Del 5
Bruk og rettigheter i Rana-allmenningen

Anne Severinsen

1 Innledning

1.1 Tema

Det har blant historikere og andre forskere vært ulike oppfatninger når det gjelder rettigheter og eiendomsforhold i de såkalte «Rana og Vefsens almindinger». Et sentralt spørsmål har vært om disse utmarksområdene var med i salget til ­Joachim Irgens i 1666. Var utmarksområdene med i kongeskjøtet til Petter Dass d.y. i 1750? Etter Petter Dass sine dager kjøpte Isach Coldevin eiendommene i Rana i 1761, og Jacob Coldevin solgte mesteparten av disse til staten i 1888. Statens eiendommer i Rana er altså innkjøpt statsgrunn, men hvilke utmarkseiendommer fulgte med i salget til staten? Kort sagt: Er staten rettmessig eier av meste­parten av all utmark i Rana ifølge de nevnte hjemmels­dokumentene?

Det er ikke denne utredningens hensikt å gi et entydig svar på dette spørsmålet, men å belyse sider ved problemstillingen. I denne sammen­hengen blir det gitt en kort presentasjon av relevante deler av skjøtet til Irgens av 1666 og skjøtet til Dass av 1750. Videre blir samtlige skjøter for Rana-eiendommene fra 1761 til 1888 gjennomgått i den hensikt å forsøke å finne ut om fjell- og utmarksområder i Rana er med i disse eiendoms­overdragelsene. Panteregistret for «Det uoppryddede af Almindingen» blir også gjennomgått.

Hvis det er sannsynlig at staten ikke eier all den utmarken som i dag forvaltes av Statskog i Rana, hvem kan ellers ha eiendomsrett her? Det mest nærliggende svaret på dette spørsmålet synes å være den statsrettslige doktrinen om at det landet som ingen andre eier, det eier staten, også allmenningene. Det finnes imidlertid flere rettsvitere som har analysert den eldre rettsoppfatningen tilknyttet allmenninger, og som trekker i tvil kongens rådighetsrett over allmenningene. I denne utredningen blir det gitt en kortfattet presentasjon av hva Ole S. Solnørdal, Asmund M. Schiefloe, Bent Berger, Knut Robberstad og Knut Meinich Olsen har skrevet om denne allmenningsretten.

Utmarkskommisjonens dom for Nord-Rana allmenning i 1997 er av interesse fordi domspremissene omfatter både 1666-skjøtet og 1750-skjøtet. Det blir her gjort et forsøk på å analysere premissene for denne dommen, sett i lys av mulige tolkninger av 1666-skjøtet, 1750-skjøtet og de nevnte skjøtene i Coldevin-familien, samt de nevnte rettsviternes oppfatning av allmenningsretten.

Samenes bruk av Helgelandsallmenningen nevnes spesielt i 1750-skjøtet, og samenes bruk og rettigheter blir omtalt i siste del av denne utredningen.

2 Innkjøpt statsgrunn i Rana – om eiendomsrettens hjemmel etter år 1666

2.1 Kongens salg av krongods i 1666

I 1666 overførte kong Christian IV alt krongods i Nordlandene (Nordland og Troms) til tidligere kammertjener Joachim Irgens, som hadde hjulpet kongen med et større lån som kongen ikke klarte å betale tilbake. Skjøtet, som er datert 12. januar 1666, nevner ikke allmenningene 1 , men det står at overdragelsen omfatter all

«Rettighed och Herlighed» som åker, eng, skog, mark, fiskevatn, fegang, veide eller veidesteder, «fieldtzs, bierge, dahle och fiære, øde och Aabiugde», vått og tørt, innen- og utengårds og alt annet tillegg, med «des Circumferentz och Herlighed» som der nå tillegger og av alders tid dertil ligger har og med rette der til ligge bør (så vidt oss har vært berettiget) alldeles intet unntatt på noe måte ... 2

I skjøtet står det dessuten at Irgens skal ha rett til å kreve inn blant annet «Finde Ledding, Søe ­Findeschatt» og «Lappeschatt» fra disse områdene (når det gjelder lappeskatten, se Helgelandsutredningen punkt 4.4.3). I 1750 solgte kongen allmenningene i Vefsn og Rana til Petter Dass d.y., og det har skapt tvil om hvilke fjell- og utmarksområder som ble omfattet av 1666-skjøtet. Lars Ivar Hansen har påpekt at fogden i hele perioden fra 1705 til 1750 fortsatte den vanlige praksisen med å bygsle ut rydningsplasser i allmenningene i Rana og Vefsn, og de nye gårdbrukene ble regnet som kronens eiendom. Fogden oppfattet altså disse allmenningene som krongods inntil 1750. Amtmann Ove Schelderup var av den motsatte oppfatningen. I 1725 skrev han i et brev at kongen ikke hadde holdt tilbake verken gårder eller allmenning i det opprinnelige skjøtet fra 1666, altså at alt var solgt til Joachim Irgens. 3 Vi skal ikke gå nærmere inn i dette saksforholdet, men konstatere at det blant historikere er uenighet om hvorvidt allmenningen fulgte med i kongeskjøtet av 1666 eller ikke (jf. punkt 2.8).

Joachim Irgens døde i 1675, og da ble Helgelandsgodset etter hvert delt i to: Angell-godset og de Petersen-godset. Retten til å innkreve «lappeskatten» fulgte Jacob de Petersen og hans rettsetterfølgere. I vår sammenheng er det Angell-godset som er av interesse, og her var eierskiftene slik fram til at Petter Dass (dikterprestens sønnesønn) kjøpte en større del av dette godset:

• 1678 Lorentz Mortensen Angell (Trondheim) tok utlegg i størstedelen av Helgelandsgodset fordi Irgens var skyldig han penger. Angell overtok 487 gårder med 868 leilendinger. 4

• 1731 Angells arvinger fikk hjemmel over godset som fri eiendom.

• 1738 Petter Dass d.y. overtok størstedelen av ­«Angell-godset».

Petter Dass var altså stor godseier på Helgeland og eide mange gårder i Rana da Peter Schnitler foretok sine grenseundersøkelser her i 1742.

2.2 Petter Dass og «Rødnings Platzer i Helgelands Fogderie»

I august 1742 var major Peter Schnitler på Helgeland der han foretok avhør av bønder og samer for å skaffe opplysninger om grenseområdene mot Sverige. Hensikten var å finne ut hvor riksgrensen mot Sverige skulle gå. Kapitlet «Rødnings Platzer i Helgelands Fogderie» i Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller omhandler nyrydningsplassene i prestegjeldene Vefsn og Rana. Her skriver Schnitler at en del «Platzer» var ryddet og bebygd, og at noen steder kunne være egnet for rydning og bebyggelse. Men de stedene der det kunne ryddes nye gårdsbruk lå langt fra kysten, slik at folk ikke kunne drive noen form for fiske og var helt prisgitt at avlingene på gården ikke slo feil. Dette hadde skjedd tre år på rad, og flere av vitnene hadde sagt at de – i denne «Haarde tiid» – hadde blitt nødt til å gå fra sine «Nye bygde Rødnings Jorder.» 5 På bakgrunn av denne beskrivelsen hadde Schnitler spurt proprietær Petter Dass om han hadde noe «at forestille angaaendes de Kongl:almindingers og øede Stæders bebyggelse til Deres Kongl:Majts. og landets bædste?» Dass svarte:

Dersom ieg kan faa Kongl: allernaadigste Skiøde paa de øede Stæder som til Rydning kan være beqvæmme , uden for bøjdens district i Væfsens -Sogn, til min og mines odel og ejendom, uden betaling; Saa vil ieg paatage mig, at lade beqvæmme Stæder opRødde, bebygge, og med Folck besætte; hvor af deres Kongl:Majt. Siiden kan nyde Skatter. Og dersom ieg kan faa kiøbe de nye Rødnings-Platzer her i Væfsen da, enskiønt de ere i Slett Stand, byder ieg for Vogen med Herligheder 36 rdr: mens for vogen uden herligheder 30 rixdaler 6 (uthevet her).

Petter Dass fremmet følgende forslag til Schnitler og de lagrettemenn, oppnevnt av fogden, somvar til stede under vitneavhørene:

(1) At om hand kunde faae kiøbe af Deres Kongl: Mayt: de værende bebygde RødningsPlatzer eller Gaarder i Væfsen og Raen, vilde hand til deres Kongl: Mayts. Cassa for hver 1: Vaag med herlighederne (hvor ved hand vel forstaar de herligheder, som følge det andet Godz her i Landet, fra Cronen Solt) erlægge 36 rdr., eller for hver 1:Vaag uden herlighed 30 rdr.

(2) De øede Platzer, som til nye Rødning endu kan være beqvæmme, erbyder hand Sig, at lade Rødde og bebygge, om hand deres Kongl.Mayts allernaadigste Skiøde derpaa uden nogen betalling eller Vederlag kan erholde.

Proprietær Petter Dass var altså – kort sagt – villig til å påta seg ansvaret for at det ble ryddet gårder på øde steder som kunne være egnet for oppdyrking, dersom han kunne få skjøte på disse stedene gratis. Schnitler mente det kunne være en god løsning at Dass overtok ansvaret for de nye rydningsgårdene, ettersom proprietæren kunne hjelpe nyrydderne og «gripe dem under Armene med forskud af korn, hæste, og Creatuerer i rette tiid, ...» hvis de fikk behov for det. Dette hadde proprietær Dass god mulighet til å gjøre ettersom han hadde andre bønder nær ved «disse Røddede Platzer, og kunne See til den Eene og den Anden paa Samme tiid; Hvortil en kongl.Foged, som saa langt fra boende, ej har beqvemmelighed, ...» 7 Det interessante ved disse sitatene er at Petter Dass i 1742 tok på seg å rydde og bebygge de øde steder der det lå til rette for oppdyrking, dersom han kunne få skjøte på disse stedene uten å betale for det. Han var dessuten interessert i å kjøpe «de værende bebygde RødningsPlatzer eller Gaarder i Væfsen og Raen ». Dette er bakgrunnen for kongeskjøtet av 1750.

2.3 Kongens salg av allmenningene i 1750

Knapt åtte år etter at Petter Dass hadde ytret ønske om å få overta øde steder i Vefsn og Rana for oppdyrking, kjøpte han allmenningene i Rana og Vefsn. Et sentralt spørsmål i denne sammen­hengen er: Hvilke områder kjøpte Petter Dass?

Skjøtet som er datert 3. mars 1750, gjelder

Ranens og Vefsens Fjerdinger udi Helgelands Fogderie i Nordlands Amt under Trundhjems Stift i vort Rige Norge tilhørende Almindinger af aarlig Landskyld, saavit allerede ryddet og taxeret er, Syv Voger, Et Pund og Sex Marker Fisk, bebygde og ubebygde med dessen Leeding, Tiende, Sagefald og andre tilliggende Herligheder tilligemed vores Alminding og Almindings Skove saavit Helgelands Fogderie strekker sig, ...

Dette gir ingen presise grenser for allmenning­ene i Vefsn og Rana. Petter Dass skal betale for den delen av allmenningene som er ryddet og taksert. Hvor omfattende «vores Alminding og Almindings Skove» er, kan derimot diskuteres. Det synes imidlertid klart at det her legges inn en servitutt til fordel for samene. Det står i skjøtet at

Kjøberen vel skulle nyde alle de Almindings Skove og Marker, hvor Boefolk sig nedsette og rydde, men Lapperne at bruge Alt, hvad som der er udenfor, samt af Skovene have fornøden Brændefang og ey videre; ...

Et annet sted i skjøtet er dette formulert slik:

... at Lapperne udi Almindingerne nyder til Brugs de Pladser eller Strækninger, hvor ingen Rydning kand skee eller Boefolk sig nedsette, ...

Her står det at Petter Dass skulle nyte de allmenningsskogene og markene der det var mulig å rydde og etablere gårdsbruk , men samene skulle bruke «Alt, hvad som der er udenfor». I neste sitat presiseres at samene skulle bruke de plassene og strekningene hvor man ikke kunne rydde gårdsbruk. Disse to sitatene kan tolkes slik at Petter Dass i realiteten betalte kongen 25 riksdaler årlig for å kunne ta inn «Leeding og Tiende» til egen kasse av de gård­ene som allerede var etablert i allmenningen, og av de gårdene som etter hvert ble ryddet i allmenningene. I tillegg skulle Petter Dass kunne utnytte allmenningsskogene. Man får det inntrykket at Petter Dass kjøpte den delen av utmarksområdene som kunne gi han inntekter. Dette er en tolkning av skjøtet som også stemmer overens med hva Petter Dass fikk protokollført da Peter Schnitler besøkte Helgeland i 1742.

Det som taler mot en slik tolkning, er siste del av skjøtet, der det står at kongen

Sælger, skjøter og afhender Bygninger og Besætninger, Landskyld, Bygsel, Tredieaars Tage, Fløtning og Arbeidspenge, Ager og Eng, Qværne og Qværne Vand, Skov og Mark, Fægang og Fiskevand, Sætter og Sætterbolig­er, Veide og Veidestæder, samt alt andet dertil liggende, inden og uden Gjerds, Bjerge og Dahle, fra Fjelds til Fjære, øde og aabøyde, vaadt og tørt, intet undtagen i nogen Maade; ... (uthevet her).

Formuleringen «Bjerge og Dahle, fra Fjelds til Fjære» tyder på at Petter Dass kjøpte et område som var betydelig større enn de plassene og strekningene hvor man kunne rydde gårdsbruk. Alt dette skulle være Petter Dass og hans arvingers eiendom, «med samme Ret, som vi nyt det, brugt og besiddet haver, ...». Beskrivelsen er så omfattende at den kan stride mot det servituttet som ble gitt samene i det samme skjøtet, men man kan selvfølgelig tenke seg at Petter Dass kjøpte hele utmarksområdet fra fjell til fjære, og at samene beholdt en utstrakt bruksrett i de områdene som ikke kunne oppdyrkes.

En annen tolkning er at formuleringen «fra Fjelds til Fjære, øde og aabøyde» osv. var formaliteter uten noe reelt innhold. Vi finner nemlig i hovedsak de samme formuleringene i 1666-skjøtet der det står at Joachim Irgens kjøpte fjell, berg, dal og fjære, «øde och Aabygde» , vått og tørt, innen og utengårds og alt annet tillegg. Men denne setningen fra 1666-skjøtet ble av kongens menn ikke tolket slik at Irgens kjøpte alt fra fjell til fjære, ettersom kongen eide allmenningene fram til 1750 da han solgte dem til Petter Dass. Lars Ivar Hansen har, som nevnt, påpekt at rydningsplassene i allmenningene i Rana og Vefsn ble regnet som kronens eiendom og innført i kronens jordebøker gjennom perioden 1705–1750. 8

Absalon Taranger skrev en «Fremstilling av de Haalogalandske almenningers retslige stilling» på oppdrag av Nordlands amt i 1892, og her beskriver han allmenningssalget i 1750 slik:

Med undtagelse at de saakaldte «lappestrækninger» gik ved dette skjødehele allmenningen med dens rydninger over i privat eie og ueslettedes for bestandig af kongens jordebog 9 (ut­hevet her).

I den grad skjøtet gir noen forklaring på det Taranger kaller «lappestrækninger», må det være de områdene der «hvor ingen Rydning kand skee eller Boefolk sig nedsette». Og for å gjenta et resonnement fra min tidligere utredning: Er det mulig å tolke Taranger slik at «lappestrækningene» på Helgeland ikke gikk over i privat eie ved 1750-skjøtet, altså at dette skjøtet ikke påvirket eiendomsforholdene i de samiske bruksområdene på Helgeland? Som nevnt i punkt 2.1. ble Helgelandsgodset delt i to etter Irgens, og retten til å innkreve «lappeskatten» fulgte Jacob de Petersen og hans rettsetterfølgere. Situasjonen på Helgeland ble altså at én proprietær satt med retten til å bygsle bort rydningsplasser for jordbruksformål, og en annen hadde rett til å kreve inn lappeskatten i det samme området. I denne sammenheng tolker Lars Ivar Hansen 1750-skjøtet slik:

Faktisk var råderetten over allmenningsområdene blitt todelt, i på den ene siden «lappe­strækningene» som fortsatt skulle kunne brukes av samene, og på den andre siden de delene av allmenningene som ble åpnet for nyrydning. I samtida trenger likevel ikke situasjonen å ha fortonet seg så merkelig. Etter en utbredt eiendomsoppfatning ieldre tid kunne forskjellige personer og grupper sitte med ulike typer råderett over ettog samme grunnstykke. 10 (Jf. kapittel 3).

