5 Teoretisk og empirisk grunnlag for vurdering av inntektsdannelse og insentiver til produksjon og investeringer

I dette kapittelet omtales insentiver for investeringer og produksjon i jordbruket. Videre etableres det en teoretisk modell for pris- og inntektsdannelsen i jordbruksmarkedene, før inntektsnivå og -utvikling sammenlignet med andre gruppe omtales. Jordbruksinntektene analyseres ut fra ulike mål som andel av bruttoinntekt, sentralitet, den andelen av næringen som er fulltidssysselsatte i jordbruket og omfanget av vedvarende lav jordbruksinntekt. I tillegg beskrives inntekter gruppert på selskaps- og driftsform, samt gjeld og gjeldsgrad. Inntektstallene gjelder her enten bruker eller husholdning og er ikke relatert til arbeidsinnsats.

5.1 Overordnet om insentiver til investeringer og produksjon

Sammenhengene mellom avkastningskrav, lønnsomhet, investeringer og produksjon er sentralt for forståelsen av jordbruksmarkedenes funksjon og for effektiv utforming av virkemidler for å nå landbrukspolitiske mål. Sosiale hensyn var lenge en viktig begrunnelse for et inntektsmål i landbrukspolitikken, men er det ikke lenger. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er inntekt ikke primært et mål i seg selv, men et virkemiddel for å opprettholde et tilstrekkelig nivå på jordbruksproduksjonen for å ivareta de overordnede målene knyttet til jordbrukets positive eksterne effekter og bidrag til kollektive goder som matsikkerhet og bosetting over hele landet. For å maksimere den samlede velferden i samfunnet er en viktig betingelse at måloppnåelse på alle politikkområder skjer med minst mulig ressursinnsats.

Inntektene i jordbruket varierer betydelig. Figur 5.1 viser at andelen brukere med lav (<10 prosent av samlet bruttoinntekt) eller ingen næringsinntekt fra jordbruk økte fra 38 prosent i 2005 til 46 prosent i 2020. Andelen med mer enn 50 prosent av bruttoinntekt fra jordbruket gikk ned fra 36 til 27 prosent i samme periode.

Forstørr bilde

Kilde: SSB

Mange bønder, især blant de som oppnår lav avkastning over tid, driver trolig ikke primært overskuddsmaksimering, men maksimerer nytte i et samspill mellom jordbruk, annen næring, lønnsarbeid og husholdning (se for eksempel Mann (2015)). Jo mer kapital- og arbeidskrevende jordbruksdriften er og jo høyere andel av husholdningens samlede ressurser som brukes i jordbruket, jo større vekt er det grunn til å anta at den næringsdrivende legger på rene økonomiske resultater. På denne måten kan et stort bruk med relativt god inntekt være mer sårbart for negative endringer i økonomiske rammebetingelser enn et mindre bruk som gir lav eller ingen avkastning.

Den gjennomsnittlige lønnsomheten i jordbruket har alltid vært lav ut fra en alternativverdibetraktning. Likevel har produksjonen over tid vært høy og til dels økende, ofte på grensen til overproduksjon. Utviklingen det siste tiåret viser at arealene opprettholdes, prisene på jord- og melkekvoter øker, investeringsviljen er høy og avgangen av gårdsbruk og arbeidskraft er historisk lav. På denne bakgrunnen er det et spørsmål om hvor mye lønnsomheten kan stimuleres uten at det rokker ved jordbrukspolitikkens krevende balanse mellom bøndenes ønske om økt inntekt, markedsmessige hensyn og hensynet til effektiv ressursbruk og måloppnåelse. Dette drøftes nærmere i kapittel 10.

5.2 En teoretisk modell for pris- og inntektsdannelsen i jordbruksmarkedene

Figur 5.2 og 5.3 viser en enkel og stilisert likevektsmodell for å illustrere virkningene av jordbrukspolitikken på jordbruksmarkedene.

