Del 2
Utvikling i samfunnsmessige forhold: Nye rammevilkår, nye muligheter og nye utfordringer

6 Familien i samfunnet

Familieverntjenestens rammevilkår er vesentlig endret siden tjenestens framvekst på 1950- og 60-tallet. Den norske befolkningen lever i familierelasjoner som er annerledes enn tidligere. Familien betyr fortsatt mye for mange, men den har en annen funksjon og er mer mangfoldig enn tidligere. Vi ser at det blir stadig flere samboere, mens antall par som gifter seg, er stabilt. Andelen som er gift, blir derfor stadig mindre. Antall skilsmisser økte kraftig på 1970-, og 80-tallet, men antallet har vært nokså stabilt på 2000-tallet. Familiene er mer sammensatte, med mine, dine og våre barn, og ofte også mine, dine og våre barnebarn. De aller fleste barn har to forsørgere, men mange har også enslige foreldre. Stadig flere får bare ett eller to barn, det blir færre søsken. Samtidig øker den gjennomsnittlige levealderen, og det blir stadig flere besteforeldre. Befolkningsendringene med en økende andel eldre og en synkende andel barn gjenspeiles og på familienivå; gjennomsnittsparet har i dag flere foreldre enn barn, og små barn har som regel flere besteforeldre enn søsken. Befolkningen er mer mangfoldig, og mange familier lever med to eller tre kulturer.

De siste årene er det skjedd store omveltninger i familiers dagligliv i Norge. Det har vært betydelige forandringer i foreldres tidsbruk ute og hjemme de siste tiårene. Foreldre er mer likestilte, og ofte har to foreldre to heltidsjobber i tillegg til ansvar for barn og hjem. Kvinner er mer likestilte og arbeider mer utenfor hjemmet, men tjener fortsatt mindre, arbeider mer deltid og gjør mest husarbeid. Menn tar et stadig større ansvar på hjemmebane, og det legges stadig større vekt på far–barn-relasjonen. Foreldrerollen er preget av større bevissthet og oppmerksomhet, men kanskje også mer usikkerhet enn tidligere. Det er mer oppmerksomhet rundt velfungerende parrelasjoner og god kommunikasjon i par og familier og mellom barn. Norge har opplevd en betydelig økonomisk vekst de siste 20 årene. Denne veksten har kommet mange til gode. Det er imidlertid forskjeller mellom grupper på hvor stor veksten har vært, og noen grupper har hatt en svakere vekst de siste årene. De sosiale ulikhetene er økende.

Barn og unge har en annen hverdag og en annen posisjon og rolle enn tidligere. De lyttes til og tas med på råd. Samfunnet er bevisst egenverdien av en god barndom, og det at barndommen er viktig som et grunnlag for resten av livet. Barn og unge har det i det store og hele bra, men opplever også mye press og stress. Med ny teknologi endres arbeidslivet og familievernets arbeidsmetoder, og det blir nye utfordringer å håndtere for familiene. Mange familier preges av høyt aktivitetsnivå og den såkalte tidsklemma. Sosiale medier og smarttelefoner har endret hverdagen og hvordan vi kommuniserer med hverandre. Dagens familier og barn og unge har en ny digital hverdag med smarttelefoner, nettbrett, sosiale medier og nettspill som for mange preger familielivet, relasjoner og hverdagen i stor grad. Mange familier bruker mye tid og krefter på konflikter rundt regulering av nettbruk, aldersgrenser og mobil- og spilletid, og mye tid og oppmerksomhet rettet mot skjermer, både for voksne, barn og ungdom.

I tråd med en samfunnsutvikling med økt kompleksitet oppstår nye og sammensatte utfordringer også i familievernets arbeid. Familievernsakene blir stadig mer komplekse og tidkrevende og omfatter ofte flere hjelpeutfordringer enn tidligere. Alle disse endringene som beskrives i del II er utviklingstrekk som må tas med inn i vurderingene av dagens og framtidens familieverntjeneste.

6.1 Historiske momenter – fortid og framtid

Det finnes mange utgangspunkt for å beskrive og forstå familien gjennom historien. Det har vært vanlig å akseptere menneskeartens overlevelse som hovedsvaret på hvorfor familien ble universell. Barnet har fra fødselen årelange omsorgsbehov foran seg og er totalt avhengig av beskyttelse og hjelp de første leveårene. Også senere fram mot ungdomsalder, selv om barnet gradvis blir stadig mer selvstendig og selvhjulpent, er det behov for beskyttelse. I så vel stammesamfunn som bysamfunn skjedde denne veksten og utviklingen innenfor rammene av familie, slekt og klan.

I nesten tusen år, fra bronsealderen til 1900-tallet, var familien en primærhusholdning og den dominerende rammen for familiedannelse i vårt samfunn. I dette samfunnet var familien et arbeidsfellesskap i tillegg til den dominerende arena for utvikling av nære relasjoner. Deretter ble familiebildet endret som følge av den moderne samfunnsutviklingen. I industrisamfunnet oppsto et skille mellom familie og arbeid. Husholdningene gikk gradvis fra å være storfamilier til kjernefamilier, særlig i byene. Med framveksten av industrisamfunnet kom dannelsen av arbeiderbevegelsen og en kamp for likestilling mellom kjønnene. Dette medvirket sterkt til å endre så vel livet i familien som forholdet mellom familie og stat. Den aller viktigste faktoren var kvinnenes inntog i yrkeslivet på 1960-tallet. Kvinners økonomiske uavhengighet økte. Det gjorde også skilsmissetallene.

De store omveltningene i familiemønstre som har funnet sted i hele den vestlige verden i løpet av de siste femti årene, har vært kjennetegnet ved at familier får færre barn enn før. Mens samlet fruktbarhetstall i Norge i 1970 var på 2,5 barn per kvinne, var gjennomsnittet 1,6 barn per kvinne i 2018. Dette er det laveste tallet som er målt i Norge.1 Sammenlignet med i 1970 inngår folk i dag ekteskap og får barn senere. Andelen gifte i befolkningen har i den samme perioden gått ned, samtidig som samboerskap har blitt en vanligere samlivsform. Ekteskaps- og samlivsbrudd har økt over tid, men antallet skilsmisser har fra begynnelsen av 90-tallet ligget stabilt. Flere danner nye og utvidede familier med mine, dine og våre barn, og kvinners og menns livsløp blir likere.

Fram til midten av 80-tallet økte befolkningen fordi det var flere fødsler enn dødsfall. I ettertid har innvandring og fødselsoverskudd vekslet som hovedårsak til befolkningsvekst. Norge har blitt et flerkulturelt samfunn; i 2019 utgjør andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre nesten 18 prosent av totalbefolkningen.2

Økt levealder og aldring av store fødselskull har gitt en eldre befolkning, og balansen mellom barn og eldre har endret seg betydelig.3 Mens det i 1970 var under halvparten så mange eldre over 65 år sammenlignet med barn (0–18 år), viser framskrivninger at det i 2030 vil være omtrent like mange eldre som barn. Befolkningsendringene med en økende andel eldre og en synkende andel barn gjenspeiles også på familienivå; gjennomsnittsparet har i dag flere foreldre enn barn, og små barn har som regel flere besteforeldre enn søsken. Hele 40 prosent av norske 10–12 åringer har alle fire besteforeldre i live. Varigheten av relasjonen mellom foreldre og barn har økt betydelig. Endrede kjønnsroller har også påvirket besteforeldrerollen ved at bestefedre er mer deltagende i barnebarns liv sammenlignet med tidligere tider.4

Undersøkelser viser at tiden besteforeldre bruker på pass av barnebarn, har vært økende over tid. Den økende graden av involvering av besteforeldre gjelder også for nordeuropeiske land hvor barnehagedekning og andre offentlige ordninger som kontantstøtte er mer utbygd enn i mange andre land.5 En studie som involverte mer enn 1500 barn, viste at barn med besteforeldre som involverer seg i livene deres, har høyere nivå av velvære sammenlignet med andre barn, og at mer tid med besteforeldre ga færre emosjonelle problemer og mindre atferdsproblemer hos barna.6 I studien framkommer det også at besteforeldre kan bli viktige fortrolige for barn når barn opplever at foreldrene skilles, og mange unge ønsker fortsatt kontakt med besteforeldre etter skilsmisse selv om foreldrene motsetter seg det.7

Tradisjonelt er det kjernefamilien bestående av mor, far og mindreårige barn som er gitt mest oppmerksomhet i så vel forskning som politikk. De samfunnsmessige endringene utfordrer til endring og tilpassing i familiemønstre. Det er bred enighet i Norge i dag om at familiebegrepet må knyttes til mer enn kjernefamilien. Aksept og respekt for ulike familie- og samlivsformer har økt i de senere årene, og dette oppfattes som en grunnleggende verdi i seg selv. Allerede i 2003 ble familiebegrepet avgrenset slik i St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap:

Familien omfatter ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile partnere med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn og enslige, aleneboende. Etter skilsmisser og samlivsbrudd oppstår nye familiekonstellasjoner med særkullsbarn og fellesbarn.

