7 Merknader til lovtekstene

Til § 51 A-1:

Bestemmelsen innebærer at det særskilte skattesystemet for rederiselskaper i utgangspunktet bare omfatter aksjeselskaper stiftet og registrert i henhold til den norske aksjeloven. Selskaper som er stiftet og registrert i utlandet, men som har alminnelig skatteplikt til Norge, jf skatteloven § 15 første ledd bokstav b, kan ikke kreve ligning etter reglene.

Til § 51 A-2:

Bestemmelsen angir krav til selskapets eiendeler. Dels inneholder den en oppregning av hvilke eiendeler selskaper innenfor ordningen kan eie. Videre stilles det krav om at det enkelte selskap må eie visse bestemte eiendeler. Det er også gitt regler om plikt til reinvestering ved salg av skip mv.

Nr 1:

Bestemmelsen angir nærmere hvilke eiendeler selskapet kan ha. Oppregningen må anses uttømmende. Dersom selskapet erverver andre eiendeler enn de som er oppregnet, vil dette være brudd på vilkårene. Dette kan medføre at selskapet faller utenfor ordningen, se § 51 A-8 nr 1 bokstav b.

Etter bokstav a kan selskapet eie skip i fart. Departementet vil i forskrift gi en nærmere avgrensning av begrepet «skip i fart». Avgrensningen vil i utgangspunktet foretas etter samme prinsipper som etter reglene for sjømannsfradrag, jf skatteloven § 44 syttende ledd og forskrift av 13. februar 1992 nr 88 § 1. I forskriften om nærmere avgrensning av begrepet «skip i fart», vil det også bli inntatt en bestemmelse om at skip som er ute av fart en kortere periode, f eks pga verkstedopphold, ikke faller utenfor ordningen.

Etter bokstav bkan selskapet eie flyttbar innretning for bruk i petroleumsvirksomhet. Dette omfatter enhver flyttbar innretning, herunder borefartøy, produksjonsinnretninger og entreprenørskip. I motsetning til fartøyene nevnt under bokstav a, kreves det ikke at disse fartøyene er «i fart».

Selskaper innenfor ordningen kan ikke ha inntekt fra virksomhet som nevnt i petroleumsskatteloven § 1. Det vises til § 51 A-4 nr 3 og omtalen i avsnitt 6.3.5 og 6.4.

Etter bokstav c kan selskapet eie ulike former for finansaktiva. For det første omfattes kontanter og bankinnskudd. For det annet omfattes fordringer oppstått som følge av avtale om utleie eller drift av skipet, herunder kontrakt om bygging av skip. Videre omfattes obligasjoner, valutaopsjoner og andre finansielle instrumenter. Selskaper innenfor ordningen kan imidlertid ikke eie aksjer eller andeler i selskaper som ikke er omfattet av ordningen, og heller ikke finansielle instrumenter som gir rett til kjøp eller salg av slike aksjer eller andeler. Det vises til avsnitt 6.3.4.

I bokstav d åpnes det for eie av skip gjennom annet aksjeselskap (datterselskap). Datterselskapet må være stiftet og registrert etter norsk aksjelov. Datterselskapet kan bare eie skip i fart, flyttbar innretning for bruk i petroleumsvirksomhet samt finansaktiva som nevnt under bokstav c. Erverver selskapet andre eiendeler, f eks aksjer eller andeler i skipseiende selskaper, vil dette være brudd på vilkårene. Datterselskapet må oppfylle alle vilkårene i § 51 A. Selskapet kan f eks ikke ha ansatte eller yte lån til skattytere utenfor ordningen med direkte eller indirekte eierinteresser i selskapet. Selskapet må videre faktisk få inntekten fastsatt etter § 51 A-6. Det er videre et vilkår at alle aksjonærene i datterselskapet må være aksjeselskaper innenfor ordningen. Det vises til omtalen i avsnitt 6.2.5.

Etter bokstav e kan skip eies gjennom deltakerlignet selskap. Det deltakerlignede selskapet kan være et ansvarlig selskap (med udelt eller delt ansvar), kommandittselskap, indre selskap eller partrederi (med udelt eller delt ansvar).

