10 Delt bosted

10.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å utrede ulike problemstillinger knyttet til delt bosted. Barneloven inneholder ingen definisjon av delt bosted, men begrepet forstås slik at barnet ikke har fast bopel hos én av foreldrene, men bor fast hos begge. Etter gjeldende rett er ikke grensen mellom delt bosted på den ene side, og fast bosted hos den ene med samvær for den andre knyttet til tiden barnet tilbringer eller bor hos den respektive forelder. Det avgjørende er hva som fremgår av avgjørelsen eller avtalen om spørsmålet, det vil si normalt om ordningen er betegnet som det ene eller det andre. 1

Det overordnende utgangspunkt når utvalget skal drøfte ulike aspekter ved delt bosted er hvilken bostedsordning som må antas å være til det beste for barnet. I den sammenheng skal utvalget se nærmere på tre spørsmål: Hva kan avtales, hva kan domstolene fastsette og hva bør være lovens utgangspunkt. Denne vurdering knytter seg til hvilken faktisk ordning som antas å være til barnets beste. Det er imidlertid vanskelig å se dette spørsmålet helt løsrevet fra de rettslige konsekvenser både av hvilken faktisk ordning som praktiseres og av det formelle valg av bostedsordning. Med rettslige konsekvenser siktes først og fremst til offentligrettslige regler om trygd, skatt osv. Med formelle valg siktes først og fremst til de barnerettslige regler som legger en utvidet avgjørelseskompetanse til den av foreldrene som barnet bor fast hos, selv om foreldrene har felles foreldreansvar, se barneloven § 37.

Utvalget peker innledningsvis på at ulike kriterier anvendes ved praktiseringen av de ulike regelsett. Foreldre kan eksempelvis avtale delt bosted selv om barnet tidsmessig bor mest hos den ene, og omvendt avtale fast bosted hos den ene selv om barnet tilbringer tilnærmet like mye tid hos den andre i form av samvær. De offentligrettslige regler er i større grad knyttet til den faktiske tidsdeling, samt registrering av bostedsadresse.

10.2 Adgangen til å avtale delt bosted

Utviklingen av de barnerettslige regler om forholdene etter et samlivsbrudd er preget av større fleksibilitet og avtalefrihet for å finne fram til ordninger som etter en konkret helhetsvurdering er til det beste for det enkelte barn. Utviklingen av de formelle ordninger er beskrevet slik av Høyesterett i Rt. 2000 side 185 (på s. 188-189):

«Bestemmelsene om foreldreansvar har de senere tiår vært under forandring. Et felles trekk ved de ordninger som barnelovgivningen har fastsatt, har vært at foreldrene seg imellom i vid utstrekning har kunnet gjøre avtaler både om fordeling og praktisering av foreldreansvaret, og videre at det har vært adgang til å bringe spørsmålet om foreldreansvar inn for avgjørelse ved domstolene. Utviklingen har gått i retning av at domstolene er blitt overlatt til separat avgjørelse spørsmål av noe mer detaljert karakter. Således er spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for barnet, blitt skilt ut og er i dag gjenstand for separat domstolsavgjørelse etter bestemmelsene i barneloven § 35a om hvem barnet skal bo fast hos. For hvilke avgjørelser som kan tas av den som barnet bor fast hos, inneholder § 35b nærmere bestemmelser.

Barneloven av 1956 hadde ingen bestemmelser som ga domstolene adgang til å fastsette at foreldrene etter samlivsbrudd skulle ha felles foreldreansvar. Regler om dette kom først inn i barneloven av 1981. Ved domstolenes avgjørelse om foreldreansvaret fremstår etter dette delt foreldreansvar som et alternativ til at en av foreldrene får dette ansvaret alene.»

Saken gjaldt rent konkret spørsmålet om domstolene kunne fastsette et felles foreldreansvar som fravek lovens ordning med hensyn til hvilke avgjørelser som måtte treffes av foreldrene i fellesskap – se nærmere ovenfor i kapittel 8.4.

Dagens lov bygger på en ordning hvor domstolene ved tvist må fastsette at barnet skal bo fast hos en av foreldrene, jf. barneloven § 36 andre ledd. Det følger da videre av barneloven § 37 at den forelder barnet bor fast hos er tillagt enekompetanse i enkelte spørsmål, herunder vesentlige spørsmål som etter sin art ligger innenfor de avgjørelser begge foreldre i kraft av sitt forelderansvar plikter og har rett til å ta del i.

Selv om domstolene ikke kan fastsette delt bosted, kan foreldrene selv avtale dette, se barneloven § 36 første ledd. Loven inneholder ingen regler om hvordan avgjørelseskompetansen ordnes i slike tilfeller. Det er imidlertid i forarbeidene forutsatt at reglene i barneloven § 37 ikke får anvendelse, se Ot.prp. nr. 56 (1996-97) s. 83. Det er anført at foreldrene i denne situasjonen er henvist til enten å være enige om de vesentlige spørsmål eller avtale å dele avgjørelsesmyndigheten mellom seg – men slik at det siste ikke gjelder avgjørelser som ligger under det felles foreldreansvar. 2

Forarbeidene er imidlertid ikke helt klare på dette punkt. Fra Ot.prp. nr. 56 (1996-97) s. 83, merknadene til § 35a, hitsettes:

«Foreldrene må være enige om de avgjørelsene de tar sammen, eller de kan avtale å dele bestemmelsesretten mellom seg. Det forutsettes videre at foreldre til barn som har delt bosted er enige om alle avgjørelser som gjelder barnet. Dette vil fungere på samme måte som i et ekteskap: partene må selv løse konflikten og komme fram til enighet.»

Ved delt bosted må det i alle fall legges til grunn at den enkelte forelder har den kompetanse som følger av barneloven § 37 andre ledd andre punktum så lenge barnet rent faktisk oppholder seg hos vedkommende.

Når det gjelder foreldrenes adgang til å avtale egne kompetanseregler, er rettstilstanden også noe uklar. Det må antas at en avtale mellom foreldrene om fast bosted hos den ene, som utgangspunkt innebærer at sistnevnte derved får den kompetanse som følger av barneloven § 37. Om de kan avtale noe annet, samt hva som kan avtales ved delt bosted er imidlertid mer usikkert.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere innholdet i de offentligrettslige regler. Utvalget vil imidlertid peke på at skatte-, bidrags- og trygderettslige forhold ofte spiller inn ved den enkelte forelders vurdering av bostedsordning. Når lovgiver i barneloven søker å finne bostedsordninger som er til barnets beste, bør man samtidig foreta nødvendige endringer i tilgrensende lovverk slik at det for foreldrene – også rent økonomisk – blir mulig å velge det for barnet, beste alternativ. Se nærmere om dette nedenfor i kapittel 13.

Valg av bostedsordning har etter dagens barnerettslige regler betydning i to sammenhenger. Den umiddelbare og faktiske virkning gjelder spørsmålet om hvor mye tid barnet skal tilbringe sammen med den enkelte av foreldrene. For det andre vil reglene i barneloven § 37 om enekompetanse som utgangspunkt bare komme til anvendelse ved fast bosted hos den ene, jf. ovenfor. Det er grunn til å tro at dette forholdet kan påvirke valget av bostedsordning. Spørsmålet oppstår derfor om båndet mellom bostedsordning og avgjørelsesmyndighet skal løsnes.

Dette reiser for det første spørsmålet om reglene om avgjørelseskompetanse i loven ikke skal være knyttet til en bostedsordning, men avgjøres særskilt. Dette vil i så fall innebære en videreføring av utviklingen med stadig å skille ut nye spørsmål til særskilt vurdering, se referat fra Rt. 2000 side 185 ovenfor. Et mindre vidtgående alternativ er å gi domstolene og/eller foreldrene adgang til å fastsette ordninger som på begrensede områder kan fravike loven.

Delt bosted forutsetter enighet mellom foreldrene, og hver av foreldrene kan rent faktisk bringe ordningen til opphør ved å reise sak om bostedsspørsmålet. Derved kan man si at delt bosted forutsetter at foreldrene kommer til enighet også om den type avgjørelser som faller inn under barneloven § 37.

Videre oppstår spørsmålet om adgangen til å avtale eller fastsette avgjørelseskompetanse som fraviker fra lovens ordning også hvor det er avtalt eller fastsatt at barnet skal bo fast hos den ene. 3 I praksis kan det tenkes at en forelder lettere kan akseptere at barnet skal bo fast – det vil i realiteten si mest – hos den andre, så fremt dette ikke samtidig reduserer vedkommendes rett til å ta del i viktige avgjørelser vedrørende barnet.

Det generelle utgangspunktet må være at loven i seg selv ikke begrenser mulighetene for å finne fram til en konkret løsning som er til barnets beste. Etter utvalgets oppfatning må det derfor være full avtalefrihet for foreldrene når det gjelder hvordan de vil innrette seg bostedsmessig med barnet etter et samlivsbrudd. Å innskrenke avtalefriheten ved å oppstille regler eller vilkår om hvordan en ordning med delt bosted kan eller bør være, kan etter utvalgets syn medføre at noen foreldre enten velger eller argumenterer for løsninger som ikke er til barnets beste. Dette er ikke ønskelig.

Utvalget ser at manglende krav til form og innhold for en avtale om delt bosted kan skape problemer, ikke minst av bevismessig art. Et eksempel kan være der den ene forelderen flytter med barnet fordi vedkommende hevder å ha flyttekompetansen alene – mens den andre mener at man hadde avtalt delt bosted. Ofte vil det i slike tilfelle bli påstand mot påstand, der den som mener man hadde en avtale om delt bosted kan bli taperen fordi vedkommende anser det for vanskelig å vinne fram uten tilstrekkelig beviser. Utvalget har således funnet grunn til å overveie om det bør oppstilles et skriftlighetskrav for avtaler om delt bosted, herunder om registrering av avtalen hos offentlig myndighet kan være aktuelt.

