10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

10.1 Til endringen i straffeloven

Til § 53

Endringen i nr. 3 bokstav ger kun av redaksjonell karakter og skyldes at bestemmelsen får en ny bokstav h. Endringen i nr. 3 ny bokstav h innebærer en klargjøring i forhold til gjeldende rett av at megling i konfliktråd kan settes som særvilkår for betinget dom, jf. kapittel 8. Se en tilsvarende endring i utkastet til straffeprosessloven § 69.

En forutsetning for at den domfelte kan pålegges dette vilkåret, er at både vedkommende selv og den fornærmede samtykker i behandlingen i konfliktrådet før dommen avsies.

Det kan ikke oppstilles som vilkår for den betingede dommen at meglingen skal resultere i at partene inngår en avtale. Departementet kjenner til at det på dette punktet tidligere har vært ulik praksis.

Det er en forutsetning at den siktede kommer til meglingsmøtet, dersom vedkommende ikke har gyldig forfall. Dersom avtale inngås, vil det innebære et brudd på vilkåret at den domfelte ikke oppfyller avtalen.

10.2 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 61 c

Paragraf 61 a til § 61 d har bestemmelser om taushetsplikt og opplysningsrett om opplysninger som politiet har blitt kjent med ved behandlingen av straffesaker. Paragraf 61 c inneholder regler om politiets opplysningsrett, som innebærer et unntak fra taushetspliktsbestemmelsen i § 61 a.

Endringen i § 61 c første ledd nr. 5 og nr. 6 gjelder politiets opplysningsrett i kriminalitetsforebyggende øyemed, jf. punkt 4.2. Personvernhensyn tilsier at politiet bruker denne opplysningsretten med varsomhet. Mothensynene gjør seg imidlertid sterkest gjeldende der taushetsbelagte opplysninger gis videre til private.

Departementet foreslår derfor en presisering av ordlyden i nåværende nr. 5, i nye nr. 5 og i nr. 6, slik at det tydelig fremgår at terskelen for politiets opplysningsrett i kriminalitetsforebyggende øyemed er avhengig av hvem opplysningene skal kommuniseres til - andre offentlige organer eller private. Opplysninger kan gjøres kjent for andre offentlige organer når dette anses som hensiktsmessig,jf. nr. 5. For at opplysningsretten skal kunne utøves overfor private må dette anses som nødvendig for å forebygge kriminalitet, jf. nr. 6.

I Ot.prp. nr. 77 (2001-2002) om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (erstatning etter strafforfølgning) foreslår departementet en endring i straffeprosessloven § 61 c første ledd ny nr. 9. Dette endringsforslaget må sees i sammenheng med og tilpasses endringforslaget i proposisjonen her.

Endringen i annet leddgjelder adgang for politiet og påtalemyndigheten til å pålegge taushetsplikt overfor enhver som utfører tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, når organet med hjemmel i første ledd får opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til etterforskningen i saken, jf. punkt 4.3. Departementet foreslår ingen tilsvarende regel om pålegg om taushetsplikt overfor private. Formuleringen «utfører tjeneste eller arbeid for» er brukt både i forvaltningsloven § 13, straffeprosessloven § 61 a, domstolloven § 63 a og politiloven § 24, og må forstås på samme måte i de ulike lovene.

For at politiet på en hensiktsmessig måte skal kunne bruke verdifull informasjon som de sitter med i arbeidet med å forebygge kriminalitet, til det beste for samfunnet, er det behov for en ny bestemmelse som sikrer at opplysningene blir undergitt en forsvarlig behandling hos mottaker. Slik regelverket i dag er utformet, risikerer man at det utgjør et hinder for samarbeid mellom politiet og andre offentlige myndigheter, fordi sensitiv etterforskningsinformasjon ikke vil være underlagt taushetsplikt på mottakerens hånd.

Bestemmelsen gjelder politiets og påtalemyndighetens adgang til å pålegge taushetsplikt om etterforskningsinformasjon som de har blitt kjent med ved behandlingen av en straffesak, og som det av hensyn til den videre etterforskningen er nødvendig å holde hemmelig. Taushetsplikt kan også pålegges dersom politiet eller påtalemyndigheten gir videre opplysninger som angår flere straffesaker.

