Del 1
Kollektive pensjonsordninger i hovedtrekk

2 Obligatorisk tjenestepensjon

Lov om obligatorisk tjenestepensjon ble sanksjonert 21. desember 2005 (lov 2005/124) og trådte i kraft 1. januar 2006. Innføringen av obligatorisk tjenestepensjon var en del av trinn én i Pensjonsreformen.

Lov om obligatorisk tjenestepensjon stiller krav om at foretak med arbeidstakere i sin tjeneste skal etablere tjenestepensjonsordning for sine ansatte. Kostnadene og premien eller innskuddet i tjenestepensjonsordningen skal i utgangspunktet finansieres av arbeidsgiver, men det kan i regelverket for pensjonsordningen fastsettes at arbeidstakerne skal innbetale en andel av premien eller et tilskudd til pensjonsordningen, se nærmere om dette nedenfor i avsnitt 3.4. Tjenestepensjonsordningen som skal etableres, må tilfredsstille visse minstekrav som fastsettes i loven, men utover dette er det arbeidsgiver som fastsetter regelverket for ordningen og derigjennom hvilke ytelser ordningen skal sikre.

Plikten til å etablere obligatorisk tjenestepensjonsordning gjelder alle foretak som har minst to personer som begge har en arbeidstid og lønn som utgjør 75 prosent eller mer av full stilling, minst én arbeidstaker uten eierinteresser i foretaket som har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør 75 prosent eller mer av full stilling, eller personer i foretaket som hver har en arbeidstid og lønn som utgjør 20 prosent eller mer av full stilling og som til sammen utfører arbeid som tilsvarer minst to årsverk, i sin tjeneste, jf. lov om obligatorisk tjenestepensjon § 1. Loven gjelder ikke for foretak som i henhold til lov eller tariffavtale for statlige eller kommunalt ansatte allerede har etablert tjenestepensjonsordning.

Alle ansatte i foretak med en stillingsandel på 20 prosent eller mer av full stilling vil ha krav på å være omfattet av en tjenestepensjonsordning som tilfredsstiller kravene til obligatorisk tjenestepensjon, jf. lov om obligatorisk tjenestepensjon § 2. Det vil derfor bare være ansatte med svært lave stillings­andeler eller personer som leies inn av foretaket som selvstendig næringsdrivende, som vil falle utenfor en obligatorisk tjenestepensjonsordning.

Medlemmene av en obligatorisk tjenestepensjonsordning sikres alderspensjon som forutsettes å være et tillegg til folketrygdens alderspensjon. I tillegg skal en obligatorisk tjenestepensjonsordning omfatte innskudds- eller premiefritak ved uførhet. Dette innebærer at det i tilfelle av uførhet fortsatt vil skje en oppsparing eller oppbygging av kapital til senere utbetaling i form av alderspensjon. Når det gjelder størrelsen på oppsparing til alderspensjon, fastsetter lov om obligatorisk tjenestepensjon §§ 4 og 5 minstekrav avhengig av om pensjonsordningen etableres i form av en pensjonsordning med innskuddspensjon eller en pensjonsordning med ytelsesbasert foretakspensjon. I en innskuddspensjonsordning skal foretaket innbetale et innskudd hvert år som utgjør minst 2 prosent av den lønn mellom 1 og 12 G som det enkelte medlem mottar fra foretaket. For ytelsesbasert foretakspensjon avhenger minstekravet av pensjonsplanens utbetalingstid. Dersom utbetalingstiden er 10 år, skal en klart overveiende del av arbeidstakerne sikres en alderspensjon som minst tilsvarer alderspensjonen fra en pensjonsordning med innskuddspensjon som oppfyller minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4. Har ordningen en lengre utbetalingstid enn 10 år, skal denne merverdien vektlegges ved sammenligningen av foretakspensjonsordningen mot en innskuddspensjonsordning etter minstekravene i § 4. Det er gitt nærmere regler om sammenligningen i forskrift til loven.

I henhold til forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 7, er det arbeidsgiver som har finansieringsansvaret for ordningen. I tillegg til innskuddet for det enkelte medlem av innskuddspensjonsordningen skal arbeidsgiver dekke pensjonsleverandørens vederlag for administrasjon av pensjonsordningen, herunder vederlag for forvaltning av pensjonskapitalen. I tillegg kommer vederlag for forsikring av innskuddsfritak ved uførhet. Dersom arbeidstakerne i henhold til innskuddsplanen kan fastsette plasseringen av pensjonskapitalen som er oppspart for vedkommende, kan vederlag for endring av sammensetningen av investeringsporteføljen tilordnet vedkommendes alderspensjonskonto belastes denne arbeidstakeren.

3 Kollektive ytelsesordninger

3.1 Private ytelsesordninger (foretakspensjonsloven)

Virksomheten i norske livsforsikringsselskaper og pensjonskasser var frem til innføringen av obligatorisk tjenestepensjon dominert av kollektive pensjonsordninger med ytelsesbasert tjenestepensjon (også benevnt pensjonsordninger med kontraktsfastsatte ytelser), og da særlig foretakspensjonsordninger eller tilsvarende kommunale pensjonsordninger.

Private ytelsesordninger er regulert i lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon. Tidligere var de private ytelsesordningene regulert i forskrift.