Beskrivelse av figur 5.2:

• E: Markedsetterspørsel. Bratt kurve = uelastisk etterspørsel

• MK₀: Langtids grensekostnad for næringen uten subsidier og reguleringer. Det kan antas at hellingen på kurven primært skyldes knapphet på gode naturgitte produksjonsbetingelser, varierende muligheter for drift i stor skala og transportavstander. Kurven kan tolkes som et aggregat av optimaliserte enkeltbruk i ulike deler av landet, rangert etter lønnsomhet. Krav til avkastning på arbeid og avskrivbar kapital er inkludert i kostnadene. I tråd med observerte driftsresultater, er det lagt til grunn at avkastningskravet varierer og er vesentlig lavere på små bruk enn på store. Dette vil i noen grad motvirke effekten av varierende naturgitte muligheter for drift i stor skala og bidra til en flatere tilbudskurve enn uten en slik forutsetning.

• MK₁: Langtids grensekostnadskurve med produksjonsregulerende virkemidler som melkekvoter og konsesjonsgrenser i kraftfôrbasert husdyrhold. Slik produksjonsregulering begrenser mulighetene til å utnytte stordriftsfordeler og naturgitte/geografiske fortrinn (gjelder melkekvoter). Dette løfter kostnadene i den potensielt mest lønnsomme delen av næringen til venstre på grensekostnadskurven.

• T: Tilbudskurve avledet av langtids grensekostnadskurven MK₁ fratrukket tilskudd. Ett av formålene med tilskuddssystemet er å utjevne geografiske og strukturelle kostnadsulemper. Det er derfor forutsatt at tilskuddene per produsert enhet øker utover langs tilbudskurven. Dette bidrar til en ytterligere utflating (utover bidraget fra produksjonsregulering).

• P_P: Produsentpris

• P_w: Verdensmarkedspris

• P_w+toll: Markedspris = verdensmarkedspris pluss toll

• A: Norsk produksjon

• B: Markedslikevekt

• B-A: Import

Forstørr bilde

Figur 5.3 bygger på figur 5.2, men er supplert med en kortsiktig tilbudskurve, samt en illustrasjon på effekten av en stor økning i subsidier, for eksempel som følge av en ambisjon om å øke inntektsnivået.

Beskrivelse av figur 5.3:

• E: Markedsetterspørsel

• T_L1: Langtids tilbudskurve, initialt

• T_K1: Korttids tilbudskurve, initialt

• A: Initial norsk produksjon

• s: Produktsubsidie

• T_L2: Langtids tilbudskurve etter produktsubsidie s

• T_K2: Korttids tilbudskurve etter produktsubsidie s. Korttidskurven er brattere (mindre priselastisk) enn langtidskurven fordi produksjonsmulighetene er begrenset av eksisterende produksjonskapasitet og en stor andel av kostnadene er faste kostnader som ikke varierer med produksjonsomfang.

• C_K: Korttids likevekt etter produktsubsidie s

• C_L: Langtids likevekt etter produktsubsidie s

• PP_K: Kortsiktig produsentpris etter subsidie s

• PP_L: Langsiktig produsentpris etter subsidie s

• P_K: Kortsiktig markedspris etter subsidie s

• P_L: Langsiktig markedspris etter subsidie s

Forstørr bilde

I figur 5.3 innebærer den initiale tilpasningen at importvernet er effektivt bindende på norske priser og at noe av etterspørselen derfor dekkes av import. I praksis varierer tollsatsenes effektivitet mellom sektorer og produkter, fra rent prohibitive satser til nullsatser eller satser som er bindende som i figuren. Kraftig økte internasjonale priser det siste året har isolert sett bidratt til å styrke konkurransekraften til norsk produksjon.

En produktsubsidie s vil på kort sikt føre til et tilsvarende skift i korttids-tilbudskurven T_K og en ny likevekt i punktet C_k. Den nye likevekten er i figuren karakterisert ved at innenlandsk pris (P_K) faller under importpris og at import erstattes av innenlandsk produksjon. Dette bidrar til noe større produksjonsvekst enn en ren tilpasning til uelastisk innenlandsk etterspørsel.