Norge er blitt et mangfoldig samfunn med mange ulike samlivsformer og ulike familieopprinnelser. Noen inkluderer også nære venner i sin forståelse av familien. Oppfatningen av hva som er familie og familiemedlemmer, og hva som ligger i de ulike familierollene, har endret seg vesentlig over tid, jf. kapittel 5 Begrepsavklaringer.

Familieverntjenesten møter andre familier og andre utfordringer i dag enn for ti, tjue, tretti, førti og femti år siden. I dette kapitlet skal vi se nærmere på endringer i familiemønstre og familieliv, som igjen endrer rammevilkårene og befolkningen som familieverntjenesten møter.

6.2 Samliv og samlivsbrudd

6.2.1 Innledning

Nye samlivsmønstre har mer enn mye annet preget våre familiemønstre. Figur 6.1 viser utviklingen i antall ekteskap, skilsmisser og fødte utenfor ekteskap fra 1960-tallet og fram til i dag.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. Historisk statistikk 1994. Befolkningsstatistikk; tabell 09659 Inngåtte ekteskap (K) 1966–2018, tabell 05525 Levendefødte, etter mors samlivsstatus (F) 2002– 2018 og tabell 05692 Skilsmisser, etter ekteskapets varighet. Skilsmisser mellom ulike kjønn 1952– 2018. Fra 2009 omfatter tallene for ekteskap og skilsmisser både ulike og like kjønn.

Antall årlige inngåtte ekteskap varierer fra å være på topp i slutten av 1960-årene da de store etterkrigskullene giftet seg, til en jevn reduksjon mot bunnåret 1993. Til tross for at folketallet har økt, var antall inngåtte ekteskap i 2018 på 21 0008 og er i dag på samme nivå som på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet.

Nedgangen i andelen gifte, sammenlignet med 1960-tallet, skyldes ikke bare at flere skiller seg og at flere bor alene, men også at en økende andel velger samboerskap. Andelen barn født av foreldre som ikke er gift, har økt over tid og da særlig siden midten av 1980-årene. Denne utviklingen har fortsatt inn i vårt århundre: av de barna som ble født i 2018, var 46 prosent født av samboende foreldre, 42 prosent av gifte og 12 prosent av enslige.9 Sammenlignet med på 60- og 70-tallet, da veksten i barn født utenfor ekteskapet gjenspeilet at flere barn ikke bodde med barnets far, var veksten fra rundt midten av 1980-årene knyttet til at flere barn ble født i samboerskap.

Mens tall og statistikk sier noe om endringer i type samliv i befolkningen, kan kvalitative studier gi innsikt i hvordan ulike grupper tenker om betydningen av parforhold, ekteskap og barnefødsler. En norsk undersøkelse finner at betydningen av parforholdet har endret seg fra å være definert rundt ekteskap til å være definert rundt det å ha barn, selv om det ikke lenger er noen norm om at man bør være gift før en får barn.10 Og selv om samboerskap hittil har vært mest populært blant personer med lavere utdanning og inntekt,11 er det tegn som tyder på at særlig samboerpar med felles barn har blitt mer like gifte par med barn når det gjelder sosioøkonomiske kjennetegn.12

De fleste barn bor i dag med begge sine foreldre. Ifølge tall fra SSB bor nesten ni av ti barn sammen med begge foreldrene i det første leveåret. Andelen synker gradvis med økende alder, og per 1. januar 2019 bodde 63 prosent av alle 17-åringer med begge foreldre.13 Det vil si at omlag 30 prosent av alle barn opplever samlivsbrudd mellom foreldrene, mens nesten 10 prosent av alle barn bor med den ene av foreldrene hele oppveksten.

Figur 6.1 viser at antall skilsmisser per år fra begynnelsen av 90-tallet har ligget nokså stabilt. I 2018 var det 9 500 skilsmisser. Det finnes i dag ingen offisiell publisert statistikk over samlivsbrudd blant samboerne i Norge, men forskning på feltet viser at samboere går oftere fra hverandre enn gifte.14 Det kan være flere seleksjonsmekanismer inn i ekteskapet, som kan bidra til at bruddhyppighet blant gifte er lavere enn blant samboere. Årsaken kan være at samboerskap for mange par er en form for «prøveekteskap», som bare blir omgjort til et ekteskap hvis partneren viser seg å være «den rette». I tillegg kan den formelle forpliktelsen og sosiale markeringen av et ekteskap gjøre terskelen for skilsmisse høyere enn for brudd av samboerskap, og dermed bidra til at det blir færre brudd blant gifte.15 Statistikken viser imidlertid at par med felles barn er mindre tilbøyelig til å flytte fra hverandre enn barnløse par.16

6.2.2 Barns samvær med foreldre etter samlivsbrudd

Også når det gjelder barns samvær med foreldre etter samlivsbrudd, har det skjedd endringer som preger dagens familier og familievernets arbeid. Selv om nesten ett av fire barn er registrert bosatt hos den ene forelderen, er det mest vanlig at barn som ikke bor sammen med begge foreldrene samtidig likevel har kontakt med begge foreldrene. Mange praktiserer også delt bosted.17

I løpet av de to siste tiårene har det vært en sterk økning i bruk av delt bosted for barn av foreldre som bor hver for seg. I 2012 oppga om lag 25 prosent av foreldrene at de praktiserte delt bosted for barna, mot 10 prosent i 2004.18 I de norske undersøkelsene er det flere som oppgir at samværsforelderen har minst ti dagers månedlig samvær med barnet, enn dem som oppgir at de har delt bosted. Men også med en slik bredere definisjon ser vi en økning i andelen med «delt bosted». Andelen med en ordning der barnet bor fast hos mor, har gått ned, mens andelen der barnet bor fast hos far, har holdt seg stabilt lav. En lignende utvikling ser man i andre land.

Kjønnslikestilt foreldrepraksis før brudd har blitt identifisert som et suksesskriterium for at far tar del i omsorgen etter samlivsbrudd, delvis fordi mødre i mer likestilte parforhold i større grad har tillit til fedre som omsorgsgiver, og derfor er tilbøyelig til å fortsette med delt foreldrepraksis også etter brudd.19 Trolig har det også betydning at gifte og samboende fedre er mer involvert i barneomsorgen enn før, slik at «lik deling» etter brudd betraktes som mer selvsagt enn tidligere.20

Undersøkelser viser at kvaliteten på foreldresamarbeidet er av større betydning for hvilke avtaler om samvær som inngås, enn foreldrenes utdanningsnivå. Kvaliteten på samarbeidet handler om foreldrenes evne til å koordinere sin foreldrerolle, kommunikasjon og enighet og om støtte foreldrene imellom. Når kvaliteten på samarbeidet er god, viser forskningen at fedre tilbringer mer tid med barna sine etter brudd, sammenlignet med når kvaliteten på samarbeidet er dårlig.21

Kvaliteten på foreldresamarbeidet etter et brudd blir ansett som en nøkkelfaktor for hvordan barn håndterer brudd mellom foreldrene. Foreldre som lykkes best med foreldresamarbeidet, er de som etablerer nye roller, som klarer å skille mellom sitt tidligere kjærlighetsforhold og foreldresamarbeidet etter bruddet, som begge har en atferd som demper konflikten dem imellom, og som kommuniserer på en «nøytral» måte der barnet er i fokus.

6.2.3 Enslige foreldre

Siden 2000-tallet har det vært en økning i antallet store barn som bor med enslig mor eller enslig far. Av barn som bor med enslig forsørger, er det mest vanlig at store barn (6–17 år) bor hos en enslig forelder.

Enslige foreldre har i snitt et noe lavere utdanningsnivå enn gjennomsnittet i befolkningen. En undersøkelse fra 2016 viste at av foreldre som bodde hver for seg med minst ett felles barn under 18 år, hadde 72 prosent av fedrene og 61 prosent av mødrene ungdomsskole eller videregående skole, og 18 prosent av fedrene og 32 prosent av mødrene hadde universitets- eller høyskoleutdanning på mellom ett og fire år. Om lag 7 prosent av fedrene og 5 prosent av mødrene hadde lang universitetsutdanning (fem år eller mer).22

Foreldres brudd og skilsmisse påvirker foreldrenes behov for ekstra hjelp fra besteforeldre. Særlig gjelder dette for enslige foreldre. Tidligere undersøkelser viser at mange besteforeldre som har barnebarn med enslige foreldre, hjelper barnebarna med lekser, deltar på foreldremøter osv. I disse familiene er normen om at «besteforeldre ikke skal utfordre forelderens oppdragerrolle» svakere, og besteforeldrene kan gis en større rolle som en «erstatningsforelder».23

Med unntak av studier av ensliges foreldres økonomiske situasjon24 finnes det lite oppdatert kunnskap om enslige foreldre. I den grad det har vært forsket på denne gruppen, har det vært på samværsformer og delt bosted.

