2 Mandat, sammensetning og arbeid

2.1 Fosterhjemsutvalgets mandat

Utvalget ble oppnevnt i statsråd 21. april 2017. Mandatet gjengis under i sin helhet.

«1. Bakgrunn

Regjeringen la i mars 2016 fram Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg – fosterhjem til barns beste. Stortinget ga sin tilslutning til forslagene i meldingen, og vedtok i tillegg blant annet anmodningsvedtak nr. 753: «Stortinget ber regjeringen om at det igangsettes en NOU om fosterhjemsomsorgen for å få en helhetlig gjennomgang.»

Fosterhjem skal gi barna den trygghet, omsorg og støtte de trenger for å utvikle sine evner og bli selvstendige voksne. Fosterhjem er det mest brukte tiltaket når omsorgssituasjonen er slik at barn ikke kan bo sammen med sine foreldre. Den største utfordringen er å rekruttere tilstrekkelig med riktige fosterhjem som møter barnas behov. Fosterhjemmene trenger god tilrettelegging og forutsigbare rammevilkår for å kunne være stabile og hindre brudd. Med rammevilkår menes opplæring, veiledning, tilrettelegging, og økonomiske virkemidler, tilpasset barnets og fosterfamiliens behov. Forutsigbare rammevilkår vil også kunne lette rekrutteringen av nye fosterforeldre.

Det er variasjoner i fosterforeldres rammebetingelser. Avklaring av rammevilkår og tiltak for det enkelte fosterhjem skjer i en prosess der barnet, fosterforeldre og barneverntjenesten kan ha ulike behov, interesser og vurderinger. Valg av tiltak kan i stor grad være basert på skjønn og avhenger av hvilken informasjon partene har, hvor gode forhandlere partene er og kommunenes årlige budsjett. 1 Det kan derfor være store forskjeller mellom fosterhjemmets forventninger og det barneverntjenesten kan tilby. KS utarbeider veiledende satser for godtgjøring og utgiftsdekning. De fleste kommuner forholder seg til disse satsene, men mangler gode kriterier for forsterkning og klare retningslinjer for godtgjøring utover satsen.

Fosterhjem som tilbys gjennom Bufetat (spesialiserte fosterhjem som familiehjem, beredskapshjem eller fosterhjem tilknyttet private aktører) blir behandlet i kvalitets- og strukturreformen, og skal ikke inngå i denne utredningen.

2. Problemstillinger som skal drøftes i utredningen

Det overordnede målet er å utrede rammevilkårene for ordinære fosterhjem. Hensikten er at barna og fosterfamiliene får større forutsigbarhet, mer trygghet og bedre tilpassede tiltak.

Ulikheter i rammevilkår mellom fosterforeldre kan skyldes flere forhold. Utredningen bør omfatte hvilke faglige tiltak som bør benyttes i ulike situasjoner, og når økonomiske virkemidler bør iverksettes. En utredning med anbefalinger for når og hvilke forsterkningstiltak som kan benyttes, vil bidra til mer forutsigbarhet for både fosterforeldre og kommunen. Det vil også kunne dempe konfliktnivået i forhandlinger og ved fornying av kontrakter.

Utredningen skal redegjøre for hvordan økonomiske rammebetingelser sammen med faglige rammebetingelser og andre tjenester i kommunen på en best mulig måte kan bidra til en helhetlig støtte til barnet og fosterfamilien. Dette gjelder blant annet nivå på fosterforeldres godtgjøring og i hvilke tilfeller det vil være aktuelt med frikjøp. Det er viktig at de økonomiske insentivene understøtter de faglige målene og hensynet til barnets beste.

Hensynet til barnet er ikke alltid sammenfallende med fosterforeldrenes krav til rammebetingelsene og kommunenes muligheter. Utredningen skal bidra til større bevissthet om hvordan de økonomiske ordningene virker ut fra hensynet til barnets beste og gi nyttig veiledning både til fosterforeldre og barneverntjenester om hva som er fornuftige rammebetingelser i ulike situasjoner.

Utvalget bes blant annet behandle følgende punkter:

• Utvalget skal vurdere nytten av ulike økonomiske forsterkningstiltak og anbefale hvordan disse tiltakene best kan brukes sammen med faglige tiltak. Dette innebærer blant annet i hvilke tilfeller frikjøp av fosterforeldre kan være aktuelt som forsterkningstiltak.

