7 Vurdering av resultatmålet

7.1 Innledning

Ifølge mandatet skal utvalget vurdere dagens resultatmål «Vederlag til arbeid og egenkapital», og måten det er beregnet på, avhengig av om hensikten med beregningen er å sammenligne resultatet med ulike lønnstakergruppers lønnsnivå eller å måle utvikling. Videre sier mandatet at utvalget skal drøfte hensikt og konsekvenser av å eventuelt splitte resultatet i vederlag til arbeid og avkastning til egenkapital. I så tilfelle også hvordan egenkapitalen som skal gis godtgjøring skal beregnes/fastsettes.

Som det er vist til i kapittel 3, anbefalte Alstadheimutvalget (NOU 1991: 2A) – etter perioden med modellbrukene – å avvikle det omfattende og detaljerte arbeidet med sammenligning av inntekter og levekår, og gå over til å vurdere inntektsutviklingen på Totalkalkylen sammenlignet med inntektsutviklingen i samfunnet generelt, og i større grad vurdere effekten av landbrukspolitikken på oppfylling av Stortingets fastsatte mål for politikken, jf. etableringen av resultatkontrollen. Alstadheimutvalget foreslo videre å snu rekkefølgen i jordbruksforhandlingene. Alstadheimutvalgets forslag innebar i realiteten at Stortingets mål for politikken ble satt som hensikten med jordbruksforhandlingene, og at inntektsutviklingen i større grad ble vurdert som et virkemiddel.

Siden bønder er selvstendig næringsdrivende, kan ikke jordbruksoppgjøret sammenlignes med og betraktes som et lønnsoppgjør. Jordbruksoppgjøret kan bare bidra til bøndenes inntektsmuligheter. Det faktiske resultatet på bunnlinja i om lag 38 000 småbedrifter kan ikke vedtas. Det er i tillegg resultat av en rekke forhold i økonomien og markedet som ikke styres av jordbruksoppgjøret og framkommer ikke minst av jordbrukshusholdningenes tilpasninger og insentiver for jordbruksdrift, jf. kapittel 5 og figur 7.1. Etter at jordbruksavtalen begynte som en prisavtale, er jordbruksavtalens innflytelse over prisdannelsen vesentlig redusert. Fra 2007 er administrerte målpriser, adgang til reguleringslagring og reguleringseksport gradvis avviklet for kylling, storfe, lam, egg og svin. Over 50 prosent av jordbrukets markedsinntekter er nå i sektorer som ikke har målpriser.

Forstørr bilde

7.2 Selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere

Det er store forskjeller på å være privat næringsdrivende og lønnsmottaker. Arbeidstakere får sin avtalte lønn for sitt arbeid, uavhengig av arbeidsgivers lønnsomhet, inntil lønnsomheten eventuelt blir så svak at arbeidstakeren mister jobben eller en sjelden gang at lønnen reduseres. Lønnen blir avtalt og det registrerte resultatet blir som avtalt. Næringsdrivende er aktører i markeder for varer og/eller tjenester. De er sin egen og sine ansattes arbeidsgiver. De investerer kapital, aktiviteten genererer inntekter, foretaket har driftskostnader for å generere denne inntekten, og nettoinntekten er forskjellen mellom inntekter og totale kostnader. Ingen offentlig myndighet kan avtale med noen hva dette nettoresultatet skal være. Næringsdrivende og lønnsmottakere behandles ulikt i skattesystemet og har forskjellige muligheter for tilpasning til dette. Som det er vist til i kapittel 3, har den historiske begrunnelsen for å ha et inntektsmål vært hensynet til levekårene til dem som lever av matproduksjon. Det utgjør med andre ord i stor grad en sosialpolitisk tilnærming om at bønder må kunne ha tilsvarende levekår som industriarbeidere eller vanlige lønnsmottakere. I dag utgjør jordbruksinntekten for mange bønder en liten del av jordbrukshusholdningenes inntekter og jordbrukshusholdningenes samlede inntekter og konsummuligheter er på nivå med husholdninger for øvrig.

Historien har vist at å tallfeste forskjeller i levekår mellom bønder og arbeidstakere er svært krevende. Slike vurderinger må i stor grad baseres på usikkert skjønn av forhold som varierer mye både internt i jordbruksbefolkningen og i befolkningen for øvrig. Utvalget mener at levekårsforhold ikke bør inngå i en tallfestet inntektssammenlikning. Utvalget har derfor konsentrert seg om måling av den løpende inntekten og ikke livsløpsinntekt. Det vil være krevende å gå inn på spørsmål knyttet til pensjon, investering i utdanning og så videre hvor også andre inntektskilder enn jordbruk og det store omfanget av inntektskombinasjoner vil spille inn. Slike forhold er likevel relevante momenter i en politisk diskusjon om jordbrukspolitikken.

Utvalgets medlem Bjørgen viser til sin merknad i kapitel 7.5.1.

7.3 Kapital i jordbruket

I motsetning til lønnstakere må bønder som private næringsdrivende finansiere virksomheten med nødvendig kapital. Dette gjelder både ved kjøp av eiendom og ved videre utvikling av eiendom og drift. Kapitalen per bruk har økt mye de siste åra. Som i samfunnet for øvrig blir arbeidsinnsats erstattet med kapital i jordbruket. Totalkapitalen, gjeld og egenkapital, på en gård vil i varierende grad være fordelt i en næringsdel og en privat gjeld, som i praksis kan være vanskelig å skille.

Det er mange ulike metoder for å vurdere den samlede kapitalen i et foretak. For børsnoterte selskaper er aksjekursen ett uttrykk for verdien. Ved oppkjøp eller verdsettelser av selskaper er det vanlig å foreta egne verdivurderinger, basert på selskapets kontantstrøm, realisasjonsverdier, opsjonsverdier (det vil si mulighet for framtidig verdiøkning, med eller uten årlig kontantstrøm), prising av likeartede foretak og så videre. For andre formål kan andre metoder for verdifastsettelser benyttes, herunder gjenanskaffelsesverdier og tekniske verdier.

Skatteregler, bokføringslov, regnskapslov og så videre har regler for hvordan et foretaks aktiva og gjeld skal rapporteres. Store selskaper som fører regnskap etter IFRS-standarden må gjøre særskilte verdivurderinger av balansepostene.

For mindre foretak, inkludert de fleste jordbruksforetak, består verdiene i skatteregnskapets balanse av historisk kostpris fratrukket årlige saldoavskrivninger med satser fastsatt av myndighetene. Salg og kjøp av landbrukseiendom skjer i hovedsak i form av familieoverdragelser. De fleste landbrukseiendommer omfattes av konsesjonslovens bestemmelser med blant annet offentlig priskontroll.

