2 Lovens formål

2.1 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven § 1 angir lovens formål.

I paragraf 1 nr. 1 settes mål for arbeidsmiljøstandarden; loven skal sikre «full trygghet» mot skadevirkninger.

I paragraf 1 nr. 2 settes «trygge tilsettingsforhold» som et av lovens bærende hensyn, og speiler således særlig reglene om stillingsvern. Videre slås det fast at loven skal gi grunnlag for en meningsfylt arbeidssituasjon for den enkelte.

I paragraf 1 nr. 3 presenteres trepartssamarbeidet som et viktig element også når det gjelder arbeidsmiljøarbeidet. Dessuten fremholdes det som et mål i seg selv at arbeidsmiljøet i utgangspunktet skal ivaretas i og av virksomheten selv.

2.2 Arbeidsmiljøloven av 17. juni 2005

Den nye loven § 1-1 viderefører elementene i gjeldende formålsparagraf og har i tillegg følgende nye målformuleringer:

• likebehandling i arbeidslivet

• tilrettelegging for tilpasninger i arbeidsforholdet i forhold til den enkeltes forutsetninger og livssituasjon

• helsefremmende arbeidsplasser

• et inkluderende arbeidsliv som på best mulig måte ivaretar arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets behov.

2.3 Departementets vurdering og forslag

Den nye formålsbestemmelsen representerer noe grunnleggende nytt ved at den, ved siden av arbeidstakerhensyn, også tar inn hensynet til virksomhetene og samfunnet som en del av lovens uttalte formål. Departementet ser dette som lite heldig.

Departementet mener for det første at det er kunstig å hevde at arbeidsmiljøloven, som rettslig sett er en samling regler som innskrenker arbeidsgivers handlingsrom (styringsrett), i seg selv har som formål å fremme arbeidsgivers interesser. Departementet er ikke uenig i at arbeidsmiljøloven ivaretar en rekke forskjellige hensyn, men vil poengtere at hensynet til for eksempel virksomhetene og generelle samfunnsinteresser kommer til uttrykk gjennom utformingen av de enkelte lovtekster, dvs. som et resultat av de avveininger mellom arbeidsgivernes, arbeidstakernes og samfunnets interesser som ligger til grunn for regeltekstene. Når det for eksempel skal fastsettes regler om stillingsvern, må arbeidstakernes behov for jobbtrygghet veies opp mot andre hensyn, for eksempel hensynet til virksomhetenes omstillingsbehov eller hensynet til de som står utenfor arbeidsmarkedet. Selv om de enkelte bestemmelser er et resultat av en avveining mellom en rekke, til dels kryssende hensyn, er det etter departementets oppfatning likevel feil å si at formålet med den avveide regel (eller lov) er å ivareta virksomhetenes eller samfunnets interesser.

Departementet vil peke på at å ta inn virksomhets- og samfunnshensyn i formålsparagrafen er et brudd med arbeidervernlovgivningens historiske tradisjon, og mener at en slik henvisning i formålet kan bidra til å undergrave lovens vern av arbeidstakerne. Hensynet til helse, miljø og sikkerhet må være overordnet, og kan ikke gjøres til et økonomisk spørsmål. Vernebestemmelsene i loven kan ikke underordnes svingende konjunkturer eller virksomhetenes økonomiske situasjon. Departementet mener en slik endring gir feil signal i en situasjon hvor arbeidstakerne stadig møter nye krav til omstilling, og at det kan bidra til at ansatte eller de ansattes organisasjoner føler seg tvunget til å godta dårligere vern for å slippe nedbemanning og oppsigelser. Det er etter departementets oppfatning viktig å tydeliggjøre at den nye arbeidsmiljøloven på samme måte som den gjeldende er en vernelov for arbeidstakerne, og at det er av vesentlig betydning at ikke formålsbestemmelsen gir noe signal om at arbeidstakervernet er mindre viktig i den nye loven enn i den gamle.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at § 1-1 bokstav e endres slik at henvisningen til virksomhetenes og samfunnets behov utgår.