersoner og til bruk på det som rettslig er å betrakte som privat eller statlig grunn. Bruken kan videre være regulert gjennom myndighetenes forvaltningsapparat og/eller gjennom sedvanemessig bruk.

Bruk av naturen, eller av land og vann, er undergitt ulike formelle vilkår i det samiske bosettingsområdet sør for Finnmark. Sjøarealer utenfor eiendomsgrenser er som statlige arealer å regne, med i prinsippet fri tilgang for alle. Et betydelig areal er videre statsgrunn. Forvaltningen av dette er imidlertid underlagt ulike lover og regler. I sør finner vi statsallmenninger underlagt fjelloven, mens lengre nord, hvor vi finner mest statsgrunn, forvaltes denne av Statsskog. Fjelloven gjelder ikke i Nordland og Troms. Videre eies landarealer i stor utstrekning av private gårdeiere. I søndre Nordland og Trøndelag er store arealer også eid av foretak. Disse ulike formelle eierformene har satt og setter selvfølgelig noen ulike formelle rammer for den faktiske bruken av naturen, både historisk og i dag. Den bruken som utøves er også i stor grad regulert ved lover og forskrifter, f.eks. reindriftsloven, og avklaring av bruks- og andre rettighetsforhold har kontinuerlig vært underlagt domstolsbehandling. Siden midten av 1980-tallet har f.eks. Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms tatt for seg område for område og fastsatt grenser mellom statlig og privat grunn og hvilke bruksretter som foreligger på statens grunn. Dette er et arbeid som ikke er avsluttet. Utmarkskommisjonen har imidlertid i utgangspunktet ikke hatt som mandat særskilt å vurdere samisk bruk av naturen og eventuelle konsekvenser av dette. Noen Utmarkskommisjonssaker hvor samiske problemstillinger har vært aktualisert 2 sammen med flere andre saker angående rettighetsspørsmål vedrørende land og vann har vært behandlet av Høyesterett de senere tiårene. 3

I forbindelse med domstolsbehandlingene vedrørende retts- og bruksspørsmål er bruk av land og vann ofte inngående belyst og dokumentert, både ved hjelp av historiske dokumenter og ved forskningsmessige utredninger. Enkeltsaker kan slik være godt dokumentert og belyst med henblikk på domstolenes behov. Dette kan representere et rikt kildemateriale. I noen av disse sakene er likevel ikke dokumentasjonen og forskningen rettet mot en bredere forståelse av samisk bruk av land og vann som sådan eller for å se bruken i et større perspektiv, regionalt og/eller sosialt og kulturelt. En slik bruk bør redegjøres for både historisk og slik den eventuelt framstår i dag og da både i forhold til sedvanemessig bruk og oppfatninger om bruk og den faktiske bruken. Eventuelle uoverensstemmelser mellom sedvane og faktisk bruk og rett vil også være viktig å redegjøre for.

Lokalhistoriske publikasjoner, f.eks. bygdebøker, kan i større eller mindre grad ha beskrevet bruk av naturen. Eldre bøker av denne typen fokuserer i mindre grad på samiske problemstillinger. Etter 1980 har vi imidlertid fått en ny generasjon lokalhistorie hvor også det samiske er viet betydelig plass. Eksempler på slike er Bjørklund (1985) fra Kvænangen, Hauglid (1981) fra Balsfjord, Hansen (2000) fra Astafjord og Nielssen (1990) og Nielssen og Pedersen (1994) og Evjen (1998, 2001) fra Lødingen/Tjeldsund/Tysfjord. Hvor spesifikt sedvanemessig bruk av naturen er behandlet varierer. Lokalhistoriske verker har ofte brede tilnærminger. Både i denne og i annen litteratur som tar opp ulike aspekter ved samisk befolkning i nord vil likevel bruk av naturen svært ofte ligge som et underliggende element da primærtilpasninger har vært dominerende.

Enkelte forskningsarbeider fra undersøkelsesområdet tar opp bruk av naturen i større detalj. I forhold til bygdefolks bruk av naturen dreier dette seg ofte om undersøkelser knyttet til enkeltlokaliteter, f.eks. Bjørklund (2003) om Spildra i Kvænangen, Bjerkli og Thuen (1998) om Manndalen i Kåfjord, Storm (1982, 1990) om markebygdene i Sør-Troms, Sommerseth (2001) om Mauken/Blåtind og Andreassen (1997) om Vassdalen i Ofoten. Men det varierer også mye mellom disse bidragene med hensyn til hovedfokus, f.eks. fra Bjerkli og Thuen som spesifikt handler om naturbruk til Andreassen som i hovedsak er en analyse av identitetshåndtering. To dr. gradsavhandlinger fra området gir dessuten inngående studier av bruk av naturen innenfor noen større områder i avgrensede tidsperioder. Andresens (1991) avhandling er om den grenseoverskridende nomadiske reindriften i Torne lappmark i Sverige og Troms i perioden 1840 - 1920. Andersens (2002) avhandling analyserer reindrift og sedentær bruk av naturen i Sør-Troms og nordre Nordland i eldre tid. Grydelands (1996) hovedoppgave i arkeologi omhandler også tidligere sjøsamisk ressursbruk og organisering i Kvænangen. Bulls (2001) analyse av reindriftens rettshistorie i perioden 1852 - 1960 trekker også noen linjer til området sør for Finnmark, selv om hovedfokuset er Finnmark.

