6 Arbeidstid
6.1 Generelt om arbeidstid
Departementet vil understreke at et hovedformål med arbeidstidsbestemmelsene er å sikre at arbeidstakerne har en arbeidstid som ikke påfører dem og deres nærmeste familie unødige helsemessige og sosiale belastninger. Departementet mener at flere av bestemmelsene i den nye arbeidsmiljøloven ikke støtter opp om dette målet, og mener at arbeidstidsbestemmelsene må gjøres mer i tråd med målsettingene om et helsefremmende og inkluderende arbeidsliv. Departementet viser til at Arbeidstilsynet mener at en ukentlig arbeidstid på 78 timer, som den nye loven gir rom for, er altfor lang. Arbeidstilsynets dispensasjonspraksis, som bygger på hva som anses helsemessig forsvarlig, innebærer at det normalt ikke gis tillatelse til arbeid i mer enn 60-timers uke. Videre har Likestillingssenteret pekt på at økt bruk av overtid kan bidra til å opprettholde det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret.
Departementet viser videre til at endringen i overtidsbestemmelsene i 2003 innebar en adgang til å inngå individuelle avtaler om bruk av overtid. Departementet mener dette er uheldig, fordi det kan bidra til å legge et utilbørlig press på arbeidstakerne, og svekke organisasjonenes muligheter til å ivareta medlemmenes interesser på arbeidsplassen.
6.2 Overtid
6.2.1 Gjeldende rett
I Ot.prp. nr. 101 (2001-2002) om lov om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. foreslo regjeringen Bondevik II omfattende endringer i bestemmelsene om overtid. Endringene ble, til tross for sterke innsigelser fra blant annet arbeidstakerorganisasjonene, vedtatt i Stortinget og trådde i kraft 28. februar 2003. De nye bestemmelsene innebar at lovens ramme for tillatt overtid for en uke og fire sammenhengende uker ble opphevet. Det ble i stedet innført adgang til å inngå avtale med den enkelte arbeidstaker om overtid på inntil 400 timer per kalenderår. Adgangen til å inngå avtale med tillitsvalgte om utvidet overtid, samt Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang ble dermed overflødige.
I tråd med arbeidstidsdirektivet, rådsdirektiv 2003/88/EF, ble det samtidig innført en begrensning i gjennomsnittsberegnet ukentlig arbeidstid, inkludert overtid, til 48 timer regnet over en periode på fire måneder (seks måneder på visse vilkår), med adgang til å utvide denne perioden til maksimum 1 år gjennom avtale med tillitsvalgte i virksomheter som er bundet av tariffavtale.
Det ble ikke foretatt endringer i de øvrige bestemmelsene om overtid. Vilkårene for å benytte overtidsarbeid og merarbeid ble videreført.
6.2.2 Arbeidsmiljøloven av 17. juni 2005
I den nye arbeidsmiljøloven er gjeldende rett i hovedsak videreført. Gjennomsnittsberegningsperioden for den samlede arbeidstiden er imidlertid redusert til åtte uker. Vilkårene for adgangen til å nytte overtidsarbeid og merarbeid er omformulert uten at noen materiell endring er tilsiktet. Den nye formuleringen om at overtid ikke må gjennomføres uten at det foreligger «et særlig og tidsavgrenset behov for det», er således ment å være en videreføring av dagens vilkår for overtid og merarbeid.
Videre er grensen for hvor langt arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet bundet av tariffavtale kan utvide den samlede arbeidstiden i løpet av 24 timer (jf. § 50 nr. 3 og § 51 nr. 2 tredje ledd) tatt bort. Den nye loven inneholder et krav om at det skal gis kompenserende hvile i de tilfeller der det avtales kortere arbeidsfrie perioder enn 11 timer sammenhengende, jf. § 10-8 tredje ledd. Tilsvarende er begrensningen i muligheten til å avtale kortere ukentlig hvile i § 51 nr. 3 andre ledd erstattet med krav om at det skal gis kompenserende hvile i de tilfeller der det avtales kortere arbeidsfrie perioder enn 35 timer.
I tråd med forslag fra flertallet i Arbeidslivslovutvalget er det dessuten innført en adgang til å avtale at overtidstillegg i stedet for å komme til utbetaling skal kunne avspaseres.
6.2.3 Departementets vurdering og forslag
Departementet foreslår å beholde den nye lovens formulering av vilkår for overtidsarbeid. Det understrekes at § 10-6 første ledd materielt sett viderefører vilkårene fastsatt i gjeldende lov § 49 nr. 1 fjerde ledd.
