7 Medvirkning til at barn under 15 år begår straffbare handlinger

7.1 Gjeldende rett

Personer som bruker barn under den kriminelle lavalder til å begå straffbare handlinger, kan i dag dømmes for medvirkning til den handlingen barnet har begått selv om barnet ikke kan straffes. Forholdet vil bli vurdert som fysisk eller psykisk medvirkning, avhengig av situasjonen og det straffebud som er overtrådt.

De fleste straffebud om alvorlige forbrytelser har et medvirkningstillegg. Men også ved en del mindre alvorlige lovbrudd rammes medvirkning. Mange straffebud nevner ikke medvirkning. Da må voksenpersonen ha overtrådt gjerningsbeskrivelsen i straffebudet for å kunne straffes.

7.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at det innføres en ny § 140 a i straffeloven, som skal rette seg direkte mot den som medvirker til at personer under den kriminelle lavalder begår lovbrudd (rapporten s. 48-49). Begrunnelsen for forslaget er at en slik bestemmelse vil gi et tydelig signal om at slike handlinger ikke aksepteres, samtidig som et eget straffebud kan virke preventivt i forhold til rekrutteringen av barn og unge til kriminelle miljøer. Forslaget er også begrunnet med at lovbruddet som begås av barnet, ofte vil ha en for lav strafferamme i forhold til den straffverdighet som er utvist av voksenpersonen.

7.3 Høringsinstansenes syn

Arbeidsgruppens forslag og begrunnelse fikk støtte fra en rekke høringsinstanser.

For eksempel støtter Kommunal- og regionaldepartementet forslaget, men instansen presiserer at det må sikres at bestemmelsen blir praktisert slik at den ikke virker diskriminerende i forhold til personer fra etniske minoriteter.

Fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfoldslutter seg til forslaget om ny § 140 a i straffeloven og den begrunnelse som arbeidsgruppen har gitt i sin rapport.

Barneombudet uttaler:

«Barneombudet ser det som et viktig signal at det gjøres straffbart å bidra til at barn begår lovbrudd og støtter derfor forslaget til ny § 140 a i straffeloven.»

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) er enig med arbeidsgruppen i at det straffverdige i forholdet ikke i tilstrekkelig grad ivaretas gjennom dagens mulighet for å straffe for medvirkning.

Borgarting lagmannsretter positiv til et straffebud som direkte retter seg mot tilskyndelse eller medvirkning til at en person under 15 år begår en ellers straffbar handling.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonstøtter forslaget om en egen straffebestemmelse som rammer medvirkning til at barn under 15 år begår lovbrudd.

Politidirektoratet mener at det er behov for en egen lovbestemmelse som retter seg direkte mot å medvirke til at personer under den kriminelle lavalder begår lovbrudd.

Redd Barnagir uttrykk for at en egen medvirkningsbestemmelse vil gi et tydelig signal om at det ikke er akseptabelt å bruke barn under den kriminelle lavalder til å begå straffbare handlinger. Samtidig mener organisasjonen at bestemmelsen vil kunne motvirke at barn og unge rekrutteres til kriminelle miljøer.

Enkelte høringsinstanser er negative til en egen medvirkningsbestemmelse.

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) peker på at det ofte kan være snakk om jevnaldrende som oppfordrer barnet til å begå kriminelle handlinger, og mener dette gjør den foreslåtte bestemmelsen problematisk å gjennomføre.

Asker og Bærum politiditrikt mener at det må utredes nærmere om den foreslåtte bestemmelsen utvider området for straffbar medvirkning i forhold til gjeldende rett.

Riksadvokaten frarår å innføre en egen medvirkningsbestemmelse for den som tilskynder et barn under 15 år til å begå straffbare handlinger, og begrunner dette slik:

«Riksadvokaten er her som ellers, skeptisk til nye straffebud uten at behovet er godt dokumentert. Utredningen mangler helt påvisning av, eller endog eksempler på, tilfeller som ikke rammes etter gjeldende lov, men som ville blitt fanget opp av forslaget. Det anføres at '...lovbruddene som begås har ofte en ganske lav strafferamme som ikke gjenspeiler hvor straffverdig det er å utnytte barn...' ... , men også dette er udokumentert.

Arbeidsgruppens uttalelser om at den gjennom den nye straffetrusselen ønsker '... å gi et tydelig signal...' og '...å ramme et bredt spekter av uakseptabel påvirkning...' illustrerer en holdning til bruk av straff - samfunnets ytterste virkemiddel for påvirkning - som riksadvokaten ikke deler.

Riksadvokaten fraråder å innføre en ny bestemmelse som foreslått før behovet for bestemmelsen, og hvilken effekt den kan tenkes å ha, er undersøkt.

