1 Sammendrag av kapitlene i utredningen

Mandat, sammensetning og arbeidsmetode (kapittel 2)

Barnelovutvalget ble oppnevnt i statsråd 7. desember 2018. I sin forståelse av mandatet legger utvalget til grunn at hovedoppgaven er å gi en helhetlig ny barnelov. Lovens forhold til menneskerettighetene forstås også som en gjennomgående problemstilling. Når det gjelder mandatpunktet om å gi en samlet vurdering av aldersgrenser for barns rett til med- og selvbestemmelse, tolker utvalget dette som en overordnet gjennomgang. Av kapasitetshensyn har utvalget ikke utformet forslag til forskrifter tilhørende barneloven, men foreslår på enkelte områder hva som bør reguleres i henholdsvis forskrift og lov.

Utvalget startet arbeidet 1. mars 2019 og avholdt sitt første møte 12. mars samme år. Utvalget har møttes i alt 16 ganger. Blant annet har utvalget møttes på seminar i Bergen, der temaet var forholdet mellom domstol og familievernet i foreldretvister. Utvalget har også vært på studiereise til Danmark med besøk til Social- og Indenrigsministeriet, familieretten i Glostrup og Familieretshuset i København.

På det første møtet besluttet utvalget at barn og unge skulle få medvirke til utredningen. Barns synspunkter er både en folkerettslig forpliktelse og av stor verdi for utredningen. Forandringsfabrikken sa ja til å gjennomføre oppdraget for utvalget, med en avgrensning til spørsmål om barns erfaringer fra å ha vært berørt av en foreldretvist, enten på meklingsstadiet eller som en sak som har gått til domstolene. Avgrensningen ble gjort av tids- og rekrutteringshensyn. Innspillene fra barna er samlet i en rapport inntatt som digitalt vedlegg til denne utredningen.

Utvalget har, i tillegg til rapporten fra Forandringsfabrikken, innhentet et eksternt bidrag fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). I mandatet er utvalget bedt om å vurdere om kostnadsnivået som ligger til grunn for beregningen av barnebidragets størrelse, gir et godt bilde av hva barn i ulike aldersklasser koster. SIFOs bidrag er inntatt som digitalt vedlegg til utredningen.

Mandatet gir føringer på at klarspråk skal være et virkemiddel for å få en pedagogisk, tidsriktig og tilgjengelig lov. Utvalget har samarbeidet med Språkrådet for å nå målet om en språklig tilgjengelig lov.

Barneloven i vår tid (kapittel 3)

I kapittel 3 beskrives endringer i samfunnet og i familien og konsekvensene disse har for barn, unge og foreldrene deres.

Familien har endret seg over tid, og endringene har kommet til uttrykk på ulike måter. I dag er foreldre eldre når de får barn, barn har færre søsken enn tidligere, og stadig færre foreldre er gift. Antallet barn som lever i nye familiekonstellasjoner, er etter hvert blitt stort, og mange lever i delte familier. På grunn av økt gjennomsnittlig levealder blir det stadig flere besteforeldre, og barn får ha besteforeldrene sine lenger enn før.

Samfunnet har på mange områder dreid i en mer likestilt retning. Mødre har lønnet arbeid, og fedre tar del i omsorgen for barna. Samfunnet er dessuten mer mangfoldig enn tidligere – barn kan vokse opp med to mødre, to fedre eller ha en forelder som tilhører kategorien LHBTIQ. Samtidig har samfunnsutviklingen ført til at barn har flere omsorgs- og beskyttelsesbehov.

Siden 1950- og 1960-årene har særlig foreldrenes rolle endret seg stort. Grensene for hva slags kontroll foreldre kan utøve over egne barn, er endret. Moderne foreldreskap knyttes også til ansvar for barnets selvutvikling.

De aller fleste barna som vokser opp i Norge, har en god barndom, men familiens økonomi og utdanning har betydning for barnas muligheter. Barn i dag vokser opp med nye digitale hjelpemidler som er i stadig endring, og som kan medføre nye problemstillinger, for eksempel knyttet til personvern.

Historikk og rettsutvikling (kapittel 4)

Regler om foreldre og barn har eksistert i mange hundre år i Norge. Etter Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra midten av 1600-tallet ble opprør mot foreldreautoriteten strengt straffet. Bestemmelsene var i bruk også på 1800-tallet, mens det på samme tid var adgang for foreldre til å mishandle barna sine. Barn født av foreldre som ikke var gift, hadde få rettigheter, og i tillegg møtte de moralsk fordømmelse.

Stortingets vedtakelse av de Castbergske barnelover i 1915 skulle sikre levekårene til og trygghet for barn født utenfor ekteskap. Norge var det første landet i verden som innførte arverettslig likestilling for disse barna, selv om det fortsatt var ulike lover for barn født innenfor og utenfor ekteskap. Lovene ga regler om foreldreskap, foreldreansvar og om underholdsplikten. Forarbeidene adresserte det urettferdige i at kvinnen satt igjen med plikten og byrdene, mens mannen var fritatt sitt naturlige ansvar. Et viktig mål var også å fastslå ethvert barns selvstendige rett til å kjenne begge foreldrene sine.