At pensjonsordningen er ytelsesbasert innebærer at det i pensjonsplanen fastsettes hva medlemmet skal få utbetalt i alderspensjon dersom vedkommende blir i stillingen til pensjonsalder. Alderspensjonen fra pensjonsordningen kommer i tillegg til ytelsene fra folketrygden til enhver tid. Det vanlige er at alderspensjonens størrelse fastsettes i prosent av lønnen som arbeidstaker har ved fratredelsestidspunktet (sluttlønnsprinsippet), hensett til arbeidstakerens tjenestetid ved nådd pensjonsalder. Størrelsen av pensjonen beregnes uavhengig av hvilken avkastning pensjonsinstitusjonen måtte ha oppnådd ved forvaltningen av pensjonskapitalen i årene frem til pensjonsalder. Fulle ytelser fra pensjonsordningen fastsettes normalt med henblikk på at samlet alderspensjon fra folketrygden og pensjonsordningen skal komme til å utgjøre en angitt del (normalt i området 60-70 prosent) av arbeidstakerens lønn. Dette forutsetter en tjenestetid på minst 30 år eller lengre om dette er fastsatt i pensjonsordningens regelverk (maksimalt 40 år). Pensjonen fra folketrygden som legges til grunn i disse tilfellene, er en beregnet folketrygd og ikke den faktiske folketrygd som kommer til utbetaling for den enkelte arbeidstaker. Tilknytningen til folketrygden skaper, selv om det brukes beregnet folketrygd, en avhengighet til folketrygdsystemet hva gjelder oppstart av utbetalingstidspunkt, utbetalingstid mv.

Tradisjonelt har de fleste ytelsespensjonsordninger i tillegg til alderspensjon også sikret premie­fritak ved uførhet, uførepensjon og etterlattepensjon. I de senere år har imidlertid dette ytelsesmønsteret endret seg. Mange arbeidsgivere har ved etablering av eller endring av foretakspensjonsordning, valgt å bare sikre alderspensjon og premiefritak ved uførhet gjennom tjenestepensjonsordningen, mens uførepensjon og etterlattepensjon er blitt sikret ved ettårige gruppelivsordninger og lignende. Dette medfører blant annet at uføre- og etterlattesikring faller bort dersom medlemmet slutter i foretaket før nådd pensjonsalder.

Pensjonsrettighetene for det enkelte medlem opptjent etter hvert år beregnes ut fra den lønn vedkommende har på beregningstidspunktet. Årspremien foretaket skal innbetale forutsetter således at vedkommendes lønn forblir den samme frem til pensjonsalder. Sluttlønnsprinsippet, det vil si beregning av pensjonsytelsene i forhold til lønn på fratredelsestidspunktet, medfører at foretaket – i tillegg til vanlig årspremie for rett til pensjon opptjent i vedkommende år – må foreta ytterligere innbetalinger (reguleringspremie) i etterfølgende år etter hvert som verdien av pensjonsretten opptjent ved ett års tjenestetid øker med lønnsutviklingen. Dette skyldes at tidligere års premier er beregnet ut fra de lønnsnivå som da forelå, og derfor ikke er tilstrekkelig til fullt ut å sikre den økning i retten til pensjon som en lønnsforhøyelse i seg selv fører til. Denne reguleringspremien skaper sammen med mulige endringer i det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget en redusert forutberegnelighet for arbeidsgiver hva gjelder hvor mye en foretakspensjonsordning vil koste over tid.

Det følger av foretakspensjonsloven § 9-2 første ledd at premien som arbeidsgiver betaler til en ytelsesbasert foretakspensjonsordning skal være tilstrekkelig til også å dekke kostnadene etter beregningsgrunnlaget i tillegg til den premie som etter beregningsgrunnlaget for ordningen er nødvendig for å sikre den rett til pensjon som medlemmene opptjener i løpet av året. I tillegg vil totalkostnadene ved pensjonsordningen for arbeidsgiver også omfatte premie for uførepensjon og etterlattepensjon dersom pensjonsordningen omfatter dette. Foretakspensjonsordningene er således i utgangspunktet arbeidsgiverfinansiert. Det kan imidlertid avtales at arbeidstakerne skal yte tilskudd til pensjonsordningen, se nærmere om dette nedenfor i avsnitt 3.4.

For ytelsesbaserte pensjonsordninger har det hittil vært vanlig at den oppsparte kapitalen i pensjonsordningen underlegges fellesforvaltning med kapitalen fra andre pensjonsordninger. Det er livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen som – innenfor rammen av kapitalforvaltningsregelverket fastsatt i medhold av forsikringsloven – avgjør i hvilke eiendeler kapitalen til enhver tid skal plasseres. Foretakspensjonsloven § 11-1 åpner imidlertid for avtaler mellom foretaket (arbeidsgiveren) og forsikringsselskapet eller pensjonskassen om at kapitalen skal forvaltes som egen investeringsportefølje med investeringsvalg for foretaket. Arbeidsgiveren vil da kunne bestemme sammensetningen av porteføljen til enhver tid innenfor de rammer som er avtalt med pensjonsinstitusjonen. Normalt vil arbeidsgiveren kunne velge mellom en del standardporteføljer som pensjonsinstitusjonen har utarbeidet. Risikoen for avkastningsresultatet, det vil si at oppnådd avkastning hvert år er minst like stor som forutsatt i beregningsgrunnlaget, ligger i disse tilfellene hos arbeidsgiveren når annet ikke er avtalt. Dette kommer til uttrykk i foretakspensjonsloven § 11-1 fjerde ledd som pålegger arbeidsgiveren å innbetale differansen mellom avkastningen som er forutsatt i beregningsgrunnlaget og det faktisk oppnådde resultat, dersom resultatet ikke når opp i den beregningsrente som ligger til grunn for premieberegningen. Slik innbetaling er påkrevd for at arbeidstakernes rett til pensjon skal være fondsbasert fullt ut til enhver tid. Innbetalingen kan enten skje ved overføringer fra premiefondet for pensjonsordningen eller ved innbetaling fra foretaket. Dersom arbeidsgiver et år ikke er i stand til å dekke denne differansen, vil pensjonsinstitusjonen ha et subsidiært ansvar overfor de forsikrede arbeidstakerne og må selv dekke det beløp arbeidsgiveren skulle ha innbetalt. Avkastning som overstiger det som er forutsatt i beregningsgrunnlaget, skal i henhold til foretakspensjonsloven § 11-1 tredje ledd overføres til premiefondet eller pensjonistenes overskuddsfond.

