Del 4
Samisk befolkning, bruk av naturen og ­rettighetsforhold på Helgeland

Anne Severinsen

1 Innledning

Målet med dette arbeidet er å foreta en litteraturgjennomgang knyttet til samenes befolknings­historie, deres rettigheter og bruk av naturressursene på Helgeland.

Oppgaven deles to:

1. gi en kortfattet oversikt over den forskningen som er utført i dette området, og som er relevant for problemstillingene

2. peke på «blanke felt», altså områder hvor det til nå ikke er gjort noen forskningsinnsats, men hvor ny forskning kan bidra til å gi et mer nyansert bilde av hvordan samene har brukt Helgeland

Litteraturgjennomgangen tar utgangspunkt i publiserte arbeider . Det omfatter i prinsippet alt fra doktorgradsavhandlinger til mindre artikler i bygdebøker. Bare den litteraturen som er relevant i forhold til problemstillingene i hvert enkelt kapittel, er tatt med. Artikler som handler om for eksempel samemisjon, skolevesen, organisasjonsarbeid, religion, musikk, sagn, eventyr og lignende, er ikke vurdert. Det samme gjelder upubliserte hovedfagsoppgaver. Kilder av typen Lappekodisillen, Schnitlers grense-eksaminasjonsprotokoller, Lappe­kommissionen, domsavsigelser og utredninger fra Reindriftsforvaltningen, Landbruksdepartementet eller andre offentlige instanser blir betraktet som primærkilder som heller ikke er gjennomgått. Det samme gjelder Jens Bulls vitneforklaringer fra 1911 som inneholder en god del opplysninger om enkeltpersoner, flyttemønster og bygselkontrakter basert på muntlige avhør. Noen av disse primærkildene er sitert i litteratur som omtales, og i enkelte tilfeller har det vært hensiktsmessig å gjenta sitater direkte fra primærkilden, men det foretas ingen fullstendig gjennomgang av primærkilden som sådan.

Geografisk sett omfatter denne gjennomgangen litteratur som gjelder samiske forhold fra Trøndelagsgrensen i sør til og med Rana og Rødøy i nord. Noen få svenske bøker er tatt med fordi de omhandler skatteproblematikken, men generelt sett er ikke svensk litteratur gjennomgått, til tross for at det alltid har vært nær kontakt mellom samer på Helgeland og i Västerbotten.

Tidsavgrensingen går fra steinalderen og fram til vår tid, med hovedvekt på perioden etter 1500-tallet. Om det var samer eller andre som bodde på Helgeland i steinalderen, er det ingen som vet, men i den grad steinalderbosetting knyttes til samisk bosetting, blir denne forskningen omtalt. Generelt blir den arkeologiske forskningen tatt med, selv om det er vanskelig å knytte den til etnisitet.

Ettersom bygslingssystemet er ganske spesielt for Helgeland, har det vært naturlig å gi en relativt brei omtale av dette. Finneodel er derimot et ukjent begrep på Helgeland.

Begrepet «same» brukes her om både nomadiserende samer og bofaste samer. I eldre litteratur omtales de både som «finner» og «lapper». Selv om samene også naturligvis er nordmenn, blir begrepet «nordmann» eller «norrøn befolkning» her benyttet om den bofaste bonde- eller fiskerbefolkningen som ikke er samer.

Det har generelt vært en utfordring å forsøke å gi leseren en viss oversikt over kunnskapsstatus uten å lage for lange og omstendelige referater fra den litteraturen som finnes. Mye av den kunn­skapen vi har om befolkningshistorie og rettshistoriske forhold før 1900, er spredt over mange mindre artikler, slik at det har vært nødvendig å plukke opplysninger fra mange av disse for å forsøke å gi et inntrykk av hva forskere og andre mener å vite om disse forholdene. I tillegg finnes noen få, mer omfattende studier der Helgeland er en del av et større geografisk område. Dette «lappeteppet» kan virke noe forvirrende, men i mangel av andre sammenhengende forskningsarbeider spesifikt rettet mot samene på Helgeland, må vi også forholde oss til mindre artikler, i alle fall for perioden før 1900. For perioden etter 1900 finnes det større forskningsarbeider.

2 Befolkningshistorie

2.1 Tiden fram til ca. 1500

Vi har lite litteratur som omhandler samene på Helge­land i tida før 1500.

I Helgelands Historie I og II står flere artikler som til sammen gir en grei oversikt over kunnskapsstatusen inntil 1500: Lars Stenviks artikkel (Stenvik 1985: 265–278) og artiklene skrevet av Kjell Jacobsen, Knut Bergland og Inger Storli (Berglund 1994: 141–150, 181–215, 205–215 ) gir god oversikt over forskningsstatus for perioden fram til ca. 1700 e.Kr. I Samenes historie fram til 1750 (2004) gir Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen en oppdatert oversikt over det sørsamiske området under ett.

Et annet omfattende vitenskapelig arbeid er Fredrik Gaustads arkeologiske undersøkelser fra årene 1960–1969 i fjellområdene i Rana og Hemnes. I tillegg til Gaustads publikasjoner har Tora Hultgren og Lena Holm skrevet doktorgradsavhandlinger der Gaustads materiale er benyttet. Dessuten har Arna Haga skrevet en hovedfagsoppgave basert på det samme arkeologiske materialet.

Det vil her ikke bli gitt noen oppsummering av disse store publikasjonene, men relevante hovedpunkt nevnes for å gi en viss oversikt over hva forskerne vet og hva de ikke vet.

2.1.1 Dokumentert tilstedeværelse av samer

Det finnes to ulike hypoteser når det gjelder samene på Helgeland i eldre tider:

1. Samene har vært her så lenge det har vært mulig å livnære seg i disse områdene. Det er gjort funn etter en steinbrukende folkegruppe i Vefsn- og Rana-vassdragene, og disse funnene skiller seg ut fra steinalderfunn som er gjort på Helgelandskysten.

2. Samene har vandret sørover fra et nordlig kjerneområde. Basis for denne hypotesen er arkeologisk materiale og det samiske språket som har tatt opp i seg norrøne former som for lengst er gått tapt i de skandinaviske språkene i dag. Så langt sør som til Namdalen er det påvist lånord, og noen av disse lånordene gikk ut av det norrøne språket i tida etter ca. 500 år e.Kr. Dette forteller at samene har hatt kontakt med den norrøne befolkningen sørover til Namdalen i de første hundreårene etter Kristi fødsel. (Stenvik 1985: 267–277)

Det finnes en del arkeologisk materiale som kan knyttes til samisk bosetting, og en del materiale som ikke er entydig når det gjelder etnisitet. Ovale «stallo-tomter» fra 900–1100-tallet har trolig vært knyttet til aktivitet som reinsdyrjakt eller reindrift. Den svenske forskeren Rolf Kjellstrøm mener disse tomtene er rester etter bygninger som nordmenn har brukt under jakt eller skatteoppkreving blant samene. (Stenvik 1985: 272) Inger Storli mener at stallo-boplassene kan ha tilhørt samer som for over 1000 år siden hadde gått over til tamreindrift. Hun begrunner dette blant annet med at stallo-tomtene hovedsakelig finnes i høyfjellsområdet mellom Norge og Sverige, fra Torneträsk i nord til Jämtland i sør, altså i et tradisjonelt samisk bosettingsområde. (Storli 1994: 205–207) Storli nevner imidlertid ingen stallo-tomter på Helgeland, slik at dette arkeologiske materialet ikke er direkte relevant for vårt område.

Fredrik Gaustads arkeologiske undersøkelser i fjellområdene i Rana og Hemnes har avdekket et betydelig arkeologisk materiale fra tidsrommet ca. 5000 f.Kr. til 1000 e.Kr.

Han påviste en rekke boplasser langs fjellvannene, bl.a. Gressvatnet, Store Akersvatn, Fisklausvatnet, Grunnvatnet, Kalvatnet, Kjennsvatnet og Store Målvatn. Mesteparten av funnene var boplassmateriale av steinalderkarakter, altså først og fremst pilspisser og skrapere og en mengde avslag av kvarts og kvartsitt, med innslag av flint og skifer. Særlig langs Akersvatnet og Grunnvatnet fantes også mange samiske kulturminner som koietufter og melkekjellere. Gaustad hadde planer om å undersøke et par dyregraver og to koietufter, men dette ble aldri gjort. En mangler altså et eventuelt bindeledd mellom steinaldermaterialet og arkeologisk materiale med klar samisk tilhørighet. Etter funn av en bronsespenne ved Akersvatnet i 1963, skriver Fredrik Gaustad i rapporten:

... Det er derfor grunn til å tro at bronsespennen har vært brakt til stedet av de folk som ellers har etterlatt seg spor av steinalder- preget redskapsforråd. De var neppe nordboer, men muligens...samenes forfedre. (Haga 1997: 70)

Arna Haga oppsummerer Gaustads arbeid slik:

Det er tydelig at Gaustad mente at der var en sammenheng mellom det store antall samiske kulturminner i området og de yngste av de åpne boplassene med steinalderpreg. (Haga 1997: 71)

Gaustad mente man burde gå i gang med planmessige undersøkelser av alle kulturminnene i området og kanskje derved få svar på spørsmålet om «samenes innvandring». (Haga 1997: 65–70, jf. Haga 1998: 42) Dette er ikke blitt gjort.

Dag Brygfjeld skriver i boka Bessedør om en rekke «køter» i Bessedørdalen som går nordover fra Røssvatnet mot Okstindan. Han forteller også at ildsteder kom til syne da vatnet begynte å vaske ut innmarka etter oppdemminga av Røssvatnet. I et tilfelle ble det funnet steinheller som var plassert i ei ringform. (Brygfjeld: 24 og 28) Så vidt en vet er ikke noe av dette nærmere vitenskapelig undersøkt.

Det er registrert samiske offerplasser i Hattfjelldal og i Børgefjellet. I et skattefunn fra Vårenge i Rødøy er det funnet to halsringer og en fingerring av sølv under ei steinhelle. Fingerringen ser ut til å tilhøre en type gjenstander som er funnet i samiske offerplasser. (Haga 1997: 65–70) (Stenvik 1985: 270–271)

Det er registrert to typer jaktanlegg for villrein på Børjeneset mellom fjordene Storbørja og Lissbørja innerst i Velfjorden. Artikkelforfatteren, Kjell Nicolaisen, mener at det mest sannsynlig er samiske jaktanlegg. Noe lengre sør ligger to steinalderboplasser og to bogasteller. Etter hva en forstår er ikke noen av disse fornminnene undersøkt av arkeologer. (Nicolaisen 2001: 125)

En runebommehammer som ble funnet på en gård i Sør-Sjona (Rana) i 1915, kan være så gammel som 1000 år. Det er også funnet ei runebomme i Lomsdalen i Brønnøy, men den er adskillig yngre. Ut over dette er det ikke utført noen systematisk registrering av samiske kulturminner som gjør det mulig å foreta en samlet vurdering av fornminnene på hele Helgeland i relasjon til etnisitet

Det finnes få samtidige skriftlige kilder om eldre samisk bosetting på Helgeland. I Eigil Skallagrimssons saga fortelles om høvdingen Torolv Kveldufsson på Sandnes (utenfor Sandnessjøen) som tok skatt av finnene og handlet med dem på 800-tallet. Dette er en av de eldste beretningene om samer på Helgeland, men den ble ikke nedskrevet før på 1200-tallet. I Olav den helliges saga fortelles det at Hårek på Tjøtta innkrevde skatt av samene og handlet med dem på 1000-tallet. På slutten av 1100-tallet var det kong Sverres sysselmann som innkrevde finneskatten. (Stenvik 1985: 265) I et dikt av Eivind Skaldaspille som bodde på Alsten på 900-tallet, omtales «finner» som hadde geiter, og som dermed sannsynligvis var «bufinner». (Bergsland, 1994: 202) Flere uavhengige kilder gir altså indikasjoner på samisk bosetting og ressursutnytting på Helgeland omkring år 1000. Ressursutnyttelsen har ifølge Stenvik vært knyttet til fjellområdene, men han mener at samene også har trukket ned mot kysten for å utnytte ressursene i sjøen, og for å handle med den norrøne befolkningen.

Når det gjelder sikre spor etter samer på Helgeland før år 1000, synes forskerne å være noe usikre på hvordan kilder som fangstgroper skal tolkes. Det er registrert fangstgraver i Hemnes, Hattfjelldal og Grane, men knapt noen registreringer i Vefsn. Lars Stenvik mener det er vanskelig å knytte fangstgropene til en bestemt folkegruppe. Denne fangst­metoden var også vanlig blant den norrøne befolkningen, og fangsten var regulert i middel­alderens lovverk. (Stenvik 1985: 277) Det er gjort en datering av fangstgravanlegget på Tromoan ved Trofors i Grane, og den viser at anlegget var i bruk til år 800 e.Kr. Ellers er disse fangstgravene en type fornminner som kan være anlagt så tidlig som i yngre steinalder. Kjell Jacobsen mener at anlegget på Tromoan er laget og benyttet av en samisk fangstbefolkning. (Jacobsen 1994: 149–150) Arne B. Johansen advarer mot å knytte fangstgropene på Tromoan til etnisistet:

En god fangstmåte som gropfangst spredte seg tvers over alle språkgrenser, levemåter og klesvaner. Det er derfor like meningsløst å si at fangstsystemet på Tromoan var samisk som å si at det å bruke flint var norsk. (Johansen 1993: 31)

Vi kan altså konstatere at forskerne er uenige om hvorvidt fornminner som fangstgroper kan knyttes til etnisitet.

I Lurøyboka for 2002/2003 er samene viet et forholdsvis stort kapittel. Her fortelles det at «finner» i Lurøyområdet første gang omtales i forbindelse med en storgård fra før svartedauden, en gård som er nevnt i Aslak Bolts jordebok fra 1430. Ifølge skattelister utgjorde den samiske befolkningen åtte familier i Rødøy i 1567. (Bang 2003: 166)

2.1.2 Andre folk

I eldre steinalder var kystlinjen på fastlandet preget av bratte fjell som gikk rett ned i sjøen, og Kurt Alteskjær mener derfor at det her har vært vanskelig å opprettholde livet med reinen som viktigste matressurs. Han mener at reinen ikke har forsert havområdene utover til for eksempel Vega, der man har funnet de første sporene etter mennesker på Helgeland. Her går bosettingen tilbake til eldre steinalder, og ressursene i og ved sjøen har gitt livsgrunnlaget. (Alteskjær 1985: 51)

Povl Simonsen 1 beskriver en utgravning på Tjong i Rødøy kommune, der det er avdekket en steinalderboplass fra ca. 7000 f.Kr. Ifølge Simonsen er dette Nord-Helgelands eldste boplass. Utgravning av ildstedet viser at det har vært brukt og fornyet adskillige ganger, og Simonsen antyder at denne boplassen har vært benyttet av et jegerfolk som har jaktet på rein som har hatt trekkrute forbi. Etnisitet sies det ikke noe om. (Simonsen 1998/99: 96–97)

Fram til 1550 bodde den norrøne befolkningen for det meste langs kysten og inne i fjordarmene. Det er funnet spor etter jordbruksaktivitet som går tilbake til yngre steinalder (ca. 2500–1500 f.Kr.) på Helgelandskysten, bl.a. ved de ytre delene av Vefsnfjorden og Ranfjorden. Også fra fjordbygdene i Vefsn og Rana er det gjort funn som direkte eller indirekte viser til tidlig jordbruksaktivitet. (Jacobsen 1994: 151) På Helgeland ble det etablert høvdingesete på Torget (ved Brønnøysund), på Tjøtta, på Sandnes (ved Sandnessjøen), på Dønna, i Lurøy og i Øysund i Meløy i yngre jernalder. (Hansen og Olsen 2004: 59) Fra og med romersk jernalder (0–400 e.Kr.) har det i bygdene omkring Vefsnfjorden og Ranfjorden eksistert bosetting som i vesentlig grad var basert på fedrift og åkerbruk. (Jf. Hansen og Olsen 2004: 56)

Utover 1300-tallet foregikk det en gradvis utvidelse av denne gårdsbosettingen inntil den nådde sin største utstrekning omkring 1350. Det var da ingen gårder i det området som i dag dekkes av kommunene Grane og Hattfjelldal. Også i Hemnes og Rana var gårdene i høgmiddelalderen anlagt i hovedsak langs fjorden, med noen få unntak. (Jacobsen 1994: 152, 153 og 162)

Bjarne Svare har forsøkt å lage kart over gårdsbosettingen i Vefsn før svartedauden (1349), og det viser et trettitalls gårder som i all hovedsak lå langs fjorden, rundt Fustvatnet og langs elva Vefsna oppover til Forsjorda. (Svare 1974: 54) Forsjorda var den øverste gården i daværende Vefsn så seint som i 1567. (Bergsland 1988: 91)

Svartedauden herjet også i de indre fjordbygdene på Helgeland. Kjell Jacobsen mener at virkningen av svartedauden i disse områdene var verre enn landsgjennomsnittet, altså at over 50 prosent av befolkningen døde. Jacobsen mener videre at det i verste fall bare var om lag 15 bebodde gårder igjen i henholdsvis Vefsn- og Ranabygdene i ødetida fra pesten hadde gitt seg til gjenryddinga begynte igjen på 1500-tallet. (Jacobsen 1994: 169, 170, 171) Hvordan svartedauden eventuelt rammet den samiske befolkningen på Helgeland, er ikke beskrevet i publiserte studier. Vi vet heller ikke noe om hvordan svartedauden påvirket relasjonen mellom samer og norrøn befolkning i dette området når det gjelder bruken av naturressursene.

2.1.3 Relasjoner mellom forskjellige folkegrupper

I utgangspunktet må det sies at vi ikke vet mye om forholdet mellom samer og bumenn i middelalderen og fram til 1500-tallet. Kjell Jacobsen, som i en mannsalder har arbeidet med gårdshistorie i Vefsndistriktet, formulerer dette problemet slik:

Om våre opplysninger om den norrøne mellomalderen på indre Helgeland er sparsomme, er vi enda mer uvitende når det gjelder den samiske. Og videre, hvordan var forholdet mellom de to gruppene, samspillet, motsetningene? På disse områda foreligger det nok foreløpig langt flere spørsmål enn svar. (Jacobsen 1994: 142–143)

Selv om kildene er spartanske og tilsvarende lite omtalt i litteraturen, vil en forsøke å presentere noe av det som er skrevet ut fra følgende stikkord, som her behandles under ett:

1. handel

2. administrasjon/skatt

3. konkurranse om ressurser

Med henvisning til Knut Odner (1983) og Audhild Skanke (1986) skriver Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen om handelssamkvemet mellom samer og norrøne høvdinger:

Samene kunne levere pelsverk av høy kvalitet til høvdingene, som på sin side kontrollerte handelsrutene videre og kunne eksportere pelsverket til markeder på kontinentet og i England. Pelsverket gav dem med andre ord en kjærkommen «utenriksvaluta» som de kunne bytte til seg utenlandske statusvarer for – varer som var påkrevd for at de skulle kunne opprettholde sin sosiale status. (Hansen og Olsen 2004: 65)

Som allerede nevnt forteller skriftlige kilder at Torolv Kveldulfsson på 800-tallet tok skatt av samene og førte med seg mange handelsvarer som han solgte til dem. Han hadde med seg nær hundre mann og fór over et vidt område som ble betraktet som «Finnmarka». Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen beskriver dette som «...en handels- og skatteinnkrevingsferd opp i innlandet øst for Vefsn/Ranatraktene».

Ifølge sagaen gikk alt fredelig for seg, men Hansen og Olsen mener at det store mannskapet som Torolv Kveldulfsson hadde med seg

kan tas til inntekt for at militær overlegenhet ble brukt til å undertrykke samene (til tross for betoningen av fred og vennskap). (Hansen og Olsen 2004: 61)

Kjell Jacobsen beskriver dette forholdet slik:

Samene var skatteobjekt for håløyghøvdingene som dermed markerte en form for overhøghet over dem så langt deres innflytelse rakk, og de var handelspartnere. (Jacobsen 1994: 145)

Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen påpeker at sagaen omtaler samene med respekt og legger vekt på samarbeidet mellom samer og norrøne stormenn. De mener derfor at det er grunn til å anta at forholdet mellom samene og de norrøne jernaldersamfunnene var mer symbiotisk og mer preget av samarbeid enn tidligere antatt. (Hansen og Olsen 2004: 62 og 64)

I og med rikssamlinga ble både pelshandelen og skatteinnkrevinga rikskongens rettighet. Ei kongelig rettarbot fra 1111–1115 slo fast at all handel med pelsvarer var en kongelig rettighet nord for Vennesund (Umeyiarsund), dvs. hele Hålogaland. Pelshandelen mistet sin betydning for rikskongen og hans menn i Nord-Norge ut gjennom middelalderen, men finneskatten finner vi igjen i skatteregnskap fra ca. 1610–1620 med navngitte samer fra Bindal, Vefsn og Rana. (Jacobsen 1994: 146)

Før 1500-tallet levde samene i hovedsak av jakt og fiske, og det er rimelig å anta at de har brukt i alle fall noen av de fangstanleggene som er registrert på indre Helgeland. Spørsmålet er om også den norrøne befolkningen kan ha brukt disse? De registrerte fangstanleggene for elg og villrein kan som nevnt ha vært i bruk så tidlig som i yngre steinalder, og ettersom etnisiteten tilknyttet denne typen fornminner, er uklar, kan en rent teoretisk ikke se bort fra at norrøne fangstfolk også har benyttet slike anlegg på indre Helgeland, eventuelt i konkurranse med samer. Det er imidlertid vanskelig å ha noen oppfatning om når en slik eventuell konkurranse om viltressursene kan ha opphørt, før flere av disse fangstanleggene er datert. Per i dag vet vi altså bare at ett av anleggene var i bruk inntil år 800 e.Kr. Hvis Kjell Jacobsens hypotese om at dette er samiske fangstanlegg, er riktig, og det ikke finnes andre «norrøne» anlegg på indre Helgeland fra samme tidsperiode, har det trolig vært liten eller ingen konkurranse mellom den samiske og den norrøne befolkningen om naturressursene på indre Helgeland i vikingtid og middelalder. Befolkningen i området ble kanskje mer enn halvert etter svartedauden, og det ble dermed også færre å dele viltressursene på. Det er derfor lite sannsynlig at det i perioden 1350–1550 skulle være noe merkbart konkurranseforhold mellom samer og norrøn befolkning i dette området, men det må presiseres at denne tankerekka bygger på usikre antakelser.

