Del 3
Ny ordning for individuell pensjon

6 En ny ordning for individuelle pensjonsavtaler

6.1 Generelle utgangspunkt

Banklovkommisjonens mandat og rammene for utkastet til ny lovgivning om individuelle pensjonsavtaler er basert på de skattemessige forutsetninger som fremgår i Revidert nasjonalbudsjett 2007 punkt 3.9. Dette innebærer blant annet følgende hovedpunkter:

• årlig sparebeløp skal være på inntil 15 000 kroner med virkning fra 2008,

• det skal ikke kunne innbetales større beløp i innskudd eller premie, inkludert kostnader, enn det grensen for fradrag i skattepliktig inntekt tillater,

• avkastning på innestående midler skattelegges ikke løpende, men først ved utbetaling av ytelsene,

• innestående midler i ordningen skal være unntatt for formuesskatt, og

• alle løpende ytelser fra ordningen vil være skattepliktige som alminnelig inntekt og som person­inntekt.

Når det gjelder innholdet og utformingen av utkast til regulering av en ny ordning for individuell pensjon, fastsetter mandatet av 15. mai 2007, inntatt ovenfor i avsnitt 1.2, også en del krav og forutsetninger. Disse er som følger:

• alderspensjon skal være en obligatorisk ytelse,

• alle skal kunne etablere avtale om individuell pensjon, uavhengig av arbeidsforhold,

• avtale om individuell pensjon skal kunne tegnes i livsforsikringsselskap, i bank og i forvaltningsselskap for verdipapirfond,

• vilkårene for utbetaling av ytelsene, herunder kravene til utbetalingsperiodens lengde, og utbetalingsperiodens start, skal i størst mulig utstrekning være de samme som for de tilsvarende ytelsene i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, og

• det skal ikke kunne etableres premiefond eller innskuddsfond i tilknytning til ordningen.

Videre er det i samleforskrift til skatteloven § 6-47 gitt overgangsregler med tidsfrister i forhold til tidligere IPA-kontrakter. Dette gjelder blant annet rettighetshavers rett til å kreve utbetaling av innbetalt kapital eller inngå ny individuell avtale i henhold til den nye lovgivningen. Disse overgangsreglene er lagt til grunn ved utarbeidelsen av de nærmere reglene i en ny lovgivning om individuell pensjon, se nedenfor kapittel 8.

I forbindelse med vurdering av spørsmål vedrørende gjennomføring og ikraftsetting av en ny ordning med individuell pensjon, har Banklovkommisjonen vurdert mulige regler som åpner for en samordning av rettigheter etter individuelle pensjonsavtaler med pensjonsrettigheter som utspringer av andre individuelle eller kollektive pensjonsordninger, herunder pensjonskapitalbevis, fripoliser og andre opptjente pensjonsrettigheter. Spørsmålet om samordning oppstår også i forhold til rettigheter grunnet på avtaler som inngår i de tidligere IPA-porteføljene. Slik samordning vil i tilfelle gi den enkelte bedre oversikt over sine samlede pensjonsrettigheter. Dessuten vil en unngå videreføring av en del av en meget omfattende bestand av ikke aktive avtaler og dermed oppnå kostnadsreduksjoner for pensjonsleverandører og kunder, selv om det tas hensyn til at kostnadene for slike kontrakter som regel er lavere enn for kontrakter under innbetaling.

En ny lovgivning om individuell pensjon kan lovteknisk utformes og plasseres på ulike måter. En mulighet vil være å plassere bestemmelsene i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven, eventuelt å innarbeide reglene i et eget kapittel i forsikringsloven. En annen mulighet vil være å utarbeide utkast til en egen ny lov om individuelle pensjonsavtaler. Banklovkommisjonen oppfatter mandatet slik at den sistnevnte fremgangsmåten skal legges til grunn. Utredningens konklusjoner er således reflektert i et utkast til ny lov om individuelle pensjonsavtaler. Denne fremgangsmåten fremtrer også som den mest hensiktsmessige, dels fordi det er betydelig forskjell mellom de kollektive og individuelle pensjonsordninger, og dels fordi de nye individuelle pensjonsproduktene ikke bare skal kunne leveres av livsforsikringsselskaper, men også av andre typer av pensjonsinstitusjoner. Lovutkastet fra Banklovkommisjonen, inntatt nedenfor i kapittel 11, er derfor utformet som et utkast til lov om individuelle pensjonsavtaler.

I de videre vurderinger bruker Banklovkommisjonen begrepet individuell pensjonsavtale som et samlebegrep for både rene spareavtaler, her betegnet som innskuddspensjonsavtaler, og pensjonsforsikringsavtaler. Disse begrepene er også klargjort i lovutkastet § 1-1, se nedenfor kapittel 11.

6.2 Sentrale trekk i lovutkastet

6.2.1 Typer av avtaler

Før fastsettelsen av IPA-forskriften i 1997 var de fleste individuelle pensjonsavtaler tegnet i livsfor­sikringsselskaper, se foran avsnitt 5.1. Dette var vanlige pensjonsforsikringer med premier og avtalefestede ytelser beregnet ut fra biometrisk risiko. IPA-forskriften åpner imidlertid også for inngåelse av pensjonsavtaler uten forsikringselement, samt for forvaltning av pensjonskapitalen i egne investeringsporteføljer med investeringsvalg. Dette har ført til tegning av pensjonsavtaler i fondsfor­sikringsselskaper (med forsikringselement) og til tegning av pensjonsspareavtaler i banker og verdipapirfond, som i realiteten er innskudds- eller pensjonskapitalspareavtaler. Under slike avtaler er pensjonsytelsene ikke avtalefestet og heller ikke knyttet til biometrisk risiko. Ytelsene ved nådd pensjonsalder vil bero på størrelsen av kundens innbetalinger og den avkastning av pensjonskapital som er oppnådd frem til pensjonsalderen. I senere år har nytegningen av IPA-kontrakter hatt et forholdsmessig stort innslag av pensjonsspareavtaler, men det er likevel grunn til å anta at den vesentligste del av eksisterende IPA-porteføljer er inngått som pensjonsforsikringsavtaler. Mange av pensjonsforsikringsavtalene er også tegnet med investeringsvalg for den enkelte kunde, det vil si uten garantert pensjonsytelse.

Også det kollektive pensjonsmarkedet har i de senere år fått et vesentlig større innslag av innskuddsbaserte ordninger. I privat sektor har loven om obligatorisk tjenestepensjon forsterket denne trenden. I antall er innskuddspensjonsordningene nå klart i flertall, men fortsatt har ytelsesbaserte pensjonsordninger, målt etter kapital og pensjonsytelser, klart størst praktisk betydning for arbeidstakere både i privat og i offentlig sektor. I privat sektor har det imidlertid i atskillig utstrekning skjedd forenkling av de hittil dominerende pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon, blant annet med større innslag av risikoforsikringer når det gjelder uføre- og etterlattedekninger (det vil si forsikringer uten oppbygging av kapital eller såkalt fripoliserett).

Banklovkommisjonen antar at den økende interessen for innskuddsbasert pensjon også vil gjøre seg gjeldende i forhold til den nye ordningen for individuelle pensjonsavtaler. En må regne med at innskuddspensjonsavtaler vil få et betydelig større omfang enn hittil, kanskje også få vesentlig større praktisk betydning enn pensjonsforsikringsavtaler. Innskuddspensjonsavtaler åpner for betydelig større fleksibilitet enn pensjonsforsikringsavtaler, blant annet når det gjelder variasjoner i årlige innskudd i oppsparingsperioden og tilpasning av utbetalingsperioden til utbetaling av andre pensjons­ytelser. Behovet for individuelle variasjoner ligger således også bak økningen i de senere år av livsforsikringsselskapenes salg av såkalte kontobaserte individuelle produkter. Kunden gis her anledning til å variere innskuddet fra år til år, og til å trekke den årlige premien for tilknyttede risikodekninger fra oppspart kapital til enhver tid.

På denne bakgrunn har det vært reist spørsmål om det er grunn til å videreføre adgangen til å tegne individuelle pensjonsforsikringsavtaler, der størrelsen på pensjonsytelsene er fastsatt i avtalen og årlig premie fastsatt ut i fra dette. Det er anført at regelverket for nye individuelle pensjonsavtaler vil bli vesentlig enklere og omfatte færre bestemmelser dersom det bare omfatter individuelle innskuddspensjonsavtaler. Banklovkommisjonen er kommet til at det fortsatt bør legges vesentlig vekt på valgfrihet, også på det individuelle pensjonsområdet. De enkelte kunder vil alt etter sin livssituasjon og øvrige pensjonsrettigheter ha ulike behov når det gjelder pensjonsoppsparing, og en ny individuell pensjonsordning bør derfor videreføre adgangen til valg av produkt og leverandør ut fra egne behov. Gjennom pensjonsforsikringsavtalene vil blant annet kunden kunne sikre livsvarige ytelser. En kan heller ikke se at avgjørende hensyn skulle tilsi at kundenes adgang til å velge om en individuell pensjonsavtale skal etableres som innskuddspensjonsavtale eller som pensjonsforsik­ringsavtale, bør undergis begrensninger. Banklovkommisjonen har derfor kommet til at muligheten for å tegne pensjonsforsikringsavtaler innenfor et skatteregime for individuelle pensjonsavtaler bør videreføres. Banklovkommisjonen er imidlertid enig i at det også bør legges vekt på at regelverket for individuelle pensjonsavtaler vil fremtre som oversiktlig og er lett tilgjengelig. I samsvar med dette er lovutkastet nedenfor i kapittel 11 derfor utformet slik at det – i tillegg til visse generelle bestemmelser – er utarbeidet særlige regler for henholdsvis innskuddspensjonsavtaler og pensjonsforsikringsavtaler.

En sentral føring for denne utredningen er at en ny lovgivning om individuelle pensjonsavtaler skal gi alle personer – uavhengig av arbeidstilknytning – adgang til å etablere slike avtaler. Det er likevel grunn til å vente at den klart største gruppen av personer som vil gjøre bruk av en ny individuell pensjonsordning med rett til fradrag i skattepliktig inntekt, vil være personer som er yrkesaktive. På bakgrunn av at innskudd til eller premie til individuelle pensjonsavtaler vil gi fradrag i skattepliktig inntekt, vil det være personer med inntekt som vil se størst fordel ved å inngå slike avtaler.

Etter gjennomføringen av lov om obligatorisk tjenestepensjon vil samtlige arbeidstakere i privat sektor være omfattet av en kollektiv tjenestepensjonsordning, og det er også åpnet for at selvstendig næringsdrivende skal kunne etablere tjenestepensjonsordning. Disse gruppene vil ventelig utgjøre en meget stor del av markedet for individuelle pensjonsavtaler. I tillegg kommer arbeidstakere som omfattes av de fondsbaserte pensjonsordninger i kommunal sektor. Ut fra ønske om at individuelle pensjonsavtaler skal kunne etableres med så lave kostnader som mulig for kunden, har derfor Banklovkommisjonen også sett på om det bør åpnes for at slike avtaler blir knyttet til kollektive pensjonsordninger. En slik samordning av kundens individuelle pensjonsavtale med den pensjonsopptjening som kunden allerede har i tjenestepensjonsordningen vedkommende er medlem av, synes å kunne gi en del rasjonaliseringsgevinster. I forhold til statlige arbeidstakere som omfattes av den statlige, ikke fondsbaserte, pensjonsordning, er imidlertid rent lovtekniske og pensjonsrettlige forhold til hinder for en slik løsning, og denne gruppen vil derfor i alle tilfelle være henvist til å benytte frittstående individuelle pensjonsavtaler. Disse spørsmål er nærmere vurdert nedenfor i kapittel 7.

6.2.2 Pensjonsinstitusjoner

I mandatet fra Finansdepartementet (foran i avsnitt 1.2) heter det blant annet at:

«For å legge til rette for best mulig konkurranse om tegning av avtaler om ny, individuell skattebegunstiget pensjonsordning bes Banklovkommisjonen legge til grunn at avtale om slik ordning skal kunne tegnes i livsforsikringsselskap, i bank, og i forvaltningsselskap for verdipapirfond, samt eventuelt også pensjonskasse i den grad en individuell kontrakt kan knyttes opp mot tjenestepensjonsordninger som tilfredsstiller kravene i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon, ...»

Banklovkommisjonenlegger dette til grunn. I hvilken utstrekning de ulike typer av pensjonsinstitusjoner skal kunne tilby produkter som er henholdsvis pensjonsforsikringsavtale eller innskuddspensjonsavtale må imidlertid bestemmes ut fra de lovreglene som fastlegger virksomhetsområdet for livsforsikringsselskaper, pensjonsforetak, banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. lovutkastet § 1-2. En individuell pensjonsforsik­ringsavtale kan således bare inngås av livsforsik­ringsselskap, og i tilfelle av pensjonskasse med tillatelse til å drive slik virksomhet, jf. forsikrings­loven §§ 1-3 første ledd og 1-4 annet ledd, jf. § 7-3 annet ledd. Videre kan en innskuddspensjons­avtale overtas av banker, innskuddspensjonsforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond og i tilfelle av pensjonskasse som har tillatelse til å drive virksomhet uten forsikringselement. Om individuelle innskuddspensjonsavtaler kan overtas av livsforsikringsselskap eller i tilfelle av pensjonskasse med tillatelse til å drive livsforsikringsvirksomhet, beror på om det er knyttet tilstrekkelig forsikringselement til innskuddspensjonsavtalene, jf. forskrift til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 1-2 hvor det blant annet fremgår at innskuddsfritak ved uførhet skal regnes som tilstrekkelig forsikrings­element.

Spørsmålet om livsforsikringsselskaper kan overta tjenestepensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven og andre innskuddspensjonsavtaler er utførlig omtalt i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) side 99-102. I bemerkningene fra Kredittilsynet som refereres i forkant av den sammenfatning Finansdepartementet gir i odelstingsproposisjonen, uttales det blant annet (side 100-101):

«Kredittilsynet har ... lagt til grunn at innskuddspensjon uten avkastningsgaranti hvor det er fastsatt at pensjonskapitalen skal konverteres til spareprodukt ved pensjonsalder, ikke er et forsikringsprodukt, og derfor ikke kan forvaltes i livsforsikringsselskaper.

...

Etter Kredittilsynets oppfatning er det likevel mulig å tenke seg en viss liberalisering av de norske regler hva angår kravet til forsikringsinnhold for produkter i henhold til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, ... Man bør kunne legge opp til en praktisering med klare likhetstrekk med det som gjelder i flere andre europeiske land. Dette kan konkret gjøres ved at man aksepterer alminnelig kapitalforvaltning i perioden før pensjonsalder, men hvor det skjer en overføring til livrente [pensjonsforsikring] ved oppnådd pensjonsalder. Dette vil i så fall være forsikringsprodukter etter klasseforskriften § 1 klassene I og III.» (Hakeparentesen er tilføyd her.)

I Finansdepartementets sammenfatning i Ot.prp. nr. 74 uttales det videre (side 102):

«Finansdepartementet finner, bl.a. i lys av Banklovkommisjonens vurderinger og i lys av innspillene fra FNH, grunn til å påpeke at det også bør være rom for hensiktsmessighetsvurderinger når det skal avgjøres om et konkret produkt, og særlig ved vurderingen av kollektive tjenestepensjonsprodukter, skal anses å inneholde tilstrekkelig forsikringselement. Finansdepartementet antar for eksempel at i tilfeller der innskuddspensjon har tilknyttet avtale om uførepensjon, ektefellepensjon og/eller innskuddsfritak ved uførhet, vil være hensiktsmessig at både pensjonskapital og midler som sikrer tilleggsytelsene, kan forvaltes i det samme livsforsikringsselskap, uavhengig av om det er fastsatt at alderspensjonskapitalen skal forvaltes som spareprodukt etter pensjonsalder. Finansdepartementet legger med dette til grunn at et innskuddspensjonsprodukt med investeringsvalg som også har innskuddsfritak ved uførhet, vil kunne anses å inneholde tilstrekkelig forsikringselement til å være et livsforsikringsprodukt.»

I innskuddspensjonsloven § 7-3 er det fastsatt krav om at det i regelverket for en tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven skal fastsettes at pensjonskapitalen i utbetalingsperioden enten skal forvaltes i spareavtale eller skal konverteres til forsikring basert på forutsetninger om dødelighet i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Regelverksbestemmelsen vil i begge tilfeller være bindende for innehavere av pensjonskapitalbevis utstedt i henhold til innskuddspensjonsordningen til de enkelte arbeidstakere ved nådd pensjonsalder. I Finansdepartementets sammenfatning tas det ikke uttrykkelig standpunkt til om det i tilfeller hvor innskuddsfritak ved uførhet ikke gjelder, vil foreligge tilstrekkelig forsikrings­element når det i regelverket for innskuddspensjonsordningen er fastsatt at pensjonskapitalen i utbetalingsperioden skal forvaltes i henhold til pensjonsforsikringsavtale. Banklovkommisjonen antar at dette vil være tilfellet. Fra Kommunal Landspensjonskasse har Banklovkommisjonen fått opplyst at individuelle innskuddspensjonsavtaler uten innskuddsfritak ved uførhet som avtalefastsetter at pensjonskapitalen i utbetalingsperioden skal forvaltes i henhold til pensjonsforsikringsavtale, vil være et pensjonsprodukt som passer godt for medlemmene av de kommunale pensjonsordningene som alle omfatter uførepensjon, herunder innskuddfritak ved uførhet. Banklovkommisjonen antar at et slikt produkt også vil være velegnet for medlemmer av andre ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger i andre livsforsikringsselskaper.

Banklovkommisjonen viser til Finansdepartementets oppfatning hvoretter det bør være «rom for hensiktsmessighetsvurderinger» ved vurderingen av hva som vil være tilstrekkelig forsikrings­element, og til at Finansdepartementet – i motsetning til Kredittilsynet – i denne sammenheng synes å legge mindre vekt på den ordning som gjelder for forvaltning av alderspensjonskapitalen i oppsparingsperioden. Ut i fra Finansdepartementets generelle synspunkter og eksempler på hva som vil være tilstrekkelig forsikringselement, mener Banklovkommisjonen at forskrift til forsik­ringsloven (livsforsikring mv.) § 1-2 må tolkes slik at det vil være knyttet tilstrekkelig forsikringselement til et innskuddspensjonsprodukt så lenge det i selve regelverket eller pensjonsavtalen er klart fastsatt at pensjonskapitalen i utbetalingsperioden skal forvaltes i pensjonsforsikringsavtale, herunder kapitaliseringprodukt. Banklovkommisjonen legger denne tolkningen av forskrift til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 1-2 til grunn for utredningen her, og forutsetter følgelig at slike innskuddsprodukter kan tegnes i livsforsikringsselskaper. Slike innskuddsprodukter vil for øvrig også kunne tegnes i pensjonsinstitusjoner som ikke kan drive livsforsikring, men konverteringen av alderspensjonskapitalen til pensjonsforsikring i utbetalingsperioden vil i så fall måtte skje ved avtale med et livsforsikringsselskap.

6.2.3 Fleksibilitet i pensjonsalder

I mandatet, som er inntatt i avsnitt 1.2 ovenfor, har Finansdepartementet bedt om at Banklovkommisjonen i så stor grad som mulig legger til grunn at vilkårene for utbetaling av ytelsene, herunder kravene til utbetalingsperiodens lengde, og utbetalingsperiodens start, skal være de samme som for de tilsvarende ytelsene etter innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven.

Både i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven er det fastsatt at pensjonsordningen ikke kan fastsette en lavere pensjonsalder enn 67 år med mindre det er fastsatt særlige aldersgrenser i forskrift, jf. innskuddspensjonsloven § 7-1 og foretakspensjonsloven § 4-1. Utbetalingstiden for alderspensjonen skal videre være på minst 10 år fra pensjonsalder, jf. innskuddspensjonsloven § 7-3 og foretakspensjonsloven § 5-1. I stedet for at ytelsen opphører etter 10 år, kan det i regelverket for tjenestepensjonsordningen fastsettes av pensjons­ytelsen skal settes ned etter 10 år eller senere. Dette er begrunnet i at behovet for inntekt ut over alderspensjonen fra folketrygden, normalt vil være størst de første årene etter pensjonsalder. De fleste er mer aktive den første perioden etter pensjonsalder enn senere. Både innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven åpner for at en arbeidstaker kan utsette utbetaling av alderspensjon i den utstrekning vedkommende mottar lønn, jf. innskuddspensjonsloven § 7-2 annet ledd og foretakspensjons­loven § 5-1 tredje ledd.

Siden mange obligatoriske tjenestepensjonsordninger er basert på minstekravene i pensjonslovene, vil mange alderspensjonister etter hvert oppleve å få til dels betydelig lavere inntekt fra det tidspunktet de fyller 77 år, som følge av at alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen opphører og de da bare vil få pensjon fra folketrygden. Med dette som bakgrunn er Banklovkommisjonen av den oppfatning at reglene om pensjonsalder og utbetaling av alderspensjon for individuelle pensjonsavtaler bør ta utgangspunkt i tilsvarende bestemmelser som i pensjonslovene. Det bør imidlertid samtidig bygges inn en fleksibilitet som gjør at den enkelte kan tilpasse utbetalingene slik at de kan unngå for store svingninger i inntekten som pensjonist.

For det første bør det kunne avtales en høyere pensjonsalder enn 67 år, dersom man ønsker dette. Det kan for eksempel tenkes at en person som er medlem av en tjenestepensjonsordning med opphørende ytelser ved fylte 77 år, ønsker at utbetalingene fra den individuelle pensjonsavtalen skal starte ved 77 år. Det bør videre være mulig å kunne avtale at pensjonsutbetalingene skal være økende fra for eksempel 77 år for å kompensere for eventuelt redusert alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen.

For mange vil livssituasjonen kunne endre seg fra man inngår pensjonsavtalen og frem til pensjonsalder. Det er derfor et klart behov for at individuelle pensjonsavtaler både kan endres hva gjelder avtalt pensjonsalder og utbetaling av pensjonskapitalen. I lovutkastet er det derfor lagt opp til at kunden innenfor de rammer som loven fastsetter kan gjøre endringer i avtalen frem til nådd pensjonsalder. Det er også lagt opp til at det ved nådd pensjonsalder kan gjøres avtale om helt eller delvis utskyting av pensjonsutbetalingen. Kunden kan for eksempel da være fortsatt i arbeid. For innskuddspensjonsavtaler er disse reglene koblet til reguleringen av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon og bestemmelsene om utbetaling i denne sammenheng, se nedenfor avsnitt 6.3.1. For pensjonsforsikringsavtaler vil endringer av pensjonsalder og utbetaling av alderspensjonen i forhold til det som tidligere er avtalt, medføre behov for omregning av ytelsene der man blant annet tar hensyn til endret risiko. Se nedenfor avsnitt 6.4.1.

Ved inngåelse av den individuelle pensjonsavtalen kan det også avtales at kunden, i en del situasjoner som er nærmere angitt i lovutkastet, kan kreve at pensjonskapitalen skal komme til utbetaling før pensjonsalder. Nedenfor i avsnitt 6.3.1 og 6.4.1 er de nærmere reglene om dette beskrevet. Samlet sett bør dette gi kundene gode muligheter til å tilpasse bruken av pensjonskapitalen til sitt behov, og muligheter for institusjonene til å tilby kundene de produkter som de ønsker.

6.2.4 Samordning av pensjonsrettigheter

Gjennom sin arbeidskarriere vil en person ofte være medlem av flere tjenestepensjonsordninger som følge av skifte av arbeidssted. Dette vil føre til at vedkommende vil opparbeide seg pensjonsrettigheter i de ulike tjenestepensjonsordningene. Ved avslutning av et arbeidsforhold før nådd pensjonsalder vil det utstedes fripolise eller pensjonskapitalbevis som omfatter de pensjonsrettighetene som er opptjent frem til det tidspunktet. I tillegg vil vedkommende normalt ha pensjonsrettigheter i den tjenestepensjonsordning vedkommende er medlem av ved nådd pensjonsalder.

På individuelt grunnlag kan vedkommende ha tegnet en IPA-kontrakt i samsvar med reglene i medhold av skatteloven § 6-47. Som følge av avviklingen av blant annet retten til fradrag i skattepliktig inntekt for disse kontraktene, kan vedkommende i stedet ønske å tegne en avtale i samsvar med lov om individuelle pensjonsavtaler som foreslås her.

Dette gir pensjonsrettigheter knyttet til en rekke kontrakts- og avtaleforhold, noe som gjør det vanskelig for den enkelte rettighetshaver å holde oversikt over hvilke pensjonsrettigheter vedkommende har før de kommer til utbetaling. Det vil være vanskelig å se hva disse pensjonsrettighetene vil gi i samlet inntekt ved nådd pensjonsalder og hva som er den samlede kostnad knyttet til disse kontraktsforholdene. Det vil videre gi en rekke enkeltutbetalinger når ytelsene kommer til utbetaling. For institusjonene innebærer dette at de har, og får, en stor mengde enkeltkontrakter å forholde seg til. Dette gir en lite rasjonell admini­strasjon og vanskeligere og mindre effektiv forvaltning av kapitalen. Dette resulterer selvfølgelig i forholdsvis høye administrasjonskostnader som må betales av kunden.

Banklovkommisjonen har sett det som en fordel om det er mulig å samle noen av disse pensjonsrettighetene til en konsolidert ytelse, og på denne måten få sanert så mange enkeltkontrakter, som ikke er aktive i form av inn- eller utbetalinger, som mulig. Banklovkommisjonen har vurdert muligheten for å slå sammen pensjonsrettigheter i individuelle pensjonsavtaler med andre individuelle pensjonsrettigheter som for eksempel fripoliser og pensjonskapitalbevis. Detaljene rundt dette er nærmere vurdert nedenfor i avsnitt 6.3.2 og 6.4.2. Banklovkommisjonen har videre sett på om det er mulig å slå sammen pensjonsrettigheter fra individuelle pensjonsavtaler med rettigheter fra kollektive tjenestepensjonsordninger, og har kommet til at det også i disse tilfellene er mulig å gjøre en god del for å samordne pensjonsrettighetene, se nedenfor i kapittel 7. Til slutt har Banklovkommisjonen også sett det som en fordel om pensjonsrettigheter og pensjonskapital fra avbrutte IPA-kontrakter kan samordnes med andre pensjonsrettigheter. På denne måten vil man kunne unngå at institusjonene må forvalte en stor mengde avbrutte IPA-kontrakter. Dette er nærmere vurdert nedenfor i kapittel 8.

Det er lagt til grunn at en sammenslåing av pensjonsrettigheter både kan være aktuelt før nådd pensjonsalder og i forbindelse med utbetalingsperioden. Banklovkommisjonen har forsøkt å etablere prinsipper for sammenslåing som gir mulighet til samordning og sanering av enkeltavtaler i begge situasjoner.

6.2.5 Bruk av hovedprinsipper i innskuddspensjonsloven

Innenfor pensjonslovgivningen er foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven de nyeste og mest moderne, og innskuddspensjonsloven er også et viktig grunnlag for lov om obligatorisk tjenestepensjon. Den åpner videre for at både livsforsikringsselskaper, pensjonsforetak, banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond kan levere innskuddspensjonsordninger og således konkurrere innenfor det samme marked. Videre har interessen for innskuddsbasert pensjon vært økende i de senere år (foran avsnitt 6.2.1). Det er derfor naturlig å vurdere om en ved utformingen av en ny individuell pensjonsordning kan ta utgangspunkt i de prinsipper som ligger til grunn for regelverket i innskuddspensjonsloven. Mange av de sentrale spørsmål knyttet til kollektive tjenestepensjonsordninger er spørsmål som også må vurderes ved regulering av individuelle pensjonsavtaler.

For det første vil prinsippet i innskuddspensjonsloven om at flere ulike finansinstitusjoner skal kunne tilby innskuddsbaserte pensjonsprodukter være viktig også i forhold til individuelle avtaler. Dette skaper grunnlag for bedre konkurranse i markedet og større valgfrihet for kundene. Etter innskuddspensjonsloven er også retten til alderspensjon det sentrale element i pensjonsordningen, men det er senere etablert en ordning som sikrer at kravet til innskuddsfritak ved uførhet i lov om obligatorisk tjenestepensjon kan tilfredsstilles. Dessuten er det adgang til, på frivillig basis, å knytte forsikringer som gir rett til uførepensjon og etterlattepensjon til en innskuddspensjonsordning. I innskuddspensjonsloven er det også etablert regler om utbetaling av pensjonsytelser som det er naturlig å se på ved vurderingen av tilsvarende bestemmelser for individuelle pensjonsavtaler. Det samme gjelder i forhold til innskuddspensjonslovens regler om utstedelse og bruk av pensjonskapitalbevis i de tilfeller medlemskap i pensjonsordningen opphører før eller ved inntrådt pensjonsalder. Disse reglene omhandler også sammenslåing av pensjonskapitalbevis fra ulike pensjonsordninger.

Banklovkommisjonen er etter dette kommet til at regelverket for individuelle innskuddspensjonsavtaler så vidt mulig bør utformes i samsvar med de prinsipper som ligger til grunn for regelverket i innskuddspensjonsloven, se lovutkastet kapittel 2. At kollektiv innskuddspensjon er arbeidsgiverfinansiert, er ikke til hinder for at reglene om arbeidstakernes pensjonsrettigheter legges til grunn ved utformingen av reglene om kundens pensjonsrettigheter i henhold til individuelle innskuddspensjonsavtaler. Generelt sett vil det være en fordel at lovreglene om innskuddsbaserte pensjonsrettigheter i hovedsak vil være de samme, uavhengig av om rettighetene utspringer av en kollektiv eller en individuell pensjonsordning.

Pensjonsforsikringsavtalene er prinsipielt sett svært forskjellige fra innskuddspensjonsavtaler. De viktigste forskjeller har sammenheng med avtaleforholdets tilknytning til biometrisk risiko og forsikringstekniske prinsipper. Kundens tilskudd – premien – er således beregnet ut fra de avtalefestede ytelser og den biometriske risiko som den enkelte kunde representerer, og retten til alderspensjon med tilhørende pensjonskapital (premiereserve) faller bort ved kundens død, uavhengig av om dødsfallet inntrer før eller etter nådd pensjonsalder. Pensjonsforsikringsavtalen kan imidlertid også bygges ut og omfatte forsikring som gir rett til etterlatteytelser eller i tilfelle rett til uførepensjon.

En annen forskjell er at individuelle pensjonsforsikringsavtaler omfattes av reglene i forsikringsavtaleloven del B om livsforsikring. Dette har særlig betydning i forhold til reglene om inngåelse og avbrudd av livsforsikringsavtaler, men har mindre betydning i forhold til de rammer for individuelle pensjonsforsikringsavtaler som må fastlegges i lovgivningen for en ny individuell pensjonsordning med rett til skattefradrag. Dette gjelder blant annet krav til pensjonsalder og utbetaling av pensjonsytelser, se lovutkastet §§ 3-2 til 3-4. På slike områder må det – slik Banklovkommisjonenser det – legges vekt på å ha så vidt mulig like regler for pensjonsforsikringsavtaler og innskuddspensjonsavtaler.

6.2.6 Ytelser

Mandatet stiller krav om at en ordning med individuelle pensjonsavtaler skal sikre alderspensjon til kunden. Banklovkommisjonen har vurdert om det også skal kreves, eller på frivillig basis skal kunne sikres, flere ytelser i forbindelse med en individuell pensjonsavtale. I mandatet fra Finansdepartementet stilles det krav om at den nye individuelle pensjonsordningen alltid skal gi rett til alderspensjon. De spørsmål som her skal drøftes er for det første om det skal stilles krav om at individuelle pensjonsavtaler i tillegg til alderspensjonen, skal omfatte forsikring av innskuddsfritak eller premiefritak ved uførhet (punkt 1), for det andre om det skal kunne inngås individuelle pensjonsavtaler som også gir rett til andre ytelser enn alderspensjon, det vil si uføre- og etterlatteytelser (punkt 2), forutsatt at samlet tilskudd fra kunden ikke vil overstige den fastsatte grense for fradrag i skattepliktig inntekt. Det er videre sett på hva som skal skje med pensjonskapitalen dersom kunden dør før den kommer til utbetaling (punkt 3).