Alderspensjonen i foretakspensjonsordninger utbetales enten som en livsvarig ytelse eller i minst 10 år, jf. foretakspensjonsloven § 5-1. Det vanlige hittil har vært at ytelsene i foretakspensjonsordninger har vært livsvarige. Pensjonsalder kan ikke settes lavere enn 67 år med mindre det foreligger særlig hjemmel for dette i forskrift for angjeldende yrke, jf. foretakspensjonsloven § 4-1.

I foretakspensjonsloven finnes det også bestemmelser som åpner for etablering av tjenestepensjonsordninger med engangsbetalt alderspensjon. Dette er innskuddsbaserte pensjonsordninger, utformet med særlig henblikk på alderspensjon. Slike ordninger kan imidlertid også omfatte uførepensjon og etterlattepensjon etter reglene i foretakspensjonsloven kapittel 6 og 7 eller andre typer uføre- og etterlattedekninger på samme måte som for innskuddspensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven. Engangsbetalt alderspensjon er kollektiv livsforsikring og kan bare, i likhet med de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene, etableres i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse.

Innskuddet i en engangsbetalt alderspensjonsordning fastsettes i en innskuddspremieplan som skal utformes etter reglene i innskuddspensjonsloven om innskuddsplan. Hovedregelen er at innskuddspremien for den enkelte arbeidstaker og all avkastning ved forvaltningen av pensjonskapitalen skal tilføres premiereserven og benyttes som engangspremie for tillegg til pensjonsrettighetene. Arbeidstakers opptjente pensjon vil til enhver tid utgjøre summen av de pensjonsrettigheter arbeidstakeren har ervervet ved de årlig innbetalte innskuddspremier og de forhøyelser av opptjente rettigheter som tilført avkastning har gitt grunnlag for. Størrelsen på pensjonsytelsene som den enkelte arbeidstaker vil få utbetalt ved pensjonsalder, vil avhenge av pensjonskapitalen oppnådd ved forvaltning i årene frem til pensjonsalder. I tillegg til innskuddet etter innskuddspremieplanen skal arbeidsgiver dekke kostnadene ved pensjonsordningen, jf. foretakspensjonsloven § 9-6 tredje ledd.

3.2 Kommunale ytelsesordninger

I grunntrekkene har de kommunale pensjonsordningene svært mye til felles med ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. De kommunale pensjonsordningene er regulert i forsikringsloven kapittel 10. Det spesielle med de kommunale pensjonsordningene er at Hovedtariffavtalen for kommunal sektor inneholder en rekke krav til utformingen av de kommunale pensjonsordningene. De viktigste kravene er:

• pensjonsrettighetene skal være omfattet av overføringsavtale med Statens Pensjonskasse, noe som praktisk sett blant annet betyr at de pensjonsrettigheter som skal kunne opptjenes under de kommunale pensjonsordningene, i alt vesentlig vil måtte være de samme som i Statens Pensjonskasse,

• alle pensjonsrettigheter skal være « forsikringsmessig dekket» i et livsforsikringsselskap eller i en kommunal pensjonskasse, det vil si pensjonsrettighetene skal – etter hvert som de opptjenes – sikres ved forsikringstekniske avsetninger i pensjonsinstitusjonen,

• finansieringssystemet for kommunale pensjonsordninger skal være « kjønnsnøytralt» og for øvrig utformes slik at det « ikke virker utstøtende på eldre arbeidstakere», og

• bytte av pensjonsleverandør ved flytting av en pensjonsordning kan bare gjennomføres i samsvar med de krav til fremgangsmåte som er fastsatt i avtalen.

Kommunale arbeidsgivere som er bundet av Hovedtariffavtalen i kommunal sektor er rettslig forpliktet til å etablere og opprettholde en pensjonsordning i samsvar med de krav avtalen fastsetter enten i egen kommunal pensjonskasse eller i et livsforsikringsselskap. Det vises til den nærmere beskrivelse av kommunale pensjonsordninger som er gitt i kapittel 2 til 6 i NOU 2003: 11 Konkurranse i kollektiv livsforsikring.

Hvilke ytelser en kommunal pensjonsordning skal sikre, følger av Hovedtariffavtalen for kommunal sektor og vedtekter for tjenestepensjonsordning som er inntatt som vedlegg til Hovedtariffavtalen. Foruten alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon mv. omfatter dette også en del ytelser hvor det ikke kan forutberegnes en årspremie på vanlig måte. Dette gjelder blant annet G-regulering av pensjoner under utbetaling. Det betales da inn en reguleringspremie på det tidspunktet oppreguleringen skjer. I tillegg kommer andre ytelser som ikke kan premiesettes på forhånd ut fra forsikringstekniske beregninger. Premien beregnes og betales da på tidspunktet når forsikringstilfellet inntrer. Dette innbærer en tredeling av premien som arbeidsgiver i kommunal sektor skal betale, i ordinær årspremie, reguleringspremie og engangspremie.