På lang sikt antas det at økt lønnsomhet vil føre til investeringer i økt produksjonskapasitet og tilpasning i et nytt likevektspunkt C_L. Uelastisk etterspørsel innebærer et betydelig prisfall fra P_w+ toll til prisen P_L og relativt liten økning i produksjonen. Ettersom markedsprisene faller mye, mens omsatt kvantum og produsentpris øker relativt lite, vil subsidien være et lite effektivt virkemiddel for å øke produsentenes totale inntekt. Eventuelt økt produsentoverskudd vil dessuten primært være en grunnrente som tilfaller eiere av jord og kvote, uavhengig av om eierne er aktive bønder eller ikke.

Det vises for øvrig til kapittel 10.1 og modellberegninger på Jordmod fra Ruralis (Mittenzwei, 22). Modellen er en partiell likevektsmodell for jordbrukssektoren basert på de samme teoretiske forutsetningene som figuranalysen over.

5.3 Inntektsvariasjon og inntektsdannelse i jordbruket

I det følgende presenteres et utvalg av resultatene fra rapporten «Utviklingen i bønders inntekter mellom 2004 og 2020» (SSB Rapporter 2022/39). I denne rapporten, som er utarbeidet på oppdrag fra utvalget, analyseres norske bønders inntekter med utgangspunkt i SSBs Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger, hvor bønder er definert som innehavere av en aktiv jordbruksbedrift (organisert som enkeltpersonforetak (ENK), ansvarlig selskap/delt ansvar (ANS/DA) eller aksjeselskap (AS)).

Tabell 5.1 viser bøndenes inntekt etter skatt fordelt på inntektskomponentene kapitalinntekter, overføringer, lønnsinntekter, jordbruksinntekter, andre næringsinntekter og skatt, hvor jordbruksinntekter inkluderer næringsinntekter fra jordbruk (overskudd eller underskudd fra ENK eller ANS/DA) og kapital- og lønnsinntekter fra jordbruksbedrifter organisert som aksjeselskap.1 Bøndenes gjennomsnittlige inntekt etter skatt (målt i 2020-kroner) har økt fra 389 000 til 672 000 i perioden 2004–2020, noe som tilsvarer en realinntektsvekst på 73 prosent.

Den sterke veksten i gjennomsnittlig inntekt etter skatt er blant annet drevet av en spesielt sterk vekst i kapitalinntekt, som er svært skjevt fordelt og i all hovedsak tilfaller noen ganske få personer i øvre del av inntektsfordelingen (se tabell 5.2). Betydningen av kapitalinntekt reduseres når vi beregner gjennomsnittlig inntekt for bøndene i andre og tredje kvartil i fordelingen av inntekt etter skatt. Denne gruppen har moderate kapitalinntekter, mens de øvrige inntektskomponentene har omtrent samme nivå og utvikling som snittet blant alle bønder. Også denne gruppen har hatt en sterk vekst i inntekt etter skatt i perioden, tilsvarende en realinntektsvekst på 47 prosent. I tillegg viser SSB Rapporter 2022/39 at også medianen for inntekt etter skatt, som i svært liten grad vil påvirkes av observasjoner med ekstremverdier knyttet til f.eks. kapitalinntekter, økte med 46 prosent (målt i faste kroner) mellom 2004 og 2020.

Veksten i jordbruksinntekt har vært mer moderat, på 28 prosent, mens bøndenes gjennomsnittlige lønnsinntekter har økt med 61 prosent i perioden. Jordbruksinntekt som andel av yrkesinntekter (summen av næringsinntekter og lønnsinntekter) har dermed blitt redusert i perioden, fra 38 prosent i 2004 til 34 prosent i 2020.

Gjennomsnittlige pensjoner og andre overføringer økte med 122 prosent mellom 2004 og 2020, i tråd med endringene i aldersfordelingen blant bønder i perioden: Andelen bønder under 45 år falt fra 37 til 28 prosent, mens andelen bønder over 65 år økte fra 6 til 15 prosent.

