Del 5
Avslutning

26 Utvalgets forslag

Forstørr bilde

Dette kapittelet inneholder en oppsummering av utvalgets forslag. Det vises til de respektive kapitler for mer utdypende beskrivelse av forslagene.

Del II Helhetlig innsats og felles ansvar

Forslag 1: Felles faglige føringer for helsetjenestene og barnevernet

Helsedirektoratet og Bufdir gis i oppdrag å utarbeide felles faglige føringer for helsetjenesten og barnevernet om håndtering av alvorlige tilfeller av spiseforstyrrelser og tilbakevendende suicidalitet. De faglige føringene skal inkludere vurdering av behovet for innleggelser i PHBU. For barn som bor på barnevernsinstitusjon skal de faglige føringene også beskrive ansvar og oppgaver for helseteam tilknyttet institusjonen, jf. forslag 10.

Forslag 2: Flere langtidsplasser i PHBU

Helse- og omsorgsdepartementet, i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, utreder behovet for langtidsplasser til barn med store og sammensatte behov i PHBU. I tråd med «Opptrappingsplanen for psykisk helse (2023–2033)» skal kapasiteten for døgnbehandling i PHBU styrkes. Helse- og omsorgsdepartementet påser at behov for langtidsopphold for barn med store og sammensatte behov ivaretas innenfor denne planlagte kapasitetsøkningen.

Forslag 3: Det etableres et eget sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn

I tråd med anbefalingene fra de regionale helseforetakene, som går frem av utredningen «Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri», etableres det et eget sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn under 18 år der det er mistanke om eller konstatert alvorlig psykisk lidelse og voldsatferd.

Forslag 4: Felles tilsyn med barnevern og helsetjenester

Helsetilsynet forplikter statsforvalterne til å samordne sin tilsynsvirksomhet med barnevern og helsetjenester gjennom oppdrag om felles tilsyn. Felles institusjonstilsyn, jf. forslag 30, inngår i dette.

Helsetilsynet gir faglige føringer til statsforvalterne om tverrfaglig behandling av tilsynssaker der samhandlingen påklages og der det er åpenbart at samhandling er et aktuelt tilsynstema.

Statsforvalter skal på tilsvarende måte opprette tilsynssak når det er uklarhet i ansvarsforholdene, både på kommunalt og statlig nivå. I slike saker kan tjenestene inviteres til et tilsynsmøte der statsforvalteren bidrar til å finne løsninger i saken.

Forslag 5: Ungdomsenhetene utvides med lavsikkerhetsplasser

Hurdalsplattformens punkt om å utvide og styrke ungdomsenhetene følges opp ved å etablere et tilbud med lavt sikkerhetsnivå hvor formålet er samfunnsvern, med et styrket miljøterapeutisk innhold og gode overganger for å sikre rehabilitering. En vesentlig del av bemanningen i tiltaket bør ha barnevernsfaglig kompetanse. Bufetat gis et ansvar for å bidra med dette, i tråd med importmodellen i dagens ungdomsenheter. Barnevernsfaglig kompetanse vil være viktig både i et rehabiliteringsperspektiv, og for å lette overgangene mellom ungdomsenhetene og barnevernsinstitusjoner eller andre tiltak. Lavsikkerhetstilbudet etableres i tillegg til dagens plasser i ungdomsenhetene.

Justissektoren innhenter og analyserer systematisk kunnskap om rettspraksis for fengsling og soning i ungdomsenhetene. Dette brukes som grunnlag for å etablere og harmonisere terskel for bruk av ungdomsenheter med henholdsvis høy og lav sikkerhet. Dette bør også ligge til grunn for en vurdering av behov for antall plasser i enhetene.

Forslag 6: Soning av straff med fotlenke i barnevernsinstitusjon

Soning med fotlenke i barnevernsinstitusjon kan være aktuelt dersom barnet allerede bor på barnevernsinstitusjon og vil kunne profittere på videre opphold i institusjonen. Dette forutsetter at straffegjennomføringen kan skje i tråd med formålet i barnevernsloven og innenfor rammene av institusjonens faglige innretning. Bufetat, eventuelt Barne- og familieetaten i Oslo, må samtykke til slik kontroll. Det må avklares om også foresatte til barn og/eller barn som bor på samme institusjon som domfelte må samtykke. Fotlenkesoningen må håndheves av kriminalomsorgen.

Forslag 7: Tverrdepartemental oppfølging av tilbudet til barn som begår alvorlig kriminalitet

Med utgangspunkt i utvalgets forslag, og det tverrdepartementale samarbeidet og utfordringsbildet som allerede er etablert, må de respektive departementene sammen adressere hvordan samfunnet skal møte barn og unge som deltar i alvorlig kriminalitet, både gjennom forebygging og andre tiltak.

Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartement og Barne- og familiedepartementet må særskilt vurdere hvordan sektorene sammen kan sikre et tilbud som er forsvarlig både for barnet og samfunnet for øvrig i de tilfellene barn som begår alvorlig og gjentatt kriminalitet må frihetsberøves.

Forslag 8: Ansvaret for å tilby dagens tverrfaglige helsekartlegging flyttes fra Bufetat til helseforetakene

Tverrfaglig helsekartlegging defineres som helsehjelp. Helsepersonellet som utfører kartleggingen har journalføringsplikt og henvisningsrett. Bufetat skal bistå i den tverrfaglige helsekartleggingen med barnevernsfaglig kompetanse og kommunen skal bistå med personell som er relevant for det aktuelle barnet. Eksisterende kartleggingsoppgaver i Bufetat, herunder i nasjonal enhet for behandlingstiltak (NABE), må sees i sammenheng med oppgaven tverrfaglig helsekartlegging.

Ansvaret for den tverrfaglige helsekartleggingen av barn som skal flytte ut av hjemmet, legges til helseforetakene. Der det er besluttet at barnet skal flytte til institusjon, skal kartleggingen utføres av helseteam, jf. forslag 10. For disse barna skal tverrfaglig helsekartlegging inngå som en del av en bredere tverrfaglig kartlegging, jf. forslag 9.

For barn som skal flytte i fosterhjem eller kommunalt botiltak som omsorgstiltak, jf. forslag 16, organiseres den tverrfaglige helsekartleggingen slik helseforetakene finner det hensiktsmessig. Målgruppen inkludere også barn som allerede har tiltak utenfor hjemmet, dersom de ikke tidligere har fått tverrfaglig helsekartlegging.

Forslag 9: Etablering av standard for tverrfaglig kartlegging for barn som skal flytte til institusjon

Helsedirektoratet og Bufdir gis i oppdrag å etablere en standard for tverrfaglig kartlegging for barn som skal flytte til institusjon med utgangspunkt i kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum», dagens tverrfaglige helsekartlegging og en risikovurdering. Kartleggingen skal inneholde en vurdering av om barnet har rett på individuell plan. Risikovurderingen skal inngå i grunnlaget for å anbefale eventuelt behov for innskrenkninger utover omsorgsansvaret, jf. forslag 21, eller forsterket tilbud i omsorg og utviklingsstøtte +, jf. forslag 29.

Kartleggingsrapporten skal innledes med en vurdering av barnets ressurser. Den skal også inneholde en egen vurdering av behovet for tilpasning av skoletilbudet og individuell opplæringsplan, jf. forslag 34. Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) skal bistå i den tverrfaglige kartleggingen. Ansvaret for koordinering av den tverrfaglige kartleggingen legges til helseforetaket, ved helseteamet. Det forutsettes at Bufetat bistår i koordineringen og at de relevante fagsektorene tar ansvar for kartlegging på sine områder. Helseteamet bør ha tilgang på mangfoldskompetanse.

Helseteamet vurderer behovet for helsekartlegging med utgangspunkt i eksisterende informasjon om barnet, i dialog med barnet, barnevernstjenesten og foreldre/fosterforeldre dersom det er mulig. Helseteamet kan ikke avslå en henvisning uten å møte barnet, så fremt dette er mulig. Dersom helseteamet vurderer at det ikke er behov for en kartlegging, kan barnevernstjenesten be om fornyet vurdering eller påklage avgjørelsen til statsforvalteren.

Forslag 10: Hver barnevernsinstitusjon skal ha et helseteam tilknyttet seg

De regionale helseforetakene får plikt til å opprette helseteam knyttet til alle barnevernsinstitusjoner. Helseteamene skal bidra med helsehjelp og veiledning til barn og barnevernsinstitusjoner, uavhengig av målgruppe og eierform. Samarbeidet blir ledelsesforankret i ordinære linjer. Helseteamene skal være faglig og organisatorisk tilknyttet helseforetaket ved PHBU/BUP. Helseteamene skal samarbeide tett med barnevernsinstitusjonene og ved behov også med kommunale helsetjenester, fastlege og PPT. Et helseteam kan betjene én eller flere barnevernsinstitusjoner. Helseteamet kan være eksisterende ambulante team, en utvidelse av disse, eller nye team.

Helseforetakene skal ha ansvar for at PHBU/BUP, ved helseteamet, har kapasitet og kompetanse slik at barna og institusjonene får nødvendig og forsvarlig helsehjelp, oppfølging og veiledning. Helseforetakene må også etablere avtaler og ordninger som gjør det mulig for barna og institusjonene å få kontakt dersom de har akutte behov utenom avtaler og arbeidstid. Alle barn med alvorlige tilstander skal ha en kriseplan. Barn som har alvorlige tilstander som gjentatte ganger må vurderes for sykehusinnleggelse, må ha særlig prioritet hos helseteamene.

Ansvaret til helseteamet opphører ikke idet barnet flytter ut av institusjonen. Selv om det er barnevernstjenesten som har hovedansvaret for å sikre overgangen, må helseteamet også bidra ved å følge opp barnet eller sørge for at det er etablert nødvendig kontakt med andre deler av helsetjenesten og overføre nødvendig informasjon. De konkrete avtalene skal komme frem av den individuelle planen eller en kriseplan.

Helseteamene skal rammefinansieres i tråd med Sykehusutvalgets forslag (NOU 2023: 8).

Forslag 11: PHBU får plikt til å prioritere barn i barnevernsinstitusjoner

Helseforetaket får en plikt til å tilby samtale, undersøkelse og eventuelt behandling til barn som bor i barnevernsinstitusjon eller der institusjonsopphold er besluttet. Helseteamene forutsettes å utføre dette uten at barna er henvist. I dag omfatter dette i overkant av 900 barn. De aller fleste har både behov for og rett til nødvendig helsehjelp.

Plikten innebærer at PHBU, gjennom helseteamet, skal vurdere behovet og foreslå tilpasset hjelp. Tilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med henvisende instans, institusjonen og barnet. Dette skal gjøres på en måte som involverer barnet på en hensiktsmessig og tilpasset måte. Henvisende instans skal innhente nødvendig samtykke, både for å henvise og til hvilken informasjon som kan deles. Dersom det ikke foreligger samtykke til helsehjelp, kan personell i institusjonene likevel dele anonymisert og avgrenset informasjon med helseteamet. Helseteamet kan gi generelle råd ut fra dette.

Avgjørelser fra spesialisthelsetjenesten og barnevernet om disse forhold kan påklages til statsforvalteren.

Konkret forutsetter forslaget endringer i følgende styringsdokumenter:

• prioriteringsforskriften

• prioriteringsveilederen

• nasjonal helse- og sykehusplan

• oppdrags- og bestillerdokumentet til helseforetakene

Forslag 12: Ansvaret for tilbudet til barn med behov for spesialisert rusbehandling legges til spesialisthelsetjenesten

Helse- og omsorgsdepartementet sikrer at utrednings- og behandlingskompetansen i spesialisthelsetjenesten styrkes. Dette omfatter økt ruskompetanse i BUP og at TSB ung videreutvikles og styrkes. Det etableres døgntilbud for barn som har behov for langvarig spesialisert rusbehandling. Dette bør gjøres med utgangspunkt i eksisterende samarbeidsavtaler mellom helseforetakene og dagens rusinstitusjoner.

Forslag 13: Utvidet adgang til tilbakehold i institusjon uten samtykke

Helse- og omsorgsdepartementet vurderer en utvidelse av begrensningen på tre måneders tilbakehold i institusjon uten samtykke ved omfattende og vedvarende rusmisbruk, jf. hol § 10-2, for barn under 18 år. Det bør også vurderes om loven bør åpne for en utvidelse på ytterligere seks måneders tilbakehold etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Forslag 14: Ny nasjonal faglig retningslinje for RoP-forløp for barn og unge

Helse- og omsorgsdepartementet gir Helsedirektoratet i oppdrag å lage en ny nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av barn og unge med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse (RoP-lidelser).