Adgangen til å pålegge taushetsplikt etter bestemmelsen her må sees i sammenheng med endringen i politiloven § 24 nytt femte ledd. Med hjemmel i den bestemmelsen kan politiet pålegge taushetsplikt om opplysninger som nevnt i politiloven § 24 annet ledd. Dette vil typisk være generell etterretnings- og etterforskningsinformasjon som politiet har blitt kjent med på annen måte enn ved behandlingen av konkrete straffesaker og opplysninger om politiets generelle metodebruk. Se for øvrig merknader til endringen i politiloven § 24 nytt femte ledd.

Departementet vil understreke at bestemmelsen også skal gjelde for andre saker enn saker om barne- og ungdomskriminalitet.

Overtredelse av taushetsplikten etter annet ledd kan etter omstendighetene straffes etter straffeloven § 121.

Til § 69

Paragraf 69 gjelder adgangen til å unnlate påtale, selv om straffeskyld anses bevist. Endringen i tredje ledd første punktum er en følge av endringen i straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav h, som presiserer at megling i konfliktrådet kan settes som særvilkår i betinget dom. Endringen i § 69 innebærer at også påtaleunnlatelse kan gjøres betinget av at vedkommende møter til megling i konfliktrådet. Se nærmere merknaden til utkastet til endring i straffeloven § 53.

Også straffeloven § 39 g annet ledd første punktum om prøveløslatelse ved forvaring, inneholder en henvisning til straffeloven § 53 nr. 3. Siden det ikke er like naturlig at megling i konfliktråd settes som vilkår for slik prøveløslatelse, legges det ikke frem noe forslag om endring av denne bestemmelsen.

Til ny § 71 b

Første punktum gir anvisning på at påtalemyndigheten kan overføre saker mot barn under 15 år til barneverntjenesten, jf. punkt 3.3.

Politiet skal etter forslaget ha plikt til å etterforske saker der den antatte gjerningspersonen ikke kan straffes fordi vedkommende var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet, jf. endringen i straffeprosessloven § 224 annet ledd. Dette medfører et behov for å kunne avslutte disse sakene ved overføring til barnevernet. I mange av sakene der lovbryteren er under 15 år, har dessuten barneverntjenesten fått underretning om igangsatt etterforskning etter straffeprosessloven § 232 a. Da er det naturlig å følge opp meldingen med en oversendelse.

Fordi politiet også har adgang til å etterforske saker med barn under 12 år, jf. straffeprosessloven § 224 tredje ledd, foreslår ikke departementet noen nedre grense for overføringsadgangen.

Påtalemyndigheten avgjør om en sak skal overføres. Kompetansen ligger hos den som som har påtalemyndighet i saken, jf. straffeprosessloven kapittel 7. Departementet antar at overføring til barnevernet vil være mest aktuelt der barnet har begått et alvorlig lovbrudd. Overføring vil også være naturlig der mange mindre lovbrudd tilsammen gjør forholdet alvorlig.

Barneverntjenesten skal selv avgjøre om tiltak skal iverksettes og i tilfellet hvilke tiltak. Etter annet punktum skal barneverntjenesten underrette påtalemyndigheten om hvorvidt den treffer vedtak i saken eller ikke. Med dette siktes det til vedtak som relaterer seg til det saksforhold som er overført fra påtalemyndigheten. Plikten omfatter ikke det underliggende materialet for barneverntjenestens beslutning. Underrettelsesplikten omfatter tiltak som iverksettes overfor det enkelte barnet og ikke tiltak overfor andre, for eksempel søsken. Med vedtak siktes det også til beslutninger om å overføre saken til andre hjelpeinstanser. Barnevernet skal dessuten underrette påtalemyndigheten om en beslutning om ikke å iverksette hjelpetiltak.

Det vil etter departementets syn være naturlig om riksadvokaten gir nærmere retningslinjer om overføringsadgangen.

Overføring til barnevernet som et tiltak i saker mot barn mellom 15 og 18 år vil bli vurdert i departementets videre arbeid, jf. proposisjonens kapittel 2.

Til ny § 222 c

Paragrafen gir påtalemyndigheten hjemmel til å nedlegge et oppholdsforbud overfor personer under 15 år, jf. kapittel 6. Vilkåret er at det er grunn til å tro at opphold på et bestemt sted øker faren for at en person under 15 år begår en ellers straffbar handling. Oppholdsforbudet er ikke en strafferettslig reaksjon på barnets handlinger, men et forebyggende og beskyttende tiltak.