Grensene for hvor mye overtid som skal være tillatt foreslås tilbakeført til situasjonen før endringene i 2003. Det innebærer at begrensningene på daglig, ukentlig, månedlig og årlig forbruk av overtid gjeninnføres.
I utgangspunktet må overtidsarbeidet ikke overstige ti timer i løpet av sju dager, 25 timer i løpet av fire sammenhengende uker og 200 timer i året.
Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale vil arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte kunne avtale at rammene for tillatt overtid utvides til inntil 15 timer i løpet av sju dager, 40 timer per fire sammenhengende uker og 300 timer per år. Slik avtale skal kunne gjøres gjeldende for alle arbeidstakere ved virksomheten som utfører arbeid av den art avtalen omfatter, dersom et flertall av arbeidstakerne er bundet av avtalen. Det er likevel et vilkår for bruk av utvidet overtid etter denne bestemmelsen at arbeidstaker i det enkelte tilfelle sier seg villig til det.
Etter tillatelse fra Arbeidstilsynet skal rammen kunne utvides til 20 timer i løpet av sju dager og 200 timer for en periode på seks måneder. Før tillatelse gis skal overtidsbruken drøftes med de tillitsvalgte.
I tillegg foreslås gjeninnført en maksimal grense for hvor lang samlet arbeidstid (alminnelig arbeidstid pluss overtid) arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet bundet av tariffavtale kan avtale seg fram til. Departementet mener det er behov for en slik maksimumsgrense for å begrense meget lange arbeidsdager. Grensen foreslås satt til 16 timer over en periode på 24 timer. Dette gjennomføres ved at minimumsgrensen for den arbeidsfrie perioden settes til åtte timer for den daglige og 28 timer for den ukentlige arbeidsfrie perioden. Dette vil komme i tillegg til kravet om kompenserende hvile, jf. § 10–8 tredje ledd.
For å imøtekomme virksomhetens behov for fleksibilitet, foreslås gjeninnført bestemmelsen i gjeldende lov § 51 nr 2 om at det kan inngås skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte om at overtidsarbeid kan foregå i den arbeidsfrie perioden, hvis dette er nødvendig for å unngå alvorlige driftsforstyrrelser.
Departementet vil ikke videreføre adgangen i den nye loven til å avspasere overtidstillegget. Departementet mener at en slik ordning kan føre til økt bruk av overtid. Den begrensende effekt som betalingsregelen kan ha vil ikke være like sterk dersom overtidstillegget kan avspaseres. Departementet foreslår imidlertid å beholde bestemmelsen om at det skal være adgang til å avtale at overtidstimer skal avspaseres. Dette er bare en presisering av gjeldende rett.
6.3 Gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstiden
6.3.1 Gjeldende rett
Arbeidsmiljøloven § 47 gir adgang til å gjennomsnittsberegne den ukentlige alminnelige arbeidstiden og, i visse tilfeller, den daglige alminnelige arbeidstiden.
6.3.2 Arbeidsmiljøloven av 17. juni 2005
Den nye loven viderefører muligheten til å kunne gjennomsnittsberegne den alminnelige arbeidstiden, men reglene er endret ved at arbeidsgiver og arbeidstaker ved skriftlig avtale kan ordne den alminnelige arbeidstid slik at den i løpet av en periode på høyst 52 uker blir gjennomsnittlig så lang som foreskrevet i reglene om alminnelig arbeidstid, men slik at den samlede arbeidstiden ikke overstiger 13 timer i løpet av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager.
I tillegg er det åpnet for at arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte ved virksomhet som er bundet av tariffavtale skriftlig kan avtale en gjennomsnittsberegningsperiode på åtte uker, men likevel slik at arbeidstiden ikke skal overstige 60 timer i noen enkelt uke.
6.3.3 Departementets vurdering
Departementet vil vise til at den nye loven åpner for avtaler der yttergrensene for gjennomsnittberegning av den alminnelige arbeidstiden er utvidet i forhold til gjeldende rett. I den nye loven kan den enkelte arbeidstaker avtale helt opp til 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke. Departementet mener dette er en svekkelse av arbeidstidsbestemmelsene som ikke er i tråd med målet om et mer inkluderende arbeidsliv og målet om at flere skal makte å stå i fullt arbeid fram til pensjonsalderen.