1) Forsikring som dekker innskudds- eller premiefritak ved uførhet kan være en ren risikoforsikring basert på en ettårig forsikringsperiode som vil bli fornyet årlig med mindre kunden eller selskapet avbryter forsikringen, eller det kan være en forsikring med utjevnet premie der premien er lik år for år. Innskudds- og premiefritak skal sikre fortsatt innbetaling av innskudd eller premie etter pensjonsavtalen, selv om kunden blir ufør og dermed helt eller delvis mister sin vanlige arbeidsinntekt. Kunden vil dermed motta alderpensjon etter avtale ved pensjonsalder selv om uførheten har medført at innbetaling av innskudd og premie ikke har skjedd etter avtalen. Uten innskudds- eller premiefritak ville innbetalingene i henhold til pensjonsavtalen høyst sannsynlig bortfalt og resultatet ville vært redusert alderspensjon. I lov om obligatorisk tjenestepensjon er det stilt krav om at en tjenestepensjonsordning skal sikre innskudds- eller premie­fritak ved uførhet. I NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon side 124 ble det vist til blant annet beregninger av kostnadene ved innføring av et krav om en slik ytelse. Det ble lagt til grunn at kostnadsnivået for innskuddsfritak ved uførhet i kollektive pensjonsordninger var beskjedent sett i forhold til den vesentlige økning i sosial sikkerhet som slike risikodekninger gir. Etter foretakspensjonsloven § 6-7 første ledd annet punktum er det et krav om at uførepensjonen også skal omfatte innskudds- eller premiefritak.

Også i forhold til individuell pensjon vil et krav om innskudds- og premiefritak ved uførhet kunne utgjøre en viktig sosial sikkerhet, selv om både ytelser fra folketrygden, samt i svært mange tilfeller alderspensjon fra tjenestepensjonsordning, vil komme i tillegg til ytelser fra en individuell pensjonsavtale. I tillegg kommer at loven om obligatorisk tjenestepensjon har ført til at innskudds- og premiefritak er velkjent for de store kundegruppene som omfattes av en tjenestepensjonsordning. Det vil derfor kunne ligge en forventning om at også individuelle pensjonsavtaler som er skattestimulert, skal omfatte innskudds- eller premiefritak. Særlig vil dette gjelde dersom en individuell pensjonsavtale etableres som en påbygning på en kollektiv tjenestepensjonsordning. En likhet i ytelsene vil i en slik sammenheng kunne være viktig.

Når det særskilt gjelder innskuddspensjonsavtaler, vil et krav om at pensjonsavtalen må omfatte risikoytelsen innskuddsfritak, kunne være kompliserende for andre pensjonsleverandører enn livsforsikringsselskaper. Lovforslaget her forutsetter at individuelle pensjonsavtaler i form av innskuddspensjonsavtale skal kunne tegnes av pensjonsforetak, banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond, samt livsforsikringsselskaper. Innskuddsfritak er imidlertid et risikoprodukt som bare kan leveres av livs- eller skadeforsikringsselskap. Pensjonsinstitusjonene som ikke har adgang til å drive forsikringsvirksomhet, vil derfor måtte skaffe risikodekning av innskuddsfritak ved særskilt forsikring i et forsikringsselskap på samme måte som ved obligatoriske tjenestepensjonsordninger. Tidligere kunne en slik risikodekning bare leveres av livsforsikringsselskap. Ved vedtakelse av forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven ble det i § 1-5 åpnet for at også skadeforsikringsselskaper kan overta forsikringer knyttet til uførerisiko, hvor det er avtalt at det «i en periode på inntil fire år skal utbetales årlige innskuddsfritak/premiefritak.» Dette innebærer at innskuddsfritaket både kan leveres av livsforsikringsselskap og skadeforsikringsselskap.

Dersom innskuddsfritaket gjøres obligatorisk, må en pensjonsleverandør som ikke er forsikringsselskap, skaffe særskilt forsikring for innskuddsfritak ved avtale med et forsikringsselskap. Dette kan tenkes å medføre at en del pensjonsleverandører som ellers ville konkurrert i dette markedet, vil velge å ikke tilby individuelle pensjonsavtaler. Et krav om obligatorisk innskudds- eller premiefritak kan således komme til å begrense antallet konkurrerende leverandører i dette markedet.

En mindre vidtgående løsning vil kunne være å begrense kravet om at individuelle pensjonsavtaler skal omfatte innskudds- eller premiefritak til innskuddspensjonsavtaler som inngås av kunde som er medlem av en kollektiv tjenestepensjonsordning, og som kunden velger å inngå i tilknytning til innskuddspensjonsordningen etter det opplegg som omtales nedenfor i kapittel 7. I de tilfeller hvor avtalen inngås på rent individuelt grunnlag, vil det være opp til pensjonsleverandøren om de vil tilby innskudds- eller premiefritak, og opp til kunden om de ønsker at pensjonsavtalen skal omfatte slik forsikring.

Banklovkommisjonen legger vekt på at innskuddspensjonsavtaler bør være et enkelt og fleksibelt produkt som er lett tilgjengelig for kunder flest. Det bør derfor være opp til kundene å velge om avtalen skal omfatte innskudds- eller premiefritak når avtalen inngås på rent individuelt grunnlag. For å sikre flest mulig aktører på markedet mener Banklovkommisjonen videre at pensjonsleverandørene av individuelle pensjonsavtaler ikke bør være forpliktet til å tilby innskudds- eller premiefritak.

I de tilfeller hvor en innskuddspensjonsavtale inngås i tilknytning til en tjenestepensjonsordning, slik det åpnes for i lovutkastet kapittel 4, bør det imidlertid etter Banklovkommisjonens vurdering i visse tilfelle kreves at også den individuelle pensjonsavtalen skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet. I forhold til ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger har det hittil vært vanlig at disse har omfattet uførepensjon. Uførepensjonen har også dekket premiefritak ved uførhet. De ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene gir derfor normalt medlemmene en god sikring ved uførhet. Banklovkommisjonen kan ikke se at det er behov for å kreve innskuddsfritak i disse tilfellene for den individuelle pensjonsoppsparingen som kommer i tillegg til ytelsene fra en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning i henhold til de reglene som er foreslått i lovutkastet kapittel 4, se nedenfor avsnitt 7.1.

For det tilfellet at individuelle pensjonsavtaler tilknyttes tjenestepensjonsordninger i form av innskuddspensjonsordninger er Banklovkommisjonen av en annen oppfatning. For innskuddspensjonsordninger, herunder mange som er basert på minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon, er det ikke like vanlig at disse også omfatter uførepensjon som gir arbeidstakerne en god sikring ved uførhet. Normalt omfatter de bare innskuddsfritak ved uførhet som kreves i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Ved tegning av individuelle pensjonsavtaler i tilknytning til en innskuddspensjonsordning som vedkommende er medlem av, vil kunden derfor lett gå ut fra at retten til alderspensjon i innskuddspensjonsordningen og etter den individuelle pensjonsavtalen vil stå i samme stilling i tilfelle av uførhet. I disse tilfeller vil også pensjonsleverandøren av innskuddspensjonsordningen ha bygget opp et system for innskudds- eller premiefritak, enten ved at de tegner denne risikoen selv eller ved at de har inngått en avtale med et forsik­ringsselskap. Det vil derfor være forholdsvis enkelt å la de individuelle innskuddspensjonsavtalene som tegnes i tilknytning til innskuddspensjonsordninger omfatte innskuddsfritak.

Når det gjelder kostnadene ved innskudds- og premiefritak har Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) nedenfor i tabell 6.1 foretatt beregninger av hva premien vil være på et rent individuelt beregningsgrunnlag for en kvinne for innskuddsfritak gitt en årlig innskuddsramme på 15 000 kroner uten tillegg i premien for eventuelt sviktende helse.

Tabell 6.1 viser at særlig for personer som nærmer seg pensjonsalder vil et krav om at en individuell innskuddspensjonsavtale må inneholde innskudds- eller premiefritak, innebære en ikke ubetydelig årlig risikopremie når premien beregnes på rent individuelt grunnlag.

Til sammenligning har Banklovkommisjonen fått opplyst fra NHO at deres erfaringer i forbindelse med Storebrand-NHO ordningen, også kalt NHO Tjenestepensjon, er at kostnadene i forbindelse med premien for innskuddsfritak var på rundt 5 prosent av innskuddet. Dersom lønnen er på 4,2 G, vil årlig minsteinnskudd i samsvar med kravene til obligatorisk tjenestepensjonsordning, være på rundt 5 500 kroner. Dette gir en årlig gjennomsnittspremie for innskuddsfritaket på mellom 250 og 300 kroner avhengig av kjønn og alder på medlemmene. Dette innebærer at den kollektive premien for innskuddsfritak vil være langt lavere enn den rent individuelt beregnede premien for tilsvarende forsikring.

Administrasjonskostnadene ved innskuddsfritak for innskuddspensjonsavtaler knyttet til tjenestepensjonsordning med innskuddpensjon, vil sannsynligvis være noe høyere enn kostnadene ved innskudds- og premiefritak knyttet til obligatoriske tjenestepensjonsordninger. Selve inngåelsen av den individuelle pensjonsavtalen vil være frivillig fra den enkelte kundes side, og dette medfører generelt et behov for pensjonsleverandøren til å foreta en nærmere vurdering av den potensielle kundens helse mv. for å begrense «seleksjonsrisikoen». Samtidig vil det her bare dreie seg om plikt til å tegne innskuddsfritak ved individuelle pensjonsordninger som knyttes til innskuddspensjonsordninger som vedkommende er medlem av. Dette vil kunne begrense behovet for helseopplysninger. Ovennevnte tall viser at det er grunnlag for å regne med at kostnadene ved innskuddsfritak ved individuelle pensjonsavtaler tilknyttet innskuddspensjonsordninger, vil ligge lavere enn ved ren individuell tariffering.

Selv om kravet om at individuelle pensjonsavtaler skal omfatte innskuddsfritak begrenses til avtaler som knyttes til innskuddspensjonsordninger i samsvar med reglene i lovutkastet kapittel 4, vil ikke dette kunne gjennomføres uten visse unntak. Personer som allerede er uføre eller har sviktende helse på avtaletidspunktet, vil normalt ikke kunne få en slik risikodekning. Uten en unntaksregel for slike tilfeller vil personer med sviktende helse få særlige fordeler ved å inngå individuelle pensjonsavtaler i tilknytning til innskuddspensjonsordninger. Kunden vil også i slike tilfeller ha en adgang til å knytte innskuddspensjonsavtalen til innskuddspensjonsordning, men pensjonsavtalen må da ikke omfatte innskuddsfritak.

2) Et annet spørsmål er om kunder som ut fra egne behov ønsker det, skal ha adgang til å inngå individuelle pensjonsavtaler som også omfatter forsikringer som gir rett til uføreytelser og etterlatteytelser. Individuelle pensjonsforsikringsavtaler har hittil i stor grad omfattet slike ytelser, og det har også vært adgang til å knytte slike forsikringer til pensjonsspareavtaler, jf. IPA-reglene. Videre åpner både foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven for at det kan sikres uførepensjon og etterlattepensjon i tilknytning til foretakspensjonsordninger eller innskuddspensjonsordninger. For innskuddspensjonsordninger skjer dette ved at det kan tegnes tilleggsforsikring for uføre- og etterlatteytelser i samsvar med foretakspensjonsloven, eller ved tegning av andre risikoforsikringer i form av for eksempel gruppelivsforsikringer.

Etter lov om obligatorisk tjenestepensjon er det ikke noe krav om at tjenestepensjonsordninger skal omfatte uføre- eller etterlatteytelser, se ovenfor kapittel 2. Tidligere var det vanlig at tjenestepensjonsordningene, som den gang var ytelsesbaserte pensjonsordninger, sikret medlemmene både uførepensjon og etterlattepensjon i tillegg til alderspensjon. I de senere år er det blitt vanligere at både foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger bare sikrer medlemmene alderspensjon og innskudds- og premiefritak ved uførhet, eventuelt også andre uføreytelser. I den grad foretaket sikrer arbeidstakerne uføre- og etterlatteytelser skjer dette nå ofte i form av ettårige risikodekninger, som innebærer at sikringen bortfaller idet arbeidstakeren slutter i foretaket. Innskuddspensjonsordninger gir imidlertid visse rettigheter til de etterlatte ved arbeidstakerens død, forut for eller etter nådd pensjonsalder. I så fall skal opptjent alderspensjonskapital i første rekke benyttes til barnepensjon og i tilfelle ektefellepensjon, se innskuddspensjonsloven § 7-4 og ovenfor avsnitt 4.1. Verdien for de etterlatte av denne ordningen viser seg først og fremst i tilfeller hvor avdøde har vært medlem av pensjonsordningen i en del år slik at det er bygget opp en alderspensjonskapital av noen størrelse. For yngre personer som har vært et begrenset antall år i arbeidslivet, vil imidlertid ytelser fra folketrygden være klart viktigst når det gjelder sikring mot uførhet eller død.

Ut fra dette mener Banklovkommisjonenat kunder som inngår individuelle pensjonsavtaler, fortsatt bør ha adgang til å la avtalen omfatte forsikringer som gir rett til uføreytelser eller ytelser til de etterlatte. Slike forsikringer kan ha karakter av pensjonsforsikring med opptjening av fripoliserett eller av kostnadsmessig gunstigere risikoforsikring som gir rett til ytelser ved uførhet i en fastsatt periode, og som ikke gir rett til opptjening av fripolise. Kostnadene ved slike forsikringer kan selvsagt få virkning for hvor stor alderspensjonskapital som etter hvert blir bygget opp, men adgangen til å inkludere andre ytelser enn alderspensjon vil gjøre det mulig for den enkelte kunde å få tilpasset sine pensjonsavtaler ut fra egne behov til enhver tid. For en person i ung alder kan det være viktig at avtalen omfatter årlige risikoytelser ved uførhet eller død, mens personer som nærmer seg pensjonsalderen heller vil foretrekke å anvende hele rammen for fradrag i skattepliktig inntekt til sikring av alderspensjon. De rammer som vil bli fastsatt for den nye individuelle pensjonsordningen, tilsier også at uføre- og etterlatteytelser bør kunne utformes med henblikk på at de nok vil ha karakter av tiltrengt «førstehjelp» for en tidsbegrenset periode etter at uførhet oppstår eller kunden dør. Årlig risikoforsikring med rett til utbetaling av årlige ytelser for et fastsatt antall år vil derfor være et godt alternativ i tillegg til vanlig pensjonsforsikring som gir rett til uførepensjon så lenge uførheten består og/eller etterlattepensjon så lenge den etterlatte ektefelle, registrert partner eller samboer lever. Lovutkastet er utformet i samsvar med dette. Utkastets regler vil ikke få betydning for de vanlige ettårige risikoforsikringer som ved uførhet eller død gir rett til utbetaling i form av engangsbeløp, og som skattemessig behandles på en annen måte enn årlige utbetalinger av ytelser.

Risikoforsikringer som gir rett til årlige uføre- eller etterlatteytelser i et fastsatt antall år utover innskuddsfritak, må tegnes i livsforsikringsselskaper. De nærmere vilkår for uføre- og etterlatteytelser må, på vanlig måte, avtales og fastsettes innenfor de rammer som den nye lovgivningen for øvrig fastsetter.

Adgangen til å inngå individuelle pensjonsavtaler som omfatter uføre- og etterlattedekninger må undergis visse begrensninger som følge av den grense for fradrag i skattepliktig inntekt som ventes fastsatt som en del av den nye ordningen for individuelle pensjonsavtaler. Det er et ufravikelig krav at slike avtaler skal gi rett til alderspensjon, og skal dette kravet bli reelt må det settes en grense for hvor stor del av fradragsbeløpet premiene for uføre- og etterlattedekninger skal kunne utgjøre. Banklovkommisjonenforeslår at minst en tredjedel av kundens samlede årlige innbetaling i henhold til pensjonsavtalen skal benyttes til oppbygging av alderspensjon.

3) Forsikringsavtaleloven som gjelder for individuelle pensjonsforsikringsavtaler, inneholder et forholdsvis komplisert system hvoretter forsik­ringstakeren ved gjenkallelig eller ugjenkallelig oppnevnelse av begunstiget kan utpeke den eller de personer som skal ha rett til å motta utbetalingene i henhold til forsikringen dersom forsikringstakeren dør, se lovens kapittel 15. Dette er bestemmelser som vil ha størst betydning ved utbetaling av engangsbeløp ved forsikringstakerens død, men vil også gjelde i forhold til utbetaling av etterlattepensjoner. Oppnevnelsen av begunstiget kan tilbakekalles av forsikringstakeren med mindre den – etter avtale med den begunstigede – er gjort endelig (ugjenkallelig). Forsikringsavtaleloven gir nærmere regler for fremgangsmåten ved oppnevnelse av begunstiget og eventuelle senere endringer, samt en del tolkningsregler vedrørende oppnevnelse. Disse reglene er forholdsvis omstendelige. I praksis har begunstigelsesreglene reist en rekke kompliserte spørsmål.

Lovgivningen om foretakspensjon og innskuddspensjon bygger på et annet system. Ordningen er der at loven selv angir hvem som i tilfelle har rett til etterlatteytelser, se foretakspensjonsloven §§ 7-1, 7-3, 7-7 og 7-8. På samme måte fastsetter innskuddspensjonsloven § 7-4 at alderspensjonskapitalen ved medlemmets død skal benyttes til barnepensjon til barn under 21 år som medlemmet forsørget og i tilfelle til pensjon til ektefelle, samboer eller registrert partner. Dersom pensjonskapitalen overstiger det som er nødvendig for å sikre slik barnepensjon eller i tilfelle ytelser til andre etterlatte, skal gjenværende pensjonskapital utbetales dødsboet i form av et engangsbeløp. Disponeringen av beløpet vil da følge arvelovens vanlige regler om arveoppgjør, herunder reglene om arv etter testament.

Banklovkommisjonens flertall er av den oppfatning at en lov om individuelle pensjonsavtaler prinsipielt bør bygge videre på de ordninger som innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven inneholder på dette området, og at man bør forlate forsikringsavtalelovens forholdsvis kompliserte system med oppnevning av gjenkallelige og ugjenkallelige begunstigede som har vært en del av det tidligere IPA-regelverket. Denne tilnærmingsmåten vil gi enkle regler som ved forsikringstakerens død sikrer kundens nærmeste familie de rettigheter pensjonsavtalen gir, noe som er rimelig når det er tale om midler opptjent med fradrag i skattepliktig inntekt, se lovutkastet §§ 2-8, 3-7 og 3-8. Dette opplegget er også i samsvar med anmodningen i mandatet om at vilkårene for utbetaling i størst mulig utstrekning skal være i samsvar med det som gjelder for tilsvarende ytelser i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven.

For innskuddspensjonsavtaler har Banklovkommisjonens flertall således utformet lovutkastet i samsvar med reglene i innskuddspensjonsloven § 7-4, som inneholder regler om forvaltning av kapitalen i utbetalingsperioden og beregningen av pensjonsytelsene. Disse reglene om anvendelse av pensjonskapitalen ved kundens død, vil bare gjelde for innskuddspensjonsavtaler. For pensjonsforsik­ringsavtaler vil det være biometrisk risiko og dødelighetsarv knyttet til avtalene, og ved forsikrings­takerens død vil retten til pensjonskapitalen falle bort og kapitalen tilfalle forsikringskollektivet. Dette gjelder også om kunden velger å konvertere en innskuddspensjonsavtale til pensjonsforsik­ringsavtale i utbetalingstiden, se nedenfor avsnitt 6.3.1. Sikring av de etterlatte kan derfor i slike tilfelle bare skje dersom pensjonsforsikringsavtalen etter sitt innhold også gir rett til utbetaling av ytelser til barn eller andre etterlatte. For pensjonsforsik­ringsavtaler er de nærmere regler om etterlatteytelser tatt inn i lovutkastet §§ 3-7 og 3-8 som bygger på reglene i foretakspensjonsloven kapittel 7.

Et mindretall, medlemmene Breck, Dalsøren, Dyrhaug, Løfsgaard, Skomsvold, Skrede og Øverli, påpeker at bruken av utbetalingsreglene ved død i innskuddspensjonsloven gir en helt annen fordeling av midlene ved død enn etter IPA-regelverket og forsikringsavtaleloven. Etter IPA-regelverket og forsikringsavtaleloven kan den enkelte selv bestemme hvem som skal være begunstiget ved død innenfor visse rammer. Dersom det ikke er oppgitt navngitt begunstiget blir kapitalen utbetalt til dødsboet. Det følger av reglene om utbetaling ved død i innskuddspensjonsloven at fraskilt ektefelles rett til utbetaling skal følge reglene i ekteskapsloven dersom det ikke finnes barn under 21 år etter avdøde. Ved de fleste dødsfall vil det typisk ikke være barn under 21 år, siden de fleste dødsfall skjer i rimelig høy alder. Etter regelen i ekteskapsloven vil det kunne oppstå situasjoner der fraskilt ektefelle får hele eller en ganske stor del av pensjonskapitalen, selv om avdøde har vært gift på ny eller har en samboer på dødsfallstidspunktet.

Disse medlemmene mener at ved en frivillig individuell pensjonsavtale må det fortsatt være mulig for den som betaler innskudd å velge begunstiget. Dersom denne muligheten ikke opprettholdes vil det sannsynligvis føre til at færre gamle IPA-kontrakter konverteres til nye avtaler enn ellers.

Disse medlemmene foreslår derfor en annen utforming av lovutkastet § 2-8 annet ledd enn flertallet.

6.3 Særlig om innskuddspensjons­avtaler

6.3.1 Alminnelige regler

En innskuddspensjonsavtale fastsetter størrelsen på de innskudd som skal betales inn til oppbygging av alderspensjonskapital. Pensjonsytelsene som kommer til utbetaling i henhold til en slik avtale vil bero på pensjonskapitalens størrelse ved pensjonsalder. Det vil si at kundens innskudd og den avkastning som er oppnådd på forvaltning av innskuddene i løpet av årene frem til nådd pensjonsalder, vil være avgjørende for størrelsen på pensjonsytelsene.

Innskuddspensjonsavtaler kan inngås med livsforsikringsselskap, pensjonsforetak, bank og forvaltningsselskap for verdipapirfond, se ovenfor avsnitt 6.2.2. Det er ikke knyttet biometrisk risiko til alderspensjonskapitalen, og retten til utbetaling fra pensjonsinstitusjonen faller ikke bort ved kundens død, jf. lovutkastet § 2-8. Dette gjelder også innskuddspensjonsavtaler med forsikringselement i livsforsikringsselskaper, for eksempel med forsik­ringselement i form av innskuddsfritak ved uførhet. Som innskuddspensjonsavtaler regnes således også kapitaliseringsprodukter i livsforsikringsselskap der det ikke er knyttet noen dødelighetsarv til produktet. Dette er produkter som omfattes av forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling § 1 VI «kapitaliseringsprodukter». For å unngå misforståelse er dette presisert i lovutkastet.

Innskuddspensjonsavtaler atskiller seg på vesentlige punkter fra pensjonsforsikringsavtaler, blant annet fordi det er knyttet biometrisk risiko til rettighetene etter pensjonsforsikringsavtaler. Lovutkastet er derfor utformet slik at det foreslås særskilte regler for hver av de to typene avtaler. Reglene for innskuddspensjonsavtalene er inntatt i lovutkastet kapittel 2, se nedenfor kapittel 11. Ved utformingen av utkastet til lovregler er det tatt hensyn til at forsikringsavtaleloven ikke gjelder for innskuddspensjonsavtaler. For pensjonsforsikringsavtaler finnes det regler i forsikringsavtaleloven både hva gjelder formkrav, opplysningsplikter, krav til avtalenes innhold osv., og loven inneholder også regler om avbrudd mv. av pensjonsforsikringsavtalene i innbetalingsperioden. Lovgivningen inneholder imidlertid ikke tilsvarende regler for innskuddspensjonsavtaler. For kollektive innskuddspensjonsordninger er det derfor gitt nærmere regler i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Forskriften har blant annet regler om innholdet i regelverket for pensjonsordningen og fastsettelse av pris­tariffer mv. Banklovkommisjonen foreslår at dette systemet i hovedsak følges opp i regelverket for innskuddspensjonsavtaler etter den nye loven om individuelle pensjonsavtaler.

Det foreslås for det første at det inntas krav i loven om at innskuddspensjonsavtalen skal inngås skriftlig, samt minstekrav til innholdet i avtalen. Innskuddspensjonsavtaler må minst angi hvilke ytelser den skal omfatte og hvilke innskudd kunden forplikter seg til å betale, samt i tilfelle premie knyttet til innskuddsfritak eller andre risikoytelser som knyttes til innskuddspensjonsavtalen. Forsik­ringsselskapet vil i medhold av forsikringsloven kunne ha adgang til å endre premien for innskuddsfritak, noe det i tilfelle må opplyses om i avtalen.

Kundens plikt til innbetaling av innskudd skal etter lovutkastet fastsettes i en innskuddsplan som angir hvilke årlige innbetalinger kunden skal foreta. Etter Banklovkommisjonensoppfatning er det en grunnleggende tanke ved etablering av et system for skattestimulerte individuelle pensjonsavtaler, at ordningen skal stimulere til årlig og langsiktig oppsparing av kapital til bruk ved pensjonsalder. Årlige innbetalinger er også det system som er valgt i innskuddspensjonsloven. Selv om man ønsker å stimulere til årlig og langsiktig oppsparing vil det imidlertid kunne oppstå uforutsette forhold i kundens økonomi som kan gjøre det vanskelig å følge opp innskuddsplanen. Det er derfor behov for å bygge inn fleksibilitet i lovgivningen på dette punkt. Det foreslås at dette gjøres på tre ulike måter. For det første foreslås det at det tas inn en tilsvarende bestemmelse som i innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd som åpner for at det i innskuddsplanen kan fastsettes at innskuddet kan variere med 25 prosent høyere eller lavere beløp enn det som er fastsatt i innskuddsplanen, uten at dette krever endring av innskuddsplanen. Forutsetningen for at det kan innbetales høyere beløp enn opprinnelig angitt i innskuddsplanen, vil selvfølgelig være at dette beløpet fortsatt ligger innenfor rammen for fradrag i den skattepliktige inntekt. Videre vil kunden kunne kreve endring av innskuddsplanen slik at planen er tilpasset de midler kunden har tilgjengelig til dette formål. Banklovkommisjonen ser videre at det kan være behov for at kunden kan la være å innbetale innskudd til innskuddspensjonsavtalen i en periode uten at dette medfører at innskuddspensjonsavtalen går til opphør og det må utstedes pensjonskapitalbevis. Det foreslås at dette skal kunne skje ved at kunden gir institusjonen melding om at det ikke vil bli innbetalt innskudd i en bestemt periode. Dersom det er knyttet forsikringer til innskuddspensjonsavtalen, må risikopremien for disse fortsatt innbetales.

For de aller fleste kunder vil det være vanskelig å vite størrelsen på de pensjonsytelser som avtalen vil kunne resultere i ved nådd pensjonsalder. Samtidig er dette vesentlig informasjon for kunden, både ved avtaleslutningen og vurdert i forhold til hva kunden vil ha av inntekt ved nådd pensjonsalder. Det foreslås derfor at institusjonen skal gi kunden eksempler på hva ulike innskuddsnivå vil kunne gi i antatt pensjonskapital ved pensjonsalder. Dette vil selvfølgelig bero på hvilke forutsetninger man gjør for avkastning i perioden, men Banklovkommisjonen mener likevel at slike eksempler vil kunne gi kunden viktig informasjon. Forutsetningene for eksemplene må imidlertid gjøres klart for kunden, se også nedenfor avsnitt 6.5.3.

I innskuddspensjonsavtalen bør institusjonen videre opplyse hvilke vederlag og kostnader som kreves knyttet til administrasjon av avtalen og forvaltning av pensjonskapitalen. I lovutkastet angis nærmere krav til hvilke opplysninger om dette som skal inntas i avtalen, utformet i samsvar med tilsvarende regler i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 5. Kostnader knyttet til årets innskudd og årlig administrasjon av pensjonsavtalen vil omfattes av rammen for fradrag i skattepliktig inntekt. Årlige kostnader knyttet til forvaltning av den pensjonskapitalen som er oppbygd gjennom tidligere års innskudd og tilført avkastning i tidligere år, vil derimot ikke omfattes av fradragsrammen i skattepliktig inntekt. Etter hvert som pensjonskapitalen øker over årene, vil denne type årlige forvaltningskostnader kunne utgjøre beløp som – hvis de skulle dekkes innenfor fradragsrammen – ville redusere mulighetene til skattestimulerte pensjonsavtaler. Disse kostnadene vil fremgå som fradragsposter i kontoutskriften og reelt komme til fradrag i årlig bruttoavkastning, se nedenfor avsnitt 6.5.3. Det er imidlertid viktig at disse kostnadene gjøres synlig for kunden i innskuddspensjonsavtalen slik at nettoavkastningen fremgår. Når det gjelder nærmere avtale for hvordan pensjonskapitalen skal forvaltes, vises det til drøftelsene nedenfor i avsnitt 6.5.1.

Vesentlige elementer i en individuell innskuddspensjonsavtale vil være når pensjonskapitalen kan komme til utbetaling og hvordan denne utbetalingen skal skje. Det vises til drøftelsene foran i avsnitt 6.2.3. I tråd med anmodningen i mandatet om at vilkårene for utbetaling av ytelser, herunder utbetalingsperiodens lengde og utbetalingsperiodens start, i størst mulig utstrekning skal være de samme som for tilsvarende ytelser etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, har Banklovkommisjonen valgt å legge til grunn en laveste pensjonsalder på 67 år i innskuddspensjonsavtaler, det vil si den samme som i nåværende folketrygd. Av hensyn til de som ønsker å stå lengre i arbeidslivet, bør høyere pensjonsalder kunne avtales. Innenfor en del yrker er det i lovregulerte tjenestepensjonsordninger etab­lert særlige alderspensjonsgrenser, som innebærer at arbeidstakerne i disse yrkene kan gå av med rett til alderspensjon på et tidligere tidspunkt enn 67 år. For å skape samsvar mellom pensjonsalderen i den tjenestepensjonsordning kunden er medlem av og den individuelle pensjonsavtalen, foreslås det en adgang til å avtale at pensjonsalderen skal være den samme som i tjenestepensjonsordningen, og den foreslåtte regel omfatter også tilfelle hvor pensjonsalderen i tjenestepensjonsordningen vil være bestemt av regler om særaldersgrenser. Forutsetningen er at kunden er medlem av en lovregulert tjenestepensjonsordning, det vil si privat tjenestepensjonsordning etablert innenfor reglene fastsatt i foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven, kommunal tjenestepensjonsordning som omfattes av forsikringsloven kapittel 10, eller tjenestepensjonsordning som omfattes av Statens Pensjonskasse enten i medhold av lov om Statens Pensjonskasse eller annen særskilt lovgivning. Det samme gjelder andre tjenestepensjonsordninger som er særskilt regulert i lov, for eksempel sykepleierordningen. Dersom kunden senere slutter i sin stilling og dette medfører bortfall av særaldersgrensen, foreslås det at ny pensjonsalder må fastsettes ved avtale på grunnlag av de alminnelige regler om pensjonsalder i tjenestepensjonsordningen.

Når det gjelder bruk av alderspensjonskapital på utbetalingstidspunktet, foreslår Banklovkommisjonen at man følger prinsippet i innskuddspensjonsloven om utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon. Systemet med utstedelse av pensjonskapitalbevis er det samme som i innskuddspensjonsloven. Dette innebærer blant annet at kunden vil kunne velge mellom forvaltning av pensjonskapitalen i pensjonsforsikringsavtale eller spareavtale i utbetalingstiden. En pensjonsforsikringsavtale skal i tilfelle inngås i samsvar med reglene om pensjonsforsikringsavtaler i lovutkastet kapittel 3.

For å ta hensyn til de som avslutter sitt arbeidsforhold før vanlig pensjonsalder, for eksempel i henhold til AFP-avtale, foreslår Banklovkommisjonen at kunden skal ha en rett til å kreve utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon fra fylte 62 år. Et slikt uttak før pensjonsalder er imidlertid avhengig av at vedkommende avslutter sitt arbeidsforhold før nådd pensjonsalder. For å ta hensyn til en eventuell innføring av fleksibel pensjonsalder i folketrygden, foreslås det videre at kunden skal ha rett til å kreve utstedelse av pensjonskapitalbeviset før fylte 67 år dersom kunden da har rett til alderspensjon fra folketrygden.

