10 Gjenforsikring

10.1 Felles eller selskapsindividuell gjenforsikring?

10.1.1 Dagens regler

I presisering av mandatet for Naturskadeforsikringsutvalget 26. januar 2018 ber Justis- og beredskapsdepartementet om at utvalget også «evaluerer reglene for tegning av reassuranse [og] ser på om den felles reassuransedekningen etter gjeldende rett er obligatorisk, og om den bør være obligatorisk.»

Gjennom gjenforsikring sprer et forsikringsselskap en del av sin forsikringsrisiko til andre selskaper, slik at flere står sammen om å dekke risikoen. Regler om gjenforsikring (reassuranse) finnes i instruks for Norsk Naturskadepool. Det følger av instruksen § 2 at poolen ivaretar gjenforsikringsdekningen av norsk naturskadeforsikring. Poolstyret tegner gjenforsikring på vegne av medlemsselskapene, i samsvar med prinsipper som godkjennes av årsmøtet, jf. instruksen §§ 12 og 15. Nærmere bestemmelser om kjøp og håndtering av gjenforsikring er nedfelt i Reassuranseprinsipper for Norsk Naturskadepool av 13. mai 2013. Dokumentet regulerer blant annet limit og egenregning, krav til gjenforsikringsselskap og styresett og ansvar knyttet til gjenforsikring. Det følger av prinsippene at gjenforsikringsprogrammet skal være et såkalt katastrofeprogram, og at prisen på programmet skal være i tråd med markedspris. Ansvarsgrense på gjenforsikringsprogrammet skal tilsvare medlemsselskapenes samlede begrensning i ansvar ved en enkelt naturkatastrofe.

Norsk Naturskadepool har i 2018 et gjenforsikringsprogram som dekker skader over 1,5 milliarder kroner. Programmet består av to lag. Første lag strekker seg fra 1,5 milliarder til 3,5 milliarder kroner med premie på 87 millioner kroner og 100 prosent gjeninnsettelsespremie. Neste lag strekker seg fra 3,5 milliarder til 16 milliarder kroner med premie 151 millioner kroner og 100 prosent i gjeninnsettelsespremie. Skader over 16 milliarder kroner dekkes ikke av naturskadeforsikringsordningen, jf. forskrift om egenandel og ansvarsgrense ved naturskadeforsikring § 2.

10.1.2 Drøftelse

En rekke selskaper har tatt til orde for å gå bort fra en felles obligatorisk tegning av gjenforsikring i regi av poolen, og la det være opp til hvert medlemsselskap å tegne egen gjenforsikring (nivå, egenregning, gjeninnsettelse mv.) Styret i Norsk Naturskadepool satt i 2017 ned en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å belyse fordeler og ulemper ved ulike alternativer til innkjøp av gjenforsikring for poolens medlemmer. Arbeidsgruppen avla sin rapport 26. februar 2018, og rapporten presenterer fordeler og ulemper ved en selskapsindividuell gjenforsikring.

Selskapsindividuell gjenforsikring har den fordel at gjenforsikringen kan tilpasses behovet i det enkelte selskap. Slik situasjonen er i dag, er selskapenes egenregning lik poolens egenregning multiplisert med selskapets markedsandel i poolen per årgang. Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom det felles gjenforsikringsprogrammet og selskapets risikoevne og -vilje. Enkelte selskaper har behov for mer risikoavlastning, og kjøper ytterligere gjenforsikring for å få en lavere egenandel. Andre selskaper har ikke behov for risikoavlastning av det omfang som kjøpes av poolen; tvert imot kunne de tenke seg å bære en større risiko enn det dagens løsning åpner for. De ulike behovene for risikoavlastning skyldes blant annet at medlemsselskapene har ulik relativ eksponering mot naturskadepoolen ved at noen selskap er store, men har liten medlemsandel i poolen. Andre selskap er mindre, men har relativt større medlemsandel i poolen. Videre har selskapene ulik kapitalsituasjon og dermed ulikt behov for å kjøpe gjenforsikring.