Selskapet kan bare eie skip i fart, flyttbar innretning for bruk i petroleumsvirksomhet og finansaktiva som nevnt i nr 1 c. Erverv av andre eiendeler vil innebære brudd på vilkårene. Selskapet må videre oppfylle vilkårene i §§ 51 A-2 til A-9, og få inntekten fastsatt etter § 51 A-6. Selskapet kan ha både norske og utenlandske deltakere. Med utenlandsk deltaker menes deltaker uten skatteplikt til Norge. For de norske deltakerne gjelder krav om minste eierandel, se nr 2. Det vises til omtalen i avsnitt 6.2.3.

Bokstav f åpner for eie av skip gjennom NOKUS-selskap, jf selskapsskatteloven kapittel 7. Selskapet kan bare eie skip i fart, flyttbar innretning for bruk i petroleumsvirksomhet og finansaktiva som nevnt i nr 1 c. Selskapet må oppfylle vilkårene i §§ 51 A-2 til A-9, og få inntekten fastsatt etter § 51 A-6. Selskapet kan ha både norske og utenlandske aksjonærer. De norske aksjonærene må oppfylle minstekravet til eierandel etter nr 2. Det vises til omtalen i avsnitt 6.2.4.

Nr 2:

Bestemmelsen setter som vilkår at eierandel i selskaper som nevnt i nr 1 d-f må være minst 15 pst gjennom hele inntektsåret. Kravet gjelder bare eierandelen til norske aksjonærer eller deltakere. For utenlandske aksjonærer eller deltakere stilles ikke vilkår om noen minste eierandel. Med utenlandsk aksjonær eller deltaker menes person eller innretning uten skatteplikt til Norge. Det vises til omtalen i avsnitt 6.2.3.4, 6.2.4.3 og 6.2.5.3.

Nr 3:

Bestemmelsen angir hva selskapet må eie for å komme inn under ordningen. Den må ses i sammenheng med nr 1. Mens oppregningen i nr 1 angir hvilke eiendeler selskaper innenfor ordningen kaneie, stilles det i nr 3 vilkår om at selskapene må eie visse bestemte eiendeler. Vilkåret må være oppfylt gjennom hele inntektsåret. Ved realisasjon som medfører at kravet ikke er oppfylt for deler av året, kommer reinvesteringskravet i nr 4 til anvendelse.

Aksjeselskapet må eie enten skip i fart, flyttbar innretning for bruk i petroleumsvirksomhet eller andel i selskap som nevnt i nr 1 d-f. Selskap som nevnt i nr 1 d-f må eie enten skip i fart eller flyttbar innretning for bruk i petroleumsvirksomhet.

Nr 4:

Bestemmelsen inneholder krav om reinvestering for aksjeselskapet. Den kommer til anvendelse dersom aksjeselskapet realiserer skip, flyttbar innretning eller andel i selskap som nevnt i nr 1 d-f, slik at kravet i nr 3 ikke lenger er oppfylt. Den kommer til anvendelse uavhengig av årsaken til realisasjonen, og regulerer dermed både tilfeller med frivillig og ufrivillig realisasjon. I slike tilfeller må aksjeselskapet anskaffe nytt fartøy som nevnt i nr 1 a eller b, eller ny andel i selskap som nevnt i nr 1 d-f innen ett år etter realisasjonen. Kravet om reinvestering kan også oppfylles ved å inngå bindende kontrakt om bygging av fartøy som nevnt i nr 1 a eller b innen samme frist. Oppfylles ikke kravet om reinvestering, anses selskapet trådt ut pr 1. januar i det år skipet mv realiseres. Om nødvendig må det foretas endring av ligning for realisasjonsåret.