Dersom innskuddspensjonsavtalen ikke omfatter forsikring av uføreytelser utover innskuddsfritaket ved uførhet, vil en kunde kunne ha behov for tilgang til den oppsparte pensjonskapitalen dersom han blir ufør før nådd pensjonsalder. Vanligvis vil en slik situasjon omgående også få alvorlige økonomiske virkninger for kunden. Det er da et spørsmål om det bør åpnes adgang for en omgjøring av pensjonskapitalen til pensjonskapitalbevis slik at denne kan komme til utbetaling under uførheten. Dette vil kunne gi kundene en vesentlig sosial sikkerhet hvis uførhet oppstår og vedkommende helt eller i vesentlig grad mister arbeidsinntekt. Banklovkommisjonen mener at en slik ordning vil kunne gi en betydelig økning i den enkeltes sosiale sikkerhet i tilfelle uførhet, og foreslår derfor at kunder som blir uføre, og som får rett til uføreytelser fra folketrygden, skal kunne kreve at institusjonen utsteder pensjonskapitalbevis ut fra den pensjonskapital som er opptjent frem til dette tidspunktet. Kravet om at vedkommende skal ha rett til uføreytelser fra folketrygden innebærer at det må foreligge en uførhet på mer enn 50 prosent. Pensjonskapitalbeviset skal gi rett til årlig ytelse som fastsettes i samsvar med den uføregraden som foreligger, og utbetaling skal skje så lenge vedkommende har rett til uføreytelser fra folketrygden og så lenge pensjonskapitalen rekker. Det vises til lovutkastet § 2-5 annet ledd. Eventuell gjenværende kapital skal anvendes til alderspensjon. Kapital som eventuelt bygges opp ved innbetalinger som følge av innskuddsfritak ved uførhet skal imidlertid anvendes til ny alderspensjonskapital.

Adgangen til å anvende muligheten i lovutkastet § 2-5 annet ledd vil bare gjelde dersom innskuddspensjonsavtalen ikke omfatter forsikring av uføreytelser. Dersom avtalen omfatter slike ytelser vil kunden allerede ha den nødvendige sosiale sikkerhet ved de risikoytelsene som vil komme til utbetaling i medhold av forsikringen.

I foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven er minste utbetalingstid for alderspensjonskapitalen satt til 10 år. Ved en pensjonsalder på 67 år vil dette si at alderspensjonen skal løpe til 77 år. Dersom pensjonsalderen er lavere enn 67 år i overensstemmelse med særaldersgrenser medfører en 10 års utbetalingstid at alderspensjonen vil opphøre før 77 år, kanskje så tidlig som 70 år for enkelte stillinger. Etter Banklovkommisjonensvurdering vil dette være uheldig i forhold til en individuell pensjonsavtale. Banklovkommisjonen foreslår derfor i lovutkastet at alderspensjonen skal utbetales minst frem til kunden fyller 77 år. Dette vil for de aller fleste innebære en utbetalingstid på minst 10 år i samsvar med det som gjelder i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. For de som har en lavere pensjonsalder i samsvar med en særaldersgrense i en tjenestepensjonsordning, og har valgt å bruke denne også i den individuelle pensjonsavtalen, vil dette derimot innebære en lengre utbetalingstid. Dette må legges til grunn ved beregningen av størrelsen av de årlige pensjons­ytelser, men det kan avtales at pensjonsytelsen skal settes ned etter 10 år eller senere. Det foreslås også unntak for tilfeller der den oppbygde pensjonskapitalen er liten og medfører at de årlige utbetalinger vil bli mindre enn 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Utgangpunktet for disse reglene er at for mange vil behovet for inntekter være størst i den første perioden som alderspensjonist.

Som nevnt foran i avsnitt 6.2.3 er Banklovkommisjonen av den oppfatning at kunden bør kunne bruke den individuelle pensjonsavtalen til å sikre seg at det ikke blir for store svingninger i inntekten som pensjonist. Det foreslås derfor i lovutkastet at det kan avtales en høyere pensjonsalder enn 67 år, dersom kunden ønsker dette. Ved nådd pensjonsalder kan det videre avtales at utbetalingene skal utskytes helt eller delvis til et senere tidspunkt. Dette innebærer at kunden kan velge å la alderspensjonen komme til utbetaling på et tidspunkt da for eksempel utbetalingene fra en tjenestepensjonsordning opphører, eller at utbetalingene øker fra det samme tidspunktet. Etter Banklovkommisjonens vurdering skaper dette en viktig fleksibilitet for kunden samtidig som det kan bidra til at flere velger å stå lengre i arbeid, dersom dette er en mulighet.

Dersom kunden dør før nådd pensjonsalder, foreslås det at pensjonskapitalen skal komme til utbetaling i form av barnepensjon eller i tilfelle pensjon til ektefelle, samboer eller registrert partner i samsvar med det som gjelder for innskuddspensjonsordninger. Lovutkastet bygger her på opplegget i innskuddspensjonsloven § 7-4. Dersom kunden ikke etterlater seg barn, ektefelle, registrert partner eller samboer, skal kapitalen utbetales til dødsboet i form av et engangsbeløp. Kunden har i slike tilfeller, i samsvar med arvelovens alminnelige regler, adgang til å regulere forholdet rundt fordelingen av pensjonskapitalen ved testament. Se omtale ovenfor i avsnitt 6.2.6.

Dersom kunden ikke lenger finner å kunne videreføre avtalen eller ikke betaler inn innskudd som avtalt, avbrytes innskuddspensjonsavtalen. Melder kunden fra om at vedkommende ønsker å avbryte avtaleforholdet eller ikke innbetaler det forfalte innskudd tross varsel om innbetaling fra institusjonen, skal pensjonskapitalbevis utstedes. Systemet med pensjonskapitalbevis er også her det samme som i innskuddspensjonsloven. Dersom det også er knyttet livsforsikringer til innskuddspensjonsavtalen, vil det måtte utstedes forsikringsbevis etter forsikringsavtalelovens regler, med mindre forsikringene er rene risikoforsikringer. Det foreslås at de samme systemer for varsling om forfalt innbetaling som er brukt i forsikringsavtaleloven § 14-2 anvendes i loven her. Pensjonskapitalbeviset som utstedes ved avbrudd av innskuddspareavtalen vil gi rett til utbetaling etter de generelle regler om utbetaling av pensjon.

6.3.2 Samordning med andre pensjons­rettigheter

I avsnitt 6.2.4 gir Banklovkommisjonen uttrykk for at det vil være en fordel om en kundes pensjonsrettigheter samles til en konsolidert ytelse der dette er mulig. Kundens pensjonsrettslige situasjon på det tidspunkt pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon kan kreves utstedt, kan variere en god del. Pensjonskapitalbevis utgjør et eget rettsforhold mellom pensjonsinstitusjonen og innehaveren av pensjonskapitalbeviset, jf. innskuddspensjonsloven § 6-2, men det vil likevel som regel være en fordel for kunden å få konsolidert sine pensjonsrettigheter under de ulike avtalene.

Dersom en arbeidstaker har pensjonskapitalbevis fra flere innskuddspensjonsordninger åpner innskuddspensjonsloven § 6-4 for at en arbeidstaker kan kreve at pensjonskapital knyttet til flere alderspensjonskontoer i samme pensjonsinstitusjon kan bli slått sammen og at nytt pensjonskapitalbevis utstedes, og dette gjelder også etter flytting av pensjonskapitalbevis fra en institusjon til en annen for å få til slik sammenslåing. Disse reglene gjelder imidlertid ikke i forhold til pensjonskapitalbevis som etter regelverket for tjenestepensjonsordningen skal forvaltes som pensjonsforsikring i utbetalingstiden.

Ut fra dette mener Banklovkommisjonen at en kunde normalt bør kunne kreve at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon utstedt under den nye individuelle pensjonsordningen, slås sammen med kundens øvrige pensjonskapitalbevis med rett til utbetaling av alderspensjon, uavhengig av om disse har sitt grunnlag i en individuell innskuddspensjonsavtale eller i en innskuddspensjonsordning. Som påpekt ovenfor i avsnitt 6.2.4 vil slik samordning – eller sanering av antallet enkeltkontrakter – kunne gi kostnadsbesparelser både for kunder og institusjoner ved at samlet alderspensjonskapital blir underlagt felles forvaltning og ved at det foretas samlet utbetaling av pensjonsytelsen til kunden. Dette gjelder uavhengig av om kunden deretter inngår avtale om at det nye pensjonskapitalbeviset for samlet pensjonskapital i utbetalingstiden skal forvaltes i henhold til spareavtale eller pensjonsforsikringsavtale, jf. lovutkastet § 2-6 annet ledd. En slik sammenslåing av pensjonskapitalbevis vil imidlertid ikke kunne omfatte pensjonskapitalbevis utstedt under en innskuddspensjonsordning med regelverk som fastsetter at pensjonskapitalbevis i utbetalingstiden skal konverteres til pensjonsforsikring, jf. innskuddspensjonsloven § 7-3 første ledd bokstav b. Slike pensjonskapitalbevis kan bare benyttes på den måte regelverket for innskuddspensjonsordningen angir. Har imidlertid kunden en pensjonsforsikringsavtale etablert i samsvar med slik bestemmelse i regelverket, kan det likevel foretas samordning av pensjonsrettigheter ved at kunden benytter et annet pensjonskapitalbevis som engangspremie for tillegg til alderspensjonen etter denne pensjonsforsikringsavtalen, jf. lovutkastet § 2-6 tredje ledd. Forsikringstekniske forhold tilsier imidlertid at en slik utvidelse av pensjonsfor­sikringsforholdet er betinget av samtykke fra livsforsikringsselskapet.

Det kan videre tenkes at kunden har fripolise utgått fra en ytelsesbasert foretakspensjonsordning som vedkommende tidligere har vært medlem av. En fripolise er, på samme måte som pensjonskapitalbevis, et individuelt rettsforhold mellom fripoliseinnehaveren og livsforsikringsselskapet. En samordning av pensjonsrettigheter kan her tenkes skje ved at kunden gis adgang til å benytte pensjonskapitalbevis utstedt i henhold til lov­reglene for den nye individuelle pensjonsordningen som engangspremie for tillegg til alderspensjonen etter fripolisen, det vil si til å kjøpe seg alderspensjonsytelser på samme grunnlag som fripolisen. Etter Banklovkommisjonens oppfatning bør det være mulig for kunden å anvende pensjonskapitalbevis som omfattes av reglene i lovutkastet §§ 2-5 og 2-6 i tillegg til alderpensjonsytelsen etter en fripolise. Dette følger i og for seg allerede av hovedregelen i lovutkastet § 2-6 første ledd, hvoretter kunden kan bestemme at pensjonskapitalbeviset i utbetalingsperioden skal forvaltes som pensjonsforsikringsavtale fordi det der ikke stilles særskilte krav til innholdet av forsikringsavtalen. En slik utvidelse av fripolisen vil imidlertid forutsette samtykke fra pensjonsinstitusjonen som har utstedt fripolisen, og dermed også en avklaring av hvilket vederlag selskapet vil betinge seg, jf. utkastet § 2-6 tredje ledd.

Det kan videre oppstå spørsmål om kunden skal kunne anvende pensjonskapitalbeviset utstedt på grunnlag av den individuelle innskuddspensjonsavtalen som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelse fra en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Slike alderspensjonsytelser er ikke et helt eget rettsforhold mellom medlemmet og livsforsikringsselskapet, løsrevet fra kollektivavtalen, og står derfor i en noe annen stilling enn retten til alderspensjon i henhold til en fripolise. Etter foretakspensjonsloven § 8-5 annet ledd skal således overskudd på premiereserve knyttet til pensjoner under utbetaling tilføres pensjonistenes overskuddsfond. Overskuddsfondet skal benyttes til engangspremie for tillegg til de alderspensjoner som utbetales under tjenestepensjonsordningen. Tillegget skal beregnes med utgangspunkt i den pensjon som det enkelte medlem har rett til, jf. foretakspensjonsloven § 5-10. Disse forhold skaper komplikasjoner og gjør det vanskelig å få gjennomført samordning av rettigheter etter individuelle og kollektive pensjonsavtaler. Tilsvarende gjelder i forhold til pensjonsrettigheter som utspringer av kommunale pensjonsordninger der arbeidsgiver er forpliktet til å G-regulere den løpende alderspensjonen både for tidligere medlemmer av pensjonsordningen og for de som er medlemmer av pensjonsordningen helt frem til pensjonsalder. Banklovkommisjonen har derfor kommet til at det ikke nå bør åpnes adgang til bruk av pensjonskapitalbevis utgått fra individuelle innskuddspensjonsavtaler til å sikre økte ytelser fra de kollektive ytelsesbaserte pensjonsordningene. Et livsforsikringsselskap kan imidlertid etter avtale med kunden samordne selve utbetalingene av pensjonsytelser fra en individuell pensjonsavtale og alderspensjonsytelsen fra den ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningen.

6.4 Særlig om pensjonsforsikrings­avtaler

6.4.1 Alminnelige regler

En pensjonsforsikringsavtale kjennetegnes av at pensjonskapital ikke vil komme til utbetaling dersom kunden dør, verken i form av årlige utbetalinger, etterlattepensjoner eller ved engangsutbetaling til dødsboet. Ved kundens død bortfaller retten til pensjonskapitalen. Denne kapitalen vil i stedet komme forsikringskollektivet til gode i form av dødelighetsarv. Motstykket er at livsforsikringsselskapet ut fra tilgjengelig statistikk foretar en beregning av omfanget av de forsikringsforpliktelser som vil falle bort som følge av at forsikrede personer dør, og på forhånd gjør et visst fradrag i den premie som ellers skulle vært innbetalt for de forsikringer det gjelder.

Som nevnt ovenfor i avsnitt 6.3.1 er individuelle livsforsikringsavtaler underlagt reglene i forsik­ringsavtaleloven Del B. Det er derfor ikke behov for i en lov om en ny individuell pensjonsordning å omhandle forhold vedrørende pensjonsforsik­ringsavtaler som allerede er dekket av forsikringsavtalelovens regler. For pensjonsforsikringsavtaler inneholder derfor lovutkastet kapittel 3 først og fremst bestemmelser som kommer i tillegg til eller – i enkelte tilfelle – avviker fra reglene i forsikringsavtaleloven. På denne bakgrunn begrenser utkastet seg til å kreve at pensjonsforsikringsavtalen skal angi hvilke ytelser som skal omfattes og vilkårene for utbetaling, samt hvilke premier og vederlag for tjenester som kunden skal betale. I pensjonsforsikringsavtaler uten investeringsvalg, vil alderspensjonsytelsene være kontraktsfastsatte ut fra det premieberegningsgrunnlag som livsforsikringsselskapet benytter. Dersom pensjonskapitalen skal forvaltes i egen investeringsportefølje med investeringsvalg for kunden i perioden frem til utbetaling, vil derimot årlige alderspensjonsytelser beregnes ut fra den verdi investeringsporteføljen – pensjonskapitalen – har på det tidspunkt utbetaling skal skje. Etter lovutkastet § 3-4 skal da ytelsesperiodens lengde bestemmes ut fra samme regler som de som er foreslått for beregningen av pensjonsytelsene i henhold til innskuddspensjonsavtaler, se foran i avsnitt 6.3.1.

Når det gjelder regulering av pensjonsalder og utbetaling av pensjonsytelser, foreslås det tilsvarende regler som for innskuddspensjonsavtaler, jf. lovutkastet §§ 3-2, 3-3 og 3-4 og drøftelsene ovenfor i avsnitt 6.2.3 og 6.3.1. Det foreslås på samme måte som for innskuddspensjonsavtaler, at alderspensjon skal kunne kreves utbetalt fra fylte 62 år. I slike tilfeller kan det avtales at pensjonen skal settes ned fra fylte 67 år, men ikke med mer enn 50 prosent. Kunden skal videre ha rett til utbetaling fra det tidspunkt vedkommende har rett til alderspensjon fra folketrygden. Alderspensjonen skal som utgangspunkt utbetales som en livsvarig ytelse, men det kan avtales at den skal opphøre ved fylte 77 år. På samme måte som for innskuddspensjonsavtaler kan det i stedet for opphør avtales at pensjonsytelsen i stedet skal bli lavere etter 10 år eller senere. Dersom kunden ønsker at alderspensjonen skal utbetales på et senere tidspunkt, kan det i avtalen fastsettes en høyere pensjonsalder enn 67 år, eller kunden kan ved nådd pensjonsalder be om at utbetaling utsettes helt eller delvis til et senere tidspunkt.

På samme måte som for innskuddspensjonsavtaler foreslås det også at det gjøres unntak for de tilfeller hvor årlige pensjonsytelser blir mindre enn 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp. I disse tilfellene kan ytelsesperioden reduseres til årlig pensjonsytelse blir om lag 20 prosent av grunnbeløpet.

I tillegg til alderspensjon kan pensjonsforsik­ringsavtalen omfatte premiefritak ved uførhet. Det vises til drøftelsene ovenfor i avsnitt 6.2.6. Det kan også knyttes uføreytelser til pensjonsforsikrings­avtalen. På samme måte som i foretakspensjons­loven foreslås det at uførepensjon kan komme til utbetaling ved en uføregrad på 20 prosent eller mer, jf. foretakspensjonsloven § 6-1 første ledd. Uførepensjonen skal svare til alderspensjonen eller utgjøre en fastsatt årlig ytelse som er nærmere angitt i avtalen, for eksempel et bestemt årlig beløp eller en del av alderspensjonen eller av kundens lønn på uføretidspunktet. Uføreytelsene utbetales i samsvar med uføregraden så lenge uføregraden oppfyller vilkåret for uførepensjon, men ikke lengre enn til kunden får rett til alderspensjon, jf. lovutkastet § 3-6

Forsikring som dekker rett til uførepensjon medfører betydelige kostnader. Det foreslås derfor at også en pensjonsforsikringsavtale skal kunne omfatte uføredekning i form av årlig forsikring av risiko for uførhet i et livsforsikringsselskap. På samme måte som for innskuddspensjonsavtaler foreslås det at risikoforsikringen skal begrenses til uføreytelser for et fastsatt antall år, se lovutkastet § 3-6 tredje ledd. De nærmere vilkårene for risikodekningen ved uførhet må fastsettes på vanlig måte i den enkelte avtale innenfor lovens rammer. Som for innskuddspensjonsavtaler er utkastets regler her uten virkning for ettårige risikoforsikringer ved uførhet som gir rett til utbetaling i form av engangsbeløp. Det vises til avsnitt 6.3.1 ovenfor.

Som for innskuddspensjonsavtaler bør kunden kunne velge å la pensjonsforsikringsavtalen omfatte etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer eller barnepensjon, se ovenfor avsnitt 6.2.6. Siden oppbygd pensjonskapital i tilknytning til pensjonsforsikringsavtaler ikke kommer til utbetaling til de etterlatte ved kundens død, på samme måte som ved innskuddspensjonsavtaler, vil muligheten for å kunne sikre de etterlatte i form av etterlattepensjon innenfor den fastsatte skatteramme til enhver tid kunne være av betydning for mange kunder. Det følger imidlertid av lovutkastet § 1-3 første ledd at minst en tredjedel av det årlige tilskudd fra kunden skal gå til oppbygging av alderspensjonskapital.

Det er ikke behov for å ta inn særlige regler om avbrudd i tilknytning til pensjonsforsikringsavtaler da dette er regulert i forsikringsavtaleloven. I tilfelle endringer av pensjonsalder, ytelser eller lignende er det imidlertid tatt inn en bestemmelse i lovutkastet om forsikringsteknisk omregning av pensjonsytelser, se lovutkastet § 3-9, sml. foretakspensjonsloven § 4-15 og forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-23.

6.4.2 Samordning av pensjonsrettigheter

På det tidspunkt en individuell pensjonsforsik­ringsavtale gir kunden rett til utbetaling av alderspensjon, kan forholdet være at kunden også har rett til utbetaling av alderspensjon i henhold til annen individuell pensjonsforsikringsavtale. Det kan imidlertid også dreie seg om pensjonsrettigheter i henhold til en fripolise kunden har fra tidligere medlemskap i ytelsesbasert tjenestepensjonsordning, eller en individuell pensjonsforsikringsavtale inngått ved konvertering av pensjonskapitalbevis fra innskuddspensjonsordning i samsvar med innskuddspensjonsloven § 7-3 første ledd bokstav b. I slike tilfeller vil det, som nevnt ovenfor i avsnitt 6.2.4, etter Banklovkommisjonens oppfatning være en fordel om slike pensjonsrettigheter kan samordnes.

Banklovkommisjonen mener at loven bør åpne adgang til å foreta en sammenslåing av rettighetene etter slike individuelle pensjonsforsikringsavtaler, se lovutkastet § 3-10. Det må imidlertid i slike tilfeller foretas en forsikringsteknisk omregning av samlet alderspensjon på grunnlag av premiereservene for retten til alderspensjon i henhold til de avtaler som sammenslås. Prinsipielt vil dette være en omregningsordning som motsvarer den som det er lagt opp til i reglene i foretakspensjonsloven § 4-15 om sammenslåing av fripoliser og i omberegningsreglene i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-23 og som ligger til grunn for lovutkastet § 3-9, se foran i avsnitt 6.4.1. Hovedsynspunktene er her at forsikringsteknisk kontantverdi skal være den samme før og etter omregningen, og at det ved omregningen skal kunne tas hensyn til endret risiko som følge av endring i beregningsmessige forutsetninger. I forhold til den nye individuelle pensjonsordningen oppstår særlige problemer i tilfelle hvor det knytter seg ulike utbetalingsperioder til de pensjonsforsik­ringsrettigheter som slås sammen. I lovutkastet § 3-10 annet ledd foreslås det at det i så fall skal legges til grunn at alderspensjonen minst skal løpe til fylte 77 år, men ikke i noe tilfelle opphøre før utløpet av den korteste av utbetalingsperiodene etter de avtaler som sammenslåingen gjelder. Når omregningen er foretatt, skal institusjonen utstede nytt pensjonsforsikringsbevis på grunnlag av kundens samlede rettigheter.

Denne retten til sammenslåing gjelder i utgangspunktet både før nådd pensjonsalder og når fripolisen og pensjonsforsikringsavtalen gir rett til utbetaling på det tidspunktet krav om sammenslåing fremsettes. Det antas at adgangen til sammenslåing i slike tilfelle vil ha størst betydning ved nådd pensjonsalder eller når avtalene er kommet til utbetaling. Dersom pensjonsforsikringsavtalen blir avbrutt, kan imidlertid kunden ha en fordel av å få pensjonsforsikringsavtalen slått sammen med fripolisen så fort som mulig. Dette vil kunne gi en mer effektiv administrasjon av de opptjente pensjonsrettighetene.

Banklovkommisjonen mener at det nå ikke bør åpnes adgang til å slå sammen rettigheter etter individuelle pensjonsforsikringsavtaler med pensjonsrettigheter i henhold til ytelsesbaserte pensjonsordninger. Det vises for så vidt til bemerkningene foran i avsnitt 6.3.2.

6.5 Øvrige forhold

6.5.1 Forvaltning av pensjonskapital

Hvordan pensjonskapitalen knyttet til en individuell pensjonsavtale skal forvaltes, vil bero på avtalen mellom kunden og pensjonsinstitusjonen. Pensjonsinstitusjonen må påse at avtalen ligger innenfor de alminnelige rammer og regler for kapitalforvaltning som institusjonen er underlagt. For øvrig vil avtalen kunne endres.

For pensjonsforsikringsavtaler vil pensjonsytelsene være kontraktsfastsatt med mindre det er inngått avtale om forvaltning av pensjonskapitalen i egen investeringsportefølje med investeringsvalg. De to hovedmodellene for forvaltning som vil være aktuelle for slike individuelle avtaler er:

• alminnelig forvaltning, det vil si etter de regler for kapitalforvaltning som gjelder for pensjonsinstitusjonen, og

• forvaltning som særskilt investeringsportefølje knyttet til egen pensjonskonto og med rett til investeringsvalg for kunden, jf. lovutkastet § 3-1 tredje ledd.

For innskuddspensjonsavtaler blir pensjonsytelsene bestemt av innbetalte innskudd og oppnådd avkastning. Avkastningen ved forvaltningen av pensjonskapitalen i årene frem til nådd pensjonsalder vil da ha meget stor betydning for størrelsen av pensjonsytelsene som kan komme til utbetaling. I samsvar med dette er det i lovutkastet § 2-2 femte ledd foreslått at det i avtalen skal angis om institusjonen påtar seg ansvar for hvilken avkastning som oppnås og i tilfelle størrelsen av den avkastningsrente som skal gjelde. Banklovkommisjonen forutsetter at en garantert rente kan avgrenses i tid, for eksempel til en periode av år, og at annen rentesats i tilfelle kan benyttes i senere perioder.

Ved alminnelig forvaltning er det vanlig at pensjonsinstitusjonen gir en viss garanti for det årlige resultatet av kapitalforvaltningen (avkastningsgaranti). Pensjonskapitalen blir da forvaltet av pensjonsinstitusjonen sammen med kapital knyttet til andre pensjonsavtaler. Den samlede avkastning fordeles årlig mellom avtalene etter størrelsen på pensjonskapitalen knyttet til de enkelte avtaler.

Skal pensjonskapitalen forvaltes i særskilt investeringsportefølje vil kunden selv kunne velge hvordan kapitalen skal plasseres og hvilken risiko vedkommende ønsker å ta. Normalt vil kunden kunne velge mellom ulike forhåndsdefinerte porteføljer med en forhåndsdefinert risikoprofil. Et friere valg av plassering av kapitalen vil ventelig gi kostnader som er uforholdsmessig høye i forhold til den oppsparte kapital som kan oppnås innenfor de skattemessige rammer som er satt. Det antas derfor at investeringsvalg knyttet til individuelle pensjonsavtaler i stor grad vil bli basert på de samme porteføljene og system for investeringsvalg som pensjonsinstitusjonene har bygget opp i forbindelse med innskuddspensjonsordninger. Dette vil bidra til å holde kostnadene ved særskilt investeringsportefølje for individuelle pensjonsavtaler nede på et så lavt nivå som mulig.

Kunden vil ved særskilt investeringsportefølje selv ha risikoen for verdifall i investeringsporteføljen i løpet av et år, og dermed for utviklingen av pensjonskapitalens størrelse. Ved avtale med pensjonsinstitusjonen kan det knyttes en viss avkastningsgaranti til porteføljen dersom pensjonsinstitusjonen innenfor de alminnelige virksomhets­reglene kan stille slik garanti. Slik garanti må ku­nden betale særskilt vederlag for, jf. forsikringsloven § 9-3 annet ledd bokstav c.

6.5.2 Flytting

I forsikringsloven kapittel 11 er det fastsatt regler om flytting mellom pensjonsinstitusjoner av blant annet foretakspensjonsordninger, innskuddspensjonsordninger og individuelle pensjonsavtaler, jf. forsikringsloven § 11-1. Regelen er gitt anvendelse for både forsikringsselskap, pensjonsforetak, banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond.

De nærmere regler for flytting av individuelle pensjonsavtaler er fastsatt i forsikringsloven § 11-14. Denne bestemmelsen er tilpasset det tidligere IPA-systemet og individuelle livrenteforsikringer. I forholdet til utkastet her til ny individuell pensjonsordning vil en del av bestemmelsene i forsikringsloven § 11-14 ikke kunne komme til anvendelse. Dette gjelder blant annet fjerde ledd om bruk av og tilføring av midler til premiefond og femte ledd om underretning til begunstigede. I forhold til de nye individuelle pensjonsavtalene er bestemmelsen i forsikringsloven § 11-13 om flytting av fripolise og pensjonskapitalbevis bedre tilpasset den nye pensjonsordningen. Flytting har i forhold til den tidligere pensjonsinstitusjonen samme virkning som avbrudd av pensjonsavtalen. Banklovkommisjonen foreslår at reglene om flytting i forsikringsloven § 11-13 gis tilsvarende anvendelse for de nye individuelle pensjonsavtalene, både hva gjelder pensjonsforsikringsavtaler og innskuddspensjonsavtaler. Hva gjelder flytting av pensjonsforsikringsavtaler er det imidlertid behov for at forsikringsloven § 11-14 sjette ledd om seleksjonsfradrag også kommer til anvendelse. Lovutkastet § 1-5 reflekterer derfor dette.

Dersom tilknyttede risikoytelser tegnes som særskilt livsforsikringsavtale i form av en ren risikoforsikring med en forsikringstid på høyst ett år er ikke flyttereglene i forsikringsloven kapittel 11 godt tilpasset for disse. Flyttereglene i forsikringsavtaleloven § 12-3 som gir forsikringstaker rett til å si opp en ulykkes- eller sykeforsikring for flytting av forsikringen til annet selskap med en oppsigelsesfrist på minst én måned, vil være bedre tilpasset for risikoforsikringer av den type som det her er snakk om. Banklovkommisjonen foreslår derfor at forsikringsavtaleloven § 12-3 gis anvendelse på disse forsikringene.

I forsikringslovens regler om flytting og flytteretten i forsikringsavtaleloven er det fastsatt ulike oppsigelsesfrister. I forsikringsloven er oppsigelsesfristen to måneder, mens den er på én måned i forsikringsavtaleloven. For å skape likhet mellom oppsigelsesfristene som gjelder for individuelle pensjonsavtaler uavhengig om forsikringen er tegnet som pensjonsforsikring eller som risikoforsikring med en forsikringstid på høyst ett år, foreslås det at oppsigelsesfristen for individuelle pensjonsavtaler settes til én måned. Dette vil legge forholdene best til rette for konkurranse mellom de ulike aktørene i markedet for individuell pensjon, samtidig som det sikrer lettest mulig gjennomføring av flyttingen.

6.5.3 Informasjon til kunden og kontoføring

Forsikringsavtaleloven Del B om personforsikringer inneholder en rekke bestemmelser om hvilken informasjon selskapet skal gi til sine kunder og hvilke opplysninger som skal være inntatt i forsik­ringsavtalen. Disse reglene gjelder imidlertid bare forsikringsselskaper og avtaler som faller inn under forsikringsavtaleloven. Gjeldende lovgivning for andre pensjonsinstitusjoner inneholder ikke tilsvarende regler. For kollektive innskuddspensjonsordninger er slike regler tatt inn i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Det er derfor behov for å innta regler om pensjonsinstitusjonens informasjonsplikt i utkastet til lov om individuelle pensjonsavtaler, slik at kunden sikres en viss minsteinformasjon uavhengig av hvilken pensjonsinstitusjon vedkommende velger.

For å sikre dokumentasjon på at den nødvendige informasjon er gitt kunden, foreslår Banklovkommisjonen at pensjonsinstitusjonen skal gi kunden opplysninger skriftlig før pensjonsavtalen inngås (se lovutkastet § 1-6). Banklovkommisjonen har lagt til grunn at det er av stor betydning at kunden får informasjon om følgende:

• opplysninger om binding av pensjonskapitalen i avtaleperioden,

• hvilke pensjonsytelser avtalen omfatter,

• reglene for utbetaling av ytelser, og

• skattereglene som gjelder for pensjonsavtalen.

Denne informasjonsplikten kommer i tillegg til den informasjonen som skal inntas i avtalen, og som er drøftet ovenfor i avsnitt 6.3.1 og 6.4.1.

Når det gjelder informasjon mens avtalen løper, vil det sentrale her være opplysninger om utviklingen av pensjonskapitalen. Det foreslås derfor at pensjonsinstitusjonen pålegges en plikt til å føre konto for hver enkelt pensjonsavtale som viser utviklingen av kontoen med hensyn til innbetalinger i form av innskudd/premie, avkastning, vederlag for dekning av risiko og kostnader til admini­strasjon av pensjonsavtalen og forvaltning av pensjonskapitalen. Forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 8 pålegger livsforsikringsselskapene å sende ut en kontoutskrift til kundene hvert år. En tilsvarende plikt foreslås gjort gjeldende for alle leverandører av individuelle pensjonsavtaler (se lovutkastet § 1-7). Det har imidlertid vært mulig å gjøre bestemmelsene noe enklere enn det som følger av forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven § 8-1.

Etter Banklovkommisjonens vurdering er det også viktig at kontoutskriften gir kunden informasjon som gjør at kunden har et grunnlag for å vurdere hvilke inntekter vedkommende vil kunne få ved nådd pensjonsalder. Det forelås derfor at kontoutskriften skal vedlegges oppdatert informasjon over utviklingen av alderspensjonskapitalen og pensjonsytelsene gitt ulike forutsetninger med hensyn til fremtidige innskudds- og premienivå og beregningsforutsetninger. Slik informasjon vil kunne gi kunden grunnlag for å vurdere effektiviteten i pensjonsoppsparingen og forholdet mellom pensjonsoppsparing og inntektsutvikling.

