10 Lovspeil og merknader til de enkelte bestemmelser

10.1 Lovspeil

10.2 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1

Bestemmelsen viderefører formålsbestemmelsen i tidligere § 1. Ordlyden er endret ved at ordet «tobakksvarer» er tatt inn i stedet for ordet «tobakk». Dette innebærer ingen endring i rettstilstanden, men vil gi bedre sammenheng med loven for øvrig der begrepet tobakksvarer er benyttet. Formålet med tobakksskadeloven er å begrense helseskader som skyldes bruk av tobakksvarer.

Til § 2

Til § 2 første ledd:

Definisjonen av tobakksvarer er en videreføring av tidligere § 1 annet ledd og samsvarer med definisjonen som er gitt i direktiv 2001/37/EF artikkel 2 nr. 1, jf. også direktiv 89/622/EØF.

Til § 2 annet ledd:

Røykeutstyr defineres som varer som etter sitt formål hovedsakelig benyttes i forbindelse med tobakksvarer. Eksempler på røykeutstyr er piper, sigarettpapir, sigarhumidorer, sigarsakser, sigaretuier m.m. Lightere og fyrstikker faller derimot utenfor definisjonen av røykeutstyr.

Til § 2 tredje ledd:

Med spesialforretninger for tobakk menes utsalgssteder som hovedsakelig selger tobakksvarer, røykeutstyr eller begge deler. Dersom utsalgsstedet på grunn av sitt varesortiment vil bli benyttet av andre enn kunder som har til hensikt å kjøpe tobakksvarer eller røykeutstyr er utsalgsstedet ikke en spesialforretning i lovens forstand.

Til § 3

Bestemmelsen viderefører tidligere § 12. Ordlyden er imidlertid endret noe. Som følge av endringer i arbeidsmiljølovgivningen vises det nå til lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 1-3 i stedet for lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø som nå er opphevet.

Til § 4

Bestemmelsen viderefører tidligere § 2 første, annet, tredje, fjerde og sjette ledd. Tidligere § 2 femte ledd er skilt ut, videreført og presisert i en egen bestemmelse, jf. ny § 6.

Til § 4 første og annet ledd:

Bestemmelsen slår fast at alle former for reklame for tobakksvarer, piper, sigarettpapir, sigarettrullere og annet røykeutstyr er forbudt. Tobakksvarer og røykeutstyr er definert i § 2. Dette er et totalt forbud som også omfatter den såkalte indirekte reklame. Med reklame forstås enhver form for massekommunikasjon i markedsføringsøyemed. Dette omfatter enhver form for meddelelse, muntlig, i trykt skrift, i radio, på fjernsyn, via internett og på kino e.l., som direkte eller indirekte har til formål å fremme omsetningen og/eller bruken av tobakksvarer. Som tobakksreklame regnes også meddelelser hvor man uten at tobakksvaren direkte nevnes, anvender navn, merker, symboler eller andre karakteristiske tegn som anvendes i forbindelse med tobakksvarer, når formålet med meddelelsen er å fremme omsetningen av tobakksvarer. Dersom en ikke uvesentlig del av dem massekommunikasjonen retter seg mot oppfatter den som tobakksreklame er massekommunikasjonen å anse som ulovlig tobakksreklame, og rammes av tobakksskadeloven § 4.

Det er også tobakksreklame dersom tobakksvarer inngår i reklame for biler, klær, reiser m.m.

Til § 4 tredje ledd:

Bestemmelsen inneholder en utdyping og presisering av at forbudet mot tobakksreklame omfatter reklame hvor det, uten at varen nevnes, brukes et merke som er kjent som merke for en tobakksvare.

Med en annen logo/utforming enn det tobakksmerket har, kan det aktuelle navn benyttes i reklameøyemed for andre varer og tjenester, så sant navnet ikke kan oppfattes som reklame for selve tobakksvaren i henhold til bestemmelsen i første ledd. Med annen logo/utforming menes helt andre skrifttyper og bruk av andre farger.

Til § 4 fjerde ledd:

Bestemmelsen oppstiller et forbud mot å bruke et varemerke som er kjent av allmennheten som et merke for andre varer eller tjenester enn tobakksvarer for å lansere tobakksvarer.

