6 Kravet om redegjørelse for fusjonsplanen i det overdragende selskapet etter aksjeloven § 13-10

6.1 Gjeldende rett

En beslutning om fusjon mellom to eller flere aksjeselskaper treffes ved at generalforsamlingene i de fusjonerende selskapene godkjenner en fusjonsplan, som er utarbeidet av selskapenes styrer, jf. aksjeloven § 13-3. §§ 13-6 til 13-10 stiller nærmere krav til fusjonsplanens innhold og andre saksdokumenter som skal utarbeides i forbindelse med fusjonen. Etter § 13-12 skal dokumentene sendes hver enkelt aksjeeier senest to uker før generalforsamlingen skal behandle fusjonsplanen.

Det følger av aksjeloven § 13-10 første punktum at styret i hvert av de fusjonerende selskapene skal sørge for at det utarbeides en redegjørelse for fusjonsplanen. Etter annet punktum gjelder reglene i §§ 2-6 og 10-2 tilsvarende for denne redegjørelsen. § 2-6 stiller krav til redegjørelse for tingsinnskudd mv. ved stiftelse, og § 10-2 tredje ledd stiller krav til redegjørelse for tingsinnskudd mv. ved kapitalforhøyelse. § 10-2 tredje ledd viser til § 2-6 når det blant annet gjelder kravene til redegjørelsens innhold.

For det overtakende selskapet innebærer fusjonen at det foretas et tingsinnskudd i dette selskapet, og det er da naturlig at reglene om redegjørelse for slike innskudd i forbindelse med kapitalforhøyelse eller stiftelse gjelder tilsvarende.

For det overdragende selskapet kan det virke noe mer usikkert hva henvisningen i § 13-10 annet punktum til §§ 10-2 og 2-6 innebærer. Justisdepartementets Lovavdeling har i en uttalelse 11. april 2000 (snr. 99/17465 E) uttalt at kravet til innholdet i redegjørelsen etter § 13-10 bare omfatter de elementer som følger av § 2-6, og at det dermed ikke skal redegjøres for de forhold som skal angis i fusjonsplanen etter § 13-6. Kravene etter §§ 2-6 og 10-2 passer imidlertid uansett ikke så godt for det overdragende selskapet, siden det ikke skal foretas noe tingsinnskudd i dette selskapet.

Allmennaksjeloven § 13-10 har en noe annen regulering av kravene til redegjørelsens innhold. Etter annet ledd skal det for begge selskapene redegjøres for fremgangsmåten for fastsettelsen av vederlaget (nr. 1), om det har vært særlige vanskeligheter ved fastsettelsen av vederlaget (nr. 2), og om vederlaget til aksjeeierne er rimelig og saklig begrunnet (nr. 3). For det overtakende selskapet skal redegjørelsen i tillegg fylle kravene som følger av § 2-6 første ledd eller § 10-2.

6.2 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet ble det foreslått å gi aksjeloven § 13-10 en tilsvarende utforming som allmennaksjeloven § 13-10. Forslaget er begrunnet slik:

« Etter departementets syn gir allmennaksjelovens bestemmelsen en mer treffende regulering av kravene til redegjørelsen enn det som følger av aksjeloven. Man unngår dessuten den usikkerhet som knytter seg til kravet til redegjørelsens innhold for det overdragende selskapet. Allmennaksjeloven § 13-10 stiller noe mer omfattende krav til redegjørelsens innhold enn det som følger av den nåværende § 13-10 i aksjeloven. På den annen side er allmennaksjelovens bestemmelse etter departementets syn bedre tilpasset det overdragende selskapets aksjeeieres behov for en uavhengig vurdering av hva fusjonen vil innebære for dem.»

6.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Brønnøysundregistreneog Næringslivets Hovedorganisasjon.

