Del 3
Andre lands rett og praksis

9 Danmark

9.1 Regler og rutiner for identitetsskjerming i politiet

9.1.1 Utenfor straffesaker

9.1.1.1 I møte med publikum

Flere ansatte i politiet i Danmark er utstyrt med et «politiskilt» som bæres synlig på uniformen.1 Dette gjelder for eksempel polititjenestepersoner, politikadetter (personer som har gjennomført en politiutdannelse) og jurister i Justisministeriet «der gør tjeneste i politiet».2 Politiskiltet består av en legitimasjons- og sikkerhetsdel, og skal som hovedregel fremvises på oppfordring.3 Polititjenestepersoner og politikadetter skal på oppfordring oppgi tjenestested, stilling («charge») og navn.4 En uniformert polititjenesteperson eller en politikadett som bærer synlig «markeringsnummer», kan imidlertid alltid velge å henvise til markeringsnummeret sitt i stedet for å opplyse om navn.5 Et «markeringsnummer» er et unikt nummer, som består av en bokstav og fire sifre, og som er plassert på politiuniformen – på høyre side av skulderen eller brystet.6 Formålet med ordningen er å kombinere muligheten for å opprettholde polititjenestepersoners anonymitet med publikums mulighet til å identifisere spesifikke politiansatte.

Adgangen til å henvise til markeringsnummeret gjelder for alle uniformerte ansatte i politiet, også de som har uniform, men ikke bærer det daglig. Dermed omfattes i utgangspunktet også politifolk som ikke typisk patruljerer på gaten, som jurister, jurister i Politiets etterretningstjeneste (PET) og jurister i påtalemyndigheten. Rigspolitiet har imidlertid opplyst om at de fleste jurister i politiet og påtalemyndigheten ikke har uniform, og dermed heller ikke mulighet til å henvise til markeringsnummer. Rigspolitiet har ansvar for fordeling av markeringsnumre til de ulike distriktene, og numrene blir registrert i Materielregistreringssystemet. Hvert distrikt mottar også ekstra markeringsnumre, som kan utlånes midlertidig til polititjenestepersoner i ekstraordinære risikosituasjoner eller til tjenestepersoner som for eksempel har blitt utsatt for sjikane. De midlertidige markeringsnumrene registreres også i Materielregisteringssystemet.

Hvis en oppfordring om å fremvise politiskilt eller å oppgi tjenestested, stilling (charge) og navn skjer under pågripelse eller uroligheter, kan politiskiltinnehaveren i stedet henvise personen til tjenestestedet sitt, som snarest skal underrettes av politiskiltinnehaveren om forholdet.7 Det samme gjelder om oppfordringen fremsettes av en person som er alkoholpåvirket, provoserende eller i sterk ubalanse.8

Klager som går ut på at polititjenesepersoner ikke har legitimert seg korrekt kan behandles av henholdsvis politidistriktet og Rigspolitiet som en «dispositionsklage» eller Den uavhengige politiklagemyndighet som en «adferdsklage», avhengig av hva klagen gjelder.

9.1.1.2 I rapporter, vedtak og andre skriftlige dokumenter

I det danske politiets virksomhet utenfor straffesak utformes en rekke skriftlige dokumenter. Det finnes ingen generelle regler om krav til undertegning med navn i rapporter og andre skriftlige dokumenter. Rigspolitiet har opplyst at det likevel kan fastsettes lokale retningslinjer for undertegning.

I en sak hvor vedtak er eller vil bli truffet av en forvaltningsmyndighet (en «afgørelsessak»), skal dokumentene som myndighetene utsteder til borgerne, ha en personlig underskrift med navn, eller være utformet på en måte som ellers sikrer entydig identifikasjon av avsenderen av dokumentet, se forvaltningsloven § 32 b stk 1.

Krav til personlig underskrift gjelder kun i saker hvor vedtak er eller vil bli truffet. Dermed underskrives for eksempel ikke bøteforelegg med den ansattes navn. Rigspolitiet har opplyst om at det dermed kun er den politkretsen som den ansatte er knyttet til som vil fremgå av bøteforelegget borgeren mottar. Navnet til den ansatte som har utformet bøteforelegget fremgår imidlertid av politiets saksbehandlingssystemet «POLSAS», slik at det er mulig å identifisere vedkommende.

Det lovfestede kravet til personlig underskrift gjelder heller ikke for rapporter og andre skriftlige dokumenter som ikke gjelder saker hvor vedtak er eller vil bli truffet. I praksis påfører imidlertid den som utarbeider en rapport eller andre skriftlige dokumenter, navnet sitt og underskriften sin.9 Dette gjelder også rapporter som ikke utarbeides som ledd i en konkret sak, slik som «døgnrapporter».10 I tillegg vil den ansattes navn fremgå av rapporter som opprettes i forbindelse med politiets bruk av skytevåpen, hund eller «stav» i forbindelse med maktanvendelse.11

Videre følger det av forvaltningsloven § 32 stk. 2 og 3 at bestemmelsen i stk. 1 ikke gjelder for dokumenter som behandles automatisk, eller for dokumenter hvor det foretas saksbehandlingsskritt som ikke er vesentlige. For slike dokumenter vil heller ikke underskriften til den ansatte fremgå, med mindre det følger av lokale retningslinjer eller praksis.

Alle ansatte i politiet bruker også anonymisert e-postkonto, hvor de kan tilpasse informasjonen i signaturen.

9.1.1.3 Betydningen av innsynsreglene

Reglene for innsyn i det danske politiets dokumenter utenfor straffesak, for eksempler ved behandling av vedtak, administrative atferdsklager og klagesaker om politiets disposisjoner utenfor strafferettspleien, er regulert i forvaltningsloven og offentlighetsloven, og omtales nærmere i punkt 9.3.

9.1.2 I straffesaker

9.1.2.1 I rapporter og andre skriftlige dokumenter

Det finnes ingen generelle regler for det danske politiet om krav til undertegning med navn i rapporter og andre skriftlige dokumenter utenfor straffesak.

I forbindelse med utarbeidelse av dokumenter i en straffesak påfører tjenestepersonen som utarbeider rapportene «i alminnelighet» sitt navn og underskrift.12 Dette gjelder for eksempel åstedsrapporter og tekniske rapporter. Videre vil rapporter som opprettes i politiets saksbehandlingssystem «POLSAS» underskrives med den ansattes navn.

Rigspolitiet har videre opplyst om at navnet til den ansatte som har truffet en beslutning om for eksempel pågripelse eller ransakelse, vil fremgå av de skriftlige dokumentene som utarbeides. Det samme gjelder for påtalebesltuninger.

9.1.2.2 I utenrettslige avhør (politiavhør)

Det danske politiet kan foreta avhør, men kan ikke pålegge noen å avgi forklaring, jf. retsplejeloven § 750. Enhver plikter imidlertid å oppgi navn, adresse og fødselsdato til politiet på forespørsel. Utgangspunktet er dermed at ansatte i politiet som innkalles til avhør, enten i kraft av å være siktet, fornærmet eller vitne i en straffesak, må oppgi navn, adresse og fødselsdato, se retsplejeloven § 751 stk 1.

Når politiet foretar avhør under etterforskingen skal politiet utarbeide en rapport om de avhørene som foretas og om andre etterforskingsskritt, se retsplejeloven § 744. Dermed vil navnet til den ansatte som har blitt avhørt og den som har opptatt forklaringen fremgå av avhørsrapporten.

Retsplejeloven § 750 er ikke til hinder for at et vitne kan avgi anonym forklaring i politiavhør. Dermed kan ansatte i politiet avhøres anonymt. I slike tilfeller vil forsvareren og siktede ikke ha krav på innsyn i identiteten til personen som har avgitt en anonym forklaring, med mindre det er av betydning for siktedes forsvar.13 En person som har vitnet anonymt i utenrettslig avhør kan imidlertid ikke innkalles som vitne i hovedforhandlingen hvis vedkommendes identitet ikke inngår i saken i medhold av retsplejeloven § 729 a, stk. 3, 1. pkt. eller retsplejeloven § 729 b, stk. 2, 1. pkt., eller er unntatt fra forsvarerens og siktedes adgang til innsyn i medhold av retsplejeloven § 729 c.14

9.1.2.3 Betydningen av innsyn under etterforskingen

Forsvareren har etter dansk rett adgang til å gjøre seg kjent med det materialet som politiet har innhentet til bruk for saken, og som «sigtelsen angår», jf. retsplejeloven § 729 a nr. 3. Denne begrensningen ble foreslått innført blant annet for å presisere at opplysninger om identiteten til en «meddeler» som ønsker å være anonym, ikke skulle omfattes av forsvarerens eller siktedes rett til innsyn hvis navnet var utelatt av saken av politiet.15 Det følger videre av forarbeidene at endringen også skulle medføre at generelle bakgrunnsopplysninger som for eksempel kriminalitetsmønstre eller persongruppers tilknytning til bestemte nettverk eller grupperinger, ikke omfattes av forsvarerens rett til innsyn.16 Imidlertid vil det materialet som påtalemyndigheten har til hensikt å fremlegge under hovedforhandlingen, alltid være omfattet av forsvarerens innsynsrett, uansett om materialet ble innhentet til bruk for den konkrete saken eller ikke.17

Utgangspunktet er dermed at forsvareren har rett til å gjøre seg kjent med identiteten til ansatte i politiet som har vært involvert i etterforskingen, herunder de ansatte som har utarbeidet rapporter til bruk i saken, foretatt avhør eller blitt avhørt som vitner, dersom deres identitet er en del av saken som «sigtelsen angår».18

Forsvareren kan ikke overlevere materialet til siktede eller andre uten politiets samtykke.19 Manglende samtykke fra politiet er imidlertid ikke til hinder for at siktede kan gjøre seg kjent med materialets innhold, for eksempel ved at forsvareren forelegger materialet for siktede.20 Dermed vil siktede i utgangspunktet kunne gjøre seg kjent med identiteten til alle ansatte i politiet som har vært involvert i etterforskingen.

Men, politiet kan gi forsvareren pålegg om ikke å videreformidle de opplysningene som forsvarer har fått kopi av til siktede, dersom det er

«[…] nødvendigt af hensyn til fremmede magter, til statens sikkerhed, til sagens opklaring, til tredjemand, herunder til et vidnes sikkerhed, eller til efterforskningen af en anden verserende sag om en lovovertrædelse, som efter loven kan straffes med fængsel i 6 år eller derover, eller som udgør en forsætlig overtrædelse af straffelovens kapitler 12 eller 13». Retsplejeloven § 729 a stk. 4.

Pålegget kan forlenges inntil tiltalte har avgitt forklaring under hovedforhandlingen.21

Henvisningen til «et vidnes sikkerhed» ble uttrykkelig inntatt etter forslag fra Justisministeriet i 2018. Dermed ble det tydeliggjort at politiet, av hensyn til et vitnes sikkerhet, allerede på etterforskingsstadiet kan gi forsvarer pålegg om ikke å videreformidle personopplysninger til siktede om vitnet, som bopel, navn eller stilling.22 Bakgrunnen for endringen var at politiet skal kunne bruke dette alternativet i de tilfellene hvor påtalemyndigheten under hovedforhandlingen vil anmode retten om å beslutte at opplysningene ikke skal meddeles tiltalte, se retsplejeloven § 856.

I retsplejeloven § 729 c fremgår det videre at retten etter anmodning fra politiet kan beslutte at reglene om forsvarerens og siktedes rett til innsyn etter retsplejeloven §§ 729 a og 729 b kan fravikes, hvis det er påkrevd av hensyn til et av de seks opplistede alternativene. Alternativ fire om «tredjemands liv eller helbred» var en del av en lovendring i 2003. Denne hadde blant annet til formål å forbedre politiets etterforskingsmuligheter ved å sikre en effektiv bekjempelse av organisert kriminalitet.23 Forarbeidene fastslår at vilkåret ikke oppstiller krav til at det foreligger konkrete opplysninger eller trusler om at tredjeparten vil lide skade:

«Sigtedes eller tiltaltes eventuelle tilknytning til en organisation eller et netværk af personer, der er kendt for at anvende grov vold eller trusler om grov vold mod personer, der afslører deres kriminalitet, kan således efter omstændighederne i sig selv begrunde en begrænsning af forsvarerens adgang til aktindsigt.»24

Retten kan imidlertid ikke treffe en beslutning om å fravike forsvarerens og siktedes rett til innsyn dersom det medfører vesentlige betenkeligheter for ivaretagelsen av siktedes forsvar, jf. retsplejeloven § 729 c stk. 2. Dersom et av de opplistede alternativene gjør seg gjeldende for en del av materialet, skal forsvareren eller siktede få gjøre seg kjent med det øvrige, se retsplejeloven § 729 c stk. 3.

Dermed vil bestemmelsen i retsplejeloven § 729 a gi politiet mulighet til å pålegge forsvareren ikke å videreformidle opplysninger om et vitne av hensyn til vitnets sikkerhet. Bestemmelsen i retsplejeloven § 729 c gir retten mulighet til å unnta opplysninger om et vitne fra både forsvarerens og siktedes innsyn, av hensyn til tredjepersons liv og helbred. Dermed kan opplysninger om identiteten til en ansatt i politiet som har forklart seg i avhør, unntas for siktedes og/eller forsvarerens innsyn hvis vilkårene for dette er oppfylt.

9.1.2.4 Betydningen av innsyn etter tiltale

Samtidig med innleveringen av tiltalebeslutningen til retten, skal påtalemyndigheten innlevere utskrift av blant annet en bevisoppgave med de bevisene påtalemyndigheten ønsker å føre, jf. retsplejeloven § 837. Bevisoppgaven skal i utgangspunktet angi navnet og adressen til vitner og sakkyndige, jf. § 837 stk. 2. En person kan imidlertid ikke innkalles som vitne hvis opplysninger om personens identitet ikke inngår i saken i medhold av retsplejeloven § 729 a stk 3 eller er unntatt fra forsvarerens og siktedes rett til innsyn i medhold av retsplejeloven § 729 c, se redegjørelse over i punkt 9.1.2.3.

Påtalemyndigheten skal sende forsvareren en kopi av bevisoppgaven, men uten angivelse av adresser («bopæl»), jf. retsplejeloven § 838 stk 1. Bestemmelsen ble innført for å lovfeste allerede eksisterende praksis.25 Forslaget ble begrunnet i at angivelse av vitners adresser i politirapporter og bevisoppgaven, kunne skape en fare for at tiltalte eller personer med tilknytning til tiltalte misbrukte opplysningene.26 I tillegg fremholdt Justisministeriet at opplysninger om vitners adresse i de fleste tilfellene ville være uten betydning for tiltaltes forsvar, og at forsvareren ville kunne få adressene opplyst av påtalemyndigheten i de tilfellene hvor opplysningene skulle være av betydning.27

Utgangspunktet er dermed at forsvareren og tiltalte har rett til innsyn i det fulle navnet til vitner, herunder også navnet til de ansatte i politiet som vitner.

Det gjelder et unntak fra dette utgangspunktet for polititjenestepersoner eller ansatte i politiet som har utført foranstaltninger som nevnt i retsplejeloven § 754 a (det vil si politiagenter) og polititjenestepersoner med en «særlig tjenestefunktion» (for eksempel en polititjenesteperson som installerer avlyttingsutstyr eller en spaner). Disse kan angis i bevisoppgaven med et annet navn enn sitt eget og uten angivelse av «bopæl», dersom hensynet til den særlige tjenestefunksjonen gjør det nødvendig for å holde identiteten hemmelig, jf. retsplejeloven § 837 stk. 3. Forarbeidene fastslår at «bopæl» i praksis er ensbetydende med tjenestested, slik at polititjenestepersoners tjenestested kan unntas fra bevisoppgaven.28

Påtalemyndigheten kan dessuten gi forsvareren pålegg om ikke å videreformidle opplysninger om et vitnes bopel, navn eller stilling til tiltalte, hvis påtalemyndigheten vil anmode retten om å beslutte at disse opplysninger ikke skal meddeles tiltalte etter retsplejeloven § 856 stk. 2.29 Bestemmelsen omtales nærmere i neste punkt 9.1.2.5.

9.1.2.5 I retten

Utgangspunktet er at et vitne må oppgi navn, bopel og stilling når vedkommende forklarer seg i retten. Med mindre annet er bestemt i loven, har den tiltalte rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen, og overvære vitneforklaringer, se retsplejeloven § 853. Dermed vil den tiltalte som hovedregel bli kjent med opplysninger om identiteten til et vitne.

Retsplejeloven § 856 inneholder imidlertid en rekke bestemmelser som tar sikte på å beskytte vitner og medtiltalte i forbindelse med rettslig avhør under hovedforhandlingen. Bestemmelsens stk. 2, 4 og 6–8 gir retten mulighet til å beslutte fullstendig eller delvis anonymitet for konkrete typer vitner på strenge vilkår. Retten har også anledning til å treffe en avgjørelse i samsvar med bestemmelsene i § 856 i forkant av hovedforhandlingen, se retsplejeloven § 845.

Etter retsplejeloven § 856 stk. 2 nr. 1 kan retten på anmodning beslutte at tiltalte ikke får opplyst et vitnes bopel hvis avgjørende hensyn til vitnets sikkerhet taler for det, og det må antas å være uten betydning for tiltaltes forsvar. Hvis avgjørende hensyn til vitnets sikkerhet gjør det påkrevd og det må antas å være uten betydning for tiltaltes forsvar, kan retten på anmodning bestemme at tiltalte verken får opplyst vitnets navn, stilling eller bopel (fullstendig anonymitet), jf. § 856 stk. 2 nr. 2. Opprinnelig ble retsplejeloven § 856 stk. 2 forutsatt kun å gjelde «tilfeldighetsvitner», herunder personer som tiltalte ikke kjente i forkant og som ved en ren tilfeldighet observerte eller ble offer for en forbrytelse.30

For å utvide muligheten til å bruke anonyme vitner, ble det derfor foreslått og vedtatt en ny stk. 3. Av denne fremgår det at en beslutning etter stk. 2 treffes på grunnlag av en samlet vurdering av sakens omstendigheter, herunder eventuelle opplysninger om vitnets forutgående tilknytning til tiltalte og opplysninger om sakens karakter. Dermed medfører stk. 3 at vilkårene i § 856 stk. 2, etter en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak, også kan være oppfylt i andre tilfeller enn ved «tilfeldighetsvitner», for eksempel hvor det foreligger en viss tilknytning mellom vitnet og tiltalte.31

Kravet om at vitnets sikkerhet må gjøre hemmeligholdelse påkrevd, innebærer at omstendighetene i saken med styrke må tale for at vitnet kan bli utsatt for represalier eller andre ubehageligheter hvis tiltalte får opplysninger om vitnets identitet.32 I vurderingen kan det blant annet legges vekt på om saken omfatter et kriminelt miljø hvor vold og trusler erfaringsmessig forekommer jevnlig.33 Videre vil tilknytningen mellom vitnet og tiltalte være av betydning. Dermed vil identiteten til ansatte i politiet etter omstendighetene kunne hemmeligholdes, dersom det er påkrevd av hensyn til deres sikkerhet.

Bestemmelsen gir ikke mulighet til å hemmeligholde identiteten til et vitne ut fra andre hensyn enn hensynet til vitnets sikkerhet. Justisministeriet foreslo derfor å innføre en regel som skulle dekke behovet politiet hadde for å hemmeligholde identiteten til politiagenter som ble avhørt for retten, av hensyn til tjenestepersonens fremtidige nytteverdi. Bestemmelsen ble vedtatt som stk. 5 i retsplejeloven § 856, hvor det fremgår at «[e]n polititjenestemand eller en ansat i politiet, der har udført foranstaltninger som nævnt i § 754 a, kan afgive forklaring uden at oplyse sit eget navn og bopæl.» Bopel er i denne sammenheng ensbetydende med tjenestested.34

I tillegg til dette fremholdt politiet og påtalemyndigheten at det var et behov for en bestemmelse som hemmeligholdt polititjenestepersoner med særskilte tjenestefunksjoner.35 Det ble dermed innført en bestemmelse i retsplejeloven § 856 stk. 6 om at rettens formann kan bestemme at navn og bopel til en polititjenestesteperson ikke skal opplyses, «hvis afgørende hensyn til vidnets særlige tjenestefunktion taler for det og oplysningerne må antages at være uden betydning for tiltaltes forsvar.» Dette omfatter for eksempel polititjenestepersoner som spaner eller installerer avlyttingsutstyr.36 Polititjenestepersoner som utfører alminnelig politimessige oppgaver, faller utenfor.

Dermed vil identiteten til en ansatt i politiet som skal avhøres i retten kunne hemmeligholdes av hensyn til vitnets egen sikkerhet (§ 856 stk. 2 og 3), den fremtidige bruken av politiagenter (§ 856 stk. 5) eller den enkelte ansattes tjenestefunksjon (§ 856 stk. 6).

Videre kan retten beslutte at tiltalte skal forlate rettslokalet når politiagenter eller en polititjenesteperson med særlig tjenestefunksjon avhøres, hvis det er «påkrævet af hensyn til hemmeligholdelsen af polititjenestemandens eller den ansattes identitet og det må antages at være uden væsentlig betydning for tiltaltes forsvar».37

I tillegg til reglene om fullstendig eller delvis anonymitet, kan retten bestemme at et rettsmøte skal holdes for lukkede dører, se retsplejeloven §§ 29 og 29 a. Bestemmelsene gir adgang til å lukke dørene ved forklaring fra polititjenestepersoner med særlig tjenestefunksjon, se blant annet retsplejeloven § 29 stk. 3 nr. 3 og § 29 a stk. 3. Retten kan videre forby offentlig gjengivelse av navn, stilling eller bopel, jf. retsplejeloven § 31.

9.1.2.6 Betydningen av innsyn etter avsluttet straffesak

Siktedes rett til innsyn i avsluttet straffesak reguleres i retsplejeloven § 729 d. Det følger av denne bestemmelsen at siktede kan gjøre seg kjent med dokumentene som «vedrører sagen», inkludert det som er protokollert i rettsboken. Rettsboken skal blant annet angi vitners og partenes navn, se retsplejeloven § 34 stk. 2 nr. 2 og 3.

Dermed vil siktede i utgangspunktet ha rett til innsyn i navnet til ansatte i politet som har vært involvert i hovedforhandlingen, enten som vitner, fornærmet eller tiltalt, jf. retsplejeloven § 34 stk. 2 nr. 2 og 3. Dette gjelder imidlertid ikke for polititjenestepersoner eller ansatte i politiet som har utført foranstaltninger som nevnt i retsplejeloven § 754 a (det vil si politiagenter) og polititjenestepersoner med en «særlig tjenestefunktion» (for eksempel en polititjenesteperson som installerer avlyttingsutstyr eller en spaner). Som nevnt i punkt 9.1.2.4 betegnes disse med et annet navn enn sitt eget og uten angivelse av «bopæl». Videre vil identiteten til en ansatt i politiet som avhøres i retten i medhold av retsplejeloven § 856 stk. 2, 3, 5 og 6, også være unntatt fra siktedes rett til innsyn i avsluttet sak, se tidligere vurderinger i punkt 9.1.2.5 over.

Siktedes rett til innsyn i avsluttet straffesak omfatter ikke «interne dokumenter», som for eksempel brevveksling mellom forskjellige enheter innenfor politiet og påtalemyndigheten.38 Dermed vil siktede heller ikke ha rett til innsyn i identiteten til ansatte som har utarbeidet og underskrevet slike dokumenter.

Etter retsplejeloven § 729 d stk. 5 nr. 1 kan siktedes rett til innsyn videre begrenses i den utstrekning vedkommende har vært avskåret fra å gjøre seg kjent med opplysningene etter retsplejelovens første og andre bok, se nærmere om begrensningene i punkt 9.1.2.3 og 9.1.2.4. Det samme gjelder dersom siktedes interesse i å gjøre seg kjent med sakens dokumenter for å ivareta sine interesser, bør vike av hensyn til «forebyggelse, opklaring og forfølgning af lovovertrædelser eller for særlige hensyn til beskyttelse af medsigtede, vidner eller andre», jf. § 729 d stk. 4 nr. 5. Avslag på en innsynsbegjæring kan påklages, jf. bestemmelsens stk. 5.

Redaksjoner og massemediers mulighet for innsyn i avsluttet sak reguleres i retsplejeloven § 41 f. Her fremgår det blant annet at mediene har adgang til å lese dommer, og skal få kopi av anklageskrift og rettmøtebegjæringen. Kopien skal utleveres i anonymisert form, slik at vitners identitet ikke fremgår, se blant annet § 41 f.

9.2 Regler og rutiner for identitetsskjerming i kriminalomsorgen

9.2.1 Utenfor straffesaker

9.2.1.1 I møte med innsatte/domfelte

Alle medarbeidere i den danske kriminalomsorgen identifiseres i arbeidsrelaterte sammenhenger ved fornavn og et unikt medarbeidernummer (u-nummer).39 Disse opplysningene fremgår av medarbeidernes ID-kort.

9.2.1.2 I rapporter, vedtak og andre skriftlige dokumenter

Ved utforming av rapporter og skriftlige dokumenter identifiseres rapportskriveren og andre medarbeidere med fornavn og u-nummer.

I en sak hvor vedtak er eller vil bli truffet av en forvaltningsmyndighet (en «afgørelsessak»), skal dokumentene som myndighetene utsteder til borgerne, ha en personlig underskrift, eller være utformet på en måte som ellers sikrer entydig identifikasjon av avsenderen av dokumentet, se forvaltningsloven § 32 b stk 1. Dermed vil ansatte i kriminalomsorgen underskrive dokumenter med navn i en sak der vedtak er eller vil bli truffet. Dette gjelder ikke for dokumenter hvor det anvendes automatisk saksbehandling, eller hvor det foretas saksbehandlingsskritt som ikke er vesentlige, se forvaltningsloven § 32 b stk. 2 og stk. 3.

Når ansatte i kriminalomsorgen skal inngi en anmeldelse til politiet, kan de undertegne anmeldelsen med fornavn, tjenestested og medarbeidernummer.40

Alle medarbeidere har mulighet til å anvende en anonymisert e-postkonto, hvor de kan tilpasse informasjonen i signaturen.

9.2.2 I straffesaker

På tilsvarende måte som politiet, må ansatte i dansk kriminalomsorgen som avgir forklaring i et politiavhør, oppgi navn, adresse og fødselsdato på forespørsel, jf. retsplejeloven § 750. Av CIR1H nr. 9665 av 1. september 2023 punkt 2.3. fremgår det imidlertid at politiet skal være oppmerksomme på hvordan man henviser til fengselsbetjenter i rapportmateriale, for eksempel i selve siktelsen eller i en avhørsrapport. Selv om politiet blir kjent med en fengselsbetjents etternavn, ved at vedkommende for eksempel opplyser om dette i avhør, skal ikke etternavnet til fengselsbetjenten fremgå av sakens dokumenter.41

Før tiltale er tatt ut vil forsvareren og siktede i utgangspunktet ha rett til å gjøre seg kjent med materialet som politiet har innhentet i saken siktelsen gjelder, med de unntak som fremgår av retsplejeloven §§ 729 a stk. 4 og 729 c, se tidligere redegjørelse i punkt 9.1.2.3. Unntaksreglene gir dermed mulighet til å begrense forsvarerens og/eller siktedes innsyn i opplysninger om et vitnes navn, av hensyn til «et vidnes sikkerhed» (§ 729 a stk. 4) eller «tredjemands liv eller helbred» (§ 729 c).

Etter at tiltale er tatt ut, skal påtalemyndigheten innlevere en oversikt over bevisene de ønsker å føre i retten, se retsplejeloven § 837. Dette omfatter i utgangspunktet vitners navn og adresse.

Bestemmelsen i retsplejeloven § 837 stk. 4 fastslår imidlertid at fengselsbetjenter kan betegnes med fornavn, tjenestested og identifikasjonsnummer. Bestemmelsen ble vedtatt av Folketinget i 2018, på bakgrunn av flere episoder der fengselsbetjenter hadde blitt oppsøkt på egen bopel, truet og, i de alvorligste tilfellene, blitt utsatt for vold.42 Unntaket gjelder generelt og oppstiller ikke et tilsvarende nødvendighetskrav som unntaket i retsplejeloven § 837 stk. 3 om politiagenter og polititjenestepersoner med en «særlig tjenestefunktion». Bestemmelsen gjelder kun fengselsbetjenter og ikke andre ansatte i kriminalomsorgen.

Dermed er det kun fengselsbetjenters fornavn, tjenestested og identifikasjonsnummer som vil fremgå av kopien forsvareren får tilsendt, se retsplejeloven § 838. Påtalemyndigheten kan imidlertid pålegge forsvareren ikke å videreformidle opplysninger om et «vidnes bopæl eller navn, stilling og bopæl» til tiltalte, dersom de vil be retten om å bestemme at disse ikke må meddeles tiltalte, jf. retsplejeloven § 838 stk. 2, jf. § 856 stk. 2. Følgelig kan også opplysninger om identiteten til andre ansatte i kriminalomsorgen etter omstendighetene unntas fra siktedes innsyn.

Under hovedforhandlingen kan retten beslutte at en ansatt i kriminalomsorgen skal føres anonymt, dersom vilkårene i retsplejeloven § 856 stk. 2 nr. 1 og nr. 2 er oppfylt, se tidligere redegjørelse i punkt 9.1.2.5.

I tillegg angir bestemmelsen i retsplejeloven § 856 stk. 7 at en fengselsbetjent kan avgi forklaring uten å opplyse navn og bopel, med mindre rettens formann bestemmer at opplysningene må antas å ha betydning for tiltaltes forsvar. Istedenfor opplyses fornavn, tjenestested og identifikasjonsnummer.

Bestemmelsen ble foreslått og innført i 2018 samtidig med innføringen av retsplejeloven § 837 stk. 4, tidligere omtalt over. Av forarbeidene fremgår det at begrepet «fængselsbetjent» omfatter personer med denne stillingsbeskrivelsen så vel som annet uniformert personale i kriminalomsorgen som inngår i sikkerheten på institusjonen og har tilsvarende fullmakter i møte med innsatte. Dette betyr at ansatte i kriminalomsorgen som ikke er fengselsbetjenter eller tilsvarende uniformert personale, må oppgi navn, bopel og stilling når de avgir forklaring, med mindre retten beslutter at avgjørende hensyn til vitnets sikkerhet gjør det påkrevd å holde disse opplysningene hemmelig og det må antas å være uten betydning for tiltaltes forsvar, se retsplejeloven § 856 stk. 2 nr. 2.

Reglene om siktedes og allmennhetens rett til dokumentinnsyn etter avsluttet straffesak gjelder tilsvarende, se tidligere redegjørelse i 9.1.2.6.

9.3 Innsynsretten etter offentlighedsloven og forvaltningsloven

9.3.1 Innledning

Etter dansk rett vil en begjæring om innsyn i opplysninger om identiteten til ansatte i politiet og kriminalomsorgen utenfor straffesaker, behandles etter offentlighedsloven eller forvaltningslovens regler. I likhet med etter de norske reglene, skal det mye til for å avslå en begjæring om innsyn i ansattes navn. Unntak kan imidlertid forekomme avhengig av hvem som begjærer innsyn og hva det søkes innsyn i.

I dette punktet vil utvalget redegjøre for de reglene om innsyn i offentlighedsloven (punkt 9.3.2) og forvaltningsloven (punkt 9.3.3) som har betydning for identitetsskjerming.

9.3.2 Begrensninger i innsynsretten etter offentlighedsloven

9.3.2.1 Hovedregelen om innsyn

Hovedregelen om innsyn («aktindsigt») følger av offentlighedsloven § 7 stk 1. Bestemmelsen tilsvarer den norske offentleglova § 3 og fastslår at «enhver» kan kreve innsyn i dokumenter «der er indgået til eller opprettet af en myndighed m.v. som led i administrativ sagsbehandling i forbindelse med dens virksomhet».43 Opplysninger om navn på offentlig ansatte er omfattet av innsynsreglene og kan kun unntas i den utstrekning lovens unntaksregler kommer til anvendelse.

9.3.2.2 Offentlighedsloven § 9

Innsynsbegjæringen må inneholde de opplysninger som er nødvendige for at saken eller dokumentene som det ønskes innsyn i kan identifiseres, og begjæringen må angi det tema, saken eller dokumentet vedrører, jf. offentlighedsloven § 9 stk. 1 nr. 1 og 2.

Bestemmelsens stk. 2 nr. 1 gir, på visse betingelser, adgang til å avslå en innsynsbegjæring dersom behandlingen av begjæringen vil nødvendiggjøre en uforholdsmessig ressursbruk. Bestemmelsen om ressursbruk kan for eksempel anvendes dersom innsynsbegjæringen medfører et samlet tidsbruk som må forventes å overstige 25 timer.44 Rigspolitiet har opplyst om at denne bestemmelsen gir en begrenset adgang til å skjerme ansatte i politiet, for eksempel ved innsynsbegjæringer i et stort antall personalmapper.

Offentlighedsloven § 9 stk 2 nr. 2 fastslår videre at behandlingen av en begjæring om innsyn etter offentlighedsloven § 7 kan avslås, uansett om betingelsene for innsyn i bestemmelsens stk. 1 er oppfylt, i den utstrekning «anmodningen må antages at skulle tjene et rettsstridig formål el.lign.».

Med uttrykket «el.lign.» (eller lignende) siktes det til en form for intimidering, som ikke med sikkerhet kan karakteriseres som rettsstridig, men som offentlig ansatte ikke bør tåle.45 Det fremgår av forarbeidene at uttrykket tar sikte på tilfeller der en begjæring om innsyn har til formål å danne grunnlag for rettsstridige forhold eller har til formål å forfølge eller på lignende måte sjenere myndighetenes ansatte eller privatpersoner.46

I vurderingen av om en innsynsbegjæring må antas å skulle tjene et «rettsstridig formål», må det tas utgangspunkt i «de konkrete omstændigheder ved anmodningen».47 Relevante momenter i vurderingen vil være om den som begjærer innsyn selv har gitt uttrykk for at begjæringen fremsettes med det formål å sjenere eller forfølge en person. Det må legges vekt på om vedkommende har benyttet tilsvarende opplysninger som vedkommende har fått tilgang til ved en annen anledning, til å begå ulovlige handlinger. Endelig må det vektlegges om personen som begjærer innsyn har opptrådt truende, for eksempel i møter eller over telefon.48 I praksis har offentlighedsloven § 9 stk 2 nr. 2 vært tolket restriktivt.49

Folketingets Ombudsmands uttalelse i FOB 2016-14 er illustrerende. Under henvisning til offentlighedsloven § 9 stk 2 nr. 2, hadde det danske utenriksdepartementet avslått en begjæring om innsyn i navnet til en lokal ansatt ved en av deres utenriksstasjoner. Den ansatte hadde ekspedert borgeren som begjærte innsyn. Utenriksdepartementet hadde blant annet begrunnet avslaget med at den ansatte kunne blitt bragt i søkelyset til lokale myndigheter, noe som kunne føre til negative konsekvenser for den ansatte og dennes familie. Departementet la også vekt på den forutgående prosessen, herunder borgerens atferd og sosiale forhold i landet. Ombudsmannen mente at Utenriksdepartementet ikke hadde påvist at innsynsbegjæringen måtte antas å skulle tjene et rettsstridig formål, herunder at utleveringen av medarbeiderens navn ville kunne medføre sjikane av medarbeideren, jf. offentlighedsloven § 9 stk. 2 nr. 2. Ombudsmannen uttalte blant annet at en generell risiko for at medarbeideren kan komme i myndighetenes søkelys, normalt ikke er tilstrekkelig for at navnet kan unntas innsyn. Det krevdes en mer konkret begrunnet mistanke om et sjikanøst formål.50 At borgeren i forbindelse med et besøk på stasjonen hadde vært opphisset og banket på glassruten og at medarbeidere i forbindelse med denne episoden og etterfølgende besøk oppfattet borgeren som sint og aggressiv, utgjorde ikke et tilstrekkelig grunnlag for at utlevering av medarbeiderens navn ville kunne medføre sjikane eller brukes til andre ulovlige formål, jf. offentlighedsloven § 9 stk 2 nr. 2.

Det skal dermed mye til for å unnta innsyn i opplysninger om identiteten til offentlig ansatte, herunder også ansatte i politiet og kriminalomsorgen, etter denne bestemmelsen.

Dette er en av begrunnelsene for at Justisministeret i 2024 vil fremme lovforslag om blant annet å endre reglene om adgangen til innsyn i opplysninger om offentlig ansatte. Blant lovforslagene er et forslag om å innta «eller chikanøst» i offentlighedsloven § 9 stk. 2 nr. 2. Formålet er å utvide anvendelsesområdet og senke terskelen, og samtidig tydeliggjøre at sjikanøse innsynsbegjæringer vil kunne avslås selv om formålet ikke nødvendigvis er rettsstridig.51 Forslaget vil medføre at anvendelsesområdet ikke begrenses til «klare tilfeller av misbruk», men heller omfatter ethvert tilfelle hvor det etter gjeldende opplysninger er grunn til å anta at begjæringen om innsyn helt eller delvis er motivert av personen som begjærer innsyn sine rettsstridige eller sjikanøse hensikter.52 Forslaget forventes å bli fremsatt i midten av 2024.53

9.3.2.3 Offentlighedsloven § 33 nr. 5

I tillegg kan innsyn begrenses etter offentlighedsloven § 33 nr. 5 i den utstrekning det er nødvendig for å beskytte vesentlige hensyn til «private og offentlige interesser, hvor hemmeligholdelse efter forholdets særlige karakter er påkrævet». Bestemmelsen omtales som en generalklausul og har et snevert anvendelsesområde.54 Den skal i første rekke imøtekomme beskyttelsesinteresser som er anerkjent i lovens øvrige unntaksbestemmelser, men hvor de uttrykkelige bestemmelsene er utilstrekkelige.55 Etter innføringen av offentlighedsloven § 9 stk. 2 nr. 2 har bestemmelsen sannsynligvis mindre betydning i sjikanetilfeller. Likevel vil den i unntakstilfeller kunne få anvendelse i sjikanesaker som gjelder «egenaccess» etter offentlighedslovens § 8, og som ikke omfattes av § 9 stk. nr. 2, se blant annet FOB-2015-24. Reglene om «egenaccess» gir enhver rett til å forlange å bli kjent med opplysninger om egne personlige forhold som er omtalt i et dokument, se offentlighedsloven § 8.

Det antas også at offentlighedsloven § 33 nr. 5 vil kunne anvendes i tilfeller som ikke anses som sjikane, men hvor ansattes trygghet allikevel taler for å unnta de aktuelle opplysningene fra innsyn.56

9.3.2.4 Andre relevante regler

Offentlighedsloven § 21 fastsetter særlige regler om retten til innsyn i offentlig ansattes personalsaker. Utgangspunktet er at retten til innsyn ikke omfatter saker om ansettelse eller forfremmelse i det offentlige, jf. § 21 stk. 1. Innsynsretten omfatter heller ikke andre saker om enkeltpersoners ansettelsesforhold i den offentlige tjenesten, jf. § 21 stk. 2.

Imidlertid heter det i offentlighedsloven § 21 stk. 3 at i saker som nevnt i stk. 2 skal det, i overensstemmelse med lovens alminnelige regler, gis innsyn i opplysninger om den ansattes navn, stilling, utdannelse, arbeidsoppgaver, lønnsmessige forhold og tjenestereiser. Dermed vil opplysninger om den ansattes navn og stilling være omfattet av retten til innsyn i kraft av § 21 stk. 3, med mindre de kan unntas fra innsyn etter reglene i offentlighedsloven §§ 31 til 33. I den grad det er nødvendig for å beskytte vesentlige hensyn til den ansatte, vil opplysninger om den ansattes navn kunne skjermes i personalsaker i medhold av generalklausulen i offentlighedsloven § 33 nr. 5 som omtalt over.

I tillegg til forslaget om å utvide adgangen til å avslå sjikanøse innsynsbegjæringer, foreslår Justisministeret også at offentlighedsloven § 21 stk. 3 skal endres, slik at det i forbindelse med innsyn i personalsaker ikke lenger kan gis innsyn i opplysninger om den ansattes navn, hvis «væsentlige hensyn til den ansattes trygghed taler herimod».57 Formålet med forslaget er å sikre hensynet til den ansattes trygghet i forbindelse med begjæringer om innsyn i personalsaker. Forslaget tar i første rekke sikte på gruppen av offentlig ansatte med borgernære funksjoner, hvis arbeidsoppgaver innebærer en høy risiko for konflikt med borgere, som for eksempel politiet og kriminalomsorgen.

I forslaget fremgår det at vurderingen av om «væsentlige hensyn» taler mot utlevering, skal gjøres på bakgrunn av den ansattes eventuelle bemerkninger om utleveringsspørsmålet. En helt generell og ubegrunnet uttalelse fra den ansatte om at utlevering av navnet vil utløse en følelse av utrygghet er ikke tilstrekkelig,58 det kreves «væsentlige» hensyn. Derimot skal det i utgangspunktet foreligge «væsentlige hensyn» dersom den ansatte tidligere har vært utsatt for vold, represalier, trusler, sjikane eller annen intimiderende atferd fra den som begjærer innsyn eller fra personer med tilknytning til denne.59

Bestemmelsen i offentlighedsloven § 8 om «egenaccess» kommer til anvendelse når de aktuelle dokumentene/opplysningene ikke er en del av et vedtak, slik at forvaltningslovens regler om innsyn ikke gjelder. Innsyn etter denne bestemmelsen kan avslås dersom det foreligger avgjørende motstående hensyn, blant annet hensynene nevnt i offentlighedsloven §§ 31 til 33 eller hensynet til den som anmoder innsyn eller andre.

9.3.3 Begrensninger i innsynsretten etter forvaltningsloven

Dersom en innsynsbegjæring fremsettes av en part i en «afgørelsessak», skal begjæringen behandles etter forvaltningsloven. Denne loven sikrer en mer vidtgående adgang til innsyn enn offentlighedsloven § 7. Det antas at parters rett til innsyn også gjelder navnet til saksbehandlere og at en parts anmodning om innsyn i navnet til en saksbehandler meget sjeldent kan avslås.60

Forvaltningsloven § 9 fastslår hovedregelen om at den som er part i en sak hvor det er eller vil bli truffet et vedtak av en forvaltningsmyndighet, kan forlange å bli kjent med sakens dokumenter. Retten til innsyn gjelder imidlertid ikke straffesaker eller saker i forbindelse med varetektsfengsling og fullbyrdelse av fengselsstraff, se forvaltningsloven § 11 stk. 1 og stk. 2 nr. 1 til 5. Dermed vil flere av dokumentene som politiet utarbeider i forbindelse med en straffesak eller som ansatte i kriminalomsorgen utarbeider i forbindelse med straffegjennomføringen, kunne unntas fra partsinnsyn. En part i en straffesak kan imidlertid kreve å gjøre seg kjent med sakens dokumenter når saken er avgjort, se forvaltningsloven § 18.

Partens adgang til innsyn gjelder alle dokumenter som vedrører saken og innføringer i journaler, registre med videre, med de unntak som følger av forvaltningsloven §§ 12 til 15 b, jf. § 9 stk. 2 nr. 1 og 2.

En innsynsbegjæring skal angi «den sag, hvis dokumenter den pågældende part ønsker at blive gjort bekendt med», jf. forvaltningsloven § 9 a.

Forvaltningsloven § 9 a inneholder ingen bestemmelse om at en innsynsbegjæring kan avslås i den utstrekning den vil nødvendiggjøre en uforholdsmessig ressursbruk eller må antas å tjene et rettsstridig formål eller lignende, slik som offentlighedsloven i § 9 stk. 2 nr. 1 og 2. I merknadene til denne bestemmelsen, forutsettes det at dersom en parts innsynsbegjæring helt unntaksvis må antas å tjene et rettsstridig formål eller lignende, vil en forvaltningsmyndighet kunne avslå å behandle den aktuelle begjæringen.61 Justisministeriet vil i midten av 2024 fremme et forslag om å innta adgangen til å avslå en innsynsbegjæring når det antas å tjene et retsstridig formål eller lignende etter offentlighedsloven § 9 stk. 2 nr. 2, i forvaltningsloven.62

Partens innsynsrett kan begrenses i den utstrekning partens interesse av å kjenne til sakens dokumenter for å ivareta sine interesser, bør vike for avgjørende hensyn til «private og offentlige interesser, hvor hemmeligholdelse efter forholdets særlige karakter er påkrævet», jf. forvaltningsloven § 15 b nr. 5.

Bestemmelsen ble innført som en parallell til generalklausulen i offentlighedsloven § 33 nr. 5. Forskjellen er imidlertid at offentlighedsloven krever at det foreligger vesentlige hensyn, mens det i henhold til forvaltningsloven må foreligge avgjørende hensyn. Det kreves dermed mer tungtveiende grunner for at myndighetene etter en konkret vurdering avslår en parts innsynsbegjæring, enn når en innsynsbegjæring behandles etter offentlighedsloven.63

Bestemmelsen var ment å videreføre gjeldende rett om hvilke hensyn som kan begrunne at opplysninger unntas fra partsinnsyn etter forvaltningsloven, herunder enkeltpersoners interesse i å hemmeligholde opplysninger om private forhold og virksomheters interesse i å hemmeligholde opplysninger om forretningshemmeligheter osv.64 Det forutsettes at man etter en konkret vurdering vil kunne unnta opplysninger fra en parts innsynsrett hvor avgjørende hensyn til den aktuelle parten selv taler for dette.65

9.4 Strafferettslig vern

I tillegg til de alminnelige straffebestemmelsene som kommer til anvendelse for en enhver som blir utsatt for straffbare handlinger, finnes det bestemmelser i dansk rett som omhandler straffbare handlinger rettet mot offentlige tjenestepersoner, herunder ansatte i politiet og kriminalomsorgen.

Av straffeloven § 119 fremgår det at

«Den, som øver vold, truer med at øve vold eller offentligt eller med forsæt til udbredelse i en videre kreds fremsætter trussel om vold mod nogen, hvem det påhviler at handle i medfør af offentlig tjeneste eller hverv, under udførelsen af tjenesten eller hvervet eller i anledning af samme, eller som på lige måde søger at hindre en sådan person i at foretage en lovlig tjenestehandling eller at tvinge ham til at foretage en tjenestehandling, straffes med bøde eller fængsel indtil 8 år.»

Den beskyttede personkretsen omfatter blant annet ansatte i politiet og kriminalomsorgen.66 Bakgrunnen for denne særskilte beskyttelsen er blant annet at personer som opptrer som representanter for offentlige myndigheter, er særlig utsatte for angrep. De har derfor behov for et ekstra vern mot risikoen for vold og trusler som deres tjenestefunksjon medfører, slik at de uhindret kan utføre sine oppgaver som offentlig ansatte.67

Dersom handlingen er begått mens eller i umiddelbar forlengelse av at det foregår «grov forstyrrelse af ro og orden på offentligt sted», eller er «begået mod den pågældende i dennes fritid», utgjør dette en skjerpende omstendighet i straffutmålingen, se straffeloven § 119 stk. 1 andre punktum.

Videre følger det av straffeloven § 119 b at den som med «genstande angriber nogen af de i § 119 nævnte personer», straffes med bøter eller fengsel inntil 8 år.

Ved lovendring 1. juli 2022 ble det innsatt et nytt stk. 5 i straffelovens § 119 og et nytt stk. 2 i § 119 b som fastslår at hvis det øves vold omfattet av § 119 eller § 119 b mot en ansatt i en av kriminalomsorgens institusjoner, kan straffen forhøyes inntil det dobbelte.

Begrunnelsen for lovendringene var at kriminalomsorgen i Danmark opplevde at de innsatte i løpet av de siste 10 til 15 årene var blitt mer brutale og konfliktsøkende enn tidligere. Justisministeriet fremholdt at de ansatte i kriminalomsorgens institusjoner har løpende og daglig kontakt med innsatte, og befinner seg dermed i en særlig utsatt situasjon med stor risiko for å bli utsatt for vold (fra innsatte).68 På denne bakgrunn mente Justisministeriet at ansatte i kriminalomsorgens institusjoner hadde behov for et ekstra vern mot risikoen for vold som deres funksjon medfører.69

I tillegg til at straffeloven §§ 119 og 119 b gir særskilt vern mot voldsutøvelse for offentlige tjenestepersoner, følger det av §§ 119 a og 121 at den som «krænker en [offentlig tjenestepersons] fred ved at kontakte, forfølge eller på anden måde chikanere» eller «med hån, skældsord eller anden fornærmelig tiltale overfalder [en offentlig tjenesteperson]» under utførelsen av tjenesten eller i anledning av denne, straffes med bøter eller fengsel inntil henholdsvis 2 og 1 år.

10 Sverige

10.1 Regler og rutiner for identitetsskjerming i politiet

10.1.1 Utenfor straffesaker

10.1.1.1 I møte med publikum

Svensk politi som har fått tildelt uniform, skal bære uniformen i tjenesten, med mindre arbeidsoppgavene gjør det mer hensiktsmessig med sivil bekledning.70 Navneskilt kan brukes sammen med uniformen.71

Polisförordning 11 § pålegger at ansatte i politiet under tjenestegjøring skal kunne legitimere seg med politilegitimasjon, med mindre spesielle grunner taler mot det.72 Bestemmelsen innebærer dermed ingen absolutt plikt for politiet til å identifisere seg. I kontakt med publikum plikter imidlertid politiet å opptre på en hensynsfull og tillitsskapende måte.73 I en uttalelse fra Justitieombudsmannen (diarienummer 2030-1977) fremgår det at det generelt må antas at de som ber om å få oppgitt navnet til en ansatt i politiet, har en rimelig grunn for det,74 og i diarienummer 3818-2008 fremgår det at en politiansatt av hensyn til åpenhet skal oppgi navn på forespørsel, med mindre det foreligger særskilt grunn, som for eksempel at det er en truende situasjon.75 Utgangspunktet synes derfor å være at politiansatte skal oppgi navn på forespørsel.

Sverige oppnevnte i 2022 en utreder som skulle se på tiltak for å redusere utsattheten til offentlig ansatte.76 I SOU 2024: 1 «Ett starkare skydd för offentliganställda mot våld, hot och trakasserier»ble det fremmet forslag om at ansatte i politiet som er utsatt for en særlig risiko for vold eller trusler, kan få et særskilt tjenestebevis hvor navn er byttet ut med tjenestenummer.77

10.1.1.2 I rapporter, vedtak og andre skriftlige dokumenter

Polislag 27 § oppstiller en alminnelig protokolleringsplikt dersom det gjøres inngrep som innebærer at noen blir avvist, fjernet, satt i arrest eller pågrepet. Etter bestemmelsen skal det også føres protokoll over husransaking og lignende tiltak etter polislagen. I protokollen skal det blant annet fremgå hvem som besluttet inngrepet og hvem som deltok i inngrepet.

Utenom den alminnelige protokolleringsplikten fremgår det av polislag 28 § at den som har fattet beslutning om inngrep som innebærer bruk av for eksempel fengsel eller skytevåpen, skal påse at det føres protokoll.78 Ansatte i politiet skal også snarest mulig avgi rapport til overordnet om begåtte straffbare handlinger underlagt offentlig påtale som de får kjennskap til.79 Hvis noen skades som følge av en ansatt i politiet sitt inngrep og skaden ikke er ubetydelig, skal dette også meldes inn til overordnet.80

Når politiet opptrer som forvaltningsmyndighet, skal de snarest mulig nedtegne opplysninger som ikke fremgår av et dokument dersom det kan ha betydning for avgjørelsen av saken. Det skal fremgå av dokumentet hvem som har skrevet det.81

For alle skriftlige vedtak skal det foreligge et dokument som viser blant annet hvem som har fattet vedtaket, hvem som har vært «föredragande» og hvem som har deltatt i saksbehandlingen.82 Når det fattes vedtak, skal sakens parter snarest mulig underrettes om vedtakets fullstendige innhold, med mindre det anses åpenbart unødvendig.83 Det finnes ingen regler om at navnet på vedtaksfatter skal fremgå av underrettelsen, men vanligvis får parten(e) oversendt vedtaket med informasjon om hvem som har truffet vedtaket.84 I SOU 2024: 1 blir det foreslått at navn kan utelates ved underrettelse om vedtak hvis det kan fryktes at vedkommende vil bli utsatt for vold eller annen alvorlig ulempe.85

I desember 2023 ble det fremmet et lovforslag med lovendringer som gir politiansatte som jobber med organisert kriminelle adgang til ikke å bruke navn i beslutninger.86 Forslaget baserer seg på et behov for bedre beskyttelse mot vold, trusler, trakassering og utilbørlig påvirkning for visse politiansatte.87 Det vises til et tøffere samfunnsklima med stadig mer organisert kriminalitet, som medfører en økt risiko for at ansatte i politiet utsettes for kriminalitet eller påvirkning.88 Forslaget er sendt på høring med høringsfrist i februar 2024.

10.1.1.3 Betydningen av innsynsreglene

Retten til innsyn i dokumentene utformet av politiet utenfor straffesaker reguleres av de alminnelige reglene i förvaltningslagen og offentlighets- och sekretesslagen, se nærmere i punkt 10.3.

10.1.2 I straffesaker

10.1.2.1 I rapporter og andre skriftlige dokumenter

Fornærmede som inngir anmeldelse skal etter svensk rett få skriftlig bekreftelse på forholdet som er anmeldt.89 Når politiet iverksetter etterforsking, skal det journalføres, og det skal fremgå hvem som har fattet beslutningen om å starte etterforsking.90 Under etterforskingen skal det føres protokoll over det som fremkommer og som har betydning for etterforskingen.91

Det skal fremgå av etterforskingsprotokollen blant annet hvem som er etterforskingsleder, hvem som har foretatt avhør og hvem som har utarbeidet protokollen.92 Videre skal det blant annet gis nødvendige opplysninger om avhørte personer og navn på de som har vært til stede under avhør.93

Øvrige regler for dokumentering av etterforskingen og prosessuelle skritt er spredt i lovgivningen, og ikke alle har særskilte formkrav. Hvis eiendeler tas i forvaring, skal det skrives en protokoll hvor det blant annet fremgår hvem som var til stede da forvaringen ble utført.94 Det skal videre føres protokoll over beslag og ved husransakelse.95

10.1.2.2 I utenrettslige avhør (politiavhør)

Rättegångsbalken inneholder domstolens prosessregler for både sivile saker og straffesaker. Loven regulerer også etterforskingen, og stiller som utgangspunkt et krav til skriftlighet i hele etterforskingsprosessen og frem til domsavsigelse. Avhør skal nedtegnes skriftlig.96

Alle som kan ha opplysninger av betydning for etterforskingen, kan kalles inn til avhør.97 Vitner skal gis nødvendige opplysninger om partene i saken, samt få en kort forklaring på hva avhøret gjelder.98 Dermed blir vitner som innkalles til avhør kjent med identiteten til aktor og identiteten til en eventuell politiansatt som er mistenkt i saken.

Det følger av polislag 2 a § at politiet skal sørge for vitnebeskyttelse («särskilt personsäkerhetsarbete») overfor vitner og andre truede personer. Dette innebærer at vitnet skal få hjelp til nødvendige og mulige sikkerhetstiltak.99 Vitnebeskyttelsen kan bestå i ulike tiltak. For eksempel kan vitnet få politibeskyttelse, hemmelig adresse eller fingerte personopplysninger. Nærmere om disse beskyttelsesmetodene i punkt 10.3.2 under.

Vitnebeskyttelse kan iverksettes overfor (i) mistenkte, tiltalte, fornærmede og vitner knyttet til en sak om grov eller organisert kriminalitet, (ii) personer som løpende gir eller har gitt opplysninger til politimyndighetene i saker som gjelder grov eller organisert kriminalitet, (iii) ansatte innenfor rettssystemet, (iv) nærstående til personer som nevnt i (i) til (iii) eller (v) andre personer når det foreligger særlige grunner.100 I tillegg til å være innenfor en av de nevnte personkretsene, kreves det at det må være en påtakelig fare for at vedkommende utsettes for alvorlig kriminalitet mot liv, helse, frihet eller fred.101 Det stilles altså et krav til at risikoen er kvalifisert i form av at den må være reell og av en viss alvorlighetsgrad. Vitnebeskyttelsen må dessuten være nødvendig og forholdsmessig; andre sikkerhetstiltak må vurderes som utilstrekkelige, og dersom det er snakk om et vitne, kreves det i tillegg at det foretas en vurdering av blant annet vitneutsagnets betydning for saken.102

I særlige tilfeller kan ansatte i politimyndigheten eller Säkerhetspolisen som har til oppgave å delta i spanings- eller etterforskingsvirksomhet av grov kriminalitet eller virksomhet som forebygger slik kriminalitet, få «kvalificerad skyddsidentitet».103 En beslutning om kvalificerad skyddsidentitet innebærer at den ansatte får en identitet som består av andre personopplysninger enn de faktiske og som er ført inn i statlige registre eller i dokumenter utstedt av det offentlige.104 Kvalificerad skyddsidentitet kan besluttes hvis det er nødvendig for gjennomføringen av spanings- eller etterforskingsvirksomhet av grov kriminalitet eller beskyttelsen av noen som er involvert i slik virksomhet.105 Opplysninger om kvalificerad skyddsidentitet er underlagt «sekretess» (en konfidensialitetsmarkering), med mindre det er klart at opplysningen kan utleveres uten å hindre virksomheten til den anmodende myndigheten.106 Dermed må det foretas en prøving før det utleveres opplysninger om en persons kvalificerade skyddsidentitet. Se nærmere om dette i punkt 10.3.2. Et vitne som har kvalificerad skyddsidentitet skal opplyse om dette.107

10.1.2.3 Betydningen av innsyn under etterforskingen

Når en person blir mistenkt i en straffesak, skal den mistenkte underrettes om mistanken, og har samtidig rett til fortløpende å få innsyn i saksdokumentene så lenge det kan skje uten at det skader etterforskingen.108 Retten til innsyn i opplysninger om vitner som har forklart seg for politiet eller andre ansatte i politiet som har hatt befatning med saken, beror dermed på om kjennskap til identiteten vil kunne skade den videre etterforskingen.

Retten til innsyn i saksdokumentene gjelder med de begrensinger som følger av offentlighets- och sekretesslagen 10. kapittel 3 §, hvor det fremgår at dokumenter kan unnlates å utgis i den utstrekning det av hensyn til allmenne eller individuelle interesser er av særlig betydning at sekretessbelagte opplysninger ikke utleveres.109 Bestemmelsen innebærer at sekretess ikke er til hinder for utlevering av opplysninger til en part som har rett til innsyn etter rättegångsbalken, med mindre det er særlige offentlige eller individuelle interesser som tilsier at opplysningene ikke utleveres.110

Når etterforskingen er sluttført, har mistenkte og forsvarer igjen rett til å få innsyn i saksdokumentene.111 På dette stadiet gjelder begrensningene i offentlighets- och sekretesslagen 10. kapittel 3 § bare hvis det er snakk om opplysninger som ikke har betydning for avgjørelsen av påtalespørsmålet og det er klart at interessen som konfidensialitetsmarkeringen skal beskytte går foran mistenktes interesse i å få innsyn i opplysningene.112 Dermed kan enkelte særlig sensitive opplysninger, som for eksempel et vitnes kontaktopplysninger og hvem som har kvalificerad skyddsidentitet, unntas.113 I den grad det unntas opplysninger skal mistenkte få informasjon om hva materialet inneholder så langt det er nødvendig for å ivareta sine rettigheter og uten at det påfører alvorlig skade for den sekretessen beskytter.114

Fornærmede og vitners fullstendige navn skal fremgå av etterforskingsprotokollen som mistenkte og forsvarer får oversendt, mens bosted, arbeidssted eller yrke bare skal oppføres i protokollen hvis de er relevante for etterforskingen.115 Hvis det i et konkret tilfelle er grunn til å tro at et vitne eller noen som står vitnet nær kan bli utsatt for for eksempel vold hvis kontaktopplysningene utleveres, bør det være særlig grunn til ikke å utlevere opplysningene til den mistenkte.116 Hva gjelder mistenkte skal det oppgis blant annet fullt navn, yrke eller arbeidsforhold og bosted.117

10.1.2.4 Betydningen av innsyn etter tiltale

Så fort det foreligger en tiltalebeslutning har mistenkte og forsvarer rett til å få kopi av protokoller og notater fra etterforskingen.118 Hvis det gis innsyn i protokoll eller annet dokument som inneholder en sekretessbelagt opplysning, kan det tas forbehold som begrenser den mistenktes eller forsvarerens rett til å gi informasjonen videre etter offentlighets- och sekretesslagen 10. kapittel 4 §.119 Det er «undersökningsledaren» som avgjør hvilke dokumenter mistenkte og forsvarer kan få innsyn i, men dersom det er begrensninger i hva det gis innsyn i eller det tas forbehold om hvilke opplysninger som kan videreformidles eller brukes, kan dette overprøves av retten.120

Når det er tatt ut tiltale, har fornærmede rett til å bli underrettet om den eller de handlinger tiltalen gjelder.121 Som påpekt under punkt 10.1.2.3, er retten til innsyn i straffesaksdokumenter begrenset så lenge saken er under etterforsking. Dette endrer seg imidlertid betydelig etter at det er tatt ut tiltale i saken. Da blir både tiltalen og etterforskingsprotokollen, med unntak av opplysninger som er sekretessmarkert av hensyn til etterforskingen, offentlig for enhver.122 Dette innebærer at det faktiske bevismaterialet, inkludert avhør, i stor grad er tilgjengelig for enhver før hovedforhandlingen.123

10.1.2.5 I retten

På samme måte som etter norsk rett er også rettsmøter i svenske domstolen offentlige.124 Utgangspunktet er at enhver kan følge forhandlingene, med den konsekvens at de får kjennskap til opplysningene som fremkommer der. Vitner og andre bevis skal som hovedregel føres direkte for retten under hovedforhandlingen.125

Vitner og sakens parter skal oppgi fullt navn og, om nødvendig, alder, yrke og bosted når de forklarer seg.126 De som møter opp i retten vil derfor få kjennskap til identitetsopplysninger om de som opptrer for retten.

Det kan imidlertid besluttes at forhandlingene skal holdes for lukkede dører. Blant annet kan retten lukke dørene dersom det kan antas at det vil legges frem opplysninger som er underlagt sekretess, og det anses å være av særlig betydning at opplysningene ikke offentliggjøres.127

Retten kan også bestemme at en part eller en tilhører ikke får være til stede under en vitneforklaring dersom det kan antas at vitnet på grunn av frykt eller andre grunner ikke fritt kan fortelle sannheten på grunn av parten eller tilhørerens tilstedeværelse.128 Det samme gjelder under avhør av en av partene.129 En fraværende part skal som utgangspunkt få mulighet til å følge avhøret via lyd eller video,130 slik at denne bestemmelsen i begrenset grad bidrar til å skjerme identitetsopplysningene.

Sverige har per i dag ikke regler om anonym vitneførsel. Et forslag til ny lov som regulerer adgang til anonym vitneførsel er imidlertid sendt på høring.131 Forslaget går ut på at vitner (ikke en fornærmet eller en mistenkt) kan forklare seg anonymt dersom det foreligger en påtakelig risiko for et alvorlig lovbrudd mot vitnet eller en nærstående, årsaken til behovet veier opp for mistenktes vanskeligheter med å forberede og gjennomføre sitt forsvar, og det ellers anses hensiktsmessig.132 I tillegg kreves det at det ikke er fastsatt en mildere straff enn to års fengsel for lovbruddet som vitnet avhøres om eller lovbruddets straffeverdi etter omstendighetene antas å overstige fengsel i to år.133

10.1.2.6 Betydningen av innsyn etter avsluttet straffesak

Mistenktes særskilte rett til innsyn i straffesaksdokumentene opphører dersom straffesaken avsluttes uten at det tas ut tiltale. Da reguleres mistenktes rett til innsyn etter de alminnelige reglene om innsyn i det offentliges dokumenter. Det samme gjelder enhvers rett til innsyn i straffesaksdokumentene eller en eventuell dom. Se nærmere i punkt 10.3.2.

10.2 Regler og rutiner for identitetsskjerming i kriminalomsorgen

10.2.1 Utenfor straffesaker

10.2.1.1 I møte med innsatte/domfelte

Ansatte ved kriminalomsorgen i Sverige skal bære et godt synlig navneskilt med fornavn/initial og etternavn («tjänstebricka») under tjeneste.134 Ansatte oppgir også navn til innsatte/domfelte dersom de blir spurt om det.

10.2.1.2 I rapporter, vedtak og andre skriftlige dokumenter

Det skal føres journal om hver innsatt, og det skal fremgå av denne hvem som har dokumentert en bestemt opplysning.135 I retningslinjene for kriminalomsorgens rapportering ved uønskede hendelser fremgår det at rapporten skal angi hvilke ansatte som eventuelt har vært utsatt for vold eller truende atferd, vært vitne til en hendelse, oppdaget ulovlige gjenstander eller skade eller iverksatt tiltak i forbindelse med en hendelse.136

Som forvaltningsmyndighet skal kriminalomsorgen snarest mulig nedtegne opplysninger som ikke fremgår av et dokument dersom det kan ha betydning for avgjørelsen av saken. Det skal fremgå av dokumentet hvem som har skrevet det.137

For alle skriftlige vedtak skal det foreligge et dokument som viser blant annet hvem som har fattet vedtaket, hvem som har vært «föredragande» og hvem som har deltatt i saksbehandlingen.138 Når det fattes vedtak, skal sakens parter snarest mulig underrettes om vedtakets fullstendige innhold, med mindre det anses åpenbart unødvendig.139

Retten til innsyn i dokumenter som utformes av den svenske kriminalomsorgen reguleres av de alminnelige reglene i offentlighets- och sekretesslagen og förvaltningslagen, se nærmere i punkt 10.3 nedenfor.

10.2.2 I straffesaker

Ansatte i kriminalomsorgeni Sverige kan også få vitnebeskyttelse dersom de opptrer i en straffesak som vitne, fornærmet eller mistenkt. Det vises til fremstillingen over i punkt 10.1.2.2. Om straffesaker for øvrig og rett til innsyn i dokumentene i en straffesak, vises det til fremstillingen over i punkt 10.1.2.2 til 10.1.2.6, da denne i hovedsak vil gjelde tilsvarende for ansatte i kriminalomsorgen i den grad de er involvert i en straffesak, enten som vitne, fornærmet eller mistenkt.

10.3 Innsynsretten etter offentlighets- och sekretesslagen og förvaltningslagen

10.3.1 Innledning

Offentlighetsprinsippet har sterk forankring i svensk rett.140 I Sverige er det regulert i grunnloven at borgerne har rett til innsyn i offentlige dokumenter («allmänna handlingar»), jf. Tryckfrihetsförordningen 2. kapittel 1 §. Et dokument er offentlig dersom det oppbevares av en myndighet og myndigheten enten selv har utarbeidet eller mottatt dokumentet.141 Retten til innsyn i offentlige dokumenter gjelder for enhver, og alle som får innsyn har også rett til å offentliggjøre de mottatte opplysningene via et massemedium.142 Det er ikke noe krav om at innsynsbegjæringen begrunnes eller at den som ber om innsyn identifiserer seg.

Retten til innsyn i offentlige dokumenter kan bare begrenses dersom visse vilkår er oppfylt og det er hjemmel for det i lov. Innskrenket rett til innsyn kan begrunnes i hensynet til den enkeltes personlige eller økonomiske forhold og hensynet til å forebygge eller forhindre kriminalitet.143

Dermed står både informasjons- og ytringsfriheten sterkt etter svensk rett. Retten er omfattende, idet den åpner for at begjæringer om innsyn kan fremsettes anonymt og det ikke foreligger noen begrensninger i adgangen til å distribuere informasjonen videre.

10.3.2 Begrensninger i innsynsretten etter offentlighets- och sekretesslagen

Etter offentlighets- och sekretesslagen kan retten til innsyn begrenses dersom opplysningen er underlagt taushetsplikt eller dersom et dokument eller en opplysning har en «sekretessmarkering» (konfidensialitetsmarkering).144 Loven gjelder både for forvaltningen og i strafferettspleien.

At en opplysning er underlagt sekretessmarkering, innebærer ikke at det er forbudt å utlevere opplysningen. Kravet til hemmelighold er ikke like strengt som opplysninger som er underlagt taushetsplikt.145 Dersom et dokument er underlagt sekretess, må det foretas en prøving av om dokumentet kan utleveres.146 Hvis det er opplysninger i et dokument som er sekretessmarkert, kan det likevel gis rett til innsyn ved at de sekretessmarkerte opplysningene sladdes.147

Et vitne kan ikke meddele opplysninger som er underlagt sekretess uten tillatelse fra myndigheten som har innhentet informasjonen.148 Den som er underlagt sekretess under etterforskingen eller for å forebygge eller motvirke lovbrudd, skal heller ikke gi opplysninger som direkte eller indirekte kan avsløre identiteten til den som har gitt opplysningen.149 Begrensningen gjelder imidlertid ikke hvis opplysningene fra vedkommende brukes for å støtte en offentlig påtale, eller dersom identiteten kan avsløres uten at det er fare for vedkommende eller hans eller hennes nærstående sitt liv eller helse, eller uten risiko for at etterforskingen eller forebyggingsvirksomheten skades.150

Sekretessmarkering kan gjelde for opplysninger som inngår i etterforskingen av en straffesak, ved bruk av tvangsmidler eller annen virksomhet som skal forebygge kriminalitet. Forutsetningen er at det kan antas at formålet med den aktuelle eller fremtidige etterforskingen, tvangsmiddelet eller den forebyggende virksomheten skades hvis opplysningen utgis.151 Det samme gjelder for opplysninger om annen virksomhet som tar sikte på å forebygge, avdekke, etterforske eller påtale lovbrudd og som utføres av politiet.152 Det vil si at retten til innsyn for allmennheten i en straffesak er begrenset så lenge straffesaken er under etterforsking. Da vil også identiteten til de ansatte i politiet som er involvert i etterforskingen skjermes i medhold av disse reglene.

Det gjelder også sekretess for opplysninger i etterforskingen om noens personlige og økonomiske forhold, med mindre det er klart at opplysningene kan utleveres uten at den enkelte eller en nærstående blir påført skade.153 Sekretess gjelder imidlertid ikke for avgjørelse om siktelse, beslutning om at etterforsking ikke skal innledes eller beslutning om at etterforskingen avsluttes, eller opplysninger i saker om ileggelse av forelegg.154 Og selv om en opplysning er sekretessbelagt, er det likevel ikke til hinder for at en person som har vært anmeldt eller mistenkt for et lovbrudd får tilgang til opplysningene, så lenge vedkommende har vesentlige grunner til å få opplysningene utlevert og det ikke anses å være «av synnerlig vikt» for den som opplysningene gjelder eller en nærstående at opplysningene ikke utleveres.155 I tillegg må opplysningen fremkomme i en etterforsking av lovbrudd som er avsluttet.156 Det kan være aktuelt å utlevere opplysningen dersom den er av betydning i en pågående eller planlagt sak for domstolen eller en forvaltningsmyndighet. Derimot vil en generell interesse i å vite hvem som har gitt en bestemt opplysning normalt ikke gi rett til innsyn eller adresseopplysninger til en person som har vært utsatt for truende atferd av mistenkte.157

Det finnes ulike former for sekretessmarkering for personopplysninger. Særskilt for politiet er at det kan gis kvalificerad skyddsidentitet, se punkt 10.1.2.2. For både ansatte i politiet og i kriminalomsorgen kan identiteten beskyttes gjennom en sekretessmarkering i folkeregisteret, beskyttet folkeregistrering eller ved at personen får fingerte personopplysninger.

Sekretessmarkering i folkeregisteret kan gjelde for noens personlige opplysninger hvis det er særlig grunn til å tro at vedkommende eller en av dennes nærstående vil ta skade av at opplysningen utleveres.158 I tillegg er det et krav om at opplysningene fremgår av et sentralt register.159

Reglene om sekretessmarkering i folkeregisteret er ment å beskytte truede eller utsatte personer. Dersom en person har fått sekretessmarkering, må det foretas en vurdering av om vedkommendes personopplysninger kan utgis. For at en sekretessmarkering skal være effektiv, krever det dessuten at den som har slik markering er forsiktig med spredning av egne personopplysninger, blant annet på sosiale medier. En sekretessmarkering kan også gjøre det vanskeligere for vedkommende blant annet å få lån og tegne forsikring. Behovet for sekretessmarkering vurderes konkret, men kan også gis i forebyggende øyemed dersom det er nødvendig. Per i dag har omkring en tredjedel av Sveriges anklagere en sekretessmarkering. Generelt har det vært en økt interesse for å få sekretessmarkering for ansatte i politiet.

Hvis en ansatt i politiet eller kriminalomsorgen har fått beskyttet folkeregistrering eller fingerte personopplysninger, skal det ikke gis ut opplysninger om vedkommendes personlige forhold med mindre det er klart at opplysningen kan utleveres uten at vedkommende eller dennes nærstående vil ta skade av det.160

Ved beskyttet folkeregistrering kan en person bli folkeregistrert et annet sted enn der vedkommende bor. For å få slik beskyttelse må det være særlige grunner som gjør at det kan antas at vedkommende vil bli utsatt for kriminalitet, forfølgelse eller på annen måte grov trakassering.161 Videre kreves det at tiltaket, ut ifra vedkommendes forutsetninger og øvrige forhold, kan antas å tilfredsstille behovet for beskyttelse.162 Beskyttet folkeregistrering kan også gis familiemedlemmer som bor sammen med den utsatte personen.163 Skatteverket skal gi støtte til den som har fått beskyttet folkeregistrering slik at vernet kan opprettholdes.164

En person kan få fingerte personopplysninger dersom vedkommende står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet mot liv, helse, frihet eller fred.165 Som for beskyttet folkeregistrering er det et krav om at tiltaket, ut ifra vedkommendes forutsetninger og øvrige forhold, kan antas å tilfredsstille behovet for beskyttelse.166 Vedkommende får da bruke andre personopplysninger om seg selv enn de reelle.167 Også familiemedlemmer som bor fast med vedkommende kan få bruke fingerte personopplysninger.168 Dersom det kan gis tilstrekkelig beskyttelse ved at vedkommende får beskyttet folkeregistrering, skal det ikke gis samtykke til å få bruke fingerte personopplysninger.169 Hvis det er gitt tillatelse til å bruke fingerte personopplysninger, skal politimyndighetene snarest sørge for at vedkommende blir registrert i folkeregisteret med de fingerte opplysningene.170 Politimyndighetene skal også bistå vedkommende i kontakt med andre myndigheter og ellers yte nødvendig bistand dersom behovet ikke kan dekkes på annen måte.171

Bruk av fingerte personopplysninger er ikke særlig utbredt. Frem til 2016 var det omkring 20 til 30 personer som hadde dette, og det er ytterst få ansatte i politiet og kriminalomsorgen som har fingerte personopplysninger. For at de fingerte personopplysningene skal ha full effekt, må den det gjelder bryte med sitt tidligere liv og starte på nytt med nytt bosted og ny jobb. Dette gjør at det er et svært inngripende tiltak som skaper mange utfordringer.

10.3.3 Begrensningene i innsynsretten etter förvaltningslagen

Den som er part i en sak, har rett til innsyn i saken etter förvaltningslagen 10 §, med de begrensninger som følger av offentlighets- och sekretesslagen 10. kapittel 3 §. Dermed kan en opplysning unntas fra innsyn i den grad et dokument eller en opplysning ikke kan utleveres av hensyn til allmenne eller individuelle interesser hvor det er av særlig betydning at materiale underlagt sekretess ikke utgis.

10.4 Strafferettslig vern

I tillegg til de alminnelige straffebestemmelsene som kommer til anvendelse for enhver som blir utsatt for straffbare handlinger,172 finnes det bestemmelser i svensk rett som verner offentlige tjenestepersoner særskilt, herunder ansatte i politiet og kriminalomsorgen.

Den svenske straffeloven (brottsbalken) 17. kapittel verner mot forbrytelser mot offentlig virksomhet. I likhet med i norsk rett finnes det regler som verner mot alminnelig og grovere tilfeller av vold eller trusler om vold mot offentlig tjenesteperson (se 1 §), og hindring og motarbeiding av offentlig myndighetsutøvelse (se 2 og 4 §§). I tillegg gir bestemmelsen i brottsbalken 10 § et vern mot alminnelig og grovere tilfeller av vold og trusler mot rettens aktører.

Det finnes også særskilte bestemmelser som verner mot angrep på politiet. I brottsbalken 13. kapittel 5 c § fremgår det at den som angriper eller på annen måte forstyrrer politioperasjoner ved å bruke vold eller trusler om vold, skader kjøretøy eller andre hjelpemidler, eller andre upassende handlinger, dømmes for sabotasje mot blålysvirksomhet, dersom gjerningen er egnet til å «allvarligt försvåra eller hindra utryckningsverksamhet eller brottsbekämpande verksamhet». Bestemmelsen ble inntatt som følge av gjentatte angrep mot blålysvirksomhetene i form av blant annet steinkasting, skyting og angrep, som har vanskeliggjort oppdraget til disse virksomhetene i tillegg til å skape risiko for skade på person og eiendom.173