6.2.4 Samlivsbrudd i andre og tredje generasjon

Mange av dages foreldre som ikke bor med den andre forelderen, har selv opplevd samlivsbrudd hos egne foreldre. En norsk undersøkelse viste at risikoen for skilsmisse dersom en av ektefellene hadde skilte foreldre, var dobbelt så høy som for et ektepar hvor begge hadde gifte foreldre. Dersom begge ektefellene hadde skilte foreldre, var risikoen tredobbelt så høy.25

For dagens skilsmisseforeldre som selv har vært skilsmissebarn, er det naturlig å ta i bruk egne erfaringer i hvordan de utøver foreldreskapet etter bruddet. Det kan dreie seg om konkrete ting som bosted og regler, men også om samværsformer. I en norsk studie av oppvekst i to hjem beskrev informantene ønsker for egne barn basert på egne erfaringer med oppvekst i to hjem.26 En av informantene beskrev hvordan hun selv som barn opplevde det som stressende å ha ansvaret for å pakke med seg alle tingene da hun vekslet mellom de to hjemmene. Hun ønsket at sønnene i minst mulig grad skulle oppleve delt bosted som belastende, og hun og eksmannen forsøkte derfor å legge til rette ved å ta ansvar for pakking av det som skulle flyttes mellom hjemmene. En annen forelder beskrev hvordan det for ham var viktig at datteren hadde et eget rom med egne ting, noe han selv savnet hos sin far. Ettersom datteren på grunn av geografiske avstander stort sett var hos ham i ferier, var det og viktig for ham ikke å kjøpe datterens gunst ved å legge opp til mye stas og moro under samværet, og dette var noe han ønsket å gjøre annerledes enn sin egen far.

6.3 Familier i dag

6.3.1 Innledning

Etter å ha sett på endringer i familiemønstre og familieliv følger en nærmere beskrivelse av dagens familier.

I Norge vokser de fleste barn opp med begge biologiske foreldre. Andelen barn som bor sammen med begge foreldrene, har holdt seg nokså stabil siden årtusenskiftet. Om en går lengre tilbake i tid, har andelen barn som bor med begge foreldrene, gått ned.27

Mange familier lever også i delte hushold med stefamilier, mine, dine og våre barn. I disse familiene knyttes mennesker ofte sammen som familie uavhengig av biologiske bånd.

Litt mer enn åtte av ti barnefamilier har ett eller to barn, men det er også en betydelig andel av barna som bor i en familie med tre eller flere barn. Ett av tre barn bor i en slik familie, selv om disse familiene bare utgjør 16 prosent av alle barnefamilier. I om lag 45 prosent av barnefamiliene er det bare ett barn, men samtidig er det slik at bare 20 prosent av barna bor i en ettbarnsfamilie.28

Per 1. januar 2019 var 1 122 500 barn registrert bosatt i Norge. For barn i alle aldre under 18 år bor i dag 76 prosent (850 000) av barn i alderen 0–17 år sammen med både mor og far, jf. Figur 6.2. Rundt 23 prosent (263 100) av totalt 1 122 500 barn er registrert bosatt med bare én av foreldrene, og litt over 80 prosent av barna som bor med bare én forelder, er registrert bosatt sammen med mor. Nesten 9 500 barn, det vil si cirka 1 prosent av alle bosatte barn, bodde i fosterhjem.

I figuren er det ikke skilt mellom barn som bor sammen med gifte og samboende foreldre. Det skyldes at den offisielle statistikken om samboerskap er basert på intervjudata og av den grunn ikke er sammenlignbar med statistikken om inngåtte ekteskap som er basert på registerdata.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. (2019). 06241: Barn 0–17 år, etter antall hjemmeboende søsken og foreldre og foreldrenes samlivsform 2001–2019 [Datasett]. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/06241

6.3.2 Kjernefamilier, familier med én forelder og stefamilier

Familiestatistikken viser at syv av ti familier er kjernefamilier.29 En kjernefamilie er i SSBs statistikk definert som en familie med et gift eller samboende par og minst ett barn, der alle de hjemmeboende barna er parets felles barn. Dette er en snever definisjon, og familiebegrepet må i dag knyttes til mer enn dette kjernefamiliebegrepet. I en av ti familier er det minst ett særkullsbarn,30 og i familiene med særkullsbarn er det samboerparene som dominerer. To av ti familier er familier med en enslig forelder.

Etter samlivsbrudd er det vanlig at begge foreldre beholder omfattende kontakt med barna gjennom samværsordninger og ferier. Det er fortsatt vanligst at barn bor ett sted (hos bostedsforelder, oftest mor), men det er som nevnt en økning i antall foreldre som har delt bosted for barna, ved at barna bor tilnærmet like mye hos hver av foreldrene.31

Når foreldre etablerer seg i nye samboerforhold eller ekteskap, dannes stefamilier hvor barn må forholde seg til steforeldre og i mange tilfeller nye halvsøsken eller stesøsken på begge sider. Selv om steforeldre i utgangspunktet ikke har en formell rolle eller myndighet overfor stebarn, kan en steforelder få foreldreansvar og/eller samvær dersom barnets forelder dør.32

De ulike familietypene som barnefamiliene inngår i, varierer etter landsdel. Størst andel kjernefamilier finner vi i Oslo og Akershus, samt i Rogaland og Sogn og Fjordane, hvor litt over 70 prosent av barnefamiliene faller inn under denne kategorien.33 Det er størst andel familier med særkullsbarn i de tre nordligste fylkene, men også Trøndelag har en stor andel. Klart størst andel familier med én forelder finner vi i Finnmark.34 Også størrelsen på barnefamiliene varierer mellom ulike deler av landet. Andelen familier med ett barn er størst i Finnmark, etterfulgt av Oslo hvor tett oppunder halvparten av familiene har ett barn.

Blant alle disse familiene av ulike typer finnes det familier med innvandrerbakgrunn og familier som er samiske eller som tilhører en nasjonal minoritet. Noen familier har adoptivbarn eller fosterbarn, noen har funksjonshemmede barn eller voksne, og noen familier har barn som har blitt til ved hjelp av assistert befruktning. I noen familier har barn to likekjønnede foreldre. Beskrivelser av familiene nedenfor sier noe om kjennetegn som kommer i tillegg til det å inngå i en kjernefamilie, i en familie med én forelder eller i en stefamilie.

6.3.3 Familier med innvandrerbakgrunn

Familier med innvandrer- eller annen minoritetsbakgrunn har de samme utfordringene som andre familier i samliv og foreldreskap, men kan ha særlige utfordringer knyttet til språk, kultur, migrasjon, traumer og lite kjennskap til eller utfordringer med det norske samfunnet. Kultursensitivitet er viktig i møte med innvandrerbefolkningen som har andre kjennetegn, blant annet ved at kjernefamilier/storfamilier er vanligere.

Innvandrerbefolkningen er svært sammensatt – både med hensyn til etnisitet, religion og historie. Dette gjør det vanskelig å snakke om innvandrere som én gruppe eller kategori. De har alle et annet opprinnelsesland enn Norge, og de har kommet til Norge på ulike tidspunkt, men ut over dette er det store innbyrdes forskjeller. Når innvandrerbefolkningen er mer enn tidoblet på en generasjon,35 innebærer dette at mange har bodd kort tid i Norge. Dette gjelder både arbeidsinnvandrere, familiegjenforente og flyktninger. Det betyr at mange har språklige utfordringer, og de har begrenset kunnskap om norsk kultur og samfunnsliv. Mange har svake sosiale nettverk fordi de lever langt unna familie og venner i opprinnelseslandet, og fordi det tar tid å etablere nye nettverk.36

Tall fra SSB viser at innvandrerbefolkningen ved inngangen til 2019 består av 765 000 innvandrere. Av disse har 230 000 kommet til Norge som flyktninger. Innvandrere i Norge kommer fra 221 land.

Norskfødte med innvandrerforeldre utgjør nesten 180 000 personer ved inngangen til 2019. Som andel av befolkningen har 18 prosent innvandrerbakgrunn eller er etterkommere av innvandrere. Familiegjenforening og arbeidsinnvandring er de viktigste innvandringsårsakene. Innvandringen fra det tidligere Øst-Europa økte kraftig i forbindelse med EU-utvidelsen i 2004, og Polen og Litauen er de landene som har flest innvandrere i Norge i dag; 100 000 fra Polen og rundt 40 000 fra Litauen. Den forrige store arbeidsinnvandringsperioden var på 1970-tallet. Pakistanere var den første store gruppen arbeidsinnvandrere til Norge i nyere tid. I dag bor det nesten 40 000 med pakistansk bakgrunn i Norge, hvor om lag halvparten er etterkommere. Til sammenligning utgjør innvandring fra våre naboland til sammen rundt 50 000. Innvandrere fra Filippinene og Thailand, hvor en stor andel har kommet til Norge gjennom familiegjenforening med norske borgere, er nesten like mange som i den den pakistanske innvandrergruppen.37

Når det gjelder flyktninger som har kommet til Norge, har deres landbakgrunn variert mye de siste tiårene. Tilstrømming av flyktninger har sammenheng med konfliktsituasjonen i verden, asylruter, internasjonal regulering av innvandring og nasjonal praktisering av asylinstituttet. De senere årene har det kommet flest flyktninger fra Somalia, Syria, Irak, Eritrea, Iran og Afghanistan. På 1980- og 1990-tallet var det flest flyktninger fra henholdsvis Vietnam og Bosnia-Hercegovina. Dette er innvandrere med svært ulik bakgrunn – både erfaringsmessig og kulturelt.38

6.3.4 Samiske familier og nasjonale minoriteter

Den samiske befolkningen i Norge er anerkjent som urbefolkning.39

Den samiske befolkningen har sine kjerneområder nord for Saltfjellet og sørsamene i Trøndelag. Dette området blir på samisk kalt Sápmi. Samene har sine tradisjonelle bosettingsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Det finnes ingen offisiell registrering av hvem som har samisk identitet/bakgrunn, og det er derfor ingen som vet nøyaktig hvor mange samer det er i Norge.40 Antallet er estimert til et sted mellom 40 000 og 75 000.41 Samene har tradisjonelt hatt sin økonomiske ryggrad knyttet til næringer som fiske, fangst, jordbruk og reindrift. I dag bor det samer over hele landet, og de fleste bor i byer og tettsteder i og utenfor Sápmi, og er sysselsatt i alle typer yrker. De meste konsentrerte bosettingsområdene der samene til dels er i flertall, ligger i utkantstrøk nord for Saltfjellet.