Det er utvalgets inntrykk at mange foreldre allerede i dag inngår skriftlig avtale om bosted og eventuelt samvær etter et samlivsbrudd. Det kan være mange grunner til det. Først og fremst er skriftlig avtale en målsetting under megling ved samlivsbrudd. Skriftlighet kan også være motivert av et generelt ønske om ryddige og ordnede forhold, men også et ønske om å sikre bevis eller forhindre at en allerede sterk konflikt skal forverre seg. På enkelte områder forutsetter også det offentlige at det foreligger skriftlig avtale. For eksempel bestemmer barnetrygdloven § 2 tredje ledd at barnetrygden etter søknad kan deles mellom foreldrene dersom de har avtalt delt bosted. Avtalen om delt bosted må fremlegges i skriftlig form.

Utvalget har kommet til at det ikke bør oppstilles noe krav om skriftlighet for avtaler om delt bosted. Det er ikke åpenbart at behovet er spesielt stort. Full avtalefrihet forutsetter dessuten full frihet til å bestemme formen på avtalen. Et krav om skriftlighet for avtaler om delt bosted vil også innebære en forskjellsbehandling mellom avtaler om delt bosted og andre avtaler som inngås etter et samlivsbrudd. Dette kan bli tolket som et signal om at det bør være en høyere terskel for å inngå avtale om delt bosted, noe utvalget ikke finner ønskelig.

Utvalget finner grunn til å påpeke at avtalefrihet også forutsetter at de offentlige myndigheter legger forholdene til rette for at den avtalte bostedsløsningen lar seg gjennomføre. Dette gjelder også avtaler om delt bosted. Når lovgiver først har åpnet opp for at slike avtaler kan inngås, er det viktig at både regelverket og det praktiske liv tilpasses dette. Utvalget er av den oppfatning at så ikke alltid er tilfelle i dag.

Et viktig eksempel er reglene om folkeregistrering og flyttemelding. I dag tolkes og praktiseres folketrygdloven og folketrygdforskriften slik at foreldre overhodet ikke kan anmerke at et barn har delt bosted. En person kan ikke være folkeregistrert på to adresser, og ved flytting skal et barn registreres hos den av foreldrene som det bor mest hos jf. folketrygdforskriften § 9 andre ledd siste punktum. Dersom barnet bor like mye eller omtrent like mye hos begge av foreldrene, må foreldrene velge en adresse som barnet skal anses folkeregistrert på. Etter utvalgets syn er dette uheldig. For det første kan dette skape utrygghet for bostedsforelderen som ikke får registrert sin adresse, og for det andre kan det bidra til uønskede omgåelser der barnet eksempelvis skifter adresse annethvert år. Selv om det ikke åpnes for at et barn kan folkeregistreres på to adresser, oppfordres lovgiver til i det minste å finne en løsning der man kan krysse av og registrere at avtale om delt bosted er inngått når flyttemelding sendes til folkeregisteret. Dette vil skape både klarhet og notoritet omkring barnets bosted. Det understrekes at en slik registrering verken skal være et tilstrekkelig eller nødvendig vilkår for at gyldig avtale om delt bosted skal anses inngått. I en rapport av 15. juni 2007 («Utveksling av grunndata på personinformasjonsområdet») har en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet og Fornyingsdepartementet foreslått at det i tillegg til dagens bosteds- og postadresse innføres en ordning med en «sekundæradresse» som kan registreres i folkeregisteret. Arbeidsgruppen nevner på s. 61 at bruk av registrert sekundæradresse kan være aktuelt der det skjer en hyppig veksling mellom bostedsadresse og sekundæradresse og nevner barn som lever med delt bosted som eksempel. På s. 62 i rapporten heter det:

«Arbeidsgruppen peker på Barnelovutvalget som er oppnevnt av Barne- og familiedepartementet og som skal presentere sine konklusjoner i en offentlig utredning innen 1. mai 2008. Ifølge statsråden er det viktigste temaet ved denne gjennomgangen barnas situasjon og forholdet mellom barn og foreldre etter samlivsbrudd. Av Barnelovutvalgets mandat fremgår det at utvalget skal vurdere endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær og eventuelle konsekvensendringer i andre bestemmelser i loven i tråd med dette mandatet. Arbeidsgruppen oppfordrer Barnelovutvalget til å vurdere om sekundæradresse kan brukes til å registrere adresseopplysninger for barn med delt bosted.»

Av det ovenstående følger at utvalget er positivt innstilt til en ordning med folkeregistrert sekundæradresse. Utvalget vil imidlertid reise spørsmål om begrepet «sekundæradresse» er hensiktsmessig, da dette indirekte kan gi et signal om en rangordning mellom barnets bosteder. Der foreldrene praktiserer en ordning med delt bosted bør man unngå at foreldrene må velge ett av bostedene som sekundært.

På samme måte må trygde- og skattelovgivning ta høyde for at avtaler om delt bosted i dag kan inngås både muntlig og skriftlig, og at det er opp til foreldrene å definere innholdet i avtalen. Uklare og/eller skjønnsmessige lovbestemmelser som både skaper usikkerhet og manglende forutberegnelighet er ikke ønskelig. Som eksempel kan her nevnes bidragsreglene, som for mange kan være uoversiktlige og vanskelig tilgjengelig. NAV har på internettsider en beregningskalkulator 4 som kan gjøre det vanskelig å foreta en bidragsberegning for familier som overveier delt bosted etter et samlivsbrudd.

10.3 Hva bør være barnelovens utgangspunkt etter samlivsbrudd?

10.3.1 Innledning

Etter barneloven § 36 første ledd første punktum kan foreldrene avtale hvem barnet skal bo fast hos. Etter samme bestemmelse andre punktum kan man avtale at barnet skal bo fast hos begge, dvs. delt bosted. Ettersom delt bosted må avtales særskilt, kan det hevdes at dette blir en sekundær løsning etter loven. Det kan reises spørsmål om det er grunn til å endre barneloven på dette punkt. For det første kan det spørres om det i det hele tatt er grunn til å operere med en slik forskjell mellom bostedsløsningene i loven. Bør avtalefriheten i det hele tatt suppleres med noen utgangspunkt etter loven? For det andre kan det spørres om det ikke er mer hensiktsmessig å ha delt bosted som lovens utgangspunkt, dersom man først velger å ha et utgangspunkt i loven.

CEFL har ikke gitt noen anbefaling om delt bosted skal være en regel eller unntak, se principle 3:20. Men en avtale mellom de som har foreldreansvar om at barnet skal ha delt bosted må godkjennes av «competent authority». 5

10.3.2 Forskning om delt bosted

Nyere forskning indikerer at delt bosted etter avtale mellom foreldrene kan fungere godt, både for barna og foreldrene. I en undersøkelse utført på oppdrag av Barne- og likestillingsdepartementet i 2006 har Skjørten m.fl. intervjuet barn og foretatt en spørreundersøkelse av foreldre om deres erfaringer med delt bosted. Barna i undersøkelsen var i alderen 8 til 18 år.

Foreldreundersøkelsen 6 avdekket at flesteparten var fornøyd med delt bosted, og de mente at ordningen fungerte bra for barna – 81 % av foreldrene mente ordningen fungerte bra for barnet, 79 % mente den fungerte bra for dem selv og 85 % mente den andre forelderen var fornøyd med delt bosted. 7 De foreldrene som oppga at delt bosted fungerte middels eller dårlig (21 %), forklarte dette med samarbeidsproblemer mellom foreldrene (36 %), ordningen passet ikke for barnet (20 %), nye familiedannelser (12 %), praktiske problemer knyttet til arbeidssituasjon eller tid (12 %), reiselengde/avstand (6 %), økonomiske forhold (6 %) og boligforhold (5 %). 8

Intervjuene med barna avdekket at flesteparten av barna lever bra med delt bosted og at de praktiske utfordringene etter hvert går greit og blir en vane. 9 Det var et hovedinntrykk at de fleste barna selv hadde en sterk vilje til å opprettholde nær kontakt med begge foreldre, og de ønsket å være en del av hverdagslivet i begge foreldrenes hjem. Flesteparten av barna anså at de hadde en selvfølgelig og anerkjent plass i to hjem, og de så ikke seg selv som annenrangs familiemedlemmer. For flere av barna hadde det imidlertid tatt tid å tilpasse seg ordningen – både flytting, hverdagslige tilpasninger og nye familiemedlemmer kunne by på utfordringer. 10 Det ble ansett som svært viktig at barna selv ønsket og trivdes med en slik ordning, og at foreldrene derfor fanget opp signaler fra barna og var villige til å justere bostedsordningen. 11 Noen barn mistrivdes med delt bosted, og også en del foreldre oppgav at delt bosted ikke var en god løsning verken for dem eller barna. Det ble pekt på at barna ikke alltid maktet å gi uttrykk for problemene med bostedsløsningen, og at foreldrene må være oppmerksom på at barn ofte kvier seg for å gi uttrykk for synspunkter som kan såre foreldrene eller bidra til at en konflikt mellom foreldrene oppstår. 12 Forskerne trakk følgende hovedkonklusjon:

«Ut fra våre undersøkelser kan vi konkludere med at delt bosted kan fungere bra for mange barn. Vi har imidlertid ikke hold for å konkludere med at delt bosted vil fungere bra for alle eller de fleste barn. Tvert imot har vi funnet at for noen foreldre og barn er delt bosted en problematisk ordning, og om ordningen passer for ett barn, er det ikke sikkert at den passer så bra for eventuelle søsken. Vi mener derfor at prinsippet om å vurdere barnets beste konkret ut fra hvert enkelts barns situasjon må være utgangspunktet i valget av bostedsløsninger for barnet.» 13

Etter utvalgets oppfatning må det legges betydelig vekt på de forskningsresultatene som er presentert i Skjørten m.fl. 2006, idet undersøkelsen både er ny, norsk og relativt omfattende. Av annen relevant forskning som omhandler avtalt delt bosted kan likevel nevnes:

