5 Plikt for barn og foreldre til å møte for politiet til samtale

5.1 Gjeldende rett

Politiet har i nærmere bestemte tilfeller rett til å innbringe personer til politistasjonen, lensmannskontoret e.l., jf. politiloven §§ 8, 9 og 13. Det gjelder ingen generell møteplikt for politiet. Utover plikten til å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel, har heller ikke den enkelte noen forklaringsplikt overfor politiet. Det er et viktig prinsipp i straffeprosessen at ingen skal pålegges å bidra til å dømme seg selv, det såkalte forbudet mot selvinkriminering.

I Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) (hurtigere straffesaksavvikling, varetektsfengsling i isolasjon mv.) er det foreslått at vitner og mistenkte skal kunne pålegges å møte for politiet som ledd i etterforskningen av en straffesak selv om de ikke har forklaringsplikt. Møteplikt skal kunne pålegges for å få avklart om den mistenkte eller vitnet ønsker å forklare seg, og skal være et hjelpemiddel for å gjøre etterforskningen av en straffesak mer effektiv.

I dag gjennomfører politiet samtaler med barn som har utvist risikoatferd og deres foresatte, basert på frivillig fremmøte. Praksis og metodikk varierer noe i de ulike distrikter, avhengig av lokale forhold. «Bekymringssamtalen» er ett slikt verktøy for politiets samtaler med unge og foreldre om risikoatferd i forhold til kriminalitet. Hovedmålgruppen for bekymringssamtalen er unge førstegangslovbrytere og andre unge som er i risikosonen for å begå lovbrudd. Samtalene brukes for å klarlegge den unges situasjon, for å ansvarliggjøre den unge selv og foreldrene, og for å motivere barn og foreldre til å endre på de faktorene i situasjonen som kan føre til kriminalitet.

Oppfølgingssamtale, fellesbesøk av politiet og barnevernvakten og hjemmebesøk er ulike metoder som brukes av politiet i den tidlige kontakten med unge som har vist risikoatferd i forhold til kriminalitet.

5.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at det utarbeides informasjonsmateriale som vil kunne legge til rette for bruken av bekymringssamtale i alle landets politidistrikter ved politiets første møte med unge lovbrytere under 18 år, se rapporten s. 49 flg. Arbeidsgruppen anfører at oppfølgingsamtalen bør brukes i større utstrekning enn i dag, og at den bør utvikles som et strukturert verktøy etter mønster av bekymringssamtalen. Oppfølgingssamtale bør brukes ved gjentatt kriminalitet der bekymringssamtale tidligere er gjennomført. Fellesbesøk av barnevernvakten og politiet bør prøves ut, slik at en slik ordning kan evalueres og eventuelt utvikles for mer utstrakt bruk. Dette krever ikke lovendringer.

I tillegg foreslår arbeidsgruppen at det innføres en møteplikt for personer under 18 år og deres foresatte til samtale hos politiet når det er grunn til å tro at den unge har utført eller medvirket til lovovertredelser (utkast til politiloven § 13 nytt fjerde ledd, se rapporten s. 51-52). Forslaget omfatter mindreårige personer både under og over den kriminelle lavalder.

Begrunnelsen for forslaget er at en slik tidlig samtale med politiet kan bidra til at den unge får en bedre forståelse for konsekvensene av sin atferd, og at kontakten med politiet kan hjelpe barnet til å komme ut av en uheldig livssituasjon. Arbeidsgruppen mener det er viktig at foreldrene normalt også tar del i kontakten med politiet. Arbeidsgruppen har vurdert tvangsavhenting, men har kommet til at det kan ha uheldige konsekvenser og også virke mot sin hensikt.

