5 Elektronisk kommunikasjon under handsaming av konkursbu
5.1 Gjeldande rett
Konkurslova har fleire føresegner om korleis kommunikasjonen til og frå gjeldsnemnda eller bustyraren skal gå føre seg. Lova nyttar til dømes ordet «sende» i §§ 19, 21, 24, 25, 26, 27, 35, 36, 38, 38 a, 40, 45, 53, 79, 111, 117 a, 120, 121, 122 og 132. Ordet «skriftlig» er nytta i §§ 24, 40, 44, 56, 109, § 117 bokstav a, b og c og i §§ 119, 123, 130 og 149.
At omgrep som «sende» eller «skriftlig» er nytta i lovteksten, er ikkje einstydande med at ein ikkje kan nytte elektronisk kommunikasjon. Spørsmålet om elektronisk kommunikasjon var ikkje aktuelt og blei ikkje vurdert då konkurslova blei utforma. Men omgrep som «sende» og «meddele» må etter departementet sitt syn i utgangspunktet tolkast som teknologinøytrale. Omgrepet «skriftlig» vil innebere eit krav om at det er nytta skriftteikn, men treng ikkje vere til hinder for at eit dokument blir utforma og sendt elektronisk. Generelt må det etter gjeldande rett følgje av ei tolking av den enkelte paragrafen og dei omsyna som gjer seg gjeldande knytt til den enkelte regelen, om elektronisk kommunikasjon er tillate. Når lova krev at det skal nyttast «rekommandert brev», jf. til dømes konkurslova § 37, vil dette vere eit krav om eit rekommandert brev i papirform.
Konkurslova § 156, som gjeld både gjeldsforhandling og konkurs, gir heimel for forenkla melding til fordringshavarane i særskilte tilfelle. For å kunne nytte forenkla melding etter § 156 er det eit vilkår at «omkostningene ved å benytte den påbudte fremgangsmåte vil stå i fremtredende misforhold til fordringenes størrelse eller den dekning de kan ventes å få». Om ein kan gi melding på ein «annen» og meir kostnadseffektiv måte, vil difor måtte vere basert på ei økonomisk vurdering. Det at ei forenkla melding vil gi sparte kostnader for buet, er ikkje i seg sjølv tilstrekkeleg for å nytte forenkla melding. Forenklinga kan vere at meldinga skjer på ein annan, enklare måte, til færre personar, eller at det ikkje blir gitt melding i det heile. Det er lagt til grunn i Wiker/Ro, Konkursloven Kommentarutgave, Oslo 2003 på s. 577 at forenkla melding mellom anna kan skje ved elektronisk kommunikasjon. Men som det går fram ovanfor, meiner departementet at jamvel lova sine hovudreglar om sending av meldingar mv. kan gi høve til elektronisk sending. Nokre advokatfirma har i dag lagt ut informasjon om konkursbu på internett, men slik at fordringshavarar må ha passord for til dømes å se ei buinnberetning.
Konkurslova har fleire føresegner om kommunikasjon med retten. Det gjeld til dømes konkurslova § 66 om korleis ei konkursbegjæring skal setjast fram, og konkurslova § 120 første ledd om at bustyraren skal gi innberetning til tingretten. I kva mon elektronisk kommunikasjon kan nyttast andsynes domstolen, følgjer av domstollova § 197 a. Domstollova § 197 a første ledd fastset at Kongen ved forskrift kan fastsetje at kommunikasjon med domstolane som etter lova skal skje skriftleg, også kan skje elektronisk. Føresegna blei vedtatt ved lov 25. april 2003 nr. 24, men er så langt ikkje sett i kraft.
5.2 Framlegget i høyringsnotatet
I høyringsnotatet uttalte Konkursrådet på s. 14 mellom anna:
«Etter konkursloven skal bostyrer gi ulike meddelelser og forsendelser til kreditorene og utvalgte instanser, jf. §§ 111, 120, 121, 122 og 128. Ved siden av dette må bostyrer besvare henvendelser fra kreditorer og andre om fremdriften i bobehandlingen. Det foreslås at denne informasjonsutvekslingen i størst mulig grad skal kunne skje elektronisk via Brønnøysundregistrenes internettside og databaser. Det foreslås at hvert enkelt bo skal få en egen kunngjøringsside hvor også annen informasjon i bobehandlingen legges ut. Denne siden (som egentlig er en søkemaske) vil f.eks. kunne fremstå som en forlengelse av kunngjøringen om konkursåpning.
På boets kunngjørings- og informasjonsside vil viktig informasjon om bobehandlingen kunne gjøres tilgjengelig for kreditorene, offentlige myndigheter og andre.
Det er av stor betydning for kreditorene og offentlige myndigheter at den viktigste informasjonen om boet er tilgjengelig til enhver tid på Internett. Når bobehandlingen går over en tid vil kreditorene ikke alltid ha tatt vare på forrige innberetning. Det vil derfor være en betydelig fordel om kreditorer til enhver tid kan søke på boets navn og få frem nøkkelopplysninger som f.eks.:
Åpningsdato
Fristdag
Innberetninger i boet
Når boet er tatt opp til slutning
Hvilken dividende som ventes
Når bobehandlingen er avsluttet»
Konkursrådet ga vidare ein analyse av kva for opplysningar som burde bli lagt ut på internett. Rådet foreslo at følgjande dokument, meldingar og opplysningar skulle kunne bli formidla til fordringshavarane via internett:
innkalling til skiftesamling etter at fristen for å melde fordringar er ute, jf. konkurslova § 93,
varsel om prøving av fordringar, jf. konkurslova § 111,
buinnberetningane, jf. konkurslova § 120,
hovudinnhaldet i rekneskapet og sluttreiegjeringa, jf. konkurslova § 122,
varsel om at buet skal bli tatt opp til slutning, jf. konkurslova § 122 andre ledd,
bustyrarens innstilling om innstilling av buet etter konkurslova § 135 eller § 136, og
utlodninga og opplysning om klagerett over utlodninga, jf. konkurslova § 130.
På s. 6 i høyringsnotatet heiter det om omsynet til personvernet knytt til å leggje buinnberetninga ut på internett:
«Det vil være teknisk mulig å gradere tilgjengeligheten av ulike opplysninger i beretningen. Det kan f.eks. legges opp til at en kategori er allment tilgjengelig, en annen kategori er tilgjengelig for kreditorene, mens en tredje kategori bare er tilgjengelig for politiet. En gradering av tilgjengeligheten av opplysningene vil imidlertid medføre økt bruk av administrative ressurser i form av tildeling av passord og innloggingsprosedyrer. Det foreslås derfor ikke en gradering av opplysninger i boinnberetningen, med unntak av at mistanke om straffbare forhold ikke skal oppgis. Det er for øvrig ikke nødvendigvis motstrid mellom økt tilgjenglighet av informasjon og personvernhensyn. Konkurser er i mange tilfeller omtalt i pressen. Ved å gjøre opplysninger lettere tilgjengelig for allmennheten skapes en alternativ informasjonskilde til pressens gjengivelse av saker. Dette kan i seg selv styrke den enkeltes personvern.»