Selv om enkeltstudier og noen større studier er gjort, så preges likevel den eksisterende kunnskapsproduksjonen om bruk av naturen at den er ujevn (særlig med henblikk på samiske perspektiver). På den ene siden er noen få enkeltstudier viet naturbruk eksplisitt som tema, på den andre side problematiseres naturbruk mer generelt som faktor i forhold til andre temaer. I noen lokaliteter og områder finnes til dels god dokumentasjon mens det i andre områder ikke finnes slike studier. Dokumentasjonen som er frambrakt i forbindelse med saker som er ført for rettsinstanser vil det også være nødvendig å analysere med henblikk på en mer overordnet framstilling. Et prosjekt om bruk av naturen vil slik både måtte rette seg mot områder hvor det finnes mindre forskningsmessig dokumentasjon, og å samstille forskning som er gjort med henblikk på problemstillingen å utrede sedvanemessig og faktisk bruk i det større undersøkelsesområdet.

Om sedvaner

Bull, Oskal og Sara (2001) sier følgende om sedvaner: «Sedvane er en betegnelse på hva man pleier å gjøre, en fast praksis eller tradisjonell handlemåte». Man omtaler det gjerne som festnet praksis. Dette reiser spørsmål om hvordan forstå begreper som «fast praksis» eller «tradisjonell». En vanlig måte dette festner seg og blir tradisjonelt, er gjennom «kodifisering», at det gjøres til norm/lov på noe vis og at det finnes eller etableres et apparat som kan sanksjonere folks handlinger. Woodman (1999) påpeker da også at det i prinsippet ikke er noen forskjell på sedvanelov og annen lov. Et viktig element for begge er at sosial aksept danner basis for både eksistens og innhold.

Samiske samfunn har imidlertid ikke vært skriftsamfunn, hvor sedvanemessig bruk eller annen bruk er nedfelt skriftlig i forordninger. Maktstrukturen har også vært lite hierarkisk med fravær av samiske maktsentre som kunne sanksjonere bruksformer. Eventuelle sanksjoner har vært lokale. Dette kan selvsagt ha ført til at ulike lokale sedvaner har utviklet seg. Norske/danske/svenske maktsentre har imidlertid opp gjennom tiden virket, gjennom domstoler, administrasjon og forvaltning. Slike rammebetingelser kan over tid også ha påvirket lokale sedvaner blant samer (Bjerkli 2002).

Et annet aspekt ved sedvaner tenkt som «fast» eller «tradisjonell» praksis er at vi ofte har forventninger til det tradisjonelle ut fra et tankemessig skjema som forstår forskjellen mellom fortid og nåtid og forskjellen ut fra motsetningen stabilitet/endring, eller at det finnes en opprinnelig autentisk form. Det vil si at det tradisjonelle «bare» er representert i festnede praksiser av spesielle typer, f.eks. brukstyper som beite, setring, hogst etc. (Bjerkli 1999, Bjørklund 2003). Det trenger imidlertid ikke være spesielle praksiser eller bruksformer som i seg selv regulerer adgangen til natur­områder, men heller sosiale relasjoner mellom mennesker på stedet det gjelder (Bjerkli og Thuen 1998). Bruken av og oppfatninger om rett til bruk kan dermed delvis avledes av det vi kan kalle for «sosial organisasjon». Her finner vi også en link til sosial aksept (Woodman op.cit.). Vi finner sedvanen vel så mye i de organisatoriske prinsippene, som i den spesifikke brukspraksisen som kan knyttes til former for bruk. Sosiale relasjoner er videre situerte i historiske utviklingsforløp og er dynamiske, hva som anses som rett og galt kan utvikles avhengig av situasjonen. Undersøkelser av bruk og bruksformer er likevel viktig, det er den konkrete manifestasjonen av de sosiale og kulturelle forholdene. Med sedvanemessig bruk må en forstå både bruken slik den arter seg rent konkret og hvordan slik bruk reguleres gjennom kulturelle og sosiale mekanismer (f.eks. lokale normer og regler, oppfatninger, relasjoner mellom mennesker, institusjoner og sanksjoner).