Nasjonale minoriteter er av den norske regjeringen definert som grupper med langvarig tilknytning til landet. Med grupper menes det her etniske, religiøse og/eller språklige minoriteter med en langvarig tilknytning – i motsetning til det som omtales som innvandrere, som har en kortere historie i Norge. I Norge er det fem folkegrupper med status som nasjonale minoriteter: jøder, kvener/norskfinner, rom/sigøynere, romanifolk/tatere og skogfinner.42 Alle folkegruppene fikk status som nasjonale minoriteter i 1999. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter pålegger statene å legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene kan uttrykke, bevare og videreutvikle sin kultur og identitet.43 Nasjonale minoriteter i Norge har en særskilt historisk bakgrunn og har i ulik grad tilpasset sine levemåter til det norske samfunnet. Anslag for personer i de fem gruppene av nasjonale minoriteter er usikker da det ikke finnes offisiell statistikk. Ifølge Store norske leksikon er 1 400 jøder bosatt i Norge i dag. Flertallet av den jødiske befolkningen bruker norsk språk til daglig. Mellom 10 000 og 15 000 personer regner seg som kvener eller som personer av kvensk/finsk ætt. De fleste bor i Troms og Finnmark, og selv om kvensk/finsk språk er viktig som kjennetegn for gruppen, har fornorskingsprosessen gjort at mange ikke lenger snakker annet enn norsk.44 Gruppen av rom i Norge består av flere slekter. Man regner med at den opprinnelige gruppen i Norge er liten og omfatter mellom 300 og 400 personer. Antall romani er anslått til noen tusen personer. For skogfinner finnes det ikke noe estimat. De regnes som en egen etnisk gruppe, selv om det ikke er noen som behersker skogfinsk som førstespråk.45

6.3.5 Familier som adopterer

Adopsjonsloven46 skal sikre at adopterte barn skal få en trygg oppvekst ved at det etableres varige, rettslige bånd som tilsvarer forholdet mellom barn og foreldre. Den nye adopsjonsloven som ble gitt virkning fra 1. juli 2018, skal bidra til større trygghet, likebehandling og forutsigbarhet. Når et adoptivbarn fyller 18 år, har det rett til å få opplyst fra adopsjonsmyndighetene hvem de opprinnelige foreldrene er.47 I forbindelse med innsynet skal adopsjonsmyndigheten også gi den adopterte nødvendig veiledning. Barnet skal gis mulighet til å uttale seg før det treffes vedtak om adopsjonen, og barn som har fylt 12 år, kan bare adopteres hvis det samtykker til adopsjonen.48 Gjennom adopsjon får barnet samme rettsstilling som egenfødte barn.

Ved nasjonal spedbarnsadopsjon og utenlandsadopsjon skal søkere som hovedregel ha gjennomført adopsjonsforberedende kurs før adopsjonssøknaden sendes inn. Kurset skal gi adopsjonssøkere innsikt i hva som kreves av dem som adoptivforeldre, og forberede dem til å ta imot barn og møte eventuelle utfordringer under barns oppvekst.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det anslagsvis er 6 000 adopterte barn under 18 år i familier i Norge i dag.49 Adopterte barn og deres familier kan på lik linje med andre familier ha behov for veiledning og samtaler på familievernkontor. For ti år siden var 70–80 prosent av adopterte barn under 18 år utenlandsadopterte, mens i 2018 var det nesten like mange, fire av ti, som blir adoptert ved spebarnsadopsjon som ved utenlandsadopsjon. Adopsjon av fosterbarn har blitt vanligere og to av ti adopterte barn i 2018 var fosterbarn. Viktig i denne sammenheng er at det offentlig hjelpeapparatet har kunnskap slik at disse barna og deres familier møtes på en likeverdig måte uavhengig av bakgrunnen for at de ble adoptert.

6.3.6 Fosterfamilier

Et fosterhjem er et privat hjem som gir omsorg til barn som for en periode ikke kan bo hos foreldrene sine. Fosterhjemmet skal ivareta alle de funksjoner et hjem har, og fosterforeldrene skal opptre og har oppgaver som foreldre. Opphold i fosterhjem skal vanligvis være av begrenset varighet. Å være fosterhjem er å anse som et samfunnsoppdrag og ikke som et ordinært lønnsarbeid. Andel barn som bor i fosterhjem rekruttert i barnets slekt eller nettverk, har økt noe og lå i underkant av 26 prosent i 2017.50 Fosterfamilier i egen slekt eller i nære nettverk ser ut til å gi større stabilitet og trygghet for barna. I noen tilfeller kan det være aktuelt med adopsjon av fosterbarn.51 Ved utgangen av 2018 bodde 9 476 barn, det vil si nesten én prosent av alle barn som er bosatt i Norge, i fosterhjem.52

6.3.7 Familier med funksjonshemmede medlemmer

I noen familier er barn eller foreldre funksjonshemmede. Funksjonshemmede er en samlebetegnelse på personer med mange ulike funksjonsnedsettelser, for eksempel blinde, døve eller utviklingshemmede. Felles for dem alle er at de i større grad enn mennesker som ikke er funksjonshemmet, møter barrierer som kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre.53 God tilrettelegging er avgjørende for at personene det gjelder og familiene deres, skal kunne delta på lik linje med andre i samfunnet og mestre dagliglivet. Familier med funksjonshemmede barn får ofte ikke tilstrekkelig og helhetlig informasjon, tjenester og støtte. Det er bostedskommunen, de ordinære familierettede tjenestene og spesialisthelsetjenestene som skal møte familiene på en samlet og verdig måte.54

Vanligvis regner en med at drøyt 15 prosent av befolkningen over 15 år er funksjonshemmede, men det er sterkt påvirket av hvordan en definerer det å ha en funksjonshemming. Det er også svært avhengig av alder, slik at andelen er mye lavere blant unge. En grov indikator på omfanget av funksjonsnedsettelse blant barn er mottak av hjelpestønad, og i aldersgruppen 0–17 år mottar rundt tre prosent slik stønad. Utfordringene familiene møter, er imidlertid påvirket av typen og graden av funksjonsnedsettelse. Det er hevet over enhver tvil at disse familiene opplever betydelig større utfordringer enn andre, men det varierer hvordan dette slår ut. Kort oppsummert kan en imidlertid si følgende:

Det ser ikke ut til å være noe særlig forskjell hva gjelder familiestruktur, for eksempel når det gjelder samlivsbrudd eller antall søsken. Den viktigste forskjellen er at foreldrene er raskere med å formalisere samlivet ved å gifte seg når de får et funksjonshemmet barn. Det ser også ut til å være noe vanligere med delt omsorg dersom de biologiske foreldrene skiller lag. En ser også en tendens til at mødre tar mer av oppgavene i hjemmet, og at de oftere enn andre mødre til barn på samme alder jobber deltid. Flere venter også lenger før de vender tilbake til arbeidslivet etter fødsel, men forskjellen er ikke veldig stor, og gjelder primært mødre med lav utdanning. Der familiene primært skiller seg fra andre familier, er gjennom sosiale og kulturelle aktiviteter, og økonomi. En betydelig større andel oppgir problemer med å klare løpende utgifter sammenlignet med andre familier med barn på samme alder, 22 mot 9 prosent når barnet er 11–13 år gammelt.

Det som likevel, i ulike undersøkelser, framstår som den store utfordringen for familier med funksjonshemmede barn, er samhandlingen med hjelpeapparatet. De synes ikke primært å være frustrert over kvaliteten på tilbudet, når det først er på plass, men den prosessen de må gjennom før ulike ytelser og tjenester er på plass. Lundeby og Tøssebro (2006)55 oppsummerer foreldrenes frustrasjoner i fire punkt:

• Informasjonsmangel. De kjenner systemet dårlig og savner informasjon om muligheter og rettigheter. De forteller om saksbehandlere som nærmest holder tilbake opplysninger.

