4 Noen utgangspunkt

Som det fremgår av mandatet, skal utvalget vurdere endringer i barneloven knyttet til foreldreansvar, bosted og samvær. Et grunnleggende premiss for utvalgets arbeid er at eventuelle endringer i loven skal ha som perspektiv at begge foreldre er å anse som like viktige for barnet og at man skal søke å støtte opp om en utvikling der begge foreldres tid, ansvar og omsorg og medbestemmelse over viktige sider ved barnets liv står sentralt. Et annet grunnleggende premiss for utvalgets arbeid er barnets beste. Etter FNs barnekonvensjon artikkel 3 (1), som er gjennomført i norsk rett, 1 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger vedrørende barn enten de er foretatt av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. Barnets beste er også et grunnhensyn i norsk barnerett – se nærmere om dette nedenfor i kapittel 6.

Det ligger implisitt i mandatet at eventuelle lovendringer som foreslås skal støtte opp om en samfunnsutvikling mot et mer likestilt foreldreskap. Ved tidligere revisjoner av barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, barns bosted og samvær med sine foreldre er det åpnet nye muligheter for involvering fra begge foreldre, selv om disse ikke lever sammen. Det gjelder for eksempel adgangen til å avtale felles foreldreansvar også for foreldre som ikke har bodd sammen og praktisk gjennomføring av ordninger med delt fast bosted og felles beslutningsmyndighet. Dette avspeiler samfunnsutviklingen i retning av at begge foreldre deltar i den praktiske omsorgen for sine barn. Utvalget skal ta stilling til om endringer i loven kan åpne flere muligheter for en slik utvikling i retning av likestilling mellom foreldre.

Det er også naturlig å vurdere om barneloven utover dette kan ha en normdannende og påvirkende funksjon i samfunnet for alle foreldre som skal fatte sine avgjørelser om organisering og utføring av omsorg. Men det kan være delte meninger om i hvilken grad man bør legge slike føringer i lovverket, eventuelt hvor tydelige disse bør være. Forut for nedsettelsen av nærværende utvalg uttalte statsråden i Barne- og likestillingsdepartementet i brev av 8. februar 2006 til familie- og kulturkomiteen på Stortinget at man tok sikte på å gjennomgå barneloven for å vurdere om loven i tilstrekkelig grad ivaretok barnets beste og likestilling mellom foreldrene. I juridisk teori har et slikt synspunkt til dels blitt kritisert:

«... Etter vårt syn er det ikke plass til likestillingshensyn ved siden av barnets beste hverken i saker om hvor barnet skal bo ved samlivsbrudd, eller i saker om samværsrett. Det gjelder både i avgjørelsen av enkeltsaker og ved utforming av lovbestemmelser. Når det er ønskelig med best mulig samlet foreldrekontakt med begge foreldre, er det fordi dette er til barnets beste, ikke av hensyn til likestilling mellom foreldrene.» 2

Et lignende standpunkt ble lagt til grunn ved utarbeidelsen av ekteskapsloven av 1991 da Ekteskapslovutvalget uttalte i tilknytning til likestillings- og fellesskapsdebatten at man burde være varsom med å bruke ekteskapslovgivningen som påvirkningsfaktor mht. å få flere kvinner ut i inntektsgivende arbeid. 3

Nærværende utvalg mener at man også på barnerettens område må være forsiktig med å forsere endringer i samfunnsoppfatningen gjennom lovgivning. Når det er sagt, er det selvsagt åpenbart at lovverket heller ikke må hindre en utvikling som de personer som berøres finner hensiktsmessig.

Det er utvalgets klare oppfatning at en eventuell normdanning og påvirkning via lovgivningen må skje i lys av hva som er til beste for barnet. At noen foreldre ut fra en rettighetsorientering vil mene at loven bør fremme en større deling av foreldreskapet, kan ikke tillegges avgjørende vekt dersom dette ikke er i samsvar med barnets beste. Politiske likestillingshensyn kan ikke være førende for de løsninger som velges dersom dette vil medføre en utvikling som ikke tjener barnets interesser. I den konkrete sak kan likestillingshensyn likevel indirekte få avgjørende vekt ettersom like stor kontakt med begge foreldrene ofte vil være til barnets beste.

Det er grunn til å understreke lovreglenes flerfoldige funksjon. De aktuelle bestemmelsene i barneloven skal både være rettslige grunnlag for å løse oppståtte konflikter og ha en preventiv funksjon. Ut over dette vil ordbruken i lovteksten også ha en signaleffekt og bidra til å forme oppfatninger blant de som berøres. Endringen fra «foreldremyndighet» til «foreldreansvar» ved vedtakelsen av barneloven i 1981 ble dels begrunnet med at foreldrenes plikter overfor barna dermed ble skjøvet i forgrunnen, og dels motivert ut i fra et ønske om å unngå ordene «myndighet» og «makt». 4 Endelig vil begrepsbruken i barneloven ha refleksvirkninger overfor annen lovgivning. Hvor barnet bor fast har for eksempel en rekke rettslige konsekvenser når det gjelder skatte- og trygdespørsmål, i tillegg til at dette har betydning både ved tildelinger og inngrep etter barnevernloven.