I 1956 ble det vedtatt to nye barnelover, fremdeles med ulike regler for barn født av gifte og ugifte foreldre. Lovene hadde også regler om samværsrett der foreldrene ikke lever sammen.

Ny felles barnelov, som gjaldt alle barn, ble vedtatt i 1981. Utvalget som hadde utredet forslaget til ny lov, hadde som mål at reglene om rettsforholdet mellom barn og foreldre ikke skulle ta hensyn til foreldrenes ekteskapelige status. Det ønsket farskap fastsatt ved erkjennelse eller dom, og det foreslo en terminologisk endring fra «foreldremakt» til «foreldreansvar». Utvalget foreslo at foreldrene skulle ha felles foreldreansvar når de lever sammen, ikke kun ved ekteskap. Med noen unntak fremmet regjeringen lovforslaget slik det var utformet.

Etter ikrafttredelsen i 1982 er loven endret en rekke ganger. Blant endringene er innføring av samværsrett for foreldre som aldri har bodd sammen med barnet, styrking av felles foreldreansvar og forenklet domstolsbehandling ved DNA-test. I 2003 ble bidragsreglene reformert, samme år som Norge inkorporerte barnekonvensjonen. I de påfølgende årene fulgte flere til dels omfattende endringer, blant dem tiltak for å beskytte barn mot overgrep, styrket medbestemmelsesrett for barn og gjennomføringen av Haagkonvensjonen 1996.

Menneskerettslige og andre overordnede rammer (kapittel 5)

Mandatet peker på at det er behov for å se mer overordnet på barns rettigheter og forholdet mellom menneskerettigheter, internasjonale konvensjoner og reglene i barneloven. Rettskildebildet er også endret siden barnelovens vedtakelse, som vist til i mandatet. I kapittel 5 om menneskerettslige og andre overordnede rammer utdypes barnets menneskerettslige stilling etter blant annet Grunnloven, FNs barnekonvensjon og den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Kapitlet gir en oversikt over Grunnloven § 104 om barnets beste som et grunnleggende hensyn.

Videre følger en oversikt over relevante bestemmelser i FNs barnekonvensjon, blant annet de fire artiklene i konvensjonen som gir uttrykk for generelle prinsipper. Kapitlet peker ellers på andre bestemmelser i konvensjonen som har særlig betydning for barneloven.

Også andre menneskerettslige krav spiller inn ved utredningen av ny barnelov, og kapitlet identifiserer og forklarer disse. EMK artikkel 8 er en ramme for lovgivers regulering av flere sider av forholdet mellom barnet på den ene siden og foreldre eller andre omsorgspersoner på den andre siden.

Rammene for loven – struktur og språk (kapittel 6)

Mandatet legger føringer på lovens struktur og språk, og det belyser behovet for en helhetlig språklig og strukturell gjennomgang av barneloven.

Dagens barnelov er delvis bygget etter en kronologisk tankegang, der lovens begynnelse samsvarer med den første hendelsen i barnets liv, fødselen. Paragrafene som følger, regulerer det som videre skjer i et barns liv.

Utvalget har vurdert ulike innfallsvinkler for strukturen til den nye loven, og har valgt å holde fast ved dagens struktur med noen endringer. En nyvinning er lovforslagets organisering av loven i ulike deler. Loven skal etter forslaget nummereres kapittelvis (med bindestrek).

Overordnet er utvalgets inntrykk at forholdet mellom regler i lov og forskrift for det meste er fordelt på en egnet måte, men med et unntak: Etter utvalgets syn er det behov for en større gjennomgang på området som gjelder forsørgelse av barn.

Klarspråk skal ifølge mandatet være et virkemiddel for å få en pedagogisk, tidsriktig og tilgjengelig lov. Utvalget ønsker at loven skal kunne leses av alle, men en del juridiske termer er nyttige i en lov. Typisk sivilprosessuelle uttrykk, for eksempel «hovudforhandling», vil utvalget derfor beholde. Utvalget er enig i mandatets premiss om at gjeldende lov tidvis er skrevet i konservativt nynorsk, og har derfor valgt ord som er mer tilgjengelige i lovforslaget. Utvalget har også gått for bokmålsnære varianter en del steder, for eksempel «ledd» i stedet for «stykke». Utvalget har fått bistand fra Språkrådet i arbeidet med utforming av lovteksten på nynorsk.

En liste over viktige ord og uttrykk er tatt inn i slutten av kapittel 6.

Formål, virkeområde og regulering av grunnleggende prinsipper (kapittel 7)

I mandatet bes utvalget om å vurdere hvordan grunnleggende prinsipper kan komme tydeligere til uttrykk i loven.

Utvalget ønsker ikke å gi en tradisjonell formålsbestemmelse i barneloven. Mens det for andre lover kan være lettere å definere ett konkret formål, er det ikke like opplagt hvordan man kan definere ett slikt formål for barneloven: Barneloven har flere ulike grunnleggende formål og oppgaver. Utvalget foreslår at loven skal åpne med en bestemmelse som formulerer prinsippet om barnets beste, se nærmere i kapittel 8.