Til § 5

Til § 5 første ledd:

Bestemmelsen oppstiller et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykerutstyr på utsalgssteder. Tobakksvarer og røykeutstyr er definert i § 2. Forbudet innebærer at tobakksvarer og røykeutstyr ikke kan være synlig for forbrukerne på utsalgsstedene. Heller ikke imitasjoner av tobakksvarer og røykeutstyr kan være synlig for forbrukerne. Det samme gjelder for automatkort og andre gjenstander til bruk i forbindelse med salg av tobakksvarer og røykeutstyr via automater.

Med utsalgssted menes alle steder hvor tobakksvarer, røykeutstyr eller imitasjoner av slike varer selges.

Til § 5 annet ledd:

Forbudet gjelder ikke for spesialforretninger for tobakk. Spesialforretninger for tobakk er definert i § 2.

Til § 5 tredje ledd:

Utsalgsstedene kan gi nøytrale pris- og vareopplysninger i form av lister. Slike lister kan bare henges opp ved, eller i umiddelbar nærhet av stedet der varene oppbevares. Bruk av lister kan bare skje i den utstrekning det er hensiktsmessig for en rasjonell omsetning. Det er følgelig ikke tillatt å henge opp store eller mange slike lister.

Til § 6

Bestemmelsen er en videreføring og presisering av tidligere § 2 femte ledd.

Gratis utdeling av tobakksvarer til forbruker er forbudt. Med forbruker menes i denne sammenheng en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Bestemmelsen innebærer også at utdeling av tobakksvarer til blindtesting, og andre former for tester, undersøkelser o.l., er forbudt. Forbudet gjelder ikke rent private gaver og privat spandering.

Til § 7

Bestemmelsen oppstiller forbud mot å gi spesielle rabatter ved salg av tobakksvarer til forbruker. For definisjonen av forbruker, se merknadene til § 6. Rabatter som bare, eller i hovedsak, retter seg mot tobakksvarer er ikke tillatt. Forbudet mot spesielle rabatter ved salg av tobakksvarer til forbruker er ikke til hinder for at et utsalgssted kan selge hele, eller betydelige deler av sitt vareutvalg, inkludert tobakksvarer, med en mer generell rabatt. For å unngå at forbudet mot gratis utdeling av tobakksvarer omgås omfatter forbudet mot spesielle rabatter også utdeling av tobakksvarer mot symbolske eller særdeles lave priser.

Til § 8

Bestemmelsen er en videreføring og presisering av tidligere § 5 tredje ledd.

Til § 8 første ledd:

Bestemmelsen slår fast at salg av tobakksvarer fra selvbetjent automat er forbudt. Med selvbetjent automat forstås en maskin eller innretning hvor man ved å putte på penger får kjøpt en vare. Bestemmelsen er ikke til hinder for at tobakksvarer selges via automatkort o.l. som det betales for i kassen, hvoretter tobakksvarene hentes ut fra en automat.

Til § 8 annet ledd:

Ved salg av tobakksvarer via automatkort må kortene være helt nøytrale uten noen form for reklame. Det samme gjelder andre gjenstander med samme formål som automatkort. Jf. for øvrig § 5 første ledd som innebærer at automatkort, uavhengig av utforming, må oppbevares skjult for forbruker.

Til § 8 tredje ledd:

Automater som benyttes til tobakkssalg kan kun gis en nøytral, skriftlig angivelse av at innretningen er en automat for tobakksvarer. Det er ikke tillatt å bruke bilder av tobakksvarer og røykeutstyr, eller andre illustrasjoner o.l. for å vise at automaten inneholder tobakksvarer.

Til § 9

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere § 3.

Til § 9 første ledd

Bestemmelsen slår fast at alle tobakksvarer skal være merket med helseadvarsel og innholdsdeklarasjon. De nærmere krav til utforming av merkingen fastsettes i forskrift. Bestemmelsen gir hjemmel for å oppstille krav til merking i form av illustrasjoner og fotografier.

Til § 9 annet ledd

Tekst, navn, varemerker, bilder, figurer eller andre tegn som antyder at en bestemt tobakksvare er mindre helseskadelig enn andre, skal ikke benyttes på tobakkspakker. Bestemmelsen innebærer bl.a. at det ikke er tillatt å benytte betegnelser som «light», «mild» og «low tar».