Det er med andre ord uklart hvem som i samtiden ble ansatt som eiere av «lappestrækningene» på Helgeland.

I 1751 kjøpte Johan Hvid det såkalte de Petersen-godset inklusive retten til å kreve inn «lappeskatt». Eiersituasjonen når det gjaldt det gamle krongodset på Helgeland ble da slik på midten av 1700-tallet:

1. Petter Dass eide mesteparten av Angell-delen av Helgelandsgodset og allmenningene i Vefsn og Rana.

2. Johan Hvid eide de Petersen-delen av Helgelandsgodset samt retten til å innkreve «lappeskatt».

Men Johan Hvid hevdet at allmenningene fulgte med kongens salg til Irgens i 1666, og disse hadde fulgt de Petersens arvinger, slik at Hvid selv mente å være eier også av allmenningene i 1750. I en henvendelse til Rentekammeret i 1753 protesterte han på kongens salg av allmenningene til Petter Dass. Henvendelsen ble ikke besvart, og Hvid sendte en ny henvendelse i 1755 der han blant annet støttet seg til de vide geografiske beskrivelsene i 1666-skjøtet. Heller ikke denne ble besvart, og Hvid sendte igjen en henvendelse i 1761. Han fikk da endelig svar fra Rentekammeret som hevdet at rydningsjorder og allmenninger «ustridig i følge af loven var Hans Maytts retmæssige eiendom». Taranger tolker svaret fra Rentekammeret slik at kongens eiendomsrett til allmenningene i Nordland (inntil 1750) ble begrunnet med lovbokens regler om hevd. 11 Hvid fikk altså ikke medhold.

2.4 Coldevin-familien og Rana- allmenningen 1761–1888

Petter Dass døde i 1760, og allmenningene ble solgt på auksjon til Isach Jørgen Coldevin i 1761. Senere ble denne delen av Petter Dass sine eiendommer værende i Coldevin-familiens eie fram til staten kjøpte den såkalte Nord-Rana-allmenningen i 1888. Det er i denne sammenhengen av interesse å se hvordan allmenningene omtales etter 1750, og det er derfor av interesse å se nærmere på hvert enkelt eierskifte fram til 1888.

2.4.1 Skjøtet til Isach Jørgen Coldevin av 1767

Som nevnt kjøpte Isach Jørgen Coldevin eiendommene etter proprietær Petter Dass i 1761, men skjøtet ble ikke utstedt før 28. juli 1767. Det omfatter dødsboets «tilhørende Rydninger udj Ranen og Wefsens Fierdinger», blant annet «Almindings Rødninger efter det Høj.Kongl:Skiøte dat: 3 martz 1750». Her nevnes ikke allmenninger generelt, som i 1750-skjøtet, men rydninger og allmennings rydninger. Coldevin overtar eiendommen med den samme «lige rætt og berættigelser» som Petter Dass hadde hatt. Dette bør kunne tolkes slik at det servituttet som var lagt inn i 1750-skjøtet til fordel for samene, også gjelder for Isach J. Coldevin som eier av allmenningen i Rana. 12

Coldevin solgte Vefsn-allmenningen i 1781, og den omtales ikke nærmere i denne utredningen.

2.4.2 Skjøtet til Hans E.T. Coldevin av 1787

Ifølge skjøte av 29. desember 1787 solgte Isach Jørgen Coldevin de nevnte eiendommene videre til sin sønn, Hans Emahus Tønder Coldevin. Her blir salgsobjektet omtalt som «endeel Rødnings Gaarder i Nord, og Sør-Ranen beliggende under Helgelands Fogderie, hvilket ieg efter Kongelig Skiøde har ejet» (det kongelige skjøtet er 1750-skjøtet til Petter Dass). Skjøtet omfatter 68 skyldsatte gårder og 34 uskyldsatte gårder «som bør skyldsettes» . Dette omtales som jorder og rydninger. I tillegg omfatter skjøtet Mo gård som Isach Coldevin hadde kjøpt av proprietær Hans Morten Sommer. Mo gård selges med «underliggende Husmænd Borger buer og Skof, fra Field til Fiære» , men det fremgår ellers ikke hvor stor denne eiendommen er. 13 Allmenningen nevnes ikke i skjøtet.

2.4.3 Delingsforretning av 1835

I delingsforretningen etter Hans E.T. Coldevin av 23. september 1835 tar enka, Mortine S. Coldevin, utlegg i «samtlige Nord-Ranens Rydninger bestående» av 54 skyldsatte gårder og 20 uskyldsatte bruk, i tillegg til gården Øvre-Moe og plassen Sagbakken med egen sag. Begrepet allmenning nevnes ikke i dokumentet. 14

2.4.4 Skjøtet til Jacob Zacarias Coldevin av 1836

Mortine Sophie Coldevin solgte eiendommen til sønnen, Jacob Zacarias Coldevin, ved skjøte av 15. november 1836. Skjøtet omhandler «Samtlige Nord-Ranens Rydninger» bestående av 58 matrikulerte gårder og 20 uskyldsatte plasser (husmannsplasser), dessuten gården Øvre-Moe og plassen Saugbakken med egen sag. Heller ikke i dette skjøtet nevnes allmenningen.

Jacob Coldevin hadde disse eiendommene fram til 1988 da «Nord-Ranen» allmenning (Mo ting­lag) med tilhørende gårder ble solgt til staten. Skjøtet av 22. september 1888 omfatter 72 matrikulerte gårder samt «Det Uopryddede af ­Almindingen» med 20 uskyldsatte rydnings­plasser. 15 Hvordan dette kan tolkes, drøftes nærmere i punkt 2.5.

2.4.5 Panteregistret for «Det Uopryddede af Almindingen»

I løpet av hundreårsperioden fra 1787 til 1888 finner vi ikke begrepet «allmenninger» i de aktuelle skjøtene. Strengt tatt er det bare i kongeskjøtet av 1750 at begrepet allmenning i vid betydning benyttes i formuleringene «udj Ranens- og Wepsens-fjerdinger (...) tilhørende Almindinger…» og «tillige med Wores Alminding og Almindings-Skouge». I skjøtet fra 1767 benyttes formuleringen «Almindings Rødninger», og en nærliggende tolkning av dette vil være en ryddet gård/husmannsplass i allmenningen. Hva så med de store utmarksarealene i Rana som ikke var dyrkbare? Hvis disse var en del av 1750-skjøtet, hvorfor nevnes de ikke i de etterfølgende skjøtene?

«Det uopryddede av Almindingen – Nord­ranens Almenning» fikk gårdsnummer 147. Normalt skal man kunne finne en sammenhengende lenke av alle etterfølgende eiere i panteregistret. Slår man opp i dette registeret for gårdsnummer 147, finner man følgende:

1. Kongelig skjøte av 3. mars 1750 til Petter Dass «paa Almindingerne udi Ranen og Vefsn, bebygde og ubebygde ...».

2. Skjøte av 28. juli 1767 til Captain Coldevin på de «Almindinger udi Ranen og Vefsn» som Peter Dass tidligere hadde eid.

3. Grenseforretning av 19. oktober 1853 for rydningsplassene Bredek og Stormdalen.

4. Skjøte av 15. september 1871 fra N.G.W. Brodtkorbs arvinger til Marie Brodtkorb på en «Flerhed av Ejendomme og Ejendomsrettigheder» samt retten til inntekten av lappeskatten.

5. Bygselbrev datert 8. august 1874 fra Coldevin på rydningsplassene Rundmoen og Grunnvatnet.

6. Delings- og skyldsettingeforretning for en del av Umbukten.

7. Skjøte av 30. oktober 1877 fra Marie Brodtkorb til Esaias Hansen Langfjeldsæter på retten til inntektene av lappeskatten.

8. Festeseddel datert 15. juni 1878 fra Esaias Hansen Langfjeldsæter til Mikael Mikaelsen på et nærmere begrenset «Slaattelandskab» av «Lappemarken beliggende ved Umskaret».

9. Skjøte av 27. september 1888 fra Jacob ­Coldevin til staten på det «Uopryddede af Almindingen med de samme tilliggende uskyldsatte Rydningspladse; ...». 16

Det kan knyttes to kommentarer til disse innføringene i panteregistret:

1. Skjøtet fra Isach Jørgen Coldevin til Hans Emahus Tønder Coldevin av 1787 og skjøtet fra Mortine Sophie Coldevin til Jacob Zacarias Coldevin av 1836 er ikke nevnt i panteregistret for «Det uopryddede av Almindingen – Nord­ranens Almenning», gårdsnr. 147. Dette stemmer også med skjøtenes innhold der verken allmenning eller uoppryddet allmenning nevnes. Rent formelt kan man dermed spørre om Jacob Coldevin hadde det nødvendige hjemmelsdokumentet for å selge Nord-Rana-allmenningen til staten i 1888? Formuleringen «Det uopryddede af Almindingen» benyttes første gang i skjøtet fra Jacob Coldevin til staten i 1888. Hva som kan ligge i dette begrepet, omtales i punkt 2.5.2.

   Den 28. mars 1873 skriver lensmann J. Olsen brev til cand.teol. O.T. Olsen angående en konflikt mellom en same og lappelensmann Esaias Hansen. Her skriver lensmann Olsen blant annet:

   Det skulde meget Interesser mig at vide hvorledes de Herrer Proprietaier, er bleven Eiere til sine Store Jordeiendomme saa vel her i Mo som fl: Steder. 17

2. Det er uklart med hvilken hjemmel Esaias Hansen Langfjeldsæter skriver ut en festeseddel til Mikael Mikaelsen på slåtteland i «Lappemarken» ved Umskaret i 1878. Slik dette er formulert, virker det som slåttelandet ikke ligger på den skyldsatte gården Umbukta, men i «Lappemarken» utenfor. Hvis «Det uopryddede af Almindingen» også omfattet «Lappemarken» og dermed var en del av Jacob Coldevins eiendommer, burde Coldevin ha utstedt skjøte til Mikael Mikalsen på slåttemarka. I stedet er det innehaveren av retten til å innkreve lappeskatt, Esaias Hansen Langfjeldsæter, som utsteder skjøtet på slåttemarka. Som omtalt i Helgelandsutredningen punkt 4.5.3 hadde én proprietær allmenningsretten og en annen hadde retten til å innkreve lappeskatt av de samene som benyttet allmenningen. Lappekommissionen av 1892 kommenterte dette eiendomsforholdet slik:

   Dette Forhold er imidlertid fordunklet derved, at Indtægterne af den, disse Strækninger ­paahæftede, Lappebrug, ikke tilfaldt Almenningseieren, men Lappeskateieren, der endog gjennem Bygsel bortfæstede Fjeldstrækningerne til Lapper. Derved fik det Utseende af, at det var Lappeskateieren som eiede «Lappemarken», og omkring 1850 var denne Opfatning af Forholdet sikkerlig den herskende i Nordland. 18

   (Jf. Helgelandsutredningen punkt 4.5.4).

Her hevder altså Lappekommissionen at det etter 1850 var en allmenn oppfatning i Nordland at det var lappeskatteieren som eide «Lappemarken». I en artikkel i Årbok for Rana skriver Kåre Ildgruben følgende om lappeskatteierens rettigheter:

Naturlig nok påberopte Esaias Hansen seg disposisjonsretten over «Lappemarken hvor ingen rydning kan skje, eller Bofolk sig nedsette»

(jf. 1750-skjøtet til Petter Dass, punkt 2.3).

Det kan være forklaringen på at Esaias Hansen Langfjeldsæter, som i 1877 hadde overtatt retten til inntekten av lappeskatten, også ustedte festeseddel på slåttemark. Det falt imidlertid en dom i 1880 der Esaias Hansen kun ble tilkjent retten til lappeskatten 19 , og det viser at rettsoppfatningen har vært uklar når det gjelder områdene «der ingen rydning kunne skje».

2.5 Statens kjøp av Coldevins eiendommer i Mo herred

Som nevnt solgte Jacob Coldevin sine eiendommer i Mo herred til staten i 1888. Skjøtet av 15. november 1836 gjaldt 72 matrikulerte gårder og «Det Uopryddede af Almindingen » med 20 uskyldsatte rydningsplasser. Her nevnes ingen annen allmenning. Dette kjøpet omtales i stortingsproposisjon nr. 28 (1888).

2.5.1 Motivene for kjøpet

I stortingsproposisjonen blir kjøpet begrunnet både politisk og samfunnsøkonomisk:

Om leilendingsvesenet:

Efterhaanden som det gamle patriarkalske Forhold mellem Leilændingerne og Jorddrotten (Proprietæren) forandres, fremtræder ogsaa Skyggesiderne ved Leilændingsvæsenet stærkere, og jeg tror neppe, der er mer end en Mening om Ønskeligheden af dette Forholds Indskrænkning eller fuldstændige Ophør. Ved Indkjøb af dette Gods vilde 72 Matr.-No., delte i 151 Brug, kunne overgaa Fra Leilendingsjord til Selveierdom, og alene af denne Grund vilde en saadan Foranstaltning efter min Formening være fuldt berettiget, ...(uthevet her).

Om skogsdriften:

Skovene i Nordland har i de senere Aar gaaet tilbage i en foruroligende

Grad, fornemmelig paa Grund af, at de i stor Udstrækning er bleven Gjenstand for Spekutation, og det er neppe tvivlsomt, at det samme vil blive Tilfældet med de heromhandlede Eiendomme, hvis ikke det Offentlige optræder som Kjøber.

Om prisen:

Angaaende Værdien af de heromhandlede Eiendomme vil det af Taxtforretningen sees, at Forstmesteren har anslaaet denne til Kr. 122.843,00, hvoraf Kr 89 375,00 falder paa Gaardene og Kr. 33 468,00 paa den overflødige Skov, medens han dog finder en Pris af Kr. 140 000,00 fuldt akceptabel. 20

Coldevin-eiendommen ble kjøpt for kr 120.000. I takstforretningen som stortingsproposisjonen var basert på, står det at det offentlige kunne selge gårdene med skog til husbehov, og enda beholde en noenlunde samlet skogstrekning på 60.000 mål. I det hele synes staten å ha følgende motiv for dette kjøpet:

1. Legge forholdene til rette for at leilendingene kunne kjøpe sine egne gårder.

2. Kjøpe opp skog for å sikre en samfunnsnyttig drift, som også skulle komme distriktet til gode.

Når det gjelder prisen, er det mest nærliggende å tolke taksforretningen slik at den gjelder gårder og skog, altså ikke områder over skoggrensen med snaufjell og isbreer.

2.5.2 Størrelsen på «Det uoppryddede af Almindingen»

Stortingsproposisjon nr. 88 inneholder en komplett liste over alle Jakob Coldevins 72 matrikulerte gård­er samt «Det Uopryddede af Almindingen». Størrelsen på det «Det Uopryddede af Almindingen» er ikke oppgitt i proposisjonen, men på bakgrunn av andre opplysninger i denne kan man danne seg en viss oppfatning av hvor store arealer som inngikk i «Det Uopryddede af Almindingen». Det samlede arealet for de 72 matrikulerte gårdene er summert til om lag 1.212 hektar innmark, 13.769 hektar produktiv skog og 2.145 hektar uproduktiv skog, altså til sammen 15.914 hektar eller 160 kvadratkilometer skogsmark, i tillegg til innmark. I tillegg kommer åtte matrikkelnummer i Plurdalen, der arealet ikke er oppgitt. Hele dalen er anslått til 50 km² , og vi legger til grunn at halvparten kunne vært oppdyrket. 18 matrikkelnummer rundt Langvatnet er heller ikke oppgitt med areal. Det samme gjelder tre gårdsbruk på vestsiden av Ranfjorden, og to nær Umbukta. De sistnevnte fem gårdene har en skyldmark som varierer fra 0,50 til 1,42, slik at det ikke kan ha vært store gårder i utstrekning.

