Utvalgte hurtiglenker

    NOU-er

    NOU 2015: 4

    Tap av norsk statsborgerskap

    Til innholdsfortegnelse
    Forrige kapittel

    2 Tap av statsborgerskap og integrering

    Redegjørelse om mulige konsekvenser av regelendring om tap av statsborgerskap for integreringsprosesser i det norske samfunnet. Utført av Marta Bivand Erdal og Tove Heggli Sagmo (PRIO) på oppdrag fra BLD i forbindelse med «Utredning av om det bør gjøres endringer i statsborgerregelverket – regler om tap av norsk statsborgerskap». Oktober- desember 2014.

    2.1 Innledning: Statsborgerskap, tap av statsborgerskap og integrering

    De siste årene har vært preget av fokus på nordmenn som har utført ekstreme handlinger ulike steder i verden. Nordmenns deltakelse i krigen i Syria for IS spesielt, men også terrorangrepet på kjøpesenteret West Gate i Nairobi er friskt i minne. I møte med slike alvorlige lovbrudd er det viktig med en debatt om hvilke sanksjoner som er rimelige, og som samtidig kan ha en preventiv effekt. I denne sammenheng er et forslag om regelendring som muliggjør tap av norsk statsborgerskap på bakgrunn av ekstreme handlinger et rimelig og legitimt innspill som bør gis en grundig vurdering.

    Vi har fått i oppdrag å diskutere mulige konsekvenser en regelendring om tap av statsborgerskap vil kunne få for integreringsprosesser i det norske samfunnet. Dette oppdraget, som politiske dokumenter om integrering, legger til grunn at det finnes sammenhenger mellom statsborgerskap og integrering. Det er imidlertid en utfordring for vår diskusjon at forståelsen av slike sammenhenger er uklart definert i politiske dokumenter som aktivt bruker begge begrep1. I tråd med fokuset på effekter på integrering generelt, ser vi bort fra konsekvensene en regelendring vil kunne få for det enkelte individ den måtte ramme, og for disse individenes familier som kan bli direkte berørt.

    Det finnes lite forskning på samfunnsmessige følger av regelendringer om tap av statsborgerskap i andre land. Denne redegjørelsen bygger dermed på det som finnes av kunnskap om sammenhenger mellom statsborgerskap og integrering, samt forskning på menneskers opplevelse av tilhørighet. Vi har sett på offentlig debatt i Storbritannia og Danmark hvor det er blitt gjennomført tilsvarende endringer i løpet av de siste ti årene. Vi drøfter ut ifra dette mulige effekter av en regelendring om tap av statsborgerskap for det norske samfunnet. Det er selvfølgelig umulig å spå om fremtiden, og vår konsekvensanalyse er derfor nødvendigvis fundert på antakelser som er heftet med usikkerhet.

    I denne redegjørelsen går vi ikke inn i en diskusjon om årsaker til radikalisering til voldelig ekstremisme. Tematikk knyttet til radikalisering blir diskutert i en annen redegjørelse skrevet av Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) i forbindelse med den pågående utredningen om en mulig regelendring som muliggjør tap av statsborgerskap. Det er forøvrig klare berøringspunkter her og vi nevner begrepet radikalisering når vi diskuterer den politiske konteksten som dette lovforslaget springer ut ifra. Myndighetenes egen forståelse av radikalseing er: ‘en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål’2. Men begrepet radikalisering brukes og forstås ulikt av forskjellige aktører i Norge, og det er uenighet om hvordan og hvorfor individer blir radikalisert og hva som skal til for å rehabilitere mennesker som har utført handlinger som kan karakteriseres som ekstreme. Når vi velger å bruke begrepet radikalisering, uten en inngående debatt om utfordringene knyttet til begrepet, er det fordi begrepet brukes og diskuteres i dagens offentlige debatt, og står sentralt i bakgrunnen for forslaget om regelendring om tap av statsborgerskap.

    2.1.1 Tap av statsborgerskap

    Forslaget om tap av statsborgerskap har bakgrunn i et utspill fra Oslo FrP sommeren 2014 omkring mulighet for tap av statsborgerskap for såkalte «fremmedkrigere» og her spesifikt med tanke på norske statsborgere som deltar i krigen i Syria sammen med IS. Motivasjonen bak et forslag om regelendring må sees i sammenheng med Regjeringens pågående arbeid for å forebygge radikalisering og ekstremisme, og handler dermed vel så mye om potensiell forebygging som om potensiell straff.

    Et forslag om regelendring om tap av statsborgerskap inneholder flere elementer og juridiske avveininger som i sin helhet og hver for seg, vil påvirke oppfatningen av denne regelendringen, og dermed den effekt den kan få på integreringsprosesser i det norske samfunnet. Et forslag om regelendring dreier seg om å muliggjøre tap av statsborgerskap for personer som i) har deltatt i utenlandsk militær styrke eller ii) utgjør en trussel mot statens vitale interesser. Videre ligger det til grunn at kun personer som ikke blir gjort statsløse gjennom tap av norsk statsborgerskap kan omfattes; altså kun personer som besitter to statsborgerskap. Dette er på grunn av Norges internasjonale forpliktelser, hvor hensikten er å unngå statsløshet3. Det gjøres også avveininger med tanke på gradering av hvem bestemmelsen kan gjelde for, blant annet om den kan gjelde for alle norske statsborgere (som har dobbelt statsborgerskap), bare dem som har fått norsk statsborgerskap ved søknad, bare dem som har hatt norsk statsborgerskap i en kortere periode, eller en annen type avgrensning.

    De juridiske avveiningene rundt hvem som kan omfattes av et forslag om regelendring er i seg selv vesentlige for denne redegjørelsen, da de gir rom for fortolkninger og ulike forståelser av hvem som inkluderes og hvem som ekskluderes fra det politiske fellesskap som statsborgerskapet innlemmer borgeren i. Det er rimelig at en stat kan se på deltakelse i utenlandsk militær styrke som en potensiell fare, og på samme måte, kan oppfatte bestemte personer, miljøer eller organisasjoner som en trussel mot «statens vitale interesser». Det er samtidig også åpenbart at hvilken mening som legges i disse to leddene, er avgjørende for hvilke følger en slik regelendring kan få for integreringsprosesser. Det er nærliggende å tenke seg at det kan finnes en rekke ekstreme eksempler innenfor begge ledd, hvor et stort flertall blant befolkningen i Norge, uavhengig av politiske, økonomiske, sosiale, etniske eller religiøse skillelinjer, ville stille seg bak en påstand om at ekstraordinære tiltak er påkrevd.

    Det er imidlertid like klart at det også vil finnes gråsonetilfeller, hvor en slik felles forståelse ikke kan forventes. Dette forslaget om regelendring kommer i en bestemt kontekst, krigen i Syria og Irak og kampen mot IS. Dette inngir både en bestemt fortolkningsnøkkel til hvem som skal kunne omfattes, og hvilke typer handlinger man kan tenkes å innlemme. Men en regelendring vil være permanent, og vil omfatte mange andre situasjoner og kontekster, som kanskje krever en annen fortolkningsnøkkel og som kan involvere andre typer handlinger og trusler.

    Hva som utgjør deltakelse i utenlandsk militær styrke, og hva som vil være en gjengs oppfatning av dette, er ikke gitt. Hva som innebærer en trussel mot statens vitale interesser, er heller ikke nødvendigvis åpenbart, og det kan også endres over tid. Staten har en plikt til å beskytte institusjoner og borgere mot trusler. Med tanke på hvordan en slik regelendring vil oppleves og forstås er mangfoldet i betydningen viktig å reflektere over. Hvilke effekter ulike regler kan ha for fellesskapsfølelse og tilhørighet, tillit til staten og til det norske samfunnet, kan slå ulikt ut i forskjellige deler av befolkingen, ut ifra politiske oppfatninger, eller nasjonal, etnisk og religiøs bakgrunn.

    2.1.2 Statens mål med statsborgerskapet i integreringsprosesser

    Det er et uttalt mål for norsk integreringspolitikk at så mange som mulig av dem som bor i Norge på permanent basis skal bli norske statsborgere4. Statsborgerskapet er på denne måten konkret knyttet til politikk på integreringsfeltet, som en inkluderingsmekanisme i det politiske fellesskapet i Norge. Statsborgerskapsseremoniene som ble innført med den nye Statsborgerloven i 2005, er en symbolsk markering av nettopp dette. Avleggelsen av troskapsløftet til Norge fremhever hvordan statsborgerskapet forplikter både borgeren og staten5. Samtidig er det klart at integreringsprosesser foregår både før og etter at en person søker om, og får innvilget norsk statsborgerskap. Evalueringen av statsborgerskapslovgivningen6, peker på en grunnleggende svakhet ved statsborgerskapets rolle hva angår integreringsprosesser i Norge: det er ikke definert tydelig hva slags rolle dette skal være, hvilke mål man har, og hvilke midler som benyttes for å oppnå målene. Sammenhengene mellom statsborgerskapet og integrering behandles på en svært lite omfattende måte, men implisitt ligger en sterk antakelse om en sammenheng mellom statsborgerskap og integrering til grunn i offentlige dokumenter7.

    Statsborgerskapet er en relasjon mellom staten og borgeren basert på en rekke rettigheter og plikter. Det er også en relasjon mellom borgeren og de andre borgerne som danner det politiske felleskapet som staten er tuftet på. I dette fellesskapet er alle borgere i kraft av sitt statsborgerskap like for loven. Statsborgerskapet er dermed en institusjon som garanterer likeverd som juridisk prinsipp8. Både rettigheter og plikter er fundamentale deler av statsborgerskapet. Rettigheter fungerer som inkluderings- og ekskluderingsmekanismer i det politiske fellesskap, i norsk sammenheng sterkest symbolisert ved rett til å stemme ved Stortingsvalg. Mange andre rettigheter kan i norsk sammenheng ofte erverves av dem som har permanent oppholdstillatelse. Plikter har en etisk side, men også en instrumentell dimensjon. På den ene siden har borgeren en etisk plikt til å delta og bidra, men samtidig har staten også behov for at borgeren deltar, og plikten har dermed en instrumentell funksjon for statsborgerskapet og det politiske fellesskapets eksistens9. Plikt-siden av statsborgerskapet har de senere årene i Europeisk sammenheng blitt satt sterkere søkelys på, blant annet gjennom krav om språk- og samfunnskunnskap i forbindelse med søknad om statsborgerskap (jmf. høring om krav til norsk- og samfunnskunnskap for dem som søker om norsk statsborgerskap10). Også et forslag om regelendring kan forstås i denne sammenheng, da staten setter klarere grenser for hva som er akseptabelt, og hva som er utenfor grensene til det akseptable i en stat-borger relasjon. Staten styrker med andre ord kravene eller pliktene som borgeren pålegges i kraft av statsborgerskapet.

    Statsborgerskapet er både en juridisk og en sosiologisk størrelse, hvor det altså er relasjonen mellom staten og borgeren som står i sentrum. Mens man i Danmark skiller mellom statsborgerskap (juridisk) og medborgerskap (sosiologisk), er dette ikke et begrepsapparat som brukes i Norge, til tross for ulike forsøk11. Utfordringen med dette skillet er at de to er så tett knyttet til hverandre. Juridiske rettigheter og plikter er på mange måter en forutsetning for å snakke om samfunnsmessig deltakelse, reell inkludering og utvikling av utvidede forståelser av det politiske fellesskap, også utover det kulturelt og språklig homogene. Fordelen med en utvidelse fra bare å bruke «statsborgerskap» knyttet til de juridiske dimensjonene, er at man bedre klarer å favne helheten i statsborgerskapet som institusjon. Denne helheten inkluderer både medlemskap, deltakelse, rettigheter/plikter og tilhørighet, hvor det er samspillet mellom det juridiske og det sosiologiske som muliggjør en realisering av statsborgerskapet12. Det engelske «citizenship»- begrepet brukes nettopp som en slik paraply, som innbefatter disse ulike sidene. I norsk sammenheng er imidlertid spørsmålet om begrepsbruk uavklart, mens de juridiske dimensjonene implisitt får forrang, gitt statsborgerskap- begrepets posisjon. Men nettopp med tanke på de sammenhenger som finnes mellom statsborgerskap og integrering, er det helt nødvendig å løfte blikket utover de rent juridiske og formelle sidene ved statsborgerskapet.

    2.1.3 Integreringsprosesser

    Integrering dreier seg om tilpasningsprosesser, som uunngåelig skjer når mennesker bosetter seg nye steder13. Uavhengig av om integrering er begrepet man velger å bruke, er det disse prosessene staten er opptatt av med tanke på å utvikle et samfunn med velfungerende fellesskap. I Britisk kontekst er dette blitt omtalt som «social cohesion»14. Her understreker man at ønskelige utfall for samfunnet som helhet er betinget av alle aktørers handlinger, og at dette samtidig også er noe det må tilrettelegges for, fra statlig eller kommunalt hold.