• Utvalget skal vurdere om det er hensiktsmessig å etablere felles retningslinjer og satser for godtgjøring og frikjøp, og i tilfelle utforme forslag til retningslinjer og nivået på satser for godtgjøring og utgiftsdekning, samt frikjøp av fosterforeldre fra ordinært arbeid. Utredningen skal gi råd om hvordan slike retningslinjer kan forankres og finansieres. Forslag til nivå på satser må vurderes mot rammevilkår til andre fosterhjem.

• Utvalget skal synliggjøre og drøfte hvilke forutsetninger som må ligge til grunn for at kommunene skal kunne gi god oppfølging av fosterhjemmene, også etter fylte 18 år.

• Utvalget skal vurdere om det er nødvendig med tydeliggjøring og/eller endringer i rettigheter knyttet til ytelser etter Folketrygdloven. Dette gjelder blant annet ytelser ved sykdom, uførhet og arbeidsledighet, samt alderspensjon. Utvalget skal også vurdere om og eventuelt når og i hvilke tilfeller pensjonsavtale gjennom kommunen kan være aktuelt, og hvordan dette i tilfelle kan reguleres og finansieres.

• Utvalget skal vurdere og anbefale hvordan andre tjenester i kommunen kan bidra til å få en helhetlig oppfølging av barnet og fosterfamilien. I vurderingen skal det blant annet drøftes hvordan kommunen kan legge bedre til rette for fosterfamilier som tar imot barn med funksjonsnedsettelser og søsken.

• Utvalget skal vurdere hvordan man på en god måte kan håndtere interessemotsetninger mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene.

• Utvalget skal gjennomgå og vurdere dagens fosterhjemskontrakter og anbefale eventuelle endringer.

• Utvalget skal beskrive og vurdere konsekvenser og beregne alle kostnader for ulike aktører knyttet til forslagene, og gjennomføre samfunnsøkonomiske vurderinger av endringene.

3. Avgrensning mot andre prosesser

Hovedretningen fra fosterhjemsmeldingen omfatter en vridning fra økonomiske til faglige virkemidler. Dette innebærer at økonomiske og faglige virkemidler må utfylle hverandre og vurderes samlet. Dette skal også ligge til grunn for vurderingene i utredningen. Noen av oppfølgingspunktene fra meldingen vil også kunne påvirke rammebetingelsene. Disse tiltakene følges opp i andre prosesser, men må tas hensyn til i utredningen. Dette gjelder blant annet:

• at kommunene i større grad skal tilby forsterkning til fosterhjemmene gjennom styrket veiledning, oppfølging og annen tilrettelegging, fremfor ekstra økonomisk kompensasjon

• at fosterforeldre skal gjennomgå grunnopplæring før fosterbarnet flytter inn, eller kort tid etter at barnet har flyttet inn, og innføre et lov- eller forskriftsfestet krav til dette

• at Bufdir utvikler faglige anbefalinger om det nærmere innholdet i opplæringstilbudet

• at det utredes nærmere om, og eventuelt hvordan, opphold i institusjon i større grad kan benyttes for å finne riktig omsorgstiltak til det enkelte barn

• å tydeliggjøre kommunens ansvar for oppfølging av fosterbarn og fosterforeldre i barnevernloven, med nærmere utdyping i fosterhjemsforskriften

• at det foretas en gjennomgang av bruk av de statlige familiehjemmene og at tilbudet tydeliggjøres som et tiltak til barn og unge med stor problembelastning

• at det foretas en gjennomgang av bruk av de statlige beredskapshjemmene og tydeliggjøre tiltaket som et akuttilbud.

• I tillegg til å bygge videre på tiltakene i fosterhjemsmeldingen, må utredningen avgrenses mot arbeidet med kvalitets- og strukturreformen for barnevernet, som foreslår ny ansvarsdeling mellom stat og kommune. Det tas sikte på at en proposisjon om dette vil bli lagt fram i mars 2017.

Utredningen må også avgrenses mot oppfølgingen av forslag til ny barnevernlov: NOU 2016:16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse. NOU om ny barnevernslov er sendt på høring, med høringsfrist 30. januar 2017.