Det skal være grunn til å tro at opphold på et bestemt sted øker faren for at barnet begår en ellers straffbar handling, jf. første ledd første punktum. Sannsynlighetsovervekt kreves ikke, men risikoen må være nærliggende og reell. At politiet vet at det av og til vanker kriminelle på den lokale ungdomsklubben, er i utgangspunktet ikke nok til at en forbyr en hvilken som helst 14-åring å oppholde seg der. Har politiet derimot konkret mistanke om at personer i narkotikamiljøet møter en bestemt 13-åring på ungdomsklubben, kan ungdommen få oppholdsforbud på klubben for å hindre at vedkommende rekrutteres inn i narkotikamiljøet og blir brukt til å selge narkotika.

Det er likevel ikke alltid nødvendig at politiet har en konkret mistanke om at en eller flere bestemte kriminelle handlinger begås på stedet. Er et bestemt oppholdssted svært belastet, slik at det vil være få «legitime» grunner til å oppholde seg der, kan det være tilstrekkelig til å nedlegge oppholdsforbud overfor personer under 15 år som tilbringer tid der.

Ileggelse av oppholdsforbud må ikke være et uforholdsmessig inngrep, jf. henvisningen til § 170 a i utkastet første ledd annet punktum.

Det er viktig å høre barnets oppfatning av saken før en beslutning om oppholdsforbud tas, og påtalemyndigheten har plikt til å gi barnet mulighet til å uttale seg på forhånd, jf. tredje ledd første punktum.

Påtalemyndigheten har kompetanse til å beslutte oppholdsforbud i første hånd, men må ha vergens skriftlige samtykke, jf. tredje ledd første punktum. Dersom vergen ikke samtykker i oppholdsforbudet, må beslutning om oppholdsforbud treffes av retten ved kjennelse, jf. fjerde ledd. Vergens samtykke til påtalemyndighetens beslutning må kunne trekkes tilbake. Det må da være opp til påtalemyndigheten om den vil bringe saken inn for retten for å opprettholde oppholdsforbudet i den resterende perioden.

Verge for den mindreårige er den som etter barneloven har foreldreansvaret for barnet, jf. vergemålsloven § 3. Foreldrene kan ha foreldreansvaret alene eller sammen, se barneloven §§ 34-36. Dersom foreldrene har foreldreansvaret og dermed vergemålet sammen, kan hver av dem gi den andre fullmakt til å opptre som verge alene, jf. § 4. Etter vergemålsloven § 4 annet ledd anses den som underskriver på vegne av den umyndige i forbindelse med rettergang, å ha slik fullmakt i mangel av opplysning om noe annet. Dette er for å gjøre bestemmelsen mindre komplisert i praksis. Bestemmelsen presiserer imidlertid at alle innkallelser, varsler og meddelelser bør rettes til begge foreldrene.

En beslutning om oppholdsforbud skjer i medhold av rettergangslovgivningen, og det er rimelig å forstå det slik at vergemålsloven § 4 må gjelde for innhenting av vergens samtykke til oppholdsforbud. Dersom foreldrene har vergemålet sammen, og de ikke er enige om å samtykke til oppholdsforbudet, bestemmer vergemålsloven § 3 tredje ledd at overformynderiet treffer avgjørelsen. Bestemmelsen tar sikte på økonomiske disposisjoner på barnets vegne, og blir visstnok aldri anvendt i straffesaker. Blir vergene ikke enige, er konsekvensen at de ikke med rettsvirkning kan foreta den disposisjonen det gjelder (Andenæs , Norsk straffeprosess, bind I, 2000 s. 73). Dersom foreldrene ikke er enige i å samtykke i oppholdsforbud, må påtalemyndigheten følgelig bringe saken inn for retten.

Retten skal i disse tilfellene settes som forhørsrett. Betegnelsen «retten» er imidlertid valgt slik at det ikke skal være nødvendig med en ny lovendring når funksjonsbetegnelsene på domstolene faller bort, jf. Ot.prp. nr. 65 (2001-2002) og Innst. O. nr. 61 (2001-2002).

Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et oppholdsforbud skal være skriftlig og angi den personen forbudet er rettet mot og grunnlaget for forbudet, jf. tredje ledd tredje punktum. Dersom vergen ikke samtykker i oppholdsforbudet, må påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at vergen nektet samtykke bringe beslutning om oppholdsforbud inn for retten. Bestemmelsen er utformet likt med den nye utformingen av § 222 a, og det er også gjort henvisning til de saksbehandlingsregler som gjelder tilsvarende for de to bestemmelsene. Det vil si at barnet og vergen skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig, men skal snarest mulig nedtegnes. Dersom fem dagers fristen oversittes, skal grunnen opplyses i rettsboken. Barnet og vergen skal varsles om rettsmøter og har rett til å være tilstede og til å uttale seg. Reglene i straffeprosessloven §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Oppholdsforbud skal gjelde for en bestemt tidsperiode og ikke for mer enn 6 måneder, jf. annet ledd. Lengden på oppholdsforbudet må også inngå i forholdsmessighetsvurderingen etter § 170 a. 6 måneder er en absolutt grense, og ikke en angivelse av den alminnelige lengden.

Oppholdsforbudet skal gjelde et bestemt sted, nemlig det stedet hvor det er grunn til å tro at faren øker for at barnet begår ellers straffbare handlinger. Oppholdsforbudet må angi dette stedet presist. Dette er viktig for at det skal være enkelt for barnet og foreldrene å forholde seg til forbudet. Dersom det er hensiktsmessig, kan oppholdsforbudet begrenses til bestemte tidspunkter og dermed ikke bli unødvendig vidtrekkende.

Oppholdsforbudet må praktiseres på en slik måte at det ikke virker diskriminerende på bestemte grupper i samfunnet.

Til § 224

Paragrafen gjelder politiets etterforskningsplikt. Etterforskning foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige, jf. første ledd. Etter nåværende tredje ledd kan det foretas etterforskning også i saker mot barn under den kriminelle lavalder.

Endringen i annet ledd innebærer at etterforskningsplikten etter første ledd også skal gjelde der en mulig lovbryter ikke kan straffes fordi vedkommende var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet, jf. punkt 3.1. Etterforskningsplikten etter annet ledd skal ikke gå lengre enn den plikt som gjelder når lovbryteren er over 15 år. Plikten inntrer bare dersom det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbare forhold som forfølges av det offentlige. Også saker med unge lovbrytere må kunne henlegges etter de samme prinsipper som for andre saker. Utkastet til annet ledd annet punktum åpner dessuten for at riksadvokaten gir nærmere retningslinjer om gjennomføringen og om begrensninger i etterforskningsplikten etter annet ledd.

Endringen i tredje ledd innebærer at politiet i samsvar med gjeldende rett kan foreta etterforskning i saker mot barn under 12 år der dette anses hensiktsmessig.

Til § 226

Paragrafen angir formålet med politiets etterforskning. Endringen i første ledd bokstav b og cer kun av redaksjonell karakter og skyldes at bestemmelsen får en ny bokstav d. Endringen i første ledd ny bokstav d medfører at etterforskningen også kan ha til formål å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for å tjene som grunnlag for barneverntjenestens videre behandling av saken, jf. punkt 3.2. Det kan bidra til at adekvate tiltak iverksettes overfor barnet. Pedagogiske grunner taler for at dette formålet reflekteres i straffeprosessloven § 226.

Endringen må sees i sammenheng med den utvidede etterforskningsplikten etter straffeprosessloven § 224 annet ledd. Der gjerningspersonen er under den kriminelle lavalder vil det ikke være aktuelt å ilegge noen strafferettslig reaksjon. For å sette en stopper for videre kriminell atferd, er det desto viktigere at barneverntjenesten følger opp barnet og eventuelt setter i verk tiltak.

I saker mot barn over 15 år, hvor strafferettslige reaksjoner kan benyttes, vil etterforskningen ha et sammensatt formål. I en del tilfeller vil en ungdom mellom 15 og 18 år som begår lovbrudd, både bli møtt med straffesak og med tiltak etter barnevernloven.

Det er ikke meningen at politiet skal iverksette etterforskning for å opplyse barnevernsaker som ikke har tilknytning til at barnet har begått et lovbrudd. Politiet skal for eksempel ikke uavhengig av straffesak etterforske om det har skjedd omsorgssvikt.