    Tilpasningsprosessene hos dem som flytter inn i et nytt samfunn, og i dette samfunnets møte med nye beboere, er én dimensjon ved integreringsprosesser. Man kan beskrive dette som de empiriske mønstrene i hvordan mennesker og samfunnet gjennom sine institusjoner og felleskapsarenaer gradvis utvikler seg. Men integrering er også et normativt begrep, som forteller oss hvordan ting bør være. Samtidig dreier integrering seg om menneskers erfaringer i hverdagen, hvor tilhørighet og trygghet, inkludering og ekskludering, er viktige stikkord15. Integrering – enten det er som empiriske mønstre, normativt, eller som menneskers erfaringer – er prosesser som påvirker hele samfunnet og enkeltmennesker uavhengig av hvorvidt disse har minoritets- eller majoritetsbakgrunn.

    Integrering sees i norsk kontekst på som en middelvei mellom alternative ideologiske og normative tilnærminger, som assimilering eller multikulturalisme16. Mangfold er et begrep som brukes mer og mer i Norge, hvor det å skille mellom normative føringer og empiriske mønstre også er en utfordring. Det sistnevnte kan oppsummeres med et spørsmål: Er mangfold et mål, eller er det en realitetsbeskrivelse? Begge disse begrepene brukes i Norge så vel som internasjonalt, men i hvert land brukes de noe ulikt, med noe forskjellige politiske assosiasjoner, og med særegne historiske erfaringer. Den norske stat er aktivt involvert i integreringsprosesser på nasjonalt plan, hvor integrering også diskuteres i offentlige dokumenter. Det finnes flere berøringspunkter mellom statsborgerskap og integrering, og i Norge som i Europa forøvrig ser man en økende tendens til at statsborgerskapet sees som et viktig virkemiddel i integreringspolitikken17.

    Integrering er en relasjonell prosess, hvor individet tilpasser seg, men hvor også omgivelsene tilpasser seg, både de institusjonelle omgivelsene og menneskene som danner fellesskapet i samfunnet18. Når vi i denne redegjørelsen diskuterer mulige effekter av en regelendring om tap av statsborgerskap på integreringsprosesser, så tar vi inn over oss nettopp det at integreringsprosesser er relasjonelle, noe som foregår i samfunnet der individer møtes, der individer og institusjoner møtes, og der individer møtes på fellesskapsarenaer, både konkret i lokalsamfunn og nasjonalt i det offentlige ordskiftet. Dermed kan mulige konsekvenser av en regelendring om tap av norsk statsborgerskap belyses ved å gå inn i ulike typer relasjoner hvor integrering foregår, på ulike geografiske og institusjonelle nivåer og i det offentlige ordskiftet.

    2.1.4 Oppbygning av diskusjonen

    En regelendring om tap av statsborgerskap vil trolig ha en påvirkning på integreringsprosesser, både i kraft av selve endringen, men også gjennom den diskusjonen som oppstår omkring forslaget. I denne redegjørelsen tar vi utgangspunkt i hvordan et forslag om regelendringen vil kunne oppfattes av ulike aktører og miljøer, og med tanke på det offentlige ordskifte og det politiske klima hva gjelder spørsmål om inkludering og ekskludering, integrering og mangfold (del 5). Vi gjør også rede for mulige effekter av et forslag om regelendring på forståelser av hva det vil si å være norsk statsborger, i tilknytning til muligheten for å kunne miste et norsk statsborgerskap (del 6). Videre ser vi også på hvordan integreringsarbeid på nasjonalt plan, kommunalt og på lokalt plan vil kunne påvirkes av en regelendring (del 4). Redegjørelsen avsluttes med en anbefaling i del 7. Vi begynner her med noen betraktninger omkring dilemmaer knyttet til dobbelt statsborgerskap, i forbindelse med et forslag om regelendring (del 2), etterfulgt av en diskusjon av historisk kontekst og internasjonale erfaringer fra Danmark og Storbritannia (del 3).

    2.2 Dilemmaer knyttet til dobbelt statsborgerskap

    2.2.1 Dobbelt statsborgerskap som premiss for tap av statsborgerskap

    En endring av dagens regelverk som vil kunne muliggjøre tap av statsborgerskap har en prinsipiell side, og befinner seg samtidig i en bestemt kontekst: den samfunnsmessige situasjonen forslaget oppstår i, med krigen i Syria og norske «fremmedkrigere» som er involvert der. Tap av norsk statsborgerskap skjer i dag kun i tilfeller hvor en person søker om et annet lands statsborgerskap, og hvor dette meldes til norske myndigheter, eller dersom det norske statsborgerskapet er blitt innvilget på premisser som ikke oppfyller kravene. Tap av statsborgerskap på andre grunnlag, som ved forræderi, er ikke uvanlig i andre land, og er dermed et prinsipielt spørsmål om mekanismer for inkludering og ekskludering i det politiske fellesskap. En prinsipiell diskusjon om hvorvidt det finnes situasjoner hvor en statsborger kan fratas det norske statsborgerskapet bør sees på som rimelig. Samtidig har man i norsk sammenheng et pedagogisk problem overfor befolkningen, da det å kunne frata en person norsk statsborgerskap forutsetter at vedkommende har dobbelt statsborgerskap, noe som er uttalt uønsket i norsk lov.

    Dobbelt statsborgerskap er etter dagens Statsborgerskapslov uønsket, da denne loven legger et prinsipp om ett statsborgerskap til grunn. Det finnes likevel unntak, hvor personer med norsk statsborgerskap også har ett annet statsborgerskap. Slike unntak forekommer dersom personer ikke har mulighet til å løse seg fra et annet lands statsborgerskap, prinsipielt (som i Iran, hvor det ikke finnes åpning for dette) eller i praksis (som i Somalia, hvor det i lang tid ikke har vært et statsapparat som håndterer denne typen spørsmål). Videre finnes det unntak der det foreligger særskilte grunner til dette, hvor UDI gjør en vurdering om unntak fra regelen om å løse seg fra tidligere statsborgerskap, når personer søker om norsk statsborgerskap (som i Russland, hvor regler i bestemte regioner forhindrer utenlandske borgere fra å være i besittelse av eiendom). Andre unntak dreier seg hovedsakelig om barn som fødes inn i flere statsborgerskap, der man for eksempel blir født i USA av norske statsborgere, og automatisk får to statsborgerskap19.

    En regelendring om tap av norsk statsborgerskap vil kunne få forskjellige følger for personer med ulik statsborgerskapsstatus, selv om de handlinger de kan ha begått, skulle være identiske. Dette vil selvsagt også være tilfellet dersom man i Norge hadde en lov som åpnet for dobbelt statsborgerskap, men da ville det være mer åpenbart at dette er et valg den enkelte fritt foretar seg, enten å velge å kun ha ett statsborgerskap, eller i den grad man har rett til det i andre land, å også erverve eller beholde andre lands statsborgerskap. Det at forslaget om regelendring om tap av statsborgerskap i seg selv kan reise en debatt om å åpne opp for dobbelt statsborgerskap, da instrumentelt knyttet til et ønske om å kunne frata personer med to statsborgerskap deres norske statsborgerskap, er et interessant paradoks. En ny debatt om dobbelt statsborgerskap kan likevel bidra til en mer gjennomtenkt og helhetlig tilnærming til statsborgerskapet i Norge.

    De fleste Europeiske land som tillater dobbelt statsborgerskap, argumenterer for at dette bidrar til en sterkere tilhørighet til begge land. Slik man i norsk integreringspolitikk ikke ser noen motstrid mellom det å være norsk og det å ha tilknytning og tilhørighet til andre land20, slik ser man i statsborgerskapslovgivningen i andre land at det å ha to statsborgerskap ikke forstås som en utfordring mot den formelle tilknytning statsborgerskapet gir. I norsk sammenheng er forholdet mellom statsborgerskap og integrering ikke helt avklart, og det er heller ikke helt avklart hvordan man skal forstå det at man på den ene siden verdsetter tilknytning og tilhørighet til flere land, samtidig som man på den annen side opererer med en statsborgerskapspolitikk hvor formelle bånd til andre land umuliggjøres.

    2.2.2 Tap av statsborgerskap: Noen mulige scenarier

    Et forslag om regelendring vil på grunn av Norges folkerettslige forpliktelser bare kunne gjelde dem med dobbelt statsborgerskap. Dette medfører at en slik regel som utgangspunkt vil virke ulikt, noe som kan anses som svært uheldig. I Norge er personer med to ulike statsborgerskap en sammensatt gruppe. Et forslag om regelendring kan i praksis få svært ulike følger, ettersom saker behandles administrativt eller i rettsvesenet. Det vil også ha en signaleffekt hvor man stiller spørsmål ved inkludering og ekskludering i det politiske fellesskap, på en annen måte enn det som er tilfellet i dag.

    De praktiske konsekvensene kan for eksempel slå ut ved at en person med norsk og syrisk statsborgerskap, en person med norsk og marokkansk statsborgerskap, en person med norsk og amerikansk statsborgerskap og en person med bare norsk statsborgerskap vil få svært ulike utfall basert på identiske handlinger. Gitt et eksempel hvor fire individer reiser til Syria eller Irak for å delta i utenlandsk militær styrke, og deres saker om dette skal behandles i Norge, så vil man først ha en juridisk vurdering av hvorvidt deres militære deltakelse omfattes av bestemmelsen eller ikke, hvor det er rom for vurderinger og avveininger, for eksempel relatert til om deres innsats var militær eller humanitær, og kanskje også hvilken side i konflikten de kjempet på. Dernest vil man i de tre tilfellene med dobbelt statsborgerskap kunne vurdere tap av statsborgerskap som en del av straffen, mens dette faller bort for personen som kun har norsk statsborgerskap. Denne personen kan ha innvandrerbakgrunn eller ikke, men er uansett beskyttet mot denne straffen i kraft av kun å besitte norsk statsborgerskap. Imidlertid vil det for de tre andre personene kunne ha ulike utfall, da den andre staten kan ha like bestemmelser som Norge, og også frata statsborgerskap, og derigjennom kan Norge bidra til å gjøre noen statsløs. Den andre staten kan true med tortur og dødsstraff, og dermed kan Norge ikke utvise sin tidligere borger likevel. I sistnevnte eksempel kan man tenke seg situasjoner hvor tidligere borgere ikke kan utvises, men lever uten gyldig oppholdstillatelse og statsborgerskap i Norge. Denne typen juridiske komplikasjoner vil medføre redusert forutsigbarhet for den enkeltes rettsstilling og kan bidra til å svekke den allmenpreventive effekt som søkes nådd med et forslag om regelendring, med å bidra til å hindre rekruttering av fremmedkrigere.

    2.3 Historisk kontekst og internasjonale erfaringer

    2.3.1 Historisk kontekst

    Hvem som er frihetskjempere og hvem som er terrorister har til alle tider vært gjenstand for diskusjon. Et eksempel på dette er den spanske borgerkrigen på 1930-tallet. Oppfatninger om denne borgerkrigen gikk rett inn i verdikampen som pågikk mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk21. Generelt sett støttet høyresiden general Franco, mens venstresiden støtte republikken som ble styrt av kommunistene. Arbeiderpartiet regjerte i en mindretallsregjering og valgte en nøytral linje for å forhindre en regjeringskrise. For å tydeliggjøre denne linjen introduserte de en lov som kriminaliserte nordmenns deltagelse i krigen. Til tross for denne loven, er det antatt at over 200 nordmenn deltok i krigen. De kjempet på begge sider i konflikten og var både direkte og indirekte involvert i kamphandlinger22.

    Sivilsamfunnet har i stor grad påvirket norske myndigheters oppfatning av hva som er legitim politiske aktivisme. Myndighetene ga støtte til flere frigjøringsbevegelser i det sørlige Afrika fra begynnelsen av 70-tallet, men ekskluderte ANC og tilsvarende grupperinger i Sør Afrika. Etter stort press fra norske NGO’er endret Utenriksdepartementet sin politikk, og gikk inn for å gi direkte støtte til ANC og andre frigjøringsbevegelser i Sør Afrika fra 197723. Hva myndigheter oppfatter som legitim frigjøringskamp kan med andre ord endres over tid.

    NGO’er med humanitære prosjekter i områder som er kontrollert av en opprørsgruppe, som f.eks Norsk Folkehjelp i Sør Sudan frem til 2005, blir ofte en politisk aktør i konflikten24, og utfordrer grensen mellom det humanitære og militære ved å ta side i en konflikt. Militære aktører har i økende grad gitt direkte eller indirekte støtte til kortsiktige humanitær prosjekt eller mer langsiktige bistands prosjekter for å oppnå militære mål. En påstand fra humanitære aktører er at disse aktivitetene reduserer deres mulighet for å gi nøytral og upartisk hjelp til sivilbefolkningen25. Resultatet er at det oppstår tvil om hva som defineres som militær deltagelse. Hvordan definerer man et sykehus som er under administrativt press fra en opprørsgruppe26 eller administrativt personell som er involvert i logistikk eller økonomi og som må få godkjennelse av en militær styrke i området? Slike grenseoverskridende aktiviteter vil være en utfordring for myndigheten når de skal vurdere hva som defineres som militær deltagelse.