I sum kan man si at den norrøne fjordbefolkningen og samene hadde et gjensidig utbytte av hverandre gjennom handel. Man kan undres over hvorfor samene aksepterte den norrøne høvdingens krav om innbetaling av skatt, som kan oppfattes som en form for underkastelse. Var det fordi en skattebetalende same ble betraktet som likeverdig med en skattebetalende bonde, slik at det å betale skatt var et uttrykk for likeverdighet? Var det fordi en skattebetalende same kunne påregne høvdingens beskyttelse? (Jf. Hansen og Olsen 2004: 66) Eller var det fordi høvdingene benyttet en eller annen form for tvang ved skatteinnkrevingen? Om Torolv Kveldufsson sier sagaen at «stundum sette han støkk i dei», hva nå enn det kan bety. I og med at høvdingene hadde praktisert og fått aksept for skatteinnkreving, var det naturligvis relativt enkelt for rikskongen å overta skatteinnkrevingen blant samene. Hansen og Olsen viser til det latinske verket Historia Norvegia fra midten av 1100-tallet, der det hevdes at samene som var bosatt i nærheten av det norrøne bosetningsområdet, var pliktige til å yte «tributt». Dette indikerer at det var snakk om påtvungne ytelser knyttet til ujevne maktforhold, altså at det ikke var snakk om at samene frivillig hadde gått med på disse ytelsene gjennom egne beslutninger. (Hansen og Olsen 2004: 153)

2.1.4 Vurdering av kunnskapsstatus

Vi har begrenset kunnskap om den demografiske utviklingen og bosettingsmønsteret for samene på Helgeland i tidsperioden før 1500. Det som er publisert, er i hovedsak oversiktsartikler, som har høy grad av pålitelighet, men som i begrenset grad omhandler samene på Helgeland spesifikt . Det generelle problemet for denne perioden er at det ikke er utført arkeologiske og kulturhistoriske registreringer for hele det samiske bruksområdet på Helgeland. Det arkeologiske kildematerialet som finnes, i første rekke Gaustads registreringer i Rana på 1960-tallet og registreringen av fangstanlegg i Grane, gir uklar markering på etnisitet. Gaustads forslag om å undersøke typiske samiske fornminner, som koietomter, i de områder der steinalderfunn er gjort, er det – så vidt vites – ikke blitt gjort noe med.

Det er en viss diskusjon om hvem som har benyttet de såkalte stallo-tomtene. Noen mener de er benyttet av ikke-samer som har drevet med jakt eller skatteoppkreving blant samene. Andre har lansert den teorien at disse boplassene kan ha tilhørt samer som gikk over til tamreindrift allerede omkring år 1000. Hvis vi ser bort fra stallo-tomtene, har det ikke lykkes å finne i litteraturen hvor gammelt det eldste fornminnet er som man med sikkerhet kan knytte til samisk bruk på Helgeland.

Det skriftlige kildematerialet angående samene før 1500-tallet er spartansk, og langt på vei ikke-eksisterende i perioden før år 800. Heller ikke fra middelalderen er det publisert skriftlig kildemateriale som kan gi et entydig bilde av demografisk utvikling og bosettingsmønster for den samiske befolkningen. De få skriftlige kildene som finnes, er imidlertid analysert av flere forskere, bl.a. Knut Bergsland.

I og med Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens nylig utgitte bok om samene før 1750, har vi fått en god oversikt over relasjonen mellom samer og norrøn befolkning i jernalder og tidlig middelalder, der også Helgeland blir omtalt. Det er lite sannsynlig at et nytt forskningsprosjekt for Helgeland skal kunne frambringe nye kilder som i vesentlig grad vil rokke ved hovedkonklusjonene i den framstillingen som her er gitt. Det bør likevel påpekes at

• vi ikke har kunnskap om når samene tok Helgeland i bruk; det gjelder både innlandet og kystområder

• vi ikke har kunnskap om samenes bosettingsmønster på Helgeland fra eldre steinalder og fram mot vikingtid

• vi har meget begrenset kunnskap om samenes bruksområder på Helgeland i middelalderen (1030–1550)

• vi har begrenset kunnskap om samenes næringsvirksomhet i middelalderen (1030–1550)

2.2 1500–1700-tallet

2.2.1 Sedentær samisk bosetting

Det er ikke gjort spesifikke studier over sedentær samisk bosetting på Helgeland på 1500–1700-tallet, og det finnes kun sporadiske opplysninger i litteraturen om sedentær samisk bosetting på Helgeland før 1700. Her nevnes i stikkord noen av de kildene som er omtalt i litteraturen:

Knut Bergsland skriver at det i 1567 kom inn to oterskinn som «Leidang av finner» på to gårder i Nesne fjerding. Han betrakter disse to skatteyterne som sjøsamer. Han nevner også at det i nyere tid har flyttet samer med rein «fra fjellområdet utover mot kysten, der det i tidligere tider var mere bofaste samer, "bufinner", i Velfjord ennå omkring 1730». (Bergsland 1994: 197og 202)

Gården Fellingfors (knapt 4 mil sør for Mosjøen) ble visstnok ryddet av en same i 1690-årene (Bergsland 1988: 92), og ifølge tradisjonen var det samer som omtrent samtidig ryddet gård i Hattfjelldal. (Jacobsen 1975: 36) Just Qvigstad henviser i Sjøfinnene i Nordland til lensherre Hartvig Bille som i 1607 skriver om finner (sjøfinner) som bruker «nordmenns habit» og ellers betaler skatt som nordmenn (jf. pkt. 4.4.1). Qvigstad viser også til Peder Claussøn Friis som forteller at sjøfinner bodde inne i fjordene, «hvor der var gran- og furuskog og lett adgang til jakt på villren». I lensregnskapet for 1567 oppføres «leding af finder i Rødø fierding», og den ble betalt med fisk. (Qvigstad 1929: 6)

I Lurøyboka for 2002/2003 er det tatt med et interessant sitat fra en skrivelse fra 1700-tallet, dessverre uten kildehenvisning. Her fortelles det om samene at de

(...) har ryddet sine Pladser de boer paa, ligesom bønder. De pløyer saar og har Creaturer ligesom andre. ...og ligesaa sine visse Tiider sit Søebrug, ligesom bønder ... (Bang 2003: 166)

Artikkelforfatteren, Rune Bang, har også studert skifter etter samer, og har kommet til følgende konklusjon når det gjelder næringstilpasning:

Det spede skiftematerielet som finnes etter dette finnefolket i kommunen, gir også beskjed om at de hovedsakelig drev kombinasjonsdrift – jordbruk og fiske. Vi har ingen dokumentasjon på at de hadde reindrift som næringsvei, men de drev derimot noe håndverk og jakt. (Bang 2003: 168)

Dette er interessante opplysninger som tyder på at den samiske befolkningen kan ha benyttet kysten i større utstrekning enn det som tidligere har vært antatt.

Ragnhild Høgsæt, som har studert bosetningen på indre og ytre Sør-Helgeland fra Sømna til Herøy/Alstahaug på 1600- og 1700-tallet, skriver at dette området ikke ser ut til å ha hatt noe livskraftig samfunn av sjøsamer. Hun har riktignok funnet en og annen leidangsbetaler med tilnavnet «lapp» på tidlig 1600-tall, men:

Der var likevel ingen bygder der «lapper» utgjorde ei gruppe av tallmessig betydning, så det samiske innslaget i bygdebefolkninga må enten ha flyttet ut eller blitt usynliggjort ved at det ble assimilert av det etniske flertallet. (Høgsæt 2002: 150)

Så vidt en kan se, er det bare Ragnhild Høgsæt som i nyere tid har gjort en vitenskapelig analyse av befolkningen og næringsutviklingen over flere kommuner på indre og ytre Helgeland, men hennes analyse er begrenset til tidsrommet 1660–1700 og til det geografiske området mellom Sømna i sør og Herøy/Alstahaug i nord samt Vefsn.

2.2.2 Nomadisk samisk tilstedeværelse

Norske og svenske skatteregnskap er en viktig kilde som gir en viss oversikt over de nomadiske samene i denne perioden i Rana og Vefsn. Same­byene «Ranbyn» og «Vapsten» omfattet områder på begge sider av riksgrensen som ble fastlagt i 1751. I denne sammenhengen er det av interesse å nevne Bergslands studium av «Lais Lappebyen» som var en av de svenske skatteenhetene fra siste halvdel av 1500-tallet. Bergsland beskriver utstrekningen av Lais Lappeby slik:

I terrenget strakte den seg fra Malå i sydøst til Rana i nordvest, over 250 km i luftlinje, og derfra syd til Snåsa, også 250 km i luftlinje.

Denne «Laisby» var ifølge Bergsland åpenbart en samisk realitet, å ligne med en skoltesamisk sijd. I 1607 ble «Lais Lappeby» slått sammen med «Uma Lappmark» og «Ångermann Lapper» til en ny og større Uma lappmark som igjen ble inndelt i seks avdelinger. Av disse skattet følgende fem både til Norge og Sverige

• «Ran», Rana

• «Wafsten», Vefsn

• «Bindal», inklusive Örnäs fieldh i Jämteland

• «Nondal», Namdal

• «Snåsen» (Bergsland 1978: 77 og 97)

I perioden 1609–1617 hadde de svenske og norske skattelistene mellom 13 og 18 skattemenn både i Rana og Vefsn. Tallene varierer noe fra år til år. I de svenske skattelistene finnes også tre «Bindals lapper» som trolig hadde sitt opphold vest for Børgefjellet, men solikevel skattet til Sverige. En skattelapp representerte et «selskap» eller en «sijte» i sørsamisk mening. Disse bestod i gjennomsnitt av fire hushold eller om lag 20 mennesker. Ifølge Bergslands beregninger skulle dette tilsi en samisk befolkning i Rana på omkring 300 personer og i Vefsn 360 personer på begynnelsen av 1600-tallet. Tallene stemmer med misjonærenes manntall fra 1720–1730-årene. (Bergsland 1994: 186)

Man kan altså anslå den nomadiske samiske befolkningen på Helgeland på 1600-tallet til om lag 600–700 personer.

Når det gjelder tamreindriften, mener Bergsland at reindrift i større stil ikke ble utviklet på Helgeland før på 1600-tallet. Ifølge en svensk reintelling fra 1609 hadde for eksempel tolv reineiere av «Wafsen» (Vefsn) til sammen 154 dyr, den rikeste 30 dyr og den fattigste en reinokse og to simler. (Bergsland 1988: 22)

2.2.3 Andre folk

Det finnes ingen andre befolkningsgrupper enn samene og den norrøne bonde- og fiskerbefolkningen som i all hovedsak bodde langs kysten og inne i fjordene.

Ifølge Axel Coldevin ble antallet skatteytere tredoblet på Helgeland i perioden fra 1567 og ett hundre år framover. I Rana var det ennå i 1567 bare de stedene som var best egnet for jordbruk langs Ranfjorden, som var bebygd, i tillegg til noen få gårder ved utløpet av de store elvene, som Valla i Korgen og Øvre Gruben i Mo. I 1620 var det i alt 76 gårdbrukere i Hemnes og Korgen og 56 i Mo. Bebyggelsen vokste nå raskt og trakk seg lenger innover i landet. I 1801 bodde det folk bl.a. ved Akersvatnet, Grunnvatnet, Kalvatnet og Virvatnet. «Det var mest lapper som bodde på disse plassene.» (Coldevin 1965: 59–62)

Også i Vefsn økte nybyggeraktiviteten fra midten av 1500-tallet, men ifølge Kjell Jacobsen var det først i løpet av 1700-tallet at opptaket av nye gårdsbruk i særlig grad berørte samenes områder på indre Helgeland. Se ellers pkt. 3.3 om «Konkurranse om ressursene».

2.2.4 Relasjoner mellom forskjellige folkegrupper

Innkrevingen av skatt og handelsvirksomheten er to forhold som preger relasjonene mellom samene og den norrøne befolkningen / statsmakten i perioden fra 1550 fram til 1700-tallet.

Skatt

Ifølge Bergsland viser regnskapet for «Kronens finneskatt» for 1567 at det for Helgeland ble betalt åtte «benchedyneur» og ett mårskinn av «field finderne som er neder dragen udi fiordene att Kiøbsla». Med henvisning til Arnold Ræstad betegnes dette som kjøpskatt. (Bergsland 1978: 83–84)

Bergsland gir en detaljert framstilling av skatteinnkrevingen i Lais Lappeby. Han skriver at det tydelig framgår av dokumentene at

fjellsamer brakte eller sendte sin skatt til Piteå eller Lycksele frivillig, til og med mot den danske slottsherres eller landsherres forbud og trusler om «livsstraff». Deres hensikt var åpenbart å få del i handelen med lappefogeden og birkarlene, likesom «hine wiilde lapper» selv kom ned til Namdal med sin norske skatt når de ønsket å handle.

Bergsland mener altså at denne skattebetalingen skjedde frivillig, selv om den danske landsherren hadde forbudt de samene som han oppfattet som norske, å betale skatt til Sverige. Knut Bergsland har dessuten påpekt at svenskekongens skattlegging av samene var langt mer effektiv enn den skattleggingen som de danske myndighetene gjennomførte i Norge. Fra Kalmarkrigens første år, 1611–1612, finnes imidlertid fogedregnskaper fra «Ran fjerding» og «Vefsn fjerding» med «finneskatt» og «lappeskatt» av omtrent de samme navngitte skattemennene som i de samtidige svenske regnskapene for «Ran» og «Wafsten». Denne dobbelbeskatningen kan følges fram til 1620 da regnskapene ble omorganisert. (Bergsland 1994: 183). I utkastet til jordebok fra 1670 for Ume lappmark ser vi at Røssvatnområdet er pretendert svensk område. Beskatning og nasjonalitet ble knyttet sammen, og dobbeltbeskatningen som fenomen oppstod som en del av grensetvisten mellom Norge og Sverige.

En annen spesiell hendelse for denne tidsperioden var at den dansknorske kongen, Frederik III, i 1666 solgte krongodset på Helgeland til kammertjener Joachim Irgens. Salget gjaldt også retten til å innkreve lappeskatten. Det synes uklart hvor og hvordan Joachim Irgens krevde inn lappeskatten, men i 1691 ble det oppkrevd «bygsel» av samer i Susendal. Det kan også diskuteres hva som egentlig lå i begrepet «lappeskatt». (Bergsland 1994: 183, Hansen og Olsen, 2004: 310–311) Innkreving av skatt blir nærmere beskrevet i kapittel 4.

Handel

Ifølge Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen fantes det på samenes side få virkelige markeder i betydningen regelmessige handelsmøter med frammøte av produsentgrupper og kjøpmenn. I nordre Nordland og i Namdalen ser det imidlertid ut til å ha vært et par–tre faste handelsmøter eller «markeder» i fjordbunnene om sommeren, men disse omfattet ikke profesjonelle kjøpmenn. Det var ingen slike handelsmøter på strekningen Namdalen-Tysfjord i perioden fra om lag 1550–1600. (Hansen og Olsen, 2004: 241)

I årene etter 1600 skjedde det en statlig regulering av handelen i de samiske områdene generelt som følge av den skjerpede konkurransen om ressursene på Nordkalotten på slutten av 1500-tallet. I hvilken grad dette påvirket samene på Helgeland, er uklart. På første halvdel av 1700-tallet ble det holdt markeder på sommeren og dels om høsten på strekningen fra Balsfjord til Vefsn. Ifølge et kart over institusjonaliserte «lappe-markeder» og «borgermarkeder» på Nordkalotten i 1750 var det på denne tida markeder både i Vefsn og Rana. Rent generelt byttet reindriftssamene til seg bl.a. tørrfisk, sild, tran og storfekjøtt fra kystbefolkningen. Skippere som var engasjert i Bergenshandelen, oppsøkte disse markedene, og fra disse kunne nomadene kjøpe kornvarer, smør, hamp, tekstiler og brennevin. (Hansen og Olsen 2004: 248–249 og 252)

Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen gir i det hele en meget god oversikt over samenes handel og økonomisk politikk tilknyttet den samiske befolkningen på Nordkalotten i perioden 1550–1750. Her er også Helgeland omtalt.

2.2.5 Vurdering av kunnskapsstatus

Den litteraturen som er gjennomgått, framstår i sum som et «lappeteppe» der en god del «lapper» mangler. Det skyldes at arkeologisk materiale fra denne perioden ikke er registrert, utgravd og analysert, og det skriftlige materialet fra 1500- og 1600-tallet er fortsatt begrenset. Ikke noe av litteraturen omhandler spesifikt samenes demografiske utvikling og bosettingsmønster i perioden 1500–1700. De eneste av de nevnte artiklene som omhandler hele Helgeland, er Knut Bergslands artikkel Samiske perspektiver i Helgelands historie og Kjell Jacobsens artikkel Busettinga i innlandsbygdene . Jacobsens artikkel i Vefsn bygdebok gjelder samene i Vefsn (som også omfattet Grane og Hattfjelldal) i perioden ca. 1500–1800.

I Samenes historie språklig belyst gjennomgår Knut Bergsland hele det sørsamiske området ut fra en språklig vinkel, men han supplerer med skriftlige kilder som for eksempel skatteregnskap, og gir samlet sett en meget grundig framstilling, der en mengde stedsnavn trekkes inn. Avhandlingen omhandler blant annet området Ranbyen (Rana), Vefsnområdet og Vesterfjellet. Som påpekt i prosjektbeskrivelsen bør Bergslands omfattende materiale underkastes en ny gransking og systematisering for om mulig å gi et klarere bilde av samenes faktiske bruk. 2

Som tidligere nevnt gir Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens historiske oversiktsverk Samenes historie fram til 1750 en god oversikt over hele det samiske området både når det gjelder økonomi, kolonisering, handel, skatt og rettigheter, men den inneholder naturligvis ingen spesialstudie av Helgeland, bortsett fra beskrivelsen av skatt og bygsel der utviklingen på Helgeland skiller seg ut fra andre områder og derfor har fått en særlig omtale, som er av stor interesse.

Resultatet kan oppsummeres slik:

• Vi har meget begrensete kunnskaper om sedentær samisk bosetting på 1500- og 1600-tallet.

• Vi har relativt begrensete relevante kunnskaper om nomadisk samisk tilstedeværelse for så vidt gjelder demografisk utvikling og bosettingsmønster.

• Vi har meget begrensete kunnskaper om utveksling og relasjoner mellom sedentær og nomadisk samisk bosetting.

• Vi har begrensete kunnskaper om forholdet mellom samer og nordmenn på Helgeland i det aktuelle tidsrom ut over den oversikten som gis av Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen.

• Vi har en viss oversikt over skatteoppkrevingen, jf. bl.a. Bergslands artikkel om «Lais Lappebyen» og Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens oversiktsverk Samenes historie fram til 1750, side 305–315.

2.3 1700–1800-tallet

2.3.1 Sedentær samisk bosetting

Det er ikke publisert noen samlet framstilling av sedentær samisk bosetting på Helgeland på 1700–1800-tallet, men Leif Elsvatn skriver at det fra slutten av 1700-tallet finnes sikre kilder som forteller om samisk jordbrukstilpasning. Vi finner da husmannsplasser i Vefsn med samisk bosetning. Fra om lag 1830 og framover mot midten av 1800-tallet ble det etablert mange gårdsbruk med samisk bosetning i de indre delene av Vefsn. (Elsvatn 1987: 46) Elsvatn har vært opptatt av å vise at den samiske befolkningen også har en plass utenfor reindriftsnæringen på Helgeland, men for øvrig er dette et emne som har vært lite omtalt, bortsett fra at Kjell Jacobsen i bygdebøkene for Hattfjelldal og Grane har tatt med tilgjengelige opplysninger også om samer som var tilknyttet de enkelte gårdsbrukene. Dette gir oss en viss kunnskap om samenes rolle i disse to kommunene. Her tas med noen eksempler:

Eksempler fra Hattfjelldal:

Gnr. 39 Elsvatnet ble ryddet i 1830-åra av rydningsmann Ola Olson som «hadde sitt opphav i det miljøet av forholdsvis fastboende samer som vi på 1700-tallet finner i de sentrale delene av Vefsn. De vart tradisjonelt omtalt som bufinner og levde på et sammensatt næringsgrunnlag der for eksempel reindrift i meste fall bare var et innslag blant flere andre. Kona Sara Lisa Tomsdtr var derimot av reindriftssameslekt fra Krutfjellet, skjønt hun oppholdt seg nedi Vefsn på den tida hun giftet seg. – Etterkommere etter disse som tok opp garden, bor her fremdeles på flere av bruka.»(Jacobsen 2001: 257–258)

Gnr. 38 Gardsmarka ble ryddet ca. 1850 av samen Anders Jonasson. Han hadde fra før skattland for reindrift i området, og familien fortsatte med reindrift, slik at det derfor ikke ble så mye nyryddingsvirksomhet. Innenfor grensene til denne gården har det vært en reinmelkeplass, og det er funnet flere jordkjellere av typen boerne. Jacobsen mener at det indikerer samisk bruk av dette området i alle fall til og med 1800-tallet. Inne ved Bleriken (sør for Øvre Elsvatn) er det registrert en stallo-tomt fra tida ca. 900–1300 e.Kr. (Jacobsen 2001: 230–232)

Gnr. 40 Grønlia ble opptatt av Israel Hansson i 1850-åra. Mor hans var same, og faren var visstnok bumann. Israel Hansson bygslet i 1840 reinbeiteland ved Elsvatnet og Hattfjellet, og han gikk seinere over til å bli rydningsmann. Så seint som i 1865 hadde han fortsatt 24 rein i tillegg til gårdsbruket. (Jacobsen 2001: 285–286) Eksempel fra Grane:

Gnr. 203 Smalvassdalen fikk fast bosetting midt på 1930-tallet. Da ble det tatt opp tre bruk av bumenn, men gamle koietomter og reinhager vitner om tidlig samisk bruk av området innenfor dette gårdsnummerets grenser. To generasjoner av samefamilien Stinnerbom bygslet området fram til ca. 1870. Fram til omkring 1900 skal disse områdene ha blitt brukt av forskjellige medlemmer av familiene Stinnerbom og Marsfjell. (Jacobsen 1995: 556–557) Dette er altså eksempler på at gamle samiske bygselområder senere ble lagt til nyrydding.