Hvor stort kan så «Det Uopryddede af Almindingen» med 20 rydningsplasser ha vært? Trolig var det større enn summen av de 20 umatrikulerte rydningsplassene, ettersom det i 1888 fortsatt var uoppryddet allmenning igjen, derav navnet «Det Uopryddede af Almindingen». Men hva legges i begrepet «uoppryddet»? Proposisjonen gir ikke svar på det, men jeg mener at det er mest naturlig å oppfatte det «uoppryddede» som et skogsareal som kan ryddes for å bli dyrket mark, altså et område med potensial for skogsrydding og oppdyrking. Dette føyer seg ganske godt inn i Schnitlers resonnement fra 1742, der han anmodet proprietær Petter Dass om å overta både «bebygde RødningsPlatzer eller Gaarder i Væfsen og Raen», og de «øede Platzer, som til nye Rødning endu kan være beqvæmme». Schnitler gjorde dette for at proprietæren kunne gripe de fattige rydningsmennene «under Armene med forskud af korn, hæste, og Creatuerer i rette tiid» hvis det ble uår. Petter Dass gikk med på å betale 25 riksdaler per år for allmenningene i Vefsn og Rana mot at han kunne innkreve «Leeding, Tiende, Sagefald» til seg selv. Han var trolig ikke interessert i å betale for å eie områder over skoggrensen med kratt og snaufjell som ikke gav inntekter.

I det nevnte brevet av 1873 fra lensmann J. Olsen til O.T. Olsen skriver lensmannen også om bøndenes bygsling og Coldevins eiendomsrett. Han tar utgangspunkt i samenes beiteområder og kontrakter med lappeskatteieren:

En saadan Kontrakt, der Liv varig for Lapper, men dersom der, inden dette til Lappen bøxlede Land Findes saadanne Engsletter, lidt Skov, at fjeldvand hvori Fisk og s.v., der egner sig til Fast Bøxel for Nogen, og der skal Bygges, da maa Lapper, uagtet han har bøxlet Landstrekninge, vige, om det end og gjelder den Heele, og da er , eller først da bliver det Propritair Coldevins Eiendom, og faarda Have af det «det uopryddede af Almindingen». 21 (uthevet her).

Dette må oppfattes slik at lensmann Olsen, som altså levde samtidig med Jacob Coldevin, mener at Coldevin ikke eide annet i allmenningen enn de rydningsbrukene som etter hvert ble tatt opp. Dette er en strengere fortolkning enn det jeg her har lagt til grunn, men det er meget mulig at lensmannens fortolkning er riktig.

Hvor stort område kan man så tenke seg at de 20 rydningsplassene omfattet? «Det Uopryddede af Almindingen» med de 20 uskyldsatte rydningsplassene har til sammen en marksskyld på 14,80. Det gir et gjennomsnitt på 0,74 skyldmark per rydningsplass, dersom man legger til grunn at «Det Uopryddede» ikke ble skattlagt. Det er ingen av de matrikulerte gårdene med oppgitte arealer for innmark og skog som har så lav skatteskyld som 0,74. Den minste blant disse gårdene er Silaamo (matr.nr. 209) med 1,08 skyldmark. Silaamo hadde 8 hektar innmark, 150 hektar produktiv skog og 10 hektar uproduktiv skog, til sammen et areal på nærmere 170 hektar. Det er rimelig å anta at de 20 uskyldsatte rydningsplassene i gjennomsnitt ikke var særlig større enn Silaamo i utstrekning med en skatteskyld på 0,74, selv om jordsmonn og even­tuell skog kan ha vært mindre produktiv og følgelig ha gitt lavere skatteskyld enn de matrikulerte gårdene. Mest sannsynlig hadde disse rydningsplassene ingen skog, men bare rett til å ta ved og bygningsvirke til eget behov. Hvis dette resonnementet holder mål, kan de nevnte rydningsgårdene i «Det Uopryddede af Almindingen» ikke ha omfattet mer enn 170 hektar x 20 = 3.400 hektar = 34 km² . I tillegg kommer altså det uoppryddede, og her har vi lite å støtte oss til, bortsett fra at den generelle situasjonen for landet som helhet på 1880-tallet var at de arealene som kunne oppdyrkes, stort sett var tatt i bruk som gårder og husmannsplasser etter den sterke befolkningsveksten opp gjennom 1800-tallet. Til tross for at kildematerialet er mangelfullt når det gjelder disse arealene, bør det her settes et tall for å gi en omtrentlig oppfatning av hvor store arealer staten kjøpte i 1888. Et forsiktig anslag vil være at de 20 rydningsplassene utgjorde ti prosent av den potensielt dyrkbare allmenningen i Rana i 1888, og at disse rydningsplassene og «Det Uopryddede af Almindingen» til sammen dermed utgjorde om lag 350 km² . (Hvis brevet fra lensmann Olsen fra 1873 legges til grunn, blir Coldevins eiendommer i allmenningen redusert til kun å omfatte rydningsplassene).

På dette grunnlaget kan arealene summeres slik,

På dette grunnlaget stipuleres arealene som omfattes av skjøtet til staten i 1888, til 700 kvadratkilometer.

2.6 Coldevin-skjøtet og den innkjøpte statsgrunnen i Rana

I punkt 5.3. er det gjort et grovt overslag over arealene i skjøtet fra Coldevin til staten. Som det fremgår av motivene for dette dette kjøpet, var det statens intensjon å beholde en noenlunde samlet skogstrekning på 60.000 mål, og la leilendingene kjøpe sine gårder med skog til eget husbehov. Innenfor rammen av dette arbeidet har det ikke vært mulig å kartlegge i hvilken grad det har skjedd et videresalg av gårder og skog til de tidligere leilendingene opp gjennom 1900-tallet, men ifølge Utmarkskommisjonens dom for Nord-Rana allmenning var det noe tilfeldig om den enkelte fikk kjøpe sitt bygselbruk eller ikke. I et brev fra 1897 blir det gitt uttrykk for at staten burde beholde de vesentligste skogstrekningene som statseiendom. 22 Jeg legger her til grunn at innmarka i det alt vesentlige er solgt til gårdbrukerne i tillegg til noe av skogen, og gjør et meget omtrentlig fratrekk på 100 kvadratkilometer. Ifølge en slik beregning sitter staten i dag igjen med om lag 600 kvadratkilometer areal fra det gamle Coldevin-godset som ble kjøpt i 1888. En mer detaljert gjennomgang av dagens eierforhold når det gjelder innmark og produktiv skog vil naturligvis gi et langt mer presist svar på hva staten har behold av arealene i 1888-skjøtet.

Staten i regi av Statskog står dag som eier av om lag 3.400 kvadratkilometer skogsmark og annen utmark både over og under skoggrensen i Rana kommune. Hvis de beregningene som er gjort i punkt 2.5.2, er noenlunde riktige, er dagens statseiendom i Rana fem–seks ganger større enn den eiendommen som Jacob Coldevin ifølge stortingsproposisjon 28/1888 solgte til staten. Eller sagt på en annen måte: Coldevin-godset utgjorde bare knapt 20 prosent av det staten hevder er innkjøpt statsgrunn i Rana i dag, hvis vi legger skjøtet av 22. september 1888 til grunn. Selv om beregningene i punkt 2.5.2 er meget omtrentlige, må de mer enn femdobles før Coldevin-godset skal bli like stort som det arealet som i dag betraktes som innkjøpt statsgrunn. Så vidt vites har staten ikke gjort andre større oppkjøp av skog og utmark i Rana.

2.7 Statseiendom i tillegg til Coldevin-godset?

Kan det tenkes at staten er rettmessig eier av 3.400 km² i Rana til tross for at Coldevin-skjøtet trolig ikke omfatter særlig mer enn 600 km² ? Hvordan er i tilfelle staten blitt eier av arealer på til sammen om lag 2.800 kvadratkilometer i Rana i tillegg til Coldevin-godset? Er disse store utmarksområdene kommet på statens hender ut fra den statsrettslige doktrinen om at alt land som ikke er i privat eie, tilhører staten? Hvis så er tilfellet og områdene tilhørte kongen før 1666, burde de ha vært med i krongodssalget til Irgens i 1666. Men hadde de vært med i krongodssalget i 1666, ville de ha vært i private eier etter den tid, og kongen kunne ikke ha solgt allmenningene til Petter Dass i 1750 (slik Johan Hvid hevdet). Og hadde ikke Petter Dass og hans rettsetterfølgere eid disse allmenningene og rydningene, hadde heller ikke Coldevin-familien kunnet selge dem til staten i 1888. Et vilkår for at staten i dag kan være rettmessig eier av denne store eiendommen i Rana, er altså at Irgens-skjøtet ikke omfattet disse eiendommene.

En enkel forklaring på statens eiendomsrett til 3.400 km² i Rana vil være å hevde at «Det Uopryddede af Almindingen» dekket all utmark så vel under som over skoggrensen helt inn til svenskegrensen i sør og øst og kommunegrensen i nord og vest. Men dette betraktes som «innkjøpt statsgrunn», og skjøtene fra 1767, 1787, 1836 og 1888 gir ikke grunnlag for en slik tolkning. Allerede i 1898 tok Skogdirektøren opp spørsmålet om hjemmelen til det uoppryddede av allmenningen, og han bad forstmesteren om å utrede dette. I et brev til Skogdirektøren av 25. november 1889 skrev forstmester König blant annet at Coldevin hadde hevdet at han var eier av det såkalte «Uopryddede af Almenningen i Mo herred» fordi både han og de tidligere eierne

til enhver Tid og i enhver Henseende har skaltet og valtet over dette som retmæssig Eiendom, f.Ex. ved Nedsættelse af Rydningsmænd , Afstaaelse af Grund i andre Øiemed (Veianlæg) samt Salg av Rydningspladse (Fjeldstuen Umbugten til Veivæsenet), ligesom Skattebyrd­en har Paahvilet dem.(...) I Coldevins Salg til det Offentlige af det saakaldte «Uopryddede af Almenningen» i Mo er altsaa ifølge Foranstaaende indbefattet dettes Jordbund, Fjeldgrund , paastaaende Skog og Huse samt alle andre Herligheter med Undtagelse af Indtægten af Lapperne og Lappeskatten (uthevet her).

Om utstrekningen av «Det Uopryddede af Almenningen» skriver forstmesteren:

Det omfatter nemlig saagodtsom samtlige Fjeldstrækninger inden Mo Herred paa den ene Side af Hovuddalføret fra Søen til den svenske Grændse og paa den anden Side fra Søen til Svartisen 23 (uthevet her).

Svakheten ved forstmesterens argumentasjon er at han hevder at Coldevin og deretter staten er eier av fjellgrunn og samtlige fjellstrekninger mellom sjøen, svenskegrensen og Svartisen, fordi Coldevin har forvaltet dette ved å nedsette rydningsmenn, selge rydningsplasser og avstå grunn til et veianlegg. Nedsettelse av rydningsmenn var helt i tråd med den intensjonen som lå til grunn for kongens salg av disse allmenningene til Petter Dass. Han tok på seg «at lade beqvæmme Stæder opRødde, bebygge, og med Folck besætte; hvor af deres Kongl:Majt. Siiden kan nyde Skatter» (se punkt 2.2). Men denne aktiviteten forgikk naturligvis ikke på fjellgrunn, og kan følgelig ikke brukes som argument for at Coldevin-familien hadde eid fjellgrunnen. Når det gjelder salg av en rydningsplass i Umbukta til staten og avståelse av grunn til et veianlegg, er det vanskelig å se at dette i seg selv gjorde Coldevin til eier av fjellstrekningene på et par tusen kvadratkilometer i Rana. For øvrig er det et poeng at Coldevins hjemmel til allmenningen var emne for diskusjon allerede året etter salget til staten.

2.8 Stormheimfeltet og Høyesteretts dom

Høyesteretts dom av 31.10.1986 i saken om en del av Stormheimfeltet i Troms kommenteres i denne utredningen fordi 1750-skjøtet til Petter Dass blir trukket inn som et vesentlig moment i høyesterettsdommen. Saken gjaldt en tvist mellom staten og private parter om eiendomsretten til et høyfjells­område i Stormheimfeltet, og tvistens kjerne var knyttet til forståelsen av Irgensskjøtet fra 1666 og et skjøte av 1761 utstedt til Johan Hvid på allmenningene i det tidligere Troms fogderi. Staten hevdet at ingen av skjøtene omfattet høyfjellsstrekningene, og at disse derfor er statens eiendom. De private partene hevdet derimot at høyfjellet fulgte med i de to nevnte skjøtene, og at de – som Hvids rettsetterfølgere – hadde eiendomsretten til høyfjellsområdene.

Statens påstand om eiendomrett ble ikke tatt til følge verken av herredsretten, lagmannsretten eller høyesterett.

I lagmannsrettens bemerkninger står det at det sentrale poenget for retten er å søke klarlagt om 1761-skjøtet til Johan Hvid omfattet bare rydningsjord og skogstrekninger med tilhørende fjellområder eller om også høyfjellspartiene var med i kjøpet. Ifølge lagmannsretten gir ikke de etterfølgende skjøtene opp gjennom 1700-tallet noen opplysninger med hensyn til eiendomsretten til høyfjellet, og det blir derfor av vesentlig betydning å fortolke 1761-skjøtet. Her omtales allmenninger som «ligger afsides til Fields eller ved Søe-Kanten», og lagmannsretten fant at det her er en parallell til 1750-skjøtet for allmenningene i Rana og Vefsn hvor «fra Fjeld til Fjære» omtales. Retten er oppmerksom på at dette er datidens standardformuleringer og henviser til et skjøte av 1727 vedrørende Skjåkallmenningen der også uttrykket «til Fjelds og udi Fjære» benyttes. Lagmannsretten bemerker at denne bruken av standardformuleringer gir inntrykk av at «det ikke lar seg innfortolke noen konkret vurdering av uttrykkenes betydning i forbindelse med det enkelte salg». I tvilstilfeller må man derfor tolke allmenningsbegrepet slik det ble benyttet i datidens lovgivning, og partene var enige om at allmenningslovgivningen omfattet høyfjellet. Lagmannsretten nevner at Absalon Taranger antar at forbeholdet i 1750-skjøtet om «lappestrækninger» innebar at disse ikke ble solgt til Petter Dass, og retten legger til: «I dag er det ingen uenighet om at skjøtet også omfattet høyfjellet og dermed «lappestrækningene.» 24 Forbeholdet om «lappestrækninger» i skjøtet må oppfattes som en beskyttelse av samenes bruksutøvelse ved at Dass for ettertiden skulle ta hensyn til reindriften ved sine disposisjoner i allmenningen, mener lagmannsretten og tilføyer:

Dette viser at man ikke uten videre kan legge opp til en restriktiv fortolkning av skjøter fra denne tiden. I så fall ville skjøtet til Petter Dass mer enn kanskje noe annet skjøte fra denne tiden legge opp til en fortolkning hvoretter høyfjellet ikkje kan ansees som allmenning. 25

Dette er naturligvis en interessant tanke, selv om lagmannsretten tar avstand fra den. Ankemotpartene (de private partene) hevdet for Høyesterett at allmenningene i Vefsn og Rana ble solgt til Petter Dass i 1750, og at det er på det rene at salget gjaldt hele området inn til riksgrensen. Etter deres mening er det ingen holdepunkter for å anta at Hvid-skjøtet skulle ha et snevrere omfang. Høyesterett gav ankemotpartene medhold i at et vesentlig moment til forståelse av Hvid-skjøtet er overdragelsene av allmenningene i Rana og Vefsn til Petter Dass i 1750. Skjøtene er nær i tid, og de omfatter begge landområder som var omfattet av krongodssalget i 1666. Det vises til en innstilling fra Rentekammeret til kongen i 1743 der det framgår at salget av allmenningene i Rana og Vefsn var ment å gjelde «fornte Alminding udi sit fulde District fra de boefaste Bøygder indtil Field Ryggen med Skov og Marck samt de oprydede og uoprydede Pladser». Høyesterett mener at «Field Ryggen» betyr Kjølen mot Sverige, og slår fast: «Det er allminnelig godtatt at alt høyfjell fulgte med ved salget til Dass.» Som begrunnelse for denne påstanden viser Høyesterett til NOU 1977: 16 om Stormheimfeltet. Denne NOU-en er en utredning fra Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms, og her vises det til en skyldsettingsforretning fra 1883 der Sør-Ranen allmenning ble «beskrevet å omfatte alt høyfjell, ...». Utvalget viser også til forstmester Berboms innberetning fra 1862 der det står:

I Helgeland findes ingen Statsalmenninger. Det meste, selv de øde Fjeldstrækninger langs den svenske Grændse, tilhører Private.

