4 Taushetspliktreglene

4.1 Innledning

Reglene om politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt er begrunnet i personvernhensyn og hensynet til den enkeltes integritet. Reglene skal også ivareta privates tillit til det offentlige.

Taushetsplikt innebærer en plikt til å forhindre at nærmere angitte opplysninger blir kjent for uvedkommende. Begrepet opplysningsrett eller ytringsrett brukes ofte om de tilfeller der opplysninger kan gis videre uten hinder av taushetsplikt, men hvor det heller ikke foreligger noen plikt til å gi opplysningene videre. Opplysningsplikt brukes der det foreligger plikt til å gi opplysninger videre, enten på eget initiativ eller på anmodning fra andre.

Straffeprosessloven §§ 61 a til 61 d har bestemmelser om taushetsplikt og ytringsrett for opplysninger som politiet har blitt kjent med ved behandlingen av straffesaker. Paragraf 61 a første ledd gjelder taushetsplikt om personopplysninger. Opplysninger som må holdes hemmelige av hensyn til den konkrete etterforskningen, er omhandlet i § 61 a annet ledd. Straffeprosessloven §§ 61 b og 61 c er bestemmelser om ytringsrett.

Taushetsplikt for personopplysninger som er kommet til politiets kunnskap ved annen virksomhet enn ved behandlingen av straffesaker, er regulert i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f og i politiloven § 24 tredje og fjerde ledd, jf. første ledd. Taushetsplikt for opplysninger om politiets metoder, midler, ressurser, planer og etterretningsinformasjon, som ikke inngår i en straffesak under etterforskning, er regulert i politiloven § 24 annet til fjerde ledd. Politiloven § 24 fjerde ledd inneholder bestemmelser om politiets ytringsrett i kriminalitetsforebyggende øyemed.

Politiets taushetsplikt etter strafferegistreringsloven § 8 gjelder for opplysninger fra strafferegisteret eller andre registre som omfattes av strafferegistreringsloven. Taushetsplikten omfatter både personopplysninger og opplysninger som må behandles fortrolig av hensyn til politiets virksomhet. Opplysninger i politiets registre vil i stor grad ha sin opprinnelse i politiets straffesaksbehandling eller generell etterretningsvirksomhet, og vil derfor være underlagt taushetsplikt etter de regler som er beskrevet over.

Informasjon som politiet blir kjent med gjennom kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven kapittel 16 a, er underlagt taushetsplikt etter straffeprosessloven § 216 i.

Både for taushetsplikten for registeropplysninger og for kommunikasjonskontroll gjelder det at politiets ytringsrett er vesentlig snevrere enn etter de generelle reglene i straffeprosessloven §§ 61 a flg.

I Budsjettinnst. S. nr. 4 (1999-2000) (s. 11 og 12) bemerket justiskomiteen at det kan være et problem at adekvate reaksjoner på barne- og ungdomskriminalitet ikke blir iverksatt tidlig nok under dekke av at taushetsplikten hindrer det. Komiteen pekte på at manglende informasjon og kunnskap om nødvendigheten og lovligheten av samarbeid kanskje er et like viktig hinder for fruktbart samarbeid som lovverket er. Blant annet på bakgrunn av komiteens merknader ga Justisdepartementet førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer i oppdrag å utrede taushetspliktens rekkevidde i forhold til politiet. Myhrer leverte høsten 2000 sin utredning Politiet og taushetsplikten - Et hinder for samarbeid med andre etater?

Myhrer konkluderer slik i sin rapport (s. 60):

«Etter mitt skjønn gir politiets taushetspliktregler langt på vei den ytringsrett i forhold til andre etater og institusjoner som det må antas å være behov for, og at det derfor ikke er noe påtrengende behov for store endringer.»

Myhrer gir likevel anvisning på enkelte mindre endringer som bør overveies. Arbeidsgruppen vurderte Myhrers rapport i sitt arbeid og foreslo to lovendringer. Arbeidsgruppen anbefalte også at det utarbeides et felles rundskriv om taushetsplikt. Arbeidsgruppen begrunnet forslaget om rundskriv slik (rapporten s. 98):

«Både Myhrers rapport og tilbakemeldinger fra berørte departementer tyder på at lovreglene om taushetsplikt ikke i seg selv er noe vesentlig hinder for samarbeid mellom etatene, og ytterligere lovendringer blir ikke foreslått. Derimot kan usikkerhet eller uenighet om tolkningen og praktiseringen av reglene skape samarbeidsproblemer. Arbeidsgruppen vil derfor sterkt anbefale at de berørte departementene sammen utarbeider et rundskriv om taushetsplikt i forhold til dette konkrete samarbeidet.»

