4 Godkjenning mv.

4.1 Regnskapsselskaper – regnskapsføring i juridiske personer

4.1.1 Gjeldende rett

Adgang til regnskapsføring i selskap mv. med særskilt godkjenning

Etter regnskapsførerloven § 1 skal enhver som i næring påtar seg å føre regnskap for andre være autorisert av Finanstilsynet i samsvar med loven. «Enhver» kan være en fysisk eller juridisk person. Her omtales adgangen til å drive regnskapsføring i selskaper og andre juridiske personer. Vilkår for autorisasjon er fastsatt i regnskapsførerloven § 6 og er omtalt nedenfor.

Krav til foretaksform

Det stilles ingen vilkår om foretaksform for autorisasjon av juridiske personer. Både selskaper, samvirkeforetak, stiftelser, foreninger, boligbyggelag og andre juridiske personer gis autorisasjon hvis vilkårene for øvrig er oppfylt. Loven bruker betegnelsen «regnskapsførerselskap» både om selskaper og andre juridiske personer som autoriseres etter loven, jf. regnskapsførerloven § 1 tredje ledd og § 6.

Autorisasjon gis også til selskaper mv. etablert i andre EØS-land og som er registrert i Foretaksregisteret (NUF). Selskapet må ha fast kontorsted (filial) her i landet, jf. § 6 første ledd nr. 4. Finanstilsynet legger til grunn at det ikke gis autorisasjon til filialer av selskaper etablert utenfor EØS-området.1

Krav til eiere, styret og ledelsen

Det stilles ikke særskilte krav i regnskapsførerloven til eiere eller styresammensetningen i autoriserte regnskapsførerselskaper.

Etter regnskapsførerloven § 6 første ledd nr. 1 skal autoriserte regnskapsførerselskaper ha en daglig leder som er autorisert regnskapsfører. Etter tredje ledd kan Finanstilsynet i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om og unntak fra kravet om at daglig leder skal være autorisert regnskapsfører.

Etter regnskapsførerforskriften § 1-3 kan et autorisert regnskapsførerselskap ha daglig leder som ikke er autorisert regnskapsfører hvis følgende vilkår er oppfylt:

• Selskapet skal ikke drive annen virksomhet enn regnskapsføring.

• Selskapet har minst 20 årsverk innen regnskapsføring.

• Selskapet har en faglig leder for regnskapsførervirksomheten som er autorisert regnskapsfører.

• Faglig leder er ansatt i selskapet.

• Minst ett av styremedlemmene er autorisert regnskapsfører.

• Selskapet har skriftlige retningslinjer for faglig leders oppgaver og rapportering mv. til daglig leder.

Finanstilsynet kan i særlige tilfeller gi dispensasjon fra kravet til at daglig leder skal være autorisert regnskapsfører, jf. forskriften § 1-3 fjerde ledd. Selskap som benytter seg av unntak eller får dispensasjon som nevnt ovenfor, skal gi melding til Finanstilsynet om hvem som er faglig leder og om bytte av slik faglig leder, jf. forskriften § 1-3 annet ledd. Etter forskriften § 1-3 tredje ledd kan boligbyggelag og advokatfirma gis autorisasjon som regnskapsførerselskap så fremt de oppfyller vilkårene om faglig leder.

Økonomi, kontorsted og vedtektsfestet formål

Regnskapsførerloven § 6 første ledd nr. 2 til 4 krever at autoriserte regnskapsførerselskaper skal oppfylle krav til formål, økonomi og kontorsted. Et autorisert regnskapsførerselskap skal ha som formål å føre regnskap for andre. Formålet må være meldt til Foretaksregisteret. Videre skal et autorisert regnskapsførerselskap være økonomisk vederheftig. Begrunnelsen for dette er at selskapet ikke skal påta seg regnskapsføreroppdrag eller la være å si fra seg oppdrag av hensyn til selskapets økonomi. Det vil blant annet kunne bli lagt vekt på selskapets likviditet. 2

Et autorisert regnskapsførerselskap skal ha fast kontorsted i Norge. Finanstilsynet opplyser på sine nettsider at selskapet må ha fast kontorsted i fastlands-Norge for å drive regnskapsførervirksomhet på Svalbard. 3 Selskapet kan søke om dispensasjon fra kravet om kontorsted etter reglene i regnskapsførerloven § 4 annet ledd, som bestemmer at Finanstilsynet ved enkeltvedtak kan gjøre unntak fra kravet om fast kontorsted i Norge dersom de av regnskapsførers dokumenter som gjelder oppdragsgivere i Norge, oppbevares på et fast sted her i riket på en ordnet og forsvarlig måte. Dokumentene skal være tilgjengelige og tilrettelagt for innsyn av offentlig kontrollmyndighet.

Foretaksnavn

Selskap som nevnt i regnskapsførerloven § 6 skal bruke betegnelsen «Autorisert regnskapsførerselskap» i tilknytning til navnet.

4.1.2 Utvalgets vurderinger

Adgang til regnskapsføring i selskaper mv.

Vilkårene for godkjenning av regnskapsselskaper skal bidra til forsvarlige rammer for å drive regnskapsførervirksomhet i selskapet. Vilkårene gjennomgås nedenfor. Regnskapsselskapet skal videre utpeke en statsautorisert regnskapsfører som ansvarlig regnskapsfører for hvert regnskapsoppdrag, jf. omtalen i punkt 6.2.

Det er ingen begrensninger knyttet til valg av foretaksform i den gjeldende loven. Regnskapsføring drives i dag i aksjeselskaper, ansvarlige selskaper (med og uten delt ansvar), samvirkeforetak (regnskapslagene) og boligbyggelag. Utvalget mener at det fortsatt bør være anledning til å fritt å velge foretaksform for selskaper og andre juridiske personer som søker om godkjenning etter regnskapsførerloven.

Krav til ledelsen mv.

Styrets og daglig leders ansvar omfatter de forretningsmessige sidene ved virksomheten, økonomisk styring, at virksomheten drives i samsvar med loven, mv. Styret og daglig leder har ansvar for hele virksomheten, også tjenesteytelser mv. som ikke er dekket av regnskapsførerloven. Regnskapsselskapene kan ha behov for en daglig leder med annen relevant bakgrunn enn regnskapsføring. Det kan være personer med særskilt ledelses- eller markedskompetanse, eller personer med annen faglig kompetanse som er relevant for virksomheten. Kravet om at daglig leder skal være statsautorisert regnskapsfører kan derfor innebære en uønsket begrensning.

