Del 2
Individuelle pensjonsavtaler

5 IPA-ordningen i hovedtrekk

5.1 Skattereglene

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 1.1.1, ble ordningen med individuelle pensjonsavtaler (IPA) etab­lert ved forskrift 25. september 1997 nr. 1023 om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. Reguleringen av og skattestimulering av egen pensjonssparing strekker seg imidlertid mye lengre tilbake. Ved kongelig resolusjon 28. juni 1968 ble det etablert regler om egen pensjonsforsikring (EPES). Dette var pensjonsforsikringsavtaler som kunne etableres i livsforsikringsselskaper og som kunne sikre alderspensjon med eller uten garanti, ektefellepensjon, pensjon til fraskilt ektefelle, barnepensjon, uførepensjon og premiefritak ved uførhet. Alderspensjon med garanti innebar at kapitalen kom til utbetaling til ektefelle, barn eller begunstiget dersom forsikrede døde før pensjonsalder eller før utløpet av garantiperioden. Dersom det ikke var oppnevnt begunstiget, ble kapitalverdien utbetalt til dødsboet. Reglene av 1968 ble erstattet av forskrift 4. desember 1992 nr. 886 om egen pensjonsforsikring etter skatteloven. Også dette var pensjonsforsikringsavtaler. Etter forskriften kunne avtalen sikre alderspensjon uten garanti, ektefellepensjon, barnepensjon, livsarvingspensjon, uførepensjon, premiefritak ved uførhet og eventuelt samboerpensjon. Ordningen med EPES ble avvik­let fra og med året 1998 og erstattet av IPA. Tall fra Statistisk sentralbyrå inntatt i NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon avsnitt 3.4.3 viser at samlede innbetalinger under EPES i 1995 var på anslagsvis 1 248 mill. kroner og det var 169 000 personer med EPES-fradrag. Tall fra Norges Forsik­ringsforbund viste at premiereserven tilknyttet EPES-forsikringer og livrenter var på til sammen 54 mrd. kroner ved utgangen av 1995. Det forelå ikke tall som viste premiereserven for EPES-forsikringer alene.

IPA-forskriften og andre forskrifter ble fra 1. januar 2000 erstattet av en samleforskrift til skatteloven av 19. november 1999 nr. 1158 der den tidligere IPA-forskriftens bestemmelser ble tatt inn i § 6-47 Trygdedes tilskudd til forsikrings- og pensjonsordninger.

Av skatteloven § 6-47 følger det at det gis fradrag for trygdedes tilskudd til offentlig pensjonsordning i arbeidsforhold, foretakspensjonsordning, innskuddspensjonsordning samt premie til frivillig syke- og ulykkesforsikring etablert ved tariff- eller arbeidsavtale. Frem til og med 11. mai 2006 ble det også gitt fradrag i skattepliktig inntekt for premier, innskudd og tilskudd til premiefond under individuelle pensjonsavtaler. Fradraget kunne ikke overstige 40 000 kroner. Skattefavoriseringen i skatteloven av IPA ble opphevet ved endringslov 15. desember 2006 nr. 81. Det samme gjaldt skattefavorisering av fortsettelsesforsikringer knyttet til fripoliser utstedt i henhold til foretakspensjonsloven og pensjonskapitalbevis utstedt i henhold til innskuddspensjonsloven. Begrensningen på 40 000 kroner gjaldt samlet fradrag for IPA og fortsettelsesforsikringer.

5.2 Kravene til utformingen av IPA

IPA-avtale kan inngås enten som pensjonsforsik­ringsavtale i et livsforsikringsselskap eller pensjonsspareavtale i bank, livsforsikringsselskap eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. En forutsetning for at en pensjonsspareavtale kan inngås med et livsforsikringsselskap, er at avtalen inneholder en årlig garantert avkastning av forvaltet kapital fra forsikringsselskapets side. Etter forskriftens § 6-47-27 blir pensjonsspareavtaler med slik garanti regnet som kapitaliseringsprodukt som kan inngås med livsforsikringsselskap i samsvar med forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling av forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling.