7 Individuelle pensjonsavtaler knyttet til kollektivordninger

7.1 Kan individuelle pensjonsavtaler knyttes til kollektivordninger?

Det er foran i avsnitt 6.2.1 påpekt at en meget stor del av de personer som må ventes å gjøre bruk av den nye individuelle pensjonsordningen, allerede vil være medlemmer av en kollektiv tjenestepensjonsordning. Etter gjennomføringen av lov om obligatorisk tjenestepensjon gjelder dette samtlige arbeidstakere i privat sektor, samt selvstendig næringsdrivende som ved endringer i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven er gitt anledning til å etablere slik pensjonsordning. I tillegg kommer arbeidstakere som omfattes av de fondsbaserte pensjonsordninger i kommunal sektor. Disse gruppene vil ventelig utgjøre en meget stor del av markedet for individuelle pensjonsavtaler. For slike grupper vil pensjonsrettighetene etter individuelle pensjonsavtaler komme i tillegg til pensjonsrettighetene etter tjenestepensjonsordningen. Dette aktualiserer spørsmålet om det bør åpnes for at personer som er medlemmer av slike tjenestepensjonsordninger, kan inngå individuell pensjonsavtale i tilknytning til tjenestepensjonsordningen. Dette vil i tilfelle muliggjøre en rasjonell samordning når det gjelder så vel oppbygging og forvaltning av pensjonskapital, som utbetaling av pensjonsytelser i henhold til de individuelle pensjonsavtalene og tjenestepensjonsordningen. Dette vil dessuten bidra til at kundene får bedre oversikt over samlede pensjonsrettigheter til enhver tid.

Dette spørsmålet vil imidlertid ikke være aktuelt for den store gruppen av statlige og andre offentlige ansatte som er medlemmer av Statens Pensjonskasse. Statens Pensjonskasse er ikke en fondsbasert pensjonsordning. Den nye individuelle pensjonsordningen derimot vil, på samme måte som andre tjenestepensjonsordninger enn Statens Pensjonskasse, være fondsbaserte pensjonsordninger, det vil si at pensjonsrettighetene sikres ved oppbygging av en pensjonskapital gjennom innbetalinger i løpet av den enkeltes yrkesaktive periode som, etter nådd pensjonsalder, sikrer og benyttes til utbetaling av pensjonsytelser. Lovtekniske og pensjonsrettslige forhold må følgelig antas å være til hinder for slik samordning innenfor rammen av Statens Pensjonskasse. I alle tilfelle vil det være en krevende lovteknisk oppgave å utforme de regelverksendringer når det gjelder Statens Pensjonskasse, som i tilfelle vil være påkrevd for å muliggjøre tilknytning av individuelle pensjonsavtaler. Banklovkommisjonenkan ikke se at det innenfor den tidsramme som er gitt for utredningen, vil være mulig å utrede de spørsmål som her måtte oppstå. En legger derfor til grunn at gruppen av statlige og andre offentlig ansatte som er medlemmer av Statens Pensjonskasse vil være henvist til å gjøre bruk av den nye individuelle pensjonsordningen ved inngåelse av frittstående individuelle pensjonsavtaler.

Banklovkommisjonen legger stor vekt på at kostnadsnivået ved pensjonsavtaler i samsvar med den nye individuelle pensjonsordningen skal bli så lavt som mulig, noe som vil være til fordel, ikke bare for kundene, men også for pensjonsinstitusjonene og samfunnet for øvrig. Kostnadsnivået i det individuelle pensjonsmarked må nødvendigvis bli en god del høyere enn kostnadsnivået i kollektivmarkedet, noe også erfaringene viser. Det dreier seg her om håndtering av et meget betydelig antall enkeltkontrakter som hver for seg er små i forhold til en pensjonsinstitusjons samlede virksomhet, men som likevel hver for seg krever forholdsvis betydelig administrativ ressursinnsats fra pensjonsinstitusjonens side. Dette gjelder både ved selve avtaleslutningen og i innbetalings- og utbetalingsperioden. Det er imidlertid grunn til å anta at det ville kunne oppnås en del rasjonaliseringsgevinster – og kostnadsreduksjoner – dersom individuelle pensjonsavtaler kunne knyttes til den kollektive pensjonsordning som kundene allerede er medlemmer av. Selv om det må fastholdes at de individuelle pensjonsavtalene prinsipielt utgjør et eget rettsforhold i forhold til tjenestepensjonsordningen vil en, sett fra pensjonsinstitusjonens side, kunne oppnå visse stordriftsfordeler ved slik samordning. Områder som her utpeker seg, omfatter den løpende kommunikasjon mellom kunde og institusjon, herunder kontoutskrifter, kapitalforvaltningen og samordning av utbetaling av pensjonsytelser.

Forholdene burde ligge vel til rette for slik samordning i tilfelle hvor kunder som er medlem av en tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, ønsker å inngå innskuddspensjonsavtale. Det vil således også være mulig å slå sammen pensjonskapitalen etter de pensjonskapitalbevisene som utstedes, slik at samlet pensjonskapital undergis felles forvaltning i utbetalingsperioden, jf. lovutkastet § 4-3 annet ledd, jf. § 2-6 annet ledd. Det vil også være mulig å benytte pensjonskapitalbevis i henhold til en innskuddspensjonsavtale som engangspremie for tillegg til ytelser i henhold til pensjonsforsikringsavtale inngått ved konvertering av pensjonskapitalbevis utstedt av innskuddspensjonsordningen, jf. lovutkastet § 4-3 annet ledd, jf. § 2-6 tredje ledd. Se om disse forhold i bemerkningene i avsnitt 6.3.2.

Det vil ikke være like enkelt å oppnå tilsvarende samordningsfordeler dersom kunder som er medlemmer av ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger ønsker å inngå individuell pensjonsfor­sik­ringsavtale. Ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger er til dels forsikringsteknisk kompliserte produkter og er heller ikke standardiserte i samme grad som innskuddspensjonsordningene, blant annet fordi det er en god del variasjoner når det gjelder dekningsområde og beregningsgrunnlag. Individuelle pensjonsforsikringsavtaler, med egne ytelsesspekter og beregningsgrunnlag, lar seg ikke så lett innpasse innenfor et slikt system, og Banklovkommisjonen mener derfor at det ikke er behov for særlige regler for tilfelle hvor individuelle pensjonsforsikringsavtaler knyttes til en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Derimot vil det være fullt mulig å knytte medlemmenes individuelle innskuddspensjonsavtaler til en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning, jf. lovutkastet § 4-1. Ved nådd pensjonsalder vil det i så fall bli utstedt pensjonskapitalbevis som på vanlig måte kan forvaltes i utbetalingsperioden som spareavtale eller konverteres til pensjonsforsikring. I så fall vil det være mulig å oppnå samordningsgevinster i hovedsak på samme måte som ved tilknytning av innskuddspensjonsavtaler til en innskuddspensjonsordning, og også disse tilfellene vil være omfattet av lovutkastet § 4-3 annet ledd som gir reglene i § 2-6 annet og tredje ledd tilsvarende anvendelse. Reglene i foretakspensjonsloven § 8-5, jf. § 5-10, om disponeringen av overskudd av den del av pensjonsordningens midler som er premiereserve for løpende pensjoner, er imidlertid til hinder for at pensjonskapitalbeviset benyttes som engangspremie for tillegg til ytelsene fra tjenestepensjonsordningen, se foran i avsnitt 6.3.2. Dette er imidlertid ikke til hinder for samordning av utbetalingene av ytelsene fra tjenestepensjonsordningen og den individuelle pensjonsordningen, uavhengig av om pensjonskapitalen forvaltes i spareavtale eller er konvertert til pensjonsforsikringsavtale, jf. lovutkastet § 4-3 tredje ledd.

Individuelle innskuddspensjonsavtaler som knyttes til en kollektiv innskuddspensjonsordning bør etter Banklovkommisjonens oppfatning omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet. Dette er det redegjort for foran i avsnitt 6.2.6, hvor det blant annet er vist til at det dermed oppnås parallellitet med det krav til innskudds- og premiefritak ved uførhet som følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon. Ved kollektive ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger vil det normalt allerede ligge en god uføredekning i form av uførepensjon som også omfatter premiefritak ved uførhet. Banklovkommisjonen har ikke sett at det i slike tilfeller er behov for å knytte innskuddsfritak til individuell oppsparing av pensjon som knyttes til en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning.

For å kunne gi mulighet for å redusere kostnadene knyttet til tegning av innskuddsfritak knyttet til den individuelle pensjonsavtalen hvor dette kreves, foreslår Banklovkommisjonen at institusjonene gis adgang til å ta forbehold som nevnt i forsik­ringsavtaleloven § 19-10 første punktum, i stedet for å foreta en helsevurdering av kunden. Forsik­ringsavtaleloven § 19-10 første punktum fastsetter at et forsikringsselskap ved inngåelse av en kollektiv avtale kan ta forbehold om at selskapet ikke er ansvarlig for arbeidsuførhet som inntrer innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe, og som skyldes sykdom som medlemmet hadde på dette tidspunktet og som det må antas at medlemmet kjente til. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør forsikringsselskapet ha adgang til å ta tilsvarende forbehold ved innskuddsfritak knyttet til individuelle pensjonsavtaler. Dette vil gi forsik­ringsselskapet mulighet til å inngå avtaler uten å måtte foreta en helsevurdering.

En kunde bør etter Banklovkommisjonensoppfatning ikke ha adgang til å knytte individuell innskuddspensjonsavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning dersom denne er etablert i en institusjon hvis virksomhet er begrenset til kollektive pensjonsordninger. Denne begrensningen vil kunne få betydning i forhold til pensjonskasser, jf. forsikringsloven § 7-1. En rekke pensjonskasser – særlig mindre pensjonskasser – vil ut fra egne vurderinger begrense sin virksomhet på denne måten. Det følger imidlertid av forsikringsloven § 7-1 tredje ledd at en pensjonskasse med tillatelse til å drive virksomhet som regnes som livsforsikring vil kunne overta visse individuelle avtaler i tilknytning til medlemmene i tjenestepensjonsordning etab­lert i pensjonskassen, men det kan i tillatelsen være fastsatt vilkår som begrenser denne adgangen, jf. forsikringsloven § 7-3 annet ledd. I samsvar med hovedregelen i lovutkastet § 1-2 annet ledd vil et slikt vilkår kunne være til hinder for at pensjonskassen overtar individuelle pensjonsforsikringsavtaler eller innskuddspensjonsavtaler som omfatter forsikring av innskuddsfritak ved uførhet. Pensjonskasser med tillatelse til å overta tjenestepensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven, det vil si uten forsikringselement, vil derimot som tilknyttet virksomhet kunne overta individuelle innskuddspensjonsavtaler uten forsikring av innskuddsfritak ved uførhet på samme måte som banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. forsikringsloven § 7-1 tredje ledd første punktum, jf. § 1-4 tredje ledd.

7.2 Regler for individuelle pensjons­avtaler tilknyttet kollektiv­ordninger

Individuelle innskuddspensjonsavtaler knyttet til kollektive tjenestepensjonsordninger vil prinsipielt utgjøre egne rettsforhold som vil være undergitt de alminnelige reglene for innskuddspensjonsavtaler i lovutkastet, med mindre annet er særskilt fastsatt, jf. lovutkastet § 4-1 tredje ledd. I samsvar med dette skal pensjonsinstitusjonen føre egen konto for innskuddspensjonsavtalen, jf. lovutkastet § 4-2 annet ledd, og kunden skal kunne flytte pensjonsavtalen til annen institusjon, jf. lovutkastet § 4-4 første ledd. En forutsetning for at det vil være mulig å oppnå samordningsgevinster er imidlertid blant annet at pensjonskapitalen forvaltes sammen med tjenestepensjonsordningens midler, jf. lovutkastet § 4-2 første ledd, og kontoutskrift og annen kommunikasjon mellom institusjonen og kunden tilpasses de rutiner som benyttes i forhold til tjenestepensjonsordningen, jf. lovutkastet § 4-2 annet ledd. Det er også søkt å utforme lovutkastet slik at det vil kunne foretas samordning av utbetalingen av pensjonsytelser, se lovutkastet § 4-3 som er nærmere omtalt foran i avsnitt 7.1.

I utkastet § 4-2 er det lagt til grunn at kunden vil måtte svare vederlag for kapitalforvaltning og andre tjenester som institusjonen yter, men bare for så vidt vederlag for slike tjenester ikke allerede er inkludert i det vederlag institusjonen mottar fra pensjonsordningen. Banklovkommisjonenlegger til grunn at det er de ekstra kostnadene som skal dekkes av kunden. Beregningen av vederlaget vil derfor kunne variere alt etter hvilke rutiner som benyttes av den enkelte institusjon i forhold til tjenestepensjonsordningen og hvilke stordriftsfordeler som vil kunne oppnås, for eksempel når det gjelder kapitalforvaltningen og i kommunikasjonen med kunden som medlem av pensjonsordningen.

Banklovkommisjonen antar at det er behov for en særlig regel om individuelle innskuddspensjonsavtalers stilling ved flytting av tjenestepensjonsordningen. En har kommet til at innskuddspensjonsavtalene i så fall bør behandles etter de regler i forsikringsloven § 11-11 som angir i hvilken utstrekning flytting av tjenestepensjonsordning også skal innebære flytting av individuelle pensjonsrettigheter som er knyttet til tjenestepensjonsordningen. Ved flytting av tjenestepensjonsordninger i privat sektor innebærer dette at innskuddspensjonsavtalene ikke følger med, med mindre den enkelte kunde krever det etter reglene i lovutkastet § 1-5.

8 Forholdet til eksisterende IPA-kontrakter

8.1 Endringene i skattelovgivningen

Stortinget har vedtatt å avvikle skattefavoriseringen av nye innskudd til individuelle pensjonsavtaler (IPA) med virkning fra og med 12. mai 2006 (se også avsnitt 1.1.2). Dette ble varslet i St.meld. nr. 2 (2005-2006) Revidert nasjonalbudsjett 2006, og deretter gjennomført ved endring av skatteloven § 6-47 og ved endringer i forskrift til skatteloven ved forskrift 2. februar 2007 nr. 126 med virkning for inntektsåret 2007. Tilsvarende endringer ble gjort for individuelle fortsettelsesforsikringer, som skattemessig har vært behandlet på samme måte som IPA-kontrakter.

Skattelovsendringene innebærer at retten til fradrag i skattepliktig inntekt for tilskudd til IPA-kontrakter ble opphevet med virkning fra og med 12. mai 2006, slik at innbetalinger på eksisterende kontrakter fra og med dette tidspunkt ikke vil gi rett til fradrag i skattepliktig inntekt. Samtidig ble det gitt en overgangsregel til skatteloven § 4-2 annet ledd hvoretter det ved fastsettelsen av skattepliktig formue skulle gjøres unntak for «rettigheter i henhold til avtale om individuell pensjonsforsikring eller pensjonsspareavtale etter skatteloven (IPA), når avtalen er inngått før 12. mai 2006». Om denne bestemmelsen, som er gitt virkning fra og med inntektsåret 2007, heter det i Innst. O. nr. 10 (2006-2007) side 11-12:

«Departementet forslår at det gis en overgangsregel til skatteloven § 4-2 annet ledd om at rettigheter knyttet til fripoliser som er utstedt ved avviklingen av eksisterende IPA-kontrakter skal være unntatt fra formuesskatt. Formuesskattefritaket vil dermed fortsatt gjelde for allerede inngåtte IPA-avtaler. Dersom skattyter inngår ny kontrakt på tilsvarende vilkår etter forslaget til overgangsregel til skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c, vil kun ny pensjonsforsikring være skattepliktig formue.»

Behandlingen av eksisterende pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) er utførlig omtalt av Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) side 50, hvor det uttales:

«I St.meld. nr. 2 (2005-2006) er det varslet at eksisterende IPA-kontrakter videreføres etter samme regler som i dag, men uten fradragsrett. Det innebærer at eksisterende kontrakter fortsatt skal være unntatt for skatt på opptjent avkastning og formue, mens utbetalinger skattlegges som pensjonsinntekt. ...

Etter departementets syn er det ønskelig at de som har IPA-kontrakter skal kunne fortsette sparingen på samme type kontrakter som de har. Samtidig vil dagens regler for beskatning av utbetalinger fra IPA lede til dobbeltbeskatning av innbetalinger det ikke er gitt fradrag for. En ulik beskatning av utbetalinger alt etter som den stammer fra innbetalinger det er gitt fradrag for eller ikke, vil være komplisert. Av skattetekniske grunner foreslår departementet derfor en overgangsregel der eksisterende IPA-kontrakter avsluttes med hensyn til nye innbetalinger, og at det utstedes en fripolise. Samtidig gis forsik­ringstakerne en rett til å tegne en ny kontrakt på samme vilkår uten at det foretas noen ny helsevurdering. I forbindelse med et slikt opphør av den eksisterende kontrakten og inngåelse av en ny kontrakt, kan det påløpe kostnader. Departementet foreslår at kundens eventuelle utgift til etablering av en ny kontrakt begrenses på samme måte som for flytting av individuell livsforsikring eller pensjonsforsikring i forskrift til forsikringsloven § 11-3. Dette innebærer at kundens gebyr for inngåelse av ny kontrakt begrenses til 200 kroner. Departementet foreslår at selskapene må varsle kundene om retten til å tegne ny forsikring, og at retten til å tegne ny forsikring må benyttes innen 31. juli 2007. Det vises til forslag til overgangsregler og endring av skatteloven § 12-2 bokstav c.

Kravene i skattelovforskriften § 6-47 vil bli videreført for fripolisene som utstedes i forbindelse med opphevelsen av fradragsretten for innbetalinger til IPA. Når det gjelder nye kontrakter som avløser eksisterende IPA-kontrakter, må disse inngås på samme vilkår som den IPA-kontrakten den avløser. Det vil imidlertid ikke være knyttet skattefavorisering til disse kontraktene. Etter departementets vurdering tilsier dette at det ikke bør gjelde særskilte skattemessige vilkår for disse kontraktene etter inngåelsen. Dette innebærer blant annet at skattereglene ikke vil være til hinder for gjenkjøp eller endringer av disse kontraktene....

Når det vedtas en omlegging av beskatningen av IPA, kan det være mange som relativt nylig har opprettet IPA-kontrakter. For disse vil verdien av innestående på IPA-kontrakten være begrenset. Samtidig vil det kunne være mange år til midlene kommer til utbetaling. Midlene vil normalt være bundet til forsikringstakeren er 64 år, og skal deretter normalt utbetales over minst 10 år. Dette kan virke lite hensiktsmessig. For å begrense ulempene ved avviklingen av skattefavoriseringen av IPA foreslår departementet derfor at skattereglene endres slik at de ikke er til hinder for at eksisterende IPA-kontrakter med en gjenkjøpsverdi på under 2 G kan gjenkjøpes. Forsikringstakeren vil ha fått fradrag for innbetalinger på ordningen. Det foreslås derfor at utbetalinger ved slik gjenkjøp beskattes som pensjonsinntekt. Det vises til forslag til overgangsregler.

I tillegg til premie kan forsikringstakeren også ha fått fradrag for innbetalinger til premiefond. Premiefondet skal benyttes til hel eller delvis dekning av premie. Det forslås at premiefondet overføres til ordningen og inngår i fripolisen.» (Uthevelser tilføyd her).

Flertallet i finanskomiteen sluttet seg til forslaget til endring av skatteloven § 6-47, men med unntak av Finansdepartementets forslag til overgangsregler for IPA-kontrakter. Flertallet viste til at et senere pensjonsforlik i Stortinget også kunne omfatte etablering av ny privat individuell pensjonssparing med skattefradrag, og til at «Retten til å spare i IPA-polisar ... blir vidareført utan skattefordelar i 2007». På denne bakgrunn uttalte flertallet:

«Med desse utsiktene til ei mogleg framtidig, individuell ordning finn fleirtalet at overgangsreglane bør utformast i lys av dette. I staden for ei lovfesting av dei overgangsreglane om poliseopphøyr, fripolisar og gjenkjøp etc. som ligg i lovutkastet i proposisjonen, foreslår flertalet at departementet får fullmakt til å gi slike overgangsreglar i forskrift. Departementet kan då tilpasse innhaldet i slike reglar og iverksetjinga av dei til avklaringa av ei mogleg framtidig spareordning. ...

Overgangsregel ved oppheving av skattelova § 6-47 første ledd bokstav c skal lyde:

’Departementet kan gi forskrift om opphør av individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven, og om at selskapet skal sørge for at det utstedes en fripolise som sikrer forsikringstakeren opptjente rettigheter etter avtalen. I forskriften kan forsikringstakeren gis rett til å tegne ny avtale uten å gi nye helseopplysninger, og størrelsen på gebyr ved slik avtale kan fastsettes. I forskriften kan det også gis bestemmelser om gjenkjøp».

Dette er senere fulgt opp av departementet ved to nye overgangsregler i forskrift til skatteloven § 6-47, fastsatt ved forskrift 2. februar 2007 nr. 126. Den ene bestemmelsen er § 6-47-31 som gir regler om «Utbetaling av innestående midler», og den andre – § 6-47-32 – gir regler om «Rett til å inngå ny forsikringsavtale» (Uthevelser tilføyd her).

8.2 Pensjonsrettslige forhold

Forskrift til skatteloven § 6-47-31 gjelder IPA-kontrakter inngått før 12. mai 2006, og forutsetter at rettighetshaveren vil avslutte sin kontrakt som følge av skattelovsendringene. Adgangen til i så fall å kreve utbetaling av samlet verdi av midlene knyttet til IPA-kontrakter (for pensjonsforsikringsavtaler flytteverdien), gjelder bare individuelle pensjonsavtaler som etter kontoutskriften pr. 31. desember 2006 ikke har en verdi på mer enn 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp. I Finansdepartementets forslag til overgangsregler (som ikke ble vedtatt av Stortinget) var det forutsatt at retten til utbetaling gjaldt midler knyttet til pensjonsforsikringen pr. 12. mai 2006, og at krav måtte fremsettes innen 31. juli 2007, se Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) side 190. Dersom flytteverdien til en pensjonsforsikringsavtale er på mer enn halvparten av folketrygdens grunnbeløp, har imidlertid institusjonen adgang til ved utbetalingen å gjøre et fradrag i de forsikringstekniske avsetninger som står i forhold til endringen av risiko, og i denne sammenhengen kan forsikringsselskapet kreve at rettighetshaveren fremlegger legeerklæring. Det er imidlertid opp til rettighetshaveren om vedkommende vil benytte adgangen til å få IPA-kontrakten avsluttet og midlene utbetalt. Et krav om utbetaling må fremsettes skriftlig innen 31. desember 2010. Retten til utbetaling etter § 6-47-31 gjelder både individuelle pensjonsforsikringsavtaler og individuelle pensjonsspareavtaler.

Alternativt kan rettighetshaveren etter en IPA-pensjonsforsikringsavtale videreføre IPA-sparingen ved å foreta innbetalinger etter 12. mai 2006 uten å få fradrag i skattepliktig inntekt, jf. Finansdepartementets bemerkninger i Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) gjengitt foran i avsnitt 8.1. Som det fremgår av bemerkninger der, krever imidlertid skattetekniske hensyn at rettighetshaver som vil videreføre pensjonssparingen, må inngå «ny avtale på tilsvarende vilkår og med rett til samme ytelser som den eksisterende pensjonsforsikringsavtalen uten å gi nye helseopplysninger». Finansdepartementet har senere i forskriftens § 6-47-32 gitt nærmere regler om retten til å inngå ny pensjonsforsikringsavtale på slike vilkår, og der er det fastsatt at rettighetshaveren i så fall må ha gitt melding til forsikringsselskapet innen 31. desember 2010.

Kravet om inngåelse av ny avtale innebærer at det vil bli etablert et skille som muliggjør forskjellig skattemessig behandling av eksisterende IPA-kontrakter og den pensjonssparing som videre­føres på grunnlag av slike nye kontrakter. Det fremgår av overgangsregelen til skatteloven § 4-2 annet ledd, gjengitt foran i avsnitt 8.1, at den kapital som opparbeides ved innbetalinger under slike nye avtaler heller ikke vil være unntatt fra formuesbeskatning, men etter reglene om ikraftsetting av skattelovsendringene gjelder dette nye avtaler om fortsatt pensjonssparing inngått etter 5. oktober 2006. For øvrig trer endringen av skatteloven § 4-2 annet ledd i kraft med virkning for inntekståret 2007. Midler knyttet til en eksisterende IPA-kontrakt pr. 31. desember 2006 vil således være unntatt fra formuesbeskatning for inntektsåret 2006, uavhengig av om innbetaling av premie for 2006 er foretatt før eller etter 12. mai 2006 og således om innbetalingen gir rett til inntektsfradrag eller ikke i 2006.

Banklovkommisjonen viser til at forskriftens § 6-47-32 ikke entydig angir at bestemmelsen gjelder en videreføring av pensjonssparing på grunnlag av en IPA-pensjonsforsikringsavtale, men på nytt skattemessig grunnlag. Med utgangspunkt i bemerkningene i Ot.prp. nr. 1 (2006-2007), gjengitt foran avsnitt 8.1, legger en imidlertid til grunn at § 6-47-32 må tolkes med denne begrensning. Det fremgår heller ikke av bestemmelsen – slik som av departementets bemerkninger i Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) – at eksisterende IPA-kontrakter forutsettes avsluttet ved utstedelse av fripolise, og at den nye avtale således nærmest har karakter av en videreføring eller påbygging på denne, men på nytt skattemessig grunnlag. I Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) var dessuten adgangen til å inngå ny pensjonsforsik­ringsavtale for videreføring av pensjonssparing på grunnlag av IPA-kontrakten, betinget av at rettighetshaveren ga forsikringsselskapet melding innen 31. juli 2007, ikke 31. desember 2010 som senere fastsatt i § 6-47-32. Det kan reises spørsmål om ikke denne bestemmelsen og fristen der – slik som flertallet i finanskomiteen forutsatte (foran avsnitt 8.1) – bør vurderes tilpasset til den nye individuelle pensjonsordningen, særlig det forhold at den nye ordningen skal være vedtatt og satt i kraft i løpet av 2008 med virkning for inntektsåret 2008.

Dersom rettighetshaveren verken benytter adgangen til utbetaling etter forskriftens § 6-47-31 eller retten til å inngå ny forsikringsavtale etter § 6-47-32, kan rettighetshaveren i og for seg gjøre bruk av sin rett etter forsikringsavtaleloven § 12-3 til når som helst å avbryte avtalen. Dersom rettighetshaveren ganske enkelt stopper videre innbetaling, vil kontrakten kunne bringes til opphør etter reglene i forsikringsavtaleloven §§ 14-2 og 14-3. I begge tilfeller vil rettighetshaveren ha allerede opptjente rettigheter i behold og rett til utbetaling av pensjon ved nådd pensjonsalder. I Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) forutsetter Finansdepartementet at livsforsikringsselskapet i så fall skal utstede forsikringsbevis («fripolise») for opptjente rettigheter. I denne sammenheng bør det merkes at reglene i forsikringsavtaleloven § 12-5, jf. § 12-10, og §§ 14-2 og 14-3 om gjenkjøp ikke vil gjelde for IPA-kontrakter, jf. forskrift til skatteloven § 6-47-7 første ledd hvoretter midler knyttet til individuelle pensjonsavtaler bare kan utbetales som pensjonsytelser. Banklovkommisjonen viser til at tilsvarende spørsmål også oppstår i forhold til eksisterende individuelle pensjonsspareavtaler, det vil si spørsmål om avbrudd og i tilfelle utstedelse av pensjonskapitalbevis for oppspart pensjonskapital som følge av endringene i skattelovgivningen.

8.3 Behovet for avklaring av pensjonsrettslige spørsmål

Etter Banklovkommisjonens oppfatning er det behov for en samlet avklaring av de pensjonsrettslige spørsmål som oppstår i forbindelse med endringene av den skattemessige behandling av individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) som nå er vedtatt. Enkelte av disse spørsmålene er omhandlet i de overgangsregler som er inntatt i forskrift til skatteloven §§ 6-47-30 til 6-47-32, men en antar at det vil være behov for et noe mer utførlig regelverk, blant annet for å klarlegge forholdet mellom rettigheter etter eksisterende IPA-kontrakter og avtaler som omfattes av den nye individuelle pensjonsordningen og det regelverk som inngår i det lovutkastet som fremlegges i utredningen her. En må også regne med at et betydelig antall av IPA-kontraktene bringes til opphør i situasjoner som ikke omfattes av reglene om utbetaling av midler og inngåelse av ny forsikringsavtale i forskriftens §§ 6-47-31 og 6-47-32. I slike tilfeller oppstår det spørsmål blant annet om samordning med andre pensjonsrettigheter som tilkommer de enkelte kunder, jf. de generelle synspunkter foran i avsnitt 6.2.4. En viser i denne sammenheng til at Finans­departementet i oppdraget til Banklovkommisjonen, gjengitt foran i avsnitt 1.2, uttaler:

«Det bes vurdert om det skal gis adgang til, i den grad kontraktspartene ønsker det og privatrettslige bindinger, for eksempel i forhold til tredjeperson, i kontrakten ikke er til hinder, om innestående på nåværende IPA-kontrakter skal kunne konverteres over til innestående på en ny kontrakt som oppfyller reglene i den lovgivning som foreslås for ny individuell ordning.»

Ut fra dette og bemerkningen foran i avsnitt 8.2 mener Banklovkommisjonen at det nå foreligger et behov for mer utførlige pensjonsrettslige regler om håndteringen av eksisterende individuelle pensjonsavtaler som omfattes av forskrift til skatteloven § 6-47 og som endringene i skattelovgivningen får virkning for, se lovutkastet kapittel 5. I denne sammenheng viser Banklovkommisjonen til at forskriftens §§ 6-47-30 til 6-47-32 ble fastsatt før det var inngått pensjonsforlik i Stortinget som omfattet etablering av en ny individuell pensjonsordning med skattegunstig behandling, samt til at opplegget for og det videre arbeid med en slik individuell pensjonsordning først ble konkretisert i Revidert nasjonalbudsjett 2007 (se foran i avsnitt 1.1.3 og 1.2). Banklovkommisjonen viser videre til at flertallet i finanskomiteen ikke sluttet seg til de overgangsregler som Finansdepartementet opprinnelig hadde knyttet til forslaget om å oppheve bestemmelsen i skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c om fradrag i skattepliktig inntekt for innbetalinger i henhold til IPA-kontrakter. Flertallet bemerket i Innst. O. nr. 10 (2006-2007) at departementet i stedet burde gis fullmakt til å fastsette overgangsregler fordi «Departementet kan då tilpasse innhaldet av slike reglar og iverksetjinga av dei til avklaringa av ei mogeleg framtidig spareordning» (foran avsnitt 8.1).

Banklovkommisjonenlegger etter dette til grunn at det er behov for fornyet vurdering av de pensjonsrettslige forhold knyttet til eksisterende IPA-kontrakter oppstått som følge av endringene i skattelovgivningen, og på bakgrunn av at lovgivningen om den nye individuelle pensjonsordningen vil være på plass og satt i verk i 2008. Etter Banklovkommisjonensoppfatning bør de pensjonsrettslige reglene reflektere følgende prinsipper:

1) Rettighetshaveren etter en individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) bør ha rett til å få utbetalt samlet verdi av midler knyttet til den enkelte pensjonsavtale etter de regler som er fastsatt i forskrift til skatteloven § 6-47-31. Denne bestemmelsen er et unntak fra forskriftens § 6-47-7 første ledd, og bør derfor fortsatt være inntatt som en overgangsregel i forskriften. Bestemmelsen vil gjelde både IPA-pensjonsforsikringsavtaler og IPA-pensjonsspareavtaler, og gir rett til utbetaling dersom midlene knyttet til kontrakten ikke utgjorde mer enn 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp etter kontoutskrift pr. 31. desember 2006.

Fristen for å fremme krav etter § 6-47-31 er satt til 31. desember 2010. Som det fremgår av Finansdepartementets bemerkninger i Ot.prp. nr. 1 (2006-2007), gjengitt foran i avsnitt 8.1, er hovedpoenget med en slik bestemmelse å få redusert mengden av eksisterende individuelle pensjonsavtaler som det er knyttet begrensede midler til. Dette er i samsvar med synspunktene foran i avsnitt 6.2.4, hvor det særlig er pekt på kostnadene ved å administrere et stort antall mindre individuelle pensjonsrettigheter. I lovutkastet her er det derfor vist til adgangen i overgangsreglene i forskriften hva gjelder retten til å kreve midler knyttet til eksisterende IPA-kontrakter utbetalt, jf. lovutkastet § 5-1 tredje ledd.

