Del 5
Konklusjoner

20 Sammendrag av utvalgets vurderinger og anbefalinger

20.1 Innledning

Familieverntjenesten er etter utvalgets syn en unik tjeneste med et viktig samfunnsoppdrag. Det særegne ved tjenesten er trekk som utvalget mener det er svært viktig tas vare på og videreføres. Særtrekk ved tjenesten som vektlegges både i lovverk og av ansatte, er først og fremst at tjenesten er en forebyggende lavterskeltjeneste med høy relasjonsspesialisert kompetanse, og med en ikke-diagnostiserende tilnærming.1 Tjenesten har familierelaterte problemer som sitt fagfelt, og denne familieorienteringen og den systemiske metodikken som vektlegger kontekst og relasjoner, er helt sentrale elementer i familievernets særpreg. En viktig del av familieverntjenestens egenart er at den tar utgangspunkt i den enkelte families behov, ikke individuelle dysfunksjoner, diagnoser eller henvisninger fra andre tjenester. Bortsett fra den obligatoriske meklingen knyttet til samlivsbrudd, er det frivillig å benytte tjenesten, og alle tjenestene er gratis. Utvalget mener det er viktig at familieverntjenestens særpreg og særegne verdier videreføres. Ønske om vern av dette særpreget og disse særegne verdiene i en selvstendig tjeneste preger i stor grad utvalgets vurderinger og forslag.

Som nevnt i forordet til utredningen, har utvalget kommet fram til at utvalget vil anbefale at navnet på virksomheten endres fra familieverntjenesten til familietjenesten. Dette er et navn som er enklere og mer presist, samtidig som det bevarer familieelementet. Utvalget mener at det kan være en fordel for tjenesten med et navn som ikke inkluderer «vern». Det kan oppfattes som et konservativt begrep som gir inntrykk av at familieenheten skal vernes om, uansett hvor godt den fungerer. Ved å fjerne «vern» kan også forskjellen mellom familieverntjenesten og barneverntjenesten bli tydeligere, og uklarheter rundt hva «familievern» betyr, unngås. Utvalget anbefaler derfor at familieverntjenestens navn endres til familietjenesten.

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere dagens familieverntjeneste sett opp mot målene for tjenestens virksomhet. Målene for familievernets virksomhet er å forebygge og avhjelpe relasjonelle vansker i familien, styrke gode familierelasjoner og bidra til bedre oppvekstvilkår for barn og unge. Utvalgets vurdering er at familieverntjenesten i stor grad er en velfungerende tjeneste og at tjenestetilbudet i stor grad oppfyller målene for virksomheten. Studier viser at kvaliteten i familievernet vurderes som veldig bra av de som benytter seg av tilbudet. Det er høy brukertilfredshet med de tjenestene som tilbys ved familievernkontorene, både blant barn og voksne. Også de ansatte i tjenesten vurderer kvaliteten på tjenestetilbudet i det store og hele som god. Ønske om å videreføre det som fungerer bra og bevare stabiliteten i denne velfungerende tjenesten preger også utvalgets vurderinger og forslag. Utvalget peker samtidig på noen utfordringer og på noen endringsforslag som anbefalinger for veien videre.

20.2 Oppgaver og målgrupper

Utvalget mener familievernet bør videreføres som et tilbud til alle familier og par, og at et tydelig forebyggings- og folkehelseperspektiv fortsatt bør prege tjenesten. Ved å være en tilgjengelig lavterskeltjeneste vil familievernet kunne ha en sentral rolle i forebygging av større relasjonelle problemer i familier. Ved å komme tidlig inn med informasjon og veiledning kan familievernet sette familiene bedre i stand til å håndtere situasjonene de står i, før problemene blir enda mer alvorlige, og andre deler av hjelpeapparatet blir rette hjelpeinstans. Slik kan familievernet i tiden som kommer utgjøre en viktig del av det forebyggende arbeidet på familie- og oppvekstområdet.

Familieverntjenestens oppgaver og målgrupper bør etter utvalgets syn i stor grad være de samme som i dag. Familievernet bør fortsatt tilby behandling og rådgivning til familier, par og enkeltpersoner med familierelaterte problemer, fortsatt gjennomføre mekling (med noen endringer i meklingsordningen), og fortsatt arbeide utadrettet og samarbeide med andre tjenester der det er nødvendig og tjenlig.

Noen endringer bør imidlertid gjennomføres for at familievernets virksomhet i enda større grad enn i dag kan bidra til å forebygge og avhjelpe relasjonelle vansker i familien, styrke gode familierelasjoner og bedre oppvekstvilkår for barn og unge.

Familieverntjenesten bør fortsatt være en tjeneste for alle familier, uansett hvordan de er sammensatt. Det er relasjonsutfordringene familiene og personene står i, som familievernet er der for å bistå med. Det bør fortsatt være en lav terskel for å komme til tjenesten med stort og smått, og gjerne med utfordringer og konflikter som enda ikke har vokst seg store og blitt fastlåst. Tjenesten skal også være for familier med særskilte utfordringer. Samtidig mener utvalget at tjenesten i møte med definerte helselidelser som krever spesialisert behandling, bør anbefale videre til helsetjenesten og andre relevante aktører.

Utvalget mener det er viktig å avgrense og tydeliggjøre kjerneoppgavene, og anbefaler en definisjon av kjerneoppgavene som i stor grad er i tråd med dagens, men at familieterapi og parterapi for familier, par og enkeltpersoner som ikke har barn, eller som har voksne barn, ikke lenger defineres som kjernevirksomhet. Utvalget mener det er avgjørende at tjenesten innrettes slik at kjerneoppgavene prioriteres i situasjoner der det ikke er kapasitet til å gi alle som ønsker det, et tilbud om time innen rimelig tid. Det er spesielt viktig at det er tilstrekkelig kapasitet til kliniske parsamtaler, både første konsultasjon og oppfølgingssamtaler, slik at kvaliteten på parterapiarbeidet er god nok.

Etter utvalgets syn er det svært viktig at tjenestens utadrettede arbeid styrkes. Utvalget anbefaler at det gjennomføres tiltak som kan legge til rette for mer informasjon til befolkningen og kontakt med andre tjenester på system- og tjenestenivå. Utvalget foreslår endringer i lovformuleringer slik at familievernet i framtiden «skal» arbeide utadrettet. Utvalget påpeker at det bør vurderes om sider ved dagens styringssystem bidrar til at de utadrettede oppgaver ikke prioriteres høyt nok. Utvalget anbefaler også at kunnskapen om familieverntjenesten i andre tjenester styrkes gjennom undervisning og orientering om familievern og familieterapi i de relevante utdanningsløp, og gjennom mer praktisk samhandling mellom familievernet og andre tjenester, også på brukernivå.

Andre oppgaver enn det som er spesifikt definert inn i kjernevirksomheten, bør etter utvalgets syn videreføres som i dag, men ikke være førsteprioritet. Utvalget mener de delene av familievernets arbeid som i dag oppfattes som «nye oppgaver» og som krever spesialisering, diagnostisering og kompleks behandling, ligger utenfor tjenestens ansvarsområde. Dette er oppgaver som bør nedprioriteres eller ikke lenger løses av familievernet. Tyngre voldssaker som krever spesialisering, diagnostisering og kompleks behandling ligger etter utvalgets syn utenfor tjenestens ansvarsområde. Familievernets arbeid med foreldre som er fratatt omsorgen for egne barn bør fortsette, men denne gruppen foreldre bør ikke anses som en egen, prioritert målgruppe for familieverntjenesten. Likeledes mener utvalget at familievernet bør bidra i arbeidet med veiledning av foreldre som har barn som kan stå i fare for å bli radikalisert, men at familieverntjenesten ikke skal bruke ressurser på å bygge spesialkompetanse for innsats for å hindre radikalisering. Videre mener utvalget at ordningen med støttet tilsyn under samvær er en oppgave som bør vurderes overført til en annen tjeneste enn familievernet.

Utvalget understreker at all familievernvirksomhet i et samfunnsperspektiv er forebyggende, og at selve kjernevirksomheten er en sentral del av familievernets forebyggende virke. Det er sterke argumenter for at familievernets tilbud om parterapi, familieterapi og foreldreveiledning bør prioriteres. Utvalget understreker at kontorene må ha kapasitet til å tilby par og familier hjelp og oppfølging i det tempo som terapeuten anser som riktig, faglig sett. Bare med riktig hjelp til riktig tid kan relasjonsutfordringer dempes, og kriser, brudd og langvarige konflikter kanskje forhindres.

20.3 Mekling og foreldresamtale

Utvalget foreslår noen endringer i dagens meklingsordning. Oppsummert foreslår utvalget at alle foreldre som skiller lag, må møte til foreldresamtale i familievernet, at alle foreldre som er uenige og ønsker mekling, får tilbud om videre mekling, mens foreldre som ønsker å gå til retten i foreldretvistsak, må møte til seks timer mekling. Utvalget foreslår lovfesting av at alle barn skal få tilbud om å delta i samtale med familievernet i forbindelse med foreldresamtale og mekling. Bruk av eksterne meklere begrenses til de tilfeller hvor eksterne meklere er nødvendig av hensyn til geografisk tilgjengelighet.

Utvalgets forslag innebærer at alle foreldre som skiller lag, fortsatt skal møte til en obligatorisk time; men i en såkalt foreldresamtale heller enn i en meklingssamtale. Utvalget mener det er nødvendig å videreføre et obligatorisk element for å sikre at flest mulig foreldre er i kontakt med familieverntjenesten, blant annet for å få informasjon om barns rett til deltakelse. Utvalget mener en slik ny ordning vil sikre at alle par som går gjennom samlivsbrudd, får god informasjon og et best mulig grunnlag for å fortsette foreldresamarbeidet etter samlivsbruddet.

Etter utvalgets syn bør foreldre som ikke er enige, få tilbud om mekling. For foreldre som ønsker å gå til domstolen, bør mekling være obligatorisk. Det er et mål at foreldrene selv skal komme fram til en løsning, slik at færre saker tas til retten. Utvalget anbefaler derfor at før foreldre kan reise sak for retten om foreldreansvar, samvær eller bosted, må de ha møtt til mekling i seks timer. Dette gjelder ikke i saker som mekler mener er uegnet for mekling.

Utvalget mener at barn skal få tilbud om å delta i mekling og tilbud om samtale i forbindelse med foreldresamtale, og at dette bør lovfestes. Utvalget mener det klare utgangspunktet bør være at alle barn blir invitert til familievernet i forbindelse med foreldres samlivsbrudd og får anledning til å uttale seg direkte.