Nr 5:

Bestemmelsen gir tilsvarende regler om reinvestering for selskaper som nevnt i nr 1 d-f. Slikt selskap må anskaffe nytt fartøy som nevnt i nr 1 a eller b eller inngå bindende avtale om bygging av slikt fartøy innen ett år etter realisasjonen. Dersom kravet om reinvestering ikke oppfylles, anses selskapet trådt ut pr 1. januar i det år skipet mv realiseres. Fra samme tidspunkt anses alle selskapets deltakere eller aksjonærer trådt ut.

Nr 6:

Bestemmelsen kommer til anvendelse etter reinvestering som beskrevet i nr 4 og 5. Etter slik reinvestering må aksjeselskapet eie enten fartøy som nevnt i nr 1 a eller b eller andel i selskap som nevnt i nr 1 d-f i minst 2 år etter anskaffelsen. Selskap som nevnt i nr 1 d-f må tilsvarende eie fartøy som nevnt i nr 1 a eller b i minst 2 år. Kravet i nr 6 kommer ikke til anvendelse etter en ufrivillig realisasjon.

Selskapet kan dermed ikke selge fartøyet kort tid etter reinvesteringen, slik at ny frist etter nr 4 eller 5 begynner å løpe. Det presiseres at det ikke er noe vilkår at det er samme fartøy eller samme aksje eller selskapsandel som må beholdes gjennom hele perioden. Et selskap har f eks foretatt en reinvestering etter nr 4 ved å kjøpe en 15 pst kommandittandel innenfor ordningen. Ett år senere anskaffes en aksjepost på 15 pst i et selskap innenfor ordningen. Her vil selskapet kunne selge kommandittandelen før utløpet av 2-årsfristen så lenge aksjeposten beholdes til 2-årsfristen er løpt ut.

Frivillig realisasjon innen 2 års-fristen regnes som brudd på vilkårene. I slike tilfeller anses selskapet trådt ut 1. januar i realisasjonsåret etter nr 4 eller 5. En kan tenke seg at et selskap innenfor ordningen har foretatt et frivillig salg av et skip den 1. mars år 1, slik at selskapet bare blir sittende igjen med finansaktiva. Selskapet anskaffer så en 15 pst andel i et selskap innenfor ordningen den 1. januar år 2, dvs innen fristen i nr 4. Denne andelen selges den 1. oktober år 3, slik at selskapet på nytt kun blir sittende med finansaktiva. Selskapet anses her trådt ut 1. januar år 1.

Nr 7:

Bestemmelsen kommer til anvendelse dersom selskaper innenfor ordningen har foretatt en reinvestering etter nr 4 eller 5. Etter slik reinvestering må selskapet oppfylle eierkravet i nr 3 i minst 2 år etter anskaffelsen, jf nr 6. Dersom fartøy i løpet av denne 2 års-perioden blir gjenstand for ufrivillig realisasjon, jf skatteloven § 45 åttende ledd, får selskapet en ny ettårsfrist etter nr 4 eller 5. Dette innebærer at selskapet innen denne fristen må anskaffe nytt fartøy som nevnt i nr 1 a eller b, eventuelt inngå bindende kontrakt om bygging av nytt fartøy. Aksjeselskaper kan også oppfylle vilkåret i nr 7 ved å anskaffe andel i selskap som nevnt i nr 1 d-f.

Nr 8:

I nr 8 gis departementet forskriftshjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om hvilke fartøyer som skal omfattes av nr 1 a og b. Det vises for øvrig til merknadene til nr 1 a og b.

Til § 51 A-3:

Bestemmelsen oppstiller et absolutt forbud mot at selskaper innenfor ordningen yter lån til skattytere utenfor ordningen.

Bestemmelsens anvendelsesområde kan illustreres på følgende måte:

Som det fremgår av illustrasjonen vil et § 51 A-selskap ikke kunne yte lån til skattyter utenfor ordningen med direkte ⁽¹⁾ eller indirekte ⁽²⁾eierinteresser i selskapet. Tilsvarende gjelder for lån til selskaper som skattyter har direkte ⁽³⁾eller indirekte ⁽⁴⁾eierinteresser i, eller til skattyterens nærstående ⁽⁵⁾.