Utvalget har vurdert om deler av barnevernlovens formålsparagraf bør speiles i barnelovens innledende bestemmelse, men har kommet til at den mest naturlige adressaten for en formulering om kjærlighet er barnets foreldre. Ordet er derfor inkludert i kapitlet om foreldreansvar, se nærmere i kapittel 10. For alle barn er det sentralt å oppleve kjærlighet, men det er samtidig forskjeller mellom barnevernloven og barneloven. De profesjonelle aktørene etter barneloven er ikke tjenesteutøvere på samme måte som barnevernsarbeidere.

Loven har i dag ingen bestemmelse om saklig virkeområde, og utvalget foreslår heller ikke en slik bestemmelse. Videre er det etter utvalgets syn ikke behov for å regulere hvem loven gjelder for, gjennom en definisjon av barn som personer under 18 år. Enkelte særregler i loven gjelder barn over denne alderen, og gjennom bestemmelsen om foreldreansvarets opphør ved fylte 18 år følger det forutsetningsvis at foreldretvist ikke kan reises etter at barnet har fylt 18. Utvalget foreslår heller ingen særskilt bestemmelse om lovens geografiske virkeområde.

Spørsmålet om hvordan grunnleggende prinsipper kan komme tydeligere til uttrykk i loven, har utvalget sett i sammenheng med hvordan grunnleggende menneskerettigheter kan reflekteres i loven. Den nærmere drøftelsen fremgår av kapittel 8.

Utvalget har særskilt vurdert om loven bør gi uttrykk for prinsippet om likestilt foreldreskap. Barnets beste skal være den overordnede rettesnoren for handlinger og avgjørelser etter loven, og det er dermed unaturlig at likestilt foreldreskap løftes opp som et annet grunnleggende hensyn. Prinsippet om likestilt foreldreskap ivaretas derfor av de konkrete bestemmelsene i loven heller enn å være en rettesnor for vurderinger i saker etter loven.

Barns rettigheter etter barneloven (kapittel 8)

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere om barns rettigheter er tilstrekkelig reflektert i barneloven.

Utvalget går ikke inn for en helhetlig barnerettighetslov og ønsker dermed ikke å utvide virkeområdet til barneloven sammenlignet med i dag. Utvalget har merket seg at det kan være vanskelig å navigere i ulike rettigheter i de ulike lovverkene som gjelder barn. Imidlertid legger utvalget til grunn at implementeringen av barns menneskerettigheter skal følge sektorprinsippet, som i dag. For at barns menneskerettigheter skal virkeliggjøres, må tjenesteytere være kjent med dem. Det er derfor et poeng at viktige prinsipper som barnets beste er nedfelt i ulike lover.

Barns rettigheter i barneloven skal etter utvalgets forslag følge de ulike kapitlene der de hører hjemme, men det er likevel behov for at noen sentrale rettigheter for barn løftes frem og gis en mer generell anvendelse enn i dag. Utvalget foreslår derfor et innledende kapittel som formulerer noen sentrale rettighetsbestemmelser for barn. Kapitlet vil kunne tydeliggjøre at lovgiver velger en rettighetsbasert tilnærming på dette området. Utvalgets ambisjon er at de innledende bestemmelsene i loven virker sammen med konkrete rettighets- og pliktbestemmelser og på denne måten styrker barns rettigheter etter barneloven.

Utvalget foreslår å ta inn en innledende fanebestemmelse om prinsippet om barnets beste tidlig i loven. I tillegg bør prinsippet tas inn enkelte andre steder i loven, der det kan konkretiseres etter behov. Barnets beste er et av grunnprinsippene i barnekonvensjonen, og det er inntatt i Grunnloven. Forslaget vil klargjøre prinsippets generelle betydning for alle lovens bestemmelser og samtidig ha en pedagogisk effekt overfor dem som ikke jevnlig bruker barneloven.

Utvalget mener at retten til å bli hørt skal løftes frem i et innledende kapittel. Utvalget har sett hen til løsningene i barnevernloven og pågående lovprosesser knyttet til loven og mener at en slik løsning sender et sterkt signal til både foreldre og domstoler om at rettigheten er grunnleggende og ufravikelig. Videre foreslår utvalget at retten til å bli hørt også bør komme tydelig frem andre steder i loven, slik at det går klart frem at rettigheten både gjelder innad i familien og i foreldretvister for domstolene.

Når det gjelder prinsippet om barnets rett tilikke-diskriminering, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om det er behov for en ikke-diskrimineringsbestemmelse i barneloven. Flertallet mener det ikke er behov for en slik bestemmelse og viser blant annet til at prinsippet står på egne ben i menneskerettighetene og diskrimineringsloven. Flertallet ønsker heller ikke en fanebestemmelse om retten til liv, overlevelse og utvikling.

Utvalget foreslår en felles bestemmelse om retten til omsorg og retten til beskyttelse mot vold, som vil være en tolkningsfaktor for alle bestemmelsene i loven på samme måte som de andre bestemmelsene i det innledende kapitlet. Utvalget foreslår også en innledende fanebestemmelse om barnsrett til familieliv. Retten danner en bakgrunn for mange av lovens bestemmelser og er et av de viktigste utgangspunktene for barneloven.