4. Gjennomføring

Departementet kan supplere og endre mandatet ved behov, for eksempel som følge av forslag i kvalitets- og strukturreformen og til ny barnevernlov.

Utvalget skal vurdere de økonomiske og administrative og andre vesentlige konsekvenser på kort og lang sikt av sine forslag i samsvar med utredningsinstruksen. Minst ett av forslagene må kunne gjennomføres innenfor dagens økonomiske rammer.

Utvalget vil få et eget sekretariat. Innspill fra barn og unge med fosterhjemserfaring, fosterforeldre og barneverntjenester er viktig. Utvalget skal derfor legge til rette for innspill fra ressurs- og kompetansemiljøer, berørte myndigheter og aktører på fosterhjemsområdet. Det bør tidlig vurderes om det er hensiktsmessig å nedsette en referansegruppe, arrangere debattmøter, seminarer eller på andre måter innhente synspunkter fra relevante ressurs- og kompetansemiljøer. Utredningen skal baseres på tilgjengelig og oppdatert forskning og kunnskap på feltet.

Utvalget skal avgi sin utredning i form av en NOU innen medio desember 2018.»

2.2 Utvalgets sammensetning

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

• Ellen Seip, leder, tidligere departementsråd i Arbeids- og sosialdepartementet

• Lena Lauritsen Bendiksen, dekan, UiT Norges arktiske universitet

• Tore Nilssen, professor, Universitetet i Oslo

• Amy Holtan, professor, UiT Norges arktiske universitet

• Arild Riege, juridisk kyndig rettsmedlem, Trygderetten, tidligere fylkesnemndsleder

• Svein Ove Ueland, konstituert oppvekstdirektør, Kristiansand kommune

• Thomas Johansen, student og aktiv i Landsforeningen for barnevernsbarn

• Anika Kurshed, student og barnevernsproff i Forandringsfabrikken

• Irene Belt Friborg, kontaktlærer og fostermor

• Karete Johansen, prosjektleder og fostermor

Utvalget har hatt et sekretariat bestående av Merete Onshus (sekretariatsleder), Aina Lønne Bergundhaugen, Dag Lund-Fallingen (perioden august 2017–februar 2018), Ann-Sophi Glad (fra mars 2018) og Hilde Bautz-Holter Geving (fra februar 2018). Sekretariatet har også hatt kontaktpersoner i Arbeids- og sosialdepartementet og Finansdepartementet.

2.3 Utvalgets tolkning og avgrensning av mandatet

Mandatet viser i innledningen til Stortingets anmodningsvedtak nr. 753: «Stortinget ber regjeringen om at det igangsettes en NOU om fosterhjemsomsorgen for å få en helhetlig gjennomgang.» Utvalget har merket seg dette utgangspunktet. De utdypinger og avgrensinger som framgår av mandatet, innskrenker likevel en slik helhetlig gjennomgang. Vi forstår utvalgets oppdrag slik at utredningen, sammen med øvrige tiltak og prosesser på barnevernsområdet, skal kunne bidra til en helhetlig gjennomgang av fosterhjemsomsorgen.

Hva utvalget skal utrede

Mandatet tar opp særlig to viktige utfordringer på fosterhjemsområdet. Den ene utfordringen er å rekruttere et tilstrekkelig antall riktige fosterhjem som møter barnas behov. Utvalget legger her til grunn at mandatet ikke omfatter en grundig gjennomgang av rekrutteringsutfordringene. Snarere forstår vi mandatet på dette området slik at de rammebetingelsene som tilbys fosterforeldre, også må kunne bidra til at et tilstrekkelig antall familier ønsker å påta seg å være fosterhjem. Den andre utfordringen dreier seg om brudd og manglende stabilitet i fosterhjem. Et overordnet mål med utredningen er at barna og fosterfamiliene får større forutsigbarhet, mer trygghet og bedre tilpassede tiltak for å kunne hindre utilsiktede flyttinger. Mandatet viser til at forhandlinger mellom fosterforeldrene og barnevernstjenesten om rammebetingelser fører til variasjoner som ikke nødvendigvis kan begrunnes i barnas eller fosterfamiliens behov.