I kommunale pensjonsordninger skal medlemmene garanteres en samlet alders-/uførepensjon på minst 66 prosent av pensjonsgrunnlaget ved full opptjening. Til forskjell fra foretakspensjonsordninger skal det ikke anvendes en beregnet folketrygd ved beregning av pensjonen som skal utbetales, men det er den faktisk utbetalte folketrygden for vedkommende som skal hensyntas.

Midlene knyttet til en kommunal pensjonsordning forvaltes i samsvar med de regler om kapitalforvaltning som gjelder for livsforsikringsselskap og pensjonskasser til enhver tid, jf. forsikringsloven § 10-13. I forsikringsloven § 10-15 er det imidlertid åpnet for at midlene kan forvaltes som en kollektiv investeringsportefølje.

Aldersgrensen i kommunale pensjonsordninger er i utgangspunktet 70 år, men det er gitt rett til alderspensjon fra fylte 67 år eller fylte 65 år om vedkommende har minst 10 års tjenestetid etter fylte 50 år. Det er også visse særlige regler som kan gi rett til tidligere fratreden med rett til alderspensjon. Alderspensjonen er livsvarig.

Det er et krav om at kommunale pensjonsordninger skal være tilsluttet Overføringsavtalen med Statens Pensjonskasse. Overføringsavtalen innebærer blant annet at arbeidstaker som har vært medlem av flere kommunale eller statlige pensjonsordninger, får pensjon som om arbeidstakeren i samlet tjenestetid har vært medlem av én og samme ordning. Overføringsavtalen innebærer videre forenklet utbetaling av pensjoner. Blant annet får arbeidstakeren utbetalt hele sin pensjon fra siste arbeidsgiver ut fra den samlede tjenestetid vedkommende har hos samtlige kommunale og statlige arbeidsgivere basert på sluttlønnen ved fratredelsestidspunktet hos siste arbeidsgiver. Pensjonsordningen som foretar utbetalingen av den samlede pensjonen har rett til refusjon fra de kommunale og statlige pensjonsordninger hvor arbeidstakeren tidligere var ansatt, i samsvar med de pensjonsrettighetene vedkommende tjente opp i hver av dem.

3.3 Statlige ytelsesordninger

Statsansatte 1 skal i henhold til lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse være medlem av Statens Pensjonskasse forutsatt at de innehar en stilling utover et visst minstenivå, jf. lovens kapittel 2. Grunntrekkene i Statens Pensjonskasses pensjonsordning kan på samme måte som kommunale pensjonsordninger sammenlignes med grunnkravene i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Ytelsesspekteret er imidlertid som i kommunale pensjonsordninger og er lovfastsatt i lov om Statens Pensjonskasse. Ytelsesspekteret inneholder en del ytelser som ikke er vanlige i private tjenestepensjonsordninger. Pensjonsalderen er fra fylte 67 år eller tidligere etter visse særlige regler i loven. Alderspensjonen er livsvarig.

Et viktig særtrekk ved Statens Pensjonskasse er imidlertid finansieringen. De kommunale pensjonsordningene er fondsbaserte på samme måte som private tjenestepensjonsordninger, det vil si med gradvis oppbygging av pensjonskapital via årlige premieinnbetalinger i yrkesaktive år. Statens Pensjonskasses forpliktelser derimot er sikret ved statens ansvar og finansieres ved tilførsel av statlige midler etter hvert som utbetaling skjer. Heller ikke innbetalinger i form av pliktige innskudd fra arbeidstakerne fondsbaseres i Statens Pensjonskasse (se nedenfor i avsnitt 3.4).

3.4 Medlemsinnskudd (finansiering eller kollektiv tilleggssparing)

I henhold til foretakspensjonsloven § 9-4 kan det i pensjonsplanen for foretakspensjonsordningen fastsettes at arbeidstakerne skal betale tilskudd til pensjonsordningen i form av en del av premien. Dette tilskuddet kan ikke settes høyere enn 4 prosent av lønn, og maksimalt 50 prosent av den premie uten omkostninger som skal betales for arbeidstakeren. Dersom det er fastsatt i pensjonsplanen at arbeidstakerne skal yte et slik tilskudd, må dette trekkes i lønn hos alle de aktive medlemmene av pensjonsordningene. Det dreier seg således om et kollektivt tilskudd til finansiering av foretakspensjonsordningen og ikke om tilleggssparing.

I kommunale pensjonsordninger og i Statens Pensjonskasse betaler også medlemmene innskudd til pensjonsordningen. For kommunale pensjonsordninger følger det av Hovedtariffavtalen at det skal betales et medlemsinnskudd på 2 prosent av pensjonsgrunnlaget. Tilsvarende følger av lov om Statens Pensjonskasse § 16. Også for de offentlige ordningene dreier medlemsinnskuddet seg om kollektivt tilskudd til finansieringen av ordningene og ikke om tilleggssparing til pensjon for medlemmene.

3.5 Fripoliserettigheter mv. utgått fra kollektivordninger

Når en arbeidstaker slutter i et foretak med foretakspensjonsordning uten rett til straks begynnende pensjon, opphører vedkommendes medlemskap i pensjonsordningen, jf. foretakspensjonsloven § 4-6. Vedkommende har da krav på at pensjonsinstitusjonen utsteder en fripolise som sikrer vedkommende rett til pensjon og tilhørende premiereserve med mindre vedkommende har vært medlem av foretakspensjonsordningen i mindre enn 12 måneder. Premiereserven beregnes på grunnlag av det beregningsgrunnlag som forsik­ringsselskapet eller pensjonskassen anvender på fratredelsestidspunktet.

Fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom innehaveren av fripolisen og livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen, jf. lovens § 4-9. Midlene knyttet til en fripolise kan derfor også overføres til et annet livsforsikringsselskap, enten til en annen foretakspensjonsordning der tidligere tjenestetid medregnes eller som en individuell kontrakt. De senere år har det ikke vært vanlig at foretakspensjonsordninger åpner for medregning av tjenestetid fra andre foretakspensjonsordninger som man har vært medlem av tidligere.

Foretakspensjonsloven § 4-15 åpner for sammenslåing av flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinstitusjon. Dersom fripolisene som skal slås sammen gir ulike rettigheter, skal det foretas omregning av alderspensjon på grunnlag av premie­reservene på omregningstidspunktet. I forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 til lov av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon §§ 2-1 og 2-2 er det gitt utfyllende regler om sammenslåing av fripoliser. Forsikringsavtaleloven § 19-7 stiller krav om at et medlem ved uttreden av en kollektiv livsforsikring, skal ha rett til å fortsette forsikringsforholdet med individuell premieberegning uten å gi nye helseopplysninger (fortsettelsesforsikring). Foretakspensjonsloven § 4-9 annet ledd forutsetter at slik fortsettelsesforsikring skal tegnes på samme vilkår som fripolisen, men forsikringen kan utvides til å omfatte uførepensjon og etterlattepensjon etter foretakspensjonslovens regler. Tidligere var også innbetalinger til fortsettelsesforsikringer etter foretakspensjonsloven § 4-9 skattebegunstiget på samme måte som innbetalinger til IPA. Også dette ble opphevet fra inntektsåret 2007.

I kommunale pensjonsordninger utstedes det ikke fripoliser som i foretakspensjonsordninger. Midler knyttet til fratrådte medlemmers pensjonsrettigheter forblir i pensjonsordningen som såkalt oppsatte pensjonsrettigheter. I stedet utstedes et pensjonsbevis fra pensjonsinstitusjonen som bekrefter vedkommendes rett til pensjon i henhold til forsikringsloven § 10-16. I henhold til Hovedtariffavtalen i kommunal sektor er oppsatte rettigheter gjenstand for regulering i henhold til endringene i folketrygdens grunnbeløp. Dersom vedkommende på et senere tidspunkt blir medlem av en ny kommunal pensjonsordning som omfattes av Overføringsavtalen, vil tidligere tjenestetid medregnes i den nye pensjonsordningen.

Hovedtariffavtalen har videre gjort gjeldende forsikringsavtaleloven § 19-7 om rett til fortsettelsesforsikring for kommunale pensjonsordninger. Skattebegunstigelsen i skatteloven § 6-47 bokstav d var imidlertid bare knyttet til fortsettelsesforsikringer/-avtaler etter foretakspensjonsloven § 4-9 og innskuddspensjonsloven § 6-5. Hvilken praksis som ble fulgt knyttet til skattebegunstigelse av fortsettelsesforsikringer knyttet til kommunale pensjonsordninger, er uklar. Uansett antas det at opphevelsen av skattebegunstigelsen for fortsettelsesforsikringer etter foretakspensjonsloven § 4-9 også vil føre til at det ikke vil bli gitt skattebegunstigelse for tilsvarende avtaler knyttet til kommunale pensjonsordninger.

Siden det i Statens Pensjonskasse ikke skjer en fondering av midlene, men den drives på «pay-as-you-go»-basis, er det heller ikke i Statens Pensjonskasse aktuelt å utstede noen fripolise. Også her får vedkommende en oppsatt rettighet som kommer til utbetaling ved pensjonsalder, jf. lov om Statens Pensjonskasse § 24. Det foreligger ingen regler om fortsettelsesforsikring knyttet til Statens Pensjonskasse.

4 Innskuddspensjonsordninger

4.1 Innskuddspensjonsordninger

Skattestimulerte innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger ble innført ved lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven).

En innskuddspensjonsordning kan enten etab­leres med et forsikringselement i form av risikodekninger eller en garantert avkastning, eller som en ren (kollektiv) pensjonsspareavtale uten forsik­ringselement. Av lov om obligatorisk tjenestepensjon følger det imidlertid at en innskuddspensjonsordning må sikre medlemmene innskuddsfritak ved uførhet. Dersom pensjonsordningen skal etab­leres hos en pensjonsleverandør som ikke er forsikringsselskap, må innskuddsfritaket sikres i et livs- eller skadeforsikringsselskap i form av en særskilt avtale. Innskuddspensjonsordninger med forsikringselement kan etableres i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Innskuddspensjonsordninger i form av pensjonsspareavtale kan etableres i pensjonskasse, innskuddspensjonsforetak, bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. innskuddspensjonsloven § 2-2.

En innskuddspensjonsordning har til hovedformål å sikre medlemmene alderspensjon. I tillegg kommer kravet i lov om obligatorisk tjenestepensjon om sikring av innskuddsfritak ved uførhet enten som en del av tjenestepensjonsavtalen eller i form av en særskilt avtale. Innskuddspensjonsloven § 2-4 åpner imidlertid for at det kan knyttes uførepensjon og etterlattepensjon til pensjonsordningen etter reglene i foretakspensjonsloven kapittel 6 og 7 eller ved andre uføre- og etterlattedekninger.