• Fragmentering. Hjelpeapparatet framstår som et mangehodet troll, der det er vanskelig å vite hvem som har ansvar for hva. Dette fører til tider til gråsoner der ulike etater forsøker å skyve ansvaret over på andre framfor å bidra til å støtte familiene.

• Ekstraomganger. Svært mange har opplevd å få avslag på søknader i første omgang, og må gjennom utmattende runder med klager. Andelen som får helt eller delvis medhold i klagene, er etter foreldrenes egne opplysninger høy, noe som tilsier at en for ofte er for restriktiv i første omgang. I tilfeller som sommeravlastning avgjøres også klagen gjerne for sent, og for spesialundervisning kan en ha kommet langt ut på høsten før endelig vedtak foreligger.

• Mistenksomhet og blottstillelse. Dette er sammenvevd og handler om at de opplever å bli møtt som om de ønsker å utnytte systemet, og at foreldrene kommer i en situasjon der de tvinges til å framstille de vanskeligste sidene ved barnet, noe om oppleves emosjonelt vanskelig og til dels ydmykende.

Samlet sett er bildet slik at noen foreldre kommenterer at «det verste er ikke å få en funksjonshemmet unge, men kampen med hjelpeapparatet». Det viktigste en kan gjøre for disse familiene, er trolig å finne måter å støtte dem på i samhandlingen med de ulike delene av hjelpeapparatet.

6.3.8 LHBTIQ-familier

LHBTIQ-familier brukes ofte som en fellesbetegnelse der voksne som er lesbiske, homofile, bifile eller transpersoner, eller på annen måte bryter med tradisjonelle kjønnsskiller, lever sammen eller er gift. Barn i disse familiene kan vokse opp med to mødre, to fedre eller ha en forelder som tilhører kategorien LHBTIQ. Foreldrene kan være biologiske, juridiske eller kun sosiale foreldre.56

Det er vanskelig å tallfeste mangfoldet i befolkningen når det gjelder LHBTIQ-gruppen. Det er usikkert om denne gruppen utgjør en større del av befolkningen enn tidligere, men flere av dem lever åpent i familier og flere får barn, og er dermed mer relevante for familievernet. Det er stor variasjon i antall lesbiske, homofile, bifile, trans-, interkjønn- og queer-personer (LHBTIQ-personer) som oppgis i spørreundersøkelser både i Norge og i utlandet. En viktig grunn til den store variasjonen er ulike definisjoner av hvem som inngår i LHBTIQ-gruppen. Avhengig av hvordan spørsmål om seksuell orientering stilles i undersøkelser, kan antallet variere fra under 100 000 til over 500 000 lesbiske, homofile og bifile i Norge.57 Det er vanskeligere å si noe om antall transpersoner og interkjønnpersoner.

Etter endring i ekteskapsloven ble det fra 2009 åpnet for at personer av samme kjønn kunne inngå ekteskap på lik linje som personer av motsatt kjønn.58 I de senere årene har det blitt stadig vanligere at likekjønnede par og spesielt lesbiske par har barn, og det har vært en økning i antallet barn som lever med to likekjønnede gifte foreldre. I 2011 var det registrert totalt 590 barn som bodde sammen med lesbiske foreldre, og 71 barn med homofile foreldre.59 Ved inngangen til 2019 var det registrert 1 305 barn i alderen 0–17 år som bodde med likekjønnede foreldre som er gift eller registrerte partnere. Av disse har 1 188 foreldre som er kvinner, og 117 barn har menn som foreldre.60 Tallene fra Statistisk sentralbyrå gjelder kun felles barn og biologiske-/særkullsbarn som er registrert bosatt på samme adresse som de likekjønnede foreldrene. Barn som er registrert bosatt med den andre av de biologiske foreldrene og bor hos et likekjønnet par for eksempel annen hver uke, er ikke medregnet. Tallene gir derfor ikke en fullstendig oversikt over antall barn som har foreldre med likekjønnet partner.

Siden 2002 har likekjønnede par i Norge hatt anledning til å adoptere tidligere partners barn (stebarnsadopsjon), og fra 2009 ble det og mulig for kvinner i likekjønnede par som enten er gift eller lever i registrert partnerskap, å bli gravide gjennom assistert befruktning. I samme år ble det også åpnet for at likekjønnede par kunne adoptere barn. Denne retten er imidlertid i realiteten begrenset, da det er få norske barn som adopteres bort, og de fleste giverland av adopsjonsbarn krever heterofile foreldre. Surrogati er ikke en lovlig metode for å få barn i Norge.

6.3.9 Ufrivillig barnløse

Andelen barnløse er på en generasjon økt fra 9 til 15 prosent blant 45 år gamle kvinner og fra 14 til 25 prosent blant menn på samme alder. Undersøkelser viser at mellom 5 og 10 prosent av befolkningen er frivillig barnløse, og at denne andelen er like stor blant kvinner og menn.61 Det er derfor langt flere menn enn kvinner som er ufrivillig barnløse, noe som har sammenheng med at menn med barn gjerne får flere kull.

Tidspunktet for når det passer å få barn, varierer avhengig av alder for partneretablering og utdanningsløp. Kvinner har andre biologiske begrensninger for sin fruktbarhet enn menn. Høy alder for første barn kan for kvinner begrense antall barn man planlegger å få og faktisk kan få. At man får barn senere, er ikke nødvendigvis bare et uttrykk for en selvrealiseringstrend, men også normative forventninger om at man først må ha oppnådd ulike livsløpsoverganger.

Av cirka 60 000 barn som blir født i Norge i året, er 3–4 prosent av disse blitt til etter assistert befruktning.62 Norsk lov tillater ikke assistert befruktning til enslige. Eksperter anslår at over tusen norske kvinner hvert år reiser utenlands for å få hjelp til å bli gravide på grunn av det norske forbudet mot sæddonasjon og assistert befruktning til enslige.

7 Foreldre, barn og unge

7.1 Yrkesdeltakelse og arbeidstid blant foreldre

Også når det gjelder foreldres yrkesdeltakelse og arbeidstid, familienes økonomi og barn og unges situasjon, er variasjonene store i dagens familier. Vi vil i dette kapitlet se nærmere på hvordan foreldre, barn og unge har det i Norge i dag.

Det har vært betydelige forandringer i foreldres tidsbruk ute og hjemme i de siste tiårene. Selv om mødre fortsatt bruker mer tid på husholdsarbeid enn fedre, bruker de mer tid på yrkesarbeid og mindre på husholdsarbeid enn før. Fedre og særlig småbarnsfedre har endret sitt tidsmønster i motsatt retning; de bruker færre timer til yrkesarbeid nå enn ved årtusenskiftet, og vier langt mer tid til oppgaver hjemme og omsorg for barn.63

Tilknytningen til arbeidsmarkedet for kvinnene har altså blitt langt sterkere. Blant kvinner i alderen 25–54 år økte andelen sysselsatte fra 52 prosent i 1972 og til 82 prosent i 2010 og er nå nesten på samme nivå som for menn, men de jobber ofte i andre næringer og yrker enn menn, og har kortere arbeidstid.64 Enkelte grupper, som mødre til funksjonshemmede barn, utfører, til tross for nokså lik sysselsettingsgrad, klart mer deltidsarbeid sammenlignet med andre mødre.65 Mødres yrkes- og familierolle har vært et omstridt tema i norsk politisk debatt.66 Mens noen ønsker en politikk som stimulerer mødres yrkesarbeid, vil andre legge til rette for at mor eller far kan være hjemme mens barna er små. Resultatet er at Norge har det som gjerne kalles en tvetydig familiepolitisk modell, der ordninger som kan fremme kvinners yrkestilknytning (for eksempel barnehage, lang foreldrepermisjon og fedrekvote), eksisterer side om side med ordninger som legger til rette for at foreldre er hjemme med barn (for eksempel kontantstøtte og pensjonsopptjening for omsorgsarbeid). Norge har i dag mange ordninger som legger til rette for at foreldre både kan få barn og tilbringe tid sammen med dem, og samtidig beholde en tilknytning til arbeidslivet.

Mangel på barnetilsyn er sjelden en hindring for foreldres yrkesarbeid i dag, det er nå kun for de aller minste barna at etterspørselen etter barnehageplass i enkelte kommuner overstiger tilbudet.