Rådet foreslo at opplysningar om mistanke om straffbare forhold eller faktiske straffbare forhold ikkje skulle bli gjort kjent via internett.
Konkursrådet foreslo vidare at dei opplysningane som blei formidla via internett, skulle vere tilgjengelege i to år etter avsluttande orskurd eller utlodding.
5.3 Høyringsfråsegnene
Fleire høyringsinstansar støttar ein auka bruk av elektronisk kommunikasjon under handsaminga av konkursbu. Samstundes er instansane langt på veg delte i synet på om framlegget i høyringsnotatet legg opp til ein god modell for elektronisk kommunikasjon under buhandsaminga.
Ni av instansane (Nærings- og handelsdepartementet, Sandefjord tingrett, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring, Norges Rederiforbund og Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening) støttar langt på veg forslaget i høyringsnotatet. Men Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening er ikkje samd i Konkursrådet sitt resonnement når det gjeld avgrensa tilgang til einskilde opplysningar frå rapportane frå bustyraren. Dei to foreiningane uttaler mellom anna:
«I Norge er det lang tradisjon for stor grad av åpenhet rundt konkursbehandlinger. (...) I høringsnotatet understrekes det også at en gradering av opplysningene i boinnberetningen vil medføre praktiske problemer og kostnader, blant annet i form av passord- og påloggingsadministrasjon. Derfor er det med en viss undring vi registrerer at rådet ønsker å skille ut de anførsler i innberetningene som gjelder mistanke om straffbare forhold.
En utelatelse av slike opplysninger vil gjøre den offentlige innberetning ufullstendig, og innebære at ulike grupper får ulik informasjon. De som da kun forholder seg til den versjonen som ligger ute på nettet, vil ikke vite hvorvidt bostyret mener det er grunnlag for mistanke om straffbare forhold. Svært mange vil da måtte kontakte bostyrer for å få en papirutgave av innberetningen, eller i det minste undersøke hos bostyrer hvorvidt det foreligger en mistanke som nevnt. Dette virker tungvint, og dels forvirrende.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler:
«Vi har ingen innvendinger mot at opplysninger vedrørende mistanke om straffbare forhold samt opplysninger om stiftere og eiere samt opplysninger om daglig leder og styrelederen har lederansvar eller styreverv i foretak – ut i fra personvernhensyn – ikke legges inn i registeret. Vi forutsetter imidlertid at opplysninger vedrørende mistanke om straffbare forhold fortsatt skal fremgå av bobestyrers innberetning og at denne innberetningen kan fås ved henvendelse til bobestyreren.»
Dei andre instansane som uttaler seg om forslaget, har til dels omfattande innvendingar basert særleg på personvernmessige omsyn, men også på meir praktiske omsyn. Følgjande instansar har innvendingar mot sider ved framlegget: Finansdepartementet, Arbeidstilsynet, Brønnøysundregistra, Datatilsynet, Domstoladministrasjonen, Oslo skifterett og byskriverembete, Trondheim tingrett, Den norske Revisorforening og Næringslivets Hovedorganisasjon.
Finansdepartementet er einig i at opplysningar vedrørande mistanke om straffbare forhold ikkje bør bli gjort tilgjengelege for kven som helst via internett. Men departementet peiker på at det må bli avklart korleis kreditorfellesskapet kan få tilgang til bustyret sin vurdering av mogelege straffbare forhold, og at det vil være uheldig om kreditorfellesskapet ikkje får tilgang til desse opplysningane.
Brønnøysundregistra uttaler:
«Konkursrådet har forutsatt at Konkursregisteret skal foreta enn viss kontroll og godkjenning av boinnberetningene før opplysningene legges ut på Internett. Vi er enig i at en kontroll av innholdet i innberetningene vil bli for omfattende og tidkrevende.
Hvis innberetningene legges ut på nett er det en viss mulighet for at Justisdepartementet ved Konkursregisteret blir ansvarlig for at eventuelle vurderinger av straffbare forhold eller opplysninger om noens personlige forhold gjøres offentlig tilgjengelig.»
Domstoladministrasjonen uttaler følgjande om framlegget om å leggje buinnberetninga ut på internett utan eventuelle merknader om mistanke om straffbare forhold:
«Dette vil føre til en løsning hvor bostyrer må oversende en versjon av innberetningen til tingretten og en annen versjon av innberetningen til Konkursregisteret. I seg selv fremstår det som lite ønskelig at det skal være to versjoner av innberetningen tilgjengelig.»
Datatilsynet uttaler mellom anna:
«Datatilsynet vil på generelt grunnlag påpeke at en publisering av personopplysninger på internett i seg selv innebærer en økt personverntrussel, i motsetning til om man kun gis tilgang til de samme personopplysninger gjennom dokumentinnsyn hos offentlige organer med hjemmel i offentlighetsloven eller annen særlov. Det er intet moment i denne sammenheng at publiseringen kun omfatter opplysninger som er offentlig tilgjengelig. Publisering av et register på internett med fri tilgang til et stort omfang av opplysninger for enhver som måtte ønske det, uavhengig av personopplysningenes art, er i strid med grunnleggende prinsipper i personvernretten. Grunnvilkårene for behandling av personopplysninger krever at behandlingen skal være saklig begrunnet i virksomheten. Kun personopplysninger som er relevante for formålet skal behandles, og videre skal tilgang til personopplysninger kun gis til personer med et tjenestelig behov. Selv om en del av opplysningene allerede publiseres på internett i dag, vil en publisering av Konkursregisteret i sin helhet innebære en trussel mot personvernet i en helt annen grad. Opplysningene som er publisert slik i dag, er dessuten passordbeskyttet dersom de finnes på advokatfirmaers hjemmeside, og beskyttet av kravet om «sikker identifikasjon» i konkursregisterforskriftens § 10 i andre sammenhenger.»
(...)
«Det er bærende prinsipper i personvernretten at man ikke skal ha tilgang til mer informasjon enn man har saklig behov for, og at kun relevant informasjon skal behandles. Ved behandling av følsomme opplysninger, som for eksempel økonomi, inntrer normalt et skjerpet relevanskrav. Ved å fjerne det tidligere skillet mellom kunngjøring, meddelelse og innsyn, er disse prinsippene ikke hensyntatt, og vurderingen fremstår som lite forholdsmessig. Tiltaket kan av mange oppfattes som integritetskrenkende, og bør således stå i forhold til det ønskede formål.
Opplysninger om konkurs er som regel ikke opplysninger om straffbare forhold. Oppfattelsen blant folk flest, er imidlertid en noe annen, og dette bør tas hensyn til når slike opplysninger vurderes publisert på internett. Debatten om publisering av likningsdata på internett, viser at mange betrakter endog trivielle opplysninger, som belastende. Dette må invitere til en drøftelse av spørsmålet hvorvidt alle publiseringsmuligheter bør tas i bruk fordi de er teknisk mulige og økonomisk interessante. Internett er et medium som er radikalt forskjellig fra tidligere publiseringsmetoder, hva gjelder tilgang, spredning og misbrukspotensial. Negativiteten knyttet til det å bli registrert i konkursregisteret, og den påfølgende stigmatiserende effekt, vil således være mer fremtredende.»