Innskuddspensjonsordningen etableres av arbeidsgiver, og i en innskuddsplan fastsettes det hvor stort årlig innskudd arbeidsgiver skal innbetale for arbeidstakerne, normalt en bestemt prosent av lønn i innskuddsåret. Ved lønnsforhøyelse vil årsinnskuddet dermed øke i beløp, men arbeidsgiver plikter ikke å betale inn tilleggsinnskudd som følge av at innskuddet for tidligere tjenesteår har vært lavere. Størrelsen på alderspensjonen i en innskuddspensjonsordning vil bero på hvor stor pensjonskapital som den enkelte har oppnådd ved pensjonsalder. Pensjonskapitalen vil være bestemt av størrelsen på de innskudd som er betalt hvert år, antall år innskudd er innbetalt (tjenestetid) og ikke minst hvilken avkastning som blir tilført pensjonskapitalen år om annet, jf. innskuddspensjonsloven § 1-2 bokstav k, jf. § 6-2.

Med hjemmel i innskuddspensjonsloven er det i forskrift fastsatt maksimalgrenser for hvor stort det årlige innskuddet for medlemmene kan være. Minstekrav til innskudd følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon, og er som nevnt ovenfor satt til 2 prosent av lønn mellom 1 og 12 G.

For innskuddspensjonsordninger hvor det i regelverket for pensjonsordningen er fastsatt at pensjonskapitalen skal konverteres til forsikring ved nådd pensjonsalder, fastsetter innskuddspensjonsloven § 5-3 annet ledd at det skal anvendes høyere innskudd for kvinner enn for menn, slik at den årlige pensjon ved konvertering av innskuddene ventes å bli uavhengig av medlemmets kjønn. Denne bestemmelsen har sin bakgrunn i at kvinner statistisk sett lever lengre enn menn.

Av foretakspensjonsloven §§ 9-2 og 9-6 følger det både for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og engangsbetalte alderspensjonsordninger at arbeidsgiver skal dekke kostnadene etter beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen i tillegg til premien eller innskuddet i pensjonsordningen. Noen tilsvarende bestemmelse er ikke tatt inn i innskuddspensjonsloven. Det mest vanlige har derfor vært at kostnadene i innskuddspensjonsordninger har vært dekket innenfor rammen av det innskudd som er fastsatt i regelverket for pensjonsordningen, eller av tilført avkastning. Loven er imidlertid ikke til hinder for at det i innskuddsplanen fastsettes at foretaket skal dekke kostnadene i tillegg til fastsatte innskudd. Dersom en innskuddspensjonsordning bare oppfyller minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon, følger det av sistnevnte lov § 4 tredje ledd at kostnadene ved administrasjon av pensjonsordningen skal dekkes av foretaket i tillegg til innskuddet. Det vises ellers til kapittel 2 over.

Det er arbeidstaker, og ikke arbeidsgiver, som bærer risikoen for hvor stor avkastning pensjonsinstitusjonen oppnår ved forvaltning av pensjonskapitalen til enhver tid, og dermed hvor stor pensjonskapitalen blir.

De alminnelige kapitalforvaltningsreglene fastsatt i medhold av virksomhetsreglene for de ulike leverandørene, gjelder som hovedregel også for innskuddsbaserte pensjonsordninger, det vil si for engangsbetalt alderspensjon og innskuddspensjonsordninger (alminnelig forvaltning). I foretakspensjonsloven §§ 11-1a flg. og innskuddspensjonsloven §§ 3-2a flg. er det imidlertid åpnet for ulike former for forvaltning i særskilte investeringsporteføljer av kapital knyttet til innskuddsbaserte pensjonsordninger. Det skilles mellom kollektivt investeringsvalg der foretaket (arbeidsgiver) har investeringsvalget og individuelt investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker, hver med egen pensjonskonto. Ordningen er i begge tilfeller at kapitalforvaltningen skjer på de forsikredes risiko når annet ikke er avtalt. Samtidig tilføres all kapitalavkastning til pensjonskapitalen. Avkastning og tap ved forvaltningen av investeringsporteføljen(e) tilordnes den enkelte portefølje og, i tilfelle av kollektiv investeringsportefølje, fordeles mellom medlemmene etter opptjent pensjonskapital.

Ved kollektiv investeringsportefølje åpner både foretakspensjonsloven § 11-1a tredje ledd og innskuddspensjonsloven § 3-2a tredje ledd for at porteføljen kan deles i ulike delporteføljer. Utskillingen i forskjellige delporteføljer skal skje i forhold til medlemmenes alder eller antall år igjen til pensjonsalder. Dersom ikke annet er fastsatt i regelverket for pensjonsordningen, har foretaket en plikt til å inngå avtale med pensjonsinstitusjonen om at opptjent pensjonskapital for alle medlemmer med sju år eller færre igjen til pensjonsalder, skal forvaltes som en egen investeringsportefølje. Denne bestemmelsen er begrunnet i at et fall i porteføljens verdi de siste årene før pensjonsalder kan få store konsekvenser for hvilken pensjon som kommer til utbetaling.

Ved individuelt investeringsvalg etter foretakspensjonsloven § 11-2 og innskuddspensjonsloven § 3-3 opprettes det en egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker i pensjonsordningen med engangsbetalt alderspensjon eller innskuddspensjonsordningen. Innskuddspensjonsordninger med egen alderspensjonskonto er beskrevet nærmere nedenfor i avsnitt 4.2.