Kvinner med lang utdanning er oftere sysselsatt og har lengre arbeidstid enn dem med kortere utdanning. Blant kvinner i alderen 25–59 år er for eksempel bare 63 prosent av de med utdanning på ungdomsskolenivå sysselsatt, mot hele 92 prosent av de med lang universitetsutdanning. Andelen som jobber fulltidsarbeid, øker også med utdanningsnivå, fra 34 prosent blant de med kortest utdanning til hele 80 prosent blant de med lengst utdanning.67 I de relativt få parene hvor kvinner jobber mest, har dette gjerne sammenheng med at mannen er utenfor arbeidsmarkedet på grunn av dårlig helse.68 Utviklingen over tid viser likevel at forskjellen i kvinners og menns arbeidstid ser ut til å bli noe mindre ved at flere kvinner jobber heltid, og noen flere menn jobber deltid.69

Flere har påpekt at det moderne likestillingsprosjektet med full yrkesdeltagelse har større oppslutning blant høyt utdannede enn lavt utdannede kvinner.70 En kritikk av den doble likestillingsmodellen og de familiepolitiske ordningene er at de både baserer seg på og fremmer en mer individualisert familiekultur, som nettopp passer særlig godt med den høyt utdannede middelklassens livsanskuelse og forståelse av det gode liv.71

7.2 Barnefamiliers økonomi

Norge har opplevd en betydelig økonomisk vekst de siste 20 årene som har kommet mange til gode. Det er imidlertid forskjeller mellom grupper på hvor stor den økonomiske veksten har vært, og noen grupper har hatt en svakere vekst de siste årene.72 Den relative posisjonen til barnefamilier sammenlignet med andre familier sier noe om utviklingen i den økonomiske situasjonen til barnefamilier i forhold til andre grupper i samfunnet, som for eksempel aleneboende eller par uten barn.

Det er ikke bare inntekten som er av betydning for barnefamilienes økonomiske situasjon, men også utgifter til husholdning, betjening av gjeld osv. I tillegg spiller overføringer fra stat og kommune og skattefordeler forbundet med det å ha barn en større eller mindre rolle for mange barnefamilier. Sammensetningen av inntekt kan være svært forskjellig for en familie der begge foreldrene er i jobb, sammenlignet med for en enslig mor eller far uten tilknytning til arbeidsmarkedet. I tillegg har det offentlige tilbudet av gratis eller sterkt subsidierte tjenester også stor betydning for familiene.

Husholdninger med barn har, i de siste 15 årene, hatt en svakere utvikling i inntekt etter skatt enn husholdninger uten barn, og det er først og fremst familiene med de yngste barna som har sakket akterut. Par der yngste barn var to år eller yngre, hadde en realvekst i median inntekt etter skatt per forbruksenhet på 37 prosent mellom 2000 og 2014. I hele befolkningen økte inntektene i samme periode med 43 prosent.

Også blant enslige forsørgere har småbarnsfamiliene hatt en svakere vekst i husholdningsinntektene enn familiene med større barn. Dette har igjen ført til at barnefamiliene har tapt terreng sammenlignet med husholdninger uten barn. Husholdninger med barn under 18 år hadde i 2014 et inntektsnivå som tilsvarte knapt 97 prosent av inntektsnivået til husholdninger uten barn. Til sammenligning hadde barnefamiliene et inntektsnivå som var høyere enn husholdninger uten barn, på slutten av 1990-tallet.

Siden 2000-tallet har det vært en sterk økning i andelen barn i alderen 0–17 år som bor i familier med vedvarende lavinntekt. Denne gruppen utgjorde i 2017 nesten 12 prosent av norske barn. Antall barn som lever i lavinntektsfamilier, er økende, og andelen har fordoblet seg siden årtusenskiftet. Det er flere enslige forsørgere enn par med barn i denne gruppen, og barn med innvandrerbakgrunn utgjør over halvparten av fattige under 18 år. Andelen barn fra lavinntektsfamilier er vesentlig større i Oslo og i det sentrale østlandsområdet enn i landet for øvrig. I enkelte byer vokser ett av tre barn opp i en husstand med vedvarende lav inntekt. En vesentlig del av disse familiene har innvandrerbakgrunn, men de siste årene har det også blitt flere barn uten innvandrerbakgrunn i lavinntekstgruppen.73

Vi vet lite om hvordan lav inntekt i familien påvirker barns helse, men studier som har fulgt samme barn over tid, har funnet at barn har flere symptomer på psykiske problemer når familien har dårlig økonomi, og færre symptomer når familien har god økonomi.74 Ifølge familiestress-modeller75 kan dette skyldes at lav inntekt fører til stress i hjemmemiljøet, som øker nivåer av konflikt, kaos og uforutsigbarhet.76 Stressnivået kan også påvirke foreldres egen psykiske helse, foreldreferdigheter og oppdragerstil i negativ retning.77 I tillegg kan lav inntekt føre til at barna får mindre tilgang til materiell som kan støtte læring og utvikling, slik som bøker, spill, PC og nettbrett, og samtidig legge begrensninger på tid og energi som foreldre kan bruke på støttende aktiviteter med barna.78

7.3 Foreldres forsørgeransvar

Det følger av barneloven § 30 at den som har foreldreansvaret også plikter å forsørge barnet. Forsørgeransvaret varer til barnet har fylt 18 år, og minst til videregående utdanning er fullført. Forsørgerplikten følger av foreldreansvaret og gjelder uavhengig av om forelderen bor sammen med barnet eller ikke. Ektefeller har i tillegg felles ansvar for utgiftene og det arbeid som kreves i en husholdning knyttet til lønnet arbeid og virksomhet i hjemmet.79

De fleste barn har to forsørgere. Vanligvis vil to forsørgere gi barnet bedre forutsetninger for en god levestandard sammenlignet med bare en forsørger. Arbeidsinntekt er den viktigste kilden til inntekt. I tillegg gjør familiepolitiske ordninger som foreldrepermisjon, barnetrygd, subsidiert barnehage og skolefritidsordninger det mulig å kombinere familie og arbeidsliv. De familiepolitiske ordningene har vært viktige for kvinners økte yrkesdeltagelse. Lover som arbeidsmiljøloven og likestillings- og diskrimineringsloven omhandler like muligheter og lik behandling av menn og kvinner i arbeidslivet.

Forsørgere som bor alene med barn, har krav på utvidet barnetrygd og særfradrag for enslig forsørger. Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, oppfyller forsørgerplikten sin ved å betale faste pengetilskudd (barnebidrag) til den andre forelderen. Foreldrene kan avtale bidraget seg imellom uten innblanding fra det offentlige. Dersom de ikke blir enige, kan de be NAV om å fastsette og innkreve barnebidraget. Formålet med bidragsreglene er å sikre barnet forsørgelse fra foreldrene sine, og den som har forsørgeransvar, kan ikke gi avkall på barnets rett til forsørgelse. Barnets behov for forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne og etter graden av samvær.

Når to forsørgere deler bolig, vil det være stordriftsfordeler knyttet til husholdnings- og boutgifter. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at enslige med barn under 18 år har en inntekt per forbruksenhet på 87 prosent av medianinntekten til par med barn.80 Inntekt under gjennomsnittsinntekt i befolkningen vil ofte, men ikke alltid, være ensbetydende med trang økonomi. Dette vil blant annet avhenge av om den enkelte familie eier eller leier egen bolig. Selv om inntektsnivået i seg selv oppleves som tilstrekkelig for å ivareta de grunnleggende behovene til et barn, kan familier med relativt lav inntekt sammenlignet med andre familier i sitt miljø oppleve at de ikke klarer å innfri egne og barnets forventninger til materiell standard.

Lav inntekt kan skyldes at forsørgeren står helt eller delvis uten arbeid eller har ustabil yrkestilknytning. For noen grupper kan arbeidsmarkedet være vanskelig å få innpass i, for eksempel for minoritetsspråklige. Lav inntekt kan også være et uttrykk for at par skjevfordeler inntekts- og omsorgsoppgaver der en av foreldrene arbeider deltid i kombinasjon med omsorgsarbeid, mens den andre forelderen er familiens hovedforsørger. I en undersøkelse fra 2010 som hadde til formål å kartlegge hvordan personer kombinerer yrkesaktivitet med ulønnet omsorgsansvar for barn og pleietrengende familiemedlemmer, oppga nesten 60 prosent av 100 000 deltidssysselsatte med omsorgsansvar for barn at grunnen til at de arbeidet deltid, var knyttet til omsorgsansvaret. Nesten alle disse var kvinner.81

7.4 Barn og unge i dag

7.4.1 Barn

De aller fleste som vokser opp i Norge, har en god barndom. De fleste barn i Norge har et godt forhold til sine foreldre, og det er generelt høy tillit mellom foreldre og barn. Undersøkelser viser og at dagens foreldre er mer involvert i barnas skolearbeid, fritidsaktiviteter og vennskapsforhold nå enn det de var for 10–20 år siden.82

For alle barn, og aller mest for barn som står i fare for å falle utenfor, er barnehagen en viktig arena som bidrar til grunnleggende sosial og språklig kompetanse. I 2018 gikk 84 prosent av alle ett- og to-åringer og 97 prosent av alle barn mellom tre og fem år i barnehagen.83

I elevundersøkelsen, som utføres blant skoleelever fra femte klasse på barneskolen til første klasse på videregående skole, svarer ni av ti elever at de trives godt eller svært godt på skolen. Bare tre prosent svarer at de ikke trives noe særlig eller ikke i det hele tatt. Selv om de fleste barn trives på skolen, vet vi at mobbing ødelegger skole- og barnehagehverdagen for mange. Nesten én av tjue skoleelever opplever seg mobbet to eller flere ganger i måneden. Mobbing kan ha svært negative konsekvenser både for barnets psykiske helse og skoleprestasjoner.