Figur 5.4 viser komponentene i inntekt etter skatt summert for alle bønder, og delt på summen av yrkesinntektene.2 Figuren viser blant annet at reduksjonen i andelen av yrkesinntekten som kommer fra jordbruk inntraff i begynnelsen av perioden, mens denne andelen har vært ganske stabil etter 2009/2010: Andelen var 38,0 prosent i 2004, 34,1 prosent i 2010 og 33,9 prosent i 2020.

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Bøndenes ektefeller og andre husholdningsmedlemmer bidrar til mye av jordbrukshusholdningenes inntekt. For ikke-enslige bønder kommer i gjennomsnitt halvparten av husholdningens inntekt etter skatt fra andre husholdningsmedlemmer enn bonden selv, først og fremst bondens ektefelle, både i 2004 og 2020. Tilsvarende kommer i snitt henholdsvis 21 og 17 prosent av jordbruksinntektene fra andre husholdningsmedlemmer i 2004 og 2020.

Tabell 5.3 viser hvordan jordbrukshusholdningenes ekvivalensjusterte inntekt etter skatt er fordelt på de ulike inntektskomponentene i 2004 og 2020. Ekvivalensjustert husholdningsinntekt er summen av husholdningsmedlemmenes inntekter delt på en forbruksvekt, hvor forbruksvekten angir hvor stor inntekt en husholdning med en gitt sammensetning må ha for å ha like god økonomisk levestandard som en enslig person.3 Gjennomsnittlig ekvivalensjustert inntekt etter skatt har økt med 67 prosent mellom 2004 og 2020. Som for individuelle inntekter er deler av denne veksten knyttet til en sterk vekst i kapitalinntekter, som er svært skjevt fordelt. SSB Rapporter 2022/39 viser imidlertid at også medianen for inntekt etter skatt økte vesentlig mellom 2004 og 2020, med 49 prosent (målt i faste kroner). Jordbrukshusholdningenes gjennomsnittlige lønnsinntekter har økt med 55 prosent mellom 2004 og 2020, mens jordbruksinntekten økte med 30 prosent. Jordbruksinntekt som andel av yrkesinntekt falt dermed fra 27,2 til 24,3 prosent.

5.4 Inntektsnivå og inntektsutvikling sammenliknet med andre grupper

I tabell 5.4 sammenliknes bøndenes gjennomsnittlige inntekter med gjennomsnittlig inntekt for to ulike sammenligningsgrupper. Gruppen «Andre» består av alle bosatte personer over 16 år som ikke regnes som bønder, mens gruppen «Andre yrkestilknyttede» består av bosatte personer over 16 år som ikke regnes som bønder, ikke er registrert som student eller elev, og som har yrkesinntekt forskjellig fra null. Sammenligningen tar ikke hensyn til arbeidsinnsats. Slike data på individnivå finnes kun for arbeid utført i jordbruket for et begrenset utvalg av år.

Gruppen Andre har vesentlig lavere inntekt etter skatt enn bøndene, og de har også hatt lavere inntektsvekst i perioden. Gruppen Andre yrkestilknyttede hadde gjennomsnittlig inntekt etter skatt omtrent på nivå med bøndenes gjennomsnittlige inntekt etter skatt i 2004, men de har hatt en vesentlig lavere inntektsvekst i perioden.

I figur 5.5 sammenliknes utviklingen i median yrkesinntekt og median inntekt etter skatt for bønder med inntektsutviklingen for andre grupper: Andre, Andre unntatt studenter, og Andre yrkestilknyttede. Videre vises medianinntekter for gruppen Andre yrkestilknyttede etter at observasjonene er vektet om slik at aldersfordelingen for sammenligningsgruppen blir lik aldersfordelingen blant bønder, og slik at alders- og kjønnsfordelingen for sammenligningsgruppen er den samme som alders- og kjønnsfordelingen blant bønder.