Ekeland og Myklebust 1997 fremla en forskningsrapport om foreldremekling, hvor separerte par fra hele landet ble intervjuet. Her påviste de at par som gjennom mekling ble enige om delt bosted fikk mindre konflikter ett år senere, enn de som avtalte mer tradisjonelle bostedsløsninger. Dette gjaldt også når man kontrollerte for konfliktnivået initielt. De fant altså en konfliktreduserende effekt av delt bosted. 14

Moxnes og Winge 2000 har funnet at foreldre som har en omfattende deling av foreldreoppgavene og et omfattende samarbeid, oftere er fornøyd enn de som deler og samarbeider lite. 15

Andenæs 2001 har trukket fram viktigheten av at de materielle og økonomiske rammene er til stede og blant annet pekt på risikoen for at delt bosted blir et alternativ kun for de ressurssterke. 16

Øberg og Øberg 2002 poengterte viktigheten av et tillitsforhold mellom foreldrene og fravær av uoppklarte konflikter for at delt bosted skal kunne fungere for barnet. Samarbeid, planlegging og bosetting nær hverandre ble også angitt som nøkkelforutsetninger. 17

Bauserman 2002 presenterte en metaanalyse basert på 33 internasjonale og amerikanske undersøkelser hvor man sammenlignet barn som lever i såkalt «joint custody» med barn fra «sole-custody arrangements». I analysen har man sidestilt de som lever i «joint legal custody» og «joint physical custody», hvor førstnevnte langt på vei tilsvarer det vi omtaler som «felles foreldreansvar», mens sistnevnte tilsvarer «delt bosted». Resultatet fra undersøkelsen viser at barn og unge i «joint custody» scorer noe bedre enn barn som bare bor med mor eller far på en rekke mål på psykososial tilpasning. Foreldrene som praktiserte «joint custody» rapporterte også om mindre konflikter enn foreldre med en «sole-custody» løsning, men dette forklarte ikke de påviste fordelene av å leve i «joint custody». I stedet blir det pekt på at resultatene kan tyde på at «joint custody» kan ha en positiv effekt på begge foreldre. 18

Utvalget finner grunn til å understreke at det ikke finnes forskning som direkte studerer hvordan små barn tilpasser seg delt bosted. Skjørten m.fl. 2006 kartla kun barn over 8 år. Ettersom det er her det ut fra generell utviklingsforståelse er mest bekymring for om dette kan være en uheldig løsning for barn, finner utvalget grunn til å fremheve følgende: For barn som ikke har levd sammen med en av sine foreldre og blitt kjent med den som omsorgsperson gjennom det første leveåret, vil innføring av en ordning med delt omsorg kunne komme til å innebære for store utfordringer med hensyn til skiftinger og variasjon. Det vil i alle fall måtte dreie seg om en gradvis oppbygging, noe som vil stille enda tydeligere krav til foreldrenes samarbeid og felles forståelse av hvordan barnet utvikler seg. Den som er bostedsforelder vil måtte lose den andre inn, og hensynet til barnet vil kreve at de deler opplevelser og erfaringer mer på den måten som naturlig skjer mellom foreldre som bor sammen. For barn opp til ca. tre års alder vil også delt bosted måtte innføres og praktiseres på en måte som tar hensyn til barnets begrensede forståelse av tid, og dets manglende kapasitet til selv å bringe sine erfaringer fra en situasjon til en annen og dele dem med omsorgspersoner begge steder.

Utvalget peker avslutningsvis på at tilfanget av både norsk og internasjonal forskning omkring avtalt delt bosted etter hvert begynner å bli betydelig, og at det på dette området – som på andre områder – forekommer faglig uenighet. Innenfor rammene av denne fremstillingen er det imidlertid ikke mulig å presentere alt som finnes av forskning og faglige synspunkter.

10.3.3 Utvalgets vurdering og konklusjon

Et samlet utvalg er enig i at det er grunn til å foreta en endring i barneloven § 36 første ledd. Utvalget har imidlertid delt seg i spørsmålet om det er grunn til å operere med et lovregulert utgangspunkt om barnets bosted etter et samlivsbrudd.

Utvalgets flertall – alle med unntak av Cassidy – mener at barneloven ikke bør ha noe utgangspunkt om barnets bosted. For å sikre full avtalefrihet for foreldrene bør det ikke legges føringer i lovteksten – den bør være helt nøytral og sidestille en løsning der barnet bor fast hos en av foreldrene med en løsning der barnet har delt bosted. Selv om dagens ordlyd ikke direkte skiller mellom avtale om delt bosted og avtale om fast bosted hos en av foreldrene, kan formuleringen om at delt bosted er noe som må avtales, samt selve plasseringen i andre punktum, skape inntrykk av at dette alternativet er sekundært eller fordrer noe annet enn løsningen som er beskrevet i første punktum. Et lovregulert utgangspunkt kan legge føringer i retning av en løsning som i det konkrete tilfelle ikke er i samsvar med det overordnede hensyn om at alle avgjørelser som gjelder barn skal bygge på barnets beste. Om delt bosted er til beste for barnet, kan også avhenge av barnets alder. Det kan være større vanskeligheter knyttet til praktiseringen av delt bosted for helt små barn, mens barn i andre aldersgrupper kan finne ordningen uproblematisk. Når barna kommer i tenårene kan det være at de foretrekker å bo fast hos den av foreldrene hvor de har flest venner. Full avtalefrihet uten føringer i loven vil bidra til å ivareta hensynet til at bostedsordningen kan tilpasses barnets alder.

Utvalgets mindretall – Cassidy – mener at delt bosted bør gjøres til lovens utgangspunkt, og at dette bør være bostedsløsningen etter et samlivsbrudd dersom ikke noe annet avtales. Mindretallet mener delt bosted er den løsning som i størst mulig grad sikrer barnets beste gjennom mest mulig kontakt med begge dets foreldre. Delt bosted som lovens utgangspunkt vil normere foreldres holdninger. På tilsvarende måte som felles foreldreansvar i dag er blitt det vanligste utgangspunkt blant de fleste foreldre, mener mindretallet at frivillig juridisk likestilling gjennom delt bosted vil være det vanlige når loven har fått virke over tid.

Mindretallet mener at man skal kunne forvente at foreldre som ikke lenger bor sammen fortsetter å samarbeide når de har felles barn. Denne forventningen bør komme tydelig fram i lovteksten. Mindretallet viser her blant annet til Ekeland og Myklebust 1997 som fant at delt bosted kan redusere konfliktnivået mellom foreldre.

Å sikre foreldre tilknytning til arbeidslivet er det viktigste virkemiddelet mot barnefattigdom. Undersøkelsen i Skjørten 2005 viser at flere mødre er i jobb når man har delt bosted. På en slik måte kan delt bosted også bidra til å sikre barnet gode oppvekstvilkår ved at den reorganiserte familiens samlede inntekt øker. Likestilling handler om å omfordele makt og omsorg. Kvinner må få mer makt (og mer lønn), og menn må bruke mer tid med egne barn. Delt bosted som utgangspunkt bidrar til dette.

I en del tilfelle vil det ikke være til barnets beste med delt bosted, men mindretallet mener at det er tilstrekkelig at det i lovens forarbeider fremkommer at visse forutsetninger må være tilstede for at delt bosted skal være en god bostedsløsning.

10.4 Domstolenes adgang til å kunne idømme delt bosted

10.4.1 Innledning

Barneloven § 36 andre ledd bestemmer at domstolene ikke kan beslutte delt bosted for barnet der foreldrene er uenige om dette og har brakt saken inn for retten. Spørsmålet om domstolenes adgang til å kunne idømme delt bosted har vært gjenstand for hyppige diskusjoner de siste 10–15 årene, og ble blant annet grundig drøftet av Barnelovprosessutvalget i NOU 1998:17 s. 76-87. Gjennomgangen nedenfor er i en viss utstrekning basert på de hensyn og avveininger som da fremkom og som fremdeles antas å ha relevans.

10.4.2 Betydningen av å gi domstolene kompetanse til å pålegge delt bosted

En lovendring som åpner for at domstolene skal kunne pålegge foreldrene delt bosted vil innebære at domstolene mot en eller eventuelt begge foreldres vilje skal kunne bestemme at foreldrene sammen skal ha den avgjørelsesmyndighet som ligger i å ha barnet boende fast hos seg, altså felles bostedskompetanse. I praksis betyr det at foreldrene må være enige dersom en av dem vil flytte med barnet, skifte barnehage, skole eller omsorgsordning, eller treffe andre større avgjørelser om barnets dagligliv.

Domstolene kan i dag i prinsippet treffe avgjørelse om at et barn skal ha fast bosted hos en av foreldrene mens den andre forelderen skal ha samvær i opptil 50 % av tiden. Domstolene er i dette spørsmålet ikke avhengig av enighet mellom foreldrene, og kan fastsette et omfattende samvær mot den enes ønske. Dette reiser spørsmålet om en lovendring som gir hjemmel for å pålegge delt bosted vil ha noen praktiske konsekvenser utover å fastlegge delt bostedskompetanse. Etter det utvalget kjenner til er det imidlertid meget sjelden at domstolene fastsetter samvær opptil 50 %. En av grunnene kan være det positivrettslige forbudet mot delt bosted, som medfører at domstolene vegrer seg mot å fastsette en ordning som ligner på delt bosted og får trekk av omgåelse av lovens ordning.

