1 Landbruks- og matdepartementets høyringsnotat av 4. desember 2003 med forslag til ny lov om skogbruk (skogbrukslova)

1.1 Hovudinnhaldet i forslaget til ny Lov om skogbruk

Departementet sender med dette ut forslag om ei ny Lov om skogbruk (skogbrukslova) til høring. Lova skal erstatte gjeldande lov om skogbruk og skogvern frå 1965 med seinare endringar.

Den nye lova skal regulere skogbruk som næring og stimulere til verdiskaping med grunnlag i skogressursane. Siktemålet med forslaget er å etablere eit meir moderne og juridisk funksjonelt rammeverk for forvaltning av skogressursane.

Forslaget til ny lov inneber ei klar forenkling av gjeldande lovgjeving om skogbruk. Gjeldande lov har 58 føresegner, mens den nye lova får 22 føresegner.

Departementet foreslår at den nye lova skal ha følgjande formål:

«Denne lova har til formål å fremme ei berekraftig forvaltning av skogressursane i landet med sikte på verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen.»

Lovforslaget legg til grunn den eksisterande grensedraginga mellom skoglovgjevinga og naturvernlovgjevinga, og fører vidare prinsippa i gjeldande lov om skogbruk og skogvern i ei meir framtidsretta lov med fokus på verdiskaping innafor dei rammer miljøomsyna set.

Lovforslaget fører vidare ei skogbruksstyresmakt på kommune- og fylkesnivå med ei organisering som gjer det mogleg å følgje opp regelverket og dei skogpolitiske måla på ein god måte regionalt og lokalt. Lovforslaget legg m.a. opp til eit større rom for handling på lokalt nivå enn gjeldande lov, noko som inneber at kommunane sin fullmakt til å treffe vedtak i første instans blir større. Føresegner i lova gir òg kommunane heimel for å innføre meldeplikt for tiltak i skogbruket, om det er behov for å føre kontroll med at lovføresegnene og forskrifter gitt i medhald av lova blir overhaldne.

Dei føresegnene departementet foreslår i utkastet til ny lov gir i all hovudsak rammer for bruk og forvaltning av skogen. Departementet har likevel funne det rett å ta inn i lova einskilde føresegner som opnar for å regulere skogbruket meir detaljert dersom det er nødvendig.

Lovforslaget legg til grunn som hovudprinsipp at skogeigaren har ansvaret for at skogressursane og miljøverdiane blir forvalta i samsvar med lova og forskrifter gitt med heimel i lova. Departementet fører i denne samanheng inn omgrepet forvaltaransvar i lova.

Lovforslaget gir ei ny føresegn om forynging etter hogst. Dette inneber ei konkretisering og skjerping i forhold til dei reglane som gjeld i dag. Departementet foreslår samstundes å lage ei ny forskrift om forynging og tek sikte på å fastsetje denne parallelt med iverksettinga av den nye lova. Det er ønskjeleg at høringsinstansane kommenterer kva for innhald og detaljeringsgrad ei slik forskrift bør ha.

Lovforslaget legg vidare til rette for å møte nye utfordringar i samband med ulike miljøspørsmål, og inneber m. a. eit forslag om ein heimel for å lage ei forskrift om miljøomsyn. Departementet tek sikte på å fastsetje ei slik miljøforskrift parallelt med iverksettinga av den nye lova. Som for forskrifta om forynging ber departementet høringsinstansane om synspunkt på innhaldet i ei slik forskrift.

Føresegnene om omdisponering av skogmark i gjeldande lov blir ikkje ført vidare. Departementet legg til grunn at regulering av dette først og fremst skal skje etter plan- og bygningslova og dels ved føresegnene om deling og omdisponering i jordlova. Departementet foreslår i samband med dette mindre justeringar i § 9 i jordlova. Dette inneber ei forenkling samstundes som endringane gjer det tydelegare at kommunane gjennom plan- og bygningslova har eit klart ansvar for god arealdisponering og vern om areal med biologisk produksjonsevne.

Lovforslaget stadfestar og styrkar ordninga med at ein del av inntekta frå avverking av skog skal førast tilbake til skogen i form av langsiktige investeringar. I gjeldande lov er dette tatt inn i føresegner om skogavgift. I lovforslaget er ordninga kalla skogfond. Dette er ei fornying. Avsetnaden er ikkje ei avgift, men ein tvungen fondsavsetnad som er ei sentral, varig ordning med sikte på å sikre finansiering av ei berekraftig forvaltning av skogen.

Lovforslaget gir heimel til å føre nærare kontroll med at skogen blir driven innafor forsvarlege skog- og miljøfaglege rammer. Departementet legg til grunn at prinsippet om internkontroll no er tatt i bruk innafor skogbruk, jf. òg HMS-lovgjevinga. Departementet foreslår difor m. a. ein heimel til å stille krav til skogeigarane sin interne kontroll og tilgang til rapporter frå desse.

Når det gjeld føresegna om straff foreslår departementet at forsettleg eller aktlaust brot på føresegner i lova kan bli straffa med bøter eller fengsel i inntil eitt år, og det blir innført heimel til å gi tvangsmulkt slik dette også blir nytta i jordlova. Dette er ei skjerping i høve til gjeldande lov. Føresegnene i gjeldande lov om at brot ikkje blir påtala utan etter krav frå skogbruksstyresmaktene blir ikkje ført vidare. Dette er i tråd med dei synspunkt departementet har fått under arbeidet med lova. Departementet meiner elles at særleg alvorlege brot på lova og forskrifter fastsett med heimel i denne, som gir varige negative verknader for miljøet, skal vurderast som miljøkriminalitet. Det kan i slike saker òg bli reist tiltale etter straffelova.

1.2 Arbeidet med lovforslaget

Departementet har arbeidd med den nye lova om skogbruk i ein open og medverkande prosess, jf. òg St. meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren (Skogmeldinga).

Departementet la i starten av arbeidet vekt på å hente inn informasjon og innspel frå dei som i det daglege praktiserer gjeldande lov. Våren 2000 inviterte departementet fylkesmennene til å gjennomføre fylkesvise prosessar og gi skriftlege innspel. Det har hatt verdi for dei seinare fasar i lovarbeidet at diskusjonar tidleg kom i gang i fylka om prinsipp og føresegner i den nye lova.

Departementet oppretta hausten 2000 ei rådgjevande lovgruppe med representantar frå 15 organisasjonar med interesser i skogsektoren. Skogeigar-, skogindustri-, arbeidsgjevar- og arbeidstakarorganisasjonar og naturvern- og friluftslivsorganisasjonar tok del i gruppa sitt arbeide.

Gruppa var samansett med representantar frå:

• Norges Skogeierforbund

• Norsk Skogbruksforening

• Norges Bondelag

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• Norsk Almenningsforbund

• Norges Naturvernforbund

• Friluftslivets Fellesorganisasjon og Friluftsrådenes Landsforbund (felles representant)

• Norges Jeger- og Fiskerforbund

• Verdens Naturfond WWF

• Fellesforbundet

• Skogbrukets Landsforening

• Treforedlingsindustriens Bransjeforening

• Trelastindustriens Landsforening

• Transportbrukernes Fellesorganisasjon

Lovgruppa fekk ved brev frå departementet av 13.09.2000 følgjande mandat:

«Referansegruppen knyttet til arbeidet med ny skogbrukslov skal bistå Landbruksdepartementet med innspill og vurderinger i ulike faser av lovarbeidet. Hensikten med å etablere gruppen er å skape en god og åpen dialog mellom skogbrukets ulike interessegrupper, og med departementet. Gruppen skal diskutere de spørsmål departementet fremlegger, og bidra til at sekretariatet får et realistisk helhetsbilde av de utfordringer norsk skogbruk står overfor både næringsmessig og i miljøsammenheng. Gruppens medlemmer må kunne påta seg å komme med konkrete innspill, eller delta i mindre grupper som utreder spesielle spørsmål. Gruppen forutsettes å avslutte sin funksjon ved utgangen av 2002».

Lovgruppa har hatt fem møter. Gruppa har drøfta ulike problemstillingar som departementet har lagt fram under arbeidet med å utforme lova, under dette òg utkast til tekst til aktuelle føresegner.

Miljøverndepartementet har teke del i lovgruppa sitt arbeid som observatør.

1.3 Bakgrunnen for lovforslaget

1.3.1 St. meld. nr. 17 (1998-1999) og Stortinget si behandling av denne

Landbruksdepartementet foreslo i St. meld. nr. 17 (1998-1999) å starte arbeidet med ei ny lov om skogbruk. Bakgrunnen var internasjonale og nasjonale trekk i utviklinga og dei skogpolitiske utfordringane som Noreg møter.

Departementet la til grunn at dei endringane som over tid er gjennomførde i gjeldande lov av 1965 ikkje dekkjer behovet i dag for ei meir fullstendig modernisering av føresegnene. På einskilde område er lova i dag lite dekkjande og funksjonell i forhold til dei skogpolitiske utfordringane som skal løysast i framtida.

Forslaget om å utarbeide ei ny lov fekk tilslutning av fleirtalet i næringskomiteen under Stortinget si behandling av Skogmeldinga våren 1999. Komiteen uttalte følgjande i Innst. S. nr. 208 (1998-1999), s.19-20:

«Komiteen har merket seg at Regjeringen legger opp til å starte arbeidet med en ny skogbrukslov, med klare bestemmelser om et bærekraftig skogbruk og en langsiktig ressursforvaltning. Komiteen er enig i at de skogpolitiske utfordringene krever et moderne og funksjonelt juridisk rammeverk. Det er viktig at en ny skogbrukslov blir en næringslov hvor prinsippet om frihet under ansvar opprettholdes. Loven må også gi klare rammer for de miljøhensyn som påhviler skogbruket, og som er en viktig del av den enkelte skogeiers forvalteransvar. Den nye skogbruksloven må også videreføre en skogadministrasjon på kommune- og fylkesnivå med en organisasjon og kompetanse som gjør det mulig å følge opp regelverket og de skogpolitiske mål på en god måte regionalt og lokalt.»