Datatilsynet er einig i at opplysningar om mistanke om straffbare forhold ikkje skal publiserast på internett.
Oslo skifterett og byskriverembete uttaler:
«Konkursloven § 120 setter krav til innberetningen, herunder at det skal opplyses om mistanke om straffbare forhold. Vi har noe vansker med å forstå at ikke noe skal kunne la seg registrere og kunne publiseres på internett. Man må finne seg i slike vurderinger i forbindelse med konkursbehandling. At det lett blir mange straffbare forhold skyldes også at mindre overtredelser av offentlig regelverk er straffbare. Det er imidlertid viktig at også bostyrerne er konkrete, begrunnete og relevante i sin omtale.»
Trondheim tingrett uttaler mellom anna:
«At boinnberetningen(e) blir gjort tilgjengelige på Internett er vel og bra, jf innsparingseffekten bl.a. i forhold til porto og mangfoldiggjøring. (...) Konkursrådets forslag til teknisk løsning (...) – at det skal utarbeides en elektronisk standardmal, synes imidlertid urasjonell. Dersom det legges opp til at bostyrer skal fylle ut innberetningsskjemaet, eventuelt også i redigert utgave, vitner dette i så fall om dobbeltarbeid. Dersom endringsforslaget på dette punkt er å forstå slik at Internettutgaven av boinnbretningen skal/kan ha et annet innhold enn den som allerede er utarbeidet av bostyrer - og som er godkjent av retten – bør redigeringsarbeidet alene foretas av konkursregisteret.»
Den norske Revisorforening uttaler:
«Vi er naturligvis enig i at mistanke om straffbare forhold må unntas. Ethvert forhold som skal registreres, og enhver informasjon som skal utleveres, bør imidlertid være korrekt (...). I praksis hender det ofte at et utkast til borapport eller rapport fra borevisor ikke blir forelagt de impliserte parter, deriblant den valgte revisor, før den sendes ut. Dette har i mange tilfelle ført til at borapporten inneholder misforståelser som kunne vært rettet. I noen tilfelle blir valgt revisor også innrapportert til Kredittilsynet på grunnlag av slike misforståelser. Dette kan ha meget uheldige konsekvenser. Det er derfor vår oppfatning at enhver mistanke eller innberetning til tilsynsorgan bør unntas fra den informasjon som skal registreres og eventuelt senere utleveres. Det er først når det foreligger en endelig avgjørelse at man har grunnlag for å si at informasjonen er korrekt. Når det gjelder valgt revisors forhold, peker vi for øvrig på at dersom det er grunnlag for disiplinære reaksjoner, skal slike registreres i revisorregisteret hvor informasjonen er offentlig tilgjengelig, jf. revisorloven §§ 10-1 og 10-3. For revisor kan vi derfor heller ikke se at det er noen saklig grunn til å registrere informasjon om innberetningen til tilsynsmyndighetene. »
Næringslivets Hovedorganisasjon støttar i hovudsak forslaget, men uttaler:
«NHO er opptatt av at det tas tilstrekkelig hensyn til personverninteresser ved en eventuell omlegging til elektronisk informasjonsutveksling. Vi forutsetter at departementet foretar en grundig vurdering av de aktuelle personverninteresser i det videre arbeidet med regelendringene. Konkursrådet foreslår at opplysninger vedrørende mistanke om straffbare forhold ikke skal publiseres på internett, men at opplysninger om ilagt konkurskarantene skal publiseres. NHO støtter disse vurderingene.»
5.4 Departementets vurderingar
5.4.1 Innleiing. Forholdet til personopplysningslova
Departementet foreslår ei endring i konkurslova § 156 med sikte på auka bruk av elektronisk kommunikasjon ved konkurs og gjeldsforhandling. Forslaget skil seg frå Konkursrådets framlegg i høyringsnotatet. Som nemnt har det vore vesentlege innvendingar i høyringsrunden mot forslaget. Vidare baserte Konkursrådet sitt framlegg på at lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger ikkje gjaldt for forslaget om å gjere opplysningar om konkursbu tilgjengeleg på internett. Det heiter i høyringsnotatet på s. 5:
«Økt bruk av Internett som informasjonsutvekslingskanal innebærer at en del meddelelser som i dag gis per brev til den enkelte kreditor gjøres allment tilgjengelig. Dette nødvendiggjør avveininger mot personvern. Med personvern forstås i det følgende både den enkeltes behov for diskresjon og at de opplysninger som gjøres kjent er korrekte.
Personopplysningsloven (lov av 14. april 2000 nr 31) gjelder bare for fysiske personer, jf. § 3, jf. § 2 nr 2. Opplysninger om enkeltpersoner knyttet til næringsvirksomhet, for eksempel opplysninger om styreverv, omfattes ikke av loven. Dette utelukker imidlertid ikke at ulovfestede eller mer generelle personvernhensyn kan gjøre seg gjeldende og bli berørt av endringsforslagene.»
Av høyringsinstansane er det berre Datatilsynet og Domstoladministrasjonen som har uttalt seg konkret om det rettslige spørsmålet.
Datatilsynet uttaler:
«Datatilsynet er av den oppfatning at både offentlighetsloven og personopplysningsloven får anvendelse når man ønsker å publisere Konkursregisteret på internett. Men all den stund offentlighetsprinsippet slik dette fremstår i offentlighetsloven § 2 ikke er satt til side, vil personopplysningsloven få anvendelse og betydning for hvordan basen gjøres tilgjengelig. Publisering av personopplysninger skal derfor i denne sammenheng vurderes også i forhold til grunnprinsippene i personopplysningsloven og personopplysningsforskriftens krav til tilfredsstillende informasjonssikkerhet ved siden av de spesialbestemmelser om offentlighet som er inntatt i konkursloven og konkursregisterforskriften. Dette vil ikke begrense prinsippet om offentlighet slik det er nedfelt i offentlighetsloven.»
Domstoladministrasjonen uttaler:
«I punkt 1.4 diskuteres personopplysningslovens virkeområde. Personopplysningsforskriftens § 1-3 er ikke nevnt i diskusjonen. Etter § 1-3 gjelder ikke loven for «saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene (domstolloven, straffeprosessloven, tvistemålsloven og tvangsfullbyrdelsesloven mv.).» Det er uklart hva som ligger i «mv.», det kan argumenteres for at konkursloven – i det minste delvis – ligger innenfor dette begrepet. Vi har registrert at Datatilsynet, blant annet i forbindelse med høring i forkant av fremleggelsen av Ot.prp. nr. 8 (2002 – 2003) har argumentert for at forskriftens § 1-3 bør begrenses til å gjelde unntak fra konsesjonsplikt, jf. proposisjonens avsnitt 5.2.2.»
Departementet ser det som klårt at personopplysningslova gjeld for handsaming av opplysningar etter konkurslova. I forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften) § 1-3 er det rett nok gjort unntak for handsaming som følgjer rettargangslovgivinga, men konkurslova er ikkje nemnd som døme på slik lovgiving. Departementet finn det heller ikkje naturleg å tolke unntaket slik at det femner om handsaming etter konkurslova. Unntaket blei gitt for å sikre at personopplysningslova ikkje utan nærmare vurdering skulle regulere domstolane sin rett til å handsame personopplysningar. Dette omsynet har ikkje same vekt når det gjeld saker etter konkurslova. Ved handsaminga av konkursbu og under gjeldsforhandlingar vil personopplysningar i stor grad bli handsama utanfor domstolane.