Når sammenligningsgruppen er vektet om for å få samme alders- og kjønnsfordeling som bøndene, er yrkesinntekten høyere blant Andre yrkestilknyttede enn blant bøndene, men bøndene har hatt høyere inntektsvekst i perioden. Forskjellen er mindre for inntekt etter skatt enn for yrkesinntekt. Det skyldes blant annet at bøndene betaler lavere skatt pga. jordbruksfradraget. Også for inntekt etter skatt har bøndene hatt sterkest vekst, og mot slutten av perioden er bøndenes inntektsnivå litt høyere enn sammenligningsgruppens inntektsnivå.

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Fra midten av 1970-tallet til starten av 1990-tallet var det en uttalt målsetting at inntektene i jordbruket skulle være på samme nivå som inntektene til industriarbeidere (Løwe 2006). Inspirert av dette sammenligner figur 5.6 og 5.7 utviklingen i yrkesinntekt og inntekt etter skatt for bønder med utviklingen for alle ansatte i industrien og for arbeidere i industrien.

Utvalget er begrenset til bønder og ansatte i industrien som er mellom 30 og 60 år og som har høyere yrkesinntekt enn overføringer.4 Ansatte i industrien jobber i foretak innen næringsgruppen «industrien». Industriarbeidere har i tillegg yrkeskode som håndverker, prosessoperatør, maskinoperatør, transportarbeider, eller hjelpearbeider og lignende. Merk at denne definisjonen av industriarbeidere ikke samsvarer nøyaktig med den som brukes av det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU).

Figur 5.6 viser at median yrkesinntekt i starten av perioden er lavere blant bønder enn i industrien, men at veksten er klart størst for bøndene. Etter 2015 er medianen blant bøndene større enn medianen i industrien. Trenden for inntekt etter skatt er ganske lik. For utvalget som består av industriarbeidere er medianen lavere enn medianen for bøndene i de fleste av årene i perioden. Median inntekt etter skatt stiger med 49 prosent blant bøndene, 31 prosent blant ansatte i industrien og 24 prosent blant industriarbeiderne. I 2020 er medianen blant bøndene 7 prosent høyere enn medianen blant ansatte i industrien og 22 prosent høyere enn medianen blant industriarbeiderne.

Figur 5.7 viser 10- og 90-persentilene, i tillegg til medianene, for yrkesinntekt og inntekt etter skatt. Inntektsfordelingen er mer sammenpresset blant industriarbeiderne enn blant bøndene. Og selv om 10-persentilene for bøndene stiger sterkere enn tilsvarende mål for industriarbeidere, er de lavere enn for industriarbeidere i hele perioden.

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

5.5 Jordbruksinntekt som andel av bruttoinntekt

Figur 5.8 viser hvordan jordbruksinntekt som andel av bruttoinntekt (summen av yrkesinntekter, kapitalinntekter og offentlige overføringer) er fordelt blant bøndene i 2004 og 2020. Den vertikale aksen viser hvor stor andel av bøndene som har lavere andel av bruttoinntekten fra jordbruk enn andelene på den horisontale aksen. Andelen med negativ jordbruksinntekt har økt med 9,9 prosentpoeng i perioden, fra 15,0 prosent i 2004 til 24,9 prosent i 2020. Rundt 8 prosent av bøndene har null i inntekter fra jordbruk i begge år. Andelen bønder med mindre enn 10 prosent av bruttoinntekten fra jordbruk har økt fra 38,1 prosent i 2004 til 46,5 prosent i 2020, mens andelen bønder med mer enn halvparten av bruttoinntekten fra jordbruk har falt fra 35,8 prosent i 2004 til 27,7 prosent i 2020.

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

5.6 Inntektsutviklingen etter sentralitet

Bønder som er bosatt i bynære strøk kan tenkes å ha lavere inntekter fra jordbruket enn bønder bosatt i mer rurale strøk fordi de har bedre jobbmuligheter utenfor jordbruket. Det kan også tenkes at bønder som ikke bor i nærheten av mange jobber – men som ønsker å fortsette å bo der de bor – i større grad enn andre er villige til å opprettholde gårdsdrifta til tross for lav inntjening.