Den identifikasjonsregel som er oppstilt for skattyters personlige nærstående, er objektiv. Dette innebærer at lån ikke kan ytes selv om skattyteren kan påvise at det rent faktisk ikke er noe interessefelleskap mellom ham og den nærstående. På den annen side må den oppregning som er foretatt i bestemmelsen anses som uttømmende når det gjelder slik objektiv identifikasjon. Det vises for øvrig til avsnitt 6.3.4.

Til § 51 A-4:

Nr 1:

Bestemmelsen gir en nærmere avgrensning av den virksomhet som kan utøves i selskaper innenfor ordningen, og må ses i sammenheng med hvilke eiendeler slike selskaper kan eie, jf § 51 A-2 nr 1, og det forhold at arbeidsinnsats i selskapet bare kan forestås av foretak utenfor ordningen, jf § 51 A-4 nr 2.

Det følger av bestemmelsen at det bare kan drives virksomhet med « egne» fartøy. Loven opererer her med et reelt eiebegrep, slik at også reell eierstatus for formell leietaker er omfattet. Med «fartøy» menes foruten skip i fart, flyttbare innretninger for bruk i petroleumsvirksomhet, jf § 51 A-2 nr 1 bokstav a og b, med merknader. Det vises til avsnitt 6.3.

Nr 2:

Bestemmelsen setter som vilkår at arbeidsinnsats i selskapet bare kan forestås av foretak som ikke omfattes av ordningen. Selskapet kan således ikke ha egne ansatte. Videre kan ikke styret eller selskapsmøtet ta del i den daglige drift. Bestemmelsen innebærer at selskapet ved avtale må overlate til annet foretak å utøve både den nautiske og kommersielle drift av skipet. Det vises til omtalen i avsnitt 6.3.3.

Nr 3:

Bestemmelsen utelukker ikke at selskaper innenfor ordningen kan eie boreplattformer, entreprenørfartøyer mv, jf § 51 A-2 nr 1 bokstav b. Innretningen kan i tilfelle leies ut til andre skattesubjekter som for egen regning og risiko driver virksomhet på norsk kontinentalsokkel. Alternativt kan et driftsselskap e l forestå driften av innretningen på vegne av det skipseiende selskap på utenlandsk sokkel.

Bestemmelsen har bare praktisk betydning for tilfeller der et driftsselskap e l utøver virksomhet som nevnt i petroleumsskatteloven § 1 for det skipseiende selskaps regning og risiko. Dette vil i tilfelle innebære et brudd på vilkårene for særskilt rederibeskatning, og selskapet må anses for å ha trådt ut av ordningen, jf § 51 A-8 nr 1 bokstav b. Det vises til avsnitt 6.4.

Til § 51 A-5:

Nr 1:

Det fastslås her at vilkårene for særskilt rederibeskatning må være oppfylt gjennom hele inntektsåret. Bestemmelsen er ikke til hinder for at selskaper som stiftes midt i et kalenderår, og som ikke viderefører tidligere virksomhet, trer inn i ordningen fra stiftelsestidspunktet. Det vises til avsnitt 6.8.3.

Nr 2:

Bestemmelsen fastslår at fisjonerte selskaper ikke kan kreve særskilt rederibeskatning i fisjonsåret (når fisjonen er gjennomført med skattemessig kontinuitet). Det er redegjort for hensynene bak bestemmelsen i avsnitt 6.8.4.

Det kan forekomme at selskaper som lignes etter reglene i § 51 A fisjoneres i løpet av et inntektsår. Det kan f eks være praktisk å skille ut deltakelsen i et deltakerlignet selskap under ordningen til et eget aksjeselskap, slik at andre deltakeres eventuelle brudd på vilkårene for særskilt rederibeskatning, ikke får betydning for selskapets øvrige virksomhet. Det utfisjonerte selskapet vil i et slikt tilfelle kunne kreve særskilt rederibeskatning også i fisjonsåret.