I kapittel 4 er det vist at ifølge Totalkalkylen for jordbruket var samlede bokførte verdier i jordbruksdriften i 2020 på 135 milliarder kroner, når avskrivbare investeringer er avskrevet med saldoavskrivninger. Summen av verdiene i næringsoppgave 1 og 2 for 2020 viser samlede bokførte verdier knyttet til jordbruksdrift på om lag 90 milliarder kroner. Bruttoinvesteringene i avskrivbare driftsmidler var på 8,4 milliarder kroner i 2020 i Totalkalkylen som er basert på SSBs investeringsundersøkelser. I tillegg til ordinære investeringer kommer over 2 milliarder kroner i leasingkontrakter for maskiner, som i økende grad erstatter kjøp. I en modifisert Totalkalkyle vil samlet kapital bli redusert, fordi jord og melkekvote føres som leid fra jord- og kvoteeiere som ikke er aktive foretak.

Avkastning til kapitalen i jordbruket – enten det dreier seg om avskrivbare eller ikke avskrivbare driftsmidler – kan komme både fra årlig løpende overskudd fra driften, altså være en del av driftsoverskuddet, og fra eventuell gevinst ved realisasjon av eiendom og løsøre.

Utvalget har fått innspill der det bes om en særskilt vurdering, håndtering og godtgjøring av egenkapitalen i jordbruket begrunnet med at bønder, i motsetning til lønnstakere, må sette inn egenkapital i drifta. I andre innspill er det tatt til orde for at investeringer i jordbruket må sees på som enhver annen investering (i eiendom, verdipapirer mv.) og der et viktig formål er å oppnå en rimelig avkastning på kapitalen.

Utvalgets mandat på dette punktet innebærer å gjøre en økonomisk vurdering av hensikt og konsekvenser ved å splitte resultatmålet i henholdsvis et separat vederlag for arbeid og en godtgjøring for egenkapital.

Utvalget har funnet det hensiktsmessig og nødvendig å plassere denne drøftingen innenfor rammen av en kort gjennomgang av lovverket som regulerer omsetning, verdsetting og beskatning ved salg av landbrukseiendommer.

7.3.1 Kultur, tradisjoner og lovverk i jordbruket

Omsetningen av landbrukseiendommer og dermed kapitaldannelsen i norsk landbruk, skjer innenfor rammen av lover og regler som i dag er nokså unike for Norge.

Odelsloven (odel- og åsetesretten) gir forrang til visse medlemmer av eierens familie ved salg og kjøp av landbrukseiendom. Det norske odelsinstituttet har lange tradisjoner – helt tilbake til Gulatings- og Frostatingsloven. Odelsinstituttet har også en spesiell status i Grunnloven (§ 117) som sier at odels- og åsetesretten «må ikke opphæves».

I dag er «odelsretten» begrenset til å gjelde landbrukseiendommer med mer enn 35 dekar jordbruksareal eller mer enn 500 dekar produktivt skogareal. Verdsettingsprinsippene i odelsloven kommer til anvendelse når en med bedre odel krever å få kjøpt tilbake en eiendom som er solgt til en lengre ut i odelsrekken eller utenfor denne kretsen. Denne retten må hevdes innen 6 måneder etter salget.

Odelsloven har også bestemmelser om åsetesrett. Dette er bestemmelser som kommer til anvendelse når tidligere eier er død og en odelsberettiget vil ta over eiendommen. Da skal taksten på eiendommen (åsetestaksten) settes på et nivå slik at denne personen makter å sitte med eiendommen, utfra sine evner. Odelskretsen er betydelig innskrenket de siste årene. Disse bestemmelsene benyttes derfor sjelden ved verdsetting av landbrukseiendommer.

Salg og kjøp av landbrukseiendom utenom familieoverdragelse skjer videre innenfor bestemmelser i konsesjonsloven. Denne lovens virkeområde har tilsvarende arealgrenser som odelsloven. Formålet med loven (§ 1) er:

«å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets ressurser og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, bl.a. for å tilgodese framtidige generasjoners behov, landbruksnæringen, behovet for utbyggingsgrunn, hensynet til miljøet, almene naturverninteresser og friluftsinteresser og hensynet til bosettingen».

Konsesjonsloven har også bestemmelser om offentlig priskontroll ved overdragelse av landbrukseiendommer i fritt salg (§ 9a), der det skal:

«…. Legges særlig vekt på om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling.»

Prisvurdering skal likevel unnlates ved erverv av bebygd eiendom med brukbart bolighus dersom den avtalte prisen er under 3,5 millioner kroner (jf. forskrift 1.9.2017). Konsesjonsloven setter også krav til eiers skikkethet og bo- og driveplikt. Dette bidrar til at prisene ved omsetning av landbrukseiendommer lavere enn uten slik regulering.

Skatteloven har også bestemmelser som er særegne for landbruket, som bidrar til å holde verdiene i jordbruket lave, og gjøre det lettere for neste generasjon å ta over. Ved familieoverdragelse kan eier selge skattefritt dersom disse vilkårene er oppfylt:

• Eiendommen er et alminnelig gårdsbruk.

• Eiendommen selges til nærstående (altså familieoverdragelse).

• Kjøpesummen er under 75 prosent av markedsmessig omsetningsverdi.

• Selger må ha eid eiendommen i minst 10 år.

Denne gevinsten til selger kan være lav ettersom eiendommens overdragelsessum ofte kan være vesentlig lavere enn omsetningsverdien.

7.3.2 Omsetning av landbrukseiendom i «fritt salg»

Statistisk sentralbyrå publiserer årlig statistikk over gjennomsnittlig kjøpesum for omsetning av landbrukseiendommer i «fritt salg», det vil si for eiendommer som er omsatt til en pris som svarer til markedsverdien. Årlig omsettes det i størrelsesorden 9 000 landbrukseiendommer i Norge, noe som svarer til om lag 5 prosent av det totale antallet landbrukseiendommer. I de senere årene har om lag hver tredje eiendom blitt omsatt i «fritt salg», slik dette er definert.

I gjennomsnitt for hele landet økte prisene for slike eiendommer ifølge SSB fra 1,185 millioner kroner i 2006 til 2,946 millioner kroner i 2020. Dette tilsvarer en gjennomsnittlig økning i salgsprisen opp landbrukseiendommer på 149 prosent, men da er det ikke tatt hensyn til verken beliggenhet, eiendommens størrelse med videre. Økning i gjennomsnittlig salgspris må ses i lys av at det har vært en økning i salget av større og dyrere eiendommer fra 2006 til 2020, mens salget av små og lavere prisede eiendommer har avtatt. Til sammenligning økte prisene på landsbasis for omsetningen av brukte boliger med 96 prosent fra 2006 til 2020.1

Prisutviklingen på landbrukseiendommer gjenspeiler også det som følger av investeringer og påkostninger som er gjort i perioden. Statistikken skiller ikke mellom hva som skyldes markedsmessig verdiøkning og hva som følger av at eiendommen som selges ikke er den samme (de samme aktivaene) som den som i sin tid ble kjøpt. Statistikken fanger sannsynligvis ikke opp salg av at melkekvoter som skjer løsrevet fra salg av eiendommen.