I det følgende sammenlignes inntektsutviklingen for bønder i tre ulike grupper etter bostedskommunens sentralitetsklasse (1994-standarden, se SSB (1994)).

• Sentrale kommuner ligger innen 90 minutters reisetid fra Oslo, eller innen 75 minutters reisetid fra Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand eller Tromsø.

• Lite sentrale kommuner ligger mer enn 45 minutters reisetid unna 81 store byer og tettsteder.

• Mellomgruppen består av kommunene som verken er sentrale eller lite sentrale.

Andelen bønder som bor i en lite sentral kommune har sunket med 1 prosent og andelen som bor i sentrale kommuner har økt like mye mellom 2004 og 2020 (35 og 30 prosent bor i henholdsvis sentrale og lite sentrale kommuner).

Figur 5.9 viser at jordbruksinntekten som andel av bruttoinntekten er høyest i de lite sentrale kommunene. Figur 5.10 viser at medianinntekten er høyere, men stiger litt mindre, i de mer sentrale kommunene. Til slutt viser figur 5.11 at andelen bønder med lave inntekter fra jordbruk er noe lavere i de lite sentrale kommunene enn i de øvrige kommunene.

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

5.7 Hvor mye tjener heltidsbonden?

Tabell 5.5 sammenligner jordbruksinntekt, yrkesinntekt og inntekt etter skatt for grupper av bønder med ulike andeler av bruttoinntekten fra jordbruk: under 10 prosent, mellom 10 og 80 prosent, og over 80 prosent. I det følgende er den siste gruppen definert som heltidsbønder. I 2004 var medianen for yrkesinntekt høyest for bøndene med mindre enn 10 prosent av bruttoinntekten fra jordbruk, og lavest for bøndene med mer enn 80 prosent av bruttoinntekten fra jordbruk (heltidsbøndene). Inntektsveksten har imidlertid vært klart størst blant heltidsbøndene, og i 2020 var median yrkesinntekt lavest for bøndene med mindre enn 10 prosent av bruttoinntekten fra jordbruk, mens heltidsbøndenes yrkesinntekt var på nivå med yrkesinntekten for bøndene med mellom 10 og 80 prosent av bruttoinntekten fra jordbruk.

Trenden for inntekt etter skatt likner på trenden for yrkesinntekt. For inntekt etter skatt er imidlertid persentilmålene høyest for bøndene med mellom 10 og 80 prosent av bruttoinntekten fra jordbruk, fordi en del av disse har betydelige pensjons- eller kapitalinntekter. Den høye gjennomsnittsinntekten blant bøndene med mindre enn 10 prosent av bruttoinntekten fra jordbruk har sammenheng med at bøndene med de høyeste kapitalinntektene havner i denne gruppen.

Tabell 5.6 viser gjennomsnittlig næringsinntekt for en gårdbruker, og der næringsinntekten utgjør hhv mellom 50–89 og mer enn 90 prosent av brukerens samlede inntekter. Det antas at dette representerer brukere som i stor grad er heltidsbønder. Næringsinntekten fra jordbruk er hentet fra skattestatistikken for personer og næringsoppgaven til personlige gårdbrukere. Fradrag som blant annet kontingent til næringsorganisasjoner, årets underskudd i næringa, framførbart underskudd i næring fra tidligere år, gjeldsrenter og jordbruksfradrag, er ikke trukket fra. Inntekter fra skogbruk eller andre tilleggsnæringer i jordbruksbedriften, som skattemessig blir regnet som egen næring, er inkludert i andre næringsinntekter og inngår i bruttoinntekten. I 2020 baserte statistikken seg på 36 504 brukere.