Den norske Revisorforeninggår på den annen side imot forslaget, og uttaler:

«Forslaget øker kravene til redegjørelsens innhold, noe som vil være en ekstra byrde for aksjeselskaper og øke kapitalkostnadene. Nytten av denne ekstra byrden må veies opp mot den ekstra kostnaden. Justisdepartementet anfører at allmennaksjelovens bestemmelser er mer tilpasset det overdragende selskapets aksjeeieres behov for en uavhengig vurdering av hva fusjonen vil innebære for dem. I aksjeselskaper er det imidlertid styret som skal sørge for at redegjørelsen utarbeides og dette vil uansett ikke kunne gi den samme uavhengige vurdering som en redegjørelse etter allmennaksjelovens regler, hvor redegjørelsen skal utarbeides av en uavhengig sakkyndig. Etter vår oppfatning står nytteverdien ikke i samsvar med de økte kostnadene. Økte kostnader oppstår, både fordi opplysningene må fremskaffes, samles og skrives ned av selskapets styre og fordi de skal bekreftes av revisor. Dessuten vil rapport om fusjonen (ASL § 13-9) inneholde en redegjørelse for de hovedsynspunkter som ligger til grunn for vederlaget. Kravene til innhold i rapport om fusjonen kan hevdes å være en kortversjon av kravene i ASAL § 13-10, men uten de tilsvarende krav om at en uavhengig sakkyndig skal utarbeide dokumentasjonen.»

Nærings- og handelsdepartementet ber Justisdepartementet vurdere om den foreslåtte bestemmelsen i aksjeloven kan forenkles i forhold til kravene etter allmennaksjeloven § 13-10.

6.4 Departementets vurdering

Departementet går inn for en endring av aksjeloven § 13-10 i samsvar med forslaget i høringsbrevet, slik at bestemmelsen utformes på samme måte som den tilsvarende bestemmelsen i allmennaksjeloven § 13-10. Som det ble gitt uttrykk for i høringsbrevet, er allmennaksjelovens bestemmelse bedre tilpasset aksjeeiernes behov for informasjon om beregningen av vederlaget. For aksjeeierne er det gjerne vederlaget som er av størst interesse ved fusjonen.

Som det fremgår av avsnitt 6.1, er det forskjellige typer dokumenter som skal utarbeides i forbindelse med en fusjon, og som har som formål å gi aksjeeierne informasjon om den fusjonsbeslutningen de er invitert til å treffe på generalforsamlingen. Etter aksjeloven § 13-6, jf. § 13-1, skal styrene utarbeide en fusjonsplan, men denne planen skal bare inneholde faktiske opplysninger om formelle forhold, utkast til beslutninger mv. Fusjonsplanen skal ikke gi uttrykk for noen vurdering av vederlaget eller hva en fusjonsbeslutning vil innebære for aksjeeierne. Etter § 13-9 skal styret i hvert selskap utarbeide en rapport om fusjonen og hva den vil bety for selskapet. Rapporten skal redegjøre for hovedsynspunktene som ligger til grunn for fastsettelsen av vederlaget, men heller ikke kravene etter § 13-9 gir etter departementets syn aksjeeierne tilstrekkelig grunnlag for å vurdere det foreslåtte vederlaget og rimeligheten av det. Aksjeloven § 13-10 krever at det skal utarbeides en redegjørelse for fusjonsplanen, men som nevnt i avsnitt 6.1, er det uklart hva bestemmelsen egentlig innebærer, og uansett gir den ikke aksjeeierne noen informasjon om hvordan styrene har kommet frem til fusjonsvederlaget.

Allmennaksjeloven § 13-10 har som nevnt i avsnitt 6.1 en regel om at det skal utarbeides en redegjørelse for fusjonsplanen, hvor det skal fokuseres på beregningen av vederlaget og rimeligheten av dette. Kravet om at redegjørelsen skal utarbeides av en uavhengig sakkyndig, jf. § 13-10 første ledd annet punktum, jf. § 2-6 annet ledd, sikrer aksjeeierne en uavhengig kontroll og vurdering av styrenes fastsettelse av vederlaget.