Et stort antall høringsinstanser har uttalt seg om arbeidsgruppens forslag til endringer av taushetspliktreglene og forslaget om et rundskriv. Samlet sett gir høringsuttalelsene inntrykk av en utbredt oppfatning om at hjemmelsgrunnlaget for samarbeid mellom ulike etater i det vesentlige er godt nok, samtidig som det hersker betydelig usikkerhet om hvordan reglene er å forstå.

4.2 Politiets forebyggende opplysningsrett

4.2.1 Gjeldende rett

Bare politiet (og påtalemyndigheten) har en særskilt adgang til å kommunisere taushetsbelagt informasjon med det siktemål å forebygge kriminalitet. Gjennom bestemmelsene i politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2 og 3, straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 5 og § 216 i første ledd tredje punktum bokstav d og strafferegistreringsloven § 7 annet ledd eksisterer det langt på vei en generell rett for politiet til å formidle taushetsbelagt informasjon til andre med det formål å forebygge eller avverge kriminalitet.

Terskelen for den kriminalitetsforebyggende ytringsretten avhenger av hvem som mottar opplysningene. Dette følger direkte av politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2 og 3. Overfor andre offentlige myndigheter er det tilstrekkelig at kommunikasjonen har et forebyggende formål. Overfor vitner og kilder kreves det at kommunikasjonen i forebyggende øyemed skal være nødvendig. Et tilsvarende uttrykkelig skille finnes ikke i straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 5. Det kan imidlertid være naturlig å forstå denne bestemmelsen på samme måte som politiloven, fordi Høyesterett har innfortolket et tilsvarende nødvendighetskrav som i politiloven, når ytringsretten brukes overfor private (Rt. 1994 s. 1632).

4.2.2 Rapporten fra Tor-Geir Myhrer

Tor-Geir Myhrer peker i sin rapport på at bakgrunnen for politiets adgang til å benytte taushetsbelagt informasjon i kriminalitetsforebyggende øyemed er det omfattende ansvaret politiet er pålagt for å forebygge og avverge kriminalitet.

Myhrer skriver i sin rapport (s. 36 og 37):

«Politiloven § 2 nr. 1-3 pålegger politiet en generell plikt til å forebygge kriminalitet, avdekke, stanse og forfølge straffbare forhold, og ellers verne befolkningen mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. Som påpekt bl.a. i Ot.prp. nr. 40 (1991-1992) side 25 (forarbeidene til lov av 5. juni 1992 nr. 52 som tilføyde strpl. Kap 16 a), er det dårlig sammenheng mellom slike plikter og et regelverk som hindrer politiet i å bruke informasjon som etaten allerede har hånd om. Konsekvensen av slike kommunikasjonssperrer kan lett bli at straffbare handlinger skjer, til tross for at politiet hadde opplysninger som kunne ha forhindret dette. Politiet blir ikke så effektivt som det ellers kunne vært, og det kan tære både på allmenhetens tillit og tjenestemennenes arbeidsmoral. I Ot.prp. nr. 64 (1998-99) Etterforskningsmetoder m.v. - side 75-76, er disse hensyn dominerende i drøftelsen, og har bl.a. ledet til en ny adgang til å bruke opplysninger fra kommunikasjonskontroll i avvergende øyemed.»

Myhrer peker videre på at en slik ytringsrett også har betenkelige sider (rapporten s. 37) :

«Opplysninger som det fra politiets side er aktuelt å formidle i forebyggende øyemed, vil ofte utløse negative sosiale reaksjoner og reguleringer overfor den de gjelder. Når politiet i forebyggende øyemed har meddelt at vedkommende tidligere er straffet, eller at han har vanket i et kriminelt belastet miljø, kan følgen bli at vedkommende ikke får det ønskede arbeid, den bolig eller medlemskap i en forening som han ønsker. Dette kan være tilstrekkelig til at kimen til atferdsendring kveles, og at vedkommende 'drives' tilbake til gammel atferd og miljø. Ytringsretten i kriminalitetsforebyggende øyemed bør derfor brukes med en viss varsomhet.»