Gjennomsnittlig jordbruksinntekt for brukere der denne utgjorde mellom 50 og 89 prosent av samlet inntekt var i overkant av 540 000 kroner i 2020. Samlet var det om lagt 5 500 gårdbrukere i denne kategorien. For de rundt 4 400 gårdbrukere med næringsinntekt fra jordbruket på 90 prosent eller mer av samlet bruttoinntekt, var gjennomsnittlig jordbruksinntekt på om lag 660 000 kroner. Tabellen viser at jordbrukere fra Vestland har lavest gjennomsnittlig jordbruksinntekt, mens brukere fra Oslo og Viken, samt Vestfold og Telemark ligger over gjennomsnittet. Av driftsformene ligger sau, storfe melkeproduksjon, storfe kjøttproduksjon og kombinasjonsbruk samt øvrige grovfôrdyr under landsgjennomsnittet.

5.8 Vedvarende lav jordbruksinntekt

Figur 5.12 viser andelen av bøndene med lav jordbruksinntekt i to utvalgte år, 2004 og 2015, som hadde lav jordbruksinntekt også året etter (t+1); andelen med lav jordbruksinntekt tre år på rad (t+1 og t+2), også videre, opp til andelen av bøndene som hadde lav jordbruksinntekt seks år på rad. Lav jordbruksinntekt er definert som henholdsvis jordbruksinntekt under ett grunnbeløp (venstre panel) og negativ jordbruksinntekt (høyre panel). Figuren viser at omtrent 60 prosent av bøndene med jordbruksinntekt under 1 G i 2015 hadde jordbruksinntekt under 1 G i alle årene mellom 2015 og 2020. Når bøndene som avsluttet driften etter 2015 ikke regnes med blant bøndene med lav jordbruksinntekt, faller denne andelen til omtrent 40 prosent.5 Andelene er ganske like for de to startårene 2004 og 2015, men for 2004 er det en litt større andel av bøndene med jordbruksinntekt under 1 G som senere avsluttet driften.

Figuren i høyre panel viser at henholdsvis 11 og 17 prosent av bøndene som hadde negativ jordbruksinntekt i 2004 og 2015 hadde negative jordbruksinntekter seks år på rad (uten å avslutte driften).

Forstørr bilde

Note: Utvalget er begrenset til bønder under 50 år med jordbruksinntekt under 1 G (venstre panel) eller negativ jordbruksinntekt (høyre panel) i 2004 eller 2015. Utvalgskriteriet «under 50 år i 2004/2015» er satt for å begrense omfanget av bønder som har lav jordbruksinntekt i forbindelse med generasjonsoverdragelse/pensjonering.

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

5.9 Gjeld og gjeldsgrad

Figur 5.13 viser utviklingen i jordbrukshusholdningenes gjeld og gjeldsgrad sammenlignet med andre yrkestilknyttede husholdninger, hvor gjeldsgrad er definert som gjeld som andel av inntekt etter skatt. Jordbrukshusholdningene har vesentlig høyere gjeld enn andre yrkestilknyttede husholdninger, og de har også hatt høyere gjeldsvekst i perioden. Blant jordbrukshusholdningene økte realverdien av gjelda på medianen med 107 prosent, fra 985 000 i 2004 til 2 043 000 i 2020 (2020-kroner). Til sammenligning økte mediangjelda blant andre yrkestilknyttede husholdninger med 92 prosent, fra 772 000 til 1 484 000 kroner. Blant jordbrukshusholdningene økte gjelda enda mer i toppen av fordelingen: 90-persentilen økte med 147 prosent mellom 2004 og 2020.

Veksten i gjeldsgrad er svakere enn veksten i gjeld, som følge av en sterk vekst i realinntekten i perioden. Median gjeldsgrad økte mer blant yrkestilknyttede husholdninger (47 prosent) enn blant jordbrukshusholdningene (39 prosent), mens 90-persentilen i gjeldsgrad økte mest for jordbrukshusholdningene (63 mot 38 prosent).

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Figur 5.14 viser gjeld og gjeldsgrad etter husholdningsmedlemmenes alder. Gjelda øker med økt alder fram til midten av 30-årene, og deretter er den avtakende med økt alder. Gjelda blant yngre bønder er mye høyere enn gjelda bant andre yrkestilknyttede, men den faller også mer fra midten av 30-årene. Median gjeld og gjeldsgrad er dermed ganske like for bønder og andre yrkestilknyttede fra omtrent 50-årsalderen. En del yngre bønder har ekstremt høy gjeldsgrad, og dette skyldes en kombinasjon av høy gjeld og lav nettoinntekt.