En ordning med felles innkjøp av gjenforsikring oppfattes også av enkelte selskaper som tungvint, all den tid selskapene også kjøper gjenforsikring for naturskaderisiko som ikke er dekket av ordningen. Ofte vil det være rimeligere og enklere å tegne gjenforsikring for hele naturskaderisikoen i samme prosess. En slik løsning kan også sikre en bedre integrering med selskapets øvrige gjenforsikringskontrakter, og dermed sikre bedre total risikoavlastning. Enkelte selskaper kan være høyt eksponert mot enkelte gjenforsikrere i egne gjenforsikringsprogrammer. Disse selskapene vil ønske å styre unna disse gjenforsikrerne i andre programmer, herunder naturskadeprogrammet.

En innvending mot selskapsindividuell gjenforsikring, er at mindre selskaper kan få vanskeligheter med å tegne gjenforsikring på gode vilkår. For å bøte på en slik situasjon, kan man legge opp til en frivillig ordning, hvor poolen kan tegne gjenforsikring for de selskapene som måtte ønske det. Arbeidsgruppen tok til orde for å avvikle ordningen med obligatorisk innkjøp av felles gjenforsikring, og la selskapene tegne gjenforsikring på egenhånd. Mellomløsningen, med frivillig gjenforsikring i regi av poolen, ble ansett arbeidskrevende og vanskelig å følge opp.

Arbeidsgruppens forslag om å avvikle felles innkjøp av gjenforsikring må ses i lys av den risiko selskapene bærer etter dagens ordning. Selskapene bærer i utgangspunktet risikoen for skader tilsvarende deres andel i brannforsikringsmarkedet, og ved underskudd i ordningen må selskapet dekke en prosentandel som svarer til denne markedsandelen. Slik situasjonen er i dag har ikke Norsk Naturskadepool noen risiko de kan gjenforsikre, og det er derfor naturlig å stille spørsmål ved om det er hensiktsmessig å la poolen tegne gjenforsikring på vegne av medlemmene. Dette vil bli annerledes med den ordningen utvalgets flertall går inn for. Risikoen som påhviler selskapene vil være lavere enn i dagens ordning, og i tillegg til å beskytte selskapenes egenkapital, vil gjenforsikringen også skjerme det felles fondet i poolen.

Med den nyordning flertallet foreslår, vil ikke selskapenes egenkapital være like utsatt som i dag. Under overgangsordningen må selskaper med opparbeidet naturskadekapital dekke sin andel av underskuddet hvis ordningen går i minus, mens selskaper uten naturskadekapital må dekke sin andel dersom fondet i poolen ikke strekker til. Under den permanente ordningen, vil selskapene få dekket sitt underskudd av det felles fondet i poolen, i den utstrekning det finnes tilstrekkelige midler. Hvis fondet er på ønsket nivå, estimert til 4 milliarder kroner, vil selskapenes egenkapital ved en enkelt skadehendelse bare være utsatt hvis erstatningsomfanget overstiger dette beløpet.

Under nyordningen vil gjenforsikringsordningen ikke bare avlaste risikoen hos selskapene, men vil også skjerme fondet i poolen. Risikoen for at gjenforsikringen vil bli aktuell er størst i det lavere segmentet, og i slike tilfeller vil det nettopp være kapitalen i poolen som beskyttes ved gjenforsikring. Slik utvalgets flertall ser det, vil det under nyordningen være naturlig at poolen tegner gjenforsikring. Poolen står ansvarlig for å forvalte og ivareta det felles fondet, og er dermed best plassert til å vurdere behovet for gjenforsikring. Den gjenforsikring som tegnes av poolen kan benyttes som en risikoreduserende effekt i selskapenes beregning av solvenskapital for naturkatastroferisiko.

Dagens gjenforsikringsprogram dekker samlede erstatningsbeløp mellom 1,5 milliarder og 16 milliarder kroner per skadehendelse. Hvis det legges til grunn at programmet videreføres, vil selskapene fremdeles bære risikoen for enkelthendelser med skader under 1,5 milliarder kroner. I den grad selskapene ønsker å tegne gjenforsikring for denne risikoen, står de fritt til det.

10.1.3 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall foreslår at poolen forestår innkjøp av gjenforsikring for dekning av naturskader som omfattes av naturskadeforsikringsordningen. Kostnadene ved gjenforsikringsprogrammet utlignes mellom medlemsselskapene ut fra fordelingsnøkkelen per 1. juli i skadeåret.

Mindretallet, utvalgsmedlem Hodnesdal, deler ikke flertallets vurdering, se punkt 15.22.