Dei utviklingsperspektiva som blei lagde til grunn i St. meld. nr. 17 (1998-1999) og ved Stortinget si behandling av meldinga, har seinare blitt meir tydelege, og behovet for ei ny lov om skogbruk er forsterka ytterlegare.

1.3.2 Verdiar knytt til skog

Behovet for eit lovverk om skog er basert på at skogen har store verdiar for samfunnet. Skog er ein heilt sentral faktor for å ta vare på jord- og vassressursar og biologisk mangfald, samstundes som den gir eit positivt bidrag i arbeidet med å løyse klimautfordringane. Skog byr òg på verdiar for rekreasjon og friluftsliv som er viktige for helse og trivsel for borgarane i eit moderne samfunn. Vidare ber skogen på viktige kulturminne, og er ei viktig kjelde til verdiskaping og sysselsetting. Som ei fornybar råstoffkjelde er skogen ein vesentleg faktor i arbeidet med å skape meir berekraftige mønster for produksjon og forbruk over heile verda.

Generelt er skog utsett for ei rad trugsmål. Effektane av at skog mange stader blir øydelagt og forsvinn er både synlege og merkbare i store delar av verda. Mellom 1990 og 1995 minka skogarealet i verda med totalt 56,3 mill ha., jamvel om skogarealet auka med nær 9 mill. ha i industrilanda. Dei viktigaste årsakene til endringane i skogdekninga globalt er at skogareal blir disponert om til jordbruksareal og store tiltak for infrastruktur i utviklingslanda, mens i industrilanda gror store jordbruksareal til etter som dei går ut av drift. Andre truslar er lokalt høge uttak av trevirke til industribruk og ved, overbeiting, brann, skade av insekt, stormfelling, tørke og luftforureining.

I Noreg har skogtilhøva endra seg kraftig frå 1900-talet og fram til i dag. Medan det tidlegare var for stor avverking og lite ståande skog er det no eit overskot av stå-ande skog, og avverkinga ligg på omlag ein tredel av årleg brutto tilvekst. Skoglovgjevinga og dei skogpolitiske virkemidla har medverka til den skogtilstanden Noreg har i dag. Sett i forhold til ressurssituasjonen har Noreg no derfor stor grad av fridom i utvikling av mål og virkemiddel. Den gode ressurssituasjonen inneber at det ligg eit stort uutnytta potensial for verdiskaping og annan samfunnsnytte i skogen.

Erkjenninga av at skogen har viktige funksjonar og gir grunnlag for eit mangfald av produkt og tenester til samfunnet breier seg. Det vil framleis ligge store utfordringar i å møte behovet for trevirke og andre skogprodukt samstundes som økologiske samanhangar og miljøverdiar blir ivaretekne. Betre metodar for produksjon, meir utbreidd produksjon i skogplantasjar, ny prosessteknologi, auka gjenbruk og meir bruk av fiber frå andre kjelder enn skog representerer trendar i utviklinga som vil påverke utviklinga av skogen globalt.

Lønsemda i skogbruket er dei siste åra gått kraftig ned, men det er sett i verk skogpolitiske tiltak som på sikt bør gi eit betre grunnlag for auka verdiskaping og dermed ei høgare ressursutnytting enn i dag. Ei ny lov vil truleg òg vere eit viktig grunnlag for forvaltning av nasjonale skogverdiar både fordi lova representerer ei forenkling i forhold til eksisterande lovverk og fordi lova gir klårare rammer for skogbruket si verksemd.Forslaget til ny lov er òg eit viktig element i departementet sitt arbeid for nye strategiar i landbrukspolitikken, der det er eit mål å legge tilhøva betre til rette for dei som søkjer nye løysingar. Det er viktig å legge forholda betre til rette for dei som ønskjer å satse på ny næringsverksemd, og det er viktig å gi betre moglegheiter for dei som ønskjer å finne nye løysingar når det gjeld bustad og oppvekstmiljø. Arbeidet med slike spørsmål blir koordinert gjennom prosjektet Landbruk Pluss, som m.a. er omtala i Landbruksdepartementet sitt budsjettframlegg for 2004.

1.3.3 Argumenta for ei ny lov om skogbruk

Med utgangspunkt i dei verdiane som er knytt til skog og det trusselbilete som pregar skogen si utvikling globalt er det eit klart behov for å verne om skogen som økosystem, regulere utnytting av skogressursane og leggje til rette for ei forvaltning som gir verdiskaping og nytte for samfunnet. Etter departementet si vurdering er det etter dette særleg fire viktige forhold som taler for ei meir moderne lovgjeving om skogbruk i Noreg:

• internasjonale forhold

• eit landbruk med endra struktur og nye utfordringar

• endra rammevilkår for skogbruket og omlegging av skogpolitikken

• krav om betre miljøomsyn.

Internasjonale forhold

Den internasjonale interessa for skog og skogforvaltning er stor. Internasjonalt samarbeid påverkar rammene for den nasjonale skogpolitikken. I tillegg til dei retningsgivande og dels forpliktande internasjonale prosessane styresmaktene deltek i, skjer det tilpassing og omstrukturering i dei marknadene den norske skogsektoren opererer i. Internasjonalisering og utviklinga av ein meir global marknad utan klare handelsgrenser påverkar skogbruket meir og meir. Vurderingar av om innhaldet i skoglovgjevinga sikrar berekraftig skogforvaltning blir tillagt auka vekt i marknaden. Ei moderne lovgjeving, eit tilfredsstillande tilsyn, og dokumentasjon om verksemda i skogbruket er nødvendig for halde tilliten til det norske skogbruket i dei internasjonale marknadene oppe.

Regjeringa har over tid lagt vekt på å integrere internasjonale skog- og miljøpolitiske prinsipp i den nasjonale skogpolitikken. Forslaget til ny Lov om skogbruk er eit ledd i dette arbeidet.

Eit landbruk med endra struktur og nye utfordringar

Både jordbruk og skogbruk er no tilpassa heilt andre utfordringar enn dei lovgjevinga frå 40 år tilbake retta seg mot.

Generelt har det vore ei omlegging som favoriserer større gardsbruk. Mange mindre bruk er lagt ned. Bønder og skogeigarar hentar i aukande grad delar av si inntekt frå verksemd utanom eigedomen, m. a. fordi lønsemda er redusert. T. d. tyder nyare undersøkingar på at berre 5 % av skogeigarane hentar meir enn 50 % av inntekta frå skogbruk.

Dei fleste bruk har fortsett både jord og skog som grunnlag for næringsverksemd, men jordbruksareal i leige aukar stadig. 21 % av jordbruksarealet blir no driven på leigebasis, medan det ikkje er aktuelt å leige bort skogen. Bruken av entreprenørar i skogbruket er stadig aukande, og meir enn 90 % av hogsten blir utført av entreprenørar med hogstmaskiner og anna mekanisert utstyr.

Meir skog enn tidlegare er på sal. Departementet har dei siste par åra sett ned kalkulasjonsrenta for verdiberekninga av skog i konsesjonssamanheng frå 7 % til 4 %, og dette vil truleg medverke til å auke omsetnaden av skogeigedomar.

Ei rad forhold (tømmerpris, krav frå marknaden, teknologisk utvikling og anna) har medverka til at store areal i dag ikkje blir nytta til skogbruk. Andre verksemder og produkt ut over tømmer blir viktigare, og omfanget av utmarksnæring basert på jakt, fiske, turisme og anna er aukande. Slike område representerer nye kjelder for verdiskaping jamvel om verdien av tømmer og treprodukt blir redusert.

Samla sett krev dei nye landbrukspolitiske og skogpolitiske utfordringane eit nytt syn på bruken av virkemiddel for å skape langsiktig tryggleik og breidde i næringsverksemda.

Ei ny lov om jord trådde i kraft i 1996. For jordbruket sin del er det juridiske grunnlaget og gjennomføringa av politikken dermed mykje meir oppdatert enn for skogbruket.

Eit nytt lovverk for skog må møte dei utfordringane som kjem med strukturutvikling og omstilling, ein meir samansett landbruksbefolkning og eit endra innhald i landbrukspolitikken. Slik departementet vurderer situasjonen kan arbeidet med å møte ei rad av dei utviklingstrekka som er særeigne for skogbruket best skje ut frå eit nytt juridisk grunnlag.

Generelt er det eit behov for å forenkle lov- og regelverk med sikte på større fleksibilitet og fridom for den einskilde næringsutøvar, innafor nasjonale rammer. Det er vidare eit behov for å stimulere til eigarskap og drift basert på mangfald av inntektskjelder. Dette vil kunne styrke landbruket si rolle i distrikta, og skape nye moglegheiter for dei som ønskjer å bu og drive næring i desse strøka. Departementet viser òg til at det pr. 1. januar 2004 blir overført meir ansvar til kommunane i saker knytt til landbruk. Ei ny lov om skogbruk vil leggje til rette for at kommunane kan tilpasse skogpolitiske retningslinjer og praktisering av lovverket til dei lokale utfordringane, og slik sett betre medverke til å oppnå mål for skogbruket lokalt, regionalt og nasjonalt.

