Del 4
Økonomiske og administrative konsekvenser

11 Økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser

11.1 Økonomiske og administrative konsekvenser

Innledning

Det anbefales i denne utredningen at eventuelle regler om tap av statsborgerskap skal knyttes direkte opp til overtredelse av konkrete straffebestemmelser.

Tapsbestemmelsene knyttes dermed til en straffeprosess, med tilhørende etterforskning, saksforberedelse, straffesak og eventuelt utvisning og uttransportering av den straffedømte ved tap av det norske statsborgerskapet. Det er imidlertid rimelig å anta at det vil være snakk om ganske få tilfeller.

Det er vanskelig å si hva innføringen av denne tapsbestemmelsen vil koste i kroner, fordi det er for mange ulike scenario og forhold som må tas i betraktning. En beskrivelse av den administrative prosessen kan gi et inntrykk av forventede kostnader og tidsbruk.

Saksforberedelser

Antatt ressursbruk avhenger av forbrytelsens alvorlighetsgrad og omfang. Eksempelvis vil etterforskning av forbrytelser begått i utlandet normalt være mer ressurskrevende enn forbrytelser begått på norsk jord.

Straffesaker der spørsmål om tap av statsborgerskap skal behandles, vil kreve noe mer ressurser til saksforberedelse og bevisføring utover det som er vanlig i straffesaker. Det skal dokumenteres om den det gjelder har dobbelt statsborgerskap og om tap av statsborgerskap vil være en forholdsmessig og lovlig reaksjon, jf. norsk lov og internasjonale konvensjoner Norge er bundet av.

Påtalemyndigheten skal bevise tiltaltes tilknytning til Norge og til det andre landet vedkommende har statsborgerskap i. Det vil være nødvendig å innhente informasjon fra relevante institusjoner i både Norge og utland.

Rettssak

Tap av statsborgerskap, slik det er foreslått i denne utredningen, er en straff i form av et rettighetstap som må idømmes av domstolene. Domstolens utgifter ved en sak i tingretten er omtrent 11 500 kroner per dag, mens den i lagmannsretten er cirka 24 000 kroner per dag. Tallene inkluderer utgifter til dommere og saksbehandlere samt husleie, strøm med mer. Tallene inkluderer ikke utgifter til IKT.1

Spørsmålet om tap av statsborgerskap vil være en problemstilling som domstolene tar stilling til, som en del av straffeutmålingen, etter at domstolen har funnet den tiltalte skyldig. Ved vurderingen av om domstolene skal fradømme statsborgerskapet, må domstolen ta stilling til om vilkårene for tap av statsborgerskap er oppfylt, herunder gjøre en forholdsmessighetsvurdering. Tidsbruken på forholdsmessighetsvurderingen vil antagelig være ganske lik, uavhengig av hvor komplisert straffesaken ellers er. Siden tap av statsborgerskap blir et ytterligere spørsmål som skal prosederes og vurderes, vil dette normalt medføre økt tids- og ressursbruk for domstolene og påtalemyndighetene. Det er rimelig å anta at vurderingen som skal gjøres vil kreve om lag den samme ressursbruken som forholdsmessighetsvurderingen i en utvisningssak. Man kan anslå at spørsmålet om tap av statsborgerskap, vil føre til én til to dager lengre behandling i hver rettsinstans, og dermed noe økte kostnader for domstolene.

Behandling i Høyesterett er en sannsynlig merutgift. Både påtalemyndighetene og den straffedømte har mulighet til å anke over straffeutmålingen til Høyesterett. Det er rimelig å anta at de fleste som taper sitt statsborgerskap vil ønske å prøve denne avgjørelsen for Høyesterett, selv om vedkommende ikke ønsker å anke den øvrige straffeutmålingen. Man kan anta at det må settes av en til fire dager til denne behandlingen.

Forsvarere, tolker, sakkyndige, vitner og meddommere godtgjøres over Justis- og beredskapsdepartementets budsjett kapittel 466 Særskilte straffesaksutgifter. Det må påberegnes noe økte utgifter på denne posten, avhengig av antall saker der tiltalte har opptrådt sterkt til skade for nasjonens vitale interesser.

Utvisning og uttransportering

Utvisning og utsendelse vil være spørsmål som gjerne vil oppstå i kjølvannet av saker der norsk statsborgerskap tapes etter en eventuell ny tapsbestemmelse. Utgifter i forbindelse med utvisningssaken kan dermed være en indirekte konsekvens av tapet av det norske statsborgerskapet.

Årsakene til at personer blir utvist fra Norge er enten brudd på utlendingsloven eller straffeloven, se kapittel 3.6. I 2013 var de gjennomsnittlige omkostningene for saksbehandling i Utlendingsdirektoratet per utvisningssak i underkant av 6 500 kroner.2 Det kan tenkes at saksbehandlingen i de tilfeller denne utredningen belyser, vil være mer ressurskrevende. Utlendingsdirektoratets avgjørelse kan påklages til Utlendingsnemnda, noe som vil føre til økt ressursbruk også der.

En annen mulig merutgift oppstår dersom utvisningsvedtaket, eller avslag på omgjøringsbegjæringer, prøves for domstolene.

De tilfellene der uttransportering blir relevant som følge av utvisning for brudd på straffeloven, vil normalt havne på prioriteringslisten til politiets utlendingsenhet. Dette vil også gjelde tilfeller der statsborgerskap er tapt i forbindelse med en straffesak og vedkommende utvises i etterkant. Ressursbruken vil dermed ikke gå utover eksisterende budsjettrammer.

Dersom det oppstår saker der en person har tapt sitt statsborgerskap, men er vernet mot utsendelse, kan dette føre til økt ressursbruk og økte kostnader blant annet for politi, rettsvesen og utenrikstjenesten, herunder til arbeid med returavtaler.

11.2 Andre vesentlige konsekvenser

Når det gjelder vurderingen av andre konsekvenser enn de økonomiske og administrative vises det til foregående kapitler i utredningen.

Problemstillingens relasjon til menneskerettighetene vurderes særlig i kapittel 6 og 7, herunder diskrimineringsvern og barns rettigheter.

I kapittel 9.1 gis en oppsummering av hvilke rettslige rammer de internasjonale konvensjonene setter. I kapittel 9.3 gis en oversikt over konsekvenser forslaget kan tenkes å få for den enkelte og for samfunnet. Blant annet omtales konsekvenser for forebygging av terror og radikalisering, integrering og utenrikspolitisk samarbeid.