    Konflikten mellom Israel og Palestina har som den spanske borgerkrigen, skapt splittelse i det norske samfunnet og vi har sett at nordmenn engasjerer seg på begge sider. Norske frivillige reiser til Israel for å støtte den Israelske hæren27, samtidig som andre nordmenn er dypt engasjert i humanitære prosjekter på den palestinske siden. Denne konflikten har skapt en polarisering i Norge, som gjør at det er vanskelig å skape enighet om hva som er legitim krigføring og hvordan denne konflikten står i forhold til den norske stats vitale interesser.

    Historisk bevissthet er viktig når man prøver å finne løsninger på dagens utfordringer. Disse eksemplene viser at myndighetenes holdninger kan endres over tid, militære organisasjoner kan endre sin profil over tid og at det ikke alltid er enighet i samfunnet om hvem som fører en legitim kamp. Selv om det er uenighet om hvilken side i konflikten som har politisk legitimitet eller mest rettmessige krav, er svært alvorlige folkerettsbrudd uansett problematiske og bør straffeforfølges. I denne redegjørelsen vil vi ikke vurdere ulike alternative straffemetoder for slike forbrytelser, kun vurdere tap av statsborgerskap ut fra et integreringsperspektiv.

    2.3.2 Erfaringer fra Danmark

    Mellom 2002 og 2010 innførte Danmark 64 endringer i utlendingsloven28 som har ført til at dansk migrasjonspolitikk har gått fra å være en av de mest liberale i Europa til å bli en av de mest restriktive29. I 2004 åpnet Danmark for å kunne ta statsborgerskapet fra individer som viste seg å være illojale mot Danmark, dersom de hadde dobbelt statsborgerskap30. Denne lovendringen gjelder både dem som har søkt om statsborgerskap og dem som har fått det danske statsborgerskapet ved fødsel. Lovendringen ble knyttet opp til spesifikke straffelover, herunder terrorloven. Ingen har så langt blitt fradømt det danske statsborgerskapet31. Til tross for denne loven er Danmark, sammen med Belgia, de landene som har den høyeste andelen «fremmedkrigere» som kjemper for IS eller tilsvarende organisasjoner i Syria og Irak, i forhold til folketallet32.

    Det pågår høsten 2014 en politisk debatt i Danmark omkring behovet for å skjerpe lovformuleringen, hvor ett ytterpunkt er Dansk Folkeparti som krever at også personer uten dobbelt statsborgerskap skal kunne fratas det danske statsborgerskapet, selv om det ville føre til statsløshet (og brudd på Danmarks internasjonale forpliktelser)33. Spørsmål om en administrativ ordning for å behandle saker raskere, er også blitt reist, da dagens danske lovgivning legger en rettsbehandling av sakene til grunn. Argumentene for skjerpede virkemidler bygger hovedsakelig på en overbevisning om at alle midler må tas i bruk for å forhindre terror på dansk jord.

    Den politiske responsen fra motsatt hold er å stille spørsmål ved om rettsikkerheten vil bli ivaretatt ved en slik endring, og samtidig påpeke at den eksisterende loven ikke har forhindret danske statsborgere fra å reise til Syria og Irak. Dermed stilles det spørsmålstegn ved om skjerpelser i loven vil ha den tiltenkte effekt i form av avskrekkelse34. Samtidig åpner den danske regjeringens nye handlingsplan «Forebyggelse av radikalisering og ekstremisme» for en gjennomgang av eksisterende lover for å forhindre og straffe handlinger som anses som ekstreme35. Den danske regjeringen ikke ønsker å fremstå som svak i kampen mot terror.

    Retorikken mot innvandring i den offentlige debatt i Danmark har vært preget av kulturelle motsetninger, der innvandrerbefolkningens kultur har blitt klandret for å forårsake manglende integrering36. Samtidig vedtok det danske parlamentet sommeren 2014 en lovendring som åpner opp for dobbelt statsborgerskap37. Denne lovendringen vil tre i kraft i 2015. Dette kan sees som et forsøk på å balansere de strenge kravene i utlendingsloven, som kan ha ført til økt mistenkeliggjøring av innvandrerbefolkningen i Danmark.

    2.3.3 Erfaringer fra Storbritannia

    Begreper som radikalisering, terrorisme og ekstremisme har fått mye oppmerksomhet i den offentlige debatten i Storbritannia siden lenge før krisen i Syria og Irak kom på dagsorden. Myndighetene har gjennom en årrekke innført flere regelendringer for å hindre personer fra å dra til konfliktområder, og for å forebygge mot den potensielle sikkerhetsrisikoen etter at slike personer har returnert til Storbritannia38. I 2002 vedtok Storbritannia en lov som tillot myndighetene å frata personer det britiske statsborgerskapet, når disse personene ble vurdert som en trussel mot statens vitale interesser, under forutsetning av at de hadde dobbelt statsborgerskap. Denne lovendringen innbefatter både dem som har søkt om britisk statsborgerskap og dem som har fått det ved fødsel. Daværende innenriksminister David Blunkett mente at denne endringen ville øke verdien av statsborgerskapet, ved at nye statsborgere ville bli mer stolte av å få det Britiske statsborgerskapet og at disse derfor ville investere mer både for å oppnå det og for å beholde det39.

    I 2006 ble reglene for tap av statsborgerskap endret, slik at statsborgerskapet kunne fratas personer dersom dette ble ansett å være «et bidrag til det felles beste». Da ble også en ankemulighet innført. Siden 2006 har 27 personer blitt fratatt sitt Britiske statsborgerskap med referanse til statens vitale interesser40. Den britiske loven om tap av statsborgerskap muliggjør en administrativ prosess, uten rettssak. Dette har blitt kritisert av organisasjoner og aktivister, fordi det truer individets rettssikkerhet, herunder ankemuligheter41. Denne loven har også blitt kritisert fra et prinsipielt moralsk og etisk ståsted42. Kritikken peker på at stater som bygger på liberale og demokratiske verdier burde være moralsk forpliktet til å gi et menneske statsborgerskap i det landet han eller hun faktisk lever og har etablert sitt liv.

    Storbritannia har tillatt dobbelt statsborgerskap siden 194843 og blir betegnet som et av de mest multikulturelle samfunnene i Europa. Som i mange andre land har britiske myndigheter hatt utfordringer med å finne en god balanse mellom det å fostre en positiv holdning til mangfold, samtidig som man skaper en nødvendig grad av enhetsfølelse i samfunnet. To-delingen mellom det formelle statsborgerskapet på den ene siden, og erfaringen av fellesskap i samfunnet på den andre siden, er blitt kritisert, blant annet i Parekh-rapporten «The future of multi-ethic Britain» (2000), som pekte på at staten ikke gjør nok for å bygge fellesskap, som politisk fellesskap eller definert på andre måter44. Rapporten påpekte også at rasisme og strukturell diskriminering var blant de viktigste hindringene mot å bygge dette fellesskapet, og at mangelen på innsats for felleskapsbygging kunne føre til en sikkerhetsrisiko på sikt45. Det er samtidig verdt å peke på at utviklingen i Storbritannia siden den tid både har vært preget av en mer inkluderende forståelse av det å være britisk46, og økt frykt for segregering og såkalte «home grown terrorists»47.

    Over 500 personer har de siste årene reist fra Storbritannia for å delta i fremmede militære styrker48. Som i Norge og andre europeiske land foregår det i dag en opphetet politisk diskusjon omkring årsakene til radikalisering til voldelig ekstremisme, særlig med tanke på rekruttering til IS Den britiske statsministeren, David Cameron, mener at radikalisering til voldelig ekstremisme ikke kan forklares med fattigdom, ekskludering eller britisk utenrikspolitikk, men med ekstremistenes narrativ49 og i tråd med dette møtes utfordringene med økte restriksjoner, straff og overvåkning. Ett forslag fra november 2014 vil muliggjøre midlertidig tap av statsborgerskapet, i opptil to år. Dette vil også gjelde statsborgere som kun har ett statsborgerskap, hvilket i praksis vil si at de berørte personene vil kunne bli midlertidig statsløse.

    2.3.4 Internasjonale erfaringer og norske utfordringer

    Hvilke slutninger og lærdommer er det mulig å trekke på bakgrunn av erfaringene fra Danmark og Storbritannia, med tanke på hvordan et forslag om regelendring om tap av statsborgerskap kan slå ut for integreringsprosesser i det norske samfunnet? Først og fremst viser eksemplene fra Danmark og Storbritannia at den norske stats interesse av å drøfte muligheten for tap av statsborgerskap som konsekvens av ekstreme handlinger, er en del av en internasjonal trend hvor dette spørsmålet sees som rimelig og relevant å stille.

    Samtidig har både Danmark og Storbritannia i forbindelse med konflikten i Syria, Irak og IS, sett relativ høy deltakelse av egne borgere i fremmede militære styrker. Hvorvidt lovgivningen, henholdsvis fra 2004 og 2006, har hindret endra flere fra å dra er usikkert, men det er vanskelig å konkludere med at lovene i vesentlig grad kan sies å ha lykkes med å avskrekke borgere fra deltakelse i fremmede militære styrker. Erfaringene med både administrative og rettslige modeller har sine spesifikke utfordringer. Samtidig er det vanskelig å sammenligne effektene av en lov i Danmark som er lite prøvd ut i rettssystemet, med en lov i Storbritannia der i alt 27 personer har mistet statsborgerskapet, og dernest hvilke følger disse har hatt på integrering, eller på arbeid med forebygging mot radikalisering til voldelig ekstremisme. De noe sprikende erfaringene tyder på at en regelendring, som den som vurderes i Norge, må sees som del av en større helhet, både samfunnsmessig og i forhold til det aktuelle juridiske rammeverket. Enhver effekt på integreringsprosesser er betinget av helheten som en slik regelendring inngår i.

    2.4 Mulige virkninger på integreringsprosesser nasjonalt og lokalt

    2.4.1 Endring av regelverket og virkning på integreringsprosesser

    Både de juridiske og de sosiologiske dimensjonene av statsborgerskapet er viktige med tanke på mulige følger for integrering av en regelendring om tap av statsborgerskap. Opplevelsen av at vi er et (politisk) fellesskap, og av at det er et «vi» som et fellesskap som gir mening, er noe som går utover det rent juridiske ved statsborgerskapet. Her spiller ikke bare staten og den enkelte borger en rolle, men også relasjonen mellom ulike borgere blir viktig. Statsborgerskapets funksjon i denne sammenheng er å skape likeverdighet mellom borgerne: vi er alle like for loven. Såes det tvil om hvorvidt alle statsborgere er like for loven, eller om noen er «likere enn andre», settes statsborgerskapet som institusjon på prøve.

    Den relasjonelle forståelsen av integrering, hvor integrering sees som en to-veis prosess er også viktig. Integrering er ikke noe «innvandrere» gjør, det er en prosess hvor en tilpasning skjer, først og fremst hos personer som kommer til Norge, som lærer seg språket, finner ut av hverdagslivet, og deltar i arbeidslivet. Men integrering er også en prosess hvor det norske samfunnet tilpasser seg det faktum at ikke alle har norsk som morsmål og at mangfoldet i erfaringsbakgrunner, tradisjoner og livssyn øker. Sammenhengen mellom individer som tilpasser seg, og samfunnet med dets institusjoner som også er imøtekommende, er helt sentral her. Dette er fordi tillit til samfunnsinstitusjonene er avgjørende for hvordan slike tilpasningsprosesser utvikler seg over tid, for individer så vel som for samfunnet50.

    2.4.2 Tillit og borgernes relasjon til staten

    En relasjonell forståelse av statsborgerskapet og av integreringsprosesser understreker betydningen av tillit, og her særlig av tillit til staten. Tillit til staten er fundamentet for at det politiske felleskapet som staten er tuftet på skal opprettholdes51. Samtidig er tillit noe som opparbeides over tid, og ikke noe som kan pålegges eller iverksettes som et tiltak. Dette gjelder tillitsrelasjoner mellom staten og borgerne, uavhengig av minoritet- eller majoritetsbakgrunn.

    Tillit til staten er kjernen i borgerens relasjon til staten, som statsborgerskapet bygger på. I Norge er fokus ofte på velferdsstaten og dens rolle. Dette er også viktige perspektiv, særlig med tanke på at EU-innvandring endrer på mekanismer for inkludering- og ekskludering i velferdsstaten, hvor statsborgerskapets rolle i stor utstrekning tilsidesettes. Dette er prinsipielle spørsmål det i dag er debatt om, blant annet i dansk og britisk kontekst, hvor spørsmål stilles om det nasjonale statsborgerskapet bør styrkes, nettopp for å kunne fungere mer som en inkluderings- og ekskluderingsmekanisme i forhold til de velferdsrettigheter statsborgerne har52. Men med tanke på forslaget om regelendringer her, er det spesielt rettsstatens rolle som er sentral, og det er derfor dette vi i denne redegjørelsen vil fremheve. Hvordan et forslag om regelendring skal effektueres, hvorvidt saker skal behandles gjennom administrative forordninger eller gjennom rettsvesenet er avgjørende for hvordan dette kan påvirke befolkningens tillit til den norske staten.