Omlegging av skogpolitikken

Skogpolitikken blei lagt om i 2003. Målet for omlegginga var å gjere dei politiske vilkåra for skogbruket meir robuste. Ordninga med skogavgift blei styrka, og det statlege tilskotet til skogkultur blei teke bort. Vidare er arbeidet med verdiskaping, foredling og nyskaping styrka gjennom eit breitt program for verdiskaping i skogsektoren (Treprogrammet). Dette inngår saman med programma for verdiskaping knytt til mat og til reindrift, endringane i konsesjonslova og satsingane på bioenergi, reiseliv og auka næringsverksemd i utmark i ei samla landbrukspolitisk satsing for auka verdiskaping og vitalitet i distrikta.

Omlegginga av skogpolitikken påverkar særleg de økonomiske ordningane. Desse ordningane har verka saman med lova i lang tid, og både omsyn til skogproduksjon og miljø har for ein stor del inngått i dei krava som er stilt i samband med tilskot, skogavgift og skattereglar. Denne omlegginga av skogpolitikken gjer det derfor nødvendig å leggje større vekt på styring gjennom lova, og departementet legg til grunn at ei ny lov vil gi ei betre heilskapleg tilnærming til dei skogpolitiske utfordringane. Ei modernisering av lova gir høve til å drøfte og forbetre prinsippa om forholdet mellom lovpålegg og private tilpassingar generelt, innhaldet i lovplikta til å forynge etter hogst, og forholdet mellom økonomisk stimulering og lovpålegg når det gjeld miljø-omsyn. Det er gjort nærare greie for dette både i dei generelle merknadene til den nye lova og i omtalen av dei enkelte føresegner, jf. Kap 6 og Kap. 8

Krav om betre miljøomsyn

Krava til skogbruket om betre omsyn til miljø er blitt større. Dette femner miljøregistrering og betre oversikt over miljøverdiar, behov for meir målretta og miljøtilpassa tiltak i skogbruket, og generelt auka etterspørsel etter dokumentasjon på at skogprodukta kjem frå eit berekraftig skogbruk. Ulike ordningar for dokumentasjon og sertifisering som har vekse fram på 1990-talet, fører med seg nye krav til den enkelte skogeigar både når det gjeld hogst og skjøtsel av skogen. Sertifiseringa fører m. a. med seg etter måten grundige kontrollrutinar som skal gi betre dokumentasjon på korleis skogen blir forvalta. Skogbruket og skogindustrien sitt samarbeid i prosjektet Levende Skog om standardar for berekraftig skogbruk og etablering av sertifisering ut frå desse er eit eksempel på dette.

Ei god integrering av miljøomsyn er eit viktig element for høg internasjonal og nasjonal tillit til at lovverket sikrar eit berekraftig skogbruk. Samstundes er miljøomsyn viktige av omsyn til skogen som økosystem. Gjeldande lov om skogbruk og skogvern blei revidert i 1976, med sikte på betre integrering av miljøomsyna. Styresmaktene regionalt og lokalt kjem likevel oftare og oftare opp i situasjonar der det er vanskeleg å tolke kor vidt gjeldande lov rekk og avgrensingar i høve miljøomsyn. Det er òg eit mål å få meir miljønytte ut av skogen og skogprodukta. Ei ny lov vil etter departementet si vurdering gi eit betre grunnlag for arbeidet med miljøomsyn og høgare miljønytte, jf. òg omtalen av miljø knytt til formålet i den nye lova Kap 6.3 og i Kap 6.9.

1.4 Lovgjeving om skogbruk i Noreg

1.4.1 Tidlegare lovgjeving - historisk oversyn

Lov om skogvesenet av 1863

Den første lova i Noreg som omhandla korleis ein skal skjøtte og nytte skogressursane blei gitt i 1863. Lova var eit resultat av den interesse i samtida som var knytt til den sterke utnyttinga av skogen. For ein stor del hadde det si orsak i at tømmerhandelen blei frigjeve i 1836. Lova baserte seg på to skogkommisjonar som la fram sine innstillingar i 1849 og 1859. Lova var først og fremst ein vedtektslov, som gav høve til å påleggje avgrensingar i hogsten for å førebyggje rovdrift på skogen.

Allereie da lova blei vedteken var det openbart at lova var ufullstendig og førebels, og at ho seinare måtte bli komplettert. Uroa kring skogspørsmåla og den for sterke avverkinga av skogen heldt fram utover i andre halvdelen av 1800-talet. Ein offentleg skogadministrasjon blei oppretta omlag samstundes med at lova av 1863 blei vedteken, men jamvel om både lova og skogadministrasjonen kom på plass varte nedbygginga av skogressursane ved.

Lov om vernskogens bevarelse og mot skogens ødeleggelse av 1893

Departementet sette derfor ned ein ny skogkommisjon så snart som i 1874. Den fekk i mandat å vurdere både endringar i skogforvaltninga og lovgjevinga om skogbruk. Kommisjonen kom fram til at det blei hogd 36 % meir enn tilveksten i dei norske skogane i den tida, og den la fram «Foreløpig utkast til lov om skogvesenet» i 1879. I tillegg til lova av 1863 omfatta utkastet føresegner som tok sikte på å regulere privatskogbruket, og det inneheldt mellom anna forslag om ei plikt til skogkultur som møtte sterk motstand.

Lovutkastet frå skogkommisjonen var i utgangspunktet eit forslag til ein «gjenvekstlov» for å sikre ny skog etter hogst, og lova blei eit førebilde for skogbrukslovgjevinga i seinare tider. Eit lovforslag som bygde på kommisjonen sitt arbeid blei lagt fram i 1893, og forslaget førte til at «lov om vernskogens bevarelse og mot skogens ødeleggelse» blei vedteken i 1893. Den lova som blei vedteken fanga likevel ikkje opp skogkommisjonen sitt forslag om ei meir tvungen plikt til å gjennomføre skogkultur. Derfor sto jamvel lova av 1893 fram som ei vedtektslov som i hovudsak gav lokale myndigheiter høve til å fastsetje vedtekter om avgrensingar i hogsten.

Lov om vernskogens bevarelse og mot skogens ødeleggelse av 1908

Lova av 1893 blei arbeida om i 1908 og seinare revidert fleire gonger, mellom anna med sikte på å presisere minste dimensjonar for tre som blei hogd og reglar for hogst i vernskog. Generelt sto skogvern sterkt i samfunnet på denne tida, og føresegnene i lova spegla behovet for å førebygge at skogressursane blei rasert. Hovudproblemet med den tida si lovgjeving var at dei føresegnene om avgrensing av hogst som blei vedtekne av dei lokale styresmaktene (heradsstyret) ofte var mangelfulle. Ved endringane i lova i 1908 fekk departementet større mynde til å gripe inn der lokale styresmakter ikkje hadde nytta ut sine fullmakter. Lovendringa i 1908 heimla òg at ein kunne vedta føresegner om å betala ei avgift på inntil 10 øre til kulturarbeid i skogen etter hogst. Heimelen til denne avgifta blei sett på som ei viktig prinsipiell endring, men høvet til å sikre ny skog etter hogst på det viset blei lite nytta.

Lov om skogvern av 1932

Frå 1919 tok skogadministrasjonen til med skogregistreringar. Dei blei utført av det som seinare blei kalla Landsskogtakseringa. Resultata synte at hogsten ikkje hadde vore så sterk som frykta, men at skogressursane framleis var i dårleg tilstand. Det førte til at lovgjevinga om skogbruk enda ein gong måtte endrast. Denne gongen fann ein behov for ei vanleg lov om skogbruk som kunne underbyggje utvikling av ein rasjonell skogskjøtsel og som hadde forynging av skogen og ein høgare produksjon som mål. Eit nytt lovforslag blei lagt fram i 1931 og behandla av Stortinget i 1932. I proposisjonen til lova er det teke inn at arbeidet med lova retta seg mot å verne skogen og å regulere hogsten samt sikra forynging og oppmuntre til arbeid med skogkultur. Vedtak av denne lova er sett på som den viktigaste hendinga i historia til norsk skogbruk. Lova av 1932 gjorde ende på ein tradisjon gjennom hundre år med å drive eit haustingsskogbruk. Lova førte skogbruket inn i ein planmessig skogproduksjon med plikt til å drive skogkultur som eit sentralt element. Til dømes sa lova at skogeigarane måtte svare ei kulturavgift på 1 % av bruttoverdien på trevirke, dersom dei ikkje kunne prove at dei hadde brukt ein tilsvarande sum til å fremme forynging etter hogst.

Lov om skogvern av 1932 blei endra ei rekkje gonger opp gjennom åra, og i 1951 sette departementet ned ein ny skogkommisjon. Den fekk som mandat å vurdere skogpolitikken og tiltak for å nytte moglegheitene for skogproduksjon på beste måte. Kommisjonen konkluderte mellom anna med at ein stor del av skogarealet var dårleg tresett og at produksjonsevna derfor ikkje var godt nok utnytta. Den hevda at det var mogleg å auka tilveksten med meir enn 80 %, dersom ein skjøtta skogane meir rasjonelt og tok i bruk skogreising og skogkultur meir planmessig. Om grunnlaget for den auka produksjonen haldt kommisjonen fram evna til investeringar, tilgang på arbeidskraft og avsetnad for skogprodukta i marknaden.

1.4.2 Gjeldande rett - Lov om skogproduksjon og skogvern av 1965

Med utgangspunkt i arbeidet til Skogkommisjonen av 1951 la departementet fram forslag til ei ny lov om skogproduksjon og skogvern i 1962. Lova blei vedteken i 1965 med Stortinget sine justeringar. Formålet i lova er å fremme skogproduksjon, skogreising og skogvern. Formålsparagrafen nemner òg at skogbruket så langt det er mogleg skal gje eit tilfredsstillande resultat for samfunnet og dei som arbeider i næringa.