For å sikre fleksibilitet både for virksomhetene og den enkelte ansatte er det nødvendig å beholde muligheten til å gjennomsnittsberegne den alminnelige arbeidstiden. Departementet mener imidlertid at det er nødvendig med strammere grenser enn det som er fastsatt i den nye loven. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende rett der den enkelte arbeidstaker kan skriftlig avtale gjennomsnittberegning av den alminnelige arbeidstiden over ett år, men slik at den samlede arbeidstiden ikke overstiger ni timer i løpet av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager. I virksomhet som er bundet av tariffavtale, skal arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte skriftlig kunne avtale at den alminnelige arbeidstiden skal ordnes slik at den samlede arbeidstiden ikke overstiger ti timer i løpet av 24 timer eller 54 timer i løpet av sju dager.
Det foreslås at Arbeidstilsynets adgang til å gi tillatelse til gjennomsnittsberegning av arbeidstiden videreføres, men at den begrenses noe i forhold til § 47 nr. 3 i gjeldende lov. Som følge av arbeidstidsdirektivet er det ikke lenger anledning til å gi Arbeidstilsynet generell myndighet til å dispensere utover direktivets krav til daglig og ukentlig arbeidsfri. Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang begrenses også av direktivets rammer på den gjennomsnittlig samlede ukentlige arbeidstid, inkludert overtid, på 48 timer regnet over en periode på fire måneder (seks måneder på visse vilkår).
Departementet foreslår at Arbeidstilsynet skal kunne samtykke i at den alminnelige arbeidstiden i løpet av en periode på høyst 26 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn grensene for den alminnelige arbeidstid i § 10–4, men slik at den samlede arbeidstiden ikke overstiger 13 timer i løpet av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på 48 timer skal etter forslaget kunne gjennomsnittsberegnes over en periode på 8 uker. Gjennomsnittsberegningsperiodens lengde er den samme som gjelder for samlet gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid i den nye loven.
6.4 Beredskapsvakt, passiv tjeneste og hjemmevakt
6.4.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende lov kan arbeidstiden ved beredskapstjeneste forlenges med inntil halvparten av de passive periodene, men ikke med mer enn to timer i døgnet og ti timer i uken. Beredskapstjeneste foreligger «dersom tjenesten helt eller i det vesentlige består i at arbeidstakeren må oppholde seg på arbeidsstedet for i påkommende tilfeller å yte arbeid», jf. § 46 nr. 5. Ved passiv tjeneste kan Arbeidstilsynet samtykke i at den daglige og ukentlige arbeidstiden blir ytterligere forlenget. Passiv tjeneste foreligger i de tilfeller «der arbeidstakeren, bortsett fra kortvarige eller tilfeldige avbrytelser, er fritatt for arbeid og plikt til å vise aktpågivenhet», jf. § 46 nr. 6. Videre er det særlige regler for hvor mye av en hjemmevakt som skal regnes med i den alminnelige arbeidstid, jf. § 46 nr. 9. Hovedregelen er at minst 1/5 av hjemmevakten skal regnes med i den alminnelige arbeidstiden. I tariffavtale kan det fastsettes at en lavere andel eller at hjemmevakten ikke skal regnes med. Videre har Arbeidstilsynet en viss adgang til å fastsette en annen beregningsmåte.
Arbeidstidsdirektivet setter krav om at den samlede ukentlige arbeidstid, inkludert overtid, ikke må overstige 48 timer i gjennomsnitt innenfor en periode på fire måneder. Det følger av en dom avsagt av EF-domstolen (C 151/02) at grensen på 48 timer også gjelder for beredskapsvakt på arbeidsstedet. Saken gjaldt en ordning med beredskapsvakt for en lege ved et sykehus i Tyskland. Legen disponerte et værelse på sykehuset hvor vedkommende kunne sove når han ikke var tilkalt til aktiv tjeneste. Den aktive tjenesten utgjorde gjennomsnittlig 49 prosent av vakttjenesten. Domstolen kom til at hele vakttjenesten måtte regnes som arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet.
6.4.2 Arbeidsmiljøloven av 17. juni 2005
I den nye loven er bestemmelsene om beredskapsvakt og passiv tjeneste slått sammen til en bestemmelse (§ 10–4 andre ledd). Bestemmelsen innebærer at det for arbeid av passiv karakter kan avtales utvidet alminnelig arbeidstid. Det er overlatt til arbeidsgiver og arbeidstaker å avtale seg fram til løsninger som tar høyde for ulike grader av passivitet og tilgjengelighet. Grensen for hvor mye den alminnelige arbeidstiden kan utvides er satt til 13 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager, i tråd med kravene i EUs arbeidstidsdirektiv.
