5 Høringsinstansenes syn

I samråd med Barne- og familiedepartementet sendte Sosial- og helsedepartementet 3. juli 2000 til høring et forslag til lovendringer i tråd med Regjeringens vedtak i saken. Hovedpunktene var likestilling av arbeid på sokkelen med arbeid på territoriet når det gjelder adgang til medlemskap i folketrygden og sikring av rettigheter i samme omfang som etter EØS-avtalen, inkludert barnetrygd, for dem som omfattes av EØS-avtalens personkrets. Forslaget ble forelagt følgende instanser til alminnelig høring:

• Norges Rederiforbund

• NOPEF (Norsk olje- og petrokjemisk fagforbund )

• OFS (Oljearbeidernes Fellessammenslutning)

• OLF (Oljeindustriens Landsforening)

• Oljedirektoratet

• Rikstrygdeverket

Generelt er arbeidstakerorganisasjonene svært positive til forslaget, mens arbeidsgiverorganisasjonene stiller seg mer kritisk til både omfanget og virkningene av de foreslåtte endringene.

Oljearbeidernes Fellessammenslutning (YS) fremholder bl.a. følgende:

«Oljearbeidernes Fellessammenslutning, OFS, sier seg enig i departementets forslag til endringer i folketrygdloven. Organisasjonen har registrert at flere av våre medlemmer har hatt problemer med manglende trygdedekning eksempelvis i uføresaker, hvor arbeidstakeren har falt utenfor retten til ytelser både i bostedsstaten og den stat hvor han arbeider.

De foreslåtte endringer ser etter OFS' syn ut til å avhjelpe det misforhold som tidligere har vært mellom arbeidstakere på sokkelen bosatt i Norge og i øvrige EØS-land. De ser også ut til å rette opp den ulikhet som har oppstått mellom de ulike EØS-borgere som følge av medlemsstatenes ulike definisjoner av hva som regnes med til den enkelte medlemsstats territorium.»

Norske Olje- og Petrokjemisk fagforbund (LO) uttaler følgende:

«Det er med stor glede at NOPEF registrerer at departementet nå vil forsøke å rette opp den skjevhet som har eksistert i alt for mange år. Det har vært direkte urimelig at folk som arbeider på norsk kontinentalsokkel skal behandles annerledes enn folk som arbeider i land.

Ettersom NOPEF tok dette spørsmålet opp med ESA i juni 1997 vil vi herved meddele at vi støtter forslagene 100%.»

Arbeidsgiverorganisasjonene uttrykker skepsis mht. de økonomiske konsekvensene av forslaget, både for den enkelte arbeidsgiver og for oljeindustriens lønnsomhet generelt. Tatt i betraktning bakgrunnen for forslaget, ser disse organisasjonene det også som unødvendig og uheldig å legge opp til at alle utenlandsboende arbeidstakere på sokkelen skal være omfattet av norske trygderegler, og fremholder at personkretsen i det minste bør begrenses til EØS-borgere bosatt i annet EØS-land.

Oljeindustriens Landsforening uttaler:

«Utfordringen er å skape rammebetingelser som styrker oljeindustriens lønnsomhet og som gjør det attraktivt å investere og operere på norsk sokkel.

Vi er usikre på om endringsforslagene er bidrag til den økonomiske utvikling av sokkelen som er nødvendig for å sikre fremtidige investeringer og utbygging av marginale felt, forhold som i neste omgang vil kunne få direkte betydning for sysselsettingen i næringen.

[..]

Når det er slik at Norge i relasjon til EØS regelverket står fritt til å avgjøre om endringsforslagene skal gjennomføres, vil vi være tilbakeholdne med å anbefale endringsforslaget. Under enhver omstendighet stiller vi oss spørrende til hvorfor utvidelsen skal gjelde alle og ikke bare EØS-borgere, sett i lys av at det er ESA som har tatt initiativ i saken.»

Norges Rederiforbund viser i sin uttalelse til at det har vært brede drøftelser om trygderettslig likestilling for utlendinger i tjeneste til sjøs, men at flere tidligere regjeringer har avvist slik likestilling under henvisning til at det vil være både komplisert og ressurskrevende samt medføre uforholdsmessige utgifter. Forbundet anfører:

«Departementets forslag går vesentlig lenger enn det ESA forutsetter, og som vil være nødvendig dersom EUs trygdeforordning skal gjelde for sokkelen. EU-reglene er begrenset til EØS-borgere.