Lova fekk ut over dette fleire sentrale føresegner som departementet meiner har vore særleg viktige for den vidare oppbygging av skogressursane i siste halvdel av 1900-talet. Særleg er det grunn til å nemne lova sine føresegner om plikten til å svare skogavgift, som i lova frå 1965 blei ført vidare og utvikla ut frå dei røynsler ein hadde med kulturavgift i skogbrukslovane frå 1908 og 1932. Skogavgift som sikrar tilgang på eigenkapital til dei langsiktige investeringane i skogbruket har vore ei viktig mekanisme for å finansiere utviklinga av eit berekraftig skogbruk i nyare tid. Vidare har føresegnene om hogst (§ 16) og skogkultur (§ 17) vore viktige føresegner for å nytte og pleie skogressursane.

Med tida er lova justert fleire gonger. I 1976 blei såleis lova gjennomgått på breitt grunnlag for å styrke miljøprofilen i lova. Da blei mellom anna namnet på lova endra til Lov om skogbruk og skogvern, og formålet blei utvida. Vidare blei det gitt nye føresegner om dei omsyn skogeigaren og styresmaktene må ta i høve dei ulike miljøverdiane i skogen. Lova er òg endra på einskilde punkt på bakgrunn av St. meld. nr. 18 (1984-85) Om næringspolitikken i skogbruket. Lova er vidare endra som følgje av omorganiseringa av den ytre landbruksforvaltninga og skogoppsynet, mellom anna i 1980 og seinare i 1993, jf. St. meld. nr. 40 (1991-92) Om organisering av landbruksetatane.

1.5 Lovgjeving om skogbruk i andre land

1.5.1 Lovgjeving og internasjonal skogpolitikk

Mange land har gjennom dei siste 10-15 åra gjennomført revisjonar av lovgjevinga om skogbruk for å tilpasse seg internasjonale endringar med verknad for skogpolitikken. Revisjonane strekker seg frå mindre justeringar til fullstendige revisjonar. Slike endringar har i tillegg til nasjonale strategiar òg ofte si bakgrunn i utviklinga i det internasjonale samarbeidet om skogspørsmål.

Skogspørsmål kom høgt på den internasjonale dagsorden i samband med førebuingane og gjennomføringa av FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992. Oppfølginga har skjedd i arbeidet med FN sitt mellomstatlege skogpanel, FN sitt mellomstatlege skogforum og seinare i Skogforumet i FN som blei oppretta i 2000. FN sitt skogforum (UNFF) er i dag eit organ som er direkte lagt inn under FN sitt sosiale og økonomiske råd. UNFF har forhandla fram eit fleirårig program for arbeidet, under dette eit program for handling. Hovudoppgåva er å gjennomføre handlingsplanen og dei tiltaka som landa er samde om i det internasjonal samarbeidet. Handlingsplanen er omfattande og femner tiltak knytt til miljø og økonomiske og sosiale forhold ved forvaltning av skog. Seinast under verdstoppmøtet i Johannesburg i august 2002 samla medlemslanda i FN seg om UNFF og tiltaka som er med i den nemnde handlingsplanen.

Skog er òg eit viktig element i Konvensjonen om biologisk mangfald og Klimakonvensjonen. Partane i konvensjonen for biologisk mangfald har vedteke eit utvida arbeidsprogram for biologisk mangfald i skog. Arbeidsprogrammet konkretiserer og utvidar arbeidet med vern av biologisk mangfald innafor rammene av konvensjonen.

Konvensjonane og skogprosessen i FN har medverka til auka merksemd om skogen som ein globalt sett viktig ressurs med stor verdi for klima, som fornybart råstoff og med store ressursar av verdifullt biologisk materiale. Konvensjonane for biologisk mangfald og klima har saman med skogprosessen i FN hatt innverknad på utforminga av skoglovgjeving i mange land. Det har òg haldningane i marknadene for forbruksvarer, som er kome til uttrykk gjennom ordningar for sertifisering og merking av opphavet for ulike skogprodukt.

I Europa har det sidan 1990 vore eit aktivt skogpolitisk samarbeid knytt til oppfølginga av Ministerkonferansane for trygging av skogane i Europa. Landa er mellom anna samde om strategiar (kriteria) og korleis ein skal måle utviklinga i forhold til desse strategiane (indikatorar) i dei einskilde land. Indikatorane blir nytta ved rapportering av status og utvikling i skog- og miljøtilstand i samband med det internasjonale skogpolitiske samarbeidet. Samarbeidet omfattar òg fleire andre forhold knytt til utforminga av skogpolitikken i deltakarlanda. Det gjeld mellom anna bidrag frå skogen til regional utvikling, vern av skog, dei økonomiske føresetnadene for skogbruk som næring og rammeverk for utforming av skogpolitikken slik dette er trekt opp i arbeidet i FN (nasjonale skogprogram).

Skogpolitikken i EU er dei einskilde medlemslanda sitt ansvar. Ministerkonferansane for trygging av skogane i Europa er difor arenaen for skogpolitisk samarbeid i vår verdsdel. Andre politikkområde i EU som jordbrukspolitikken, distriktsutvikling, og miljø- og industripolitikk er likevel svært viktige for rammevilkåra for skogsektoren og for utforminga av skogpolitikken i medlemslanda i EU.

Det internasjonale arbeidet med skogspørsmål globalt og i Europa legg vekt på at vilkåra for skogsektoren varierar mellom land og område. Samarbeidet omfattar økonomiske, miljømessige og sosiale forhold knytt til forvaltninga av skogressursane. Det gir støtte for deltakarlanda i utforminga av nasjonal politikk på området, men òg rom for utforming av verkemidlar som varierer mellom land avhengig av nasjonale prioriteringar. I denne samanheng er det viktig å sjå korleis virkemiddel som administrasjonsapparatet, bruk av økonomiske incentiv og apparat for innformasjon og opplæring spelar saman med skoglovgjevinga.

I framstillinga nedanfor er difor nokre kommentarar utover utforminga av lovgjevinga tekne med. Skogforholda i Noreg, Sverige og Finland har mykje som liknar, og det kjem òg til uttrykk m.a. i skoglovgjevinga. Likevel er det viktige skilnader i korleis dei skogpolitiske virkemidla er sett saman. Forholda i Sverige og Finland er difor omhandla noko meir i detalj nedanfor i eigne avsnitt.

Nokre land som i seinare år har revidert si skoglovgjeving talar om formål og plikter i generelle vendingar, medan andre gjer det i svært konkret form. I dei fleste tilfelle der meir generelle formuleringar inngår er det samstundes gitt heimlar for utforming av detaljerte føresegner og regler, og ansvar er ofte delegert til særskilte offentlege organ for oppfølging og kontroll, som dømet er i Sverige. Forbundsstatar har gjerne eit landsdekkjande lovverk, men med opning for regional tilpassing gjennom føresegner innom delstatane, til dømes Tyskland og Austerrike. Ei spesiell kategori er statar med overgangsøkonomi og statar som har prosessar for privatisering av skogbruket. Under slike høve er lovgjevinga dels mykje meir detaljert og omfattande. Den kan m. a. innehelde til dels detaljerte lovføresegner om den offentlege administrasjonen sine oppgåver og plikter, føresegner om omsetning av trevirke, korrupsjonsføresegner, med meir. Fleire av dei nye medlemslanda i EU står oppe i slike prosessar no. Mange av dei har store skogressursar. I dei fleste lovane om skogbruk speglar formålsparagrafen eller andre føresegner i lova ein balanse mellom den næringsmessige funksjonen skogen har, og andre funksjonar slik som vernskog, høve til friluftsliv og omsyn til biologisk mangfald. Skogbruket sin langsiktige karakter blir vektlagt.

I dei fleste land er òg grensedraginga mellom lovgjevinga for naturvern og skogbrukslovgjevinga viktig når forvaltninga av skogen som eit heile skal vurderast og jamførast. Omsyn til planter og dyr og vern av det biologiske mangfaldet blir sterkare vektlagt. Forvaltning av vilt og føresegner for jakt er gjennomgåande handsama i anna lovverk, jamvel om det er viktig for korleis skogen skal forvaltast og hører med i eit utvida skogbruksbegrep, ikkje minst økonomisk. Reguleringa av det næringsmessige skogbruket blir handsama på ymse vis, avhengig av tradisjonar generelt og i lovsamanheng, eigedomsstrukturen, omang av skog som blir eigd av private m. v. Tiltak for kontroll og reaksjonar på lovbrot varierar på same vis.

1.5.2 Sverige

Skogpolitikken i Sverige blei lagt om i 1993, og lovgjevinga om skogbruk blei da endra vesentleg. Den reviderte lova slår fast at skogen er ein nasjonal ressurs det er eit mål å skjøtte slik at den gir varig god avkasting og samstundes tar vare på det biologiske mangfaldet.

Den svenske skogpolitikken definerer to mål med utgangspunkt i skogbrukslova; eit produksjonsmål som før, og eit miljømål. Riksdagen vedtok under behandlinga av skogpolitikken at produksjonsmålet og miljømålet skal vege like tungt. Likestillinga av dei to måla er ikkje konkretisert nærare i lova, men følgjer av dei vedtak som Riksdagen treffer når den behandlar skogpolitiske saker og budsjett. Ansvaret for iverksetting av dei skogpolitiske vedtaka som Riksdagen og regjeringa treffer er delegert til «Skogsvårdsorganisationen». Dette er ein statleg organisasjon, som er bygd opp av regionale «Skogvårdsstyrelser» med eigne styre, og med Skogsstyrelsen som det landsomfattande overordna organ. Skogsstyrelsen har budsjettansvar og rett til å instruere dei regionvise skogsvårdsstyrelsene i ei rekkje saker.