10.4.3 Forskning om domstolspålagt delt bosted

Når det gjelder delt bosted pålagt av domstolene, er det relativt sparsomt med nyere forskningsmateriale. Det meste finner man innenfor amerikansk forskning, ettersom en del stater i USA i flere år har hatt regler som åpner for at familiedomstolene kan idømme såkalt «joint physical custody» mot foreldrenes ønske. Psykolog Terje Galtung presenterte i vedlegg til NOU 1998: 17 den mest kjente undersøkelsen, Johnston m.fl. 1989:

«Johnston og medarbeidere (1989) har studert 100 familier der foreldrene ikke kunne enes om bosted og samvær, og fikk en ordning med delt bosted etter at de gikk til retten med saken. Ved oppfølgingen, gjennomsnittlig 4 1/2 år etter separasjonen (2 1/2 år etter domstolsbeslutningen), ble familiene undersøkt igjen. Da praktiserte 35 familier fortsatt en delt bostedsordning. De øvrige hadde på egen hånd funnet fram til andre bostedsløsninger for barnet. Resultatene viste at jo mer konflikt mellom foreldrene og jo hyppigere samvær, desto større var risikoen for at barnet ble trukket inn i foreldrenes stridigheter. De barn som hadde mest samvær med begge foreldre, var følelsesmessig og atferdsmessig mest forstyrret. De var mer deprimerte og tilbakeholdende, hadde mer somatiske plager, var mer aggressive ifølge sine egne foreldre. Det syntes altså ikke som samliv med begge foreldre bedret barnas ubehag ved foreldrenes konflikter.

Barn i familier med delt bosted og hvor foreldrene hadde hatt en opprivende skilsmissesak, syntes å ha flere symptomer etter å ha levet med flyttingene mellom hjemmene selv om foreldrene ikke sloss. Barna hadde funnet mange ulike måter å tilpasse seg overfor sine foreldre. Noen manøvrerte aktivt mellom foreldrene eller trakk seg bort fra deres konflikter, andre forsøkte å være rettferdig til begge sider, men var konfliktfylt i sine lojaliteter. Svært mange forsøkte å stille opp for en eller begge de stridende foreldre. Generelt syntes barna både å oppleve seg som viktige for foreldrene fordi de var i sentrum for foreldrenes strid, og sårbare fordi de fryktet å bli avvist eller forlatt. De ble belastet med krav om støtte eller omsorg fra sine foreldre. Det oppsto gjerne en ond sirkel ved at barnas plager og symptomer kunne fyre opp under striden mellom foreldrene. De eldre barna hadde en spesiell tendens til å bli involvert i foreldrenes konflikter. Deres foreldre oppfattet dem ofte som mer modne, og forventet mer støtte fra dem.

Johnston og hennes medarbeidere (1989) konkluderte at foreldre som brakte sin barnefordelingssak for retten syntes på viktige områder å være annerledes enn de som selv fant fram til en ordning. Derfor kunne ikke resultater fra frivillige ordninger overføres til de rettspålagte. De frarådet derfor delt bosted eller hyppig samvær i tilfelle der foreldrene heller ikke med rådgivnings- og meklingshjelp klarte å finne fram til en løsning.» 19

Galtung selv trakk til slutt følgende konklusjoner på bakgrunn av det foreliggende forskningsmaterialet:

• «Forskningen kan ikke gi noe entydig svar om hva slags bostedsform som er best for barn. Både delt bosted og ett fast bosted synes å kunne fungere bra for mange barn og familier.

• Delt bosted krever gjensidig respekt, hyppig kontakt, fleksibilitet og godt samarbeid mellom foreldrene.

• Alvorlige og vedvarende konflikter mellom foreldrene kan bevirke at de ikke i tilstrekkelig grad samarbeider til beste for barnet. Delt bosted og hyppig samvær synes i slike tilfelle å være forbundet med problemer hos barnet. Det er ulike erfaringer m.h.t. i hvilken grad fiendtligheter avtar med årene. 1-5 år med langsom nedtrapping i foreldrenes stridigheter må anses som lang tid i et barns liv.

• Det synes ikke tilrådelig å anbefale pålegg om delt bosted til familier der konfliktene er store, og foreldrene ikke selv eller ved hjelp av mekler har kommet fram til en avtale om delt bosted.» 20

Trude Haugli konkluderte i 1995, på bakgrunn av en gjennomgang av amerikansk forskning vedrørende både avtalt og pålagt delt bosted, slik:

«Der er også enkelte undersøkelser som rapporterer om positive virkninger av delt omsorg, men det kommer i liten grad fram hvilke forutsetninger som må være til stede for at felles foreldreansvar og delt omsorg kan fungere positivt. En betingelse som er dokumentert er imidlertid at partene må være enige om og selv velge felles foreldreansvar og delt omsorg for at dette skal kunne fungere positivt. De første undersøkelsene av familier som er pålagt delt omsorg, viser således at dette fungerer mye dårligere enn hvor foreldrene er enige om delt omsorg. I noen tilfeller har retten antatt at en deling av omsorgen ville føre til at gemyttene ville roe seg og at det samarbeidet som var påkrevet ville tvinge foreldrene til å få ting til å fungere. Dette har ikke vist seg å holde stikk. Videre viser undersøkelsene at barna i konfliktfylte delte omsorgsordninger har det mye verre enn barn som vokser opp i en tradisjonell ene-omsorgs familie, hvor det er tilsvarende sterke konflikter.» 21

Erfaringer fra Sverige, hvor domstolene siden 1990-tallet har hatt adgang til å kunne idømme delt bosted («växelvis boende»), ville vært nyttige. Det synes imidlertid ikke å foreligge relevante undersøkelser eller forskningsmateriale. En mindre undersøkelse ble presentert i en rapport utarbeidet av Socialstyrelsen i 2002:

«Erfarenheter av växelvis boende efter beslut i tingsrätten:

Elva föräldrar som representerade åtta f.d. familjer intervjuades ett år efter det att tingsrätten beslutat om växelvis boende. Barnen är mellan fyra och 12 år gamla. Föräldrarna är mellan 34 och 45 år gamla och kommer från olika sociala förhållanden och olika miljöer: mellansvensk landsbygd, medelstora städer, respektive Stockholm. I några fall kan barnen ta sig själva mellan bostäderna, i andra måste de skjutsas. Avståndet mellan bostäderna var upp till tre mil. Själva resandet anges inte som problem av föräldrarna, däremot alla praktiska detaljer kring packning och flyttning av saker.

Dessa föräldrar har haft ett växelvis boende också före tingsrättsbeslutet. Någon av föräldrarna har velat ändra på detta, t.ex. genom att flytta från orten och ta barnen med sig, vilket lett till att den andra föräldern gått till domstol i ärendet. I andra fall har en av föräldrarna inte tyckt att det växelvisa boendet fungerat, och därför velat få beslut om en förändring. Det finns också tecken på att kriser i relationen mellan föräldrarna, t.ex. i form av att nya partner kommit in i bilden, utlöst rättstvisten. De flesta av föräldrarna lever i nya parrelationer.

Hälften av de intervjuade f.d. familjerna har fortfarande ett år efter rättens beslut växelvis boende för barnen. Övriga har hittat andra lösningar. De som fortfarande har växelvis boende hade redan från början haft ett bättre samarbete och färre konflikter. De som har valt andra boendeformer för barnen hade innan rättsprocessen varit missnöjda med det växelvisa boendet och föräldrarnas samarbete hade fungerat mindre bra.

Hur fungerar det då för barnen? Många av föräldrarna rapporterar om övergående problem. I ett fall kan barnets psykiska problem vara ganska omfattande. Föräldrarna tror inte att det växelvisa boendet skapat några större kamratproblem.

Samarbetssvårigheterna är omfattande i fyra av de familjer som medverkat. För de övriga fyra fungerar det praktiska samarbetet någorlunda bra, speciellt efter tingsrättens beslut. Åtta av de elva föräldrarna har en allmänt positiv syn på växelvis boende. En del av dem anser att detta alltid är det bästa alternativet, medan andra tycker att det kan vara bra, men kanske inte i alla lägen.» 22

Andenæs 2001 mener å ha funnet følgende tre fellestrekk for Australia, New Zealand og Sverige, hvor domstolene har adgang til å kunne idømme delt bosted mot foreldrenes vilje:

«For det første ser det ut til å bli flere konflikter og flere saker der jurister trekkes inn i bildet. Det er blitt en større gruppe foreldre som ikke blir enige om bosteds- og samværsordningen, og som trenger hjelp fra rettsvesenet. Det andre er at det kan se ut til at dommere legger stor vekt på prinsippet om barnets rett til regelmessig kontakt med begge foreldre, til og med større enn det i og for seg er lagt opp til. Når først muligheten til å idømme delt bosted foreligger, ser det altså ut til at den blir tatt i bruk, også der det ikke var meningen. Det viser seg blant annet ved at domstolen idømmer lik tid hos begge foreldre i flere saker med høyt konfliktnivå, også der den ene, som regel moren, er imot. En kan spekulere over om det for noen dommere og meklere blir oppfattet som en vei ut av konflikten, og slik at de kan se på seg selv som nøytral. Tendensen viser seg også ved at det er blitt vanskeligere å få til ordninger der bare den ene av foreldrene får foreldreansvaret. Det meldes også at det blir vanskeligere å vinne gehør for å flytte, igjen fordi det legges så stor vekt på prinsippet om regelmessig kontakt med begge foreldrene. En tredje effekt er at flere klager på samværsordninger (nesten dobling i Australia). Det er først og fremst samværsfedre som går til dette skrittet. Det dreier seg om mange bagatellmessige klager, som retten ikke finner grunn til å følge opp.» 23

10.4.4 Momenter og hensyn i vurderingen av om domstolene bør gis adgang til å kunne idømme delt bosted

Hensynet til barnets kontakt med begge foreldre

I diskusjonen her i Norge har hovedargumentet for å åpne for at domstolene skal kunne idømme delt bosted vært at denne løsningen gir barna mer kontakt med begge foreldre etter samlivsbruddet. Selv om barn kan opprettholde god kontakt med begge foreldrene med en bostedsforelder og en samværsforelder, er delt bosted etter alt å dømme den ordning som best sikrer barna tilnærmet like mye kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd og begge foreldre får like mye del i hverdagen til barnet. Delt bosted kan også redusere følelsen hos barna av å miste en av foreldrene etter et samlivsbrudd.

