6 Vurderinger og forslag

I svært mange land er tilknytningen til trygdesystemet basert på at vedkommende er i arbeid der. Dette gjelder både i og utenfor EØS-området. Personer som er bosatt i slike land, men i arbeid på norsk sokkel, risikerer derfor etter dagens regler å bli stående uten tilfredsstillende trygdedekning i noen av landene, jf ovenfor. Dette er en lite holdbar situasjon. Det kan anføres at ansvaret for å motvirke dette like gjerne kunne forutsettes å ligge på bostedslandet. Dette fremstår imidlertid bare i de færreste tilfeller som et reelt alternativ.

Dernest kommer det faktum at en rekke trygdeytelser knytter seg direkte til arbeidsforhold, enten gjennom inntektsopptjening og/eller ved å kompensere for inntektsbortfall. Dette er følgelig ytelser som man ikke nødvendigvis kan regne med å få dekket i land med bostedsbaserte ordninger. Ut fra et rimelighets- og rettferdighetssynspunkt finner regjeringen det derfor naturlig at arbeidstakere på sokkelen gis en fullverdig dekning i folketrygdloven på linje med arbeidstakere i land.Dette så meget mer som det for de aktuelle arbeidstakere allerede i dag i stor grad svares arbeidsgiveravgift. En slik endring bør omfatte alle arbeidstakere på sokkelen uten hensyn til statsborgerskap eller hvor de kommer fra eller er bosatt. Rimelighetshensynene må føre til at alle arbeidstakere på norsk sokkel omfattes, på samme måte som arbeidsforhold på territoriet begrunner medlemskap uten hensyn til statsborgerskap. Det synes derfor ikke grunn til å ta hensyn til de innvendinger som er kommet fra arbeidsgiverorganisasjonene på sokkelen mht. å begrense utvidelsene til EØS-borgere. Antall tredjelandsborgere på sokkelen er dessuten beskjedent i forhold til EØS-borgere og borgere fra andre avtaleland.

Selv om EØS-avtalen formelt sett ikke gjelder utenfor avtalelandenes territorium, jf. artikkel 126 nr. 1, er det likevel av hensyn til trygdekoordineringen og det indre markeds funksjonelle virkemåte i en mer omfattende kontekst (særlig med hensyn til personbevegelighet og konkurranseforhold) mye som taler for også å gi trygdereglene i avtalen tilsvarende anvendelse på den personkrets som ellers, dvs. om virksomheten hadde foregått på territoriet, ville ha kommet inn under EØS-avtalen. Dette omfatter ikke bare arbeidstakere som er statsborgere i avtalelandene, men også selvstendig næringsdrivende, statsløse, flyktninger og deres familiemedlemmer mv. (studenter, personer under yrkesrettet opplæring). Denne personkretsen bør etter regjeringens vurdering gis de rettigheter som de ville ha hatt ved arbeid på territoriet, blant annet barnetrygd også for barn som ikke er bosatt i Norge. Personer som omfattes av EØS-avtalen vil dermed få utvidede rettigheter i forhold til sokkelarbeidere fra tredjeland, slik situasjonen er også ved arbeid på territoriet.

Som tidligere nevnt er det regjeringens syn at EØS-avtalen ikke omfatter norsk kontinentalsokkel, slik at Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 ikke gjelder der. Dette innebærer at en endret rettstilling for sokkelarbeidere må etableres ved endringer i intern rett, dvs. ved endringer i norsk trygdelovgivning. Det foreslås på denne bakgrunn at

• det foretas tilføyelser i folketrygdloven § 2-2 slik at arbeid på sokkelen i forbindelse med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser skal likestilles med arbeid i land

• dagens bestemmelser i folketrygdloven § 2-4 erstattes med bestemmelser om at EØS-avtalen og forordning 1408/71 mv. skal gjelde tilsvarende for sokkelarbeidere som er omfattet av EØS-avtalens personkrets, og at Norges trygdeavtaler ellers skal gjelde på sokkelen i den utstrekning det er bestemt i den enkelte avtale

• bestemmelsen i folketrygdloven § 13-6 første ledd andre punktum om yrkesskadedekning for sokkelarbeidere som ikke er medlem i folketrygden oppheves som overflødig

• det tas inn en ny § 1 b i barnetrygdlovenom at EØS-avtalens trygderegler skal gjelde tilsvarende for arbeidstakere på kontinentalsokkelen.