Statistikken viser store regionale variasjoner i priser og prisutvikling for landbrukseiendommer. Prisene er høyest i områdene rundt Oslofjorden (opp mot 5 millioner kroner i gjennomsnitt i 2020) og lavest på deler av Vestlandet og i Nord-Norge (i størrelsesorden 1,5 millioner kroner i gjennomsnitt i 2020). Samtidig har den prosentvise prisøkningen gjennomgående vært høyest i de fylkene der prisene i utgangspunktet er lavest. I forbindelse med hjemmelsoverdragelsen skal nye eier angi formålet med kjøpet. For de minste brukene er formålet «bolig/fritid» generelt sterkt økende, mens «landbruk» utgjør en mindre andel.

Statistikken for omsetning av landbrukseiendommer i «fritt salg» gir også grunnlag for å gruppere etter størrelsen på jordbruksarealet (gjennomsnitt på landsbasis), se tabell 7.1.

Det er altså eiendommene med størst areal som trolig videreføres til landbruksformål som har hatt størst prisøkning. Utvalget har ikke hatt grunnlag for å vurdere i hvilken grad dette kan forklares med beliggenhet, eller med at det er de største eiendommene som har gjennomført mest investeringer og i hvilken grad eventuelle verdier av melkekvoter og løsøre kan komme i tillegg.

7.3.3 Omsetning av landbrukseiendom ved familieoverdragelse

Om lag 2/3 av omsetningen av landbrukseiendommer skjer i familier og innenfor rammen av et forvaltnings- og generasjonsperspektiv.

Ulike kilder som utvalget har vært i kontakt med peker i retning av at så mye som 90 prosent av omsetningen av gårdsbruk i full drift skjer innenfor rammen av familieoverdragelser. Det foreligger ikke statistikk som kan dokumentere dette spørsmålet.

Prosessen ved familieoverdragelse av landbrukseiendom starter normalt med at det blir utarbeidet en takst, som er ment å gjenspeile markedsverdien av gårdsbruket og/eller det som skattemyndighetene vil kunne akseptere. De fleste eiendommene, særlig i distriktene får en verdi som ligger godt under konsesjonslovens prisbestemmelser. I tillegg blir det ofte utarbeidet en driftsplan eller en kontantstrømsanalyse for å vise hvor mye gjeld kjøper kan betjene. I lys av dette blir det gjort ulike fradrag i taksten i form av gave og forskudd på arv fra selger til kjøper. Kjøpesummen er ofte vesentlig lavere enn taksten. Årsaken til de lave overdragelsessummene er at selger ønsker å gi kjøper en god start og at gjeldsnivået begrenses av driftas evne til å betjene gjeld. Dette innebærer at egenkapital i jordbruket, etter tradisjonen, i vesentlig grad videreføres mellom generasjonene. Alternativt kunne en større del av antatt markedsverdi vært realisert av selger.

Selv om salgssummen er vesentlig lavere enn taksten, kan kjøper skrive opp verdiene til 75 prosent av taksten. Dette kan i noen tilfeller føre til at enkelte objekter skrives av mer enn 100 prosent. I andre overdragelser kan selgers skattemessige verdi på driftsbygninger ligge vesentlig over 75 prosent av markedsverdien. Da vil objektet bli avskrevet under 100 prosent.

Fradrag i markedsprisen ved omsetning innenfor familien letter ny eiers mulighet til å få lån uten å måtte stille ny egenkapital på kjøpstidspunktet. Dette legger i neste omgang grunnlaget for at kjøper kan overta gårdsbruket med beskjeden innsatt egenkapital. Etter de opplysninger utvalget har fått er det forholdsvis sjelden at egenkapital finansierer mer enn i størrelsesorden 10 prosent av kjøpesummen ved slike kjøp, eller følgelig tilsvarende om lag 5 prosent av takst- og markedsverdien for gårdsbruket. Dette innebærer at forrige eier gir fra seg store verdier til neste eier og at eventuelle søsken av ny eier ikke får nyte godt av den verdiøkningen som foreldrenes drift har tilført eiendommen.

7.3.4 Oppbygging av kapital i eierperioden

Etter at det er foretatt kjøp av et gårdsbruk vil det i eierens periode løpende være behov for investeringer i bygninger og utstyr og vedlikehold. Slike kostnader vil enten bli aktivert i en saldo i regnskapet og avskrevet som årlige kostnader framover i tid, eller utgiftene blir kostnadsført løpende i regnskapet.

Denne regnskapsmessige/skattemessige fradragsretten for avskrivninger og vedlikehold gjelder for jordbruket som for all annen næringsvirksomhet.

Utvalget har fått innspill på at de skattemessige avskrivningene ofte ikke benyttes fullt ut. Årsaken kan være at overskuddet må justeres for å oppnå ei minimumsinntekt i forhold til pensjons- og trygdeytelser, samt å utnytte jordbruksfradraget.

Investeringer i nye driftsbygninger har i dag en kostnad på 10–20 millioner kroner. Landbrukseiendommens verdi kan i noen tilfeller øke med bare 50–75 prosent av den tekniske verdien. Dette avhenger av produksjon, beliggenhet, størrelse og mulighet for alternativ anvendelse av bygningen. Det ligger derfor en betydelig risiko i en slik investering.

7.3.5 Oppsummering av verdsetting av jordbrukskapital

Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å gå nærmere inn på andre metoder enn de som utvalget har drøftet over. Det er utvalgets vurdering at bokført kapital er det som er praktisk tilgjengelig som verdivurdering, men understreker at bokført kapital ikke derved representerer den «riktige» verdien av jordbrukets kapital.

7.4 Krav til avkastning

Kapitalinnsatsen i jordbruket er et resultat av bøndenes investeringer over tid. Investeringsbeslutningene er det bøndene selv som rår over ut fra sine individuelle vurderinger av utsikt til økonomisk og ikke-økonomisk avkastning i næring og husholdning, risiko, avkastningskrav, alternativverdier og finansieringsmuligheter. Det er ikke mulig å observere den enkelte bondes avkastningskrav direkte. Den gjennomsnittlige regnskapsmessige avkastningen på arbeid og kapital i næringen er lav, jf. Tabell 7.3 sammenlignet med en ren bedriftsøkonomisk alternativverdibetraktning. Likevel er investeringsviljen og produksjonsviljen høy. Økende priser på jord, melkekvoter og jordbrukseiendommer over tid er isolert sett en indikator på lønnsomhet. Om kapitalavkastningen i seg selv ikke skulle være tilfredsstillende, skulle man ha sett en utvikling mot mindre kapitalintensive bruk. Utviklingen har imidlertid gått motsatt vei.