Endring av måla for skogpolitikken i Sverige blei følgd opp med vesentlege endringar i bruk av politiske verkty. Lovverket blei forenkla vesentleg. Mellom anna blei fleire detaljerte lovføresegner tatt bort. Som døme kan ein nemne krav til lågaste alder på bestand før slutthogst og plikt til rydding og tynning. Plikta til å ha ein skogbruksplan for skogeigedomen blei avløyst av krav om ein «skogs- och miljøredovisning» for alle skogeigedommar. Dette blei sett i verk frå 2002. Statlege tilskot til skogbruk blei reduserte og heilt tekne bort for einskilde formål. Ressursane til skogstyresmaktene blei reduserte, og registreringane for private skogeigedomar betalt av statlege middel blei ikkje ført vidare. Oppbygginga av skogstyresmakta blei ført vidare som før, med Skogsstyrelsen som sektorstyresmakt under Næringsdepartementet. Regionalt er det fortsett regionale skogvårdsstyrelser med eigne styrer og tilsette i distrikta.

Omlegginga av skogpolitikken gav i prinsipp auka fridom og ansvar til skogeigarane. Lovverket blei så kraftig forenkla at einskilde interessegrupper var tvilande til om lovverket er eit tilstrekkeleg verkty til å nå dei skogpolitiske måla. Det er òg viktig å vere klar over at fleirtalet av lovparagrafane gir heimel til ministeriet eller til Skogsstyrelsen som sektormynde til å utforme nærare og meir detaljerte føresegner og forskrifter til lovparagrafane. Omfattande rådgjeving og bygging av kompetanse hos skogeigarane og tilsette i skogbruket er vurdert som heilt nødvendig dersom ein skal nå måla. Lova gir heimel til ein omfattande plikt til å melde tiltak i skogen til skogstyresmakta på distriktsnivå. Ein legg vekt på at dette legg forholda til rette for ei effektiv verksemd knytt til rådgjeving før tiltaka blir starta, og eit effektivt tilsyn og kontroll med at tiltak som er i strid med lova og forskrifter ikkje blir sett i verk.

Etter vedtak i Riksdagen er det gjennomført to evalueringar av korleis den nye skogpolitikken verkar; ein i 1997-98 og ein i 2001-02.

Samla sett konkluderte den første evalueringa med at mykje sto att før produksjonsmålet og miljømålet blei oppfylde. Evalueringa gav likevel ikkje grunnlag for å endre innrettinga i skogpolitikken. Justeringane i etterkant av evalueringa omfatta ei viss skjerping av føresegnene i skoglova og forskriftene, og i tilsynet med praktiseringa av dei. Vidare blei det lagt auka vekt på utdanning og rådgjeving frå skogsvårdsorganisationen, og auka vekt på løyvingar til varig vern av skogreservat.

Hovudkonklusjonen frå den andre evalueringa var at mål og innretting av skogpolitikken bør liggje fast. Endringar i lova blei heller ikkje tilrådd. Evalueringa synte ein negativ trend i forhold til produksjonsmålet og ein positiv trend i forhold til miljømålet. Det blei konstatert at både foryngingar og skjøtsel av ungskog synte ei utilfredsstillande utvikling som kan gjere dei langsiktige måla for hogstkvanta i Sverige urealistiske. Det er likevel ikkje aktuelt å gjeninnføre plikta etter lova til å rydde foryngingsfelt. Resultata gav òg grunn for å intensivere arbeidet med å redusere omfanget av beiteskader av vilt. På miljøsida konkluderte evalueringa med behov for vedvarande innsats for å auke omfanget av biotopvern, behov for auka vekt på avtaler om naturvern med enkeltskogeigarar og meir omsyn til fortidsminne i skog. Evalueringa legg stor vekt på å følgje opp utviklinga av skogtilstanden og gjennomføre ein målretta og kontinuerlig resultatkontroll. Det krev auka ressursar til feltverksemda. Skogvårdsorganisationen som sektorstyresmakt understrekar behovet for tilstrekkelege ressursar til tilsyn og kontroll med at skoglovgjevinga blir overhalde.

Einskilde ordningar i den svenske skoglovgjevinga er nemnt seinare der det høver i forhold til lovframlegget.

1.5.3 Finland

Finland reviderte både skoglovgjevinga og naturvernlovgjevinga i slutten av 1990-åra. Skoglovgjevinga femnar no fire lovar. Den nye skoglova tok til å gjelde i 1997. Samstundes blei ei eiga lov om finansiering av eit berekraftig skogbruk vedteke. Finland har vidare frå 1995 hatt ei eiga lov om oppbygging og organisering av skogstyresmakta og ei særskilt landsomfattande utviklingsverksemd. I tillegg fekk Finland ei ny lov om skogeigarforeiningar i 1999.

Formålet i den nye skogbrukslova er å fremme ein økonomisk, økologisk og sosialt berekraftig skogforvaltning. Lova heimlar ei plikt til å melde alle skogbrukstiltak, og den som set i verk tiltaka er ansvarleg for å oppfylle plikta.

Dei viktigaste naturtypane sett frå ein økologisk synsvinkel er definert og lista opp i lova. Lova krev at eigenskapane til desse naturtypane skal vernast og visast omsyn til ved hogst og skogkulturtiltak. For skjøtsel av dei omtalte naturtypane kan det bli gitt statstilskott i form av naturstønad eller erstatning dersom restriksjonane er økonomisk tyngande.

Lova legg ansvar for å utarbeide rullerande regionale målprogram for skogsektoren til regionale skogsentralar. Målprogramma blir utarbeid i eit breitt samarbeid mellom ulike myndigheiter og organisasjonar. Målprogramma skal gi status, visjonar og planar for utvikling av skogsektoren i regionen.

Oppgåvene med tilsyn og kontroll av om skoglovgjevinga blir etterlevd er lagt til 13 regionale skogsentralar. Skogsentralane fungerer som regionale kompetansesenter med omfattande offentlege oppgåver knytt til gjennomføringa av skogpolitikken. Dei spelar ei viktig rolle når det gjeld å kontrollere om skoglovgjevinga saman med andre virkemiddel fungerer i gjennomføringa av skogpolitikken. I tillegg til lovtilsyn og kontroll har skogsentralane mellom anna ansvar for forvalting av økonomiske virkemiddel, styring av prosjekt og tilsyn med verksemda i skogeigarforeiningane, særleg deira forvaltning og bruk av den lovheimla skogvårdsavgifta. Verksemda i skogeigarforeiningane er regulert i ei eiga lov (Lag om skogscentraler och Skogsbrukets Utvecklingscentral TAPIO), og har eit eige styre. Skogsentralane har òg eigne styre og er underlagt Jord- og Skogbruksministeriet, m.a. gjennom budsjett.

Lova om finansiering av eit berekraftig skogbruk skal støtte opp om hovudmålsetjinga for skogbruket med økonomiske virkemiddel. Lova gir grunnlag for eit langt breiare spekter av statlege tilskott enn tidlegare. Målet er å sikre produksjon av virke til den viktige skogindustrien, halde oppe mangfaldet i skogen og gjennomføre prosjekt som er viktige av omsyn til naturen som eit heile. Integrering av miljømåla er ei viktig side i den reviderte skoglovgjevinga. Naturvernlova blei som nemnt tidlegare revidert samstundes med skogbrukslova og finansieringslova, og dei ulike lovene er godt tilpassa kvarandre.

Den nye lova om skogeigarforeiningar har verka frå 1999. Den tek sikte på at skogeigarforeiningane som samla har ein stab på omkring 1200 funksjonærar, skal yte fagleg bistand og tenester til skogeigarane. Foreiningane skal sikre tilstrekkeleg rådgjeving og gi betre tilbod innafor ymse tenester, men i saker som gjeld utdrift og sal av virke skal foreiningane etter lova berre gi fagleg hjelp og bistand til den som sel virke, ikkje til kjøparen. Lova set òg forbod mot at foreiningane kan vere medlem eller deleigar i selskap som driv med handel av skogsvirke. Forbodet har samanhang med den «skogvårdsavgifta» som skogeigarane betaler inn, og som er den viktigaste finansieringskjelda for verksemda i foreiningane. Innbetaling av skogvårdsavgifta gir skogeigaren rett til råd og tilbod om tenester.

Einskilde ordningar i den finske skoglovgjevinga er i nokon grad nemnt seinare der det høver i forhold til lovframlegget.

1.6 Generelle merknader til lovutkastet

1.6.1 Innrettinga av lova

Det lovutkastet som ligg føre har ei meir heilskapleg tilnærming til forvaltning av skogareala og skogressursane enn gjeldande lovgjeving. I tråd med Stortinget sine føresetnader er lovforslaget grunna på at den nye lova skal vere ei næringslov. Verdiskaping med basis i skog har difor fått ein sentral plass. Dei fleste føresegner regulerer eller tek sikte på å fremme verdiskaping knytt til produksjon av trevirke.

I tillegg har departementet lagt vekt på at lova skal gi fleksibilitet for den enkelte eigar til å velje eigne strategiar for skogforvaltninga på den einskilde eigedomen. Strategiar der forvaltning og drift av skogen siktar mot andre varer og tenester enn produksjon av tømmer vil såleis vere innafor ramma av lova.

Lovforslaget femner òg omsyn til miljøet. Departementet legg til grunn at produksjon av trevirke og andre varer og tenester i tråd med føresegnene òg vil sikre dei nødvendige omsyn til skogen som økosystem.

1.6.2 Forholdet til anna lovverk og bruk av virkemiddel

Den nye lova om skogbruk skal være eit langsiktig element i den skogpolitiske virkemiddelbruken. Andre virkemiddel er statlege tilskott, skattereglar, m.m.