Et nærliggende spørsmål er hvorvidt vi kan skille samiske sedvaner fra andre sedvaner. I praksis kan dette være vanskelig. En sedvane kan i seg selv neppe knyttes til etniske merkelapper, hvis vi med det mener at det skal og må være særegent for en spesifikk folkegruppe. De forhold som sedvaner utvikles under kan selvfølgelig føre til at ulike folk utvikler samme praksis. Men det i seg selv kan heller ikke diskvalifisere en sedvane fra å kunne benevnes som en «samisk» sedvane. Ut fra fraværet av sentrale samiske maktstrukturer er det likevel urimelig å forvente at det skulle utvikle seg et felles sett av etnisk spesifikke sedvaner. Det er den sedvanemessige bruken av områder knyttet til spesifikke brukere, eller grupper av brukere, som etablerer sedvaner, ikke en overordnet felles korpus av etniske sedvanerettslige forestillinger. Dermed vil et metodisk utgangspunkt som hevder at det finnes spesifikke samiske sedvaner, og at vi må lete etter dem, være problematisk. Det er de lokale bruksmåtene, og de sosiale relasjonene og forestillingene disse er forankret i, som bør være utgangspunktet.

Et annet problem er den komplekse etniske sammensetningen i store deler av undersøkelsesområdet. I mange områder hvor det vil være aktuelt å reise problemstillingen om samisk bruk, vil en måtte vurdere bruken i forhold til lokale forståelser som er farget av at ulike brukere, uavhengig av etnisitet, utnytter de samme områdene. Det vil være nødvendig å gå historisk til verks og undersøke under hvilke betingelser de organisatoriske rammer for bruken er blitt etablert, og eventuelt se om senere eller dagens bruk er videreføringer av bruk som har sitt opphav i mer entydige samiske samfunn.

Samer som gruppe lever i liten grad som isolerte enheter, selv om vi noen steder finner det vi kan benevne som samiske bygder. Det innebærer også at bruken i sin helhet, uavhengig av eventuelle gruppetilhørigheter, må redegjøres for innenfor det som generelt kan benevnes som samiske bosettingsområder. Det er likevel en utfordring å redegjøre for sammenfall og eventuelle kontraster mellom ulike gruppers bruk og eventuelle prosesser knyttet til utvikling over tid med hensyn til dette.

Bruksformer

Bruksformene i undersøkelsesområdet varierer og det vil være hensiktsmessig å skille ut enkeltprosjekter med hensyn til dette. I forhold til den samiske befolkningen finner vi i hovedsak to ulike former med hensyn til økologisk tilpasning, nomadisk/pastoral tilpasning knyttet til reindrift, og fastboende 4 (sedentær) tilpasning knyttet til jordbruk/fehold, og utnyttelse av utmark og fiske. Et begrenset reinhold kunne tidligere også inngå i tilpasningen. I den fastboende tilpasningen kombineres ofte utnyttelsen av flere ressurser (næringskombinasjon), men det kan variere noe med hensyn til hvilke naturressurser som har vært viktigst. Ulike betegnelser som sjøsamer, markasamer, bufinner, etc. er knyttet til fastboende samer, noe som til dels er relatert til regionale forskjeller og ulike historiske kontekster.

Det trenger videre ikke være et absolutt skille mellom fastboende og nomadisk bruk. I enkelte tidsperioder har det forekommet utveksling av personell mellom bruksformene, eller at personer innenfor et livsløp har vekslet mellom en nomadisk og en fastboende tilpasning. F.eks. er de såkalte markesamiske områdene i det sørlige Troms og nordre Nordland i stor grad et resultat av slik veksling (Andresen 1991). En problemstilling som kan reises i forbindelse med dette er om rettigheter i arealer endres eller tapes om den økologiske tilpasningen endres. Dette tilsier at det kan være hensiktsmessig med en særlig undersøkelse av sammenhenger mellom pastoral nomadisk og fastboendes bruk av naturen.

Når det gjelder det sørsamiske området har bruk av naturressurser i det vesentlige vært knyttet til utøvelse av fangst og reindrift. I deler av området (f.eks. Helgeland) har det imidlertid også vært en fastboende samisk befolkning hvis bruk av naturen også bør redegjøres for.

Reindriftens historie kan deles i tre hovedfaser, fangstbasert reindrift, nomadisk eller intensiv reindrift hvor melking av rein inngikk og dagens reindriftsform som gjerne betegnes som ekstensiv reindrift. I forbindelse med reindriften er også andre nødvendige ressurser utnyttet, for eksempel bærplukking, fangst av rovdyr og pelsdyr, jakt og fangst av matnyttig vilt som elg, fiske og trematerialer til redskap og utstyr, ved og gjerdematerialer med mer. Det vil være særlig viktig å gi en god beskrivelse av den intensive reinnomadismen som har vært en del av en relativt uendret livsform hos sørsamene i hvert fall fra ca. 1500-tallet fram til begynnelsen av 1900-tallet. I noen kystdistrikt fortsatte det intensive melkebruket helt inn på 1960-tallet.