Han skriver videre (rapporten s. 38):

«Det er naturligvis ikke all bruk av taushetsbelagt informasjon i forebyggende øyemed som innebærer de samme personvernsproblemer. Metodeutvalget beskriver det som 'taktiske disposisjoner for å forhindre straffbare handlinger, dersom dette ikke innebærer at opplysningene må brukes utad'. Eksempelet som utvalget nevner, hvor opplysningene brukes til å plassere en politibil (formentlig uniformert) utenfor den bank der det antas at det forberedes et ran, kan vanskelig vekke anstøt hos noen, endog ikke om patruljen gis opplysninger om hvilket persongalleri de bør være oppmerksom på !»

Myhrer viser til at hovedspørsmålet må være hvor sannsynlig og aktuell en lovovertredelse må være, før politiet har adgang til å bruke taushetsbelagt informasjon som middel til å forebygge overtredelsen (rapporten s. 38 og 39):

«De personvernmessige betenkeligheter knyttet til en slik kommunikasjon tilsier at den baseres på konkrete og objektive omstendigheter, og ikke bare på generelle eller subjektive oppfatninger om vedkommende kan antas å ville begå (nye) straffbare handlinger. Det må også stilles krav til hvor påkrevd og forholdsmessig det er å bruke fortrolig informasjon som middel til å hindre lovovertredelsen.»

Myhrer legger til grunn at terskelen for den kriminalitetsforebyggende ytringsretten i straffeprosessloven § 61 c nr. 5, må antas å være relativ, dvs. avhengig av hvem som er mottaker av opplysningene. Med bakgrunn i både politilovens utforming og høyesterettsavgjørelsen i Rt. 1994 s. 1632 må det etter hans syn legges til grunn at kommunikasjon av taushetsbelagt informasjon til private i forbyggende øyemed bare er tillatt når tre vilkår er oppfylt (rapporten s. 39):

«Det må foreligge objektive holdepunkter som gir rimelig grunn til å frykte for at en straffbare handling vil bli begått.

Forebygging kan vanskelig skje på andre måter, dvs. at kommunikasjonen av taushetsbelagt informasjon må være nødvendig.

Ut fra risikoens art og opplysningenes innhold må bruken av den sensitive informasjonen fremstå som forholdsmessig.»

I forlengelsen av dette reiser Myhrer spørsmål om hvilke krav som bør stilles, når politiet i kriminalitetsforbyggende øyemed kommuniserer taushetsbelagt informasjon til andre offentlige organer. Myhrer viser til at reelle hensyn tilsier at det bør være videre adgang til å kommunisere taushetsbelagte opplysninger til andre offentlige myndigheter enn til private (rapporten s. 40):

«Mottageren vil som nevnt gjerne ha taushetsplikt og være fortrolig med behandlingen av sensitive opplysninger. Risikoen for utilsiktet videre spredning er derfor mindre.»

Myhrer konkluderer med at taushetsbelagt informasjon må kunne kommuniseres til andre offentlige organer i kriminalitetsforebyggende øyemed der dette anses som hensiktsmessig (rapporten s. 41):

«Kravet om at det på objektivt grunnlag må være rimelig grunn til å frykte lovbrudd, og at spredningen av informasjon ikke er uforholdsmessig gjelder imidlertid også her. Men mothensynene ... får i disse tilfellene mindre vekt, siden en normalt kan forvente en mer fortrolig og ansvarlig behandling og bruk av informasjonen enn når det er private som er mottagere. Er det objektive holdepunkter for at en kan regne med at nye straffbare handlinger av en viss alvorlighet vil bli begått, og et hensiktsmessig forebyggende middel er å gjøre andre offentlige organer oppmerksom på dette, skal det trolig mye til før kommunikasjonen anses som uforholdsmessig.»

Myhrer anbefaler på denne bakgrunnen (rapporten s. 60) at straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 5 om politiets ytringsrett i kriminalitetsforebyggende øyemed, endres for å tydeliggjøre at adgangen til å videreformidle opplysninger er videre overfor andre offentlige organer enn overfor private.