I NOU 1998: 17 la flertallet, som ikke ønsket å gi domstolene adgang til å pålegge delt bosted mot en av foreldrenes ønske, vekt på at samværsreg­lene i tilstrekkelig grad gir retten mulighet til å sikre barnet kontakt med begge foreldre:

«Barnets behov for kontakt med både far og mor er sentralt og viktig, men kan ivaretas ved samværsordningene. Domstolene har mulighet for å bestemme at far/mor skal ha utvidet samvær. I og med at domstolene har denne muligheten er det mindre behov for å åpne opp for at domstolene skal kunne pålegge delt bosted av hensyn til barnets kontakt med begge foreldre.» 24

I praksis har det som nevnt vist seg at domstolene har vært tilbakeholdne med å fastsette omfattende samværsordninger.

Enkelte har tatt til orde for at et absolutt forbud for retten til å kunne idømme delt bosted der foreldrene ikke ønsker det, kan være i strid med hensynet til barnets beste, slik dette kriteriet fremkommer både i barneloven og Barnekonvensjonen. 25 Standpunktet er blant annet fundert på at foreldrene alene er parter i saken, og det er i dag deres – og ikke barnets – standpunkt til spørsmålet om delt bosted som binder retten. Dersom retten i et gitt tilfelle vurderer at delt bosted klart både vil være gjennomførbart og i barnets interesse, blir ikke barnets beste ivaretatt når en eller begge av foreldrene kan blokkere det. Ved å oppstille et absolutt forbud mot å kunne idømme delt bosted har lovgiver tatt det standpunkt at en slik ordning aldri vil være til barnets beste og dermed overstyrt den konkrete bedømmelse som dommer og sakkyndig skal foreta i den enkelte sak.

Foreldrenes vilje og evne til samarbeid

Foreldrenes vilje og evne til samarbeid har normalt sentral betydning for om delt bosted kan fungere som en god løsning. Riktignok foreligger det ingen forskning som viser at det er behov for bedre samarbeidsevner ved delt bosted enn ved andre bosteds- og samværsordninger. Men felles bostedskompetanse og det at barna skal bo fast hos begge betyr at foreldrene vanligvis må samarbeide om en rekke forhold vedrørende barnet. Det gjelder oppfølgning av barnehage og skole, deltakelse i foreningsaktiviteter og idrett, og andre små og store avgjørelser knyttet til barna. Dette fordrer at foreldrene jevnlig må snakke med hverandre, gjøre avtaler seg imellom og være fleksible overfor inngåtte avtaler. Dersom foreldrene er fiendtlig innstilt til hverandre og preget av bitterhet etter bruddet, kan utvidet kontakt være en belastning for både barn og voksne.

Med de virkemidler som stilles til disposisjon med hensyn til mekling og avtaleløsning i domstolene, vil det i mange tilfelle være slik at foreldre som ikke blir enige på disse stadiene og ber om hovedforhandling og dom i saken, vil kunne få problemer med å inngå et fredelig og fornuftig samarbeide til barnets beste. Dette kan gjelde begge eller bare en av foreldrene. Å kreve at disse foreldrene skal inngå i det samarbeidet som delt bosted innebærer, kan ha liten hensikt. Dette er antagelig den viktigste begrunnelse bak lovens ordning slik den er utformet i dag.

Når det er sagt, viser resultatene fra den svenske undersøkelsen fra 2002 at av de som ble idømt delt bosted, praktiserer halvparten fremdeles delt bosted ett år etter rettsaken med godt resultat. Den andre halvparten har funnet andre løsninger. Dette kan tolkes slik at en avgjørelse om delt bostedsdom ikke nødvendigvis oppleves som absolutt, men fortolkes og bearbeides av foreldrene etter en rettskraftig avgjørelse. Noen bilegger konflikten og får et bedre samarbeid, andre får det ikke til å fungere og finner på egenhånd andre løsninger. Selv om det alltid vil være noen foreldre som ikke kan leve med rettens dom og reiser ny sak, utelukker derfor ikke en avgjørelse om delt bosted fleksibilitet og større samarbeid etter rettsprosessen.

Ønsket om ikke å ville ha en delt bostedsordning vil i en del tilfelle grunne seg på en mening og/eller erfaring hos forelderen om at slikt samarbeid vil være vanskelig i praksis. Dersom det åpnes for at retten likevel skal kunne idømme delt bosted, vil dette være fundert på at foreldrene i noen tilfelle – til tross for de nedlagte påstander – vil klare å samarbeide til beste for barnet. På den ene side kan det by på utfordringer for domstolen å skille ut de foreldre som vil komme til å samarbeide på tross av at de selv ikke primært ønsker delt bosted fra de som vil fortsette sine konflikter. Det er ikke alltid at bevisførselen i saken vil gi noen indikasjoner på dette, og under sakens gang vil partene ofte være mest opptatt med å nå fram med sine egne anførsler og påstander – den enighet som tross alt foreligger mellom foreldrene, kommer i bakgrunnen. På den andre siden er det viktig å påpeke at det at foreldre bringer en tvist om bosted inn for domstolen ikke nødvendigvis betyr at det foreligger et høyt konfliktnivå og/eller store samarbeidsproblemer mellom foreldrene. Noen foreldre klarer rett og slett ikke å komme til enighet om hva som er best for barnet på dette punkt og ønsker at en upartisk instans treffer avgjørelse i saken. At bostedsspørsmålet blir rettsliggjort betyr ikke automatisk at foreldrene på andre områder mangler evne til å samarbeide om spørsmål som gjelder barnet.

Barnets alder, personlighet og flytting

En regelendring som fører til at retten kan pålegge foreldrene delt bosted vil på sikt kunne føre til at flere barn får delt bosted. Om slike løsninger kan være gode for barna avhenger av flere forhold. I tillegg til de faktorer som er knyttet til konflikten mellom foreldrene, kommer barnets alder og personlighet inn som viktige faktorer.

For små barn, eller barn som er sårbare eller utrygge kan delt bosted være for krevende og medføre større belastninger enn barnet kan mestre. Barn av foreldre i konflikt er oftere engstelige og usikre, med behov for ekstra stabilitet og trygghet.

Når et barn blir større blir venner og miljø gradvis viktigere, og behovet for å bo nære venner kan for barnet være like viktig som at det ser mye til både mor og far. Det kan imidlertid være vanskelig for barnet å be om en bostedsendring, idet et ønske om å gå over til ett fast bosted vil kunne sette barnet i en lojalitetskonflikt. Det at foreldrene i fellesskap er lydhøre for hvordan barna har det, slik at bostedsordningen kan endres dersom barna ikke trives, fremholdes som et viktig element av Skjørten m.fl. 2006. Det er også derfor grunn til å påpeke at det at foreldrene bor i nærheten av hverandre kan være avgjørende for hvor godt delt bosted fungerer.

Selve overleveringen av barnet fra far til mor og omvendt kan være konfliktfylt på grunn av fiendtlighet mellom foreldrene. Da er det viktig med ordninger som gir færrest mulig overleveringer. Det har blitt anført at det i slike tilfelle vil være lite fornuftig med delt bosted, siden dette fordrer utstrakt samarbeid og kontakt mellom foreldrene. Dette gjelder imidlertid ikke ubetinget. Delt bosted kan reelt sett medføre færre flyttinger mellom mors og fars hjem, alt etter hvor omfattende samvær som er avtalt eller idømt. En avgjørelse med detaljerte samværstider og dager, kan i praksis medføre flere fysiske møtepunkter mellom foreldrene enn en avgjørelse med delt bosted der barnet for eksempel bor annenhver uke hos hver av foreldrene.

Rettferdighetsbetraktninger

Delt bosted for barna kan føles som en god og rettferdig løsning for foreldrene, på den måten at de går ut av samlivet uten seier eller tap i forhold til barna og hverandre. Også for domstolene vil en mulighet for å treffe avgjørelse om at barnet skal bo fast hos begge foreldrene etter samlivsbruddet kunne fremstå som en god løsning.

Faren er imidlertid at slike rettferdsbetraktninger og foreldrenes interesser i den konkrete sak får overskygge hensynet til barnets beste. Dersom domstolene skal gis kompetanse til å kunne idømme delt bosted, er det en forutsetning at domstolene er helt bevisst på at barnets beste skal være det avgjørende hensyn ved valg av en delt bostedsløsning.

Politiske hensyn og føringer

I forlengelsen av rettferdighetsmomentet, har det fra enkelte hold blitt anført at den manglende adgang til å kunne idømme delt bosted har klare politiske undertoner. Østberg 2006 har påpekt at bestemmelsen i barneloven § 36:

«... neppe [kan] forstås uten å ta i betraktning at holdningen til delt omsorg var og er en symbolsak for aktører på det familiepolitiske området. Kravet om delt omsorg assosieres med miljøer som først og fremst målbærer fedrenes standpunkter. Klart negative har de vært som mest utpreget har tatt mødrenes ståsted. Loven signaliserer en skeptisk innstilling til hele ideen om delt omsorg og mobiliserte motkreftene. En viktig premissleverandør som Norsk psykologforening benyttet anledningen ved lovbehandlingen til å uttale seg negativt også om adgangen til å gjøre avtale om delt bosted. Man må tro dette har vært medvirkende til at vi fortsatt har et regelverk for offentlige støtteordninger som sterkt premierer å ha barna boende fast hos seg framfor å ha delt omsorg.» 26

På den annen side kan det selvsagt hevdes at arbeidet med å få bort bestemmelsen også drives av politiske krefter. Særlig hensynet til likestilling har vært fremhevet som et motiv bak kravet fra både politikere og interesseorganisasjoner om å endre barneloven.

De ulike pressgrupper representerer hver på sin måte ulike interesser og verdistandpunkt som er viktige i en samfunnsdebatt. Uansett hvordan loven utformes er det imidlertid viktig at ikke disse hensynene gis forrang fremfor prinsippet om barnets beste i den konkrete sak.