Kjernen i utvalgets mandat er å vurdere rammebetingelser for ordinære fosterhjem. Spesielt er utvalget bedt om å se på de økonomiske ytelsene og hjelp og støtte til fosterhjemmet fra barnevernet og fra andre offentlige tjenester. I mandatet er godtgjøring, utgiftsdekning og frikjøp fra arbeid løftet frem under økonomiske rammebetingelser, mens opplæring, veiledning og tilrettelegging er nevnt som faglige rammebetingelser, se nærmere omtale under begrepsbruk i punkt 2.5. Tilsyn og kontroll er også en viktig del av rammene rundt fosterhjemmet. Mandatet løfter dessuten frem flere tilstøtende spørsmål som utvalget skal vurdere, slik som samarbeid mellom ulike tjenester, trygde- og pensjonsspørsmål, ettervern og kontraktsforhold.

Samarbeidet mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene påvirker fosterfamiliens situasjon. Barnet, fosterhjemmet og barnevernstjenesten kan ha ulike interesser og forventninger som kan påvirke samarbeidet. Interessemotsetninger kan oppstå både ved flytting av barnet, ved inngåelse og reforhandling av fosterhjemsavtalen og i den generelle kontakten med barnevernstjenesten. Utvalget er bedt om å vurdere hvordan slike interessemotsetninger kan håndteres.

Det er flere forhold utenfor det som defineres som kjernen i mandatet som har betydning for fosterforeldres mulighet til å utføre omsorgen på en god måte. Eksempler på dette er oppfølging av fosterforeldrenes egne barn og samarbeidsforhold. Utvalget har tatt dette med i sine vurderinger.

Utvalget har i et eget kapittel redegjort for gjeldende rett og juridiske rammer for fosterhjemsoppdraget. Hvordan rettigheter og plikter er regulert, er helt sentrale spørsmål med stor betydning for alle berørte. Reguleringsspørsmål står derfor også sentralt i utvalgets drøftinger. Dette gjelder særlig knyttet til de økonomiske rammene, men også i noen grad til barnevernets oppfølging av barnet og fosterhjemmet. Det gjelder også for eksempel håndtering av interessemotsetninger og gjennomgang av fosterhjemsavtalen.

Rammer for saksbehandling i fosterhjemsforholdet må sies å ligge noe mer i ytterkant av mandatet. Utvalget vil likevel peke på at dette er viktige rammevilkår for fosterhjem, og har derfor funnet det riktig å drøfte enkelte prosessuelle rammer.

Utvalgets mandat legger hovedvekt på rammebetingelser for fosterhjem, og løfter ikke frem barnas foreldre. Det har heller ikke vært representasjon fra foreldre i utvalget. Problemstillinger som berører foreldres situasjon er bare delvis berørt i utredningen, og er tatt inn i beskrivelsen og vurderingen av oppfølging av barn i fosterhjem (kapittel 7).

Mandatets avgrensinger

En viktig avgrensing gjelder typen fosterhjem mandatet omfatter. Fosterhjemsutvalget skal utrede rammevilkårene for ordinære fosterhjem. Ordinære fosterhjem er hjem som kun har avtale med en kommune. De kan være i eller utenfor barnets slekt og nære nettverk og med eller uten forsterkningstiltak. I vurderingen av økonomiske og faglige rammebetingelser vil ikke utvalget skille mellom om barnet bor i fosterhjem på bakgrunn av omsorgsovertakelse eller på bakgrunn av hjelpetiltak. Utvalget skal ikke vurdere vilkårene for fosterhjem staten tilbyr, som familiehjem, beredskapshjem eller fosterhjem tilknyttet private aktører. I vurderingene er det likevel i noen grad hensiktsmessig å sammenligne rammebetingelsene til enkelte grupper av ordinære fosterhjem med betingelser som gis til de statlige fosterhjemmene.

Utvalget behandler ikke innretningen av fosterhjemsordningen som sådan, det vil si når bruken av fosterhjem versus mer hjelp i hjemmet, andre omsorgstiltak eller adopsjon er riktig. Utvalget vurderer heller ikke spørsmålet om fosterhjemsordningen er innrettet for å ivareta barn ved langtidsopphold eller oppvekst i fosterhjem, eller om fosterhjemskontraktens oppsigelsesfrist er til barnets beste. Dette er spørsmål av stor prinsipiell betydning, men som ligger tydelig utenfor mandatet. Utvalget vil likevel understreke at det er et samspill mellom de rammebetingelsene utvalget er satt til å vurdere, og hvordan fosterhjemsordningen brukes.