2) Banklovkommisjonen viser til Finansdepartementets bemerkninger i Ot.prp. nr. 1 (2006-2007), gjengitt foran i avsnitt 8.1, hvor det blant annet uttales:

«Av skattetekniske grunner foreslår departementet derfor en overgangsregel der eksisterende IPA-kontrakter avsluttes med hensyn til nye innbetalinger, og at det utstedes en fripolise. Samtidig gis forsikringstakerne en rett til å tegne en ny kontrakt på samme vilkår uten at det foretas noen ny helsevurdering.»

Som nevnt foran i avsnitt 8.2 er dette synspunkt ikke kommet til uttrykk i hittil vedtatte overgangsregler, og det fremgår heller ikke av uttalelsen at det samme i tilfelle burde gjelde for individuelle pensjonsspareavtaler. Banklovkommisjonen mener at det hovedsynspunkt som departementet her gir uttrykk for når det gjelder virkningene for eksisterende IPA-kontrakter av endringene i skattelovgivningen, bør komme klart til uttrykk i lovtekst. Det vil være av vesentlig betydning for kunder med IPA-kontrakter som ikke har rett til å velge eller ikke velger å få utbetalt midlene knyttet til slike kontrakter etter reglene i forskriftens § 6-47-31, å få reflektert sine opptjente pensjonsrettigheter i et dokument utstedt av pensjonsinstitusjonen. Departementets hovedsynspunkt er dessuten direkte knyttet sammen med retten til fortsatt pensjonssparing ved inngåelse av en ny avtale uten særskilte skattefordeler som forskriftens § 6-47-32 omhandler, se foran i avsnitt 8.2. Det samlede opplegg fra departementets side vil derfor også fremtre i avklaret form dersom hovedregelen om at eksisterende IPA-kontrakter skal anses avsluttet ved iverksetting av endringene i skattelovgivningen og at opptjente pensjonsrettigheter på opphørstidspunktet skal fastlegges i forsikringsbevis eller pensjonskapitalbevis utstedt av institusjonene, se lovutkastet § 5-2. En bemerker at uttrykket «fripolise» er et begrep som er så vidt nært knyttet til regelverket for ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger, at uttrykket «forsikringsbevis» som benyttet i forsikringsavtaleloven vil være mer dekkende i denne sammenheng.

Med utgangspunkt i forskrift til skatteloven § 6-47-31 om utbetaling av midler knyttet til IPA-kontrakter, antar Banklovkommisjonen at regelen bør være at forsikringsbevis og pensjonskapitalbevis blir utstedt på grunnlag av kontoutskrift pr. 31. desember 2006, uavhengig av om innbetalinger i løpet av 2006 har skjedd før eller etter 12. mai 2006 og vil gi rett til inntektsfradrag eller ikke, jf. bemerkningene om ikraftsetting av skatteloven § 4-2 annet ledd om formuesbeskatningen foran i avsnitt 8.2. Det bør i loven også komme klart til uttrykk at slike forsikringsbevis og pensjonskapitalbevis som hovedregel skal være undergitt reglene i forskrift til skatteloven § 6-47, se lovutkastet § 5-1 annet ledd. Det bør imidlertid ikke være til hinder for en adgang til samordning av slike forsik­ringsbevis eller pensjonskapitalbevis med pensjonsrettigheter undergitt et tilsvarende skatteregime, for eksempel fripoliser eller pensjonskapitalbevis utstedt under kollektive tjenestepensjonsordninger, eller rettigheter etter den nye individuelle ordningen, se lovutkastet §§ 5-4 til 5-6.

3) Banklovkommisjonen mener at adgangen til å videreføre pensjonsinnbetaling på grunnlag av eksisterende IPA-kontrakter, men uten skattefordeler, bør gjøres betinget av at det inngås ny avtale med pensjonsinstitusjonen med de samme vilkår og ytelser, men uten at det må gis nye helseopplysninger, jf. forskrift til skatteloven § 6-47-32. Dermed etableres det avtalemessig et klart skattemessig skille mellom allerede opparbeidede pensjonsrettigheter og de rettigheter som opparbeides under den nye avtalen. I samsvar med lovutkastet § 5-2 bør den nye avtalen derfor knyttes til pensjonsinnbetaling etter 31. desember 2006, se lovutkastet § 5-3. Videre bør det være et vilkår for å inngå ny avtale at kunden gir skriftlig melding om inngåelse av ny avtale og påtar seg å betale tilskudd for 2008.

I forhold til pensjonsinstitusjonene er det behov for i tilfelle å gjøre den periode med usikkerhet som skattelovsendringene medfører, når det gjelder det videre avtaleforløp mellom kunde og institusjon, så kort som mulig. Særlig gjelder dette i forhold til tidligere pensjonsforsikringsavtaler fordi kunden er gitt rett til å inngå ny avtale uten å gi nye helseopplysninger, noe som kan innebære en særlig seleksjonsrisiko. Banklovkommisjonenmener at gjennomføringen i 2008 av en ny individuell pensjonsordning med skattefordel vil gi kundene de nødvendige holdepunkter for å ta standpunkt til om retten til å inngå ny avtale på samme vilkår som eksisterende IPA-kontrakt, men uten skattefordeler, skal benyttes eller ikke. I forskrift til skatteloven § 6-47-32 er retten til å inngå ny avtale gjort betinget av at kunden har gitt melding om dette innen 31. desember 2010, det vil si den samme frist som i § 6-47-31. I Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) foreslo Finansdepartementet vesentlig kortere frister for reglene i §§ 6-47-31 og 6-47-32, og at begge skulle settes til 31. juli 2007. Bestemmelsene i §§ 6-47-31 og 6-47-32 ble vedtatt før det var avklart om – og i tilfelle på hvilket tidspunkt – en ny individuell pensjonsordning ville bli etablert. Det er nå klart at dette vil skje i 2008. Det bør videre særlig tas hensyn til den betydelige seleksjonsrisiko som en meget lang frist vil innbære. Inngåelsen av den nye avtalen skal kunne skje uten at det skal gis nye helseopplysninger. Dette medfører ikke at institusjonen ikke vil kunne ta hensyn til endringer i helsesituasjonen til kunden i perioden fra endringen av beskatningsreglene i mai 2006 og fram til fristen 31. desember 2010. Siden IPA-kontrakten kan være inngått en rekke år tilbake, medfører dette videre at institusjonen kan måtte basere seg på helsevurderinger som kan ligge mange år forut for tidspunktet for endring av skattereglene i 2006. Banklovkommisjonenforeslår derfor at retten til å inngå ny avtale om fortsatt pensjonsinnbetaling uten ny helsevurdering gjøres betinget av at kunden gir pensjonsinstitusjonen melding om dette innen 31. desember 2008 og påtar seg å betale tilskudd for 2008. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil dette gi kunden tilstrekkelig tid til å områ seg. En del kunder – men langt fra alle – har nok i samsvar med råd fra pensjonsinstitusjonene foretatt betaling av tilskudd etter 12. mai 2006 eller senere. Av hensyn til kunder som allerede har betalt tilskudd som helt eller delvis gjelder 2007 eller 2008, foreslås det at slik betaling skal anses som melding om ny avtale, med mindre kunden innen utgangen av 2008 gir melding om at den individuelle pensjonsavtalen avbrytes.

Virkningen av at kunden ikke gir melding om inngåelse av ny avtale innen 31. desember 2008 bør være at den individuelle IPA-kontrakten anses avbrutt av kunden. Etter dette tidspunkt vil det ikke være adgang til å foreta innbetaling av tilskudd i henhold til avtalen.

Medlemmene Løining og Rikheim, bemerker at det i St.meld. nr. 2 (2005-2006) Revidert nasjonalbudsjett 2006 ble varslet at skattefavoriseringen av tilskudd til individuell pensjonsordning ville bli foreslått avviklet, slik at det ikke ville bli gitt inntektsfradrag for innbetalinger fra og med 12. mai 2006. Lovregler i tråd med dette ble etter vedtak i Stortinget sanksjonert 15. desember 2006. Lov­reglene trådte i kraft straks. Departementet fikk delegert kompetanse til å gi overgangsregler. Finanskomiteen ba, samtidig med at lovreglene ble vedtatt, om at det i overgangsreglene ble tatt hensyn til en mulig fremtidig skattefavorisert individuell pensjonsordning.

Finansdepartementet fastsatte overgangs­regler i forskrift 2. februar 2007. Det ble blant annet fastsatt at rettighetshaver etter en pensjonsforsikringsavtale frem til 31. desember 2010 skal ha rett til å inngå ny avtale på tilsvarende vilkår og med rett til samme ytelser som den eksisterende pensjonsforsikringsavtalen, uten å gi nye helseopplysninger.

I pressemelding fra Finansdepartementet 2. februar 2007 står det blant annet følgende:

«IPA

Fradragsretten for innskudd til individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) og fortsettelsesforsikringer/fortsatt pensjonssparing ble opphevet fra og med 12. mai 2006. Finansdepartementet har i dag fastsatt forskrift om overgangsregler for opphevingen av fradragsretten.

Overgangsregler gir rettighetshaveren etter en IPA-kontrakt rett til å få utbetalt midlene dersom innestående midler på kontrakten utgjorde mindre enn 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) 31. desember 2006, dvs. 94 338 kroner. IPA-kontrakten vil da bli avsluttet. Utbetalingene fra IPA-kontrakter beskattes som pensjonsinntekt. Det innebærer at utbetalingen er skattepliktig som alminnelig inntekt og som personinntekt, men at det betales trygdeavgift etter lav sats.

Videre gir overgangsreglene rettighetshaverne etter pensjonsforsikringsavtaler rett til å inngå ny avtale på tilsvarende vilkår og med rett til samme ytelser som den eksisterende pensjonsforsikringsavtalen uten å gi nye helseopplysninger.

De som vil benytte seg av adgangen til å få utbetalt innestående midler på IPA-kontrakter eller inngå ny avtale på tilsvarende vilkår, må sende skriftlig melding om dette til selskapet innen 31. desember 2010.

Det er gitt tilsvarende overgangsregler for fortsettelsesforsikring/fortsatt pensjonssparing i henhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.»

I tilknytning til behandlingen av St.meld. nr. 5 (2006-2007) inngikk Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre et pensjonsforlik 21. mars 2007. Som en del av denne avtalen har regjeringspartiene forpliktet seg til å foreslå en ny ordning med skattestimulert individuell pensjonsordning. Det er denne avtalen mellom de politiske partiene, uttalelsene om dette i Innst. S. nr. 168 (2006-2007) og Stortingets vedtak 23. april 2007 som ligger til grunn for mandatet fra Finansdepartementet for denne utredningen. Det vises for øvrig til omtale i St.meld. nr. 2 (2006-2007) Revidert nasjonalbudsjett 2007, se ovenfor i avsnitt 1.1.3.

Medlemmene Løining og Rikheim viser til dette, og til at Finansdepartementet på denne bakgrunn må vurdere nærmere forslaget om å korte inn fristen for adgang til å inngå ny avtale uten ny helsevurdering fra utgangen av 2010 til utgangen av 2008.

4) Forsikringsbevis og pensjonskapitalbevis utstedt for rettigheter opptjent under eksisterende IPA-kontrakter, jf. lovutkastet § 5-2, bør uavhengig av reglene i forskrift til skatteloven § 6-47 kunne samordnes med andre individuelle pensjonsrettigheter som det er knyttet tilsvarende skattefordeler til. Behovet for en konsolidering av frittstående pensjonsrettigheter som tilkommer samme kunde er klart nok, og en sanering av antallet vil kunne innebære betydelige kostnadsbesparelser for både kunder og pensjonsinstitusjoner. Som nevnt ovenfor har Finansdepartementet spesielt bedt om at dette spørsmålet blir vurdert i forbindelse med lovarbeidet (se ovenfor i avsnitt 1.2 og 6.2.4). Banklovkommisjonen har foran i avsnitt 6.3.2 og 6.4.2 redegjort for de spørsmål som særlig knytter seg til pensjonsrettigheter i henhold til avtaler som omfattes av den nye individuelle pensjonsordningen. Med utgangspunkt i disse reglene har en i lovutkastet §§ 5-4 til 5-6 foreslått tilsvarende regler for samordning av forsikringsbevis og pensjonskapitalbevis utstedt på grunnlag av eksisterende IPA-kontrakter, og andre individuelle pensjonsrettigheter utgått fra kollektive tjenestepensjonsordninger (utkastet § 5-4) eller med innskuddspensjonsavtaler (utkastet § 5-5) og pensjonsforsikringsavtaler (utkastet § 5-6) inngått i henhold til den nye individuelle pensjonsordningen.

5) Banklovkommisjonenhar lagt til grunn at det vil være viktig for kunder med eksisterende avtaler inngått etter IPA-reglene (forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47) å få informasjon om hvilke muligheter som foreligger for utbetaling av kapitalen, rett til utstedelse av pensjonskapitalbevis, eventuelt videreføring av oppsparing etter IPA-reglene ved å inngå en ny avtale og retten til sammenslåing av rettigheter med andre pensjonsrettigheter eller ny individuell pensjonsavtale etter lovutkastet her. Slik informasjon bør gis så snart som mulig slik at kundene får tid til å vurdere hva som vil være mest lønnsomt for dem i god tid før 31. desember 2008. Det foreslås derfor at institusjonene gis en plikt til å gi kundene slik informasjon innen tre måneder etter ikrafttredelse av lov om individuelle pensjonsavtaler, jf. lovutkastet § 5-7.

9 Administrative og økonomiske konsekvenser

9.1 Innledning

I denne utredningen fremmer Banklovkommisjonenutkast til ny lov om individuelle pensjonsavtaler. Utkastet fastsetter minstekrav til hvordan en individuell pensjonsavtale må utformes for at innskudd eller premie skal kunne komme til fradrag i kundens skattepliktige inntekt i den utstrekning skattereglene tillater dette.

Lovutkastet gir alle personer over 18 år rett til å inngå avtale om individuell pensjon uavhengig av arbeidstilknytning. Både de som allerede er medlem av en tjenestepensjonsordning gjennom sitt arbeidsforhold og de som ikke er medlem av slik tjenestepensjonsordning, vil etter lovutkastet kunne inngå avtale om individuell pensjon.

Lovutkastet åpner for at individuelle pensjonsavtaler kan inngås i form av innskuddspensjonsavtaler eller pensjonsforsikringsavtaler. Innskuddspensjonsavtaler kan i utgangspunktet tilbys av livsforsikringsselskaper, banker, pensjonsforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond. De alminnelige virksomhetsreglene vil gi rammene for hvordan den enkelte type institusjon kan utforme produktet de ønsker å tilby, herunder hvilke ytelser institusjonen kan tilby. Videre vil konsesjonen for den enkelte institusjon være avgjørende for utformingen av produktet. Pensjonsforsikringsavtaler kan bare tilbys av livsforsikringsselskaper.

Størrelsen på innskudd eller premie vil bero på rammene for rett til fradrag i skattepliktig inntekt i skattelovgivningen til enhver tid. I samsvar med forutsetningene lagt til grunn i St.meld. nr. 2 (2006-2007) Revidert nasjonalbudsjett 2007 avsnitt 3.9, er det i lovutkastet lagt til grunn at kunden ikke har adgang til å foreta ytterligere årlig innbetaling til pensjonsavtalen med beskattede midler.

Pensjonsavtalen må gi kunden rett til alderspensjon, men kan også omfatte forsikringer som dekker innskuddsfritak eller premiefritak ved uførhet, rett til uførepensjon eller andre uføreytelser, etterlattepensjon og barnepensjon. Dersom institusjonen selv ikke har adgang til å tilby slike forsikringer, kan disse tegnes særskilt ved avtale med et livsforsikringsselskap. Innskuddsfritak kan også tegnes ved særskilt avtale med et skadeforsikringsselskap.

I samsvar med det som gjelder i innskudds- og foretakspensjonslovene er pensjonsalderen satt til 67 år med mindre høyere pensjonsalder avtales. For en del stillinger og yrker er det i tjenestepensjonsordningene fastsatt særaldersgrenser. For å sikre den samme fleksibilitet i de individuelle pensjonsavtalene er det åpnet for at den samme særaldersgrense som et medlem har i en tjenestepensjonsordning, kan avtales brukt i den individuelle pensjonsavtalen. Det åpnes også for at det kan avtales at kunden kan kreve utbetaling av alderspensjon før nådd pensjonsalder i en del situasjoner. Når det gjelder utbetaling av pensjonene bygger man i stor grad på prinsippene i innskuddspensjonsloven. Ved pensjonsalder skal det for innskuddspensjonsavtaler utstedes et pensjonskapitalbevis, som enten kan forvaltes som spareavtale i utbetalingstiden eller konverteres til pensjonsforsikringsavtale. En pensjonsforsikringsavtale forvaltes også som pensjonsforsikringsavtale i utbetalingstiden. Det er også foreslått regler som gir kunden mulighet til å utskyte utbetalingen av alderspensjonen helt eller delvis ved nådd pensjonsalder.

Siden mange av de som vil kunne tegne individuelle pensjonsavtaler allerede vil være medlem av en fondsbasert tjenestepensjonsordning, har Banklovkommisjonen funnet det hensiktsmessig at det åpnes for at en individuell pensjonsavtale kan knyttes til tjenestepensjonsordning der dette er mulig. Dette vil muliggjøre en rasjonell samordning av så vel oppbygging og forvaltning av pensjonskapital, utbetaling av pensjonsytelser og bidra til å gi kundene en bedre oversikt over samlede pensjonsrettigheter til enhver tid. Forhåpentligvis vil det også kunne gi rasjonaliseringsgevinster og kostnadsreduksjoner.

Banklovkommisjonen har også sett på hva som kan gjøres med de eksisterende individuelle pensjonsavtalene etter forskrift til skatteloven § 6-47. Banklovkommisjonen har sett det som en fordel om man i stor grad kunne sanere denne porteføljen så raskt som mulig slik at institusjonene ikke må forvalte og administrere en stor portefølje av avbrutte kontrakter. Det samme gjelder muligheten for å slå sammen pensjonsrettigheter i individuelle pensjonsavtaler med andre pensjonsrettigheter kunden kan ha.

9.2 Administrative og økonomiske konsekvenser for det offentlige

Banklovkommisjonen har ved utarbeidelse av forslaget til lov om individuelle pensjonsavtaler lagt vekt på å utarbeide et så enkelt regelverk som mulig, samtidig som det er såpass robust at det ikke er behov for endringer selv om det gjøres endringer i skatteregler mv. Det er også lagt vekt på å bruke elementer fra pensjonslovgivningen for øvrig som allerede er kjent for lovgiver, forvaltning, institusjoner og kunder. Viktige prinsipper fra for eksempel innskuddspensjonsloven er derfor brukt ved utarbeidelsen av lovutkastet. Dette skulle redusere behovet for å bruke ressurser hos myndighetene til å sette seg inn i lovverket.

Det er i lovutkastet § 1-1 annet ledd tatt inn en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven. Banklovkommisjonen har imidlertid lagt vekt på at lovutkastet er så fullstendig at loven kan settes i verk uten at det først vil være behov for å utarbeide utfyllende regler i forskrift. Det kan ikke utelukkes at det vil kunne oppstå behov for regler i forskrift på et senere tidspunkt, men på nåværende tidspunkt kan ikke Banklovkommisjonen se at det foreligger et slikt behov. Dette bør således ikke legge beslag på ressurser hos myndighetene i den nærmeste fremtid.

Banklovkommisjonen har heller ikke sett at det foreligger behov for å foreta endringer i andre lover eller forskrifter enn det som fremgår av lovutkastet kapittel 6. Gjennomføringen av disse endringene bør kreve begrensede ressurser hos myndighetene.

Når det gjelder de skattemessige virkningene av innføringen av individuelle pensjonsavtaler med rett til fradrag i skattepliktig inntekt, er det gjort en vurdering av dette i St.meld. nr. 2 (2006-2007) Revidert nasjonalbudsjett 2007 avsnitt 3.9. Det fremgår der at provenyvirkningene av en ny ordning med skattestimulert individuell pensjonsordning med årlige sparebeløp på inntil 15 000 kroner anslagsvis vil være på 500 mill. kroner på årsbasis. En nærmere vurdering av de skattemessige sidene av et forslag til lov om individuelle pensjonsavtaler ligger utenfor Banklovkommisjonens mandat å vurdere. Det vises til mandatet inntatt i avsnitt 1.2 ovenfor, der det fremkommer at Banklovkommisjonen ikke skal vurdere skattespørsmål.

Kredittilsynet har tilsyn med den virksomhet som pensjonsinstitusjonene driver. Kredittilsynet har tidligere forvaltet regelverket om individuelle pensjonsavtaler (IPA) etter forskrift til skatteloven § 6-47. Kredittilsynet besitter allerede tilstrekkelig kompetanse til å utføre de arbeidsoppgaver som vil medfølge en innføring av en ny lov. Det antas at en ny lov om individuelle pensjonsavtaler ikke på sikt vil legge beslag på større ressurser i Kredittilsynet enn det IPA-regelverket gjorde. I en innføringsfase vil det imidlertid kreve en begrenset økning i ressurser hos tilsynet som følge av produktmeldinger og lignende.

9.3 Administrative og økonomiske konsekvenser for det private

9.3.1 Konsekvenser for kundene

En gjennomføring av utkastet til lov om individuelle pensjonsavtaler, vil innebære en mulighet for enkeltpersoner til selv å bidra til økt inntekt etter nådd pensjonsalder uten å måtte bruke beskattede midler til dette. Selv om rammene for skattefradraget som er lagt til grunn i forliket i Stortinget 21. mars 2007 er begrenset til 15 000 kroner, vil dette øke den enkeltes mulighet til selv å bidra til sosial sikkerhet etter nådd pensjonsalder. Fleksibiliteten som er lagt til grunn i lovutkastet ved at kunden kan la avtalen også omfatte uføreytelser og etterlatteytelser i tillegg til alderspensjon, vil også bidra til en mulighet for økt sosial sikkerhet i oppsparingsperioden. Muligheten for endring av innskuddspensjonsplanen og en mulighet for å betale inn 25 prosent høyere eller lavere innskudd enn det som er avtalt i innskuddsplanen, innebærer også en fleksibilitet for kunden i forhold til innbetalinger de enkelte år. Innbetalingene kan på denne måten kunne tilpasses dersom særlige forhold oppstår i kundens inntektssituasjon.

For de som ikke er medlem av en tjenestepensjonsordning, vil individuell pensjonsavtale være den eneste skattestimulerte muligheten til standardsikring etter nådd pensjonsalder utover det som folketrygden gir. Selv om denne gruppen etter innføringen av obligatorisk tjenestepensjon og åpningen for at selvstendige næringsdrivende kan tegne tjenestepensjonsordninger i samsvar med minstekravene i obligatorisk tjenestepensjon er langt mindre enn tidligere, vil de individuelle pensjonsavtalene være av stor betydning for denne gruppen.

For de med tjenestepensjonsordninger vil muligheten til å knytte innskuddspensjonsavtale til tjenestepensjonsordningen man er medlem av, kunne bidra til kostnadsgevinst og en bedre oversikt over samlede pensjonsrettigheter til enhver tid. Det vil også kunne føles enklere for den enkelte å tegne en slik avtale, fordi avtalen i disse tilfellene kobles til noe kjent. Kunden vil kunne få samlet informasjon om sine pensjonsrettigheter og utbetalingene kan skje samlet i én ytelse.

Kapittel 5 i lovutkastet fastsetter særlige regler for individuelle pensjonsavtaler (IPA) som er etab­lert i samsvar med forskrift til skatteloven § 6-47 før 12. mai 2006 og under fortsatt innbetaling på dette tidspunkt. Målet for Banklovkommisjonen med disse reglene har vært å gi kundene mulighet til å tilpasse situasjonen ut i fra hva som vil være best for den enkelte. I lovutkastet § 5-3 første ledd er det åpnet for at en kunde kan tegne ny pensjonsavtale i samsvar med reglene i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til ufylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47 og på denne måten videreføre innbetalinger med beskattede midler. Dette vil muligens kunne lønne seg for de med få år igjen til pensjonsalder. Dersom kunden ikke kan eller ønsker å videreføre innbetalingene til IPA-kontrakten med beskattede midler, må avtalen avbrytes. Lovutkastet åpner i disse tilfellene for at pensjonskapitalen knyttet til IPA-kontrakten kan slås sammen med og inngå i pensjonskapitalen knyttet til en ny individuell pensjonsavtale, jf. lovutkastet §§ 5-3 og 5-4. Dette vil gi kunden færre avtaler å holde oversikt over. Ved utbetaling ved nådd pensjonsalder vil det også gi en samlet ytelse i stedet for flere. Kostnadene knyttet til forvaltning av midlene og administrasjon av utbetalinger og lignende vil også kunne reduseres. Det samme gjelder mulighetene for sammenslåing med andre individuelle pensjonsrettigheter som følger av lovutkastet §§ 2-6, 3-10 og 4-3.

9.3.2 Konsekvenser for institusjonene

Dersom en institusjon ønsker å tilby et nytt produkt, vil det alltid være kostnader knyttet til utviklingen av produktet før det kan komme i salg. Institusjonen må velge hvordan produktet skal utformes innenfor de rammer som lovgivningen fastsetter, basert på hva de mener kundene vil ha. Det må utarbeides avtalevilkår, pristariffer, samt IT-systemer. I tillegg må det utarbeides produktmeldinger til myndighetene, markedsføringsmateriell, og medarbeidere må gis skolering i hva det nye produktet er. Mange institusjoner vil imidlertid allerede ha etablerte IT-systemer mv. for IPA-kontraktene. Banklovkommisjonen legger til grunn at mange av disse systemene vil kunne justeres og brukes som basis for de individuelle pensjonsavtalene etter lovutkastet her. Det antas derfor at institusjonenes bruk av ressurser knyttet til individuelle pensjonsavtaler, vil kunne være mindre enn det som normalt gjelder ved helt nye pensjonsprodukter.

Det har fra enkelte institusjoners side vært anført at den rammen for fradrag i skattepliktig inntekt som er lagt til grunn i forliket i Stortinget 21. mars 2007 og i St.meld. nr. 2 (2006-2007) Revidert nasjonalbudsjett 2007 avsnitt 3.9 på 15 000 kroner, er så begrenset at disse kontraktene vil være lite attraktive å tegne for kundene. Kostnadene og den likviditetsmessige ulempe ved å avstå fra kapitalen frem til pensjonsalder, vil bli forholdsvis høye i forhold til den skattemessige fordelen som oppnås. Det legges til grunn at de skattemessige rammene vil kunne endres over tid, og at institusjonene derfor kan ha en fordel av å etablere systemer for å kunne tilby å selge individuelle pensjonsavtaler allerede ved ikrafttredelsen av loven selv om de skulle være av den oppfatning at produktet ikke vil være særlig attraktivt for kundene på nåværende tidspunkt.

Muligheten for å tilknytte individuelle pensjonsavtaler til kollektive tjenestepensjonsordninger i samsvar med bestemmelsene i lovutkastet kapittel 4, gir institusjonene som også tilbyr tjenestepensjonsordninger, en mulighet til å rette sin markedsføring direkte mot kjente kundegrupper. Institusjonene vil her allerede sitte med mye informasjon knyttet til arbeidstakerne i foretaket og arbeidstakerne vil være kjent med institusjonene som pensjonsleverandør. Dette gir en mulighet for å tilpasse og forenkle markedsføringen for eksempel gjennom arbeidsgiver, i tillegg til at informasjon til kundene kan samordnes med informasjon som skal gis i henhold til innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven.

Videre vil muligheten for sammenslåing av pensjonskapitalen knyttet til IPA-kontrakter som er avbrutt og andre pensjonsrettigheter, gi institusjonene mulighet for administrative og økonomiske besparelser. Sammenslåing av pensjonsrettigheter vil bidra til at den samlede kapital som forvaltes blir større og dermed vil forvaltningen kunne effektiviseres. Fordelen ved dette vil kunne oppveie ulemper man ser ved at rammen for fradrag i skattepliktig inntekt er såpass begrenset. Sammenslåing vil kunne bidra til sanering av et stort antall enkeltkontrakter som ikke er under løpende inn­betaling.

10 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til utkast til lov om individuelle pensjonsavtaler

Utkastet til lov om individuelle pensjonsavtaler fastsetter hvilke krav som individuelle pensjonsavtaler, i form av innskuddspensjonsavtaler eller pensjonsforsikringsavtaler, må tilfredsstille for å gi rett til fradrag i skattepliktig inntekt og for øvrig en fordelaktig skattemessig behandling etter skattelovens bestemmelser.

Banklovkommisjonen har funnet det mest hensiktsmessig at bestemmelsene gis som en egen lov. Det vises til drøftelsene i alminnelige motiver avsnitt 6.1. En rekke av bestemmelsene i loven bygger på hovedprinsipper som er lagt til grunn i innskuddspensjonsloven, se alminnelige motiver avsnitt 6.2.5. I en del tilfeller har det videre vært hensiktsmessig å bygge på de samme prinsipper som for individuelle pensjonsavtaler (IPA) i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47. I merknadene til de enkelte bestemmelser i kapitlet her, er det forsøkt angitt når prinsipper fra denne forskriften eller innskuddspensjonsloven er anvendt. Selv om formuleringene er de samme kan det imidlertid være enkelte forskjeller i hvordan bestemmelsene skal forstås.

Utkastet til lov om individuelle pensjonsavtaler er delt inn i fem kapitler – alminnelige bestemmelser, særlige bestemmelser om individuelle innskuddspensjonsavtaler, særlige bestemmelser om individuelle pensjonsforsikringsavtaler, pensjonsavtale knyttet til tjenestepensjonsordning og særlige regler for individuelle pensjonsavtaler etter forskrift til skatteloven § 6-47.

Merknadene til de enkelte bestemmelsene i kapitlet her må ses i sammenheng med Banklovkommisjonens drøftelser og vurderinger foran i de alminnelige motiver kapittel 6 til 8.

Til kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

Til § 1-1. Virkeområde

Første ledd angir lovutkastets virkeområde. Lovutkastet gjelder individuelle avtaler med innskuddspensjon, senere i lovutkastet benevnt som individuelle innskuddspensjonsavtaler, og avtaler om pensjonsforsikring, senere i lovutkastet benevnt som individuelle pensjonsforsikringsavtaler. Som felles betegnelse på disse to avtaletypene bruker lovutkastet individuelle pensjonsavtaler. I lovutkastet § 2-1 første ledd er skillet mellom innskuddspensjonsavtale og pensjonsforsikringsavtale nærmere trukket opp. Det vises til merknadene under til lovutkastet § 2-1 første ledd og § 3-1 første ledd. Det vises også til vurderingene i alminnelige motiver avsnitt 6.2.1. En individuell pensjonsavtale inngås mellom en pensjonsinstitusjon, senere i lovutkastet benevnt som institusjon og en person, senere i lovutkastet benevnt som kunden. Hvilke pensjonsinstitusjoner som kan tilby slike avtaler følger av lovutkastet § 1-2 annet ledd. Når det gjelder hvilke personer som kan inngå slike avtaler er dette regulert nærmere i lovutkastet § 1-2 første ledd. Se merknader til disse bestemmelsene nedenfor under § 1-2.

Annet ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om utfylling, gjennomføring og avgrensning av lovens bestemmelser. Banklovkommisjonen har ikke under utarbeidelse av lovutkastet sett områder som det er særskilt behov for å forskriftsregulere før eventuell ikrafttredelse av lovutkastet. Det vises til drøftelsene i alminnelige motiver avsnitt 9.2 om administrative og økonomiske konsekvenser for det offentlige.

Til § 1-2. Hvem kan inngå pensjonsavtaler

Av første leddfølger det at en person må være fylt 18 år for å kunne inngå en individuell pensjonsavtale. Dette utelukker ikke at kunden anvender fullmektig ved inngåelsen av avtalen. Rettsforholdet vil imidlertid etableres mellom institusjonen og rettighetshaveren etter kontrakten og det er denne som vil ha rett til fradraget i skattepliktig inntekt. Foreldre kan således ikke inngå innskuddspensjonsavtale på vegne av et mindreårig barn.