Videre viser utvalget til statens kjøp av Jacob Coldevins eiendommer i Rana i 1888, «derunder Nord-Ranen almenning». 26 Disse henvisningene i NOU-en er Høyesteretts begrunnelse for å hevde at det er alminnelig godtatt at alt høyfjell fulgte med ved salget til Dass i 1750. Av dette trekker Høyesterett den slutning at også høyfjellet fulgte med ved allmenningssalget til Hvid i 1761. 27

Høyesterett tar ikke stilling til om eiendomsretten til fjellområdene ble overdratt allerede i Irgens-skjøtet av 1666. 28

Kommentar til høyesterettsdommen:

I og med at Høyesterett ikke tar stilling til om fjellområdene var med i Irgens-skjøtet fra 1666, har man heller ikke tatt stilling til om staten hadde hjemmel for å selge disse fjellområdene til Petter Dass i 1750. Det finnes en skrivelse fra foged ­Jørgen Mathisen som i 1721 hevdet at kongen ikke hadde lagt fram noen «Adkomst-dokumenter» når det gjelder allmenningsgodset på Helgeland 29 , og proprietær Johan Hvid kom med flere innsigelser mot at skjøtet av 1750 skulle oppfattes som en eiendomsoverdragelse (se mer om dette i kapittel 4.3). Hvis fogden hadde rett i at kongen ikke hadde noen adkomstdokumenter til allmenningene på Helgeland, kunne disse naturligvis heller ikke selges til Petter Dass i 1750.

For øvrig har Høyesterett åpenbart rett i at det er klare paralleller mellom Petter Dass-skjøtet og Hvid-skjøtet, men i domspremissene står det ikke noe om hvordan allmenninger med høyfjell omtales i de aktuelle eiendomsoverdragelsene fra Johan Hvids tid fram til 1986. Dette er for så vidt ikke av betydning for selve dommen ettersom Høyesterett kun skulle ta stilling til om staten var eier av høyfjellet eller ikke, og når retten kom fram til at Hvid-skjøtet også omfattet høyfjellet, ble konklusjonen at alt var gått over på private hender i 1761, og staten hadde dermed ingen eiendomsrett. Men lagmannsretten gir i sine bemerkninger en sammenfatning av skjøtene fra 1764 da Johan Hysing overtok proprietærgodset etter Johan Hvid, og fram til 1804, og finner ingen opplysninger med hensyn til høyfjellet. I 1764-skjøtet nevnes «Almindings Skove» og i 1804-skjøtet finnes en beskrivelse av Bentsjordgodset hvor « Balsfjordens og Malangens almenningsskove» nevnes. 30 Som omtalt i punkt 2.4.10 finner vi – til sammenligning – ikke begrepet «allmenninger» i de aktuelle skjøtene for Coldevin-godset i Rana i løpet av hundreårsperioden fra 1787 til 1888. Bortsett fra kongeskjøtet av 1750 er det bare i skjøtet fra 1767 at man finner ordet allmenning i formuleringen «Almindings Rødninger». Med andre ord: Begrepet «almenningsskove» finnes ikke i Coldevin-skjøtene.

Høyesterett legger til grunn for sin dom at Petter Dass-skjøtet av 1750 omfattet alle fjell- og utmarksområder, og da mente retten at dette også ville være tilfellet for Hvid-skjøtet av 1761. Hvis Dass eide fjell- og utmarksområdene i Rana, er det rimelig å tro at salget til Coldevin også omfattet disse, og dette er en nødvendig forutsetning for statens eiendomsrett til disse utmarksområdene i dag. Men i motsetning til Hvid-skjøtets betydning for denne høyesterettsdommen, er det ikke tilstrekkelig å bare tolke Petter Dass-skjøtet og Coldevin-skjøtet av 1767 for å avgjøre statens eierforhold i Rana. Statens eiendomsrett til utmarksområdene i Rana er basert på kjøp , og dermed er alle skjøter fra 1750 til statens kjøp i 1888 av betydning for vurderingen av om staten er eier eller ikke. En svakhet ved NOU 1977: 16 synes å være at man bygger på kilder fra henholdsvis 1862, 1883 og 1888, uten å gå nærmere inn på bakgrunnen for disse kildene. Man konstaterer f.eks. at Coldevin i 1888 solgte til staten «en rekke eiendommer i Mo, derunder Nord-Ranen almenning». Det faktum at begrepet «Nord-Ranen almenning» ikke nevnes verken i skjøtet til Jacob Coldevin av 1836 eller skjøtet til staten av 1888, drøftes ikke. I sistnevnte dokument finner man bare formuleringen «Det Uopryddede af Almindingen». NOU-en må oppfattes slik at utvalget for statseiendom i Nordland og Troms tar det som gitt at «Det Uopryddede af Almindingen» er identisk med «Nord-Ranen almenning» og omfatter all utmark inn til svenskegrensen. Utvalget henviser også til Jacob Coldevins salg av Sør-Ranen allmenning til staten i 1895. Her påpeker utvalget at salget omfattet et samlet areal for produktiv og uproduktiv skogsmark på ca. 150.000 dekar, men at Sør-Ranens allmenning i 1977 var anslått til bortimot 500.000 dekar. Utvalget konkluderer med at det derfor synes klart at arealoppgavene, som også er inntatt i stortingsmelding nr. 10 for 1898, ikke omfattet høyfjellsstrekningene som tilligger de sentrale delene av allmenningen, og de særskilte, skyldsatte leilendingsbrukene. 31

Utvalget drøfter ikke hvorfor Sør-Ranens allmenning i 1977 var over tre ganger så stor som det arealet som ble angitt i dokumenter tilknyttet salget til staten i 1895, men henviser til statens oppkjøp av landområder i Hattfjelldal fem år senere, der det presiseres i Innst. S. nr. 94 for 1899–1900 at det i skogarealet ikke er medregnet de høytliggende bjørkeliene, beitelandet over tregrensen samt snaufjellet. Når utvalget for statseiendom i Nordland og Troms tar med dette fra Innst. S. nr. 94 for 1899–1900, kan det formodentlig oppfattes slik at utvalget mente at slike statlige oppkjøp også kunne omfatte områder som ikke var tatt med i kjøpsdokumentenes arealberegning (jf. drøftingen i punkt 2.5.2 angående Coldevin-eiendommen i Rana). Utvalget trekker den slutning at «på Helgeland er staten betraktet som eier av alt høyfjell innen grensene for allmenningene ...». Statens «privatrettslige» adkomst til høyfjellsområdene må – ifølge utvalget – ha sin hjemmel i skjøtet av 3. mars 1750 fra Fredrik V til Petter Dass. 32 Som tidligere omtalt er ikke allmenningen nevnt i de aktuelle skjøtene for Nord-Rana fra perioden 1787 fram til 1888. Er det da slik å forstå at høyfjell og landområder over skoggrensen inntil svenskegrensen var omfattet av disse private salgene uten at det nevnes i skjøtene?

Hvis Coldevin-familien derimot ikke eide fjellstrekningene, og følgelig ikke kunne selge dem til staten i 1888, står vi igjen med den statsrettslige doktrinen om at det landet som ingen andre eier, det eier staten. Men dette er en doktrine som ikke alle er helt enige i. I neste kapittel gis en kort presentasjon av hvordan fire rettsvitere ser på statens eiendomsrett og rådighetsrett i allmenninger.

3 Rådighetsrett i allmenninger

3.1 Teoretiske hovedlinjer

Det er en utbredt oppfatning at staten eier den utmarken som ingen andre eier. I utredningen for Nord-Trøndelag, kapittel 4.3, er det vist til høyesterettsadvokatene Ole S. Solnørdal og Asmund M. Schiefloe, høyesterettsdommer Bent Berger og professor Knut Robberstad, som alle har stilt kritiske spørsmål ved denne formen for statlig eiendomsrett i allmenninger. Professor Knut Meinich Olsen mener derimot at staten kan være eier av allmenninger.

Ettersom statens rettigheter i allmenninger allerede er presentert relativt inngående i Nord-Trøndelag-utredningen, blir bare hovedpunktene fra Solnørdal, Schiefloe og Berger sine arbeider omtalt her.

I Gulatingsloven (1164) står det blant annet følgende om allmenningen : «Hver skal ha sin almenning som han fra gammelt har hat den. Men om der bygges i almenning, da eier kongen det.» Kongen hadde altså rett til å bygsle allmenningene til hvem han ville, og han ble eier av det som ble bygd i allmenningene. Dette tolker Meinich Olsen slik at kongen hadde en «forbeholden» eiendomsrett til allmenningene. Hovedpoenget i denne sammenhengen er at Meinich Olsen mener at kongen i henhold til de gamle lovene hadde en slik «forbeholden» eiendomsrett til allmenningene, og at de som bodde i bygda, hadde forskjellige former for bruksrett.

Ole S. Solnørdal og Asmund M. Schiefloe har begge studert allmenningsretten og er kommet til en noe annen konklusjon enn Meinich Olsen. Flere rettslærde som har studert allmenningsretten i gammelnorsk tid, har lagt til grunn at Harald Hårfagre gjorde alt land bortsett fra private eiendommer til statseiendom. 33 Solnørdal, som har gransket den trønderske allmenningsretten i gammelnorsk tid, mener at vi ikke har noe bevis for eller noen rimelig grunn til å tenke oss at det i Harald Hårfargres tid ble gjort noen endringer i bygdenes «styr og stell» med allmenningene. 34 Solnørdal viser til Frostatingsboka der det står følgende:

For framtida skulde det berre koma ny regel um de bustader som vart gjort i ålmenningen. (...) Dei skulde verta kongens bygslegods. Resten, det som framleis vart verande ålmenning, var før og vart framleis verande karls, d.v.s. bygdefolkets eige. 35

Schiefloe er i prinsippet enig med Solnørdal. Han hevder at kongen ikke hadde noe med allmenningen å gjøre bortsett fra retten til å nedsette rydningsmenn og kreve avgift av dem. Det ville ha vært ganske overflødig å fastslå kongens rett til bortsetting av rydningsplasser dersom kongen hadde eiendomsretten til allmenningen og bygden kun en begrenset bruksrett, mener Schiefloe. Hans konklusjon er at «enhver tale om at kongen etter de gamle lover skulle ha hatt en eiendomsrett til almenningene må falle bort ». 36

Schiefloe hevder at kongens statsrettslige rettigheter var bygd på doktrinen om kongens over­eiendomsrett. Det er kun denne teoretiske overeiendomsretten og ingen annen «som av kongemakten er gjort gjeldende til de norske almenninger», hevder han. Heller ikke i løpet av 1800-tallet og fram til hans bok kom ut i 1955 ble det gikk lover som endret dettte forholdet. Hans konklusjon er at selve hjemmelen for allmenningsretten i denne perioden ikke ble endret, men lå i Christian V norske lov av 1687. 37 Videre mente Schiefloe at begrepet eiendomsrett ikke burde knyttes til allmenningene. Det riktige mente han var å benytte begrepet rådighetsrett . 38

Høyesterettsdommer Bent Berger har i to artik­ler i Tidsskrift for rettsvitenskap i det vesentlige sluttet seg til Solnørdal og Schiefloes syn på allmenningsretten. Han trekker fram de to motstridende grunnsynene når det gjelder allmenninger:

• Det som ingen eier, eier alle, og det som alle eier, eier ingen.

• Det som ingen eier, eier kongen. 39

Allerede i jydske lov finner man systemet med kongens privatrettslige eiendomsrett til all uopptatt grunn (punkt b). Det er altså dansk rett som har dette statseiendomssystemet. I Norge, hvor man har hatt rikelig med skog og fjellvidder i forhold til folketallet, har det vært mer naturlig med allmenningsprinsippet slik det beskrives i punkt a). Berger kommenterer dette slik:

Det er etter min mening en grunnfeil i norsk allmenningsrett at man uten videre har overført fra det danske system regelen om kongens privateiendomsrett til almenningene til det norske system, hvor den intet har å gjøre. 40

Berger hevder at vi har arvet denne teorien om kongens privateiendomsrett til allmenninger fra det danske Rentekammeret, som hadde bygd opp teorien på 1700-tallet på grunnlag av Danske Lov i forbindelse med de salgene av allmenninger som da ble foretatt. 41

Etter 1814 overtok vår egen administrasjon det danske Rentekammerets oppfatning og tok den som selvsagt. Det eneste som skjedde på det teoretiske området, var at denne teorien nå «utgis for gammel nasjonal rett og føres tilbake til Harald Hårfagre», skriver Berger, som mener at Solnørdal og Schiefloe har vist at det må anses klart at Harald Hårfagre aldri har grepet inn i allmenningsretten. 42

Berger mener at det kongens rett gikk ut på, var å bortbygsle deler av allmenningen til nye gårdsbruk, og han utdyper dette slik:

Hvis man først godtar det syn at disse lovbestemmelser er rydningsbestemmelser, så må konsekvensen herav så vidt jeg kan se være at de ikke har noen som helst betydning som bevis for Kongens eiendomsrett til almenningene. Forholdet blir tvert imot at de kan anføres som bevis for at Kongen ikke eier almenningene. 43

Allmenningen var det som ordet sier, nemlig strekninger som alle kunne bruke, og Berger skriver at han ikke kan se at det skulle være noen grunn til å operere med noen eiendomsrett:

...det var like overflødig som det var når det gjelder "den ytre almenning", havet – hvor det jo fremdeles er en fremmed tanke å reise spørsmålet om eiendomsrett. 44

Som et apropos til Bergers betraktninger om eiendomsretten til havet nevnes Mauritz Bäärn­hielms rettshistoriske studier der han ifølge Otto Jebens hevder at det verken for staten eller samene var noen virkelig eiendomsrett til jorden i svensk Norrland før 1789:

For de menneskene som levde før 1800-tallet var det like naturlig å anse marken uten eier som det er for oss å anse luften eller havet som eierløst.

Er det grunn til å tro at 1700-tallets nordmenn hadde en vesentlig annen oppfatning av dette? I Sverige var det statlige reformer i tiden 1789–1810 som førte til at visse bruksinnehavere av fast eiendom ble tilkjent eiendomsrett til jorden, men dette gjaldt ikke samene. 45

Professor Knut Robberstad har i en artikkel gjort rede for begrepet «kløyvd eigedomsrett», som betyr at det kan være flere eiere til samme eiendom på funksjonelt grunnlag. 46 Det betyr i praksis at noen eide grunnen med hensyn til skogen, en annen eide grunnen med hensyn til beitet, en tredje hadde jaktrett og en fjerde lakserett. Alle bruksrettighetene ble regnet som jamgode. Robberstad kaller dette en «fyremålsbunden eigedomsrett» eller relativ eiendomsrett. Han mener at det som «vetuge folk bryd seg um, i det daglege, er utnyttingene, og ikkje so mykje den gråe, teoretiske eigedomsretten». Hvis vi ser på gammel, norsk rettstankegang, er det den «fyremålsbundne», kløyvde eiendomsretten som gjelder, og dette finnes det klare eksempler på allerede fra middelalderen, hevder Robberstad.

3.2 Den teoretiske modellen og Helgelandsallmenningene

Vi har gjennomgått tre ulike perspektiv på eiendomsrett i allmenninger. Poenget her er å drøfte i hvilken grad disse ulike perspektivene påvirker oppfatningen av samenes og gårdbrukernes utmarksrettigheter i deler av Helgeland, nærmere bestemt Nord-Rana allmenning. Når det gjelder den rettshistoriske utviklingen i den såkalt Helgelandsallmenningen, vises til utredning for Samerettsutvalget om Helgeland, kapittel 4.5.2.

Rettighetene til allmenningene på Helgeland er et omdiskutert tema. Det er særlig tolkningen av to skjøter som har skapt debatt. Det ene skjøtet gjelder kongens overdragelse av alt krongods på Helge­land til Joachim Irgens i 1666. Det andre skjøtet gjelder kongens salg av Helgelandsallmenningen til Petter Dass d.y. i 1750. Det sentrale spørsmålet i debatten har vært: Var allmenningene med i salget til Joachim Irgens i 1666 eller var de kongens eiendom helt til de ble solgt til Petter Dass i 1750? Vi skal i denne sammenhengen drøfte en tredje variant, nemlig at kongen ikke hadde full eiendomsrett til Helgelandsallmenningen før 1666. Det finnes tre mulige begrunnelser for en slik tese:

1. De analysene av eldre lovgivning som Solnørdal, Schiefloe og Berger har foretatt, viser at kongen – etter all sannsynlighet – ikke eide allmenningene, men at det var bygdelaget som hadde rådighetsrett/eiendomsrett her. Hvis begrepet Helgelandsallmenningen er tilnærmet identisk med Solnørdal og Schiefloes allmenningsbegrep, vil man kunne trekke den slutningen at kongen heller ikke hadde full ­rådighetsrett over Helgelandsallmenningen. Kongen kunne dermed ikke selge den verken i 1666 eller i 1750.

