NOU 2024: 15

En bedre regulert drosjenæring— Delutredning II fra Drosjeutvalget

Til innholdsfortegnelse

11 Innføring av fylkesvise løyvedistrikt

Utvalget viser til justert mandat av 19. desember 2023 der det fremgår at utvalget skal vurdere muligheten for å innføre fylkesvise løyvedistrikt som løyvehavere skal være tilknyttet.

Også i delutredning I, jf. kapittel 10.6.5, vurderte utvalget om det var nødvendig å innføre fylkesvise løyvedistrikt. Flertallet viste til at en begrensning av drosjeløyvene til bare å gjelde innenfor ett løyvedistrikt ville kunne påvirke muligheten til å gi et godt drosjetilbud og hindre effektiv ressursbruk. Slike forhold måtte etter flertallets mening utredes nærmere før man eventuelt foreslo å innføre løyvedistrikt. Videre viste flertallet til at den tidligere inndelingen i løyvedistrikt var nært knyttet opp mot antallsreguleringen. Utvalget viste i delutredning I kapittel 10.6.5 til at det ville være naturlig å vurdere behovet for inndeling i løyvedistrikt i sammenheng med vurderingen av antallsregulering og driveplikt i delutredning II.

Som det framgår av kapittel 5.5 ønsker et mindretall i utvalget å innføre fylkesvise løyvedistrikt.

Utvalgets flertall bestående av utvalgsleder Graver og medlemmene Babri, Kilvær, Landsend Henriksen, Johnsen, Lunde, Widme, Wiken og Aarhaug mener at det ikke er hensiktsmessig å innføre fylkesvis eller annen inndeling i løyvedistrikt.

Å innføre løyvedistrikt vil gi en mindre geografisk inndeling av markedet enn hele landet. Flertallet mener det må foreligge gode hensyn dersom man skal avgrense et marked geografisk. Flertallet mener ikke inndeling i lokale løyvedistrikt er nødvendig for å ivareta hensynene bak drosjereguleringen, eller for å oppnå effekt av de vedtatte eller foreslåtte tiltakene.

Flertallet i utvalget mener at det gjeldende enerettssystemet, med enkelte tilpasninger, gir en god ramme for at fylkeskommunene kan sikre et tilfredsstillende drosjetilbud. Videre mener flertallet i utvalget at fylkeskommunen kan ta i bruk andre virkemidler, som samordning av offentlige kontrakter om transporttjenester og kjøp av eller tilskudd til drosjetjenester. Disse tiltakene forutsetter ikke en inndeling i løyvedistrikt.

Videre har utvalgets flertall i forbindelse med forslaget om innføring av et internkontrollsystem i kapittel 9 vurdert behovet for inndeling i fylkesvise løyvedistrikt. Etter lovvedtak 46 (2023–2024) er det vedtatt at sentraler skal ha sentralløyve fra det fylket der de driver virksomhet. Dersom en sentral skal drive virksomhet i flere fylker skal den gi melding om dette til berørte fylkeskommuner, jf. ny § 9 d fjerde ledd i ovennevnte lovvedtak. Flertallet har videre i kapittel 9 foreslått at det er fylkeskommunen som skal føre tilsyn med sentralenes internkontrollsystem og at sentralene kun skal være underlagt tilsyn fra tilsynsmyndigheten i det fylket hvor de har sentralløyve. Flertallet forutsetter videre at fylkeskommunene har dialog seg imellom om gjennomføringen av tilsynsfunksjonen for å sikre blant annet likebehandling i hele landet. Dette samarbeidet vil bidra til at fylkeskommunene har en bevissthet knyttet til oppfølgingen av sentraler som driver virksomhet i flere fylker. Tilsynet med internkontrollen vil langt på vei bestå av dokumentkontroll slik at det ikke vil være nødvendig at tilsynsorganet reiser rundt på fysiske inspeksjoner.

Utvalgets flertall mener blant annet på denne bakgrunn at det ikke vil være nødvendig med fylkesvise løyvedistrikt. Eventuelle utfordringer knyttet til at sentralløyvene er nasjonale kan løses i samarbeid mellom fylkeskommunene. Flertallet mener at et så restriktivt tiltak som å innføre fylkesvise løyvedistrikt ikke vil være nødvendig for å sikre god kontroll og oppfølging av pliktene knyttet til internkontroll. For de øvrige kontrollmyndighetene som fører tilsyn og kontroll med aktørenes primærplikter mener flertallet at innføringen av selve sentraltilknytningsplikten i stor grad vil bidra til å gi en ryddigere og mer oversiktlig næring, som det vil være enklere å følge opp for ulike offentlige myndigheter. Dette er også beskrevet i delutredning I kapittel 10.6.5.

Det kan argumenteres for at det ville gitt en bedre oversikt for fylkeskommunenes tilsyn med internkontrollen om sentralene hadde hatt løyve i hvert fylke. Det er uklart for flertallet om mindretallet mener at det kun skal være fylkesvise sentralløyver eller om også drosjeløyvene skal være fylkesvise. Uansett måtte det vært gjort en grundig vurdering av konsekvensene av et slik tiltak for å vurdere hvordan dette ville påvirket tilbudet for kundene og aktørene. I dag er drosjeløyvene nasjonale. Dersom det skulle vært fylkesvise løyvedistrikt for sentraler og drosjeløyvehavere måtte man utredet hvilke krav som skulle stilles til dem som ønsker å drive i flere fylker, for eksempel om aktørene må stille garanti i samtlige fylker, betale gebyr for utstedelse av løyve i hvert enkelt fylke mv. Ved å innføre fylkesvise løyver vil man fort få en situasjon med duplisering av krav for aktører som ønsker å etablere seg i flere fylker. Siden flertallet ikke ser behovet for fylkesvise løyvedistrikt, er slike vurderinger ikke foretatt.

Til forsiden