13 Merknader til de enkelte lovbestemmelsene
Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget
Til § 9 andre ledd
§ 9 andre ledd første punktum fastslår at den som har drosjeløyve må være tilknyttet en drosjesentral. Denne bestemmelsen ble tilføyd i lovvedtak 46 (2023–2024).
I andre ledd andre punktum er det presisert at en løyvehaver ikke kan være knyttet til mer enn én drosjesentral. Dette er en endring fra tidligere forutsetninger i delutredning I, jf. Prop. 39 L (2023–2024). Selv om løyvehaver kun kan være tilknyttet én drosjesentral, kan løyvehaver være tilknyttet flere formidlere av drosjetjenester. Løyvehaver kan oppfylle plikten til å være tilknyttet en sentral ved selv å søke om løyve som drosjesentral, eller ved at flere løyvehavere går sammen om dette.
Etter andre ledd tredje punktum har løyvehaver plikt til å rapportere de opplysningene sentralen trenger for å ivareta sine plikter. I bestemmelsen er gjeldende ord «ivareta sine plikter», byttet ut med ordene «oppfylle pliktene». Dette er kun en språklig endring. Siden det er foretatt en generell omnummerering på grunn av ny § 9b, skal det i tredje setning henvises til § 9 d og e istedenfor § 9 c og d. Denne endringen har ingen materiell betydning.
Andre ledd fjerde punktum fastsetter en plikt for løyvehaver til å sikre at betaling for bestilte turer automatisk blir registrert i godkjent kontrollutrusting hos drosjesentralen. Bestemmelsen innebærer at alle forhåndsbestilte turer automatisk skal sendes til kontrollutrustningen i bilen. Kravet om automatisk registrering, gjelder bare forhåndsbestilte turer og ikke turer som praies. Turer som praies på gaten må fortsatt på egnet måte registreres i kontrollutrustningen. Bestemmelsen åpner for at løyvehaver kan bruke en annen kontrollutrustning enn taksameter. Det vises til høring om kontrollutrusning i drosje av 2021 med tilhørende forslag til forskrift. Bestemmelsen presiserer at kontrollutrustningen skal være godkjent. Det er i høringen om kontrollutrustning foreslått at Justervesenet skal være godkjenningsmyndigheten.
I andre ledd femte punktum er det fastslått at kontrollutrustningen skal ha en fast tilknytning til bilen gjennom fysisk kobling eller på annet sikkert vis.
Andre ledd sjette punktum bestemmer at løyvemyndigheten kan gi dispensasjon fra kravene i dette leddet på vilkår som blir nærmere fastsatt i forskrift. Dette er en videreføring av gjeldende rett.
Til § 9 a. Einerettar for drosjetransport
Det følger av § 9 a første ledd første punktum at fylkeskommunen kan tildele tilskudd eller enerett for å tilby drosjetjenester når det er nødvendig for å sikre et tilfredsstillende drosjetilbud i enkeltturmarkedet i hele eller deler av fylket. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende enerettsystem med enkelte justeringer. Bestemmelsen åpner for at enerettene ikke lenger må avgrenses til en eller flere kommuner, men kan knyttes til et nærmere definert område i fylket, jf. at gjeldende § 9 a første ledd andre punktum oppheves. Endringen gir fylkeskommunene anledning til å knytte eneretten til et konkret område hvor det er behov for tiltak, og ikke nødvendigvis til en spesifikk kommune. Dersom fylkeskommunen velger en annen grense for enerettene enn kommunegrensene, må fylkeskommunen fastsette tydelige kriterier for avgrensing av området.
Første ledd første punktum viderefører bestemmelsen i gjeldende § 9 a andre ledd om at fylkeskommunen kun kan tildele enerett når det er nødvendig, men presiserer at kravet om nødvendighet er knyttet til behovet for å sikre et tilfredsstillende drosjetilbud i enkeltturmarkedet. Presiseringene innebærer ingen materiell endring i rettstilstanden.
I bestemmelsens første ledd første punktum er henvisningen til at enerett kun kan tildeles en eller flere løyvehavere, fjernet. Endringen åpner for at også drosjesentraler eller andre enheter, som turvognselskap, kan inngå kontrakt med myndighetene om eneretter. Det vil være en forutsetning at den som blir tildelt enerett sørger for at transporten blir utøvd av aktører med drosjeløyve som er tilknyttet en drosjesentral.
Bestemmelsens første ledd andre punktum angir at tilskudd og enerett kan kombineres. Dette er ikke en realitetsendring, men en presisering av gjeldende rett.
Første ledd tredje punktum opprettholder den praksis om at fylkeskommunen fastsetter avgjørelsen om bruk av enerett i forskrift. Det er en videreføring av gjeldende § 9 a første ledd tredje punktum.