Barn har rett til personvern og privatliv, og utvalget foreslår en rettslig nyvinning i barneloven gjennom en bestemmelse i foreldreansvarskapitlet om visse sider ved barns rett til personvern og privatliv og forholdet til foreldrenes samtykkekompetanse. Utvalget ønsker økt bevissthet om barnets selvstendige rett til vern om sitt privatliv.

Utvalget har vurdert og kommet frem til at det ikke bør innføres bestemmelser om rettigheter knyttet til fastsetting av foreldreskap og barnets rett til språklig, kulturell og religiøs identitet i det grunnleggende rettighetskapitlet.

Når det gjelder retten til organisasjonsfrihet, foreslår utvalget å beholde en bestemmelse i loven som gir uttrykk for aldersgrensen for når barnet overtar samtykkekompetansen til inn- og utmelding i foreninger. Denne plasseres i kapitlet om foreldreansvar, som i dag.

Utvalget knytter også noen kommentarer til spørsmålet om ratifikasjon av barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll, som etablerer en individuell klagemekanisme for barn knyttet til konvensjonens rettigheter. Utvalget deler seg i to like store fraksjoner, der den ene fraksjonen tar til orde for at denne tilleggsprotokollen bør ratifiseres av Norge nå, mens den andre fraksjonen mener at det i utgangspunktet faller utenfor utvalgets mandat å mene noe om dette, og heller ikke på bakgrunn av informasjonen som foreligger nå, tilråder en slik tilslutning.

Foreldreskap (kapittel 9)

I kapitlet gjennomgår utvalget reglene for rettslig foreldreskap. Utvalget avgrenser mot spørsmålene om adopsjon. Hva gjelder de nylige endringene i bioteknologiloven, som ble vedtatt sent i utvalgets arbeid og dels uten lovforberedelse av lovforslagene i departementet, har utvalget så langt råd er, forsøkt å fange opp de endringene som påvirker reglene om foreldreskap. Utvalget anbefaler imidlertid at forholdet mellom regelverkene blir gjenstand for særskilt utredning.

Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral slik at benevnelsene «mor», «far» og «medmor» ikke benyttes i loven. I tillegg til ønsket om å inkludere alle former for familier er det viktig for utvalget å gå lenger i likestilling mellom heterofile og homofile par som kan bli foreldre etter loven. Av kapasitetshensyn har utvalget likevel ikke gjennomført den kjønnsnøytrale terminologien fullstendig i lovutkastet, men utvalget har forsøkt å bruke fellesbetegnelser som erstatning for ordene «mor», «far» og «medmor» der det er mulig.

I bestemmelsen om morskap vises det til «den» som føder barnet, og ikke «kvinnen», og slik inkluderes også juridiske menn som føder barn.

For etablering av farskap foreslår utvalget i all hovedsak å videreføre gjeldende rett. Farskap kan etableres ved erklæring eller med grunnlag i pater est-regelen, som skaper trygghet og omsorg fra begynnelsen av. En nyvinning er utvalgets forslag om et nytt grunnlag for etablering av foreldreskap, der samtykke til assistert befruktning kan etablere foreldreskap for far og medmor.

Utvalget har foretatt en vurdering av vilkårene for medmorskap og er kommet til at de skal videreføres. Den viktigste grunnen til å beholde dagens vilkår er at de bidrar til å hindre konflikt mellom medmor og den som har bidratt med sæd, om hvem som er forelder. Derigjennom sikres stabilitet i barnets liv. Dagens prosedyrer for fastsettelse av medmorskap bør derimot ikke videreføres, men forenkles, slik at dagens søknadsprosess utgår. Utvalget har lagt vekt på å finne enklere løsninger for foreldrene, der utgangspunktet er at medmorskap skal fastsettes så raskt som mulig og legges til grunn i fødselsmeldingen, der forholdene rundt barnets tilblivelse er tilstrekkelig klare.

Hva gjelder endring av farskap og medmorskap, foreslår utvalget å gjeninnføre tidsfristene for endring av farskap og medmorskap for retten. Utvalget foreslår å videreføre reglene for frivillig endring av farskap.

Et samlet utvalg ønsker å videreføre barnets adgang til å skaffe seg kunnskap om sitt biologiske opphav uten at det endrer foreldreskapet. Utvalget har imidlertid delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om dagens 18-årsgrense for å få slik kunnskap skal opprettholdes, der et flertall viderefører 18-årsgrensen, mens et mindretall ønsker at aldersgrensen settes til 15 år.

Der foreldreskapet ikke er kjent, har det offentlige et ansvar for å fastsette dette for barnet. Utvalget ønsker å videreføre det offentliges plikt til fastsetting eller klargjøring med noen forenklinger av ord og uttrykk.

Utvalget foreslår en utvidelse av saksbehandlingskapitlet for foreldreskapssaker, slik at det gjelder generelt for foreldreskapssaker, og ikke bare farskap og medmorskap som i dag. De fleste av saksbehandlingsreglene videreføres omtrent som i dag, men utvalget foreslår noen forenklinger, og foreslår å ikke videreføre enkelte bestemmelser som i dag har liten betydning. Når det gjelder spørsmål om adgangen til å innhente biologisk materiale som tidligere er tatt av en person i tilfeller der han er død eller er umulig å oppdrive, har utvalget delt seg i et flertall og mindretall. Flertallet mener at det er nødvendig å innføre et tillegg i loven som innebærer at det ikke kan innhentes slikt materiale der andre lover uttrykkelig stenger for det. Spørsmålet aktualiseres der slikt biologisk materiale finnes i et register, for eksempel politiregistret, og innhenting kan bidra til å avklare foreldreskap.