Det følgjer av personopplysningslova § 5 at føresegnene i personopplysningslova gjeld om ikkje anna følgjer av særskilt lov som gir reglar om måten opplysningane skal bli handsama på. Dette inneber at reglane i konkurslova om handsaming av personopplysningar ved gjeldsforhandling og konkurs vil gå føre reglane i personopplysningslova.
Kva som er ei personopplysning, følgjer av personopplysningslova § 2 nr. 1. Det går fram av paragrafen at alle opplysningar eller vurderingar som kan knyte seg til ein fysisk person, er personopplysningar. Ei opplysning om ein juridisk person er i utgangspunktet ikkje ei personopplysning. Dette kan stille seg annleis der det er stor nærleik mellom den juridiske og den fysiske personen. Opplysningar om «Ole Edvardsen & son ANS», som er eit lite ansvarleg selskap stifta, ått og drive av far og son Edvardsen, kan difor vere personopplysningar etter personopplysningslova.
Under handsaminga av eit konkursbu vil det bli utveksla både personopplysningar og andre opplysningar. Konkurslova § 120 fastset til dømes at bustyraren skal lage ei innberetning som skal bli sendt til tingretten og fordringshavarane, og som mellom anna skal innehalde opplysningar om skyldnaren sitt ekteskaplege formuesforhold, forhold som kan gi grunn til straffeforfølging mot skyldnaren, og opplysningar om ein forretningsførar eller eit styremedlem har gjort seg skuldig i forhold som kan gi grunn til straffeforfølging. Det er ikkje tvilsamt at dette er personopplysningar. Til dels er det tale om sensitive personopplysningar.
Etter personopplysningslova kan personopplysningar ikkje handsamast utan heimel eller samtykke frå den registrerte, jf. personopplysningslova §§ 8 og 9, og ein må avgrense handsaminga til det som har sakleg grunn i verksemda, jf. § 11. Med framlegget til endringar i konkurslova i proposisjonen her vil departementet gi reglar som gir heimel for elektronisk handsaming av personopplysningar i samband med konkurs og gjeldsforhandling, og reglar som skal vere med å sikre at § 11 i personopplysningslova blir følgt. Departementet gjer framlegg om heimlar for å handsame opplysningar elektronisk, jf. forslaget til nytt fjerde og femte ledd i konkurslova § 156. Desse heimlane gjer at krava i personopplysingslova §§ 8 og 9 om at handsaminga må vere fastsett i lov, blir oppfylt. Reglar som avgrensar tilgangen til nokre av opplysningane, til dømes buet si heimeside, er viktige for å oppfylle krava etter personopplysningslova § 11. Departementet foreslår av same grunn å oppretthalde kravet om å opplyse om sikker identifikasjon i konkursforskrifta § 10 andre ledd for å få ut opplysningar frå Konkursregisteret. Dette kravet inneber at den som skal ta i mot annan informasjon enn kunngjeringsinformasjon, må opplyse om organisasjonsnummeret til den eininga han vil ha opplysningar om. Dette kravet avgrensar tilgangen til opplysningane til dei som har ein viss nærleik eller ei viss interesse av opplysningane.
Departementet gjer framlegg om at Brønnøysundregistra skal stå for drifta av elektroniske heimesider for bua, jf. utkastet til konkurslova § 156 nytt tredje ledd første punktum, og at brukarane av heimesidene skal vere fritatt for å søkje om konsesjon for å handsame sensitive personopplysningar i samband med dette, jf. utkastet til konkurslova § 156 femte ledd andre punktum jf. personopplysningslova § 33 femte ledd.
Departementet foreslår ikkje å følgje opp Konkursrådet sitt framlegg om å publisere opplysningane om eit konkursbu ope på internett. Kjernen i framlegget i proposisjonen her går ut på at lovgivinga skal sikre at opplysningar i konkurs- og gjeldsforhandlingssaker ikkje skal bli utlevert i større grad ved ei elektronisk handsaming enn ved manuell handsaming som i dag.
5.4.2 Elektronisk kommunikasjon ved konkurs
Departementet foreslår i proposisjonen her reglar om høvet til å nytte elektronisk kommunikasjon i konkursbuhandsaminga, jf. forslaget til endringar i konkurslova § 156. Framlegget skil seg frå det som blei sendt på høyring. Sjølv om høyringsinstansane uttalte seg om eit noko anna forslag, oppfattar departementet det slik at fleire av høyringsinstansane er positive til auka bruk av elektronisk kommunikasjon i buhandsaminga. Departementet legg vekt på at auka bruk av elektronisk kommunikasjon og det å nytte elektroniske busider vil bli eit godt verkemiddel for å effektivisere og rasjonalisere handsaminga av buet. Konkursrådet la i 2002 til grunn at bu med mange fordringshavarar ville kunne spare frå 10 000 til 30 000 kr. i portoutgifter ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Sidan den gong har kostnadene til porto auka, slik at ein kan leggje til grunn at innsparinga for bua kan bli høgare. I tillegg vil forslaget truleg medføre at bustyraren vil bruke mindre tid på dei administrative oppgåvene.
Rett nok meiner departementet at det jamvel etter gjeldande rett i ein viss grad er høve til å nytte elektronisk kommunikasjon i konkurshandsaminga. Men etter framlegget vil det rettslege grunnlaget for bruk av elektronisk kommunikasjon bli avklara, noko som truleg vil auke bruken av slik kommunikasjon. Vidare vil framlegget om elektroniske busider drifta av Brønnøysundregistra leggje til rette for eit enkelt system for bustyrarane, som ein venter vil medføre auka bruk av elektronisk kommunikasjon.
Departementet foreslår ikkje at bruk av elektronisk kommunikasjon skal vere obligatorisk under buhandsaminga. Når det gjeld mottakarane av informasjonen, som vil vere mellom anna fordringshavarar, skyldnaren og offentlege myndigheiter, foreslår departementet at det skal vere eit vilkår for bruk av elektronisk kommunikasjon at dei har godtatt å motta informasjonen på denne måten. Elektronisk kommunikasjon vil såleis berre bli aktuelt andsynes mottakarar som har det tekniske utstyret som skal til for å motta informasjonen elektronisk. Og sjølv om ein mottakar har det naudsynte tekniske utstyret, kan det til dømes vere at han sjeldan les e-post, og føretrekkjer å få viktig informasjon per brev. Han kan då la vere å samtykke til å få informasjonen elektronisk.
Departementet foreslår heller ikkje at det skal vere obligatorisk for bustyrarar å tilby kommunikasjon til dømes via e-post, eller å nytte elektroniske busider. Til dømes kan det i små bu med berre eit par fordringshavarar vere små rasjonaliseringsgevinstar å hente ved å nytte elektronisk kommunikasjon i buhandsaminga. Departementet meiner heller ikkje at det bør vere eit vilkår for å få tildelt bustyraroppdrag at ein har det tekniske utstyret og kunnskapen som skal til for å kommunisere elektronisk.