Daglig leder har fullt ansvar for at virksomheten drives i samsvar med lovens krav, selv om vedkommende ikke er statsautorisert regnskapsfører. Hensynet til faglig ansvarlighet ivaretas først og fremst ved at en statsautorisert regnskapsfører skal være ansvarlig for hvert oppdrag, jf. punkt 6.2. Utvalget vurderer dette annerledes enn i Ot.prp. nr. 44 (2005–2006) punkt 2.7.4, der Finansdepartementet ga uttrykk for at «erfaringene fra tilsynet med regnskapsførerselskaper [tilsier] at det ville være betenkelig å oppheve kravet om at et regnskapsførerselskap skal ha en daglig leder med autorisasjon som regnskapsfører». Utvalget mener at regnskapsførerloven ikke bør gjøre det vanskelig for regnskapsselskapene å tilby andre tjenester til sine kunder i tillegg til å drive regnskapsføring. Da kan kompetansen og ressursene i foretakene utnyttes på en bedre måte til nytte for de næringsdrivende. Et krav om at daglig leder skal være statsautorisert regnskapsfører virker i motsatt retning. Brudd på regnskapsførerregelverket som skyldes svikt på foretaksnivå, bør etter Utvalgets oppfatning håndheves overfor regnskapsselskapet.

Utvalget mener på denne bakgrunn at det vil være forsvarlig og ønskelig å oppheve kravet om at daglig leder skal ha autorisasjon som regnskapsfører. Hensynet til tillit og forsvarlig drift, tilsier imidlertid etter Utvalgets syn at den som utøver den daglige ledelsen i et regnskapsselskap bør oppfylle de samme krav til skikkethet som en statsautorisert regnskapsfører.

Daglig leder har fullt ansvar for at virksomheten drives i samsvar med lovens krav. Klare ansvarsforhold taler mot å erstatte kravet om autorisert daglig leder med et krav om autorisert faglig leder. Det bør være tydelig at ansvaret for den daglige ledelsen følger selskapslovgivningen, inkludert ansvaret for at virksomheten drives i samsvar med regnskapsførerloven. Utvalget går derfor ikke inn for å erstatte kravet om autorisert daglig leder med et krav om autorisert faglig leder.

Krav om at eiere eller styremedlemmer skal være statsautorisert regnskapsfører, vil etter Utvalgets syn innebære en uheldig begrensning av muligheten til å utvikle foretak hvor regnskapsføringen bare utgjør en del av virksomheten. Utvalget mener derfor at det heller ikke bør innføres slike krav i loven.

Økonomi, kontorsted og vedtektsfestet formål

Tillit til regnskapsførerne og autorisasjonsordningen tilsier at det ikke gis autorisasjon til regnskapsselskaper i økonomiske problemer. Utvalget mener derfor at det fortsatt bør stilles krav til regnskapsselskapenes økonomi.

Det gjeldende kravet om å være økonomisk vederheftig er oppfylt om regnskapsføreren enten er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller (er likvid) eller at verdien av eiendelene overstiger forpliktelsene. Utvalget mener at regnskapsførerens likviditet er mest relevant, og foreslår i tråd med dette å stramme det gjeldende kravet noe inn.

Utvalget foreslår at et godkjent regnskapsselskap skal være i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller.

Utvalget foreslår også å videreføre at et regnskapsselskap skal ha som formål å føre regnskap for andre.

Krav til fast kontorsted i Norge skal sikre at regnskapsselskapet er tilgjengelig for oppdragsgiverne og tilsyn. Etter Utvalgets vurdering ivaretas disse hensynene forsvarlig uten slike krav. Det er tilstrekkelig å stille krav til oppbevaring av selskapets oppdragsdokumentasjon, jf. omtalen i punkt 6.5.

Utvalget går ut fra dette ikke inn for å videreføre krav om fast kontorsted. Regnskapsselskapet må imidlertid være registret som norsk foretak eller filial av utenlandsk foretak i Norge for å kunne tildeles autorisasjon, jf. lovforslaget § 2-5 tredje ledd bokstav b om registrering av organisasjonsnummer.

Foretaksnavn – betegnelsen i loven

Etter de gjeldende reglene skal selskaper som er godkjent etter loven, bruke betegnelsen «Autorisert regnskapsførerselskap» i tilknytning til navnet, jf. regnskapsførerloven § 1 tredje ledd. Dette kan bidra til at brukerne av selskapenes tjenester blir oppmerksom på at selskapet har en offentlig godkjenning og er underlagt tilsyn. Etter utvalgets oppfatning er autorisasjonsordningen nå såpass godt kjent, at dette ikke lenger er nødvendig.

Utvalget går inn for å oppheve kravet om å bruke lovens betegnelse i tilknytning til navnet.

Utvalget går inn for at juridiske personer som er gitt godkjenning til å drive ekstern regnskapsføring, benevnes «regnskapsselskap» i loven. Utvalget går videre inn for å benytte betegnelsen «regnskapsforetak» om godkjent regnskapsselskap og statsautoriserte regnskapsførere som driver ekstern regnskapsføring i enkeltpersonforetak. Det vises til lovforslaget § 2-1 og § 2-2.

4.1.3 Forslag fra medlemmene Elvestad, Irgens og Sivertsen

Medlemmene Elvestad, Irgens og Sivertsen er enig i at regnskapsselskapets likviditet er viktig, men det er ikke tilstrekkelig. Det bør i tillegg kreves at bokført egenkapital skal være positiv. Selv om den reelle økonomiske situasjonen i selskapet kan være en annen enn den regnskapet viser, er regnskapsføringsvirksomhet ansett som så samfunnsviktig at den er underlagt særlig regulering og offentlig tilsyn. Det er derfor uheldig at slike selskaper skal kunne drive med negativ egenkapital.

Disse medlemmene foreslår et vilkår om at regnskapsselskapets sist avlagte regnskap skal vise positiv egenkapital. Dersom det siste avlagte årsregnskapet viste en negativ egenkapital, kan selskapet oppkapitaliseres og avlegge et nytt regnskap før det søkes om godkjenning.

Disse medlemmene viser til sitt forslag til tilføyelse i § 2-2 første ledd bokstav b.

4.2 Statsautoriserte regnskapsførere – regnskapsføring i enkeltpersonforetak

4.2.1 Gjeldende rett

Etter regnskapsførerloven § 1 første ledd skal enhver som i næring påtar seg å føre regnskap for andre være autorisert av Finanstilsynet i samsvar med loven. Autorisasjonsplikten gjelder både for fysiske personer og juridiske personer. Det nærmere virkeområdet for autorisasjonsplikten – den virksomheten som er regulert – er omtalt i punkt 3.1. Registrerte og statsautoriserte revisorer gis autorisasjon som regnskapsfører på grunnlag av revisorutdanningen og praksis fra revisjon, se den nærmere omtalen i punkt 5.1 til 5.3.

Autorisasjon som regnskapsfører gir adgang til å drive ekstern regnskapsføring i eget enkeltpersonforetak. Autorisasjon som regnskapsfører gir videre adgang til å være oppdragsansvarlig regnskapsfører og daglig leder i et regnskapsførerselskap, og faglig leder i et regnskapsførerselskap som er unntatt fra kravet om at daglig leder må være autorisert regnskapsfører, jf. regnskapsførerloven § 6 første ledd nr. 1, annet og tredje ledd, og regnskapsførerforskriften § 1-3 første ledd nr. 3. Vilkårene for autorisasjon av regnskapsførere er omtalt i forskriften kapittel 1 om godkjenning av regnskapsførere.