Utvalget har heller ikke vurdert rammene for fosterhjem ut fra spørsmål om likestilling. Dette var ikke en del av utvalgets mandat.

Mandatet viser til at det pågår en rekke prosesser, uavhengig av dette utvalget, med betydning for fosterhjemsomsorgen. Utvalgets arbeid avgrenses mot disse prosessene. De viktigste er oppfølgingen av tiltak i Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg – fosterhjem til barns beste (fosterhjemsmeldingen), Barnevernsreformen (tidligere kalt struktur- og kvalitetsreform i barnevernet) arbeidet med ny barnevernslov og kompetansestrategien for barnevernet. Utvalget har i hovedsak lagt de vedtak og forslag til grunn som følger av disse prosessene, men har likevel valgt å vurdere enkelte forslag der dette er særlig relevant for kjernespørsmål i mandatet. Dette gjelder blant annet ansvarsfordeling mellom kommuner, her omsorgskommune og fosterhjemskommune. Utvalget behandler dette knyttet til kommunenes oppfølgingsansvar, og til muligheten for kommunenes helhetlige støtte til barnet og fosterfamiliene.

I tillegg vil Regjeringens kompetansestrategi for barnevernet (2018–2024) også ha betydning for fosterhjemsomsorgen. Strategien inneholder både tiltak for å heve kvaliteten i tjenester med risiko for svikt og tiltak for å videreutvikle tjenester som fungerer godt i dag. Strategien omfatter blant annet et kvalitetssystem som skal gi faglig støtte til saksbehandling, beslutningstaking og oppfølging av barn og familier.

Stortinget har vedtatt at kommunens ansvar for oppfølging av fosterhjemmet skal fremgå av barnevernsloven, og at kommunen får ansvar for all veiledning, både individuell og generell.2 Det vil si at Bufetats ansvar for generell veiledning overføres til kommunene. Det er også vedtatt at dagens refusjonsordning for forsterkning av fosterhjem skal avvikles. Det er ikke vedtatt når endringene skal tre i kraft.

Mange av oppfølgingspunktene etter Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg – Fosterhjem til barns beste vil bidra i utviklingen av fosterhjemsomsorgen. Disse trekkes inn underveis i utredningen der det er naturlig. Stortinget har blant annet vedtatt at det skal innføres et lov- eller forskriftsfestet krav til at alle fosterforeldre skal gjennomgå opplæring før fosterbarnet flytter inn eller kort tid etter. Et slikt lovkrav er tatt inn i arbeidet med ny barnevernslov.

Enkelte endringer i barnevernloven trådte i kraft 1. juli 2018. Lovendringene bygger på forslag fra Barnevernslovutvalgets innstilling NOU 2016: 16 Ny barnevernslov. Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse. Barne- og likestillingsdepartementet arbeider nå med å vurdere resten av dette utvalgets forslag og tar sikte på å sende et forslag til ny barnevernslov på høring i 2019.

Utvalget har mottatt innspill om at ansvaret for de lovpålagte oppgavene etter barnevernloven bør legges til kommunen (kommunestyret/bystyret) i stedet for barnevernstjenesten (barnevernleder), eventuelt større deler av dette ansvaret sammenlignet med i dag. Utvalget peker på at ansvaret er lagt til kommunen, jf. barnevernloven § 2-1. Utvalget viser til at spørsmålet om en egen administrasjon vurderes i departementet, jf. Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform), s. 45:

«Departementet vil også vurdere om det fremdeles er behov for en egen bestemmelse i barnevernloven om at det i hver kommune skal være en administrasjon med en leder som er øverste myndighet i barnevernsfaglige spørsmål. Alternativet er at kommunene gis ansvaret for å delegere myndighetsoppgaver, slik tilfellet er for flere andre kommunale tjenester.»

Utvalget har på denne bakgrunn valgt å ikke gå inn i problemstillingen.

2.4 Utvalgets arbeid

Utvalget avholdt fire utvalgsmøter i 2017 og åtte i 2018. Møtene har i hovedsak vært holdt i Oslo, med unntak av ett møte i Tromsø og ett i København. Syv av møtene har vært endagsmøter, mens fem har gått over to dager.