Andre ledd fastsetter at fylkeskommunen skal avgrense tilskudd eller enerett til et fast definert område. En konkret avgrensing av området for enerett er avgjørende for at myndighetene skal kunne vurdere om det er behov for tilskudd eller enerett. Presiseringen er nødvendig fordi eneretter ikke lenger må knyttes til kommunegrensene.
Tredje ledd lovfester at departementet kan fastsette i forskrift, ut fra innbyggertall og innbyggertetthet, i hvilke områder fylkeskommunen kan tildele enerett. Bestemmelsen svarer til gjeldene § 9 a tredje ledd, men ordlyden er justert slik at hjemmelen ikke lenger knytter seg eksplisitt til kommunegrenser. For å gi fylkeskommunene større fleksibilitet ved tildeling av enerett har utvalget foreslått å oppheve yrkestransportforskriften § 48 a som er hjemlet i denne bestemmelsen. At terskelverdiene i forskriften oppheves innebærer ikke at det er fritt frem for fylkeskommunene til å tildele enerett i storbyer og andre områder med høy etterspørsel etter drosjetjenester. Fylkeskommunen må fortsatt vurdere om eneretter er nødvendige i hvert enkelt tilfelle.
Større frihet for fylkeskommunene til å bestemme i hvilke områder enerett kan tildeles overfører større risiko til fylkeskommunen for at tildelingen av enerett ikke går lenger enn nødvendig, og dermed utgjør en restriksjon i strid med EØS-avtalens bestemmelser om fri rett til etablering. Det er viktig at fylkeskommunene gjør grundige vurderinger ved fastsettelsen av enerettsområder. Grensene i gjeldende § 48 a i yrkestransportforskriften, som er foreslått opphevet, gir en viss veiledning om hvor grensene går når fylkeskommunen skal vurdere i hvilke områder det er nødvendig å tildele enerett. Om fylkeskommunen vil tildele eneretter i områder med 20 000 innbyggere eller flere, og befolkningstetthet på 80 innbyggere per km2 eller høyere, bør tiltaket være særlig godt begrunnet.
Fjerde ledd fastslår at tildeling av enerett eller godtgjøring skal skje etter åpne og etterprøvbare prosesser basert på objektive og transparente kriterier. I dag fremgår det av samme bestemmelse at det skal benyttes konkurranse så langt det følger av lov om offentlige anskaffelser og forskrifter gitt med hjemmel i loven. Regelverket om offentlige anskaffelser vil ofte gjelde direkte, slik at justeringen i lovteksten i liten grad vil innebære en realitetsendring. Ny lovtekst er i samsvar med de generelle prinsippene for offentlige anskaffelser.
Femte ledd viderefører gjeldende fjerde ledd siste punktum som bestemmer at enerett kan tildeles for en periode på inntil 5 år.
Sjette ledd fastslår at eneretten omfatter drosjetjenester i enkeltturmarkedet. Det innebærer at de som kjøper tjenester i kontraktmarkedet ikke er bundet til å kjøpe tjenester av aktører som er tildelt eneretter. Endringen er en presisering av gjeldende rett, og er ikke ment å innebære materielle endringer.
Utover de nevnte endringene viderefører forslaget det materielle innholdet i yrkestransportloven § 9 a.
Bestemmelsens syvende til tiende ledd er forskjøvet i forhold til gjeldende rett, men tilsvarer materielt sett innholdet i gjeldende femte til niende ledd. Bestemmelsene i gjeldende § 9 a sjette og syvende ledd er slått sammen i nytt åttende ledd.
Til § 9 b. Drosjetilbod i enkelturmarknaden
Første ledd fastsetter at fylkeskommunen skal vurdere om det er et tilfredsstillende drosjetilbud i enkeltturmarkedet i fylket, som del av et helhetlig transporttilbud.
Bestemmelsen innebærer ikke en realitetsendring av ansvarsforholdene. Fylkeskommunene har, både etter gjeldende rett og etter reguleringen som gjaldt før november 2020 hatt virkemidler for å sikre drosjetilbudet. Å lovfeste at fylkeskommunen skal vurdere drosjetilbudet i enkeltturmarkedet innebærer ikke at det blir fastsatt minstekrav til drosjetilbudet, eller at fylkeskommunene får plikt til å sørge for at det er drosjetilbud overalt og til enhver tid. Behovet må ses i sammenheng med det helhetlige transporttilbudet i et område, og veies opp mot tilgjengelige ressurser.
Henvisningen til drosjetilbudet som del av et helhetlig transporttilbud skal bidra til at fylkeskommunene gjør en samlet vurdering av transporttilbudet i fylket. Det er en forutsetning at fylkeskommunen vurderer behovet i samråd med kommunene.
Etter andre ledd kan fylkeskommunen sette i verk tiltak for å sikre tilgjengelighet, kvalitet og pris på drosjetjenestene i enkeltturmarkedet dersom det er nødvendig for å sikre et tilfredsstillende transporttilbud.