Uavhengig av organisasjons- eller selskapsform finnes det ingen regnskapsposter som viser hvor stor del av foretakets inntekter som kommer fra arbeidsinnsats alene eller kapitalinnsats alene. På foretaksnivå er det ikke mulig å si noe presist om hvor mye den ene bidrar med i forhold til den andre. Dersom egenkapitalen skulle holdes utenfor inntektsbegrepet i jordbruket vil man innføre et resultatbegrep for jordbruket som er forskjellig fra det som nyttes i annet næringsliv og som bryter med at næringsinntekt er et resultat av samspillet mellom arbeid og kapital. På makronivå gjøres slike beregninger sjablongmessig og da til analytiske formål.

Bøndenes investeringsmotiver varierer antakelig mye, slik avkastningen på arbeid og kapital gjør. Investeringer på større bruk der næringsinntekten utgjør en stor andel av inntektsgrunnlaget, er trolig i større grad rent bedriftsøkonomisk motivert enn investeringer på mindre bruk der avkastningen har mindre betydning for den samlede husholdningsinntekten, men der investeringer og drift kan gi andre former for nytte eller verdi for husholdningen enn løpende regnskapsmessig avkastning. Å anslå et avkastningskrav basert på en bedriftsøkonomisk alternativverdibetraktning har begrenset relevans for analysen. Det gjelder for både arbeid og kapital.

Fastsetting av et avkastningskrav krever normering av volum. For kapital er det betydelige utfordringer med å måle kapitalvolumet ved bokført kapital og ta hensyn til verdiendring som en del av avkastningen.

7.4.1 Egenkapitalens alternativverdi

I praksis er det ikke mulig å skille mellom avkastning på arbeid og (egen)kapital på en presis måte. Det er heller ikke mulig å observere den enkelte bondes avkastningskrav direkte. Som nevnt innledningsvis varierer avkastningskravet sannsynligvis mye, blant annet mellom «heltidsbønder» og bønder med andre driftsmotiver enn primært å maksimere overskudd. Utvalgets flertall mener at det i det operative resultatbegrepet som skal benyttes i jordbruksoppgjøret ikke bør innføres et skille mellom avkastning på arbeid og avkastning på egenkapital. Det kan likevel være av analytisk interesse å belyse anslagsvis hvor stor avkastning en representativ bonde har på kapitalen som en andel av den samlede avkastningen. Her vil det etter utvalgets mening være summen av egenkapital og fremmedkapital som er mest relevant, ikke egenkapitalen alene.

Det er i hovedsak to relevante tilnærminger for sjablongmessig å estimere en nærings inntekt fra arbeid og kapital; den ene ved å normere avkastningen på kapital og beregne avkastningen på arbeid residualt, eller omvendt, å normere avkastningen på arbeid og beregne kapitalavkastningen residualt.

Samlet avkastning til (egen)kapital består i hovedsak av to komponenter – løpende avkastning og verdiendring på aktiva. Akkumulert avkastning vil være summen av løpende avkastning og verdiendring ved realiseringstidspunkt. Når man ser på egenkapitalens løpende avkastning vil man derfor kun se på det første leddet, hvor mye egenkapitalen løpende ville ha gitt av avkastning gitt en alternativ avkastning til å investere den i jordbruket.

7.4.2 Risikofaktorer og risikohåndtering

Produksjonsrisiko og markedsrisiko

Risikofaktorer ved jordbruksdrift er omtalt i kapittel 2. Produksjonsrisiko og markedsrisiko er for mange produksjoner vesentlig redusert ved landbrukspolitiske ordninger som tollvern, markedsbalansering med mottaksplikt, kvoteordning for melk, tilskuddsordninger per areal og dyr, avlingsskadeordning og ekstraordinære tilskudd i spesielle situasjoner som tørke og under koronapandemien.

Det er vanligvis nokså stabile priser på innsatsfaktorer til norsk jordbruk. Det er ingen tradisjon for at bonden i Norge sikrer seg gjennom finansielle instrumenter i forbindelse med innkjøp av fôr, gjødsel eller energi. Fastrente på lån er risikoreduserende tiltak. Bondeeide innkjøpssamvirker og konkurranse i markedene er virkemidler for lave innkjøpspriser til bonden. Det er tradisjon for at kostnadsøkninger i jordbruket dekkes inn i rammen i jordbruksavtalen. Ulike forutsetninger og tilpasninger hos den enkelte bonde kan likevel føre til at den enkelte bonde ikke fullt ut kompenseres for sine økte kostnader. I 2021/2022 har det vært uvanlig sterke prisøkninger på viktige innsatsfaktorer som kraftfôr, gjødsel og energi, som følge av internasjonale prisøkninger.

Diversifisering av virksomheten er vanlig, både innenfor jordbruksdelen av foretaket og utenfor jordbruket, enten det er skogbruk, annen næring eller lønnsinntekter. En vesentlig andel av norske jordbruksforetak har inntekter ut over jordbruksinntekter.

Internasjonal litteratur om risikohåndtering og jordbruk peker blant annet på diversifisering i produksjonen, kontrakter, vertikal integrasjon, futures og opsjoner for prissikring, forsikringsordninger med og uten støtte fra myndigheter og inntekter fra andre kilder. Sikring gjennom landbrukspolitiske ordninger har til nå vært foretrukket av næring og myndigheter.

Personlig risiko

Det er ikke risikofritt å være bonde. Det er likevel en rekke tiltak i landbrukspolitikken som reduserer de klassiske risikoelementene knyttet til å drive jordbruk. Avløserordningene inkludert sykdomsavløsning reduserer nøkkelpersonrisikoen noe. Jordbruket betaler lavere sats for trygdeavgift enn andre næringsdrivende. Det er mulig å tegne nøkkelpersonforsikring. Bankene krever gjerne dette ved større investeringer. Bankene er profesjonelle på risikovurdering. Når betjeningsevne og pantegrunnlag er tilfredsstillende i et landbruksprosjekt, er det nøkkelpersonrisiko som ofte gjenstår som vesentlig risikoelement.

Den opplevde risikoen hos bonden er gjerne knyttet til det tunge ansvaret som hviler på bonden alene for å lykkes, særlig knyttet til større investeringer. Kravet til styring og faglig dyktighet øker når investeringen er foretatt. Driften kan ikke lenger avsluttes og gjeld betjenes med en vanlig lønnsinntekt utenom jordbruket. Fallhøyden er stor dersom bonden ikke lykkes faglig eller skulle bli satt ut av spill pga. ulykker, sykdom eller lignende. Når bosted, familiehistorie og drift er så sterkt vevd sammen som i jordbruket, medfører dette et opplevd ansvar og risiko som ikke uten videre er parallell med andre næringer.