Det er også viktig å ha klart for seg den normskapende virkning lovutformingen vil kunne ha, noe særlig mindretallet i NOU 1998: 17 var opptatt av:

«Avslutningsvis vil mindretallet peke på at et noe mer åpent syn på delt bosted fra lovgiverens side, vil kunne påvirke innholdet av de avtaler som foreldrene kommer fram til. Det vil således kunne ha en holdningsskapende virkning, og bidra til at hensynet til en best mulig kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd blir styrket. Mindretallet vil her trekke en parallell: Ordningen med felles foreldreansvar er i dag erkjent som et fremskritt, og at domstolene kan pålegge det mot en av foreldrenes vilje anses positivt. Men da barneloven ble vedtatt i 1981, var dette et spørsmål det hersket uenighet om, se bl a Innst O 30 (1980-81) side 14 flg. Men domstolene skar gjennom her, og det er nå ikke bestridt at felles foreldreansvar bestemmes mot den enes vilje, og det gjøres hyppig i praksis. Mens felles foreldreansvar ved avtale var lite brukt da barneloven ble vedtatt, er det nå meget alminnelig. Den frykt for felles foreldreansvar mot den enes vilje som hersket rundt 1980, har således vist seg ugrunnet.» 27

Uavhengig av syn på spørsmålet om delt bosted, er det liten tvil om at det omfattende politiske engasjement for temaet og de relativt harde frontene mellom ulike interessegrupper i stor utstrekning skyldes antagelser om en ikke ubetydelig normativ effekt av en lovendring.

Delt avgjørelsesmyndighet

Som vi har sett ovenfor, reiser spørsmålet om delt avgjørelsesmyndighet en rekke problemstillinger knyttet til hva foreldrene kan avtale seg i mellom om innholdet av denne myndigheten. I det følgende forutsettes at det ikke er adgang til å avtale eller fastsette andre regler om avgjørelsesmyndigheten enn det som fremgår av barnelovens regler.

Delt bostedskompetanse mellom foreldrene er uproblematisk så lenge foreldrene samarbeider greit og klarer å bli enige. Problemene oppstår dersom de ikke kan enes om spørsmål som de må være to om å avgjøre. Det sentrale skillet mellom delt bosted og utvidet samværsordning er foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Denne myndigheten inneholder i dag som tidligere nevnt tre elementer: Beslutninger om barnehage og skole, flytting innenlands og andre større avgjørelser i dagliglivet. Ved delt bosted har foreldrene denne myndigheten sammen og må i fellesskap bli enige om disse forhold. Det er i dag ikke gitt regler om hvordan man løser eventuelle konflikter mellom foreldre som har delt bostedskompetanse. De kan ikke reise sak om selve det spørsmål saken gjelder, for eksempel om en av foreldrenes adgang til å flytte barnet fra en skole til en annen, jf. Rt. 1997 side 1853. Man har altså ikke noe avgjørelsesorgan som kan avgjøre tvister mellom foreldrene om spørsmål som ligger under bostedskompetansen. Dersom foreldrene ikke klarer å bli enige om slike delspørsmål, må en av dem altså ta initiativ for å få endret ordningen med delt bosted.

Vanskelighetene med å få avgjort tvister mellom foreldre om spørsmål som hører inn under bostedskompetansen taler for så vidt mot at domstolene gis kompetanse til å pålegge delt bosted der foreldrene ikke på egenhånd har klart å bli enige om en slik ordning. På den annen side er dette også problemstillinger som kan oppstå hvor foreldrene bor sammen. Når flertallet i utvalget nå dessuten foreslår å overføre kompetanse til å beslutte innenlands flytting fra bostedskompetansen til foreldreansvaret, blir færre potensielle konfliktspørsmål liggende igjen under bostedskompetansen. 28

Enkelte avgjørelser som følger av en ordning med delt bosted kan riktignok ikke relateres til skillet mellom bosteds- og samværskompetanse. Typisk kan dette gjelde spørsmål av mer hverdagslig og/eller økonomisk karakter, som foreldrene må løse uten at det foreligger en tvisteløsningsmekanisme. Der delt bosted praktiseres slik at barnet bor omtrent like mye hos hver av foreldrene, kan det for eksempel oppstå spørsmål om hvem som skal betale for de større velferdsgodene til barnet, typisk PC eller fritidsutstyr. Selv om slike spørsmål kan oppstå oftere hvor foreldrene praktiserer delt bosted, vil de også kunne oppstå uavhengig av en slik ordning – for eksempel der det foreligger utvidet samværsordning og/eller den ene forelderen har klart større inntekt enn den andre.

Vil en lovendring kunne føre til flere rettssaker?

En rettssak om hvor barnet skal bo er en påkjenning for både barn og foreldre, og fører ofte til en forsterket, tidkrevende og kostbar konflikt mellom partene. Dette reiser spørsmålet om det å åpne for at domstolene skal kunne idømme delt bosted er i samsvar med formålet om å redusere antall tvister, eller om en slik ordning snarere vil føre til flere barnefordelingstvister ved domstolene.

Dersom domstolene får adgang til å pålegge foreldrene delt bosted, åpnes det for et nytt rettslig alternativ. Dette kan gjøre at foreldre som er uenige om hvor barnet skal bo etter et samlivsbrudd, vil vurdere det slik at muligheten for å vinne fram gjennom en rettssak blir større enn i dag. Typisk vil foreldre som kanskje ikke tror at de kan få medhold i krav om fast bosted hos seg, gå til sak for i alle fall å få delt bosted. Dermed vil det også trolig føre til at flere foreldre som ikke blir enige i forbindelse med samlivsbruddet går til sak.

Også der foreldrene har kommet fram til ordninger, men hvor en av partene i ettertid ønsker endringer med hensyn til barnets bosted, vil en lovendring kunne få konsekvenser for antall rettssaker. Mange foreldre unnlater å gå til sak i dag fordi de anser det nytteløst å gå til domstolene med krav om at barnet skal flytte fra den andre av foreldrene til seg. På grunn av hensynet til stabilitet og tilknytning er domstolene tilbakeholdne med å gjøre slike endringer – med mindre den som har bostedskompetansen finnes klart mindre skikket enn den som søker å få den overført til seg. Terskelen for å gjøre endringer vil imidlertid kunne bli mindre når det bare er snakk om å innføre en ordning med delt bosted, og i alle fall vil nok mange foreldre i denne posisjonen vurdere det slik at muligheten for å nå fram gjennom rettssak vil bli større.

Det kan hevdes at domstolenes manglende adgang til å kunne idømme delt bosted i dag har en positiv effekt på mulighetene til å oppnå en minnelig løsning i meklingssituasjoner. Prosessrisikoen er større når retten må velge en av foreldrene som barnet skal bo fast hos, og når enten en mekler, advokat eller dommer orienterer om dette, er det mange som avstår fra å fremme saken til doms. Fjerner man begrensningen i domstolenes kompetanse løper man risikoen for at foreldre raskere vil gi opp meklingsforsøkene. Flere kan komme til å gå rett til hovedforhandling, og saksmengden for domstolene kan dermed øke. Fra meklerhold er det således blitt anført at en regel for domstolene til å kunne idømme delt bosted – selv om den reserveres til få tilfeller – kan få stor praktisk betydning utenfor rettsapparatet

På den annen side vil utformingen av rettens kompetanse til å kunne idømme delt bosted være viktig for om lovendringen vil virke prosessdrivende. Jo tydeligere man får fram enten i lov eller forarbeider hvilke forutsetninger som normalt må være tilstede for at delt bosted skal kunne idømmes, jo mindre risiko er det for at retten får en økning i antall saker der delt bosted klart ikke er aktuelt.

Det kan også hevdes at vissheten om at domstolen kan idømme delt bosted kan virke dempende på konfliktnivået og dermed medføre færre saksanlegg. I dag oppleves det som urettferdig for mange foreldre at den ene forelderen nærmest automatisk krever fast bosted hos seg ved et samlivsbrudd. Dette skaper konflikter og i siste instans en rekke saker hvor den ene forelderen kjemper for endring av fast bosted. Muligheten for retten til å idømme delt bosted gjør at begge foreldre tydeligere kan se at dette er et reelt alternativ som kan være det beste for barnet.

Risikoen for at domstolene faller ned på uriktige avgjørelser

Barnefordelingssaker er ofte vanskelige saker for domstolene. Ikke sjelden er bevissituasjonen usikker eller uoversiktlig, eller man står overfor foreldre som begge er omtrent like godt – eller dårlig – skikket til å være bostedsforelder. Slik rettstilstanden er i dag, tvinges domstolen til å treffe et valg mellom hvem av foreldrene som barnet skal bo fast hos. Det kan hevdes at dette er positivt, idet man sikrer at retten foretar en bred og grundig gjennomgang av alle sider av saken. Åpner man for en mulighet til å kunne idømme delt bosted, kan det ikke utelukkes at dette bevisst eller ubevisst vil virke tiltrekkende i en situasjon der et resultat i den ene eller andre forelders favør fremstår som mer eller mindre urimelig. 29 Dette kan gi seg utslag på flere måter. Domstolene vil ofte være motvillige til å tillate konfliktorientert bevisførsel, også hvor den kan være relevant for å belyse en forelders omsorgsevne. Denne tendensen kan tenkes forsterket ved adgang til å idømme delt bosted fordi det vil redusere mulighetene til å lande på dette resultatet. Også ellers hvor ikke hensynet til barnet synes å tale direkte imot en mer foreldrerettferdig løsning, kan det være tilforlatelig å idømme delt bosted. Dessuten vil det ikke være nødvendig å begrunne hvorfor bosted hos den ene av foreldrene er en bedre løsning enn hos den andre. Hvis domstolen skal kunne idømme delt bosted er det derfor viktig å understreke at kravet om hensynet til barnets beste er ufravikelig, og at det er avgjørende at domstolen foretar en like grundig vurdering av saken som om det var tale om å velge ett fast bosted. Utvalget antar for øvrig at det eventuelt vil bli utviklet rettspraksis på dette området som gir føringer for i hvilke sammenhenger det vil være riktig å idømme delt bosted.