10.2 Skal medlemsselskapene kunne opptre som gjenforsikrere?

10.2.1 Dagens regler

Enkelte medlemsselskaper opptrer i dag også som gjenforsikrere av risiko. Poolens reassuranseprinsipper («Reassuranseprinsipper for Norsk Naturskadepool») stiller krav til gjenforsikringsselskapene. Gjenforsikringsprogrammet skal plasseres hos anerkjente selskaper med tilfredsstillende rating, og styret vedtar minimumskrav til rating. Hvis gjenforsikrere som ikke oppfyller ratingkravet ønskes brukt, skal disse godkjennes av styret. For at et medlemsselskap skal kunne være gjenforsikrer må selskapet tilfredsstille ratingkravet.

Reassuranseprinsippene regulerer også diversifisering for å spre kredittrisikoen. Det enkelte selskaps maksimale risikoeksponering på hele gjenforsikringsprogrammet skal begrenses med ulike prinsipper for eksterne og interne gjenforsikrere. For eksterne gjenforsikrere skal maksimal prosentandel kunne tilpasses ut fra rating, og selskaper med den beste ratingen skal tilbys samme maksimale prosentandel. Medlemsselskaper har rett til å være gjenforsikrer med en andel medlemsselskapet ønsker, begrenset oppad til selskapets sist målte andel i poolen. Per i dag står Gjensidige, If og Tryg Forsikring for henholdsvis 26,0 prosent, 20,2 prosent og 11,6 prosent av gjenforsikringen.

Det ligger til styret å inngå gjenforsikringsavtaler, jf. instruksen § 15. Styret delegerer til administrasjonen å forberede beslutningen om gjenforsikringsprogrammet. Administrasjonen utarbeider årlig fornyelsesinformasjon i samarbeid med forsikringsmeglere og Reassuranseutvalget (heretter Gjenforsikringsutvalget), og innhenter kvoteringer på hele gjenforsikringsprogrammet årlig. Administrasjonen samarbeider tett med meglerfirma, og meglers mandat er å fremskaffe best mulig avtale for poolen i henhold til vedtatte reassuranseprinsipper og eventuelle andre krav fra styret. Megler skal representere poolen overfor gjenforsikrerne, og sørge for at poolen får best mulig pris og bredest mulig dekning i gjenforsikringsmarkedet. Megler skal også kvantifisere eksponeringen og analysere risikopremien ved ulike gjenforsikringsstrukturer. I tillegg skal megler gi råd om utformingen av gjenforsikringsprogrammet og aktuelle gjenforsikrere, og gi poolen løpende markedsinformasjon om pris og kapasitet. Megler har også andre oppgaver, som å forestå oppgjør av premien fra poolen til gjenforsikrerne.

Poolens gjenforsikringsutvalg er rådgiver overfor styret ved tegning av gjenforsikring. Utvalget har ansvaret for å utarbeide informasjon til gjenforsikrerne og har videre ansvaret for ordlyden i gjenforsikringskontraktene. Utvalget skal gjennomgå kvoteringer, gi anbefalinger i forbindelse med fornyelse av programmet og fremme forslag om meglere. Videre har utvalget fullmakt til å gi retningslinjer om hvilke gjenforsikrere som skal benyttes, og har ansvaret for å godkjenne disse før dekningen begynner å løpe.

10.2.2 Drøftelse

Det har lenge pågått en diskusjon rundt at forsikringsselskaper som er medlemmer i poolen også deltar i gjenforsikringsprogrammet som gjenforsikrere. Det er kun et fåtall av medlemsselskapene som har tilfredsstillende rating, og som dermed kan opptre som gjenforsikrere av risiko. Enkelte av de øvrige selskapene synes å være ukomfortable med å ha en konkurrent i markedet som sin gjenforsikrer.

Medlemsselskapene har god kjennskap til det norske markedet, og kan tilføre et element av konkurranse i forbindelse med plassering av gjenforsikringsprogrammet. Utvalget ønsker å holde fast ved prinsippet om et fritt gjenforsikringsmarked, og mener at medlemsselskaper også i fremtiden bør kunne stå som gjenforsikrere av risiko. En må likevel sørge for rutiner som tilstrekkelig risikospredning, fri konkurranse og nøytral vurdering av tilbudene slik at det mest optimale tilbudet for poolen velges. Videre må en påse at det ikke kan stilles spørsmål ved medlemsselskapenes habilitet.