Reglar om at informasjon skal sendast skriftleg, at fordringshavarar skal få varsel mv., skal mellom anna ivareta visse krav til tryggleik for at eit varsel kjem fram til den det gjeld og at det er notoritet over innhaldet i eit dokument eller over kva tid eit varsel er sendt. Det vil variere i kva monn ulike former for elektronisk kommunikasjon kan ivareta desse krava. Om eit varsel er avgjerande for å avbryte ein frist, vil det til dømes vere viktig at det er nytta ei form for elektronisk kommunikasjon som på ein forsvarleg måte sikrar at varselet er mottatt. I andre høve vil det vere viktig at det er nytta ein forsvarleg måte for å autentisere avsendaren eller innhaldet i dokumentet. Departementet foreslår i proposisjonen her at det blir tatt inn ein heimel i konkurslova § 156 fjerde ledd om at Kongen kan fastsetje forskrift om slike tekniske krav mv. Krava vil kunne vere ulike for dei enkelte reglane om informasjonsutveksling. Slik forskrift må vedtakast før lova sine føresegner om elektronisk kommunikasjon kan setjast i kraft.
Fleire av føresegnene i konkurslova fastset at bustyraren skal sende eit varsel eller ei melding til fordringshavaren, og at varselet eller meldinga blir avgjerande for kva tid ein frist tar til å gjelde for fordringshavaren. Det å leggje informasjonen som fordringshavaren skal varslast om ut på ei elektronisk buside, vil ikkje innebere noko eigentleg varsel for fordringshavaren. Fordringshavarar som undersøker busida, vil få med seg at eit slikt varsel er lagt ut der, men ein kan ikkje leggje til grunn at brukarane av busida jamnleg vil undersøke denne av eige initiativ. Departementet meiner difor at når det er fastsett reglar om slike varsel og meldingar som er avgjerande for fristar, må fordringshavarane få eit særskilt varsel, slik at det ikkje er opp til deira eige initiativ å gjere seg kjent med at eit slikt varsel er kunngjort på ei buside. Varselet vil derimot gjerne kunne formidlast elektronisk.
Fleire av føresegnene i konkurslova fastset at informasjon skal gis «skriftlig». Generelt må ein etter departementets syn tolke eit krav om at noko skal vere «skriftlig» i lovverket som eit krav om at det er nytta skriftteikn.
Konkurslova § 109 første ledd første punktum fastset at fordringshavarane skal oppfordrast til å melde fordringane sine skriftleg til bustyraren innan ein frist. Fordringshavarane skal også sende inn dokument som tener som bevis for fordringane, og gi vidare opplysningar om grunnlaget for dei og om pant og medskyldnarar. At fordringshavarane skal sende inn dokument som tener som bevis for fordringane, vil nok ofte gjere at det er papirbasert melding som er mest aktuelt. Men departementet kan ikkje sjå at det bør vere stengt for å melde fordringane skriftleg i elektronisk form. Kravet i konkurslova § 109 om at meldingane skal vere skriftlege, skal truleg sikre notoritet over meldingane. Departementet meiner at skriftleg-kravet i denne føresegna ikkje vil være til hinder for at fordringshavarane kan melde inn krava via til dømes e-post, om bustyraren godtek det. Nærare krav til notoritet kan fastsetjast i forskrift i medhald av konkurslova § 156 fjerde ledd.
Konkurslova § 117 a fjerde ledd krev at bustyraren ved sal av overhefta eigedelar skal sende skriftleg varsel til dei rettighetshavarane som kan bli berørt av salet. Salet kan først skje 14 dagar etter at varselet blir gitt. Departementet legg til grunn at også dette skriftleg-kravet er gitt for å sikre notoritet over meldingane. Men departementet meinar at dette ikkje bør vere til hinder for å nytte elektronisk varslingsform, når det kan skje på ein måte som ivaretar notoriteten, og mottakaren har godtatt elektronisk kommunikasjon. Men det må vere eit krav at varselet blir sendt til kvar rettshavar særskilt.
Konkurslova § 117 b første ledd krev at bustyraren skal gje skriftleg erklæring til skyldnaren om at ein eigedel er abandonert. Erklæringa skal nemne tidspunktet for abandoneringa. Departementet legg til grunn at formkravet her er gitt med sikte på å sikre notoritet over tidspunktet for abandoneringa. Formkravet bør ikkje vere til hinder for å meddele erklæringa elektronisk når skyldnaren har godtatt det og det er nytta ei kommunikasjonsform som ivaretar notoriteten over tidspunktet for og innhaldet av erklæringa. Erklæringa vil ha rettslege verknader mellom anna for skyldnarens eventuelle offentlegrettslege plikter til å ta hand om formuesgodet. Det må difor sendast ei særskilt erklæring. Det kan ikkje vere nok at bustyraren kunngjer ei abandoneringserklæring på busida.
Konkurslova § 117 c fjerde ledd første punktum fastset at ei overføring til panthavaren skal gjennomførast ved at bustyraren gir ei skriftleg erklæring til panthavaren som angir tidspunktet for overføringa. Vurderinga av skriftleg-kravet her må bli det same som for konkurslova § 117 b første ledd, men slik at det er panthavaren som må ha godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon.
Konkurslova § 119 femte ledd fastset at ei avgjerd om at skyldnaren si næringsverksemd skal halde fram, skal vere skriftleg når det gjeld «forhold av betydning mellom partene, herunder inntekts- og utgiftsfordeling mellom partene». Departementet går ut frå at det også i framtida vil vere mest praktisk at eit slikt dokument blir satt opp i papirform. Men omsynet bak formkravet må også her vere å sikre notoritet over dokumentets innhald, og det må òg kunne skje ved eit elektronisk lagra dokument, når partane har godtatt det. Nærare krav til notoritet kan fastsetjast i forskrift.
Konkurslova § 123 andre ledd fastset at skyldnaren skal framsette eit akkordforslag skriftleg andsynes bustyraren, som skal sende det vidare til tingretten. Også her er formkravet truleg fastsett av omsynet til notoritet om forslagets innhald. I kva grad bustyraren kan kommunisere elektronisk med retten, vil følgje av domstollova § 197 a og dei forskriftene som blir fastsett med heimel i denne føresegna. Departementet meiner regelverket ikkje vil vere til hinder for at skyldnaren kan setje fram forslaget elektronisk andsynes bustyraren.
Det er ei rekkje føresegner i konkurslova som fastset at bustyraren skal «underrette» fordringshavarane, eller «sende» informasjon, eller at fordringshavarane skal varslast.