I en artikkel om markasamene i Vefsn viser Leif Elsvatn til Albert Christian Dass’ Fortegnelse Paa alle Vefsens – saavel Bøyde som field-Lapper. Ifølge denne kilden var det til sammen 70 «bøydelapper» i Vefsn i 1733, men det sies lite om hva disse samene levde av. Elsvatn har gjennomgått folketellinga fra 1801 og funnet at det bor samer på en rekke gårder i Vefsn, bl.a. på Bjørnågåsen, i Ravassmarka, på Granåsen, på Jordbekksletten, på Straum ved Fustvatnet, i Skitvegmarka (nåværende Sandvik), ved Mjåvatnet og på Straumsåsen, i tillegg til at ei enke «logerer»på Kulstad. Elsvatn har også gjennomgått samme folketelling for Rana, der mange samer lever av reindrift, og ingen er oppført som husmenn. Derimot er noen samer oppgitt å leve av skinnberederi. Forskjellen mellom disse to samtidige kildene er påfallende, mener Elsvatn, og antyder at det i kategoriene husmenn og tjenestefolk for folketellinga i Rana kan skjule seg en del samer som ikke ble oppført som samer. Elsvatn sin konklusjon er at det synes klart at det har eksistert en markasamisk befolkning i Vefsn fra begynnelsen av 1700-tallet, og at denne befolkningen har drevet forskjellige former for kombinasjonsdrift: reindrift, jordbruk, fjordfiske og bearbeiding av huder og skinn. For øvrig slår han fast at «kilde­opp­lysningene om markasamene er særdeles sparsomme, naturlig nok». (Elsvatn 2000: 41–44)

Axel Coldevin skriver om samene i Rana på 1700-tallet:

En ganske stor del av lappene slo seg ned i utkanten av bygda, således ved Virvatnet, Kallvatnet, Akersvatnet, Grunnvatnet, Kjennsvatnet, i Bleikvasslimarka, i Leirvika og flere steder. Disse bygdelapper eller bulapper bodde i koter (neverkote, tjeldkote). Reinlappene eller fjellappene var for det meste svenske og holdt seg mye på østsiden av vannskillet. En del av bygdelappene hadde små reinflokker. De kunne også ha et lite gårdsbruk. (Coldevin 1965: 324)

Coldevin har ingen opplysninger om hvor mange samer som bodde langs de nevnte vatnene, og det sies heller ikke noe om hvordan man kombinerte gårdsbruk med reindrift. Det oppgis ingen kilder, og forklaringen er formodentlig at dette er publisert i ei bygdebok der en viktig målsetting er å gjøre stoffet så lett tilgjengelig som mulig.

I Amund Helland: Norges land og folk, bind XVIII, finnes følgende opplysninger om fastboende samer i Vefsn, som da også omfattet nåværende Grane og Hattfjelldal:

• I 1724 var det 13 familier «markefinner» i Vefsn.

• I 1733 var det 14 familier «bygdefinner» i Vefsn.

• Året 1800 var det 15 familier bygdefinner med til sammen 41 individer.

Om «Fjeldfinnene» i Rana i 1848:

...de var bosatte dels som husmænd og inderster, dels som tjenestetyende i bygden; der var 47 individer, der var medtagne i folketallet uden at være særskilt opførte som fjeldfinner. De bosatte forstod norsk, men brugte sit morsmaal indbyrdes. (Helland 1908: 357)

I flere av årbøkene finnes artikler som forteller om personer av samisk avstamming som ble bofaste. For eksempel skriver Robert Monsen om samene Anders Monsen (1761–1827) og Elen Hansdatter (1761–1825) som bodde på husmannsplassen «Selforsfjeldet» fra omkring 1780. Etter dem overtok sønnen, Mons Andersen, husmannsplassen. Monsen skriver om Mons Andersen at han levde «som bumenn i alminnelighet, og han gikk også kledd som bumann». I hans tid ble Selforsfjellet drevet som husmannsplasser flest med noen kyr og småfe i tillegg til fangst av lirype og fiske. (Monsen 1994: 93–95) Dette illustrerer godt hvordan den samiske befolkningen etter hvert ble en del av den bofaste befolkningen og ofte mistet sin samiske identitet utad.

Bergsland skriver om samene i Bindalområdet at de i nyere tid har flyttet med rein fra fjellområdet utover mot kysten, der det i tidligere tider var mer bofaste samer «bufinner». Just Qvigstad skriver at det på von Westens tid var noen «finnefamilier» i Rødøy prestegjeld (Rødøy, Meløy og Rødøy) og noen få i Alstahaug pastorat (Alstahaug, Herøy og Tjøtta). I Brønnøy prestegjeld var det noen få «adspredte finner» i Velfjord. Videre skriver ­Qvigstad:

Om de her omtalte finner har været bygdelapper som er blitt fastboende, eller efterkommere av de gamle sjøfinner, kan jeg ikke avgjøre. Schnitler omtaler ikke sjøfinner på Helgeland. De var da antagelig smeltet sammen med den omgivende norske befolkning. (Qvigstad 1929: 7)

Her antyder altså Qvigstad en assimileringsprosess som kan sammenlignes med det den nevnte Anders Monsen på Selforsfjeldet var et eksempel på mot slutten av 1700-tallet. Hva ­Qvigstad mener med «de gamle sjøfinner» på ytre Helgeland er usikkert.

2.3.2 Nomadisk samisk tilstedeværelse

Det finnes ingen samlet oversikt over nomadisk samisk tilstedeværelse på Helgeland på 1700- og 1800-tallet. Helland refererer tall for Vefsn og Rana. (Helland 1908: 356–358) Noen av disse tellingene omfatter både «fjeldfinner» og «markafinner». Tallene som er oppgitt nedenfor (tabell 2.1), omfatter alle samer for de aktuelle årene, slik at materialet skal kunne være mest mulig sammenlignbart. (Antall «markasamer» i denne kilden framgår av pkt. 2.3.1.) «Ref.» i parentes er den kilden som Helland refererer til.

Spesifisert for flere kommuner har Helland laget følgende oversikt, se tabell 2.2.

Det er ikke sannsynlig at disse tallene er riktige for alle år. For eksempel viser Heltzens tellinger i Rana at antallet samer gikk ned fra 152 til 94 i løpet av seks år fra 1819 til 1825, altså en nedgang på 38 prosent. Så vidt en kan se, blir denne nedgangen ikke kommentert verken av Helland eller av Heltzen, men Heltzen sammenligner egne tall med von Westens tall fra 1722 som viser 612 samer i Rana. Han «antager, at finnernes tal ikke er minket saa meget, men at von Westen har talt med finner, som efter grændse­reguleringen blev svenske». (Helland 1908: 356) Dette kan være en riktig merknad. Hvor kompliserte disse tellingene var, framgår av følgende beskrivelse hos Helland. Det må gjelde tellinger fra 1720-årene:

Fjeldfinfamiliernes antal i Ranen sogn beregnede J.Munch til 137 (612 personer) v.Westen regnede 69 fjeldfinfamilier, en anden tid 23 finnefølger, bestaaende af 125 finnefamilier (527 personer); men baade Munch og v.Westen har da medtaget alt det vestre fjeldland mellem Ranenelv hen til Silberjokka fjelde. (Helland 1908: 357)

Helland var oppmerksom på hvor usikre opplysningene var:

At faa nøiagtige oplysninger om fjeldfinnerne er vanskeligt, saa mindre paalidelige resultater let kan være fremkomne ved de tidligere folketællinger. Forvekslinger eller feil i betegnelsen af finnerne som fastboende eller nomadiserende kan let forekomme. (Helland 1908: 366)

Amund Helland laget også en oversikt over samisk bosetting og reinantall i hele Nordland for perioden 1835–1900. Denne statistikken framgår av tabell 2.3.

Helland skriver at antallet «Fjeldfinner» for årene før 1891 visstnok er feilaktig. Han tror at antallet norske «Fjeldfinner» i Nordland ikke har vært over 200 i perioden 1835–1891, og at det utenfor Ofoten, Ankenes, Evenes og Tysfjord ikke var noen kommune med over 100 samer. På Helgeland var ca. 0,5 prosent av befolkningen samer. ­(Helland 1908: 345) Helland oppgir ingen kilder, og han gir ingen forklaring på at antallet «Fjeldfinner» i to tellinger er mye høyere det antallet han mener er et maksimumstall. Det er derfor uklart hvor mye vekt man kan tillegge denne tabellen.

Det er skrevet enda mindre om samer på ytre strøk av Helgeland. I folketellinga for 1865 finnes to «nomadiserende Lappe-familier» registrert i Nesna. I 1875 var det en reinflokk på 160 dyr på Hugløya, og ifølge en telling i år 1900 var det da 757 rein i Nesna kommune. (Jensen 1998: 366)

I Leirfjord Bygdebok skriver Kari Støren Binns at de sporene vi kjenner fra samisk virksomhet, først og fremst er knyttet til flyttsamer som i historisk tid drev tamreinenmellom sommer- og vinterbeitene. Det er flere «reinsøm» i området, altså steder der reinen la på svøm over til øyene. Det er dessuten flere gamle reintrekk, og det foreligger opplysninger om samiske boplasser på Tverråbakk, i Forslandsdalen og ved Langvatnet.

Bosettingen på Tverråbakk opphørte omkring 1850, og er ifølge Binns sannsynligvis yngre enn middelalderen. ( Binns og Høgsæt 1985: 81–82)

2.3.3 Andre relasjoner

I sin doktergradsavhandling behandler Bård A. Berg befolkningsutviklingen og utviklingen av jordbruket i Nordlands amt. Når det gjelder de to Helgelandsfogderiene Nordre og Søndre Helgeland økte befolkningen i perioden 1855–1891 med ca. 42 prosent til nærmere 52.000 innbyggere. Økningen skyldtes i vesentlig grad tilflytting av ikke-jordbrukende fiskere. Men det skjedde også en befolkningsøkning på indre Helgeland på 22 prosent, og en vesentlig forklaring på dette er at et engelsk selskap kjøpte Vefsns allmenninger og satte i gang en omfattende skogsdrift fra midten av 1860-tallet. (Berg 2000: 34–35) «I Hattfjelldal var det på 1880-tallet ikke såpass mye tømmer igjen at det var tilstrekkelig til nybygg og vedlikehold av de fastboendes hus og boliger», skriver Leif Elsvatn. Han hevder at arbeidet i skogen var et viktig alternativ for samer som ble fastboende. De var hoggere, fløtere og kjørere, og mange fastboende samer deltok i skogsarbeidet:

I flere små og tette samiske samfunn i Hattfjelldal var skogsarbeid og tømmerfløting – ofte i kombinasjon med husdyrhold, jakt og fiske – det eneste alternativet som bød seg for de menneskene som ønsket å bo og livnære seg i heimemiljøet. (Elsvatn 1995: 7, 10)

Et annet forhold som påvirket samens reindrift, var den såkalte svenske «løsreintrafikken». Fra ca. 1875–80 ble dette et stort problem for samene på norsk side av grensen, og også for bøndene i grenseområdene, både i Hattfjelldal og i Mo herred. Tusenvis av svensk rein kom inn på sommerbeite på norsk side, og det førte til at de norske reindriftssamene trakk seg lenger vestover og sørover for å hindre sammenblanding med de svenske reinflokkene. (Berg 2000: 41–44) I 1919 kom den første reinbeitekonvensjonen som fastsatte utstrekningen av gjensidig bruk av reinbeitene på begge sider av riksgrensen. Ifølge denne konvensjonen skulle riksgrensen mot Hattfjelldal være stengt for svensk reindrift på strekningen mellom Harrvassdalen i sør til Spjeltfjelldalen i nord. Svenskene fikk imidlertid benytte områder i Børgefjellet til sommerbeite, og de norske samene fikk vinterbeiteland i Sverige med et ubegrenset antall rein. (Hagen 1962: 164)

I hovedfagsoppgaven beskriver Bård A. Berg konflikten i Hattfjelldal slik:

Konflikten i Hattfjelldal var dels – fra ca 1830 – en konflikt mellom på den ene siden norske og svenske samer, på den andre siden norske bureisere. Fra ca 1875–80 oppsto imidlertid den svenske «løsrentrafik», som umuliggjorde de norske samenes reindrift i grensetraktene, og skapte uholdbare tilstander også for bøndene. (Berg 1990: 95)

Basert på referat fra Lappekommissionens møter i Hattfjelldal-distriktet gir Berg en god og relativt detaljert beskrivelse av situasjonen for samene her på slutten av 1800-tallet.

2.3.4 Vurdering av kunnskapsstatus

Det er ikke publisert større vitenskapelige arbeider som gjelder demografisk utvikling og bosettingsmønster for nomadisk og sedentær samisk bosetting på Helgeland på 1700- og 1800-tallet. I sin topografisk-statistiske beskrivelse gir Amund Helland (1908) uttrykk for en usedvanlig negativ holdning til samenes reindrift og hevder at den ødelegger både for jordbruk og skogbruk (jf. pkt. 3.3.2). Bortsett fra dette har det – innenfor rammen av dette arbeidet – ikke vært mulig å påvise at det tallmaterialet Helland presenterer, er uriktig. En ser da bort fra at hans primærkilder kan være unøyaktige eller feilaktige, noe han selv også påpeker. Kjell Jacobsens bygdebøker synes generelt å være meget godt vitenskapelig fundert, og han har også beskrevet samenes bosetting med stor grad av grundighet.

Når vi ser bort fra Hellands bok og Jacobsens artikkel i Helgeland Historie , er samtlige andre artikler hentet fra årbøker og bygdebøker. Svakheten ved flere av disse artiklene er at det ikke er oppført kildehenvisninger. Det er imidlertid grunn til å tro at de i all hovedsak gir et riktig bilde av hovedtrekkene ved samenes bosettingshistorie i denne perioden. En godt dokumentert artikkel av Kjell ­Jacobsen om samemisjonens skoler i Vefsn og Hattfjelldal i 1720–1869 i Årbok for Helgeland (2003) er ikke omtalt her, fordi den ikke ansees tilstrekkelig relevant for vår problemstilling, selv om skolepolitikk indirekte sier noe om befolkningsutvikling og bosettingsmønster.

I motsetning til tidligere perioder er det på 1700- og 1800-tallet et bedre kildetilfang som kan gi kunnskap om reindriftssamene. Det gjelder særlig folketellinger og kirkebøker fra 1700-tallet og framover både på Helgeland og i tilgrensende svenske områder. Koplet mot andre kilder som for eksempel bygselsbrev og skattelister kan en gjennomgang av kirkebøkene si noe om hvem som fortsatte i reindriften, hvem som giftet seg med ikke-samer og ble fastboende samer, og hvor de bosatte seg. Det er ikke publisert slike studier, bortsett fra at Kjell Jacobsen i tilknytning til gårdshistorien for Grane og Hattfjelldal har beskrevet noen av sameslektene på 1800- og 1900-tallet. En omfattende slektsgransking er utført i regi av Samisk kultursenter i Hattfjelldal og det vil være av meget stor verdi at dette arbeidet videreføres og publiseres.

Kunnskapsstatus, oppsummert i stikkord:

• Vi har ingen god oversikt over sedentær samisk bosetting på Helgeland på 1700- og 1800-tallet. Dette er kun beskrevet for enkelte områder, og for noen gårdsbruk.

• Vi har dokumentert samisk nomadisk tilstedeværelse på Helgeland på 1700- og 1800 tallet i form av folketellinger (og i Lappekommissionens innstilling fra 1894), men det er ikke publisert nyere studier av dette materialet, som delvis ble lagt fram av Amund Helland i 1908.

• Samenes flyttemønster og bosettingsmønster i denne perioden er ikke beskrevet, selv om en analyse av kirkebøker og folketellinger trolig vil kunne gi et godt bilde av dette forholdet.

• Det er ikke publisert noen spesifikk analyse av forholdet mellom samer, nordmenn og myndigheter på Helgeland på 1700- og 1800-tallet.

2.4 1900-tallet fram til nyere tid

2.4.1 Sedentær samisk bosetting

Det kan selvfølgelig hevdes at sedentær samisk bosetting i siste halvdel av 1900-tallet i praksis omfatter all samisk bosetting, ettersom heil-nomadismen knapt eksisterer etter 1950. Til tross for denne innvendingen, som er relevant, velger en her å omtale reindriftsnæringen for hele 1900-tallet under pkt. 2.4.2.

Også for denne perioden har vi begrensete opplysninger om sedentær samisk bosetting i betydningen fast samisk bosetting som ikke har reindrift som hovednæring. Det er – som allerede nevnt – gjort noen enkeltstudier fra Hattfjelldal-området av Leif Elsvatn. Han skriver bl.a.:

I tidsbolken 1900–40 vart ei mengd nye småbruk tatt opp. Utruleg mange av desse vart tatt opp av samer.

Videre forteller Elsvatn at bondesamene i Hattfjelldal dro på Lofotfisket, arbeidet i skogen og hadde attåtnæringer som for eksempel skyssing av varer, tresløyd, handverk etc. (Elsvatn 1987: 49) Som omtalt i pkt. 2.2.2. har Bergsland beregnet antall samer i Rana og Vefsn til henholdsvis 300 og 360 personer på begynnelsen av 1600-tallet, altså til sammen mellom 600 og 700 personer. Noen av disse flyttet nok til Sverige av forskjellige grunner og andre flyttet ut av landsdelen, men det er likevel åpenbart at mange etterkommere etter 1600-tallets samer på Helgeland er blitt assimilert inn i den fastboende befolkningen i bygdene. J.M ­Ingebrigtsen Fagerbakken beskrev denne prosessen slik på begynnelsen av 1930-tallet:

Efter hvert som opdyrkningen tok til og la vanskeligheter i veien for reinsdriften, gjorde de som bøndene og ryddet jord. Flere av de gamle flyttfinnslekter lever nu i meget som den norske befolkning. Men mange finner, især blandt ungdommen, har søkt ut, nogen til Vefsn, nogen til Rana nogen enda lengere og vil til dels helst ikke betraktes som finner. Mange av de utflyttede har også giftet sig med norske. (Ingebrigtsen Fagerbakken 1934: 9–10)

Generelt er samisk etnisitet i de sørsamiske områdene sterkt knyttet til reindriftsyrket. En viktig faktor som bidrar til å forklare dette, er at det sørsamiske språket knapt brukes i dagligtalen utenfor reindriften, og følgelig heller ikke fungerer som etnisk markør. Det er imidlertid ikke tvil om at det også i det sørsamiske området bor samer som ikke lenger har tilknytning til reindriftsnæringen, men som likevel føler seg som samer. Dette skyldes ikke minst den bevisstgjøringsprosessen som har pågått i løpet av de siste 30–40 årene. Når en ser bort fra de dataene som samemanntallet har, og som i denne sammenhengen oppfattes som primærdata, finnes det ingen publisert analyse av den sedentære samiske bosettingen på Helgeland på 1900-tallet.

2.4.2 Nomadisk samisk tilstedeværelse

Litteraturen om nomadisk samisk tilstedeværelse på Helgeland er på 1900-tallet i det alt vesentlige konsentrert om tre bøker, skrevet av henholdsvis Václav Marek, Ørnulf Vorren og Bård A. Berg, i tillegg til noen få artikler. Denne litteraturen er i form og innhold meget forskjellig, og her gis en kortfattet presentasjon.

I artikkelen «Om intensiv reindrift på Helgeland» beskriver Vorren hvordan den intensive reindriften har foregått i et mer avgrenset område sørvest for Røssvatnet. Området ble benyttet av ­Appfjell-familien og Granefjell-familien. Her går han ned på familienivå og beskriver ganske detaljert hvordan de forskjellige sesongbeitene ble benyttet. (Vorren 1998: 63–72) Vorren har også gitt en nærmere beskrivelse av reinnomadismen i øyriket mellom Rana og Skarsfjorden i perioden 1870–1940. Her knytter han framstillingen til en enkelt familie. (Vorren 1980: 108–117)

Det kan nok diskuteres fra hvilket tidspunkt reindriftssamene på Helgeland ikke lenger kan betraktes som nomadiserende, men går over til å bli fastboende i den betydning at kvinner og barn ikke lenger følger reinflokken til alle sesongbeitene. Om dette skriver Vorren i en artikkel i 1947:

De ca. 80 samer med familier som driver reindrift i Nordland kan man neppe lenger anse som nomader. Den gamle skikk at hele familien fulgte reinflokken overalt og for det meste ernærte seg ved dens produkter er nå helt avleggs. Gammer eller mindre hus i de forskjellige beiteområder har for lengst avløst teltet og gir samenes liv mer preg av halvnomadisme. (Vorren 1947: 208)

Václav Marek har skrevet boka Samene i Susendal , og som tittelen tilsier er det geografiske området begrenset til Susendalen. Den gir en del interessante «dypdykk» i Susendal-samenes levevilkår, og dermed også et bilde av reinnomadismen rundt århundreskiftet og et par–tre tiår inn på 1900-tallet. Marek oppholdt seg i Susendalen på 1930-tallet, og har i vesentlig grad basert sin framstilling av samenes levesett på muntlige kilder. Framstillingen har en klar etnologisk karakter. Deler av den er av stor verdi som dokumentasjon på samisk bruk av landskapet. (Marek 1992: 115–156)

Bård A. Bergs doktorgradsavhandling, Mot en korporativ reindrift , er det tredje større arbeidet som gjelder Helgelandssamer på 1900-tallet. Undertittelen er Samisk reindrift i Norge i det 20.århundret – eksemplifisert gjennom studier av reindriften på Helgeland . Avhandlingen gjelder reinbeitedistriktene Kappfjell, Brurskanken og Toven som følges på «mikronivå», mens resten av reinbeitedistriktene på Helgeland nordover til Dunderland (Rana) blir omtalt i den grad disse har tilknytning til Kappfjell, Brurskanken og Toven, for eksempel som vinterbeiteland. Avhandlingens tema er endringsprosessen i reindriften på Helgeland i løpet av hundreårsperioden fra 1898, da reinbeitedistriktene ble opprettet, til 1998. Berg skriver i forordet til avhandlingen at reindriften i dette tidsrommet endret seg fra

en subsistensøkonomi med hovedvekt på melking av reinen, til ...kjøttproduksjon for markedet, støttet av den norske staten gjennom diverse tilskuddsordninger. Denne reindriften ble styrt på ulike nivåer av korporative samarbeidsorganer, der den norske reindriftsadministrasjonen hadde sterk innflytelse. (Berg, 2000: 1)

I tråd med sitatet fra forordet tar avhandlingen for seg reindriftslovgivningen, avviklingen av helnomadismen, reindriftssamenes organisasjonsarbeid, reindriftens tilpasning til markedsøkonomien, reindriftsavtalen og den generelle samfunnsutviklingens innflytelse på utviklingen i reindriften mot en korporativ økonomi. I denne avhandlingen vil man også kunne finne noen opplysninger om befolkningsutviklingen blant reindriftssamene og deres bosettingsmønster, men det er ikke avhandlingens hovedtema.