Etter utvalgets syn er det ikke behov for regulering av hvilke utdanninger som kan gi grunnlag for meklingsbevilling og av hvor meklere må være ansatt. Det avgjørende må være at den som skal få bevilling som rådgiver/mekler må ha en utdanning og bakgrunn som tilsier at vedkommende har god kompetanse og er godt orientert om relevante familiefaglige og juridiske spørsmål, så som barne- og familiepsykologi, meklingsmetodikk, barnelov og relevant forskning.

Utvalget peker på at det i enkelte tilfeller fortsatt kan være behov for å rekruttere rådgivere/meklere utenfor familieverntjenesten, selv om familievernets tilgjengelighet skulle økes gjennom opprettelse av nye kontorer og utvidelse av utekontorkapasiteten, slik utvalget anbefaler. Utvalget legger til grunn at bruk av eksterne meklere begrenses til tilfeller der familieverntjenesten selv ikke er geografisk tilgjengelig nok.

Utvalget mener dette er endringer som vil sikre fortsatt høy kvalitet i meklingsarbeidet og samtidig bidra til at tilbudet til familier ved samlivsbrudd blir bedre tilpasset den enkelte families utfordringer.

20.4 Likeverdig tilbud

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere hvordan familieverntjenesten kan gi et mest mulig likeverdig tilbud. Utvalget legger til grunn en definisjon av likeverdig tilbud som innebærer at tjenestene er av god kvalitet, at tjenesten er tilgjengelig, at det er god kapasitet, og at tilbudet er godt tilrettelagt for den enkelte og for ulike grupper.

Oppsummert foreslår utvalget følgende tiltak for økt kvalitet og tilrettelegging i familieverntjenesten: Utvalget anbefaler videreutvikling av kontorenes kompetanse slik at alle har god kunnskap og en økt bevissthet om de særskilte behovene ulike grupper har i møte med familieverntjenesten. Utvalget peker på behovet for kvalifiserte tolker, tilpasset informasjon om tjenestene til ulike brukergrupper og økt samarbeid og samordning i tjenesteapparatet. Utvalget foreslår også at det i framtidige rekrutteringsprosesser er en bevissthet rundt behovet for ansatte med minoritetsspråklig bakgrunn og med innvandrerbakgrunn. Utvalget peker videre på behovet for økt bevissthet om at familievernet også skal oppleves relevant for menn, og styrking av kompetansen rundt tjenestetilbud til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Utvalget anbefaler også økt tjenestetilbud til barn og unge.

For å oppnå likeverdige tjenester må tilbudet tilpasses behovene til den enkelte familie. Mens et likhetsideal peker i retning av standardisering av metoder og pakkeforløp, forutsetter likeverdig tjenesteyting at tilbudene tilpasses ulike menneskers og ulike gruppers behov – med rom for individuelle tilpasninger, bruk av faglig skjønn i enkeltsaker, lokale spesialtilbud og variasjon i tjenestetilbudet.

Et slikt likeverdig tilbud skapes gjennom en videreutvikling av kontorenes kompetanse, mer kunnskap og en økt bevissthet om de særskilte behovene ulike grupper har i møte med familieverntjenesten. De ansatte må ha en kulturkompetanse som gir kultursensitivitet. Det er viktig at terapeuter og meklere ikke fokuserer for lite, men heller ikke for mye på det som preger grupper, enten det handler om kjønn, alder, funksjonshemming, kulturell bakgrunn eller legning. I stedet for å tenke at enkeltindivider og familier representerer bestemte grupper, må de møtes som individer. Likeverdig tjenesteyting innebærer å møte hver enkelt familie og hvert enkelt familiemedlem ut fra en slik forståelse.

Ansatte med ulik bakgrunn vil kunne spille en nøkkelrolle, og det er viktig å legge til rette for bruk av kvalifiserte tolker. Utvalget peker på noen aktuelle tiltak som Inkluderingsutvalget pekte på i 2011, herunder tilpasset informasjon om tjenestene til ulike brukergrupper eller målgrupper. Informasjon må gjøres tilgjengelig på flere språk og spres bredt. Utvalget peker også på at samarbeid og samordning i tjenesteapparatet er viktig, samt styrking av ansattes flerkulturelle kompetanse.

En likeverdig tjeneste har tjenester av god kvalitet for alle. Blant familievernets brukere og ansatte oppleves kvaliteten i tjenesten generelt sett som høy. Utvalgt peker imidlertid på at statistikken viser at bruken av familievernets tjenester varierer etter kjønn og alder. Kvinner oppsøker familievernet i større grad enn menn, og eldre, barn og unge bruker familievernet mindre enn andre aldersgrupper. Utvalget mener tjenesten i enda større grad enn i dag bør tilby tjenester til barn og unge. Utvalget peker på behovet for familieverntjenester til enslige foreldre. Utvalget mener det er viktig med økt bevissthet om at familievernet også skal oppleves relevant for menn. Utvalget er opptatt av at familievernet fortsetter å styrke kompetansen når det gjelder tjenestetilbudet til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Kunnskap, kompetanse og sensitivitet er nødvendig for å kunne møte det behovet brukeren har, enten det er en LHBTIQ-person eller ikke. Den samme universelle tilnærmingen og det samme behovet for kompetanse og sensitivitet gjelder familievernets møte med familier og personer med innvandrerbakgrunn.

Etter utvalgets syn er det ikke familieverntjenestens oppgave å drive religions- og livssynsveiledning eller -rådgivning. Slik veiledning ivaretar tros- og livssynssamfunnene. Dersom det er behov for livssynsavhengige tilbud på familieområdet, mener utvalget at slike tilbud bør finnes utenfor familievernkontorene. Etter utvalgets mening kan familieverntjenesten med fordel samarbeide med andre slike aktører som tilbyr familietjenester.

Utvalget mener tiltakene utvalget peker på, vil bidra til et mer likeverdig familieverntjenestetilbud. I tillegg er det etter utvalgets syn behov for endringer som øker tjenestens tilgjengelighet og kapasitet.

20.5 Tilgjengelighet

Et likeverdig tilbud innebærer at tjenestene er av god kvalitet og at tilbudet er godt tilrettelagt for den enkelte og for ulike grupper, men også at tjenesten er tilgjengelig og har god nok kapasitet.

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere hvordan tjenesten kan gjøres mer tilgjengelig. Utvalget mener det er et mål at familieverntjenesten er tilgjengelig, i den forstand at hele befolkningen oppsøker familieverntjenesten ved behov, helst så tidlig som mulig, før problemer oppstår eller utvikler seg, uten at de hindres av mangel på kjennskap og kunnskap, av reisetid og praktiske utfordringer, av at de ikke oppnår kontakt, eller at det blir for lenge å vente på konsultasjonen. Utvalget mener tjenestens tilgjengelighet på mange måter kan sies å være god i dag, men peker også på en rekke forbedringspunkter.

Oppsummert foreslår utvalget følgende tiltak for økt tilgjengelighet og kapasitet i familieverntjenesten: Utvalget anbefaler for økt geografisk tilgjengelighet oppretting av ett nytt kontor og flere utekontorer i Sør-Trøndelag, nytt kontor vest i Førdes kontorregion, og nytt kontor lengst nord i Aust-Agders region. Videre anbefaler utvalget oppgradering av noen utekontorer til hoved- eller avdelingskontor og utvidelse av noen utekontorers tilbud. Utvalget peker også på at forbedring av kollektivtilbud mange steder i landet ville gjort mye for tilgjengeligheten, og at familievernet bør ha mulighet til å dekke utgifter til transport for personer som ikke har tilgang til bil eller kollektivtransport. Utvalget anbefaler økt bruk av digitale tjenester som et supplement til tjenestene som krever fysisk oppmøte, mulighet til utvidede åpningstider for særlig å lette tilgangen for barn, en nasjonal rådstelefon slik at alle får mulighet til rask kontakt med tjenesten, og at alle kontor har en kontorfaglig ansatt til stede i hele åpningstiden. Videre forslår utvalget mer utadrettet arbeid ved kontorene slik at større deler av befolkningen får kunnskap om familievernet. Utvalget foreslår en utvidelse av den totale kapasiteten i familievernet.

Brukerne som har benyttet seg av familievernkontorene er i stor grad fornøyd med tjenesten. Slik sett treffer tjenesten brukernes behov og gir mange den hjelpen de trenger. På den annen side viser undersøkelser at store deler av befolkningen ikke kjenner til tjenesten eller ikke har kunnskap om tjenestetilbudet. Kunnskapsnivået om tjenesten i andre deler av hjelpeapparatet framstår også som mangelfullt. I tillegg er det et faktum at deler av befolkningen ikke har like god tilgang på familieverntjenesten som andre. Reisetiden er lang for mange. For andre er det manglende tilrettelegging som begrenser tilgangen. For å sikre at mennesker som har behov for familievernet faktisk benytter det, er det viktig at tjenesten er tilgjengelig. Reisetiden til nærmeste kontor, med bil og med offentlig transport, er derfor av stor betydning. Samtidig er det viktig for brukerne at de møter en god tjeneste med likeverdige tjenester, med høy kvalitet på tilbudet, der de ansatte har kompetanse til å møte hver enkelt ut ifra deres behov. Familier med behov for hjelp skal, uansett hvor de bor, få like god og kompetent hjelp innen rimelig reiseavstand.

Utvalget mener dagens familieverntjeneste kan sies å være en tjeneste med god geografisk tilgjengelighet ettersom kun tre prosent av befolkningen har mer enn to timer reisevei. Det må likevel påpekes at to timer reisevei kan være mye for mange, og at det er betydelig variasjon i reisetid og reisekostnader for befolkningen etter hvor de er bosatt. Det har også stor betydning om man reiser med bil eller kollektivtransport. Barn og unge som skal besøke familievernkontoret alene, er blant dem som er avhengige av kollektivtransport dersom de skal komme seg til kontoret uten en voksen. Utvalget mener tiltak bør gjennomføres for å sikre bedre geografisk tilgjengelighet for større deler av befolkningen. For økt geografisk tilgjengelighet anbefaler utvalget oppretting av nye kontorer, oppgradering av utekontorer til fullverdige kontor og utvidelse av tilbudet ved noen utekontorer, i tråd med forslagene i rapporten fra TØI. Utvalget peker også på behovet for et forbedret kollektivtilbud mange steder i landet, samt at tjenesten bør ha mulighet til å dekke utgifter til transport for personer som trenger familievernets tjenester, men som ikke har tilgang til bil eller kollektivtransport.