Reglene om andre slektskapssaker enn farskapssaker omhandler morskapssaker og konstatering av fjernere slektskap. Utvalget foreslår at morskapssakene som er nært tilknyttet de materielle reglene i barneloven, fortsatt følger av loven, men slik at de følger av kapitlet om saksbehandlingsregler av foreldreskapssaker generelt. For den andre sakstypen har utvalget vurdert om de bør reguleres i annen lov, men kommet til at barneloven er mest egnet av de lovene som finnes.

Foreldreansvar for barn (kapittel 10)

Utvalget går inn for å videreføre utgangspunktet om at foreldreansvaret skal være felles i de tilfellene der foreldrene er gift eller samboende når barnet blir født.

Videre går utvalget inn for å endre utgangspunktet om felles foreldreansvar i de tilfellene der foreldrene verken var gift eller bodde sammen ved barnets fødsel. Flertallet ønsker en regel tilsvarende den som gjaldt frem til 1. januar 2020, som innebærer at utgangspunktet er at moren i disse tilfellene får foreldreansvaret alene.

Utvalget ønsker å videreføre utgangspunktet om avtalefrihet ved samlivsbrudd.

Når det gjelder utgangspunktene fra rettspraksis, som innebærer at det skal særlige grunner til for at foreldre som har levd sammen tidligere, ikke skal få felles foreldreansvar i sak om foreldreansvar for domstolen, støtter utvalget opp om dette. Utvalget foreslår at utgangspunktet synliggjøres i lovens ordlyd ved at loven gir uttrykk for at felles foreldreansvar er utgangspunktet med mindre særlige grunner taler mot felles foreldreansvar.

Utvalget foreslår ikke materielle endringer i de nylig gjennomgåtte reglene om foreldreansvar etter dødsfall.

I hovedsak viderefører utvalget reglene om innholdet i foreldreansvaret både når det gjelder omsorgsplikten under foreldreansvaret og retten og plikten til å treffe avgjørelser. Imidlertid foreslås en viktig materiell endring når det gjelder avgjørelsesretten og -plikten: Flertallet går inn for at avgjørelser om flytting innad i landet skal ligge under foreldreansvaret. Endringen er nærmere omtalt i kapittel 11. Videre ønsker utvalget å videreføre plikten foreldre med foreldreansvar har til å inkludere barnet i beslutninger som tas på vegne av det. Prinsippet er både en sentral menneskerett og en nødvendig forutsetning for en oppdragelse med respekt for barnets egenverdi.

Avslutningsvis i kapitlet knytter utvalget noen kommentarer til forholdet mellom vergemålsloven og barneloven.

Fast bosted (kapittel 11)

Utvalget har merket seg at det er en del forvirring knyttet til begrepet delt bosted. Etter utvalgets syn er det behov for en klargjøring. En forutsetning for delt bosted bør være at barnet bor minst en tredjedel av tiden hos hver forelder. Videre foreslår utvalget at man går over fra å benytte begrepet «delt bosted» til å benytte begrepet «delt fast bosted», fordi det er nærmere knyttet opp mot begrepet man bruker om bostedsspørsmålet: «fast bosted».

Utvalget har gjort en vurdering av kunnskapsstatus i spørsmålet om bruken av delt fast bosted for barn, og flertallet understreker at forskningen verken gir grunnlag for å slå fast at delt bosted er skadelig for barn, at delt fast bosted er best for barn, eller at ordningen virker konfliktreduserende.

Avtalefrihet skal fremdeles være utgangspunktet – det skal være opp til foreldrene å avtale hvem barnet skal bo fast hos, etter å ha lyttet til barnet og lagt vekt på hva det har å si.

Et samlet utvalg ønsker å opprettholde rettens adgang til å idømme delt fast bosted, men når det gjelder de nærmere vilkårene, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet går inn for ikke å videreføre barneloven § 36 annet ledd annet punktum om at det må foreligge særlige grunner for at det kan bestemmes delt fast bosted hvis foreldrene ikke er enige om hvor barnet skal bo. Med dette ønsker flertallet en endring i terskelen, noe som kan innebære at flere barn får delt fast bosted etter rettens avgjørelse.

Når det gjelder bostedsforelderens avgjørelseskompetanse, foreslår utvalget i hovedsak å videreføre innholdet i reglene om hvilke avgjørelser som kan tas av den barnet bor fast sammen med. Et flertall foreslår imidlertid at loven endres slik at det hører under foreldreansvaret å avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Det vil si at en forelder som har fast bosted alene, ikke lenger på egen hånd kan beslutte å flytte innenlands dersom det er felles foreldreansvar. Det sentrale for flertallet er at retten bør avgjøre spørsmålet dersom foreldrene ikke blir enige om flyttingen, og etter flertallets syn fremmer det også hensynet til likestilt foreldreskap.