4.2.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår, i tråd med anbefalingen i Myhrers rapport, en presisering av straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 5, slik at det fremgår klart at terskelen for den kriminalitetsforebyggende ytringsretten avhenger av hvem som mottar opplysningene - om mottaker er andre offentlige myndigheter eller andre (private) (rapporten s. 97-98). Etter arbeidsgruppens forslag skal politiet ha opplysningsrett overfor andre offentlige myndigheter når formålet er å forebygge lovovertredelser eller å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte. Opplysningsretten overfor andre skal bare foreligge når dette er nødvendig for at politiet skal kunne forebygge eller avverge straffbare handlinger.

4.2.4 Høringsinstansenes syn

Et stort antall høringsinstanser har uttalt seg om taushetspliktreglene. Høringssvarene bekrefter at det i første rekke er ved praktiseringen av regelverket at problemene oppstår. Mange av høringsinstansene påpeker at det er behov for å utarbeide et felles rundskriv, som skal lette anvendelsen av allerede eksisterende bestemmmelser.

Ingen av høringsinstansene gir uttrykk for at dagens taushetspliktregler ikke bør klargjøres ytterligere.

En del instanser gir positivt uttrykk for at de støtter arbeidsgruppens forslag om å presisere straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 5 om politiets ytringsrett i kriminalitetsforebyggende øyemed, slik at reglene blir klarere og dermed enklere å praktisere.

For eksempel mener Oppland fylkeskommune at en presisering av reglene om taushetsplikt vil gjøre samarbeidet mellom ulike etater enklere.

Kristiansand kommuneer positiv til arbeidsgruppens endringsforslag, som skal sikre at reglene ikke hindrer nødvendig samordning av offentlige etaters innsats mot barne- og ungdomskriminalitet. Dette synet deles også av Trondheim kommune.

Barneombudet mener at et felles rundskriv om taushetsplikten er et viktig, men utilstrekkelig virkemiddel, og viser blant annet til at lovens kriterier for skjønnsutøvelse må gjøres klarere.

Den Norske Advokatforeningstøtter forslaget om lovendring og uttaler:

«De problemene som oppstår når det gjelder taushetsplikt, er taushetsplikt mellom de ulike etater, grensegangen for den enkelte. Arbeidsgruppens forslag støttes. Noe ut over dette ansees ikke nødvendig.»

Norsk Lærerlag mener at det er behov for en klargjøring av taushetspliktreglene, for å sikre at disse reglene ikke er til hinder for en nødvendig samordning av offentlige etaters innsats mot barne- og ungdomskriminalitet.

Politidirektoratet er en av mange høringsinstanser som mener at et felles rundskriv samt informasjon om den eksisterende lovgivningen vil være tilstrekkelig:

«Politiet opplever ofte at taushetsplikt mellom samarbeidende enheter er et problem med hensyn til å kunne opptre med den nødvendige grad av åpenhet for å kunne behandle en sak mest mulig grundig. Det er viktig at man finner en praksis som ivaretar rettssikkerheten, samtidig som at det legges til rette for at den forebyggende virksomheten kan drives effektivt. Politidirektoratet støtter arbeidsgruppens vurdering av at det ikke er behov for å endre reglene om taushetsplikt, men at det er behov for å bevisstgjøre og gi opplæring i hva reglene sier. Et felles rundskriv som presiserer grensene for hvor den aktuelle taushetsplikten går, samt informasjon om den eksisterende lovgivningen for de enkelte etater, vil etter vår vurdering være tilstrekkelig.»

4.2.5 Departementets syn

Departementet er i all hovedsak enig i de synspunkter og begrunnelser som anføres av Tor-Geir Myhrer i hans rapport om forståelsen og anvendelsen av straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 5, om politiets ytringsrett i kriminalitetsforebyggende øyemed, og om behovet for en presisering av bestemmelsen.

Som påpekt av Myhrer henger politiets rett til å benytte taushetsbelagt informasjon for å forebygge lovovertredelser nøye sammen med politiets generelle plikt til å forebygge kriminalitet, avdekke, stanse og forfølge straffbare forhold og ellers verne befolkningen mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet (politiloven § 2 nr. 1 til 3). Departementet er enig med Myhrer i at det bør være sammenheng mellom politiets kriminalitetsforebyggende oppgaver og deres mulighet til å benytte taushetsbelagt informasjon i utførelsen av dem.