Utvalget ser også at digitale virkemidler gir mange muligheter for familievernet. Tjenesten bidrar allerede med mye god informasjon til befolkningen på ulike nettsider og i podkaster og lignende. Familievernet bidrar også med mer interaktive tjenester der terapeuter gir veiledning på nett, i chat og så videre. Noen kontorer har også en såkalt rådstelefon med én-til-én-kommunikasjon med en terapeut eller veileder. Alt dette er virkemidler som utvalget mener er gode tilskudd til familievernets tjenester, og utvalget peker også på at familievernet kan øke tilgjengeligheten ytterligere med digitale tjenester som et supplement til tjenestene som krever fysisk oppmøte. For noen grupper og i noen tilfeller kan dette bidra til mer tilgjengelige tjenester. Dette kan gjelde personer som opplever det som stigmatiserende og vanskelig å møte opp på familievernkontoret, eller som opplever det som lettere å betro seg og være privat på avstand og anonymt, enn ansikt til ansikt. Det kan gjelde barn og ungdommer som er vant til chatte-tjenester, og som kan ha nytte av rask tilgang til råd og veiledning. Utvalget advarer imidlertid mot en utvikling der digitale tjenester erstatter ansikt-til-ansikt-tjenester innen familievernet. Digitale tjenester kan ikke erstatte fysisk oppmøte i de fleste tilfeller, og digitalisering bør ikke være en strategi for å kompensere for lite tilgjengelige familievernkontorer, lang reisevei og dårlig geografisk dekning.

I tillegg til forslag om en nasjonal rådstelefon, foreslår utvalget også en styrking av tjenesten slik at alle kontorer har kontorfaglig ansatte i fulle stillinger og en kontorfaglig ansatt til stede i hele åpningstiden. Utvalget mener videre at tjenestens tilgjengelighet bør kunne økes ved at enkeltkontorer har mulighet til utvidede åpningstider både for at barn og unge lettere skal kunne oppsøke tjenesten og der det er stor etterspørsel etter timer utenfor normal skole- og arbeidstid.

Utvalget mener det er en stor utfordring at familieverntjenesten er så lite kjent i befolkningen. Dette medfører at tjenesten er mindre brukt enn den bør være. Utvalget mener behovet for økt kjennskap og kunnskap i befolkningen taler for mer utadrettet arbeid ved kontorene slik at flere får kjennskap til tilbudet. Utvalget foreslår endringer for mer utadrettet arbeid, se under punkt 20.2.

Utvalget har også pekt på noen kapasitetsutfordringer i familieverntjenesten og noen tiltak som kan bidra til at ventetiden ikke blir for lang for brukerne. En likeverdig og tilgjengelig tjeneste må ha god nok kapasitet, slik at brukerne opplever at tjenesten har tilbud for dem når de trenger det. Utvalget mener det er behov for en utvidelse av den totale kapasiteten i familievernet, blant annet gjennom oppretting av noen nye kontorer, oppgradering av noen utekontorer til hoved- eller avdelingskontor, samt utvidelse av noen utekontorers tilbud. Utvalget peker også på at med gode avgrensninger og prioriteringer internt i virksomheten, vil noen kapasitetsutfordringer kunne løses, og tjenesten bli mer tilgjengelig.

Utvalget mener dette, sammen med tiltakene for kvalitet og tilrettelegging, er tiltak som vil bidra til et mer likeverdig og tilgjengelig familieverntjenestetilbud.

20.6 Organisering

Utvalget er bedt om å vurdere hva som er den mest hensiktsmessige organiseringen av familievernets oppgaver, herunder om det vil være formålstjenlig å flytte oppgaver mellom forvaltningsnivåer. Det finnes ikke én organisasjonsform som kan ivareta alle viktige hensyn ved organisering av familievernet. Valget av organisasjonsform må gjøres ved en avveining av ulike hensyn. Utvalget peker på at familieverntjenesten slik den er organisert i dag, i det store og hele framstår som en velfungerende tjeneste. Utvalget ser ikke store svakheter ved dagens organisering, og mener dette er en faktor som må tillegges vekt. Utvalget ser en rekke fordeler ved kommunal og delvis også fylkeskommunal organisering, men utvalgets utredning konkluderer med at familieverntjenesten bør videreføres som selvstendig og særegen tjeneste på statlig nivå. Det statlige forvaltningsnivået gir etter utvalgets syn best rammevilkår for at familieverntjenesten fortsatt kan være en velfungerende, stabil og særegen tjeneste.

I utvalgets videre drøfting av organisering, styring og finansiering av familievernet uttrykker utvalget at dagens organiseringsmodell i all hovedsak ser ut til å fungere tilfredsstillende. Utvalget peker imidlertid på noen utfordringer og kommer med noen forslag til endringer.

Oppsummert foreslår utvalget følgende endringer når det gjelder organisering og styring i familievernet: Utvalget foreslår at det vurderes å innføre en mer nettverks- og dialogbasert styringsform for familievernet. Utvalget foreslår en egen utredning av den interne organiseringen og styringen av Bufetat. Videre foreslår utvalget opprettelse av noen nye kontorer, at noen utekontorer gjøres om til hoved- eller avdelingskontor, og at andre utekontorers tilbud utvides. Utvalget foreslår videre at alle lokasjoner har en leder og at alle kontorer har en kontorfaglig ansatt til stede i hele åpningstiden.

Utvalget anerkjenner Bufdirs arbeid for et likeverdig familievern. Intensjonen om minst mulig uønsket variasjon i tilbudet rundt i landet er god, og standarder og veiledninger kan være nyttige virkemidler i arbeidet for et likeverdig tilbud. Samtidig understreker utvalget at det er viktig at den enkelte terapeut og mekler har rom til å bruke sitt faglige skjønn for å gi et godt, tilpasset tilbud til den enkelte familie. Utvalget mener det er viktig at styringen utføres på en slik måte at faglig skjønn og kreativitet og lokale variasjoner og mangfold i tjenesten ikke forsvinner. Utvalget peker på at likeverdighet i tjenesteytingen forutsetter at tilbudene tilpasses ulike menneskers og ulike gruppers behov – med rom for individuelle tilpasninger, bruk av faglig skjønn i enkeltsaker, lokale spesialtilbud og en viss variasjon i tjenestetilbudet. Det er etter utvalgets syn viktig at signaler om en utvikling mot for sterk grad av faglig styring og standardisering tas på alvor og lyttes til av styrende myndigheter. Styring av familievernet bør etter utvalgets syn ta utgangspunkt i at det er mennesker og relasjoner tjenesten arbeider med. Rom for faglige skjønnsvurderinger i arbeidet er helt essensielt når man arbeider med mennesker og relasjoner. Utvalget advarer mot en utvikling der økt standardisering og målstyring går på bekostning av terapeutenes og meklernes faglige skjønn.

Utvalget peker videre på at styring gjennom dialog og gjensidig forståelse av komplekse utfordringer ofte er mer hensiktsmessig enn styring gjennom pålegg og krav. Utvalget peker også på at målstyringssystemet i Bufetat er sårbart overfor målforskyvningsproblemet: at fokus i tjenesten og i styringen av tjenesten blir flyttet fra resultat for brukerne og samfunnet, til innfrielse av aktivitetsmål. Utvalget mener det kan være gode grunner til å videreutvikle en mer nettverks- og dialogbasert styringsform for familievernet.

Videre anbefaler utvalget at det gjennomføres en mer detaljert utredning av den interne organiseringen og styringen av Bufetat, sett fra både etatens og de lokale tjenestenes synsvinkel. For at etaten skal fungere godt, er det viktig at styrings- og ledelsesformene er forankret og har legitimitet både hos tjenesteutøverne og de som skal styre etaten. En slik utredning kunne også gi grunnlag for en grundigere avveining av forholdet mellom målstyring og faglig skjønn i en tjeneste som handler om kårene for barn og familier. I denne utredningen mener utvalget at fordeler og ulemper ved endringer av det regionale nivået internt i Bufetat bør utredes. Det bør vurderes om det regionale nivået i Bufetat bør tilpasses de nye fylkene, for å unngå et for stort mangfold i statlig organisering på regionalt nivå.

Utvalget anbefaler et fortsatt statlig styrt familievern, at Bufdir og Bufetat fortsatt har ansvar for å styre og utvikle tjenesten, og at kjernevirksomheten vernes og ikke svekkes, mens faglig kreativitet tas vare på og gis levekår. De ansatte er familievernets viktigste ressurs, og de bør bidra i fagutviklingen. Utvalget har merket seg positive resultater for fagutvikling når de ansatte involveres, og ser at dette er viktig å videreutvikle. Utvalget understreker at mangfoldet må tas vare på og lokal tilpasning styrkes og vernes mot uønsket ensretting. Tilrettelegging for den enkelte bruker ut ifra faglig skjønn er nødvendig for at tjenestene skal ha høy kvalitet og være likeverdige.

Utvalget mener tjenesten med utekontormodellen kan ha funnet fram til en modell som er fornuftig, og som gjør at flere hensyn ivaretas. En forutsetning for at modellen med utekontor kan videreføres, er etter utvalgets syn en utvidelse av utekontorenes virksomhet slik at den gir et tilstrekkelig godt familieverntilbud som faktisk dekker befolkningens behov, jf. utvalgets forslag i kapittel 14 om oppgradering av noen utekontorer til hoved- eller avdelingskontor og utvidelse av noen utekontorers tilbud.

Utvalget ser ikke at det finnes grunnlag for å anta at kvaliteten på tjenestetilbudet varierer etter kontorstørrelse i familieverntjenesten i dag. Både små og store kontorer synes å dekke befolkningens behov for familieverntjenester på en god måte. Utvalget anbefaler at hoved- og avdelingskontorer har mellom 4 og 20 ansatte. Det er etter utvalgets mening viktig at alle lokasjoner har en leder. Utvalget mener også at den kontorfaglige tjenesten bør styrkes slik at alle kontor har administrativt ansatte i fulle stillinger og har en kontorfaglig ansatt til stede i hele åpningstiden, jf. utvalgets forslag i kapitlet om tilgjengelighet. Utvalget mener det er viktig at familieverntjenesten videreføres som en gratis tjeneste, og at brukerbetaling ikke innføres.