Forslag 15: Økt kompetanse på rus i alle barnevernsinstitusjoner

Alle barnevernsinstitusjoner skal ha kompetanse på å forebygge rusmisbruk og kunne møte og hjelpe barn som står i fare for å utvikle avhengighet til rus. Bufdir får ansvar for dette og vurderer hvordan eksisterende kompetansemiljøer i Bufetat, som læringsbasert rusbehandling i institusjon (LBR), kan benyttes i veiledning og opplæring av ansatte på barnevernsinstitusjoner.

Bufdir gir faglige føringer for hvordan institusjonene og helseteamene skal lage beredskapsplaner for rusmiddelbruk og fortløpende vurdere behov for spesialisert rusbehandling.

Forslag 16: Mulighet for bruk av kommunale botiltak som omsorgstiltak

Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud reguleres som et eget omsorgstiltak i barnevernsloven, se lovforslag i kapittel 28. Bruk av kommunalt botiltak som omsorgstiltak forutsetter at barnet ønsker å ha botiltaket. Som hovedregel skal det være et tiltak for barn over 15 år.

Forslag 17: Særregulering for bruk av kommunale botiltak som barnevernstiltak

Det etableres en særregulering for bruk av kommunale botiltak som barnevernstiltak, med særskilte krav til kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud, se lovforslag kapittel 28.

Kommunal- og distriktsdepartementet bør i samarbeid med aktuelle fagdepartementer følge opp behovet for en generell grunnregulering av kommunale botiltak.

Forslag 18: Krav til tilsyn ved kommunale botiltak

Statsforvalter får ansvar for å føre tilsyn med kommunale botiltak. For kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud stilles det krav til samme prinsipper og hyppighet for tilsyn som ved barnevernsinstitusjoner.

Kommunene får meldeplikt til tilsynsmyndighetene ved etablering av kommunale botiltak.

Forslag 19: Økt statlig ansvar ved etablering og drift av kommunale botiltak

Staten får økt ansvar for støtte og veiledning ved etablering og drift av kommunale botiltak, for eksempel gjennom samarbeid med Husbanken og faglig normering fra Bufdir.

Forslag 20. Nytt inngangsvilkår for opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke

I henhold til mandatet har utvalget utredet et forslag som fjerner barnets atferd som vilkår for opphold i barnevernsinstitusjon. Utvalget har valgt å vektlegge at vilkåret skal redusere det opplevde stigmaet for barnet, styrke barnets rettssikkerhet og tydeliggjøre formålet med oppholdet. I vilkåret har utvalget derfor erstattet begrepet «behandling» med «forsterket utviklingsstøtte».

Utvalget har lagt vekt på viktigheten av å vurdere barnets totale situasjon, og ikke kun vurdere barnets uttrykk. Opphold i en barnevernsinstitusjon skal ikke være en konsekvens av handlinger, men et resultat av behov for hjelp. Utvalget mener derfor at vurderingstemaet bør være om barnets omgivelser klarer å gi barnet forsvarlig utviklingsstøtte og beskyttelse for å forhindre at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare på de angitte måter i bestemmelsen.

Utvalget har lagt til grunn at terskelen for opphold skal være den samme som i dag, med unntak av delvilkåret om alvorlig og vedvarende rusproblematikk som fjernes.

Utvalget foreslår å erstatte ordlyden «plassering i institusjon» med «opphold i institusjon» for å unngå objektivisering av barna det gjelder.

Utvalgets forslag til nytt inngangsvilkår støttes av ungdomsutvalget.

For lovforslag se kapittel 28.

Forslag 21: Adgang til individuelle innskrenkninger

Adgangen til innskrenkninger etter bvl § 10-9 skal gjelde individuelt og være begrunnet i barnets behov, uavhengig av om hjemmelen for oppholdet er omsorgssvikt eller at barnet utsetter sin egen utvikling for alvorlig fare (barnets egen handlemåte).

Vedtak om innskrenkninger tilsvarende bvl § 10-9, skal også kunne begrunnes i behovet for å verne og beskytte andre barn på institusjonen mot fare eller skade som kan oppstå som følge av barnets utagerende handlemåte. Formålet skal ikke være å straffe barnet eller verne samfunnet.

Nemnda må etter seks måneder etterprøve om forutsetningene for adgangen til innskrenkninger fortsatt er til stede.

Forslag 22: Tydeliggjøring av handlingsrommet i utøvelse av omsorgsansvaret

Bufdir gir nasjonale føringer gjennom rundskriv eller retningslinjer for å tydeliggjøre og bedre utnytte handlingsrommet for begrensninger i kraft av utøvelse av omsorgsansvaret.

Forslag 23: Gjennomgang av statsforvalternes praksis

I påvente av nasjonale føringer iverksetter Helsetilsynet tiltak for å gjennomgå og harmonisere statsforvalternes praksis ved tolkning av handlingsrommet i utøvelse av omsorgsansvaret for å bidra til at barn på institusjon får forsvarlig omsorg og beskyttelse.

Forslag 24: Bedre beskyttelse mot risiko i digitale medier

Departementet vurderer behovet for økt adgang for begrensninger og innskrenkninger for å beskytte barn mot risiko ved bruk av digitale medier, som en del av sin gjennomgang av regelverket for rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon.

Forslag 25: Harmonisere begrepsbruk i barnevernsloven til menneskerettighetene

Departementet harmoniserer begrepsbruken i barnevernsloven om begrensninger og tvang med begrepene i menneskerettighetene for bedre å sikre at rettsikkerheten til barn og unge er i samsvar med menneskerettighetene.

Forslag 26: Barneverns- og helsenemnda skal ta stilling til barnets individuelle behov

Nemnda skal ta stilling til individuelle behov for innskrenkninger både for opphold uten samtykke og omsorgsopphold. Dette omfatter hvilke typer innskrenkninger og tidsrommet som de gis for. Nemnda må innen seks måneder vurdere både om grunnlaget for tvangsoppholdet (§ 6-2) og grunnlaget for innskrenkningene (§ 10-9) fortsatt er til stede.

Nemnda skal ta stilling til konkret institusjon når barnet får vedtak om innskrenkninger i bevegelsesfrihet mv., uavhengig av hjemmel for oppholdet.

Kommunal barnevernstjeneste innstiller til nemnda om barnet skal få tilbud i institusjon for omsorg og utviklingsstøtte eller omsorg og utviklingsstøtte +. Saksfremlegget må omfatte både kommunens og Bufetats vurdering av behovet. Nemnda tar endelig stilling til hvilket tilbud barnet skal ha.

Forslag 27: Barneverns- og helsenemndas vedtak skal ivareta barnets forløp

Der en institusjonsenhet har ulike avdelinger kan institusjonen som sådan være det konkrete tilbudet og barnet kan flytte mellom avdelinger uten at det må opp i nemnda. Dette må eventuelt være forutsatt i nemndas vedtak.

Del III Et institusjonstilbud som tilpasser seg barnas behov og ressurser

Forslag 28: Tydeliggjøre institusjonstilbudets formål i barnevernsloven

Det skal fremgå av barnevernsloven § 10-1 at barnevernsinstitusjoner har et ansvar for å gi forsvarlig omsorg og utviklingsstøtte med utgangspunkt i det enkelte barns behov og ressurser. Formålet for institusjoner for akutt og utredning spesifiseres særskilt. Sektoransvaret tydeliggjøres og institusjonenes ansvar for å tilrettelegge for at barna får den hjelpen de trenger fra andre tjenester, som helsetjenester og skole, lovfestes.

For lovforslag se kapittel 28.

Forslag 29: Ny innretning av institusjonstilbudet

Innretningen av institusjonstilbudet endres fra dagens sju målgrupper til tre institusjonstyper: akutt og utredning, omsorg og utviklingsstøtte og det forsterkede tilbudet omsorg og utviklingsstøtte +. Valg av institusjon og institusjonstype gjøres på bakgrunn av tverrfaglig kartlegging, jf. forslag 9, uavhengig av hjemmel for oppholdet.

Det utarbeides tydelige anbefalinger til driftsmodeller for de tre institusjonstypene. Driftsmodellene må legge til rette for en langsiktig, stabil driftssituasjon for institusjonene, og ta hensyn til blant annet:

• Lokalisering som gir tilstrekkelig tilgang på kvalifisert personell.

• Bygningsmasse som understøtter fleksibilitet og stabilitet.

• Størrelse på institusjon og avdelingsstruktur som understøtter fleksibilitet og stabilitet, og bruk av personale på tvers av avdelinger.

• Samarbeid med tilgrensende tjenester og ressurser, som helse, skole og fritidsmuligheter.

• Bemanningsnivå, arbeidstidsordninger og sammensetning av personalgruppene.

• Tilstrekkelige lederressurser og støttetjenester for ledelsen.

• Felles kunnskapsgrunnlag og felles faglig plattform.

• Kvalitetssikring av faglig praksis.

• Langsiktig og stabil budsjettsituasjon.

Forslag 30: Tilsyn med barnevernsinstitusjonene

Helsetilsynet gir statsforvalterne i oppdrag at det hvert andre år skal føres felles tilsyn mellom barnevern og helse. Tilsvarende foreslår utvalget at Utdanningsdirektoratet skal gi oppdrag om at det hvert andre år skal føres felles tilsyn mellom barnevern og skole/utdanning. Helsetilsynet og Utdanningsdirektoratet må koordinere sine oppdrag, slik at alle institusjoners tilbud om helsetjenester og skoletilbud er vurdert av tilsynsmyndigheten i løpet av en toårsperiode.

Utvalget anbefaler at det i tillegg gjennomføres minst ett uanmeldt tilsynsbesøk til barnevernsinstitusjonene hvert år.

Forslag 31: Tydelig og likeverdig nasjonal faglig styring

Bufdir tar et tydeligere ansvar som faglig premissleverandør for hele institusjonsbarnevernet. Kompetansetiltak og fagstøtte skal gjøres tilgjengelig for alle institusjoner, uavhengig av eierskap.

Forslag 32: Felles faglige prinsipper for god omsorg og utviklingsstøtte

Bufdir utvikler felles faglige prinsipper for god omsorg og utviklingsstøtte som grunnlag for en felles faglig praksis i alle institusjoner. Den faglige praksisen må bidra til godt samarbeid med helseteamene. Følgende fem dimensjoner skal vektlegges:

• Relasjonen mellom ansatte og barn skal være bærebjelken i institusjonsarbeidet.

• Barna skal ha mulighet til å opprettholde og utvikle relasjoner med familie og nettverk.

• Utviklingsstøtten skal fremme mestring og bygge på barnas ressurser.

• De voksne skal ha en helhetlig og sammenhengende forståelse av barnets situasjon og uttrykk, og dette skal det tas hensyn til i samarbeidet med og rundt barna.

• Barna skal samarbeides med slik at de kan påvirke egen hverdag.

Forslag 33: Kommunalt ansvar for grunnskoleopplæring for barn på institusjon

Ansvaret for grunnskoleopplæring for barn som bor på barnevernsinstitusjon flyttes fra fylkeskommunen til kommunen.

Forslag 34: Plan for oppfølging av skolegang for barn som skal flytte til institusjon

Barnevernstjenesten skal lage en plan for oppfølging av skolegang for barn som skal flytte til eller bor på institusjon. Planen skal utarbeides i samarbeid med skolemyndigheten i hjemkommunen dersom barnet er i grunnskolealder, eller fylkeskommunen dersom barnet er i videregående opplæring. Planen skal ta utgangspunkt i kartlegging av barnets behov for tilpasning av skolegang og rett til individuell opplæringsplan, jf. forslag 9. Ved nemndsbehandling skal barneverns- og helsenemnda vurdere innholdet i planen og om institusjonen er egnet til å ivareta barnets behov for skoleoppfølging.

Forslag 35: Rett til kontinuitet i opplæringen for barn i akutt- og utredningsinstitusjon

Barn som er på akuttinstitusjon skal kunne få tilrettelagt for opplæring på akuttinstitusjonen, kombinert med digital opplæring fra elevens opprinnelige skole, der dette vurderes å være til barnets beste.

Forslag 36: Fylkeskommunen gis ansvar for økt tilrettelegging for digital opplæring

Fylkeskommunen, som skoleeier, gis ansvar for å tilrettelegge for individuelt tilpasset og kvalitetssikret digital videregående opplæring for barn som bor på barnevernsinstitusjon. Bruk av digital videregående opplæring skal utledes fra barnets behov og kun tas i bruk i tilfeller der dette er vurdert å være til det beste for barnet.