Det er videre opp til arbeidsgiver og arbeidstaker ved skriftlig avtale å fastsette i hvilken utstrekning hjemmevakter og lignende skal regnes som arbeidstid.
6.4.3 Departementets vurdering
Departementet har mottatt flere innspill når det gjelder den nye reguleringen av forskjellige former for passiv tjeneste. Både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner har pekt på at det fortsatt kan være behov for å beholde Arbeidstilsynet som «tvisteløser» der det er uenighet om hvor stor andel av en hjemmevakt som skal regnes som arbeidstid. Flere arbeidstakerorganisasjoner har også lagt vekt på at den nye bestemmelsen om passivt arbeid og hjemmevakt ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til vern av arbeidstakeren. Det er videre pekt på at det kan være fare for at arbeidstakerne kan bli presset til i for stor grad å gjøre avtaler om utvidet alminnelig arbeidstid, og at de nye bestemmelsene gir for lite veiledning med hensyn til hva som er arbeid av passiv karakter og hvor mye arbeidstiden kan utvides ved slikt arbeid.
Departementet finner på denne bakgrunn det mest hensiktsmessig å videreføre bestemmelsene i gjeldende lov, men tilpasset kravene i arbeidstidsdirektivet, jf. omtalen ovenfor i punkt 6.4.1 om dette.
Departementet viser samtidig til drøftelsen knyttet til passiv tjeneste osv. som ble gjort i Ot.prp. nr. 49 (2005-2006). Bestemmelsene om beredskapsvakt, passivt arbeid og hjemmevakt bør etter departementets syn gjennomgås på nytt, for eksempel i forbindelse med den kommende proposisjonen om varsling/ytringfrihet i arbeidsforhold. Departementet vil også peke på at det i EU er omfattende diskusjoner om endringer i bestemmelsene for passivt arbeid/on call time i forbindelse med revisjon av arbeidstidsdirektivet. Dersom endringer blir gjennomført, vil dette kunne medføre behov for å se på bestemmelsene i arbeidsmiljøloven på nytt.
6.5 Arbeidstakere med særlig uavhengig stilling
6.5.1 Gjeldende rett
Arbeidsmiljøloven § 41 lister opp noen grupper arbeidstakere som er unntatt fra arbeidstidskapitlet. Listen omfatter arbeid av ledende art og arbeid av andre som har en særlig selvstendig stilling innen virksomheten.
6.5.2 Arbeidsmiljøloven av 17. juni 2005
I den nye arbeidsmiljøloven er gjeldende rett i hovedsak videreført når det gjelder arbeidstakere i ledende stilling, jf. § 10–12 første ledd. Arbeidstakere med særlig selvstendig stilling er imidlertid, i utgangspunktet, brakt inn under bestemmelsene i arbeidstidskapitlet. Samtidig er det fastsatt at arbeidsgiver og arbeidstaker med særlig uavhengig stilling kan avtale unntak fra arbeidstidsreglene, jf. § 10–12 andre ledd.
Begrepet «særlig selvstendig» er i den nye loven endret til «særlig uavhengig» uten at dette innebærer noen materiell endring.
6.5.3 Departementets vurdering
Som det fremgår av punktene 6.1 til 6.4 ovenfor, foreslår departementet å stramme inn arbeidstidsrammene, dels i forhold til den nye arbeidsmiljøloven, dels i forhold til gjeldende lov. Forutsetningen for å bringe arbeidstakere med særlig uavhengig stilling inn under reglene er således ikke den samme som da vedtaket ble gjort. For å unngå utilsiktede virkninger, finner departementet det riktig ikke å gjennomføre en slik endring nå. Departementet vil derfor foreslå at bestemmelsene i gjeldende lov videreføres, og at arbeidstakere med særlig uavhengig stilling fortsatt skal være unntatt fra arbeidstidsreglene i samme grad som arbeidstakere i ledende stilling, dvs. at de skal være unntatt fra arbeidstidskapitlet med unntak av § 10–2 første, andre og fjerde ledd.
Departementet viser samtidig til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) ba regjeringen om å: «… legge fram for Stortinget på en egnet måte en nærmere utredning om omfanget og bruken av bestemmelsene om unntak fra reglene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven.» Departementet har satt i gang arbeidet med en slik utredning, og tar sikte på å fullføre denne i løpet av 2006. Stortinget vil bli forelagt resultatet av undersøkelsen.
Det understrekes at innholdet i begrepet «særlig uavhengig stilling» ikke endres ved departementets forslag. Det vises i den sammenheng til omtalen av hva som kjennetegner en særlig uavhengig stilling i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) punkt 13.12.2.