Samspillet mellom næring og husholdning, og at jordbruksfortakene i stor grad er enkeltpersonforetak, innebærer for øvrig at konkursrisikoen i jordbruket er lav og at kredittilgang og -betingelser er god. Andelen konkurser har lenge ligget på 0,01–0,02 prosent, men utgjorde 0,06 prosent i 2021 (kilde: SSB).

7.4.3 Relevant kapitalavkastningskrav

Dersom en skal gjøre en sjablongmessig beregning av egenkapitalavkastning vil et viktig begrep være avkastningskrav på kapital. For en overskuddsmaksimerende bonde skal det reflektere hvilken avkastning (egen)kapitalen kan forvente å oppnå ved alternativ plassering med samme risiko. En metode er den såkalte kapitalverdimodellen (KVM). Følgende er en vanlig formel for egenkapitalavkastningskrav:

• (1) r_e = r_f + β x (r_m – r_f) + ç + µ

Her er r_e egenkapitalens avkastningskrav, r_f er lik risikofri rente. β er et foretaks relative svingning i avkastning i forhold til andre foretak, r_m er markedets rente, (r_m – r_f) er markedets risikopremie, mens ç regnes som eventuell småbedriftspremie og µ er bedriftsspesifikke forhold.

KVM er ment å reflektere kapitalavkastning på aksjer, primært som omsettes på børs. Modellen forutsetter at investeringer primært er motivert av økonomisk avkastning justert for risiko, og er basert på observert atferd i aksjemarkedet. Mange investeringer i jordbruket er trolig påvirket av andre motiver enn økonomisk overskudd alene. Dette understøttes av observert atferd, jf. kapittel 5. KVM har derfor svært begrenset relevans for vurdering av kapitalavkastningskrav i jordbruket.

Man må for øvrig ikke forveksle avkastningskrav med egenkapitalrentabilitet eller totalkapitalrentabilitet (avkastning). Egenkapitalrentabilitet (E_a) måles normalt som resultat før skatts (R_bt) andel av egenkapitalen (EK):

• (2) E_a = R_bt/EK

Totalkapitlrentabilitet (T_a) måles på tilsvarende måte som resultat før skatt (R_bt) pluss finanskostnader (K_fin) andel av totalkapitalen (TK):

• (3) T_a = (R_bt + K_fin)/TK

Dersom man bruker disse målene innebærer det at man fordeler hele resultatet på kapitalen alene. Det er en ganske annen størrelse enn et vederlag til egenkapital adskilt fra vederlag til arbeid.

Et avkastningskrav for en næring under ett, også for jordbruket, vil måtte ta høyde for at ikke alle investeringer er bedriftsøkonomisk motivert. En del av kapitalvolumet burde i så fall holdes utenfor analysen og eventuelt tas hensyn til på andre måter. For det resterende volumet kan avkastningskravet estimeres ved to komponenter, risikofri avkastning pluss et risikopåslag.

En enkel ligning for en overskuddsmaksimerende bonde kan være som følger, men vil ikke være relevant for gjennomsnittsjordbruket:

• (4) r_e = r_f + (r_m – r_f)

Det innebærer at egenkapital avkastningskravet for bonden kommer frem som en risikofri avkastning pluss et risikopåslag. I aksjemarkedet er det vanlig å benytte langsiktig rente, ofte på tiårige eventuelt femårige statsobligasjoner som risikofri avkastning og et tillegg på 4–6 prosent som risikopåslaget. De siste årene har risikopåslaget på børsen ligget på 4,8 prosent. Børsen representerer imidlertid et langt mer volatilt marked med langt større risikopåslag enn i jordbruket.

En tilnærming kan være å anta at kapitalavkastningskravet for egenkapitalen er lik alternativ avkastningen på kapital. Da vil det være ulike mål man kan benytte:

• a) Avkastning på aksjekapital: Her har vi børsnoteringer og fondsavkastninger. Disse representerer imidlertid helt andre næringer og markeder med større finansiell risiko enn i jordbruket.

• b) Avkastning i produksjonsbedrifter: Denne avkastningen er relativt lav og representerer foretak av annen karakter og i andre markeder enn jordbruket

• c) Renter: Bankrenter utgjør avkastning på sikre plasseringer, særlig renter knyttet til pant i fast eiendom. En sikker alternativ plassering for jordbruket vil være i bankinnskudd. Alternativt kan man se på utlånsrenter, som har et betydelig påslag og derfor er betydelig høyere. Man antar da at jordbrukets avkastning på kapital tilsvarer hva næringen hadde fått om de hadde lånt ut pengene i konkurranse med banker. Vanligvis brukes gjerne renten på langsiktige statsobligasjoner som rente- eller avkastningskrav for helt sikre plasseringer eventuelt pengemarkedsrente eller den langsiktige renten på andre sikre verdipapirer. I den senere tid har denne vært ned mot 1 prosent, men er stigende nå. Det er neppe aktuelt for et flertall av gårdbrukere å investere i statsobligasjoner eller i pengemarkedet og en alternativ sikker plassering av egenkapital vil være langsiktige innskudd i bank, som sparekontoer, som gir høyere renter enn folio eller brukskontoer. Denne ligger normalt heller ikke langt i fra langsiktig rente på statsobligasjoner. Man kan derfor gå ut ifra rente på sparekonto i bank som langsiktig risikofri alternativ plassering av egenkapital for jordbruket.

Det er ingen enkel sak å velge rente som gjenspeiler risikofaktorene i jordbruket. En slik rente vil gjenspeile det som betegnes som risikopåslaget i kapitalverdimodellen. Jordbruket er ingen homogen næring, verken når det gjelder risikoprofil eller investeringsmotiver for øvrig. For mange bønder med lav eller ingen jordbruksinntekt er sannsynligvis ulike former for ikke-økonomisk avkastning vel så viktig som den økonomiske avkastningen. For en heltidsbonde med store investeringer, vil risikoen og avkastningskravet sannsynligvis være høyere enn for en deltidsbonde med lønnet arbeid som viktigste inntektskilde. Derfor er det ikke mulig å anslå et representativt avkastningskrav for alle aktører i næringen under ett. Dette innebærer i seg selv et behov for en sjablongmessig og skjønnsmessig tilnærming.

Bankenes utlånsrente til jordbruket med fratrekk av innskuddsrenten på sparekonto (risikofri rente) er et mål for risikorente, som reflekterer bankenes avkastningskrav til jordbruket. Dette kan dermed være et relevant mål for næringens avkastningskrav.