Samtidig ser departementet klart at sterke personvernhensyn taler mot at politiet gis en for vid ytringsrett. I likhet med Myhrer legger departementet til grunn at politiets kommunikasjon av opplysninger i kriminalitetsforebyggende øyemed må baseres på konkrete og objektive holdepunkter for at en lovovertredelse vil finne sted. Det må også foretas en vurdering av hvor påkrevd det er å utgi opplysningene og om en slik utgivelse vil fremtre som forholdsmessig overfor den eller de personer som opplysningene angår.

Departementet er videre enig i at reelle hensyn tilsier at adgangen til å kommunisere tausehetsbelagt informasjon i kriminalitetsforebyggende øyemed bør være snevrere overfor private enn overfor andre offentlige organer. Andre offentlige organer har gjerne selv taushetsplikt og vil være fortrolig med behandlingen av sensitive opplysninger, slik at risikoen for utilsiktet videre spredning er mindre enn når private får slike opplysninger. Dessuten har offentlige organer et objektivitets- og saklighetskrav, som innebærer at opplysningene ikke blir brukt på en uakseptabel måte. De personvernhensyn som taler for begrensninger i ytringsretten, vil derfor gjøre seg sterkere gjeldende der opplysningene gis til private enn der mottakeren er et annet offentlig organ.

Taushetsbelagt informasjon må etter departementets syn kunne brukes overfor andre offentlige organer i forebyggende øyemed, når dette anses som hensiktsmessig. I dette ligger det at det vil være tilstrekkelig at politiet har objektive holdepunkter for at straffbare handlinger av en viss alvorlighet vil bli begått, og at det anser det som naturlig for å forebygge handlingen at et annet offentlig organ gjøres oppmerksom på forholdet. Departementet er enig med Myhrer i at det i så fall trolig skal mye til før kommunikasjonen vil anses som et uforholdsmessig inngrep overfor den som blir berørt av opplysningene.

Overfor private mener departementet det bør gjelde et krav om at kommunikasjonen i forebyggende øyemed skal være nødvendig for å forebygge en kriminell handling, som politiet har rimelig kunnskap om at vil finne sted. Kommunikasjonen av taushetsbelagte opplysninger til private må med andre ord være påkrevd. Det vil ikke være tilstrekkelig at politiet anser kommunikasjonen som et av flere hensiktsmessige forebyggende midler.

Som angitt over (punkt 4.1), bemerket justiskomiteen i Budsjettinnst. S. nr. 4 (1999-2000) (s. 11 og 12) at det kan være et problem at adekvate reaksjoner på barne- og ungdomskriminalitet ikke blir iverksatt tidlig nok under dekke av at taushetsplikten hindrer det. Med dette som bakgrunn er det etter departementets syn uheldig at gjeldende bestemmelser om politiets opplysningsrett i kriminalitetsforebyggende øyemed ikke gir tilstrekkelig uttrykk for det som bør være gjeldende rett. En presisering av straffeprosesslovens regler i tråd med Myhrers og arbeidsgruppen forslag, vil etter departementets syn kunne motvirke at reglene utgjør et slikt hinder som justiskomiteen påpeker.

Den endringen som Myhrer og arbeidsgruppen foreslår, vil etter departementets oppfatning virke klargjørende på rettstilstanden ved at den tydeliggjør at styrken av hensynene mot politiets ytringsrett i kriminalitetsforebyggende øyemed vil variere avhengig av hvem som er mottaker av informasjonen. Politiet må utvise større varsomhet ved praktiseringen av ytringsretten når det er spørsmål om å gi videre opplysninger til private. Departementet fremmer i tråd med dette et forslag om en presisering av straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 5.

4.3 Taushetsplikt om etterforskningsopplysninger

4.3.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 61 a annet ledd har politiet taushetsplikt om opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til den videre etterforskningen. Etter politiloven § 24 annet ledd har politiet taushetsplikt om informasjon som er innhentet under generell kriminaletteretning, og i en viss grad om hvilke metoder som benyttes og om hvilke ressurser politiet har til rådighet.

Også taushetsplikten etter strafferegistreringsloven § 8 omfatter opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til videre etterretnings- eller etterforskningsvirksomhet. Taushetsplikt om kommunikasjonskontroll gjelder både informasjon fremkommet ved kontrollen og informasjon om at det er begjært eller besluttet slik kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216 i første ledd.