Konkurslova § 111 andre ledd andre punktum fastset at fordringshavarane skal «varsles» om tid og stad for fordringsprøvinga, og at dei skal få tilsendt bustyraren si innstilling minst åtte dagar før prøvinga finn stad. Departementet meiner at det ikkje bør opnast for at varselet om tid og stad for prøvinga kan skje ved å kunngjere opplysning om dette på den elektroniske busida. At det blir lagt ut ny informasjon på sida, har ikkje noko varslingsfunksjon andsynes fordringshavarane. Departementet meiner at varselet framleis bør sendast særskilt til kvar fordringshavar, ved papirbrev, e-post eller ved eventuell annan form for direkte elektronisk varsel til kvar einskild fordringshavar. I dei tilfella der fordringshavaren har godtatt elektronisk kommunikasjon, bør likevel sjølve innstillinga kunne gjerast tilgjengeleg på den elektroniske busida, slik at det i varselet berre blir vist til denne. Departementet foreslår vidare at fordringshavarar som ber om det, kan få innstillinga tilsendt. Departementet viser til utkastet til endring av konkurslova § 111 andre ledd.
Konkurslova § 114 første ledd fastset at «[d]ersom bostyreren innstiller på at en fordring ikke skal godkjennes i samsvar med anmeldelsen, eller hvis skyldneren, et medlem av bostyret eller en fordringshaver som har fått innstilt sin fordring, gjør innsigelse mot anmeldelsen, skal bostyreren underrette anmelderen og gi denne adgang til å grunngi anmeldelsen innen en fastsatt frist». Også denne meldinga bør, slik departementet ser det, skje direkte til fordringshavarane ved papirbrev, e-post eller anna form for direkte elektronisk varsel. Av omsyn til at den som har meldt fordringa, må reagere innan ein fastsett frist, bør han eller ho få meldinga i eit særskilt varsel.
Konkurslova § 120 fjerde ledd fastset at bustyraren skal «sende» buinnberetninga til kvar fordringshavar. Departementet meiner at buinnberetninga bør kunne sendast elektronisk, og gjer jamvel framlegg om at det skal vere nok at den er tilgjengeleg på busida for fordringshavarar som har godtatt elektronisk kommunikasjon.
Konkurslova § 122 andre ledd fastset at bustyraren skal sende kopi av rekneskapen og sluttutgreiinga til alle fordringshavararane. Fordringshavarane skal få ein frist på minst to veker for å gjere innvending mot at rekneskapen blir godkjend, at buet blir slutta, eller at buhandsaminga av annan grunn skal opphøyre. Departementet meiner at fordringshavarane også etter denne føresegna bør få eit særskilt varsel, ved brev, e-post eller annan form for elektronisk varsel, om fristen for å gjere innvending. Men departementet meiner at i dei tilfella der fordringshavarane har godtatt elektronisk kommunikasjon, kan det i varselet visast til at rekneskapen og sluttutgreiinga er tilgjengelege elektronisk på busida, slik at bustyraren ikkje treng sende ut desse dokumenta. Departementet viser til forslaget til nytt tredje punktum i konkurslova § 122 andre ledd.
Konkurslova § 124 andre ledd fastset at framlegg til tvangsakkord under konkurs skal sendast saman med bustyrarens uttale og fordringshavarlista til alle dei kjende fordringshavarane. Etter konkurslova § 40 første ledd vil det gjelde ein frist på to veker for fordringshavarane til å uttale seg om framlegget. Av di mottak av framlegget er avgjerande for fristen, meiner departementet at det bør sendast særskilt varsel til fordringshavarane også etter denne føresegna. Men varselet må kunne sendast ved e-post eller på annan elektronisk måte dersom fordringshavaren har godtatt det. I tilfelle der fordringshavaren har godtatt at dokument i saka blir gjort tilgjengelege på busida, må det vere høve til i varselet å vise til at framlegget, bustyrarens uttale og fordringshavarlista er tilgjengelege der. Departementet viser til forslaget til nytt tredje punktum i konkurslova § 124 andre ledd.
Etter konkurslova § 128 første ledd andre punktum skal avgjerda om å ta buet opp til slutning «meddeles» dei fordringshavarane som har reist innvending mot dette. Departementet meiner at slik «meddelelse» også kan skje elektronisk der fordringshavarane har godtatt det, men at fordringshavarane bør få eit særskilt varsel, slik at det ikkje er nok berre å gjere opplysninga tilgjengeleg på busida.
Etter konkurslova § 128 fjerde ledd skal utloddinga «meddeles» alle kjente fordringshavarar med godkjende fordringar. Dei skal samstundes bli gjort kjende med klagefristen på ein månad etter § 130. Av di meldinga vil vere avgjerande for klagefristen, meiner departementet at meldinga må sendast til fordringshavarane, men at det kan skje elektronisk til fordringshavarar som har godtatt det.
Etter konkurslova § 130 andre ledd tredje punktum skal bustyraren «meddele» ei ny utlodding til dei fordringshavarane som får eit mindre beløp enn det som var oppgitt i bustyrarens utlodning. Departementet meiner at fordringshavarane også her bør få ei særskilt underretning om utloddinga, men at den kan skje elektronisk til fordringshavarar som har godtatt det.
Departementet gjer i proposisjonen her framlegg om generelle reglar om elektronisk kommunikasjon i konkurslova § 156 nytt andre til femte ledd. Forslaget til andre ledd første punktum presiserer at omgrepet «skriftlig» i lova er teknologinøytralt, i den forstand at omgrepet ikkje er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon om sendaren og mottakaren har lagt til rette for det og mottakaren har akseptert det. Forslaget til andre ledd andre punktum presiserer at det same gjeld når lova bruker omgrepa «sende», «melde»,«meddele», «varsle» eller «underrette». Når elektronisk kommunikasjon blir nytta, må det skje i samsvar med dei reglane som elles gjeld på området, mellom anna personopplysningslova med forskrifter.
Som oversikta foran viser, har konkurslova ein del reglar om varsel mv. der det bør vere høve til å sende opplysningar mv. elektronisk, men der det ikkje bør vere tilstrekkeleg at opplysningane er gjort tilgjengelege på busidene. Etter departementet sitt syn følgjer det av ei naturleg forståing av ord som «sende», «varsle», «underrette» mv. at det ikkje er nok at opplysningane er lagt ut på ei heimeside på internett. Departementet foreslår difor ikkje endringar i føresegner som nyttar denne typen omgrep. Ord som «meddele» kan det vere meir tvil om, og departementet foreslår endringar i paragrafar som nyttar dette omgrepet hvis det ikkje er meininga at «meddelelsen» kan skje ved å leggje informasjon ut på internett. Departementet viser til dei foreslåtte endringane av § 128 første og fjerde ledd og § 130 andre ledd og merknadene til desse paragrafane.
Føresegner om at det kan vere tilstrekkeleg heilt eller delvis å leggje ut opplysningar på busidene eller på internett elles er foreslått i §§ 111, 120, 122 og 124.
I konkurslova § 156 nytt tredje ledd foreslår departementet ein heimel for at dokument og opplysningar som gjeld buet, kan gjerast elektronisk tilgjengelege på ei buside. Dette vil mellom anna gjelde buinnberetninga, fordringshavarlister, rekneskapen og sluttutgreiinga og utloddinga. Busida vil dermed kunne innehalde opplysningar om straffbare forhold. Også opplysningar frå Konkursregisteret skal overførast til busida, jf. forslaget til konkurslova § 156 tredje ledd andre punktum.