Autorisert regnskapsfører skal etter regnskapsførerloven § 1 tredje ledd nytte yrkesbetegnelsen «Autorisert regnskapsfører».

4.2.2 Utvalgets vurderinger

Adgang til regnskapsføring i enkeltpersonforetak

Utvalget har vurdert om det fortsatt bør være adgang for en statsautorisert regnskapsfører til å drive regnskapsføring i enkeltpersonforetak eller om virksomheten bør organiseres i et regnskapsselskap.

Autorisasjon av regnskapsførere skal sikre brukerne av regnskapsførertjenester et betryggende faglig kvalitetsnivå. Det er lagt vekt på å sikre særlig små og mellomstore foretak et visst minstemål av faglig kvalitet når de velger å overlate regnskapsføringen til ekstern regnskapsfører. Det vises til omtalen i Ot.prp. nr. 51 (1992–93) punkt 1.2 og 4.1 og i punkt 3.1.2 om lovens virkeområde. Autorisasjonen skal sikre faglige kvalifikasjoner som ut fra dette er tilstrekkelige til å ha ansvaret for å utføre oppdragsgivers plikter etter bokføringsloven og regnskapsloven og utarbeiding av pliktig regnskapsrapportering etter skatte- og avgiftslovgivningen.

Utvalget har vurdert om adgangen til å drive ekstern regnskapsføring i eget enkeltpersonforetak bør begrenses ut fra andre hensyn enn kvalifikasjoner. Frihet til å organisere virksomheten tilsier imidlertid at det fortsatt bør være adgang til å drive ekstern regnskapsføring i eget enkeltpersonforetak. Hensynet til å holde regnskapsførerens private økonomi atskilt fra virksomheten og tilsynsmessige hensyn kan tilsi at ekstern regnskapsføring må drives gjennom et godkjent regnskapsselskap. Det er imidlertid ikke påvist, gjennom erfaringer fra tilsyn eller på annen måte, forhold som tilsier at det er nødvendig å begrense adgangen til å drive ekstern regnskapsføring i eget enkeltpersonforetak.

Utvalget går inn for at statsautoriserte regnskapsførere fortsatt bør kunne drive ekstern regnskapsføring i eget enkeltpersonforetak. Det vises til lovforslaget § 1-2 fjerde ledd bokstav b, jf. § 2-3.

Autorisasjonsplikt for revisorer

Utvalget har vurdert om det er behov for å opprettholde kravet om separat godkjenning etter regnskapsførerloven for revisorer med godkjenning etter revisorloven.

Utvalget mener at godkjente revisorer har de kvalifikasjoner som er nødvendig for å få autorisasjon som regnskapsfører. Det vises til vurderingene i punkt 5.1 til 5.3. Revisorene må oppfylle de samme kravene til skikkethet og de er underlagt tilsyn av Finanstilsynet.

På den annen side har regnskapsfører og revisor to forskjellige roller, og utøver ulike funksjoner i regnskapsprosessen. Utførelsen av arbeidet er også forskjellig. Dette er sentrale skiller som er viktig å gjenspeile i lovgivningen, slik Utvalget også la til grunn i sin utredning om revisorloven (jf. NOU 2017: 15) og i valget om to adskilte lover for revisjon og regnskapsføring. Utvalget mener derfor det er viktig at det prinsipielle skillet mellom regnskapsføring og revisjon synliggjøres i reguleringen av de to profesjonene. En situasjon der en revisor eller et revisjonsselskap skal kunne tilby regnskapstjenester uten å gjøre dette som statsautorisert regnskapsfører eller godkjent regnskapsselskap, vil etter Utvalgets oppfatning bidra til å skape unødvendig uklarhet blant regnskapspliktige, regnskapsbrukere og andre om rollene og de ulike funksjonene som ivaretas av henholdsvis regnskapsførere og revisorer. Utvalget mener at godkjente revisorer og revisjonsselskaper derfor må søke egen autorisasjon etter regnskapsførerloven. Dette er en ordning som gir et klart rettslig grunnlag for de ulike virksomhetene.

Utvalget går etter dette inn for at det fortsatt skal kreves separat godkjenning etter regnskapsførerloven for revisorer med godkjenning etter revisorloven. Forslag fra et mindretall i Utvalget er omtalt i punkt 4.2.3.

Registrering av enkeltpersonforetaket

Utvalget foreslår at en statsautorisert regnskapsfører som skal drive regnskapsføring i eget navn, skal ha plikt til å registrere enkeltpersonforetaket i Foretaksregisteret. Foretaksregisteret er offentlig og har til hensikt å klargjøre ansvarsforhold i foretakene som registreres. Registrering av enkeltpersonforetaket i Foretaksregisteret vil bidra til det. Slik registrering legger også til rette for at enkeltpersonforetaket blir egen registerenhet i Regnskapsførerregisteret, se punkt 4.5.2 og lovforslaget § 2-5 tredje ledd bokstav b.

Det vises til lovforslaget § 1-2 fjerde ledd bokstav b.

4.2.3 Forslag fra medlemmene Giertsen, Hanstad, Sivertsen og Stavaas

Medlemmene Giertsen, Hanstad, Sivertsen og Stavaas går mot forslaget om at revisorer som skal drive regnskapsføring må ha separat godkjenning etter regnskapsførerloven i tillegg til godkjenningen etter revisorloven, se punkt 4.2.2 under overskriften «Autorisasjonsplikt for revisorer». Erfaring fra tilsyn og kvalitetskontroll taler for at det er minst like forsvarlig å overlate et regnskapsoppdrag til et revisjonsforetak som til et regnskapsforetak. På samme måte er det minst like forsvarlig å utpeke en godkjent revisor som ansvarlig for et oppdrag om regnskapsføring som å utpeke en godkjent regnskapsfører. Etter nesten 25 års praksis med regnskapsførerloven, har det ikke fremkommet negative erfaringer. Revisorenes kvalifikasjoner og vilkårene for å få godkjenning etter revisorloven, gir et fullgodt grunnlag for å ha ansvar for oppdrag om regnskapsføring. Det er derfor godt begrunnet når Utvalget går inn for at kravene til kvalifikasjoner og skikkethet som må oppfylles for å få revisorgodkjenning, fortsatt skal gi grunnlag for å drive regnskapsføring, se punkt 5.1.2, 5.2.2 og 5.3.2.