Taushetsplikten følger som hovedregel lovgivningen for den som til enhver tid behandler informasjonen. Taushetspliktreglene for etterretnings- og etterforskningsopplysninger gjelder imidlertid i hovedsak bare for politi og påtalemyndighet. Andre offentlige organer og private har i liten grad taushetsplikt om slike forhold. Dette innebærer at når etterretnings- og etterforskningsopplysninger gjøres kjent for andre, vil ikke mottakeren ha den samme taushetsplikten som politiet. Annerledes er det ved kommunikasjon av personopplysninger, fordi de ulike taushetspliktreglene her er mer eller mindre likt utformet.

I lys av dette er det naturlig å spørre om politiet har noen mulighet til å pålegge tjenestemenn i mottakerorganet taushetsplikt om sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon.

4.3.2 Rapporten fra Tor-Geir Myhrer

Myhrer skriver om taushetsplikt om etterretnings- og etterforskningsopplysninger i sin rapport (s. 51):

«I den grad det er adgang til å gjøre registeropplysninger eller opplysninger fra kommunikasjonskontroll kjent for tjenestemenn i offentlige etater og institusjoner, oppstår ikke problemet. Taushetsplikten i strafferegistreringsloven § 8 og strafferegistreringsforskriftens § 20 gjelder ... for 'offentlige tjenestemenn' og 'andre', og i straffeprosessloven § 216 i første ledd gjelder taushetsplikten for 'alle'.»

I følge Myhrer vil derfor problemet for denne typen av opplysninger først og fremst være at mottakeren regelmessig vil mangle innsikt i hva det er nødvendig å holde hemmelig av hensyn til politiets videre arbeid, og at de ikke forstår at dette også legger begrensninger på bruken av opplysningene overfor dem de direkte gjelder.

Om spørsmålet om politiet kan pålegge mottakere av sensitiv informasjon taushetsplikt anfører Myhrer videre:

«For politiopplysninger av 'ordinær' karakter, må spørsmålet ... som den store hovedregelen besvares benektende. Unntak kan kanskje tenkes i de tilfeller hvor opplysninger gjøres kjent for et annet organ med det formål at det skal yte politiet bistand under etterforskningen, for eksempel innhente ytterligere informasjon eller avgi en sakkyndig vurdering av betydning for den videre etterforskningen. I disse tilfellene er det mulig at tjenestemenn i mottakerorganet kan pålegges taushetsplikt i medhold av strpl. § 61 c annet ledd og politiloven § 24 første ledd, jf. fvl. § 13 b annet ledd, som lyder:

'Politiet eller påtalemyndigheten kan pålegge taushetsplikt når vitner o.l får opplysninger undergitt taushetsplikt i forbindelse med at de uttaler seg til eller på annen måte bistår politiet eller påtalemyndigheten.'

I utgangspunktet er det ikke naturlig å anse tjenestemenn i andre offentlige organer som 'lignende' i forhold til vitner, men uforenlig med ordlyden er det ikke. I forarbeidene til bestemmelsene - særlig Ot.prp. nr. 3 (1976-77) side 37-38, NOU 1984: 27 sidene 79 og 82, Foredraget sidene 38-39 og Ot.prp. nr. 49 (1986-87) side 50 - er spørsmålet om hvem som omfattes av bestemmelsen utover de formelle vitner, ikke problematisert. Sterke reelle hensyn tilsier imidlertid at politiet bør ha adgang til å beskytte etterforskningsinformasjonen i slike tilfeller, og dette bør være tilstrekkelig til at det kan anses som forsvarlig å fortolke bestemmelsen slik at den gir adgang til et taushetspålegg. Løsningen er imidlertid langt fra sikker.

De tilfeller som eventuelt vil omfattes av begrepet 'bistår politiet' er uansett vesentlig færre enn de som omfattes av formuleringen 'nødvendig å gi for å fremme politiets oppgaver' ... . Som nevnt der er politiets oppgaver mange og vide, og ikke på langt nær all kommunikasjon som tillates etter denne norm kan karakteriseres som bistand til politiet. Og selv om det er politiets primæroppgave å forebygge kriminalitet, er det ikke naturlig å anse all kommunikasjon i kriminalitetsforebyggende øyemed gitt for å sikre politiet en bistand som det er natulig å likestille med den som gis fra vitner.

Konklusjonen blir derfor at det vil være et betydelig område hvor politiet har adgang til å gi, og hvor det også kan være svært ønskelig at opplysninger gis til andre offentlige etater og institusjoner, men hvor dette kan bli unnlatt eller utsatt fordi det ikke foreligger noe rettslig grunnlag som kan beskytte sensitiv etterforskningsinformasjon på mottagerens hånd.»