Fleire lovar har innverknad på forvaltning av skogareala. Lova om skogbruk inngår såleis i eit lovsystem som i ytterpunkta regulerer forvaltning av skogareal som er varig verna og forvaltning av skog med sikte på verdiskaping.

T. d. er det etablert eit landsdekkjande nett av område som er varig verna med heimel i Lov om naturvern. I verna skogområde gjeld lova om skogbruk ikkje, med mindre det er snakk om verneområde der skogbruk ikkje er til hinder for verneformålet. Dei areala som ikkje er varig verna, blir disponert til ulike formål etter plan- og bygningslova. Skogbrukslova sitt primære virkeområde er dei områda som etter plan- og bygningslova er disponert til område for landbruk, natur- og friluftsliv (LNF-område).

Lov om jord har verknad for omdisponering av skogareal til andre formål enn skogproduksjon. Lov om friluftsliv, ålmenningslovgjevinga, vassdragslova m. fl. verkar òg inn på forvaltninga av skogareala. Det er vidare ei rad lover som vil gjelde for dei som driver næringsverksemd i skog, men mange av desse lovene påverkar ikkje areal- og ressursforvaltninga direkte.

Skogbrukslova si plass i lovsystemet fører såleis med seg grenseflater mot anna lovverk, og grensene kan vere meir og mindre tydelege. I forslaget til ny lov er det ikkje lagt opp til endringar i lova si rolle i lovsystemet. Lova skal også i framtida regulere og stimulere næringsverksemd. Grenseflatene mot lovgjevinga for naturvern vil være om lag dei same. Omfattande innskrenkingar i råderetten som følgje av omsyn til miljøverdiar fell fortsett inn under naturvernlovgjevinga.

Planlovutvalget, nemnt opp av regjeringa i 1998, har nyleg avslutta eit eige utgreiingsarbeid knytt til plan- og bygningslova, jf. NOU 2003:14 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven II. Arbeidet omfattar til dømes vurderingar knytt til LNF-område. Utvalet har m. a. foreslått at kommunen skal kunne markere soner på tvers av ulike formål i arealdelen av kommuneplanen, ut frå ulike forhold, omsyn og interesser. Endringar på dette feltet kan og få verknad for skogbruk, men utvalet legg opp til at planføresegner som har «vesentlig betydning for igangværende virksomhet» berre kan bli gitt i meir detaljerte planar. Innstillinga er for tida til høring med frist 1. desember 2003.

Utvalet for vurdering av ny lovgjeving om biologisk mangfald (Biomangfoldlovutvalget), nemnt opp av regjeringa i 2001, vurderer for tida heile naturvernlovgjevinga. Den nye lovgivinga om biologisk mangfald skal gi gjennomgåande hovudprinsipp for vern og bruk av biologisk mangfald. Det er lagt opp til at fordelinga av ansvar og myndigheit mellom Miljøverndepartementet og dei andre departementa blir det same som i dag. Dei einskilde sektorlovane, slik som skogbrukslova, jordlova, vassdrags- og energilova, oppdrettslova, saltvassfiskelova, såvarelova, dyre- og plantesjukdomslova og lova om plantevernmiddel, skal framleis gjelde. Fleire av dei tema som utvalet utreier gjeld anna arealforvaltning og rører dermed ved forhold knytt til plan- og bygningslova. Det er lagt til grunn at utvalet skal halde nær kontakt med Planlovutvalget slik at lovutkasta frå dei to utvala blir koordinert og avgrensa.

Departementet har vore representert i ei referansegruppe i samband med arbeidet i Planlovutvalget, og ein av departementet sine tilsette er medlem i Biomangfoldlovutvalget. Departementet skal òg gi sine merknader til Planlovutvalget si innstilling i desember 2003.

Departementet legg til grunn at arealdisponeringa fortsett vil skje gjennom planlova, og at lov om skogbruk også i framtida skal regulere skogbruk i område sett av til landbruk, natur og friluftsliv.

1.6.3 Formålet med lova

1.6.3.1 Om endringane i formålet i gjeldande lov i 1976

Da lov om skogbruk og skogvern tok til å gjelde i 1965 var formålet å fremme skogproduksjon, skogreising og skogvern. Formålet blei utvida vesentleg i 1976 ved at eit nytt punktum blei lagt til. Dette handlar om dei funksjonane som skogområda tener i tillegg til produksjon av virke. Bakgrunnen var at folk gjennomgåande var blitt meir opptekne av naturmiljøet, og at dei i større grad la vekt på den rolle skogområda har som kjelde til helse og trivsel.

Eit viktig siktemål med lovendringa i 1976 var såleis å gjere det klart at næringsutøvarane i skogbruket ikkje bare må ha reine økonomiske siktemål, men òg ta rimelege omsyn for å sikre og oppretthalde ein variert natur som grunnlag for ei økologisk balanse som varar ved.

I lovendringa låg det òg eit uttrykk for at forvaltninga av skogområda må byggje på eit heilskapleg syn som tek vare på dei ulike interessene som er knytt til områda. Samstundes blei det lagt til grunn, jf. Ot. prp. nr. 29 (1974-75), s. 7, at det vil vere rett å leggje ulik vekt på forholdet mellom produksjon av trevirke og andre funksjonar etter dei vekslande verdiar skogområda kan ha i ulike samanhangar. I den tida var det særleg skogbruket si tilpassing til friluftslivet som låg til grunn for differensiering. Det å halde oppe og utvikle livsmiljøet for planter og dyr skulle vere like viktig i alle skogområda.

1.6.3.2 Vurderingar knytt til formålet

Internasjonale prosessar og internasjonal debatt knytt til bruk av skog og skogen sine funksjonar i vid forstand er omtalt tidlegare, jf. Kap 3.3. Nasjonalt har naturleg nok mykje av debatten dreia seg om formålet med ei lov om skogbruk, og kor sterk ordlyden skal være når det gjeld miljøfunksjonane.

Departementet meiner det er viktig at den nye lova og forarbeida til lova klarlegg og avgrensar kva for ei rolle og ansvar skogbruket har når det gjeld å veie skogproduksjon og miljø i forhold til kvarandre. Samstundes må føresegna som fastset formålet med lova ikkje bli for lang.

Departementet legg generelt til grunn at den nye lova som eit heile skal sikre og vere garanti for at skogen blir forvalta og brukt på ein berekraftig måte, økonomisk, økologisk og i eit samfunnsperspektiv.

Departementet foreslår etter dette at formålet i den nye lova skal lyde:

«Denne lova har til formål å fremme ei berekraftig forvaltning av skogressursane i landet med sikte på verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen.»

I internasjonal samanhang blir skogen sine ulike verdiar og funksjonar oftast omtalt med utgangspunkt i ei tredeling som omfattar økonomi, økologi og skogen sine sosiale og kulturelle verdiar. Departementet har i avsnitta under òg lagt denne tredelinga til grunn for drøfting og nærare grunngjeving for den nye ordlyden i formålet.

Skogproduksjon og verdiskaping

Den første pilaren - økonomi - handlar i stor grad om produksjon av trevirke og verdiskaping med grunnlag i skogressursane.

Departementet har i arbeidet med den nye lova sitt formål lagt vekt på dei føringar Stortinget gav under behandlinga av St. meld. nr.17 (1998-99), jf. Innst. S. nr. 208 (1998-99). Departementet legg i samsvar med Stortinget sine føresetnader til grunn at den nye lova skal vere ei næringslov, med klare føresegner om eit berekraftig skogbruk. I arbeidet med formålet og dei ymse føresegnene i lova er det derfor lagt særleg vekt på at lovgjevinga skal fremme ei aktiv og berekraftig forvaltning som tek sikte på verdiskaping.

Gjeldande formål gir mål om jamn forsyning av virke til industrien og tilfredsstillande resultat for dei som driv skogbruk. Desse måla er mindre relevante i dag. Dette har samanheng med den generelle utviklinga i skogbruket, jf. m. a. Kap 3.3. Tidligare var det t.d. slik at handelsgrenser og transporttilhøva sette grenser for omsetning av tømmer og skogprodukt. Dette gjeld ikkje i same grad i dag, og industrien hentar trevirke frå mange land. Importen av både sagtømmer og anna virke har vore aukande. Vidare er det færre som no har størstedelen av inntekta si frå skogbruk. Dette gjer det mindre aktuelt å fokusere på den einskilde skogeigar sin inntekt i lova. Departementet legg derfor til grunn at dei nemnde måla bør gå ut til fordel for ei meir generell vektlegging av verdiskaping.

Skogbruket sitt positive miljøbidrag og miljøomsyna

Den andre pilaren - økologi og miljø - femner både skogen sine positive miljøbidrag og dei konkrete omsyna til miljø.

Miljøprofilen i lovgjeving om skogbruk og praktiseringa av lova i samanhang med miljø har til formål å ta vare på skognaturen og miljøverdiane og er viktig for tilliten til det norske skogbruket i verdsmarknaden. Lovgjevinga gir mellom anna ein basis for sertifisering av skogbruket etter avtaler mellom aktørane i marknaden. Miljøelementa i formålet og andre føresegner i lova som omhandlar miljø har slik sett ein etter måten direkte verdi for konkurranseevna til den norske skogsektoren.

Generelt har departementet den oppfatning at skogressursane har ei viktig rolle i utviklinga av meir berekraftige mønster i produksjon og forbruk. Skogsektoren kan gi viktige bidrag til den meir overordna politikken for ei berekraftig utvikling. Føresegner i lova og praktisering av lova må gjere desse positive bidraga til utviklinga i samfunnet synlege. Dei vernande funksjonane som skogressursane har i forhold til klima, jordsmonn, biologisk mangfald, o. a., og som m. a. er grunnlaget for vernskogbestemmelsene, er framleis særs viktige. Etter kvart er kunnskapen auka monaleg om skogen sine verdiar og positive bidrag i samanhang med klima og binding av CO₂. Det verkar samstundes positivt inn på både luftkvaliteten, på vern av vatten og kvaliteten på drikkevatn. Forvaltninga av den nye lova må ta omsyn til desse positive effektane.