Annet ledd fastsetter hvilke institusjoner som kan inngå en individuell pensjonsavtale. Både banker, livsforsikringsselskaper, pensjonsforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond kan i utgangspunktet tilby slike avtaler. Det er imidlertid en forutsetning at de alminnelige virksomhetsregler i lov eller forskrift, samt konsesjonen for den enkelte institusjon åpner for at institusjonen kan tilby et slikt produkt. For at innskuddspensjonsforetak skal kunne tilby individuelle pensjonsavtaler kreves det en endring i forsikringsloven §§ 1-5 og 8-1, da virksomhetsområdet for innskuddspensjonsforetakene i dag er begrenset til kollektive innskuddspensjonsordninger. Banker, innskuddspensjonsforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond kan bare inngå innskuddspensjonsavtaler, da disse institusjonene ikke har adgang til å tilby forsikringer. Innskuddspensjonsavtaler kan også tilbys av livsforsikringsselskaper dersom selskapets produkt omfatter forsikringselement.

Når det gjelder spørsmål om hvilke forsikringselement som innskuddspensjonsavtalen må inneholde for at produktet skal kunne tilbys av et livsforsikringsselskap, vises det til drøftelsene i alminnelige motiver avsnitt 6.2.2.

Videre vises det til alminnelige motiver avsnitt 7.1, hva gjelder pensjonskassers adgang til å knytte individuelle pensjonsavtaler til en kollektiv tjenestepensjonsordning i samsvar med bestemmelsene i lovutkastet kapittel 4.

Pensjonsforsikringsavtaler kan bare tilbys av livsforsikringsselskaper og eventuelt pensjonskasser. Skadeforsikringsselskaper er ikke nevnt i oppregningen av institusjoner som kan overta individuelle avtaler, da skadeforsikringsselskaper ikke kan tilby individuelle pensjonsavtaler, men bare kan overta ettårige risikodekninger av innskuddsfritak tilknyttet individuelle pensjonsavtaler inngått i annen institusjon.

Dersom institusjonen har hovedsete i et annet land kreves det at institusjonen er gitt tillatelse til å drive virksomhet i Norge, eller slik det fremgår i tredje ledd at institusjonen har sitt hovedsete og tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon, livsforsikringsselskap, pensjonsforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond i annet land innenfor EØS. «Filial etablert her i riket av» er satt i hakeparentes i lovteksten fordi det er vedtatt nye regler om utenlandske institusjoners adgang til å tilby skattestimulerte produkter, men disse er ennå ikke trådt i kraft i påvente av at man får på plass en kontrollordning.

Til § 1-3. Krav til pensjonsytelser mv.

§ 1-3 inneholder minstekravene som individuelle pensjonsavtaler må oppfylle for å falle innenfor rammen av skattereglene.

Etter første ledd første punktum er det et krav at pensjonsavtalen gir kunden rett til alderspensjon. Dette innebærer at avtalen ikke bare kan omfatte uføreytelser eller etterlatteytelser. Etter første ledd annet punktum er det et krav at minst en tredjedel av samlet årlig innskudd, premie eller tilskudd fra kunden skal benyttes til oppbygging av alderspensjonen. Det er således en tredjedel av det totale tilskuddet til pensjonsavtalen inkludert kostnader, som skal anvendes til oppbygging av alderspensjon. Innskudd eller premie utover dette kan anvendes til premie knyttet til risiko for uførhet eller til etterlatteytelser ved død. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.6.

Av annet ledd første punktum følger det at avtalen kan omfatte forsikringsdekning av innskudds- eller premiefritak ved uførhet, dersom kunden ønsker dette. Innskudds- eller premiefritaket innebærer at pensjonskapitalen vil bli tilført innskudd eller premie i samsvar med det som er fastsatt i pensjonsavtalen frem til pensjonsalder, selv om kunden blir ufør og derfor ikke lenger innbetaler innskudd eller premie i samsvar med det som er avtalt. En slik ytelse kan bare tilbys av livsforsikringsselskap, pensjonskasse eller skadeforsikringsselskap, jf. forskrift til forsikringsloven § 1-5. Dersom en bank, innskuddspensjonsforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirforetak ønsker å knytte en slik forsikring til sitt innskuddspensjonsprodukt, må det skje etter særskilt avtale med et livsforsikringsselskap eller skadeforsikringsselskap. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.6.

Dersom innskuddspensjonsavtalen i henhold til adgangen i lovutkastet kapittel 4, knyttes til en tjenestepensjonsordning i form av innskuddspensjonsordning, følger det av annet ledd annet punktum at innskuddspensjonsavtale knyttet til innskuddspensjonsordning skal omfatte innskuddsfritak, jf. lovutkastet § 4-1 annet ledd. Innskuddsfritaket vil i disse tilfellene ikke være frivillig fra kundens side. Det vises til merknadene til lovutkastet § 4-1 annet ledd nedenfor. Det vises videre til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.6 og 7.1.

Innenfor skattereglene kan videre en pensjonsavtale i henhold til tredje ledd omfatte forsikringer som gir rett til uførepensjon eller andre uføreytelser dersom kunden ønsker dette. Uførepensjon vil det være snakk om hvor kunden oppsparer seg en rett til uførepensjon etter hvert som forsikringen løper. Dette innebærer at retten til uførepensjon ikke bortfaller med en gang man slutter å innbetale premie til dekning av uførerisikoen. Ved andre uføreytelser kan det derimot være snakk om ettårige risikodekninger hvor dekningen bortfaller etter ett år, med mindre forsikringen forlenges ved nye premieinnbetalinger. Slike forsikringer med rett til uførepensjon eller andre uføreytelser kan bare tegnes i livsforsikringsselskap. Tilsvarende gjelder for pensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer, samt barnepensjon. Enkelte rammer for uføreytelsene og etterlatteytelsene er gitt i lovutkastet §§ 3-6 til 3-8, jf. § 2-10 første ledd. Se kommentarer til disse bestemmelsene nedenfor. Lovutkastet stiller ikke særskilte krav til hvordan uføre- eller etterlattedekningen skal utformes innenfor disse rammene. De nærmere vilkårene for disse ytelsene må fastsettes på vanlig måte i avtalen. Som nevnt i de alminnelige motivene berører ikke lovutkastet vanlige ettårige risikoforsikringer som ved uførhet eller død gir rett til utbetaling i form av engangsbeløp. Se alminnelige motiver avsnitt 6.2.6.

I fjerde ledd er omfanget av innbetaling til en individuell pensjonsavtale begrenset til det beløp som etter skattereglene til enhver tid gir rett til fradrag i skattepliktig inntekt. Kunden har således ikke adgang til å påta seg ytterligere årlige innskudd eller premieinnbetalinger med beskattede midler. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.1. Det vises videre til forslag til ny bokstav f i § 6-47 første ledd i skatteloven i lovutkastet her § 6-2 første ledd. Se merknader til denne bestemmelsen nedenfor.

Til § 1-4. Pensjonskapitalen

I første ledd skilles det mellom pensjonskapital og alderspensjonskapital. Dette er nødvendig for å skille mellom pensjonskapital knyttet til en innskuddspensjonsavtale og kapital knyttet til eventuelle tilknyttede forsikringsytelser, samt for pensjonsforsikringsavtaler å skille mellom premiereserve knyttet til ulike ytelser, for eksempel til alderspensjon og til uførepensjon. Første punktum gir en definisjon av kundens pensjonskapital. Annet punktum angir hva som er alderspensjonskapital av pensjonskapitalen som er definert i første punktum.

Annet ledd er til hinder for at pensjonskapitalen kan utbetales i form av engangsytelser med mindre det er gitt særskilte bestemmelser i loven her eller forskrift gitt i medhold av loven her, jf. lovutkastet § 1-1 annet ledd. Hovedregelen er at utbetaling av pensjonskapitalen skal skje i form av årlige pensjonsytelser. Dette har sin bakgrunn i skatte­reglene. Det vises for øvrig til de nærmere reglene om utbetaling i §§ 2-7, 3-3 og 3-4 og de alminnelige motiver avsnitt 6.2.3, 6.3.1 og 6.4.1.

På tilsvarende måte som for IPA-kontraktene (forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-7) er det i tredje ledd første punktum fastsatt at pensjonskapitalen og retten til utbetaling av ytelser i henhold til en individuell pensjonsavtale ikke kan overdras eller pantsettes. Etter annet punktum kan den heller ikke gjenkjøpes. Formålet er å bevare kapitalen til det den er ment for, nemlig å sikre kunden inntekter ved nådd pensjonsalder, uførhet eller til etterlatte.

Fjerde leddførste punktum fastsetter at det heller ikke kan skje motregning i pensjonskapitalen. I annet punktum er det gjort et unntak fra motregningsforbudet, ved at det åpnes for at det kan skje motregning med krav som utspringer av pensjonskapitalen. Dette kan for eksempel være kostnader knyttet til administrasjon og forvaltning av kapitalen. Også dette er i samsvar med det som er fastsatt for IPA-kontraktene (se forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-7 annet ledd).

Til § 1-5. Flytterett

Første ledd første punktum gir kunden en rett til å flytte pensjonsavtalen med tilhørende midler til en annen institusjon som kan tilby slik pensjonsavtale. Dette er i overensstemmelse med hva som gjelder for andre pensjonsprodukter og forsikringer. Dette er viktig for å sikre konkurransen i markedet. Annet punktum gir flyttereglene for fripoliser og pensjonskapitalbevis i forsikringsloven § 11-13 tilsvarende anvendelse. Banklovkommisjonen mener at disse flyttereglene passer bedre for individuelle pensjonsavtaler, enn de mer kompliserte bestemmelsene i forsikringsloven § 11-14 for IPA-kontrakter og individuelle livrenteforsikringer. Likevel slik at reglene om seleksjonsfradrag i forsikringsloven § 11-14 sjette ledd er gitt tilsvarende anvendelse. Oppsigelsesfristen i forsikringslovens regler er satt til to måneder, se forsikringsloven § 11-13 annet ledd, jf. § 11-5 første ledd. Ved individuelle pensjonsavtaler er Banklovkommisjonen av den oppfatning at en oppsigelsesfrist på én måned burde være tilstrekkelig. Dette vil også skape samsvar med oppsigelsesfristen som vil gjelde for særskilte forsikringer etter annet ledd. Se merknader til dette rett nedenfor. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.5.2.

Annet ledd gjelder særskilte forsikringer som nevnt i lovutkastet § 2-10, jf. §§ 3-5 til 3-8, som er omfattet av pensjonsavtalen. Dette vil være livsforsikringer til dekning av innskudds- eller premiefritak ved uførhet, uføre- eller etterlatteytelser, som ikke inngår i en pensjonsforsikringsavtale, herunder rene risikoforsikringer. Første punktum fastsetter at flytteretten også gjelder for slike forsikringer. Dreier det seg om rene risikoforsikringer med forsikringstid på høyst ett år, gir annet punktum flyttereglene i forsikringsavtaleloven § 12-3 tilsvarende anvendelse. Flyttereglene i forsikringsavtaleloven § 12-3 gjelder i utgangspunktet for ulykkes- og sykeforsikringer tegnet i skadeforsikringsselskaper. Det vises til alminnelige motiver avsnitt 6.5.2.

Til § 1-6. Institusjonens informasjonsplikt

Informasjonsplikten i denne paragrafen vil komme i tillegg til informasjonsplikt som følger av annen lovgivning og som den enkelte institusjon er underlagt. I forsikringsavtalen og forskrift gitt i medhold av forsikringsavtaleloven Del B er det allerede gitt forholdsvis omfattende bestemmelser om informasjonsplikt. Paragrafen her vil derfor trolig få størst praktisk betydning for institusjoner som ikke allerede omfattes av informasjonsplikten som følger av forsikringsavtaleloven. Se alminnelige motiver avsnitt 6.5.3.

Første ledd stiller nærmere krav til hvilken informasjon institusjonen skal gi kunden før pensjonsavtalen inngås. Etter første punktum skal institusjonen gi kunden skriftlige opplysninger om bindingen av pensjonskapitalen i avtaleperioden, jf. lovutkastet § 1-4, hvilke pensjonsytelser avtalen omfatter, jf. lovutkastet § 1-3, og reglene om utbetaling av ytelsene, se lovutkastet §§ 2-5 til 2-8 og §§ 3-3 til 3-8. I henhold til annet punktum skal institusjonen videre gi kunden oppdatert informasjon om de skattereglene som vil bli gjort gjeldende for pensjonsavtaler av denne type. Dette omfatter både skattereglene som gjelder i oppsparingsperioden og skattereglene i utbetalingsperioden. Slik informasjon er viktig fordi den skattemessige behandlingen av slike avtaler ofte vil være en viktig motivasjonsgrunn for å inngå avtalen.

Mens avtalen løper følger det av annet ledd første punktum at institusjonen årlig skal gi kunden informasjon i form av en kontoutskrift. Hvilken informasjon kontoutskriften skal inneholde følger av lovutkastet § 1-7. Se merknader nedenfor til § 1-7. Annet punktum stiller krav om at kontoutskriften skal vedlegges oppdatert informasjon over utviklingen av alderspensjonskapitalen og pensjonsytelsene under ulike innskudds- og premienivåer og beregningsforutsetninger. Forutsetningene som institusjonen gjør bruk av ved disse beregningene må gjøres klart for kunden.

Av tredje ledd følger det at informasjon etter første og annet ledd som hovedregel skal gis på norsk. Dersom kunden ber om det kan imidlertid informasjonen gis på et annet språk. Kunden har imidlertid ikke krav på å få informasjonen på et annet språk enn norsk.

Til § 1-7. Kontoføring

Første ledd fastsetter at institusjonen skal føre konto for hver pensjonsavtale. Plikten til hvert år å sende ut kontoutskrift følger av lovutkastet § 1-6 annet ledd. Se merknader til denne bestemmelsen ovenfor. Første ledd inneholder en liste over hva kontoføringen og kontoutskriften minst skal inneholde av opplysninger. Listen er basert på tilsvarende regler i forskrift 26. mai 1995 nr. 583 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring § 5 (kontoføringsforskriften) som er gjort gjeldende for livsforsikring ved forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring) § 8-1. I forhold til kravene i kontoføringsforskriften har det imidlertid vært mulig å forenkle listen betraktelig både for innskuddspensjonsavtaler og for pensjonsforsikringsavtaler. Dette innebærer at bestemmelsene om kontoføring i lovutkastet § 1-7 trer i stedet for kontoføringsforskriften i forsikring hva gjelder kontrakter som ellers hadde vært omfattet av denne forskriften. Listen mangler informasjon om hvilke pensjonsytelser som man vil få. For innskuddspensjonsavtaler og pensjonsforsik­ringsavtaler med investeringsvalg vil dette være vanskelig å kunne gi, da pensjonsytelsene vil være avhengig av avkastning frem til utbetalingstidspunktet. For pensjonsforsikringsavtaler er det regler om slik informasjon i forsikringsavtaleloven. Det vises til alminnelige motiver avsnitt 6.5.3.

I annet ledd første punktum er institusjonen gitt en frist på tre måneder etter utløpet av året til å sende ut kontoutskriften. For pensjonsforsikringsavtaler er likevel fristen satt til fem måneder etter utløpet av året, jf. annet punktum. Dette er nødvendig fordi årsregnskapet må ferdigstilles før slike opplysninger kan gis på grunn av overskuddsdelingen i forsikring. Det vises til alminnelige motiver avsnitt 6.5.3.

Til § 1-8. Ligningsforhold

Første leddfastsetter at det skal fremgå av avtalevilkårene, kvitteringer for innskudd eller premie og meldinger til ligningsmyndighetene at dokumentene gjelder pensjonsavtaler som er etablert i henhold til lovutkastet her. Av annet ledd fremgår det videre at det er institusjonene som er ansvarlig for riktigheten av opplysningene i disse dokumentene. Lovutkastet er i samsvar med reglene for IPA-kontrakter, jf. forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-9. De samme prinsipper er fulgt ved andre skattestimulerte pensjonsordninger, jf. innskuddspensjonsloven § 2-8 og foretakspensjonsloven § 2-6.

Til kapittel 2. Individuelle innskuddspensjonsavtaler

Kapittel 2 i lovutkastet inneholder særlige regler for individuelle innskuddspensjonsavtaler. Disse reglene kommer i tillegg til de generelle reglene i lovutkastet kapittel 1. Fordi gjeldende lovgivning ikke inneholder regler for krav til utforming og innhold i innskuddspensjonsavtaler tilsvarende forsik­ringsavtalelovens regler, er det behov for å ta inn slike regler i loven her. Tilsvarende er gjort for kollektiv innskuddspensjon i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.3.1.

Til § 2-1. Innskuddspensjonsavtalen

Første ledd første punktum stiller krav om at innskuddspensjonsavtalen må inngås skriftlig. Tilsvarende krav til skriftlighet følger for pensjonsforsik­ringsavtalene av forsikringsavtaleloven. Annet punktum presiserer skillet mellom innskuddspensjonsavtaler og pensjonsforsikringer, jf. lovutkastet § 1-1 første ledd. Selv om en innskuddspensjonsavtale tegnes i et livsforsikringsselskap og derfor inneholder et forsikringselement, er avtalen å anse som en innskuddspensjonsavtale. Hva dette forsikringselementet kan være er drøftet nærmere i alminnelige motiver avsnitt 6.2.2. Banklovkommisjonen har valgt å presisere at også kapitaliseringsprodukter som tegnes i livsforsikringsselskap hvor retten til utbetaling av pensjonskapitalen ikke faller bort ved kundens død, regnes som innskuddspensjonsavtale og ikke pensjonsforsikringsavtale. Dette markerer klart forskjellen til lovutkastet § 3-1. Det er avtaler hvor det er knyttet dødelighetsarv til pensjonskapitalen som vil anses som pensjonsforsikringsavtaler, se merknadene til lovutkastet § 3-1 nedenfor, samt alminnelige motiver avsnitt 6.3.1.

Annet ledd gir generelle krav om hvilke opplysninger som skal gis i avtalen. Mer detaljerte krav følger av lovutkastet § 2-2. Tilsvarende bestemmelser er for pensjonsforsikringsavtaler fastsatt i § 3-1 annet ledd med mindre kravene til opplysninger allerede følger av forsikringsavtaleloven. Det vises til alminnelige motiver avsnitt 6.3.1. Avtalen skal angi hvilke pensjonsytelser som omfattes. Rammene for hvilke pensjonsytelser som en innskuddspensjonsavtale skal, og kan, omfatte følger av lovutkastet § 1-3. Når det gjelder vilkårene for utbetaling vises det til lovutkastet §§ 2-5 til 2-10. Avtalen skal videre angi kundens og institusjonens adgang til å endre avtalen. Det vises til lovutkastet § 2-2 annet ledd der kunden er gitt en rett til å endre innskuddspensjonsplanen, se merknader til denne bestemmelsen nedenfor. Institusjonens adgang til å endre avtalen kan være begrenset av alminnelige avtalerettslige regler, virksomhetslovgivningen for den aktuelle institusjon eller særskilt avtalelovgivning, for eksempel forsikringsavtaleloven. Avtalen skal opplyse om kundens rett til å flytte etter lovutkastet § 1-7, samt kundens rett til å si opp avtalen, jf. lovutkastet § 2-3, samt regler om dette i forsikringsavtaleloven § 12-3.

Tredje leddforutsetter at en innskuddspensjonsavtale kan inneholde forsikring som dekker innskuddsfritak ved uførhet uten at avtalen blir å anse som en pensjonsforsikringsavtale av denne grunn. Det vises til merknadene til kapittel 2 ovenfor og de alminnelige motiver avsnitt 6.2.2 og 6.3.1. Tredje ledd krever at avtalen skal angi hvilke institusjoner som er ansvarlig for dekning av forsikring om innskuddsfritak eller andre særskilte forsikringer som er omfattet av innskuddspensjonsavtalen, dersom institusjonen som inngår avtalen ikke selv er ansvarlig for disse forsikringene. Det vises til lovutkastet §§ 2-9 og 2-10 og merknader til disse paragrafene nedenfor. Bestemmelsen er i samsvar med hva som er gjort gjeldende for innskuddspensjonsordninger i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd.

I fjerde ledd er det fastsatt at institusjonen må inngå særskilt avtale med kunden, dersom det skal kunne kreve eget gebyr for inngåelsen av avtalen. Denne bestemmelsen sier ingenting om hvilken adgang institusjonen har til å kreve slikt gebyr, men regulerer kun det forhold at dette må avtales særskilt med kunden og kan ikke inngå som standardvilkår i en avtale. Se også forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 5 fjerde ledd.

Til § 2-2. Krav til innskuddspensjonsavtalen

Første ledd første punktum krever at innskuddspensjonsavtalen skal inneholde en innskuddsplan som fastsetter hvilke innskudd kunden skal foreta til oppbygging av alderspensjonskapital og i tilfelle til dekning av premie for innskuddsfritak og andre særskilte forsikringer dersom avtalen også omfatter dette. Innskuddspensjonsavtalen skal være basert på årlige innskudd fra kunden, men det gis i annet ledd et visst rom for fleksibilitet hva gjelder variasjon i innskuddenes størrelse og eventuelt opphold i innbetalingen av innskudd for en periode. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.3.1.

Første ledd annet punktum krever at institusjonen skal utarbeide og gi kunden representative eksempler på ulike innskuddsnivåer og antatt alderspensjonskapital ved nådd pensjonsalder. Dette innebærer at det skal gis eksempler på hva innskudd av ulik størrelse og ulike sannsynlige avkastningsnivåer vil kunne gi i pensjonskapital ved pensjonsalder. Dette vil kunne gi kunden et grunnlag for å vurdere hva avtalen vil kunne gi i alderspensjon ved nådd pensjonsalder og således lønnsomheten i avtalen for kunden. Det vises til den nærmere drøftelsen av dette i de alminnelige motiver avsnitt 6.3.1.

Annet ledd første punktum krever at kunden skal kunne endre innskuddsplanen ved melding til institusjonen. Dette gir kunden en mulighet til å tilpasse innskuddet for eksempel ved endringer i inntekt og lignende.

I annet punktumer det bygd inn en ytterligere fleksibilitet som ikke krever endring av innskuddsplanen. På samme måte som for innskuddspensjonsordninger i innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd, er det lagt opp til at kunden for det enkelte år kan innbetale innskudd som er 25 prosent høyere eller lavere enn det som er avtalt i innskuddsplanen. Forutsetningen er at innskuddet uansett er innenfor rammen av det skattereglene tillater, jf. lovutkastet § 1-3 fjerde ledd. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.3.1.

Kunden kan videre etter tredje punktum ved melding til institusjonen unnlate å innbetale innskudd til innskuddspensjonsavtalen for en periode. Dette innebærer at innbetaling av innskudd som skulle ha skjedd i medhold av innskuddsplanen suspenderes. Kunden vil etter utløpet av perioden igjen kunne gjenoppta innbetalingene av innskudd i samsvar med innskuddsplanen. Av skattemessige grunner vil det ikke være mulig for kunden på et senere tidspunkt å ta igjen de innbetalingene som ikke skjedde i den perioden der adgangen i tredje punktum er benyttet. Adgangen til å suspendere innbetalingen av innskudd for en periode omfatter ikke forsikringspremier. Disse må dekkes kontinuerlig ved årlige innbetalinger dersom ikke forsik­ringsdekningen skal opphøre. Det er ikke adgang til å trekke risikopremien fra den oppbygde pensjonskapitalen.

Dersom innskuddspensjonsavtalen omfatter særskilt forsikring som gir rett til innskuddsfritak ved uførhet, jf. lovutkastet § 1-3 annet ledd, eller særskilt forsikring som gir rett til uførepensjon, andre uføreytelser, etterlattepensjon eller barnepensjon, jf. lovutkastet § 1-3 tredje ledd, skal det i henhold til tredje leddfremgå av avtalen om denne premien vil bli trukket fra i det årlige innskudd som fremgår av innskuddsplanen (se første ledd) eller skal betales særskilt. Dersom premien skal betales særskilt og således komme i tillegg til innskuddet til alderspensjon, må det samlede beløp holdes innenfor rammen for fradrag i skattepliktig inntekt til enhver tid, jf. lovutkastet § 1-3 fjerde ledd.

Fjerde ledd fastsetter krav som innebærer at kostnader og vederlag knyttet til innskuddspensjonsavtalen skal synliggjøres for kunden. Dette skal skje ved at avtalen angir hvilke vederlag som kreves og størrelsen på disse. Etter første punktum skal institusjonens vederlag for administrasjon av avtalen og forvaltning av alderspensjonskapitalen angis. Det samme gjelder vederlag for administrasjon og forvaltning av særskilte forsikringer som omfattes av avtalen, jf. § 1-3 annet og tredje ledd. Annet punktumangir nærmere hva vederlag for forvaltning av alderspensjonskapitalen skal omfatte. Bestemmelsen svarer til § 5 tredje ledd i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon, og innebærer at også godtgjørelse som dekkes ved avregning i avkastning på den forvaltede kapital skal gjøres synlig for kunden. Dette gjelder uansett om det er institusjonen selv som forestår forvaltningen eller om institusjonen har valgt å bruke ekstern kapitalforvalter.

Dersom institusjonen allerede har tatt seg betalt for forvaltningen av alderspensjonskapitalen følger det av tredje punktum at godtgjørelse avregnet mot avkastningen skal tilføres alderspensjonskapitalen ved at institusjonen regnskapsfører beløpet som avkastning. Institusjonen kan således ikke ta mer betalt for forvaltningen av pensjonskapitalen enn det som er angitt i avtalen, selv om dette skjer ved fratrekk i overskudd. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.3.1.

Etter mønster fra obligatorisk tjenestepensjon skilles det mellom ansvar for avkastning og avkastningsgaranti, jf. forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 5 annet ledd. Avkastningsgaranti gjelder uavhengig av vanlige renteterminer og lignende, mens ansvar for avkastning gjelder for eksempel beregningsrente og bankkontorente. Femte ledd første punktumgjelder ansvar for avkastning. Innskuddspensjonsavtalen skal angi om institusjonen påtar seg ansvar for hvilken avkastning som blir oppnådd ved forvaltningen, og i tilfelle størrelsen av den avkastningsrente som skal gjelde for avtalen. Rammene for institusjonens ansvar for avkastning følger av de generelle virksomhetsreglene for de ulike institusjonene. Av annet punktum følger det at eventuell avkastning på forvaltning utover det som overstiger oppgitt rentesats også skal tilføres til alderspensjonskapitalen. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.3.1.

Sjette ledd første punktumangir hvilke opplysninger som avtalen skal inneholde dersom pensjonskapitalen skal forvaltes i egen investeringsportefølje. Hva «egen investeringsportefølje» er fremgår av innskuddspensjonsloven § 3-3 første ledd. «Investeringsportefølje» er videre anvendt både i foretakspensjonsloven kapittel 11 og forsik­ringsloven kapittel 9. Banklovkommisjonen har ikke sett behov for å forklare dette begrepet nærmere i lovutkastet her.

Etter annet punktum skal det i avtalen opplyses om institusjonen gir særskilt avkastningsgaranti og vederlaget for dette skal fremgå. Det avhenger av de alminnelige virksomhetsreglene for de ulike institusjonene om de har adgang til å avgi særskilt avkastningsgaranti eller ikke.

Til § 2-3. Innskuddspensjonsavtalen avbrytes av kunden

Første ledd gjelder tilfeller hvor kunden ikke finner å kunne eller vil videreføre avtalen. Etter første punktum kan kunden når som helst gi institusjonen melding om at vedkommende vil avbryte innskuddspensjonsavtalen. Dette er i samsvar med tilsvarende rett i forsikringsavtaleloven § 12-3 første ledd.

Annet punktum gjelder de tilfeller hvor kunden ikke uttrykkelig melder fra om at vedkommende ønsker å avbryte avtalen, men hvor innskudd ikke innbetales i samsvar med det som er avtalt i innskuddsplanen etter § 2-2 første ledd eller hvor kunden ikke har gitt melding om at det ikke vil bli innbetalt innskudd for en bestemt periode, jf. lovutkastet § 2-2 annet ledd tredje punktum. Bestemmelsen i annet punktum er basert på systemet i forsik­ringsavtaleloven §§ 14-2 og 14-3 der det skilles mellom betalingsvarsel før forfall og særskilt varsel etter at fristen for innbetaling er oversittet. Banklovkommisjonen har funnet det hensiktsmessig å kunne bruke dette systemet også for innskuddspensjonsavtaler, men det har vært mulig å forenkle det noe i forhold til det som er gjort gjeldende i forsikringsavtaleloven.

Ved avbrudd av avtalen vil man ikke lenger ha en avtale som faller inn under skatteregimet for individuelle pensjonsavtaler. Etter tredje punktumskal det da utstedes et pensjonskapitalbevis for den opptjente pensjonskapitalen etter reglene i innskuddspensjonsloven § 6-2. For å synliggjøre at det fortsatt vil påløpe kostnader for administrasjon og forvaltning av den oppsparte pensjonskapitalen, skal dette i henhold til fjerde punktumangis i pensjonskapitalbeviset.

Annet ledd åpner for en sammenslåing av pensjonskapitalbevis utstedt etter første ledd tredje punktum med innskuddspensjonsavtale kunden har. Sammenslåingen skjer ved at pensjonskapitalen knyttet til pensjonskapitalbeviset overføres til alderspensjonskapitalen knyttet til innskuddspensjonsavtalen. Det vil således være snakk om sammenslåing før nådd pensjonsalder. En kunde som ikke finner økonomisk grunnlag for å fortsette innbetaling av innskudd til en innskuddspensjonsavtale, vil for eksempel en del år senere kunne finne det riktig å på ny inngå en innskuddspensjonsavtale i samme institusjon eller en annen institusjon enn den som utstedet pensjonskapitalbeviset. I slike tilfeller vil det være praktisk og ressursbesparende å kunne slå sammen pensjonskapitalen slik at den kan forvaltes samlet. Sammenslåingen kan eventuelt skje etter forutgående flytting. Når det gjelder sammenslåing av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon er dette regulert i lovutkastet § 2-6. Det vises til alminnelige motiver avsnitt 6.2.4.

Dersom det er knyttet særskilte forsikringer til innskuddspensjonsavtalen, jf. lovutkastet § 1-3 annet og tredje ledd, vil også disse avbrytes dersom innskuddspensjonsavtalen avbrytes etter første ledd, jf. tredje ledd første punktum. For disse forsikringene vil i tillegg reglene om avbrudd av forsikringsavtale og manglende premiebetaling i forsikringsavtaleloven §§ 12-3 og 12-5, samt §§ 14-2 og 14-3 komme til anvendelse, jf. annet punktum.Det vises for øvrig til de alminnelige motivene avsnitt 6.3.1.

Til § 2-4. Pensjonsalder

Første ledd første punktum fastsetter at pensjonsalderen for innskuddspensjonsavtaler er 67 år. Det kan i utgangspunktet ikke avtales lavere pensjonsalder med mindre det åpnes for det i loven her, jf. annet ledd. Etter annet punktum kan det avtales en høyere pensjonsalder. Muligheten for å avtale høyere aldersgrense ivaretar prinsippet i Pensjonsreformen, St.meld. nr. 12 (2004-2005) Pensjonsreform – trygghet for pensjonene, avsnitt 3.6, om å ivareta muligheter for å bli stående lengre i arbeid. Det vises til alminnelige motiver avsnitt 6.2.3.

I de ulike tjenestepensjonsordningene er det fastsatt regler om særaldersgrenser for ulike yrkesgrupper. For å ivareta den fleksibilitet i pensjonsalderen som disse særaldersgrensene gir, fastsettes det i annet ledd første punktum at det kan avtales i innskuddspensjonsavtalen at pensjonsalderen skal være den samme som i lovregulert offentlig eller privat tjenestepensjonsordning som kunden er medlem i. Lovregulert tjenestepensjonsordning omfatter pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven, forsikringsloven kapittel 10 (kommunale pensjonsordninger) og statlige pensjonsordninger. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 6.3.1. Siden særaldersgrensene er knyttet til særskilte yrker og stillinger, vil skifte av stilling eller arbeidsgiver kunne medføre at man ikke lenger har rett til å gjøre bruk av en særaldersgrense. Annet punktum fastsetter at det da skal avtales ny pensjonsalder i innskuddspensjonsavtalen. Hvilken pensjonsalder som da kan avtales følger av rammene i loven her, jf. første ledd.

Tredje leddåpner for endring av den avtalte pensjonsalder. Forutsetningen er selvfølgelig at pensjonsalderen hele tiden ligger innenfor rammene i loven.