I Ungdata junior-undersøkelsen svarer barn i alderen 10–12 år på spørsmål om hvordan de har det og hva de driver med i fritiden og på skolen.84 Et av de viktigste funnene fra Ungdata junior er at de aller fleste barn forteller at de har det bra; de er fornøyd med det livet de lever, de er aktive på fritiden og de aller fleste har alt de ønsker seg i livet. Undersøkelsen bekrefter forestillingen om at de aller fleste som vokser opp i Norge, har en god barndom. Både foreldre, venner og lærere får spesielt gode skussmål i undersøkelsen, som viser at barn er fornøyd med og liker å være sammen med foreldrene sine. De aller fleste har noen på egen alder å være sammen med, og det store flertallet trives på skolen og opplever at lærerne bryr seg om dem.

Ungdata junior-undersøkelsen avdekker samtidig at ikke alle barn har det like bra. Det finnes barn som føler seg ensomme, eller som sier at de mangler venner. Det er også barn som rapporterer at de blir mobbet jevnlig, som har dårlig selvbilde eller som av ulike grunner ofte er lei seg.

Som resten av befolkningen nyter barn og ungdom godt av velstandsøkningen vi har hatt i Norge de siste tiårene. Samtidig ser vi at forskjellene øker, noe som blant annet gir seg utslag i økt grad av barnefattigdom, se punkt 7.2 om barnefamiliers økonomi.

Selv om de fleste, uansett bakgrunn, har det bra og lever aktive liv, kommer barn som vokser opp i familier med relativt lav sosioøkonomisk status, systematisk dårligere ut enn andre barn. Dette gjelder på flere av områdene som kartlegges i Ungdata juniorundersøkelsen, for eksempel mobbing og ensomhet. Men det er også vanligere at barn som lever i lavinntektsfamilier har en del negative tanker i hverdagen, som å føle seg lite verdt eller at ingenting er gøy lenger, og at færre har venner å være sammen med. Selv om skoletrivselen er høy uansett bakgrunn, er det flere av barna fra ressurssvake familier som gruer seg til prøver og til å snakke foran klassen. Et annet område med sosiale forskjeller handler om hvem som deltar i organiserte fritidsaktiviteter. Blant barn som lever i lavinntektsfamilier er andelen som deltar, lavest, og det er i idretten vi finner de største sosiale forskjellene i hvem som deltar.

Barn har en langt mer stillesittende hverdag nå enn for noen tiår siden. I 2010/2011 ble det målt at 6-åringer og 9-åringer tilbrakte mer enn halvparten av den våkne tiden sin stillesittende. Bare halvparten av 15-åringene var aktive nok til å oppfylle Helsedirektoratets retningslinjer om minimum 60 minutters variert fysisk aktivitet daglig. Guttene var mer fysisk aktive enn jentene i alle aldersgruppene. At barn er mer stillesittende enn før, ser ut til å henge sammen med at de bruker mindre tid på aktiv frilek og mer tid på stillesittende aktiviteter som Internett og TV når de har «helt fri». Barn blir stadig yngre når de bruker medier for første gang, de aller fleste barn under 12 år har tilgang til PC og nettbrett. I aldersgruppen 9–16 år har 9 av 10 barn sin egen smarttelefon.

En betydelig andel barn vokser opp i familier med voldsproblematikk. Mer enn ett av fem barn utsettes for mindre alvorlig vold fra foreldrene sine i løpet av oppveksten, mens seks prosent har vært utsatt for alvorlig fysisk vold, de fleste gjentatte ganger. Konsekvensene av å oppleve vold i barndommen kan være svært alvorlige. For mange vil det kunne gi fysiske og psykiske helseplager som varer livet ut.

For barn og unge som kommer til Norge som asylsøkere er situasjonen ofte svært vanskelig. Mange har vært utsatt for traumatiske opplevelser og har vært på flukt lenge. Enten de bor på asylmottak eller på omsorgssenter for enslige mindreårige flyktninger, preges hverdagen av usikkerhet rundt utfallet på asylsøknaden. En undersøkelse om levekår for barn i asylsøkerfasen viser at mer enn halvparten av barna har psykiske helseproblemer.85

De aller fleste barna i Ungdata junior-undersøkelsen svarer at de har foreldre og venner som de kan snakke med vanskelige eller triste ting om. Mange kan også snakke med søsken, lærer og helsesykepleier på skolen. Men det er ikke alle som har noen å snakke med.

I undersøkelsen svarer 90 prosent av barna at de er veldig eller ganske fornøyd med egen helse. Kun to prosent svarer at de ikke er fornøyd i det hele tatt. På helseområdet viser undersøkelsen noen tydelige kjønnsforskjeller. Mens gutter og jenter vurderer sin generelle helsetilstand nokså likt, er det flere jenter enn gutter som oppgir konkrete plager som hodepine, vondt i nakke eller skuldre, magevondt eller kvalme. Blant jentene er det noen flere som gir uttrykk for å ha dårlig selvbilde ettersom de blir eldre. Psykiske helseutfordringer blant barn er imidlertid langt mindre utbredt enn det man finner blant ungdom.

7.4.2 Ungdom

Ungdata-undersøkelsene dekker mange av de mest sentrale områdene i ungdomstiden: foreldre, venner, nærmiljø, utdanning, fritid, fysisk og psykisk helse, rusmiddelbruk, mobbing, vold og regelbrudd.86

Ungdata-undersøkelsene viser at de aller fleste har en stabil og trygg oppvekst og ungdomstid med en god relasjon til foreldrene sine. Likevel er dagens ungdom mer stresset enn tidligere generasjoner. Økt stress kan ha sammenheng med sterkere individualisme og press på å gjøre det bra på skolen for å oppnå framtidige mål. Det rapporteres også om press knyttet til utseende, vennerelasjoner og fritidsaktiviteter. De sosiale mediene er ofte kritisert for å være utstillingsvinduer for vellykkethet, som måles i antall «likes». Det er behov for mer kunnskap om effekten sosiale medier har på den psykiske helsen.

Depresjon, angst og søvnproblemer i oppveksten kommer sterkest til uttrykk i ungdomstiden og tidlig voksenalder. Det er spesielt mange jenter som har depressive symptomer, er misfornøyd med egen kropp og plages av ensomhet. I første klasse på videregående oppgir en av fire jenter at de har depressive symptomer.

Resultatene tyder på at det er stadig færre som drar hjem til hverandre for å være sammen med venner. Trolig har dette sammenheng med måtene ungdom kommuniserer med hverandre på, der de ikke lenger trenger å være fysisk sammen for å ha sosialt samvær. De aller fleste har en aktiv fritid der sosiale medier, dataspill, trening, organiserte fritidsaktiviteter der de bor, skolearbeid og samvær med jevnaldrende preger hverdagen. Flertallet har god fysisk og psykisk helse, og de fleste ser på sin egen framtid med betydelig optimisme.

I all hovedsak bekrefter resultatene fra undersøkelsene det bildet som tidligere er gitt av norsk ungdom som en veltilpasset, aktiv og hjemmekjær ungdomsgenerasjon. Siden Ungdata-målingene startet på begynnelsen av 2010-tallet har det vært en tendens til at stadig flere opplever tette relasjoner til foreldrene sine. De aller fleste ungdommer, nærmere 85 prosent, trives og er godt fornøyd med foreldrene sine, med vennene sine, med skolen de går på, og med lokalmiljøet. At mer enn åtte av ti er godt fornøyd med foreldrene sine, viser at de aller fleste opplever foreldrene som viktige støttespillere i hverdagen. Ni av ti har minst én fortrolig venn, og flertallet er godt fornøyd med lokalmiljøet de vokser opp i.

Undersøkelsen viser imidlertid at ikke alle ungdommer har det like bra. Undersøkelsen på 8.–10. trinn viser at én av ti elever i alderen 14–16 år oppgir at de mangler en venn som de føler de kan stole på.87 Omfanget av selvrapporterte fysiske og psykiske helseplager fortsetter å øke. Økningen er markant og gjelder både gutter og jenter og elever på ungdomsskolen og videregående. Flere tegn peker i retning av et brudd med den skikkelighetstrenden som har preget de norske ungdomsgenerasjonene de siste 10–15 årene. Etter en periode der stadig færre ungdommer involverer seg i kriminalitet og problematferd, viser undersøkelsene nå en økning, særlig blant gutter, av ungdommer som begår ulike former for regelbrudd. Andelen som har nasket i butikken eller drevet med hærverk, øker. Det samme gjelder bruken av hasj eller marihuana. Det har også vært en mindre økning i andelen som har blitt skadet på grunn av vold. På ungdomstrinnet er det flere enn før som har skulket skolen.88

Et annet utviklingstrekk handler om mindre framtidsoptimisme. I Ungdata-undersøkelsen er det færre enn før som svarer ja på spørsmålet om de tror de får et lykkelig liv; 70 prosent svarte «ja», 3 prosent svarte «nei», mens omtrent 27 prosent svarte «vet ikke». Det er vanskelig å gi et entydig svar på hvorfor framtidsoptimismen ser ut til å minke blant dagens unge, men forskerne har noen teorier. Ungdommer befinner seg i en livsfase hvor de blir enklere påvirket enn voksne av hendelser i verden, politikken og samfunnet, og færre enn før tror de får et lykkelig liv. Klimaendringene skremmer mange, og flere ser for seg at de kommer til å være arbeidsledige en gang i framtiden.89

Det er også en tendens til at færre trives på skolen enn for noen år siden, noen flere kjeder seg på skolen enn før, og det er flere ungdommer som ofte gruer seg til å gå på skolen. Andelen som bruker mye tid på skolearbeid etter skoletid, fortsetter også å synke etter en periode hvor dette har økt. Et annet område som har endret seg på relativt kort tid, er bruken av skjermbaserte aktiviteter, som stadig flere ungdommer bruker mye tid på.