Det vil være viktig å redegjøre for systematikken og intensiteten i hvordan naturressurser ble utnyttet i reinnomadismens dager, og hvordan dette produserte og etablerte nære relasjoner mellom menneske og territorium. Arbeidet med å melke reinen dreide seg ikke bare om å utføre visse arbeidsoperasjo­ner, men inngikk i en livsform. Det meste av det som foregikk i sommer­sesongen hadde relasjon til melkinga, døgnet rundt, dag som natt. Hele familien var involvert. Barn som voksen, kvinne som mann. Årstid, vær og beite bestemte oppholdssted for reinen, og dermed bosted for familien. Familiene bodde i telt, gamme eller andre former for temporære boplasser, eller oppholdt seg rett og slett under åpen himmel. Her var samisk det sjølsagte dagligspråket som ble snakket og forstått av alle. Dette totale arbeids- og sosiale livsmønstret var nært knyttet til det intensive melkebruket i nomadesamfunnet, og representerte en livsform som rommet en rekke kulturbevarende forutsetninger som utvilsomt er hovedgrunnen til at bl.a. det sørsamiske språket fortsatt er levende.

Det er også viktig å undersøke hvorvidt det samiske landskapsrommet ikke bare var organisert ut fra rasjonelle strategier omkring det å skaffe seg det daglige brød. Ned gjennom historien er det også knyttet sterke bånd mellom territorium og menneske som bygger på religiøse forestillinger (offerplasser, hellige plasser, arvefjell, gravplasser med mer). Det har samer felles med andre urfolksgrupper.

Dette nære forholdet til territorium og landskap gjelder naturligvis ikke bare dagens reindriftsutøvere. De fleste av dagens sørsamer har nær tilknytning til en region og et landskap, og har vokst opp med de samme mytene, fortellingene og forestillingene som er forankret i tradisjonene, og mytenes egentlige liv og virkelighet hører opprinnelig heime i landskapet. Samenes røtter i et landskap eller territorium er holdt i live i en sterk bevissthet om at forfedrene har levd og virket i landskapet. Sjøl om det i dag er bare ca. halvparten av sørsamene som er reindriftsutøvere, har de fleste etterkommere etter reindriftsutøvere i første eller andre generasjon i hovedsak en felles erfaring og opplevelsesbakgrunn. Dette innebærer at de fleste sørsamer har røtter i et landskap og en region der forfedrene har virket og satt sine spor, og som man derfor regner som sin egen. ­(Fjellheim 1991).

Metodiske tilnærminger

Undersøkelser av bruk av naturen må ta utgangspunkt i den relevante litteraturen (faglig og annen) som eksisterer. Det må følgelig settes av tid til litteratursøk og gjennomlesning.

Videre må relevant arkivmateriale gjennom­søkes. I forbindelse med arbeidet til Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms er det innsamlet et relativt stort arkivmateriale med betydning for den enkelte sak som har vært oppe for domstolen. En komparativ gjennomgang av dette materialet kan gi inntak til en mer helhetlig analyse av bruksforhold innenfor videre områder. Et annet viktig materiale som bør gjennomgås er registreringer av kulturminner i regi av fylkenes og sametingets kulturminnevernetater.

Innenfor avgrensede områder bør det videre utføres feltundersøkelser for nærmere å kunne forstå grunnlaget for den faktiske bruken. Dette kan gjøres ved hjelp av intervjuer og samtaler, gjennomgang av relevant statistisk materiale (gårdsbruk, reindriftsenheter, dyrehold, produksjon etc.), og feltbefaringer. Det vil være viktig å redegjøre for sedvanemessig bruk, hva som har regulert denne bruken og oppfatninger om rettsforholdene. Sedvanemessig bruk kan vanskelig redegjøres for bare ved å spørre brukerne hva som regnes som sedvaner. En slik bruk kan imidlertid avdekkes ved å analysere en rekke faktorer som faktisk bruk, oppfatninger om bruk, organisering, lokale konflikter, sanksjoner, etc. For å se forbindelser tilbake i tid må feltstudier kombineres med litteratursøk og arkivstudier. Undersøkelsene bør særlig rettes mot bruk av det som kan benevnes som kollektive bruksområder. Da må vi se bort fra de lover og forskrifter som regulerer bruk av stats- og annen grunn i dag. Vi kan dele dette inn i flere typer bruksområder; det som folk har benevnt som allmenning, bruk av statsgrunn, felles bruk av privat utmark og bruk av lokale sjøområder (f.eks. fjorder).

Hver feltundersøkelse bør gjøres ut fra en felles mal, men likevel ha en mulighet til å redegjøre for og analysere spesielle forhold av betydning som måtte finnes. Generelt bør følgende forhold undersøkes:

• Naturressurser: Hvilke naturressurser ble/blir utnyttet?