Innbetalingen av premie til en pensjonsforsik­ringsavtale eller innskudd i en pensjonsspareavtale kan enten skje ved engangsbeløp eller ved terminvise innbetalinger. Av de opphevede skattereglene fulgte det imidlertid at det ikke kunne gis fradrag i den alminnelige inntekt for mer enn 40 000 kroner pr. år. Innenfor fradragsrammen for inntektsfradrag kunne det for pensjonsforsikringsavtaler også foretas innbetalinger til premiefond til dekning av årets premie.

En avtale om IPA må gi rett til alderspensjon. Foruten alderspensjon kan en pensjonsforsikringsavtale også omfatte etterlatteytelser i form av pensjoner til ektefelle, registrert partner eller samboer, barnepensjon til rettighetshavers barn under 21 år eller livsarvingspensjon til etterlatt livsarving. Pensjonsforsikringsavtalen kan også omfatte uførepensjon til rettighetshaveren og/eller premie­fritak ved uførhet. En pensjonsspareavtalekan foruten alderspensjon, sikre etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner og samboer, samt livsarvingspensjon. Dersom en pensjonsspareavtale ikke inneholder en navngitt begunstiget innenfor gruppen ektefelle, registrert partner, samboer eller livsarving, blir gjenværende pensjonsformue ved rettighetshavers død utbetalt som et engangsbeløp til dødsboet. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke for pensjonsforsikringsavtaler.

Verken pensjonsforsikringsavtaler eller pensjonsspareavtaler kan gjenkjøpes eller pantsettes.

Tilskudd innbetalt under individuelle pensjonsavtaler skal forvaltes etter de kapitalforvaltnings­regler som gjelder for den aktuelle institusjon. I forvaltningsselskap for verdipapirfond og fondsforsikringsselskaper kan derfor avtalene underlegges investeringsvalg.

Av forskriftens § 6-47 del II følger det at alderspensjonen i en IPA skal utbetales i årlige terminer i minst 10 år fra avtalt pensjonsalder. Pensjonsalderen er fra 64 år med mindre høyere pensjonsalder er avtalt. Utbetalingen skal opphøre ved avtalt opphørsalder eller ved rettighetshavers død. I en pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale som ikke gir rett til uførepensjon, kan det avtales at alderspensjonen skal begynne å løpe inntil 5 år før pensjonsalderen, eller fra fylte 62 år hvis avtalt pensjonsalder er satt høyere enn 67 år, dersom rettighetshaveren blir tilstått sykepenger, attføringspenger eller uførepensjon fra folketrygden på grunnlag av en antatt uføregrad på minst 75 prosent.

Ytelsesperioden på minst 10 år kan etter forskriftens § 6-47-8 fravikes dersom kapitalen ikke er tilstrekkelig til å sikre en årlig pensjonsytelse på minst 10 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Ytelsesperioden kan da omgjøres til det største antall år som er nødvendig for at ytelsen skulle utgjøre minst 10 prosent av grunnbeløpet.

Pensjonskapitalen tilknyttet avtale på alderspensjonstidspunktet skal omregnes til terminvise utbetalinger. De terminvise utbetalingene skal skje minst én gang i året. I pensjonsforsikringsavtaler hvor ytelsen er garantert av forsikringsselskapet, skal ytelsen utgjøre det beløp som er avtalt i pensjonsforsikringsavtalen. I pensjonsspareavtaler og i pensjonsforsikringsavtaler der pensjonsytelsene ikke er garantert, skal den terminvise utbetaling ikke utgjøre et større beløp enn avtalens verdi på utbetalingstidspunktet dividert på gjenstående antall terminer, inklusive den aktuelle termin, jf. forskriftens §§ 6-47-18 og 6-47-24.