Til § 2-5. Pensjonskapitalbevis

Når kunden når pensjonsalderen som er avtalt i henhold til lovutkastet § 2-4, skal institusjonen i henhold til første ledd første punktumutstede pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon. Dette er det samme systemet som er brukt i innskuddspensjonsloven og det henvises derfor også i lovutkastet til innskuddspensjonsloven § 7-2. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 6.3.1.

For å unngå at det blir nødvendig å endre lovens bestemmelser om pensjonsalder dersom det innføres fleksibel pensjonsalder i folketrygden, åpner annet punktumfor at pensjonskapitalbevis kan kreves utstedt fra det tidspunkt kunden har rett til alderspensjon fra folketrygden. Dette innebærer ingen forutsetninger om at det faktisk innføres fleksibel alderspensjon fra folketrygden slik det foreligger forslag om. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 6.3.1.

Selv om utgangspunktet er at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon først skal utstedes ved nådd pensjonsalder, åpnes det i annet leddfor at det kan avtales at kunden kan kreve at slikt pensjonskapitalbevis utstedes på et tidligere tidspunkt. Dette innebærer at muligheten for tidligere utstedelse må avtales i avtalevilkårene, men kunden avgjør selv om denne muligheten skal benyttes eller ikke. Etter første punktumkan det avtales at kunden kan kreve pensjonskapitalbevis utstedt fra vedkommende fyller 62 år. Dersom avtalen åpner for dette kan det også avtales at ytelsen skal settes ned ved fylte 67 år, likevel ikke med mer enn 50 prosent, jf. annet punktum.62 år svarer til det tidligste tidspunktet man kan gå av med AFP. Også i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-12 fjerde ledd første punktum er det for IPA-kontrakter åpnet for uttak av pensjonen på et tidligere tidspunkt. Det anvendes der en regel om at pensjonen kan tas ut inntil fem år før pensjonsalder. En slik regel vil imidlertid ikke være hensiktsmessig ved bruk av særaldersgrenser, idet utbetalingstidspunktet vil kunne bli altfor tidlig. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.3 og 6.3.1.

Tredje ledd gjelder kun for innskuddspensjonsavtaler som ikke omfatter forsikring som gir rett til uførepensjon etter lovutkastet § 3-6, jf. § 1-3 tredje ledd. Første punktumåpner for at kunden kan kreve utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon, dersom kunden før pensjonsalder har fått rett til uføreytelser fra folketrygden. Uføreytelser fra folketrygden forutsetter at vedkommende har en uføregrad på 50 prosent eller mer. Uføreytelser fra folketrygden omfatter her både tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. Denne adgangen er i samsvar med det som er fastsatt for IPA i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-14 første ledd annet punktum. Pensjonskapitalbevis som utstedes i henhold til denne adgangen skal etter annet punktum forvaltes i henhold til egen spareavtale. På bakgrunn av kundens helsesituasjon vil muligheten for å inngå pensjonsforsikringsavtale i stedet, høyst sannsynlig være helt stengt. Av tredje punktum følger det at årlig ytelse i disse tilfellene skal tilpasses til uføregraden og fastsettes etter reglene i § 2-7 første ledd annet punktum og femte ledd så langt de passer. Se merknader til § 2-7 nedenfor. Utbetaling skal bare skje så lenge kunden har rett til uføreytelser fra folketrygden. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 6.3.1. Dersom kunden ikke lenger har rett til uføreytelser fra folketrygden eller kunden når den avtalte pensjonsalder etter § 2-4, skal gjenværende pensjonskapital etter tredje punktumutbetales etter reglene om alderpensjon, jf. lovutkastet § 2-7.

Til § 2-6. Bruk av pensjonskapitalbevis

Bestemmelsene i § 2-6 gir uttømmende regler for hvordan kapital knyttet til pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon kan disponeres.

Etter første leddskal pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon etter lovutkastet § 2-5 første ledd, forvaltes som egen spareavtale. Kunden kan imidlertid velge å konvertere pensjonskapitalbeviset til en pensjonsforsikringsavtale etter reglene i lovutkastet kapittel 3. Videre er det i annet og tredje ledd gitt bestemmelser som gir adgang til å samordne pensjonskapitalbeviset med andre pensjonsrettigheter.

For å sikre hensiktsmessig forvaltning og samlet utbetaling av alderspensjon åpner annet leddførste punktum for at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon kan slås sammen med annet pensjonskapitalbevis, se alminnelige motiver avsnitt 6.2.4. Sistnevnte pensjonskapitalbevis må gi kunden rett til utbetaling av alderspensjon, enten med rett til straks begynnende alderspensjon eller med rett til alderspensjon der utbetalingen allerede er påbegynt. Et slikt pensjonskapitalbevis kan enten være utstedt etter medlemskap i en innskuddspensjonsordning, forutsatt at pensjonskapitalbeviset skal forvaltes som spareavtale (se tredje punktum), eller pensjonskapitalbeviset kan være utstedt i medhold av reglene i lovutkastet her, jf. § 2-3. Sammenslåing kan eventuelt skje etter flytting av pensjonskapitalbeviset fra annen institusjon, jf. lovutkastet § 1-5. Dersom kunden krever sammenslåing av pensjonskapitalbevis, skal institusjonen i medhold av annet punktum utstede et nytt pensjonskapitalbevis for den samlede pensjonskapitalen. Dette pensjonskapitalbeviset skal i samsvar med første ledd forvaltes i henhold til egen spareavtale eller konverteres til pensjonsforsikringsavtale om kunden ønsker dette.

Innskuddspensjonsloven § 7-3 første ledd bokstav b åpner for at det i regelverket for en innskuddspensjonsordning kan fastsettes at pensjonskapitalbevis utstedt etter innskuddspensjonsloven § 7-2 skal konverteres til pensjonsforsikring i utbetalingsperioden. Tredje punktum sier uttrykkelig at slikt pensjonskapitalbevis ikke omfattes av retten til sammenslåing i annet ledd. Slike tilfeller reguleres i tredje ledd første punktum. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.3.2.

Tredje ledd første punktum åpner for at pensjonskapitalbevis som omfattes av § 2-6 kan benyttes til engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelsene i en pensjonsforsikringsavtale inngått ved konvertering av pensjonskapitalbevis til forsikring etter innskuddspensjonsloven § 7-3 første ledd bokstav b. En slik bruk av pensjonskapitalbeviset forutsetter samtykke fra livsforsikringsselskapet. Etter annet punktum kan pensjonskapitalbeviset anvendes på tilsvarende måte som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelsen i henhold til fripolise utgått fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.3.2.

Til § 2-7. Pensjonsytelsenes størrelse. Utbetalingsperiode

Paragrafen angir hvordan utbetaling av alderspensjonen skal skje når kapitalen forvaltes i henhold til spareavtale. Dersom pensjonskapitalen er konvertert til pensjonsforsikringsavtale følger reglene av § 3-3. Paragrafen bygger på tilsvarende bestemmelser i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven, samt regler fastsatt for IPA i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47. Formålet med bestemmelsene er å gi kunden fleksibilitet til å tilpasse alderspensjonsytelsene til sitt behov, samtidig som det sikres at alderspensjonen innebærer en reell erstatning for tapt arbeidsinntekt ved nådd pensjonsalder, se alminnelige motiver avsnitt 6.2.3.

Første ledd første punktumfastsetter at alderspensjonen skal løpe til fylte 77 år. Dersom det er avtalt en høyere pensjonsalder skal alderspensjonen uansett minst løpe i 10 år. Minstekravet på 10 år er også gjort gjeldende i innskuddspensjonsloven § 7-3 annet ledd, foretakspensjonsloven § 5-1 første ledd og forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-12 fjerde ledd første punktum.

I henhold til annet punktum kan det avtales at pensjonsytelsen skal reduseres etter ti år eller senere, i stedet for å opphøre. Dette er i samsvar med foretakspensjonsloven § 5-1 første ledd annet punktum og innskuddspensjonsloven § 7-3 tredje ledd.

Annet ledd første punktumfastsetter at alderspensjonen i et enkelt år skal fastsettes med sikte på at alderpensjonen ikke skal utgjøre en større del av pensjonskapitalen enn dette året utgjør av gjenværende utbetalingsperiode. Fordi det vil tilkomme avkastning på kapitalen også i løpet av utbetalingstiden vil det ikke være mulig å få nøyaktig like utbetalingsbeløp hvert år. Formuleringen i denne bestemmelsen er valgt for at institusjonen skal kunne ta hensyn til at det tilkommer en avkastning på kapitalen i utbetalingsperioden. Bestemmelsen bygger på samme prinsipp som i innskuddspensjonsloven § 7-3 tredje ledd annet punktum og forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-5 tredje ledd og § 6-47-24 annet ledd, men har fått en litt annen utforming. Annet punktummodifiserer utgangspunktet i første ledd ved at det kan tas hensyn til avtale om nedsettelse av ytelser hvor lovutkastet her åpner for dette, jf. første ledd, § 2-5 annet ledd og eventuelt tredje og fjerde ledd i paragrafen her.

Tredje leddsvarer til innskuddspensjonsloven § 7-2 annet ledd og innebærer at kunden kan velge å utsette utbetaling av alderspensjonskapitalen dersom vedkommende fortsetter å arbeide etter nådd pensjonsalder. Dette for å tilrettelegge forholdene for kunder som velger å lengre stå i arbeid. Etter første punktumkan kunden kreve at det ikke skal utbetales pensjon i den utstrekning vedkommende mottar lønn. Annet punktum klargjør at den pensjonen som ikke utbetales i henhold til første punktum blir værende i pensjonskapitalen og forvaltes i henhold til spareavtalen, jf. § 2-6 første ledd.

Fjerde ledd åpner for at kunden ved nådd pensjonsalder, jf. §§ 2-4 og 2-5, kan kreve at utbetalingen av alderspensjonen utskytes til et senere tidspunkt helt eller delvis. Første punktum gjelder hvor utbetalingen utskytes til et senere tidspunkt i sin helhet. Annet punktum gjelder hvor utbetalingen bare delvis utskytes slik at alderspensjonen i den første perioden utgjør en lavere ytelse enn den siste delen av utbetalingsperioden. Tredje punktum svarer til tredje ledd annet punktum. Siden utbetalingen fra en tjenestepensjonsordning kan være opphørende eller reduseres etter ti år, vil kunden ved å utskyte utbetalingen kunne tilpasse utbetalingen slik at vedkommende oppnår en jevnere samlet inntekt som pensjonist enn det som ellers kunne vært tilfelle.

I femte ledd er det gjort unntak fra kravet om en utbetalingstid til fylte 77 år etter første ledd, for tilfeller hvor pensjonskapitalen bare vil gi en årlig pensjon på mindre enn 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp (G). Utbetalingstiden kan da settes til det antall år som vil gi en årlig pensjon på om lag 20 prosent av G. Tilsvarende bestemmelse er gitt i innskuddspensjonsloven § 7-3 tredje ledd fjerde punktum.

Sjette ledd åpner for at avtale om opphørstidspunktet for, utbetaling eller nedsettelse av alderspensjonen kan endres. Også endringsavtalen må holde seg innenfor lovens rammer.

Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 6.2.3 og 6.3.1.

Til § 2-8. Kunden dør

Paragrafen gir regler for hva som skal skje med pensjonskapitalen dersom kunden dør. Banklovkommisjonens flertall foreslår at paragrafen utformes slik at begunstigelsesreglene i forsikringsavtaleloven §§ 15-2 flg. ikke kommer til anvendelse. Et mindretallønsker at begunstigelsesreglene i forsikringsavtaleloven skal komme til anvendelse. Det vises til merknadene nedenfor til annet ledd. Det vises videre til de alminnelige motivene avsnitt 6.2.6.

Første ledd fastsetter at retten til oppspart alderspensjonskapital ikke bortfaller dersom kunden dør før pensjonsalder eller i utbetalingstiden. Dette er i motsetning til ved pensjonsforsikringsavtaler, jf. lovutkastet § 3-3 første ledd. Pensjonskapitalen skal i slike tilfeller anvendes i samsvar med paragrafens annet og tredje ledd.

Annet ledd gjelder i de tilfeller hvor kunden dør før pensjonskapitalen har kommet til utbetaling. Banklovkommisjonens flertallforeslår i disse tilfellene at pensjonskapitalen skal benyttes i samsvar med reglene i innskuddspensjonsloven § 7-4, jf. første punktum. Dette innebærer at pensjonskapitalen først skal anvendes til barnepensjon til barn under 21 år. Dersom kunden ikke har barn med rett til slik pensjon eller dersom pensjonskapitalen overstiger det som er nødvendig til å sikre barnepensjon, skal kapitalen anvendes til pensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer. Barnepensjonen og pensjonen til ektefelle, registrert partner eller samboer kan enten utbetales i form av spareavtale eller konverteres til forsikring i livsforsikringsselskap. Tilsvarende gjelder etter annet punktum for pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon og som forvaltes som spareavtale, jf. lovutkastet § 2-6 første ledd.

Dersom kunden verken etterlater seg barn, ektefelle, registrert partner eller samboer med rett til pensjon etter annet ledd eller pensjonskapitalen overstiger det som er nødvendig for å sikre slik pensjon, skal pensjonskapitalen utbetales som engangsbeløp til dødsboet, jf. tredje ledd. Tilsvarende gjelder i innskuddspensjonsloven § 7-4 fjerde ledd.

Et mindretall, medlemmene Breck, Dalsøren, Dyrhaug, Løfsgaard, Skomsvold, Skrede og Øverli,foreslår en annen utforming av annet ledd første punktum. De foreslår at pensjonskapitalen skal benyttes til pensjon til navngitt begunstiget i samsvar med reglene i forsikringsavtaleloven § 15-2 og lovutkastet §§ 3-7 og 3-8. Etter annet punktum skal pensjonskapitalen utbetales til dødsboet dersom det ikke er utpekt en begunstiget i innskuddspensjonsavtalen. Tredje ledd som er foreslått av Banklovkommisjonens flertall bortfaller i mindretallets utkast til § 2-8.

Til § 2-9. Innskuddsfritak ved uførhet

Paragrafen fastsetter når innskuddsfritak ved uførhet begynner å løpe dersom innskuddspensjonsavtalen omfatter denne ytelsen, jf. lovutkastet § 1-3 annet ledd.

Etter første ledd første punktum begynner innskuddsfritaket å løpe dersom kunden blir ufør med en uføregrad på minst 20 prosent. Annet punktum fastsetter at uføregraden skal beregnes i samsvar med reglene i foretakspensjonsloven § 6-2. Bestemmelsene i første ledd er i samsvar med lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd første og annet punktum

Etter annet ledd løper innskuddsfritaket så lenge kunden har en uførhet med en uføregrad på 20 prosent eller mer, eller frem til avtalt pensjonsalder. Ved pensjonsalder vil alderspensjonen komme til utbetaling. Annet ledd er i samsvar med lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd tredje punktum.

I de alminnelige avtalevilkårene vil det på vanlig måte måtte inntas nærmere betingelser for når retten til innskuddsfritak oppstår. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.6.

Til § 2-10. Særskilte forsikringer

Lovutkastet § 1-3 tredje ledd fastsetter at innskuddspensjonsavtalen kan omfatte forsikringer som gir rett til uførepensjon eller andre uføreytelser, etterlattepensjon og barnepensjon. Dersom dette avtales følger det av første leddav ytelsene skal utformes i overensstemmelse med lovutkastet §§ 3-6 til 3-8. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene nedenfor. Det vises videre til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.6.

Annet ledd krever at premien for hver forsikring som nevnt i annet ledd skal angis særskilt i avtalen. Det vises til lovutkastet § 2-2 tredje ledd.

Til kapittel 3. Individuelle pensjonsforsikringsavtaler

Kapittel 3 i lovutkastet inneholder særlige regler for individuelle pensjonsavtaler som etableres som pensjonsforsikringsavtaler. Bestemmelsene i kapittel 3 kommer i tillegg til de generelle reglene i kapittel 1. Pensjonsforsikringsavtaler er, som andre personforsikringsavtaler, undergitt reglene i forsikringsavtaleloven Del B. Dette gjør at det i kapittel 3 ikke er behov for å gjenta krav som allerede følger av forsikringsavtaleloven Del B. Det vises til alminnelige motiver 6.4.1. I noen tilfeller er bestemmelsene likelydende med det som gjelder for innskuddspensjonsavtaler i lovutkastet kapittel 2. Av hensyn til lesbarhet og tilgjengelighet er bestemmelsene gjentatt i kapittel 3 i stedet for bare å henvise til kapittel 2. I merknadene her er det i disse tilfellene tatt inn en henvisning til merknadene til tilsvarende bestemmelser i kapittel 2.

Til § 3-1. Pensjonsforsikringsavtale

Første ledd første punktum sier uttrykkelig at reglene i forsikringsavtaleloven Del B gjelder med mindre noe annet er sagt uttrykkelig i lovutkastet. Dette gjør som nevnt i merknadene innledningsvis til kapittel 3, at man slipper å gjenta en del av de krav som allerede følger av forsikringsavtaleloven. Dette gjelder blant annet generelle formkrav og krav til utforming av avtalen. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.1.

Av annet punktumfølger det at institusjonen må inngå særskilt avtale med kunden for å kunne kreve eget gebyr for inngåelsen av kontrakten. Det vises til merknadene ovenfor til den likelydende bestemmelsen i § 2-1 fjerde ledd.

Annet ledd stiller en del krav til opplysninger som en pensjonsforsikringsavtale skal inneholde. Disse kommer i tillegg til de krav som allerede følger av forsikringsavtaleloven Del B, jf. første ledd. Pensjonsforsikringsavtalen skal angi hvilke ytelser som omfattes av avtalen, jf. § 1-3, og vilkårene for utbetaling av disse ytelsene, jf. §§ 3-3 til 3-8. Dersom pensjonskapitalen er underlagt særskilt investeringsportefølje, se tredje ledd, eller størrelsen på ytelsene ikke er garantert, vil angivelsen av størrelsen på alderspensjonen måtte tilpasses dette. I tillegg skal avtalen opplyse om hvilke premier kunden skal betale og hvilke vederlag for tjenester som påløper. Dette er viktige opplysninger for at kunden skal kunne ha en mulighet til å sammenligne prisene fra ulike leverandører.

Tredje ledd gir lovutkastet § 2-2 sjette ledd tilsvarende anvendelse dersom pensjonskapitalen i henhold til pensjonsforsikringsavtalen skal forvaltes i særskilt investeringsportefølje. Det vises til merknadene foran til § 2-2 sjette ledd.

Av fjerde leddfremkommer det at dersom pensjonsforsikringsavtalen opphører før pensjonsalder er nådd, skal institusjonen utstede et pensjonsbevis til kunden som omfatter rett til pensjon og tilhørende pensjonskapital. Pensjonsbeviset skal også angi de vederlag for tjenester som kunden vil være ansvarlig for. Dette vil blant annet være vederlag for forvaltning av kapitalen. Pensjonskapitalbeviset utstedt etter denne bestemmelsen må ikke forveksles med fripoliser som utstedes ved fratreden før pensjonsalder i ytelsesbasert tjenestepensjonsordning.

Til § 3-2. Pensjonsalder

Paragrafen er likelydende med § 2-4. Det vises derfor til merknadene ovenfor til denne paragrafen.

Til § 3-3. Alderspensjon

§ 3-3 kommer til anvendelse på pensjonsforsik­ringsavtaler der livsforsikringsselskapet garanterer for ytelsene. Dersom livsforsikringsselskapet ikke har gitt en slik ytelsesgaranti eller pensjonsforsikringsavtalen fastsetter at pensjonskapitalen skal forvaltes som egen investeringsportefølje, kommer § 3-4 til anvendelse i stedet.

Pensjonsforsikringsavtaler som omfattes av bestemmelsene i lovutkastet kapittel 3, vil ha dødelighetsarv. Dette innebærer at retten til alderspensjon med tilhørende premiereserve faller bort dersom kunden dør før tidligste tidspunkt som alderspensjonen kan kreves utbetalt, jf. første ledd. Fra hvilke tidspunkt alderspensjonen kan kreves utbetalt følger av annet ledd. Premiereserven knyttet til alderspensjon kan således ikke anvendes til pensjon til kundens etterlatte dersom denne dør. Dette markerer forskjellen til innskuddspensjonsavtaler. Pensjonskapitalen vil ved kundens død gå inn i livsforsikringsselskapets generelle risikoreserve. Denne generelle risikoreserven anvendes blant annet til avsetninger til etterlattepensjon for de avtaler som omfatter slike ytelser. Kravet om dødelighetsarv i første ledd innebærer at kapitaliseringsprodukter i livsforsikringsselskap hvor retten til utbetaling av pensjonskapitalen ikke faller bort ved kundens død, regnes som innskuddspensjonsavtale og ikke pensjonsforsikringsavtale, jf. lovutkastet § 2-1 første ledd annet punktum. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.1.

Annet leddførste punktumfastslår at alderspensjonen skal ytes fra fastsatt pensjonsalder, jf. § 3-2. I annet ledd annet punktum, tredje ledd og fjerde ledd gjøres det unntak fra utgangspunktet i annet ledd første punktum.

For å unngå at det blir nødvendig å endre lovens bestemmelser om pensjonsalder dersom det innføres fleksibel pensjonsalder i folketrygden, åpner annet punktumfor at kunden kan kreve at alderspensjonen skal utbetales fra det tidspunkt som kunden har rett til alderspensjon fra folketrygden. Dette innebærer ingen forutsetninger om at det faktisk innføres fleksibel alderspensjon i folketrygden som vil gi rett til tidligere utbetaling av alderspensjon. Lovutkastet kan iverksettes uten at fleksibel pensjonsalder er innført i folketrygden. Bestemmelsen svarer til lovutkastet § 2-5 første ledd annet punktum. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 6.4.1.

Etter tredje punktumkan det avtales at kunden kan kreve å få alderspensjon utbetalt fra fylte 62 år. Denne bestemmelsen svarer til lovutkastet § 2-5 annet ledd. Det vises til merknader til denne bestemmelsen ovenfor.

Tredje ledd svarer til lovutkastet § 2-7 tredje ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Fjerde ledd svarer til lovutkastet § 2-7 fjerde ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Femte ledd første punktum angir opphørstidspunktet for ytelsen. I utgangspunktet løper ytelsen til kunden dør. Det vil si som en livsvarig ytelse. Det kan likevel avtales at ytelsen skal være opphørende. Annet og tredje punktum svarer til § 2-7 første ledd. Det vil si at det kan avtales at alderspensjonen skal løpe til fylte 77 år, eller i minst ti år dersom det er avtalt en høyere pensjonsalder enn 67 år. Som alternativ kan det avtales at ytelsene skal settes ned ved fylte 77 år. Det vises til merknadene til § 2-7 første ledd ovenfor.

Sjette ledd svarer til lovutkastet § 2-7 femte ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

På samme måte som lovutkastet § 2-7 fjerde ledd, åpner syvende ledd for at avtale om opphørstidspunktet for eller nedsettelse av alderspensjonen kan endres. Endringsavtalen må også holde seg innenfor lovens rammer. Reglene om omregning av alderspensjonen ved slike endringer følger av lovutkastet § 3-9. Se kommentarer til denne bestemmelsen nedenfor.

Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 6.4.1.

Til § 3-4. Alderspensjon uten ytelsesgaranti

§ 3-4 kommer til anvendelse på forsikringsavtaler der alderspensjonen ikke er garantert fra livsforsik­ringsselskapets side. Dette vil gjelde der pensjonsforsikringsavtalen fastsetter at pensjonskapitalen skal forvaltes i egen investeringsportefølje eller der størrelsen av pensjonsytelsene ikke er garantert av institusjonen.

Etter første ledd skal imidlertid reglene i § 3-3 om utbetalingstid mv. også gjelde for disse kontraktene. Det vises til merknadene til § 3-3 ovenfor.

Etter annet ledd første punktum skal pensjonen i et enkelt år i disse tilfellene fastsettes med sikte på at alderspensjonen ikke skal utgjøre en større del av alderspensjonskapitalen enn dette året utgjør i gjenværende utbetalingsperiode. Tilsvarende bestemmelse følger av lovutkastet § 2-7 annet ledd første punktum. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen foran. Annet punktum svarer til lovutkastet § 2-7 annet ledd annet punktum. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen foran.

Til § 3-5. Premiefritak ved uførhet

§ 3-5 er likelydende med § 2-9. Det vises til merknadene til denne paragrafen foran, samt alminnelige motiver avsnitt 6.2.

Til § 3-6. Uføreytelser

Etter lovutkastet § 1-3 tredje ledd kan en individuell pensjonsavtale omfatte forsikringer som gir rett til uførepensjon eller andre uføreytelser. § 3-6 gir nærmere regler for de tilfeller hvor en pensjonsforsikringsavtale omfatter uførepensjon eller andre uføreytelser. § 2-10 første ledd har gitt § 3-6 tilsvarende anvendelse der en innskuddspensjonsavtale også skal omfatte forsikring med rett til uførepensjon eller andre uføreytelser.

Etter første ledd første punktum skal pensjonsforsikringsavtalen gi kunden rett til uførepensjon ved en uføregrad på 20 prosent eller mer. Etter annet punktumkan det kreves en uføregrad på minst 50 prosent. Dette innebærer at det kan avtales at uførepensjonen skal begynne å løpe ved en uføregrad mellom 20 og 50 prosent. Uførepensjonen skal være i samsvar med kundens uføregrad til enhver tid. Når det gjelder beregning av uføregraden følger det av tredje punktum at reglene i foretakspensjonsloven § 6-2 skal anvendes. Det tilsvarende er lagt til grunn i lovutkastet §§ 2-9 og 3-5 om innskuddsfritak og premiefritak ved uførhet. Kravene i loven for rett til uførepensjon er i hovedsak de samme som gjelder i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-19, men bestemmelsen er gitt en noe annen utforming.

Når det gjelder de nærmere vilkårene for rett til uførepensjon, vil disse måtte fastsettes i avtalevilkårene på vanlig måte.

Når det gjelder uførepensjonens størrelse fastsettes det i annet ledd første punktum at full uførepensjon skal tilsvare alderspensjonen ved nådd pensjonsalder, eller en fastsatt årlig ytelse. Særlig ved pensjonsforsikringsavtaler med egen investeringsportefølje vil det være praktisk å angi uførepensjonens størrelse ved en årlig ytelse, da alderspensjonens størrelse vil være uavklart før pensjonsalderen er nådd. Uførepensjonen skal etter annet punktumuansett opphøre når kunden får rett til alderspensjon. Kundens behov for inntekt som uførepensjonen er ment å dekke, vil da bli dekket av alderspensjonen i stedet.

I stedet for at sikringen mot uførhet tegnes som en rett til uførepensjon, kan man etter tredje ledd i stedet velge å la sikringen mot uførhet skje ved tegning av årlig forsikring av risiko for uførhet. Slike forsikringer trenger ikke å sikre kunden uføreytelser helt frem til pensjonsalder, men kan være begrenset til årlige uføreytelser for et fastsatt antall år. Banklovkommisjonen har valgt å ta inn en slik adgang for å gjøre muligheten for en tilpasning av uføredekningen så rimelig som mulig. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.

Tredje ledd er uten betydning i forhold til risikoforsikringer som bare gir rett til utbetaling av engangsbeløp.

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.6.

Til § 3-7. Etterlattepensjon

Etter lovutkastet § 1-3 tredje ledd kan en individuell pensjonsavtale omfatte forsikringer som gir rett til etterlattepensjon. § 3-7 gir nærmere regler for de tilfeller hvor en pensjonsforsikringsavtale omfatter etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer. § 2-10 første ledd har gitt § 3-7 tilsvarende anvendelse der en innskuddspensjonsavtale også skal omfatte forsikring med rett til etterlattepensjon. «Etterlattepensjon» brukes her av praktiske grunner på pensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer. Dette må således holdes atskilt fra pensjon til etterlatte barn, jf. lovutkastet § 3-8.

Første ledd første punktum sier uttrykkelig at en pensjonsforsikringsavtale kan omfatte etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer. De nærmere vilkårene for etterlattepensjon vil på vanlig måte måtte følge av avtalevilkårene. Hvem som er kundens ektefelle eller registrerte partner vil være forholdsvis lett å dokumentere. Når det gjelder spørsmålet om hva som skal til for at man anses som samboere kan dette reise tvil. «Samboer» er derfor nærmere definert i tredje ledd.

Når det gjelder størrelsen på etterlattepensjonen fastsettes det i første ledd annet punktum at etterlattepensjonen kan fastsettes som en del av kundens alderspensjon eller som en fastsatt årlig ytelse. Som for uførepensjon etter lovutkastet § 3-6, antas det særlig å være praktisk å angi etterlattepensjonen som en fastsatt årlig ytelse dersom pensjonskapitalen er underlagt egen investeringsportefølje. Alderspensjonens størrelse vil da være uavklart frem til pensjonsalder er nådd.

I utgangspunktet skal etterlattepensjonen løpe fra kundens død til den etterlatte dør, jf. annet ledd første punktum.Etter annet ledd annet punktum kan det imidlertid i pensjonsforsikringsavtalen avtales at etterlattepensjonen skal være opphørende. Pensjonen skal da utbetales i minst ti år, eller minst frem til den etterlatte fyller 77 år, dersom dette er mer enn ti år til. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.6.

Annet ledd tredje punktumgir § 3-3 sjette ledd tilsvarende anvendelse, noe som innebærer at det kan aksepteres en kortere utbetalingstid for etterlattepensjon enn angitt i første og annet punktum, dersom pensjonskapitalen ikke er tilstrekkelig til å sikre en årlig ytelse på 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

I tredje ledd er det fastsatt hva som menes med «samboer» i loven her, jf. første ledd første punktum. Definisjonen er identisk med definisjonen i innskuddspensjonsloven § 1-2 bokstav o og foretakspensjonsloven § 1-2 annet ledd bokstav f. Dette innebærer at tolkningspraksis og retningslinjer anvendt i forhold til disse bestemmelsene i pensjonslovene også vil kunne være relevant i forhold til loven her.

Til § 3-8. Barnepensjon

Etter lovutkastet § 1-3 tredje ledd kan en individuell pensjonsavtale omfatte forsikringer som gir rett til barnepensjon. § 3-8 gir nærmere regler for de tilfeller hvor en pensjonsforsikringsavtale omfatter barnepensjon. § 2-10 første ledd har gitt § 3-8 tilsvarende anvendelse der en innskuddspensjonsavtale også skal omfatte forsikring med rett til barnepensjon.

Etter samme mønster som i § 3-7 sies det i første ledd første punktum uttrykkelig at en pensjonsforsikringsavtale kan omfatte barnepensjon til barn som kunden ved sin død pliktet å forsørge eller forsørget. Forsørgelsesansvaret er nærmere regulert i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 30. Av annet punktum fremgår det at det ikke bare er biologiske eller adopterte barn som regnes som kundens barn i loven her, men også stebarn og fosterbarn som kunden forsørget. Dette er i samsvar med det som er lagt til grunn i innskuddspensjonsloven § 1-2 bokstav a og foretakspensjonsloven § 1-2 annet ledd bokstav d.

Annet ledd krever at størrelsen eller beregningen av årlig barnepensjon skal angis nærmere i avtalevilkårene. Det er ikke et krav at barnepensjonen skal stå i et visst forhold til alderspensjonen. Dette i motsetning til barnepensjonen i foretakspensjonsloven § 7-1 tredje ledd, der barnepensjonen skal fastsettes som en del av medlemmets alderspensjon eller lønn ved medlemmets død.

Etter tredje leddførste punktum skal barnepensjonen løpe for hvert enkelt barn fra kunden dør frem til barnet dør eller fyller 21 år. Dette samsvarer med hva som er gjort gjeldende i foretakspensjonsloven § 7-1 annet ledd første punktum. I foretakspensjonsloven er det imidlertid lagt til grunn at barnepensjonen skal løpe utover fylte 21 år dersom barnet er ufør. Det samme er gjort i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-16. En slik forlengelse ved uførhet er det ikke åpnet for i lovutkastet her. Tredje ledd annet punktum gir § 3-3 fjerde ledd tilsvarende anvendelse på samme måte som § 3-7 annet ledd tredje punktum. Se merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Etter fjerde ledd kan det avtales at barnepensjonen bare skal ytes i et fastsatt antall år, selv om dette vil innebære en kortere utbetalingstid enn det som følger av tredje ledd. Dette vil kunne redusere premien for barnepensjon i tilknytning til individuelle pensjonsavtaler, og dermed medføre at flere kanskje tar seg råd til å tegne slik forsikring. Se også lovutkastet § 3-6 tredje ledd.