Inflasjonsjustering

Dette målet vil i praksis by på en betydelig utfordring knyttet til inflasjon. Renten stiger nemlig med inflasjonstakten. Dermed kan man få et egenkapitalavkastningsmål som i stor grad bestemmes av inflasjonen, noe som til en viss grad kan forsvares, da avkastningskravet bør kunne dekke løpende renteutgifter. Et avkastningskrav som ligger nært opp til inflasjonstakten vil imidlertid gi høy egenkapitalavkastning i høyinflasjonsperioder og lav i lavinflasjonsperioder. Dermed blir avkastningsmålet svært avhengig av inflasjonen og kan i tider med variabel prisstigning bli lite stabilt. Det vil derfor være rimelig å justere avkastningskravet i tråd med inflasjon som avviker fra normalinflasjonen, som kan betegnes som sær-inflasjon.

Et mål på avvik fra normalinflasjon kan være faktisk inflasjon π_f med fratrekk av en inflasjon på størrelse med Norges Banks inflasjonsmål, som mål på normalinflasjon π^*. Mens Norges Bank bruker kjerneinflasjon som inflasjonsmål med fratrekk for svingninger i energipriser og avgifter (KPI-JAE) er det her mer naturlig å bruke fullstendig konsumprisindeks (KPI), siden energipriser og avgiftsendringer er viktige i næringen. Man kan også vurderes andre hensiktsmessige deflatorer, som for eksempel jordbrukets implisitte deflator i nasjonalregnskapet, avhengig av hva man ønsker å måle. Avkastningskravet før skatt for egenkapital blir:

• (5) r_e = r_f + (r_m – r_f) = i_s + (i_u – i_s) – (π_f – π^*) = i_u – (π_f – π^*)

der i_s er innskuddsrenten på sparekonto og i_u er bankenes utlånsrente til jordbruket. Dersom man benytter nominell utlånsrente i jordbruket og nominell rente justert med sær-inflasjon ifølge konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå får vi de rentesammenhengene som er vist i tabell 7.2.

For å finne et stabilt avkastningskrav vil det være aktuelt å se på rentenivået på sikt, gjerne tre, fem eller i noen tilfeller kanskje ti år. Tabell 7.2 viser rentenivå 2012 – april 2022. Både nominell rente og rente justert for avvik fra normal inflasjon ligger rundt 3 prosent i gjennomsnitt, noe høyere i begynnelsen av perioden enn de siste 5–6 årene. For den delen av jordbruket som drives forretningsmessig kan 3 prosent være et rimelig anslag for kapitalavkastningskravet.

7.4.4 Fastsettelse av egenkapitalen

Dersom det skal beregnes en avkastning til egenkapitalen, må størrelsen på denne fastsettes. Med alle sine begrensninger er bokførte verdier det eneste mulige i praksis.

Det må videre tas hensyn til at en del av jordbrukskapitalen ikke synes å være forretningsmessig motivert. Det kan ikke fastsettes et normert avkastningskrav til kapitalen/egenkapitalen uten samtidig å ta stilling til hvorvidt kapitalinnsatsen er bedriftsøkonomisk motivert. Det vil i ytterste konsekvens kunne innebære en garantert kollektiv avkastning for hele næringen, også for investeringer som ikke har som sitt primære formål å generere inntekt for brukerfamilien.

Utvalget mener at – ut over den prinsipielle forskjellen mellom inntekt fra næringsdrift og lønnsinntekt – er usikkerheten om verdsettingen av kapitalen/egenkapitalen i seg selv et argument for ikke å forsøke å fordele driftsoverskuddet på arbeid og kapital i jordbruksforhandlingene. Det vises for øvrig til kapittel 9 og beskrivelse av «hybridmodellen». som blant annet kan erstatte behovet for å normere innsatsen av arbeid og kapital.

7.5 Årsresultat før skatt/Vederlag til arbeid og egenkapital

Det kan beregnes flere ulike resultatmål for næringsdrivende, jf. kapittel 4. Næringsdrivende benytter flere ulike beregninger, avhengig av hva som er formålet med beregningen. Utvalget har i sitt mandat fått i oppgave å vurdere resultatmålet for jordbruksdrift, når hensikten er å sammenlikne resultatet med lønnsinntekt.

Hvis en tar alle inntekter, inkludert tilskudd, og trekker fra ikke-varige driftsmidler/vareinnsats og kapitalslit/faste kostnader kommer en til driftsoverskuddet/vederlag til arbeid og kapital i jordbruket, jf. kapittel 4. Dette driftsoverskuddet må gi avkastning til både arbeid og kapital. Over tid har sammensetningen av disse produksjonsfaktorene endret seg vesentlig i jordbruket, ved at manuelt arbeid er erstattet av kapital, jf. kapittel 2.

Utvalget oppfatter at dette skiftet i faktorbruken er en av årsakene til at spørsmålet om hvilket resultatmål som bør benyttes ved sammenligning med lønnsinntekt igjen er reist. Jordbruket må – i motsetning til arbeidstakere – investere i realkapital i sitt yrke for å generere inntekt. Det er en av forskjellene på å være næringsdrivende og lønnsmottaker, og bidrar til at en presis inntektssammenlikning i utgangspunktet ikke er mulig. Innenfor noen tekniske grenser kan bonden velge sin sammensetning av arbeid og kapital i produksjonen.

Jordbruksproduksjon gir i gjennomsnitt ikke markedsmessig avkastning til både arbeid og kapital. Det er illustrert i tabell 7.3, beregnet med grunnlag i Budsjettnemndas totalkalkyle avgitt i april 2022. Som illustrert i kapittel 2 og 4 er variasjonen i resultatet mellom jordbruksbedriftene svært stort, og Totalkalkylen omfatter all jordbruksaktivitet, også små deltidsbruk hvor inntekten gir ingen, eller svært lite, bidrag til husholdningens inntekt, jf. diskusjonen i kapittel 9 om avgrensninger og forutsetninger for oppfylling av et inntektsmål. Den store variasjonen i avkastning er trolig en funksjon av bl.a. varierende driftsmål og avkastningskrav. Det gjør i seg selv at å fastsette ett normert kapitalavkastningskrav for all kapital er svært krevende og at tradisjonelle metoder basert på forutsetninger om overskuddmaksimering og gjennomsnittsbetraktninger av risiko og alternativverdier, er lite egnet.

I tabell 7.3 kan det, med utgangspunkt i driftsoverskuddet, beregnes et vederlag til arbeid residualt på to måter; (1) ved å trekke fra renter på næringsgjelda og et normert krav til avkastning på egenkapitalen, og (2) ved å trekke fra et normert krav til avkastning på totalkapitalen. Det siste krever ikke at gjelda i jordbruksforetakene fordeles mellom privat og næring.