Disse medlemmene mener at dobbeltbehandling med godkjenning både etter revisorloven og regnskapsførerloven, er en unødvendig byråkratisering som ikke har noen betydning for å beskytte de næringsdrivendes behov for forsvarlig regnskapsbistand. Det vil være en forsvarlig forenkling å fjerne dette kravet. Krav om to godkjenninger gir dessuten et uriktig inntrykk av at det er nødvendig med en ekstra prøving av revisorenes kvalifikasjoner og skikkethet for at de kan utføre oppdrag om regnskapsføring. Disse medlemmene mener at dobbel godkjenning ikke er nødvendig for å skille klart mellom revisjon og regnskapsføring. Dette skillet vises i første rekke utad gjennom at det bare er revisor som uttaler seg offentlig om regnskapet i revisjonsberetningen.

De fleste revisorene utarbeider kun årsregnskap og regnskapsrapportering som inngår i skattemeldingene (årsoppgjørsoppdrag mv). Dette regnes som regnskapsføreroppdrag når det utføres for andre enn revisjonsklienter. Teknisk utarbeidelse av årsoppgjør for egne revisjonsklienter, anses som en del av revisjonsoppdraget. Årsoppgjørsoppdrag har lenge vært en naturlig del av tjenestetilbudet til revisjonsforetakene. Dette er et viktig tilbud i markedet, blant annet fordi det har vært begrenset kompetanse og kapasitet blant regnskapsforetakene til å ta slike oppdrag. De fleste revisorene tar ikke løpende bokføringsoppdrag. Etter disse medlemmenes syn, rimer systemet med dobbel godkjenning spesielt dårlig med denne tradisjonelle rollen for revisorer.

Adgangen til å drive regnskapsføring er regulert i en rekke EØS-land 4. Norge er det eneste landet innen EØS-området hvor en revisor som oppfyller kravene i revisjonsdirektivet, må søke om en særskilt tilleggsgodkjenning for å utføre oppdrag om regnskapsføring. Disse medlemmene mener at denne særnorske ordningen bør avvikles.

Disse medlemmene går inn for at revisjonsforetak skal kunne drive ekstern regnskapsføring på grunnlag av sin godkjenning etter revisorloven. Videre bør godkjente revisorer kunne utpekes som ansvarlig for oppdrag om regnskapsføring og ha ansvar for kvalitetsstyringen uten å måtte søke om tilleggsgodkjenning etter regnskapsførerloven.

Disse medlemmene viser til sitt forslag til endringer i § 1-2, § 2-1, § 4-1 og § 5-1.

4.3 Regnskapsførertitler

4.3.1 Gjeldende rett

Etter regnskapsførerloven § 1 tredje ledd første punktum skal autorisert regnskapsfører nytte yrkesbetegnelsen «Autorisert regnskapsfører».

4.3.2 Utvalgets vurderinger

Regnskapsførere som er godkjent etter regnskapsførerloven får tittelen «autorisert regnskapsfører». Utvalget har vurdert om denne tittelen bør endres.

Det er reist spørsmål om «regnskapsfører» fortsatt beskriver den funksjon som disse yrkesutøverne skal ivareta på en god måte. Det vises til Utvalgets vurdering i punkt 3.1.2 av om den regulerte virksomheten fortsatt bør benevnes «regnskapsføring» i loven. De momentene som er vektlagt der, blant annet at begrepet «regnskapsføring» brukes i en rekke lover, har tilsvarende betydning for den lovbestemte tittelen. Regnskapsførertittelen er veletablert og har så vidt Utvalget har erfart ikke vært kilde til utfordringer eller misforståelser. Alternativet «regnskapsrådgiver» beskriver ikke det loven regulerer. Det taler mot å endre fra «regnskapsfører» til «regnskapsrådgiver», at virksomheten som reguleres og de oppgavene som omfattes ikke endres. «Regnskapsfører» angir ganske presist koblingen mellom det loven regulerer og autorisasjonen.

Utvalget går inn for at tittelen innledes med «statsautorisert» i stedet for «autorisert». Utvalget mener at det kan være en fordel å markere et skille mot private autorisasjonsordninger. Det vises her til autorisasjonsordningene i finansbransjen.5 Utvalget mener også at det bør være likeartede titler for revisorer og regnskapsførere. Det vises til Utvalgets forslag i NOU 2015: 17 punkt 6.5.4 om én revisortittel og at registrerte revisorer får tittelen «statsautorisert revisor» når ny revisorlov trer i kraft. Utvalget foreslår ut fra dette at den lovbestemte tittelen skal være «statsautorisert regnskapsfører». Forslag fra ulike mindretall i Utvalget er omtalt i punkt 4.3.3 og 4.3.4.

Bruk av tittelen

Utvalget mener at det ikke lenger er behov for en lovbestemmelse om at en godkjent regnskapsfører skal være pålagt å nytte yrkesbetegnelsen «Statsautorisert regnskapsfører». Utvalget går imidlertid inn for en egen lovbestemmelse om at regnskapsførertittelen skal være beskyttet.

Utvalget foreslår at tittelen «statsautorisert regnskapsfører» bare skal kunne benyttes av person som har godkjenning etter loven. Etter finanstilsynsloven § 4 a kan Finanstilsynet gi pålegg om stans av virksomheten hvis Tilsynet antar at noen driver tilsynspliktig virksomhet uten nødvendig tillatelse. Ulovlig bruk av tittelen bør da kunne være et viktig moment. Utvalget foreslår videre straff for å drive regnskapsføring uten nødvendig godkjenning, se omtalen i punkt 9.2.2.

4.3.3 Forslag fra medlemmet Opsahl

Medlemmet Opsahl viser til sitt forslag om å erstatte begrepet «regnskapsføring» med «levering av regnskapstjenester», jf. punkt 3.1.4. Begrunnelsen for dette er å bringe begrepsbruken mer i samsvar med ny måte å jobbe på i produksjonen av et riktig regnskap. Den teknologiske utviklingen innebærer at regnskap ikke lenger vil bli «ført» bilag for bilag på tradisjonelt vis, men i økende grad ved hjelp av digitale/automatiserte prosesser. I stedet for å vurdere og bokføre hvert bilag, blir etablering av rutiner, oppsett av riktige behandlingsregler, overvåking av regnskapsløsningen, avvikshåndtering og kvalitetssikring viktigere oppgaver.

På samme måte utfordres begrepet «regnskapsfører». Regnskapsfører henspiller på den «gamle», manuelle måten å jobbe på («føre regnskap»), og er av den grunn ikke lenger et godt og treffende begrep for yrkesutøvelsen. Dette medlemmet foreslår derfor å erstatte «regnskapsfører» med «regnskapsrådgiver». Så lenge «rådgiver» er sammenstilt med forstavelsen «regnskap», anses begrepet tilstrekkelig avgrenset til forhold knyttet til regnskaps- og bokføringslovgivningen, som i dag. Med forslaget er det lagt vekt på at det nye begrepet må være mest mulig dynamisk og nøytralt i forhold til arbeidsmetodikk og teknologi. «Regnskapsrådgiver» imøtekommer dette, ved at det uttrykker en rolle eller funksjon fremfor en måte å arbeide på.