Enkeltmannsforetak eller ansvarlig selskap kan etter omdannelse til aksjeselskap kreve særskilt rederibeskatning fra 1. januar i omdannelsesåret, forutsatt at vilkårene for selskapsligning er oppfylt fra dette tidspunkt, jf omdannelsesforskriften § 4. For tilfeller der deler av virksomheten må skilles ut for at selskapet skal oppfylle vilkårene i § 51 A, se ovenfor.

Nr 3:

Det skal foretas et inntektsoppgjør når selskapet trer inn i ordningen. Inntektsoppgjøret skal gjennomføres etter reglene i skatteloven § 44 B-5 nr 2 og 3. Dette innebærer at selskapet skal inntektsføre differansen mellom foretatte saldoavskrivninger og beregnede lineære avskrivninger etter skatteloven § 44 B-3 nr 2, dersom fartøyet tas inn i den særskilte ordningen innen 8 år fra utgangen av det år fartøyet ble påbegynt avskrevet av skattyteren etter norske regler. Dersom fartøyet tas inn i ordningen etter dette tidspunktet, skal det ikke foretas noe inntektsoppgjør. Denne bestemmelsen trer i kraft for selskaper som går inn i ordningen fom inntektsåret 1998. Se nærmere om dette under avsnitt 6.8.2.

Til § 51 A-6:

Nr 1:

Selskaper som lignes etter disse reglene er i henhold til bestemmelsen fritatt for skatteplikt på alminnelig inntekt, med mindre noe annet er uttrykkelig fastsatt. Bestemmelsen innebærer bl a et fritak for løpende overskuddsbeskatning av inntekt fra drift og utleie av skip. Videre skal gevinst ved realisasjon av skip ikke utløse umiddelbar beskatning.

Nr 2:

Bestemmelsen omfatter finansielle inntekter av enhver art. Gevinst ved realisasjon av aksjer/andeler skal likevel ikke utløse umiddelbar beskatning, jf avsnitt 6.2.3.6, 6.2.4.5 og 6.2.5.5.

Det følger av symmetriprinsippet at tap som følge av kurssvingninger og andre finansielle utgifter er fradragsberettiget ved beregning av skattepliktig inntekt etter bestemmelsen. Det gis imidlertid bare fradrag for en andel av selskapets faktiske renteutgifter, tilsvarende forholdet mellom selskapets finanskapital og totalkapital i henhold til den regnskapsmessige balanse.

Inntekter og fradrag vil i den utstrekning de skal tas med ved beregning av alminnelig inntekt i selskapet, beregnes og periodiseres etter skattelovens alminnlige regler.

Dersom selskapets fradragsberettigede finanskostnader overstiger finansinntektene, kan underskuddet fremføres til fradrag i senere års netto finansinntekter etter de alminnelige reglene, jf skatteloven § 53. Underskudd kan ikke avregnes mot den inntektsføring som skal skje på selskapets hånd når ubeskattet kapital deles ut til selskapets aksjonærer i form av utbytte.

Det vises til avsnitt 6.5.3.

Nr 3:

Aksjeselskaper innenfor ordningen skal føre en konto for beskattet inntekt. Kontoen vil få betydning ved utdelinger til aksjonærene, og ved inntektsoppgjøret ved uttreden. Saldoen på denne kontoen beregnes ved å ta utgangspunkt i selskapets totale egenkapital ved inntreden i ordningen. Fra den balanseførte egenkapitalen trekkes netto positive midlertidige forskjeller, slik de fremkommer i skjema for spesifikasjon av forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier (skjema RF-1217). De netto positive midlertidige forskjeller gir uttrykk for den ubeskattede inntekten i selskapet. En vil da komme frem til selskapets beskattede inntekt. Er selskapet nystiftet, vil konto for beskattet inntekt være null ved inntreden i ordningen. All beskattet inntekt kan imidlertid ikke utdeles som utbytte. En må derfor også fradra innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, for å komme frem til den beskattede inntekten i selskapet som kan utdeles som utbytte. På denne kontoen skal senere beskattet inntekt i selskapet tillegges, mens utdelinger til aksjonærene og utlignet skatt fradras. Se nærmere om dette under avsnitt 6.5.5.