Utvalget går inn for at foreldre skal kunne reise sak om flytting med barnet innad i landet, på samme måte som det i dag er mulig å reise sak om flytting ut av landet. Utvalget er opptatt av at den foreslåtte endringen ikke skal føre til at det er færre barn som har foreldre med felles foreldreansvar, og dette gjør det nødvendig å innføre en adgang til å prøve flyttespørsmålet.

Samvær (kapittel 12)

I mandatet bes utvalget om å utrede noen særlige spørsmål om samvær, og de skal ses i lys av våre internasjonale forpliktelser. Utvalget drøfter forholdet til menneskerettighetene gjennomgående i teksten.

Utvalget mener at samværsretten gjelder fysiske møter, men at det samtidig bør være adgang til å beslutte annen form for kontakt i en sak som gjelder samvær. Gjeldende lovs definisjon av «vanlig samværsrett» bør etter utvalgets syn utgå, idet utvalget ikke ønsker å signalisere at samværet skal følge en statisk ordning. Utvalget ønsker heller ikke en videreføring av momentlisten i någjeldende § 43 annet ledd, blant annet for å oppnå en mer åpen vurdering i en samværsavtale eller -avgjørelse.

Terskelen for å nekte samvær bør etter utvalgets vurdering ligge på samme nivå som i dag, men utvalget mener at Høyesteretts beskrivelse av terskelen, «ganske tungtveiende grunner», ikke samsvarer godt med EMDs krav; «very exceptional circumstances».

Utvalget vil beholde de to kategoriene offentlig tilsyn som dagens lov har, men foreslår en terminologisk endring. Det pekes også på flere forhold som utvalget ikke har hatt kapasitet til å utrede nærmere, men der det kan være behov for en større gjennomgang.

I 2019 fikk utvalget et tillegg til mandatet, hvor det følger at regjeringen vil utrede forslag til strengere reaksjoner ved samværshindring. Flertallet er kommet til at verken trekk i barnebidrag eller tvangshenting bør være tilgjengelige virkemidler der den ene forelderen hindrer samvær. Derimot mener utvalget det bør være mulig å ilegge en form for støtte ved gjennomføringen av samværet, og foreslår en bestemmelse om dette i tvangsfullbyrdelsesreglene. Et mindretall mener at fysisk avhenting bør være tilgjengelig som tvangsmiddel også ved samværshindring.

Utvalget har særlig sett på spørsmålet om samvær med andre enn foreldrene. Ifølge mandatet skal spørsmål knyttet til barns samvær med for eksempel søsken, steforeldre, besteforeldre med videre, vurderes særskilt. Et samlet utvalg mener at kretsen av personer som kan kreve samvær med barnet, bør utvides sammenlignet med dagens ordning, men utvalget har delt seg i et flertall og mindretall når det gjelder hvor vid en slik personkrets bør være.

Forsørgelse av barn (kapittel 13)

Utvalget vurderer i kapittel 13 reglene om forsørgelse av barn, nærmere bestemt regelverket om barnebidrag. Utvalgets overordnede vurdering er at gjeldende regelverk i hovedsak fungerer godt, og mange av bestemmelsene i lovens kapittel om barnebidrag foreslås videreført uten materielle endringer. Utvalget foreslår imidlertid endringer i en rekke ord og uttrykk i lovens begreper i bidragskapitlet, for å legge lovens ordlyd tettere opp mot dagligtale.

Utvalget foreslår også noen materielle endringer i lov og forskrift. Når det gjelder utmåling av barnebidrag, knytter utvalget noen kommentarer til kostnadsnivået på bakgrunn av den eksterne utredningen fra SIFO som er bestilt av utvalget, og som ligger som digitalt vedlegg til utredningen. Utvalget foreslår også å endre reglene om at bidragsmottaker alltid skal dekke minst en sjettedel av underholdskostnaden, og regelen om at barnebidrag ikke skal overstige 25 prosent av bruttoinntekten før samværsfradrag. Utvalget foreslår også at samværsfradraget skal beregnes dag for dag, fremfor etter klasser slik det gjøres i dag. Videre foreslår utvalget at det ved delt fast bosted skal beregnes bidrag på samme måte som ved fast bosted og tilsvarende samvær.

Utvalget foreslår også endringer i adgangen til å få endret et avtalt eller fastsatt bidrag, fra den gjeldende regelen om 12 prosent endring, til at det kan fastsettes nytt bidrag en gang hvert år, eller oftere om nytt beregnet bidrag medfører en endring på mer enn 15 prosent. Utvalget foreslår også endringer i regelen om bidrag etter fylte 18 år, som etter utvalgets syn bør løpe automatisk og ikke etter ny fastsettelse eller avtale.

Utvalget knytter også noen kommentarer til målsettingen om at flere skal avtale bidrag privat. Utvalget foreslår blant annet å sette ned gebyret i endringssaker. Utvalget foreslår også å ikke videreføre adgangen til førstegangsfastsettelse av bidrag gjennom domstolsbehandling, men slik at offentlig fastsettelse kun skal foretas av arbeids- og velferdsetaten. Utvalget knytter også noen kommentarer til ordningen med bidragsforskudd og dagens nivå på dette forskuddet, sett i forhold til ordningen med barnepensjon når en eller begge av foreldrene er døde.