Det vises for øvrig til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.6.

Til § 3-9. Forsikringsteknisk omregning av pensjonsytelser

Lovutkastet § 3-2 annet og tredje ledd og § 3-3 annet, tredje, femte og syvende ledd åpner for at det kan avtales endring av pensjonsforsikringsavtalen med hensyn til pensjonsalder, tidspunktet for utbetaling, utbetalingsperiode, størrelsen på ytelsene eller opphørstidspunkt. Det må da skje en forsikringsteknisk omregning av alderspensjonsytelsen. Første ledd første punktum krever da at livsforsikringsselskapets beregningsgrunnlag på endringstidspunktet skal anvendes. Det vises til forsikringsloven § 9-3. Annet punktumåpner for at livsforsikringsselskapet også kan ta hensyn til endret risiko som følge av endret pensjonsalder, utbetalingsperiode eller ytelsenes størrelse ved omregningen. Ved lavere pensjonsalder vil for eksempel risikoen for uførhet reduseres.

Annet ledd legger til grunn at samlet forsik­ringsteknisk kontantverdi skal være den samme før og etter omregningen. Dette innebærer at man ikke vurderer verdien av de forskjellige ytelsene, men ser på den samlede kontantverdien. Det vises til tilsvarende bestemmelse i foretakspensjons­loven § 4-15 annet ledd annet punktum.

Til § 3-10. Sammenslåing med fripolise

På samme måte som for pensjonskapitalbevis som forvaltes som egen spareavtale i § 2-6 annet og tredje ledd, har Banklovkommisjonen vurdert om det gjennom sammenslåing av ulike pensjonsrettigheter kan sikres en mer rasjonell behandling av pensjonsforsikringsavtaler i utbetalingstiden. Det vises til alminnelige motiver avsnitt 6.2.4 og 6.4.2.

Første ledd første punktum åpner for at kunden kan kreve sammenslåing av pensjonsforsikringsavtalen og fripolise utgått fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning med tilhørende midler. Denne bestemmelsen antas å få størst betydning når kunden har nådd pensjonsalder og pensjonsytelsene skal komme til utbetaling. Det kan imidlertid tenkes at pensjonsforsikringsavtalen er avbrutt av kunden i oppsparingsperioden. I slike tilfeller vil det være en fordel for kunden å få slått sammen pensjonsforsikringsavtalen med fripolisen så snart som mulig. En samlet forvaltning vil være mer kostnadseffektiv enn en separat forvaltning av de to avtalene. Siden det her dreier seg om sammenslåing av to pensjonsforsikringsavtaler som er etab­lert i samme livsforsikringsselskap, kan ikke Banklovkommisjonen se at det er behov for at livsforsikringsselskapet skal måtte samtykke til en slik sammenslåing når det er et ønske fra kunden. Livsforsikringsselskapet vil her ha risiko knyttet til personen i begge kontraktsforhold. Henvisningen i annet ledd tredje punktum til § 3-9 innebærer at livsforsikringsselskapet kan ta hensyn til forskjell i risiko knyttet til de ulike kontraktsforholdene. Dette i motsetning til tilfeller hvor pensjonskapital knyttet til en innskuddspensjonsavtale skal kunne anvendes til kjøp av tilleggsytelser i en forsikringsavtale, jf. § 2-6 tredje ledd.

Sammenslåing av premiereserve knyttet til pensjonsforsikringsavtalen og fripolisen medfører behov for omregning av alderspensjonen, jf. annet ledd første punktum.Etter annet punktum skal det ved omregningen legges til grunn at alderspensjonen minst skal løpe til kunden fyller 77 år. Dersom utbetalingstiden både i pensjonsforsikringsavtalen og fripolisen er lengre enn 77 år, kan den korteste utbetalingsperioden i pensjonsforsikringsavtalen eller fripolisen anvendes. For øvrig skal bestemmelsene i lovutkastet § 3-9 gjelde tilsvarende, jf. tredje punktum. Dette innebærer at det er beregningsgrunnlaget på omregningstidspunktet som skal anvendes ved sammenslåingen. Det vises for øvrig til merknadene til § 3-9 ovenfor.

Til kapittel 4. Pensjonsavtale knyttet til tjenestepensjonsordning

Kapittel 4 fastsetter regler for i hvilket omfang og hvordan individuelle pensjonsavtaler kan tegnes i tilknytning til en tjenestepensjonsordning som kunden er medlem av. Etter innføringen av obligatorisk tjenestepensjon er samtlige arbeidstakere i privat og offentlig sektor omfattet av en tjenestepensjonsordning. Videre er det åpnet for at selvstendig næringsdrivende kan etablere kollektive tjenestepensjonsordninger. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at en samordning av en individuell pensjonsavtale med pensjonsrettigheter i en tjenestepensjonsordning, vil gi rasjonaliseringsgevinster der en slik sammenslåing er mulig. Det vil også kunne gi kunden en bedre oversikt over sine samlede pensjonsrettigheter. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.4 og kapittel 7.

Selv om en individuell pensjonsavtale knyttes til en tjenestepensjonsordning i samsvar med den adgang som lovutkastet § 4-1 åpner for, vil den individuelle pensjonsavtalen fortsatt utgjøre et separat rettsforhold mellom institusjonen og kunden. Dette reflekteres i lovutkastet §§ 4-2 til 4-4 hva gjelder forvaltning av kapitalen, disponering av pensjonskapitalen og flytting.

Til § 4-1. Innskuddspensjonsavtale tilknyttet kollektivordning

Første ledd første punktum fastsetter at en kunde som er medlem av en kollektiv tjenestepensjonsordning kan inngå en individuell innskuddspensjonsavtale med tilknytning til pensjonsordningen. Hva som menes med en kollektiv tjenestepensjonsordning fremgår av annet punktum, se kommentar rett nedenfor. Lovutkastet åpner bare for at det kan knyttes individuelle innskuddspensjonsavtaler til en tjenestepensjonsordning. Det vil være forsikringsteknisk forholdsvis komplisert å skulle tilpasse ytelsesspekteret og beregningsgrunnlaget i en individuell pensjonsforsikringsavtale til en innskuddspensjonsordning eller en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Det er derfor ikke åpnet for at pensjonsforsikringsavtaler kan knyttes til tjenestepensjonsordninger. Det vises til alminnelige motiver avsnitt 7.1.

Forutsetningen for at det skal kunne tegnes en individuell innskuddspensjonsavtale i tilknytning til en tjenestepensjonsordning, er at institusjonen som har tegnet tjenestepensjonsordninger, i samsvar med virksomhetsreglene og konsesjonen, kan tilby individuelle innskuddspensjonsavtaler. Det vises til drøftelsene i alminnelige motiver avsnitt 7.1.

Annet punktum definerer hva som regnes som kollektiv tjenestepensjonsordning i denne sammenheng. Dette vil være innskuddspensjonsordninger etter reglene i innskuddspensjonsloven, ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og engangsbetalte alderspensjonsordninger etter reglene i foretakspensjonsloven og kommunale pensjonsordninger etter reglene i forsikringsloven kapittel 10. Disse er alle fonderte tjenestepensjonsordninger. Siden tjenestepensjonsordningene for statlige ansatte i Statens Pensjonskasse ikke er fonderte, vil det ikke være mulig å etablere individuelle innskuddspensjonsavtaler i tilknytning til disse. Det vises til drøftelsene i alminnelige motiver avsnitt 7.1. Som kollektiv tjenestepensjonsordning regnes også tjenestepensjonsordning etablert av selvstendig næringsdrivende.

Dersom tjenestepensjonsordningen er en innskuddspensjonsordning, krever annet ledd første punktum at individuelle innskuddspensjonsavtaler som knyttes til denne, skal omfatte innskuddsfritak ved uførhet. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.6 og lovutkastet § 1-3 annet ledd annet punktum. For personer som allerede er arbeids­uføre eller har sviktende helse på tidspunktet for tegning av den individuelle innskuddspensjons­avtalen, vil det ikke være mulig å få tegnet en slik forsikring. I annet punktum er det derfor gjort unntak for slike tilfeller. Dette samsvarer med det som er gjort for innskudds- og premiefritak knyttet til obligatoriske tjenestepensjonsordninger. Det vises til foretakspensjonsloven § 3-8 og uttalelser i Ot.prp. nr. 10 (2005-2006) side 38 spalte 1.

For å sikre at tegningen av innskuddsfritak knyttet til den individuelle innskuddspensjonsavtalen blir så kostnadseffektiv som mulig, åpnes det i tredje punktum for at institusjonen som påtar seg forsikringen av innskuddsfritaket – i stedet for å foreta en helsevurdering av kunden – kan velge å ta forbehold mot uførhet som inntreffer innen to år og der uførheten skyldes sykdom som kunden hadde på tegningstidspunktet og som kunden må antas å ha kjent til på det tidspunktet, jf. forsik­ringsavtaleloven § 19-10 første punktum.

Tredje ledd fastsetter at reglene i lovutkastet kapittel 1 og 2 også vil gjelde for innskuddspensjonsavtaler som tegnes i tilknytning til en tjenestepensjonsordning i samsvar med adgangen i første ledd, med mindre det i §§ 4-2 til 4-4 fastsettes særskilte regler.

Til § 4-2. Kapitalforvaltning. Egen pensjonskonto

Første leddførste punktum fastsetter at pensjonskapitalen knyttet til innskuddspensjonsavtalen skal forvaltes sammen med kundens kapital knyttet til tjenestepensjonsordningen. Dette innebærer ikke at kapitalen må forvaltes med den samme investeringsprofil, men at den må forvaltes innenfor det samme investeringsunivers som institusjonen tilbyr for tjenestepensjonsordningen. Dette er viktig for at det skal være mulig å oppnå de rasjonaliseringsgevinster som en tilknytning til tjenestepensjonsordningen gir mulighet for. Dersom kunden ikke lenger ønsker at pensjonskapitalen knyttet til innskuddspensjonsavtalen skal forvaltes sammen med kapitalen i tjenestepensjonsordningen, vil tilknytningsavtalen kunne sies opp og separat innskuddspensjonsavtale kan tegnes med institusjonen. Alternativt kan innskuddspensjonsavtalen flyttes til en annen institusjon.

Siden innskuddspensjonsavtalen er et særskilt rettsforhold mellom kunden og institusjonen, følger det av annet punktum at kunden skal dekke vederlag for kapitalforvaltning knyttet til innskuddspensjonsavtalen. Forutsetningen er at institusjonen ikke allerede har krevd vederlag for dette fra foretaket som har tegnet tjenestepensjonsordningen. Lovutkastet er ikke til hinder for at en arbeidsgiver kan velge å påta seg disse kostnadene i en avtale med institusjonen. Eventuelle skatterettslige sider ved en slik avtale har ikke Banklovkommisjonen vurdert nærmere.

For at det skal være mulig å skille ut kostnadene knyttet til den individuelle innskuddspensjonsavtalen, skal det føres egen konto for midlene knyttet til innskuddspensjonsavtalen, jf. annet ledd første punktum.Dette innebærer at regnskapsføringen skal skille mellom kapital knyttet til innskuddspensjonsavtalen og kapital som kunden har oppspart i tjenestepensjonsordningen. Når det gjelder kontoutskriften som skal sendes ut i henhold til lovutkastet § 1-7, åpner annet punktum for at denne kan innarbeides som en del av den årsoppgave som institusjonen skal sende ut i samsvar med reglene for tjenestepensjonsordningen. Dette innebærer at opplysningene som nevnt i lovutkastet § 1-7 må fremkomme klart av årsoppgaven, men at dette ikke må sendes ut som et helt separat dokument. Tredje punktumgjelder vederlag for administrasjon av innskuddspensjonsavtalen. Det åpnes for at institusjonen kan kreve et gebyr for dette. De nærmere reglene om dette kan gis av Kongen, jf. fjerde punktum.

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.2.

Til § 4-3. Bruk av alderspensjonskapitalen

I samsvar med hva som gjelder for innskuddspensjonsavtaler, skal det utstedes pensjonskapitalbevis for alderspensjonskapitalen ved nådd pensjonsalder, jf. første leddførste punktum.De nærmere reglene om utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon er fastsatt i lovutkastet § 2-5. På samme måte som for innskuddspensjonsavtaler uten tilknytning til en tjenestepensjonsordning, skal pensjonskapitalen i henhold til annet punktum forvaltes i henhold til en spareavtale eller i en pensjonsforsikringsavtale, jf. lovutkastet § 2-6 første ledd.

For å sikre en så rasjonell forvaltning av avtalen som mulig også i utbetalingsfasen, åpnes det i annet og tredje ledd for en samordning med andre pensjonsrettigheter. Systemet for samordning følger her de samme prinsipper som er foreslått for innskuddspensjonsavtaler og pensjonsforsikringsavtaler foran. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.2.4, 6.3.2 og 6.4.2.

I henhold til annet ledd kan pensjonskapitalbeviset etter første ledd slås sammen med andre pensjonskapitalbevis på samme måte som det er foreslått i lovutkastet § 2-6 annet og tredje ledd. Dette kan således være pensjonskapitalbevis knyttet til innskuddspensjonsordningen som den individuelle innskuddspensjonsavtalen har vært knyttet til etter § 4-1 første ledd. Det samme gjelder adgangen i § 2-6 tredje ledd til å benytte pensjonskapitalen som engangspremie for tillegg til alderspensjon i henhold til pensjonsforsikringsavtale eller fripolise. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene ovenfor, samt alminnelige motiver avsnitt 6.3.2 og 7.2.

Når det gjelder samordning med pensjonsytelser fra en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning, det vil si en ytelsesbasert foretakspensjonsordning eller en kommunal pensjonsordning, vil det av forsikringstekniske grunner være vanskelig å bruke pensjonskapitalen som engangspremie til å kjøpe seg tilleggsytelser til alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen i slike tilfeller. I stedet åpner tredje ledd for at kunden kan kreve at utbetalingen av pensjonsytelsene fra de ulike ordningene skal samordnes så vidt mulig. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.2 og 7.2.

Til § 4-4. Flytting

Første ledd sier uttrykkelig at kunden har en individuell flytterett i samsvar med reglene i lovutkastet § 1-5, knyttet til pensjonskapitalen i innskuddspensjonsavtalen selv om denne er inngått i tilknytning til en tjenestepensjonsordning i henhold til adgangen i § 4-1 første ledd.

Dersom tjenestepensjonsordningen som innskuddspensjonsavtalen er inngått i tilknytning til flyttes til en annen institusjon, er det et spørsmål om innskuddspensjonsavtalen skal følge med på flyttingen eller ikke. Annet ledd innebærer at innskuddspensjonsavtalen ikke følger med på en slik flytting, med mindre kunden selv krever det i samsvar med flytteadgangen i lovutkastet § 1-5. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.5.5 og 7.2.

Til kapittel 5. Særlige regler for individuelle pensjonsavtaler etter forskrift til skatteloven § 6-47

Skattefavoriseringen av nye innskudd til individuelle pensjonsavtaler (IPA) ble vedtatt avviklet med virkning fra 12. mai 2006. Det er redegjort nærmere for dette vedtaket og de pensjonsrettslige konsekvensene av dette i alminnelige motiver kapittel 8. I forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven 26. mars 1999 nr. 14 §§ 6-47-30 til 6-47-32 er det fastsatt enkelte overgangsregler, men disse dekker ikke alle de spørsmål som oppstår i forhold til bortfallet at skattefavoriseringen av eksisterende IPA-kontrakter. Lovutkastet kapittel 5 har som målsetning å gi en samlet avklaring av de pensjonsrettslige spørsmål som oppstår i forbindelse med endringene av den skattemessige behandlingen av disse kontraktene.

Til § 5-1. Virkeområde

Første ledd gir bestemmelsene i lovutkastet kapittel 5 anvendelse på IPA-kontrakter som er inngått før 12. mai 2006 og hvor kunden på dette tidspunktet fortsatt etter avtalen hadde plikt til å foreta innbetalinger av premier og innskudd. Dersom det ikke forelå innbetalingsplikt på dette tidspunktet, ville enten kontrakten være ferdigbetalt, under utbetaling eller avbrutt.

For at kunden skal sikres dokumentasjon på pensjonsrettighetene opptjent i en IPA-kontrakt skal det i henhold til lovutkastet § 5-2 utstedes et pensjonskapitalbevis eller et forsikringsbevis for samlet verdi av de midler som er knyttet til avtalen. Det vises til merknadene til denne paragrafen neden­for. Annet ledd konstaterer at slike pensjonskapitalbevis og forsikringsbevis fortsatt skal være underlagt reglene i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47. Bestemmelsene i lovutkastet her vil ikke komme til anvendelse på disse dokumentene med mindre adgangen i §§ 5-3 til 5-6 om retten til å inngå nye avtaler eller samordning av pensjonsrettigheter benyttes.

Tredje ledd sier uttrykkelig at lovutkastet her ikke berører kundens rett til å kreve pensjonskapitalen utbetalt i henhold til forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-31. Denne retten er begrenset til pensjonsforsikringsavtaler og pensjonsspareavtaler der midlene knyttet til kontrakten ikke utgjorde mer enn 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp etter kontoutskrift pr. 31. desember 2006. Fristen for å kreve slik utbetaling er i nevnte forskrift satt til 31. desember 2010.

Det vises til alminnelige motiver avsnitt 8.3 punkt 1).

Til § 5-2. Utstedelse av forsikringsbevis og pensjonskapitalbevis

Opphevingen av skattefavoriseringene av IPA-kontraktene innebærer at de skal avsluttes med hensyn til nye innbetalinger. Første ledd første punktumkrever derfor at det skal utstedes et pensjonskapitalbevis for pensjonsspareavtaler og et forsikringsbevis for pensjonsforsikringsavtaler, som bevis for den samlede verdi av de midler som er knyttet til avtalen pr. 31. desember 2006. Hvilke midler dette utgjør vil følge av kontoutskriften for avtalen på dette tidspunkt. Tidspunktet 31. desember 2006 er valgt som skjæringspunkt i overgangsreglene i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47. De nærmere reglene for pensjons­kapitalbevis når en innskuddspensjonsavtale avbrytes av kunden før nådd pensjonsalder følger av lovutkastet § 2-3 første ledd, og tilsvarende av lovutkastet av § 3-1 fjerde ledd om en pensjonsforsikringsavtale avbrytes av kunden. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene ovenfor.

På bakgrunn av at tilskudd til IPA-kontrakter innbetalt etter 31. desember 2006 skal undergis en annen skattemessig behandling enn tilskudd før dette tidspunktet, kreves det i annet punktum at pensjonskapitalbeviset eller forsikringsbeviset i tilfelle skal angi tilskudd innbetalt etter 31. desember 2006. Det er en god del kunder som har valgt å fortsette innbetaling til sine IPA-kontrakter til nytt regelverk er endelig avklart. Dette vil derfor være en viktig tilleggsopplysning for disse kundene.

Dersom det har vært knyttet særskilte forsikringer til pensjonsspareavtale, følger det av annet ledd første punktum at det da skal utstedes et forsikringsbevis for disse i samsvar med reglene i første ledd. Annet punktumgjør unntak fra første punktum. I stedet for forsikringsbevis som omfatter de særskilte forsikringene, kan kunden kreve at det utstedes et pensjonskapitalbevis etter første ledd som omfatter den samlede verdi av midlene knyttet til pensjonsspareavtalen inkludert verdien av forsikringene. Det er en forutsetning for et slikt samlet pensjonskapitalbevis at det ikke har skjedd en ugjenkallelig oppnevning av begunstiget i samsvar med forsikringsavtaleloven § 15-2 annet ledd. Et slikt samlet pensjonskapitalbevis vil innebære at det må skje en omregning av forsikringsytelsene i samsvar med lovutkastet § 3-9, jf. tredje punktum.

Det vises til alminnelige motiver avsnitt 8.3 punkt 2).

Til § 5-3. Rett til å inngå ny avtale

Første ledd første punktum åpner for at en kunde kan kreve å få videreføre pensjonssparingen etter reglene i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47, men da med innbetaling med beskattede midler. Dette må skje ved at det inngås en ny avtale på tilsvarende vilkår med samme ytelser som i eksisterende IPA-avtale og uten at det må gis nye helseopplysninger, jf. forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-32. Et slikt skille mellom allerede opparbeidede rettigheter og nye innbetalinger er viktig av skattemessige grunner. Det legges til grunn at inngåelse av en ny avtale på tilsvarende vilkår ikke innebærer at kontrakten også skal anses som en ny avtale i forhold til reglene i forsikringsloven med tilhørende forskrifter. De nye kontraktene inngått etter paragrafen her vil kunne underlegges de gamle reglene om overskuddsdeling i forsik­ringsvirksomhetsreglene.

Banklovkommisjonenforeslår at fristen for å kreve inngåelsen av en ny avtale settes til 31. desember 2008, jf. annet punktum. Dette forutsetter at en lov om individuelle pensjonsavtaler vedtas av Stortinget i løpet av vårsesjonen 2008. Adgangen til å inngå en ny avtale i samsvar med eksisterende IPA-regler, men uten skattefavorisering, forutsetter også at det skjer en innbetaling av premie eller innskudd med forfall i 2008. Dette kan tenkes å være en fordel for kunder som kun har kort tid igjen til pensjonsalder, som har inngått avtale om garanti for investeringsvalg eller hvor ytelsessammensetningen er viktig for kunden. Medlemmene Løining og Rikheim har i de alminnelige motiver avsnitt 8.3 punkt 3) tatt forbehold om at Finansdepartementet må vurdere en endring av den frist som er satt i overgangsreglene i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-32 nærmere.

Av tredje punktum følger det at institusjon som mottar melding fra kunden i samsvar med annet punktum, skal varsle kunden om at innbetalt premie og innskudd ikke gir rett til fradrag etter skatteloven. Dette for å være sikker på at det ikke oppstår noen misforståelser i forbindelse med tegningen av den nye avtalen.

Annet ledd fastsetter at dersom en kunde innbetaler premie eller innskudd i henhold til eksisterende IPA-avtale som helt eller delvis gjelder for 2007 eller 2008, skal dette regnes som melding i samsvar med første ledd. Kunden slipper da å sende særskilt melding om videreføring til institusjonen. Dersom kunden på tross av innbetaling i 2007 eller 2008, ikke ønsker å inngå ny avtale i samsvar med første ledd, må kunden underrette institusjonen om dette innen 31. desember 2008.

Dersom det ikke inngås ny avtale i samsvar med første eller annet ledd, skal pensjonsavtalen anses som avbrutt, jf. tredje ledd første punktum.For å unngå pensjonsrettslige og skatterettslige problemer kan det ikke foretas innbetalinger til den avbrutte avtalen etter at fristen for å inngå ny avtale er utløpt 31. desember 2008, jf. annet punktum.

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.3 punkt 3).

Til § 5-4. Samordning av pensjonsrettigheter

Paragrafen bygger på de samme prinsipper for samordning av pensjonsrettigheter som er beskrevet på generelt grunnlag i alminnelige motiver avsnitt 6.2.4, for innskuddspensjonsavtaler avsnitt 6.3.2 og pensjonsforsikringsavtaler avsnitt 6.4.2. Det vises også til avsnitt 7.2 i de alminnelige motiver. Paragrafen regulerer i hvilken utstrekning pensjonskapitalbevis og forsikringsbevis utstedt med grunnlag i en IPA-kontrakt som avbrytes, jf. lovutkastet § 5-2, kan slås sammen med andre individuelle pensjonsrettigheter som kunden har. Første ledd gjelder sammenslåing av pensjonskapitalbevis med andre individuelle pensjonsrettigheter. Annet ledd gjelder forsikringsbevis og mulig­hetene for samordning med andre pensjonsrettigheter.

Første leddførste punktumåpner for at kunden kan kreve at pensjonskapitalbeviset skal slås sammen med annen innskuddspensjonsavtale før nådd pensjonsalder i samsvar med reglene i lovutkastet § 2-3 annet ledd. Pensjonskapitalbeviset kan videre kreves slått sammen med pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon i samsvar med lovutkastet § 2-6 annet ledd. Dette innebærer at sammenslåing kan skje både med pensjonskapitalbevis utgått fra en innskuddspensjonsordning hvor det er fastsatt at pensjonskapitalen i utbetalingstiden skal forvaltes i spareavtale og pensjonskapitalbevis fra annen innskuddspensjonsavtale ved nådd pensjonsalder.

Etter annet punktum kan pensjonskapitalbeviset også anvendes som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelse etter fripolise utgått fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Dette forutsetter imidlertid at forsikringsselskapet samtykker til dette. Det er ikke noe krav om at fripolisen er kommet til utbetaling før sammenslåing kan skje.

Annet ledd første punktumåpner for at et forsik­ringsbevis utgått fra en IPA-kontrakt i samsvar med bestemmelsene i lovutkastet § 5-2, kan slås sammen med fripolise utgått fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Omregning skal skje i samsvar med bestemmelsene i lovutkastet § 3-10, som etter annet punktum er gitt tilsvarende anvendelse her.

Tredje ledd innebærer at pensjonskapitalbevis og forsikringsbevis etter § 5-2 ikke kan anvendes til sammenslåing med annen innskuddspensjonsavtale, pensjonskapitalbevis eller fripolise i samsvar med første eller annet ledd i paragrafen her, dersom kunden velger å slå sammen pensjonskapitalbeviset eller forsikringsbeviset med en ny individuell innskuddspensjonsavtale eller pensjonsforsik­ringsavtale etter loven her, jf. lovutkastet §§ 5-5 og 5-6.

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.3 punkt 4).

Til § 5-5. Ny individuell innskuddspensjonsavtale etter loven her

Paragrafen gjelder i de tilfeller hvor en kunde har valgt å avbryte sin IPA-kontrakt, og har inngått innskuddspensjonsavtale i samsvar med lovutkastet her. Når det gjelder vurderingen av sammenslåing av pensjonsrettigheter på generell basis vises det til alminnelige motiver avsnitt 6.2.4. Det vises også til alminnelige motiver avsnitt 6.3.2 og 6.4.2 som gjelder adgangen til sammenslåing av midler knyttet til individuelle pensjonsavtaler etter loven her, jf. §§ 2-3 annet ledd, 2-6 og 3-10.

Etter første ledd første punktum kan kunden kreve at pensjonskapital knyttet til pensjonskapitalbevis etter § 5-2 skal slås sammen med pensjonskapital knyttet til ny innskuddspensjonsavtale etter lovutkastet her. Om nødvendig kan slik sammenslåing skje etter flytting, jf. annet punktum.

Dersom kunden tidligere hadde særskilte forsikringer knyttet til innskuddsspareavtalen etter IPA-reglene (forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47), vil det være utstedt et forsikringsbevis etter § 5-2 annet ledd. Midlene knyttet til rettigheter etter forsikringsbeviset, kan etter annet ledd slås sammen med pensjonskapitalen knyttet til den nye innskuddspensjonsavtalen etter lovutkastet her. Det kreves ikke at de skal videreføres som forsikringsytelser, men midlene kan inngå i pensjonskapitalen. Dette krever samtykke fra forsikringsselskapet som har utstedt forsikringsbeviset.

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.3 punkt 4).

Til § 5-6. Ny individuell pensjonsforsikringsavtale etter loven her

Paragrafen gjelder tilfeller hvor kunden har avbrutt sin IPA-kontrakt og tegnet en ny pensjonsforsikringsavtale i samsvar med lovutkastet her.

Dersom kunden tidligere hadde en pensjonsforsikringsavtale tegnet i samsvar med IPA-reglene, vil det være utstedt et forsikringsbevis etter § 5-2. Første ledd første punktum åpner for at forsikringsbeviset skal slås sammen med og inngå i pensjonskapitalen knyttet til den nye pensjonsforsikringsavtalen. Annet punktum åpner for at det samme kan skje om kunden tidligere har hatt en innskuddspensjonsavtale etter IPA-reglene og det er utstedt pensjonskapitalbevis etter reglene i § 5-2. Forutsetningen er da at forsikringsselskapet samtykker til en slik sammenslåing.

Sammenslåing med en pensjonsforsikringsavtale forutsetter en ny beregning av ytelsene. Annet ledd første punktum fastsetter at opptjent pensjon etter sammenslåingen skal beregnes etter beregningsgrunnlaget for den nye pensjonsforsikringsavtalen inngått etter reglene i lovutkastet her. Om nødvendig kan sammenslåing skje etter flytting, jf. annet punktum.Omberegningsreglene i § 3-9 er gitt tilsvarende anvendelse.

Til § 5-7. Institusjonenes informasjonsplikt

Banklovkommisjonen har i alminnelige motiver avsnitt 8.3 punkt 5) lagt til grunn at det vil være viktig for kunder med eksisterende avtaler inngått etter IPA-reglene (forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47) å få informasjon om hvilke muligheter de vil ha etter lovutkastet kapittel 5.

Første ledd fastsetter derfor at institusjonen som har tegnet IPA-kontrakten som omfattes av lovutkastet § 5-1, skal gi kunden informasjon om de muligheter kunden har etter lovutkastet §§ 5-1 tredje ledd, 5-2 og 5-3. Informasjonen skal gis innen tre måneder etter at loven er trådt i kraft.

Annet ledd fastsetter at kunden også skal orienteres om rett til sammenslåing med andre pensjonsrettigheter etter lovutkastet §§ 5-4 til 5-6.

Til kapittel 6. Ikrafttreden. Overgangsregler

Til § 6-1. Ikrafttreden. Overgangsregler

I første ledd foreslås det at loven trer i kraft straks. Banklovkommisjonen har ikke sett at det er behov for å gi nærmere regler i forskrift før loven trer i kraft. Det er derfor ikke i lovutkastet tatt forbehold om at Kongen kan bestemme et annet tidspunkt for ikrafttredelse.

I annet ledd gis Kongen hjemmel til å fastsette overgangsregler. I forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 §§ 6-47-30 til 6-47-32 er det allerede gitt en del overgangsregler for de som hadde individuelle pensjonsavtaler (IPA) inngått før 12. mai 2006. Selv om Banklovkommisjonen ikke har sett at det er behov for ytterligere overgangsregler utover det som følger av ovennevnte forskrift og bestemmelsene som er foreslått i kapittel 5 i lovutkastet, har Banklovkommisjonen, som en sikkerhetsforanstaltning, funnet det riktig å ta inn en adgang for Kongen til å fastsette overgangsregler.

Til § 6-2. Endringer i andre lover

Da adgangen til å kreve fradrag i skattepliktig inntekt for betalt innskudd og premie til IPA-kontrakter ble opphevet fra og med inntektsåret 2007 ved lov 15. desember 2006 nr. 81, ble skatteloven § 6-47 endret. For at innskudd og premie til individuelle pensjonsavtaler etter lovutkastet her skal komme til fradrag i skattepliktig inntekt, må det tas inn en adgang til dette i skatteloven § 6-47. Banklovkommisjonen foreslår at dette skjer ved at det tas inn en ny bokstav f i § 6-47 første ledd, se første ledd.

I foretakspensjonsloven § 4-7 første ledd tredje punktum åpnes det for at opptjent premiereserve knyttet til alderspensjon på mindre enn 50 prosent av G, kan kreves overført til annen foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring eller individuell pensjonsforsikringsavtale etter skatteloven (IPA). Det vil ikke bli utstedt fripolise for så liten premiereserve. Adgangen til overføring til fortsettelsesforsikring og pensjonsforsikringsavtale etter IPA-reglene bør opprettholdes for de tilfeller en kunde har valgt å videreføre disse avtalene med beskattede midler, jf. lovutkastet § 5-3. Bestemmelsen foreslås imidlertid utbygd slik at overføring av premiereserven også kan skje til individuell pensjonsavtale etter lovutkastet her, jf. annet ledd. Dette omfatter både innskuddspensjonsavtale og pensjonsforsikringsavtale.

I merknadene til § 1-2 annet ledd ovenfor er det nevnt at det er behov for å gjøre endringer i forsikringsloven §§ 1-5 og 8-1 for at innskuddspensjonsforetak skal kunne tilby individuelle pensjonsavtaler. Virksomhetsområdet for innskuddspensjonsforetakene er i dag begrenset til kollektive innskuddspensjonsordninger. I lovutkastet § 6-2 tredje ledd er det foreslått endringer i forsikringsloven § 1-5 og i fjerde ledd er det foreslått endringer i forsikringsloven § 8-1, som innebærer at innskuddspensjonsforetakenes virksomhet kan omfatte individuelle pensjonsavtaler uten forsikringselement, det vil si individuelle innskuddspensjonsavtaler uten forsikringselement.

11 Lov om individuelle pensjonsavtaler