Erkjenninga av at omsyn til det biologiske mangfaldet er grunnleggjande viktig for ei berekraftig utvikling har for ein stor del sin grunn i den sterke internasjonale merksemd på dette temaet. Forståinga av korleis den menneskelege verksemda verkar inn på areala, livsmiljøa for alt levande og mangfaldet og samspelet i naturen er langt betre enn da gjeldande lov blei laga. Metodar for kartlegging av mangfaldet er utvikla, og datatilfanget er både meir omfattande og meir tilgjengeleg enn for få år sidan. Det er derfor naturleg og rett at ein justerer lovgjevinga for skogbruket slik at den reflekterer den kunnskap og dei oppfatningar som råder om berekraftig bruk og vern av mangfaldet på ein betre måte. Etter at Noreg ratifiserte Konvensjonen om biologisk mangfald er det mykje diskutert kva for forpliktingar konvensjonen fører med seg. Skiftande regjeringar har lagt til grunn at det er eit mål at naturen skal forvaltast slik at artar som finnast naturleg skal sikrast i levedyktige bestandar. Variasjonar i naturtypar og landskap skal òg haldast ved lag, slik at det biologiske mangfaldet blir sikra moglegheiter for vidare utvikling, jf. m.a. St. meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringas miljøvernpolitikk og rikets mil-jøtilstand. Departementet meiner det er rimeleg at dette ligg til grunn for formålet i den nye lova om skogbruk, og foreslår at vern av det biologiske mangfaldet blir tatt inn i ordlyden.

Skogen sine sosiale og kulturelle funksjonar

Den tredje pilaren - skogen sine sosiale funksjonar - femnar om sider ved skog og skogbruk i eit breiare samfunnsperspektiv; effektar for distrikta og busetting, lokal kunnskap og forvaltning, ei rad av produkt og tenester som produksjon av ulike fellesgode, kvalitetar for friluftsliv, kulturverdiar, m. m. Det er ikkje noko skarpt skilje mellom denne pilaren og dei to andre pilarane omtalt ovanfor.

Det sentrale for departementet er skogbruket si rolle for distrikt og busetting. Det ligg store utfordringar i å møte nedgangen i talet på driftseiningar i landbruket over tid, og dei negative effektane dette fører med seg. Om utviklinga held fram som i dag vil landbruket si rolle for busetting og verdiskaping i distrikta kunne bli langt mindre i framtida. Kunnskap, ressursar og arbeidsplassar i distrikta vil gå tapt med dette. Regjeringa har som mål å møte denne utviklinga på ein måte som snur trenden og sikrar busetting, verdiskaping og levedyktige lokalsamfunn over heile landet.

Eit anna viktig element er forvaltning av bynære skogar. Den generelle auken i fritid gjer at skogen har fått meir omfattande funksjonar for friluftsliv enn før. Det å bruke skogen til friluftsliv fyller ein vesentleg sosial funksjon. Dette krev auka tilpassingar i skogbruket. Departementet foreslår derfor å føre vidare ei markering av friluftsliv i formålet. Departementet vil òg føre vidare ei eiga føresegn som gir moglegheit for spesielt å ta vare på miljøverdiar og skogen sine sosiale funksjonar, jf. gjeldande lov § 17 b. Grunnlaget for dette er m. a. at ein aukande del av befolkninga bur i byar og tettstader, og mange bruker skogen til korte og lengre turar. Granskingar syner at det er i den nære skogen folk får sine oppfatningar av skognatur og skogbruket. Mange har sterke syn på og vilje til å påverke korleis desse skogane blir forvalta. For fleirtalet av borgarane er dei sosiale verdiane skogen gir viktige, og slike verdiar må ha høg prioritet i skogane nær tettstadene.

For skogbruket vil dette t. d. få verknad for tilrettelegging ved ferdsel, utvikling av skogbilete som er varierande og gjerne med gamle tre og lauvtre, eit stabilt skogbilete med gradvise endringar, plassar for utsyn og lysningar, og ein markvegetasjon som ikkje er øydelagt. Når kommunane forvaltar lova er det viktig at dei underliggjande måla om å nytte produksjonspotensialet i skogane får nødvendig prioritet, saman med omsyn til dei sosiale verdiane. Omsyn til friluftslivet som nemnt ovanfor inngår i standardane for berekraftig skogbruk frå Levande skog, og kan ikkje seiast å vere til hinder for at produksjonsevna blir nytta.

Departementet har òg funne det rett å ta inn omsyn til kulturminne i formålet i skogbrukslova. Det er inga reell endring i forholdet til kulturminnelovgjevinga, men dette grepet er eit viktig signal om at verdien av de omfattande førekomstane av kulturminne i skog òg er eit konkret sektoransvar for skogbruket. Departementet legg til grunn at omsyna til kulturminne kan få reelle verknader ved praktisering av lova.

1.6.4 Lova sitt virkeområde

Den nye lova vil ha det same virkeområdet som gjeldande lov av 1965. Den vil gjelde all skogmark, med visse avgrensingar mot naturvernlova og planlovgjevinga. Det er gitt ei nærare omtale av lova sitt virkeområde i merknadane til § 2 i Kap. 8.

1.6.5 Skogbruksstyresmakt

Departementet foreslår å føre vidare ei tredeling av skogbruksstyresmakta, der departementet, det regionale nivået og det kommunale nivået inngår. Departementet har som utgangspunkt at skogbruksstyresmakta på kommune- og fylkesnivå skal førast vidare med ei organisering som gjer det mogleg å følgje opp regelverket og dei nasjonale skogpolitiske måla på ein god måte regionalt og lokalt. Lovforslaget legg samstundes opp til eit større rom for handling på lokalt nivå enn gjeldande lov. Kommunane sin lovheimla myndigheit til å treffe vedtak i første instans aukar med dette lovforslaget.

1.6.5.1 Organisering

Jord- og skogbruksforvaltninga på regionalt og lokalt nivå fikk ei ny organisering i 1993-94, jf. St. meld. nr. 40 (1991-92) Frå sektoretatar til samfunnsetatar. Jord- og skogbruksforvaltninga blei da slått saman til ei eining, samstundes som den lokale forvaltninga blei ført over til kommunane og den regionale forvaltninga blei integrert hos fylkesmennene. Skogbruksstyresmaktene femner etter omorganiseringa i 1993-94 departementet, fylkeslandbruksstyret, Fylkesmannen og kommunane.

Departementet har på bakgrunn av utviklinga og dei politiske prioriteringane om større vekt på lokalt ansvar, ikkje sett det som aktuelt å gå inn i vurderingar om det er meir tenleg med større regionale kontor for skogbrukssaker og om lova skulle leggje til rette for ei slik organisering. Departementet vil likevel nemne at mange kommunar allereie samarbeider om skogkompetanse, og at slikt samarbeid mest sannsynleg vil utvikle seg vidare i tida som kjem. Det er slik sett eit val om denne utviklinga skal fortsette naturleg eller om lova skal leggje eit meir formelt grunnlag for ein slik utvikling. Allereie i St. meld. nr. 17 (1998-99) peikte departementet på at dei fleste kommunane har bygd ned den lokale kapasiteten gjennom reduksjon i bemanning eller oppretting av stillingar der forvaltning knytt til jordbruk eller skogbruk blir kombinert med andre oppgåver. Uavhengig av løysing på dette er det viktig å sikre at den lokale skogbruksstyresmakta har tilstrekkeleg kapasitet og kompetanse til å møte utfordringane på ein effektiv og god måte.

Finland og Sverige har regionale løysingar i dag. I Finland er det t. d. etablert regionale einingar basert på samanslutningar av kommunar. Offentlege og private oppgåver knytt til skogbruk blir løyst av desse einingane. I Sverige er skogbruksstyresmakta sentralt, regionalt og lokalt òg organisert i ein organisasjon - «Skogvårdsorganisasjonen».

1.6.5.2 Oppgåver

Hovudoppgåva til styresmaktene regionalt og lokalt er å medverke til å gjennomføre den gjeldande skogpolitikken.

Dette omfattar lov- og tilskottsforvaltning og funksjonar for å kontrollere og leggje til rette næringsutvikling og miljøomsyn. Utviklinga i skogbruket og elles i samfunnet fører med seg ei rekkje nye oppgåver og utfordringar. Oppgåvene er over tid blitt meir samansette og krev ein aukande grad av samhandling med andre styresmakter og fagmiljø.

1.6.5.3 Nærare om skogoppsynsnemninga

Gjeldande skogbrukslov brukar omgrepet «skogoppsyn» som ei samlenemning for dei organ som har makt til å treffe vedtak etter lova. Dette er dei organa som er politisk valte på fylkesnivå og i kommunane, det vil seie fylkeslandbruksstyra og - i utgangspunktet - kommunestyra. Ei rad oppgåver er ført frå desse organa til Fylkesmannen eller til administrasjonen i kommunane. «Skogbruksetaten» blir òg ofte brukt om tilsette som arbeider med saker etter skoglovgjevinga.