Forslag 37: Vurdere om finansieringsordning for ungdomsenhetene kan benyttes for barnevernsinstitusjoner

Det skal vurderes om erfaringer og rammebetingelser fra Utdanningsdirektoratets ordning for å dekke fylkeskommunenes utgifter til opplæring i kriminalomsorgen kan ha overføringsverdi for barn som bor på barnevernsinstitusjon. En slik ordning kan komme til anvendelse for tiltak kommunen eller fylkeskommunen setter i verk for barn som bor på barnevernsinstitusjon, som medfører kostnader utover det ordinære skoletilbudet.

Forslag 38: Etablere praksisnære deltidsutdanninger

Universitets- og høgskolesektoren og praksisfeltet etablerer fleksible, praksisrettede deltidsutdanninger på bachelornivå som bygger på realkompetanse tilpasset ansatte i barnevernsinstitusjoner.

Forslag 39: Økte muligheter for personer uten formell kompetanse med relevant erfaring som er særlig godt egnet

Utvalgets forslag til ny innretning av institusjonstilbudet legger til rette for en økt grad av intern oppgave- og ansvarsdeling med ulike krav til kompetanse. Dette åpner for en større adgang til å ansette personer uten formell kompetanse som er særlig godt egnet til å styrke barnas ressurser og mestring. Personer uten formell kompetanse som forplikter seg til interne opplæringsløp eller kvalifiserer seg gjennom en deltidsutdanning skal gis mulighet for fast ansettelse. Personer som ansettes skal være særlig godt egnet og kunne vise til relevant erfaring.

Forslag 40: Samlet gjennomgang av krav og føringer for institusjonene

Bufdir igangsetter en helhetlig gjennomgang av krav og føringer institusjonene er pålagt, og gjør en samlet vurdering av konsekvensene for institusjonenes drift. Målsetningen er å fjerne krav som ikke fører til økt kvalitet for det enkelte barn, og koordinere de resterende så de er tilpasset institusjonenes helhetlige drift.

Som del av gjennomgangen vurderes det hvordan og hvor mye den administrative støtten til institusjonene må styrkes, slik at administrative oppgaver ikke går på bekostning av faglig ledelse eller ansattes arbeid med omsorg og utviklingsstøtte for det enkelte barn. Det må vurderes behov for både bedre sentral administrativ støtte og på den enkelte institusjon.

Ved innføring av nye krav og føringer skal det vurderes hvordan dette påvirker institusjonenes drift, og om det utløser behov for ekstra ressurser.

Forslag 41: Støttehjem for barn på institusjon

Barn som bor på barnevernsinstitusjon bør få tilbud om et støttehjem. Formålet med støttehjemmet skal være å styrke barnets nettverk og sosiale støtte, og gi barnet mulighet til å delta i normale familieaktiviteter. Det er omsorgskommunen som har ansvaret for å rekruttere et støttehjem til barnet. Hjemmet kan rekrutteres fra barnets nettverk, for eksempel gjennom familieråd, eller gjennom samarbeid med frivillig sektor.

Å være støttehjem skal ikke anses som betalt arbeid. Eventuell utgiftsdekning og reisekostnader skal dekkes av barnevernstjenesten. Støttehjemmet må fremvise politiattest.

Forslag 42: Barn skal ha rett til å fullføre skoleåret på institusjon

Barn som bor på institusjon skal ha rett til å fullføre påbegynt skoleår på samme skole, så fremt dette er til barnets beste. Dette må hensyntas i barnevernstjenestens plan for oppfølging av skolegang, jf. forslag 34.

Forslag 43: Mer systematisk kunnskapsutvikling

Det er behov for mer kunnskap både om virkningen av enkelttiltak og om konsekvenser for barna i et forløpsperspektiv. Kunnskapen som eksisterer må systematiseres, analyseres og formidles bedre enn i dag. Utvalgets foreslåtte endringer må følgeevalueres. Det helhetlige tilbudet til barn som trenger institusjonsopphold og samhandling rundt barn med store og sammensatte behov må vektlegges i utformingen av Regjeringens målrettede samfunnsoppdrag om utsatte barn og unge.

Del IV Rammebetingelser som gir barna ro, hjelp og trygghet

Forslag 44: Barn skal ha rett til institusjonsopphold i egen region

Bufetat gis en regional bistandsplikt for å gi tilbud om institusjonsplass for akutt og utredning, og omsorg og utviklingsstøtte. Dette innebærer at barn har rett på et tilbud i egen region, dersom dette ikke er i strid med hensynet til barnets beste. Bistandsplikten for tilbud om institusjonsplass på omsorg og utviklingsstøtte + gis en nasjonal avgrensing og innebærer at barn kan få denne typen institusjonsplass i alle landets regioner. Ansvaret for inntak ligger også her på regionsnivå. Bufdir lager en ny samlet plan for dimensjonering, som hensyntar barns rett til institusjonstilbud i egen region. Planen må sikre at de ulike regionene har tilstrekkelig samlet kapasitet til å ivareta bistandsplikten. Planen må også se hen til de anbefalinger utvalget har om tettere samarbeid mellom institusjonene og spesialisthelsetjenesten, blant annet gjennom etablering av helseteam.

Forslag 45: Fastsettelse av kommunenes egenandel på institusjonstiltak

Kommunenes egenandel på institusjonstiltak reduseres betydelig. Følgende hensyn ivaretas i fastsettelsen av den kommunale egenandelen for institusjonstiltak:

• Økonomiske hensyn skal ikke hindre at barn med behov for institusjonsplass får tilbud om dette.

• Kommunene skal ha gode insentiver til å arbeide forebyggende.

• Institusjonstiltak skal ikke overforbrukes.

• Kommunene vil typisk se en så liten andel av institusjonstiltakenes nyttevirkninger at staten bør ta en betydelig del av kostnadene.

• Egenandelen på institusjonstiltak må sees i forhold til den prisen kommunen står overfor på alle relevante alternativer.

Departementet offentliggjør hvilke hensyn som er tatt ved fastsettelse av kommunale egenandeler for institusjonsopphold, og hvordan de ulike hensynene er vektlagt.

Forslag 46: Lik finansieringsordning i hele landet

Finansieringssystemet i Oslo endres og tilnærmer seg samme ansvars- og finansieringsdeling som resten av landet. Dette med forbehold om at særordningen Oslo har med fullt kommunalt ansvar for barnevern opprettholdes. Utvalget foreslår at ordningen bør avvikles og at ansvarsfordelingen mellom stat og kommune som gjelder for resten av landet også bør omfatte Oslo kommune. Se forslag 48.

Forslag 47: Bufdirs rolle som fagdirektorat tydeliggjøres

Barne- og familiedepartementet igangsetter en ekstern utredning av bedre og varige løsninger for å tydeliggjøre rollene som fagdirektorat og etatstyrer. Konsekvensene av dagens system bør kartlegges bredt og omfatte mulige konsekvenser for befolkningens tillit til barnevernet, relasjonene mellom Bufetat, kommunene og de private aktørene, og kulturen innad i organisasjonen. Utredningen bør også omfatte en grundig analyse av omstillingskostnadene ved en eventuell omorganisering og utrede andre alternativer enn omorganisering.

Forslag 48: Barne- og familieetaten bør innlemmes i Bufetat

Hensynet til et likeverdig tilbud og god ressursutnyttelse tilsier at særordningen for Oslo kommune bør avvikles. Barne- og familiedepartementet igangsetter en ekstern utredning av konsekvensene av å innlemme Barne- og familieetaten i Bufetat.

Forslag 49: Formål for og styring av spisskompetansemiljøene tydeliggjøres

Bufdir gjør en vurdering av formålet med, og organiseringen av, spisskompetansemiljøene i lys av utvalgets samlede forslag. Dagens innretning av spisskompetansemiljøene er sterkt påvirket av den gjeldende målgruppeinndelingen. Både endring av denne inndelingen, utviklingen av et mer gjennomgående felles faglig innhold i institusjonene og tettere samarbeid med helseteamene vil påvirke oppdragene til spisskompetansemiljøene. Spisskompetansemiljøene integreres bedre i styringslinjen fra fagdirektoratet, dublering av oppgaver og aktiviteter inn mot institusjonsfeltet må unngås og det må være tydelige og koordinerte oppgaver ut mot hver enkelt institusjon. Ansvarsforhold og oppgavefordeling mellom spisskompetansemiljøene og universitets- og høgskolesektoren gjennomgås.

Forslag 50: Etablering av ny nasjonal godkjenningsenhet

Barne- og familiedepartementet etablerer en ny nasjonal godkjenningsenhet som gis ansvaret for godkjenning av alle barnevernsinstitusjoner, inkludert institusjonene i Oslo kommune. Den nye enheten overføres ansvar og ressurser fra dagens godkjenningsenheter i Bufetat, region øst og i Barne- og familieetaten. Den nye enheten legges organisatorisk under Barne- og familiedepartementet.

Én statsforvalter blir ansvarlig for klagebehandling av avslag på søknad om å opprette barnevernsinstitusjon.

27 Konsekvenser på kort og lang sikt

For noen barn kan et godt institusjonstilbud være forskjellen på liv eller død. For flere barn kan et godt institusjonstilbud være forskjellen på håp eller mismot, et liv i eller utenfor lønnet arbeid, god eller dårlig helse. «Med barna hele vegen» betyr å anerkjenne den livslange betydningen av et godt institusjonstilbud for det enkelte barn, familien og nettverket. Et barneliv har også ringvirkninger for samfunnet rundt. Et godt institusjonstilbud kan dermed ha store konsekvenser både på kort og lang sikt.

Utvalgets helhetlige forslag kan gi en ny dynamikk som gjør at de samlede konsekvensene er mer enn summen av konsekvensene av hvert enkelt tiltak. De langsiktige konsekvensene kan dessuten være langt større enn de kortsiktige.

Hvordan kan utvalgets forslag til tiltak forandre et barns liv? Forskning på marginalisering og utenforskap gir viktig kunnskap. Med utenforskap menes manglende fellesskap eller tilhørighet til arenaer der man egentlig har et ønske om å delta. Marginalisering er veien til utenforskap. Et menneske som opplever utenforskap på én arena behøver ikke oppleve utenforskap på en annen. Marginaliseringsprosessen kan dessuten se ulik ut for ulike personer, og det er ingen automatikk i at én risikofaktor gir én konsekvens. Fra forskning på store grupper av mennesker vet vi likevel at barn som vokser opp med omsorgssvikt, vold og overgrep er overrepresentert blant de som opplever utenforskap som voksne. Blant de som bor på institusjon eller fosterhjem, anslås det at 60 prosent befinner seg i en marginaliseringsprosess (Backe-Hansen, Madsen, Kristofersen & Hvinden, 2014).

Marginalisering kan i praksis bety ensomhet, psykiske lidelser, rus og risikoatferd. Barnet kan bli stående gradvis mer utenfor, også i form av frafall fra skole og utdanning, som senere kan føre til vansker med å komme i jobb. Som voksen kan barnet få økt risiko for utenforskap fra ulike sosiale arenaer. Gjennom livet kan barnet oppleve store negative konsekvenser både emosjonelt, psykisk, helsemessig og økonomisk. Samfunnet rundt kan påvirkes gjennom redusert demokratisk og sosial deltakelse, reduserte skatteinntekter, høyere utgifter til tjenester og ytelser, og økt kriminalitet.

Gevinsten av å rette opp en skjev start kan dermed være svært stor, både menneskelig og økonomisk. Oslo Economics har anslått gevinstene knyttet til arbeidslivsdeltakelse, og finner at marginalisering av barn og unge (også av andre årsaker enn omsorgssvikt) gir samfunnsøkonomiske kostnader tilsvarende 73 milliarder kroner per år (Oslo Economics, 2021, s. 5). Dette beløpet omfatter produksjonstap i form av tapte arbeidsinntekter, velferdstap i form av tapte leveår og skattefinansieringskostnader. I tillegg kommer betydelige ikke-prissatte kostnader.

De langsiktige konsekvensene av svikt i omsorgen kan strekke seg langt utover et menneskeliv. Voksne som ikke har fått den omsorgen og tryggheten de trengte som barn, kan selv få utfordringer med omsorgsrollen for egne barn (Killén, 2000). God omsorg og utviklingsstøtte som retter opp skjevutviklingen til et barn kan derfor ha store positive konsekvenser i generasjoner fremover.

Boks 27.1 Gi meg ikke opp

Forstørr bilde

Datterens historie er formidlet til utvalget fra moren vi møtte i boks 8.1

Jeg flyttet så mye at jeg aldri kunne stole på noen. Ting ble vanskelig, og jeg mistrivdes. Da gjorde jeg ting som gjorde at jeg ble flyttet igjen. Men det førte bare til nye steder med nye folk rundt meg.

Nå har jeg en bra plass å bo og ting er mer stabilt. Nå vet jeg at uansett hva jeg gjør, så vil de ansatte at jeg skal fortsette å bo her. De vil ha meg her. Jeg stoler på at de ansatte liker meg, også selv om vi krangler innimellom. Jeg går på skole, uten at jeg må tenke på å kanskje flytte midt i skoleåret.