Endringen må sees i sammenheng med reglene om politiets taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett. Særlig aktuelle som grunnlag for politiets utlevering av etterforskningsmateriale til barneverntjenesten er barnevernloven § 6-4 annet ledd (opplysningsplikt) og straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 2 (opplysningsrett).

Etter barnevernloven § 6-4 annet ledd skal politiet av eget tiltak eller etter pålegg fra barnevernet i visse tilfeller gi nærmere opplysninger om en sak til barnevernet. Opplysningsplikten gjelder kun de alvorligste sakene, der det foreligger alvorlig omsorgssvikt eller vedvarende alvorlige atferdsvansker. Bestemmelsen gjelder retten og plikten til å gi videre opplysninger som politiet allerede har. Den etablerer ingen plikt til å etterforske for å skaffe opplysningene.

I tilfeller der barnevernloven § 6-4 annet ledd ikke kommer til anvendelse, vil straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 2 kunne utgjøre grunnlaget for at politiet uten hinder av taushetsplikten kan overlate etterforskningsmateriale til barnevernet. Etter denne bestemmelsen er taushetsplikten ikke til hinder for at etterforskningsopplysninger brukes til å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for.

Se også utkastet til endring i straffeprosessloven § 61 c annet ledd.

Til § 249 nytt annet ledd

Departementet foreslår å lovfeste en fristregel som riksadvokaten ved instruks har gitt pålegg om, jf. punkt 3.4: Spørsmålet om tiltale i saker hvor den mistenkte var under 18 år på handlingstiden, skal som hovedregel avgjøres innen 6 uker etter at vedkommende er å anse som mistenkt i saken, se første punktum. Ordningen forutsetter at påtalemyndigheten i de aktuelle sakene har rutiner som sikrer notoritet om tidspunktet for når den unge lovbryteren er å anse som mistenkt.

Annet punktum åpner for at tiltalespørsmålet avgjøres senere dersom hensynet til etterforskningen eller andre særlige grunner gjør det nødvendig. Påtalemyndigheten må for eksempel avvente et analyseresultat eller en sakkyndigrapport før tiltalespørsmålet kan avgjøres. Unntaksvis kan også andre grunner enn hensynet til etterforskningen berettige en utsettelse. Den mistenkte er for eksempel i en så dårlig psykisk forfatning at hensynet til hans psykiske helse tilsier at den formelle avgjørelsen av tiltalespørsmålet utsettes.

Departementet forutsetter at påtalemyndigheten bestreber seg på ikke å bruke unntaksregelen i større utstrekning enn nødvendig.

Departementet har ikke foreslått at oversittelse av fristen skal godkjennes av retten eller av overordnet påtalemyndighet. Oversittelse utover de rammer annet punktum setter, vil ikke få noen direkte rettslig konsekvens. Men departementet forutsetter at overordnet påtalemyndighet etablerer rapporterings- og kontrollrutiner som sikrer at unntaksregelen ikke blir benyttet i større utstrekning enn forutsatt.

10.3 Til endringene i politiloven

Til § 13

I første ledd er det gjort en presisering i lovteksten for å klargjøre at politiet har hjemmel til å kjøre hjem personer som bryter et oppholdsforbud nedlagt etter straffeprosessloven § 222 c.

I et nytt fjerde ledd blir det åpnet for at barn og foreldre kan pålegges å møte til samtale med politiet, jf. kapittel 5. Møteplikten skal kunne pålegges en person under 18 år og vedkommendes foreldre. Bestemmelsen kan med andre ord brukes overfor mindreårige både under og over den kriminelle lavalder. Det betyr at for personer mellom 15 og 18 år kan møteplikten pålegges der politiet har grunn til å tro at vedkommende har begått straffbare handlinger. For personer under 15 år kan møteplikten pålegges der politiet har grunn til å tro at vedkommende har begått handlinger som kunne vært straffet om han eller hun var over den kriminelle lavalder. Betegnelsen mindreårig er valgt for å dekke alle under 18 år, men det er klart at det i hovedsak vil være aktuelt for de litt eldre barn og ungdom.

Møteplikten etablerer ingen forklaringsplikt for den mindreårige eller foreldrene overfor politiet. Dette skal den mindreårige og foreldrene gjøres oppmerksom på før samtalen starter, se fjerde ledd tredje punktum. Dersom den mindreårige er over 15 år og samtalen går over i et avhør, må politiet forholde seg til reglene om vitners/mistenktes og siktedes rettigheter. Det samme gjelder hvis samtalen blir et avhør av foreldrene.