Departementet gjer framlegg om at Brønnøysundregistra skal ha ansvaret for å leggje teknisk til rette for at det til kvar tid er slike sider eller stader å samle informasjon om det einskilde buet som oppfyller krava sett i lovverket. Lovframlegget vil venteleg innebere at dei fleste bustyrarane vil føretrekkje å samle informasjon om konkursar på denne nettstaden i staden for på eigne nettstader. Det er fleire omsyn som taler for ei slik løysing. Å samle informasjonen på ein stad er ein praktisk føresetnad for å oppnå dei ønskte rasjonaliseringsgevinstane. Plasseringa hos Brønnøysundregistra inneber at bustyraren kan bli letta for ein del administrative oppgåver. Det vil vere lettare å sikre at personvernet blir godt ivaretatt når busidene blir samla ved Brønnøysundregistra. Ei klårgjering av kor all konkursinformasjon er å finne elektronisk, vil i tillegg vere brukarvenleg for partane i bua. Departementet foreslår ikkje noko forbod mot å gjere konkursinformasjon tilgjengeleg på andre nettstader, men bustyraren må då sjølv sjå til at krava i personopplysingslova mv. blir oppfylte.
Konkursregisteret vil med framlegget få ein nøkkelfunksjon i den elektroniske kommunikasjonen under handsaminga av buet. Prosessen startar med ei elektronisk melding frå tingrettane om opning av konkurs. I dag skjer dette via eit system kalla LOVISA. Denne elektroniske meldinga om konkurs blir sendt til Konkursregisteret som allereie i dag automatisk overfører kunngjeringsopplysningane til Brønnøysundregistra sin elektroniske kunngjeringspublikasjon. Denne kunngjeringa skal etter framlegget også bli overført til den elektroniske busida.
Konkursregisteret skal etter framlegget vidare sende melding til Einingsregisteret, Meirverdiavgiftsmantalet og Føretaksregisteret (om føretaket er registrert der). Konkursen skal etter framlegget bli registert automatisk i desse registra. Dette vil lette bustyraren sitt arbeid.
Melding om konkursopning skal vidare føre til at konkursbuet blir oppretta med eige organisasjonsnummer i Einingsregisteret.
Når konkursopning blir meldt til Konkursregisteret, vil meldinga innehalde opplysningar om kven som er bustyrar. Registeret vil syte for at bustyraren får ei elektronisk melding som inneheld dei naudsynte «nøklane» til buet si heimeside. Departementet foreslår at det skal vere bustyraren si oppgåve å gi rett til tilgang til fordringshavarane, offentlege myndigheiter og andre som har sakleg grunn i lov eller med heimel i lov til å få tilgang til informasjon om handsaminga av buet. Dette må regulerast nærare i forskrift.
Etter framlegget skal det vere avgrensa tilgang til busida slik at berre Brønnøysundregistra og bustyraren skal ha rett til å leggje inn ny informasjon på sidene, medan berre dei som etter lova har rett til informasjonen, skal ha høve til å lese informasjonen på sidene. Departementet gjer framlegg om ein heimel til å gi nærmare forskrifter om dette i konkurslova § 156 nytt femte ledd. Etter framlegget skal departementet gi nærare reglar om bruk av elektronisk kommunikasjon, medrekna reglar om avgrensa tilgang til busidene. Ein slik avgrensa tilgang er etter departementet sitt syn naudsynt for at slik elektronisk kommunikasjon skal vere tillaten etter personopplysningslova § 11.
Departementet vil i samsvar med reglane i personopplysningslova § 28 i forskrift gjere framlegg om at opplysningane på heimesida blir sletta seinast seks månader etter avsluttande orskurd eller utlodding. Skyldnaden til å slette grip ikkje inn i bustyraren og offentlege instansar si plikt til å arkivere dokumenta i samsvar med arkivlovgivinga m.m.
Departementet foreslår ein forskriftsheimel for reglar om at fordringshavarar og offentlege myndigheiter kan få informasjon frå busidene i form av abonnement, jf. forslaget til konkurslova ny § 156 a tredje punktum. Føremålet er ikkje at det skal tilflyte nokon meir informasjon enn i dag, men at informasjonen skal kunne bli oversendt på ein arbeidssparande måte. Offentlege myndigheiter som etter lova har krav på informasjon om buet, vil kunne velje ei abonnementsform som inneber at dei får informasjonen direkte inkorporert i deira eiga datasystem.
5.4.3 Elektronisk kommunikasjon ved gjeldsforhandling etter konkurslova
Høyringsnotatet tok ikkje opp spørsmålet om elektronisk kommunikasjon i samband med gjeldsforhandlingar etter konkurslova. Departementet gjer i proposisjonen her framlegg om eit nytt andre ledd i konkurslova § 156 om at elektronisk kommunikasjon kan nyttast når partane har lagt til rette for det og mottakaren har akseptert det. Føresegna er generelt utforma, og vil gjelde også for reglane i konkurslova første del om gjeldsforhandlingar. Til skilnad frå konkurssakene foreslår ikkje departementet reglar om eigne «busider» for gjeldsforhandlingsbu. Døme på ein regel om kommunikasjon i konkurslova første del som forslaget til § 156 andre ledd vil omfatte, er konkurslova § 24 om utsending av forslag til gjeldsordning til fordringshavarane. For kommunikasjon med retten er det domstollova § 197 a som vil regulere høvet til elektronisk kommunikasjon.
I konkurslovas kapittel om gjeldsforhandlingar er det to føresegner som fastset at kommunikasjon kan skje «telegrafisk». Ved utsending av eit forslag til gjeldsordning skal fordringshavarane bli oppmoda om å underrette gjeldsnemnda skriftleg eller telegrafisk om dei vedtar forslaget, jf. konkurslova § 24 andre ledd. Omgrepet «telegrafisk» i føresegna omfattar også teleks, jf. Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 77.
Konkurslova § 40 femte ledd fastset at dersom vedtaking eller tilbakekalling av vedtaking av akkordforslag er skjedd telegrafisk, må telegrammet stadfestast skriftleg innan den fastsette avstemningsfristen eller på eit eventuelt avstemningsmøte. Grunngivinga for kravet om at eit telegram må stadfestast skriftleg, går fram av NOU 1972: 20 på s. 104. Det heiter her at ei telegrafisk erklæring ikkje i seg sjølv gir noko prov for at ho er avgitt av den som er oppgitt som avsendar, med mindre avsendarens identitet er stadfesta av telegrafvesenet. På grunn av korte fristar ynskja ein å godta ikkje stadfesta telegrafiske erklæringar om vedtaking av akkordforslag, men slik at erklæringane seinare måtte stadfestast skriftleg. Kravet om skriftleg stadfesting er altså fastsett på grunn av behovet for å få bevis for kven som er avsendar av erklæringa.