Jeg føler meg trygg her. Jeg har de samme behandlerne nå som jeg har hatt fra starten. For meg er det viktig å ha voksne som jeg kjenner og som jeg vet at liker meg.

Og jeg bor nært nok til mamma og pappa, så jeg kan dra på samvær ofte.

Datter

__

Beskrivelsen over er fortalt av datteren til den fortvilte moren du møtte i kapittel 8. I lange perioder sov mor på sofaen for å hindre henne i å hoppe fra balkongen. Datteren fikk hjelp, og har fått stabiliteten hun trengte. Noen år senere har de to fått til å bygge en god relasjon. For første gang på lenge har de reist på ferie sammen, og den nye tryggheten lar dem finne tilbake hverandre som mor og datter.

28 Forslag til lovendringer

28.1 Innledning

Utvalget har i utredningen konkrete forslag til endringer i gjeldende bestemmelser i barnevernsloven og forslag til nye bestemmelser. Disse redegjøres for i avsnitt 28.2 og 28.3. Utvalget har også i enkelte kapitler forslag om lovendringer hvor det ikke er utformet konkrete lovforslag. Det er også flere av utvalgets forslag som vil kunne kreve lovendringer.

Utvalget foreslår i kapittel 12 tiltak for bedre hjelp til flere barn i egen kommune som medfører forslag til nye lovbestemmelser og endringer i dagens lovbestemmelser. Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud reguleres som et eget omsorgstiltak etter omsorgsovertakelse i bvl § 5-3. Utvalget foreslår også at botiltak med heldøgns omsorgstilbud skal være et alternativt frivillig hjelpetiltak, jf. endringsforslaget i § 3-2. Utvalget foreslår at det etableres en særregulering for bruk av kommunale botiltak som barnevernstiltak, med særskilte krav til kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud i et nytt kapittel i barnevernsloven. Dette omfatter nye lovbestemmelser om:

• Botiltakets ansvar for forsvarlig omsorg og oppfølging.

• Barns rettigheter i kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud.

• Generelle krav til kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud.

• Krav til bemanning og kompetanse i kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud.

• Godkjenning av kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud.

Det foreslås en ny lovbestemmelse om barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn i kommunalt botiltak med heldøgns omsorgstilbud.

Utvalget foreslår at statsforvalter får ansvar for å føre tilsyn med kommunale botiltak, se endringsforslaget i § 17-3.

Det stilles krav i § 12-11 annet ledd om politiattest for personer som skal ansettes i eller utføre oppgaver på vegne av et kommunalt botiltak med heldøgns omsorgstilbud etter nytt kapittel x.

Utvalget foreslår i kapittel 16 å tydeliggjøre institusjonstilbudets formål i barnevernsloven. Forslaget til endringer finnes i § 10-1 hvor det fremgår at barnevernsinstitusjoner har et ansvar for å gi forsvarlig omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse med utgangspunkt i det enkelte barns behov og ressurser. Formålet for institusjoner for akutt og utredning spesifiseres særskilt. Sektoransvaret tydeliggjøres. Institusjonenes ansvar for å tilrettelegge for at barna får den hjelpen de trenger fra andre tjenester, som helsetjenester og skole, lovfestes.

Utvalget foreslår i kapittel 13 nye inngangsvilkår for opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke. I henhold til mandatet har utvalget utredet et forslag som fjerner barnets atferd som vilkår. Utvalget har valgt å vektlegge at vilkåret skal redusere det opplevde stigmaet for barnet, styrke barnets rettssikkerhet og tydeliggjøre formålet med oppholdet. I vilkåret har utvalget derfor erstattet dagens «behandling» med «forsterket utviklingsstøtte». Utvalget har lagt vekt på viktigheten av å vurdere barnets totale situasjon og ikke kun vurdere barnets uttrykk. Opphold i en barnevernsinstitusjon skal ikke være en konsekvens av handlinger, men et resultat av behov for hjelp. Utvalget mener derfor at vurderingstemaet bør være om barnets omgivelser klarer å gi barnet tilstrekkelig utviklingsstøtte og beskyttelse.

Utvalget har lagt til grunn at terskelen for opphold skal være den samme som i dag, med unntak av delvilkåret om alvorlig og vedvarende rusproblematikk som fjernes.

Utvalget foreslår å erstatte ordlyden «plassering i institusjon» med «opphold i institusjon» for å unngå objektivisering av barna det gjelder. Utvalget lovforslag finnes i forslag til ny § 6-2.

Det er også behov for endringer i flere andre bestemmelser i barnevernsloven som følge av de foreslåtte endringene i § 6-2. Utvalget har ikke utredet konkrete forslag til disse.

I kapittel 11 foreslår utvalget at ansvaret for tilbudet til barn med behov for spesialisert rusbehandling legges til spesialisthelsetjenesten. Det vises til foreslåtte endringer i § 6-2. Utvalget ber Helse- og omsorgsdepartementet vurdere en utvidelse av begrensningen på tre måneders tilbakehold i institusjon uten samtykke ved omfattende og vedvarende rusmisbruk, jf. hol § 10-2, for barn under 18 år. Utvalget ber Helse- og omsorgsdepartementet vurdere om loven bør åpne for en utvidelse på ytterligere seks måneders tilbakehold etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

I kapittel 14 foreslår utvalget at adgangen til innskrenkninger etter bvl § 10-9 skal gjelde individuelt og være begrunnet i barnets behov, uavhengig av om hjemmelen for oppholdet er omsorgssvikt eller at barnet utsetter sin egen utvikling for alvorlig fare (barnets egen atferd). Vedtak om innskrenkninger tilsvarende bvl § 10-9, skal også kunne begrunnes i behovet for å verne og beskytte andre barn på institusjonen mot fare eller skade som kan oppstå som følge av barnets utagerende handlemåte. Utvalget ber også departementet vurderer behovet for økt adgang for begrensninger og innskrenkninger for å beskytte barn mot risiko ved bruk av digitale medier.

Utvalget foreslår i kapittel 15 at barneverns- og helsenemnda skal ta stilling til barnets individuelle behov for innskrenkninger. Det foreslås også at nemnda skal ta stilling til konkret institusjon når barnet får vedtak om innskrenkninger i bevegelsesfrihet mv., uavhengig av hjemmel for opphold. Utvalget foreslår videre at departementet harmoniserer begrepsbruken i barnevernsloven om begrensninger og tvang med begrepene i menneskerettighetene for bedre å sikre at rettsikkerheten til barn og unge er i samsvar med menneskerettighetene. Utvalgets mandat er i utgangspunktet avgrenset mot tvang i barnevernsinstitusjon. Utvalget legger derfor til grunn at lovreguleringene ivaretas i Barne- og familiedepartementets interne tvangsgjennomgang.

Utvalget foreslår at nemnda innen seks måneder må vurdere både om grunnlaget for tvangsplasseringen (§ 6-2) og grunnlaget for innskrenkningene (§ 10-9) fortsatt er til stede. Dette er foreslått regulert i § 6-2. Det er også behov for andre endringer i barnevernsloven knyttet til dette forslaget uten at utvalget har utredet dette nærmere.

I kapittel 9 foreslår utvalget at ansvaret for å tilby dagens tverrfaglige helsekartlegging forankres i helselovgivningen. Dette forutsetter endringer i helselovgivningen og barnevernsloven. En viktig forutsetning i utvalgets helhetlige forslag, er at helsetjenesten gis en plikt til å bistå institusjonene med helsehjelp til barna, jf. kapittel 10. De regionale helseforetakene får plikt til å opprette helseteam knyttet til alle barnevernsinstitusjoner. Dette krever endringer i helselovgivningen.

I kapittel 19 har utvalget forslag til tiltak for skole og opplæring for barn på barnevernsinstitusjon. Utvalget foreslår at ansvaret for grunnskoleopplæring for barn som bor på barnevernsinstitusjon flyttes fra fylkeskommunen til kommunen. Dette krever endringer i opplæringsloven. Utvalget foreslår også at barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for oppfølging av skolegang for barn som skal flytte til eller bor på institusjon. Det er utdanningssektoren som har myndighet og kompetanse til å lage en forpliktende plan for skole. Derfor bør et slikt krav være forankret både i opplæringsloven og barnevernsloven.

Utvalget foreslår at barn som er på akuttinstitusjon skal kunne få tilrettelagt for opplæring på akuttinstitusjonen, kombinert med digital opplæring fra elevens opprinnelige skole, der dette vurderes å være til barnets beste.

Utvalget foreslår også at fylkeskommunen, som skoleeier, gis ansvar for å tilrettelegge for individuelt tilpasset og kvalitetssikret digital videregående opplæring for barn som bor på barnevernsinstitusjon. Bruk av digital videregående opplæring skal utledes fra barnets behov og kun tas i bruk i tilfeller der dette er vurdert å være til det beste for barnet.

Dette kan forutsette lovendringer. Utvalgets forslag om støttefamilie forutsetter at støttehjemmene skal ha politiattest. Det vil kreve en endring i bvl § 12-11.

Bufetat gis en regional bistandsplikt for å gi tilbud om institusjonsplass for «akutt og utredning» og «omsorg og utviklingsstøtte». Dette innebærer at barn har rett på et tilbud i egen region, dersom dette ikke er i strid med barnets beste. Bistandsplikten for tilbud om institusjonsplass på «omsorg og utviklingsstøtte +» gis en nasjonal avgrensing og innebærer at barn kan få denne typen institusjonsplass i alle landets regioner. Ansvaret for inntak ligger også her på regionsnivå. Utvalget foreslår at den regionale bistandsplikten skal lovreguleres, uten å gi konkret forslag om ny lovbestemmelse.

Utvalget foreslår at særordningen Oslo har med fullt kommunalt ansvar for barnevern bør avvikles, og at ansvarsfordelingen mellom stat og kommune som gjelder for resten av landet også omfatter Oslo kommune. Dette forutsetter eventuelt endringer i barnevernsloven.

Utvalget foreslår at Barne- og familiedepartementet etablerer en ny nasjonal godkjenningsenhet, som gis ansvaret for godkjenning av alle barnevernsinstitusjoner, inkludert institusjonene i Oslo kommune, samt kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud. Den nye enheten overføres ansvar og ressurser fra dagens godkjenningsenheter i Bufetat region øst og i Barne- og familieetaten. Den nye enheten legges organisatorisk under Barne- og familiedepartementet. Én statsforvalter blir ansvarlig for klagebehandling av godkjenning av søknad om å opprette barnevernsinstitusjoner. Disse forslagene forutsetter endringer i barnevernsloven.

I kapittelets påfølgende deler, er det først en oversikt over lovforslagene, og dernest følger merknader til bestemmelsene.

28.2 Lov om barnevern (barnevernsloven)

Lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern endres slik:

28.3 Merknader

Til § 3-2

Det tas inn i første setning av bestemmelsen at også kommunalt botiltak med heldøgns omsorgstilbud kan tilbys som frivillig hjelpetiltak. Det vises til nytt kapittel X. Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud.

Ut over det videreføres dagens bestemmelse.

Til § 5-3

Første ledd første setning. Det tas inn i bestemmelsen at også kommunalt botiltak med heldøgns omsorgstilbud er et alternativ for bosted ved vedtak om omsorgsovertakelse. Det vises til nytt kapittel X. Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud.

Det er opp til den enkelte kommune hvordan den vil løse sine lovpålagte oppgaver og derfor at det ikke skal være en rett for et barn eller en plikt for kommuner å etablere kommunale botiltak med heldøgns omsorgstjenester. Det er heller ikke slik at alle kommuner i dag har forutsetninger for å etablere botiltak med heldøgns omsorgstilbud.

Nytt fjerde ledd i bestemmelsen lyder når bosted i kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud er aktuelt for barnet, skal det legges særlig vekt på barnets mening. Dersom barnet ikke ønsker tilbudet i det kommunale botiltaket skal det ikke velges som bosted.

Det er gjort språklige endringer i alle ledd i dagens bestemmelse ved at begrepet «plasseringssted» er erstattet med «bosted».

Til nytt kapittel X. Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud

Kapittelet er nytt. Det nye kapittelet regulerer bruk av kommunale botiltak som barnevernstiltak, med særskilte krav til kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud. Regulering og kravene tar utgangpunkt i kravene som stilles til barnevernsinstitusjoner i kapittel 10 i barnevernsloven, med tilhørende forskrift om krav til kvalitet og godkjenning, men er tilpasset en målgruppe med mindre omfattende behov.