Til § 10

Bestemmelsen viderefører tidligere § 4. Departementet kan gi forskrift om tobakksvarers innhold, jf. forskrift 6. februar 2003 nr. 141 om innhold i og merking av tobakksvarer.

Til § 11

Bestemmelsen viderefører tidligere § 5 første, annet og fjerde ledd. Tidligere § 5 tredje ledd er skilt ut, videreført og presisert i en egen bestemmelse, jf. ny § 8.

Til § 11 første ledd:

Bestemmelsen slår fast at det er forbudt å selge eller overlate tobakksvarer eller imitasjoner som kan oppfordre til bruk av tobakksvarer til personer under 18 år. Bestemmelsen innebærer også forbud mot å utlevere tobakksvarer til personer under 18 år selv om det skjer på vegne av, og med legitimasjon fra, en voksen person. Dersom det er tvil om kundens alder må selger kreve legitimasjon før salg kan skje.

Til § 11 annet ledd:

Selger av tobakksvarer må være over 18 år. Dette kravet gjelder imidlertid ikke dersom en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Det er ikke nødvendig med permanent tilstedeværelse. Den som har tilsynet må imidlertid sørge for at vedkommende selger under 18 år gjøres kjent med aldersgrensen for kjøp, og at det i tvilstilfelle skal kreves legitimasjon.

Til § 12

Bestemmelsen viderefører tidligere § 6 første, annet, tredje, fjerde og ellevte ledd. De øvrige ledd i tidligere § 6 er videreført i ny § 13.

Til § 12 første ledd:

Hovedregelen om røykfri inneluft der allmennheten har adgang

Første ledd slår fast hovedregelen om at lufta i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang skal være røykfri. Dette innebærer at det ikke skal være adgang til å røyke sigaretter, sigarer eller piper (herunder vannpiper/sisha dersom det i disse benyttes tobakk) på slike steder.

Med lokaler menes det alle typer innendørs fellesrom i hus, bygninger og haller. Loven får ikke direkte anvendelse utendørs. Med transportmidler menes det alle former for innretninger som kan frakte flere personer i lukkede rom, slik som drosjer, busser, trikker, tog, fly og skip, og som er tilgjengelige for allmennheten. Private hjem og private transportmidler faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.

Regelen om røykfri luft gjelder der allmennheten har adgang. Eksempler på slike steder er:

• Offentlige ekspedisjonslokaler som f.eks. post- og trygdekontorer, private ekspedisjonslokaler, som f.eks. butikker, banker og reisebyråer.

• Kirker, teatre, kinoer, vestibyler/foajeer, bingolokaler, biblioteker, undervisningsrom, venterom og andre rom hvor folk oppholder seg.

• Inngangspartier, heiser, trappeoppganger, korridorer, toaletter og alle rom hvor folk passerer eller oppholder seg.

• Drosjer, busser, tog, trikk, fly, skip og andre transportmidler for passasjerer i innenriksfart.

Møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor flere er samlet.

Hovedregelen i tobakksskadeloven § 12 omfatter også møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor to eller flere personer er samlet. Inn under arbeidslokaler faller også kantiner, inngangspartier, trapper, korridorer, heiser, toaletter, vestibyler og tilsvarende rom hvor ansatte oppholder seg i kortere eller lengre tid. Enkeltkontorer faller imidlertid utenfor. Dersom en sitter alene på sitt kontor er det adgang til å røyke der forutsatt at røyk ikke siver ut i lokaler som etter første ledd skal være røykfrie.

Det presiseres at institusjoner faller inn under lovens anvendelsesområde. Eksempler på institusjoner som omfattes er sykehus, sykehjem og andre helseinstitusjoner, sosiale institusjoner, fengsler, forlegningsrom i forsvaret, militære kaserner o.l. Forbudet betyr at alle fellesrom og rom hvor to eller flere er samlet skal være røykfrie. Når det gjelder enkeltrom er det naturlig å gi regler om røyking i husreglement. Bestemmelsen slår derfor uttrykkelig fast at beboelsesrom i institusjoner er unntatt fra røykeforbudet, men at institusjonene plikter å gi dem som ønsker det tilbud om røykfrie rom.