Både i tilknytning til kollektive investeringsporteføljer og individuelt investeringsvalg kan det tegnes særskilt avtale om avkastningsgaranti. Foretaket eller den enkelte arbeidstaker kan således redusere sin risiko knyttet til kapitalforvaltningen av pensjonsordningens midler eller pensjonskontoen. Pensjonsinstitusjonen vil, og skal, imidlertid kreve særskilt godtgjørelse for å stille en slik avkastningsgaranti, jf. innskuddspensjonsloven § 3-4 femte ledd.

Ved nådd pensjonsalder på 67 år skal det i henhold til pensjonsordningens regelverk utstedes et pensjonskapitalbevis som enten konverteres til pensjonsspareavtale med utbetaling av årlige ytelser i minst 10 år, eller til pensjonsforsikring – basert på forutsetninger om dødelighet i livsforsik­ringsselskap eller pensjonskasse – med årlige ytelser over en utbetalingstid på minst 10 år. I regelverket for innskuddspensjonsordningen skal det fastsettes om pensjonskapitalbeviset i utbetalingsperioden skal forvaltes i spareavtale eller konverteres til pensjonsforsikringsavtale, jf. innskuddspensjonsloven § 7-4 første ledd.

Innskuddspensjonsloven § 7-4 fastsetter at pensjonskapitalen til et medlem av en pensjonsspareavtale som dør før pensjonsalder, skal benyttes til barnepensjon og ektefellepensjon. Etter hvert som et medlem av en spareavtale etter innskuddspensjonsloven bygger opp en pensjonskapital, vil det derfor i denne kapitalen ligge en form for sikring av de etterlatte. Dersom medlemmet ikke etterlater seg barn eller ektefelle med rett til ektefellepensjon, skal kapitalen utbetales som et engangsbeløp til dødsboet. Dette i motsetning til forsikringsbaserte kollektivordninger der det er vanlig at pensjonskapitalen ikke kommer til utbetaling som følge av at et medlem dør før pensjonsalder. Denne kapitalen fordeles i stedet på kollektivet i form av en forhåndsberegnet redusert premieinnbetaling (såkalt dødelighetsarv).

4.2 Innskuddspensjonsordninger med arbeidstakerkontoer

Som nevnt ovenfor kan forvaltningen i en innskuddspensjonsordning skje ved individuelt investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker, jf. innskuddspensjonsloven § 3-3. Tilsvarende gjelder for engangsbetalt alderspensjon etter foretakspensjonsloven § 11-2. Det enkelte medlem tildeles her en pensjonskonto med den pensjonskapital som er bygget opp eller blir bygget opp etter hvert for vedkommende. Hver pensjonskonto tilordnes en egen investeringsportefølje som arbeidstakeren (kontohaveren) kan bestemme sammensetningen av innenfor de rammer som er fastsatt i regelverket for pensjonsordningen. Investeringsvalget for arbeidstakeren vil normalt bestå mellom ulike standardporteføljer som pensjonsleverandøren har satt sammen. Disse vil ofte være sortert etter risikoprofil, for eksempel høy, middels og lav risiko. Dette gir arbeidstakeren mulighet til å tilpasse investeringsporteføljen blant annet etter hvor lang tid vedkommende har igjen til pensjonsalder. Av forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 3, følger at det i avtale mellom arbeidsgiveren og pensjonsleverandøren skal fastsettes hvilken sammensetning investeringsporteføljen, som skal knyttes til medlemmenes pensjonskontoer, skal ha. Arbeidstakerne har deretter rett til å endre dette ved å velge mellom ulike investeringsporteføljer for forvaltningen av midler tilsvarende egen alderspensjonskapital.

Avkastningen på investeringsporteføljen tilføres pensjonskontoen, samtidig som arbeidstakeren må bære risikoen for at verdien av investeringsporteføljen kan bli redusert. Siden hver enkelt arbeidstaker i en slik pensjonsordning har individuelt investeringsvalg, vil en slik ordning normalt bli dyrere å forvalte enn innskuddspensjonsordning med kollektivt investeringsvalg. Etter forskriftens § 7 bærer arbeidsgiveren kostnadene med innskuddspensjonsordningen. Gjør en arbeidstaker bruk av sin rett til å endre sammensetningen av den investeringsporteføljen som er blitt tilordnet egen alderspensjonskonto, skal arbeidstakeren dekke pensjonsleverandørens vederlag for selve utførelsen av investeringsvalget. Vederlaget belastes arbeidstakerens pensjonskonto eller dekkes direkte av arbeidstakeren.

4.3 Kollektiv tilleggsinnbetaling

Ved lov 10. juni 2005 nr. 45 ble det gjort endringer i innskuddspensjonsloven §§ 5-1 og 5-6 som innebar en åpning for at det i innskuddsplanen kan fastsettes at medlemmene skal betale innskudd til pensjonsordningen. Tilskuddet fra medlemmene kan for hvert medlem ikke settes høyere enn 4 prosent av medlemmets lønn, og kan heller ikke overstige innskuddet som foretaket innbetaler for det enkelte medlem i henhold til innskuddplanen.

I foretakspensjonsordningene innebærer tilskuddet fra arbeidstakerne at de selv betaler en andel av premien og dermed en del av den premien som arbeidsgiver ellers etter pensjonsplanen skulle ha dekket, se ovenfor avsnitt 3.4. Tilskuddet fra arbeidstakerne medfører ikke en økning av ytelsene som skal utbetales ved pensjonsalder i henhold til pensjonsplanen og innebærer dermed ingen tilleggssparing for medlemmene.

