2 Bakgrunnen for forslagene

Forslagene må ses på bakgrunn av en grunngitt uttalelse fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA) av 16. september 1999 i forbindelse med en klage fra en norsk statsborger som var bosatt i Frankrike og arbeidstaker på norsk sokkel. Det er senere kommet flere slike henvendelser til ESA. Ankepunktet i disse sakene er manglende utbetaling av barnetrygd fra Norge til sokkelarbeidere bosatt i utlandet. Den grunngitte uttalelsen begrenser seg imidlertid ikke til barnetrygden, men tar også opp forholdet til folketrygden.

ESA hevder at EUs forordning om koordineringsregler for trygd (forordning 1408/71), som er en del av EØS-avtalen, også gjelder på sokkelen.

ESA tar utgangspunkt i ordlyden i EØS-avtalens artikkel 126 (1), hvor avtalens geografiske anvendelsesområde defineres som medlemsstatenes «territorium». ESA aksepterer at kontinentalsokkelen faller utenfor begrepet territorium. ESA hevder imidlertid at avtalen får anvendelse i det aktuelle tilfellet, idet virkeområdet for forordning 1408/71 må defineres funksjonelt i lys av tilknytningen mellom det indre marked og den aktivitet som foregår på sokkelen. ESA viser også til at Norge tidligere har gjennomført Konsesjonsdirektivet på norsk sokkel og hevder at en motsatt forståelse av anvendelsesområdet for forordningen vil innebære at de personer som utfører disse aktiviteter blir uten trygdedekning selv om de er bosatt innenfor EØS-området.

Forordning 1408/71 om anvendelsen av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor fellesskapet og gjennomføringsforordningen 574/72 skal sikre trygderettighetene for personer som benytter seg av friheten til å ta arbeid over landegrensene. Forordningene bygger på prinsipper om likebehandling, om sammenlegging av trygdeperioder i samtlige EØS-land med sikte på å åpne rett til ytelser i hvert enkelt av landene og om utbetaling av ytelser til personer som bor eller oppholder seg i et av de andre landene. Siktemålet er ikke å harmonisere lovgivningene, men å koordinere dem for å fremme personbevegeligheten i området. Det enkelte land står fritt når det gjelder utformingen av sine egne trygdesystemer, men bestemmelser i nasjonal lovgivning må fravikes dersom de er i strid med forordningene.

I sin vurdering av ESAs grunngitte uttalelse har regjeringen lagt til grunn EØS-avtalens artikkel 126 om avtalens geografiske anvendelsesområde, som etter artikkelens nr. 1 er begrenset til avtalelandenes territorium. Norsk territorialfarvann (jf. cancellipromemoria av 25. februar 1812) går ut til 4 nautiske mil fra land (målt fra grunnlinjer fastsatt i samsvar med folkeretten). Kontinentalsokkelen utenfor denne territorialgrensen er ikke norsk land- eller sjøterritorium, og omfattes således ikke av EØS-avtalens geografiske virkeområde. Norge kan derfor i utgangspunktet avvise anvendelse av forordning 1408/71 på sokkelen.

Det foreligger dessuten ikke noen klar og entydig fellesskaplig praksis på området. Sokkelstater i EU som Nederland og Storbritannia anvender ikke forordningen på sine deler av kontinentalsokkelen, mens derimot et land som Danmark gjør det.

Flere forhold har ført til at regjeringen likevel har valgt å foreslå å endre folketrygdloven og barnetrygdloven slik at arbeid på sokkelen likestilles med arbeid på land.