• Brukerne: Hvem utnyttet hvilke naturressurser. Reineiere, jordeiere, jordløse, etc.?

• Praksis: Brukens faktiske karakter (utnyttelse og teknologi), så langt tilbake den kan dokumenteres og fram til i dag.

• Sammenhenger: Hvordan henger de ulike utnyttelsesformene sammen i næringsmessige tilpasningsmønstre?

• Relasjoner: Hvilke relasjoner eksisterte mellom brukerne, i samtid og over tid?

• Organisering: Hvordan var bruken organisert, samarbeid eller individuell bruk? Det er viktig å se dette i sammenheng med generell organisering av sosiale fellesskaper i de enkelte områdene.

• Oppfatninger om bruk: Eventuelle oppfatninger om legitim vs. ikke legitim bruk.

• Konflikter: Konflikter om bruken mellom lokale brukere og mellom lokalbefolkning og andre.

• Sanksjoner: Eventuelle sanksjoner mot bruk som ble/er oppfattet som ikke legitim.

• Oppfatninger om rettigheter: Bygdefolks og andre brukeres oppfatninger om rettigheter til områder og ressurser. Slike oppfatninger kan lokalt være forskjellige og være påvirket av mange forhold, noe en bør søke å avklare så langt det lar seg gjøre.

• Kontinuitet og endring: Hvordan har bruken utviklet seg, med hensyn til de øvrige komponentene? Hvilke sammenhenger finnes mellom tidligere og senere bruk? Hva har vært årsak til endring av bruk? Har endring av bruk endret eventuelle rettsoppfatninger?

Generell prosjektutforming

Undersøkelsesområdet er stort og som denne gjennomgangen har vist er forskningsstatusen ujevn med hensyn til de problemstillinger som er aktuelle. Noen tema i noen områder er godt dekket, mens det i andre områder og på andre felt er gjort lite. Dette tilsier at det generelt sett vil være behov for to typer forskningsbidrag. Det ene er en samstilling av eksisterende forskning. Det andre vil være nye undersøkelser på enkelte felter innenfor noen områder. For bedre å kunne ta stilling til hvilke nærmere undersøkelser som bør gjøres kan hele undersøkelsesområdet deles inn i tjenlige mindre områder, ut fra det vi kjenner til om samisk bosettingshistorie og topografi, med formål å foreta en grundig gjennomgang og drøfting av eksisterende publikasjoner med referanse til de tre skisserte tema.

I tillegg til å dele undersøkelsene inn i mindre geografiske områder, vil det også være hensiktsmessig å dele undersøkelsen med hensyn til de to ulike hovedformer, reindriftens og de fastboendes bruk. Områdeavgrensninger for bruksformene trenger ikke være sammenfallende. Reindrifts­samers bruk av naturen er arealmessig langt mer omfattende enn fastboendes bruk og gjelder store deler av undersøkelsesområdet uavhengig av om det finnes en fastboende samisk befolkning med annen næringsmessig tilpasning eller ikke i området. Her er det antagelig hensiktsmessig å ta utgangspunkt i distriktsinndelingen, slik også NOU 1984:18 anbefaler.

Det vil også være nødvendig at bosetting, rettsforhold og bruk med hensyn til både nomadisk og fastboende samisk befolkning behandles med sikte på kartmessig framstilling, f.eks. som digitale kart.

En geografisk inndeling av undersøkelses­området trenger ikke være lik for de tre skisserte hovedtemaene, men som et utgangspunkt for nærmere undersøkelser vil det kunne være hensiktsmessig å se disse i sammenheng. Områdekriterier for en undersøkelse av rettighets- og bruks­mønstre kan bl.a. for fastboende samers del ta utgangspunkt i ulikheter i eiendomshistoriske forhold. Et eksempel på slike ulikheter finner vi mellom Nord-Troms og resten av Troms/nordre Nordland, både med hensyn til statlige tilbakekjøp av «allmenninger» etter at store deler av undersøkelsesområdet var solgt til private i 1666 og til den tidligere såkalte «finneodelen» og/eller det som benevnes som «finnerydninger». Videre bør en ved en inndeling ta hensyn til samiske bosettingsmessige karaktertrekk og historiske forløp og til geografi. Samiske dialektskiller kan også tas i betraktning.

To prosjektfaser

Det vil være hensiktsmessig med to prosjektfaser, hvor den første prosjektfasen (A) vies litteraturgjennomgang, og den andre prosjektfasen (B) nærmere undersøkelser på områder hvor litteraturgjennomgangen kan vise til mangler og behov med hensyn til de tre hovedproblemstillingene.