En kan også gå motsatt vei, og legge inn et normert krav til avkastning på arbeidet, og beregne kapitalavkastningen residualt, enten avkastning til totalkapitalen eller til egenkapitalen

Disse beregningene krever en tallfesting av størrelsen på kapitalen og/eller egenkapitalen i jordbruket. Som vist til i kapittel 7.3 er det meget krevende. Utvalget ser bokførte verdier som det eneste realistiske målet for kapitalens størrelse. Det kan uansett stilles en rekke spørsmål ved hva som er riktig kapitalverdsetting, eller hvor stor markedsverdien av egenkapitalen egentlig er. Med hensyn på egenkapital er også fordelingen av husholdningsgjelda mellom privat og næring i de 95 prosentene av jordbruksbedriftene som er enkeltpersonforetak en problemstilling.

7.5.1 Illustrasjon på fordeling fra kapitalsiden og arbeidssiden

Årsresultatet/driftsoverskuddet gir avkastning til arbeid og kapital. I tabell 7.3 er det vist eksempler på mulig fordeling av driftsoverskuddet mellom arbeid og kapital, med utgangspunkt i registrert regnskap for 2021 i Budsjettnemndas Totalkalkyle, avgitt i april 2022. Det regnet etter overgang til å føre kapitalslit etter historisk kost og nominelle gjeldsrenter. Videre er kostnad ved jordleie innarbeidet sammen med reduksjon i jordkapital og gjeld knyttet til «ikke-aktive» jordbruksbedrifter. Til slutt er det innarbeidet anslag på kostnad til innleid arbeid og antall årsverk er redusert til 31 000 (steg 3 i kapittel 6).

I kolonne A er det beregnet et vederlag til arbeid per årsverk på 346 600 kroner, ved å legge inn et avkastningskrav på 2 prosent for egenkapitalen, tilsvarende avkastningskravet i driftsgranskingene for 2020, i tillegg til faktisk betalte renter på gjeld.

I kolonne B er det lagt inn et avkastningskrav til totalkapitalen på 3 prosent, tilsvarende gjennomsnittlig rente på jordbruksgjeld de siste 5 år. Det gir et beregnet vederlag til arbeid på 319 300 kroner per årsverk.

I kolonne C er det lagt inn et avkastningskrav til arbeid lik gjennomsnittlig arbeidskostnad inkludert sosiale utgifter i driftsgranskingene i 2020, som var på 216 kroner inkludert sosiale avgifter. Denne er regnet fram til 2021 med lønnsveksten på 3,5 prosent, som gir et avkastningskrav til arbeid på 412 500. Det tilsvarer om lag 2/3 av gjennomsnittlig årslønn på 609 600 kroner i 2021. Dette avkastningskravet er lagt på alt arbeid utført av familiearbeidskraft (31 000 årsverk i 2021). Det gir som resultat en negativ avkastning til egenkapitalen på -2,2 prosent regnet av bokførte verdier.

Tabell 7.3 illustrerer at gjennomsnittlig lønnsomhet i jordbruket er lav. Jordbruksproduksjon i Norge gir i gjennomsnitt ikke markedsmessig avkastning til både arbeid og kapital. Bondens inntekt fra jordbruk fremkommer, som hos andre selvstendig næringsdrivende, som resultatet av arbeid og kapital i samspill. Avkastningen til både arbeid og kapital må komme fra driftsoverskuddet. Settes et krav til avkastning på kapital høyt, blir det liten gjennomsnittlig avkastning til arbeidet. Legges det inn et høyt avkastningskrav til arbeidet blir den gjennomsnittlige avkastningen til egenkapitalen liten, eller negativ.

Dersom avkastningen til arbeidet og/eller egenkapitalen skal øke, må driftsoverskuddet økes. Det må skje ved at bruttoinntekten øker og/eller ved at kostnadene reduseres. Hvorvidt en slik økning skal kalles økt avkastning til arbeidet eller til kapitalen, finnes det ikke noe entydig svar på.

Utvalget har drøftet ulike metoder for å splitte resultatmålet. Utvalget har konkludert med at det ikke finnes faglige forsvarlige metoder for en slik splitting for det totale jordbruket. For den enkelte bonde er dette mulig å gjøre i sin drift eller investeringsvurdering, altså fastsette en verdi på kapitalen/investeringen og legge til grunn et avkastningskrav.

Flertallet i utvalget mener at jordbruksdriftens Årsresultat før skatt tilsvarende Vederlag til arbeid og egenkapital, er det relevante resultatmålet fra jordbruksdrift, fordi både avkastningen til arbeid og kapital er inntekt. Det følger av den grunnleggende forskjellen mellom å være næringsdrivende og lønnsmottaker. Hvordan den enkelte jordbrukshusholdning velger å fordele denne avkastningen mellom arbeidet og egenkapitalen har ingen betydning for den samlede inntekten til en jordbruksbedrift. Dette resultatmålet krever ikke fastsetting av størrelsen på kapitalen/egenkapitalen.

Utvalgets medlem Bjørgen mener at:

«flertallet av utvalget legger for lite vekt på at jordbruket har hatt en sterk effektivitetsutvikling de siste åra. Betingelsen for dette har vært at arbeidsinnsats er erstattet av kapital. I sum for næringa er ikke denne kapitaløkningen dramatisk, men for enkeltbruk er «vanlige» investeringer i dag meget store, og betinger økt bruk av egenkapital i finansieringa. Dette er en betydelig kostnad, eller tapt alternativinntekt. Økende andel av egenkapitalfinansiering av norsk matvareproduksjon gjør at dagens resultatmål med avkastning til arbeid og egenkapital gir et misvisende bilde av lønnsomheten i norsk jordbruk.

For å komme fram til et bedre resultatmål som enklere kan sammenlignes med andre grupper/lønnstagere er det derfor nødvendig å beregne en kostnad også med egenkapitalen, ikke bare den lånte kapitalen. Dette er viktig da denne kapitalen har en alternativverdi.

Avkastningen kan beregnes vha. vanlige økonomiske modeller basert på belåningsgrad, alternativverdi, risiko, rentenivå osv. Staten har til sammenligning mange ulike modeller for å beregne støttenivå til næringer som løser samfunnsoppdrag.

En samla kapitalkostnad i norsk jordbruk er viktig faktor for å uttrykke den reelle lønnsomheten i næringa, noe som gjøres i mange næringer og i mange land. Utviklingen i fordelingen mellom kostnadene til arbeid og kapital (utenom kapitalslit) er viktig politisk informasjon ved utforming av jordbrukspolitikk og virkemidler. Denne beregna kostnaden må synliggjøres i jordbrukets rammeoppsett ved jordbruksforhandlingene.

For å beregne utslag av dette er en avhengig av en videreføring av referansebrukene basert på verdier og gjeldsgrad. Dersom antall referansebruk økes i omfang kan en beregnet egenkapitalgodtgjøring vise utslagene av jordbruksavtalen mellom produksjoner og bruksstørrelser.