Nr 4:

Selskapet er skattesubjekt ved utdeling av ubeskattet inntekt som utbytte. Selskapet kan utdele hele den beskattede inntekten i selskapet, slik den fremkommer på saldo for beskattet inntekt, før det oppstår skatteplikt ved utbytteutdelinger.

Som utbytteutdelinger regnes avsetning til utbytte i årsoppgjøret og eventuelt tilleggsutbytte som overstiger fjorårets avsetning til utbytte. Selskapet blir dermed skattepliktig for avsetning til utbytte i årsoppgjøret for det inntektsåret som årsoppgjøret gjelder. Eventuelle tilleggsutbetalinger blir skattepliktige i det inntektsåret de utdeles. Se nærmere om dette i avsnitt 6.5.5.

I tillegg til dette skal utdeling ved innløsning av enkeltaksje anses som utbytte og beskattes på selskapets hånd, i den utstrekning det ikke er tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital, herunder overkurs. Dersom innløsningen av enkeltaksjer ikke medfører endringer i eierstrukturen, skal utdelingen først belastes kontoen for beskattet inntekt. Endres derimot eierstrukturen f eks ved at en aksjonær utløses, skal bare en så stor del av kontoen for beskattet inntekt som eierandelen til den som utløses representerer, belastes. Overskytende utdeling vil da bli skattepliktig på selskapets hånd, uavhengig av om selskapet ellers har gjenværende positiv saldo på kontoen for beskattet inntekt. Se nærmere om dette i avsnitt 6.7.4.3.

Utdelinger som anses som utbytte på selskapets hånd skal også anses som utbytte på aksjonærenes hender. Dette innebærer bl a at aksjonæren får godtgjørelse for den skatt selskapet har betalt, etter de alminnelige reglene i selskapsskatteloven kapittel 3.

Etter reglene i selskapsskatteloven kapittel 3 regnes imidlertid ikke utdeling av innløsning av enkeltaksje, som ikke er tilbakebetaling av tidligere innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, som utbytte. Innløsning av enkeltaksje regnes som realisasjon, jf selskapsskatteloven § 5-8 nr 2. I utkastet til skatteloven § 51 A-9 nr 3 er det derfor presisert at utdeling av enkeltaksje i selskaper innenfor ordningen, som ikke er tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, også er å regne som utbytte på mottakende aksjonærs hender. Dette innebærer bl a at aksjonærene vil ha rett til godtgjørelse.

Nr 5:

I denne bestemmelsen gis det særregler for de tilfeller hvor det utdeles utbytte fra underliggende aksjeselskaper til morselskap innenfor ordningen. Det underliggende aksjeselskapet skal også føre konto for beskattet inntekt. Ved utdeling av beskattet inntekt til morselskapet skal utdelingen inngå på morselskapets konto for beskattet inntekt. Ved utdeling av ubeskattet inntekt skal det ikke gjennomføres beskatning på det underliggende selskaps hånd. Beskatning skal først gjennomføres når utdelingen videreutdeles fra morselskapet til dets aksjonærer. Se nærmere om dette i avsnitt 6.2.5.4 og 6.5.5.

Nr 6:

Formålet med bestemmelsen er å motvirke at et skattesubjekt med alminnelig skatteplikt tilordnes gjeldsrentefradrag som reelt sett burde vært tilordnet et selskap innenfor ordningen. Det er ikke noe vilkår for særskilt rederibeskatning at selskapet rent faktisk har en bestemt gjeldsgrad. Det forhold at selskapet eventuelt har mindre faktiske renteutgifter enn det beregnede minste gjeldsrentefradrag, innebærer kun at selskapet for skattemessige formål må inntektsføre differansen som finansinntekt etter nr 2.

Til § 51 A-7:

Bestemmelsen gir grunnlag for plikt til å svare tonnasjeskatt for skip innenfor det særskilte skattesystemet. Tonnasjeskatt skal svares fra det tidspunkt selskapet ellers ville blitt ansett som eier i forhold til skattelovgivningen, dvs normalt fra leveringstidspunktet. Ved salg eller annet opphør av eierposisjon til skipet, skal det svares tonnasjeskatt frem til realisasjonstidspunktet.