Utvalget har valgt å ikke ha referansegruppe, men heller ha møter med berørte interesseorganisasjoner, forskere, kommuner og andre aktører. Flere av møtedeltakerne har levert skriftlige innspill. Utvalget har også mottatt enkelte innspill via utvalgets nettside. Nettsiden ble opprettet i september 2017 for å gi informasjon om utvalgets arbeid underveis i prosessen og for å åpne for innspill.

Utvalget har hatt møter med følgende:

• Barneombudet

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

• Børne- og socialministeriet og Socialstyrelsen (Danmark)

• Center for familiepleje i København kommune (Danmark)

• Fellesorganisasjonen (FO)

• Forandringsfabrikken

• Forskere og fagpersoner: Merete Saus (RKBU Nord), Jeanette Skoglund (RKBU Nord), Renee Tørnblad (RKBU Nord), Eirik Christopher Gundersen (OsloMet-storbyuniversitet), Kirsten Sandberg (Universitetet i Oslo), Vigdis Bunkholdt, Elisabeth Backe-Hansen (NOVA), Stine Luckow (VIVE – Det Nationale Forsknings- og Analysecenter for Velfærd, Danmark), Anne-Dorte Hestbæk (VIVE), Signe Hall Andersen (Rockwoolfondens forskningsenhet, Danmark) og Inge Bryderup (Universitetet i Aalborg)

• Helsetilsynet

• Kommuner og representanter for kommuner: Ordføreren i Arendal, Oslo kommune, Stavanger kommune, Sandnes kommune, Astafjord interkommunale barnevernstjeneste, Tromsø kommune

• Kommunernes Landsforening (KL, Danmark)

• Landsforeningen for barnevernsbarn (LfB)

• Norsk Fosterhjemsforening

• Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF)

• OSO barnevern Nord-Norge (felles overordnet samarbeidsorgan for barnevern mellom kommunene og fylkesmennene i Nord-Norge og Bufetat, region nord)

• Socialtilsyn Hovedstaden (Danmark)

Sekretariatet og utvalgsleder har også som ledd i saksforberedelsen hatt møter med:

• NHO Service og Handel, samt Aleris

• SOS-barnebyer

• Færder kommune

• Kommunesektorens organisasjon, KS

• Drammen kommune

• Norsk Fosterhjemsforening og utvalgte representanter for fosterforeldre

• Statistisk sentralbyrå (SSB)

• Representanter fra barnevernspedagogutdanningen ved OsloMet-storbyuniversitet

Utvalget har fått utført to eksterne utredninger:

• Falch-Eriksen, A. (2018): Stabilitet i fosterhjem. Internasjonal forskning om barnets behov for trygghet og forutsigbarhet. NOVA-rapport nr. 4/18.

• Vista Analyse (2018): Kommunenes tilbud til sine fosterhjem. Et kunnskapsgrunnlag for Fosterhjemsutvalget. VA-rapport nr. 2018/10.

2.5 Begrepsbruk

Utvalget har merket seg at det er ord og uttrykk som brukes i barnevernet som kan oppleves som stigmatiserende.

Syv barnevernsledere og syv barnevernsproffer har i 2018 utgitt boka Barnas barnevern,3 hvor behovet for språklig endring i barnevernet understrekes. De peker på ord som barn ikke liker, og ord som barn ønsker seg. Noen av disse er høyst relevante for denne utredningen.

Vi har merket oss at barn ikke liker «bruker og klient», «saksbehandler og sak» og «vanskelige barn, barn med atferd og psykisk syke barn». Vi har prøvd å unngå slike ord, og snakker heller om «barn og unge», «kontaktperson i barnevernet», og «traumer», «reaksjoner på omsorgssvikt» og «smerteuttrykk». Ordet «kontaktperson» tydeliggjør en viktig rolle for den som skal følge opp barnet, foreldrene og fosterhjemmet. Det underkommuniserer samtidig en annen viktig rolle som barnevernsarbeideren har, nemlig å saksbehandle barnevernssaken. Rollen innebærer dermed også myndighet til å gjøre beslutninger som kan gå på tvers av barnets eller fosterfamiliens ønsker. Vi har likevel valgt å benytte begrepet «kontaktperson».