Regulering av kommunale botiltak er en balansegang mellom å beholde tilbudets nødvendige fleksibilitet, og samtidig sikre at tiltakene holder tilstrekkelig kvalitet. Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud skiller seg fra andre typer botiltak og krever en særskilt regulering. Dette fordi målgruppen for tiltaket må antas å være yngre eller ha mer omfattende oppfølgingsbehov enn ungdommer i andre former for kommunale botiltak. Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud skal kunne utøve den daglige omsorgen for unge, på vegne av barnevernstjenesten. Dette tilsier for eksempel bedre tilgang på ansatte med formalkompetanse enn tiltak for unge som mestrer en mer selvstendig tilværelse.

Til ny § x-1

Et kommunalt botiltak kan være det beste tilbudet også for noen barn hvor barnevernet har overtatt omsorgen. Dersom et kommunalt botiltak skal kunne brukes som et omsorgstiltak forutsetter dette at botiltaket utøver den daglige omsorgen for barnet. Tiltaket må derfor sikre barnet forsvarlig omsorg, hjelp og beskyttelse.

Et tilbud om kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud som et alternativt omsorgstiltak til fosterhjem og institusjon bidrar til et tydeligere skille mellom det spesialiserte tilbudet som de statlige institusjonene skal tilby og kommunale omsorgstiltak. Formålet til kommunale botiltak skal være å gi forsvarlig omsorg og oppfølging til barn uten behov for «forsterket utviklingsstøtte», se forlag til ny § 6-2, eller den spesialiserte omsorgen og oppfølgingen en omsorgsinstitusjon kan tilby. Eksempelvis vil et kommunalt botiltak, med utvalgets forslag, ikke ha tilgang på helseteam fra spesialisthelsetjenesten som en statlig institusjon forutsettes å ha.

Botiltaket må kunne ivareta det daglige omsorgsansvaret for barn som har levd under mangelfull omsorg, og som kan ha stort behov for oppfølging og støtte. Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud må, i likhet med barnevernsinstitusjoner, kunne følge opp barnas behov for skole-, helse- og omsorgstjenester, andre velferdstilbud, samt fritidsmuligheter og offentlig kommunikasjon.

Til § x-2

Det er som hovedregel ikke adgang til bruk av tvang i kommunale botiltak, utover begrensninger som kan settes i kraft av omsorgsansvaret samt nødrett og nødverge.

Ved akutt fare for skade på barnets eller andre personers liv eller helse eller ved vesentlig skade på eiendom kan botiltaket, dersom det er strengt nødvendig, benytte tvang for å avverge skade etter straffeloven §§ 17 og 18. Tiltak skal opphøre straks skaden eller faren er avverget.

Når bosted i kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud er aktuelt for barnet, skal det legges særlig vekt på barnets mening. Dersom barnet ikke ønsker tilbudet i det kommunale botiltaket skal det ikke velges som bosted.

Til § x-3

Som grunnlag for godkjenning og tilsyn, må botiltakene ha en skriftlig plan som beskriver formål, målgruppe og faglige tilnærming. Det må også føres internkontroll for å sikre forsvarlig drift.

Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud er primært et tiltak for ungdom som ikke ønsker et fosterhjem og ikke har behov for et spesialisert institusjonstilbud. Tiltaket kan også være et alternativ for yngre barn etter en individuell og konkret vurdering av barnets behov. Som den klare hovedregelen skal det være et tiltak for barn som har fylt 15 år. Det er en forutsetning at barnet ikke har behov for et spesialisert institusjonstilbud. Det er et vilkår at barnet selv ønsker å bo i et kommunalt botiltak, fremfor et fosterhjem eller en institusjon.

Botiltak med heldøgns omsorgstilbud godkjennes av samme instans som statlige, private og kommunale institusjoner.

Til § x-4

Kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud skal kunne utøve den daglige omsorgen for barn, på vegne av barnevernstjenesten. Botiltaket må kunne ivareta det daglige omsorgsansvaret for barn som har levd under mangelfull omsorg, og som kan ha stort behov for oppfølging og støtte. Utvalget mener forsvarlig bemanning tilsier fysisk tilstedeværelse av ansatte i tiltaket hele døgnet, og at det ikke er tilstrekkelig at de unge kan kontakte ansatte ved behov.

Et unntak fra dette kravet kan være trening i hybel med oppfølging under avslutningen av oppholdet for å forberede ungdommen på en mer selvstendig tilværelse. Det må være en forutsetning for slik selvstendighetstrening at botiltaket fortsatt har den daglige omsorgen for barnet og har et rom ledig i botiltaket dersom barnet har behov for å flytte tilbake i en kortere periode eller til oppholdet er avsluttet.

Det at tiltaket skal kunne utøve den daglige omsorgen for unge tilsier bedre tilgang på ansatte med formalkompetanse enn tiltak for unge som mestrer en mer selvstendig tilværelse.

Det skal stilles krav til kompetanse hos ansatte, men disse bør være mindre omfattende enn i dagens barnevernsinstitusjoner.

Forsvarlig kompetanse tilsier at minst halvparten av de ansatte bør ha relevant bachelorutdanning.

De samme bachelorutdanningene som vurderes som relevante for arbeid i barnevernsinstitusjoner vil også være relevante for kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud. Dette betyr at barnevernspedagog, vernepleier og sosionom er særlig relevante, men at en rekke andre bachelorutdanninger også vil kvalifisere. Dette inkluderer blant annet sykepleie, pedagogikk og mangfoldskompetanse.

Det må legges særlig vekt på betydningen av personlig egnethet for voksne som skal jobbe i kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud.

Ansatte i kommunale botiltak må være gode rollemodeller for de unge som bor der, og ha en bredde i erfaring, kompetanse og bakgrunn.

Til § x-5

Botiltak med heldøgns omsorgstilbud godkjennes av samme instans som statlige, private og kommunale institusjoner og har også samme klageinstans.

§ 12-11

Det gjøres endringer i annet ledd første setning for å tydeliggjøre at kravene til politiattest for personer som skal ansettes i eller utføre oppgaver på vegne av et kommunalt botiltak med heldøgns omsorgstilbud etter kapittel x, gjelder tilsvarende som for barnevernsinstitusjon m.m.

Til § 17-3

Annet ledd. Det gjøres endringer i dagens bestemmelse for å regulere statsforvalters ansvar for å føre tilsyn med kommunale botiltak.

For kommunale botiltak med heldøgns omsorgstilbud stilles det krav til samme prinsipper og hyppighet for tilsyn som ved barnevernsinstitusjoner.

Statsforvalteren skal føre stedlig tilsyn i botiltak med heldøgns omsorgstilbud så ofte som nødvendig og basert på en løpende risikovurdering. Tilsyn med botiltakene bør følge samme prinsipp og hyppighet som de statlige omsorgsinstitusjonene. For tiden betyr det minimum to ganger hvert år.2

Til § 6-2

Bestemmelsen viderefører adgangen i dagens § 6-2 til å treffe vedtak om opphold uten barnets samtykke i barnevernsinstitusjon, men med både innholdsmessige og språklige endringer. Endringene i bestemmelsen skal redusere det opplevde stigmaet for barnet, styrke barnets rettssikkerhet og tydeliggjøre formålet med oppholdet.

Hovedreglene om barnevernets ansvar videreføres som forutsetning for bestemmelsen. § 10-1 tydeliggjør at formålet med opphold i barnevernsinstitusjon skal være å gi barn som oppholder seg på institusjonen forsvarlig omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse med utgangspunkt i det enkelte barns behov og ressurser. Barnevernets institusjoner skal ikke ha straffe- eller samfunnsvernsformål og skal heller ikke gi helsehjelp i form av behandling.

I første ledd utgår grunnvilkåret for opphold uten samtykke i barnevernsinstitusjon i dagens bestemmelse om at barnet har vist «alvorlige atferdsvansker». Grunnvilkåret erstattes med «dersom det er nødvendig fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare».

Begrepet «plassering» er i bestemmelsen erstattet med «opphold» for å unngå objektivisering av barna det gjelder.

I saker om opphold for barn på grunnlag av at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, er det viktig med en helhetlig tilnærming, med vekt på hva som er de bakenforliggende årsakene til barnets handlemåte. Det er viktig å vurdere barnets totale situasjon, og ikke kun vurdere barnets uttrykk. Opphold i en barnevernsinstitusjon skal ikke være en konsekvens av handlinger, men et resultat av behov for hjelp. Vurderingstemaet i grunnvilkåret er derfor endret til «dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape forsvarlig utviklingsstøtte og beskyttelse for barnet i hjemmet, fosterhjemmet eller institusjon». Dette vil kunne variere fra familie til familie. Et hjem med mye ressurser og godt nettverk kan håndtere sterkere uttrykk fra barnet enn et hjem med mindre ressurser og støtte. En rekke faktorer kan spille inn på hva et hjem kan håndtere av uttrykk. Dette kan handle om andre barn i familien, antall forsørgere, sykdom, for å nevne noen. Vilkåret omfatter ikke alvorlig omsorgssvikt, som vil kunne utløse grunnlag for vurdering av en omsorgsovertakelse. Barna som omfattes av denne bestemmelsen vil ha uttrykk som foreldre med ordinære omsorgsevner vil ha problemer med å håndtere.

Det legges også her til grunn minste inngreps prinsipp, og derved at barnets behov ikke kan møtes med tiltak på et lavere nivå.

Grunnvilkåret tar også høyde for at barnet allerede kan ha et tiltak utenfor hjemmet når vedtaket fattes.

I tillegg til grunnvilkåret følger det av første ledd at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare på en eller begge av følgende måter; ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd og/eller ved annen alvorlig skadelig handlemåte.

Det legges til grunn at terskelen for opphold uten samtykke i utgangspunktet skal være den samme som etter dagens bestemmelse, med unntak av at delvilkåret i dagens bestemmelse om at barnet har vist alvorlige atferdsvansker «ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler» utgår.

Bokstav a «ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd» er uendret fra dagens bestemmelse. Kriteriet «alvorlige lovbrudd» omfatter blant annet volds- og seksuallovbrudd av alvorlig karakter, mens «gjentatte lovbrudd» blant annet omfatter serier av tyverier, ran og hærverk. Det presiseres at tiltak etter barnevernsloven ikke kan ha som formål å beskytte samfunnet. Det er derfor hensynet til barnet selv, som utgjør det legitime formålet med oppholdet, jf. § 1-1 og § 10-1. De menneskerettslige forpliktelsene til å gi barna omsorg, hjelp og beskyttelse etter FNs barnekonvensjon vil inngå som de legitime formålene for å gripe inn overfor barna.

Bokstav b i dagens bestemmelse «vedvarende problematisk bruk av rusmidler» utgår og er ikke lenger et selvstendig alternativ for vedtak om opphold uten samtykke. Spesialisert rusbehandling av barn er helsehjelp som skal skje i helsetjenesten, tilsvarende som for voksne. Selv om ansvaret for spesialisert rusbehandling ligger hos spesialisthelsetjenesten vil problematisk bruk av rusmidler, som en del av en sammensatt problematikk, fortsatt kunne være en del av grunnlaget for opphold i ny bokstav b «ved annen alvorlig skadelig handlemåte».

Bokstav b «ved annen alvorlig skadelig handlemåte» erstatter bokstav c «annen form for utpreget normløs atferd» i dagens bestemmelse. Endringen er ment å redusere det opplevde stigmaet for barnet, og endrer ikke anvendelsesområdet for bestemmelsen.

Tilleggsvilkåret omfatter ikke helseutfordringer alene, som alvorlig selvskading, selvmordsrisiko og spiseforstyrrelser.

Tilleggsvilkåret omfatter blant annet tilfeller der barnet har sammensatte livsutfordringer som kan gi seg utslag i en kombinasjon av bruk av rusmidler, lovbrudd, at barnet unndrar seg omsorg eller vagabonderer, tar tilhold i uheldige miljøer, har ugyldig skolefravær eller utagerer i grensesettingssituasjoner. Oppfyllelse av et av disse handlingsuttrykkene kvalifiserer ikke nødvendigvis alene til opphold for et barn i barnevernsinstitusjon uten samtykke. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av barnets handlemåte.

Det er en forutsetning for begge tilleggsvilkårene at grunnvilkåret for opphold er oppfylt og at forsterket utviklingsstøtte i barnevernsinstitusjon anses nødvendig og til det enkelte barns beste, jf. § 1-3, og er i samsvar med formålet med institusjonsoppholdet, jf. § 10-1. Tilleggsvilkårene kan anvendes sammen, slik at opphold for barn etter denne bestemmelsen kan skje med grunnlag i begge vilkår.