Rettspraksis med delt bosted

Som nevnt ovenfor i kapittel 4, ble den manglende adgang til å idømme delt bosted i barneloven § 36 andre ledd først lovfestet i 1997 (lov av 13. juni 1997 nr. 39). Før dette oppfattet man kjennelsen i Rt. 1986 side 313 som uttrykk for gjeldende rett:

«En ordning med delt omsorg hvor barnet skal flyttes frem og tilbake mellom foreldrene, stiller store krav til foreldrene og kan føre til påkjenninger for barnet. Vanskelighetene må antas å kunne bli betydelige dersom foreldrene ikke er enige og innstilt på en lojal gjennomføring av ordningen. På denne bakgrunn antar kjæremålsutvalget at loven ikke bør tolkes slik at foreldrene kan pålegges å dele omsorgen, med mindre det kan påvises holdepunkter for en slik tolkning i lovens ordlyd eller i forarbeidene. Slike holdepunkter kan ikke ses å foreligge.»

Man har i rettspraksis likevel enkelte eksempler på at delt bosted har blitt idømt, eller i det minste drøftet som en mulighet.

I Frostating lagmannsretts avgjørelse inntatt i RG 1990 side 1087 var foreldrene til en 12 år gammel gutt skilt etter 12 års ekteskap, og de var enige om at sønnen skulle bo fast hos far men med samvær for mor. Denne ordningen varte i ca. to og et halvt år, før mor reiste sak med krav om at sønnen skulle bo fast hos henne. Foreldrene bodde i nærheten av hverandre og gutten kunne gå på samme skole uansett hvem av foreldrene han bodde hos. Blant annet på bakgrunn av råd fra den sakkyndige fant lagmannsretten at det beste for gutten var at han bodde annenhver uke hos hver av foreldrene. Avgjørelsen ble kort – og uriktig – hjemlet i reglene som åpner for at foreldre kan avtale delt bosted.

I Eidsivating lagmannsretts midlertidige avgjørelse av 28. september 1992 (sak nr. 92-02311K) ble det bestemt at en 13 år gammel gutt skulle bo to uker av gangen hos hver av foreldrene inntil endelig dom forelå. Hvorvidt retten hadde adgang til dette, ble ikke drøftet.

Borgarting lagmannsrett ønsket i en midlertidig avgjørelse 27. november 2006 (LB-2006-167716) å opprettholde en ordning med delt bosted, men med enkelte justeringer i forhold til hvor barnet skulle gå i barnehage. Som nevnt ovenfor i kapittel 2.4, fant Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2006 side 1681 at lagmannsretten var avskåret fra å gjøre dette: Enten måtte man opprettholde en forutgående avtale mellom foreldrene om delt bosted fullt ut, eller så var man nødt til å bestemme at barnet skulle bo fast hos en av foreldrene.

I Oslo tingretts dom av 18. september 2006 (TOSLO-2006-15519) hadde en av partene prosedert på at retten hadde adgang til å idømme delt bosted, blant annet ut fra hensynet til internasjonale konvensjoner og barnets beste. Selv om retten kom til at barnet skulle bo hos en av foreldrene, ble det uttalt at:

«Etter rettens oppfatning kan det kanskje tenkes tilfeller der barnets beste tilsier at retten til tross for ordlyden i barneloven § 36 kan ønske å bestemme delt omsorg. ...»

Dommen ble anket, og også for lagmannsretten ble det prosedert på at det var adgang for retten til å kunne idømme delt bosted. Lagmannsretten (LB-2006-171789) uttalte om dette i dom av 26. mars 2007:

«Lagmannsretten konstaterer at det på det nåværende tidspunkt ikke foreligger enighet mellom partene om at C skal bo fast hos dem begge. I denne situasjonen må retten etter barneloven § 36 annet ledd avgjøre at barnet skal bo fast hos en av partene. Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til om det de lege ferenda er grunn til å gi domstolene adgang til å fastsette delt bosted for et barn selv om foreldrene ikke er enige om dette, idet det de lege lata ikke er tvilsomt at rettens kompetanse er begrenset av regelen i § 36 annet ledd.»

Ovennevnte praksis synes i det minste å indikere at domstolene fra tid til annen står overfor saksforhold hvor muligheten til å kunne idømme delt bosted aktualiseres.

10.4.5 Utvalgets vurdering og konklusjon

Et samlet utvalg legger til grunn at flere forutsetninger i større eller mindre grad må være tilstede for at delt bosted skal kunne fungere som en god løsning for barnet: Foreldrene bør kunne samarbeide og være åpne for å endre ordningen dersom barnets situasjon eller behov endrer seg, barnet bør selv ønske og trives med to hjem, og det bør være en viss geografisk nærhet mellom de to hjemmene. Videre bør begge foreldrene stille opp i forhold til barnas fritidsaktiviteter og skole, samt bidra til at barnet blir inkludert og får en selvfølgelig og anerkjent plass i begge hjemmene.

Utvalget har imidlertid delt seg når det gjelder spørsmålet om domstolene skal gis kompetanse til å kunne idømme delt bosted.

Utvalgets flertall – Cassidy, Ellingsæter, Lorentzen, Musæus, Strandbakken, Thuen og Unneberg – mener at domstolene bør gis adgang til å kunne idømme delt bosted. Flertallet viser til mindretallet i NOU 1998: 17 som gikk inn for å gi domstolene en slik adgang, og kan i det alt vesentlige tiltre de synspunkter og argumenter som mindretallet den gang fremhevet. 30

Flertallet er enig i at noen forutsetninger normalt må være tilstede for at delt bosted skal være en god bostedsløsning til barnets beste. Men etter flertallets syn har man ikke grunnlag for å si at det aldri vil kunne være til barnets beste med et domstolspålagt delt bosted. I noen tilfeller kan delt bosted fremstå som den beste løsningen selv om foreldrene har anlagt sak og vært gjennom en hovedforhandling. Som eksempel kan tenkes de tilfeller hvor foreldrene har avtalt eller praktisert delt bosted både forut for og under rettergangen. Dersom retten i et slikt tilfelle finner det ønskelig at ordningen skal fortsette og samtidig mener at forutsetningene for dette er til stede selv om foreldrene har brakt saken inn for rettsapparatet, mener flertallet at retten ikke bør fratas muligheten til å avsi en dom i tråd med dette. Dessuten vil flertallet peke på at når et flertall i utvalget vil gå inn for å legge spørsmålet om innenlands flytting inn under foreldreansvaret, kan det i færre tilfeller oppstå konflikter knyttet til bosted.

Flertallet mener også at det er prinsipielt betenkelig å beskjære domstolskompetansen på den måten loven gjør i dag. Det er ikke heldig at lovgiver foretar en faglig overprøving og setter absolutte rammer for en konkret vurdering som domstolene åpenbart er nærmest og best egnet til å foreta. Flertallet vil ikke utelukke at en slik beskjæring kan være problematisk i forhold til Barnekonvensjonen og EMK, dersom regelen får den praktiske konsekvens at retten i et gitt tilfelle ikke kan velge den løsning som den anser å være til barnets beste.

Flertallet vil også peke på at et høyt konfliktnivå mellom foreldrene under en rettssak ikke nødvendigvis medfører at det også er umulig med et konstruktivt samarbeid etter at dom er avsagt. I en rettsprosess vil engasjementet ofte være stort, og ikke sjelden vil partene være opptatt av å skjule både saksrelevante svakheter og forhandlingsvilje overfor den andre. Men når dom først foreligger kan det ikke utelukkes at noen foreldre lojalt vil innrette seg etter denne og velge å sette barnets behov og interesser i fremste rekke.

Flertallet kan heller ikke se noen grunn til at domstolen ikke bør kunne idømme delt bosted når samværet etter dagens regler kan fastsettes helt opp til 50 % av tiden. Selv om 50 % samvær og delt bosted har kompetansemessige ulikheter, vil den mer praktiske forskjellen for barnet kunne være minimal. På et mer generelt grunnlag vil flertallet også fremheve at en ordning med delt bosted ikke nødvendigvis forutsetter et tett samarbeid eller utstrakt dialog mellom foreldrene. Tvert imot kan eksempelvis en ordning der barnet bor annenhver uke hos hver av foreldrene innebære mindre behov for kontakt mellom foreldrene enn en komplisert samværsordning der timeantall, overnattinger og helger må drøftes i detalj. For øvrig vises det til at CEFL har forutsatt at delt bosted kan besluttes av den kompetente myndighet selv om det ikke er enighet mellom foreldrene om en slik ordning, se principle 3:20. 31

Mindretallet i NOU 1998: 17 foreslo en lovregel som eksplisitt gav uttrykk for at det måtte foreligge særlige grunner før retten kunne idømme delt bosted. Herværende flertall har delt seg i to fraksjoner når det gjelder spørsmålet om det bør oppstilles et krav om særlige grunner i lovteksten.

Ellingsæter, Musæus, Strandbakken, Thuen og Unneberg mener at det bør inntas et vilkår om særlige grunner i lovteksten. På denne måten får man gitt et klart signal om at en del forutsetninger normalt må være tilstede for at retten skal kunne falle ned på delt bosted. Også CEFL har forutsatt at visse forutsetninger må være til stede for å fastsette delt bosted i strid med partenes påstander, jf. principle 3:20 (2) og at «an alternating residence should be ordered only by the competent authority failing an agreement in exceptional cases.» 32 Videre vil et krav om særlige grunner innebære at en avgjørelse om delt bosted må begrunnes særskilt. Flertallet har vurdert om det bør inntas et krav om begrunnelse i selve lovteksten, men er kommet til at dette ikke er nødvendig. Med de forutsetninger som det er pekt på ovenfor, er det klart at det ikke er tilfredsstillende med en kort henvisning til at særlige grunner anses å foreligge – det må foretas en konkret angivelse av hvilke omstendigheter som retten mener tilsier at delt bosted bør idømmes. Hva som ligger i «særlige grunner» kan selvsagt ikke angis uttømmende. Typetilfellene vil variere, men med det generelle fellestrekk og minimumskrav at delt bosted er til barnets beste. Forslaget er for øvrig i tråd med det mindretallet foreslo i NOU 1998: 17, og man kan i det alt vesentlige tiltre dette mindretallets begrunnelse mht. regelens utforming. 33

Cassidy og Lorentzen mener at det ikke er grunn til å innta et vilkår om særlige grunner i lovteksten. Det antas å være tilstrekkelig at det fremgår av lovens forarbeider hvilke forutsetninger som normalt må være til stede for at domstolene skal kunne idømme delt bosted.