Det er ikkje lenger praktisk med bruk av telegram eller teleks. Departementet finn det klårt at konkurslova § 24 andre ledd og § 40 femte ledd bør endrast. Utkastet til konkurslova § 156 andre ledd i proposisjonen her fastset at når lova nytter omgrepet «skriftlig», er dette ikkje til hinder for elektronisk formidling av informasjonen dersom sendaren og mottakaren har lagt til rette for det og mottakaren har akseptert det. Departementet meiner på denne bakgrunnen at dei nemnde føresegnene bør endrast ved at alternativet «telegrafisk» går ut. Høve til å svare ved elektronisk kommunikasjon vil følgje av § 156 andre ledd. Konkurslova § 156 fjerde ledd gir heimel for eventuelt å fastsette særskilte krav til autentisering av avsendaren, dersom ein kjem til at dette er naudsynt.
To av paragrafane i kapitlet om gjeldsforhandlingar i konkurslova krev at gjeldsnemnda bruker rekommandert brev.
Konkurslova § 25 andre ledd føreskriv prosedyrar for tilfelle der eit forslag til gjeldsordning ikkje er blitt godtatt av alle fordringshavarane, men heller ikkje er blitt forkasta av nokon av dei. Gjeldsnemnda skal då i eit rekommandert brev oppmode fordringshavarane som ikkje har svart, til innan to veker å melde frå om dei godtar forslaget. Det følgjer av § 25 tredje ledd at denne oppmodinga har ein viss preklusiv verknad. Forslaget vil bli rekna for vedtatt dersom minst tre fjerdedelar av fordringshavarane, rekna etter storleiken på fordringane, har godtatt det, og ingen har forkasta forslaget.
Konkurslova § 37 fastset at dersom ei fordring ikkje blir godtatt, eller bare delvis blir godtatt, skal gjeldsnemnda utan opphald underrette fordringshavaren ved rekommandert brev, og samtidig gjere vedkommande merksam på reglane i § 47 andre ledd om deponering av dividende av omtvista fordringar og fristen for å reise søksmål. Fristen etter § 47 andre ledd har også ein viss preklusiv verknad. Det følgjer av § 47 andre ledd tredje punktum at dersom det ikkje blir reist søksmål innan fristen, skal det deponerte beløpet som hovudregel frigis til skyldnaren. Om fordringshavaren ikkje reagerer på dei meldingane bustyraren sender i medhald av § 25 andre ledd og § 37, kan han etter dette miste heile eller delar av kravet mot skyldnaren. Det er difor viktig å sikre at meldingane faktisk når fram til fordringshavaren.
Ut frå ei alminneleg språkleg forståing er omgrepet «rekommandert brev» ikkje teknologinøytralt. Omsynet bak eit krav om å bruke rekommandert brev, vil vere at dette er ein metode som sikrar kunnskap om at brevet faktisk har nådd fram til adressaten. Ved lov 21. desember 2001 nr. 117 om lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon blei nokre andre paragrafar i lovverket som stilte krav om å bruke rekommandert brev, endra. Endringane gjekk ut på at det blei føyd til at ein også kan bruke elektronisk kommunikasjon dersom det er nytta ein trygg metode for å sikre at varselet er nådd fram. Departementet foreslår at konkurslova § 25 andre ledd første punktum og § 37 blir endra på den same måten.
Når elektronisk kommunikasjon blir nytta, må det skje i samsvar med dei reglane som elles gjeld på området, mellom anna personopplysningslova med forskrifter.
5.4.4 Elektronisk informasjonsutveksling mellom Konkursregisteret og bustyraren
Etter gjeldande rett skal opplysningar om konkursskyldnarar som er registrerte i Føretaksregisteret, Lausøyreregisteret og enkelte opplysningar i Rekneskapsregisteret, straks bli sendt bustyraren, jf. konkursregisterforskrifta § 6 første ledd. Sendinga skal som hovudregel skje pr. telefaks.
Konkursrådet uttalte i høyringsnotatet at det bør bli lagt til rette for at bustyraren også kan ta i mot opplysningar etter konkursregisterforskrifta § 6 første ledd første punktum elektronisk. Dette vil innebere ei rasjonalisering både for bustyraren og for Konkursregisteret.
På bakgrunn av dette var det i høyringsnotatet foreslått følgjande endring i konkursregisterforskrifta § 6 første ledd andre punktum:
«Opplysningene skal straks, fortrinnsvis elektronisk eller på telefaks, oversendes bostyrer sammen med panteattest fra Løsøreregisteret, firmaattest fra Foretaksregisteret og de siste års innsendte regnskap fra Regnskapsregisteret.»
Ingen av høyringsinstansane har uttalt seg om spørsmålet.
Departementet tar også på dette punktet sikte på ei forskriftsendring med sikte på eit meir teknologinøytralt regelverk.
5.4.5 Forholdet til offentlegheitslova
Konkursrådet har ikkje uttalt seg konkret om lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven), men uttaler blant anna følgjande i høyringsnotatet side 5:
«Hensynet til kreditorer, tredjeparter og næringslivet for øvrig tilsier at det er nødvendig med publisitet rundt en konkurs. Dette gjenspeiles allerede i dagens regler gjennom at de fleste opplysninger i tilknytning til en konkurs er offentlig tilgjengelige. Opplysninger er offentlige, enten direkte gjennom kunngjøring eller indirekte, gjennom at opplysninger gis etter konkrete henvendelser til f.eks. bostyrer eller Konkursregisteret.
Konkursrådet foreslår i det følgende bl.a. at boinnberetningen og informasjon i forbindelse med fordringsprøvingen skal gjøres tilgjengelig på Internett. Dette innebærer at boinnberetningen gjøres lettere tilgjengelig for allmennheten enn hva den er i dag. Offentlighet rundt boinnberetningene er imidlertid ikke lovregulert, og det er således intet forbud mot å gjøre disse allment tilgjengelig.»
I høyringsrunden var det berre Datatilsynet som tok opp forholdet til offentlegheitslova. Datatilsynet haldt fram at det var ein «vesentlig mangel ved forslaget» at forholdet til offentlegheitslova ikkje var nærmare utreda.
Departementet ser slik på spørsmålet: Etter lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen § 1 gjeld lova for verksemd som er drive av eit forvaltningsorgan når ikkje anna er fastsett i lov eller med heimel i lov. Registereiningane ved Brønnøysundregistra er forvaltningsorgan. Dokument som er mottatt eller utarbeidd av Brønnøysundregistra vil difor i utgangspunktet vere omfatta av offentlegheitslova. Det følgjer av same paragraf at det i lov eller med heimel i lov kan vere fastsett unntak frå retten til innsyn. Det er meininga at det skal vere avgrensa tilgang både til Konkursregisteret og buet si heimeside. Nærare reglar om dette vil for buet si heimeside bli fastsett i forskrift etter § 156. For Konkursregisteret følgjer reglar om tilgang til opplysningar allereie av forskrift 23. august 1993 nr. 824 om konkursregisteret kapittel 6. Desse reglane vil vere unntak frå allmenta sin innsynsrett etter offentlegheitslova § 1. Allmenta vil difor ikkje ha rett til innsyn i den informasjonen som blir lagra på busidene i større grad enn det som følgjer av lov eller med heimel i lov.
Når til dømes eit forvaltningsorgan har mottatt informasjon frå registeret eller busida, vil dokumenta vere mottatt i organet, og innsynsretten for allmenta vil blir regulert av reglane i offentlegheitslova.