En endring av aksjeloven § 13-10, slik at den gis en tilsvarende utforming som allmennaksjeloven § 13-10, innebærer for det første at aksjeeierne får et bedre grunnlag for å vurdere rimeligheten av vederlaget når de skal ta stilling til fusjonsplanen. For det annet innebærer en slik endring en betydelig klargjøring av kravene til redegjørelsens innhold. Videre vil kravene til redegjørelsens innhold bli mer treffende i forhold til behovet enn det som er tilfellet slik bestemmelsen nå er utformet. Etter departementets vurdering bør dette medføre at det blir enklere å utforme en redegjørelse for fusjonsplanen enn etter nåværende lov, i hvert fall når det gjelder det overdragende selskapet.

Departementet foreslår likevel ikke at aksjeloven § 13-10 fullt ut skal utformes i samsvar med allmennaksjelovens bestemmelse. Etter allmennaksjeloven § 13-10 kreves det at redegjørelsen skal utarbeides av såkalte uavhengige sakkyndige, jf. § 13-10 første ledd annet punktum, jf. § 2-6 annet ledd. I aksjeloven mener departementet at det bør være tilstrekkelig at redegjørelsen utarbeides av styret, men med et krav om at den skal bekreftes av en registrert eller statsautorisert revisor. En slik forskjell mellom de to lovene er i samsvar med andre aksjerettslige regler som stiller krav om utarbeidelse av en redegjørelse for forskjellige disposisjoner, jf. for eksempel aksjeloven § 2-6 annet ledd og allmennaksjeloven § 2-6 annet ledd om tingsinnskudd mv. i forbindelse med stiftelse og aksjeloven § 10-2 tredje ledd og allmennaksjeloven § 10-2 tredje ledd om tingsinnskudd mv. i forbindelse med kapitalforhøyelse.

Som følge av forslaget om en endring av aksjeloven § 13-10, foreslår departementet også en endring av aksjeloven § 13-9. Etter § 13-9 skal styret som nevnt utarbeide en rapport om fusjonsplanen. I denne rapporten skal styret redegjøre for begrunnelsen for forslaget om fusjon, de hovedsynspunkter som ligger til grunn for fastsettelsen av vederlaget, og den betydningen fusjonen kan få for de ansatte i selskapet. Departementet foreslår at kravet om at rapporten skal redegjøre for de hovedsynspunkter som ligger til grunn for fastsettelsen av vederlaget, tas ut. Når det stilles krav om en egen redegjørelse som skal fokuserer på vederlaget og rimeligheten av dette, mener departementet at det er unødvendig at rapporten etter § 13-9 også skal omhandle dette spørsmålet. Dette forslaget er nytt i forhold til i høringsbrevet.

Som det fremgår av punkt 6.3, anfører Den norske Revisorforeningunder høringen at den foreslåtte endringen av aksjeloven § 13-10 medfører ekstra byrder og kostnader for selskapene, og det gis uttrykk for at nytteverdien ikke står i forhold til kostnadene. Som nevnt foran, antar departementet at den klargjøringen av kravene til redegjørelsens innhold som følger av forslaget, vil innebære en forenkling. Departementet har også vanskelig for å se at kravene etter den foreslåtte bestemmelsen kan hevdes å være særlig byrdefulle. Etter forslagets annet ledd nr. 1 skal man angi hvilke fremgangsmåter som er brukt ved fastsettelsen av vederlaget. Selve beregningen av vederlaget kan selvsagt være utfordrende, men det å gi en etterfølgende beskrivelse av fremgangsmåten kan neppe være så krevende. Det samme gjelder kravet etter nr. 2 om at redegjørelsen skal angi om det har vært særlige vanskeligheter ved fastsettelsen av vederlaget. Departementet ser det også som rimelig at aksjeeierne gis en erklæring om at vederlaget må anses rimelig og saklig begrunnet, slik det stilles krav om i nr. 3.

Kravet om at redegjørelsen skal bekreftes av en registrert eller statsautorisert revisor, vil selvsagt medføre noen kostnader for selskapene. En slik bekreftelse sikrer imidlertid aksjeeierne en uavhengig vurdering av vederlaget, og departementet ser dette som et rimelig krav i forhold til aksjeeiernes behov for informasjon om hva en eventuell fusjonsbeslutning vil bety for dem.