20.7 Kompetanse

Oppsummert foreslår utvalget følgende for å sikre bred og god fag- og kompetanseutvikling i familievernet: Utvalget mener det bør foretas en ekstern evaluering av spisskompetansemiljømodellen. Evalueringen må omfatte både faglige og organisatoriske forhold. Dersom spisskompetansemiljømodellen videreføres, mener utvalget det bør vurderes å etablere et eget miljø for kjernevirksomheten parterapi. Utvalget mener også at det regionale samiske kompetansesenteret RESAK bør bli et nasjonalt kompetansesenter, eller et nasjonalt spisskompetansemiljø. Utvalget mener det bør legges til rette for mer lokal styring og tilpasning av kompetansearbeidet i tjenestene. Dette begrunnes både med hensynet til geografisk tilgjengelighet og målsettingen om likeverdig tjenesteyting i en mangfoldig befolkning. Utvalget påpeker at det må legges til rette for fag- og kompetanseutvikling som både er praksisnær, kunnskapsbasert og tilpasset lokale behov. Det må sikres ressurser for at fag- og kompetanseutvikling kan foregå både individuelt, i den enkelte tjeneste og i familieverntjenesten som helhet. Utvalget mener det bør vurderes å opprette et tverrfaglig forskningsprogram for å styrke forskningen på feltet. Det tverrfaglige samarbeidet innen familievernfeltet bør styrkes, med særlig vekt på det forebyggende arbeidet.

Bakgrunnen for disse anbefalingene er at utvalget mener det er behov for fag- og kompetanseutvikling i familievernet som sikrer både praksisnær og forskningsbasert kompetanse. Det må også være en målsetting at kompetansemodellen bidrar til fagutvikling for den enkelte, samtidig som det legges vekt på å bygge en kultur for kompetanseutvikling i den enkelte tjeneste. Dagens modell med spisskompetansemiljøer i tjenesten er ment å bidra til at kompetansearbeidet er forankret i selve tjenesten. Utvalget er usikre på om modellen i tilstrekkelig grad sikrer dette. Spisskompetansemiljøene har i oppgave å spre kunnskap og utvikle verktøy på prioriterte områder for tjenesten. Det er imidlertid uklart hvordan kunnskapen tas i bruk ved det enkelte kontor, hvor relevant den oppleves og om det er gode nok systemer for implementering. Det stilles også spørsmål ved prioritering av kompetanseområder, både når det gjelder valg av tema og beslutningsprosess. Utvalget er også usikre på spisskompetansemiljøenes legitimitet utover i tjenestesystemet.

Utvalget foreslår på bakgrunn av dette at det foretas en ekstern evaluering av spisskompetansemiljømodellen i familievernet, etter at modellen nå har vært i bruk en tid. En slik gjennomgang må vurdere både faglig innretting, organisering, praksisforankring, kompetansespredning og ressurstilgang. Evalueringen av spisskompetansemiljømodellen bør inngå i en mer helhetlig drøfting av kompetansemodellen for familievernet, basert på bred medvirkning fra tjenesten selv. Etter utvalgets vurdering vil det være naturlig å se en slik gjennomgang i sammenheng med styringsmodellen for familievernet. Her vil balansepunktet mellom autonomi og styring være et sentralt tema, et tema som også vil ha betydning for valg av kompetansemodell. Det samme gjelder forholdet mellom likebehandling og likeverdig tjenesteyting, standardisering og bruk av skjønn, samt forholdet mellom erfaringsbasert og forskningsbasert kompetanse- og fagutvikling. En evaluering av spisskompetansemiljømodellen bør foretas enten alene, eller i forbindelse med en utredning av den interne organiseringen og styringen av Bufetat, jf. utvalgets forslag i kapittel 15.

20.8 Samarbeid med andre tjenester

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere samarbeid og oppgavedeling mellom familievernet og andre relevante tjenester. Utvalget mener det er viktig for familier, barn og unge at de ulike tjenestene som møter dem, er godt koordinert. Det er også god bruk av offentlige ressurser at de ulike tjenestene er sammenhengende. Samarbeid på tvers av profesjons- og etatsgrenser er utfordrende. Spesielt vanskelig er det å få samarbeid til å fungere når ingen av tjenestene har et overordnet samordningsansvar. Det foregår likevel en god del samhandling mellom familieverntjenesten og andre aktører i dag. Utvalget peker på at det er potensial for samarbeid med andre tjenester. Utvalget mener dette først og fremst kan skje gjennom mer praktisk samhandling, som igjen vil gi økt tillit og gjensidig forståelse mellom tjenestene, og mer horisontal integrasjon, både på systemnivå, på tjenestenivå og i arbeidet med den enkelte bruker.

Familieverntjenesten har mange grenseflater med andre tjenester, og grenseflatene varierer med familievernets ulike oppgaver. Utvalget har også sett at samhandlingen varierer fra sted til sted, og at betingelsene varierer, blant annet med størrelsen på kommunen og hvilke andre tjenester som finnes i nærområdet. Det varierer også om samhandling mellom tjenester skjer på systemnivå, på tjenestenivå eller i arbeidet med den enkelte bruker. Det varierer hvem som er de mest relevante og lettest å oppnå samarbeid med, og det varierer hva familievernet kan bidra med ut ifra lokal kompetanse. I det store og hele kan det imidlertid sies at familievernets grenseflater er klart størst med kommunale tjenester, selv om enkelte oppgaver og fagområder innebærer at samarbeid med andre tjenester er viktig.

Selv om det vil og bør være lokale variasjoner, mener utvalget at de mest relevante samarbeidspartnerne for familieverntjenesten i framtiden er kommunene som sådan, og mange av de kommunale tjenestene. Spesielt viktig er helsestasjonene for barn 0–5 år, men også helsestasjonene for ungdom og skolehelsetjenesten er blant de mest relevante samarbeidspartnerne for familievernet. Videre peker utvalget på at barnehager og skoler, Familiens hus og lignende lavterskeltilbud i kommunene, kan være gode samhandlingspartnere for familieverntjenesten. Den kommunale barneverntjenesten og familievernet er to tjenester som bør ha god kunnskap om hverandres tilbud og kompetanse, og som bør samhandle godt ved behov, både på system-, tjeneste- og brukernivå. På voldsfeltet er ATV en spesielt viktig samarbeidsaktør. Her er også politi, barnehus og krisesentre relevante aktører. Familievernet samhandler med dommere og tingrettene i enkelte saker. Videre er de kommunale helsetjenestene, psykisk helsevern, Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og tjenester for barn med funksjonsnedsettelser, sosialtjenesten og NAV og tjenester for flyktninger og asylsøkere andre aktører som kan være relevante samarbeidspartnere for familievernet. Utvalget peker på at det kan være hensiktsmessig om familievernet styrker sin samhandling med de regionale kunnskaps- og kompetansesentrene, samt at noen av de ikke-offentlige aktørene som driver med samlivstiltak og foreldreveiledning og annet familiearbeid, kan utfylle og supplere familieverntjenestens tilbud, mens andre kan være aktuelle samarbeidspartnere.

Utvalget anbefaler noen tiltak som kan bidra til økt samarbeid mellom familievernet og andre relevante tjenester. Utvalget foreslår en lovfestet plikt til samhandling med relevante instanser, når dette anses som hensiktsmessig. Utvalget mener det er svært viktig at ansatte i andre tjenester kjenner til familievernet og har kunnskap om familievernets tjenester for å få til god samhandling. Utvalget understreker derfor behovet for undervisning og orientering om familievern og familieterapi i relevante utdanningsløp. Oppretting av noen nye familievernkontorer og utvidelse av utekontorer vil gi bedre forutsetninger for samhandling med kommunale tjenester i de områdene der familievernets tilbud utvides. Utvalgets forslag om at alle lokasjoner skal ha en leder til stede, er også et tiltak som skal legge til rette for mer samarbeid i lokalmiljøet og i den enkelte kommune. Utvalget peker på at samlokalisering mellom kommunale familie- og barnetjenester og familieverntjenesten, kan være ett mulig tiltak for økt samhandling mellom tjenestene. Utvalget understreker at mer praktisk samhandling er nødvendig for å oppnå mer tillit, kunnskap, respekt og dermed bedre betingelser for godt samarbeid. Utvalget foreslår mer systematisk samarbeid mellom familieverntjenesten og helsestasjonene som tidligere forsøk har vist at kan gi mer samhandling: tilbud om parsamtaler på helsestasjoner, felles kurs- og gruppevirksomhet og felles fagdager for ansatte på familievernkontorer og helsestasjoner. Utvalgets forslag som innebærer økte ressurser og økt kapasitet i familieverntjenesten, innebærer også vurderinger om at det bør være mulig med de bevilgningene som gis, å sette av ressurser og kapasitet til utadrettet arbeid og samhandling med andre tjenester.

Utvalget understreker at en forutsetning for økt samhandling er at familievernkontorene har kapasitet til samarbeid. Det vil variere hvem som er de mest relevante og lettest å oppnå samarbeid med, og det vil variere hva familievernet kan bidra med ut ifra lokal kompetanse. Uansett hvilke aktører familievernkontorene velger å samarbeide med, er det avgjørende at det er rom og kapasitet for også denne delen av virksomheten.

20.9 Barn og unge i familievernet

Oppsummert har utvalget følgende forslag om barn og unges deltakelse i familievernet: Utvalget foreslår at det synliggjøres i familievernloven at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i tjenestens arbeid og at barns rett til medvirkning skal sikres. Utvalget foreslår lovfesting av at familieverntjenesten skal legge til rette for at alle foreldre mottar informasjon og veiledning om barns rettigheter og behov ved samlivsbrudd og i foreldretvistsaker. Utvalget forslår at det lovfestes i barneloven og familievernloven at et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få tilbud om en samtale med familievernet i forbindelse med foreldres samlivsbrudd eller foreldrekonflikter. Barn har rett til å delta uten samtykke fra foreldrene. Utvalget foreslår også at det lovfestes at familieverntjenesten skal tilby rådgivning og behandling til barn som har vansker i familien, og at barn kan henvende seg direkte til familieverntjenesten. Videre vil utvalgets forslag om økt geografisk tilgjengelighet, økt digital tilgjengelighet, ny rådstelefon, mulighet for utvidede åpningstider, mulighet for dekking av utgifter til transport når kollektivtilbud mangler, videreutvikling av barnefaglig kompetanse ved kontorene og økt utadrettet arbeid og økt samarbeid med andre tjenester kunne gi endringer av stor betydning for barn og unge.