2.4.3 Relasjoner til andre

I doktorgradsavhandlingen har Bård A. Berg omtalt forholdet mellom bønder og reindriftssamer, bønder, industrireising, utbygging av vei- og jernbanenettet og vasskraftutbygging. (Berg, 2000: 249–261) Også ordningen med sytingsrein blir omtalt i litteraturen. Som nevnt i pkt. 3.3.2 var dette en ordning som i betydelig grad dempet motsetningsforholdet mellom samer og bønder i Bleikvassli. Ifølge Vorren var det rundt 1900 folk fra ulike samfunnslag som hadde sytingsrein:

Det var folk som var i familie eller i slekt med reindriftsfolket. Det var gårdbrukere i traktene der reinflytting og beiting foregikk, og det var folk fra tettsteder og byer. En finner bl.a. også navn fra kjente kjøpmanns- familier, ja et sted er 9 dyr ført opp som «missionsren», og Velfjord kommune er ført opp med 20 dyr. (Vorren 1986: 29)

Ifølge Berg var toppene for sytingsrein i 1916 og 1935, begge år med 750 dyr. Av de opplysningene som gis omkring 1930, framgår det at mesteparten av sytingsreinen eies av nære slektninger – i og utenfor reindriften – men fortsatt eies en del rein av ikke-samiske jordbrukere. Utviklingen fra århundreskiftet synes imidlertid å ha gått i retning av at færre utenforstående personer har sytingsrein. (Berg 2000: 195)

Berg nevner at lappefogden på 1930-tallet stadig mottok klager fra reineiere som hevdet av bøndenes utmarksslåtter var for dårlig inngjerdet, og at reineierne ikke klarte å holde reinen unna høystakkene. På 1930-tallet protesterte både reineiere og lappefogden mot Nesbrukets utparsellering av småbruk, men uten hell, og i etterkrigs­tiden protesterte reindriftssamene mot planene om å etablere fellesbeiter for sau i reinbeiteområdene. I årsberetningen for 1948 skriver lappefogden om planene for denne sauebeitingen at

dette er en helt ny form for bufeets beitebruk, og at utøvelsen av denne beiting samt bortfeste av beitestrekninger til vedkommende beitelag, vil ta fra reindriften dens gamle og godkjente rettighets- og rådighetsbruk av områdene. Dessuten vil sauebeitingen i de fleste tilfelder ha de beste beitestrekninger i reinbeiteområdene, og dette vil føre med seg innstrekninger for reindriften i mange reinbeitedistrikter.

(Berg, 2000: 252)

Byggingen av aluminiumverket i Mosjøen som startet i 1956 med opp mot 1200 mann i arbeid, fikk indirekte følger for reindriften. I årsberetningen for samme år konstaterer lappefogden at det er en tendens til at yngre «flyttsamer» gir opp reindriften fordi tilgangen på annet arbeid er meget god. Berg hevder at ingen av reindriftssamene begynte å arbeide på jernverket i Mo i Rana eller på aluminiumverket i Mosjøen, men disse to store industri­arbeidsplassene førte til at mange skogsarbeidere og anleggsarbeidere valgte å ta arbeid i industrien, og det ble dermed lettere for samene å få arbeid i skogen eller på anlegg. (Berg 2000: 256)

Utbygging av vei- og jernbanenettet fikk naturligvis konsekvenser for reindriften. Berg påpeker at for eksempel områdene øst i Toven – mellom jernbanen og riksveien – er nærmest ubrukelige for reindriften, også på grunn av de mange gårdene som ligger her.

Overkjørsel av rein på jernbanen har i alle år vært et stort problem. Vasskraftutbyggingen med neddemming av beiteland påvirket naturligvis også reindriftsnæringen på Helgeland. Det gjelder bl.a. utbyggingen av Åbjøra-vassdraget, Bjerka-Plura-reguleringen og Røssvass-utbyggingen. (For en nærmere spesifisert oversikt over erstatningssaker som har berørt Kappfjell, Brurskanken og Toven, se Berg 2000: 345–348)

2.4.4 Vurdering av kunnskapsstatus

Som nevnt har altså Ørnulf Vorren skrevet en utførlig avhandling om reinnomadismen på Helgeland i perioden fra ca. 1900 til 1940. Hans avhandling er basert på et nitid studium av flytteveier og ferdselsområder på hele Helgeland. Han har senere supplert denne avhandlingen med en artikkel der han beskriver et par sijter og deres års­syklus mer detaljert. Bård A. Bergs avhandling omhandler hele 1900-tallet, og han beskriver hvilke samfunnsfaktorer som påvirker og endrer reindriften i løpet av denne hundreårsperioden. Hans studium er begrenset til tre av reinbeitedistriktene som til sammen disponerer under halvparten av reinbeiteområdene på Helgeland. Marek har bidratt med en detaljstudie over samene i Susendalen.

I sum kan vi si at de studiene som er foretatt, gir interessante kunnskaper om de avgrensete temaene som avhandlingene gjelder. Når det er sagt, må det kunne hevdes at forskningsinnsatsen på Helgeland har vært begrenset, både når det gjelder tema og geografiske områder. I motsetning til i tidligere perioder har vi på 1900-tallet hatt en betydelig produksjon av kildemateriale. Det gjelder for eksempel alle årsrapporter fra lappefogden/reindriftsadministrasjonen, årsrapporter fra reinbeitedistriktene, statistikker over reinantall og befolkning/driftsenheter, møtereferater, møtevedtak, brev osv. Det er altså et rikholdig kildemateriale fra dette århundret som kan danne grunnlag for ny forsk­ning.

Til tross for at kilder finnes, er det ikke skrevet mye i årbøker og bygdebøker om samer på 1900-tallet, som er relevant for vår problemstilling. I Årbok for Helgeland finnes artikler om skolevesen og misjonsvirksomhet, men disse ansees ikke å være tilstrekkelig relevant for vår problemstilling som gjelder demografi og bosettingsmønster, selv om det kanskje indirekte berører disse forholdene.

Kunnskapsstatus, oppsummert i stikkord:

• Vi har ingen god oversikt over sedentær samisk bosetting på Helgeland på 1900-tallet. Dette er kun beskrevet for enkelte områder og i tilknytning til enkelte yrker, for eksempel skogbruket.

• Vi har en beskrivelse av samenes flyttemønster for perioden fram til 1940, men etter den tid mangler beskrivelser for de fleste reinbeitedistriktene som ikke omfattes av Bergs doktorgradsavhandling. Hans avhandling omfatter Kappfjell, Brurskanken og Toven.

• Vi har en relativt kortfattet beskrivelse av forholdet mellom samer, nordmenn og myndigheter i Bergs doktorgradsavhandling der en del viktige hovedpunkt nevnes, men det kunne vært ønskelig med en mer dyptgående analyse av de

• langsiktige virkningene av jernbaneutbygging, vasskraftreguleringer og andre inngrep i samenes gamle bruksområder.

3 Bruk av naturen

3.1 Innledning

Befolkningshistorie, bruk av naturen og rettig­heter henger nøye sammen. Samene kunne naturligvis ikke bo i disse områdene uten at de også brukte naturen her, og deres rettigheter er betinget av bruk over tid. I denne utredningen inngår derfor samenes bruk av naturen som en del av både kapittel 2 og kapittel 4. Det er dessuten ikke publisert noe forskningsarbeid som spesifikt omhandler samenes bruk av naturressursene, bortsett fra Ørnulf Vorrens beskrivelse av ferdselsveier og sesongbeiter på Helgeland i tidsrommet 1900–1940. Dette kapitlet blir dermed er kortfattet supplement til kapittel 2.

3.2 Reindrift og nomadisme

Ingen vet med sikkerhet når samene gikk over til tamreindrift. Ifølge en svensk reintelling fra 1609 hadde 12 skattelapper i «Wafsten» til sammen 154 rein, fordelt over et meget stort område. (Bergsland 1988: 67) Elleve skattlapper i Ranbyn hadde til sammen 136 dyr. Det var altså meget små flokker per skattlapp. Omkring år 1700 var bl.a. Vefsnområdet innenfor Trofors og Namdalen innenfor Harran på det nærmeste eksklusivt samisk bruksområde. (Bergsland 1988: 278) På midten av 1700-tallet var situasjonen den at de fleste samene som oppholdt seg i Vefsn om sommeren, var i Åsele og Ume lappmark om vinteren. Samene utnyttet altså hele innlandsområdet på begge sider av det som ble riksgrensen i 1751 (jf. pkt. 4.5.6). For øvrig er ikke utviklingen av reindriften og reindriftens bruksområder beskrevet i forsk­ningsarbeid før Vorrens beskrivelse fra 1900-tallet. Vi vet at områdene på indre Helgeland ble bygslet, og Vorren har en skisse over bygselområdene, basert på vitneforklaringer innhentet i 1911.

Ørnulf Vorren har i Årbok for Rana beskrevet hvordan øyene ute på Helgelandskysten ble brukt som vinterbeite for rein.

I generasjon etter generasjon har Nordlands-samene flyttet fra vår-, sommer- og høstbeitene sine inne i høyfjellsområdene på fastlandet til vinterbeitene ute på øyene og holmene. Flytningene har fulgt faste ruter fra år til år og har til dels strukket seg over distanser på opptil 5 a 10 mil. Reindrift og nomadisme har altså under disse eiendommelige naturvilkår tradisjoner som strekker seg langt tilbake i tida over hele dette området. (Vorren 1980: 108)

Dette sitatet fra Vorrens artikkel gir i få ord et generelt uttrykk for reindriftssamenes bruk av Helgelands innland og kystområder. Ifølge et kart til denne artikkelen flyttet samene vår og høst helt utover til Åsvær og Solvær. I Reindrift og nomadisme på Helgeland gir Vorren en ganske detaljert beskrivelse av de forskjellige sesongbeitene slik de ble benyttet på første halvdel av 1900-tallet. Et påfallende trekk er vekselbruk av vinterbeitene (jf. Vorren 1988: 45). For å understreke hvor komplekse beiteforholdene er på Helgeland, tar Vorren med et sitat fra beitegransker og reindriftsagronom Loyd Villmo sine «mange stensiler»:

De indre fjellområdene har utgjort de sentrale beitemarker vår, sommer og høst, mens de ytre kystområder har vært nyttet som vinterbeite for reinen.

Både p.g.a. de begrensede lavressurser og de vanskelige klimatiske forhold om vinteren i de indre områder, er utnyttingen av beiteområdene på Helgeland langt mer komplisert enn andre steder. …De begrensede lavbeiteområder, også i kystområdene, har tvunget samene til et vekselbruk av beitene. (Vorren 1988: 45)

I Bygdebok for Nesna , bind 2, gir Øyvind Jenssen en beskrivelse av hvilke deler av Nesna kommune som ble brukt til hvilke årstidsbeiter for rein og hvilke «reinsøm» som ble benyttet. Det var vinterbeite på Nesnaøyene, kalvingsområde i Brendselfjellet eller rundt Ranvatnet og sommerbeite i Sjona, men variasjoner i vær og vind kunne føre til endringer i dette mønstret. Flyttsamene hadde sine faste telt- og koteplasser. Ofte lå disse nær «reinsømmene». Jenssen skriver om de eldste samiske boplassene at de gjerne lå «på flatlandet, men ble siden flyttet opp i skogbeltet for å vike plass for gårdene som ekspanderte og ryddet nytt land». (Jensen 1998: 366–368)

En høyesterettsdom fra 1931 kan være av interesse. Bøndene i Utskarpen og Sjona hadde rundt første verdenskrig begynt å ha okser på sommerbeite oppe på Fagervollan, som samene hadde benyttet som sommerbeiteland. Oksene reiv ned samenes gammer, og konflikten endte med rettssak. Høyesterett gav i 1931 samene medhold, men like etterpå ebbet reindriften ut i dette området. (Jensen 1998: 374)

Når det gjelder samenes bruk av øyene på kysten, er kildene meget sparsomme. Et sitat fra Lappekommissionen tas med, selv om denne kilden ansees som primærkilde som egentlig ikke analyseres i dette arbeidet. Om samenes bruk av øyene på Helgeland, skriver Lappekommissionen:

Hvilke og hvormange af disse Tusinder af Øer og Holmer er besøgt af Lappen og hans Ren i saa langt et Tidsrum, at Sædvaneret til fortsat Brug er opnaaet, kan Kommissionen ikke bestemt udtale sig om; men at Renflokke – tildels med flere Aars Mellemrum – er drevet svømmende omkring fra Holme til Ø helt fra Aasvær – nordvest for Dønna – syd til Vega kan ikke benægtes. (Lappekommissionen 1892: 14–15)

På dette grunnlaget foreslo Lappekommissionen at det skulle opprettes to reinbeite-distrikt for vinterbeite på kysten, henholdsvis «Hestmandens Distrikt» og «Syv Søstre Distrikt». Området mellom Ranfjorden og Holandsfjorden med havet som vest-grense ble «Strandtindernes Distrikt» for sommerbeite og delvis vinterbeite. Til sammen omfattet disse distriktene så å si samtlige øyer på Helgelandskysten. (Lappekommissionen 1892:15-16)

Bård A. Berg bruker bl.a. Lappekommissionens distriktsinndeling som argument når han i en artikkel om øya Finnkona, nordøst for Dønna, antyder at gravhaugene og røysene fra jernalderen og muligens seinere kan knyttes til gammel samisk bruk av denne øya. Berg hevder at navnet Finnkona peker tilbake på en gammel sjøsamisk tilknytning. Det er – så vidt vites – ikke utført noen arkeologiske undersøkelser som kan bekrefte eller avkrefte Bergs hypoteser, og de forblir derfor inntil videre hypoteser. (Berg 1997: 173)

I en artikkel i Årbok for Rana omtaler Kåre ­Ildgruben bygselområder i Rana i perioden 1850–1900, samt et utdrag av skatteprotokollen for 1877. Dette er en meget kortfattet omtale av hvem som hadde de forskjellige bygselområdene i denne perioden. (Ildgruben 1971: 9–11)

I Gårdshistorie for Grane har Kjell Jacobsen helt systematisk skrevet om samisk bruk av områdene tilknyttet enkelte gårdsnummer. Han beskriver hvilke familier som har brukt området til reindrift, hvor de bodde, deres barn, barnebarn osv. Beskrivelsen har et klart slektshistorisk preg.

3.3 Konkurranse om ressursene

3.3.1 Tiden 1500–1700

Ragnhild Høgsæt nevner konkurransen mellom samene og den norrøne befolkningen på Sør-Helgeland, og hevder at samene i Vefsn på 1600-tallet hadde et mindre areal til disposisjon enn det forfedrene deres kunne bruke hundre år tidligere. Hun mener at ryddinga av gårder i utkantene av bebyggelsen i Vefsn fra 1500-tallet i første rekke har berørt ressursene som tidligere ble brukt av samene. Høgsæt antyder at det norske landnåmet av høyereliggende områder i Vefsn kunne ligge bak en sak som kom opp på tinget for Rana og Nesne fjerdinger i 1693. En flyttsame stevnet da tre menn fra Røvatnet i Mo for å ha slaktet noen av hans rein. Hvis ikke nordmenn hadde ryddet jord i tidligere ubebodde områder, ville denne tyvslaktinga neppe ha forekommet, mener Ragnhild Høgsæt. Hun påpeker at justisprotokollene ikke går lengre tilbake i tid enn 1690, og at kildegrunnlaget for å utforske konflikter mellom reindriftssamer og bureisningsmenn før den tid derfor et tynt. (Høgsæt 2002: 151–152)

Mens Høgsæt altså antyder at ryddinga av gårder i utkantene av bebyggelsen i Vefsn fra 1500-tallet i første rekke berørte ressursene som tidligere ble brukt av samene, mener Kjell Jacobsen at den store nyryddinga som foregikk i Vefsn 1550–1650 ikke kan ha berørt samenes områder, ganske enkelt fordi samer og bumenn bodde for langt fra hverandre. Jacobsen forutsetter da at samenes bruksområder var de samme omkring 1600 som det vi kjenner fra første halvdel av 1700-tallet. Han forutsetter også at skattelistene fra begynnelsen av 1600-tallet gir et korrekt bilde av antall samer. (Jacobsen, 1975: 36) Som nevnt var Forsjorda den øverste gården i Vefsn så seint som i 1567, og den eldste gården i nåværende Hattfjelldal kommune ble ryddet ett hundre år seinere, i 1680-åra. (Jacobsen, 2001: 19)

På slutten av 1600-tallet ble det ryddet gårder i Herringbotn (Vefsn), ved Luktvatnet (Vefsn), ved Tustervatnet (Hemnes) og langs Drevja (Vefsn). (Svare 1974: 84, 89, 367) Med andre ord: Vi kan gå ut fra at inntil slutten av 1600-tallet var områdene øst for Reinfjellet, nordover til Ranfjorden, sørover til Limingen og Tunnsjøen og Vesterfjella sørover til Fjerdingen i Indre Namsen å betrakte som i hovedsak samenes bruksområde.

Etter 1700 ble det stadig flere som ryddet gårdsbruk innover i områder som samene til da hadde vært alene om å utnytte. Det gjelder særlig områdene øst for Røssvatnet, men også i Svenningdalen, Båfjelldalen og Stor-Fiplingdalen. Her forelå en klar interessemotsetning som kanskje like mye gjaldt utnyttelsen av fiskevatnene som utnyttelsen av de relativt store beiteområdene. En skriftlig kilde fra 1706 forteller at samene hadde fordrevet en jemtlending som hadde fått bevilling fra fogden til å rydde gårdsbruk i Krutfjelldalen. Ifølge tradisjonen skal samene også ha forsøkt å fordrive nybyggerne fra Varntresk i 1730-åra, men uten å lykkes med det. (Jacobsen 1975: 36–37) Den virkelig store nyryddinga i samenes gamle bruksområdet startet imidlertid ikke før på 1800-tallet.

3.3.2 Tiden 1700–1800

Nybyggervirksomheten på indre Helgeland startet så smått i løpet av 1700-tallet. Med utgangspunkt i Schniters grenseeksaminasjonsprotokoller (sitert hos Helland), kan det settes opp følgende oversikt over gårdsbosetting på indre Helgeland (Vefsn) i 1740-årene:

Alle disse tolv gårdsbrukene var tatt opp av nybyggere i kongens almenning. (Helland 1908: 357) Ellers gir Kjell Jacobsen i sine bygdebøker for Vefsn, Grane og Hattfjelldal en detaljert og god beskrivelse av gårdsutviklingen på indre Helgeland mellom Korgfjellet og Trøndelagsgrensen.

Omkring 1820 startet nybyggervirksomheten for fullt på indre Helgeland og fortsatte ut gjennom 1800-tallet. For de samiske bruksområdene gjaldt dette særlig Susendalen, men også Majavatnområdet, områdene øst for Mo i Rana, og egentlig overalt i innlandsområdene. Ifølge muntlig tradisjon valgte nybygger Per Kristian Andersson i 1832 å legge gårdsplassen sin på Vollan i Susendalen der samene hadde hatt reinhage, fordi grasveksten var særlig frodig der. (Jacobsen 1975: 38) I det sørsamiske området finnes det en rekke eksempler på at reintrøer ble overtatt av bønder som benyttet dem til beite for bufe eller slåtteeng.

J.M. Ingebrigtsen Fagerbakken skriver om forholdet mellom proprietærene og samene i Hattfjelldal:

De forrige proprietærers framgangsmåte mot finnerne hadde ellers været lite forsvarlig, idet de først bortbygslet landet til dem og derpå gav rydningsbevilgning til bønder i de samme landstrekninger. (Ingebrigtsen Fagerbakken 1933: 9)

I en artikkel av Bjarne Bjerkmo i Årbok for Rana (1975) blir det hevdet at hundreåret mellom 1800 og 1900 var en vanskelig tid for samene i Rana. Årsaken var ikke minst

at den såkalte bumann begynte å trenge seg inn på samenes områder. Jeg nevner da Kalvann, Grunnvann, Akersvann og Langtjønnlia. Selv om det er sannsynlig at disse stedene har vært ryddet og bosatt av samer, ble de senere overtatt av bumenn. Den gang var det heller ikke alle samer som hadde økonomisk evne til å skaffe seg rein. De slo seg ned på slike plasser, drev med en del geiter og jakt og fiske. Med den samiske tilbakegang i denne periode, er det vel sannsynlig at disse rydningsplasser ble overtatt av bumenn. (Bjerkmo, 1975: 59)

Axel Coldevin beskriver konkurransen om ressursene slik:

Sikkert er det at da norske bønder begynte å rydde gårder oppover dalene i Rana, støtte de stadig vekk på lappene, og forholdet ble ofte fiendtlig. ...