Annet ledd viderefører dagens bestemmelse om opphold for «observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling» i inntil fire uker, med mulighet for forlengelse med inntil fire nye uker, med noen språklige endringer. Begrepet «plasseres» erstattes med «få opphold» og begrepet «korttidsbehandling» i første punktum i dagens bestemmelse erstattes med «forsterket utviklingsstøtte».

Tredje ledd første setning viderefører dagens bestemmelse om at dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at barnet skal plasseres i institusjonen i inntil tolv måneder, med språklige endringer. Begrepet «behandling» erstattes med «forsterket utviklingsstøtte» og begrepet «plasseres» erstattes med «ha opphold».

Ifølge FNs barnekomité skal utviklingsstøtte tolkes på bredest mulig måte, og inkludere barnets fysiske, mentale, åndelige, moralske, psykologiske og sosiale utvikling. Retten til utdanning og helsehjelp er av særlig betydning.

Utviklingsstøtte i en barnevernsinstitusjon betyr at barnet får støtte til å bruke sine erfaringer, ferdigheter og ressurser til å sette retning på livet sitt. Utviklingsstøtten skal øke barnets livsmestring, trivsel, emosjonell og kognitiv utvikling, men også romme og hjelpe barnet med vonde opplevelser. En utviklingsstøttende voksen møter barnet med varme, likeverd og respekt. Relasjonene mellom voksne og barn fører til økt trygghet for barnet og større kapasitet til å fungere godt med andre.

Behandling som begrep forbeholdes helsetjenestene. Miljøterapeutisk endringsarbeid på institusjon med barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, betegnes som «forsterket utviklingsstøtte». Dette betyr at forsterket utviklingsstøtte kan ha en behandlende og helsefremmende effekt, men at begrepet behandling i denne sammenhengen tilhører helsesektoren.

Begrepet «forsterket utviklingsstøtte» er ikke ment å skulle innskrenke institusjonenes adgang til å bruke kunnskapsbaserte metoder og prinsipper for multisystemisk og miljøterapeutisk praksis. Forsterket utviklingsstøtte bør ha en multisystemisk tilnærming, inkludert tiltak for å styrke foreldres evne til å møte barnet og dets utfordringer på en god måte.

I tredje ledd annen setning gjøres innholdsmessige endringer som innebærer at barnevernstjenesten ikke bare skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder slik de skal etter dagens regler. Barnevernstjenesten må også fremme sak for barneverns- og helsenemnda, om barnets behov og formålet med oppholdet tilsier at oppholdet uten samtykke med adgang til frihetsberøvelse, bør videreføres. Med «frihetsberøvelse» menes frihetsberøvelse i menneskerettslig forstand med det menneskerettslige vernet det innebærer. Behandling i nemnda tas inn i bestemmelsen for å sikre rettssikkerheten til barnet ved bedre å harmonisere bestemmelsen med de menneskerettslige kravene til periodisk kontroll av frihetsberøvelse. Nemnda må innen 6 måneder vurdere både om grunnlaget for oppholdet uten samtykke (§ 6-2) og grunnlaget for innskrenkningene (§ 10-9) fortsatt er til stede.

Tredje og fjerde setning videreføres uten endringer fra dagens bestemmelser.

Fjerde ledd første setning om at nemnda kan treffe vedtak etter første og annet ledd bare dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp videreføres. For å kunne treffe vedtak etter denne bestemmelsen må barneverns- og helsenemnda vurdere den aktuelle institusjonen konkret i forhold til det enkelte barns behov. Nemndas vedtak må gå ut på opphold i en navngitt institusjon. Der en institusjonsenhet har ulike avdelinger kan institusjonen som sådan være det konkrete tilbudet og barnet kan flytte mellom avdelinger uten at det må opp i nemnda. Dette må eventuelt være konkret vurdert av nemnda og forutsatt i nemndas vedtak.

Annen og tredje setning videreføres uten endringer i dagens bestemmelser.

Femte og sjette ledd videreføres uten endringer i dagens bestemmelser.

Til § 10-1

Tittelen til § 10-1 er endret fra «Barnevernsinstitusjonens ansvar for forsvarlig omsorg og behandling» til «Barnevernsinstitusjonenes formål»

Første ledd: Barnevernsinstitusjonen skal gi barn som oppholder seg på institusjonen forsvarlig omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse med utgangspunkt i det enkelte barns behov og ressurser.

Et godt og tilpasset institusjonstilbud kan være det beste tiltaket for barn med følgende behov:

• Barn som har behov for forsterket utviklingsstøtte og rammer utover det som kan tilbys i en familie.

• Barn med akutt behov for tiltak utenfor hjemmet, hvor det ikke er egnede tiltak tilgjengelig i kommunen og barnets situasjon og behov bør avklares nærmere.

• Barn som har opplevd flere brudd, hvor det er risiko for at et nytt opphold i fosterhjem vil føre til nytt brudd, og det ikke er egnede tiltak tilgjengelige i kommunen.

• Barn som ikke kan bo med egen familie og som ikke ønsker fosterhjem, men opphold på institusjon og det ikke er egnede tiltak tilgjengelige i kommunen.

• Barn som har behov for utredning før valg av tiltak.

Første ledd første setning i dagens bestemmelse er endret både innholdsmessig og språklig.

Begrepet «behandling» er erstattet med «utviklingsstøtte». Det er også føyd til at omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse skal ta «utgangspunkt i det enkelte barns behov og ressurser».

Behandling som begrep forbeholdes helsetjenestene. Utviklingsstøtte skal alle barn på barneverninstitusjon ha uavhengig av hjemmel for opphold.

Ifølge FNs barnekomité skal utviklingsstøtte tolkes på bredest mulig måte, og inkludere barnets fysiske, mentale, åndelige, moralske, psykologiske og sosiale utvikling. Retten til utdanning og helsehjelp er av særlig betydning.

Utviklingsstøtte i en barnevernsinstitusjon betyr at barnet får støtte til å bruke sine erfaringer, ferdigheter og ressurser til å sette retning på livet sitt. Utviklingsstøtten skal øke barnets livsmestring, trivsel, emosjonell og kognitiv utvikling, men også romme og hjelpe barnet med vonde opplevelser. En utviklingsstøttende voksen møter barnet med varme, likeverd og respekt. Relasjonene mellom voksne og barn fører til økt trygghet for barnet og større kapasitet til å fungere godt med andre.

Følgende områder kan være særlig viktige for at institusjonene skal kunne gi barn god utviklingsstøtte:

• Barnets ressurser må ses og styrkes.

• Barnet må oppleve trygge relasjoner til andre.

• Barnet må få være i ro.

• Barnet trenger et hjem.

• Barnet trenger normalitet.

• Barnets medvirkning må tas på alvor.

Det legges til grunn en målsetning om at alle institusjonsopphold skal bidra til at:

• Barnet får støtte til å forstå sin egen situasjon (kontekst) og relasjoner.

• Barnet får muligheter og ferdigheter til å realisere sine ressurser.

• Barnet får støtte og trening på å fungere i et sosialt miljø.

• Utflytting og overgang skal være godt forberedt. Barnet kommer til et nærmiljø som støtter opp under barnets situasjon og mål etter endt institusjonsopphold.

Som vilkår for opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke i bvl § 6-2 er begrepet behandling erstattet med «forsterket utviklingsstøtte». Miljøterapeutisk endringsarbeid på institusjon med barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, betegnes som «forsterket utviklingsstøtte». Dette betyr at forsterket utviklingsstøtte kan ha en behandlende og helsefremmende effekt, men at begrepet behandling i denne sammenhengen tilhører helsesektoren.

Begrepet «forsterket utviklingsstøtte» er ikke ment å skulle innskrenke institusjonenes adgang til å bruke kunnskapsbaserte metoder og prinsipper for multisystemisk og miljøterapeutisk praksis. Forsterket utviklingsstøtte bør ha en multisystemisk tilnærming, inkludert tiltak for å styrke foreldres evne til å møte barnet og dets utfordringer på en god måte.

Annet ledd er nytt. Bestemmelsen regulerer formålene som akuttinstitusjonen skal ha i tillegg til de generelle formålene med opphold i barnevernsinstitusjon.

Institusjonsavdelinger for akutt og utredning skal i tillegg ha følgende formål:

• a. stabilisere akuttsituasjonen

• b. avklare barnets behov og ressurser

• c. bidra til forutsigbarhet og trygghet i en uavklart situasjon

• d. avklare og opprettholde relasjon til viktige ressurser i barnets familie og nettverk

Barn som får opphold på en akuttinstitusjon er gjerne i en krisesituasjon. Det må være et hovedformål med institusjonsoppholdet å stabilisere barnet i akuttsituasjonen. Institusjonen skal bidra til å roe ned situasjonen, og i samarbeid med barnevernstjenesten sørge for at barnet får informasjon både om hva som skjer med de som barnet flyttet bort fra, og hva som skal skje med barnet videre.

Akuttoppholdet skal videre ha som et delformål å bidra til å avklare barnets individuelle behov og ressurser for å oppdage og redusere videre skjevutvikling og støtte opp under normalutvikling. For barn som ikke allerede er godt kartlagt vil det innebære en kartlegging av barnets behov og ressurser, inkludert helse, skole, aktiviteter, familie/nettverk.

Akuttoppholdet skal også ha som delformål å bidra til forutsigbarhet og trygghet i en uavklart situasjon. Institusjonen skal bidra til å opprettholde kontinuitet og normalitet som er tilpasset barnets behov og kan gjøre det trygt for barnet i en situasjon som er uavklart og preget av usikkerhet om hvor barnet skal bo videre.

Tredje ledd: Første ledd annen setning i dagens bestemmelse er flyttet til nytt tredje ledd.

Fjerde ledd: Det er ikke institusjonens ansvar alene å oppfylle målsettingen ved et institusjonsopphold. Et godt samarbeid mellom institusjon, barnevernstjenesten, helsetjenesten, nærmiljøet og barnets nettverk er en viktig forutsetning for å lykkes med målsetningene. Institusjonsoppholdet skal også forberede barna på overgangen til den tilværelsen som venter dem etter oppholdet.

Institusjonenes ansvar for å tilrettelegge for at barna får den hjelpen de trenger fra andre tjenester, som helsetjenester og skole og bidra til best mulig kontinuitet i overganger mellom tjenester og tiltak, lovfestes.

Femte ledd er nytt og trekker opp avgrensninger mot formål som institusjonene ikke skal. Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett, men fremgår ikke tydelig av dagens barnevernslov. Bestemmelsen tydeliggjør sektorgrensene.

Når det gjelder straff og samfunnsvern er formålet klart. Barnevernet skal ikke straffe og et opphold i barnevernsinstitusjon kan aldri være begrunnet i samfunnets behov for vern. Opphold i barnevernsinstitusjonene ha samfunnsvern som resultat, men aldri som formål.

Barnevernsinstitusjoner skal ikke ha helsefaglig behandling som formål. Dette innebærer at helseutfordringer som for eksempel alvorlig selvskading, tilbakevendende suicidalitet og spiseforstyrrelser alene ikke er grunnlag for opphold i barnevernsinstitusjon. Dette innebærer videre at behandling, forstått som helsehjelp, gitt til barn som bor i barnevernsinstitusjoner skal utføres av helsetjenestene. Det betyr også at døgntilbud for spesialisert rusbehandling skal driftes i regi av helsetjenestene.

Sjette ledd er uendret annet ledd i dagens bestemmelse.

29 Økonomiske og administrative konsekvenser

29.1 Innledning

Utvalget har gjennom utredningsarbeidet kontinuerlig vurdert fordeler og ulemper ved ulike tiltak. Konsekvensene av utvalgets forslag er drøftet løpende i utredningen. I dette kapittelet gis en supplerende drøfting av de forslagene som vurderes å ha økonomiske og administrative konsekvenser av betydning. For noen av disse forslagene har utvalget forsøkt å anslå utgiftene forbundet med tiltaket. Der forslagene kan gi vesentlige innsparinger i barnevernet eller på andre tjenesteområder, drøftes også disse.

Noen av forslagene vil kreve friske midler over statsbudsjettet, mens andre antas å kunne finansieres gjennom omdisponeringer.

De mest kostnadskrevende forslagene handler om innrettingen av institusjonstilbudet. Barn på institusjon har høy risiko for marginalisering og utenforskap, og konsekvensene av å ikke lykkes er svært store for den enkelte og for samfunnet.

29.2 Konsekvenser av tiltak i del II

Forslag 4 og 30: Felles tilsyn

Forslagene om å gi statsforvalterne i oppgave å føre felles institusjonstilsyn med henholdsvis barnevern og helse, og barnevern og utdanning i kapittel 17, samt generelt å samordne tilsynet mellom barnevern og helse og også føre tilsyn med samhandlingen i kapittel 8, vurderes å ha noe økonomiske og administrative konsekvenser. Det må gjøres et utviklingsarbeid blant annet med normering. Dersom forslagene ikke skal føre til redusert tilsyn på andre områder, må statsforvalterne tilføres ressurser.