Overordnet om foreldretvister og tilgrensende lov- og reformprosesser (kapittel 14)

I mandatet er utvalget blant annet bedt om å vurdere hvordan rettslige reguleringer kan legge til rette for konfliktløsning på et tidlig stadium. Kapittel 14 gir en oversikt over statistikk om foreldretvister, både når det gjelder antall barn som berøres av brudd mellom foreldrene, saker som mekles i familievernet og saker som behandles i retten. Også tilgrensende lov- og reformprosesser av betydning for foreldretvister gjennomgås. Utvalget gir en kort oversikt over relevante forslag fremsatt av særdomstolsutvalget, familievernutvalget og rettshjelpsutvalget.

Dagens system for behandling av foreldretvister bør etter utvalgets syn stort sett videreføres. Utvalget støtter familievernutvalgets anbefalinger om krav om økt antall meklingstimer før meklingsattest utstedes. Samtidig verken kan eller skal alle foreldretvister finne sin løsning utenfor domstolene.

Når det gjelder rettshjelpsutvalgets forslag er dette utvalget enig i at reglene om rettshjelp bør utformes på en måte som gir både parter og advokater insentiver til å komme til enighet på lavest mulig nivå. Videre mener utvalget at rettshjelpsutvalgets forslag om mindre tid til hovedforhandling i barnevernssaker og innstramming i vitneførselen har tilsvarende relevans for foreldretvistsaker.

Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner i spørsmålet om utvalget nærmere skal vurdere dobbeltsporsakene, det vil si tilfeller der det samme barnet er involvert både i en foreldretvist og en sak om tvang etter barnevernloven. Mens den første fraksjonen ikke ønsker å gå nærmere inn i vurderingen, ønsker den andre fraksjonen å foreslå endringer i dagens ordning i dobbeltsporsakene. Denne fraksjonen støtter forslaget om en utvidet kompetanse til fylkesnemndene slik at de får myndighet til å overføre barnets faste bosted fra den ene forelderen til den andre.

Barnelovens regler om saksbehandling i foreldretvister (kapittel 15)

Utvalget har vurdert om en bestemmelse om barnets beste i saksbehandlingskapitlet bør gi en oppregning av momenter i en barnets beste-vurdering, men kommet til at det ikke vil treffe like godt på de ulike sakstypene. I tillegg kan den ta fokuset vekk fra en konkret og individuell vurdering av barnet.

Når det gjelder meklingsordningen, foreslår utvalget vesentlige endringer. Foreldre som ønsker å gå til retten med en foreldretvist, skal etter forslaget møte til seks timers obligatorisk mekling, i motsetning til dagens ene time. Barn skal gis en selvstendig rett til å bli hørt når en sak er på meklingsstadiet, uavhengig av foreldrenes samtykke. Det skal føres referat fra samtalen, og referatet skal på visse vilkår videreformidles til retten. En annen nyvinning er forslaget om initiativrett for barn: barnet skal kunne be familievernkontoret om å kalle inn foreldrene til ny foreldresamtale dersom det ønsker endringer i for eksempel en etablert samværsordning.

Utvalget ønsker å videreføre ordningen med fylkesmannens adgang til å gi avtaler tvangskraft. Ettersom ordningen etter utvalgets oppfatning brukes sjelden, bør den etter utvalgets syn promoteres, for eksempel ved at meklerens oppgave om å opplyse partene om en slik adgang, tydeliggjøres.

I hovedsak vil utvalget videreføre reglene om hva foreldrene kan reise sak om, med det tillegg at foreldre også kan reise sak om flytting innenlands. Nytt er at andre enn barnets foreldre på visse vilkår kan reise sak om samvær, se nærmere i kapittel 12.

Fordi det noen ganger er nødvendig med en rask avklaring i en foreldretvist og en flyttesak, ønsker utvalget å videreføre adgangen til å treffe midlertidig avgjørelse. Utvalget foreslår å innføre en bestemmelse om at krav om midlertidig avgjørelse så langt det er mulig skal avgjøres innen fire uker.

Utgangspunktet når en sak behandles for retten, skal etter utvalgets forslag være at saken avgjøres ved hovedforhandling. Der saken er egnet for videre mekling, skal mekling som hovedregel skje i regi av familievernkontoret. Utvalget foreslår en egen planmøtebestemmelse i barneloven, og retten må straks etter tilsvar planlegge saksgangen i samråd med partene. Andre grep utvalget gjør, er å skille ut bestemmelsen om sakkyndige og bestemmelsen om barnets advokat eller representant fra rettens virkemidler etter dagens § 61.

Utvalget har vurdert om det bør innføres begrensninger i partenes mulighet til å reise endringssak, for eksempel at det må gå en viss tid før man kan reise ny sak om et spørsmål som allerede har vært behandlet av retten. Utvalget har landet på at det ikke er ønskelig.

Reglene om tvangsfullbyrdelse fungerer etter utvalgets syn i hovedsak godt, og dagens regler om tvangsbot og tvangsfullbyrdelse ved henting av barnet foreslås videreført. Som etter gjeldende rett skal tvangshenting kun benyttes for å gjennomføre barnets faste bosted. Som et nytt virkemiddel for å tvangsfullbyrde både fast bosted og samvær, foreslår utvalget at det kan utpekes en person til å bistå i overgangen mellom hjemmene.

Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner i spørsmålet om det skal settes en aldersangivelse for når barnet senest skal høres som en del av saksbehandlingen i en foreldretvist. Videre har utvalget foretatt en vurdering av om retten til å bli hørt er unntaksfri, hvem som skal høre barnet og vekten av barnets synspunkter og hvordan de skal fremgå av avgjørelsen.

Det foreslås ingen endringer i lovens utgangspunkter om hvem som er part i foreldretvister.

Særlig om saker med tilknytning til utlandet (kapittel 16)

I kapittel 16 gjennomgås reglene for når en sak kan behandles av norske domstoler, når norsk rett kommer til anvendelse og i hvilke tilfeller en utenlandsk avgjørelse gjelder her i landet. Bostedsbegrepet er viktig i denne sammenhengen, fordi det ofte har betydning for disse spørsmålene. Utvalget mener bruken av begrepet «vanlig bosted» bør videreføres.

Utvalget foreslår å videreføre reglene for jurisdiksjon, med noen språklige endringer, for reglene om foreldreskap. Når det gjelder lovvalg, mener utvalget blant annet at anvendelsesområdet for barnelovens regler om lovbestemt foreldreskap bør lovfestes. Etter utvalget syn bør loven åpne for å anerkjenne foreldreskap, det vil si at også utenlandske morskap skal kunne anerkjennes her i landet. Forslaget gjelder både morskap som følger direkte av et annet lands rett, og morskap som er fastsatt i utlandet.

Videre i kapitlet gjennomgås sentrale konvensjoner for spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Utvalget har vurdert jurisdiksjonsreglene for midlertidige avgjørelser, jurisdiksjon som følge av overenskomst med annen stat, jurisdiksjon etter ulovlig barnebortføring og nødjurisdiksjon. Utvalget foreslår å innføre en særregel for jurisdiksjon etter ulovlig bortføring. Når det gjelder lovvalg i foreldretvistsaker, foreslår utvalget i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men også noen endringer. For anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske foreldretvistsaker foreslår utvalget at gjeldende rett skal videreføres. Samtidig peker utvalget på sider ved dagens regelverk om anerkjennelse av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar som kan være problematiske.

For de internasjonalprivatrettslige reglene om bidrag foreslår utvalget stort sett å videreføre gjeldende rett, men enkelte bestemmelser i dagens lov foreslås tatt ut på grunn av dobbeltregulering.

Utvalget har vurdert det ulovfestede ordre public-forbeholdet, og foreslår at prinsippet lovfestes i barneloven. Formålet er både å gjøre loven mer pedagogisk samt å gjøre barnelovens kapittel om internasjonal privatrett mest mulig uttømmende.

Aldersgrenser (kapittel 17)

Ifølge mandatet skal utvalget foreta en samlet gjennomgang av aldersgrenser og barnets rett til medvirkning, selvbestemmelse og til å bli hørt etter både barneloven og andre relevante lover.

I kapittel 17 gir utvalget noen overordnede føringer, men foreslår ikke nye, harmoniserte regler på detaljnivå.

Når det gjelder barnets selvbestemmelse, mener utvalget at reglene i utgangspunktet bør følge faste aldersgrenser. Samtidig kan det være rom for individuelle vurderinger i spørsmålet om samtykkekompetansen. Utvalget har vurdert om aldersgrensene for selvbestemmelse i større grad bør harmoniseres, slik at de samles på ulike alderstrinn. Et mindretall foreslår harmonisering av enkelte lovbestemmelser, mens flertallet ikke i særlig grad ønsker å foreslå endringer i særlovgivningen på nåværende tidspunkt, av hensyn til dette utvalgets kapasitet og kompetanse. Et samlet utvalg mener det kunne være praktisk å samle aldersgrensene rundt færre alderstrinn. Utvalget ønsker ikke å ta inn aldersgrenser om med- og selvbestemmelsesrett fra særlov og inn i barneloven, og det foreslås heller ingen samlelov om aldersgrenser for barns selvbestemmelsesrett.

Utvalget mener at prinsippet om barnets gradvise selvbestemmelsesrett har en viktig funksjon i barneloven. Forslaget i lovutkastet synliggjør at foreldrenes bestemmelsesrett opphører når bestemmelser i særlov gir barnet selvbestemmelsesrett. Utvalget drøfter særlig aldersgrensene for selvbestemmelse ved inn- og utmelding i foreninger og personvernrettslig myndighetsalder.

Et samlet utvalg mener barns medvirkning må styrkes på alle samfunnsområder, og utvalget er enstemmig kommet til at generelle medvirkningsbestemmelser i lovverket bør være uten aldersgrenser. For medvirkningsbestemmelser knyttet til saksbehandlingen har utvalget delt seg i to fraksjoner i spørsmålet om disse bør ha aldersgrenser.

Økonomiske og administrative konsekvenser (kapittel 18)

Endringer i loven kan ha konsekvenser for både private og for det offentlige. På grunn av utvalgets ressurssituasjon har det ikke vært mulig å regne ut konkrete kostnader knyttet til forslaget, men utvalget peker likevel på forslag som kan medføre innsparinger eller merkostnader.