Med økende individualisering i samfunnet og et sterkere press om å lykkes i skolen, har flere vært bekymret for en negativ utvikling i ungdommers psykiske helse. Generelt er depresjons- og angstsymptomer de vanligste plagene blant ungdom. Jenter er mer plaget og oppsøker oftere hjelp enn gutter. Konfliktfylte forhold i hjemmet og liten grad av sosial støtte øker risikoen for depresjonslidelser. Flere undersøkelser viser også en klar sammenheng mellom mobbing og dårlig psykisk helse. Siden 2014 har det i Ungdata vært spørsmål om fysiske helseplager, og målingene viser at det er stadig flere som sliter med hodepine og andre typer plager. Psykiske helseplager, som bekymringer, søvnproblemer eller andre depressive symptomer har gradvis økt blant jenter siden begynnelsen av 2010-tallet, og undersøkelsen i 2016–2018 tyder på en ytterligere økning. Også blant guttene er det flere som rapporterer om denne typen psykiske plager, selv om økningen er noe mindre markant. Ungdata-undersøkelsen fra 2019 viser at andelen som opplever ensomhet, er den høyeste som noen gang er registrert i Ungdata.

Selv om de aller fleste begynner på videregående opplæring, er det mange som ikke fullfører. Andelen elever som faller fra i videregående skole, har vært nokså stabil de siste årene,90 men gikk noe ned fra 23,5 prosent i 2014 til 20,3 prosent i 2016.91 Konsentrasjonsvansker og atferdsproblemer kan tenkes å påvirke elevenes prestasjoner negativt. Mobbing, dårlige familierelasjoner og dårlige karakterer i ungdomsskolen gir en større risiko for å droppe ut av videregående opplæring. Ungdom med psykiske problemer, spesielt ADHD, rusmiddelrelaterte problemer, angst og ulike atferdsforstyrrelser, dropper oftere ut av skolen enn andre.92 Når det gjelder gjennomføring, er kjønnsforskjellene betydelige. Mens bare halvparten av guttene fullfører videregående opplæring på normert tid, er det to av tre jenter som gjør det. Det er imidlertid mange som likevel fullfører på et senere tidspunkt.

I Norge har vi en lavere andel unge som verken er i utdanning eller arbeid, enn i sammenlignbare land. Mange som ikke fullfører videregående opplæring, går inn i lønnet arbeid. Samtidig er det en økning i andel unge som er uføre. Denne økningen henger i stor grad sammen med en økning i psykiske lidelser blant unge.93

De aller fleste som vokser opp i Norge, har altså en stabil og trygg oppvekst og ungdomstid, men alle ungdommer har det ikke like bra, og mange har utfordringer som kan prege dem og forholdet de har til dem rundt seg.

8 Ny teknologi, sosiale medier og skjermbruk

Ny teknologi preger familieverntjenesten og befolkningen som familieverntjenesten møter. Tjenesten tar i bruk digitalt utstyr og digitale arbeidsformer ved inntak og rådgivning, og terapeuter bidrar med råd og svar på spørsmål på internett, for eksempel på ung.no.

Ny teknologi preger også befolkningen som familieverntjenesten møter. I løpet av de siste tiårene har internett og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) forandret familienes liv.94 Teknologien er blitt en stadig større del av hverdagen. IKT finnes i dag i det meste folk omgir seg med: telefonen, PC-en, bilen, hvitevarene eller informasjonstavlen på bussholdeplassen. Stadig flere fysiske ting og tjenester blir koblet til internett, for eksempel skole og barnehagers kontakt med foresatte. Det digitale landskapet som familier, hjem, skole og barnehage skal navigere i, er svært omfattende og i stadig utvikling.

En svært høy andel av befolkningen har smarttelefon og dermed tilgang til internett hvor og når som helst. En undersøkelse viser at 95 prosent av befolkningen har tilgang til internett, mens 87 prosent bruker nettet daglig.95 En annen undersøkelse viser at 98 prosent av befolkningen i Norge har mobiltelefon, og at 87 prosent av disse har smarttelefon.96 De fleste barn og unge i alderen 9–18 år har tilgang til en mobil, og 95 prosent av disse har tilgang til en smarttelefon. Kun én prosent av norske barn mellom 9–18 år har ikke tilgang til telefon ifølge tall fra 2018.97 Nettbruken har skutt i været i Norge. I 2000 var aldersgruppen 25–44 år på internett 23 minutter i døgnet. I 2018 hadde bruken steget til tre timer og 31 minutter, viser tall fra Norsk mediebarometer. Den vanligste plattformen å besøke nettet fra er mobiltelefonen.98

I skolen er det mål om at IKT skal være et sentralt verktøy i undervisningen, og digitale ferdigheter er en grunnleggende ferdighet på linje med lesing og regning.

Internett har skapt grunnlaget for nye kommunikasjonsformer, gjerne betegnet som sosiale medier. Barn og unge er ofte pålogget ulike sosiale medier store deler av døgnet. Omfanget av sosiale medier blant barn og unge skaper nye utfordringer og preger familiers samvær i stor grad.

Familienes atferdsmønster endres som følge av utbredelsen av IKT. Mange familier bruker mye tid og krefter på konflikter rundt regulering av nettbruk. Foreldre søker gjerne etter nettbasert rådgivning om barneoppdragelse og helse. Både foreldres og barns mobilbruk kan påvirke det sosiale samspillet i familien. Avbrytelser og delt oppmerksomhet med mobilbruk kan skape utfordringer i det sosiale samspillet mellom foreldre og barn, et samspill som har stor betydning for barnets utvikling og tilknytning.99

Halvparten av de unge bruker minst tre timer på digitale aktiviteter foran en skjerm etter skoletid. Tendensen er at mobiltelefoner og nettbrett blir stadig viktigere enn TV og datamaskin. Gutter er generelt mer opptatt av spill, mens jenter bruker sosiale medier i stor grad.100 Tidligere, da PC-en først ble tatt i bruk og noe senere internett, var det de voksne som var de første brukerne. Når det gjelder bruk av nye nettbaserte tjenester og sosiale medier, er det ofte barn som er de første brukerne. De kommuniserer og deler kunnskap om ulike plattformer med hverandre, ofte om ting som voksne ikke er kjent med.101

Studier av hvordan mediebruk, spilling inkludert, faktisk foregår og reguleres i hjemmene, er generelt få. Undersøkelser viser at norske barns utstrakte bruk av sosiale medier har gitt høy digital kompetanse sammenlignet med andre europeiske land.102 Den digitale kompetansen gjør barn og unge bedre rustet til å møte nettbaserte utfordringer. Enkelte forskere kaller dette digital motstandskraft. Digital motstandskraft innebærer blant annet om å ha selvtillit og ferdigheter til å håndtere også de negative opplevelsene på de teknologiske plattformene.103

Norske barn oppgir samtidig i større grad enn barn i andre land at de utsettes for digital mobbing. Noe av bakgrunnen for den digitale mobbingen er at barn i Norge er svært aktive brukere av internett og sosiale medier. Forskningen viser at de som mobber og blir mobbet, ofte oppsøker informasjon på nettet som handler om selvskading og hat. I Norge synes det som om den digitale mobbingen er mer alvorlig enn i andre land i Europa.104 Mens mobbing i skolegården kan ses av en voksen, kan digital mobbing i større grad foregå skjult fra dem som bør gripe inn. Hatefulle ytringer, politisk ekstremisme, trusler om vold og seksuelle tilnærminger forekommer på internett. En europeisk studie som inkluderer norske skoleungdommer, viser at blant de norske ungdommene rapporterer 38 prosent av jentene og 20 prosent av guttene å ha opplevd dette.105 Digital vold beskrives som å få stygge eller truende meldinger, bli kontrollert og overvåket gjennom mobiltelefon og/eller sosiale medier. Trakassering av jenter og kvinner som ytrer seg i det offentlige rom er et problem både i sosiale medier og i spill på internett.106 To av tre foreldre til barn som blir digitalt mobbet i Norge, vet ikke om dette.107

I kapittel 6, 7 og 8 er det beskrevet hvordan familiene og samfunnet har endret seg de siste tiårene, og situasjonen og vilkårene for dagens familier, barn og unge er beskrevet. Alle disse endringene og samfunnstrekkene danner en bakgrunn for vurderinger av familieverntjenesten og hvilke behov tjenesten skal møte i tiden som kommer.