[..]

Under henvisning til forannevnte debatt med avvisning av generell trygderettslig likestilling av utlendinger bosatt utenfor Norge, finner vi det noe lettvint at Departementet uten særlig begrunnelse gir opp dette prinsipielle standpunkt. Hvis en utvidelse av personkretsen skal skje, må denne kunne begrenses til EØS-borgere.»

Når det gjelder nødvendigheten (generelt sett) av de foreslåtte endringene uttaler forbundet følgende:

«Departementet synes å legge vekt på at utlendinger i tjeneste på norsk sokkel, vil kunne være uten trygdedekning, hvis de ikke dekkes opp av norsk folketrygd. Vårt inntrykk og vår erfaring med disse spørsmål, har vist at dette ikke er riktig.

Ansatte i oljeindustrien til havs har regelmessig meget gode vilkår. De store oljeselskapene og entrepenørselskapene sikrer sine ansatte gode og omfattende sosialsikringsordninger som går betydelig lengre enn norske trygdeordninger. Som Departementet vil være kjent med, er de norske trygdeordninger normalt langt dyrere å dekke opp, enn tilsvarende private forsikringsordninger. Dessverre medvirker derfor de offentlige norske trygdeordninger til at arbeidsgiver ikke ser seg i stand til å la den ansatte omfattes av langt bedre og mer omfattende forsikringsordninger. Dette tilsier at det ikke er hensiktsmessig at utlendinger bosatt utenfor Norge tvinges inn i folketrygden, dersom de kan dokumentere at de har annen tilsvarende forsikringsdekning.»

I forhold til avgifter og arbeidsgivers forpliktelser anføres følgende:

«Som påpekt av Departementet, gjelder allerede etter dagens regler plikt for arbeidsgiver for utenlandske ansatte bosatt i utlandet som tjenestegjør på mobil eller fast innretning på norsk sokkel, til å betale arbeidsgiveravgift med høyeste sats, 14,1. % av brutto lønn. Med dette følger rapportering og innbetalingsforpliktelser for arbeidsgiver. Det er videre nødvendig å ta ut yrkesskadeforsikringsdekning etter yrkesskadeforsikringsloven. For arbeidsgiver gjelder m.a.o. allerede en rekke betalingsforpliktelser for utenlandsk ansatte.

Departementets forslag vil medvirke til at de ansatte vil måtte trekkes for trygdeavgift med 7,8 % av brutto lønn. Dette kan utløse krav om kompensasjon overfor arbeidsgiver.»

Oljedirektoratet har ingen merknader til de foreslåtte lovendringene.

Rikstrygdeverket har i hovedsak begrenset merknadene til spørsmål knyttet til gjennomføringen av de forslåtte lovendringene. Når det gjelder endringene i folketrygdloven, uttrykker Rikstrygdeverket forståelse for at man ikke kommer utenom en generell utvidelse som utgangspunkt for bruk av trygdekoordinering etter EØS-reglene for arbeid på sokkelen.

Når det gjelder endringene i barnetrygdloven antar Rikstrygdeverket at behandlingen av nye barnetrygdsaker etter at endringene er trådt i kraft (1.1.2001) ikke vil by på spesielle problemer. Når det gjelder krav for perioder før 1.1.2001 påpeker Rikstrygdeverket at fristen for foreldelse av krav om barnetrygd er tre år (barnetrygdlovens § 3 andre ledd), og denne vil begrense tilbakevirkningen for tilfeller før 1.1.2001 for de som ikke har fremsatt krav tidligere, med mindre det gis en særskilt frist i overgangsbestemmelsene.

Rikstrygdeverket antar at en frist på ett år (dvs. krav settes frem før 1.1.2002) bør gi romslig tid for eventuelle rettighetshavere til å sette frem krav for perioder som ligger mer enn tre år tilbake. Rikstrygdeverket legger videre til grunn at den spesielle EØS-koordineringen med differenseberegning/utbetaling av barnetrygd også må gjelde i saker for perioder før 1.1.2001, og påpeker at arbeidet med innhenting av opplysninger i disse sakene erfaringsmessig kan bli meget tidkrevende. For øvrig fremholder Rikstrygdeverket at trygdeetaten ikke har systemer som gir mulighet til å finne frem til rettighetshavere som har avsluttet arbeidet på sokkelen, og at man derfor er henvist til å informere gjennom arbeidsgivere, organisasjoner og trygdeorganer i andre land.