Del 5
Forslag til lovendringer

12 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til statsborgerloven § 26a

§ 26aTap av statsborgerskap ved straffbare forhold.

Den som har norsk og annet statsborgerskap, kan tape sitt norske statsborgerskap ved overtredelse av straffeloven § 131 eller en bestemmelse som kan lede til fengsel i 21 år eller mer etter straffeloven kapitlene 16 eller 17.

Ingen kan tape sitt norske statsborgerskap etter denne bestemmelsen for handlinger begått før fylte 18 år.

Første ledd setter vilkår for når norsk statsborgerskap kan tapes som følge av straffbare forhold.

Det er for det første et vilkår at den det gjelder har minst ett annet statsborgerskap på det tidspunkt hvor norsk statsborgerskap tapes. Dette innebærer at vedkommende ikke kan gjøres statsløs gjennom beslutning om tap av statsborgerskap. Hvorvidt vedkommende lett kan erverve et annet statsborgerskap eller burde ervervet et annet statsborgerskap, er ikke relevant for muligheten til å frata ham eller henne det norske statsborgerskapet. Den det gjelder må være faktisk innehaver av minst ett annet statsborgerskap for at det norske statsborgerskapet kan tapes. Det andre statsborgerskapet må være relatert til en stat som tilfredsstiller vilkårene for statsdannelse etter folkeretten. Hvorvidt staten eller selvstyremyndighetene er anerkjent av Norge er uten betydning, så lenge staten tilfredsstiller folkerettens krav. Se kapittel 5.9 for en nærmere redegjørelse av statsløsreservasjonen.

Tap kan skje uavhengig av hvordan norsk statsborgerskap er ervervet. Tap kan også skje uavhengig av hvordan annet statsborgerskap er ervervet.

Dernest er det et vilkår for tap av statsborgerskap etter denne bestemmelsen at vedkommende overtrer enten straffeloven § 131 eller en bestemmelse i straffeloven kapittel 16 eller en bestemmelse i straffeloven kapittel 17. For overtredelse av en bestemmelse i kapitlene 16 eller 17 må vedkommende ha overtrådt en bestemmelse som har en øvre strafferamme på 21 eller 30 års fengsel.

Forbudet mot tilbakevirkende lover tilsier at tap av statsborgerskap utelukkende kan finne sted der de straffbare forhold er begått etter at lovendringen trådte i kraft. Se nærmere punkt 7.4.

Tap av statsborgerskap etter denne bestemmelsen regnes som straff i form av rettighetstap. Hvorvidt vedkommende taper sitt norske statsborgerskap vil inngå som en del av domstolenes konkrete straffeutmåling. Det er dermed domstolene som skal avgjøre om statsborgerskapet skal tapes som en konsekvens av at vedkommende er funnet skyldig i straffbare forhold som foreskrevet i første ledd. Påtalemyndigheten avgjør om det skal reises straffesak etter gjeldende prosessregler og kan i den forbindelse nedlegge påstand om tap av norsk statsborgerskap. Retten kan videre idømme rettighetstap i en straffesak selv om det ikke er lagt ned påstand om det, jf. straffeprosessloven § 38 annet ledd annet punktum. Retten må imidlertid se til at tiltalte gis tilstrekkelig mulighet til å fremlegge opplysninger som kan tale mot at statsborgerskapet tapes. Med de unntak som følger av straffeloven 2005 § 8 kan straffesak om tap av statsborgerskap etter § 26a reises i Norge selv om forholdet for øvrig er pådømt i utlandet.

Bestemmelsen er på lik linje med de fleste straffebestemmelser utformet som en skjønnsbestemmelse. Dersom vilkårene er oppfylt, kan domstolene som et ledd i straffeutmålingen, beslutte at statsborgerskapet tapes. Vurderingen må da skje på bakgrunn av karakteren og alvorlighetsgraden av det straffbare forhold som vedkommende er funnet skyldig i, samt vedkommendes personlige og familiære forhold, særlig sett i lys av bestemmelser om respekt for privat- og familieliv i Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Tap av statsborgerskap kan bare finne sted dersom dette anses som et rimelig og forholdsmessig tiltak.

Tap av statsborgerskap kan ilegges sammen med for eksempel fengsel, forvaring eller bot. Den samlede utmålingen av straff skal stå i et rimelig forhold til lovbruddet, jf. straffeloven av 2005 § 29 annet ledd.

Annet ledd bestemmer at ingen kan tape sitt norske statsborgerskap etter § 26a for handlinger begått før fylte 18 år. Dette innebærer at selv om den mindreårige er strafferettslig ansvarlig for handlingene, kan utmålingen av straff ikke inkludere tap av statsborgerskap. Det følger implisitt av bestemmelsen at mindreårige heller ikke kan tape norsk statsborgerskap fordi foreldre taper statsborgerskapet som følge av straffbare forhold.

Til straffeloven 2005 § 29 første ledd bokstav f

§ 29. Straffene

Straffene er

• a) fengsel, jf. kapittel 6,

• b) forvaring, jf. kapittel 7,

• c) samfunnsstraff, jf. kapittel 8,

• d) ungdomsstraff, jf. kapittel 8 a,

• e) bot, jf. kapittel 9, og

• f) rettighetstap, jf. kapittel 10 eller statsborgerloven § 26a.

  Når det ved fastsetting av straff er aktuelt å ilegge flere strafferettslige reaksjoner, jf. første ledd og § 30, skal den samlede reaksjonen stå i et rimelig forhold til lovbruddet.

Lovforslaget tar utgangspunkt i straffeloven av 2005 i det denne antagelig vil tre i kraft før eventuelle endringer i statsborgerloven m.v.

Straffeloven av 2005 § 29 bestemmer hvilke reaksjoner som omfattes av straffelovens formelle straffebegrep. Ved å ta inn en henvisning til statsborgerloven § 26a i § 29 første ledd bokstav f), vil tap av statsborgerskap defineres som straff i form av rettighetstap etter straffeloven av 2005.

Saker om tap av statsborgerskap etter § 26a skal behandles etter reglene i straffeprosessloven, jf. straffeprosessloven § 1. Straffeloven av 2005 § 59 om forening av rettighetstap med andre straffer vil gjelde også i saker der statsborgerskap tapes etter § 26a så langt bestemmelsen passer. Tilsvarende kommer straffeloven av 2005 § 58 første ledd til anvendelse så langt bestemmelsen passer. Av denne bestemmelsen følger det at rettighetstapet trer i kraft fra det tidspunkt hvor dommen er endelig avgjort.

13 Lovforslag