Lappene så det slik at nordmennene tok fra dem bit for bit av deres land; de følte seg på vikende front, og deres omflakkende tilværelse gjorde at de stod halvt utenfor det norske rettssamfunn. (Coldevin 1965: 318–319)

En beretning om Ola Kolbeinson illustrerer det motsetningsforholdet som oppstod mellom samer og bønder i innlandsområdene. Kolbeinson var født i Varntresk i 1787 og ble gårdbruker i Bessedør (nord for Røssvatnet) omkring 1813. Han giftet seg med samejenta Kjersti Eriksdotter, men det ble ikke positivt mottatt:

Ola ble i den grad foragtet av sine paarørende for dette sit giftermaal, at han efter ca. 20 aars bruk av gaarden Bessedør flyttet over til Tærnaby, Sverige og bosatte sig i Bjørkvasdalen, ...(Brygfjeld 2000: 102)

Nybyggeraktiviteten førte altså til et anstrengt forhold mellom nomadiserende samer og fastboende bønder som hadde ryddet gårder i områder som tidligere ble utnyttet som jaktområder og beite­områder for rein. Som nevnt ble det også konkurranse om fiskevatnene. Rettssaken mellom proprietær Fredrik Holst og to samer i Vesterfjellene i Vefsn illustrerer rettsoppfatningene. Proprietær Holst anmeldte samene for «ulovlig eiendomsinngrep» fordi de hadde hogget friske bjørketrær på hans utmarkseiendom og tatt never for å utbedre ei kåte. Holst forlangte erstatning for dette. Saken endte med frifinnelse i Høyesterett i 1862, med bl.a. følgende begrunnelse:

Allerede det historiske Forhold mellem Lapperne som de oprindelige Beboere af Landet og de indvandrede norske Eiendomsbesiddere tilsiger, at man maa opretholde og beskytte den Brugsret, som hine selv efter Okkupationen fra de Sistnævntes Side ere vedblevne at udøve over den tidligere herreløse Grund. Herfor kan ogsaa paaberaabes Lovens Grundsætninger om Hævd paa Brug. (NOU 1984: 18, s. 655)

Dette viser at i alle fall Høyesterett, så sent som i 1860-årene, var av den oppfatningen at samene hadde sedvanemessige rettigheter i disse områdene. Som resultat av en betydelig befolknings­økning i løpet av 1800-tallet, økte konkurransen om utmarksressursene mellom reindriftssamene og nybyggerne, og dette førte til en mer negativ holdning til samenes reindrift. Det ble stadig ryddet flere gårdsbruk, og dermed ble også deler av middelalderens «Finnmork» dyrket opp. Helland beskriver dette forholdet slik, riktig nok med henvisning til Troms:

De fastboende klager over, at renen om vaaren kommer ind paa deres enge og marker, medens finnen stadig føler sig mere indeklemt og afstængt fra sine gamle veie. Jo mere den fastboende befolkning inden amtet øges, og jo mere landet ryddes og opdyrkes, desto større vil disse ulemper føles. (Helland 1908: 413)

Selv om dette sitatet gjelder situasjonen i Troms, var interessemotsetningen i prinspippet den samme i større eller mindre grad over hele det sørsamiske området.

I primærkilder som Lappekommissionen av 1892 finnes uttalelser som klart favoriserer landbruket på reindriftens bekostning. Et sitat fra Amund Helland gir et godt tidsbilde av de dominerende politiske holdningene anno 1908:

Renavl er en forfærdelig ødsel bedrift. Et rensdyr alene behøver i Finmarken 20 til 30 hektarer land, synes det, og saa længe finnerne fører kvinder og børn med sig om vinteren, vil det gaa haardt ud over skogen. Ingen fin kan leve uden brændsel. ...Renbeiter kan uden skade udnyttes paa den maade, at haardføre mænd bliver vogtere og flytter med renen, medens kvinder og børn bliver fastboende. Da vil de gamle privilegier til renavl, som nu tilkommer finnerne, falde bort, og maaske ligger her løsningen af vanskelighederne. (Helland 1908: 415)

Så vidt en kan se, er det ikke publisert studier som viser hvordan bondebefolkningens vekst generelt påvirket utviklingen innenfor reindriften. I Kjell Jacobsens bygdebøker fra Vefsn, Grane og Hattfjelldal er samene omtalt både i egne kapitler og under aktuelle gårder, men eventuelle rettslige følger av knapphet om utmarksressursene er – så vidt en kan se – ikke omtalt av noen.

Ifølge Bård A. Bergs doktorgradsavhandling (se pkt. 2.4.2) var konflikten mellom reineiere og gårdbrukere på Helgeland skarpest ute ved kysten på slutten av 1800-tallet, særlig på den ytterste del av landet mellom Tosenfjorden og Velfjorden. Dette framgår av Lappekommissionens innstilling fra 1894. (Berg 2000: 40)

Til slutt tas med et sitat som beskriver den omvendte situasjonen, nemlig et avhengighetsforhold mellom samer og bønder i Bleikvassli i Hemnes kommune. Odd Bleikvassli og Ole Roar Sneli skriver i boka Bleikvassli – ei bygd og ei slekt at alle gårdene i bygda hadde sytingsrein, som kanskje var et nødvendig supplement til husdyrbruket. Samene hadde på sin side nytte av at de hadde en fast plass i bygda der de kunne oppbevare utstyr og få hjelp til slakting etc. Viktig var det også at de gamle, som ikke lenger kunne følge med under flytting, hadde et sted der de kunne få bo i bygda. Inngifte var heller ikke uvanlig. Forfatterne påpeker at det gode forholdet mellom bumenn og samer i Bleikvasslia nærmest var å betrakte som et unntak fra det som var det mest vanlige i Helgelands nybyggerhistorie, nemlig konflikter mellom nybyggere og samer. Det sies ikke noe om i hvilken tidsperiode ordninga med sytingsrein var vanlig på «alle gårder». (Bleikvassli og Sneli 2002: 175) Bård A. Berg har beregnet at over 5 prosent av det samlede reintallet på Helgeland i 1893 var sytingsrein. (Berg 2000: 194)

3.3.3 1900-tallet

Ørnulf Vorren har publisert studien «Reindrift og nomadisme på Helgeland» (1986) der han presenterer samenes flyttemønster med rein på Helgeland i perioden fra ca. 1900 fram til andre verdenskrig. Hensikten med arbeidet er å dokumentere det tradisjonelle driftsmønsteret ved å beskrive reindriftens ferdselsområder gjennom året. Vorren beskriver ikke hver enkelt familie, men omtaler samene som «driftsgrupper» som benytter de forskjellige ferdselsområdene. Hvilke familier som benytter hvert enkelt ferdselsområde, oppgis ikke, ettersom Vorrens målsetting er å påvise hvordan selve flyttemønsteret hele tiden har vært opprettholdt. Ved å studere Vorrens kartmateriale ser man at det er ferdselsområder over hele indre Helgeland og ut mot kysten. Hans studie gir altså en god dokumentasjon på nomadisk samisk bruk og tilværelse på Helgeland på første halvdel av 1900-tallet. (Vorren 1986: 40) En kortere versjon av dette arbeidet er gitt i artikkelen «Om reindrift og nomadisme på Helgeland». (Vorren 1988: 40–48)

Som resultat av Lappekommissionens arbeid ble hele Helgeland inndelt i reinbeitedistrikter ved kgl.res. av 03.09.1898, bortsett fra noen mindre øyer ytterst på Helgelandskysten. Selv om driftsformen har endret seg dramatisk i løpet av den siste 50-årsperioden, er reinens behov for ulike beiter til ulike årstider fremdeles de samme. Det betyr at reindriftssamenes utnyttelse av beiteressursene i dag langt på vei foregår slik som den har foregått i tidligere tider.

3.4 Sedentær og semi-sedentær tilpasning

Leif Elsvatn mener at samer på Helgeland kombinerte flere næringer. Mange sjøsamer kombinerte fjordfiske, jordbruk, reindrift og fangst. Det var tilgangen på ressurser som bestemte hva som var den viktigste næringen. (Elsvatn 2000: 41) I bygdeboka for Træna, Lurøy, Rødøy og Meløy fortelles det at oppsitterne i et par av fjordene i Meløy i 1750-årene klaget over at samer drev jakt på niser. Lensmannen la i 1753 ned forbud for samer å drive niseskyting i Rødøy prestegjeld, ettersom oppsitterne hevdet at det skadet fiskeriene. (Hutchinson 1997: 239) I Haaløygminne fortelles det også om en same som bodde i Rødøy og som en tid på siste halvdel av 1800-tallet drev «sterkt på med jakt efter kobbe, oter og bjørn». (Havnø 1929/32: 10)

3.5 Vurdering av kunnskapsstatus

Det er naturligvis nær sammenheng mellom befolkningshistorie og menneskenes bruk av naturen. Vurderingen av kunnskapsstatus for befolkningshistorie i kapittel 2 er derfor langt på vei sammenfallende med kunnskapsstatus for samenes bruk av naturen. I og med at vi ikke har noen studier av sijtesystemet på Helgeland (bortsett fra Lais Lappebyen ), har vi heller ingen vitenskapelig dokumentasjon på hvordan samenes bruk av naturressursene var organisert i dette området, før reinbeitedistriktene ble innført i 1898. Etter den tid finnes det et omfattende kildemateriale, bl.a. lappefogdens årsberetninger, statistikk osv. som forteller en del om hvordan reindriften ble organisert. Når en ser bort fra Bård A. Bergs doktorgradsarbeid Mot en korporativ reindrift, finnes det ingen analyser av dette materialet fra 1900-tallet.

Et sentralt tema er sammenhengen mellom samenes bruk over tid og deres rettigheter. Det er heller ikke publisert noen analyse av denne sammenhengen. (Se kapittel 4.)

4 Det rettshistoriske feltet

4.1 Innledning

Det er skrevet relativt lite som har direkte tilknytning til det rettshistoriske feltet for så vidt gjelder sørsamene på Helgeland fra vikingtid og fram til i dag. Også i dette kapitlet vil framstillingen bli begrenset til en gjennomgang av publisert litteratur. Matrikler, skjøter, tingboksmateriale og annen offentlig dokumentasjon blir betraktet som primærkilder og ikke behandlet med mindre de er omtalt i litteraturen. Det er gjort et unntak for Lappekommisjonen av 1892 der kongeskjøtet til ­Joachim Irgens er tatt inn som bilag. Dette skjøtet, sammen med lappeskatten og bygselordningen, er sentrale elementer i framstillingen av betingelsene for samenes reindrift på Helgeland, og dette blir drøftet i Lappekommissionen. Noen sitater er derfor hentet herfra.

4.2 Den eldre sijteorganisasjonen (før 1600-tallet)

4.2.1 Rettsorden og beskyttelse av ­rettigheter

Det finnes ingen studie av sijteorganisasjonen i det sørsamiske området på Helgeland for tida før 1600. Det nærmeste vi kommer, er Knut Bergslands beskrivelse av «Lais Lappebyen». Ifølge Bergsland strakte den seg fra Malå i Sverige i sørøst til Rana i nordvest, derfra til Snåsa i sør. Det skulle altså tilsi at Lais Lappeby omfattet i alle fall indre Helgeland. Bergsland mener at Lais Lappeby har likhetstrekk med den skoltesamiske sijd. Som nevnt i pkt. 2.2.2, ble Lais Lappeby i 1607 slått sammen med «Uma Lappmark» og «Ångermanne Lapper» til en ny og større Ume lappmark som igjen ble inndelt i seks avdelinger. Av disse skattet Ran (Rana), Wafsten (Vefsn), Bindal, Nondal (Namdal) og Snåsen både til Norge og Sverige. (Bergsland 1978: 77 og 97) I artikkelen gir Bergsland en grundig innføring i skatteoppkreving i all hovedsak på svensk side av nåværende riksgrense, for som han uttrykker det: «Det relevante norske kildematerialet fra denne tiden er meget begrenset.» (Bergsland 1978: 79) Noen få skatteytere fra norsk side på 1500-tallet nevnes, men det skjer en utvidelse på 1600-tallet:

Den egentlige «Laisby», som på 1500-tallet tellet 12 eller 14 skattemenn, ble altså i 1607 utvidet vestover, på bekostning av den norske skatt.(Bergsland 1978: 91)

Som tidligere nevnt, betalte mange av samene på Helgeland skatt både til Norge og Sverige på begynnelsen av 1600-tallet, til tross for at den danske lensherren hadde lagt ned forbud mot dette. Bergsland hevder at skattebetalingen skjedde frivillig. (Bergsland 1977: 93) Bergsland bygger sin beskrivelse i hovedsak på opplysninger om skatt. Artikkelen er meget detaljert, og det er vanskelig å gi noe dekkende resymé. Den antyder altså at det har vært et sijtesystem på Helgeland på 1500-tallet, men gir ingen beskrivelse av rettsorden eller rettigheter.

Det er grunn til å tro at samene i eldre tider levde sitt liv på indre Helgeland og i Västerbotten relativt upåvirket av inngrep og reguleringer fra statsmaktens side. Kjell Jacobsen er kommet til samme konklusjon:

Fra gammelt av må samene ha vært organisert innbyrdes i grupper som uten noen regulering av statsmyndighetene i Norge og Sverige brukte visse områder. Disse gruppene finner en igjen i både norske og svenske skatteregnskap fra 1500- og 1600-åra.

4.2.2 Vurdering av ­kunnskapsstatus

Som det framgår av dette punktet, er det skrevet svært lite om den eldre sijteordningen på Helgeland. Den mest nærliggende forklaringen er at kildematerialet er meget spinkelt.

Med andre ord: Vi vet lite om hvordan den samiske sijten på Helgeland var organisert i tida før 1600-tallet.

4.3 Statlige myndigheters håndtering av eiendoms- og bruksrettslige forhold før 1600

4.3.1 Generelt

En kan ikke finne publiserte studier som omhandler statlige myndigheters håndtering av eiendoms- og bruksrettslige forhold gjennom lovgivning, avhending og kjøp i tiden før 1600. Det som her nevnes, blir derfor av generell karakter.

Vi vet at samene betalte «finneskatt» med utgangspunkt i jakt på pelsdyr og handel med skinnvarer. Det finnes gode kilder om «finneskatten» fra 1500- og 1600-tallet. Kjell Jacobsen presiserer at samene i tidligere tider ikke betalte noen leie for det landet de brukte, verken til kongene eller til andre. Han konkluderer derfor med at det er mest rimelig å si at samene i realiteten eide de landområdene de brukte, og at de nettopp som skattebetalere i realiteten var anerkjent av myndighetene som eiere. (Jacobsen 1975: 28) Dette er et resonnement i tråd med måten Nils Johan Päiviö tolker svenske kilder på. (Päiviö 2001: 37)

Et typisk trekk for Helgeland var at mange gårder var underlagt store gods. I en artikkel hevder Birgitta Berglund at både Torgar (Brønnøy) og Tjøtta hadde lagt under seg gårder allerede i jernalderen. Allerede på 800-tallet var Sandnes (utenfor Sandnessjøen) en meget stor gård. Her hadde kongen lendmenn som krevde inn finneskatten. Også 400 år senere var Sandnes fremdeles en betydelig gård. Godssamlinga med Dønnes som sentrum startet allerede i middelalderen, mener Berglund. Dønnes ble til tider brukt av sentralmakten ved at lendmannen kunne bo her. Meløy gård var også et maktsenter fra jernalderen som på 1500-tallet var sete for adelsslekten Benkestok. I middelalderen var mange av de største gårdene på Helgeland eid av erkebiskopen. Etter reformasjonen ble dette kirkegodset inndratt til kronen. Andelen odelsgarder var liten på Helgelandskysten, trolig mindre enn 10 prosent. For øvrig eides gårdene av lokale kirker, kronen og adelen. (Berglund, 1994: 55–63) Hvordan staten håndterte forholdet til samene før 1600, framgår ikke av denne eller andre artikler, bortsett fra at kongens representanter krevde inn skatt. Som eksempel nevner Bjarne Svare at lensherre over Nordlandene, Frantz Kaas, fikk i oppdrag i 1620 å ansette «fjellfut i lenet sitt som skulle sjå etter finnane og ta inn skatt av dei». Han skriver videre at vi ikke vet mye om «finnelensmennene» på Helgeland, men at vi kjenner noe tilfeldige navn, eksempelvis fra kirkeboka der i alle fall en finnelensmann er oppført som fadder til et samebarn. (Svare 1974: 178)

Et annet spesielt, administrativt fenomen er dobbeltbeskatningen som var et ledd i grensetvisten mellom Norge og Sverige. Dette er omtalt i pkt. 2.2.4.

4.3.2 Vurdering av kunnskapsstatus

Som det framgår av dette punktet, er det skrevet svært lite om statlige myndigheters håndtering av eiendoms- og bruksrettslige forhold tilknyttet før 1600-tallet. Mesteparten av det kjente kildematerialet omhandler skatt og forhold tilknyttet skatt. Den mest nærliggende forklaringen er at det kjente kildematerialet for øvrig er spinkelt.

4.4 Sedentær samisk bosetting etter 1600: innhold og utvikling i de rettslige betingelsene

4.4.1 Finneodel og finnerydninger

Det finnes ingen beskrivelse av finneodel på Helgeland. Ifølge et kart over finneodel og finnerydningenes utbredelse i Samenes historie fram til 1750 er den sørligste finneodelen påvist i Beiarn. ­(Hansen og Olsen 2004: 301) En kan heller ikke se at begrepet «finnerydninger» er omtalt i litteratur fra Helgeland, bortsett fra en henvisning i Lurøyboka 2002/2003 . Her vises det til et skrift fra 1609 av lensherre Hartvig Bille der det sies at det nok var «bufinner» på Helgeland, men de brukte nordmenns «habit» og betalte samme skatt og hadde samme rettigheter som nordmenn. Artikkel­forfatter Rune Bang kommenterer dette slik:

Samtidig kan samene i området ha tapt sine særegne rettigheter til bruk av jord, de såkalte finnerydninger. Slike bruk som vi kjenner til fra Melfjorden og Sørfjorden, kom over i kongens eie først på 1600-tallet. De måtte i så fall av en eller annen grunn, ha «mistet» sin status som «Finneodel», dersom de hadde vært dette i noe eldre tider.» (bANG 2003: 167)

Det er noe uklart om dette kun er en spekulasjon omkring fenomenet «finneodel» eller om artikkelforfatteren har kilder som antyder at det før 1600-tallet var områder her som samene hadde ryddet og brukte uten å betale jordleie.

4.4.2 Leilendingsvesen

Det finnes ingen spesifikk beskrivelse av leilendingsvesenet tilknyttet samene på Helgeland. Det generelle bildet er at de fleste gårdbrukere var leilendinger under erkebiskop, kirke, gods eller kronen i middelalderen, og Helgeland var her ikke noe unntak. Andelen odelsgårder var liten. Som tidligere nevnt, ble det etter hvert flere storgods langs kysten, for eksempel på Tjøtta, Dønnes og i Meløy, og storparten av brukene ble drevet av leilendinger. (Berglund 1994: 63–64) På slutten av 1600-tallet overtok Lorentz Mortensen Angell størstedelen av Helgelandsgodset med 487 gårder og 868 leilendinger. (Hansen og Olsen 2004: 309) Ettersom det egentlig ikke er forsket på sedentær samisk bosetting på Helgeland, vet vi ikke noe om i hvilken grad samene drev slike leilendingsbruk.

4.4.3 Finneskatt – lappeskatt

Finneskatt og/eller lappeskatt betalt av bofaste samer, blir bare såvidt omtalt i litteraturen, bortsett fra sagalitteraturen. (Se pkt. 2.1.1.) I en artikkel skriver Arnold Ræstad at begrepet «lappeskatt» ved forskjellige anledninger og til forskjellige tider brukes i forskjellige betydninger. Han nevner bl.a. kjøpskatten som ble innkrevd av samer som oppsøkte lappemarkedet på Dolstad i Vefsn. Ræstad tror at denne skatten bare ble oppkrevd av fremmede samer, ikke av norske samer, eller i alle fall ikke av lapper som hørte hjemme i distriktet. Rent generelt hevder Ræstad at både fiskeavgiften (sjø- og/eller landleie) og kjøpskatten ofte erstattet den alminnelige beskatningen av samene, det vil si «når lappene betalte en sådan skatt, var man ikke så nøie med om de betalte det som egentlig kan kalles lappeskatt». (Ræstad 1928: 226) Det eldste bevarte lensregnskapet som gir nøyere opplysninger om lappeskatt, innkrevd på Helgeland, er fra 1566–1567. Den synes å være innkrevd som kjøpskatt av «field finderne», men det er uklart om det er norske eller svenske samer det gjelder. (Ræstad 1928: 227) Lappeskatt som tema er altså relativt innfløkt, og Ræstad går ikke inn på om dette er skatt som betales av nomadiserende samer eller andre.

Som nevnt skriver Ragnhild Høgsæt, som har studert bosetningen fra Sømna til Herøy/Alstahaug på 1600- og 1700-tallet, at hun har funnet en og annen leidangsbetaler med tilnavnet «lapp» på tidlig 1600-tall. Leif Elsvatn skriver at det fra slutten av 1700-tallet finnes sikre kilder som forteller om samisk jordbrukstilpasning. Vi finner da husmannsplasser i Vefsn med samisk bosetning. Elsvatn nevner ikke hvordan disse skattlegges. Just Qvigstad hevder med utgangspunkt i de dansknorske skattelistene at det var sjøsamer i Vefsn i 1609, og at disse samene gikk kledd likedan som bøndene og betalte de samme avgiftene. Kjell ­Jacobsen har på sin side ikke funnet noe som kan tyde på at dette er riktig, men understreker at Qvigstad kan ha funnet moment i materialet som han har oversett. (Elsvatn 1987: 46)

4.4.4 Utvikling av rettslige betingelser og rettsvern over tid

Det er ikke skrevet mye om utvikling av rettslige betingelser og rettsvern tilknyttet den sedentære samiske bosettingen, bortsett fra skatteordningene som formodentlig gav et visst rettslig vern. På Helgeland er skatt, rettigheter og eiendomsforhold fram til slutten av 1800-tallet relativt kompliserte. Kildene er ikke presise, og forskerne er uenige om hvordan de skal tolkes. I 1666 overførte kong Christian IV alt krongods i Nordlandene (Nordland og Troms) til tidligere kammertjener Joachim Irgens som hadde hjulpet kongen med et større lån. I skjøtet står det uttrykkelig at Irgens skal ha rett til å kreve inn blant annet «Finde Ledding, Søe Findeschatt» og «Lappeschat» (Lappekommissionen 1892: 65) fra disse områdene. Et interessant spørsmål vil være: Hvilke rettigheter fikk samene ved å betale finneleding, sjøfinneskatt, lappeskatt og senere bygsel? Eller: Var samenes rettigheter i det hele tatt basert på at de betalte disse formene for skatt? Ræstad skriver at det er « påtagelig » at samenes rettigheter

ikke kunde grunne sig på annet enn eldre tiders bruk. Der kan også påvises flere trekk, som viser at man var til sinns å respektere denne alders tids bruk. (Ræstad 1928: 239)

Ræstad viser til at «sjøfinnene» hadde fått kongelige privilegier for å rydde seg jorder i kongens allmenning, men det ble aldri utstedt egentlige privilegiebrev til fordel for de norske fjell-lapper. Finnene hadde fra gammelt av ikke betalt landskyld, men bare finneleding, og i et kongelig reskript av 27. september 1725 heter det bl.a. at

fogderne nøye skulde lade efterforske finnernes og lappernes privilegier, som dem af de kongelige forfædre i en og anden maade kunde være givne, hvilke samme kongen finnerne og lapperne for denne tid og fremdeles forunder og confirmerer. (Ræstad 1928: 240, jf. Qvigstad og Wicklund 1909: 341)

Ræstad mener at dette reskriptet viser at det var regjeringens mening å holde de norske «sjøfinner» og «lapper» ved deres gamle rettigheter etter alders tids bruk. (Ræstad 1928: 240) Hvor mange «sjøfinner» som var på Helgeland, er uklart.