5.3 Høringsinstansenes syn

Arbeidsgruppens forslag om et nytt fjerde ledd i politiloven § 13 får støtte av flertallet av høringsinstansene. For eksempel uttaler Norsk Psykologforening:

«Møtet med politiet bør aldri kunne velges bort, verken av barnet eller foreldrene. Det er bare en kortsiktig lettelse for foreldre og barn hvis de unnlater å møte politiet når barnet har begått et lovbrudd. Der det viser seg vanskelig å få familien til å møte hos politiet, bør det etterstrebes at politiet møter opp hjemme hos familien og at møtet avholdes der. Det overordnede er at barn, foreldre og politi avholder et møte. Dette også for å markere alvoret i at barnet har begått lovbrudd. ... Familien må (med visse unntak) ses på som den viktigste ressurs når det gjelder å snu barnets negative utvikling.»

Oslo kommune anfører:

«Oslo kommune mener dette er et viktig og nødvendig tiltak for å kunne sette grenser. Det er behov for å bygge opp politiets autoritet.»

Ingen høringsinstanser går direkte imot forslaget, men flere er likevel skeptiske til å etablere en møteplikt. Disse instansene, og også flere av dem som støtter en møteplikt, problematiserer særlig spørsmålet om det bør innføres en hjemmel for tvangshenting og stiller spørsmål om sanksjonsmuligheter ved unnlatt oppmøte.

For eksempel peker Skien politidistrikt og Politidirektoratetpå det problematiske i at det ikke foreligger noen plikt til å forklare seg for politiet og at en mistenkt over den kriminelle lavalder ikke kan hentes til avhør av politiet.

Advokatforeningen anfører at det må utvises forsiktighet ved eventuell henting og at foreldre og barn må ha fått god anledning til å møte frivillig.

Redd Barna mener at tvang ikke vil være hensiktsmessig i en slik situasjon, og at politiet heller bør forsøke å reise hjem til barnet for å komme i kontakt med familien.

Tromsog Follo politidistrikter mener at en møteplikt for å ha noen hensikt, må kombineres med en mulighet for avhenting.

Enkelte stiller også spørsmål ved om andre sanksjoner overfor foreldrene kan være aktuelle dersom de ikke møter til samtale hos politiet. For eksempel mener Politiets fellesforbund at en generell fullmakt til tvangshenting ikke er tjenlig, og foreslår at det heller vurderes en mulighet for å «fryse» barnetrygden inntil foreldrene møter. Norges Røde Kors mener at unnlatt oppmøte bør sanksjoneres med bøter som står i forhold til foreldrenes bruttoinntekt.

Senter mot etnisk diskriminering presiserer nødvendigheten av at barn i fremmedspråklige familier ikke får noe tolkeansvar i slike samtaler. Kommunal- og regionaldepartementet peker også på at det er viktig å forsikre seg om at foreldre og barn får innkallingen på et språk de forstår.

5.4 Departementets syn

5.4.1 Plikt for barn og foreldre til å møte for politiet til samtale

Samfunnet må signalisere overfor barn og unge og deres foresatte at lovbrudd tas alvorlig. Overfor en ung lovbryter vil en ikke alltid ha mulighet til eller ønske om å reagere med strafferettslige sanksjoner. Likevel kan det være viktig at politiet får vist at kriminell atferd er en sak for politiet og får gjort det tydelig hvilke konsekvenser det kan ha å fortsette med kriminelle handlinger. Departementet mener at en tidlig samtale med politiet gir anledning til å få formidlet dette til unge personer i risikosonen.

I tillegg kan en slik samtale være en av flere muligheter som det offentlige har til å kartlegge den unges livssituasjon for å få gitt nødvendig hjelp og støtte.

Det er også viktig at foreldrene involveres i størst mulig grad på et tidlig stadium. Ikke alle foreldre til barn som begår kriminalitet er klar over barnas kriminelle atferd og iallfall ikke over omfanget av den.

En samtale med politiet om risikoatferd bør ikke kunne velges bort av den unge eller foreldrene. Departementet foreslår derfor at en regel om at barnet og dets foresatte har møteplikt til samtale med politiet blir lovfestet i politiloven § 13.