En geografisk inndeling med henblikk på en første prosjektfase bør organiseres slik:

1. Nord-Troms: Kommunene Balsfjord, Tromsø, Karlsøy, Storfjord, Lyngen, Kåfjord, Nordreisa, Skjervøy og Kvænangen. Her finnes en eldre sjøsamisk tilpasning som har overlevd og til dels er revitalisert i dag. Særlig i fjordområdene var de fleste gårdene før 1750 beskrevet som finnerydninger.

2. Sør-Troms og nordre Nordland: Resten av Troms som ikke dekkes av Nord-Troms og kommunene Narvik, Evenes og Tjeldsund i Nordland. Området kan til dels karakteriseres med markesamiske bosettinger etablert på 1700-/1800-tallet som et resultat av at personer knyttet til reindriften, gradvis endret tilpasning.

3. Ballangen/Tysfjord sør til Saltfjellet i Nordland: Dette er hovedområdet for den faste lule­samiske og pitesamiske bosettingen i Norge. Nyere forskning har i noen grad fokusert på og dokumentert samisk bosetting i Lofoten og Vester­ålen . Relativt lite om samiske forhold er publisert fra dette området og gjennomgangen av dette kan med fordel knyttes til området sør til Saltfjellet. Området sør for Saltfjellet er generelt nevnt som sørsameområde og i hovedsak er det samiske knyttet til reindriften. Eldre fastboende samisk befolkning i området er antagelig tidlig assimilert inn i norsk bosetting, men enkelte samiske familier i området kan antagelig knyttes til gårdsbruk og bruk av naturen som følger derav. Dette området bør deles i to.

4. Helgeland . Området er dominert av reindrift i samisk sammenheng, men et visst innslag av fastboende samisk befolkning har forekommet.

5. Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark med tilstøtende områder. Området har forskningsmessig en spesiell historie og det samiske er knyttet til fangst og reindrift.

En gjennomgang og sammenstilling av eksisterende publikasjoner fra disse 5 områdene kan med fordel omhandle samer generelt, både reindrifts­samer og fastboende samer. For nærmere undersøkelser vil det imidlertid være hensiktsmessig med en oppdeling med hensyn til nomadisk og fastboende bruk.

Konklusjon

1. Første prosjektperiode bør vies til en samstilling og kritisk litteraturgjennomgang knyttet til de fem skisserte områdene i fem delprosjekter. Formålet med en slik gjennomgang vil være todelt. For det første vil det frambringe en grundigere klargjøring av forskningsstatus med hensyn til de aktuelle problemstillingene for same­rettsutvalget. For det andre vil en gjennomgang og en drøfting av eksisterende forskning klarere kunne avgrense nye forskningsprosjekter. Med hensyn til at gjennomgangen også vil ha et analytisk preg vil det være rimelig at det settes av 4 månedsverk til hvert delprosjekt.

2. Etter første prosjektperiode vil mer spesifikke delprosjekter rettet mot de tre hovedproblemstillingene og avgrenset med hensyn til geo­grafi og tilpasningsformer iverksettes. Slike prosjekter vil være mer tidkrevende og det bør avsettes gjennomsnittlig ett årsverk til hvert delprosjekt. På nåværende tidspunkt kan det være noe vanskelig å fastslå hvor mange slike delprosjekter det vil være behov for. Tatt i betraktning at det er skissert tre hovedproblemstillinger, at området grovt sett er delt i fem og at reindriftens og fastboendes situasjon bør analyseres til dels separat, vil dette teoretisk kunne innebære 30 delprosjekter. Vi kan imidlertid på nåværende tidspunkt fastslå at det ikke vil være behov for så mange delprosjekter. I det sørligste undersøkelsesområdet vil det f.eks. ikke være hensiktsmessig å foreta en inndeling i reindriftens vs. fastboende samisk bruk. Enkelte problemstillinger innenfor noen områder vil antagelig også være relativt godt dekket av eksisterende forskning. Et anslag om gjennomsnittlig to delprosjekter innenfor hvert område vil tilsi 10 delprosjekter. Da vil vi også måtte ta hensyn til at det kan være behov for flere delprosjekter, men at enkelte kan være av mindre omfang.

Litteratur

• Andersen, Oddmund (2002): Flyttefolk og bofaste; en studie av samisk bosetting i Sør-Troms og Nordre Nordland. Dr.art. avhandling, Universitetet i Tromsø.

• Andreassen, Lars Magne (1997): Kommer ikke Rigoberta Menchu? En studie av identitetshåndteringer i et samisk lokalsamfunn. Hovedoppgave i samfunnsvitenskap. Universitetet i Tromsø.

• Andresen, Astri (1991): Omstillingstid: Nomadisk reindrift i Torne lappmark og Troms 1840-1920. Dr. philos avhandling, Universitetet i Tromsø.

• Bergsland, Knut (1975): Utredning for Skattefjällsmålet om de sydlige sameområders historie til omkring 1751. Samernas Vita Bok III:1 og 2. Stockholm.

• Bergsland, Knut (1978): Lais Lappebyen. I Kultur på karrig jord. Festskrift til Asbjørn Nesheim. By og bygd, bd. XXVI, Oslo.

• Bergsland, Knut (1987): Sørsamenes historie språklig belyst. Utredning for Samerettsutvalget. Upublisert.

• Bergsland, Knut (1994): Samiske perspektiver i Helgelands historie. I Helgelands historie bind 2. Mosjøen.

• Bergstøl, Jostein (2002): Gravene høyt til fjells og langt til skogs. Hvem ligger der, og hvorfor? I Rapport fra Seminar om samisk kultur og historie på Femund fjellstue, Elgå 29.-31. mai 2002.

• Bjerkli, Bjørn (1999): Hva er tradisjon? Begrepsbruk, forståelse og rettighetsdebatt. I Ivar Bjørklund: Norsk ressursforvaltning og samiske rettighetsforhold. A d Notam Gyldendal, Oslo.

• Bjerkli, Bjørn og Trond Thuen (1998): Om bruken av Svartskogen i Manndalen. Rapport utarbeidet for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Stensilserie A nr 91, Universitetet i Tromsø.

• Bjørklund, Ivar (1985): Fjordfolket i Kvænangen. O slo, Universitetsforlaget.

• Bjørklund, Ivar (2003): Sedvaner og «tradisjon» i det kystsamiske samfunn - et eksempel fra Spildra. I Karlsøy og verden utenfor. Festskrift til Håvard Dahl Bratrein. Tromsø Museum.

• Borgos, Johan (1999): De er her ennå . Sortland.

• Bull, Kirsti Strøm (2001): Rettshistorie 1852 - 1960. I Bull, Oskal og Sara: Reindriften i Finnmark - Rettshistorie 1852 - 1960. Oslo.

• Bull, Kirsti Strøm, Nils Oskal og Mikkel Nils Sara (2001): Reindriften i Finnmark - Rettshistorie 1852 - 1960. Oslo.

• Eggen, Eystein (1950) : Bardu bygdebok 1886-1973. Bardu kommune.

• Eriksen, Hans Kristian (1989): På mjuke skinnsko gjennom historia.

• Evjen, Bjørg (1998): Et sammensatt fellesskap. Tysfjord kommune 1869-1950.

• Evjen, Bjørg (1999): Fra eksotiske forskningsobjekter til aktive forskere, Bårjås, Arran lulesamisk senter, Tysfjord.

• Evjen, Bjørg (2001): Velferd og mangfold, Tysfjord kommune 1950 – 2000.

• Fjellheim, Sverre (1991): Kulturell kompetanse og områdetilhørighet. Metoder prinsipper og prosesser i samisk kulturminnevernarbeid.

• Fjellheim, Sverre (1999): Samer i Rørostraktene . Snåsa.

• Grenersen, Geir (1995): Kulturell gjenreising i et markesamisk kjerneområde. Dr. polit avhandling, Universitetet i Tromsø.

• Grydeland, Sven Erik (1996): Den sjøsamiske bosetting i Kvænangen fra seinmiddelalder til ny tid. Hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Tromsø.

• Hansen, Lars Ivar (1986): Samiske rettigheter til jord på 1600–tallet. «Finnejorder» i Sør–Troms. Tromsø Museums Skrifter XX.

• Hansen, Lars Ivar (1987): «Retten til land og vann i Nordland og Troms.» (Innlegg på seminar om samiske rettighetsspørsmål og Sametinget, avholdt i samband med Norske Samers Riksforbunds landsmøte, Kárájohka, 24.-25.06.1987.)

• Hansen, Lars Ivar (1989): «Hvilken betydning fikk de dansk-norske og svenske lokalundersøkelser for utformingen av Lappecodicillen?» Innlegg på symposiet: «Lappecodicillen av 1751 - Var den samenes Magna Charta?», arrangert av Nordisk Samisk Institutt, 16. - 19. sept. 1986. ( DIEUT , nr. 1, 1989, s. 23 - 61.)

• Hansen, Lars Ivar og Meyer, Tore (1991): The Ethnic classification in the late 19th-century censuses. A case-study from southern Troms, Norway. I Acta Borealia 2.

• Hansen, Lars Ivar (1994): Samene i forrige århundres folketellinger. I Festskrift til Ørnulv ­Vorren. Tromsø Museums skrifter XXV.

• Hansen, Lars Ivar (2000): Astafjord bygdebok Historie I . Lavangen kommune.

• Hauglid, Anders Ole (1981): Balsfjorden og Malangens historie . Balsfjord kommune.

• Kalstad, Johan Albert (1982): Kystsamisk reindrift, Ottar 4 (137), 39-43.