    Dersom et forslag om regelendring vedtas og saker skal behandles, vil en administrativ prosedyre gjøre prosessen mindre åpen for allmenheten, og den vil svekke rettsvernet for individet. En administrativ prosess vil innebære at saker ikke går for retten, at den anklagede ikke får oppnevnt forsvarer, og at det ikke er en domstol som avsier en dom i saken. Alt ordnes administrativt gjennom byråkratiet, og med svakere krav til bevisbyrde mot den anklagede. Dersom prosessen går gjennom rettsvesenet vil individets rettssikkerhet i større grad være sikret, og rettsstatens prinsipper i større grad opprettholdt. Den anklagede vil få oppnevnt forsvarer, saken vil gå for en domstol, og en dom vil bli avsagt i saken. Hvilke effekter hver av de to måtene å gjennomføre en slik regelendring i praksis på vil ha for tilliten til staten, avhenger av hvordan dette vil oppfattes: Er staten en effektiv garantist for vår trygghet fra terrorhandlinger, eller er staten en vilkårlig maktforvalter som ikke sikrer individene deres rettsikkerhet?

    Dette er dilemmaer som ikke er unike for et forslag om regelendring om tap av statsborgerskap, men de slår sterkt ut her. Tilliten til staten hos befolkningen som sådan settes på prøve når staten utvider sine fullmakter på bekostning av individets (borgerens) rettsikkerhet. Men i dette tilfellet vil regelendringen også kun gjelde én gruppe, som er definert på en måte som er løsrevet fra de saker enkeltpersoner kan rettsforfølges for. Altså personer som tilfeldigvis har dobbelt statsborgerskap. Deres to statsborgerskap trenger ikke uten videre ha noen direkte tilknytning til, eller være en foranledning for, de handlinger personen anklages for. Når denne gruppen også sammenfaller med deler av minoritetsbefolkningen, kan spørsmål om tillit til staten, rettsikkerhet og vilkårlighet raskt knyttes til etnisk og religiøs bakgrunn, og derigjennom til tilhørighet og lojalitet til det norske samfunnet blant minoritetsbefolkningen.

    Samtidig er det relevant å presisere at det blant personer med dobbelt statsborgerskap i Norge, som altså ville kunne rammes av et forslag om regelendring, også er mange som oppfattes (og ofte selv opplever seg) som del av majoritetsbefolkningen, f.eks. personer med norsk og fransk statsborgerskap, eller norsk og amerikansk statsborgerskap.

    Usikkerhet om prosedyrer og legitimitet kan være en utfordring med tanke på fare for mistenkeliggjøring av bestemte grupper, som følge av en åpning for tap av statsborgerskap. Mens tillit på tvers av skillelinjer kan være et bøtemiddel på gjensidig mistro mellom minoriteter og majoriteter, kan man i stedet her bidra til økt polarisering. En reell bekymring er faren for feil i slike prosesser, med risiko for justismord, hvor opprettelse kan være komplisert. Både reell fare for feil, og rykter om feil i slike prosesser, kan være svært skadelig i en samfunnskontekst hvor inkluderingsarbeid og tillitsbygging ellers sees som viktig.

    2.4.3 Tillit til staten og integreringseffekter av forslaget

    Tilliten til den norske staten er jevnt over høy53 . Likevel er det miljøer både blant minoriteter og majoriteter der tilliten er lavere av ulike grunner. Et forslag om regelendring vil fortolkes innenfor de eksisterende referanserammer i det enkelte miljø. I miljøer der tillit til den norske stat, representert f.eks. ved barnevernet er lav54, kan en regelendring om tap av statsborgerskap bidra til en sementering av mistillit. Blant minoriteter kan en antagelse av at man selv som norske statsborgere ikke behandles likt, befeste seg. Hvorvidt en slik frykt er begrunnet eller ikke, er ikke poenget her55. Poenget er at frykten i seg selv bidrar til mistillit, mens man trenger tillitsbygging, fellesskap og felles løsninger på samfunnsutfordringer der norske borgere er involvert.

    Hos dem som mener at staten har vært for passiv i kampen mot terror kan en regelendringen øke tilliten til at den norske stat tar terrortrusler på alvor og iverksetter tiltak som har som mål å øke sikkerheten for den norske befolkningen. Her vil hensynet til individet underkastes hensynet til fellesskapets trygghet, som det mest sentrale for staten å ivareta. I miljøer hvor argumentet om sikkerhet står høyt, kan et forslag om regelendring bidra til en fornyet tillit til staten, som fortsatt garantist for sikkerhet. Denne tilliten kan også antas å styrkes ved at staten eksplisitt setter grenser for hva som er akseptabel adferd blant borgerne, og utøver makt ved at tap av statsborgerskap blir en mulig konsekvens for uakseptabel adferd.

    Diskusjonen omkring tillit til staten og mulige integreringseffekter av et forslag om regelendringer med andre ord ikke svart-hvit. Samtidig er det noen sentrale prinsipielle momenter som må gjennomtenkes, særlig med tanke på likhet for loven som et grunnleggende prinsipp. Parallelt er det også naturlig å reflektere over hva som er mulige grenser for hva en stat skal tåle fra sine statsborgere, før staten setter strek, og sier at dette er uakseptabelt og uønsket. Spørsmålsstillingene blir da: hva skal statsborgerskapet innebære, hvilken relasjon skal det ha til integrering av borgere med familiære tilknytninger i utlandet, og i hvilken utstrekning kan staten si opp sin relasjon til egne borgere i ekstreme tilfeller, i motsetning til for eksempel å ta et rehabiliteringsansvar. Et slikt rehabiliteringsansvar dreier seg om at staten aktivt involverer seg gjennom rettssystemet, straff og soning, for å gjøre det som er mulig for å bidra til tilbakeføring av en borger som har sonet sin straff. I norsk kriminalpolitikk er rehabiliteringstanken sentral, og det er i så måte verdt å stille spørsmål ved om det er rimelig, selv med tanke på ekstreme handlinger, å vike så radikalt fra disse normene, i det som ofte vil være saker med unge mennesker, hvor muligheten for rehabilitering ikke synes å være urimelig liten.

    2.4.4 Mulige effekter nasjonalt og lokalt

    Et regelendringsforslag vil kunne påvirke integreringsprosesser på ulike nivå, men kan antas å være mest uttalt som signaleffekter som påvirker relasjonene mellom mennesker på ulike arenaer. Inkluderingsarbeidet på nasjonalt plan, fra statlig hold, gjennom Stortingsmeldinger, lovverk og tiltak fremmer tillit og tilhørighet. Viktigheten av bånd på tvers av skillelinjer understrekes, og en ny forståelse av hvem «vi» er i en norsk kontekst som er mer religiøst og etnisk mangfoldig enn for femti år siden, er høyt på agendaen. Signaleffektene et forslag om regelendring kan ha, dreier seg om hvordan staten ser på befolkningen, og hvordan man behandler borgerne, som likeverdige, eller ikke. Hovedutfordringen med tanke på mulige effekter av et forslag om regelendring på integreringsprosesser på nasjonalt plan ligger i en risiko for dobbeltkommunikasjon om grunnlaget for inkluderings- og mangfoldsarbeid: Er det slik at staten på den ene siden oppfordrer til et inkluderende fellesskap, men på den annen side ikke likebehandler sine borgere? Spørsmålet her er hvorvidt en regelendring vil oppfattes som rimelig, på bakgrunn av de ekstreme og uakseptable handlinger som legges til grunn. Alternativet er at problemene knyttet til forskjellsbehandling og statsborgerskapet som en permanent relasjon mellom borgeren og staten, blir tungtveiende i måten forslaget oppfattes på.

    På nasjonalt plan foregår det mye viktig integrerings- og inkluderingsarbeid. Samtidig er det åpenbart at det er ute i kommunene, i bydelene og i nabolag der folk bor, at relasjoner mellom mennesker oppstår. Et forslag om regelendring vil på lokalt plan, som på nasjonalt plan, slå ut på ulike måter med tanke på den tilliten befolkningen har til staten, og dens institusjoner i lokalmiljøet. Mens det er liten grunn til å anta at en fornyet tillit til staten som beskytter mot terror vil gi utslag i endret tillit til institusjoner på lokalt plan, er det grunn til å knytte større usikkerhet til hvordan dette kan slå ut blant dem som kan oppleve en økt mistillit til den norske stat. For offentlige institusjoner som jobber nært med hele spekteret av den norske befolkningen, kan økt mistillit være en utfordring. For aktører som politiet, skolen og barnevernet er tillit hos enkeltmennesker og i lokalmiljøer et nødvendig premiss for et vellykket arbeid. Også frivillige organisasjoner og grupper er relevant å trekke inn her, samt tros- og livssynsamfunn, som alle er arenaer der integreringsprosesser kan skje, og hvor premissene for disse drøftes56. Borgernes tillitsrelasjon til staten, til det offentlige Norge, vil også her kunne spille en rolle, med mulige utfordringer knyttet til økt mistillit. I så måte er det grunn til å reflektere over hvorvidt et forslag om regelendring kan komme til å koste samfunnet vel så mye som det potensielt kan spare samfunnet for. Blant tiltakene som lanseres i det forebyggende arbeidet mot radikalisering til voldelig ekstremisme, av ulike religiøse eller politiske typer, er arbeid som skaper tillit på tvers av ulike miljøer sentralt. Dermed finnes det en risiko for at et forslag om regelendring i praksis kan svekke andre tiltak som er en del av det samme forebyggende arbeidet som et forslag om regelendringer ment å bidra til.

    På lokalt plan er det rimelig å anta et effekten av en regelendring vil være størst på lokalmiljø og integreringsprosesser, dersom en sak om en person fra et bestemt sted blir behandlet. Det vil være ulike faktorer som vil påvirke hvordan en slik sak kan slå ut med tanke på ringvirkninger. Basert på de tidlige erfaringene som finnes av foreldre til unge mennesker som har reist til Syria for å delta i kamphandlinger for IS der, ser man flere som samarbeider og støtter opp om norske myndigheters arbeid med forebygging mot radikalisering til voldelig ekstremisme, men det er også noe ulik respons57. Spørsmålet her er om opplevelsen av ekskludering, som tap av statsborgerskapet er det ytterste bevis på, vil sette familier og lokalmiljø i et dilemma hva angår deres tilhørighet og lojalitet til det norske samfunnet. Med tanke på at man i de konkrete saker som forslaget om regelendring knyttes til snakker om svært unge mennesker, kan det også reises spørsmål om hvorvidt hensynet til individets mulighet for soning, rehabilitering og endring vil veie tungt i reaksjonene i noen lokalmiljø. Dette kan bidra til en oppfatning av forslaget som noe som går utover det som kan anses som rimelig konsekvens for norske unge voksne.

    Samtidig er individer og lokalsamfunn også preget av de grusomhetene som den konkrete konteksten med krigen i Syria, Irak og IS’ herjinger fører til, med norsk-kurdiske familier som er direkte berørt, som også kan bidra til andre typer reaksjoner og solidaritet med ofrene for IS handlinger. Dette kan gi en motsatt effekt, hvor lokalsamfunn står sammen bak en fullstendig ekskludering, som en rimelig konsekvens for ekstreme handlinger, som er utenfor grensene av hva som kan behandles innenfor samfunnets regulære ordninger.

    Vurderingen av hva som er problematisk deltakelse i utenlandsk militær styrke, og hva som ikke er det, aktualiseres også i dagens konflikt i Syria og Irak, hvor norske statsborgere er med på begge sider i konflikten. Norsk-kurderes innsats på PKK – eller Peshmerga – siden i konflikten sees på som en legitim kamp mot umenneskelige overgrep fra IS. Samtidig er det klart at også dette i prinsippet er aktivitet som kan rammes av et forslag om regelendring om tap av statsborgerskap grunnet deltakelse i utenlandsk militær styrke.

    Et forslag om regelendring vil imidlertid også gjelde utover krigen i Syria og Irak og IS slik vi ser den i 2014. Andre konflikter, i andre geografiske områder, kan føre til andre typer reaksjoner og andre effekter på integreringsprosesser i ulike lokalmiljø. På sikt er et forslag om regelendring en del av en integrerings- og statsborgerskapspolitikken, og må forstås slik, heller enn som en enkeltstående regel.