4.4.5 Vurdering av kunnskapsstatus

Vi har lite kunnskap om innhold og utvikling i de rettslige betingelsene for den sedentære samiske bosettingen. Som det framgår av kapittel 2, har vi begrensete kunnskaper om sedentær samisk bosetting både på indre og ytre Helgeland. Hvilke rettslige betingelser som gjaldt for sjøsamer og samiske gårdbrukere, er ikke beskrevet i litteraturen, bortsett fra det som framgår av skatteregnskapene.

4.5 Reindriftsnomadismen

4.5.1 Internrettslige forhold (sijte)

Den samiske sijten på Helgeland er også lite omtalt i litteraturen – det gjelder både fortid og nåtid. Igjen må vi støtte oss til Knut Bergsland og Ørnulf Vorren:

Ørnulf Vorren benytter i sin beskrivelse fra Helgeland fra første halvdel av 1900-tallet begrepet «driftsgruppe», som omfattet flere hushold. Så vidt en kan se, brukes ikke begrepet sijte i hans framstilling, men han benytter følgende tredeling: hushold – driftsgruppe – reinbeitedistrikt. Det må imidlertid legges til at Vorrens målsetting ikke var å beskrive internrettslige forhold, men selve bruken av beiteområdene. (Vorren: 1986: 36)

Knut Bergsland skriver at dokumenter fra slutten av 1500 framover til 1700-tallet viser at en samisk skattemann, «skattlapp», representerte et «selskap» eller en sijte i sørsamisk mening, som ifølge Bergsland er forskjellig fra en nordsamisk sijte. (Bergsland 1994: 186) De sørsamiske sijth , kjent i detalj fra 1700-tallet, hadde karakter av storfamilier og bestod av tre–fem familier (hushold) med til sammen om lag 20 personer. Hver sijte hadde sitt bestemte område, med bestemte grenser mot naboene. I eldre tider da reinflokkene var meget små, kunne en gruppe holde seg innenfor sitt eget område hele året, men i alle fall fra første halvdel av 1700-tallet forekom det vinterflyttinger fra eget område til naboområder. (Bergsland 1988: 276)

Så vidt vites, er det ingen andre forskere som har gitt noen nærmere beskrivelse av de internrettslige forholdene blant samene på Helgeland.

4.5.2 Allmenningsrettslige forhold

De allmenningsrettslige forholdene på Helgeland er relativt kompliserte, og de er omtalt i flere artikler og utredninger , den seneste omtalen finnes i Samenes historie fram til 1750, utgitt i 2004, som for øvrig gir en god oversikt over den prosessen som foregikk fra 1666 til 1750. Som tidligere nevnt solgte den dansknorske kongen krongodset i Nord-Norge til Joachim Irgens i 1666. Spørsmålet er: Ble også fjell- og skogområdene og annen umatrikulert grunn på Indre Helgeland solgt til Irgens, eller var disse utmarksområdene krongods også etter 1666? Forskere som har gransket dette spørsmålet, er uenige, og Lars Ivar Hansen har laget følgende oppstilling over hvordan noen rettshistorikere har besvart følgende spørsmål: (Hansen 1987: 7)

Ble også allmenningen solgt til Joachim Irgens ved kongeskjøtet av 12.01.1666?

En viktig grunn til at det stilles spørsmålstegn ved om allmenningen fulgte med salget i 1666 eller ikke, er at Kongen solgte allmenningene i Rana og Vefsn til proprietær Petter Dass ved skjøte av 3. mars 1750 (bilag 2 a til Lappekommissionen av 1892). Kan dette tolkes slik at kongen solgte utmarksområdene på indre Helgeland to ganger – først til Irgens og så til Petter Dass dy. – eller var disse områdene ikke med i krongodssalget i 1666? Lars Ivar Hansen har påpekt at fogden i hele perioden fra 1705 til 1750 fortsatte den vanlige praksisen med å bygsle ut rydningsplasser i allmenningene i Rana og Vefsn, og de nye gårdsbrukene ble regnet som kronens eiendom. Fogden oppfattet altså disse allmenningene som krongods inntil 1750. Amtmann Ove Schelderup var av den motsatte oppfatningen, og i 1725 skrev han i et brev at Kongen ikke hadde holdt tilbake gårder eller allmenning i det opprinnelige skjøtet fra 1666. (Hansen og Olsen 2004: 310–311)

Her finnes det altså to tolkningsmuligheter:

• Vefsn-allmenningen var krongods inntil 1750 da Petter Dass d.y. fikk kongelig skjøte på allmenningene i Vefsn og Rana.

• Vefsn-allmenningen var privat eiendom allerede fra 1666.

Følgende var eiere av Vefsn-allmenningen fra 1750 til 1900 (Jacobsen 2001:24-25):

Også Rana-allmenningen med rydninger ble solgt til Isach Jørgen Coldevin i 1761, og den ble i Coldevin-familiens eie til 1888. Da ble «Nord-Ranen» allmenning (Mo tinglag) med tilhørende gårder solgt til staten, som også kjøpte «Sør-Ranen» allmenning (Hemnes tinglag) i 1895.

Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms har i et par dommer nevnt problematikken omkring Helgelandsallmenningene. I dom av 21. april 1993 som gjaldt grensefastsettelse mellom staten og tolv private eiendommer i Meløy og Rødøy kommuner, sier kommisjonen at den ikke kan se at det i den aktuelle situasjonen var

nødvendig å ta stilling til om hele tvisteområdet ble overført ved Irgensskjøtet eller om noe ble liggende igjen som Kongens eiendom. ...… For øvrig er kommisjonen enig i statens forståelse av Irgensskjøtet fra 1666. (Utmarkskommisjonen 1993: 30)

I dom av 1. juli 1997 sier kommisjonen at den er oppmerksom på de ulike tolkninger av eiendomsforholdet, men

finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne striden, herunder de forskjellige tolkninger som har vært lansert av skjøtet av 1666 til Irgens, og av skjøtet av 1750 til Dass. Dass og hans rettsetterfølgere – herunder også staten – har i tiden etter konsekvent opptrådt som eiere med grunnlag i skjøtet av 1750, og de er i alle sammenhenger blitt ansett som eiere av de allmenningsstrekningene som feltet omfatter, nemlig Nord-Rana allmenning. (Utmarkskommisjonen 1997: 5)

Uten «å gå nærmere inn på denne striden» konkluderer altså Utmarkskommisjonen med at staten har eiendomsrett til allmenningen. (Dette drøftes i Ranautredningen i denne NOU)

I tilknytning til beiterettigheter for gårder i Nord-Rana allmenning uttaler kommisjonen:

Det dreier seg her om bygselgårder som for de flestes vedkommende ble ryddet før statens salg til Dass i 1750. Disse rydningene må ansees som opptatt i statens allmenning selv om det den gang var uenighet om disse strekningene allerede ved salget til Irgens i 1666, kom i privat eie. Utmarkskommisjonen mener at fjellstrekningene som inngikk i skjøtet til Dass, hadde i behold sin karakter av statsallmenning. (Utmarkskommisjonen 1997: 38)

Utmarkskommisjonen gir dermed staten medhold i at Helgelandsallmenningene var å betrakte som statens allmenninger inntil 1750. Utmarkskommisjonen inntar dette standpunktet uten å gå inn på de forskjellige tolkningene som har vært lansert av Irgensskjøtet.

Hvordan samene oppfattet rettighetsforholdene, vet vi lite om (se pkt. 4.5.5). Som Knut ­Robberstad har beskrevet, var det i eldre norsk rettsforestilling ikke noe til hinder for at flere kunne ansees som eiere av samme eiendom på funksjonelt grunnlag, for eksempel ved at én eide skogen og en annen eide beitet. (Robberstad, 1963: 162–166) Lars Ivar Hansen drøfter det samme forholdet og nevner at da kongemakten i middelalderen tiltok seg eiendomsretten til rydninger i allmenningene, pretenderte den i første omgang ikke å «eie» allmenningene eller frata bygdelagene deres rett til å bruke utmarksressursene i allmenningene. Kongen og de bruksberettigede i bygdelagene kunne altså «eie» hver sin rett i allmenningen. (Hansen og Olsen 2004: 311) På denne bakgrunnen kan man stille spørsmålet: Kan det tenkes at samene «eide» en bruksrett i kongens Helgelandsallmenning før den eventuelt ble solgt i 1666? Eller, hvis allmenningen ikke fulgte med i salget, var det da slik at samene «eide» en bruksrett parallelt med kongens rett til å bygsle bort rydningsplasser for gårdsbruk fram til Petter Dass kjøpte allmenningen i 1750? Kan det tenkes at samene «eide» en bruksrett i allmenningen også etter at Petter Dass hadde kjøpt den? Hvor omfattende var i tilfelle denne bruksretten? I kongeskjøtet av 1750 for allmenningene i Vefsn og Rana blir samenes rettigheter avgrenset til områder som ikke kunne oppdyrkes:

... lapperne udj Almindingerne nyder til brugs De Pladser eller Strækninger, hvor Ingen Rydning kand skee, eller Boe-folk Sig nedsætte, Samt af Skouvene fornøden brændsel,…... (Pantebok 1 for Helgeland sorenskriveri, fol. 187b, J.nr.386/1950)

Arnold Ræstad har påpekt at denne setningen i 1750-skjøtet ikke er begrunnet i samenes gamle rettigheter, men i Irgensskjøtet fra 1666. (Ræstad 1928: 239) Poenget i denne sammenhengen er kun å antyde at samenes gamle rettigheter i allmenningen ikke er grundig nok utredet.

I tillegg til at eiendomsforholdene i Helgelandsallmenningen er uklare, ble det på begynnelsen av 1700-tallet innkrevd bygselavgift av samene, en ordning som fortsatte til 1860-årene i Vefsn og til inn på 1900-tallet i Rana. Lappeskatt og bygsel kommer vi imidlertid tilbake til i pkt. 4.5.3 og 4.5.4.

4.5.3 Lappeskatt

En rekke forfattere har omtalt samer og skatt på Helgeland: Arnold Ræstad (1928), Knut Bergsland (1978, 1994), Lars Ivar Hansen (1987, 2004), Kjell Jacobsen (1975, 1994) og Anders Bendigtsen (1995). Bergsland gir en meget detaljert framstilling av skatteinnkrevingen i Lais Lappeby, knyttet opp mot svenske kilder. De øvrige forfatterne knytter framstillingen av «lappeskatt» opp mot «bygsel» (se neste punkt), men Ræstad har en egen presentasjon av lappeskatten på Helgeland fra middelalderen til slutten av det 17. århundret. (Ræstad 1928: 226–227). I det følgende blir det forsøkt å gi en kortfattet, samlet framstilling av det disse forfatterne har kommet fram til.

I kongeskjøtet av 12. januar 1666 står det uttrykkelig at Joachim Irgens skal ha rett til å kreve inn blant annet «Lappeschatt» fra de områdene eiendomsoverdragelsen gjelder. Ifølge Arnold Ræstad er ikke lappeskatten nevnt for Helgelands vedkommende i den jordeboka som ble satt opp i forbindelse med denne overdragelsen til Irgens, og det foreligger ingen opplysninger om hvordan lappeskatten ble innkrevd på Helgeland før slutten av 1600-tallet. (Ræstad, 1928: 227) Flere forskere anser «lappeskatten» for å ha vært en tradisjonell personskatt (jf.Hansen og Olsen 2004: 310).

Etter at Joachim Irgens døde i 1675, ble Helgelandsgodset etter hvert delt i to.

Hovedsakelig basert på Lars Ivar Hansens foredrag kan eiendomsforholdene på Helgeland på 1600- og 1700-tallet i korthet presenteres slik. (Hansen 1987: 9–11, Hansen og Olsen 2004: 308–311)

a) Angell-godset

Lorentz M. Angell (Trondheim) tok utlegg i størstedelen av Helgelandsgodset (fordi Irgens skyldte han penger). Angell overtok 487 gårder av Irgens-godset.

1731 Angells arvinger fikk hjemmel over godset som fri eiendom.

Petter Dass d.y. overtok størstedelen av «Angell-godset».

b) De Petersen-godset

1682 (ca) Joachim Irgens enke pantsatte en del av Helgelandsgodset tilden holsteinske baron Jakob de Petersen. Retten til å innkreve lappeskatten fulgte med i denne overdagelsen.

Jørgen Sverdrup forpaktet godset, deretter hans enke Margrete, og deres sønn, Peder Jakob Sverdrup.

1751 Johan Hvid kjøpte de Petersen-delen av Helgelandsgodset.

Ved kongeskjøte av 3. mars 1750 solgte staten allmenningene i Rana og Vefsn til proprietær Petter Dass. (Som nevnt i pkt. 4.5.2 kan dette tolkes slik at de ubebygde fjell-og skogområdene som samene i hovedsak disponerte, ikke var med i overdragelsen til Joachim Irgens i 1666.)

Som oversikten over Angell-godset viser, hadde Petter Dass kjøpt størstedelen av dette godset allerede i 1738, og eiendomssituasjonen på midten av 1700-tallet ble da slik:

1. Petter Dass eide mesteparten av Angell-delen av Helgelandsgodset og allmenningene i Vefsn og Rana, og hadde dermed rett til rydningsplassene.

2. Johan Hvid eide de Petersen-delen av Helgelandsgodset, samt retten til å innkreve Lappeskatt fra hele «Fogderiet».

Etter at Petter Dass døde, overtok familien ­Coldevin som eier av allmenningsretten. Familien Brodtkorp overtok lappeskattretten etter Johan Hvid. Det kan synes noe merkelig at «lappeskatten» for allmenningene ble innkrevd av andre enn allmenningens eier, men slik var forholdet helt til 1849 da allmenningseier Fredrik Holst også fikk skjøte på retten til å innkreve lappeskatt i Vefsn. (Lappekommissionen 1892: 17) I Rana fortsatte lappeskattretten og allmenningsretten å tilhøre to forskjellige eiere. I 1894, da Lappekommissionen arbeidet med Nordland, var det Esaias Hansen som innkrevde bygsel av samene i Rana. Hvordan denne ble innkrevd og diskusjoner med myndighetene angående innkrevingen i Rana er beskrevet av Bård A. Berg i en artikkel i Åarjel-saemieh . (Berg 1995: 127–136).

4.5.4 Bygsel

Irgens enke, fru Cornelia Bickers, pantsatte altså den ene delen av Helgelandsgodset inklusive Lappe­skatten over Helgelands Fogderi til baron de Petersen. I perioden 1712 til 1751 ble «baron de Petersens gods» og lappeskattretten forpaktet bort til Jørgen Sverdrup, hans enke Margrete Sverdrup og deres sønn, Peder Jakob Sverdrup. (Lappekommissionen 1892: 119) For å illustrere forholdet tas det med et eksempel på bygselkontrakt. Den gjelder et område som strekte seg langs hele østsida av Røssvatnet, og den er datert 10. august 1741:

Paa min Kiære Moders Margrethe Sl. Sverdrups vegne, som den der er berættiget paa Hr. Baron de Petersens vegne til Lappe Skat og byxel i Helgelands Fogderi, byxler og fæster ieg hermed til Niels Siursen den fieldmark kaldet Rysvatnet Krutaaen, Artfield og Rysvatsholmen, som hans Fader Siur Larsen Nortman før han har beboet og brugt, og nu er fradøed. J Skatter er tilforn betalt 1 rdr:, Men som han nu ikke bruger det alleene ej heller har det gandske land, formedelst bygde-folk har sat sig der ned, skal han hereffter nyde afslag.(Qvigstad og Wiklund, 1929: 84)

Her står det at de Petersen er berettiget til å kreve inn lappeskatt og bygsel, men ettersom hjemmelen for skatteinnkrevingen ligger i Irgensskjøtet, og bygsel ikke nevnes i dette skjøtet, er det uklart hvordan bygselavgiften i betydningen landleie kommer inn. Ifølge Knut Bergsland svarte lappeskatten fra gammelt av til bøndenes leding, som var en eiendomsskatt. Den var på ingen måte noen landskyld, som var leilendingens avgift til jordeieren. (Bergsland, 1975: 165)

I 1751 ble godset og lappeskatten overtatt av kjøpmann Johan Hvid som fikk Reluitions-skjøte på dette i 1761. Etter Johan Hvids død overtok hans enke, Maren Pedersdatter Greger, og svigersønnen, sorenskriver Niels Gierdbrandt Brodtkorp, godset med de rettighetene som var beskrevet i skjøtet fra 1761. Dermed ble retten til å innkreve lappeskatt overført til familien Brodtkorb, som etter om lag 90 år solgte den videre i 1849 til daværende allmenningseier Fredrik Holst. (Lappekommissionen 1892: 17)

Det noe merkverdige i denne sammenhengen er at salgsobjektet i henhold til skjøtet var fjellstrekninger i Vefsn og altså ikke lappeskattretten . Selve allmenningen hadde tilhørt Fredrik Holst siden 1832, så Lappekommissionen konkluderer med at dette skjøtet av 1849 egentlig gjaldt retten til å innkreve lappeskatt. Kjell Jacobsen mener at det er høyst uklart hva det var Brodtkorp egentlig solgte til Holst i 1849, men salgsgjenstanden ble beskrevet som et geografisk område, nemlig «de Fjældstrækninger, der have været afbenyttede og beboede af Fjeldlapper...». Også Jacobsen nevner den teorien at det var retten til å innkreve den gamle finneskatten som ble solgt:

I panteregistret er det anført at dette var en umatrikulert størrelse og at Brodtkorp ikke hadde lagt fram noen hjemmel. En kan ikke se at det foreligger noen beskrivelse av hvilke områder hver av dem eide før 1849.

Ifølge Kjell Jacobsen utstedte imidlertid både Brodtkorp og Holst bygselsedler på store områder i Majavass-traktene i 1820-årene, både vestover mot Bindalen og østover til riksgrensen. (Jacobsen 1975: 29,fotnote) Dette uklare forholdet mellom lappeskatteier og allmenningseier kommenterer Lappekommissionen slik:

Dette Forhold er imidlertid fordunklet derved, at Indtægterne af den, disse Strækninger paahæftede, Lappebrug, ikke tilfaldt Almenningseieren, men Lappeskateieren, der endog gjennem Bygsel bortfæstede Fjeldstrækningerne til Lapper. Derved fik det Utseende af, at det var Lappeskateieren som eiede «Lappemarken», og omkring 1850 var denne Opfatning af Forholdet sikkerlig den herskende i Nordland. (Lappekommissionen, side 17–18)

Som nevnt i pkt. 4.5.2, solgte Fredrik Holst Vefsn-allmenningen til The North of Europe Land & Mining Co. («Engelskbruket») i 1865. Da Holst solgte allmenningen, gikk også bygselsystemet i oppløsning. (Jacobsen 1975: 42) I 1900 kjøpte staten de såkalte Vefsnrydninger av «Engelskbruket». (St.prp. nr.34, 1899/1900)

Også i Rana og Hemnes benyttet proprietæren den ordningen å forpakte bort inntektene fra samene. Her tas med et eksempel fra en artikkel av Anders Bendigtsen. Han viser til en innberetning til Nordlands amt fra fogden i Helgeland datert 3.4.1850 der det bl.a. står at

Proprietær Brodtkorb af Tjøtø, som eier lapmarken saavel i Hemnes som Mo prestegjæld, har i aaret 1841 avdraget innkrævingen av græsleie for de lapper, saavel svenske som norske, der med sine reensdyr om sommeren benytter lapmarken eller fjeldene i nævnte prestegjæld, til Zacarias Gabrielsen Langfjeld... (Bendigtsen 1995: 138)

Her blir altså bygselavgiften betraktet som «græsleie», men Zacarias Gabrielsen Langfjeld blir også omtalt som «forpakter av lappeskattrettigheten i Ranen». I 1908 solgte innehaveren av lappeskattretten, Esaias Hansen, «indtægter av lapperne i Mo tinglag, Mo og Hemnes herreder» til Statens skogvesen. Det ble ansatt en «lappeskattoppkrever og oppsynsbetjent» med skogvokteren som nærmeste overordnede. I 1910 ble skogvokteren avløst av lappefogden. Lappeskattoppkreverens plikter var bl.a. å utferdige bygselkontrakter, kreve inn bygselavgift og den årlige skatten. Kontrakten skulle godkjennes av Landbruksdepartementet. Bygselordningen varte helt til 1966. På slutten av 1930-tallet ble det reist spørsmål ved om ikke bygslingene i Rana burde opphøre, men departementet ville ikke gå inn for opphevelse av ordningen fordi bygselforholdet

også er fastsatt i den norsk/svenske reinbeitekonvensjon og den bygsel som der er omhandlet betegner en prinsipiell innskrenkning i de svenske samers beiterett i angjeldende områder... For staten som grunneier har også bygselforholdet sin betydning da opphevelse vil ha tilfølge en utvidelse av lappenes rettigheter i disse strøk...

I et brev av 9.1.1951 anfører imidlertid departementet at bygslingen nå bør opphøre. På grunn av at bygselkontraktene ble utferdiget på bygslerens levetid, ble det ikke slutt på bygselforholdet før i 1966. (Bendigtsen 1995: 138–141)

Mens innkrevingen av bygselavgift i Vefsn-allmenningen ble avsluttet omkring 1865–1870, måtte reindriftssamene i Rana-allmenningen betale skatt eller bygsel i en periode på nærmere 70 år etter at reinbeitedistriktene var blitt opprettet i 1898.