Hoteller og andre overnattingssteder skal følge hovedregelen i tobakksskadeloven § 12 første og annet ledd. Det vil si blant annet si at minst halvparten av overnattingsrommene skal være røykfrie.

Til § 12 annet ledd:

Røykerom

I annet ledd gis det adgang til røyking i fellesrom dersom flere lokaler innen samme område har samme formål. Dette kan for eksempel være en arbeidsplass som har to pauserom. De røykfrie lokalene skal ikke være mindre, eller av dårligere standard enn lokalene hvor røyking er tillatt. En forutsetning for at røyking skal være tillatt etter denne bestemmelsen er at røyk ikke siver ut i lokaler som etter første ledd skal være røykfrie.

Til § 12 tredje ledd:

Serveringssteder

Serveringssteder skal være totalt røykfrie. For at et lokale skal defineres som et serveringssted, er det en forutsetning at lokalet omfattes av § 12 første ledd, ved at det er et lokale hvor allmennheten har adgang og/eller et arbeidslokale. Videre må det foregå servering av mat og/eller drikke, og forholdene må ligge til rette for fortæring på stedet.

Restauranter, kafeer, kantiner, foajeer, barer, puber og diskoteker mv. vil være serveringssteder i lovens forstand. Take-awaysteder hvor forholdene ligger til rette for fortæring på stedet, omfattes også av begrepet serveringssted.

Servering etter selvbetjeningsprinsippet omfattes. Det er ikke avgjørende om det finnes sitteplasser eller bord. Videre er det uten betydning hvilken betegnelse som benyttes på stedet. Det er ikke av betydning om de som serverer får betalt eller ikke, så lenge det foregår servering. Det er heller ikke av betydning om maten eller drikken koster noe. Utdeling av mat og/eller drikke er omfattet. Skjer det ikke servering, vil imidlertid hovedregelen i § 12 første og annet ledd gjelde.

Steder der servering av mat og/eller drikke ikke utgjør stedets hovedvirksomhet, eller kun foregår i en adskilt del av virksomheten, omfattes også av begrepet serveringssted.

Uteservering omfattes dersom inneluften påvirkes av røyking fra uteserveringen.

Selskapslokaler, medlemsklubber, konsertlokaler og lignende omfattes av totalforbudet i den grad lokalet omfattes av § 12 første ledd og det foregår servering av mat og/eller drikke. Dersom det ikke foregår noen form for servering gjelder § 12 første og annet ledd på vanlig måte.

Klubber, foreninger og lignende av helt privat karakter omfattes ikke av røykeforbudet.

Til § 12 fjerde ledd:

Håndheving av reglene og skilting

Eiere eller de som disponerer lokaler og transportmidler har plikt til å sørge for at reglene gitt i og i medhold av tobakksskadeloven § 12 blir overholdt. Det stilles krav om tydelig skilting ved inngangen til alle serveringssteder og ved andre steder der det kan være tvil om det er et røykeforbud eller ikke.

Serveringsstedene skal føre internkontroll og etablere internkontrollsystem. Kontrollen skal kunne dokumenteres overfor tilsynsmyndighetene. Det er eier som har ansvaret for at internkontrollen fungerer. Med internkontroll menes systematiske tiltak som skal sikre og dokumentere at aktivitetene utøves i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. De systematiske tiltakene skal være beskrevet i administrative prosedyrer.

Ved overtredelse av bestemmelsene kommer reglene i § 19 om advarsel og straff til anvendelse. Straffes kan den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forbud eller påbud gitt i eller i medhold av loven. Departementet kan ved forskrift bestemme at straff for uaktsom overtredelse ikke skal anvendes uten at det først er gitt en advarsel av politiet. Anmeldelse av overtredelser skjer til politiet.

Bestemmelsen om at eiere og de som disponerer lokaler og transportmidler har plikt til å sørge for at reglene overholdes, fritar ikke enkeltpersoner fra å følge hovedregelen om at lufta skal være røykfri på de anførte steder. Straffeansvaret omfatter imidlertid kun eieren og den som disponerer lokalet eller transportmidlet.