    2.5 Oppfatninger i samfunnet

    2.5.1 Politisk klima, media og offentlig debatt

    Det politiske klima i Norge er preget av økt fokus på radikalisering og mulige terrortrusseler mot Norge. Terroren 22. juli 2011, PSTs årlige offentlige redegjørelse av trusselnivået og PSTs åpenhet rundt en konkret terrortrussel mot Norge sommeren 2014 har økt folks bevissthet om potensielle farer. Den offentlige debatten har så langt fokusert på utfordringene knyttet til islamistisk58 ekstremisme og mindre fokus har vært rettet mot ekstremisme knyttet til andre religiøse tradisjoner og politiske ideologier, herunder høyreekstremisme. Det er muslimske nordmenns deltagelse i terrorhandlinger i Syria, Kenya, Somalia og Afghanistan, og en antagelse om den faren de kan utgjøre for det norske samfunnet i fremtiden, som ligger til grunn for dette forslaget, ikke Breiviks terrorhandlinger i Norge.

    I denne debatten er det sommeren og høsten 2014 vokst frem det som kan være en uheldig begrepsbruk, ikke fra Politiets Sikkerhetstjenestes (PST) side, men først og fremst i media. Utfordringen er knyttet til bruken av merkelappen «muslim» for å beskrive islamistisk ekstremisme. Dette medfører at muslimer i Norge opplever at de må bevise at de ikke er ekstremismer. I Brennpunkt-dokumentaren (NRK, oktober 2014) om terrorangrepet på kjøpesenteret West Gate i Kenya i 2013 uttaler Mehtab Asfar, generalsekretær i Islamsk Råd Norge at:

    «det er på tide at man forstår at muslimer er i mot ekstremisme, mot terrorisme, mot all form for vold og hatefulle ytringer. Derfor skal man ta det for gitt at den gjennomsnittlige muslimen, moskeen, imamer fordømmer dette. Hvis det skjer en slik handling skal man slippe å svare på det. Fordi dette har ingenting med islam å gjøre. Dette er ikke hva muslimer står for».

    Denne frustrasjonen over å måtte stå til rette for andres handlinger kan gi grobunn for at individer opplever seg mistenkeliggjort. Dette er noe som også tematiseres av Minotenk, som fremhever at spesielt unge muslimske menn i Norge i dag føler seg mistenkeliggjort, og opplever en trang form for norskhet, hvor de selv ikke passer inn59. Redusert tillit og tilhørighet til storsamfunnet kan føre til isolasjon, noe som kan bidra til polarisering i samfunnet. Når sentrale stemmer fra muslimske miljøer uttrykker en sterk frustrasjon over måten muslimer i Norge blir fremstilt på, og at deres konstruktive medieutspill ikke fører til endring i medias ukritiske begrepsbruk i dekningen av islamistisk ekstremisme, er dette signaler som må tas på alvor. Samtidig er det viktig med bevissthet omkring at hverken «innvandrere» eller «muslimer» i Norge, er en ensartet gruppe, hva gjelder religiøsitet eller tilhørighet til det norske samfunnet, men også materielt og sosialt. Parallelt med mediedebattene om «fremmedkrigere» har det også gått diskusjoner om minoriteters adgang til arbeidslivet, som også danner en del av helheten her60.

    Hovedbudskapet i «Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme» fra 2014 og Stortingsmelding nr 6 «En helhetlig integreringspolitikk: Mangfold og Fellesskap» fra 2012 er at alle er delaktige og medansvarlige for enkeltindivers utvikling og følelse av inkludering i samfunnet. Dette fellesansvaret har ført til at debatter om relaterte tema som ytringsfrihetens grenser, diskriminering i arbeidsmarkedet og religionsutøvelse har fått mye oppmerksomhet i media de siste årene. Et forslag om regelendring og mulige effekter på integreringsprosesser må sees i lys av dette.

    2.5.2 Majoritets- og minoritetsperspektiver

    PST har i en årrekke påpekt at den største terrortrusselen i Norge dreier seg om individer fra bestemte og små ekstreme islamistiske miljøer. Parallelt ser man en vedvarende oppslutning om et globalt verdensbilde, dels inspirert av det bildet Huntington skisserte med sin «Clash of Civilizations» tese61, som fremstiller en grunnleggende konflikt mellom Vesten og den muslimske verden. Det er rimelig å si at slike forenklede fiendebilder verken motvirker radikalisering til voldelig ekstremisme, eller øker tillit mellom ulike majoriteter og minoriteter i det norske samfunnet, eller andre steder i verden. Paradoksalt nok, er det nettopp denne typen fiendebilder i den muslimske verden, enten de er motivert av politiske synspunkter som i seg selv kan være legitime, som f.eks. at krigene i Afghanistan eller Irak og Vestlig deltakelse der er problematisk, eller de er religiøst eller ideologisk fundert, som på sin side også bidrar til radikalisering til voldelig ekstremisme i ulike islamistiske miljøer, selv om årsakene er sammensatte og kontekstualiserte i hvert enkelt tilfelle62. Lignende fiendebilder bidrar i Europeiske samfunn til fremvekst av islamofobi63.

    På den andre siden berører tematikken om tap av statsborgerskap, gjennom den nødvendige forutsetningen om dobbelt statsborgerskap, alle minoriteter i Norge, inkludert personer med blandet bakgrunn, som ikke normalt ansees å være blant minoritetsbefolkningen. Dette gjelder særlig innvandrere fra Europa, Nord-Amerika og Oseania, med deres etterkommere. Et forslag om regelendring kan føre til en generell mistenkeliggjøring av mennesker med tilknytning til flere land, da det kun vil være disse som kan omfattes av bestemmelsen. Konsekvensen av dette er at et forslag om regelendring vil ha en avgrenset målgruppe i samfunnet, og derfor vil ha en diskriminerende effekt. Dette gir en signaleffekt, om at ikke alle er like for loven, og om at noen sees på som «vårt problem» som samfunn, mens andre borgere ikke sees på samme måte. Noen kan straffes en gang, gjennom rettsvesenet, andre blir i realiteten straffet «dobbelt», med ordinær straff, og i tillegg ved å bli fratatt statsborgerskapet. Dette er en uheldig dimensjon ved et forslag om regelendring, da det faktum at noen har (og andre ikke har) dobbelt statsborgerskap, sjelden vil være direkte knyttet til de handlinger den enkelte har vært involvert i, som skal rettsbehandles.

    I norsk kontekst blir dette mer utfordrende enn i andre land, fordi dobbelt statsborgerskap i prinsippet ikke tillates, med de unntak som gjelder. Så når man i andre land også vurderer eller har innført regler om tap av statsborgerskap på bakgrunn av blant annet deltakelse i utenlandsk militær styrke, så har man i utgangspunktet hatt et avklart forhold til at dobbelt statsborgerskap tillates. I Norge tillater man fortsatt ikke dobbelt statsborgerskap, samtidig som dette nødvendigvis innlemmes i en diskusjon omkring tap av statsborgerskap på grunn av juridiske premisser i internasjonale forpliktelser. Man tar dermed ikke opp spørsmålet om dobbelt statsborgerskap på bakgrunn av en anerkjennelse av at doble tilhørigheter, også med tanke på politiske fellesskap, i utgangspunktet kan være en ressurs. Dette utgjør en viktig prinsipiell forskjell, og et forslag om regelendrings effekt på integreringsprosesser i det norske samfunnet må også forståes i denne konteksten.

    2.5.3 Ulike reaksjoner i det offentlige rom

    Et forslag om regelendring kan føre til ulike reaksjoner i den offentlige debatt i Norge. For å forenkle har vi delt inn i fire typer reaksjoner. De tre første er positive til et forslag om regelendring, men har ulik begrunnelse, mens den fjerde er negativ.

    En type positiv reaksjon til forslaget, kan være begrunnet med at noen handlinger er så ekstreme at de går utenom de vanlige reglene samfunnet og staten opererer med. Slike ekstreme handlinger kan da føre til ekstraordinære reaksjoner, som i dette tilfellet kan innbefatte tap av norsk statsborgerskap. En slik argumentasjon kan også bygge på at terrortrusselen i verden generelt, og mot Norge spesielt, er så overhengende at man støtter alle virkemidler for å kunne bekjempe denne trusselen. Denne reaksjonen har en pragmatisk og løsningsorientert tilnærming. Argumentasjon om at enkeltmenneskers skjebne må ofres for at fellesskapet skal trygges finner vi igjen fra debatten om overvåkning f.eks. etter 9/11 i amerikansk kontekst, hvor fellesskapets sikkerhetsbehov settes opp mot individets rett til et privatliv. Ideen om at et forslag om regelendring kan ha en avskrekkende effekt med tanke på fremtidig rekruttering til voldelige ekstremistiske miljø, kan her utveie andre hensyn. Et forslag om regelendring vil løfte frem prinsipper både om likhet for loven (ikke-diskriminering) og samtidig klassiske dilemmaer om felleskap vs. individets rettigheter, med tanke på rett til trygghet, til rettsikkerhet og til frihet. Dette er ikke nye dilemma, og det har historisk vært vanlig at det er ulike konklusjoner på hva som er det gode løsningene i ulike kontekster og avhengig av politisk klima og gjeldende trusselbilde.

    En annen positiv reaksjon kan komme fra personer med minoritetsbakgrunn som opplever seg indirekte berørt av det omfattende fokuset på «fremmedkrigere», særlig i muslimske miljøer. Det kan tenkes at en sterk fordømmelse av ekstreme handlinger, som en regelendring vil medføre, kan sees på som en klar måte å ta avstand fra de få som begår ekstreme handlinger. En opplevelse av en mer hardtslående linje fra statens side kan bidra til at enkelte får økt tillit til at staten bruker alle tilgjengelige midler i møte med ekstreme handlinger. En slik positiv holdning til et forslag om regelendring vil være avhengig av at tilliten til staten i utgangspunktet er svært høy. Dersom risikoen for økt mistenkeliggjøring av minoritetsbefolkningen oppleves som stor, kan dette føre til en mindre positiv reaksjon til forslaget.

    En tredje, helt ulik, og trolig nokså begrenset positiv reaksjon, kan antas å komme fra miljøer på ytterste høyre fløy i norsk politikk, som har synspunkter som kan karakteriseres som av «islamofob karakter», men også fra innvandringsmotstandere mer generelt. Et forslag om regelendring kan brukes for å legitimere bestemte politiske plattformer, og man kan forvente en retorikk som blir mer tydelig, og som kan bruke et forslag om regelendring egen argumentasjon omkring f.eks. inkludering i det norske politiske fellesskap. Dette kan føre til en offentlig debatt der løsningsforslag knyttes til utvisning og deportering, fremmes på bekostning av alternativer som kan ha en mer konstruktiv og samfunnsbyggende effekt. Denne positive reaksjonen til et forslag om regelendring kan bidra til økt polarisering i samfunnet, øke frykt og svekke tillit, og derigjennom være en kraft i motsatt retning av andre tiltak igangsatt som del av Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Handlingsplanen diskuterer ikke eksplisitt tillitsnivåer i samfunnet, i motsetning til tilsvarende Handlingsplan fra Danmark. Det er naturlig å anta at forståelsen av den rollen tillit i samfunnet spiller er relativt lik i Norge og i Danmark, og det kan dermed stilles spørsmål omkring hvorfor man i norsk sammenheng ikke ser behov for å diskutere tillit mer eksplisitt i forhold til arbeidet med forebygging av ekstremisme.

    En tredje reaksjon vil være av negativ karakter av ulike prinsipielle årsaker, først og fremst knyttet til prinsippet om likhet for loven, og om at statsborgerskapet er en institusjon som knytter stat og borgere sammen. Loven er lik for alle borgere, og det er statens ansvar å straffe sine borgere, når disse bryter loven.

    Statsborgerskapet er en samfunnskontrakt mellom individet og staten. Individers tillit til at statsborgerskapet er stabilt er et viktig fundament for statsborgerskapet som institusjon. En endring i dette prinsippet reduserer derfor statsborgerskapet verdi. Videreer det normalt slik at staten tar ansvar for sine borgere, også dem som utøver kriminelle handlinger. Disse får en rettferdig rettergang, og dersom de domfelles, soner de sin straff. I norsk praksis er også den rehabiliterende dimensjonen og tanken på fremtidig tilbakeføring til samfunnet viktig. Når norske borgere utøver terror, er det statens ansvar at disse borgerne stilles for retten for sine handlinger, får en dom, soner en straff, og går gjennom en rehabilitering som muliggjør tilbakeføring til samfunnet etter endt soning. Å utvise borgere og frata dem statsborgerskapet, kan derfor bli sett på som en form for ansvarsfraskrivelse.