Bestemmelsen gir fylkeskommunene frihet til å velge de virkemidlene som er best tilpasset de lokale forholdene og behovet for drosjetransport. Mulige tiltak omfatter blant annet kontrakt om plikt til offentlig tjeneste i enkeltturmarkedet kompensert med kjøp og/eller enerett, tilskuddsordninger, samordning av kontrakter om drosjetjenester og drift av drosjetjenester i egenregi.
For at fylkeskommunene skal kunne iverksette tiltak må de først ha gjort en vurdering av hvilken transportstandard de ønsker å legge til rette for. Fylkeskommunene vil ha stor skjønnsfrihet i denne vurderingen.
Dersom markedet ikke tilbyr en slik transportstandard som fylkeskommunen ønsker kan de iverksette tiltak. For å unngå at slike tiltak utgjør en restriksjon i strid med EØS-retten, må fylkeskommunen vurdere hvilke tiltak det er nødvendig å iverksette for å oppnå ønsket transportstandard. Fylkeskommunen må foreta en vurdering av proporsjonaliteten av tiltaket, og sikre at det ikke er mer inngripende enn nødvendig for å nå målet om et tilfredsstillende transporttilbud.
Tiltakene fylkeskommunen iverksetter skal sikre tilfredsstillende tilgjengelighet, kvalitet og pris på drosjetjenestene.
Etter tredje ledd får fylkeskommunen, og andre offentlige innkjøpere, plikt til å vurdere og ta hensyn til virkningene det vil ha på øvrige deler av drosjetilbudet og eventuelt andre deler av transporttilbudet når de inngår kontrakt om drosjetjenester. Andre offentlige innkjøpere i området kontrakten gjelder skal høres før kontrakten blir lyst ut.
Bestemmelsen skal gi insentiver til samordning på tvers av forvaltningsnivå, men pålegger ikke plikt til samordning av kontrakter. Myndigheter som blir berørt av at andre myndigheter inngår kontrakt om drosjetjenester får mulighet til å komme med innspill og påpeke eventuelle negative virkninger av kontraktsinngåelsen. Bestemmelsen skal bidra til at det offentlige lettere kan finne løsninger hvor de kan tilpasse egne kontrakter for å unngå negative virkninger, og gjøre det lettere for det offentlige å se muligheter for å samordne av drosjetjenester.
Plikten til å vurdere konsekvensen av en kontraktsinngåelse for andre kontrakter og forelegge saken for andre myndigheter skal ikke har innvirkning på spørsmålet om hvorvidt anbudsprosessen er riktig gjennomført.
Til § 9 e. Klageordning og tilbod til personar med nedsett funksjonsevne mv.
Overskriften i § 9 e er endret fra «Drosjesentralane sine øvrige plikter» til «Klageordning og tilbod til personar med nedsett funksjonsevne mv.» Dette er for å klargjøre hva paragrafen omhandler.
Til § 9 f. Internkontroll og tilsyn
Bestemmelsens første ledd første punktum hjemler en plikt for sentralene til å sørge for at det innføres og utøves internkontroll i egen virksomhet og i virksomheten til løyvehavere som er knyttet til sentralen. Bestemmelsen innebærer at det skal drives internkontroll både i løyvehavers virksomhet og i sentralens egen virksomhet, men at det er sentralen som har det overordnede ansvaret for å organisere dette. Internkontrollsystemet erstatter ikke primærpliktene som ligger på den enkelte løyvehaver, men innfører en systemplikt på sentralen for å sikre at løyvehavere, sjåfører og sentraler selv oppfyller sine forpliktelser.
Første ledd andre punktum fastsetter at internkontrollen skal gjennomføres i samarbeid med tilknyttede løyvehavere, arbeidstakere og deres representanter.
Etter andre ledd skal internkontrollen sikre at aktivitetene til løyvehaverne og sentralen er planlagt, organisert, utført og vedlikeholdt i samsvar med kravene i regelverket. Sentralen får med bestemmelsen plikt til å sørge for og legge til rette for at løyvehavere har god kjennskap til regelverket de skal overholde, og for å innføre gode rutiner, planer, dokumentasjonskrav mv. som skal sørge for bevissthet og overholdelse av relevant regelverk.
Tredje ledd første punktum lovfester at fylkeskommunen ved løyvemyndigheten skal føre nødvendig tilsyn med sentralene i arbeidet med internkontrollsystemet. Andre punktum gir fylkeskommunen hjemmel til å treffe vedtak om retting der sentralen ikke oppfyller krav eller ikke etterlever pliktene som følger av internkontrollregelverket. Fylkeskommunen skal sette en frist for retting. Dersom pålegget om retting ikke etterleves, kan løyvet trekkes tilbake.
Nærmere regler om internkontroll fastsettes i forskrift. Det vil følge av forskrift at internkontrollen skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig ut ifra virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse.