Del 7
Lovutkast og merknader til de enkelte bestemmelsene

19 Merknader til de enkelte bestemmelsene

19.1 Politiloven

Til politiloven § 29 b:

Paragrafen er ny og lovfester at navnet til den som har utformet en rapport eller andre saksdokumenter, som hovedregel skal fremgå av dokumentet. Bestemmelsen gir adgang til å bruke tjenestenummer i stedet for navn på visse vilkår. Med «tjenestenummer» mener utvalget et nummer som ikke identifiserer den ansatte utad, men som kan knyttes til den ansatte i etatenes egne systemer. For at den ansatte skal kunne oppnå skjerming ved bruk av tjenestenummer kreves det at dagens bruk av tjenestenummer tilpasses, slik at det for eksempel sørges for utskiftning av tjenestenummer der identiteten bak et bestemt nummer har blitt eksponert. Bestemmelsen åpner kun for at det kan brukes tjenestenummer i stedet for navn – det skal aldri brukes fiktive navn.

Bestemmelsen gir ingen tidsmessige begrensninger for når navn kan erstattes med tjenestenummer. Dersom det etter at et dokument er utarbeidet, oppstår en situasjon som gjør at vilkårene for å bruke tjenestenummer er oppfylt, kan det på dette tidspunktet besluttes at navnet kan erstattes med tjenestenummer. Tilsvarende skal tjenestenummer erstattes med navn dersom det ikke lenger foreligger tungtveiende grunner eller anses forsvarlig.

Første ledd første punktum gir uttrykk for en generell hovedregel om at rapporter og andre saksdokumenter skal identifisere den ansatte som har utarbeidet dokumentet. Bestemmelsen er likelydende med forslaget til ny bestemmelse i straffeprosessloven § 230 a første ledd.

Et sentralt formål er å sikre åpenhet, notoritet og dokumentasjon for ettertiden. At dokumentet skal «opplyse» om den ansattes navn, innebærer at det må fremgå hvem som er forfatter av innholdet. Bestemmelsen innebærer en videreføring og lovfesting av det utvalget oppfatter som en etablert praksis.

Bestemmelsen gjelder for rapporter og andre saksdokumenter. «Andre saksdokumenter» kan blant annet være notat, brev, vedlegg til sak og registreringer i politiets registre i den grad det kan gis innsyn i disse, jf. politiregisterforskriften del 11.

Dokumentet må bare opplyse om navn dersom det «utarbeides» av en ansatt. Dette innebærer blant annet at automatisk genererte dokumenter ikke trenger å opplyse om den ansattes navn.

Første ledd andre punktum gjør unntak fra hovedregelen om at det skal opplyses om navn i dokumentet.

For at den ansatte skal kunne bruke tjenestenummer i stedet for navn, må det foreligge «tungtveiende grunner» som taler for det. Kriteriet tungtveiende grunner er utformet etter inspirasjon fra Forvaltningslovutvalgets forslag til bestemmelse om vedtak i ny forvaltningslov § 47 og innspillene som kom i høringsrunden til denne bestemmelsen. Se nærmere i punkt 4.2.4 og NOU 2019: 5 s. 603.

Ved vurderingen av om det foreligger «tungtveiende grunner» må det ses hen til om det er grunn til å frykte at den ansatte eller dennes nærmeste vil utsettes for voldelige reaksjoner, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press hvis navnet blir kjent. Både alvoret av konsekvensene og sannsynligheten for at de inntreffer vil være relevant. Det er ikke tilstrekkelig med en generell mulighet eller en subjektiv frykt for at den ansatte eller vedkommendes nærmeste blir utsatt for vold, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press – det kreves konkrete holdepunkter i den enkelte sak. Slike holdepunkter kan være omstendigheter ved saken eller historikken til den eller de som vil få innsyn i dokumentet, for eksempel at det er fremsatt trusler eller utøvd vold i forbindelse med den aktuelle saken, at vedkommende tidligere er dømt for vold og/eller trusler mot offentlig tjenesteperson eller at vedkommende har tilknytning til organiserte kriminelle nettverk med voldspotensial.

I tillegg til at det må foreligge tungtveiende grunner, må bruk av tjenestenummer «anses forsvarlig». Forsvarlighetsvurderingen legger opp til en avveiing av hensynet til åpenhet og kontroll mot konsekvensene av at det gis innsyn i den ansattes navn. Til forskjell fra vedtak, er ikke rapporter og andre saksdokumenter bestemmende for enkeltpersoner. De kan likevel danne grunnlag for senere beslutninger. En parts mulighet til kontradiksjon og habilitetsinnsigelser, er dermed momenter som må inngå i vurderingen av om det kan anses forsvarlig å bruke tjenestenummer i stedet for navn.

Det er den ansattes overordnede som vurderer og beslutter om det foreligger tungtveiende grunner som taler for skjerming og om skjerming anses forsvarlig. Den enkelte virksomhet bør ha en viss frihet ved plasseringen av denne beslutningskompetansen, men det forutsettes at kompetansen legges på et forsvarlig nivå. Den overordnede har særlig plikt til å vurdere habiliteten til den ansatte og betydningen av at retten til kontradiksjon innskrenkes.

Første ledd tredje punktum angir at på samme måte som dokumentforfatteren, kan øvrige ansatte som omtales i dokumentet identifiseres med tjenestenummer. Dette forutsetter at vilkårene i første ledd andre punktum er oppfylt for disse ansatte, og at behovet for skjerming vurderes og besluttes av en overordnet. Ansatte som omtales i dokumentet kan identifiseres med tjenestenummer uten at dokumentforfatteren identifiseres med tjenestenummer.

Første ledd fjerde punktum fastslår at bruk av tjenestenummer i det enkelte dokument etter bestemmelsens første ledd ikke gjelder for ansatte i politiet når det er innledet etterforsking etter straffeprosessloven. Da må bruk av tjenestenummer i stedet besluttes med hjemmel i forslaget til straffeprosessloven § 230 a.

Andre ledd fastslår at begrunnelsen for beslutningen om bruk av tjenestenummer og hvem som har truffet beslutningen, skal nedtegnes i et internt notat. Det må fremgå hvorfor tungtveiende grunner for å skjerme den ansattes navn foreligger og hvorfor det anses forsvarlig at navnet skjermes. Det må dessuten fremgå av notatet at den ansattes habilitet er vurdert. Notatet skal sikre at det gjøres en konkret vurdering av behovet for og forsvarligheten av skjerming i det enkelte dokumentet, i tillegg til å sikre notoritet og dokumentasjon for ettertiden.

Notatet regnes som organinternt etter forvaltningsloven § 18 a og offentleglova § 14, og er dermed unntatt fra innsyn.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette regler om bruk av tjenestenummer for særskilte ansatte i politiet. Det kan fastsettes regler som gir bestemte ansatte en generell mulighet til å bruke tjenestenummer i stedet for navn, og uten at det gjøres en konkret vurdering for det enkelte dokument eller i den enkelte sak.

Bruken av tjenestenummer må være «påkrevd» av hensyn til de ansattes sikkerhet, politiets operative virksomhet eller politiets metodebruk. At det må være «påkrevd», innebærer at det ikke finnes andre effektive måter å ivareta de aktuelle hensynene på. Terskelen for å fastsette regler om bruk av tjenestenummer er dermed høyere enn terskelen for å beslutte bruk av tjenestenummer i et konkret dokument etter bestemmelsens første ledd. Behovet for skjerming må vurderes ut fra risikoen ved arbeidets art og karakter, og den enkeltes arbeidssituasjon. Behovet kan være kortvarig eller langvarig, men må gå utover behovet for vern i et bestemt dokument eller en enkelt sak. I slike tilfeller må skjermingsadgangen søkes i bestemmelsens første ledd eller straffeprosessloven § 230 a. Det kreves ikke at offentlighet rundt identiteten til de ansatte faktisk har fått konsekvenser for metodebruken, sikkerheten eller den operative virksomheten til politiet, men det må antas å ville skje hvis det ikke brukes tjenestenummer i stedet for navn.

Hensynet til de «ansattes sikkerhet» kan tilsi at personer i enheter som regelmessig arbeider med miljøer som anses å utgjøre en konstant risiko for de ansattes eller deres nærmestes liv og helse, gis adgang til å identifisere seg med tjenestenummer. Dette vil for eksempel kunne være tilfelle for enheter som driver etterretning og etterforsking knyttet til organiserte kriminelle miljøer med voldspotensial. Adgangen er imidlertid ikke begrenset til personer eller enheter som jobber med organisert kriminalitet, også andre former for kriminalitet kan innebære slik konstant risiko.

Også hensynet til politiets «operative virksomhet» kan tilsi at personer eller enheter gis en generell adgang til å bruke tjenestenummer. Det kan gjelde enheter som har behov for å kunne operere uten å bli gjenkjent eller som har særskilt kompetanse for å ivareta landets beredskap, slik som for eksempel personer som tjenestegjør i Beredskapstroppen.

Videre vil hensynet til politiets «metodebruk» kunne begrunne en generell bruk av tjenestenummer for enkelte ansatte. Det gjelder for det første der muligheten for en person til å arbeide skjult blir vanskeliggjort dersom identiteten blir kjent. Det vil være tilfellet for eksempelvis undercoveroperatører eller -agenter som infiltrerer kriminelle miljøer eller nærmer seg mistenkte personer for å få informasjon som er relevant for etterforskingen av straffbare forhold. Slike ansatte er avhengige av å holde sin identitet skjult ikke bare for å beskytte seg selv mot represalier, men også for å kunne brukes på nytt i andre saker. Det kan også være personell som deltar i organiseringen av metodebruken, som for eksempel teknisk personell eller informantbehandlere og veiledere.

Adgangen til å bruke tjenestenummer i medhold av politiloven § 29 b tredje ledd, kan også gjelde for rapporter og andre saksdokumenter som utarbeides i etterforskingen av en straffesak.

Kongen kan delegere beslutningsmyndigheten i tredje ledd til departementet.

Fjerde ledd pålegger politiet å føre et internt register over tjenestenumre. I dette skal det fremgå hvilken ansatt som har brukt det enkelte tjenestenummeret og til hvilken tid. Registeret skal sikre notoritet og gjøre det mulig å føre intern kontroll over bruken av tjenestenumre. Det må dessuten sørges for gode rutiner for å bytte tjenestenummer der identiteten bak et bestemt nummer har blitt eksponert. Den praktiske gjennomføringen av dette, vil ligge til den som er ansvarlig for registerføringen. Kongen kan gi nærmere regler om føringen av slikt register.

Femte ledd pålegger taushetsplikt om opplysninger som kan føre til at identiteten til den ansatte blir kjent, og fastsetter at det ikke skal gis innsyn i slike opplysninger så lenge skjermingsbehovet består. Det må dermed foretas en ny vurdering av om vilkårene for bruk av tjenestenummer fortsatt er oppfylt på tidspunktet for innsynsbegjæringen. Dersom vilkårene for skjerming er oppfylt, innebærer bestemmelsen at det ikke kan kreves innsyn i navnet til personen bak et tjenestenummer etter reglene i forvaltningsloven, offentleglova eller politiregisterloven.

Taushetsplikten innebærer dessuten at opplysningene er underlagt bevisforbud etter tvisteloven § 22-3 første ledd. En ansatt som har brukt tjenestenummer etter politiloven § 29 b, kan bare føres som vitne dersom departementet samtykker eller retten bestemmer at beviset likevel skal føres, se tvisteloven § 22-3 andre og tredje ledd. Det samme gjelder ved begjæring om bevissikring utenfor rettssak etter tvisteloven kapittel 28.

Til politiloven § 29 c:

Bestemmelsen er ny og fastslår at skriftlige vedtak som politiet treffer, skal være signert og opplyse om saksbehandlerens navn. Bestemmelsen gir imidlertid adgang til å bruke tjenestenummer i stedet for navn på visse vilkår. På samme måte som etter forslaget til § 29 b, skal det aldri brukes fiktive navn.

Vilkåret om tungtveiende grunner, at navnet til en overordnet skal fremgå av vedtaket og at det skal utformes et internt notat, er inspirert av Forvaltningslovutvalgets forslag og vurderinger til bestemmelsen om vedtak i ny forvaltningslov § 47 og innspillene som kom i høringsrunden. Se nærmere i punkt 4.2.4 og NOU 2019: 5 s. 603.

Bestemmelsen gir ingen tidsmessige begrensninger for når navn kan erstattes med tjenestenummer. Dersom det etter at et vedtak er truffet, oppstår en situasjon som gjør at vilkårene for å bruke tjenestenummer i stedet for navn er oppfylt, kan det på dette tidspunktet besluttes at navnet kan erstattes med tjenestenummer. Tilsvarende skal tjenestenummer erstattes med navn dersom det ikke lenger foreligger tungtveiende grunner eller anses forsvarlig.

Første ledd første punktum fastslår at skriftlige vedtak som hovedregelskal være signert og opplyse om hvem som har truffet vedtaket.Innenfor politiets virksomhet kan vedtak treffes muntlig. Slike vedtak faller utenfor bestemmelsen. Skriftlige vedtak kan signeres med elektronisk signatur eller andre alminnelig brukte sikre autentiseringsmetoder, jf. lov om elektroniske tillitstjenester. Opplysning om hvem som har truffet vedtaket kan blant annet være viktig for å avdekke eventuell inhabilitet, og for å gi informasjon om hvem parten kan ta kontakt med ved spørsmål.

Første ledd andre punktum fastslår at hvis «tungtveiende grunner» taler for det, kan navnet på den som har truffet vedtaket erstattes med et tjenestenummer.

Tungtveiende grunner vil for eksempel foreligge dersom det er grunn til å frykte at den ansatte som har truffet vedtaket eller vedkommendes nærmeste vil utsettes for voldelige reaksjoner, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press hvis navnet fremgår av vedtaket. Både alvoret av konsekvensene og sannsynligheten for at de inntreffer vil være relevant. Det er ikke tilstrekkelig med en generell mulighet eller en subjektiv frykt for at den ansatte eller dennes nære blir utsatt for vold, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press – det kreves konkrete holdepunkter i den enkelte sak. Slike holdepunkter kan være omstendigheter ved saken eller historikken til den eller de som vil få innsyn i dokumentet, for eksempel at det er fremsatt trusler eller utøvd vold i forbindelse med den aktuelle saken, at vedkommende tidligere er dømt for vold og/eller trusler mot offentlig tjenesteperson, eller at vedkommende har tilknytning til organiserte kriminelle nettverk med voldspotensial.

I tillegg til at det må foreligge tungtveiende grunner, må det «anses forsvarlig» at den som fatter vedtaket bruker tjenestenummer i stedet for navn. I dette ligger det at det må gjøres en vurdering av hensynet til åpenhet og etterprøvbarhet mot de negative konsekvensene undertegning med navn vil kunne få for den ansatte. Den overordnede må derfor vurdere om det er forsvarlig at den ansattes navn utelates av hensyn til en parts rett til kontradiksjon og mulighet til å fremme inhabilitetsinnsigelse. Den overordnede har også en plikt til å vurdere habiliteten til den ansatte.

At både ny bestemmelse i politiloven §§ 29 b og 29 c oppstiller krav om tungtveiende grunner og at bruk av tjenestenummer må være forsvarlig, betyr ikke at terskelen for skjerming nødvendigvis vil være den samme etter begge bestemmelsene. Det skal mer til for at utelatelse av navn i et vedtak anses forsvarlig enn at det brukes tjenestenummer i en rapport. Vedtak har direkte betydning for en parts rettigheter og plikter, og hensynet til åpenhet og kontroll gjør seg derfor gjeldende i større grad enn for rapporter og andre saksdokumenter.

Dersom det foreligger tungtveiende grunner og det anses forsvarlig å bruke tjenestenummer, skal tjenestenummeret fremgå av vedtaket i stedet for navnet.

Første ledd tredje punktum angir at dersom det besluttes bruk av tjenestenummer, skal navnet til den overordnede fremgå av vedtaket. Initiativet til bruk av tjenestenummer kan komme fra den ansatte selv, men det er den overordnede som treffer endelig beslutning om dette. Den enkelte virksomhet bør ha en viss frihet ved plasseringen av denne beslutningskompetansen, men det forutsettes at kompetansen legges på et forsvarlig nivå. Hvilken overordnet som signerer vedtaket, kan vurderes konkret i den enkelte sak eller innenfor den enkelte avdeling. Dersom angivelse av den overordnedes navn vil kunne forflytte trusselsituasjonen fra den enkelte ansatte til den overordnede, kan det vurderes om forvaltningsorganets leder, som uansett vil være offentlig kjent, bør underskrive vedtaket.

Hvis saksbehandlingen og vedtaket fattes etter en helautomatisert prosess, skal dette etter første ledd siste punktum fremgå av vedtaket i stedet for at det oppgis et navn.

Andre ledd gir politiloven § 29 b andre, fjerde og femte ledd tilsvarende anvendelse. Dermed må det utformes et internt notat dersom det besluttes bruk av tjenestenummer i stedet for navn hvor begrunnelsen for beslutningen fremgår, og det må føres et register over hvem som har benyttet et bestemt tjenestenummer. Videre er opplysninger om identiteten til brukeren av et tjenestenummer underlagt taushetsplikt, og det skal ikke gis innsyn i opplysninger som kan føre til at identiteten til den ansatte blir kjent med mindre vilkårene for å bruke tjenestenummer ikke lenger er oppfylt. Det vises til merknadene til politiloven § 29 b andre, fjerde og femte ledd over.

19.2 Straffeprosessloven

Til straffeprosessloven § 28:

Utvalget foreslår en endring i straffeprosessloven § 28 fjerde ledd ved at det innføres et nytt sjette punktum. Endringen medfører at det i en avsluttet straffesak ikke kan gis utskrift av dokumenter som inneholder opplysninger som kan føre til at identiteten til en ansatt som har brukt tjenestenummer i medhold av forslaget til straffeprosessloven § 230 a eller politiloven § 29 b tredje ledd, blir kjent. Dermed kan identiteten til ansatte i politiet også skjermes etter at straffesaken er avsluttet, med mindre vilkårene for skjerming ikke lenger er oppfylt. Det må altså foretas en ny vurdering av om vilkårene for bruk av tjenestenummer fortsatt er oppfylt på tidspunktet for innsynsbegjæringen.

Til straffeprosessloven § 72:

Endringen i første ledd andre punktum innebærer at påtalemyndigheten gis adgang til å innstille en forfølging der det foreligger en rettskraftig avgjørelse om ikke å ta en begjæring om anonym vitneførsel etter straffeprosessloven §§ 130 a og 234 a, til følge.

Til straffeprosessloven § 130 a:

Utvalget forslår at virkeområdet for anonym vitneførsel endres slik at det ikke lenger er begrenset til bestemte sakstyper. Om begrunnelsen vises det til punkt 17.4.1.9 over. Det gjøres dessuten endringer i vilkårene som stilles i første ledd bokstav b, og det inntas et nytt mulig tiltak for skjerming av vitnet i tredje ledd.

For at anonym vitneførsel etter første ledd bokstav a kan besluttes, må det være «grunn til å frykte» et alvorlig lovbrudd som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller en av dennes nærstående. Dette er ment å være en noe lavere terskel enn det tidligere vilkåret «kan være fare».

For at det skal være «grunn til å frykte» må det likevel foreligge konkrete holdepunkter i den aktuelle saken for at vitnet kan utsettes for et alvorlig lovbrudd som krenker livet, helsen eller friheten, og det er ikke tilstrekkelig at det er en generell mulighet eller en subjektiv frykt for et slikt lovbrudd. I denne vurderingen kan det for eksempel ses hen til om noen av partene i saken har tilknytning til organiserte kriminelle nettverk med voldspotensial eller tidligere er dømt for motarbeiding av rettsvesenet eller vold mot offentlig tjenesteperson. Fremsettelse av trusler eller utøvelse av vold i forbindelse med saken kan også gi grunn til å frykte nytt alvorlig lovbrudd mot vitnet. Mer subtile trusler i form av for eksempel blomster på døren, at biler med tilknytning til den mistenkte kjører i nabolaget, eller at vitnet fotfølges kan etter omstendighetene også gi grunnlag for å iverksette anonym vitneførsel. Det kan dessuten ses hen til vitnets rolle i saken. Både alvoret av av den straffbare handlingen og sannsynligheten for at den inntreffer vil være relevant ved vurderingen.

Det kan også besluttes anonym vitneførsel etter første ledd bokstav b hvis det, dersom vitnets identitet blir kjent, er «grunn til å frykte» at vitnets mulighet til å delta i etterforskingen av andre saker vil bli vesentlig vanskeliggjort. Bestemmelsen er dermed ikke lenger avgrenset mot skjult etterforsking, men omfatter etterforsking i sin helhet. Etter bokstav b kan det dessuten besluttes anonym vitneførsel for et vitne dersom det, om vitnets identitet blir kjent, er grunn til å frykte at det vil vesentlig vanskeliggjøre politiets forebyggende eller operative virksomhet. Dermed kan anonym vitneførsel i større grad begrunnes i polititaktiske hensyn.

Som en form for anonymisering etter bestemmelsen kan ansatte i politiet og kriminalomsorgen etter tredje ledd bokstav c oppgi tjenestenummer i stedet for navn.

Det foretas ingen endringer i de øvrige delene av bestemmelsen. Anonym vitneførsel må fremdeles være strengt nødvendig og ikke medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar, jf. andre ledd. Det kan diskuteres om det er hensiktsmessig å kvalifisere nødvendighetskravet: Enten er noe nødvendig eller så er det unødvendig. Nødvendighetsvurderingen blir alltid foretatt i en gitt kontekst. Bestemmelsen ble på dette punkt utformet i lys av praksis fra EMD, og utvalget finner derfor ikke grunn til å endre den. I praksis vil det neppe ha betydning om loven kvalifiserer kravet til nødvendighet.

Utvalget minner om at det vil blir oppnevnt forsvarer etter straffeprosessloven § 100 a dersom det er tale om en rettslig prøving i forbindelse med anonym vitneførsel for politiet eller retten, jf. straffeprosessloven § 130 a tredje ledd andre punktum, jf. § 234 a fjerde ledd første punktum.

Til straffeprosessloven § 230 a:

Straffeprosessloven § 230 a er ny og lovfester at skriftlige rapporter og andre saksdokumenter som utarbeides av en ansatt i politiet under etterforskingen, skal opplyse om den ansattes navn. Politimesteren eller visepolitimesteren kan likevel beslutte at den ansatte kan bruke tjenestenummer i stedet for navn hvis tungtveiende grunner taler for det og det anses forsvarlig. En slik beslutning vil gjelde for den enkelte sak.

Bestemmelsen gir ingen tidsmessig begrensning for når navn kan erstattes med tjenestenummer. Dersom politiet på et senere tidspunkt i etterforskingen, etter at et dokument er utarbeidet, blir kjent med at vilkårene for å bruke tjenestenummer i stedet for navn er oppfylt, kan dette besluttes og navnet kan erstattes med tjenestenummer. Og dersom det ikke lenger foreligger tungtveiende grunner og det anses forsvarlig, skal den ansattes tjenestenummer erstattes med navn.

Regler om bruk av tjenestenummer for særskilte ansatte i politiet som er vedtatt i medhold av politiloven § 29 b tredje ledd, vil også kunne gi adgang til bruk av tjenestenummer ved utforming av rapporter og andre saksdokumenter under etterforskingen av en straffesak. Dersom for eksempel ansatte som etterforsker organiserte kriminelle miljøer er gitt adgang til å bruke tjenestenummer i medhold av politiloven § 29 b tredje ledd, vil denne adgangen også gjelde når disse skriver rapporter som inngår i en straffesak.

Første ledd første punktum er likelydende med politiloven § 29 b første ledd første punktum, og angir en generell hovedregel om at rapporter og andre saksdokumenter skal opplyse om navnet til den som har utarbeidet dokumentet. Et sentralt formål er å sikre åpenhet, notoritet og dokumentasjon for ettertiden. At dokumentet skal «opplyse» om den ansattes navn, innebærer at det må fremgå hvem som er forfatter av innholdet. Det anses i all hovedsak å være en lovfesting av det utvalget oppfatter som etablert praksis.

«Rapporter og andre saksdokumenter» kan være alle typer skriftlig dokumentasjon som utarbeides i forbindelse med etterforskingen og som utgjør en del av sakens dokumenter. Dette kan være egenrapporter, registerføringer, avhørsrapporter, underretninger, påtegninger og beslutninger. Beslutninger kan for eksempel være beslutninger om bruk av tvangsmidler, slik som beslag, ransaking eller pågripelse, eller påtalebeslutninger, slik som beslutninger om tiltale, påtaleunnlatelse, forelegg eller henleggelse.

Dokumentet må bare opplyse om navn dersom det «utarbeides» av en ansatt. Dette innebærer blant annet at automatisk genererte dokumenter ikke trenger å opplyse om den ansattes navn.

Første ledd andre punktum gir politimesteren eller visepolitimesteren adgang til å beslutte at politiansatte kan bruke tjenestenummer i stedet for navn i en bestemt sak, når det foreligger «tungtveiende grunner» og det «anses forsvarlig». At beslutningen om bruk av tjenestenummer i stedet for navn kan treffes i en bestemt sak innebærer at det ikke må treffes en beslutning for hvert enkelt dokument som utarbeides i saken. Det er tilstrekkelig at det er truffet én beslutning om bruk av tjenestenummer for alle dokumenter en bestemt ansatt utarbeider i en konkret sak.

Ved vurderingen av om det foreligger «tungtveiende grunner» må det ses hen til om det er grunn til å frykte at den ansatte eller dennes nærmeste vil utsettes for voldelige reaksjoner, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press hvis navnet blir kjent. Både alvoret av konsekvensene og sannsynligheten for at de inntreffer vil være relevant. Det er ikke tilstrekkelig med en generell mulighet eller en subjektiv frykt for at den ansatte eller dennes nære blir utsatt for vold, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press – det kreves konkrete holdepunkter i den enkelte sak. Slike holdepunkter kan være omstendigheter i saken eller historikken til den eller de som vil få innsyn i dokumentet, for eksempel at det er fremsatt trusler eller utøvd vold i forbindelse med den aktuelle saken, at vedkommende tidligere er dømt for vold og/eller trusler mot offentlig tjenesteperson eller at vedkommende har tilknytning til organiserte kriminelle nettverk med voldspotensial.

Hvis en politiansatt for eksempel skriver en rapport om pågripelse av en mistenkt i et kapabelt kriminelt miljø, må det vurderes om den mistenkte eller noen i dennes miljø vil kunne utsette den ansatte selv eller en av dennes nærmeste for lovbrudd mot liv eller helse. Det samme må gjøres dersom mistenkte har opptrådt truende i den aktuelle saken. Også subtile trusler, som for eksempel blomster på døren eller at biler med tilknytning til den mistenkte kjører i nabolaget, kan regnes som truende atferd. Det er imidlertid ikke alene tilstrekkelig at den mistenkte har vært utagerende hvis det ikke er grunn til å frykte at det kan føre til skade eller fare for den ansatte eller dennes nærstående i etterkant.

Tungtveiende grunner vil også kunne foreligge dersom hensynet til politimetoders effektivitet og politiets operative virksomhet tilsier bruk av tjenestenummer. Ofte vil politiansatte som er involvert i slik virksomhet allerede ha adgang til å bruke tjenestenummer etter politiloven § 29 b tredje ledd. En beslutning etter straffeprosessloven § 230 a første ledd andre punktum kan likevel være aktuelt for politiansatte som ikke regelmessig deltar i skjult etterforsking eller operativ virksomhet der det er behov for å opptre skjult. Det kan også være tilfellet dersom utenlandske tjenestepersoner opptrer på vegne av norsk politi i enkeltsaker.

I tillegg til at det må foreligge tungtveiende grunner, må bruk av tjenestenummer i stedet for navn «anses forsvarlig». Forsvarlighetsvurderingen legger opp til en avveiing av hensynet til siktedes rett til rettferdig rettergang, åpenhet og kontradiksjon mot konsekvensene av at det gis innsyn i den ansattes navn. Det vises til siktedes rett til rettferdig rettergang etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6, se punkt 3.5. Det må dermed foretas en vurdering av siktedes mulighet til å imøtegå anklagene mot seg, forberede sitt forsvar og belyse bevisene i saken, påvirkes av manglende kunnskap om politiansattes navn. I hvilken grad det «anses forsvarlig» å bruke tjenestenummer i stedet for navn kan stille seg ulikt på de forskjellige stadiene i etterforskingen. Hvilke typer dokumenter den ansatte utarbeider er også av betydning for om bruk av tjenestenummer i stedet for navn «anses forsvarlig». For eksempel er det vanskelig å forestille seg at forsvarlighetsvilkåret vil være oppfylt for ulike påtalebeslutninger, som for eksempel tiltalebeslutning, påtaleunnlatelse, forelegg eller henleggelse.

Første ledd tredje punktum angir at andre ansatte som omtales i dokumentene også kan identifiseres med tjenestenummer. Vilkårene i første ledd andre punktum må i så fall være oppfylt for disse ansatte. Ansatte som omtales i dokumentet kan identifiseres med tjenestenummer uten at dokumentforfatteren identifiseres med tjenestenummer.

Andre ledd fastslår at begrunnelsen for beslutningen om bruk av tjenestenummer og hvem som har truffet beslutningen, skal nedtegnes i et internt notat. Det må fremgå hvorfor det foreligger tungtveiende grunner for å skjerme den ansattes navn og hvorfor det anses forsvarlig at navnet skjermes. Det må dessuten fremgå av notatet at den ansattes habilitet er vurdert. Notatet skal sikre at det gjøres en konkret vurdering av behovet for og forsvarligheten av skjerming i den enkelte sak, i tillegg til å sikre notoritet og dokumentasjon for ettertiden.

Fjerde ledd pålegger politiet å føre interne registre over bruken av tjenestenumre. I et slikt register skal det fremgå hvilken ansatt som har brukt et tjenestenummer og til hvilken tid. Registeret skal sikre notoritet og gjøre det mulig med intern kontroll over bruken av tjenestenumre. Det må dessuten sørges for gode rutiner for å bytte tjenestenummer der identiteten bak et bestemt nummer har blitt eksponert. Den praktiske gjennomføringen av dette, vil ligge til den som er ansvarlig for registerføringen. Med henvisning til politiloven § 29 b fjerde ledd andre punktum, kan Kongen gi nærmere regler om føringen av et slikt register også under etterforskingen.

Femte ledd pålegger taushetsplikt om opplysninger som kan røpe den skjermedes identitet, og fastsetter at det ikke skal gis innsyn i slike opplysninger så lenge skjermingsbehovet består. Det må dermed foretas en ny vurdering av om vilkårene for bruk av tjenestenummer fortsatt er oppfylt på tidspunktet for innsynsbegjæringen.

Til straffeprosessloven § 234 a:

Andre ledd er nytt. Bestemmelsen er inntatt for å sikre at den ansattes skjermingsbehov ivaretas på alle stadier i etterforskingen. Etter utvalgets syn bør ikke adgangen til skjerming avhenge av om en ansatt i politiet eller kriminalomsorgen skriver en rapport eller blir avhørt i et politiavhør.

Endringen gir retten adgang til å beslutte anonym vitneførsel i politiavhør for ansatte i politiet og kriminalomsorgen når det foreligger «tungtveiende grunner» og det «anses forsvarlig». Vilkårene er de samme som for bruk av tjenestenummer i rapporter og andre saksdokumenter i utkastet til straffeprosessloven § 230 a første ledd andre punktum, og skal forstås på samme måte. Det vises derfor til merknadene i denne bestemmelsen. Dermed sikrer bestemmelsen at mistenkte ikke kan få kjennskap til identiteten til en ansatt som tidligere har brukt tjenestenummer i stedet for navn i rapporter eller andre saksdokumenter, ved å begjære politiavhør av vedkommende. På samme måte kan ansatte som ikke har skrevet rapporter eller andre saksdokumenter, også skjermes i politiavhør.

Som ved anonyme politiavhør etter første ledd, må begjæringen om anonyme politiavhør av ansatte i politiet og kriminalomsorgen fremsettes av politimesteren, og beslutningen må treffes av retten ved kjennelse.

Tredje ledd ny bokstav c fastslår at anonym vitneførsel kan gå ut på at ansatte i politiet og kriminalomsorgen oppgir tjenestenummer istedenfor navn.

Endringen i femte ledd første punktum innebærer at henvisningen til andre ledd endres til tredje ledd, oger en konsekvens av at det foreslås inntatt et nytt andre ledd.

Endringen i femte ledd nytt andre punktum medfører at et anonymt politiavhør etter tredje ledd bokstav c, ikke kan brukes som bevis i retten med mindre retten finner at vilkårene for anonym vitneførsel i straffeprosessloven § 130 a første og andre ledd er oppfylt.

Utvalget minner om at det vil blir oppnevnt forsvarer etter straffeprosessloven § 100 a dersom det er tale om en rettslig prøving i forbindelse med anonym vitneførsel for politiet eller retten, jf. straffeprosessloven § 130 a tredje ledd andre punktum, jf. § 234 a fjerde ledd første punktum.

Til straffeprosessloven § 242:

I første ledd nytt andre punktum innføres et nytt unntak som innebærer at at det ikke skal gis innsyn i opplysninger som kan føre til at identiteten til den ansatte blir kjent, dersom det er besluttet bruk av tjenestenummer i medhold av forslagene til straffeprosessloven § 230 a eller politiloven § 29 b tredje ledd, så lenge vilkårene for skjerming er oppfylt. Det må dermed foretas en ny vurdering av om vilkårene for bruk av tjenestenummer fortsatt er oppfylt på tidspunktet for innsynsbegjæringen. Endringen svarer til forslagene i straffeprosessloven §§ 28 fjerde ledd, 230 a fjerde ledd, 264 sjette ledd og 264 a fjerde ledd.

Påtalemyndigheten skal ikke selv foreta en vurdering av om det er grunnlag for å nekte innsyn i den ansattes navn. Det er beslutningen om bruk av tjenestenummer i medhold av forslagene til straffeprosessloven § 230 a eller politiloven § 29 b tredje ledd, som er avgjørende for om det skal gis innsyn.

Endringen i tredje ledd er av lovteknisk karakter. Det må antas å bero på en feil at denne bestemmelsen ikke ble endret i forbindelse med lovendring 7. mars 2008 som trådte ikraft fra 1. juli 2008. På samme måte som for mistenkte og fornærmede, bør etterlatte i lovbestemt rekkefølge ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at et anonymt vitnes identitet blir kjent. Endringen innebærer at identiteten til anonyme vitner blir tilstrekkelig skjermet overfor alle berørte parter.

Til straffeprosessloven § 264:

Endringene i § 264 består i at det innføres et nytt unntak i sjette ledd siste punktum. Endringene svarer til straffeprosessloven §§ 28 fjerde ledd, 230 a fjerde ledd andre punktum, 242 første ledd og 264 a fjerde ledd. Bestemmelsen innebærer at det ikke skal gis innsyn i opplysninger som kan føre til at identiteten til den ansatte som har brukt tjenestenummer blir kjent, så lenge vilkårene for skjerming er oppfylt. Det må dermed foretas en ny vurdering av om vilkårene for bruk av tjenestenummer fortsatt er oppfylt på tidspunktet for innsynsbegjæringen.

Til straffeprosessloven § 264 a:

Nytt fjerde ledd svarer til straffeprosessloven §§ 28 fjerde ledd, 230 a fjerde ledd andre punktum, 242 første ledd og 264 sjette ledd. Bestemmelsen innebærer at det ikke skal gis innsyn i opplysninger som kan føre til at identiteten til den ansatte som har brukt tjenestenummer blir kjent, så lenge vilkårene for skjerming er oppfylt. Det må dermed foretas en ny vurdering av om vilkårene for bruk av tjenestenummer fortsatt er oppfylt på tidspunktet for innsynsbegjæringen.

Nytt femte ledd svarertil straffeprosessloven § 242 tredje ledd. Endringen sørger for at opplysninger om anonyme vitners identitet heller ikke blir gjort kjent for fornærmede og etterlatte etter at det er tatt ut tiltale. Det må antas at det beror på en feil at denne bestemmelsen ikke er justert i forbindelse med lovendring 7. mars 2008 som trådte ikraft fra 1. juli 2008. Utvalget foreslår derfor at dette endres slik at anonyme vitners identitet også er skjermet etter at det er tatt ut tiltale. Utformingen av bestemmelsen er basert på straffeprosessloven § 242 tredje ledd.

19.3 Straffegjennomføringsloven

Til straffegjennomføringsloven § 7 c:

Bestemmelsen er ny, og innebærer en delvis lovfesting av Kriminalomsorgsdirektoratets rundskriv KDI-2020-11. Rundskrivet gir ansatte i kriminalomsorgen anledning til å bruke tjenestenummer i stedet for navn ved utarbeiding av rapporter, notater og vedlegg mv.

Bestemmelsen gir ingen tidsmessige begrensninger for når navn kan erstattes med tjenestenummer. Dersom det etter at et dokument er utarbeidet, oppstår en situasjon som gjør at vilkårene for å bruke tjenestenummer i stedet for navn er oppfylt, kan det på dette tidspunktet besluttes at navnet kan erstattes med tjenestenummer. Tilsvarende skal tjenestenummer erstattes med navn dersom det ikke lenger foreligger tungtveiende grunner.

Første ledd første punktum angir som hovedregel at ansatte i fengsler eller overgangsboliger kan oppgi tjenestenummer i stedet for navn når de skriver rapporter eller andre saksdokumenter.

Med ansatte i «fengsel eller overgangsbolig» menes fengselsbetjenter og andre ansatte som daglig omgås eller arbeider tett på innsatte/domfelte i institusjoner, herunder jurister. «Andre saksdokumenter» kan være notater, brev, vedlegg til sak og registreringer i registre.

Begrunnelsen for denne hovedregelen er at ansatte i fengsel eller overgangsboliger jobber tett på de innsatte og domfelte i lengre perioder, og dermed er utsatt for større og mer vedvarende risiko for vold og andre krenkelser. Lovteksten er imidlertid utformet som en kan-regel, til forskjell fra rundskrivet som fastslår at de ansatte skal oppgi tjenestenummer. Dermed vil det være opp til den enkelte ansatte om dokumentet skal angi tjenestenummeret i stedet for navn. Det skal aldri brukes fiktive navn.

Første ledd andre punktum angir at på samme måte som dokumentforfatteren, kan ansatte i fengsel og overgangsbolig som omtales i dokumentet identifiseres med tjenestenummer. Ansatte som omtales i dokumentet kan identifiseres med tjenestenummer uten at dokumentforfatteren identifiseres med tjenestenummer.

Andre ledd første punktum fastslår hovedregelen om at rapporter og andre saksdokumenter som utarbeides av andre ansatte enn de som er nevnt i første ledd, skal opplyse om den ansattes navn. Et sentralt formål er å sikre åpenhet, notoritet og dokumentasjon for ettertiden. At dokumentet skal «opplyse» om den ansattes navn, innebærer at det må fremgå hvem som er forfatter av innholdet. Dokumentet må bare opplyse om navn dersom det «utarbeides» av en ansatt. Dette innebærer blant annet at automatisk genererte dokumenter ikke trenger å opplyse om den ansattes navn.

I andre ledd andre punktum gis det en adgang for den ansattes overordnede til å beslutte bruk av tjenestenummer hvis «tungtveiende grunner» taler for det og det anses «forsvarlig».

Kravet om tungtveiende grunner er inspirert av Forvaltningslovutvalgets forslag til bestemmelse om vedtak i ny forvaltningslov § 47 og innspillene som kom i høringsrunden til dette forslaget. Se nærmere i punkt 4.2.4 og NOU 2019: 5 s. 603. Ved vurderingen av om det foreligger «tungtveiende grunner» må det ses hen til om det er grunn til å frykte at den ansatte eller dennes nærmeste vil utsettes for voldelige reaksjoner, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press hvis navnet blir kjent. Både alvoret av konsekvensene og sannsynligheten for at de inntreffer vil være relevant. Det er ikke tilstrekkelig med en generell mulighet eller en subjektiv frykt for at den ansatte eller dennes nære blir utsatt for vold, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press – det kreves konkrete holdepunkter i den enkelte sak. Slike holdepunkter kan være omstendighetene i saken eller historikken til den eller de som vil få innsyn i dokumentet, for eksempel at vedkommende tidligere er dømt for vold og trusler mot offentlig tjenesteperson, har tilknytning til kriminelle nettverk med voldspotensial eller at det er fremsatt trusler eller utøvd vold i forbindelse med den aktuelle saken.

I tillegg til at det må foreligge tungtveiende grunner, må bruk av tjenestenummer «anses forsvarlig». Forsvarlighetsvurderingen legger opp til en avveiing av hensynet til åpenhet og kontroll mot konsekvensene av at den ansattes navn nedtegnes. Til forskjell fra vedtak er ikke rapporter og andre saksdokumenter bestemmende for enkeltpersoner, men de kan danne grunnlag for senere beslutninger. En parts mulighet til kontradiksjon og habilitetsinnsigelser, er dermed momenter som må inngå i vurderingen av om det kan anses forsvarlig å bruke tjenestenummer i stedet for navn.

Initiativet til bruk av tjenestenummer kan komme fra den ansatte selv, men det er den overordnede som vurderer og beslutter om det foreligger «tungtveiende grunner» og anses «forsvarlig» å bruke tjenestenummer. Den enkelte virksomhet bør ha en viss frihet ved plasseringen av denne beslutningskompetansen, men det forutsettes at kompetansen legges på et forsvarlig nivå.

Etter andre ledd tredje punktum kan andre ansatte som omtales i dokumentene identifiseres med tjenestenummer på samme måte som dokumentforfatteren. Behovet for skjerming skal vurderes og besluttes av en overordnet. Vilkårene i andre ledd første punktum må i så fall være oppfylt for disse ansatte. Ansatte som omtales i dokumentet kan identifiseres med tjenestenummer uten at dokumentforfatter identifiseres med tjenestenummer.

Tredje ledd fastslår at begrunnelsen for beslutningen om bruk av tjenestenummer og hvem som har truffet beslutningen, skal nedtegnes i et internt notat. Det må fremgå hvorfor det foreligger tungtveiende grunner for å skjerme den ansattes navn og hvorfor det anses forsvarlig. Det må dessuten fremgå av notatet at den ansattes habilitet er vurdert. Notatet skal sikre at det gjøres en konkret vurdering av behovet for og forsvarligheten av skjerming i det enkelte dokumentet, i tillegg til å sikre notoritet og dokumentasjon for ettertiden.

Notatet regnes som organinternt etter forvaltningsloven § 18 a og offentleglova § 14, og er dermed unntatt innsyn.

Fjerde ledd pålegger kriminalomsorgen å føre et internt register over tjenestenumre. I dette skal det fremgå hvilken ansatt som har brukt det enkelte tjenestenummeret og til hvilken tid. Registeret skal sikre notoritet og gjøre det mulig å føre intern kontroll over bruken av tjenestenumre. Det må dessuten sørges for gode rutiner for å bytte tjenestenummer der identiteten bak et bestemt nummer er eksponert. Den praktiske gjennomføringen av dette, vil ligge til den som er ansvarlig for registerføringen. Kongen kan gi nærmere regler om føringen av slikt register.

Femte ledd første og andre punktum pålegger taushetsplikt om opplysninger som kan føre til at identiteten til den ansatte blir kjent, og fastsetter at det ikke skal gis innsyn i slike opplysninger så lenge skjermingsbehovet består. Det må dermed foretas en ny vurdering av om vilkårene for bruk av tjenestenummer fortsatt er oppfylt på tidspunktet for innsynsbegjæringen. Dersom vilkårene for skjerming er oppfylt, innebærer bestemmelsen at det ikke kan kreves innsyn i navnet til personen bak et tjenestenummer etter reglene i forvaltningsloven, offentleglova eller straffegjennomføringloven.

Taushetsplikten innebærer dessuten at opplysningene er underlagt bevisforbud etter tvisteloven § 22-3 første ledd. En ansatt som har brukt tjenestenummer etter straffegjennomføringsloven § 7 c, kan bare føres som vitne dersom departementet samtykker i eller retten bestemmer at beviset likevel skal føres, se tvisteloven § 22-3 andre og tredje ledd. Det samme gjelder ved begjæring om bevissikring etter tvisteloven kapittel 28.

Femte ledd tredje punktum åpner for at det kan gis innsyn i navnet til en ansatt i fengsel eller overgangsbolig som har brukt tjenestenummer i en rapport eller annet saksdokument etter første ledd. Bestemmelsen er ment å fungere som en sikkerhetsventil for de tilfellene der angivelse av navn anses «nødvendig» for å ivareta den innsattes eller domfeltes interesser. Ved denne vurderingen må det blant annet ses hen til innholdet i dokumentet og betydningen dette har for den innsattes/domfeltes soningsforhold, den innsattes/domfeltes mulighet til å imøtegå innholdet i dokumentet og den innsattes/domfeltes behov for å kunne komme med habilitetsinnsigelser.

Til straffegjennomføringsloven § 7 d:

Bestemmelsen er ny, og gir regler for bruk av navn eller tjenestenummer når det fattes skriftlige vedtak. Dette innebærer en utvidelse sammenliknet med Kriminaldirektoratets rundskriv KDI-2020-11. Bestemmelsen fastslår at skriftlige vedtak som kriminalomsorgen treffer, skal være signert og opplyse om saksbehandlerens navn. Bestemmelsen gir imidlertid adgang til å bruke tjenestenummer i stedet for navn på visse vilkår. På samme måte som etter straffegjennomføringsloven § 7 c skal det aldri brukes fiktive navn.

Vilkåret om tungtveiende grunner for å unnta navn, at navnet til en overordnet skal fremgå av vedtaket og at det skal utformes et internt notat, bygger på Forvaltningslovutvalgets forslag og merknader til bestemmelse om vedtak i ny forvaltningslov § 47 og innspillene som kom i høringsrunden til denne bestemmelsen. Se nærmere i punkt 4.2.4 og NOU 2019: 5 s. 603.

Bestemmelsen gir ingen tidsmessige begrensninger for når navn kan erstattes med tjenestenummer. Dersom det etter at et dokument er utarbeidet, oppstår en situasjon som gjør at vilkårene for å bruke tjenestenummer i stedet for navn er oppfylt, kan det på dette tidspunktet besluttes at navnet kan erstattes med tjenestenummer. Tilsvarende skal tjenestenummer erstattes med navn dersom det ikke lenger foreligger tungtveiende grunner.

Første ledd første punktum fastslår at skriftlige vedtak som hovedregelskal være signert og opplyse om hvem som har truffet vedtaket.Innenfor kriminalomsorgens virksomhet kan vedtak treffes muntlig. Slike vedtak faller utenfor bestemmelsen. Skriftlige vedtak kan signeres med elektronisk signatur eller andre alminnelig brukte sikre autentiseringsmetoder, jf. lov om elektroniske tillitstjenester. Opplysning om hvem som har truffet vedtaket kan blant annet være viktig for å avdekke eventuell inhabilitet. Dette gir også opplysning om hvem parten kan ta kontakt med ved spørsmål.

Første ledd andre punktum fastslår at hvis «tungtveiende grunner» taler for det, kan navnet på den som har truffet vedtaket erstattes med et tjenestenummer. Tungtveiende grunner vil for eksempel foreligge dersom det er grunn til å frykte at den som har truffet vedtaket eller en av dennes nærmeste vil utsettes for voldelige reaksjoner, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press hvis navnet fremgår av vedtaket. Både alvoret av konsekvensene og sannsynligheten for at de inntreffer vil være relevant. Det er ikke tilstrekkelig med en generell mulighet eller en subjektiv frykt for at den ansatte eller dennes nære blir utsatt for vold, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press – det kreves konkrete holdepunkter i den enkelte sak. Slike holdepunkter kan være omstendighetene i saken eller historikken til den eller de som vil få innsyn i dokumentet, for eksempel at det er fremsatt trusler eller utøvd vold i forbindelse med den aktuelle saken, at vedkommende tidligere er dømt for vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson eller at vedkommende har tilknytning til kriminelle nettverk med voldspotensial.

I tillegg til at det må foreligge tungtveiende grunner, må det «anses forsvarlig» at den som fatter vedtaket bruker tjenestenummer i stedet for navn. I dette ligger det at det må gjøres en vurdering av hensynet til åpenhet og etterprøvbarhet mot hensynet til de negative konsekvensene undertegning med navn vil kunne få for den ansatte. Den overordnede må derfor vurdere om det er forsvarlig at den ansattes navn utelates av hensyn til en parts rett til kontradiksjon og mulighet til å fremme inhabilitetsinnsigelse. Den overordnede har også en plikt til å vurdere habiliteten til den ansatte.

At både forslaget til straffegjennomføringsloven §§ 7 c og 7 d oppstiller krav om tungtveiende grunner og at bruk av tjenestenummer må være forsvarlig, betyr ikke at terskelen for skjerming nødvendigvis er den samme etter begge bestemmelsene. Det skal mer til for at utelatelse av navn i et vedtak anses forsvarlig enn i en rapport. Vedtak har direkte betydning for en parts rettigheter og plikter, og hensynet til åpenhet og kontroll gjør seg derfor normalt gjeldende i større grad enn for rapporter, notater og vedlegg.

Dersom det foreligger tungtveiende grunner og det anses forsvarlig å bruke tjenestenummer, skal tjenestenummeret fremgå av vedtaket i stedet for navnet.

Første ledd tredje punktum angir at dersom det besluttes bruk av tjenestenummer, skal navnet til den overordnede fremgå av vedtaket. Initiativet til bruk av tjenestenummer kan komme fra den ansatte selv, men det er den overordnede som treffer endelig beslutning om dette. Den enkelte virksomhet bør ha en viss frihet ved plasseringen av denne beslutningskompetansen, men det forutsettes at kompetansen legges på et forsvarlig nivå. Hvilken overordnet som signerer vedtaket, kan vurderes konkret i den enkelte sak eller innenfor den enkelte avdeling. Dersom angivelse av den overordnedes navn vil kunne forflytte trusselsituasjonen fra den enkelte ansatte til den overordnede, kan det vurderes om forvaltningsorganets leder, som uansett vil være offentlig kjent, bør underskrive vedtaket.

Hvis saksbehandlingen og vedtaket fattes etter en helautomatisert prosess, skal dette etter første ledd siste punktum fremgå av vedtaket i stedet for at det oppgis et navn.

Andre ledd gir straffeprosessloven § 7 c tredje, fjerde og femte ledd tilsvarende anvendelse. Dermed må det utformes et internt notat dersom det besluttes bruk av tjenestenummer i stedet for navn hvor bakgrunnen for beslutningen fremgår, og det må føres et register over hvem som har benyttet et bestemt tjenestenummer. Videre vil opplysninger om identiteten til brukeren av et tjenestenummer være underlagt taushetsplikt, og det skal ikke gis innsyn i opplysninger som kan føre til at identiteten til den ansatte blir kjent. Det vises til merknadene til straffeprosessloven § 7 c tredje, fjerde og femte ledd over.

19.4 Politiinstruksen

Til politiinstruksen 5-4:

Paragrafen omhandler politiets legitimasjonsplikt. Utvalget legger til grunn at det allerede i dag er adgang for ansatte i politiet til å oppgi tjenestenummer i stedet for navn, se politiloven § 20 syvende ledd andre punktum, selv om denne endringen ikke har blitt inntatt i politiinstruksen. Utvalget foreslår at alternativet «tjenestenummer» fremkommer eksplisitt i bestemmelsens andre punktum slik at den samsvarer med det som følger av politiloven § 20 syvende ledd andre punktum.

19.5 Påtaleinstruksen

Til påtaleinstruksen § 8-14:

Endringen i andre ledd andre punktum fastslår at avhørsrapporten skal angi tjenestenummeret til den ansatte som har opptatt forklaringen, dersom det er besluttet bruk av tjenestenummer i medhold av forslagene til straffeprosessloven § 230 a eller politiloven § 29 b tredje ledd. Endringen skal sørge for at det er sammenheng i regelverket. For reglene om innsyn i den ansattes navn under etterforskingen, etter tiltale og etter avsluttet straffesak gjelder straffeprosessloven §§ 28 fjerde ledd, 242 første ledd, 264 sjette ledd og 264 a fjerde ledd.

Åttende ledd andre punktum fastslår at den ansatte som har skrevet avhørsrapporten, kan undertegne denne med tjenestenummer i stedet for navn, hvis det er besluttet bruk av tjenestenummer etter straffeprosessloven § 230 a eller i medhold av politiloven § 29 b tredje ledd.

Politiansatte som avhøres kan bruke tjenestenummer i stedet for navn i politiavhør dersom vilkårene i straffeprosessloven § 234 a andre ledd er oppfylt.

Til påtaleinstruksen § 34-6 a:

Paragrafen er ny, og gir adgang til å bruke tjenestenummer i saker som etterforskes av Spesialenheten for politisaker.

Første ledd fastslår at beslutninger om identitetsskjerming tatt i medhold av forslaget til regler i politiloven § 29 b tredje ledd, straffeprosessloven §§ 230 a eller 234 a også bør gjelde i Spesialenhetens etterforsking, med mindre Sjefen for Spesialenheten beslutter at det ikke er forsvarlig av hensyn til fornærmedes eller etterlattes rettigheter.

Etter andre ledd kan det også besluttes bruk av tjenestenummer i stedet for navn der politiansatte forklarer seg for Spesialenheten ikke bare som vitner, men også som mistenkt, der tungtveiende grunner tilsier det og det anses forsvarlig. Vilkårene tungtveiende grunner og forsvarlig er de samme som for anonymt politiavhør i forslaget i § 234 a.

Tungtveiende grunner vil for eksempel foreligge dersom det er grunn til å frykte at den ansatte vil utsettes for voldelige reaksjoner, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press hvis navnet til den ansatte fremgår. Både alvoret av konsekvensene og sannsynligheten for at de inntreffer vil være relevant. Det er ikke tilstrekkelig med en generell mulighet eller en subjektiv frykt for at den ansatte eller dennes nære blir utsatt for vold, trusler, grov sjikane eller utilbørlig press – det kreves konkrete holdepunkter i den enkelte sak. Slike holdepunkter kan være omstendighetene i saken eller historikken til den eller de som vil få innsyn i dokumentet, for eksempel at det er fremsatt trusler eller utøvd vold i forbindelse med den aktuelle saken, at vedkommende tidligere er dømt for vold og trusler mot offentlig tjenesteperson eller at vedkommende har tilknytning til kriminelle nettverk med voldspotensial.

I tillegg til at det må foreligge tungtveiende grunner, må det «anses forsvarlig». I dette ligger det at det må gjøres en vurdering av hensynet til åpenhet og etterprøvbarhet mot hensynet til de negative konsekvensene undertegning med navn vil kunne få for den ansatte.

20 Utkast til endringer i lov og forskrift

20 Forslag til lov og forskrift om endringer i politiloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, politiinstruksen og påtaleinstruksen (om identitetsskjerming for ansatte i politiet og kriminalomsorgen)

I

II

III

IV

V