• Kiil, Alf (1981): Målselv bygdebok til 1920 . Målselv kommune.

• Kolsrud, Knut (1947): Finnefolket i Ofoten. Nordnorske Samlinger ; bd. VIII.

• Kolsrud, Knut (1961): Sommersete. Samiske samlinger , bd. V.

• Korpijaakko-Labba, Kaisa (1994): Om samernas rättsliga ställning i Sverige-Finland: en rättshistorisk utredning av markanvändningsförhållanden och -rättigheter i Västerbottens lappmark före mitten av 1700-talet, Helsingfors.

• Kvandal, Henrik (1932): Samenes historie. Trondheim.

• Kvist, Roger (1989): Rennomadismens dilemma . Umeå.

• Larsen, Emil (1976): Lyngen bygdebok. Lyngen kommune.

• Minde, Henry (1989): Om befolkningsutvikling og resursforvaltning i samiske lokalsamfunn.

• Minde, Henry (2000): Diktning og historier om samene på Stuoranjárga. Dieut, nr. 4.

• Narmo, Lars Erik (2000): Oldtid ved Åmøtet. Åmot historielag.

• Nielssen, Alf Ragnar (1990): Fra steinalderen til 1700-tallet. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie bd. IV. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjord kommuner.

• Nielssen, Alf Ragnar & Pedersen, Hildgunn (1994): Fra vidstrakt prestegjeld til storkommune. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords allmenne historie 1700-1870 . Lødingen, Tjeldsund og Tysfjord kommuner.

• Norsk historisk leksikon , 2. utg. (1999).

• NOU 1984:18 Om samenes rettstilling.

• NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark.

• NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur.

• NOU 1997:5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett.

• NOU 2001:34 Samiske sedvaner og rettsoppfatninger.

• Qvigstad, Just (1929): Sjøfinnene i Nordland, Tromsø Museums Årshefter, Humanistisk avd. nr.1, Tromsø.

• Robberstad, Knut (1963): «Kløyvd eigedomsrett», i: Lov og Rett 1963, s. 162 - 166.

• Ræstad, Arnold (1928): «Lappeskatten og lappernes rettigheter i Norge før 1751». I: Festskrift til rektor J. Qvigstad, Tromsø Museums Skrifter, vol. II.

• Sandnes, Jørn (1996): Samer, rein og bønder. Trekk av sørsamisk historie til ca. 1900. Utredning for Samerettsutvalget, upublisert.

• Severinsen, Anne (1979): Opprettelse av reinbeitedistrikt i Sør-Norge – overgrep eller tilrettelegging . Ottar nr. 116-117.

• Skjølsvold, Arne (1980): Refleksjoner omkring jernaldergravene i sydnorske fjellstrøk. Viking nr. 43. Oslo.

• Sommerseth, Ingrid (2001): Den samiske kulturhistoria i Mauken-Blåtind. Rapport fra Same­tinget, Miljø og kulturvernavdelingen.

• Stemshaug, Ola (1987): Vitnemål om sør­samisk tilhald og gjeremål i norskspråklege stadnamn. Utredning for Samerettsutvalget, upublisert.

• Stenvik, Lars F. og Inger Zachrisson (1987, ajourført 1996): Arkeologisk materiale som grunnlag for slutninger om sørsamisk historie. Utredning for Samerettsutvalget, upublisert.

• Storm, Dikka (1982): Markebygder. Bosetning og ressursutnytting fra 1600-tallet til slutten av 1800-tallet, Ottar 4(137), 36-38.

• Storm, Dikka (1990): Kystsamisk bosetting i Sør-Troms, etablering av en markebygd og ressurs­utnytting i området; en undersøkelse i Gressmyrskogen på Senja. Hovedoppgave i geografi, Universitetet i Bergen.

• Storm, Dikka (1993): Sámi natural resource exploitation in a markebygd and its significance today, Acta Borealia , 2/1993, (47-61).

• Taranger, Absalon (1892): Fremstilling af de Haalogalandske almenningers retslige stilling, af assistent i Rigsarkivet A. Taranger ; dat. 23. April 1892, Bodø.

• Torp, Eivind (1994): Fra markafinn til same. Etnopolitisk mobilisering i en læstadiansk kontekst. Center for Arctic Cultural Research, Rapport nr. 30, Luleå.

• Vorren, Ørnulv (1986): Reindrift og nomadisme i Helgeland . Tromsø Museums Skrifter XXI.

• Woodman, Gordon R. (1999): Customary Laws and Customary Legal Rights. I Tom G. Svensson (ed.): On Customary Law and the Saami Rights Process in Norway. Skriftserie - nr. 8, Senter for samiske studier, Tromsø.

• Zachrisson, Inger (red.) (1997): Möten i gränsland. Samer och germaner i Mellanskandinavien. S tockholm.