Avdekker politiet gjennom sin etterforskning at lovbrudd begått av barn og unge, eller på annen måte, at noen har opptrådt som beskrevet i utkastet til § 140 a, bør dette medføre en kraftig reaksjon. Ikke for 'barne- og ungdomsforføreri', men for medvirkning til kriminalitet med straffskjerpelse på grunn av forledelse av mindreårige.»

7.4 Departementets syn

Departementet støtter riksadvokatens syn om at det generelt bør vises tilbakeholdenhet med å innføre nye straffebud når det ikke foreligger tungtveiende argumenter for slik ny lovgivning. Departementet legger særlig vekt på at riksadvokaten har opplyst at han ikke ser det som noe problem at det ikke finnes noen slik medvirkningsbestemmelse som arbeidsgruppen foreslår.

Departementet er videre av den oppfatning at gjeldende strafferammer - som gjennomgående er vide - gir rom for at retten ved straffutmålingen kan ta tilstrekkelig hensyn til det straffskjerpende moment som ligger i at en voksen har tilskyndet et barn til å begå en kriminell handling. Straffelovkommisjonen har i sin utredning NOU 2002: 4 Ny straffelov vurdert og forkastet forslaget til ny § 140 a (s. 212). Kommisjonen viser blant annet til at strafferammene allerede gir tilstrekkelig spillerom for å ta hensyn til det ekstra straffverdige i å utnytte unge.

I tillegg legger departementet stor vekt på at innføringen av et eget straffebud kan føre til en vesentlig nedkriminalisering ved medvirkning til alvorlig barnekriminalitet, for eksempel barneran. Finnes det først en spesialregel for medvirkning til barnekriminalitet, vil denne trolig ofte bli brukt i praksis selv om strengere straffebud er overtrådt. Det vil ikke være aktuelt å bruke de to bestemmelsene i kombinasjon.

Den foreslåtte straffebestemmelsen har en strafferamme på to år. Medvirkning til grovt ran kan straffes med fengsel inntil 12 år. Departementet anser det som utelukket å sette strafferammen for et generelt straffebud om medvirkning til barnekriminalitet tilsvarende høyt. Det ville ført til at straffen for medvirkning til for eksempel naskeri ble hevet fra fengsel i 6 måneder til fengsel i 12 år.

Blir et generelt straffebud om medvirkning til barnekriminalitet brukt ved medvirkning til barneran og annen grov kriminalitet, vil det kunne få to alvorlige konsekvenser: Retten vil i en del tilfeller være avskåret fra å fastsette en passende straff fordi strafferammen er for lav. Dessuten vil en domfellelse for medvirkning til barnekriminalitet ikke alltid få frem sakens alvor, fordi det ikke vil gå frem om det dreier seg om medvirkning til en bagatellmessig forseelse eller en alvorlig forbrytelse. På denne bakgrunnen fremmer departementet ikke forslag om å innføre et generelt straffebud om medvirkning til barnekriminalitet.

Departementet vil imidlertid understreke at det ved straffeutmålingen bør legges vekt på at det er særlig straffverdig å medvirke til barnekriminalitet. Dette gir de vide strafferammene tilstrekkelig rom for. Medvirkning til barnekriminalitet er alvorlig selv om det gjelder forseelser som isolert sett fremtrer som bagatellmessige. Forseelsen kan for barnet være starten på en kriminell løpebane som kan ende med langt mer alvorlig kriminalitet. Slik blir medvirkning til barnekriminalitet også et overgrep mot barnet selv.

Departementet har vurdert om det bør gis en egen bestemmelse om at strafferammen heves ved medvirkning til barne- og ungdomskriminalitet, eventuelt en egen straffutmålingsregel innenfor de alminnelige strafferammer, men foreslår ingen slike regler. Gjeldende strafferammer er generelt sett svært vide, og domstolen har innenfor disse rammene adgang til å utvise en stor grad av skjønn for å fastsette en passende straff i den enkelte sak. Det vil etter departementets syn være særlig unaturlig med en regel som hever strafferammen. Med en slik regel ville straffen for å medvirke til barnekriminalitet ha blitt høyere enn selv den groveste hovedforbrytelse. Det er ikke rimelig.

Departementet ser heller ikke behov for en egen generell regel om straffutmålingen innenfor den alminnelige strafferammen. Som anført foran vil domstolene allerede innenfor dagens system ha mulighet og oppfordring til å legge vekt på det straffskjerpende moment som ligger i at en person har tilskyndet et barn til å begå et lovbrudd. Departementet har full tiltro til at domstolene tar tilstrekkelig hensyn til dette momentet ved straffutmålingen. Men departementet vil følge rettspraksis nøye. Skulle det likevel vise seg at domstolene ikke fastsetter en tilstrekkelig streng straff, vil departementet på nytt vurdere spørsmålet i forbindelse med det pågående arbeidet med ny straffelov.