«Regnskapsrådgiver» anses videre for å være mer dekkende for bistandsfunksjonen og forholdet til kunden, enn eksisterende begrep, herunder at det i større grad rommer ulike samarbeidsformer. Et slikt begrep legger også til rette for økt tydeliggjøring av det egenansvaret som styret/ledelsen hos oppdragsgiver har for eget regnskap.

Dette medlemmet viser til sitt forslag til endring i 2-3 og enkelte andre bestemmelser.

4.3.4 Forslag fra medlemmene Giertsen, Hanstad, Sivertsen og Stavaas

Medlemmene Giertsen, Hanstad, Sivertsen og Stavaas viser til at et flertall i Utvalget vil endre dagens tittel «autorisert regnskapsfører» til «statsautorisert regnskapsfører». Disse medlemmene mener at dagens tittel bør beholdes.

«Autorisert regnskapsfører» er en vel innarbeidet tittel som er godt kjent blant brukerne av regnskapsførernes tjenester. Hovedbegrunnelsen for Utvalgets forslag i NOU 2017: 15 om å videreføre revisortittelen «statsautorisert revisor», var at den har eksistert siden 19296 og er svært godt innarbeidet i markedet. Etter disse medlemmenes syn er det på tilsvarende måte god grunn til å videreføre regnskapsførertittelen «autorisert regnskapsfører».

Det er ingen grunn til å tro at denne tittelen er et problem for tilliten til eller kundenes opplevelse av regnskapsførerne. Regnskapsførere skårer høyt i målinger av kundetilfredshet.7 Det er heller ingen grunn til å tro at brukerne av regnskapsførernes tjenester forveksler autorisasjonen med private autorisasjonsordninger, slik flertallet synes å mene. Dette fordi det ikke finnes private autorisasjonsordninger innenfor regnskapsområdet i Norge.

Disse medlemmene mener at det vil være en fordel å opprettholde et skille i tittelbruken mellom revisorer og regnskapsførere, og at det vil være uheldig med en slik samordning av titlene som utvalgsflertallet foreslår.

Disse medlemmene går inn for at regnskapsførertittelen fortsatt skal være «autorisert regnskapsfører».

Disse medlemmene viser til sitt forslag til endring i § 2-3 og enkelte andre bestemmelser.

4.4 Autorisasjon av søkere med yrkeskvalifikasjoner fra andre land

4.4.1 Gjeldende rett og EØS-rett

Søkere med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet har vært gjennomført i 28 ulike sektorforskrifter. Blant disse er regnskapsførerforskriften § 1-4 og § 1-5 om autorisasjon av regnskapsførere og adgang til midlertidig å yte regnskapsførertjenester for regnskapsførere med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land, jf. forskriftshjemmelen i regnskapsførerloven § 4 tredje ledd. Ved lov 16. juni 2017 nr. 69 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven), gjennomføres yrkeskvalifikasjonsdirektivet med endringer senest ved direktiv 2013/55/EU, ved en såkalt horisontal lov. Det vil si en lov som gjelder på tvers av alle lovregulerte yrker. Loven suppleres av forskrift 22. desember 2017 nr. 2384 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsforskriften). Bestemmelsene i regnskapsførerforskriften § 1-4 og § 1-5 gjelder fortsatt, men må nå tilpasses det nye horisontale regelverket.

Etter yrkeskvalifikasjonsloven § 8 har en yrkesutøver som utøver et yrke i et annet EØS-land eller Sveits rett til å utøve et lovregulert yrke i Norge på lik linje med en yrkesutøver som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge. Etter det Utvalget forstår, ligger det ikke i dette et vilkår om aktiv utøvelse av yrket. Det er tilstrekkelig at søkeren har rett til å utøve yrket i et annet EØS-land. Yrkesutøveren må ha kompetanseattest eller kvalifikasjonsbevis som kreves i annet EØS-land eller i Sveits for å utøve yrker der.

Yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-1 gjør en inndeling i kvalifikasjonsnivåer fra A til E, tilsvarende som i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 11. Nivå A gjelder kvalifikasjoner uten krav om videregående opplæring. Nivå B gjelder vitnemål for fullført videregående opplæring (studieforberedende og yrkesfaglig). Nivå C gjelder vitnemål for utdanning utover videregående opplæringsnivå med en varighet på minst ett år. Nivå D gjelder høyere utdanning med en varighet på minimum tre år som er fullført ved et akkreditert lærested, for eksempel en høyskole eller et universitet. Nivå E gjelder høyere utdanning med en varighet på minst fire år. Kvalifikasjonsbevis er i første rekke vitnemål eller annet kvalifikasjonsbevis som er utstedt av en ansvarlig myndighet i en EØS-stat og har gitt søker rett til å utøve yrket der.

Yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-3 presiserer at en yrkesutøver som har kvalifikasjoner på nivå A til E, har rett til å utøve et lovregulert yrke på lik linje med en yrkesutøver som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 13 nr. 1. Tidligere ga direktivet adgang til å kreve kvalifikasjoner på nivået rett under nivået for den norske utdanningen, jf. vilkåret om det i regnskapsførerforskriften § 1-4 første ledd nr. 1. Etter endringen ved direktiv 2013/55/EU må også slike vesentlige forskjeller i utdanningsnivået håndteres med utligningstiltak.

I tilfeller hvor yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten, skal kvalifikasjonsbeviset etter yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-3 annet ledd være utstedt av en ansvarlig myndighet i en EØS-stat eller Sveits og den ansvarlige myndigheten skal ha bekreftet at yrkesutøveren kan utøve yrket. Etter tredje ledd skal yrkesutøveren ha utøvd yrket i minst ett av de siste ti år i en eller flere stater innen EØS eller Sveits dersom yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten. Krav til praksis gjelder ikke hvis utdanningen til yrkesutøveren er lovregulert.

Etter regnskapsførerforskriften § 1-4 første ledd nr. 3 må søkeren oppfylle vilkårene i regnskapsførerloven § 4 første ledd nr. 2 til 5 om å ha fast kontorsted i Norge, være økonomisk vederheftig, ha ført en hederlig vandel og være myndig. Disse kravene gjelder ikke yrkeskvalifikasjoner, og er ikke regulert i yrkeskvalifikasjonsloven eller yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Regler om utligningstiltak er gitt i yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-4. Den ansvarlige myndigheten kan pålegge yrkesutøveren å fullføre en prøveperiode i inntil tre år eller bestå en egnethetsprøve når innholdet i yrkesutøverens utdanning er vesentlig forskjellig fra innholdet i den norske utdanningen, eller når yrket i Norge omfatter regulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i det tilsvarende yrket i yrkesutøvers hjemstat, og den norske utdanningen omfatter fag som er vesentlig forskjellig fra yrkesutøvers utdanning, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 1. Med vesentlig forskjell menes forskjeller i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse som er nødvendig for å utøve yrket. Etter regnskapsførerforskriften § 1-4 annet ledd kan Finanstilsynet kreve at søker gjennomfører en egnethetsprøve dersom (a) kvalifikasjonsbeviset viser at opplæringsperioden har vært minst ett år kortere enn det som kreves for regnskapsførerutdanningen etter forskriften § 1-1, (b) utdanningen som søkeren har gjennomgått, ikke i det vesentligste dekker de emnene som følger av § 1-1, eller (c) søkers virksomhet i Norge kan omfatte tjenester som ikke tilbys i hjemstaten. Disse betingelsene er satt i henhold til yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 1 før endringene ved direktiv 2013/55/EU.