Tonnasjeskatten skal beregnes pr dag i det tidsrommet selskapet eier skipet. Det forhold at skipet er på verksted eller av annen grunn ikke er i drift, får ikke innvirkning på plikten til å svare tonnasjeskatt.

Tonnasjeskatten skal beregnes på grunnlag av skipet eller fartøyets nettotonnasje. Det forutsettes at nettotonnasjen skal beregnes etter de samme regler som gjelder for beregning av nettotonnasje i regler gitt i medhold av lov av 19. juni 1964 nr 20 om måling av fartøyer (fartøymålingsloven). Nærmere regler om beregning av nettotonnasje vil bli gitt i forskrift.

Bestemmelsen i annet punktum innebærer at tonnasjeskatt på skip som eies av NOKUS-selskap og deltakerlignet selskap skal utlignes på deltakernes hender (aksjeselskapet). Tonnasjeskatten skal fordeles på deltakerne etter de samme prinsipper som gjelder for fordeling av inntekt i deltakerlignede selskaper. Utenlandske deltakere vil ikke ha plikt til å svare tonnasjeskatt.

Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 6.6.3.

Til § 51 A-8:

Nr 1:

I denne bestemmelsen fastslås at selskapet trer ut av ordningen dersom noen av vilkårene for å være innenfor den særskilte ordningen brytes, eller dersom selskapet selv velger å tre ut av ordningen. I tillegg anses likvidasjon som uttreden av ordningen, slik at selskapet også i likvidasjonstilfellene skal beskattes på samme måte som ved annen uttreden. Se nærmere om dette i avsnitt 6.9.2.

Nr 2:

Det skal foretas et inntektsoppgjør ved uttreden. Ved dette oppgjøret skal selskapet beskattes for differansen mellom markedsverdien på selskapet og kontoen for beskattet inntekt i selskapet. Dette innebærer at selskapet må ta til inntekt hele den ubeskattede inntekten i selskapet ved uttreden.

Selskapet anses for å tre ut av ordningen 1. januar i det inntektsåret selskapet velger å tre ut av ordningen, bryter vilkårene for å være innenfor ordningen eller likvideres. Inntektsoppgjøret ved uttreden skal derfor basere seg på verdiene i selskapet på dette tidspunktet. Dette innebærer at selskapet skal beskattes etter de ordinære reglene i det inntektsåret som selskapet trer ut av ordningen eller bryter vilkårene. Dersom et selskap likvideres skal det beskattes etter de ordinære reglene fra 1. januar til selskapet likvideres.

Gevinst eller tap som oppstår ved inntektsoppgjøret ved uttreden skal føres over gevinst- og tapskonto. Et vilkår for å føre gevinst på gevinst- og tapskonto er at det stilles tilfredsstillende garanti for skatteforpliktelsen. Dersom det ikke stilles slik garanti må selskapet inntektsføre hele gevinsten umiddelbart. Tap skal alltid føres på gevinst- og tapskonto.

Se nærmere om dette i avsnitt 6.9.3.

Til § 51 A-9:

Nr 1:

Bestemmelsen fastslår at det ikke skal tilordnes personinntekt fra selskaper innenfor ordningen. Dersom en aksjonær i selskapet innleies fra annet foretak for å yte tjenester til selskapet, skal tjenesteytingen alltid anses som arbeidsinnsats i det tjenesteytende foretak. Arbeidsinnsatsen vil således kunne føre til delingsplikt i det tjenesteytende selskap dersom de øvrige vilkår er til stede. Det vises til delingsforskriften av 8. desember 1995 § 2-5 femte ledd. Det vises til omtalen i avsnitt 6.7.6.

Nr 2:

Det kan ikke ytes aksjonærbidrag til selskaper innenfor ordningen. Dette gjelder uavhengig av om det ytende selskap er innenfor eller utenfor ordningen. Se nærmere om dette i avsnitt 6.10.4.