Utvalget mener det bør legges til rette for at barn og unge i enda større grad enn i dag bruker familievernets tjenester.

Utvalget mener det bør lovfestes at barn skal skal få rett til å delta i mekling og samtale i forbindelse med foreldresamtale, jf. barnekonvensjonens artikkel 12. Selv om barnekonvensjonen ikke krever at barnet blir hørt direkte, anbefaler FNs barnekomité at barnet gis anledning til å bli hørt direkte i enhver saksbehandling der dette er mulig. Utvalget mener det klare utgangspunktet bør være at alle barn blir invitert til familievernet i forbindelse med foreldres samlivsbrudd og får anledning til å uttale seg direkte.

Utvalget mener at barns rett til deltakelse og til å bli hørt best ivaretas ved at det lovfestes at alle barn skal gis tilbud om å snakke med familievernet i forbindelse med foreldres samlivsbrudd. Dermed sikres alle barn muligheten til å delta i denne prosessen «som vedrører barnet», dersom barnet selv ønsker det. Utvalget mener at dette er i tråd med Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen om at barn skal gis anledning til å bli hørt. Gjennom en slik endring vil Norge også følge opp anbefalingen fra FNs barnekomité om å sikre at barn får informasjon om muligheten til å delta i mekling i forbindelse med foreldrenes samlivsbrudd.2 I tillegg til at barnet har rett til å delta i avgjørelsesprosesser som gjelder dem, til å få informasjon og til å gi uttrykk for sin mening i saker som angår dem, er det en rekke argumenter for at barn bør inkluderes i familievernets arbeid med familier som opplever samlivsbrudd, og helst høres direkte og ikke gjennom foreldrene: Barn ønsker selv å bli inkludert i prosesser som gjelder barnet og opplever å ha utbytte av det. Ofte ønsker barn å bli sett og få anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter i trygge rammer. Barn kan også ha et behov for å snakke med en annen voksen enn foreldrene om sin livssituasjon. At barnet blir invitert til familievernet i forbindelse med samlivsbrudd og i foreldrekonfliktsaker, kan bidra til at barnet får mer og bedre informasjon om situasjonen enn om kun foreldrene møter hos familievernet. Hvis barnet blir inkludert på en god måte, vil også foreldrene ha bedre grunnlag for å komme fram til en avtale om bosted og samvær som er best mulig for deres barn. Barnets deltakelse øker muligheten for at barnets tanker og følelser blir kjent for foreldrene og at beslutningene er i tråd med barnets beste. Det er dessuten et meklingsfaglig argument for barns deltakelse i mekling: Mange meklere peker på erfaringer med at barns ytringer kan skape bevegelse og ha en positiv effekt i foreldres meklingsprosess, både gjennom individuelle samtaler og fellessamtaler. Deltakelse i mekling eller terapi kan også ha en terapeutisk og forebyggende effekt for barnet og gi barnet støtte og hjelp til å mestre sin livssituasjon.

Utvalget anbefaler endringer i loven som tydeliggjør at barn og unge er en del av tjenestens målgruppe. Utvalget mener at barn og unge må ha mulighet til å henvende seg til familievernet alene. Det er i utgangspunktet ingen grunn til at barn skal være avhengige av foreldrene for å få bistand av familievernet. Om foreldrenes samtykke er nødvendig, vil avhenge av samtalens karakter. Utvalget mener det i størst mulig grad bør framgå av loven som regulerer tjenesten i hvilke tilfeller foreldre må gi samtykke til at barn skal delta i familievernet. Utvalget foreslår at barn skal kunne benytte seg av tilbud om samtale med mekler/terapeut uten samtykke fra foreldrene eller andre med foreldreansvar. Det samme gjelder rett til annen rådgivning fra familieverntjenesten. For klinisk behandling foreslår utvalget at pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 skal gjelde tilsvarende.

Utvalget mener at det er viktig å synliggjøre i loven at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i tjenestens arbeid.

Etter utvalgets syn bør barn og unge ha mulighet til å henvende seg til familievernet som selvstendige brukere, de bør i større grad involveres ved foreldres samlivsbrudd og delta i andre familiesaker. For å oppnå dette må familieverntjenesten være lett tilgjengelig for alle familier og barn og unge i Norge. Utvalget mener tiltak bør gjennomføres for å sikre bedre geografisk tilgjengelighet for større deler av befolkningen, og peker også på at digitale tiltak og en rådstelefon kan supplere det ordinære tilbudet og slik øke familievernets tilgjengelighet for barn og unge. Utvalget mener at utvidede åpningstider bør være en mulighet der kontorer ser at dette kunne gitt barn og unge bedre tilgang på familieverntjenester. Utvalget understreker at familieverntjenester ikke bør regnes som fravær i skolen. Videre bør det legges til rette for barn og unges bruk av familievernet ved at det gis mulighet for at utgifter til transport dekkes når det ikke er et godt kollektivtilbud tilgjengelig. Utvalget peker også på behovet for økt utadrettet arbeid både mot befolkningen og mot andre tjenester, og økt samarbeid med andre tjenester, for å gjøre familievernets tilbud også til barn og unge bedre kjent og mer tilgjengelig. Utvalget understreker behovet for kontinuerlig kompetanseutvikling i familieverntjenesten om hvordan man snakker med barn.

Utvalget mener dette er endringer som vil sikre at barns rett til å bli hørt og å si sin mening ivaretas bedre enn i dag, og at familieverntjenesten med disse endringene legger bedre til rette for at barn og unge bruker familievernets tjenester, også som selvstendige brukere.

20.10 Ideelle aktører i familievernet

I mandatet bes utvalget om å vurdere hvordan styring og organisering av de ideelle familievernkontorene bør innrettes i lys av EØS-regelverket om offentlig støtte og offentlige anskaffelser. Utvalget er også bedt om å vurdere om det bør åpnes for andre ideelle aktører enn dagens ideelle stiftelser som tjenestetilbydere i familievernet.

Utvalget mener at en videreføring av dagens modell er den mest stabile veien videre for tjenesten og tilrår at dagens eierskapsmodell videreføres. Samtidig bør ønsket om stabilitet i tjenesten ikke være til hinder for at ideelle kontorer kan bli offentlige kontorer, dersom de ideelle stiftelsene ønsker det. Det bør ikke inngås nye avtaler om drift med andre aktører enn de som i dag har avtaler om drift av familievernkontorer.

Innretningen av styring og organisering av de ideelle familievernkontorene er vurdert i lys av EØS-regelverket om offentlig støtte og offentlige anskaffelser. Utvalget anbefaler videreføring av bestående avtaler med de ideelle familievernkontorene da disse må kunne anses som bestående rettsforhold som kan løpe videre uhindret av anskaffelsesreglene og EØS-regelverket. Utvalget anser at en videreføring av bestående avtaler med de ideelle familievernkontorene legger godt til rette for videreføring av familieverntjenesten som en stabil og velfungerende tjeneste.

20.11 Lovendringer og økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget har gjennomgått gjeldende lov og vurdert endringsbehov på grunnlag av utvalgets vurderinger og anbefalinger for framtidens familieverntjeneste. Utvalget har valgt å utarbeide et forslag til ny lov om tjenesten. Utvalget har utarbeidet en ny formålsbestemmelse. Utvalget mener det er viktig med en egen formålsparagraf i loven som klart og tydelig får fram målene for virksomheten. Etter utvalgets syn bør tjenestens egenart, oppgaver og plassering i det samlede velferdstilbudet til barn og familier gå tydelig fram av loven. Særlig er det viktig for utvalget å framheve barnas plass i tjenesten og legge til rette for økt deltakelse i familievernet for barn og unge. Utvalget ønsker også å tydeliggjøre de rettslige og organisatoriske rammene som gjelder for virksomheten og å løfte fram hvilke utfordringer, situasjoner og målgrupper tjenesten skal være innrettet mot å møte. Det er et mål for utvalget at både primærgruppen til familieverntjenesten, familier og barn, og andre aktører og tjenester, ved å lese loven skal få god forståelse av hva tjenesten har som sitt ansvarsområde, hvilke tilbud og hvilken bistand tjenesten yter, og hvilken relevans familieverntjenesten kan ha for dem.

Utvalget har også identifisert behov for endringer i enkelte andre lover. For eksempel må barneloven endres hvis utvalgets forslag om foreldresamtale skal gjennomføres.

Redegjørelse for økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag følger i kapittel 21.

21 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget mener at familieverntjenesten i dag i det store og hele er velfungerende, og at oppgavene som familievernet i dag utfører knyttet til klinisk virksomhet, meklingstjenester og utadrettet arbeid, i all hovedsak bør videreføres. På noen områder foreslår utvalget endrede prioriteringer eller forslag til endringer som krever økte ressurser.

Familier og par bør fortsatt være de viktigste målgruppene for familievernets tjenester. Også personer som kommer alene til familiekontoret, bør kunne få bistand. Utvalget mener det er viktig at tjenestens kjerneoppgaver styrkes og at dette ikke nødvendigvis handler om økt kapasitet, men også om forskyvning av intern kapasitet og økonomiske virkemidler. Et område som bør styrkes, er for eksempel arbeidet med parterapi, mens oppgaven med å bygge spesialkompetanse på radikalisering, bør legges til andre instanser.

Selv om barn og unge også i dag kan oppsøke tjenesten på egenhånd, foreslår utvalget at barns rett til hjelp fra tjenesten bør styrkes og tydeliggjøres. Det vises her til tiltak i kapittel 18 som peker på at den barnefaglige kompetansen ved familievernkontorene bør styrkes. Med noe utvidet åpningstid etter skoletid, for eksempel én dag i uken, vil flere unge ha mulighet til å oppsøke tjenesten, enten alene eller i følge med foreldre. Videre vil det at det gis gyldig fravær på skole kunne gjøre det lettere for unge brukere å komme i kontakt med tjenesten. Dette er tiltak som vil kunne gjennomføres uten å gi nevneverdige økte kostnader for familieverntjenesten, for eksempel ved at noe lengre åpningstid én ukedag tas igjen med litt kortere åpningstid en annen ukedag.

Etter utvalgets syn er det svært viktig at tjenestens utadrettede arbeid styrkes. Utvalget foreslår at det settes av øremerkede midler til informasjonsarbeid både i Bufdir, Bufetat og ved det enkelte familievernkontor. Det bør også undervises, i større grad enn det gjør i dag, om familievern og familieterapi i relevante utdanningsløp.