Utvalgets mindretall – Haavind, Kristensen, Ribe-Anderssen og Rusten – mener at domstolene ikke bør gis adgang til å kunne idømme delt bosted, og at det således ikke bør gjøres noen endringer i dagens rettstilstand.

Mindretallet viser til at det i dag er få barnefordelingssaker som avgjøres med dom. De fleste tvister mellom foreldrene blir løst i minnelighet, enten utenfor rettsapparatet gjennom mekling eller advokatbistand, eller i forbindelse med konflikt- og forsoningsmøter i domstolen. Noen saker blir dessuten forlikt under selve hovedforhandlingen. Dersom loven åpner for en adgang til å idømme delt bosted, er det sannsynlig at det vil medføre flere prosesser. I tilfeller hvor parten anser det som vanskelig å vinne fram med et krav om fast bosted, er det lettere å tenke at man kan vinne fram med et krav om delt bosted. I de saker som kommer opp til doms, vil konfliktnivået normalt være høyt. Ikke sjelden er samarbeidsklimaet mellom foreldrene i disse sakene dårlig. Mindretallet mener at det i disse sakene ikke vil være til barnets beste med delt bosted, og at domstolene derfor ikke har behov for en adgang til å kunne idømme denne bostedsløsningen. All forskning tyder på at en ordning med delt bosted forutsetter at foreldrene kan samarbeide på det praktiske plan, og at de må ha en viss vilje og evne til å kunne gjennomføre en ordning med delt bosted. Når man ikke har lykkes å komme til enighet med den profesjonelle bistand som familievernkontor, advokat og domstol representerer, kan mindretallet vanskelig se at det vil være til barnets beste med en ordning som forutsetter et ikke ubetydelig omfang av samarbeid mellom foreldrene. En dom på delt bosted vil i slike tilfelle pålegge foreldrene en grad av fellesskap som de ikke ønsker.

Mindretallet er for øvrig enig i at en utvidet samværsordning også forutsetter utstrakt samarbeid mellom foreldrene, men viser til at domstolene i dag er meget tilbakeholdne med å benytte samværsbrøker opp mot 50 %. Det må dessuten antas å være lettere å endre en samværsordning enn å oppløse en ordning med delt bosted, dersom foreldrene anlegger endringssak fordi en rettsavgjørelse har vist seg vanskelig eller umulig å etterleve. En utvidet samværsordning krever også mindre grad av samarbeid mellom foreldrene, fordi bostedskompetansen tilligger den ene. Domstolenes mulighet til å idømme inntil 50 % samvær gir allerede nå en adgang til å fastsette ordninger som gir barna mye tid med begge foreldre. Adgangen til å avsi dom på delt bosted vil derfor i første rekke ha betydning for foreldrene og ikke for barnas behov for mye tid sammen med begge foreldre. 

I de tilfelle hvor foreldrene ikke inngår i et godt samarbeid etter å ha blitt pålagt delt bosted, kan forholdet mellom foreldrene bli preget av vedvarende fiendtlighet og motarbeiding. Den mest uheldige konsekvens kan bli at foreldrene trekker barnet inn i konfliktene, at de hver på sin side forsøker å få barnet til å se problemet fra sin egen side og overtale barnet til å innta egne standpunkter. Det vil være fare for at ingen av dem ser situasjonen fra barnets side. Konsekvensen kan bli at barnets situasjon totalt sett blir dårligere, slik at delt bosted derved utelukkes.

Det kan anføres at det er viktigere å legge opp til et regelverk som kan forhindre alvorlige og vedvarende konflikter for barnet, enn å ivareta det lille mindretallet av foreldre som vil kunne komme til å samarbeide etter en domsavgjørelse om delt bosted. Disse familier vil høyst sannsynlig likevel finne fram til gode omsorgsløsninger for barna på egen hånd.

Selv om mindretallet ikke mangler tiltro eller tillit til at norske dommere klarer å se hva som er til barnets beste, er mindretallet noe bekymret for at retten i enkelte tilfelle kan ha for stor tro på at idømmelse av delt bosted kan bidra til å dempe konflikten mellom foreldrene. Forskning støtter imidlertid ikke en slik tanke om at «ting vil gå seg til» eller at «en dom vil få foreldrene til å ta seg sammen». Det vises her til den amerikanske forsk­ningen om domstolspålagt delt bosted som er gjengitt ovenfor, som tyder på at rettens forventninger om at delt bosted vil bidra til å dempe konfliktene sjelden eller aldri slår til. Å skille ut hvilke foreldre som vil klare å etterleve dommen og hvilke som ikke vil klare det, fremstår som særs krevende – for ikke å si umulig. Det må antas at flere barn vil lide og ha det strevsomt i fasen rett etter at en slik dom er avsagt. Rettferdighetshensyn og likestilling må ikke få overskygge hensynet til barnets beste.

Det er viktig at lovverket legger til rette for avgjørelser som de fleste parter kan etterleve, og som skaper ro og stabilitet. Særlig er dette viktig for avgjørelser som gjelder barn. Erfaringer fra Sverige viser at avgjørelser om pålagt delt bosted i mange tilfeller fravikes etter kort tid. Det vises til det som er referert ovenfor i kapittel 10.4.3 fra en undersøkelse presentert i en rapport utarbeidet av Socialstyrelsen i 2002. Her fremgår det at halvparten av familiene som fikk dom på delt bosted ikke praktiserte domsresultatet et år etter at dom hadde falt. Selv om dette var en mindre undersøkelse, viser den at delt bosted mot partenes ønske i stor grad fører til et lite levedyktig resultat og til fortsatt diskusjon og uenighet mellom partene. Den store endringsprosenten viser at pålagt delt bosted er et utfall som mange ikke slår seg til ro med, og at en slik løsning ikke legger til rette for forsoning og samarbeid på grunnlag av rettens konklusjon. Dette underbygges også av undersøkelsene i Skjørten m.fl. 2006. I konklusjonen fremgår det at en fjerdedel av foreldrene som praktiserte delt bosted i undersøkelsen hadde et konfliktfylt forhold til den andre forelderen. Konfliktene «... startet i hovedsak før eller med samlivsbruddet og hadde pågått siden det. For disse foreldrene hadde med andre ord ikke delt-bostedsløsningene bidratt til å løse konfliktene.» 34

En regelendring som fører til at retten kan pålegge foreldrene delt bosted vil på sikt kunne føre til at flere barn faktisk får delt bosted. Hvorvidt slike løsninger kan være gode for barna, avhenger av flere forhold. I tillegg til de faktorer som er knyttet til konflikten mellom foreldrene, kommer barnets alder og personlighet inn som viktige faktorer. Både psykologisk og praktisk er en ordning med delt bosted mer krevende for et barn enn en vanlig samværsløsning, særlig gjelder dette for små barn. Vanskelighetene med å bedømme om barnet vil kunne trives med delt bosted, og skadevirkningene ved at domstolene griper feil i en slik vurdering, tilsier at man må være tilbakeholden med å åpne for denne muligheten.

Mindretallet finner ikke at det vil være særlig praktisk å idømme delt bosted i tilfeller hvor partene hittil har praktisert dette. Det at saken bringes inn for retten viser at en av partene har erfart at delt bosted ikke fungerer. I en slik situasjon, hvor ordningen allerede er forsøkt, fremstår det som særlig upraktisk at retten pålegger partene å beholde ordningen. Det kan føre til at parter som erfarer at delt bosted ikke er til barnets beste, unnlater å bringe saken inn for rettsapparatet fordi man antar at et søksmål ikke vil medføre en endring. Det kan også få som konsekvens at foreldre i mindre grad vil enes om delt bosted, fordi det kan skapes et inntrykk av at det vil være vanskelig å få til en annen ordning senere.

Mindretallet vil også fremheve at domstolenes manglende adgang til å kunne idømme delt bosted i dag har en positiv effekt på mulighetene til å oppnå en minnelig løsning gjennom mekling. Prosessrisikoen er større når retten må velge en av foreldrene som barnet skal bo fast hos, og når enten en mekler, advokat eller dommer orienterer om dette, er det mange som besinner seg og unngår å kjøre saken helt fram til doms. Rettbaserte forliksforhandlinger er basert på at det rettslige forhandlingsrommet blir definert og avgrenset, og domstolenes manglende adgang til å kunne idømme delt bosted er en slik grensebetingelse. Når lovgiver først har valgt at disse sakene skal forsøkes løst i en forhandlingsprosess, bør man unngå å lage andre regler som i betydelig grad vil vanskeliggjøre bevegelsen fram mot omforente løsninger. Fjerner man dette viktige instrumentet, er det etter mindretallets syn en risiko for at foreldre raskere vil gi opp meklingsforsøkene. Flere vil velge å gå rett til hovedforhandling, og konfliktnivået mellom partene vil øke. I de fleste tilfelle er ikke dette til barnets beste. Å måtte forklare seg for en sakkyndig eller en dommer kan være en vanskelig opplevelse for et barn. Et barn som står i en konflikt mellom foreldre som ikke kan enes om delt bosted, kan føle seg presset til å måtte velge side. Etter mindretallets syn kan dermed en regel som i utgangspunkt er tenkt anvendt i svært få tilfelle, likevel få stor praktisk betydning både for domstolenes mekling og for meklingsinstanser utenfor rettsapparatet.