Etter yrkeskvalifikasjonsforskriften § 8-8 om egnethetsprøve, skal den ansvarlige myndigheten sammenligne utdanningen som kreves i Norge med utdanningen som yrkesutøveren har, og utarbeide en liste over de fag som ikke dekkes av det vitnemål eller andre kvalifikasjonsbeviser som yrkesutøveren har. Egnethetsprøven skal ta hensyn til at yrkesutøveren er kvalifisert i hjemstaten eller den EØS-stat hvor yrkesutøveren sist oppholdt seg. Prøven skal omfatte fag som velges fra listen og som det er en vesentlig forutsetning å ha kunnskap om for å kunne utøve yrket i Norge. Prøven kan også omfatte kunnskap om de yrkesetiske regler som gjelder for den berørte virksomheten i Norge. Den ansvarlige myndigheten fastsetter detaljerte regler om gjennomføring av egnethetsprøven. Etter regnskapsførerforskriften § 1-4 tredje ledd er egnethetsprøve bestått eksamen i finansregnskap, skatte-/avgiftsrett og rettslære ved norsk høyskole eller universitet, tilsvarende kravene som fremgår av anbefalt plan for bachelor i økonomi og administrasjon – profilering regnskapsfører vedtatt av Nasjonalt råd for økonomisk-administrativ utdanning som nevnt i § 1-1 første ledd. Før Finanstilsynet krever egnethetsprøve skal det vurderes om søker må anses å ha en yrkeserfaring som helt eller delvis vil avhjelpe ulikhetene i utdanningen.

Etter yrkeskvalifikasjonsforskriften § 8-3 kan den ansvarlige myndigheten kun utføre språkkontroll når en yrkesutøver har fått sine yrkeskvalifikasjoner godkjent. Språkkontroll kan foretas dersom det er alvorlig og konkret tvil om hvorvidt yrkesutøveren har tilstrekkelige språkkunnskaper for å kunne utøve yrket i Norge. Språkkontrollen og krav til språkkunnskaper skal stå i rimelig forhold til den aktivitet som skal utføres. Etter regnskapsførerforskriften § 1-4 fjerde ledd skal regnskapsfører ha språkkunnskaper som er nødvendig for å kunne utøve virksomhet i Norge. Finanstilsynet kan kreve dokumentasjon for tilstrekkelige språkkunnskaper og kan nekte start av virksomheten før slike språkkunnskaper er dokumentert. I praksis legger Finanstilsynet til grunn at søkere som har gjennomført egnethetsprøve, eventuelt har flere års praksis fra virksomhet i Norge, har tilstrekkelige språkkunnskaper.

Etter yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-5 kan yrkesutøveren velge mellom en prøveperiode eller en egnethetsprøve. Dersom det er nødvendig, kan det imidlertid gjøres unntak fra yrkesutøverens valgfrihet blant annet når utøvelsen av yrket krever særlig kjennskap til nasjonal rett, og yrket består i vesentlig grad av å gi råd og veiledning om nasjonal rett, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 2 første ledd og nr. 3 første ledd. Etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 2 kan en medlemsstat vurdere at det med hensyn til et bestemt yrke er nødvendig å fravike kravet om at søkeren skal kunne velge mellom en prøveperiode og en egnethetsprøve. Medlemsstaten skal i tilfelle underrette de andre medlemsstatene og Kommisjonen (EFTAs overvåkingsorgan for Norge) på forhånd og framlegge en tilstrekkelig begrunnelse for fravikelsen. Regnskapsførerforskriften § 1-4 annet ledd åpner kun for bruk av egnethetsprøve.

Etter yrkeskvalifikasjonsloven § 4 har en yrkesutøver som er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller Sveits og som har rett til å utøve yrke der, rett til å utøve det samme yrket midlertidig i Norge. Er verken yrket eller utdanningen lovregulert i etableringsstaten, må yrkesutøveren ha utøvet yrket i minst ett av de siste ti årene i en eller flere stater innen EØS eller Sveits, jf. yrkeskvalifikasjonsforskriften § 2-1 første ledd. Tjenesteytelsens midlertidige karakter skal vurderes fra sak til sak, særlig på grunnlag av ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet, jf. § 2-1 annet ledd. Yrkesutøveren skal etter § 2-1 tredje ledd følge norske bestemmelser som gjelder for utøvelse av yrket.

Første gang tjenesten ytes i Norge, kan den ansvarlige myndigheten etter yrkeskvalifikasjonsloven § 5 kreve at yrkesutøveren leverer en skriftlig forhåndsmelding med tilhørende dokumenter. Meldingen skal fornyes hver tolvte måned. Det er gitt bestemmelser om hvilke dokumenter som kan kreves i yrkeskvalifikasjonsforskriften § 2-2.

For yrker som har konsekvenser for offentlig helse eller sikkerhet, kan den ansvarlige myndigheten etter yrkeskvalifikasjonsloven § 6 kontrollere yrkesutøverens kvalifikasjoner før vedkommende kan utøve yrket i Norge. Etter yrkeskvalifikasjonsforskriften § 2-3 skal den ansvarlige myndigheten innen en måned etter å ha mottatt forhåndsmelding informere yrkesutøveren om de vil tillate yrkesutøvelse uten videre kontroll, eller foreta kontroll av yrkeskvalifikasjonene, herunder å kreve at yrkesutøveren gjennomfører en egnethetsprøve. Yrkesutøveren kan pålegges å gjennomføre egnethetsprøve når det er vesentlig forskjell mellom yrkesutøverens yrkeskvalifikasjoner og de yrkeskvalifikasjonene som kreves for å utøve yrket i Norge, og denne forskjellen kan være skadelig for offentlig helse eller sikkerhet. Egnethetsprøve kan likevel ikke kreves dersom yrkesutøveren har tilstrekkelig yrkeserfaring eller kunnskap ved livslang læring til å avhjelpe den vesentlige forskjellen.

Etter regnskapsførerforskriften § 1-5 er det gitt tilsvarende regler om adgang til midlertidig og i enkeltstående tilfeller å yte regnskapsførertjenester i Norge i medhold av yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Etter § 1-5 første ledd kreves det to års yrkesutøvelse i etableringsstaten. Dette er redusert til ett år i yrkeskvalifikasjonsforskriften i samsvar med at dette ble endret i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav b ved direktiv 2013/55/EU.