En mulig gevinst av forslagene er at de på sikt kan bidra til å oppnå et mer smidig samarbeid og klarere ansvarsforståelse mellom barnevern og helsevern. Dette skal gi barna et bedre tilbud.

Forslagene om tverrsektorielt tilsyn bør sees i sammenheng med forslag 18 om tilsyn med kommunale botiltak.

Forslag 2: Flere langtidsplasser i PHBU

Utvalget foreslår i kapittel 8 flere langtidsplasser i psykisk helsevern for barn og unge (PHBU). Utvalget tar ikke stilling til hvor mange flere plasser det er behov for, men konstaterer at dagens antall er for lavt. Utvalget støtter dermed konklusjonen i en utredning nylig gjennomført av de regionale helseforetakene (Helse Sør-Øst, 2020). Regjeringen har startet arbeidet med opptrappingsplanen for psykisk helse, og her er antallet døgnplasser i PHBU et tema. I 2023 er det øremerket 150 mill. kroner til å øke døgnbehandlingen blant annet i PHBU. Regjeringen vil også gjennom opptrappingsplanen sikre «tilstrekkelig døgnkapasitet og sengeplasser i psykisk helsevern for barn og unge i alle helseregioner til behandling og oppfølging av barn og unge med alvorlig psykisk sykdom og behov for døgnbehandling, herunder barn og unge i barnevernet» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2023, s. 39). Utvalget legger til grunn at det er få barn som vil ha behov for langtidsplasser i PHBU og at dette kan ivaretas innenfor den planlagte kapasitetsøkningen på døgnbehandling. Dette må imidlertid følges nøye og sees i sammenheng med blant annet etablering av helseteam (forslag 10) og felles faglig retningslinjer for helsetjenestene og barnevernet om håndteringen av alvorlige tilfeller av spisevegring og tilbakevendende suicidalitet (forslag 1).

Forslag 3: Eget sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn

Utvalget foreslår i kapittel 8 at det etableres et eget sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn. I rapporten «Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri», har helseforetakene foreslått å utrede «behovet for et behandlingstilbud for barn under 18 år med mistanke om eller konstatert alvorlig psykisk lidelse og voldsatferd» (Helse Sør-Øst, 2023, s. 30). I tråd med anbefalingene i denne utredningen foreslår utvalget at det etableres et eget sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn under 18 år med mistanke om eller konstatert alvorlig psykisk lidelse og voldsatferd.

Etablering av tilbudet vil medføre store investeringskostnader knyttet til areal og bygningsmasse, samt høye driftskostnader knyttet til kompetanse og bemanning. Utvalget har ikke anslag på kostnader til tiltaket, men legger til grunn at det vil være behov for friske midler i tillegg til lokal prioritering innenfor eksisterende rammer.

Forslag 5: Utvidelse av ungdomsenhetene med lavsikkerhetsplasser

Utvalget foreslår i kapittel 8 etableringen av egne lavsikkerhetsplasser i ungdomsenhetene. Ambisjonen om å styrke ungdomsenhetene er nedfelt i Hurdalsplattformen. I dag er det åtte plasser i ungdomsenhetene, og alle åtte er i realiteten høysikkerhetsplasser. Utvalget har ikke tatt stilling til hvor mange flere plasser det er behov for, og viser her til den anbefalte gjennomgangen av dagens rettspraksis for å harmonisere og justere terskelen for bruk av ungdomsenhetene. Utvalget er opptatt av at de nye plassene må være utformet på en slik måte at de har et reelt lavere sikkerhetsnivå enn det som er tilfelle i dagens ungdomsenheter.

Driftskostnadene vil være lavere enn i de eksisterende ungdomsenhetene som følge av det lavere sikkerhetsnivået. I 2019 oppga Kriminalomsorgen at en plass i ungdomsenhetene kostet i gjennomsnitt 7,5 mill. kroner per år inkludert husleie. Omregnet til dagens priser justert med folketrygdens grunnbeløp, er dette om lag 8,9 mill. kroner. Gjennomsnittlige driftskostnader per vanlige lavsikkerhets fengselsplass var samme år 30 prosent lavere enn en plass i fengsel med høy sikkerhet (Kriminalomsorgen, 2023). Dersom en plass i ungdomsenhet med lavere sikkerhet koster inntil 30 prosent mindre enn eksisterende ungdomsenheter, vil et anslag på driftskostnader til de nye lavsikkerhetsplassene til ungdomsenhetene være på 6-7 mill. kroner per år.

Forslag 6: Soning av straff med fotlenke i barnevernsinstitusjon

Utvalgets forslag i kapittel 8 om å tillate bruk av fotlenkesoning i barnevernsinstitusjon, vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for barnevernet. Et tydelig vilkår for soning med fotlenke vil være at Bufetat, eller Barne- og familieetaten, samtykker og at kontroll med soningen håndheves av kriminalomsorgen. Soningen må også skje innenfor rammene av institusjonens faglige innretning. Dette innebærer at soningen ikke kan kreve at institusjonen må gjøre tilpasninger eller tiltak for å tilrettelegge for soningen.

Oppfølging og kontroll av innsatte som bruker fotlenke i varetektsfengsling eller soning av dom, er kriminalomsorgens oppgave. Justis- og beredskapsdepartementet beregner at en fotlenke har en årlig driftskostnad på 500 000 kroner og en investeringskostnad på 25 000 kroner (Justis- og beredskapsdepartementet, 2022, s. 106).

Forslag 8: Ansvaret for å tilby dagens tverrfaglige helsekartlegging forankres i helselovgivningen

Ansvaret for tverrfaglig helsekartlegging ligger i dag hos Bufetat. Utvalgets forslag i kapittel 9 om å overføre dette ansvaret til helseforetakene vil ikke innebære ny fullfinansiering av tiltaket, da det kan bygge på eksisterende kartleggings- og utredningsressurser i helseforetakene og Bufetat. Dimensjoneringen må hensynta at tverrfaglig helsekartlegging også skal tilbys barn som allerede bor i tiltak utenfor hjemmet og som flytter til institusjon. For barn som skal flytte på institusjon blir kartleggingen en oppgave for helseteamene. Vurderinger av konsekvenser av endringer i oppgavene til teamene som i dag gjennomfører tverrfaglig helsekartlegging, gjøres under forslag 10. Dagens fordeling av midler til tverrfaglig helsekartlegging mellom det statlige barnevernet og de regionale helseforetakene er 70/30. Endringen innebærer et større ansvar på helseforetakene. Utvalget mener av den grunn at hovedandelen av helsekartleggingsmidlene må overføres til de regionale helseforetakene.

Forslag 10: Hver barnevernsinstitusjon skal ha et helseteam tilknyttet seg

Utvalgets forslag i kapittel 10 om å styrke barnevernsinstitusjonenes tilgang på helsehjelp gjennom å la alle institusjoner være tilknyttet et helseteam, legger nye forpliktelser og oppgaver til helseforetakene. En del av helseteamenes oppgaver omfattes av dagens tverrfaglige helsekartlegging. Utvalget skisserer et institusjonstilbud bestående av om lag 100 enheter, som hver skal ha et helseteam tilknyttet seg. Utvalget tar ikke stilling til hvordan teamene bør organisere sin virksomhet, men understreker at helseteamene samlet sett skal inneha nok ressurser til at alle institusjoner har reell tilgang på bistand og støtte fra helseteamet når de har behov for det. I tillegg skal helseteamene opprettholde kapasiteten til å gjennomføre tverrfaglig helsekartlegging av barn som skal flytte til eller bor på institusjon. Helseteamene skal også koordinere oppgaven med en bredere tverrfaglig kartlegging av barn som trenger institusjonstilbud.

En ambisjon bør være oppskalering til ett årsverk per institusjon, det vil si om lag en dobling av dagens kapasitet i teamene som utfører tverrfaglige helsekartlegging. I 2023 er disse teamene finansiert med 66 mill. kroner, og det er etablert eller er i ferd med å bli etablert ni team. Utvalgets foreslåtte utvidelse bør kunne delvis finansieres gjennom allerede eksisterende ressurser, herunder endret bruk av eksisterende kartleggingsressurser som for eksempel i BUP, eksisterende ambulerende team i psykisk helsevern, de eksisterende tverrfaglige helsekartleggingsteamene og Bufetats NABE.

Siden det er helseforetakene som skal ha ansvaret for helseteamene, og fordi helseforetakene må prioritere arbeidet med barnevernsinstitusjonene høyere enn i dag, må en betydelig andel av styrkingen av helseteamene skje innenfor helseforetakene sitt budsjett. Utvalgets forslag knytter seg tett til opptrappingsplanen for psykisk helse, og det bør være mulig å prioritere satsingen på helseteam innenfor opptrappingsplanen.

En del barn i barnevernsinstitusjon har i dag hyppige akutt- og korttidsinnleggelser i PHBU. Bedre tilgang på ambulant helsehjelp kan bidra til å redusere behovet for kortidsinnleggelser og på den måten redusere utgiftene i spesialisthelsetjenesten til døgnopphold.

Utvalget mener at helseteamene må være rammefinansierte og ikke være gjenstand for innsatsstyrt finansiering. Innsatsstyrt finansiering har i sin nåværende form insentiver som motvirker utøvelse av den type ambulerende og oppsøkende virksomhet helseteamene er ment å ha. Utvalgets anbefaling er i tråd med sykehusutvalgets forslag om finansieringsordning (NOU 2023: 8).

Forslag 12: Ansvaret for tilbudet til barn med behov for spesialisert rusbehandling legges til spesialisthelsetjenesten.

Utvalgets forslag i kapittel 11 om å gi helsetjenesten ansvaret for rusbehandling av barn, har økonomiske og administrative konsekvenser for helseforetakene. Utvalgets forslag om å legge tilbudet til spesialisthelsetjenesten innebærer at midler overføres fra Bufetat til helseforetakene.

Til utvalget har Bufdir opplyst at gjennomsnittlig kostnad for et fullført rusbehandlingstiltak er om lag 3 – 3,2 mill. kroner. Antallet nye rusbehandlingstiltak i løpet av året var ifølge Bufetat 100 tiltak både i 2021 og 2022.

Bufetat besitter kompetanse på rusfeltet. I kapittel 11 foreslår utvalget at alle barnevernsinstitusjoner fortsatt skal ha kompetanse på å forebygge rusmisbruk og å kunne møte og hjelpe barn som står i fare for å utvikle avhengighet til rus. Bufdir må vurdere hvordan eksisterende kompetansemiljøer, blant annet LBR-institusjonene, kan benyttes i veiledning og opplæring av ansatte på barnevernsinstitusjoner. Det vil si at midler som er budsjettert for statlige rusinstitusjoner ikke overføres til de regionale helseforetakene, mens kostnader til kjøp av tjenester fra ideelle og kommersielle overføres.

Det vil etter utvalgets vurdering i tillegg være behov for en styrking utover dette i de regionale helseforetakene og i kommunale helsetjenester av tilbudet til barn med rusmiddelproblemer. Styrking og utvikling av dette tilbudet må også sees i sammenheng med regjeringens varslede forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2023, s. 91).

Forslag 16: Mulighet for bruk av kommunale botiltak som omsorgstiltak

Utvalget foreslår i kapittel 12 at kommunale botiltak også skal kunne brukes som omsorgstiltak. Slike botiltak vil kreve døgnbemanning og være kostnadskrevende for kommunene. Botiltakene foreslås fullfinansiert av kommunene. Om botiltakene blir dyrere enn alternativene fosterhjem og institusjon, vil blant annet avhenge av kommunenes satser for bruk av alternative tiltak. Det legges til grunn at barna som får et kommunalt omsorgstiltak ikke har behov som tilsier et spesialisert tilbud.

Bruk av kommunale botiltak som omsorgstiltak kan gi både økonomiske innsparinger og andre former for gevinster for kommunen sammenliknet med omsorgstiltak i en barnevernsinstitusjon. Mindre geografisk avstand mellom barnevernstjeneste og omsorgstiltakets lokasjon, gjør oppfølgingen mindre ressurskrevende. Det at tiltaket er kommunalt kan gjøre det enklere å få til et samarbeid mellom de ulike tjenestene enn når tiltaket er statlig. God tilgang på tiltak med høy kvalitet gir bedre mulighet til å ivareta barnas behov, noe som kan gjøre det enklere å stå i tjenesten for de ansatte i barnevernet, og lette rekrutteringen av nyansatte.