En framskrivning av kapitalbruken i jordbruket basert på historiske tall, og en videreføring av inntektsutvikling vil forutsette at egenkapitalen øker ytterligere. Gjeldende resultatmål vil da bli mer og mer i utakt med vederlag for den arbeidsinnsatsen bonden setter inn.

Et premiss for vurderingene og konklusjonene i rapporten bygger på en sterk antagelse om at mange i jordbruksnæringa ikke har som formål å drive bedriftsøkonomisk optimalt, der investeringsbeslutninger og valg i drifta ikke har som formål å optimalisere resultatet. Dette er nok til dels riktig for en liten gruppe i næringa. På den annen side er deler av jordbruket underfinansiert mhp. HMS, kommende dyrevelferdskrav, grøfting, tørkeanlegg, miljøforbedringer osv. I tillegg er det mange som utnytter eldre investeringer meget godt og som bidrar til å holde kostnadene langt lavere enn det som ville vært en vanlig investeringstakt, og det vi ser i andre næringer/bransjer. Jordbruksbedrifter med eventuelle tilpasninger som i stor grad avviker fra bedriftsøkonomiske driftsmål, bør følges opp av skatteetaten.

En forventning om 100 prosent bedriftsøkonomisk tilpasning på alle bruk vil dessuten gå på akkord med jordbrukspolitiske ambisjoner om blant annet velpleid kulturlandskap, levende bygder, variert bruksstruktur og matberedskap. Dette er et forhold som burde vært drøftet nærmere i rapporten.

Rapporten beskriver overproduksjon som følge av en eventuell økning i lønnsomheten i jordbruket som en stor utfordring. Regjeringserklæringen går inn for vesentlig større sjølforsyning i Norge, noe som treffer godt i forhold til verdensbildet vi ser pr. tiden og framover. Utvalget burde vurdert økt sjølforsyning i diskusjonene og konklusjonene omkring farene med overproduksjon. Regjeringserklæringen legger også sterkere jordbrukspolitiske virkemidler til grunn, som blant annet sterkere strukturelementer. Dette i kombinasjon med gode markeds- og produksjonsregulerende tiltak vil kunne redusere overproduksjonsutfordringen.

Modifisert totalkalkyle må beregnes basert på et timetall i årsverk på samme måte som det beregnes for turnusansatte. Øvrige beregninger basert på årsverk i rapporten må også baseres på tilsvarende timetall. Jordbrukerens kostnader med pensjonssparing, samt effekt av dagens ordninger for jordbrukere burde blitt beregnet av utvalget. Opparbeidelse av pensjonsrettigheter er en viktig faktor når man skal sammenligne inntektsnivå mellom andre grupper som har pensjonsopptjening som følge av lønn.»

7.5.2 Kontantstrøm og avkastning

Bønder som investerer store beløp, for eksempel i en driftsbygning, må ha en rimelig sikker forventing om en positiv kontantstrøm over investeringens levetid. Et naturlig første steg er da å budsjettere kontantstrømmen for investeringen (Boye et. al. 2018), se også diskusjonen i kapittel 7.3.3. Regnskapsresultat basert på skatteligningen gir gode indikasjoner på utviklingen i en næring. For en nivåsammenligning med lønnsmottakere er imidlertid kontantstrøm et alternativ, spesielt om det var ønskelig å skille mellom avkastning til egenkapital og vederlag til arbeid (Brathaug og Olaussen 2022).

I en beregning av kontantstrømmen må man justere årsregnskapet for kostnader som er inkludert av skattemessige hensyn. Først og fremst må en justere for avskrivinger av kapital. Videre bør en justere for nettovirkningen av finansierings- og investeringsdelen av kontantstrømmen, det vil si hvor mye av kontantoverskuddet som trengs for å opprettholde nødvendig kapital til driften. Dette resulterer i et kontantoverskudd, det vil si hva bonden sitter igjen med av likvide midler. Samtidig understreker kontantstrømoppstillingen hvorfor en ikke bør trekke ut avkastning på egenkapital, fordi det ville bety at nødvendig kapitalbinding for å opprettholde driften måtte dekkes utelukkende av vederlag til arbeid. Siden konklusjonen uansett er at det ikke er formålstjenlig å skille resultat (overskuddet) i vederlag til arbeid og kapital, har utvalget ikke gått videre i diskusjonen av alternativet basert på kontantstrøm, men viser til Brathaug og Olaussen (2022).

7.6 Beregning per årsverk

I beregningen av inntekt per årsverk, utgjør arbeidsforbruket nevneren i regnestykket. Både i Totalkalkylen og NIBIOs driftsgranskinger er antallet årsverk basert på registreringer av antall utførte timeverk i jordbruksbedriftene. Problemstillinger rundt usikkerhet, variasjon og insentiver i registrering av arbeidsforbruk er vist og kommentert i kapittel 4 og 9. Det oppgitte timetallet har vært dividert på 1 845 for å komme fram til antall årsverk siden 2002. Som omtalt i kapittel 3 var utgangspunktet for timetallet per årsverk i jordbruket timetallet for industriarbeidere, med tillegg for arbeidsreiser, under en forutsetning om at bønder bor på arbeidsplassen og ikke har arbeidsreiser (168 timer). Antall årsverk i jordbruket har siden da blitt redusert i takt med reduksjon i arbeidstid for lønnstakere. I kapittel 4 er det også vist til antall timer i jordbruket som regnes som et årsverk i noen andre land.

Utvalget viser til at antall timer i et årsverk ikke er en del av mandatet og er et politisk spørsmål som må avgjøres gjennom forhandlinger, blant annet fordi timetallet per årsverk er en mulig faktor for å uttrykke et effektivitetskrav i et system for måling av inntektsnivå per årsverk for næringsdrivende. For eksempel ble 7,8 millioner timeverk (10 prosent av timeverkene) i SSBs telling av arbeidsforbruket i 2020 utført av andre familiemedlemmer enn bruker og ektefelle, det vil si barn og kårfolk, som i driftsgranskingene ikke regnes som effektive timer fullt ut.

Utvalget har ikke gjort noen undersøkelser av timetallet knyttet til arbeidsreiser for «andre grupper». En eventuell reduksjon i timetallet per årsverk vil øke antallet beregnede årsverk og dermed redusere inntekten per årsverk. Som en illustrasjon kan det anslås at å redusere timetallet per årsverk med 50 timer vil gi en økning på 1 200 årsverk med timetallet i 2020. Alt annet likt, må sektorens nettoinntekt i tilfelle økes med i størrelsesorden 450 millioner kroner å bringe inntekten per årsverk tilbake til nivået før endringen.

Utvalgets medlem Bjørgen viser til sin merknad i kapittel 7.5.1.