Regnskapsførere med etablert virksomhet i et annet EØS-land – tjenesteloven

Lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) gjennomfører EØS-forpliktelser etter tjenestedirektivet. Loven har bestemmelser om elektronisk kontaktpunkt for søknader mv (Altinn), dokumentasjon for at krav er oppfylt, rett for tjenesteytere til å etablere seg og drive midlertidig grenseoverskridende tjenesteyting, informasjonsplikt og ansvarsforsikring for tjenester, og om tilsyn og administrativt samarbeid.

Retten til å starte og utøve tjenestevirksomhet kan etter § 9 første ledd ikke gjøres betinget av krav​ som direkte eller indirekte innebærer forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgerskap, bosted eller etableringsstat. Blant andre krav som heller ikke kan gjøres gjeldende, er krav som begrenser retten til å velge om etablering skal skje som hovedforretningssted eller som filial, agentur eller datterselskap og krav om at finansiell sikkerhetsstillelse eller forsikringstegning skal skje hos foretak som er etablert i riket.

Etter tjenesteloven § 10 gjelder krav om tillatelse til å starte og utøve tjenestevirksomhet eller kriteriene for å gi tillatelse, bare hvis tillatelsesordningen eller kriteriet (a) verken direkte eller indirekte innebærer forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgerskap, bosted eller etableringsstat, (b) er begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn, og (c) er egnet og nødvendig for å oppnå formålet med tillatelsesordningen eller kriteriet.

Etter § 11 første ledd regnes saksbehandlingsfristen for tillatelsesordningen fra den dagen da nødvendig dokumentasjon har kommet inn til ansvarlig myndighet. Fristen kan forlenges én gang dersom sakens kompleksitet gjør det nødvendig. Fristforlengelsen skal begrunnes, og den skal meddeles søkeren før den opprinnelige fristen er ute. Er fristen ute, anses tillatelse gitt, om ikke annet er fastsatt i eller med hjemmel i lov.

Etter å ha mottatt søknad med nødvendig dokumentasjon skal ansvarlig myndighet etter § 11 annet ledd, så raskt som mulig gi søkeren et foreløpig svar. Det foreløpige svaret skal opplyse om den frist som gjelder for saksbehandlingen, at tillatelse skal anses gitt dersom søknaden ikke er avgjort før fristens utløp, i de tilfellene dette får anvendelse, og klageadgang. Mangler nødvendig dokumentasjon fra søkeren, skal denne så snart som mulig oppfordres til å gi fullstendig dokumentasjon og opplyses om at saksbehandlingsfristen først løper fra det er gjort. Gebyr for saksbehandlingen skal være rimelig og ikke overstige kostnadene ved saksbehandlingen.

Etter § 27 kan Kongen gi forskrift om saksbehandlingsregler for tillatelsesordninger til utfylling av reglene i loven, herunder om saksbehandlingsfrist og rettsvirkninger av fristoverskridelse. Unntak fra § 11 annet ledd kan bare gjøres når det er begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn, herunder hensynet til privatpersoners beskyttelsesverdige interesser.

Etter regnskapsførerforskriften § 1-6, jf. regnskapsførerloven § 13 annet ledd, skal saksbehandlingsfrist som nevnt i tjenesteloven § 11 første ledd være tre måneder for søknad om autorisasjon som regnskapsfører og autorisasjon av regnskapsførerselskap. Bestemmelsen i tjenesteloven § 11 første ledd om at tillatelse anses gitt når saksbehandlingsfristen er utløpt, gjelder ikke for søknad om autorisasjon som regnskapsfører og autorisasjon som regnskapsførerselskap.

Søkere med yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS

Fysiske og juridiske personer med rett til å drive regnskapsføring i land utenfor EØS må søke godkjenning etter de alminnelige vilkårene i loven. Utenlandsk utdanning godskrives av en norsk utdanningsinstitusjon som tilbyr regnskapsførerutdanning etter bestemmelsene for dette i høyskolelovgivningen. Praksis fra regnskapsføring i andre land, vil ikke oppfylle kravet i regnskapsførerforskriften § 1-2 som definerer relevant regnskapspraksis som regnskapsføring etter bokførings- og regnskapslovgivningen, herunder utføring av oppdragsgivers plikter og utarbeidelse av oppgaver og opplysninger for oppdragsgiver som denne skal gi i henhold til lov eller forskrift.

4.4.2 Utvalgets vurderinger

Søkere med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land

Utvalget viser til gjennomgangen i punkt 4.4.1 om innføringen av horisontal regulering for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Utgangspunktet er nå at vilkårene for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner skal reguleres av i yrkeskvalifikasjonsloven og yrkeskvalifikasjonsforskriften. For søkere med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller Sveis, skal regnskapsførerloven kun fastsette at disse skal gis godkjenning hvis vilkårene i yrkeskvalifikasjonsloven og -forskriften er oppfylt. Det vises særlig til adgangen til å pålegge utligningstiltak ved å kreve at søkeren gjennomfører en prøveperiode eller egnethetsprøve, og vilkårene i yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-5 for å frata søkeren muligheten til å velge mellom prøveperiode og egnethetsprøve.

Utvalget foreslår etter dette at Finanstilsynet gir godkjenning som statsautorisert regnskapsfører til en person med yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat eller Sveits som oppfyller vilkårene i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 og forskrifter gitt i medhold av loven. Finanstilsynet avgjør om søkeren må bestå en egnethetsprøve eller gjennomføre en prøveperiode, jf. yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-4 og § 3-5. Finanstilsynet fastsetter nærmere regler for prøveperioden og egnethetsprøven i medhold av yrkeskvalifikasjonsforskriften § 8-7 og § 8-8. Det vises til lovforslaget § 2-3 første ledd annet punktum.

Frist for godkjenning etter tjenesteloven

Utvalget foreslår å videreføre at fristen etter tjenesteloven § 11 for å gi godkjenning etter regnskapsførerloven skal være tre måneder. Det foreslås også å videreføre at bestemmelsen i tjenesteloven § 11 første ledd om at tillatelse anses gitt når saksbehandlingsfristen er utløpt, ikke gjelder for søknad om godkjenning som statsautorisert regnskapsfører eller regnskapsselskap. Det vises til lovforslaget § 2-6.

Søkere med yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS

Utvalget går inn for at fysiske og juridiske personer med rett til å drive regnskapsføring i land utenfor EØS fortsatt må søke godkjenning etter de alminnelige reglene i regnskapsførerloven.

4.5 Regnskapsførerregister

4.5.1 Gjeldende rett

Etter regnskapsførerloven § 11 fører Finanstilsynet register over autoriserte regnskapsførere og regnskapsførerselskaper. Registeret skal også inneholde opplysninger om autorisasjoner som er tilbakekalt etter loven § 7. Finanstilsynet kan i forskrift gi bestemmelser om registerføringen og registerets innhold. Det er gitt nærmere bestemmelser om regnskapsførerregisteret i regnskapsførerforskriften kapittel 2.