    Likhet for loven, altså et lovverk som behandler alle borgere likt, er kanskje det fremste prinsippet som vil bli tematisert i en negativ reaksjon til et forslag om regelendring. Politikere som har begått mindre lovbrudd som f.eks. ikke betalt skatt på mindre arbeidsoppdrag, bygging uten de riktige tillatelser, feiloppføringer i ligningsattesten, får stor oppmerksomhet fordi prinsippet om likhet for loven står veldig sterkt i Norge. Den allmenne rettsfølelsen i samfunnet kan utfordres, da formuleringen av et mulig forsalg til regelendring først er diskriminerende med tanke på hvem den kan ramme (dobbelt statsborgerskap), og dernest åpner opp for vurderinger av hva som sees som «trusler mot statens vitale interesser». Oppfatninger om at lovverket skal brukes på en forutsigbar og konsekvent måte står sterkt i Norge. Upresise formuleringer er spesielt utsatt for subjektive vurderinger og er mer sårbare for politiske strømninger, og vil således trolig rammes av sterk kritikk, ikke bare fra minoritetsmiljøer, men også fra frivillige organisasjoner som arbeider med rettssikkerhet og menneskerettighetsspørsmål.

    Detaljene omkring hvordan en eventuell regelendring skal gjennomføres i praksis er viktige for oppfatningen av disse i det offentlige rom, og de relaterte effekter på integreringsprosesser. Avhengig av hvem som omfattes av et forslag om regelendring, og hvordan en slik endring vil implementeres, vil reaksjonene kunne variere. Det vil for eksempel kunne antas å være forskjell på effekt av en regelendring som skal gjelde alle norske borgere (som har dobbelt statsborgerskap), eller en regelendring som kun gjelder dem som har fått statsborgerskapet etter søknad (altså voksne innvandrere), eller kun dem som har hatt statsborgerskapet i en bestemt periode (som i Frankrike, f.eks. 10 år). Videre vil også reaksjoner og effekt avhenge av hvordan saker under denne regelen skal behandles. Som tidligere beskrevet har Danmark et lovverk som legger en straffeprosess i rettsvesenet til grunn, mens man i Storbritannia også har en åpning for en administrativ prosedyre, der en enhet tilsvarende UNE fatter slike beslutninger. Hvis en regelendring administreres av en domstol og straffen blir knyttet til spesielle straffeparagrafer kan man redusere noe av de prinsipielle motsetningene nevnt ovenfor, fordi man opprettholder rettstatens prinsipper, og dermed unngår en svekkelse av tillit til staten på dette punktet.

    2.5.4 Effekt av regelendring på oppfatninger i samfunnet

    Oppfatninger i samfunnet og i den offentlige debatt av et forslag om regelendring om tap av statsborgerskap kan antas å bli rammet inn av pågående diskusjoner om radikalisering til voldelig ekstremisme. Samtidig er det viktig å løfte fram at det her dreier seg om mer grunnleggende prinsipper om hva statsborgerskapet skal være, og om den tilliten vi som borgere kan ha til rettstaten som en institusjon som behandler borgere likeverdig og som samtidig gir beskyttelse.

    Når det oppstår et brudd mellom mennesker rettsfølelse og myndigheters maktutøvelse, kan dette gi grobunn for mobilisering av folks politiske engasjement. Dette har vi for eksempel sett i forbindelse med Norges håndtering av asylbarn. Samfunnsengasjementet mobiliseres på lokalt så vel som nasjonalt plan når barns behov blir tilsidesatt for å statuere et innvandringspolitisk prinsipp. Det er mindre sannsynlig at et forslag om regelendring vil mobilisere et bredt politisk engasjement, men det betyr ikke nødvendigvis at det er en generell aksept for slike lover i samfunnet.

    Man kan forøvrig forvente er at det blir større debatt rundt denne endringen enn det man så i 2005 rundt Statsborgerskapsloven, fordi et forslag om regelendringer knyttet til radikaliseringsdebatten. Medias dekning av lovforslaget og eventuelle rettsaker vil ha stor påvirkning på hvordan dette blir oppfattet i samfunnet. Gitt den vagheten som ligger i et forslag om regelendring, både med tanke på hva som menes med utenlandsk militær styrke, og hva som menes med «statens vitale interesser», kan man anta at eventuelle saker som måtte bli behandlet administrativt, og eventuelle rettssaker og domsavsigelser vil bli fortolket og forenklet i media, så vel som i sosiale media og i samfunnet for øvrig. Det er trolig effekten av disse fortolkningene og reaksjonene som vil utgjøre den største effekten med tanke på integreringsprosesser i Norge. Spørsmål som hvem er «vi», hvor går skillene mellom «oss» og «dem», hvem kan vi stole på, er staten og rettstaten en garantist for oss alle, eller er noen «likere for loven»? Måten disse spørsmålene debatteres og svares på, vil ha avgjørende effekt for om inkluderingsarbeid lykkes, eller om segregering blir et økende problem. Dette er samfunnsutfordringer som eksisterer i dag, og et forslag om regelendring er selvsagt ikke den eneste faktoren som påvirker disse. Det er likevel rimelig å anta at som et utspill fra den norske staten, vil den fortolkes inn i denne typen spørsmål, og slik ha en effekt på inkluderings- og ekskluderingsprosesser i det norske samfunnet.

    2.6 Oppfatninger om hva det vil si å være norsk statsborger

    2.6.1 Det norske statsborgerskapet: det politiske fellesskap og nasjonen

    I europeisk sammenheng har det de siste århundrene vært vanlig å se på det politiske fellesskapet i staten som identisk med nasjonen, som en kulturelt og språklig definert størrelse. Denne implisitte likheten mellom nasjonen og det politiske felleskap gjør at økt mangfold som følge av globalisering og migrasjon byr på utfordringer for statsborgerskapet som institusjon i mange europeiske land. Ulike land løser dette forskjellig. De fleste land i Europa, og alle land i Norden unntatt Norge, ser på dobbelt statsborgerskap som en måte å forene behovet for lojalitet fra sine borgere (og beboere), med behovet for å anerkjenne at mennesker kan ha flere parallelle tilknytninger til ulike land (og politiske felleskap)64.

    Samtidig er det åpenbart at det prinsipielt sett er flere måter å se denne spørsmålsstillingen på, noe som også er reflektert i mindretallets syn på endring av norsk statsborgerskapslovgivning midt på 2000-tallet65. Mindretallets syn i utvalget som utredet ny Statsborgerskapslov vant frem. Regjeringen og Stortinget gikk den gang inn for å opprettholde en restriktiv linje på dobbelt statsborgerskap, riktignok uten å ta med de prinsipielle drøftelsene omkring hvorfor man ser på statsborgerskapet på denne måten, og hvilke følger dette har for statens syn på det politiske fellesskapet og dets relasjon til nasjonen66. Dette er spørsmål som fortsatt i stor grad som står som kun delvis avklarte i norske offentlige dokumenter omkring statsborgerskap og integrering.

    I dagens norske statsborgerskapslov er forholdet mellom nasjonen og det politiske fellesskap altså dels uavklart. Lovgivningen baserer seg på en tanke om et enten-eller hva angår norsk statsborgerskap: enten er du norsk statsborger og ikke statsborger i noe annet land, eller så er du ikke norsk statsborger. Dette gir bestemte signaler om hvordan statsborgerskapet sees på som instrument i integreringsprosesser, hvor særlig plikt-dimensjonen og en eksklusiv lojalitet til den norske stat er fremtredende. Stater flest søker lojalitet hos sine borgere, for å sikre at relasjonen mellom stat og borgere, hvor både rettigheter og plikter inngår, blir en reell og tosidig relasjon. Et forslag om regelendring om tap av statsborgerskap må forstås som en del av en utvikling av statsborgerskapet hvor borgernes plikt og lojalitet understrekes67.

    Denne tendensen til å styrke plikt-siden i statsborgerskapet, fra statens side, er synlig i flere land i Europa. Dette er spesielt tilfellet med tanke på regulering av innvandring og integrering, hvor flere europeiske stater har valgt å innføre språkkrav knyttet til statsborgerskapet, og noen også krav om samfunnskunnskap68. Statsborgerskapsseremonier og edsavleggelse er også en del av denne utviklingen, som man også ser i Norge69. Ulike stater forsøker å balansere hensynet til statsborgerskapet som inkluderings- og ekskluderingsmekanisme med forskjellig utfall, hvor den restriktive linjen ser ut til å være noe sterkere enn den liberaliserende70. Noen eksempler på slik balansering finner man i Danmark som har innført språkkrav og økt kravet til botid for dem som søker om dansk statsborgerskap, men hvor man samtidig har åpnet opp for å tillate dobbelt statsborgerskap71.

    Det politiske fellesskapet staten er tuftet på, er helt avhengig av relasjoner mellom borgerne, hvor staten har en viktig men begrenset tilretteleggende rolle. For at det politiske fellesskap skal oppleves som reelt, må det være en viss grad av fellesskapsfølelse og tilhørighet, som knytter individene sammen, på tvers av iboende skillelinjer, det være seg geografisk, sosialt, økonomisk, politisk, religiøst, eller med tanke på opprinnelse i andre deler av verden. Prinsipper som likhet for loven og rettsstaten som fundament for statens relasjon med borgerne er viktige premisser for et politisk fellesskap som skal oppleves som reelt, nettopp på tvers av skillelinjer. Diskusjon om et forslag om regelendring om tap av statsborgerskap går til kjernen av spørsmål om tilhørighet til et norsk politisk fellesskap, hvor det er lojalitet til den norske stat som står i fokus, snarere enn at det dreier seg om hva som oppfattes som «norske verdier» eller «norsk kultur». Spørsmål knyttet til verdier og kultur er viktige og har fått mye oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet de senere år. For en diskusjon omkring det politiske fellesskap, er disse relevant i den grad de påvirker relasjonen mellom borgerne i det politiske fellesskap – horisontalt – borgerne i mellom. Samtidig er det fullt ut mulig å utvikle et politisk fellesskap basert på prinsipper om pluralisme, hvor likeverd ikke må sammenblandes med likhet72. Hvordan et slikt politisk fellesskap, basert på en pluralistisk tilnærming kan se ut i Norge, er imidlertid i beskjeden grad tematisert i norske politiske dokumenter. Dette er spørsmål med iboende dilemmaer, som prinsipielt bør drøftes fra statlig hold, da vurderinger omkring disse dilemmaene gjentatte ganger reises i konkrete enkeltsaker, som f.eks. spørsmål om bruk av hijab av offentlige tjenestepersoner, eller omkring forvaltningen av den kristne kulturarv i norske institusjoner.

    2.6.2 Tilhørighet og identiteter i det norske samfunnet

    Et forslag om regelendring kan påvirke forståelsen av statsborgerskapet med ulike virkninger på hvordan nasjonen som det forestilte fellesskapet forstås. Kort sagt reiser et slikt forslag spørsmålet om hvem «vi» er som nasjon. Personer som søker om norsk statsborgerskap og som deltar på de frivillige statsborgerskapsseremoniene avlegger en ed om troskap til den norske stat som symboliserer både deres rettigheter og deres plikter som nye statsborgere. Tap av statsborgerskap er prinsipielt sett mulig også i dagens norske kontekst, gitt at noen har ervervet statsborgerskapet på feil grunnlag. Dette er også en mulighet som i prinsippet alltid har eksistert, så lenge stater har utstedt statsborgerskap.

    Utfordringen i Norge i dag er at man i det offentlige ordskiftet, så vel som i politiske dokumenter, opererer med en sammenblanding av statsborgerskap og nasjonalitet, som innebærer at inkludering og ekskludering samtidig gjelder både statsborgerskap og nasjonalitet. Men det er idag en åpenbar friksjon i forståelsen av hva norsk nasjonal identitet innebærer, og hvorvidt alle norske statsborgere er allment akseptert som personer med norsk identitet, eller med en sammensatt identitet der norsk er en av flere deler. Bruken av begrepet «etnisk norsk» har blitt debattert det siste tiåret73, noe som reflekterer nettopp denne friksjonen, som dels bunner i et behov for språklig presisjon, og dels peker på prinsipielle avveininger omkring norskhet og statsborgerskap, omkring nasjonen og det politiske fellesskap.

    Det hersker altså ingen absolutt enighet om det norske forestilte felleskapet, om nasjonen og dens grenser. Samtidig foregår det et aktivt arbeid med tanke på å utvikle nye felleskapsforståelser, på tvers av ulike skillelinjer. I dette arbeidet har begrepet «uenighetsfelleskap» fått fornyet aktualitet, hvor det har blitt argumentert for at man trenger et «uenighetsfellesskap» på tvers av alle typer synspunkter, men hvor en grunnleggende respekt for demokratiske spilleregler må legges til grunn.

    Med tanke på integreringseffekter av et forslag om regelendring er det betimelig å spørre om hvilken effekt håndtering av borgere som har utført ekstreme handlinger, innenfor vs- utenfor fellesskapet kan ha, altså gjennom soning og rehabilitering, eller ved at deres statsborgerskap fratas dem. Både en inkluderende og en ekskluderende håndtering har potensialet til å svekke eller styrke det politiske fellesskapet i staten Norge og fellesskapsfølelser i nasjonen. Mye vil kunne avhenge av premissene for prosesser omkring tap av statsborgerskap, og grad av legitimitet i befolkningen, f.eks. med tanke på hvorvidt dette gjennomføres administrativt eller gjennom rettssystemet, men også på hvordan ekstreme handlinger defineres og forstås.