2. Absalon Taranger har i en utredning fra 1892 stilt spørsmål ved om kongen i middelalderen betraktet seg som eier av allmenningene i Hålogaland, eller om han hadde overdratt eiendomsretten til allmuen? Taranger mener at det unektelig var en presumsjon for at kongens ­eiendomsrett omfattet alle allmenninger, men Magnus Barfots sønner, Sigurd, Eystein og Olaf, hadde i 1107 utstedt en rettarbot som kan tolkes slik at kongen hadde gitt «den nordlandske almue » eiendomsretten til allmenningene, «baade de ytre (dvs. til havs) og de øvre (dvs. til fjelds) ...». Men denne slutningen er ikke «uangribelig», skriver Taranger, og viser blant annet til at det ligger et forbehold i det at allmuen skulle ha allmenningene «saadan som de havde i Hellig Olafs dage». Dette tolker Taranger slik at de skulle ha allmenningen med den retten som hellig Olavs lov gav hjemmel til, og ifølge denne loven var kongen eier av allmenningene. Taranger kommer dermed fram til den konklusjonen at det «formentlig» var slik at kongen hadde gitt den nordlandske allmuen en bruksrett i allmenningen og altså ikke eiendomsrett. 47 Hvis Taranger har rett, kunne kongen naturligvis selge Helgelandsallmenningen i 1666 eller i 1750 med allmuens bruksrett som servitutt. I en nylig publisert artikkel skriver Peter Ørbech at Taranger har oversatt 1107-rettarboten «på en måte som stemmer dårlig med orginalteksten, (...) Da er det ikke rart at han kommer til at rettarboten, dvs. gaven, gjaldt bruksrett og ikke eiendomsrett». Artikkelen omhandler retten til fisket i de ytre allmenningene (til havs) i Hålogaland. Ørbechs konklusjon står i motsetning til Tarangers syn: «Håløyg-allmenningen tilhører folket. Senere lovgivning fraviker ikke dette». 48 Hvis dette er en konklusjon som i prinsippet også gjelder «de øvre» allmenningene i samme rettarbot, så hadde ikke kongen full eiendomsrett over disse områdene i tida før 1666.

3. Ole Tobias Olsen publiserte tre artikler «Om den haalogalandske Almindingsretslige Stilling» i 1888, der han på bakgrunn av den nevnte rettarbota i punkt B hevder at «Amtet og ikke Staten er den retmæssige og absolute Eiere af den "Haalogalandske Alminding"». Et annet hovedpoeng i Olsens artikler er at skjøtet av 1750 til Petter Dass d.y. ikke gjelder salg av allmenningen, men kun forpaktning. 49

Hvis Solnørdal, Schiefloe og Berger har rett i at allmenningene fra eldre tider tilhørte bygdelagene, og dette også gjaldt allmenningene i Hålogaland, var allmuen ikke avhengig av verken rettarbot eller lovgivning for å få bruksrett i allmenningene. Vi kan slå fast at det er uenighet blant rettsviterne om hvorvidt allmuen hadde rådighetsrett over allmenningene eller ikke, men både Solnørdal, Schiefloe og Taranger må kunne tolkes slik at allmuen i Hålogaland i alle fall hadde en bruksrett i allmenningene i middelalderen.

4 Nord-Rana allmenning – Utmarkskommisjonen

Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms avsa dom for Nord Rana allmenning i 1997. I dommen blir Nord-Rana allmenning definert som allmenningen i Rana fratrukket allmenningen i Hemnes tinglag. Saken gjaldt over 50 grunneiere i Rana som krevde beiterett på statens grunn i Nord-Rana allmenning. Utmarkskommisjonen kom fram til at det ikke foreligger rettslig grunnlag for å tilkjenne beiterett i allmenningen som særrett med grunnlag i hevd eller alders tids bruk. 50 Det faller utenfor rammen av denne utredningen å analysere denne dommen i sin helhet, men vi skal kort se på noen av premissene for Utmarkskommisjonen rettshistoriske resonnement.

4.1 Rettshistoriske premisser

I dommen blir det gitt en beskrivelse av eiendomsutviklingen på «Statens grunn» (punkt IV a) hvor det blant annet heter: «Det er helt fra middelalderen blitt antatt at ledig jord tilhører staten (Kongen)».

Utmarkskommisjonen gir en kort beskrivelse av krongodssalget til Joachim Irgens i 1666 og salget av allmenningene i «Ranens og Vefsens fjerdinger» i 1750. Kommisjonen mener at fjellstrekningene som inngikk i skjøtet til Dass i 1750, «hadde i behold sin karakter av statsallmenning. Man finner det tilstrekkelig å vise til dommen i Skjerstadfeltet, ...» 51 . Her er to forutsetninger som bør kommenteres:

1. Ledig jord tilhører staten – var statsallmenning før 1750.

2. Dommen i Skjerstadfeltet er relevant for Nord-Rana.

   Kommisjonen nevner at Johan Hvid, som var en av rettsetterfølgerne etter Irgens, protesterte på dette salget med den begrunnelsen at kongen overførte allmenningene på Helgeland til Irgens allerede i 1666, slik at de ikke på ny kunne selges til Petter Dass. Om disse uklarhetene sier kommisjonen:

   Utmarkskommisjonen finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne striden, herunder de forskjellige tolkninger som har vært lansert av skjøtet av 1666 til Irgens, og skjøtet av 1750 til Dass. Dass og hans rettsetterfølgere – herunder også staten – har i tiden etter konsekvent opptrådt som eiere med grunnlag i skjøtet av 1750, og de er i alle sammenhenger blitt ansett som eiere av de allmenningsstrekningene som feltet omfatter, nemlig Nord-Rana allmenning. Dass døde i 1760 og allmenningen ble solgt på auksjon til Isak Jørgen Coldevin. Skjøtet ble utstedet i 1767 på «Rydninger med tilliggende Herligheder» i «Ranen og Vefsens fjerdinger». 52

   Utmarkskommisjonen bygger altså sin konklusjon på følgende premisser av rettshistorisk art:

3. Kongen eide Helgelandsallmenningen både i 1666 og 1750.

4. Etter 1750 ble Petter Dass’ rettsetterfølgere i alle sammenhenger ansett som eiere av de aktuelle allmenningsstrekningene i Rana.

5. Allmenningen ble definert som «Rydninger med tilhørende Herligheder». Utmarkskommisjonen krever i dommen for Nord-Rana allmenning at det må føres bevis «for å kunne avgjøre om bygdelaget har allmenningsrett. (...) Det var innenfor det enkelte allmenningsområde opptatt en kjerne av rydninger før 1750, og oppgaven blir å finne ut om det oppsto en bruk av de tilliggende fjellstrekninger som har vedvart i alders tid». 53 Dette leder til følgende spørsmål:

6. Er det allmenn enighet om at allmenningsrett skal bevises?

I det følgende blir hvert av de nevnte seks punktene kommentert:

Kommentar til punkt 1: Ledig jord tilhører staten.

Påstanden om at all ledig jord i middelalderen tilhørte kongen, og at utmarksområdene i 1750-skjøtet var å betrakte som statsallmenning, stemmer ikke med de rettshistoriske analysene av generell art som høyesterettsadvokatene Solnørdal og Schiefloe har foretatt. Schiefloe skriver følgende i sin konklusjon om rettigheter i allmenningene før 1814:

Jeg mener å ha påvist, at dansketidens inngrep bygget på et rettsfundament som forutsatte at den virkelige eiendomsrett eller rådighetsrett tillå bygden og følgelig utelukket at kongemakten hadde denne. Den rådende teori har i motsetning hertil bygget på den antakelse, at konge­makten handlet ut fra den oppfatning, at denhadde eiendomsretten. Og denne antakelse har, slik som jeg tidligere har nevnt, vært den vesentlige begrunnelse for påstanden om konge­maktens eiendomsrett. Er denne antakelse uriktig, må hele nevnte dogme falle. 54

Dette perspektivet blir ikke nevnt eller drøftet av Utmarkskommisjonen. Hvis Schiefloe har rett i at kongen på 1700- og 1800-tallet hadde en over­eiendomsrett, og at det kun var denne teoretiske overeiendomsretten og ingen annen som kongemakten hadde til de norske allmenningene (se punkt 1.3), så setter det både 1666-skjøtet og 1750-skjøtet i et nytt perspektiv.

Kommentar til punkt 2: Dommen i Skjerstadfeltet er relevant.

Utmarkskommisjonen mener at de fjellstrekningene som inngikk i skjøtet til Petter Dass i 1750, «hadde i behold sin karakter av statsallmenning», og kommisjonen finner det tilstrekkelig å vise til dommen i Skjerstadfeltet samt uttalelser fra Utmarkskommisjonens dom i Nordreisa og Kvæn­angen. 55 Spørsmålet er: I hvilken grad er Høyesteretts dom i Skjerstadfeltet relevant for Nord-Rana-dommen? I Skjerstadfeltet kom Utmarkskommisjonen fram til at staten er eier i de omtvistede fjellstrekningene, og at gårdbrukerne har rett til beite på statens grunn, men ikke til jakt, fangst og fiske. Dommen i Skjerstadfeltet ble påanket til Høyesterett der de private partene hevdet at de var berettiget til utnyttelse også av skog og fiske på statens grunn, men Høyesterett stadfestet Utmarkskommisjonens dom. 56 Nord-Rana-dommen gjaldt derimot kun beiterett for de aktuelle eiendommene.

Høyesterett viser til at «Krongodset» (deriblant Skjerstadfeltet) ble solgt til Irgens i 1666, men tilbakekjøpt av kongen 16 år etterpå i 1682. Til dette anfører førstevoterende høyesterettsdommer:

Det er uklart om allmenningene fulgte med ved disse salgene. Uansett hvordan dette måtte forholde seg, kan jeg ikke se at allmenningens karakter ble forandret. 57

Dette tolker Utmarkskommisjonen for Nord-Rana slik at de allmenningsstrekningene som ble solgt til Petter Dass i 1750 (84 år etter Irgens­kjøpet), «utvilsomt frem til dette salget hadde i behold sin karakter av statsallmenning». Man kan naturligvis hevde at det ikke ville ha hatt avgjørende betydning for utfallet av Nord-Rana-saken hvem som var allmenningens eier i perioden 1666–1750, men det synes likevel som om Høyesteretts uttalelse her strekkes noe langt (jf. kommentar til punkt 3).

I Skjerstadfelt-saken viser Høyesterett til Veikvatn-dommen fra 1918 der Absalon Tarangers utredning om «de Haalogalandske almenningers retslige stilling» fra 1892 nevnes. Basert på Tarangers utredning uttaler førstevoterende høyesterettsdommer i Veikvatn-saken at «al skog i Nordland, som ikke er hjemlet enkeltmand, og som andensteds vilde være almenning, tilhører staten». Også i Skjerstad-dommen nevnes Tarangers utredning, og Høyesterett tolker Taranger slik:

Taranger mener at det er begått en urett mot bygdefolket ved at staten har tilegnet seg de fleste allmenningene i Nordland, men at det etter omkring 100 år ikke er noe å gjøre med dette, ... 58

Det er riktig at Taranger i hovedsak kommer fram til denne konklusjonen, men det er likevel av interesse å se noe nærmere på det rettshistoriske resonnementet som ligger bak hans konklusjon når det gjelder Salten. Taranger mener:

At staten juridisk seet oprindelig ikke har havt nogen større ret til almenningerne i Salten end til almenningerne ellers i landet, er hævet over tvivl. 59 ,

og han oppsummerer sin utredning slik når det gjelder Salten:

Af denne indberetning fremgaar det da med utvivlsom sikkerhed, at endnu i 1772 havde almuen fri og ukontrolleret brugsret i samtlige statsalmenninger i Salten, med undtagelse av Beierens og Saltdalens. 60

Etter 1772 innførte staten restriksjoner på tømmer­hogsten i Beierens allmenningsskog, og ved kgl.res. av 17.2.1777 ble disse restriksjonene gjort gjeldende for hele amtet i form av «udvisning og recognition». Det er altså «den skjærpede kontrol» med skogen – opprinnelig med «almuens tarv for øie» i siste halvdel av 1700-tallet – som legger grunnlaget for «at staten tvert imot l. 3-12-6 har tilegnet sig en fuldkommen eiendomsret over almenningerne i Salten». Taranger betegner dette som en lovstridig tilstand fordi «den har berøvet almuen en ældgammel og overmaade betydningsfuld rettighed, nemlig adgang til af almenningsskovene uden vederlag at bekomme skov til gaardsfornødenhed». Som nevnt av Høyesterett skriver Taranger at denne «tilstanden» i 1892 var omtrent 100 år gammel, men han legger til:

... uagtet en uretfærdighed i mine tanker ikke bliver mindre, jo længere den vedvarer, vover jeg ikke at tro, at almuen gjennem domstolene atter vil kunne komme til sin ret efter l. 3-12-6. 61

I høyesterettsdommen for Skjerstadfeltet står det som nevnt at Taranger mente at staten hadde begått en urett mot bygdefolket, men at det etter 100 år ikke var noe å gjøre med dette. 62 Som de overnevnte sitatene fra 1892-utredningen viser, var Taranger adskillig mer nyansert i sin kritikk av det han oppfattet som en lovstridig tilstand, og det var altså ikke hans oppfatning at denne urettferdigheten ble mer rettferdig selv om den hadde vart i 100 år. Både i Veikvatn-dommen og i Skjerstadfelt-dommen siteres Taranger på en slik måte at det kan oppfattes som om Høyesterett mente at Taranger var enig i at staten etter 100 år hadde alle rettigheter i de aktuelle skogene. Det er en ikke uvesentlig nyanseforskjell mellom dette og det faktum at Taranger beskriver situasjonen i 1892 som en lovstridig tilstand , som han ikke våger å tro at domstolene vil endre på slik at allmuen «atter vil kunne komme til sin ret efter l. 3-12-6.» 63 . Det kan derfor stilles spørsmål ved hvor relevant dommen i Skjerstadfeltet er som grunnlag for den påstanden at de fjellstrekningene som inngikk i skjøtet til Petter Dass i 1750, hadde i behold sin karakter av statsallmenning, slik Utmarkskommisjonen gjør i Nord-Rana dommen. 64

Når det gjelder Helgeland, påpeker Taranger at de private eierne av allmenningene her påførte rydningsmennene større byrder enn da staten var eier. Han omtaler særlig retten til hogst i skogen. Opprinnelig hadde rydningsmenn fri adgang til å benytte skogen i allmenningen. I en jordebok fra 1727 over kongens gods i Nordland er det anmerket at de som hadde tatt opp rydningsplasser, kunne ta skog til eget bruk, også for salg. I en skyldsettingsforretning fra 1756 over 35 rydningsgårder i Rana ser man at mange av dem har skog til salgs. Ifølge en skrivelse fra Rentekammeret av 1763 var allmenningene og rydningene gått over til full privat «odel og eiendom», og Taranger mener at den nye eieren, Coldevin, kunne ha oppfattet dette slik at «intet af de baand, som loven lægger paa de kongelige almenninger længere hvilede paa de omhandlede strækninger». 65 Det skulle i praksis kunne innebære at adgangen til å ta både brensel, gjeldematerialer og hustømmer til eget bruk, hadde falt bort. Taranger minner om at kongen i 1750 ikke kunne selge Helgelandsallmenningen til Petter Dass med større rettigheter enn det kongen hadde hatt. Salget kunne altså ikke medføre noen juridisk innskrenkning i allmuens bruksrett. Taranger påviser at en slik innskrenkning likevel fant sted. I 1792 sender en rekke oppsittere på rydningsgårder i Rana en protest til det danske kanselli der de klager over at de private proprietærene hadde innført økte skatter, bygselavgifter og skogtiende. Vi skal ikke her referere hele den korrespondansen som fulgte etter dette skrivet fra 1792, men kun nevne at både Coldevin og justisraad Brodtkorb mente at skattene og avgiftene ikke var urimelige. Taranger finner det ellers bemerkelsesverdig at «samtlige autoriteter» oppfattet rydningsmennene som alminnelige leilendinger og dermed la til grunn andre lovbestemmelser enn de som gjaldt for allmenningsbruk. Resultatet ble at i hundreårsperioden fra 1793 til Taranger skrev sin utredning i 1892 «har denne opfatning vistnok altid været den raadende: de dele af almenningen, som er udlagt til rydningsgaarde med deres udmark og skovstrækning ansees ikke længer som almenning, men som almindeligt privat leilendingsgods». 66 Spørsmålet blir om rydningsgårdene burde ha fått tilbake sin status som allmenningsbruk da Nord-Rana allmenning ble solgt til staten i 1888. Så vidt en kan se, blir ikke denne problemstillingen drøftet av Utmarkskommisjonen.