Etter regnskapsførerforskriften § 2-1 skal Regnskapsførerregisteret inneholde følgende opplysninger om autoriserte regnskapsførere:

• 1. navn registrert i Folkeregisteret

• 2. adresse registrert i Folkeregisteret

• 3. fødselsnummer

• 4. dato for autorisasjon og sletting av autorisasjon

• 5. opplysning om autorisasjonen er tilbakekalt eller suspendert.

Etter § 2-2 skal Regnskapsførerregisteret inneholde følgende opplysninger om autoriserte regnskapsførerselskap:

• 1. selskapets navn registrert i Enhetsregisteret

• 2. selskapets forretningsadresse registrert i Enhetsregisteret

• 3. organisasjonsnummer

• 4. dato for autorisasjon og sletting av autorisasjon

• 5, opplysning om autorisasjonen er tilbakekalt eller suspendert

• 6. opplysning om navn og fødselsnummer på daglig leder, eventuelt faglig leder.

Etter § 2-3 har enhver rett til å få opplysninger fra Regnskapsførerregisteret. For andre enn offentlige myndigheter gjelder dette likevel ikke opplysninger om fødselsnummer som nevnt i § 2-1 nr. 3 og § 2-2 nr. 6. Retten til å få utlevert opplysninger gjelder ikke opplysninger om regnskapsfører som er død. Finanstilsynet kan gjøre unntak fra dette.

Etter § 2-4 skal opplysninger i Regnskapsførerregisteret slettes 10 år etter at regnskapsfører er død, regnskapsførerselskapet er oppløst eller autorisasjonen er tilbakekalt.

4.5.2 Utvalgets vurderinger

Finanstilsynet skal etter Utvalgets forslag føre et offentlig register over statsautoriserte regnskapsførere og regnskapsforetak. Det foreslås at Regnskapsførerregisteret skal inneholde følgende opplysninger om statsautoriserte regnskapsførere:

• navn og adresse

• fødselsnummer (ikke offentlig)

• dato for godkjenning.

Det foreslås at Regnskapsførerregisteret skal inneholde følgende opplysninger om regnskapsforetak:

• navn og forretningsadresse

• organisasjonsnummer

• dato for godkjenning av regnskapsselskap

Opplysningene om regnskapsforetak skal registreres både for regnskapsselskaper og statsautoriserte regnskapsførere som påtar seg regnskapsoppdrag i eget navn. Disse regnskapsførerne skal registrere enkeltpersonforetaket i Foretaksregisteret, jf. lovforslaget § 1-2 fjerde ledd bokstav b.

Disse opplysningene kan hentes fra behandlingen av søknader om godkjenning eller fra andre registre. Dette gir større sikkerhet for at opplysningene i registeret hele tiden er oppdatert, og er en viktig grunn for at Utvalget ikke vil foreslå flere opplysninger i registeret. For at Regnskapsførerregisteret bare skal vise enkeltpersonforetak som driver regnskapsføring, og ikke alle enkeltpersonforetak som har en statsautorisert regnskapsfører som innehaver, må Finanstilsynet få melding om oppstart og opphør av regnskapsførervirksomheten i det registrerte enkeltpersonforetaket. Per i dag kan ikke denne informasjonen fremskaffes gjennom kobling av Regnskapsførerregisteret og registrene i Brønnøysund. Informasjonen må derfor gis av den statsautoriserte regnskapsføreren, tilsvarende det som gjelder for godkjente revisorer som driver revisjonsvirksomhet i enkeltpersonforetak.

Det er nødvendig å registrere fødselsnummeret for å sikre entydig identifisering, men det skal ikke være offentlig. Dato for godkjenning er enkelt å registrere, og kan være av interesse for enkelte som bruker registeret.

Utvalget foreslår at Regnskapsførerregisteret skal omfatte de regnskapsførerne og regnskapsforetakene som til enhver tid faktisk har godkjenning. De som ikke lenger har godkjenning, skal ikke lenger stå i det offentlige registeret. Opplysningene skal fjernes fra Regnskapsførerregisteret uansett om godkjenningen er deponert, suspendert eller tilbakekalt, eller om regnskapsføreren eller regnskapsforetaket har sagt fra seg godkjenningen, er død eller er avviklet. Det foreslås derfor ikke at Regnskapsførerregisteret skal inneholde opplysninger om dette. Det foreslås heller ikke egne bestemmelser om sletting av opplysninger.

Utvalget forutsetter at Regnskapsførerregisteret på samme måte som i dag skal være offentlig tilgjengelig på internett. Det anses ikke nødvendig med egne regler om rett til innsyn.

Det foreslås ikke plikt til eller hjemmel for å registrere andre opplysninger, blant annet om oppdragsansvarlige regnskapsførere eller ansvarlig for kvalitetsstyringen i et regnskapsforetak mv. Slike opplysninger har etter Utvalgets oppfatning begrenset nytte for brukerne av registeret, og det vil medføre at de registrerte må pålegges å melde om endringer.

Det vises til lovforslaget § 2-5.

4.6 Deponering – ny godkjenning av regnskapsfører som har sagt fra seg autorisasjonen

4.6.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det ingen anledning for en autorisert regnskapsfører til å deponere autorisasjonen sin og siden få den tilbake. Dersom regnskapsføreren velger å si fra seg sin autorisasjon, må vedkommende søke om ny autorisasjon som regnskapsfører på samme måte som en som aldri før har hatt slik autorisasjon, etter de regler som gjelder på søknadstidspunktet.

4.6.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget anser at det er lite rasjonelt dersom statsautoriserte regnskapsførere som frivillig har sagt fra seg autorisasjonen, må gå gjennom en fullstendig ny søknadsprosess for å få autorisasjonen tilbake. Det er ikke nødvendig med en ny prøving av krav til utdanning og praksis i disse tilfellene. Det vil etter Utvalgets vurdering være tilstrekkelig å dokumentere at kravene til etterutdanning, økonomi og egnethet er oppfylt. Deponeringsløsningen skal bare kunne benyttes av regnskapsførere som frivillig har sagt fra seg autorisasjonen, og ikke av de som har sagt fra seg godkjenningen etter å ha mottatt varsel om mulig tilbakekall av autorisasjonen.

Regnskapsfører som har sagt fra seg autorisasjonen, vil ikke kunne benytte sin yrkestittel. Vedkommende skal heller ikke være registrert i Regnskapsførerregisteret som statsautorisert regnskapsfører. Bestemmelsen får anvendelse ved søknad om ny godkjenning. Finanstilsynet skal etter forslaget ikke fatte egne vedtak om deponering.

Utvalget går inn for at Finanstilsynet skal gi godkjenningen som statsautorisert regnskapsfører tilbake til den som frivillig har sagt fra seg godkjenningen, hvis vedkommende oppfyller kravene til skikkethet og etterutdanning.

Det vises til lovforslaget § 2-4.