4.5.5 Samenes rettsoppfatning

Otto Jebens hevder i sin doktorgradsavhandling om eiendomsretten til grunnen i indre Finnmark at staten fram til senere tid ikke har lagt vekt på samenes oppfatning av eiendomsretten, og at statens oppfatning og praksis har utviklet seg uten noen som helst medvirkning fra samene. (Jebens 1999: 484–485) Selv om Jebens" avhandling gjelder indre Finnmark, kan hans juridiske resonnement angående statens rolle også ha relevans for de deler av indre Helgeland som samene langt på vei disponerte alene til begynnelsen av 1700-tallet. Også Lars Ivar Hansen har påpekt at samenes rettig­heter ofte har kommet til å bety rettigheter i forhold til et ikke-samisk rettssystem, altså det norske rettssystemet. (Hansen 1987: 1) Med andre ord: Samenes bruk av beiteområder, jaktområder og fiskevatn var (og er til dels fortsatt) regulert i to rettssystemer:

• Et eget samisk rettssystem som regulerte interne plikter og rettigheter i egen sijte og mellom sijtene.

• Et ikke-samisk rettssystem der kongen (staten) og proprietærene (grunneierne) var viktige premissleverandører.

Hvordan den samiske nomadebefolkningen på Helgeland oppfattet begreper som bruksrett, eiendomsrett, lappeskatt og bygsel osv. i eldre tid har vi knapt noen kunnskap om. Det finnes imidlertid svensk litteratur som kan gi en viss innsikt i hvordan samene i Sverige oppfattet det landskapet de benyttet. K.B. Wiklund beskriver i en artikkel fra 1911 oppdelingen av svenske samebyer i ulike «land», og knytter dette til en mulig eldre samisk eiendomsrett:

Redan i de äldsta tingsprotokollen från Lappmarken (midten af 1600-talet) finner man lappbyarnas traditionella område uppdeladt i ett antal «land» med traditionella gränser, till hvilka land de olika familjerna ha nyttjanderätt eller, åtminstone hvad fiskevattnen i vissa trakter beträffar, eganderätt. (Sitert hos Drake 1918: 227.)

Andre kilder sier noe om hvordan samer i Norge og Sverige betraktet hverandres beiteland, og hvilke vilkår som gjaldt for utnyttelse av beitelandet hos hverandre. Fra gammelt av var det mye kontakt mellom samene som benyttet de områdene som i dag tilsvarer Helgeland/Børgefjell/Västerbotten. (Dette framgår bl.a. av Kjell Åke Lundströms studier av kirkebøkene. Ikke publisert.) I sin beretning fra en reise gjennom Lappland 1706–07 skriver Povel Resen at samene på svensk side dro over på norsk side med reinflokkene om sommeren. Samene i Piteå Lappmark dro over til «adskillige Fiorder i Salten og Helgeland». (Qvigstad og Wiklund 1907: 301) Prosten i Helgeland, Anders Dass, skriver i en embetserklæring fra 1716 at de norske samene oppholdt seg i Sverige fra september/oktober til april/mai:

Lapperne i Nordlandene reiser her ifra Norrig i September eller October Maanet over til Sverrig; derfra komme de hidover igjen udi April eller Maij Maaned, og bliver saa her Vaaren, all Sommeren og du paa Hösten till i September eller October Maaned, da de farer over igjen til Sverrig. (Qvigstad og Johnsen 1912: 80)

På midten av 1700-tallet var situasjonen den at de fleste «fjeldlapper» som om sommeren oppholdt seg i Vefsn, var i Åsele og Ume lappmark om vinteren. De av disse samene som ble regnet som «en­sidig» norske,

betalte skogleie til den svenske lap, paa hvis land de sat om vinteren, dessuten godvillig en liten gave til lagmanden (herradshövdingen) og presten... formodentlig fordi de under sit ophold i Sverige om vinteren sökte kirke og ting. (Qvigstad og Johnsen 1912: 80)

Som sitatet viser, betalte de norske samene «skogleie» til de svenske samene når de benyttet deres områder til vinterbeite. Spørsmålet er: Betalte de svenske samene tilsvarende leie til de norske samene for sommerbeiteland på norsk side av grensen ? Det er kjent fra Fredrik Holsts jordebok at bygsellappene kunne leie ut beiteland til andre samer, men hvordan fungerte dette i forhold til de svenske samene? Av nyere forskning nevnes i denne sammenheng Nils-Johan Päiviö sin studie av lappskattelandenes rettslige utvikling i Sverige. Päiviö har studert rettsprotokoller fra 1740-årene bl.a. fra lappbyen Wapsten (som i dag deler grense med Hattfjelldal fra Joesjö til Skalmodal). På bakgrunn av disse rettsprotokollene trekker Päiviö følgende konklusjon:

Man kan konstatera att samernas relation till sina egna marker inte har skilt sig från de grundläggande kriteriarna i den svenska jordäganderätten som rådde i riket i övrigt. En logisk konsekvent benämning av samernas rätt måste utifrån detta bli äganderätt. (Päiviö, 2001: 94)

Dersom det var slik at svenske samer betraktet seg som «eiere» av sine reinbeiteområder, er det da grunn til å tro at samene på norsk side av en ikke fastlagt riksgrense hadde en helt annen rettsoppfatning? Disse områdene var ikke bare beiteland for rein, men deler av dette landskapet hadde en religiøs betydning i tillegg til at forfedrene var gravlagt her. Med andre ord: Er det rimelig å anta at samer som oppholdt seg i Åsele og Ume lappmark om vinteren, endret sitt syn på landskapet når de om sommeren oppholdt seg i fjell- og skogområdene i Vefsn? Riktignok ble noen av disse betraktet som «ensidig norske», noe som innebar at de betalte «skogleie» til den svenske «skattelappen» ved bruk av svenske vinterbeiteområder. Man var altså av den formening at noen samer hadde en sterkere rett til beitelandet enn andre samer. Men hvis det blant de svenske samene fantes en oppfatning i retning av eiendomsrett til egne områder eller en eiendomsrett på funksjonelt grunnlag til fiske- og beiterett, er det da urimelig å anta at en tilsvarende oppfatning kunne eksistere også blant de «ensidig norske» samene når det gjaldt deres forhold til beiteområdene på norsk side av grensen?

4.5.6 Lappekodisillen

Som nevnt tidligere i denne framstillingen, har samene så langt tilbake vi kjenner til, benyttet områdene på begge sider av dagens riksgrense. Da grensen ble fastlagt i 1751, ble samene fratatt muligheten til å ha skatteland/bygselland på begge sider av riksgrensen, og de måtte velge statsborgerskap. Lappekodisillen, som var et tillegg til grensetraktaten, garanterte at samene også etter at grensen var fastsatt, skulle få flytte med reinen over riksgrensen slik de hadde gjort etter gammel sedvane. (Lappekodisillen § 10)

Det finnes mye litteratur om Lappekodisillen, men lite er relatert til Helgeland, bortsett fra at kodisillens «Bøxel-Land» knyttes til Helgeland. En av de få beskrivelsene med lokal vinkling er Per Karstensens artikkel i Årbok for Rana , der han beskriver grense­reguleringen i 1751 i forhold til fjellområdene i Rana. Den gir en grei oversikt over grensereguleringens bakgrunn og Schnitlers avhør på Selfors i august 1742, samt et kort resymé av Lappekodisillens hovedprinsipp. Det framgår av Karstensens artikkel at samene hadde en sentral rolle som vitner, både i samband med Schnitlers grenseeksaminsasjoner i 1742 og i forbindelse med fastsettelsen av grensen ved Nasafjellet på 1630-tallet da svenskene startet gruvedrift etter sølv her. Ifølge Karstensens framstilling hadde «nordmennene utstedt bygsler til samene» så langt øst at konklusjonen på Schnitlers eksaminasjon på Selfors ble at riksgrensen burde gått to–tre mil øst for Tärnaby og derfra nordover til Ammerfjellet som neste grensefjell. (Karstensen 2001: 10–17, 21)

Ellers kan man finne spredte opplysninger som kan knyttes til Lappekodisillen, for eksempel de følgene den fikk for skattelappene: Ifølge en oversikt fra 1739 var det da 36 skattelapper i Vefsn. 19 betalte skatt både til Norge og Sverige. (Qvigstad og Johnsen 1912: 81) I Lappekodisillen ble det krevd at samene skulle velge nasjonalitet (§ 4). Den 3. august 1761 foregikk valget for Vefsn sitt vedkommende, og av de 18 «fælles lappefamilier» valgte tre å forbli norske, mens de øvrige hadde det meste av sitt land i Sverige og derfor ble svenske undersåtter. (Qvigstad og Johnsen 1912: 108)

Jens Edvin A. Skoghøy har drøftet begrepet «Skatte-eller Bøxel-Land» i Lappekodisillens § 2. Her heter det at «Ingen Lap maa herefter eye Skatteland eller Bøxel-Land udi meere end Eet Rige,...». Skoghøy kommenterer dette slik:

I Sverige ble «Skatte-Land» den gang brukt om grunn som var undergitt privat eiendomsrett, mens uttrykket «bygsel» i Norge ble brukt om jordleie.

Det at uttrykket «Bøxel-Land» blir brukt sammen med uttrykket «Skatte-Land» og i kombinasjon med verbet «eye», taler for at det med «Bøxel-Land» ikke bare kan siktes til bygslet grunn i snever forstand....

Etter min oppfatning vil det være best i samsvar med det som må være begrunnelsen for bestemmelsen, å tolke bestemmelsen om oppgivelse av «Skatte-og Bøxel-Land» i den annen stat slik at det med dette siktes til eiendoms- eller forpaktningsrett til grunn i den annen stat. (Uthevet her.)

Skoghøy utleder dette slik at kodisillen forutsetter at samene både kunne ha eiendoms- og bruksrett til fast eiendom. (Skoghøy 1998: 31–32) Otto Jebens er imidlertid ikke enig i at formuleringen «eye» «Skatte eller Bøxel-Land» kan tillegges særlig vekt. Han viser til at det i flere andre paragrafer brukes verbet «have» tilknyttet skatteland, og mener at det ikke er grunnlag for å trekke bestemte rettslige konsekvenser av uttrykkene «eye» eller «have» i forbindelse med skatteland. (Jebens 1999: 91)

For øvrig er ikke Lappekodisillens følger for samene i grensetraktene fra Trøndelagsgrensen til Saltfjellet (Rana kommunes nordgrense) nærmere analysert i større forskningsarbeid, bortsett fra de utledningene som Jens Edvin A. Skoghøy og Otto Jebens har gjort når det gjelder forholdet mellom «Bøxel-Land» og begrepet «eye» i Lappekodisillens § 2. Dette er naturligvis av interesse for Helgelands bygselområder. (Se pkt. 4.5.4.)

Det finnes flere publiserte analyser av Lappekodisillen på generelt grunnlag. Her nevnes noen:

• Lappekodisillen – Den første nordiske samekonvensjon? (Pedersen 1998)

• Jebens: Om Lappekodisillen av 1751 . (Jebens 1999: 89–96)

• Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen: Samenes historie fram til 1750 . Side 275–280 (om Lappekodisillen)

• NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling . Side 166–192 (om Lappekodisillen)

Kirsti Strøm Bull nevner Lappekodisillen i flere sammenhenger i Studier i reindriftsrett (1997). Det finnes altså en rekke grundige beskrivelser av Lappekodisillen på generelt grunnlag, men lite med lokal tilknytning til Helgeland.

4.5.7 Utvikling av lovgivning og norsk­svenske avtaler

a) Lovgivning

Utvikling av reindriftslovgivningen fra Fælleslappeloven av 1883 til i dag er et tema som er behandlet av flere forskere. I boka Studier i reindriftsrett gir Kirsti Strøm Bull en oversikt over Fælleslappeloven av 1883, reindriftsloven av 1933, reindriftsloven av 1978 samt rettspraksis (Strøm Bull 1997: 35–48) (jf. pkt. 4.5.8). Også i kapitlet «Rettshistorie 1852–1960» i boka Reindriften i Finnmark gir Strøm Bull en detaljert oversikt over forarbeidene for 1883-loven fra det første komitéutkastet i 1843 til reindriftsloven av 1933 med forarbeider. (Strøm Bull, Oskal, Sara 2001: 65–108, 226–241) Dette gir god innsikt i de politiske føringene som lå bak disse lovgivningsprosessene, men avhandlingen er geografisk konsentrert om Finnmark.

En kan ikke se at selve lovgivningsprosessen fra 1883 og fram til i dag er beskrevet spesifikt for Helgelands vedkommende. Bård A. Berg har omtalt myndighetenes behandling av konflikten mellom samer og bønder i Nordland, Trøndelagsfylkene og det søndenfjeldske på 1880- og 1890-tallet i sin hovedfagsoppgave. Her beskrives interessekonflikten mellom jordbruk og reindrift i siste halvdel av 1800-tallet, lappekommisjonene, inndelingen i reinbeitedistrikt samt myndighetenes lovregulering av forholdet mellom jordbruk og reindrift. Forslaget til reinbeitedistrikt ble behandlet i kommunene, og Berg har beskrevet behandlingen i Hattfjelldal og nevner i få ord at lensmannen i Vefsn var mot distriktsinndeling «ettersom reindriften i den senere tid ikke har ført til noen klager eller konflikter». (Berg 1990: 101)

a) Norsksvenske avtaler

En kortfattet gjennomgang av norsksvenske avtaler angående reindrift finnes i innstillingen fra Norsk-Svensk Reinbeitekommisjon av 1997. Den omhandler følgende lover og avtaler:

• Lappekodisillen av 1751

• Fælleslappeloven av 1883

• Karlstadkonvensjonen av 1905

• Konvensjonen av 1913

• Konvensjonen av 1919

• Konvensjonen av 1949

• Konvensjonen av 1972

• Revisjonen av 1984 (gjelder ikke Helgeland)

Ettersom framstillingen av disse konvensjonene er generell og ikke gir spesifikk informasjon om Helgeland, har det liten hensikt å gå nærmere inn på disse konvensjonene, men noen hovedpunkt nevnes.

Som allerede omtalt var bakgrunnen for Lappekodisillen at samene skulle få flytte høst og vår med reinflokkene over riksgrensen slik de hadde gjort etter gammel sedvane. Fælleslappeloven av 1883 førte til at svenske samers beiterett i Norge ble begrenset til mai–september og norske samers beiterett i Sverige begrenset til årets øvrige måneder. Begrensningene gjaldt bare i områder det jordbruk og reindrift konkurrerte om beitet. Under Karlstadforhandlingene i 1905 ble man enige om å forlenge bestemmelsene i Fælleslappeloven med 10 år til man fikk utarbeidet en ny konvensjon. Den kom i 1913. I 1919 kom en ny konvensjon som trådte i kraft i 1923. Denne konvensjonen begrenset svenske samers reindrift i Norge. De norske samene kunne benytte beiteområder i Sverige uten klare geografiske avgrensninger. I 1949 ble det undertegnet en ny reinbeitekonvensjon som ikke førte til store endringer i forhold til 1919-konvensjonen. 1972-konvensjon medførte derimot en markant reduksjon av sommerbeiteområdene for svenske samer i Norge. (Innstilling fra reinbeitekommisjonen av 1997: 43–47) På Helgeland hadde svenske samebyer etter 1972 rett til sommerbeiteland på nærmere avgrensete områder i reinbeitedistriktene Byrkije (Børgefjell), Ildgruben og Saltfjell. Denne konvensjonen trådte ut av kraft 01.05.2005.

Jon Gauslaa har gitt en nærmere gjennomgåelse av så vel hovedtrekkene i reindriftsloven av 1972 som reinbeitekonvensjonen av 1972. Denne finnes i Reindriftsretten , dok. 132: 48–55.

Reinbeitekonvensjonen av 1997 foreslår et nesten sammenhengende belte av konvensjonsområder og grensebeiteområder på norsk side fra Trønde­lagsgrensen og nordover til Balvatn reinbeitedistrikt. En nærmere beskrivelse av forslagene for Helgeland som region finnes i innstillingen på side 179.

Når en ser bort fra offentlige kommisjonsinnstillinger, finnes et par artikler som setter reinbeitekonvensjonene i direkte sammenheng med forhold på Helgeland. Ansgar Kosmo har i en artikkel gitt en oversiktlig framstilling av konvensjonsområdene, hensikten med dem og problemer tilknyttet grensestengningen i deler av det sørsamiske området. Artikkelen er kortfattet og gjelder hele det sørsamiske grenseområdet, og den gir en viss innsikt i hvordan dette har fungert på Helgeland. I artikkelen «Lappeskatt og bygsel på Helgeland» nevner Anders Bendigtsen reinbeitekonvensjonen av 1919, og slår fast at i Rana og Hemnes fulgte konvensjonsgrensene for de «svenske» distriktene stort sett grensene for de områdene som svenske samer allerede fra før hadde bygsel på. I konvensjonen ble det fastsatt hvilke områder det fortsatt skulle utferdiges bygselkontrakter på. Det gjaldt til sammen ni områder i Rana og Hemnes. Ifølge ­Bendigtsen var dette de eneste områdene hvor svenske samer fremdeles betalte noen form for avgift. I konvensjonen ble det dessuten tatt forbehold om at den norske innehaveren av bygselen på området Grunnvatnet fortsatt skulle ta imot svenske «inderster» på sitt område så langt beitekapasiteten rakk. Det ble ikke satt inn noen begrensninger på antall norske rein (sør for Rombaken) som kunne vinterbeite i Sverige, og Bendigtsen legger til:

I forhold til det antall svenske rein som ble sommerbeitet i Norge gjennom årene, ble norsk vinterbeiting i Sverige likevel ubetydelig. Dette hadde flere årsaker, bl.a. var norsk reindrift etterhvert blitt fortrengt av svensk reindrift.

På Helgeland var således reinantallet gått sterkt tilbake, særlig i en periode under siste halvdel av 1800-tallet. (Bendigtsen 1995: 140)

Som eksempel på reinantall nevner Bendigten at det ifølge Lappekommissionen av 1892 bare var 360 rein i Rana og Hemnes i 1892, mens det samme år var 12.000 svenske rein på sommerbeite i dette området.

4.5.8 Lokale rettsoppfatninger

Det finnes ingen publiserte studier over lokale samiske rettsoppfatninger på Helgeland.

En gjennomgang av bl.a. rettsprotokoller vil kunne gi et visst innblikk i så vel samiske som andre oppfatninger av reindriftsrett i dette området, men en slik studie finnes ikke, bortsett fra at Kirsti Strøm Bull i boka Studier i reindriftsrett nevner Marsfjelldommen (1955), som gjaldt reindriftssamenes rett til å sette opp gammer og til å fiske på privat grunn i området i Veste Rækarvann og i Namsflyene like sør for grensen mot Nord-Trøndelag. Saken endte i Høyesterett, men Marsfjell tapte. I domspremissene viser Høyesterett til «lappe­loven av 1883 og reindriftsloven av 1933» og hevder at det ikke er «tvilsomt at lovgivningen i flere henseender begrenset samenes rett i forhold til den bruk de fra gammel tid hadde utøvet» .

4.5.9 Vurdering av ­kunnskapsstatus

Vi har begrensete kunnskaper om den sørsamiske sijten på Helgeland, både før og etter 1600-tallet. Det samme gjelder sørsamenes egen rettsoppfatning og andre lokale rettsoppfatninger. Det er derimot skrevet relativt mye om allmenningene, lappe­skatten og bygselsystemet, men her er forskerne ikke enige om hvordan kildene skal tolkes. Det gjelder særlig hvorvidt allmenningene var med i kongeskjøtet av 1666 eller ikke.

Såvidt en kan se, er det egentlig ikke forsket på de norsksvenske konvensjonsavtalenes innvirkning på reindriften på Helgeland, bortsett fra at dette nevnes i oversiktsartikler. Det samme gjelder langt på vei Lappekodisillen.

Selv om skatt og bygsel trolig er blant de sørsamiske emnene som er mest omtalt, er det fortsatt mye vi ikke vet om rettighetene som knyttet seg til lappeskatten og bygselavgiften. Vi vet heller ikke hvorfor samene aksepterte denne typen krav og kostnader.

Litteraturen varierer fra oversiktsartikler til meget detaljerte utredninger. Et eksempel på sistnevnte er Bergslands beskrivelse av «Lais Lappebyen», som inneholder svært mange detaljopplysninger og kan være et godt utgangspunkt for en nærmere studie av skattesamer på Helgeland på 1500- og 1600-tallet. Arnold Ræstads artikkel er også relativt detaljert. For øvrig har mye av litteraturen med lokal tilknytning mer karakter av oversiktsartikler.

Som nevnt tidligere er forskerne uenige om hvordan noe av kildematerialet skal tolkes, og det kan i seg selv gi grunnlag for ytterligere forskning. I noen av årbokartiklene kunne man ha ønsket noe mer detaljerte kildehenvisninger som ville ha gjort det enklere å finne originalkildene. Når dette er sagt, er det ganske klart at det fortsatt gjenstår en god del forskning før man kan si at man har oversikt over det rettshistoriske feltet tilknyttet sørsamenes bruk av Helgeland.

5 Oppsummering

5.1 Vurdering av forskningsstatus

5.1.1 Befolkningshistorie

a) Før 1500

Den forskningen som er utført når det gjelder demografisk utvikling og bosettingsmønster for samene på Helgeland i tidsperioden før 1500, gir ikke noe klart bilde verken av befolkningsgruppens størrelse eller bosettingsmønster. Det kjente kildematerialet er begrenset til få sikre skriftlige kilder på norsk side av grensen og et ganske omfattende arkeologisk materiale som det knytter seg usikkerhet til når det gjelder etnisitet. En del fornminner er ikke undersøkt med tanke på tidlig samisk bosetting (Gaustads Rana-prosjekt). Dessuten er det gjort registrering av fangstanlegg i Grane, men forskerne er uenige om hvorvidt dette kan knyttes til etnisitet. Artikler i bygdebøkene kan tyde på at en del arkelogisk materiale på Helgeland ennå ikke er registrert og analysert av kompetent forskningsinstans. Det er altså ikke utført noen systematisk registrering av samiske kulturminner som gjør det mulig å foreta en samlet vurdering av fornminnene på Helgeland i relasjon til etnisitet. Lars Stenvik mener at samenes ressurs­utnyttelse i eldre tid har vært knyttet til fjellområdene, men han ser ikke bort fra at samene også har trukket ned mot kysten for å utnytte ressursene i sjøen.