Tjenestene som familievernet tilbyr, skal avhjelpe og forebygge problemer i familien. Som omtalt i kapittel 10 har tiltak som settes inn i tidlig alder, generelt sett betraktelig bedre effekt enn tiltak som iverksettes på et senere tidspunkt i livet. De fleste typer foreldrestøtte er lite kostnadskrevende, og vil kunne gi langvarige gevinster. Selv om innsparinger ved forebyggende tiltak kan komme langt fram i tid og i ulike sektorer, og av den grunn kan være vanskelig å beregne den økonomiske effekten av, mener utvalget at det er godt dokumentert at tidlig forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Likeverdige tjenester forutsetter at tjenesten oppleves som relevant for hele befolkningen. Påfyll av kunnskap og bevissthet om hvordan tjenesten ved familievernkontorene kan møte ulike gruppers behov for familieverntjenester, er viktig for at tjenesten skal nå ut til flere brukere. Tjenesten må fortsette å videreutvikle kompetansen ved familievernkontorene. Kontorenes flerkulturelle kompetanse bør styrkes, og det må gis tilpasset informasjon om familievernets tilbud til ulike brukergrupper. Informasjonen bør gis på ulike språk, og tolketjenestene bør styrkes. Videre bør kontorene være bevisst på å rekruttere ansatte med minoritetsspråklig bakgrunn eller innvandrerbakgrunn slik at tjenesten gjøres mer tilgjengelig for brukeren. Utvalget mener at flere av disse tiltakene kan gjøres innenfor familievernets eksisterende budsjettrammer for fag- og kompetanseutvikling.

På noen områder gir utvalgets forslag økte kostnader. Et slikt område er forslagene i kapittel 14 der utvalget anbefaler økt kontorkapasitet slik at flere brukere kan oppleve tjenesten som geografisk tilgjengelig. Dette vil også være en viktig forutsetning for at barn og unge i større grad enn i dag kan oppsøke tjenesten på eget initiativ.

Etablering av nye kontorer og styrking av kapasiteten ved eksisterende kontorer vil gi økte årlige kostnader i form av leie og drift av kontorlokaler og tilsetting av ledere, terapeuter og kontorfaglige medarbeidere. Antall terapeuter som tilsettes på kontoret vil være en viktig faktor. Kostnaden per terapeutårsverk anslås til noe over 1 million kroner. I tillegg vil det være utgifter knyttet til systemer og administrativ støtte i Bufdir og Bufetat. Kostnader knyttet til utvidelse av tilbudet på utekontorene vil avhenge av økningen i åpningstid og økt bemanning. Tiltaket med flere stedlige ledere og kontorfaglig ansatt til stede i hele åpningstiden vil og medføre økte kostnader, avhengig av dagens bemanning av ledere og kontorfaglig personell. Utvalgets forslag knyttet til kapasitetsutvidelser må beregnes nærmere før implementering.

I kapittel 12 foreslår utvalget at det innføres en foreldresamtale. Foreldresamtalen kommer i stedet for det som i dag er den obligatoriske meklingstimen. Utvalget foreslår også endring av navn på tjenesten. Innføringen av foreldresamtalen og endringen av navnet på tjenesten vil kun gi marginale administrative kostnader, knyttet til endring av ordlyd i brev, brosjyremateriell og så videre. Utvalget foreslår også tiltak for å motivere foreldre til videre mekling i familievernet som et alternativ til domstolsbehandling. Om familievernet lykkes med å få foreldre som er i høy konflikt, til i større grad enn i dag å benytte meklerens tilbud om flere meklingstimer på familievernkontoret, så vil dette tiltaket gi økte utgifter i familievernet. På den annen side vil flere meklingstimer i de vanskelige sakene kunne føre til at færre saker behandles i domstolene. Reduserte utgifter som følge av færre barnelovsaker i domstolene vil således gi rom for å finansiere utgifter i familievernets meklingstjeneste.

Utvalget mener at familievernet i større grad enn i dag bør involvere barn i forbindelse med mekling og i forbindelse med foreldrenes samlivsbrudd generelt. Dette går fram av kapittel 12 og kapittel 18. I meklingssaker, der alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter og meninger, bør få tilbud om å delta, mener utvalget det er viktig at barnesamtalen blir skriftlig nedtegnet i et notat, slik at mekler kan bringe barnets syn inn i meklingen.

Om familievernet skal lykkes med å få flere barn inn til samtale på familievernkontoret, vil det kreve at familievernets kompetanse på samtaler med barn styrkes, blant annet gjennom rekruttering av familieterapeuter med særlig kompetanse på samtaler med barn. Provenyeffekten knyttet til at flere barn benytter familievernets tilbud er usikker og avhenger av antall barn som vil oppsøke tjenesten for råd, kliniske samtaler og samtaler i tilknytning til foreldrenes samlivsbrudd. Det vises til kapittel 18 hvor det framgår at om lag 30 000 barn hvert år er berørt av foreldrenes samlivsbrudd i meklingssaker og at ett av seks barn i dag blir hørt i den forbindelse. Størrelsesorden på økte utgifter som følge av en sterkere involvering av barn i foreldresamtaler og meklingssamtaler vil være usikker, avhengig av hvor mange barn som kommer til å ta imot tilbudet om samtale i bruddsakene og også av hvordan tiltaket implementeres i familievernet. Kostnadene vil blant annet bero på tid hos terapeut som vil påløpe; herunder tid til å forberede samtalen, og (i meklingssakene) medgått tid til barnenotatet. Om et større antall barn enn i dag også tar i bruk familievernets tilbud knyttet til klinisk behandling, i samtaler og/eller gruppetilbud, så vil det også medføre økte utgifter. De økte utgiftene må sees i lys av familievernet som en forebyggende tjeneste og de samfunnsøkonomiske gevinster som økt satsing på tjenester til barn og unge vil gi både på kort og lang sikt.

Andre tiltak som vil kunne gi bedre tilgjengelighet, er økt bruk av digitale tjenester som et supplement til tjenestene som krever fysisk oppmøte. Det er usikkert hvilke budsjettmessige konsekvenser en innføring av digitale konsultasjoner med terapeut vil medføre. Økt bruk av internettbasert dialog vil ved enkelte kontorer kreve teknisk tilrettelegging og opplæring. På den annen side kan det føre til besparelser i form av reduserte reisekostnader for brukeren. Det kan også føre til en økning i antall brukere som får behandling, og dermed gi økte totale kostnader. De samme typer vurderinger gjelder for etableringen av en nasjonal rådstelefon.

22 Merknader til de enkelte bestemmelsene

22.1 Innledning

Utvalget har fått i oppdrag å drøfte det lovmessige rammeverket for familieverntjenesten og foreslå eventuelle lovendringer som følger av utvalgets tilrådninger.

Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer trådte i kraft 1. januar 1998 og har siden vært endret enkelte ganger, primært som følge av endringer i andre lover. Utvalget har valgt å utarbeide et helhetlig nytt forslag til ny lov om tjenesten. Utvalget har utarbeidet ny formålsbestemmelse, med mål om at tjenestens egenart, oppgaver og plassering i det samlede velferdstilbudet til barn og familier skal gå tydelig fram av loven. Særlig er det viktig for utvalget å framheve barnas plass i tjenesten og legge til rette for økt deltakelse for barn og unge. Utvalget ønsker også å tydeliggjøre de rettslige og organisatoriske rammene som gjelder for virksomheten, og løfte fram hvilke utfordringer, situasjoner og målgrupper tjenesten skal være innrettet mot å møte.

Det er et mål for utvalget at både primærgruppen til tjenesten, familier og barn, og andre aktører og tjenester ved å lese loven skal få god forståelse av hva tjenesten har som sitt ansvarsområde, hvilke tilbud og hvilken bistand den yter, og hvilken relevans tjenesten kan ha for dem.

En rekke av bestemmelsene i familievernkontorloven foreslås videreført. Disse bestemmelsene er ikke kommentert.

Utvalget foreslår at familievernkontorloven § 3 om tilsyn ikke videreføres. Et alternativ til at fylkesmannen skal føre tilsyn, kan være utvidet bruk av internkontroll.

Utvalget har også identifisert behov for endringer i enkelte andre lover. For eksempel må barneloven endres hvis utvalgets forslag om foreldresamtale skal gjennomføres. I tillegg til endringene foreslått nedenfor, vil det være behov for endringer i lover som henviser til gjeldende familievernkontorlov.

22.2 Navn på virksomheten og på loven

Utvalget foreslår at navnet på virksomheten endres fra familieverntjenesten til familietjenesten. Det vil etter utvalgets syn være forenklende og samtidig bevare familiefokuset. Utvalget foreslår at navnet på loven endres fra lov om familievernkontorer til lov om familietjenesten.

22.3 Merknader til de enkelte bestemmelsene i ny lov om familietjenesten

Til § 1 Lovens formål

Bestemmelsen er ny. Hensikten med bestemmelsen er å få tydelig fram hva formålet med loven er, og hva loven skal bidra med. Bestemmelsen gir uttrykk for lovens overordnede visjon og verdisyn. Formålsparagrafen kan medvirke til å tydeliggjøre tjenestens mandat, samfunnsoppdrag og oppgaver.

Første leddførste punktum fastsetter at formålet med loven er å sikre at enhver som har familierelaterte problemer, får nødvendig hjelp og behandling. Dette er en språklig endring sammenlignet med gjeldende lov § 1 første ledd. Formuleringen «enhver» understreker at tjenesten skal gi tilbud til alle, også barn, når de har familierelaterte problemer.

Andre punktum er nytt og understreker at loven skal bidra til å styrke familierelasjoner, og at barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår. Tredje punktum er nytt og fastsetter at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i tjenestens arbeid. Dette følger allerede av barneloven § 48 for avgjørelser etter og behandlingen av saker etter barneloven. Bestemmelsen i familietjenesteloven framhever at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn for all virksomhet i familietjenesten der barn er involvert. Barneperspektivet understrekes også i fjerde punktum som fastslår at barns rett til medvirkning skal sikres. Barns rett til medvirkning følger allerede av bestemmelser i annen lovgivning, særlig barneloven §§ 31 mv. Det er likevel viktig å framheve at barnets rett til å delta og til å bli hørt, skal gjelde for familietjenestens virksomhet. Se omtale i kapittel 18.