Det forholdet at rydningsgårdene med tilhørende utmark og skog ikke ble regnet som allmenning, men som leilendingsgods, kan kanskje være en del av forklaringen på at begrepet allmenning gikk ut av skjøtene for Coldevin-godset i Rana etter hvert som stadig større deler av allmenningen ble oppdyrket.

Kommentar til punkt 3: Kongen eide Helgelandsallmenningen både i 1666 og inntil 1750.

I Nord-Rana-dommen blir det hevdet at kongens salg av de aktuelle allmenningsstrekningene til Petter Dass i 1750 «innebærer at disse strekningene utvilsomt frem til salget hadde i behold sin karakter av statsallmenning». 67

Hvis vi legger de rettshistoriske analysene til Solnørdal, Schiefloe og Berger til grunn, er det tvilsomt at kongen hadde rådighetsrett over disse allmenningene fram til 1750. Og hvis disse rettsviterne tar feil, slik at kongen i prinsippet kunne være eier av disse utmarksområdene på Helgeland, så finnes det altså en rettarbot som kan tolkes slik at den «nordlandske allmue» i alle fall hadde bruksrett i allmenningene, kanskje også eiendomsrett, jf. punkt 2.1.B. Som vist i punkt 1.2 mener Meinich Olsen at kongen hadde en «forbeholden» eiendomsrett til allmenningene, og han viser til Gulatingsloven der det står om allmenningen:

Hver skal ha sin almenning som han fra gammelt har hat den. Men om der bygges i almenning, da eier kongen det.

Ifølge Meinich Olsen var altså kongens rettigheter i denne sammenhengen uttrykt ved hans rett til å bli eier av de gårdene som ble bygd i allmenningen. Med andre ord: Verken Solnørdal, Schiefloe, Berger eller Meinich Olsen synes å mene at kongemakten ned gjennom tidene har hatt et privatrettslig eierforhold til allmenningsgrunnen, i alle fall ikke den ubebygde allmenningsgrunnen. Det må nevnes at det i skjøtet av 1750 til Petter Dass står at han overtar allmenningene i Vefsn og Rana «med samme Ret, som vi det nyt, brugt og besiddet haver, ...». En logisk slutning blir da at hvis kongen bare hadde en «forbeholden» eiendomsrett til allmenningene knyttet til bygging og oppdyrking i allmenningen, så var det denne rettigheten som ble solgt til Petter Dass og hans rettsetterfølgere, herunder staten.

I tillegg til den nevnte rettarboten og den rettsteoretiske drøftingen av begrepet allmenning, finnes det også en skrivelse fra foged Jørgen Mathisen som i 1721 hevdet at kongen ikke hadde lagt fram noen «Adkomst-dokumenter» når det gjelder allmenningsgodset på Helgeland 68 , og proprietær Johan Hvid kom med flere innsigelser mot at skjøtet av 1750 skulle oppfattes som en eiendomsoverdragelse (se mer om disse forholdene i kommentar til punkt 4). Det er altså flere forhold som gjør det berettiget å stille spørsmål ved Nord-Rana-dommens påstand om at «disse strekningene utvilsomt frem til salget hadde i behold sin karakter av statsallmenning».

Kommentar til punkt 4: Etter 1750 ble Petter Dass og hans rettsetterfølgere ansett som eiere av de aktuelle allmenningsstrekningene i Rana.

Utmarkskommisjonen nevner kort at Johan Hvid protesterte på skjøtet til Petter Dass. Ifølge Tarangers utredning sendte Johan Hvid i 1753 en innsigelse mot salget av Helgelandsallmenningen. Innsigelsen ble ikke besvart, og Hvid sendte en mer utførelig innsigelse i 1755. Heller ikke denne ble besvart. Hvid mente at allmenningene fulgte med i skjøtet til Irgens i 1661, og fra Irgens hadde de gått over i baron de Petersens eie. Som eier av de Petersens gods mente Hvid at han var den rettmessige eieren av allmenningene på Helgeland, og han ba derfor Rentekammeret i København tilbakekalle skjøtet av 1750 til Petter Dass. I 1761 sendte han enda en henvendelse og fikk da et svar fra Rentekammeret der det sår at allmenningene «ustridig ifølge af loven var Hans Maytts retmæssige eiendom ...». Taranger tolket svaret slik at Rentekammeret begrunner kongens eiendomsrett til allmenningene i Nordland med lovbokens regler om hevd. 69

Også Ole Tobias Olsen mente at skjøtet av 1750 gjaldt «Forpagtning», og ikke salg. I skjøtet står det at Petter Dass årlig skulle betale 25 riksdaler i «Recognition», og dette oppfatter Olsen som en «Forpagtningsafgift». Han viser til at fogd Jørgen Mathisen i 1721 skriver følgende om allmenningsgodset på Helgeland:

Hvad Adkomst hans kgl. Maj’t haver til forberørte Gods, (...) vides aldeles ikke, siden ingen Underretning derom haver været.

O.T. Olsen hevder at dette var fogdens reaksjon på amtmand Schelderups bruk av begrepet «Kong­ens» om amtets allmenninger. Olsen trekker denne slutningen:

Kongen kunde derhos ikke sælge, hvad han aldrig havde eiet. Han havde ingen Ret til den haalogalandske Alminding og kunde, som Fogd Mathisen havde paavist, heller ingen Hjemmels=Dokumenter paavise for samme. Derfor måtte overdragelsen kun være en Forpagtning, (...) Og som enhver anden Forpagtning var ogsaa denne naturligvis betinget. 70

Om den aktuelle situasjonen i april 1888 da artiklene ble publisert, skriver O.T. Olsen:

Forpagtningen af Almindingen følger fræmdeles Coldevins Familie og indehaves for Nærværende af Proprietær Jacob Coldevin, Revelen, Mo. 71

O.T. Olsen bruker altså konsekvent begrepet «Forpagtning» om godseiernes forhold til Helgelandsallmenningen (Haalogalandsalmindingen), som han mente var Nordlands amts eiendom.

Det er neppe tilfeldig at O.T. Olsens artikler ble publisert i Bodø Tidende i april 1888, et par måneder etter at regjeringen ved kongelig resolusjon hadde bifalt statens kjøp av «Nord-Ranen» allmenning av Jacob Coldevin for kr 120.000. 72 Hvis O.T. Olsens resonnement er riktig, solgte Coldevin en allmenning han aldri hadde eid, men kun forpaktet.

Utmarkskommisjonen var kjent med O.T. Olsens utredning, men avviser den som «teoretisk fremstilling uten noen rettslige konsekvenser». 73 Utmarkskommisjonen hevder derimot at Dass og hans rettsetterfølgere i alle sammenhenger er blitt ansett som eiere av allmenningsstrekningene på Helgeland, herunder Nord-Rana allmenning.

Kommentar til punkt 5: Allmenningen ble definert som «Rydninger med tilhørende Herligheder».

Utmarkskommisjonen skriver at allmenningen ble solgt til Isac Jørgen Coldevin etter at Petter Dass døde i 1760, og skjøtet ble utstedt i 1767 på «Rydninger med tilhørende Herligheder» i Rana og ­Vefsen fjerdinger. Dette er en riktig gjengivelse av formuleringen i skjøtet, der begrepet allmenning kun forekommer i formuleringen «Almindings Rødninger». Det kan derfor diskuteres om det er riktig å påstå at dette skjøtet omfattet allmenningen. I Norsk Almenningsrett definerer K. Meinich Olsen begrepet allmenning slik: «Ved almenning forstaar jeg en strækning, hvor et eller flere bygdelag i kraft av loven har bruksret». (jf. punkt 1.2). Allmenning er altså ikke per definisjon identisk med en rydning, som må forstås som et mindre oppdyrket område i en allmenning.

Begrepet «Herligheter» er det ikke så enkelt å gi en presis definisjon av. I moderne norsk kan det bli oppfattet som alle fordeler som er tilknyttet et bestemt objekt. På slutten av 1600-tallet hadde begrepet trolig et noe annet innhold. Schiefloe viser til en utredning av Hurtigkarl som forklarer at «herligheten» bestod i rett til avgift når gården skiftet eier, samt en del andre, mindre avgifter, rett til å kreve arbeid av bonden og rett til å drive kontroll med hvordan bonden drev gården og hogget i skogen. Begrepet «herligheter» var altså i hovedsak knyttet til «overeierens» rett til å kreve inn avgifter. Denne overeieren kaltes også for «Herlighetseier», ifølge Hurtigharl. 74 Igjen er det grunn til å stille spørsmål ved hva skjøtet av 1767 til Coldevin omfattet. Utmarkskommisjonens sitat fra skjøtet kan forstås slik at Coldevin kjøpte rydningene og retten til å kreve inn skatter av rydningsmennene, men til tross for dette sitatet fra skjøtet mente Utmarkskommisjonen at kjøpet omfattet hele allmenningen. 75

Kommentar til pkt 6: Er det allmenn enighet om at allmenningsrett skal bevises?

Utmarkskommisjonen krever at det må føres bevis for at et bygdelag har allmenningsrett, men kommisjonen innser at det er vanskelig for grunneierne å føre bevis for alders tids bruk i allmenning når det ikke foreligger skriftlige allmenningsberetninger, domsutskrifter eller lignende. Som omtalt i punkt 1.3 er Schiefloe i prinsippet uenig i at bygdelagene skal måtte føre bevis for at allmenningsrett har vært utøvd fra gammel tid, fordi dette gjør selve allmennings­begrepet overflødig. Det ligger i selve begrepet allmenning at ett eller flere bygdelag har bruksrett, jf. Meinich Olsens definisjon. Videre ser vi at Utmarkskommisjonen bruker begrepet «fjellstrekninger». Som allerede nevnt kan det diskuteres hva uttrykket «Rydninger med tilhørende Herligheder» i skjøtet av 1767 til Coldevin omfattet. Kunne fjellstrekninger ha inngått i begrepet «andre Herligheter»? Staten har ikke kjøpt større områder eller andre rettigheter enn det som lå i dette skjøtet til Jacob Coldevin, og det hadde derfor vært interessant om Utmarkskommisjonen hadde drøftet noe mer inngående hvordan teksten i skjøtet av 1888 skal oppfattes.

4.2 Avsluttende bemerkninger: Nord-Rana-dommen

Som vist i denne gjennomgangen bygger Nord-Rana dommen på blant annet følgende premisser som alle er diskutable:

• Ledig jord tilhører staten – er statsallmenning før 1750 (jf. punkt 1).

• Dommen i Skjerstadfeltet er relevant for Nord-Rana (jf. punkt 2).

• Kongen eide Helgelandsallmenningen både i 1666 og fram til 1750 (jf. punkt 7).

• Etter 1750 ble Petter Dass’ rettsetterfølgere i alle sammenhenger ansett som eiere av de aktuelle allmenningsstrekningene i Rana, (jf. punkt 8).

• Allmenningen ble definert som «Rydninger med tilhørende Herligheder» (jf. punkt 9).

Konklusjonen blir at rettshistoriske uklarheter og flere sider ved allmenningsrettens karakter ikke er tilstrekkelig belyst av Utmarkskommisjonen, der slutningen ble at ingen av de aktuelle bygdelagene hadde beiterett i allmenningen som særrett med grunnlag i hevd eller alders tids bruk. 76 Heller ikke kravet om fiskerett førte fram. Denne gjennomgang­en kan tyde på at dommen i Nord-Rana-saken føyer seg inn i rekken av allmenningsdommer som Schiefloe beskriver slik: «Bygdene har ofte tapt i striden, dels på grunn av statens overmakt og dels fordi de ikke har maktet å klargjøre de riktige forhold».

5 Samenes rettigheter i Helgelandsallmenningen

5.1 Innledning

Vi har i korthet gjennomgått tre ulike perspektiv på eiendomsrett i allmenninger. Poenget her er å drøfte hvordan disse ulike perspektivene påvirker oppfatningen av samenes utmarksrettigheter i deler av det sørsamiske området. Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms har en oppfatning som synes å være sammenfallende med Meinich Olsens når kommisjonen uttaler følgende:

Det er helt fra middelalderen blitt antatt at ledig jord tilhører staten (Kongen). 77

Kommisjonen nevner ikke de synspunktene som Solnørdal og Schiefloe har anført når det gjelder bygdelagenes eiendomsrett til allmenninger generelt. Vi går derfor over til å drøfte konsekvensene av de ulike oppfatningene av allmenningsretten sett i forhold til samenes rettigheter i sør­samiske områder.

5.2 Samenes rettigheter i og utenfor allmenning – generelt

I sin utredning for Samerettsutvalget om samisk befolkning og rettighetsforhold i Nord-Troms skriver Bjørn Bjerkli om de territorielle grensene på 1200-tallet, og stiller spørsmål ved hvilken råderett samene hadde over det territoriet som enda ikke var lagt inn under riksstaten. 78 Med utgangspunkt i Solnørdal, Schiefloe og Berges analyse av eiendomsretten i allmenningene kan dette spørsmålet være relevant også for fjell- og utmarksområder på Helgeland.

Solnørdal skriver om tida før Harald Hårfagre:

Um dei på hine tider hadde noko klårt umgrip som svarar nokorleis til vårt umgrip eigedomsrett kan kanskje vere uvisst. Men kan me segja at det condominium ætta hadde til den dyrka jorda, gjorde denne til objekt for eigedomsrett, må me gå ut frå at bygdefolket hadde faste reglar for korleis dei kunde nytta ålmenningen, og at bygdefolket dermed hadde ein godkjend rett til å nytta han, og det samfund som ved sine vedtak og skikkar gav og heldt reglane um bruket ved lag, må då tenkjast som eigaren til desse jordvidder, der dei hadde sitt bruk. Det rådvelde bygdefolket hadde over viddene utanum bømarkene var visseleg so fast at viddene var eit condominium for alle bygdemenn, og at dei var eit reint samfund, ei sameining (...) som åtte ålmenningen. 79

Her ser vi at Solnørdal setter organisert bruk som en forutsetning for eiendomsrett. Det bygdesamfunnet som benyttet «viddene» utenfor innmarka, mener han må betraktes som eier av disse viddene. Schiefloe benytter begrepet rådighetsrett i stedet for eiendomsrett, men poenget for begge er at det er brukerne som har rettigheten, og dette er et forhold som de mener ikke ble endret etter at enekongedømmet ble etablert omkring år 900.

Emnet for Solnørdal, Schiefloe og Berger er allmenningen, men hvis det fra gammelt av var slik at bruk gav rådighetsrett /eiendomsrett for fastboende bønder, er det vanskelig å se at dette prinsippet ikke også skulle gjelde for de områdene som samene benyttet i samme tidsperiode. I alle fall før enekongedømmet ble etablert, må en kunne betrakte områdene utenfor bøndenes bruksområder som terra nullius , og det er rimelig å gå ut fra at samenes bruk av slike områder gav de samme rettighetene for samene som bøndenes bruk av de utmarksområdene som etter hvert gikk under betegnelsen allmenning. Ifølge Schiefloe må det anses som sikkert at Harald Hårfagres enekongedømme ikke medførte noen endring i bygdens rådighetsforhold over allmenningene, og da er det ikke rimelig å anta at innføring av enekongedømmet kan ha ført til noen endring når det gjaldt samenes rådighetsforhold over de områdene de benyttet. Det er altså grunn til å tro at dette var retts­tilstanden i perioden fram til siste halvdel av 1600-tallet, da det kom en helt ny statsrettslig tankegang ved at jurister tolket kongens rettigheter slik at de gikk foran eierens rett, og kongens del ble kalt kongens overeiendomsrett.

Det samiske samfunnet var en organisasjon bygd på siida-systemet. Vi vet ikke hvor gammelt dette er i de sørsamiske områdene, men Knut Bergsland har påvist at «Lais Lappebyen» eksisterte i 1553, og at den strakte seg fra Malå i sørøst til Rana i nordvest og sørover til Snåsa. 80 Hvis man legger til grunn at kongemakten (staten) ikke har hatt noe annet enn en formell overeiendomsrett til utmarksområdene fra slutten av 1600-tallet til 1814, er det ikke noe som skulle tilsi at samene i denne perioden hadde mindre rådighetsrett over siida-områdene enn bygdelagene hadde over sine allmenninger.