Utvalget bemerker at poolen må sikre seg mot risiko som følge av høy samlet eksponering på en eller flere motparter (konsentrasjonsrisiko). Medlemmer med stor andel i poolen bør ikke stå for en stor andel av det felles gjenforsikringsprogrammet, slik at akkumulert motpartsrisiko mot enkeltforetak kommer i strid med poolens vedtatte strategier for gjenforsikring og motparter. En sikkerhetsmekanisme er allerede bygget inn i dagens ordning. Det fremgår av reassuranseprinsippene at medlemsselskapene ikke har mulighet til å delta med en andel større enn sin respektive markedsandel i Norsk Naturskadepool. Det ligger til forsikringsmegler å sørge for at vilkår og dekningsomfang i gjenforsikringskontraktene er i tråd med regler for god meglerskikk i henhold til forsikringsformidlingsloven.1 Utvalget antar at poolen i samarbeid med megler vil tegne et gjenforsikringsprogram som sørger for en tilstrekkelig spredning av risiko. Slik utvalget ser det er det ikke behov for å innta nærmere regler om dette i forskriften.

I en situasjon hvor enkelte forsikringsselskaper sitter «på begge sider av bordet», må en sørge for at innkjøpsmakten ikke misbrukes. Det fremgår av reassuranseprinsippene at prisen på programmet skal være i tråd med markedspris. Utvalget mener det er viktig å påse at medlemsselskaper ikke får noen særlige fordeler i gjenforsikringsprogrammet, og mener det bør fremgå av forskriften at medlemsselskapene konkurrerer på lik linje med øvrige gjenforsikrere.

I den nyordning utvalget legger opp til, er det styret som vedtar gjenforsikringsprogrammet, og årsmøtet skal ikke kunne overprøve styrebeslutninger av denne karakter. Heller ikke poolens administrasjon har innflytelse på plasseringen av gjenforsikringsprogrammet. Faren for misbruk i styret anses som minimal, gitt den styresammensetningen utvalget nå legger opp til, med representanter for de mindre selskapene og fra kundesiden (jf. punkt 11.4). I tillegg foreslår utvalget en egen forskriftsbestemmelse som forbyr misbruk av posisjon i poolen (jf. punkt 11.4). Faren for misbruk av innkjøpsmakt reduseres også ved at en ekstern megler har i oppdrag å fremforhandle og anbefale forslag til gjenforsikringsprogram. Megler er poolens forlengede arm i gjenforsikringsmarkedet. Vedkommende har god oversikt over markedet, og sørger for at programmet oppnår mest mulig fordelaktige betingelser. Meglers rapport og anbefaling skal legges frem for styret, sammen med daglig leders anbefaling.

Selv om det er styret som vedtar gjenforsikringsprogrammet, kan Gjenforsikringsutvalget ha betydelig innflytelse på beslutningen, ved at utvalget opptrer som rådgiver for styret. Utvalgsmedlemmer må ikke utøve sine oppgaver i strid med poolens beste interesse (jf. punkt 11.4 om «misbruk av posisjon»). For å sikre armlengdes avstand mellom Gjenforsikringsutvalget og selskapene som opptrer som gjenforsikrere, tar utvalget til orde for å forskriftsfeste at medlemmer som har status som gjenforsikrere under poolens gjenforsikringsprogram ikke kan være medlemmer av Gjenforsikringsutvalget. En slik løsning vil sikre at utvalgsmedlemmene ikke tar utenforliggende hensyn når de gir råd til styret. Løsningen bidrar også til å sikre ordningens legitimitet, ikke bare overfor de øvrige selskapene, men også overfor allmennheten for øvrig.

10.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at medlemsselskaper skal kunne stå som gjenforsikrere av risiko i en fremtidig løsning. Disse selskapene må konkurrere på like vilkår med andre tilbydere. Det er viktig å påse at valg av gjenforsikrere skjer på markedsmessige betingelser, og at poolen velger det beste tilbudet uavhengig av hvem tilbyder er. For å sikre at Gjenforsikringsutvalget ikke utøver utilbørlig innflytelse over styrets beslutninger knyttet til gjenforsikring, tar utvalget til orde for at medlemsselskaper som står som gjenforsikrere ikke kan være representert i utvalget.