Til § 12 femte ledd:

Bortvisning av røykere

For at eiere eller de som disponerer lokaler eller transportmidler skal ha mulighet til å sørge for at bestemmelsen gitt i eller i medhold av § 12 blir overholdt, gis de mulighet til å vise bort personer som til tross for advarsel forsetter å røyke der dette ikke er tillatt. For at reglene skal kunne gjennomføres i praksis gis også representanter for eier, og de som disponerer lokaler og transportmidler, mulighet til å vise bort personer.

Til § 13

Bestemmelsen viderefører tidligere § 6 femte til og med ellevte ledd.

Til § 13 første ledd:

Kommunestyret skal føre tilsyn med at reglene gitt i og i medhold av tobakksskadeloven § 12 overholdes. Kommunestyret kan utføre dette tilsynet selv eller delegere sin myndighet etter bestemmelsene i kommuneloven til det kommunale organ som skal løse oppgavene, eller til et interkommunalt organ. Delegasjonen kan inneholde både det praktiske tilsynsarbeidet og myndighet til å fatte vedtak om granskning, gi pålegg om retting og fastsette tvangsmulkt, jf. tobakksskadeloven § 13 annet ledd.

Tilsyn med arbeidslokaler skal føres av Arbeidstilsynets distriktskontorer.

Til § 13 annet ledd:

Virkemidler ved utøving av tilsyn

Kommunestyret og Arbeidstilsynet kan ta i bruk virkemidler de er tillagt som tilsynsorgan i henholdsvis kommunehelsetjenesteloven kapittel 4 a og enkelte bestemmelser i arbeidsmiljøloven kapittel 18. Kommunestyret har følgelig adgang til å fatte vedtak om gransking, gi pålegg om retting og fastsette tvangsmulkt der pålegg ikke er oppfylt innen fastsatt frist. Slike vedtak vil være enkeltvedtak og vil kunne påklages etter forvaltningsloven § 28, første ledd. For eventuelle klager får kommunehelsetjenesteloven § 4a-12 og arbeidsmiljøloven § 18-6 nr. 7 anvendelse.

Ved gjentatte og/eller grove overtredelser bør kommunestyret eller Arbeidstilsynet vurdere hvorvidt forholdet bør anmeldes til påtalemyndigheten.

Til § 13 sjette ledd:

Dispensasjoner

Sjette ledd gir tilsynsmyndigheten adgang til å gi dispensasjon fra de generelle regler gitt i, og i medhold av tobakksskadeloven § 12 i konkrete saker. Slik dispensasjon skal i utgangspunktet bare kunne gis der de generelle regler virker sterkt urimelige. Bestemmelsen er å anse som en nødventil for å hindre at loven slår uforholdsmessig uheldig ut i enkelte konkrete saker. Departementet forutsetter at regelen brukes med stor varsomhet og at det kun i unntakstilfeller gis dispensasjon.

Om klager på vedtak truffet i medhold av § 13

Vedtak i dispensasjonssaker etter § 13 sjette ledd og vedtak gjort med hjemmel i § 13 annet ledd må anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 28, første ledd. Kommunestyrets vedtak kan i henhold til tobakksskadeloven § 13 annet ledd jf. kommunehelsetjenesteloven § 4a-12 påklages til fylkesmannen. Direktoratet for Arbeidstilsynet blir klageinstans for vedtak truffet av det lokale arbeidstilsyn. Oljedirektoratets vedtak kan påklages til Kommunal- og regionaldepartementet, Sjøfartsdirektoratets vedtak kan påklages til Nærings- og handelsdepartementet, og vedtak fattet av Forsvarsstaben kan påklages til Forsvarsdepartementet.

Til § 14

Bestemmelsen viderefører tidligere § 8 første ledd, og utvider i tillegg Helsedirektoratets ansvarsområde noe. Helsedirektoratet skal føre tilsyn med at bestemmelsene i tobakksskadeloven §§ 4, 5, 6, 7, 8 og 9 og bestemmelser gitt i medhold av disse lovbestemmelsene, overholdes. Helsedirektoratet står etter lovteksten fritt i organiseringen og utførelsen av tilsynet, men det legges til grunn at Helsedirektoratet, som tidligere, vil informere, veilede og følge opp henvendelser fra enkeltpersoner, kommuner og andre.