Schiefloe mener at selve hjemmelen for allmenningsretten ikke endret seg i perioden fra 1814 fram til 1955, da han gav ut boka om hovedlinjer i norsk allmenningsrett. Han anser det dermed ­ganske tvilsomt at staten har ervervet noen privatrettslig adkomst til allmenningene basert på hevd eller alders tid, og man kan følgelig stille spørsmålet: Har staten ervervet noen privatrettslig adkomst til samenes gamle siida-områder basert på hevd eller alders tid bruk etter 1814? Hvis ikke, er det da slik at samene fortsatt har en gammel rådighetsrett over sine bruksområder på samme måte som bøndene har opprettholdt sin gamle rådighetsrett over sine allmenninger? Hvis man svarer ja på disse spørsmålene, vil det også være slik at samene har rådighetsrett også i allmenninger som siidaen har benyttet fra gammelt av, selv om bønder i senere tid også har tatt disse områdene i bruk som allmenning. Eller det kan fra gammelt av ha vært flere eiere til samme eiendom på funksjonelt grunnlag, altså en form for «kløyvd eigedomsrett». Det kan i praksis ha betydd at noen eide grunnen med hensyn til skogen, en annen eide grunnen med hensyn til beitet og en tredje hadde jakt- eller fiskerett.

5.3 Samenes rettigheter i 1750-skjøtet

Skjøtet av 1750 fra kong Frederik V til Petter Dass omfattet:

1. «De os udi Ranens- og Wepsens fjerdinger (...) tilhørende Almindinger (...) bebygte og ubebygte».

2. «tillige med Wores Alminding og Almindings-Skouge»

Videre står det at kongen «Sælger, Skiøder og afhænder» også veidesteder, berg og daler fra fjell til fjære, «intet undtagen i nogen maade». 81 Dette kan tolkes slik at myndighetene i 1750 oppfattet det slik at Helgelandsallmenningen omfattet både tradisjonelle allmenninger som var ryddet og bebygd, og all utmark for øvrig som ikke var i noen annens eie. Det er altså mye mer omfattende enn Meinich Olsens definisjon av allmenning.

I dette skjøtet omtales lappeskatten i 1666-skjøtet der

Kiøberne vel skulle nyde alle de almindings-Skouge og Marker, hvor Boe-folk Sig needsætte og Rydde; Men lapperne, at brugge alt havd Som der er uden for, ... 82 .

Det var altså myndighetenes oppfatning i 1750 at 1666-skjøtet ikke gav kjøperne og deres retts­etterfølgere anledning til å «nyde» annet enn den delen av allmenningen som kunne dyrkes opp og benyttes til bosetting. Alt utenfor skulle samene bruke. Dette prinsippet videreføres i 1750-skjøtet hvor det står «at lapperne udj Almindingerne nyder til brugs De Pladser eller Strækninger, hvor Jngen Rydning kand skee, eller Boe-folk Sig needsætte…».

Som nevnt i punkt 2.3 mente Taranger at hele allmenningen med unntak av de såkalte «lappe­strækninger» gikk over i privat eie ved 1750-skjøtet. 83 Tarangers formulering kan tyde på at «lappe­strækningene» ikke gikk over i privat eie ved dette skjøtet. Hvis det er en riktig oppfatning av 1750-skjøtet, blir spørsmålet: Hvem eide «lappe­strækningene» etter 1750? Det er ikke noe i skjøtet som tyder på at kongen holder tilbake deler av allmenningen, men selger alt «fra fields til fiære». Som nevnt protesterte Johan Hvid på dette salget med den begrunnelsen at kongen overførte allmenningene på Helgeland til Irgens allerede i 1666, og følgelig ikke kunne selge dem på nytt til Petter Dass d.y. Vi skal i denne sammenhengen ikke ta stilling til sammenhengen mellom 1666-skjøtet og 1750-skjøtet generelt, men kun stille noen spørsmål ved «lappestrækningene». Det er ikke tvil om at kongen overdro retten til å innkreve lappeskatt til Joachim Irgens i 1666. Men overdro han eiendomsretten til «lappestrækningene» til Irgens? Hvis han gjorde det, var disse områdene på private hender allerede i tida etter 1666, og kongen kunne ikke ha lagt inn som et servitutt i 1750-skjøtet at samene skulle bruke de plassene og strekning­ene i allmenningen «hvor Jngen Rydning kand skee, eller Boe-folk Sig needsætte ...». 1750-skjøtet må altså oppfattes slik at myndighetene var av den oppfatning at «lappestrækningene» var kongens eiendom inntil 1750. Hvis det er riktig å tolke Tarangers påstand slik at hele allmenningen bortsett fra «lappestrækningene» gikk over i privat eie i 1750, så følger det av Tarangers påstand at «lappestrækningene» ikke har vært eid verken av Petter Dass d.y. eller hans rettsetterfølgere, herunder familiene Coldevin og Brodtkorp (jf. Helgelandutredningen).

Joachim Irgens’ enke pantsatte en del av Helgelandsgodset til Jakob de Petersen, og retten til å innkreve lappeskatt fulgte med denne delen av godset. I hvilken grad det ble innkrevd lappeskatt i perioden 1666 til 1710 vites ikke, men i den tiden da Jørgen Sverdrups enke, madam Sverdrup, forpaktet godset fra ca. 1712, ble det innkrevd bygselavgift av samene. I 1751 kjøpte Johan Hvid denne delen av Helgelandsgodset samt lappeskattretten på Helgeland. Ifølge en fortegnelse fra 1758 var lappeskattinntektene redusert fra 20–30 riksdaler årlig i 1744 til fire–fem riksdaler årlig i 1758. Det var da «ikkun nogle faa Familier tilovers» som betaler denne skatten. 84

Vi vet altså at lappeskatten var et salgsobjekt, og at den fulgte Joachim Irgens sine rettsetterfølgere opp gjennom 1700- og 1800-tallet fra Johan Hvid til familien Brodtkorp. 85 I Som allerede nevnt kjøpte Esaias Hansen Langfjeldsæter lappeskatt­retten av Marie Brodtkorb i 1873.

Konklusjonen på denne relativt korte gjennomgangen av 1666- og 1750-skjøtene blir at det knytter seg uklarheter til selve eierforholdet til Helgelandsallmenningen, og det knytter seg også uklarheter til Helgelandsallmenningens utstrekning, bortsett fra at den ligger i «Ranen og Wepsens Fjerdinger udj Helgelands-Fogderie». Det er rimelig klart at kongen – som selger – var oppmerksom på og anerkjente samenes gamle rettigheter i Helgelandsallmenningen, og i 1750-skjøtet legges det inn formuleringer som forplikter den nye private eieren til å ta hensyn til samenes bruk. Men det er også mulig å tolke Taranger slik at «lappestrækningene» på Helgeland ikke gikk over i privat eie ved dette skjøtet, altså at dette skjøtet ikke endret eiendomsforholdene i de samiske bruksområdene på Helgeland i 1750. Det er med andre ord uklart hvem som eide «lappestrækningene» etter 1750.

5.4 Kilder til samenes bruk

Det finnes flere kilder som hver for seg forteller noe om samenes forhold til sine bruksområder i Helgelandsallmenningen. Her omtales noen av dem:

Jordebok for Ume lappmark i 1670

Et eksempel på dette kan være landshøvding Johan Graans utkast til jordebok for Ume lappmark i 1670. Dette utkastet ble laget 80 år før grensen mellom Norge og Sverige ble trukket opp i 1751, og den omfatter områder også på norsk side. Vi finner flere navngitte samer som «besitter» områder ved Røssvatnet og Okstindan-området (Oxenfiäll). De «besitter» både land og fiskevatn. 86 Det er grunn til å tro at dette var reelle rettigheter for samene, uavhengig av om området var en del av salget til Joachim Irgens i 1666 eller ikke. Det er heller ingen grunn til å tro at 1750-skjøtet påvirket samenes oppfatning av egne rettigheter på Helgeland.

Referat fra skattetinget anno 1759

Et dokument fra Nord-Rana fra året 1759 forteller en del om samenes forhold til lappeskatten. Dokumentet er et referat i tingboka fra ordinært «Skatte- og Sagefalds-Ting» på Mo, der bygde­lensmannen opptrådte på vegne av Johan Hvid, som på den tiden var eier av retten til å innkreve lappeskatt på Helgeland (jf. punkt 3.3.2). Det fremgår av rettsreferatet at 16 navngitte samer i Rana ikke hadde betalt sin pliktige skatt. Fire eller kanskje fem av dem hadde bygselavtale, men de øvrige hadde verken «bøxlet» sine beiteområder eller betalt noen skatt eller bygselavgift. Blant disse var en meget «vel be Holden» mann i Stormdalen, en «Welbeholden» mann som oppholdt seg med sin buskap i «Ox- og Græs-fiel», og en «Welbeholden» mann i Kjerringfjell.

Ingen av disse betalte noe for de områdene de brukte, men dokumentet sier ikke noe om hvorvidt det hadde blitt satt i verk noen form for innkreving.

Ifølge Peter Schnitler var det 35 samefamilier i Rana i 1742, men tallene er usikre. 87 Det omtalte dokumentet fra 1759 med 16 menn i dette området representerte muligens om lag halvparten av samefamiliene her. Ettersom tre av dem som verken hadde bygsel eller betalte skatt, var såkalt velbeholdne, er det tydelig at de hadde betalingsevne, men ikke betalingsvilje, og man kan spørre: Hvorfor ville de ikke etterkomme de reglene om bygsling som lappskatteeieren hadde innført og forsøkt praktisert over lengre tid? Vi får naturligvis aldri vite hva som var samenes motiv for ikke å betale, men en forklaring kan være at bygselkontrakter og bygselavgifter var et fremmedelement i deres virkelighet, og at de oppfattet disse traktene som sine egne og slektens områder.

Axel Coldevin

I kapitlet om bumann og lapp i Rana bygdebok skriver Axel Coldevin:

Det er sannsynlig at allerede de første nordmenn som kom for å slå seg ned i Rana, møtte lappene her inne i fjorden. Lappenes historie er ellers dunkel. 88

Ennå i 1567 var det i Rana bare de stedene som var best egnet for jordbruk langs Ranfjorden, som var bebygd, i tillegg til noen få gårder ved utløpet av de store elvene, som Røssåga og Valla i Korgen og Øvre Gruben i Mo. 89 I løpet av 1700-tallet var det mange samer som slo seg ned i utkanten av bygda, som ved Virvatnet, Kallvatnet, Akersvatnet, Grunnvatnet, Kjennsvatnet og flere andre steder. Disse bygdelappene bodde i koter. Reindrifts­samene var for det meste svenske og holdt seg mye på østsiden av vannskillet, skriver Coldevin. En del av bygdelappene hadde små reinflokker, og de kunne også ha et lite gårdsbruk. 90

Bebyggelsen i Rana vokste utover 1600- og 1700-tallet, og det ble tatt opp gårdsbruk både langs fjorden og innover i landet. Folketellingen i 1801 viser at det da bodde folk blant annet ved Akersvatnet, Langtjønnlia, Grunnvatnet, Kvitsteindalen, Kalvatnet, Vakkermoen, Randalsvollen, Virvatnet og flere andre steder som siden er forlatt.

Det var mest lapper som bodde på disse plassene. 91

Axel Coldevin skriver følgende om forholdet mellom same og bumann:

Sikkert er det at da norske bønder begynte å rydde gårder oppover dalene i Rana, støtte de stadig vekk på lappene, og forholdet ble ofte fiendtlig. (...) Lappene så det slik at nordmennene tok fra dem bit for bit av deres land; de følte seg på vikende front, og deres omflakkende tilværelse gjorde at de sto halvt utenfor det norske rettssamfunn. 92

Brev fra lensmann Olsen 1873

Som allerede nevnt skrev lensmann Olsen et brev til Ole Tobias Olsen datert 28. mars 1873, der han også på generelt grunnlag forsvarer samenes rettig­heter i Rana. Han påpeker at samene må vike når det ryddes i allmenningen:

Saaledes kan jeg for Expl, nevne Pladser som blodt i min Tid, er taget fra Lapperne, paa saadan maade som antydet, d.er Stormdalen, Bredik, Randalen, Jordbekvold, Vardal, Kaldvatn, Lapsedet, Grundvatne, Kvitsteindal, Umbugten og Blakaadal, med fl: Steder. Disse Fjeldpladse er nu ved Matr: revirsjon Skyldsat underet, «Det uopryddede af Almindingen» For 4 a 5 Skylddaler. Coldevin betaler i Skat for dette Matr: N mellem 20 á 30 Spdlr, aarlig. 93

Høyesterettsdom fra 1862 – Vefsn

Bakgrunnen for denne høyesterettsdommen var at proprietær Frederik Holst hadde anmeldt samen Peder Pedersen (Per Persson) for at han hadde hogget friske bjørketrær på proprietærens utmarkseiendom i Vefsn og tatt never for å utbedre ei kote. Holst forlangte erstatning for dette, men samen betalte ikke. Peder Pedersen ble frifunnet av overretten, men Nordland amt bragte saken inn som straffesak for Høyesterett. I dommen fra 1862 står det at Peder Pedersen hadde erkjent de faktiske forhold, men

benegter at have været sig bevidst, at de indeholdt nogen Ulovlighed, da han kun har brugt den samme Fremgangsmaade, som han tidligere har seet sine Forældre og mange andre Lapper udøve, ...

Om samenes bruksrett fra gammelt av uttalte Høyesterett:

Allerede det historiske Forhold mellem Lapperne som de oprindelige Beboere at Landet og de indvandrede norske Eiendomsbesiddere tilsiger, at man maa opretholde og beskytte den Brugsret, som hine selv efter Okkupationen fra de Sistnævntes Side ere vedblevne at udøve over den tidligere herreløse Grund (uthevet her).

Her omtaler Høyesterett samenes bruksrett i Helgelandsallmenningen som en bruksrett over tidligere herreløs grunn. Vi vet ikke hva Høyesterett mener med «tidligere». Er det tiden før allmenningene i Rana og Vefsn kom over på private hender i 1750? Er det tiden før Irgens-skjøtet av 1666 da krongodset på Helgeland kom over på private hender? Er det før Harald Hårfagres tid da all ikke-okkupert jord var å betrakte som ingenmannsland? Eller er dette en prinsipiell oppfatning fra Høyesterett som egentlig ikke har noe med det aktuelle geografiske området å gjøre? Det er meget mulig at det sistnevnte er tilfellet, men hvis »tidligere» likevel betyr etter Harald Hårfagres tid, kan uttalelsen oppfattes slik at samenes utmarksområder generelt var å betrakte som herreløs grunn før norske bønder slo seg ned og dyrket opp deler av dem. Utmarksområdene i Vefsn, som rettssaken gjaldt, ble knapt tatt i bruk av »indvandrede norske Eiendomsbesiddere» før på 1600-tallet, og hvis Høyeste­retts uttalelse gjelder Vefsn-allmenningen, er det ikke urimelig å tolke dette slik at Høyesterett oppfattet disse fjell- og utmarksområdene i Vefsn som «herreløs Grund» inntil 1500–1600-tallet. Det er all grunn til å tro at dette også gjaldt Rana.

Høyesterett omtaler samenes manglende eiendomsrett slik:

Thi uagtet Lovgivningen aldri har villet anerkjende Lappernes Folk for eiendoms-berettiget til de Strækninger, det fra Alders Tid har benyttet som Græsgange m.V., har den dog stadig forudsat, at den for Lapperne aldeles nødvendige Omvankning med Reenhjorden ogsaa i Fremtiden vilde finde Sted, jfr. Tractat af 7/18 Oktober 1751 Cod.1 § 10. 94

Det interessante i dette sitatet fra dommen er at Høyesterett i 1862 satte ord på den tanken at man i prinsippet kunne ha anerkjent samene som eiendomsberettiget til de strekningene som de fra alders tid hadde benyttet til beite. «Lovgivningen» hadde ikke villet gjøre dette, uttaler Høyesterett. Man bør være klar over at i 1862 eksisterte det ingen annen lovgivning for samene og deres reindrift sør for Finnmark enn Lappecodisillen av 1751, som var et tillegg til grensetraktaten mellom Norge og Sverige. Ingen lovgivende myndighet hadde drøftet samenes rettigheter på de drøyt 100 årene som hadde gått siden 1751. Da felleslappe­loven kom i 1883, var interessekonflikten mellom reindriftssamene og et stadig ekspanderende jordbruk kommet så langt at det knapt var noen politisk grobunn for de tankene som Høyesterett antyder. I 1880 - årene og senere var hovedpoenget med lovgivningen å lage bestemmelser som gjorde det mulig for bønder og grunneiere å få utbetalt erstatning for den skaden som reindriften kunne påføre jordbruket, særlig seterbruk og utmarksslåtter. Det var ikke lovgiverens primære intensjon å forsøke å formalisere de rettighetene som samene måtte ha ervervet på grunnlag av alders tids bruk.