De aller fleste foreldre søker fornuftige og gode løsninger for barna ved samlivsbrudd uavhengig av lovens utforming. Meklingsordninger er tilgjengelig for dem, ordninger som bidrar både til å konfirmere deres egne valg og til å løse konflikter. I dette helhetsbildet er det viktig å se lovens begrensninger: Uansett hvordan man utformer lovverket, vil det forekomme enkeltpersoner som vil sette sine egne interesser foran barnet. Det kan for eksempel være at en forelder søker å hindre at den andre forelder får utviklet et naturlig forhold til barnet, eventuelt forsøke helt å avskjære kontakt mellom barn og forelder. En lov kan aldri hindre at slike forhold gjør seg gjeldende. Utfordringen for lovgivningen er å søke å utforme et verktøy som gjør at slike standpunkter og holdninger ikke medfører at barn avskjæres kontakt med begge foreldre der dette er til beste for barnet. Reglene om tvangsfullbyrdelse av samvær og muligheten for å endre barnets bosted kan være virkemidler i så måte.

Utvalget vil også fremheve at barneloven er en generell lov som legger rammer for alle som har barn i samfunnet. Noen foreldre har et konservativt syn på så vel barneoppdragelse som på spørsmål knyttet til hvor barnet skal bo etter samlivsbrudd. Så lenge slike holdninger ligger innenfor det som kan forsvares ut fra hva som er til beste for barnet, 5 bør lovgiver unngå å favorisere et bestemt livssynsperspektiv, jf. også forbudet mot diskriminering i Barnekonvensjonen artikkel 2. Barneloven vil dessuten gjelde for så vel de familier som har en mor og en far som de som har to fedre eller to mødre. Barneloven skal legge til rette for at barnets beste skal gjelde uansett hvilken familieform barnet vokser opp i. I diskusjonene nedenfor bruker utvalget fra tid til annen begrepet «mor og far», men problemstillingen vil være den samme om saken gjelder to fedre eller to mødre.

I noen tilfeller kan domstolenes vektlegging av foreldrenes livssyn eller legning i barnefordelings- eller samværstvister også aktualisere spørsmål om foreldrenes rettigheter. EMD har i flere avgjørelser konstatert brudd på EMK artikkel 8 når medlemsstaten har vektlagt slike hensyn i vurderingen av barnets beste og hvilken forelder som skal ha omsorgen. 6

Spørsmålet om minoriteters forhold til barnelovgivningen er ikke viet særlig oppmerksomhet i utvalgets mandat. Ut fra de tidsrammer som er lagt for utvalgets arbeid har man ikke funnet å kunne gå særskilt inn på om de løsninger som i dag måtte anses som naturlige kunne fått en annen løsning ut fra en annen kulturell kontekst. Når utvalget ikke har funnet den manglende fokuseringen på at man i Norge i dag har et flerkulturelt samfunn problematisk, er dette begrunnet i Barnekonvensjonen artikkel 3 (1), jf. artikkel 9 (1) som må være en overordnet norm for de avgjørelser som skal treffes vedrørende barn: Selv om man har et generelt lovverk som legger rammene for de beslutninger som skal tas, vil de individuelle avgjørelser være styrt av hva som er til beste for barnet. Så lenge det rettslige rammeverket for øvrig ikke favoriserer verdiene til en etnisk gruppe i samfunnet, kan ikke utvalget se at det er betenkelig at man ikke har vurdert lovgivningen ut fra ulike etniske og kulturelle perspektiv.

For øvrig har utvalget i tråd med føringene i mandatet særlig sett hen til de løsninger som er valgt i de øvrige nordiske land. Lovgivningen på barnerettens område har nylig vært revidert både i Sverige og Danmark. Ut fra de historiske og kulturelle likheter mellom de nordiske land vil vurderinger foretatt her kunne ha en særlig overføringsverdi til det norske lovgivningsarbeidet. I tillegg har utvalget sett hen til de anbefalinger som er gitt av The Commission on European Familiy Law (CEFL) vedrørende foreldreansvar mv. fra 2007. CEFL er en ekspertkomité med medlemmer fra 26 europeiske land, med det formål å formulere felles prinsipper som kan være egnet til å fremme en harmonisering av familieretten i Europa.