    Samtidig reiser dilemmaet et prinsipielt spørsmål om hvilken rolle demokratiske spilleregler skal ha, og hvilke konsekvenser det skal ha når disse brytes. Her kan elementer fra de siste års diskusjoner omkring ytringsfrihet være interessante å se til, hvor det er utfordringer knyttet til grenseoppganger mellom ytringsfrihet og religionsfrihet, men også individets rett til beskyttelse mot diskriminering og hatefulle ytringer («hate speech»). Et forslag om regelendring om tap av statsborgerskap går inn i et offentlig ordskifte der det hverken hersker enighet om hva nasjonen og det norske politiske fellesskap er eller skal være, ei heller omkring hva uenighetsfellesskapet er og hvor grensene for hva som er akseptabelt, og hva som er uakseptabelt skal gå. Med tanke på mulige integreringseffekter er det mest formålstjenlig å spørre: Hvilke løsninger på konkrete utfordringer er det som i størst mulig grad tjener til å bygge opp en felles tilhørighet og til å styrke det politiske felleskapet på tvers av ulike skillelinjer blant norske statsborgere?

    2.7 Anbefaling

    I denne redegjørelsen har vi belyst ulike dilemmaer knyttet til et forslag om regelendring om tap av statsborgerskap, og dets konsekvenser for menneskers tilhørighet til det politiske fellesskapet, tillit til rettsstaten, og tilknytning til det nasjonale norske fellesskap. Mens tap av statsborgerskap som konsekvens av deltakelse i utenlandsk militær styrke eller etter trussel mot statens vitale interesser er en realitet i Danmark og Storbritannia, pågår diskusjonen i flere land i Europa. Her vil vi kort oppsummere våre vurderinger omkring dilemmaene som er knyttet til et forslag om regelendring, særlig med tanke på integreringseffekter:

    2.7.1 Regelendringen vil kun gjelde for en snever gruppe av befolkningen.

    Dagens statsborgerskapslovgivning tillater ikke dobbelt statsborgerskap. Personer som har dobbelt statsborgerskap (norsk og et annet) har enten ikke mulighet til å frasi seg det andre statsborgerskapet eller de faller inn under unntaksbestemmelsene som gjør at man kan beholde et annet statsborgerskap, i tillegg til det norske. Det finnes ingen oversikt over hvor mange personer som har dobbelt statsborgerskap i Norge, men UDI begynte å føre statistikk over de som fikk lov til å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap ved søknad om det norske i 2010. Denne statistikken viser at nesten 3000 mennesker har fått innvilget dobbelt statsborgerskap frem til 2014. Dette er 46 prosent av dem som har søkt om norsk statsborgerskap. Innvilgningsraten varier fra nesten 100 prosent (f.eks. Eritrea, Iran, Afghanistan) til 0 prosent (f.eks. India, Nederland, Nepal). Disse tallene viser at prinsippet om ett statsborgerskap i Norge er i ferd med å eroderes, samtidig som vi vet at det fortsatt er relativt få personer som har dobbelt statsborgerskap i Norge. Det er også relevant å peke på at det blant de gruppene regelendringen trolig er ment å treffe, med bakgrunn i krigen i Syria og dem som kjemper for IS, kan antas å være svært ulikt hvorvidt disse har dobbelt statsborgerskap. For eksempel er det mulig at personer med bakgrunn fra Somalia har to statsborgerskap, fordi disse sjelden har hatt anledning til å si fra seg dette statsborgerskapet, på grunn av en ikke-fungerende stat. For personer med bakgrunn fra Pakistan, der verken Norge eller Pakistan tillater dobbelt statsborgerskap, er det naturlig å anta at man ikke vil ha dobbelt statsborgerskap. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om målet om å avskrekke befolkningen fra å delta i utenlandsk militær styrke eller i aktiviteter som er mot statens vitale interesser, kan nås med en slik regelendring, rett og slett fordi potensialet for å ramme de fleste ikke er tilstede. Det er trolig en større avskrekkende effekt i endringer i straffeloven, som vil kunne ramme enhver norsk borger.

    2.7.2 Regelendringen bryter med prinsippet om likhet for loven

    Et forslag om regelendring kombinert med dagens prinsipp om ikke å tillate dobbelt statsborgerskap vil kunne skape en skjevhet i samfunnet der norske borgere gis ulik straff for samme kriminelle handling. En etnisk norsk konvertitt til Islam (med bare det norske passet) som har kjempet side om side med en norsk-marokkaner (med dobbelt statsborgerskap) i Syria, vil for eksempel bli behandlet ulikt. Dette vil skape en situasjon hvor en liten gruppe nordmenn har et statsborgerskap med lavere verdi enn resten av befolkningen. Et slikt hierarki blant norske statsborgere strider mot prinsippet om likhet for loven blant statsborgere.

    2.7.3 Regelendringen kan påvirke befolkningens tillit til staten

    Et forslag om regelendring kan påvirke befolkningens tillit til staten, og dette kan slå ut både i en fornyet og økt tillit og i en svekket tillit. Blant deler av befolkningen som vil anse at ekstreme situasjoner berettiger at staten innskrenker individers rettsikkerhet, vil tilliten til staten kunne øke som en konsekvens av handlekraft. Vår vurdering er imidlertid at risikoen er større for en økende mistillit. Dette vil være ødeleggende med tanke på alle de tiltak som staten igangsetter for å øke tilliten i befolkningen. Mistilliten vil trolig øke mest hos grupper som setter individets rettsikkerhet høyt, som menneskerettighetsorganisasjoner og aktivister, men også hos store deler av minoritetsbefolkningen. En sentral utfordring er at et forslag om regelendring vil være et brudd med prinsippet om likhet for loven, et sentralt prinsipp i den norske rettsstaten, som er med på å bygge tillit mellom borgere og staten. Tillit er også sentralt for det politiske fellesskapet, og denne tilliten kan svekkes dersom grupper av befolkningen opplever seg spesielt utsatt og rettsløs.

    2.7.4 Regelendringen kompliserer forholdet mellom statsborgerskap og integrering

    Forholdet mellom integrering og statsborgerskapet er uklart formulert i dagens lovtekst. I Stortingsmeldingen om integrering sier man på den ene siden at statsborgerskap er et mål for integrering og nye krav til norskkunnskap er et eksempel på et steg i denne retningen. Samtidig uttrykker man et ønske om at flest mulige borgere i Norge blir norske statsborgere fordi det er knyttet et ekstra sett med rettigheter og plikter som man oppfatter som viktig for det politiske fellesskapet. Stortingsmeldingen sender et signal om at statsborgerskap både er et middel og et mål for integrering. Et forslag om tap av statsborgerskap vil vektlegge at statsborgerskap er noe man skal gjøre seg fortjent til og som kan bli fratatt hvis en persons handlinger og verdier ikke er i samsvar med statens interesser. Dette signaliserer en vilkårlighet i statsborgerskapet, som er problematisk med tanke på relasjonen mellom staten og borgeren, som er tuftet på tillit og på gjeldende prinsipper om likeverd blant borgerne. Denne vilkårligheten gir seg også utslag i at man vil differensiere i forhold til hvem staten skal ta ansvar for – som sine borgere – og hvem man ikke skal ta ansvar for.

    2.7.5 Regelendringen springer ut fra dagens kontekst som ikke nødvendigvis speiler morgendagens komplekse realitet

    Historisk bevissthet er viktig for å forstå mulige konsekvenser en regelendring kan få i fremtiden. Erfaring fra tidligere konflikter, som ANCs kamp mot apartheid i Sør Afrika, har vist at statens oppfatning av en konflikt ofte endres over tid. Dette henger sammen med at konflikter er dynamiske, man får ny og bedre informasjon, mediefokuset skifter, og det skjer politiske eller økonomiske endringer på globalt nivå. Endringer i Stortingets sammensetting spiller også en stor rolle fordi det ikke alltid er tverrpolitisk enighet om hvem som kjemper den legitime kampen. Debatten om den spanske borgerkrigen på 1930-tallet og den pågående konflikten mellom Israel og Palestina, illustrerer utfordringen med å etablere en omforent statlig holdning som definerer f.eks. hvilke aktiviteter som strider mot statens vitale interesser. Grensen mellom humanitære og militære aktiviteter er vanskelig å identifisere, og det ser ikke ut til at grenseoppgangen blir klarere i fremtiden. Dette kan føre til at bevisførselen i enkeltsaker kan bli vanskelig. Like alvorlig er det at et forslag om regelendring i prinsippet kan omfatte hjelpearbeidere som opererer i en konfliktsone, og som daglig står overfor kompliserte vurderinger om hvordan man kan få nødhjelp frem til sivilbefolkningen.

    2.7.6 Konklusjon

    Motivasjonen bak et forslag om regelendringer et ønske om å forhindre radikalisering og å skape et tryggere Norge. Dette er legitime mål, men vi ser ikke hvordan middelet som er foreslått i form av et forslag om regelendring, skal bidra til å nå dette målet. Erfaring fra Storbritannia og Danmark viser at det er vanskelig å konkludere med at lovgivningen fra henholdsvis 2006 og 2004, i vesentlig grad kan sies å ha lykkes med å avskrekke borgere fra deltakelse i fremmede militære styrker. Basert på punktene over anbefaler vi derfor å ikke innføre et forslag om regelendring. Hvis Stortinget velger å innføre denne regelendringen mener vi det er avgjørende at man går inn for en domstolsprosess der loven knyttes opp til eksisterende straffelover og der individer blir stilt for retten. Denne prosessen kan ha mindre negative konsekvenser enn den alternative administrative modellen.

    2.7.7 Avsluttende kommentar

    Å bygge et fellesskap som skaper trygghet og tillit i et samfunn med økt mangfold og politiske motsetninger, er vår tids lakmustest for demokratiet. De sikkerhetsutfordringene vi står overfor, særlig i lys av krigen i Syria og Irak, må tas på alvor, men det er samtidig viktig å holde hodet kaldt og vurdere både kortsiktige og langsiktige konsekvenser av de valgene man tar. I sakens kjerne ligger den uforløste diskusjonen om formålet med det norske statsborgerskapet som institusjon, med tanke både på det politiske fellesskap og det forestilte nasjonale fellesskap. Dermed blir også statsborgerskapets forhold til integreringsprosesser særlig relevant. En grundig gjennomgang av disse sammenhengene er avgjørende for å kunne identifisere tiltak som kan øke trygghet, tilhørighet og tillit innenfor det politiske fellesskapet i staten Norge.

    Fotnoter

    1.

    Furre, H., Viblemo, T.E., Gustafsson, M., Ersbøll, E., Damsholt, T., Aagedal, O., Slottved, M., og Salomonsen, J., (2010). Rettigheter og Tilhørighet: Evaluering av statsborgerregelverket. Kristiansand: Oxford Research.

    2.

    Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. (2014). http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/rapporter_planer/planer/20141/Handlingsplan-mot-radikalisering-og-voldelig-ekstremisme.html?id=762413

    3.

    Tap av statsborgerskap - norske og internasjonale regler https://lovdata.no/artikkel/tap_av_statsborgerskap_-_norske_og_internasjonale_regler/1458

    4.

    Meld. St. 6 (2012–2013): En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap; Brochmann, Grete, and Anniken Hagelund. 2010. Velferdens grenser: Innvandringspolitikk og velferdsstat i Skandinavia 1945–2010. Oslo: Universitetsforlaget; Furre, H., Viblemo, T.E., Gustafsson, M., Ersbøll, E., Damsholt, T., Aagedal, O., Slottved, M.,og Salomonsen, J., (2010). Rettigheter og Tilhørighet: Evaluering av statsborgerregelverket. Kristiansand: Oxford Research.

    5.

    Lov om norsk statsborgerskap. (2005) https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-10-51,

    Innst. O. nr. 86 (2004–2005): Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven).

    Ot.prp. nr. 41 (2004–2005): Om lov om norsk statsborgerskap. Kommunal- og regionaldepartementet.

    6.

    Furre, H., Viblemo, Marianna Gustafsson, Eva Ersbøll, Tine Damsholt, Olaf Aagedal, Mette Slottved, and Josef Salomonsen. (2010). Rettigheter og Tilhørighet: Evaluering av statsborgerregelverket. Kristiansand: Oxford Research.

    7.

    Meld. St. 6 (2012–2013): En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap

    8.

    Karolewski, I.P. (2011). ‘Conceptualizing Welfare Citizenship.’ In Welfare Citizenship and Welfare Nationalism, edited by A. Suszycki. Helsinki: Nordic Centre of Excellence NORDWEL.

    9.

    Karolewski, I.P. (2011). ‘Conceptualizing Welfare Citizenship.’ In Welfare Citizenship and Welfare Nationalism, edited by A. Suszycki. Helsinki: Nordic Centre of Excellence NORDWEL.

    10.