Samtalen skal ha et annet formål enn politiavhør i forbindelse med etterforskning. Målsetningen skal være å forebygge en kriminell utvikling hos en ung person som politiet mener befinner seg i en risikosone for dette. Politiet kan innkalle til slike samtaler når det finner det hensiktsmessig. Lovendringen berører ikke politiets valg av metode for å gjennomføre samtalen.

I nytt femte ledd bestemmes det at innkallingen skal være skriftlig og inneholde opplysninger om møtested og tid og formålet med samtalen. Politiet må forsikre seg om at innkallingen er mottatt og kan forstås av barnet og foreldrene. Politiet må formidle innkallingen på et språk som mottakerne forstår. Så vidt mulig skal det gis minst tre dagers varsel, jf. annet punktum. Det er ikke gitt regler om at innkallingen skal forkynnes, men det er uansett viktig at politiet forsikrer seg om at innkallingen er mottatt av barnet og foreldrene. Dette er særlig viktig dersom politiet vurderer å benytte muligheten til tvangsavhenting til møtet.

Det er gitt hjemmel for å hente den mindreårige og foreldrene til en slik samtale dersom de uteblir uten at det er opplyst at de har gyldig forfall, se tredje punktum. Begrunnelsen for dette er den samme som for å etablere en møteplikt, nemlig at det kan være viktig å få til et møte mellom barnet og foreldrene og politiet. At en slik avhenting kan virke mot sin hensikt og ha uheldige konsekvenser, må politiet ta med i sin vurdering av om det er hensiktsmessig med et møte og særlig av om det er nødvendig med avhenting. Innkallingen skal opplyse om adgangen til avhenting, se fjerde punktum.

Til § 24

For politiets behandling av straffesaker gjelder taushetsplikten i straffeprosessloven §§ 61 a til 61 e. For politiets øvrige virksomhet gjelder taushetspliktreglene i strafferegistreringsloven § 8 og forvaltningsloven §§ 13 til 13 f med de tillegg og begrensinger som følger av politiloven § 24.

Endringen i nytt femte ledd gir adgang for politiet til å pålegge enhver som utfører tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, taushetsplikt om opplysninger som nevnt i annet ledd, når organet får opplysninger med hjemmel i fjerde ledd nr. 2 og 3 eller forvaltningsloven § 13 b første ledd, jf. punkt 4.3.

Bestemmelsen skal sammen med endringen i straffeprosessloven § 61 c annet ledd sørge for at det blir samsvar mellom politiets adgang til å gi videre sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon og taushetsplikten på mottakers hånd. Se for øvrig merknader til straffeprosessloven § 61 c annet ledd.

Begrunnelsen for forslaget er den samme som for bestemmelsen i straffeprosessloven § 61 c annet ledd. For at politiet på en hensiktsmessig måte skal kunne bruke verdifull informasjon som det sitter med, i arbeidet med å forebygge kriminalitet til det beste for samfunnet, er det behov for en ny bestemmelse som sikrer at opplysningene blir undergitt en forsvarlig behandling hos den som mottar opplysningene.

Overtredelse av taushetsplikt som er pålagt etter femte ledd, kan etter omstendighetene straffes etter straffeloven § 121.

10.4 Til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene

Lovforslaget del IV inneholder bestemmelser om ikraftsetting og overgangsregler. For flertallet av endringene er det ikke aktuelt å fastsette særlige overgangsregler. Endringene i straffeloven, straffeprosessloven og politiloven vil som hovedregel også gjelde for saker fra tiden før ikrafttredelsen. I utgangspunktet vil altså lovendringene ha tilbakevirkende kraft på den måten at politiet for eksempel kan innkalle barn og foreldre til en samtale på grunn av barnets handlinger forut for ikrafttredelsen, og at endringene i reglene om opplysningsplikt og taushetsplikt også vil gjelde for informasjon som allerede foreligger.

Enkelte endringer er imidlertid av en slik art at anvendelsen bør begrenses til handlinger som begås etter ikrafttredelsen. Det gjelder endringene i straffeprosessloven §§ 224 og 249.