Til § 15

Bestemmelsen viderefører tidligere § 7.

Til § 15 første ledd:

Opplysningsplikten etter første ledd omfatter bare de opplysninger en faktisk sitter inne med, og medfører ikke at det må foretas undersøkelser, nærmere dokumentasjon av de fremlagte opplysninger osv. Plikten til å gi opplysninger er ikke begrenset til utlevering av produktopplysninger fra produsenter og importører. Hjemmelen kan også benyttes for å innhente opplysninger i saker om for eksempel reklame for og merking av tobakksvarer.

Til § 15 annet ledd:

Annet ledd fastslår at Helsedirektoratet kan kreve opplysninger om innholdet i tobakksvarer fra produsent eller importør. Departementet kan gi forskrifter som utfyller denne opplysningsplikten. Departementet har fastsatt forskriftsbestemmelser som gjengir kravene i direktiv 2001/37/EF artikkel 6 vedrørende innhenting av produktopplysninger om tobakksvarer fra importører og produsenter, og hvordan slike opplysninger skal kunne formidles til forbrukerne.

Til § 15 tredje ledd:

Etter tredje ledd kan Helsedirektoratet kreve at produsent eller importør iverksetter ytterligere undersøkelser, dersom de fremlagte opplysninger ikke er tilfredsstillende.

For å kontrollere at opplysninger som er gitt er riktige, kan det kreves at det fremlegges representative prøver.

Den klare hovedregel er at den som foretar undersøkelsene selv bærer utgiftene til disse undersøkelsene. Helsedirektoratet har imidlertid adgang til helt eller delvis å frita produsent og importør fra å betale kostnadene ved slike undersøkelser dersom det vil føre til urimelig resultat at industrien må dekke alle utgifter.

Spørsmålet om det vil føre til et urimelig resultat at industrien dekker kostnader ved undersøkelser må baseres på et rimelighetsskjønn. Dersom skjønnsutøvelsen skulle bli prøvet for domstolene, kan den overprøves i den utstrekning det følger av læren om domstolskontroll med avgjørelser som hører under forvaltningens frie skjønn. Det innebærer at domstolene bl.a. kan prøve om skjønnsutøvelsen sterkt urimelig og om det er tatt utenforliggende hensyn.

Til § 15 fjerde ledd:

Fjerde ledd omhandler tilfeller der myndighetene selv iverksetter undersøkelser av et tobakksprodukt. Dette kan være aktuelt dersom den som i utgangspunktet er pliktig til å fremlegge opplysninger ikke er i stand til dette eller ikke vil. En importør kan for eksempel være ute av stand til å fremlegge opplysninger dersom produsenten nekter å gi disse opplysningene. I samsvar med prinsippet om at den som forurenser betaler er det rimelig at myndighetenes utgifter til undersøkelser normalt pålegges den som opprinnelig skulle ha skaffet opplysningene.

Vurderingen av hvem som skal bære kostnadene vil ikke påvirkes av om tobakksindustrien foretar undersøkelser selv etter tredje ledd, eller direktoratet iverksetter undersøkelser etter fjerde ledd. Kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e.

Om klage på vedtak truffet i medhold av § 15

Pålegg fra Helsedirektoratet med hjemmel i § 15 vil være enkeltvedtak som kan påklages til Helse- og omsorgsdepartementet.

Om opplysninger som mottas med hjemmel i § 15 og taushetsplikt

Bestemmelsen om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 kommer til anvendelse på opplysninger som mottas med hjemmel i tobakksskadeloven § 15. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan har i henhold til forvaltningsloven § 13 taushetsplikt i forhold til opplysninger om drifts- og forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.

Til § 16

Bestemmelsen viderefører tidligere § 8 annet, tredje, fjerde, femte, sjette og åttende ledd.

Til § 16 første ledd

Helsedirektoratet kan pålegge retting dersom bestemmelsene nevnt i tobakksskadeloven § 14, og bestemmelser gitt i medhold av disse, er overtrådt. Et pålegg om retting innebærer at den som pålegget er rettet mot plikter å bringe det ulovlige forholdet til opphør. Helsedirektoratet setter en frist for rettingen, og kan kreve skriftlig bekreftelse fra lovovertrederen på at det ulovlige forholdet skal opphøre.