    Høring om innføring av språktest: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/hoyringar/hoeringsdok/2014/Horing--forslag-til-endringer-i-statsborgerskapsloven--krav-om-at-sokere-mellom-18-og-67-ar-skal-beherske-et-minimum-av-norsk-muntlig-og-besta-en-test-i-samfunnskunnskap.html?id=772725

    11.

    Brochmann, G, og Hagelund, A. (2011). ‘Migrants in the Scandinavian welfare state. The emergence of a social policy problem.’ Nordic Journal of Migration Research 1 (1):13-24. doi: 10.2478/v10202-011-0003-3.

    12.

    Stokke, K. (2013). ‘Conceptualizing the politics of citizenship.’ Publication on Power, Conflict and Democracy in South & Southeast Asia 5 (1).

    13.

    Kivisto, P. (2003). ‘Social spaces, transnational immigrant communities, and the politics of incorporation.’ Ethnicities 3 (1):5-28.

    14.

    Kalra, VS, and Kapoor, N.( 2009). ‘Interrogating Segregation, Integration and the Community Cohesion Agenda.’ Journal of Ethnic and Migration Studies 35 (9):1397-1415. doi: 10.1080/13691830903125893.

    15.

    Erdal, MB. (2013). ‘Migrant Transnationalism and Multi-Layered Integration: Norwegian-Pakistani Migrants' Own Reflections.’ Journal of Ethnic and Migration Studies 39 (6):983-999. doi: 10.1080/1369183X.2013.765665.

    16.

    Brochmann, G., og Hagelund, A. (2010). Velferdens grenser: Innvandringspolitikk og velferdsstat i Skandinavia 1945–2010. Oslo: Universitetsforlaget.

    17.

    Goodman, S.W. (2012). ‘Fortifying Citizenship: Policy Strategies for Civic Integration in Western Europe.’ World Politics 64:659-698. doi: 10.1017/S0043887112000184; Joppke, Christian. 2010. Citizenship and Immigration. Cambridge: Polity Press; Joppke, Christian. 2012. The role of the state in cultural integration: Trends, challenges and ways ahead. Migration Policy Institute; Kostakopoulou, D. 2010. ‘Matters of Control: Integration Tests, Naturalisation Reform and Probationary Citizenship in the United Kingdom.’ Journal of Ethnic and Migration Studies 36 (5):829-846. doi: 10.1080/13691831003764367.

    18.

    Ager, A., og Strang, A. 2008. ‘Understanding Integration: A conceptual Framework’. Journal of Refugee Studies, 21 (2): 166-191. doi: 10.1093/jrs/fen016

    19.

    UDI om statsborgerskap: http://www.udi.no/ord-og-begreper/losning-fra-tidligere-statsborgerskap/

    20.

    Meld. St. 6 (2012–2013): En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap, se også: St.meld. nr. 15 (2008–2009): Interesser, ansvar og muligheter Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk

    21.

    Moen, J. S., og Sæther, R. (2009). Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936–1939. [Oslo]: Gyldendal.

    22.

    Moen, J. S., og Sæther, R. (2009). Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939. [Oslo]: Gyldendal.

    23.

    Østbye, E.H.( 2000). «The South African Liberation Struggle: Official Norwegian Support.» In Norway and national liberation in Southern Africa, edited by T.L Eriksen. Stockholm, Sweden: Nordiska Afrikainstitutet.

    24.

    Rolandsen, Ø. H. (2005). Guerrilla Government : Political Changes in the Southern Sudan During the 1990s. [Uppsala]: Nordiska Afrikainstitutet.

    25.

    Collinson, S., and Elhawary, S. (2012). Humanitarian space: a review of trends and issues. HPG Report 32.

    26.

    NRK om støtte til sykehus I Syria: http://www.nrk.no/verden/norge-betaler-for-sykehus-som-behandler-is-krigere-1.12057340

    27.

    http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/60-norske-frivillige-i-Israels-har-7785946.html

    28.

    Dansk avis om dansk utlendingslov http://politiken.dk/indland/politik/ECE2034816/juraeksperter-ingen-forstaar-udlaendingeloven/

    29.

    Rytter, M. (2012). ‘Semi-legal family life: Pakistani couples in the borderlands of Denmark and Sweden.’ Global Networks-a Journal of Transnational Affairs 12 (1):91-108. doi: 10.1111/j.1471-0374.2011.00325.x.

    30.

    Ersbøll, E. (2013). Country report: Denmark. EUDO Citizenship Observatory.

    31.

    Status 30.11.2014

    32.

    Dansk avis om «fremmedkrigere» og tap av statsborgerskap http://jyllands-posten.dk/politik/ECE6992336/v-k-og-df-syrien-krigere-skal-fratages-statsborgerskab/

    33.

    Dansk avis om statsløshet http://jyllands-posten.dk/politik/ECE7041946/df-fanatiske-halshuggere-skal-goeres-statsloese/

    34.

    Dansk avis om tap av tap statsborgerkskap http://www.information.dk/92083

    Dansk avis om danske Syriakrigere http://www.information.dk/508193

    35.

    Forebyggelse af radikalisering og ekstremisme. Regeringens handlingsplan (2014), Danmark

    36.

    Brochmann, G. og Hagelund, A. (2011) ‘Migrants in the Scandinavian welfare state. The emergence of a social policy problem.’ Nordic Journal of Migration Research 1 (1):13-24. doi: 10.2478/v10202-011-0003-3.

    37.

    Danmark om dobbelt statsborgerskap http://www.justitsministeriet.dk/arbejdsomr%C3%A5der/statsborgerskab/dobbelt-statsborgerskab-0

    38.

    Gower, M. 2014. Deprivation of British citizenship and withdrawal of passport facilities. Commons Library Standard Note. www.parliament.uk.

    39.

    BBC om statsborgerskapets verdi http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/2919291.stm

    40.

    Gower (2014) Deprivation of British citizenship and withdrawal of passport facilities. Commons Library Standard Note. www.parliament.uk.

    41.

    http://www.thebureauinvestigates.com/category/projects/deprivation-citizenship/

    42.

    Gibney, M. J. (2013a). ‘A Very Transcendental Power: Denaturalisation and the Liberalisation of Citizenship in the United Kingdom’. Political Studies 61 (3):637-655. doi: 10.1111/j.1467-9248.2012.00980.x; Gibney, MJ. (2013b). ‘Should Citizenship Be Conditional? The Ethics of Denationalization’. Journal of Politics 75 (3):646-658. doi: 10.1017/S0022381613000352.

    43.

    Sawyer, C., and Wray, H. ( 2012). Country report: United Kingdom. EUDO Citizenship Observatory.

    44.

    Modood, T. (2003). ‘Muslims and the Politics of Difference’. In The politics of migration. Managing opportunity, conflict and change, edited by S. Spencer, 100-115. Blackwell Publishing.

    45.

    Modood (2003). ‘Muslims and the Politics of Difference’. In The politics of migration. Managing opportunity, conflict and change, edited by S. Spencer, 100-115. Blackwell Publishing.

    46.

    Uberoi, V. and Modood, T. (2013). ‘Inclusive Britishness: A Multiculturalist Advance’. Political Studies, 61: 23–41. doi: 10.1111/j.1467-9248.2012.00979.x

    47.

    Finney, N. and Simpson, L., (2009). Sleepwalking into segregation? Challenging myths about race and migration, Bristol: Policy Press.

    48.

    Home office (Storbritannia) om antall britiske fremmekrigere

    49.

    https://www.gov.uk/government/news/counter-terrorism-and-security-bill-unveiled

    50.

    Stubbegaard, Y., (2010), ‘Making Citizens: Theories and Practices of Constructing Citizenship Identities’, i Bengtsson, B., Strömblad, P. og Bay, A.H., Diversity, Inclusion and Citizenship in Scandinavia p.215-240 Cambridge Scholars Publishing, http://lup.lub.lu.se/record/2363935

    51.

    Wollebæk, Dag, and Signe Bock Segaard. (2011). Sosial kapital i Norge. Oslo: Cappelen Damm akademisk.

    52.

    Chalmers, D., and S. Booth. (2014). ‘A European labour marked with national welfare systems: a proposal for a new Citizenship and integration directive’. edited by London School of Economics and Political Science and Open Europe.

    53.

    http://www.europeansocialsurvey.org/

    54.

    Horst, C., (2014), Somalis in Oslo, Open Society Foundation.

    55.

    http://www.dagbladet.no/2012/12/19/kultur/debatt/barnevern/innvandrere/tillit/24902105/

    56.

    Dahle, M. mfl. (2011): Frivillig sektor som integreringsarena– En evaluering av intensjonsavtalene mellom Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og seks frivillige organisasjoner. Ideas2evidence rapport 8/2011; Eimhjellen, I. og Segaard, S. B. (2010): Etniske minoriteter og frivillige organisasjoner. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Rapport 2010-8; Andre land som ikke tillater dobbelt statsborgerskap har innført mer liberale krav om botid Loga, J. (2012): Trossamfunn, innvandring, integrasjon – en kunnskapsoversikt. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Rapport 2012-3.

    57.

    Loga, J. (2011): Inkludering i nærmiljø – en studie av frivillige organisasjoner som flerkulturelle møteplasser. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Rapport 2011-5; Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking. Kulturdepartementet

    58.

    Islamistisk ekstremisme er et upresist begrep, men er det som brukes i det offentlige ordskiftet i Norge idag. Det er blitt påpekt at det er problematisk at begrepet så klart kobler seg til Islam som religion. Samtidig brukes begrepet også av muslimer, som når Hadia Tajik uttaler at «Islamister får ikke lov til å kidnappe religionen min» http://www.dagen.no/Nyheter/25/08/2014/Muslimer_i_tog_mot_islamistene-106808

    59.

    Kronikk av styrleder i Minotenk, Navjot Sandhu http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-et-massivt-oppgjoer-med-ekstremister/a/23281099/

    60.

    http://www.vg.no/nyheter/meninger/arbeidsliv/kronikk-minoritet-jobbsoeking-sant/a/23341661/

    61.

    Huntington, S.P. (1993). ‘The clash of civilizations’. Foreign Affairs 72 (3):22-49. doi: 10.2307/20045621.

    62.

    Berger, L., (2014), ‘Foreign policies or culture: What shapes Muslim public opinion on political violence against the United States?’ Journal of Peace Research, 51(6): 782-796. doi: 10.1177/0022343314527983

    63.

    Ogan, C., Wilnat, L., Pennington, R. Bashir, M., (2014), ‘The rise of anti-Muslim prejudice: Media and Islamophobia in Europe and the United States’, International Communication Gazette, 76 (1): 27-46. doi: 10.1177/1748048513504048

    64.

    Faist, T., (2012), (red.) Dual Citizenship in Europe: From Nationhood to Societal Integration, Ashgate Publishing;

    65.

    NOU 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap (Statsborgerloven) http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2000/nou-2000-32.html?id=143396

    66.

    Innst. O. nr. 6 (2004–2005) Instilling fra kommunalkomiteen om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerskapsloven)

    67.

    Vink, Maarten P., and Gerard-René De Groot. (2011) ‘Citizenship attribution in Western Europe: International framework and domestic trends’. Journal of Ethnic and Migration Studies 36.5 (2010): 713-734; van Houdt, F., Suvarierol, S. og Schinkel, W., ‘Neoliberal communitarian citizenship: Current trends towards ‘earned citizenship’ in the United Kingdom, France and the Netherlands’, International Sociology, 26 (3): 408-432, doi: 10.1177/0268580910393041.

    68.

    http://www.migrationpolicy.org/article/shaping-citizenship-policies-strengthen-immigrant-integration

    69.

    Furre, H., Viblemo, Marianna Gustafsson, Eva Ersbøll, Tine Damsholt, Olaf Aagedal, Mette Slottved, and Josef Salomonsen. (2010). Rettigheter og Tilhørighet: Evaluering av statsborgerregelverket. Kristiansand: Oxford Research; Djuve, A.B (2010) ‘Med Statsborgerskapstest skal landet bygges’, i Godt Norsk? Om språk og integrering, IMDI

    70.

    Waldrauch, H. (2006). ‘Loss of nationality’. In Acquisition and Loss of Nationality. Volume 1: Comparative Analysis. Policies and Trends in 15 European countries, edited by R Bauböck, E Ersbøll, K Groenendijk and H Waldrauch, 183-219. Amsterdam: Amsterdam University Press.

    71.

    Faist, T. og Gedes, J., (2008). Dual Citizenship in an Age of Mobility, Washington DC: Migration Policy Institute

    72.

    Likeverd og likhet brukes på norsk ofte ensbetydende, mens de innholdsmessig beskriver to ulike begrep (på engelsk: equality – sameness).

    73.

    Språkrådet om begrepet ‘etnisk norsk’: http://www.sprakradet.no/Toppmeny/Aktuelt/Likestillingsombudet/Svar/
    Forrige kapittel
    Forrige kapittel
    Til forsiden
    Til toppen