Andre ledd er nytt og fastslår at loven skal bidra til et likeverdig familietjenestetilbud i hele landet. Videre skal loven bidra til kvalitet i tjenesten og et tilbud som er tilpasset brukernes behov. Det innebærer blant annet at tilbudet må tilpasses ulike menneskers og ulike gruppers behov, med rom for individuelle tilpasninger, bruk av faglig skjønn i enkeltsaker og lokale spesialtilbud. Bestemmelsen understreker også at tilbudet skal være tilgjengelig. I dette ligger blant annet at tilbudet skal gis innenfor de krav som settes for ventetid og for reisetid. Videre er det tatt inn i loven at tilbudet skal være gratis. Dette er en videreføring av dagens praksis. Lovfesting kommuniserer at familietjenesten er en lavterskeltjeneste for alle. Andre setning sier at loven skal bidra til at familietjenestens rolle i det forebyggende arbeidet styrkes. Dette understreker familietjenestens karakter som forebyggende, der alt arbeid kan sies å være forebyggende, enten det er for å forebygge parkonflikt, bidra til bedre familierelasjoner før og etter brudd, eller styrke barns oppvekstvilkår. Andre setning løfter også fram en mer konkret del av det forebyggende arbeidet: samarbeid med andre tjenester, og understreker familietjenesten som en viktig bidragsyter til et helhetlig tjenestetilbud til familier, barn og unge. I familievernkontorloven § 1 står det at familievernkontorene «bør» drive utadrettet virksomhet om familierelaterte tema. Lovfesting av at tjenesten «skal» samarbeide (se § 2), vil innebære en plikt og forventning til tjenesten om å prioritere samhandling og samarbeid med andre tjenester i større grad enn i dag.

Til § 2 Familietjenestens oppgaver og arbeidsformer

Bestemmelsen svarer i stor grad til gjeldende lov § 1, men angir tydeligere hvilke oppgaver familietjenesten skal utføre. Slik tydeliggjøring vil bidra til at virksomheten ved de enkelte familiekontorene bygger på et fast og felles rammeverk, og at kravene til innretning og prioriteringer av oppgaver og tiltak er felles for hele tjenesten. Bestemmelsen innebærer også en sterkere prioritering av det forebyggende arbeidet i tjenesten. Første og andre ledd angir overordnet hva familietjenestens oppgaver skal være.

Første ledd første punktum svarer til gjeldende lov § 1 første ledd andre punktum, men understreker at tjenestens hovedoppgave er å gi tilbud til personer som har familierelaterte problemer. Andre punktum fastsetter at familietjenesten skal arbeide forebyggende. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i gjeldende lov. Den nye bestemmelsen vil understreke familietjenestens karakter som forebyggende, der alt familietjenestearbeid anses som forebyggende fordi det kan bidra til at relasjonelle problemer enten ikke oppstår, eller at de ikke fester seg eller tiltar. En viktig del av det forebyggende arbeidet er samarbeid med andre tjenester og utadrettet virksomhet, se femte og sjette ledd.

Andre ledd er nytt og understreker at en vesentlig del av familietjenestens oppgaver er å bistå foreldre slik at de kan styrke samarbeidet om barna. Tjenesten skal gi foreldre informasjon og veiledning om barns rettigheter og behov ved samlivsbrudd og i foreldretvister. Dette er oppgaver tjenesten ivaretar også i dag, for eksempel ved mekling og i foreldresamarbeidssaker, men oppgavene tydeliggjøres gjennom en egen lovbestemmelse.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende lov § 1 første ledd tredje og fjerde punktum. Bestemmelsen er oppdatert som følge av utvalgets forslag om å innføre foreldresamtale, se kapittel 12, og fastslår at familietjenesten skal gjennomføre foreldresamtale og mekling etter regler i ekteskapsloven og barneloven.

Fjerde ledd er nytt og understreker at familietjenesten skal gi tilbud til barn. Dette tilbudet kan for eksempel være rådgivning og behandling. Fjerde ledd lovfester også at barn skal få tilbud om samtale når foreldre møter til foreldresamtale og til mekling. Se omtale i kapittel 18, denne lovens § 3 og forslag til endring i barneloven § 31.

Femte ledd er nytt og fastsetter at familietjenesten skal samarbeide med andre tjenester. Gjennom femte ledd får familietjenesten en plikt til samarbeid med andre tjenester når det er nødvendig og tjenlig for å gi foreldre og barn helhetlig bistand. Dette innebærer at familietjenesten skal legge til rette for god samhandling og bidra til at familier med sammensatte og komplekse utfordringer i sitt familieliv får helhetlige tilbud, i samarbeid med andre tjenester og/eller på grunnlag av henvisning fra andre tjenester. I hvilken grad slikt samarbeid skal foregå og hvilken form det skal ha, må følge av tjenestens faglige skjønn. Samarbeid trenger ikke å være knyttet til enkeltsaker, men kan også innebære at familietjenesten gir andre familierettede tjenester informasjon og veiledning om familie- og relasjonsrelaterte tema, tjenestens tilbud og arbeidsmetoder.

Sjette ledd fastsetter at familietjenesten skal gi informasjon og veiledning til befolkningen og andre tjenester om familietema og relasjonelle tema og om betydningen av at barn og unge har trygge familie- og oppvekstvilkår. Bestemmelsen innebærer en prioritering og styrking av familietjenestens utadrettede virksomhet, ved at dette blir en oppgave tjenesten «skal» gjennomføre; i dag «bør» tjenesten drive utadrettet virksomhet, se gjeldende lov § 1 andre ledd. Se for øvrig femte ledd om samarbeid med andre tjenester. Slikt samarbeid kan også kategoriseres som utadrettet virksomhet.

Til § 3 Hvem kan henvende seg til familietjenesten. Barns rett til deltakelse

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 1 tredje ledd, men er noe omskrevet. Bestemmelsen understreker at familier, par, barn og enkeltpersoner kan henvende seg direkte til familietjenesten. Det er framhevet at også barn kan henvende seg til tjenesten. Familietjenesten er et lavterskeltilbud som ikke krever henvisning, men andre tjenester kan formidle kontakt med familietjenesten for personer som kan ha nytte av tilbudet.

Andre ledd er nytt og gir barn rett til å benytte seg av familietjenestens tilbud. Det er ikke nødvendig at foreldrene eller andre med foreldreansvar samtykker til dette. Dersom familietjenesten vil gi barnet tilbud om klinisk behandling, gjelder pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 tilsvarende. Denne bestemmelsen gjelder samtykke til helsehjelp på vegne av barn. Det vises til omtale i kapittel 18.

Til § 4 Organisering og ansvar

Første ledd er nytt og fastsetter at departementet og Barne-, ungdoms- og familieetaten er familietjenestemyndighet. Familietjenesten ledes av departementet. Det følger av alminnelige prinsipper for delegasjon at departementet kan delegere hele eller deler av sin myndighet til Barne-, ungdoms- og familieetaten som underliggende instans.

Andre ledd fastsetter at familietjenestemyndigheten skal legge til rette for en tilgjengelig og nasjonalt likeverdig familietjeneste og fastsetter de organisatoriske, faglige og økonomiske rammene for tjenesten. Gjeldende lov § 2 gir ansvaret for familieverntjenesten til statlig regional familievernmyndighet. Etter ny § 4 vil det være opp til familietjenestemyndigheten hvilket forvaltningsnivå som skal ha ansvar for tjenesten. Utvalget legger til grunn at fagutvikling, forvaltningsansvar og driftsansvar fortsatt skal ligge i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, men vil ikke lovfeste hvilket nivå i etaten som skal ha ansvar for de ulike oppgavene.

Tredje ledd svarer til gjeldende lov § 2 første ledd og fastsetter at familietjenestemyndigheten kan inngå avtaler om drift av familiekontor. Utvalget legger til grunn at det ikke bør inngås nye avtaler om drift med andre aktører enn de som i dag har avtaler om drift av familievernkontorer, men at bestående avtaler med de ideelle familievernkontorene videreføres, se kapittel 19. For de virksomheter som har avtale med familietjenestemyndigheten om drift av familiekontor, gjelder familietjenesteloven.

Fjerde ledd fastsetter at familietjenestemyndigheten kan inngå avtaler med egnede fagpersoner om å utføre oppgaver etter loven eller være tilsynsperson i foreldretvistsaker etter barneloven § 43 a. Dette kan for eksempel dreie seg om avtaler med eksterne meklere, se utvalgets drøfting i kapittel 12. Se for øvrig kapittel 11 der utvalget anbefaler at ordningen med støttet tilsyn under samvær vurderes overført til en annen tjeneste.

Femte ledd gir hjemmel for familietjenestemyndigheten til å gi forskrifter om organisering og drift av familietjenesten. Det kan også være aktuelt å fastsette kompetansekrav til eksterne meklere og tilsynspersoner.

Til § 5 Klientjournal og personvern

Bestemmelsen er noe omskrevet, men svarer til gjeldende lov § 11.

I tredje og fjerde ledd videreføres gjeldende rett: Det skal føres journal fra virksomheten, men ikke ved foreldresamtale og mekling. Fjerde ledd andre punktum fastsetter et unntak: Mekler skal skrive notat fra samtaler med barn. Notatet skal kun inneholde hva barnet har uttrykt om sitt syn på saken, og skal ikke inneholde meklers vurderinger eller lignende.

Femte ledd sier at journal og annen dokumentasjon med personopplysninger skal behandles i samsvar med reglene i personopplysningsloven og pasientjournalloven. Annen dokumentasjon kan være avtaler om foreldreansvar, bosted og samvær som foreldrene har inngått. Familietjenesten skal tilby foreldre som ønsker det, å oppbevare slike avtaler. Avtalene er ikke en del av en eventuell journal foreldrene har i familietjenesten, jf. også fjerde ledd som fastsetter at det ikke skal skrives journal fra foreldresamtale og mekling.

Sjette ledd fastsetter at familietjenestemyndigheten skal gi forskrifter om hva klientjournalen skal inneholde, hvordan den skal føres, og hvordan og hvor lenge den skal oppbevares.

Til § 6 Taushetsplikt

Første ledd fastsetter at ansatte i familietjenesten og andre som utfører oppgaver på vegne av familietjenesten, har taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 og 23. Dette er en videreføring av § 5 i gjeldende lov. Det er presisert at også andre som utfører oppgaver på vegne av familietjenesten, har taushetsplikt. Dette kan for eksempel gjelde eksterne meklere.

Andre ledd fastsetter at overtredelse av taushetsplikt etter denne loven kan straffes etter straffeloven § 209. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Til § 7 Samtykke til å gi informasjon

Første og andre ledd er noe omskrevet, men viderefører gjeldende lov § 6.