Forstørr bilde

Note: For hver person som er bonde eller har annen yrkestilknytning inngår en observasjon kjennetegnet av personens alder og husholdningens gjeld og gjeldsgrad. For ikke å regne med voksne som bor sammen med sine foreldre, utelates personer som er mer enn 15 år yngre enn husholdningens eldste. Målene for gjeld og gjeldsgrad er beregnet separat for årene 2004–2020. Figuren viser gjennomsnittet for hvert mål over de 17 årene.

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Gjeld og gjeldsgrad må antas å henge nær sammen med driftsmessige variasjoner gjennom eierperioden. Ny eier vil vanligvis måtte finansiere deler av kjøpet av eiendommen ved lån, og store investeringer som utløser store avskrivninger skjer ofte også tidlig i eierperioden. Jordbruksinntekten vil derfor ofte ha en aldersprofil, med lave inntekter tidlig i eierperioden, høyere inntekter senere når driften er godt i gang etter en investeringsperiode og kapitalkostnadene redusert, og lavere inntekter mot slutten når arbeidskapasiteten reduseres og behovet for fornyelse av driftsapparatet melder seg på nytt. Figur 5.15 illustrerer dette. I 2020 var andelen med lav jordbruksinntekt (<1G) om lag 75 prosent i aldersgruppen 20–25 år, ned mot 50 prosent i aldersgruppen 55–60 år, mens den blant de aller eldste var over 80 prosent.

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

5.10 Inntekter etter selskaps- og driftsform

Figur 5.16 viser samlet standard dekningsbidrag (SDB, t.o.m. 2009) og standard omsetning (SO, fra og med 2010) for bedriftene i jordbrukspopulasjonen, fordelt på selskapsform, og figur 5.17 viser jordbrukshusholdningenes samlede jordbruksinntekt fordelt på selskapsform. Selv om bare 1,5 prosent av jordbuksbedriftene var organisert som AS i 2020, sto de for 7,3 prosent av standard omsetning og 6,2 prosent av jordbruksinntekten som tilfalt jordbrukshusholdningene. De ansvarlige selskapene stod for 9,1 prosent av samlet standard omsetning og 7,4 prosent av jordbruksinntekten i 2020.

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Bønder som driver ulike typer jordbruk påvirkes ulikt av værmessige forhold og endringer i markeder og støtteordninger, og har ulike forutsetninger for å kombinere driften med annet arbeid. Det er derfor grunn til å anta at inntektsnivå og -trender varierer betydelig på tvers av driftsformer.

Figur 5.18 viser at jordbruksinntekten som andel av bruttoinntekten er mye høyere for bønder som driver med melk, svin og fjørfe enn for bønder som driver med sau og korn. Det reflekterer at arbeidsinnsatsen knyttet til melkekyr, som melkes flere ganger daglig, og svin og fjørfe, som gjerne drives i stor skala, er større enn innsatsen som kreves for å drive med sau og korn.

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39

Figur 5.19 viser medianinntekten for de ulike driftsformene. For å synliggjøre forskjellene mellom gruppene er målene utrykt relativt til medianinntekten blant alle bønder. Bøndene som driver med svin og fjørfe har vesentlig høyere inntekter enn andre bønder. Medianinntekten blant kornbøndene var vesentlig høyere enn medianen blant andre bønder i starten av perioden, og er fortsatt relativt høy, trolig fordi denne driftsformen forholdsvis enkelt lar seg kombinere med annet arbeid. Inntekten blant melkebøndene har økt vesentlig mer enn inntekten blant andre bønder, samtidig som antallet melkebønder har sunket. En naturlig forklaring kan være at de minst lønnsomme produsentene har avsluttet driften, samtidig som driftsomfanget på gjenværende bruk har økt.

Forstørr bilde

Kilde: SSB Rapporter 2022/39