Det foreslås videre at det ikke skal være adgang til å yte konsernbidrag mellom selskaper som er innenfor og utenfor ordningen. Det er foreslås heller ikke adgang til å yte konsernbidrag mellom selskaper som er innenfor ordningen. Departementet vil imidlertid senere vurdere om det bør være adgang til å yte konsernbidrag mellom selskaper innenfor ordningen. Se nærmere om dette i avsnitt 6.10.3.

Nr 3:

I denne bestemmelsen presiseres at utdeling ved innløsning av enkeltaksje som ikke er tilbakebetaling av tidligere innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, skal regnes som utbytte på mottakende aksjonærs hånd, når utdelingen kommer fra selskaper innenfor den særskilte ordningen. Det vises for øvrig til merknaden til § 51 A-6 nr 4.

Til overgangsregel om skattefri fisjon av deltakerlignet rederiselskap, samt virkningstidspunktet for fisjon av henholdsvis deltakerlignet rederiselskap og aksjeselskap (overgangsreglene bokstav A):

Nr 1:

Bestemmelsen gir hjemmel for skattefri fisjon av rederiselskaper som går inn under selskapsskatteloven § 6-1. Skattefrihet oppnås bare dersom fisjonen gjennomføres på tilsvarende vilkår som gjelder for skattefri fisjon av aksjeselskaper. Bestemmelsen er nærmere omtalt i avsnitt 6.8.4.

Nr 2:

Det angis at skattefri fisjon etter nr 1 får virkning fra det tidspunkt det overdragende selskap foretar innskudd i det overtakende selskap. Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot prp nr 71 (1995-96) avsnitt 4.12.

Nr 3:

Bestemmelsen regulerer virkningstidspunktet for fisjon av aksjeselskaper. Det vises til Ot prp nr 71 (1995-96) avsnitt 2.4.

Til overgangsregel om skattefritak ved overdragelse av personlig eiet andel i deltakerlignet selskap til aksjeselskap (overgangsreglene bokstav B):

Bestemmelsen omfatter både tilfeller der èn personlig andelshaver overfører andeler til et aksjeselskap han selv eier fullt ut, og tilfeller der flere andelshavere overfører sine andeler til et felles aksjeselskap.

Én andelshaver kan overføre andeler i ulike deltakerlignede selskaper til ett aksjeselskap som han fullt ut eier. Det er derimot ikke anledning for flere andelshavere til å overføre andeler i ulike deltakerlignede selskaper til ett felles aksjeselskap, dersom dette medfører forskyvninger i (den indirekte) eierinteressen i de deltakerlignede selskapene.

Den enkelte aksjeeiers inngangsverdi settes lik skattemessig inngangsverdi på de overførte andeler på overføringstidspunktet, beregnet etter reglene i selskapsskatteloven § 6-7 nr 3.

Inngangsverdi på andelene på aksjeselskapets hånd fastsettes etter de alminnelige reglene. Dersom aksjeselskapet senere realiserer andelen(e), skal inngangverdien ved det skattemessige oppgjør følgelig settes lik aksjeselskapets andel av det deltakerlignede selskaps skattemessige verdier på realisasjonstidspunktet, jf selskapsskatteloven § 6-7 nr 3.

Til overgangsregel til § 51 A-5 nr 2 (overgangsreglene bokstav C):

Bestemmelsen åpner for at fisjonerte selskaper i en overgangsperiode kan få sin skattepliktige inntekt fastsatt etter § 51 A-6 allerede fra 1. januar i fisjonsåret.

Dersom fisjonerte selskaper krever ligning etter § 51 A i fisjonsåret etter denne bestemmelse, skal inntekten fordeles mellom selskapene som om vilkårene i §§ 51 A-2 til A-9 hadde vært oppfylt for selskapet innenfor ordningen gjennom hele perioden. Dette innebærer bl a at verdien av de tjenester som selskapets ansatte eventuelt har ytet, må holdes utenfor og beskattes ordinært.