Endringene i folketrygdloven § 2-2innebærer at arbeidstakere på norsk kontinentalsokkel blir pliktige medlemmer i trygden med fulle rettigheter, uten hensyn til hvor de er bosatt. Utvidelsen av personkretsen for pliktig medlemskap vil omfatte også statsborgere fra land utenfor EØS-området. De tilleggsrettigheter som vil følge av å gi reglene i forordningen tilsvarende anvendelse som foreslått i folketrygdloven § 2-4,vil imidlertid omfatte bare EØS-avtalens personkrets. Dette vil innebære enkelte utvidelser, eksempelvis at selvstendige næringsdrivende som er EØS-borgere bosatt i EØS-land, blir omfattet. Dette følger ikke direkte av forslaget til endringer i folketrygdloven § 2-2, men bare av forordningen via de foreslåtte nye regler i § 2-4.

Bestemmelsen i folketrygdloven § 13-6 første ledd andre punktum om yrkesskadedekning for sokkelarbeidere blir overflødig som følge av de foreslåtte endringene i samme lovs §§ 2-2 og 2-4. Arbeidstakere på sokkelen vil etter forslagene være medlem enten i folketrygden eller i et annet lands trygdeordning i medhold av trygdeavtale. Yrkesskadedekningen vil følge av dette.

Forslaget til ny § 1 b i barnetrygdloven vil gi forordning 1408/71 tilsvarende anvendelse på EØS-avtalens personkrets, dvs. de personer som den ville ha omfattet om vedkommende hadde arbeidet i land. Bare arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende mv. og deres familiemedlemmer som er omfattet av/angitt i forordningen, vil omfattes av de tilpasninger (fravik fra loven for øvrig) som følger av forordningen via den nye bestemmelsen i § 1 b. Et slikt fravik er eksempelvis at det må utbetales barnetrygd til EØS-borgere som er i arbeid på den norske del av kontinentalsokkelen og som forsørger barn under 18 år bosatt i andre EØS-land.

Retten til barnetrygd også for barn bosatt i utlandet er et av hovedeksemplene på de tilleggsrettigheter som vil følge av at reglene i forordning 1408/71 skal gjelde tilsvarende for arbeidstakere mv. på norsk kontinentalsokkel som tilhører EØS-avtalens personkrets. Et annet eksempel på tilleggsrettigheter er at folketrygden må dekke utgiftene til helsetjenester for ektefelle og barn som er forsørget av vedkommende sokkelarbeider og som er bosatt utenfor Norge. I alminnelighet dekkes ikke slike utgifter av folketrygden selv om forsørgeren er medlem i folketrygden. Rent praktisk blir ytelsene i slike tilfelle utredet av institusjonen på familiemedlemmenes bosted i samsvar med den lovgivning den anvender. Norge må så yte refusjon for disse utgiftene, med mindre det er inngått avtale med vedkommende land om gjensidig refusjonsavkall.

Det bemerkes ellers at anvendelsen av forordningens regler på sokkelarbeidere som omfattes, vil medføre at de f. eks. kan kreve at perioder som medlem i folketrygden skal legges sammen med trygdeperioder i andre EØS-land for å åpne rett til ytelser fra folketrygden. Likeså vil forordningens regler om pensjonsberegning og om utbetaling i utlandet få anvendelse som ved arbeid på territoriet.

Forslagene omfatter kun personer som arbeider ombord på faste eller flyttbare innretninger som er i virksomhet i forbindelse med leting etter eller utvinning av naturforekomster på havbunnen. De berører ikke personer som omfattes av sjømannslovgivningen.