Når det i innskuddsplanen for en innskuddspensjonsordning fastsettes at medlemmene skal innbetale innskudd til pensjonsordningen, vil dette derimot innebære en tilleggssparing utover det innskudd som arbeidsgiver etter innskuddsplanen er forpliktet til å innbetale. Dersom det er tatt inn bestemmelse om arbeidstakertilskudd i innskuddsplanen, må alle arbeidstakerne innbetale et slikt tilskudd og i den størrelsesorden som innskuddsplanen fastsetter. Det dreier seg slikt sett om en kollektiv tilleggssparing. Den enkelte arbeidstaker kan ikke droppe dette tilskuddet eller velge å betale et større eller lavere beløp inn til pensjonsordningen.

I forarbeidene til lovendringen der det ble åpnet for arbeidstakertilskudd i innskuddspensjonsordninger (Ot.prp. nr. 68 (2004-2005) avsnitt 7.4.3), uttalte Finansdepartementet blant annet følgende:

«Departementet legger vekt på at pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven er kollektive pensjonsordninger. Overlates beslutningen om det skal foretas innskudd, og eventuelt også innskuddets størrelse, til det enkelte medlem vil ordningen i større grad fremstå som en individuell pensjonsordning. En slik frivillighet vil for øvrig heller ikke være i tråd med prinsippene for arbeidstakerbidrag i lov om foretakspensjon. Frivillige innskudd vil videre reise problemstillinger blant annet knyttet til prinsipper som i dag er lovfestet, herunder forholdsmessighetsprinsippet, som ikke er drøftet i høringsbrevet. Departementet mener på dette grunnlag at bestemmelser om innskudd fra arbeidstaker skal fastsettes av foretaket i ordningens regelverk og gjelde på lik linje for samtlige medlemmer. Det vil således ikke være anledning for foretaket til å overlate slike spørsmål til det enkelte medlem.»

Selv om departementet i sine uttalelser legger til grunn at det er opp til arbeidsgiver å avgjøre gjennom fastsettelse av regelverket for pensjonsordningen om det skal innbetales tilskudd fra arbeidstakerne eller ikke, legger Banklovkommisjonen til grunn at det i tråd med vanlig sedvane innenfor arbeidsretten, vil være vanlig å ta dette spørsmålet opp med representanter for arbeidstakerne i forkant av fastsettelse av regelverket for innskuddspensjonsordningen, særlig i tilfeller hvor det dreier seg om foretak av en viss størrelse.

4.4 Pensjonskapitalbevis

Som nevnt ovenfor i avsnitt 4.1, skal det ved nådd pensjonsalder utstedes et pensjonskapitalbevis til arbeidstakeren. Det samme skal skje dersom arbeidstakeren slutter i stillingen før nådd pensjonsalder.

Pensjonskapitalbeviset omfatter den pensjonskapital som vedkommende har opptjent gjennom innskudd og tilført avkastning frem til fratredelsestidspunktet, jf. innskuddspensjonsloven § 1-2 bokstav k og l, jf. § 6-2. Pensjonskapitalbeviset utgjør et eget rettsforhold mellom arbeidstakeren og pensjonsleverandøren som utsteder det. Resultatet av medlemskapet i en innskuddspensjonsordning konverteres således til en ny avtale i form av et eget rettsforhold mellom den fratrådte arbeidstaker og pensjonsleverandøren. Siden pensjonskapitalbeviset utgjør et eget rettsforhold, skal midlene forvaltes uavhengig av midlene i den pensjonsordning som pensjonskapitalbeviset er utgått fra. Kapitalen kan enten forvaltes ved en alderspensjonskonto med investeringsvalg for innehaveren eller ved alminnelig forvaltning hos pensjonsleverandøren.

Innehaveren av pensjonskapitalbeviset står fritt til å flytte det til andre pensjonsleverandører, jf. innskuddspensjonsloven § 6-3.

Innskuddspensjonsloven § 6-4 åpner også for at en arbeidstaker som har flere ulike pensjonskapitalbevis i samme institusjon, kan få disse slått sammen til én alderspensjonskonto og få utstedt et nytt pensjonskapitalbevis. Det er en forutsetning for slik sammenslåing at det ikke er en blanding av pensjonskapitalbevis som skal forvaltes som spareavtale og pensjonskapitalbevis som skal konverteres til forsikring ved pensjonsalder. Sammenslåing kan bidra til lavere forvaltningskostnader enn ved forvaltning av flere kontoer. Arbeidstakeren har etter innskuddspensjonsloven § 6-5 rett til å fortsette å betale årlige innskudd til alderspensjonskontoen dersom vedkommende ikke er blitt medlem av en ny tjenestepensjonsordning som følge av nytt arbeidsforhold. Innbetalinger i henhold til slike fortsettelsesavtaler var skattebegunstiget etter skatteloven § 6-47 bokstav d. Denne skattebegunstigelsen ble imidlertid opphevet ved lov 15. desember 2006 nr. 81 samtidig med opphevelsen av skattebegunstigelsen for IPA.

Ved utstedelse av pensjonskapitalbevis kan pensjonsleverandøren kreve at innehaveren av beviset dekker vederlaget for administrasjonen etter egen pristariff, dersom forvaltningen av det skal skje ved særskilt investeringsportefølje med investeringsvalg. Dersom forvaltningen skjer ved alminnelig forvaltning, skal det knyttes administrasjonsreserve til pensjonskapitalbeviset til dekning av fremtidige forvaltningskostnader, jf. forskrift 30. juni 2007 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 7 siste ledd.