Til § 16 annet og tredje ledd

Bestemmelsene gir Helsedirektoratet hjemmel til å fastsette tvangsmulkt. Etter hovedregelen i annet ledd kan tvangsmulkt fastsettes samtidig med at pålegg om retting gis. Tvangsmulktens størrelse fastsettes skjønnsmessig etter en konkret helhetsvurdering. Mulkt påløper når fristen for retting er oversittet. Dagmulkt løper til forholdet er rettet. Vedtak om tvangsmulkt har virkning for den overtredelse vedtaket er fastsatt i forhold til.

Etter unntaksregelen i tredje ledd kan Helsedirektoratet i forhold til overtredelser av reklameforbudet på nærmere vilkår fastsette tvangsmulkt på forhånd, dvs. før en overtredelse har tatt til. Mulkt etter tredje ledd kan fastsettes for inntil ett år. Forhåndsfastsatt tvangsmulkt aktualiseres ved nye overtredelser i løpet av vedtakets virketid.

Forvaltningslovens regler i kapittel IV-VI, om blant annet forhåndsvarsel og klage, gjelder for både pålegg om retting og fastsettelse av tvangsmulkt etter annet og tredje ledd.

Ved iverksetting (inndriving) av tvangsmulkten må det konstateres at forholdet ikke er rettet innen den fastsatte fristen eller, ved forhåndsfastsatt tvangsmulkt, fastslås at reklameforbudet på ny er overtrådt. Avgjørelser om dette, og eventuelle avgjørelser om å oversende begjæring om utlegg for tvangsmulkt til namsmannen, er ikke å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Eventuelle innsigelser mot en slik avgjørelse kan fremmes under sak om tvangsfullbyrdelse av mulkten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 tredje ledd.

Tvangsmulkt etter både annet og tredje ledd tilfaller staten. Mulkten er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d.

Til § 16 fjerde ledd

Helsedirektoratet kan helt eller delvis frafalle ilagt tvangsmulkt dersom særlige grunner tilsier det. Helsedirektoratet kan på anmodning eller etter eget tiltak vedta å frafalle mulkten helt eller delvis. Det kan for eksempel være aktuelt å frafalle en forhåndsfastsatt tvangsmulkt helt eller delvis i tilfeller hvor den nye overtredelsen er mindre alvorlig. Videre kan frafall være aktuelt i tilfeller der force majeure-lignende forhold har vanskeliggjort retting innen fristen. Disse eksemplene regulerer ikke uttømmende hva som kan utgjøre særlige grunner etter bestemmelsen om frafall.

Til § 16 femte ledd

For Svalbard kan Sysselmannen fatte vedtak etter § 16.

Til § 16 sjette ledd

Helse- og omsorgsdepartementet kan gi nærmere bestemmelser om fastsettelse, beregning og innkreving av tvangsmulkt.

Til § 17

Bestemmelsen viderefører tidligere § 8 syvende ledd.

Vedtak etter § 16 kan påklages til Markedsrådet. Ved behandlingen i Markedsrådet gjelder saksbehandlingsreglene som er gitt i, eller i medhold av markedsføringsloven så langt de passer. For øvrig gjelder forvaltningslovens bestemmelser.

Til § 18

Bestemmelsen viderefører tidligere § 9.

Til § 19

Bestemmelsen viderefører tidligere § 10.

Til § 20

Bestemmelsen viderefører tidligere § 11.

Til § 21

Bestemmelsen viderefører tidligere § 13.

Til ikraftsettingsbestemmelsen

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår at lovforslaget trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at de ulike bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid. Et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr på utsalgssteder vil medføre omstillinger som nødvendiggjør en overgangsperiode for handelsnæringen. 1Departementet foreslår derfor at det fastsettes et særlig ikrafttredelsestidspunkt for lovforslagets § 5, og at handelsnæringen på den måte sikres en rimelig overgangsperiode. Ikrafttredelsestidspunktet for § 5 bør etter departementets vurdering fastsettes slik at næringen er kjent med på hvilket tidspunkt bestemmelsen vil tre i kraft senest seks måneder før ikrafttredelsen.