På denne bakgrunnen anbefaler Myhrer at det gis en regel både i politiloven og i straffeprosessloven som gir politiet adgang til å pålegge tjenestemenn i andre offentlige etater m.v. taushetsplikt når de mottar sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon.

4.3.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår, i tråd med Myhrers anbefaling, at det innføres regler i straffeprosessloven og i politiloven som gir politiet adgang til å pålegge tjenestemenn i andre offentlige etater taushetsplikt når de mottar sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon (rapporten s. 98-100). Arbeidsgruppen viser til at dagens regelverk er mangelfullt og slutter seg til Myhrers begrunnelse.

4.3.4 Høringsinstansenes syn

Som angitt over under punkt 4.2.4, har et stort antall høringsinstanser uttalt seg mer generelt om taushetspliktreglene. De fleste har gitt uttrykk for at det gjeldende regelverk skaper problemer i praksis, og at de derfor er positive til en klargjøring som vil legge til rette for økt samarbeid mellom ulike etater.

Enkelte høringssvar gir klar støtte til arbeidsgruppens forslag om å gi politiet adgang til å pålegge mottaker av sensitiv etterforskningsinformasjon taushetsplikt.

For eksempel Sosial- og helsedepartementet uttaler uttrykkelig at det støtter arbeidsgruppens forslag.

Barneombudet uttaler:

«Barneombudet støtter forslaget om endringer i straffeprosessloven § 61 og politiloven § 24 for å eliminere enkelte av de problematiske forhold knyttet til etterretnings- og etterforskningsopplysninger.»

KROM mener at politiet må praktisere sin ytringsrett med varsomhet, men støtter at det skal være mulig å pålegge mottaker av informasjon taushetsplikt.

Ingen av høringsinstansene går uttrykkelig imot forslaget.

4.3.5 Departementets syn

Departementet er i hovedsak enig i de synspunkter og begrunnelser som anføres av Tor-Geir Myhrer i hans rapport, og i forslaget om at det bør innføres nye bestemmelser i straffeprosessloven og i politiloven for å tette de hullene som i dag eksisterer mellom politiets ytringsrett og taushetsplikt på mottakers hånd.

Departementet viser til uttalelsene fra justiskomiteen i Budsjettinnst. S. nr. 4 (1999-2000) (s. 11 og 12) om at taushetspliktreglene kan synes å utgjøre en hindring for å iverksette adekvate tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet. Departementet er enig med Myhrer i at en manglende adgang for politiet til å pålegge taushetsplikt for sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon, vil kunne påvirke politiets vilje til å formidle slik informasjon- også i tilfeller der dette ville være hensiktsmessig. Dagens regler kan med andre ord sies å representere en reell hindring for et hensiktsmessig og ønskelig samarbeid mellom politiet og andre offentlige organer.

Økt samarbeid mellom politiet og andre offentlige organer, vil etter departementets syn kunne utgjøre et viktig bidrag i arbeidet med å motvirke barne- og ungdomskriminalitet. Slikt samarbeid forutsetter at politiet kan følge seg trygg på at sensitive opplysninger ikke blir brakt videre til uvedkommende.

Departementet vil i denne omgang ikke fremlegge noe forslag om at politiet skal få adgang til å pålegge private mottakere av informasjon taushetsplikt. Departementet er klar over at det også her kan oppstå behov for å trygge den videre behandlingen av sensitiv informasjon, men mener at det er nødvendig med ytterligere utredninger før man tar stilling til spørsmålet. På denne bakgrunnen fremsetter departementet i denne omgang et forslag som kun retter seg mot personer som utfører tjeneste eller arbeid for statlige eller kommunale organer.

Departementet foreslår, i tråd med forslaget fra Myhrer og arbeidsgruppen, at det gis en ny bestemmelse i straffeprosessloven § 61 c og i politiloven § 24 om at politiet/påtalemyndigheten skal kunne pålegge mottakere av sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon taushetsplikt.

Et brudd på taushetsplikten vil etter omstendighetene kunne straffes etter straffeloven § 121. Bestemmelsen har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil 6 måneder, men inntil 3 år dersom taushetsbruddet begås eller taushetsbelagte opplysninger på annen måte utnyttes, i den hensikt å tilvende seg eller andre en uberettiget vinning.