Det følger av § 6 over at ansatte i familietjenesten og andre som utfører oppgaver på vegne av familietjenesten, har taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 og 23. Helsepersonelloven § 23 sier at taushetsplikten etter § 21 ikke er til hinder for at opplysninger i enkelte tilfeller gis videre. Dette gjelder for eksempel når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.

Tredje ledd er nytt. Bestemmelsen fastsetter at for personer over 16 år som ikke er i stand til å samtykke på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemming, kan nærmeste pårørende gi samtykke etter første ledd.

Fjerde ledd fastsetter at dersom tungtveiende interesser tilsier det, kan familietjenestemyndigheten bestemme at opplysningene skal være undergitt taushetsplikt selv om det foreligger samtykke etter andre og tredje ledd. Dette er en videreføring av gjeldende lov § 6 tredje ledd, men avgjørelsesmyndigheten er lagt til familietjenestemyndigheten i stedet for til fylkesmannen.

Til § 8 Forskning og statistikk

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 8. Gjeldende lov § 8 første ledd andre punktum om at opplysningene skal gis uten individualiserende kjennetegn er tatt ut. Dette medfører ingen endring i praksis; hensynet til anonymitet er godt ivaretatt gjennom annen lovgivning, herunder regler for godkjenning av forskningsprosjekter.

Til § 9 Klienters rett til innsyn i journal

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 12 første til tredje ledd.

Til § 10 Foreldres rett til innsyn i barnets journal

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende lov § 12 fjerde ledd. Foreldre eller andre som har foreldreansvaret til barn under 16 år har rett til innsyn i opplysninger som gjelder barnet. I motsetning til gjeldende lov gjør imidlertid § 10 unntak for de tilfeller der hensynet til barnets interesser tilsier at det ikke skal gis innsyn.

Andre ledd sier at dersom barnet motsetter seg at foreldre eller andre som har foreldreansvaret skal få innsyn i opplysninger i barnets journal, og ansvarlig behandler mener at barnets ønske bør respekteres, skal foreldrene ikke gis innsyn i disse opplysningene. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 12 fjerde ledd andre punktum, men viderefører ikke den nedre aldersgrensen på 12 år for når barn kan nekte innsyn. Etter § 10 må også barn under 12 år som er i stand til å danne seg et syn på saken, bli spurt om de ønsker at foreldrene eller andre som har foreldreansvaret skal få innsyn i journalen.

Tredje ledd er nytt og gir hjemmel for at familietjenestemyndigheten kan bestemme at foreldre eller andre som har foreldreansvaret skal gis helt eller delvis innsyn i opplysningene selv om det ikke foreligger samtykke fra barnet etter andre ledd.

Fjerde ledd gir familietjenestemyndigheten hjemmel til å gi forskrifter om foreldres rett til innsyn i barnets journal.

Til § 11 Saksbehandling

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 13.

Til § 12 Opplysningsplikt til barnevernet

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 10.

Til § 13 Opplysninger til den kommunale helse- og omsorgstjenesten og sosialtjenesten

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 9.

Til § 14 Lovens anvendelse på Svalbard

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 14 og gir Kongen hjemmel til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard. I forskrift 23. mai 2008 nr. 479 er det fastsatt at familievernkontorloven gjøres gjeldende for Svalbard. Utvalget legger til grunn at tilsvarende forskrift blir fastsatt med hjemmel i ny lov for familietjenesten.

Til § 15 Ikraftsetting og overgangsbestemmelser

Første ledd regulerer ikraftsetting av loven og oppheving av familievernkontorloven.

I andre ledd er det åpnet for å gi overgangsbestemmelser. Det kan for eksempel være aktuelt for å regulere forholdet til avtaler inngått med ideelle aktører.

Til §16 Endringer i andre lover

Bestemmelsen foreslår endringer i andre lover, se merknader under.

22.4 Merknader til endringer i andre lover

Til barneloven § 31 andre ledd

Bestemmelsen fastsetter barns rett til medvirkning og til å bli hørt før foreldrene tar avgjørelser om personlige forhold for barnet. Fjerde punktum er nytt og fastsetter at et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få tilbud om en samtale med ansatt i familietjenesten når foreldrene møter til foreldresamtale eller mekling. Samtalen er en selvstendig rett barnet har, og krever ikke samtykke fra foreldrene. Barn skal få tilbud om samtale ved den obligatoriske samtalen ved samlivsbrudd og når foreldre møter til obligatorisk mekling før de skal reise sak for retten i foreldretvist. Se omtale i kapittel 12 og i kapittel 18. Se også forslag til familietjenesteloven § 3.

Til barneloven § 51

Første ledd fastsetter at foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling før det kan reises sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, hvor barnet skal bo fast eller om samvær. Bestemmelsen har fått et tillegg om at foreldrene først må møte til foreldresamtale. Attest fra foreldresamtalen kan ikke brukes til å reise sak for retten. Foreldre som har gyldig attest fra foreldresamtale, se § 54, trenger ikke å møte til ny foreldresamtale før de starter mekling. Foreldre som vil reise sak, må først gjennomføre mekling. Som hovedregel må foreldrene mekle i seks timer, men departementet kan i forskrift gi regler som gjør unntak fra dette, se sjette ledd, § 54 og omtale i kapittel 12.

Andre ledd sier at gifte foreldre med felles barn under 16 år for å få separasjons- eller skilsmisseløyve må møte til foreldresamtale. Foreldresamtalen erstatter den obligatoriske meklingstimen etter gjeldende andre ledd.

Tredje ledd sier at samboere med felles barn under 16 år må møte til foreldresamtale ved samlivsbrudd. Foreldresamtalen erstatter den obligatoriske meklingstimen etter gjeldende tredje ledd.

Fjerde ledd er nytt og sier at dersom foreldrene etter foreldresamtalen ikke er enige om avtaler for barnet, skal de få tilbud om mekling. Dette er en videreføring av gjeldende rett, der mekling også er frivillig etter den første timen.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om foreldresamtale og mekling. Forskriftshjemmelen er noe endret ved at den åpner for å gi unntak fra plikten til å mekle i saker som mekler mener er uegnet for mekling. Dette kan for eksempel gjelde i saker der det er mistanke om vold eller store problemer som følge av rus eller psykiatri. Det må være opp til meklers skjønn å vurdere om saken er uegnet for mekling. Hvis mekler mener at saken er uegnet for mekling, kan mekler utstede attest uten at foreldrene har meklet i seks timer. I forskriften kan departementet også gi regler om i hvilke tilfeller mekler kan skrive ut attest før det har gått seks timer. Dette kan for eksempel gjelde der den ene av foreldrene ikke møter. Det bør også åpnes for at mekler kan skrive ut attest før det har gått seks timer i tilfeller der mekler mener at det ikke er forsvarlig eller tjenlig å fortsette meklingen, for eksempel ved mistanke om vold eller omsorgssvikt.

Til barneloven § 52

Første ledd er nytt og fastsetter at formålet med foreldresamtalen er å gi foreldrene et godt grunnlag for det videre foreldresamarbeidet. Alle foreldre må møte til foreldresamtale ved samlivsbrudd. Noen trenger mye informasjon og veiledning. Andre har allerede inngått avtale om hvor barnet skal bo og om samværsordninger. Innholdet i foreldresamtalen må tilpasses det enkelte foreldrepars behov. Se nærmere om foreldresamtalen i kapittel 12.

Nåværende første ledd blir nytt andre ledd. Bestemmelsen er uendret. Foreldre som vil bringe sak inn for retten, må møte til mekling. I slike tilfeller vil formålet med meklingen fortsatt være at foreldrene kan komme fram til en skriftlig avtale om foreldreansvaret, om hvor barnet skal bo fast og om samvær, framfor å bringe saken inn for retten. Foreldre som etter foreldresamtalen ikke er enige om avtaler for barnet, skal få tilbud om mekling, med mål om å komme fram til avtaler om hvor barnet skal bo eller om samvær.

Til barneloven § 53

Bestemmelsen er endret i tråd med utvalgets forslag om å innføre foreldresamtale ved samlivsbrudd. Det er presisert at foreldre skal møte personlig og samtidig til foreldresamtalen, slik regelen er for mekling.

Mekler kan gjøre unntak fra foreldrenes plikt til å møte personlig og samtidig. Ordlyden er endret for å ta høyde for at bestemmelsen ikke bare omfatter dem som mekler, men også dem som gjennomfører foreldresamtale. I praksis er dette de samme fagpersonene i familietjenesten. I enkelte tilfeller kan det også være oppnevnt eksterne meklere. I så fall omfattes de også av bestemmelsen.

Til barneloven § 54

Første ledd er nytt og fastsetter at foreldrene skal få attest når de har gjennomført foreldresamtale. Denne attesten kan brukes til å søke om separasjon eller skilsmisse, og til å søke om utvidet barnetrygd. Den kan ikke brukes til å reise sak for retten. Se omtale i kapittel 12.

Andre ledd er endret. Partene må møte til mekling i seks timer før de kan få meklingsattest som kan brukes til å reise sak for retten. Det vises til omtale i kapittel 12. Se også merknader til § 51 om hjemmelen for å gi forskrift om mekling; blant annet kan det gis bestemmelser om at mekler kan skrive ut attest tidligere hvis han eller hun vurderer at saken er uegnet for mekling eller at attest av andre grunner bør skrives ut før foreldrene har meklet i seks timer.

Til ekteskapsloven § 26

Bestemmelsen er oppdatert som følge av at den obligatoriske meklingstimen erstattes med en obligatorisk foreldresamtale. Se merknader til endringer i barneloven.

Til ekteskapsloven § 26 a

Bestemmelsen er endret for å ta høyde for at bestemmelsen ikke bare omfatter meklere, men også ansatte i familietjenesten som gjennomfører foreldresamtale. I praksis er dette de samme fagpersonene. I enkelte tilfeller kan det også være oppnevnt eksterne meklere. I så fall omfattes de også av bestemmelsen og har oppmerksomhetsplikt, meldeplikt og opplysningsplikt til barneverntjenesten.

Til barnetrygdloven § 9 femte ledd

Bestemmelsen er oppdatert som følge av at den obligatoriske meklingstimen erstattes med en obligatorisk foreldresamtale. For at utvidet barnetrygd skal kunne tilstås etter samlivsbrudd mellom samboere med felles barn under 16 år, må det legges fram attest for gjennomført foreldresamtale.

23 Lovutkast

23.1 Forslag til ny lov om familietjenesten