Det skriftlige kildematerialet angående samene på Helgeland før 1500-tallet er meget spartansk, vel egentlig ikke-eksisterende i perioden før år 800. Heller ikke fra middelalderen er det publisert forsk­ningsarbeid som kan gi et entydig bilde av demografisk utvikling og bosettingsmønster for den samiske befolkningen i dette området.

I og med Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens bok fra 2004 om samene før 1750, har vi fått en oversikt over relasjonen mellom samer og norrøn befolkning i jernalder og tidlig middelalder, der også Helgeland blir omtalt.

b) 1550–1700

Knut Bergslands beskrivelse av Lais Lappebyen inneholder svært mange detalj­opplysninger, men den omhandler i relativt liten grad samene på Helgeland. Årsaken er naturligvis at det svenske kildematerialet om samene er langt mer omfattende enn det norske fra denne perioden. I Samenes historie språklig belyst gjennomgår Knut Bergsland hele det sørsamiske området ut fra en språklig vinkel der det legges vekt på stedsnavn og lånord, supplert med skriftlige kilder. Dette gir samlet sett en meget grundig framstilling.

Bygdebokforfatterne Reidar Svare og Kjell Jacobsen har i bygdebøkene for Vefsn gitt en pålitelig og nøyaktig framstilling av gårdshistorien i Vefsn, som i denne tidsperioden også omfattet Grane og Hattfjelldal. Bergsland refererer i stor grad til Svare og Jacobsen i sin framstilling av eldre gårdsbosetting i dette området. I Jacobsens bygdebøker fra Grane og Hattfjelldal blir også samenes bruk av de enkelte gårdene trukket inn. Dette gjelder hele perioden opp mot vår tid.

Det finnes dessuten flere informative oversiktsartikler fra denne perioden i Helgeland Historie , bind 2.

Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens bok Samenes historie fram til 1750 gir en god oversikt over hele det samiske området både når det gjelder økonomi, kolonisering, handel, skatt og rettigheter. Også hovedlinjene i bygselordningen og salget av allmenningene på Helgeland blir beskrevet.

c) 1700- og 1800-tallet

Vår kjennskap til samenes bruk og bosetting på 1700- og 1800-tallet er bedre enn for hundreårene tidligere: Den mest nærliggende forklaringen på det er et mer omfattende kildetilfang – særlig gjelder dette 1800-tallet. Det er likevel ikke publisert større studier som gjelder samenes befolkningshistorie på Helgeland i denne perioden. Amund Helland skriver om samene i sitt oversiktsverk om Nordlands amt, utgitt i 1908, og refererer bl.a. noen kilder som forteller om antall samer i Rana og Vefsn på 1700- og 1800-tallet. I Kjell Jacobsens bygdebøker finner vi opplysninger om gårder som har vært i samisk eie. Leif Elsvatn har skrevet om samer som ble bønder og skogsarbeidere, og i bygdebok for Lurøy gis det en beskrivelse av samisk bosetting ved kysten. Men samlet sett har vi ingen skikkelig oversikt verken over folke­tall, reindriftens bruk av de forskjellige områdene eller sedentær samisk bosetting, verken gårdsbosetting eller sjøsamisk bosetting på Helgeland.

d) 1900-tallet

Det er skrevet tre større avhandlinger om samenes reindrift på 1900-tallet:

• Ørnulf Vorrens avhandling om reinnomadismen på Helgeland i perioden fra ca. 1900 til 1940. Han beskriver flytteveier og ferdselsområder på hele Helgeland, og gir dermed et godt bilde av hvordan samene brukte naturen på første halvdel av 1900-tallet. Han har senere supplert denne avhandlingen med to årbokartikler, derav en der han gir en nærmere beskrivelse av et par sijter og deres årssykluser.

• Bård A. Bergs doktorgradsavhandling Mot en korporativ reindrift beskriver utviklingen i tre av reinbeitedistriktene på Helgeland gjennom hele 1900-tallet. Berg legger vekt på hvordan ytre samfunnsforhold påvirket og endret reindriften i løpet av denne hundreårsperioden.

• Václav Marek har bidratt med en studie av samene i Susendalen, hovedsakelig basert på intervjuer med samer i Susendalen i perioden 1933–1948.

Dette er viktige arbeider, men det må likevel kunne hevdes at forskningsinnsatsen på Helgeland har vært relativt liten, både når det gjelder tema og geografiske områder.

I tillegg til disse tre studiene er det skrevet en rekke mindre artikler som er publisert i årbøker. Også disse gir verdifulle bidrag til samenes historie på Helgeland, men artiklene er i hovedsak avgrenset enten til et mindre geografisk område eller til navngitte personer.

5.1.2 Det rettshistoriske feltet

a) Sijtene før 1600

Måten de sørsamiske samfunnene var organisert på før 1500 kjenner vi svært lite til. Vi kjenner egentlig ikke noe til den eldre sijteordningen, bortsett fra fra Bergslands beskrivelse i Lais Lappeby som på 1600-tallet strekte seg fra Rana til Snåsa og innover i Sverige. Også Kjell Jacobsen tolker kildene slik at samene «fra gammelt av» har vært organisert i innbyrdes grupper uten noen regulering fra statsmyndigheter i Norge eller Sverige. Men for å sitere Bergsland: «Det relevante norske kildematerialet fra denne tiden er meget spinkelt.» (Jf. pkt. 4.2.1.)

b) Håndtering av eiendoms- og bruksrettslige forhold før 1600

Det er skrevet svært lite om statlige myndigheters håndtering av eiendoms- og bruksrettslige forhold på Helgeland før 1600-tallet. Mesteparten av det kjente kildematerialet omhandler skatt og forhold tilknyttet skatt. Den mest nærliggende forklaringen er at det kjente kildematerialet for øvrig er spinkelt.

c) Sedentær bosetting etter 1600 – rettslige betingelser

Vi har i utgangspunktet begrensete kunnskaper om sedentær samisk bosetting både på indre og ytre Helgeland. Hvilke rettslige betingelser som gjaldt for samiske gårdbrukere og sjøsamer etter 1600, er ikke beskrevet i litteraturen, for så vidt heller ikke før den tid. Vi kjenner ikke til finneodel på Helgeland og heller ikke finnerydninger, bortsett fra at det nevnes i Lurøyboka 2002/2003, men det er noe uklart hvor sikkert kildegrunnlaget er. Det finnes ingen beskrivelse av samenes forhold til leilendingsvesenet. Lappeskatt, finneskatt og kjøpskatt er beskrevet av Arnold Ræstad, men det er uklart om denne beskrivelsen gjelder sedentær samisk bosetting på Helgeland. Dermed er det også ukart hvilket rettsvern den sedentære samiske bosettingen hadde.

d) Reindriftsnomadismen

Det er skrevet lite om den sørsamiske sijten på Helgeland, både før og etter 1600-tallet. Det samme gjelder samenes egen rettsoppfatning. Allmenningene, lappeskatten og bygselsystemet på 1700- og 1800-tallet er godt beskrevet rent deskriptivt, men forskerne er uenige om hvorvidt allmenningene fulgte med i salget til Joachim Irgens eller ikke. Det er altså uenighet om allmenningene var kongens eiendom fram til 1666 eller helt fram til 1750. Det er også uklart hvilke rettigheter som fulgte med betaling av lappeskatt og bygsel. Var dette kun ei jordleie, eller var det knyttet sterkere rettigheter til lappeskatt og senere bygselavgift? Hvilken oppfatning hadde samene om dette? Generelt er samenes rettsoppfatning ikke beskrevet.

Bortsett fra en årbokartikkel, skrevet av Per Karstensen, er det ikke skrevet noe om Lappekodisillens betydning for samene på Helgeland. Et interessant poeng i Karstensens artikkel er at samene fortalte til Schnitler at de hadde fått «utstedt bygler» på områder som lå tre mil øst for Tärnaby. Schnitler mente derfor at grensen burde gå lenger øst.

Ansgar Kosmos artikkel om de norsksvenske reinbeitekonvensjonene i et sørsamisk perspektiv gir en grei oversikt over konvensjonsområdene, hensikten med dem og problemer tilknyttet grensestengningen i deler av det sørsamiske området. Artikkelen er kortfattet og gjelder hele det sørsamiske grenseområdet.

e) Relasjoner mellom nomadisk og sedentær tilpasning

Interne betingelser mellom nomadisk og sedentær tilpasning, rettigheter i hverandre, rettslige mekanismer ved skifte av tilpasning og statlige reguleringer tilknyttet forholdet mellom samisk og sedentær tilpasning, er praktisk talt ikke nevnt i litteraturen. En ser da bort fra statens regulering av allmenningene, som også innebar en regulering mellom samiske nyryddere og reineierne.

5.2 Svakheter og mangler

Strengt tatt er det kun tre forskere som har arbeidet med problemstillinger tilknyttet samenes bruk og bosetting på Helgeland: Knut Bergsland, Ørnulf Vorren og Bård A. Berg. Disse tre har tilført oss kunnskap om

• samiske stedsnavn på Helgeland og samiske skattebetalere på 1500-, 1600- og 1700-tallet, særlig på svensk side av grensen

• samenes flytteveier og ferdselsområder på hele Helgeland fra 1900 til 1940

• utviklingen av reindriften i reinbeitedistriktene Kappfjell, Brurskanken og Toven iløpet av 1900-tallet

Det er skrevet et tjuetalls årbokartikler samt kapitler i annen lokal litteratur, f.eks. Helgeland Historie og Rana Bygdebo k. Felles for mye av den lokale litteraturen er at den i hovedsak er deskriptiv og lite analytisk, i alle fall i forhold til det rettshistoriske feltet. En annen svakhet ved en del av denne litteraturen er at kildehenvisningene enten er fraværende eller bare oppgitt i form av en litteraturoversikt. Det kan gjøre det relativt arbeidskrevende å finne originalkildene.

Mangler i publisert litteratur (kronologisk rekkefølge):

• Vi har ingen kunnskap om når samene tok ­Helgeland i bruk; det gjelder både innlandet og kystområder.

• Vi har ingen kunnskap om samenes bruks- og bosettingsmønster på Helgeland fra eldre steinalder og fram mot 1600-tallet, og heller ingen oppfatning av samenes rettsoppfatning i tida før 1600.

• Vi har begrenset kunnskap om reindriftsnomadismen på Helgeland på 1700- og 1800-tallet.

• Vi har begrensete kunnskaper om samenes oppfatning av egne rettligheter til beiteland i hele perioden fram til omkring 1900.

• Vi har begrenset kunnskap om samenes interne organisering og ingen kunnskap om samenes oppfatning av dobbeltbeskatning og bygselavgift.

• Vi har begrensete kunnskaper om myndigheter og grunneieres oppfatning av samenes rettigheter til beiteland på 1600-tallet og fram til 1750.

• Vi har nesten ingen kunnskaper om sedentær samisk bosetting på 1500- og 1600-tallet og meget begrensete kunnskaper om sedentær samisk bosetting på 1700- og 1800-tallet i indre deler av Helgeland. Praktisk talt ingen kunnskaper om sjøsamer verken i eldre eller nyere tid. Vi har kun noen få beskrivelser av sedentær samisk bosetting på Helgeland på slutten av 1800-tallet og 1900-tallet, selv om det er åpenbart at mange samer har gått ut av reindriften og funnet seg annet arbeid, også i landbruket.

• Vi har meget begrensete kunnskaper om utveksling og relasjoner mellom sedentær og nomadisk samisk bosetting, og begrensete kunnskaper om forholdet mellom samer og nordmenn i perioden fram til 1700-tallet. Etter den tid er interesse­konflikten mellom nybyggere i innlandet og reindriftssamer omtalt i flere sammenhenger, men uten å være satt inn i en rettslig sammenheng.

• Vi har ingen spesifikk analyse av forholdet mellom samer, nordmenn og myndigheter på Helgeland på 1700- og 1800-tallet.

Litteratur

• Bang, Rune (red.): Lurøyboka 2002/2003 . Årbok for Lurøy. Lurøy historielag. Mosjøen, 2003

• Bendigtsen, Anders: Lappeskatt og bygsel på Helgeland . I: Årbok for Helgeland 1995 . Helgeland Historielag

• Berg, Bård A.: Myndighetenes behandling av konflikten mellom reindriftssamer og bønder i Nordland, Trøndelag og det søndenfjeldske på 1880- og 1890-tallet . Hovedfagsoppgave i historie. Universitetet i Tromsø, 1990

• Berg, Bård A.: Den norske Statens tilbakekjøp av «Lappeskatten» på Helgeland . I: Åarjel-saemieh. Samer i sør. Årbok nr. 5. 1995

• Berg, Bård A.: “Finnkona»- ei samisk øy på Helgelandskysten? I: Årbok for Helgeland 1997. Helgeland Historielag

• Berg, Bård A.: Mot en korporativ reindrift. Samisk reindrift i Norge i det 20. århundret – eksemplifisert gjennom studier av reindriften på Helgeland . Sámi Instituhtta, 2000

• Berglund, Birgitta: Helgeland Historie . Bind 2. Helgeland Historielag, 1994

• Bergsland, Knut m.fl.: Samernas Vita Bok III: 1. Fyra utlåtanden i hovrätten i Skattefjällsmålet. 1975

• Bergsland, Knut: Lais Lappebyen . By og Bygd. Norsk Folkemuseum årbok 1977. XXVI. bind. Oslo, 1978

• Bergsland, Knut: Samenes historie språklig belyst . Utredning for Samerettsutvalget. Oslo, 1988

• Bergsland, Knut: Samiske perspektiver i Helgelands historie .I: Helgeland Historie . Bind II. Redaktør: Birgitta Berglund. Helgeland Historielag, 1994

• Binns, Kari Støren og Høgsæt, Ragnhild: Leirfjord Bygdebok. Leirfjord Bygdeboknemd, 1985

• Bjerkmo, Bjarne: Samenes liv og livsforhold i Rana omkring sytten-attenhundreårene. I: Årbok for Rana . 1975. VIII. Utgitt av Rana museums- og historielag

• Bleikvassli, Odd og Sneli, Ole Roar: Bleikvassli – ei bygd og ei slekt . Hemnes kommune. Kulturkontoret. 2002

• Brygfjeld, Dag: Bessedør. 200 år under Nord-Norges tak. Hemnes Kommune. Kulturkontoret, 2000

• Coldevin, Axel: Bumann og lapp. I: Rana Bygdebok : Hemnes og Mo prestegjeld til 1850. Utgitt av Mo Sparebank i 1965.

• Elsvatn, Leif: Samisk jordbrukstilpasning. I: Far etter fedrane 1987 . Vefsn museum

• Elsvatn, Leif: Markasamene i Vefsn . Med særlig fokus på Ole Olsen Arefjell – stamfar til Elsvasslekta. I: Far etter fedrane 2000 . Vefsn Museum

• Elsvatn, Leif: Samisk jordbrukstilpasning . I: Årbok for Helgeland 1988 . Helgeland Historielag

• Fagerbakken, J.M. Ingebrigtsen: Hatfjelldalens Finner . Bidrag til finnernes bygdehistorie og etnografi. I: Nordnorske Samlinger . Utgitt av Etnografisk Museum.Oslo, 1934

• Gauslaa, Jon: Reindriftsretten . Dok. 132. Utkast. Mars 2004

• Haga, Arna: Arkeologiske undersøkelser i Rana 1960-69. I: Årbok for Rana 1997 . Rana museums- og historielag

• Haga, Arna: Brudd eller kontinuitet i bruken av fjellet ca 1800 f.Kr.–800 e.Kr. I: Årbok for Rana 1998 . Rana museums- og historielag

• Hagen, Peder: Reindrifta i Hattfjelldal gjennom 100 år. I: Hattfjelldal Kommune Hundre år 1862–1962. Ved ei nemd. 1962

• Hansen, Lars Ivar: Rett til land og vann i Nordland og Troms. Foredrag 1987. Utrykt manus.

• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie fram til 1750. Cappelen Akademisk Forlag, 2004

• Havnø, Edv. J.: De siste lapper i Rødøy . I: Haaløygminne 1929/32, hefte nr. 3

• Helland, Amund: Norges Land og Folk . Bind XVIII. Nordlands Amt. H.Aschehoug & Co., 1908

• Hutchinson, Alan: Disse tider – Disse skikker . Træna-Lurøy-Rødøy-Meløy. Bodø, 1997

• Høgsæt, Ragnhild: Folk og næring på Sør-Helgeland 1660–1700 . Ravnetrykk nr 26. Tromsø, 2002

• Ildgruben, Kåre: Lapper, lappelensmenn og bygselområder i Rana i tiden 1800–1910. I: Årbok for Rana 1971 . IV. Utgitt av Rana museums. og ­historielag.

• Jacobsen, Kjell: Vefsn bygdebok . Bind II. Vefsn bygdeboknemd, 1975

• Jacobsen, Kjell: Busettinga i innlandsbygdene. I: Helgeland Historie. Bind II. Redaktør: Birgitta Berglund. Helgeland Historielag, 1994

• Jacobsen, Kjell: Gardshistorie for Grane . I: Vefsn bygdebok . Særbind IIIb. Vefsn bygdeboknemd, 1995

• Jacobsen, Kjell: Gardshistorie fra Hattfjelldal . I: Vefsn bygdebok . Særbind Via. Vefsn bygdeboknemd, 2001

• Jebens, Otto: Om eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark.

• Jenssen, Øyvind: Nesna 1800–1920. I: Bygdebok for Nesna . Bind 2. Nesna kommune, 1998

• Johansen, Arne B: Dyregravene på Tromoan i Grane. I: Årbok for Helgeland 1993 . Helgeland Historielag

• Karstensen, Per: Fjeldenes høide og vandenes fald . Grensereguleringen for 250 år siden.I: Årbok for Rana 2001 . Rana museums- og historielag

• Kosmo, Ansgar: Norsk-svenske reinbeitekonvensjoner i et sørsamisk perspektiv. I: Åarjel-saemieh . Samer i sør. Årbok nr 7. Snåsa, 2001

• Marek, Václav: Samene i Susendalen . Utgitt av Hattfjelldal kommune 1992.

• Monsen, Robert: Selforsfjellet. Husmannsplass og annen bosetting gjennom tidene. I: Årbok for Rana 1994 . Rana museums- og historielag

• Nicolaisen, Kjell: Børjeneset – 7000 års bosetting. I: Årbok for Helgeland 2001 . Helgeland Historielag

• Norsk-Svensk Reinbeitekommisjon av 1997. Innstilling avgitt mai 2001

• NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling . Universitetsforlaget, 1984

• Odner, Knut: Finner og terfinner: etniske prosesser i det nordlige Fenno-Skandinavia. Oslo Occasional Papers in Social Anthropology 9, Oslo.

• Päiviö, Nils Johan: Lappeskattelandenes rättsliga utveckling i Sverige. Nordisk Samisk Institutt. I: Dieđut 3/2001

• Qvigstad, Just: Sjøfinnene i Nordland. I: Tromsø Museums Årshefter. Vol. 51(1929), nr.1. Tromsø, 1929

• Qvigstad J. og Johnsen Osc. Alb: Svenske nomadelappers flytninger til Nordlands og Tromsö. Amter i ældre og nyere tid. Kristiania, 1912

• Qvigstad J. og Wiklund K.B: Dokumenter angaaende flytlapperne m.m. Kristiania, 1909

• Qvigstad J. og Wiklund K.B: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745. Bind II. Oslo, 1929

• Robberstad, Knut: Kløyvd eigedomsrett . I: Lov og Rett 1963: 162–166

• Ræstad, Arnold: Lappeskatten og lappernes rettigheter i Norge før 1751. Festskrift til rektor J. Qvigstad. Tromsø Museums skrifter II. 1928

• Schanche, Audhild: Nordnorsk jernalderarkeologi. Et sosialgeografisk perspektiv. Magistergradsavhandling i arkeologi. Tromsø, 1986

• Simonsen, Povl: «Skogveien i Rødøy» – Nord-Helgelands eldste boplass. I: Årbok for Helgeland 1998/99 . Helgeland Historielag

• Skoghøy, Jens Edvin A.: Om Lappekodisillens betydning for samenes rett til grunn og andre naturressurser. Lappekodisillen – Den første nordiske samekonvensjon. Redaktør: Steinar Pedersen. I: Dieđut nr. 3. 1998

• Stenvik, Lars F.: Samer . I: Helgeland Historie . Bind I. Redaksjon: Kristian Pettersen og Birgitta Wik. Helgeland Historielag, 1985

• Storli, Inger: Reindriftssamer og fastboende samer i vikingetid og tidlig middelalder. I: Helgeland Historie . Bind II. Redaktør: Birgitta Berglund. Helgeland Historielag, 1994

• Strøm Bull, Kirsti: Studier i reindriftsrett . Tano Aschehoug, 1997

• Strøm Bull, K., Oskal N. og Sara M.N.: Reindriften i Finnmark. Cappelen Forlag a.s. Oslo, 2001

• Svare, Bjarne: Vefsnbygdene fram til 1830 . I: Vefsn bygdebok . Bind I. Mosjøen, 1974

• Utmarkskommisjonen 1997: Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Dom avsagt 1. juli 1997 angående Nord-Rana allmenning. Sak nr. 3 og 4 1994

• Vorren, Ørnulf: Reindriften i Norge. I: Norsk Geografisk Tidsskrift . Bind XI. Hefte 5–6. 1947. Utgitt av Det Norske Geografiske Selskap.

• Vorren, Ørnulf: Reindrift og nomadisme i Helgeland. I: Tromsø Museum Skrifter XXI , 1. 1986

• Vorren, Ørnulf: Reindrift og nomadisme i Helgeland. I: Tromsø Museum Skrifter XXI , 2. 1986

• Vorren, Ørnulf: Rein-nomadisme i Helgelands øyrike. I: Årbok for Rana med omliggende distrikter. Utgitt av Rana museums- og historielag. Mo, 1980

• Vorren, Ørnulf: Om reindrift og nomadisme på Helgeland. I: Åarjel-saemieh . Samer i sør. Årbok nr. 3. Saemien Sijte. Snåsa, 1988

• Vorren, Ørnulf : Om intensiv reindrift på Helgeland . I: Åarjel-saemieh . Samer i sør. Årbok nr.6. Saemien Sijte. Snåsa, 1998