Økt bruk av kommunale botiltak kan gi redusert etterspørsel etter institusjonsplasser, særlig i omsorgsinstitusjoner, og også etter fosterhjem. Økt bruk av kommunale botiltak kan gjøre det enklere for Bufetat å rendyrke sitt tilbud som spesialisert andrelinjetjeneste.

Forslag 18: Krav til tilsyn ved kommunale botiltak

Utvalgets forslag i kapittel 12 om å gi statsforvalterne i oppgave å føre tilsyn med kommunale botiltak vil ha økonomiske og administrative konsekvenser. Statsforvalter har allerede i oppgave å føre tilsyn med alle barnevernsinstitusjoner. Forslaget innebærer en økning i volumet av tilsyn. Hvor stor økningen vil bli, avhenger av antallet kommunale botiltak. Utviklingen bør følges tett, og tilsynsfunksjonen bør styrkes i tråd med denne.

Forslag 26: Barneverns- og helsenemnda skal ta stilling til barnets individuelle behov

Utvalget foreslår i kapittel 15 at barneverns- og helsenemnda skal ta stilling til individuelle behov for innskrenkninger både for opphold uten samtykke og omsorgsopphold. Nemnda skal ta stilling til hvilke typer innskrenkninger som gis, og tidsrommet de gis for. Forslaget er knyttet til utvalgets forslag i kapittel 14 om at adgangen til innskrenkninger etter bvl § 10-9 skal gjelde individuelt og være begrunnet i barnets behov, uavhengig av om hjemmelen for oppholdet er omsorgssvikt eller fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare.

Utvalget foreslår også i kapittel 15 at nemnda skal ta stilling til konkret institusjon når barnet får vedtak om innskrenkninger i bevegelsesfrihet mv., uavhengig av hjemmel for opphold. I samme kapittel foreslår utvalget at nemnda innen seks måneder skal vurdere om grunnlaget for opphold uten samtykke (§ 6-2) og grunnlaget for innskrenkningene (§ 10-9) fortsatt er til stede.

Forslagene innebærer større arbeidsmengde for barneverns- og helsenemnda, og høyere tidsbruk på hver sak. For å forhindre at endringene slår ut i økt saksbehandlingstid, kreves økte bevilgninger til å dekke høyere driftsutgifter. Utgiftene til saksbehandlingen omfatter honorar og reisekostnader for fagkyndige medlemmer, alminnelige medlemmer, sakkyndige i samtaleprosess og talspersoner. Dette utgjør i dag 16 prosent av nemndas budsjett. Flere og mer omfangsrike saker vil også føre til økte utgifter til fri rettshjelp, som dekker utgifter til advokater og tolker, samt partsutgifter. Nemndene hadde et totalt forbruk på 41 mill. kroner på sakskostnader i 2022 og behandlet totalt 3 391 saker. Utgiftene til fri rettshjelp tilknyttet sakene var på 146 mill. kroner. Ressursbruken per sak avhenger av sakstype og hvordan sakene behandles.

Utvalget understreker at med de nye oppgavene til nemda, bør det gjennomgås hva slags type kompetanse, erfaring og kapasitet nemda bør inneha.

29.3 Konsekvenser av tiltak i del III

Forslag 29: Ny innretning av institusjonstilbudet

Forslaget om ny innretning av institusjonstilbudet i kapittel 17 innebærer en omorganisering og en styrking av det statlige institusjonsapparatet. Som en del av forberedelsene må Bufdir foreta en full gjennomgang av det statlige institusjonstilbudet og lage en ny plan som også tar hensyn til andre endringer, som regional bistandsplikt og en mer hensiktsmessig dimensjonering og kapasitetsstyring, jf. kapittel 23.

Bufetat har i dag om lag 450 plasser fordelt på 51 statlige institusjoner, som i gjennomsnitt har 2 avdelinger med 4-5 plasser hver. Det nye institusjonstilbudet skal gjøre de statlige institusjonene mer robuste og tilpasningsdyktige til ulike behov og uttrykk, og på den måten møte barnas behov bedre. Institusjoner eller avdelinger for omsorg og utviklingsstøtte + skal være statlige. En konsekvens er redusert behov for dyre enkeltkjøp fra private.

Utvalget har vurdert at den statlige kapasiteten må økes noe ved gjennomføring av utvalgets forslag, både ved at det skal være et fullt ut dimensjonert og differensiert tilbud i hver region, at god gruppesammensetning skal vektlegges, samt at det legges opp til flere avdelinger i hver enhet. Det må utarbeides en mer detaljert plan for hvor stor kapasitetsøkning dette innebærer. Utvalget legger også til grunn eksisterende føringer om at barn med særlig omfattende oppfølgingsbehov skal ha opphold i statlige avdelinger.

Bufetat er i gang med en omstilling som er vesentlig smalere enn det utvalget anbefaler, men som omfatter noe av det utvalget er opptatt av. I revidert nasjonalbudsjett for 2023 fikk Bufetat tildelt 60 mill. kroner til å påbegynne en omstilling for å styrke og øke kapasiteten i statlige institusjoner til behandling av barn med høy risiko for videre negativ problemutvikling. Omstillingen som er påbegynt innebærer at den statlige kapasiteten skal økes fra dagens om lag 20 plasser til 57 plasser, jf. Bufetats behovsvurdering (Bufetat, 2023). En realisering av omstillingsplanen vil forutsette videreføring og økning av omstillingsmidlene. Omstillingsprosessen kan sees i sammenheng med utvalgets forslag om et styrket tilbud i institusjoner for omsorg og utviklingsstøtte +.

Dersom kapasiteten i statlige institusjoner likevel ikke økes men forblir på dagens nivå, vil det fortsatt være behov for omstilling og sammenslåing av institusjoner for å tilpasse tilbudet til ny innretning. Det må forventes betydelige omstillingskostnader knyttet til nybygg av institusjoner, oppgradering av eksisterende bygg, oppsigelse av leiekontrakter på uegnede bygg og kompetanseheving.

Forslag 33: Kommunalt ansvar for grunnskoleopplæring for barn på institusjon

Det er i dag fylkeskommunen som har ansvar for grunnskoleopplæringen for barn på institusjon. Utvalgets forslag i kapittel 19 om å gi kommunene dette ansvaret innebærer at kommunens PP-tjeneste får ansvar for sakkyndigvurderinger av barn i grunnskolealder som bor på barnevernsinstitusjon. Oppgaveoverføringen krever at ressurser fylkeskommunene bruker på dette i dag overføres til kommunene. Potensielle effektivitetsgevinster kan bli utløst av at ansvaret for å utrede behov, samt tilrettelegge og gjennomføre tilpasset undervisning, legges på samme forvaltningsnivå.

Forslag 38: Etablere praksisnære deltidsutdanninger

Forslaget i kapittel 20 om å etablere deltidsutdanning som kan gjennomføres i kombinasjon med arbeid, har økonomiske konsekvenser i form av behov for et økt antall studieplasser.

Det er vanskelig å anslå hvor mange plasser det er behov for. Relevant informasjon er at 30 prosent av fagpersonellet i institusjoner (n=5410) har lavere utdanning enn bachelor, og at i underkant av 40 prosent ikke har den faglige utdanningsbakgrunnen som barnevernsloven krever av nyansatte (SSB, 2023).

VID vitenskapelige høgskole har opplyst om at 14 572 personer søkte om opptak til barnevernspedagogutdanningen i 2022. Av disse fikk 1 875 personer tilbud om studieplass, hvorav 985 aksepterte tilbudet. Dette er søkertall for heltidsstudier.

Beregninger med utgangspunkt i satser i dagens finansieringssystem for universiteter og høyskoler gir et varig økt behov på om lag 0,5 mill. kroner per nye, hele, treårige studieplass, inkludert utgifter til stipend. Siden utvalget foreslår deltidsutdanning, vil det være mer enn én student per studieplass. For eksempel vil to studenter i et 50 prosents deltidsstudium tilsvare én student i et heltidsstudium. Finansieringssystemet endres i 2024, og det må tas forbehold om at de nye satsene vil påvirke dette beløpet. Arbeidsgiver har anledning til å søke tilskudd når en ansatt tar videreutdanning, for å dekke utgifter til vikarer, reiser, litteraturkjøp og lignende. Økningene antas å kunne dekkes innenfor eksisterende budsjett for tilskuddsordning.

29.4 Konsekvenser av tiltak i del IV

Forslag 44: Rett til institusjonopphold i egen region

Utvalget foreslår i kapittel 23 at Bufetat skal ha plikt til å bistå regionalt med institusjonsplass for tiltakstypene akutt og utredning og omsorg og utviklingsstøtte. Forslaget om regional bistandsplikt gjelder ikke for omsorg og utviklingsstøtte +, selv om det må tilstrebes regional dekning også for denne tiltakstypen. Innføring av bistandsplikt innenfor hver av Bufetats regioner vurderes å ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser. Utvikling og gjennomføring av dette forslaget må sees i sammenheng med forslag 29 om ny innretning av institusjonstilbudet.

Regional bistandsplikt vil gi behov for en revurdering av dimensjoneringen og kravene til kapasitetsutnyttelse, men dette vil ikke alene sikre en bedre ivaretakelse av bistandsplikten. Det er derfor behov for en grundig gjennomgang av institusjonstilbudet som balanserer tilbudet geografisk slik at det treffer behovet bedre enn i dag. Når en slik fullstendig gjennomgang er gjort, vil det være mulig å vurdere dimensjoneringen i hver region og hvordan et realistisk krav til kapasitetsutnyttelse bør være. Lavere krav til kapasitetsutnyttelse gir isolert sett høyere kostnader hvis det betyr at flere plasser står tomme, men kan likevel være lønnsomt hvis det betyr at flere barn får riktige tiltak til rett tid.

Forslag 45: Fastsettelse av kommunenes egenandel

Utvalget foreslår å redusere kommunenes egenandel for institusjonstiltak. Utvalget har ikke tatt stilling til en konkret sats for kommunal egenandel, men mener at den må betydelig ned fra dagens nivå, se drøfting i kapittel 24. Redusert kommunal egenandel tilsier en reduksjon av kommunenes budsjettrammer, på samme måte som bevilgningene ble økt da egenandelen ble satt opp.

Lavere kommunal egenandel kan isolert sett gi økt etterspørsel etter institusjonstiltak, selv om etterspørselen bestemmes av langt mer enn økonomiske forhold. Med bistandsplikten forutsettes Bufetat å dekke etterspørselen, og lavere kommunal egenandel kan derfor gi økt etterspørsel og dertil økt behov for bevilgninger til institusjonstiltak. Samtidig er det andre tiltak utvalget foreslår som kan ha motsatt effekt. Økt bruk av kommunale botiltak, også som omsorgstiltak, og flere plasser i helse og kriminalomsorg, kan gi færre barn med behov for barnevernsinstitusjon. Et institusjonstilbud som i større grad møter barnas reelle behov, kan gi færre flyttinger og kortere samlet oppholdstid på institusjon for en del av barna.

Forslag 46: Lik finansieringsordning i hele landet

Forslaget i kapittel 24 om at Oslo får samme finansieringsordning som resten av landet, innebærer endringer for Barne- og familieetaten og bydelene i Oslo. Bydelene går dermed fra å betale den fulle kostanden ved institusjonstiltaket til å betale en fast egenandel tilsvarende hva kommunene ellers i landet betaler for en institusjonsplass.

Endringen krever en overføring av budsjettmidler til institusjonene fra bydelene til Barne- og familieetaten. For private plasser som bydelene skaffer utenfor Barne- og familieetatens tiltaksapparat må bydelene fortsatt betale full pris, og det forventes av denne grunn at bydelene vil ta i bruk disse i mindre grad enn i dag. For Barne- og familieetaten vil drift av institusjonene bli mindre krevende, da etaten selv har større kontroll over finansieringen.

Forslag 50: Etablering av ny nasjonal godkjenningsenhet

Til forslaget om en ny nasjonal godkjenningsenhet i kapittel 25 legger utvalget til grunn at det ikke er en ny oppgave som skal utføres, men at oppgaven skal overføres til en ny enhet som ikke er tilknyttet Bufetat. Dagens godkjenningsenhet i Bufetat vil bli overført til nyopprettet enhet som foreslås lagt organisatorisk under Barne- og familiedepartementet.

Utvalget foreslår at godkjenningsenheten også skal godkjenne institusjoner i Oslo. Endringen innebærer overføring av ressurser fra Barne- og familieetaten i Oslo og fra Bufetat, region øst til den nye godkjenningsenheten. Det må påregnes ekstra utgifter i en periode forbundet med etableringen av den nye enheten. For klagebehandling, som er foreslått lagt til én statsforvater, er det behov for en styrking til administrasjon og behandling av klager.