EF-domstolen har i enkelte avgjørelser gitt forordninger anvendelse utenfor medlemsstatenes territorium i forhold til arbeidstakere som er utsendt fra en EU-arbeidsgiver for arbeid i land utenfor EU, når det i tillegg har vært en tilstrekkelig nær tilknytning mellom arbeidsforholdet og Fellesskapet og vedkommende medlemsstats lovgivning. 1 Ingen av disse sakene gjaldt sokkelområder. Kun en av dem gjaldt trygdeforordningen 2, som i utgangspunktet er basert på territorialprinsippet, dvs. at arbeidet må foregå på vedkommende medlemsstats territorium mv. Dette gjelder også i lovvalgsspørsmål, dvs. bestemmelser om hvilken lovgivning som skal få anvendelse. Her gjelder som hovedregel prinsippet om lex loci laboris, som bl. a. innebærer at en arbeidstaker skal være omfattet av lovgivningen i arbeidslandet med mindre annet er bestemt (jf. forordning 1408/71 artikkel 13 nr. 1 og 2 bokstav a). Dette gjelder uten hensyn til hvor vedkommende arbeidsgiver er hjemmehørende.

I EF-domstolens avgjørelse angående anvendelse av trygdeforordningen utenfor EU gjaldt saken en lovkonflikt mellom to medlemsstater. Begge land ville trygde vedkommende arbeidstaker uten at tredjelandet der arbeidet fant sted var berørt. Det er følgelig vanskelig å utlede noe sikkert av dommen mht. trygd på sokkelområdene.

Rimelighetsbetraktninger i forhold til den enkelte sokkelarbeider har imidlertid vært det utslagsgivende i regjeringens vurdering. Manglende kontinuitet i rettighetsopptjening kan innebære sosial risiko for den enkelte. På grunn av vilkår om forutgående opptjeningstid og ventetidsregler kan de være uten trygdedekning for for eksempel uførhet i mange år etter at arbeidet på sokkelen er avsluttet, og de kan få liten eller ingen alderspensjon. Hensynet til å sikre det nødvendige sosiale sikkerhetsnettet tilsier at alle arbeidstakere på norsk sokkel i utgangspunkt bør omfattes av norsk trygd. Det betales allerede arbeidsgiveravgift for de arbeidstakere som ikke er særskilt unntatt etter trygdeavtale, blant annet på bakgrunn av at de har rett til ytelse ved yrkesskade. Arbeidstakerne på sokkelen er også omfattet av norsk lovgivning og EØS-regelverket knyttet til helse, arbeidsmiljø og sikkerhet.

Regjeringens svar på ESAs grunngitte uttalelse er meddelt i Utenriksdepartementets brev til ESA av 10. mai 2000. Det slås fast at regjeringen ikke deler de synspunkter som er kommet til uttrykk i ESAs grunngitte uttalelse. Dette gjelder særlig ESAs funksjonelle tilnærming til EØS-avtalens anvendelsesområde. Det slås i brevet fast at EFTA-statene ikke har noen forpliktelser til å anvende en rettsakt som er innlemmet i EØS-avtalen utenfor EØS-avtalens geografiske anvendelsesområde, med mindre en slik plikt følger enten av EØS-komiteens beslutning om å innlemme rettsakten, eller av rettsaktens tekst. Dette er imidlertid ikke til hinder for at et EFTA-land ut fra rimelighets- eller hensiktsmessighetsbetraktninger kan velge å gjennomføre EØS-direktiver på sokkelen. Det kan i mange tilfeller være hensiktsmessig med identiske regler på territoriet og på kontinentalsokkelen. At Norge i mange tilfeller har valgt å gi EØS-rettsakter anvendelse både på territoriet og på kontinentalsokkelen, innebærer ikke på noen måte en aksept av et alminnelig prinsipp om en funksjonell utvidelse av EØS-avtalens anvendelsesområde ut over dens geografiske anvendelse.

I brevet til ESA meddeles det videre at regjeringen har besluttet å foreslå en endring i folketrygdloven, slik at arbeid på sokkelen likestilles med arbeid på land. At en i denne konkrete saken er rede til å omfatte alle arbeidstakere på sokkelen, begrunnes i brevet med rimelighetsbetraktninger i forhold til den enkelte sokkelarbeider, og med ønsket om å unngå at EØS-borgere som arbeider på norsk kontinentalsokkel blir stående uten noen form for trygdedekning. EØS-borgere som forsørger barn under 18 år som er bosatt i annet EØS-land, vil også få barnetrygd.