Departementet understreker at politiet etter forslaget kan ta initiativ til et slikt møte der det finner det hensiktsmessig. Politiet pålegges ingen plikt til alltid å innkalle til møte. Det kan være at politiet sitter inne med kunnskap om barnet og dets familie som gjør at det foretrekker andre tiltak, som for eksempel å foreta et hjemmebesøk sammen med barnevernet. Formålet med den nye bestemmelsen er å effektivisere bruken og virkningen av en slik type forebyggende samtale, ved å gi en hjemmel for å pålegge møteplikt. Hvordan samtalen gjennomføres vil kunne variere etter hvilken praktisk tilnærming det enkelte politidistrikt velger.

Målsettingen med samtalen skal være å motivere barn og foreldre til å hindre en kriminell utvikling for barnet. Selv om den nærmere metodikken vil kunne variere, bør foreldrene og barnet vanligvis få kunnskap om hva politiet kan gjøre videre i saken: For det første vil eventuelle lovbrudd normalt bli etterforsket, og dersom barnet er over den kriminelle lavalder, vil straffbare handlinger kunne strafforfølges på vanlig måte. Etter straffeprosessloven § 232 a skal politiet underrette barneverntjenesten når etterforskning settes i gang mot barn under 18 år og saken ikke er av bagatellmessig art. Etter barnevernloven § 6-4 har politiet plikt til å melde fra til barnevernet hvis det har mistanke om alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. I tillegg foreslår departementet i proposisjonen her at politiet skal kunne overføre saker med barn under 15 år til barnevernet, se punkt 3.3. Er barnet under 15 år, foreslår departementet i kapittel 6 at det på visse vilkår kan nedlegges oppholdsforbud på bestemte steder.

Flere av høringsinstansene har påpekt forholdet til reglene i straffeprosessloven om å møte og forklare seg for politiet. Departementet understreker at forslaget ikke etablerer en forklaringsplikt for den unge eller foreldrene. For å gjøre dette tydelig foreslår departementet at politiet før samtalen starter må opplyse barnet og foreldrene om at de ikke har plikt til å forklare seg. Dette er et så viktig prinsipp at det bør fremgå av loven. Dersom den unge er over 15 år, og samtalen går over i et straffeprosessuelt avhør, må politiet forholde seg til reglene i straffeprosessloven og påtaleinstruksen om vitners, mistenktes og siktedes rettigheter. Det samme gjelder hvis samtalen får karakter av avhør av foreldrene.

Polititjenestemenn som gjennomfører en slik samtale, må være tydelige på hva som er formålet med samtalen. Dette bør allerede gå frem av den skriftlige innkallingen, som kort bør gjøre rede for bakgrunnen for møtet. Politiet må sørge for at barnet og foreldrene har mottatt og forstått innholdet i innkallingen. Dersom barnet og/eller foreldrene ikke forstår norsk, må politiet sørge for å formidle innkallingen på et språk de forstår. Om nødvendig må samtalen gjennomføres ved hjelp av tolk.

5.4.2 Avhenting og andre sanksjoner

Dersom barn og foreldre ikke møter uten gyldig grunn til et innkalt møte, bør politiet etter departementets syn ha mulighet for å hente dem. Begrunnelsen for å pålegge møteplikt tilsier at politiet også bør kunne hente foreldrene og barnet til samtalen. Det bør opplyses om denne muligheten allerede i innkallingen.

Departementet ser at det kan ha uheldige virkninger å hente noen til en slik samtale som har som et hovedformål å motivere den unge og foreldrene til å endre en uheldig utvikling; tvang kan virke negativt på samarbeidsviljen både hos foreldre og barn. Politiet må derfor utvise skjønn i vurderingen av om det er nødvendig og hensiktsmessig med tvangshenting i det konkrete tilfellet. Som en hovedregel må foreldre og barn få flere muligheter til å møte frivillig før tvungen avhenting kan skje. Politiet bør uansett vurdere alternativer for å oppnå den ønskede kontakt, som for eksempel å foreslå hjemmebesøk eller møte utenfor politistasjonen. Politiet må opptre hensynsfullt i forbindelse med en eventuell henting. Etter departementets mening er det ikke behov for å oppstille andre sanksjoner ved unnlatt oppmøte.