5.3 Opphør av skattebegunstigelse og overgangsregler

Avviklingen av fradraget i skattepliktig inntekt for IPA innebærer at innbetalingene ikke kan komme til fradrag i den alminnelige inntekt. Ved opphøret av fradraget i skattepliktig inntekt for IPA fra og med 12. mai 2006, ble det fastsatt en del overgangsregler, jf. samleforskriften §§ 6-47-30 til 6-47-32. Overgangsreglene gjelder for IPA-kontrakter inngått før 12. mai 2006. I overgangsreglene forutsettes det at rettighetshaveren vil avslutte sin kontrakt som følge av skattelovsendringene. Overgangsreglene er gjennomgått nærmere nedenfor i kapittel 8.

Overgangsreglene gir rettighetshaver mulighet til å få innestående midler utbetalt. Retten til å få utbetalt samlet verdi av innestående midler (for pensjonsforsikringsavtaler flytteverdien) gjelder individuelle pensjonsavtaler som etter kontoutskriften pr. 31. desember 2006 ikke hadde en verdi på mer enn 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp. Dersom flytteverdien til en pensjonsforsikringsavtale er på mer enn halvparten av folketrygdens grunnbeløp, skal det gjøres et fradrag i de forsik­ringstekniske avsetninger som står i forhold til endringen av risiko. I denne sammenhengen kan forsikringsselskapet kreve at rettighetshaveren fremlegger legeerklæring.

Det er opp til rettighetshaveren om vedkommende vil benytte adgangen til utbetaling av midlene. Dersom man har hatt en pensjonsforsikringsavtale, åpner overgangsreglene også for at rettighetshaveren skal ha rett til å inngå en ny pensjonsforsikringsavtale etter forskrift til skatteloven § 6-47 uten å fremlegge nye helseopplysninger, men på tilsvarende vilkår og rett til samme ytelser som i den eksisterende pensjonsforsikringsavtalen. En slik videreføring vil imidlertid innebære at det ikke gis rett til fradrag for innbetalinger i skattepliktig inntekt.

Både for kundens rett til å kreve utbetaling av innestående midler og for kundens rett til videre­føring ved å inngå en ny pensjonsforsikringsavtale i samsvar med IPA-reglene, gir overgangsreglene i samleforskriften kunden en frist til 31. desember 2010 med å gi institusjonen melding. Betydningen av dette er nærmere drøftet nedenfor i kapittel 8.

Dersom rettighetshaveren verken benytter adgangen til å kreve utbetaling av midlene eller retten til å tegne ny pensjonsforsikringsavtale, vil den eksisterende IPA-kontrakten avbrytes. Det vises til avsnitt 8.2 nedenfor.

5.4 Omfanget av IPA

Finansnæringens Hovedorganisasjon har ført statistikker og utarbeidet tall for utbredelsen av IPA. Tallene omfatter samlede tall for hvilken kapital som er knyttet til disse produktene i de ulike institusjonene som er medlem av Finansnæringens Hovedorganisasjon, se nedenfor tabell 5.1. Tallene for IPA omfatter både premie og tilskudd til pensjonsforsikringsavtaler og pensjonsspareavtaler inngått av livsforsikringsselskaper. Kapitaliseringsprodukter er spareavtaler tegnet i livsfor­sikringsselskap med avtalt årlig avkastning og årlige ytelser. Disse produktene har ikke dødelighetsarv. Kapitaliseringsproduktene inngår i IPA.

Tabell 5.1 viser at kapitaliseringsproduktene generelt sett ikke har hatt noen stor utbredelse. Salget av slike produkter har vært svært begrenset. Tallene i tabell 5.1 omfatter fripoliser som er blitt overført til IPA. I 2006 utgjorde dette ca. 64 000 avtaler, mens det i 2005 utgjorde ca. 40 000 avtaler. Fripoliser overført til IPA er også noe av årsaken til at antallet avtaler har økt, selv om brutto forfalt premie og nytegnet premie har falt i samme periode.

Finansnæringens Hovedorganisasjon har opplyst at ved utgangen av 2006 hadde banker en forvaltningskapital på 709 mill. kroner knyttet til IPA, forvaltningsselskap for verdipapirfond hadde 820 mill. kroner og forsikringsselskapene hadde 65 570 mill. kroner.