Ord som barn ønsker seg, er: «flytting» heller enn «plassering», «haste» heller enn «akutt», «besøkshjem» heller enn «avlastningshjem», «familiehjem» heller enn «fosterhjem» og «barnets plan» heller enn «tiltaksplan».

Utvalget er enig i at språk er viktig, og har særlig vært opptatt av å bruke ord og begreper som ikke oppleves som stigmatiserende eller det barna betegner som «utrygge ord».

I noen grad har vi likevel valgt å bruke ord som i dag har klar betydning i lov, forskrifter og retningslinjer, men som i fremtiden kan bli byttet ut med bedre ord. «Fosterhjem» er et slikt ord. Vi unngår likevel så langt det er mulig, ordet «fosterbarn», og bruker i stedet «barn i fosterhjem». Begrepet «foreldre» bruker vi om barnets opprinnelige foreldre. Foreldrene i fosterhjemmet omtales som fosterforeldre. Når vi bruker begrepet «fosterfamilie» inkluderes også fosterforeldrenes egne barn.

«Atferdsvansker» brukes fortsatt mange steder om barn i barnevernet, og der vi henviser til kilder som bruker dette, gjør også vi det. Det betyr ikke at vi legger mer vekt på reaksjoner på omsorgssvikt eller symptomer for smerte enn på hva som ligger bak barnets handlinger. Det handler mer om presis gjengivelse. Det samme kan gjelde ord som «klient» og «bruker», som vi for eksempel finner i ulike rapporter.

«Plassering» har vi også funnet det riktig å bruke, for derved å kunne reservere begrepet «flytting» til etter at tiltak er iverksatt. Der det er hensiktsmessig skriver vi at barnet «bor i fosterhjem» heller enn «er plassert i fosterhjem». Begrepet «tilbakeføring» brukes når vi omtaler at barn flytter tilbake til foreldrene. Vi har merket oss at barnevernslovutvalget i sitt lovforslag bruker «Bostedsalternativer etter vedtak om omsorgsovertakelse» (§ 22) og «Valg av bosted for barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse» (§ 23). Dette er etter vår vurdering gode forslag.

I utvalgets mandat refereres det til «faglige tiltak». Utvalget har i stedet valgt å bruke begrepet «oppfølging», og bruker dette gjennomgående som begrep i kapittel 7. Vi mener «faglig tiltak» kan føre til uklarheter om hva slags faglig retning det henvises til. Oppfølgingsbegrepet som utvalget bruker, knyttes til det ansvaret barnevernstjenesten har for å følge opp og føre kontroll med hvert enkelt barns situasjon i fosterhjemmet (barnevernloven §§ 4-5, 4-16, se også forskrift om fosterhjem § 7). Vi har valgt å ikke bruke begrepet «forsterkningstiltak» annet enn der vi henviser til dagens regulering, men heller omtale oppfølgingstiltak konkret. Dette henger sammen med at det synes å være uklart hva som inngår i en ordinær oppfølging av fosterhjemmet (som alle fosterhjem skal få), og hvordan dette skiller seg fra forsterkningstiltak.

Vi skiller i utredningen mellom begrepene «kontroll» og «tilsyn» for å skille mellom omsorgs- og fosterhjemskommunens ansvar. Barnevernstjenesten i omsorgskommunen skal følge opp og føre kontroll med hvert enkelt barns situasjon i fosterhjemmet. Kontroll er altså en del av det oppfølgingsansvaret omsorgskommunen har. Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med barnets situasjon i fosterhjemmet. Oppgavene oppleves i noen grad som overlappende, og noen ganger brukes de om hverandre. For eksempel framgår det av barnevernloven § 4-22 at formålet med tilsyn er å føre kontroll med at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og at de forutsetninger som ble lagt til grunn for plasseringen, blir fulgt opp.

Også statlige barnevernsmyndigheter fører tilsyn. Fylkesmannen er statlig barnevernsmyndighet på fylkesnivå, og fører tilsyn med barnevernsvirksomheten i kommunene, jf. barnevernloven § 2-3. Det innebærer å påse at kommunene utfører oppgavene etter barnevernloven og at kommunene får råd og veiledning.