Disse to sitatene fra Høyesteretts dom i 1862 viser at Høyesterett hadde en oppfatning om at det fra gammelt av hadde eksistert en «herreløs Grund» som samene var alene om å benytte, og det kan se ut som Høyesterett var åpen for den tanken at samene i prinsippet kunne ha blitt tilkjent eiendomsrett til disse områdene basert på alders tids bruk.

Dokumenter fra Børgefjell 1950

En kjøpekontrakt datert 15. februar 1950, er av interesse ettersom man her finner begrepet «umatrikulert statseiendom». Ifølge kontrakten selger Skogforvalteren på Sør-Helgeland – på statens vegne – en eiendom på 285 dekar til Lars J. Eldsmo i Hattfjelldal. Et vilkår i kontrakten er: «Parsellen gis havnerett i statens tilbakeholdte del av Atterli statsskog, gnr. 18, bnr. 1, samt i Børgefjell umatrikulerte statseiendom for et tidsrom av 25 år» 95 (uthevet her). Det interessante ved dette er at man skiller mellom «statsskog» og «umatrikulert statseiendom», selv om begge deler formodentlig i sin tid ble betraktet som en del av Vefsn-allmenningen eller Vefsns rydninger som staten kjøpte år 1900.

Disse kildene er tatt med for å vise hvordan samenes rettigheter omtales til forskjellige tider. For øvrig henvises til «Helgelandsutredninga» for ytterligere gjennomgang av samenes bruk og bosetting på Helgeland.

6 Avsluttende bemerkninger

I denne utredningen er det stilt en rekke spørsmål, og det er gitt få svar fordi de fleste spørsmålene er av en slik karakter at det kreves en mer omfattende utredning å besvare dem. Det er likevel noen spørsmål som avslutningsvis skal kommenteres noe nærmere:

6.1 Kongens rettigheter i «Almindingerne udi Raanen og Vefsen ...»

En analyse av kongens rettigheter i disse allmenningene før salget i 1750 bør egentlig omfatte en grundig gjennomgang av både rettarboten av 1107 og Irgens-skjøtet av 1666. En slik gjennomgang faller utenfor dette arbeidet, men det er nevnt i punkt 3.4 at forskerne er uenige om det var bruksrett eller eiendomsrett til allmenningene som i rettarboten ble gitt til håløygene.

Hvis dette var overføring av eiendomsrett, var kongen ikke eier av de allmenningene som han i 1666 solgte til Irgens, og han hadde heller ingen allmenninger å selge til Petter Dass i 1750. Men både 1666-skjøtet og 1750-skjøtet er altomfattende i den betydningen at kongen selger alt, også skog- og fjellområder. 1666-skjøtet omfatter alt, både «fieldtzs, bierge, dahle och fiære», og 1750-skjøtet omfatter alt «fra Fjelds til Fjære» så vidt Helgelands Fogderie strekker seg. Og som allerede nevnt: Hvis kongen solgte alt han eide på Helgeland til Joachim Irgens i 1666, kunne han naturligvis ikke selge allmenningene »fra Fjelds til Fjære » til Petter Dass i 1750. Hvis man tar 1750-skjøtets formuleringer helt bokstavelig og bruker det som argument for at Petter Dass eide alle utmarksområdene helt inn til svenskegrensen, så må man ta 1666-skjøtets formuleringer like bokstavelig, og da faller grunnlaget for 1750-skjøtet bort. Høyesterett oppfatter formuleringer som «fra fjell til fjære» som datidens standardformuleringer som ikke kan tolkes som en konkret vurdering av uttrykkenes betydning i forbindelse med de enkelte salgene. Man bør derfor tolke allmenningsbegrepet slik det ble benyttet i datidens lovgivning (jf. punkt 2.8), og i den sammenhengen er de juridiske utredningene av Solnørdal, Schiefloe, Berger og Meinich Olsen av interesse.

I skjøtet av 1750 til Petter Dass står det at kongen «sælger, skjøder og afhender» allmenningene «udi Ranens og Vefsens Fjerdinger» med samme rett som «vi det nyt, brugt og besiddet haver ...». 96 Hvis vi analyserer den retten som kongen hadde, med utgangspunkt i hva Solnørdal, Schiefloe, Berger og Meinich Olsen har skrevet om norske allmenningsrett, kommer vi fram til følgende slutning:

Som tidligere beskrevet mente Solnørdal at allmenningene tilhørte bygda fordi bygda hadde brukt dem lenge før enekongedømmet ble etablert med Harald Hårfarge. Solnørdal og Schiefloe hevder at det ikke finnes noe bevis for at det i Harald Hårfagres tid ble gjort noen endringer i bygda sitt styre og stell med allmenningene. 97 Solnørdal viser til Frostatingsboka der det står at nye bosteder i allmenningen skulle bli «kongens bygslegods. Resten, det som framleis vart verande ålmenning, var før og vart framleis verande karls, d.v.s. bygdefolkets eige.». 98 Kongen kunne altså nedsette rydningsmenn og kreve avgift av dem, men ut over dette hadde han ikke noe med allmenningene å gjøre, hevder Schiefloe som mener å kunne påvise «at det alene er denne teoretiske overeiendomsrett og ingen annen som av kongemakten er gjort gjeldende til de norske almenninger». 99

I dette lå at kongen også hadde en beskatningsrett i henhold til gjeldende statsrettslige doktrine, og i det 17. og 18. århunderet solgte han også tiender og skatterettslige avgifter. Det var dermed i full overensstemmelse med denne skikken at også overeiendomsretten til allmenningene ble solgt, mener Schiefloe. 100

Hvis begrepet «Almindinger» i 1750-skjøtet betyr allmenninger i den betydningen av ordet som Solnørdal, Schiefloe og Berger har lagt til grunn, så kjøpte Petter Dass kun retten til «bygslegods» (nye rydningsgårder) i allmenningen samt retten til innkreve skatter som landskyld, leding, tiende, sagefald osv. Begrunnelsen er at det bare var disse rettighetene som kongen inntil 1750 hadde «nyt, brugt og besiddet». Det følger naturligvis av denne tolkningen at det i praksis var skatterettigheter og retten til rydningene som gikk videre til Petter Dass" rettsetterfølgere, deriblant Jacob Coldevin. Når staten i dag eier betydelig større områder i Rana enn rydningsgårdene og de umatrikulerte plassene, er det rimelig å anta at dette kan begrunnes med at det ingen andre eier, det eier staten. Men som vist i kapittel 3 er det blant rettsvitere ingen enighet om at dette er et riktig rettsprinsipp i norske utmarksområder.

Meinich Olsen definerer begrepet allmenning slik:

Ved almenning forstaar jeg en strækning, hvor et eller flere bygdelag i kraft av loven har bruksret.

Han mener at kongen også fra gammelt av kunne være eier av allmenninger, men kongens eiendomsrett var begrenset i den betydningen at det alltid måtte tas hensyn til bygdelagets lovbestemte allmenningsrettigheter. 101 Kongen hadde kun en «forbeholden» eiendomsrett til allmenningene. Hvis vi tar utgangspunkt i at begrepet «Almindinger» i 1750-skjøtet betyr allmenninger i henhold til Meinich Olsens definisjon, så ville allmenninger «udi Ranens og Vefsens Fjerdinger» være strekninger som et eller flere bygdelag i kraft av loven hadde bruksrett til. Hvis bygdelag i Vefsn og Rana ikke hadde bruksrett eller benyttet hele det området som omtales i 1750-skjøtet, så var ikke alt dette allmenninger ifølge definisjonen. Og i de områdene som var allmenninger i henhold til Meinich Olsens definisjon, hadde bygdelagene i behold sine lovbestemte allmenningsrettigheter, også etter at kongen hadde avhendet Vefsn- og Rana-allmenningen til Petter Dass, og hans rettsetterfølgere kunne heller ikke selge allmenningen videre med større rettigheter enn Petter Dass hadde hatt. På denne bakgrunnen synes det uklart hvorfor praktisk talt ingen bygdelag på Helgeland synes å ha i behold gamle bruksrettigheter i de av 1750-skjøtets allmenningsstrekninger som nå eies av staten.

6.2 Omfattet skjøtet av 1750 hele det samiske bruksområdet på Helgeland?

Som omtalt omfattet Coldevins salg til staten i 1888 til sammen om lag 1.200 hektar innmark, 13.800 hektar produktiv skog og 2.150 hektar uproduktiv skog, altså til sammen nærmere 16.000 hektar eller 160 kvadratkilometer skogsmark i tillegg til innmark. Innmarka ble etter hvert solgt til leilendingene. I tillegg kom gårdene i Plurdalen, ved Langvatnet, vest for Ramnfjorden og ved Umbukta, og i denne utredningens punkt 2.5 er summen av de arealene som staten kjøpte av Coldevin, stipulert til 700 km2. Poenget i denne sammenhengen er imidlertid at staten i regi av Statskog i dag eier 3.400 kvadratkilometer skogsmark og annen utmark både over og under skoggrensen i Rana kommune. Hvis de oppgitte tallene er riktige, er dagens statseiendom i Rana kommune om lag fem–seks ganger større enn den eiendommen som Jacob Coldevin ifølge stortingsproposisjon 28/1888 solgte til staten.

Av fortegnelsen over «Indmark» og «Skovmark» fremgår det at kun 12 prosent av «Jacob Coldevins Eiendomme i Mo i Nordre Helgeland» var uproduktiv skog. Resten var dyrket mark og produktiv skog, og det kan tyde på at salgsobjektet ikke var allmenning i vid betydning, men rydninger og tilhørende skog. Når statens eiendom i Rana etter all sannsynlighet er mye større enn Coldevin-godset var i sin tid, så må forklaringen på dette være at staten i dag eier store områder både langs svenskegrensen og opp mot Saltfjellet som består av fjell, vatn og uproduktive skogsområder som formodentlig ikke var en del av Coldevin-godset, i alle fall hvis vi legger til grunn skjøtene 1767, 1787 og 1836. Her nevnes ingen allmenninger, heller ikke «Det uopryddede af Almendingen». Ut fra dette resonnementet kan ikke store områder med uproduktiv skog og områdene over skoggrensen ha vært medregnet i de jordegodsene som proprietærene på Helgeland hadde hånd om opp gjennom 1700- og 1800-tallet. Det kan igjen tolkes slik at store deler av samenes bruksområder lå utenfor proprietærgodsene.

6.3 Samenes rettigheter i utmark og allmenning

Hvis systematisk bruk gir rådighetsrett (for å bruke Schieflos uttrykk) over allmenningen, må dette også gjelde samenes bruk både i og utenfor allmenninger, med den følge at samene på Helgeland – gjennom flere hundre års bruk – må ha ervervet rådighetsrett i sine bruksområder. Et eksempel på dette er Graans jordebok fra 1670 der flere samer «besitter» områder ved blant annet Røssvatnet. Er disse samene eller deres etterkommere blitt fratatt rettigheter som de hadde i 1670? Med hvilken hjemmel er eventuelt slike rettigheter blitt fjernet?

Det er ingen tvil om at samene har benyttet fjell- og utmarksområder på hele Helgeland i hundre­vis av år, og hvis man legger det prinsippet til grunn at systematisk bruk over lengre tid gir rådighetsrett, må dette også gjelde samene og deres bruk. Hvis bøndenes bruk av allmenningen gav bygdelaget en sterkere rett enn kongen i allmenningen, bør en logisk slutning av dette bli at samenes bruk fra gammelt av gav deres siida en sterkere rett enn kongen i fjell- og utmarksområdene på Helgeland.

Hvis vi legger Meinich Olsens analyser av allmenningsretten til grunn, hadde kongen eiendomsrett i allmenningene, men bygdelagene hadde bruksrett i kraft av loven. Kongen eide rydningene i allmenningene, og han kunne selge rydningene. Men eide han fjell, mark, myrer og vatn utenfor disse rydningene? Eide kongen «lappe­strækningene»? Og hvis kongen eide «lappe­strækningene», blir neste spørsmål om ikke samene ved systematisk bruk over lang tid ervervet de samme bruksrettighetene i «lappestrækningene» som bygdelagene ervervet i allmenningene.

Uansett om vi legger analysene fra Solnørdal, Schiefloe, Berger eller Meinich Olsen til grunn, så blir en logisk slutning at samenes bruk over tid har dannet grunnlag for rådighetsrett eller bruksrett. Det er all grunn til å anta at samene har ervervet en slik rådighetsrett i utmarksområdene i Rana, samtidig som det er uklart hvilken hjemmel som ligger til grunn for at Staten i dag eier arealer som langt overstiger det som trolig ble kjøpt av Jacob Coldevin i 1888.

Litteratur

• Berger, B.: Til almenningsretten. Tidsskrift for rettsvitenskap 1956 , s. 102–127. Universitetsforlaget, Oslo 1956

• Berger, B.: Synspunkter i almenningslæren. Tidsskrift for rettsvitenskap 1959 , s. 290–307.Universitetsforlaget, Oslo 1959

• Bjerkli, B.: Samisk befolkning, bruk av naturen og rettighetsforhold i Nord-Troms. Utredning for Samerettsutvalget II. 2007

• Bjørkvik, E.: Nord Rana-feltet. Utredning for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms . Statsarkivet i Trondheim. Datert 08.08.1996.

• Coldevin, A.: Hemnes og Mo prestegjeld til 1850. I: Rana bygdebok. Utgitt av Mo Sparebank. Mo i Rana 1964

• Hansen, L. I.: Rett til land og vann i Nordland og Troms. Foredrag 1987. Utrykt manus.

• Hansen, L. I. og Olsen, B.: Samenes historie fram til 1750. Cappelen Akademisk Forlag. 2004

• Ildgruben, K.: Lapper, lappelensmenn og bygselområder i Rana i tiden 1800–1910. I: Årbok for Rana 1971. Rana historielag

• Olsen, K. M.: Norsk Almenningsret. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1928

• Olsen, O. T.: Om den haalogalandske Almindingsretslige Stilling. I: Bodø Tidende. 10.4.1888, 13.4.1888 og 17.4.1888

• Paulsen, S.: «Kjæm lappen i marka igjæn, så sjut han.» I: Årbok for Rana 2006 . Rana historielag

• Qvigstad, J. og Wiklund, K. B.: Dokumenter angaaende flytlapperne. Renbeitekommissionen af 1907. Kristiania 1909

• Qvigstad, J. og Wiklund, K. B.: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller1742–1745. Bind II. Oslo 1929

• Robberstad, K.: Kløyvd eigedomsrett. I: Lov og rett 1964 , s. 162–166

• Schiefloe, Asm.: Hovedlinjer i norsk almenningsrett. Johan Grundt Tanum. Oslo 1955

• Solnørdal, O.: Den trøndske ålmenningsretten i gamalnorsk tid. Nasjonaltrykkereiet. Oslo 1933

• Solnørdal, O.: Rettleiing i almenningslæren. A/S Bøndenes Forlag. 1958

• Taranger, A.: Fremstilling af de Haalogalandske almenningers retslige stilling. af assistent i rigsarkivet A. Taranger, dat. 23. april 1892. Bilag 91 i Nordlands amtsformandskaps forhandlinger for året 1892 , s. 245.

• Vorren, Ø.: Reindrift og nomadisme i Helgeland. I: Tromsø Museums Skrifter XXI , 1 og 2. Novus Forlag. 1986

• Ørebech, P.: Hvem eier fisket i de hålogalandske ytre allmenninger? I: Lov og Rett , vol. 45, 6. 2006

Offentlige utredninger

• Lappekommissionen av 1982: Indberetning fra den ved kongelig Resolution af 6te August 1892 til undersøgelse av Lappeforholdene i Nordlands Amt anordnede Kommission.

• Norsk Retstidende 1991 s. 1311 (Beiarn øst og Skjerstadfeltet)

• Norsk Retstidende 1986 s. 1122 (Stormheimfeltet)

• NOU 1977: 16 Stormheimfeltet

• NOU 1984: 18 Om samenes rettstilling

• Sth.Prp.No.28 (1888) Ang. Indkjøb af Jakob Coldevins Eiendomme i Mo herred, Nordre Helgelands Fogderi.

• Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms: Nord-Rana allmenning. Dom avsagt 1.juli 1997