Omgrepa «skogoppsyn» og «skogbruksetaten» har medverka til å gjere dei offentlege skogpolitiske organa og dei personane som arbeider med skogbruk i det offentlege synlege. Slik sett fungerte nemninga positivt for kontakten mellom næring og styresmakter. Departementet er likevel kome til at nemninga «oppsyn» ikkje bør førast vidare, fordi det kan skape eit feil inntrykk av dei oppgåvene som nå ligg til desse organa. Departementet vil derfor nytte kommune, fylkeslandbrukstyret eller Fylkesmannen som nemning der vedtaksstyresmakt blir nemnd direkte i lova si ordlyd, og skogbruksstyresmakt som samlenemning for dei alle. Denne endringa stiller krav til kommunane om at dei på ein klar måte gjer synleg overfor næringa og borgarane generelt korleis kommunen reint praktisk tek vare på og utøvar si rolle som skogbruksstyresmakt i første instans.

1.6.5.4 Auka handlingsrom for kommunane

Kommunane spelar ei nøkkelrolle i å gjennomføre landbrukspolitikken gjennom arealplanlegging og forvaltning av juridiske og økonomiske virkemiddel. St. meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgåver for lokaldemokratiet set som mål å få ei best mogleg lokal tilpassing i bruken av dei nasjonale virkemidla. Departementet følgjer opp det ved å leggje til rette for at kommunane i auka grad kan bli ein landbrukspolitisk aktør. Tilrettelegginga omfattar desentralisering av myndigheit og ansvar for å gjennomføre landbrukspolitikken. Målet er å medverke til auka engasjement i dei landbrukspolitiske utfordringane i kommunane og stimulere til ei lokal forankring, forståing og aksept for viktige landbrukspolitiske mål. Reforma skal gi kommunane auka handlingsrom, samstundes som det lokale demokratiet på landbruksområdet blir styrka og forvaltninga kjem nærare til næringsutøvarane. Interessekonfliktar vil med dette i stor grad kunne bli løyst lokalt.

Eit viktig element i reforma er å føre over ansvaret for å treffe vedtak til kommunane, slik at dei får fleire saker i førsteinstans etter jordlova, skogbrukslova, odelslova og konsesjonslova. I tillegg opnar departementet for at kommunane skal få større fridom i forvaltninga av dei økonomiske virkemidla i skogpolitikken.

Lovforslaget inneber etter dette at kommunane får større myndigheit til å treffe vedtak i første instans i saker knytt til skogbruk. Det femner mellom anna høve til å setje vilkår for å gjennomføre tiltak i skogbruket, og til å nekte tiltak. Endringane gir grunnlag for at lokale styresmakter kan nytte lova direkte både i kurante saker og i saker som hastar, og slik unngå at behandling av sakene i fleire ledd tek for lang tid. Desse endringane vil vere viktige i skogfaglege samanhangar. Dei vil òg kunne verke positivt i arbeidet med å ta omsyn til det biologisk mangfaldet, der rask og presis saksbehandling kan vere viktig for å unngå eller løyse konfliktar.

Departementet arbeider no med nye strategiar i landbrukspolitikken gjennom prosjektet Landbruk Pluss. Siktemålet er å oppretthalde eit desentralisert landbruk med variert bruksstruktur, der ein også legg til rette for utvikling av ny næringsaktivitet og attraktive bumiljø parallelt med strukturendringane i landbruket. Dette femnar om både økonomiske virkemiddel og ein målretta eigedoms- og ressursforvaltningspolitikk. Det gjeld no å tenke nytt på mange område, slik at tilhøva blir lagde betre til rette for dei som ønskjer å bo i bygdene og utvikle nye næringar der. Målet er å få ein positiv utvikling både når det gjeld næringsverksemd,velferdsutvikling og busetting i norske bygder, sjølv om det tradisjonelle landbruket ikkje lenger aleine kan halde liv i bygdene. Arbeidet med ny skogbrukslov er eit viktig langsiktig ledd i denne prosessen.

1.6.6 Forholdet mellom privat ansvar og føresegnene i skogbrukslova

1.6.6.1 Sertifisering - forholdet til lovgjeving

I siste halvdel av 1990-talet blei det etablert og gjennomført eit samarbeidsprosjekt i skogsektoren kalla Levende Skog. Målet for prosjektet var å medverke til å styrkje tilliten både nasjonalt og internasjonalt til at skogindustrien i Noreg har basis i eit berekraftig og miljøvenleg skogbruk med evne og vilje til langsiktig forvaltning av skogressursane. Levende Skog la fram eit sett kriteria, indikatorar og standardar (retningsliner) for eit berekraftig skogbruk. Standardane er seinare lagt til grunn for sertifisering av skogbruket.

Ved utgangen av 2003 kjem nesten alt tømmer som blir omsett i Noreg frå skog som er miljøsertifisert. Sertifiseringa er i all hovudsak sett i verk etter modellar som byggjer på ISO 14001 og dei nemnde standardane for berekraftig skogbruk som Levende Skog lagde. Desse standardane er òg godkjende av den europeiske merkeord-ninga PEFC (Pan European Forest Certification). I tillegg er nokre eigedomar sertifiserte direkte i FSC (Forest Stewardship Council).

Skogsertifiseringa legg til grunn at den nasjonale skoglovgjevinga og anna relevant lovgjeving skal følgjast. Det ligg i tenkinga bak miljøsertifiseringa at nivået på ambisjonane for miljøomsyn kan vere høgare enn dei som ligg i lovgjevinga.

Høge krav i lovgjevinga vil normalt føre til enda høgare krav i sertifiseringa. Med det breie omfanget sertifiseringa har fått er det naturleg at det er kome spørsmål om det lenger er eit behov for lovforankra detaljregulering og kontroll av t. d. miljøomsyn i skogbruket, eller om dette no i større grad kan overlatast til privat initiativ og ansvar.

For låge krav i lovgjevinga jamført med krava som blir stilte i sertifiseringa kan på den andre sida svekke tilliten til lovverket, med mindre det er etablert ei forståing for at lovgjevinga i første rekkje skal regulere forhold av nasjonal interesse eller målrette innsatsen til område der dei frivillige tilpassingane gir for dårlege resultat.

1.6.6.2 Bruk av entreprenørar eller forvaltarar

Tidlegare sto yrkesaktive skogeigarar og skogsarbeidarar for den største delen av hogst og framdrift. No gjennomfører skogsmaskinentreprenørane omlag 90 % av dette arbeidet. Det er i all hovudsak faglært arbeidskraft som fører skogsmaskinane. Skogkulturarbeidet er ikkje i same grad blitt mekanisert, og berre ein liten del av slikt arbeid blir utført av entreprenørar.

Fram til no har skogeigarforeiningane og dei større skogeigedomane som har fast tilsette skogsarbeidarar, utført den største delen av det manuelle arbeidet i skogen. Det er ein tendens til at skogeigarforeiningane trekker seg ut av denne rolla. Framover kan ein venta at skogentreprenørar vil ta på seg å levere alle tenester medrekna det manuelle arbeidet i skogbruket.

Departementet har vurdert om utviklinga med meir bruk av entreprenørar og større ansvar til skogsarbeidarane bør føre med seg at den som gjer det konkrete arbeidet i skogen òg blir ansvarleg etter lova. Departementet er kome til at det framleis må vere skogeigaren som har ansvaret i forhold til lovverket. Forholdet mellom skogeigar og entreprenør ligg i utgangspunktet til avtaleretten. Etter departementet si oppfatning er det ikkje nødvendig å regulere dette i den nye lova om skogbruk.

1.6.7 Krav om kunnskap og kompetanse for skogeigarar og andre

Skogeigaren har eit sjølvstendig ansvar for å ha oversikt over miljøverdiane på eigedomen sin. Både miljøvernstyresmakter og skogbruksstyresmakter gjer eit omfattande arbeid med registrering og kartlegging av miljøverdiar. I utgangspunktet skal skogeigaren sjølv vere godt orientert om miljøverdiane på sin eigedom, og plikter å ta omsyn til miljø som er nødvendige når tiltak i skogen blir planlagt og gjennomført.

Skogeigaren, eller den som gjennomfører arbeidet i skogen, skal ha kunnskap om dei skogøkologiske forholda. Det medfører at det er skogeigaren sitt ansvar å sjå til at den eller dei som arbeider i vedkomande skog kjenner miljøverdiane og det regelverk som gjeld for miljøomsyn i skogbruket.

Departementet har vurdert om det er rett å stille eit konkret krav om kompetanse, slik at skogeigaren eller den som gjer arbeid i vedkommande skog må gå gjennom ei opplæring og/eller med jamne mellomrom oppdatere seg på viktige skog- og miljøfaglige tema. Skogbruksstyresmaktene kan i enkelte høve stille vilkår om opplæring slik det er i dag. T. d. er moglegheitene for å stille slike vilkår presisert i samband med tilskot, jf. m. a. kurs som ein føresetnad for tilskot til skogbruksplan.

Departementet meiner at det ikkje er nødvendig med ein heimel for eit slikt krav. Eit eige krav om kompetanse kan vere urimeleg når utviklinga i skogbruket syner at ein aukande del av eigarane hentar inntekta si utanfor skogbruket.

1.6.8 Skogproduksjon

1.6.8.1 Plikt til forynging som eit sentralt prinsipp ved skogproduksjon

Eit hovudformål med den nye lova er å sikre ei berekraftig forvaltning av skogressursane med sikte på verdiskaping. Verdiskaping med grunnlag i skog kan femne mange aktivitetar, men kjerneaktiviteten er produksjonen av trevirke.

Departementet foreslår gjennomgåande ei rekkje forenklingar i føresegnene i den nye lova i høve til gjeldande lov. Siktemålet er å leggje til rette for at skogproduksjonen og forvaltninga av ressursane ikkje skal bli unødig hindra eller byråkratisert. Departementet viser til dei enkelte føresegnene og merknadane til desse. Når det gjeld skogproduksjon vil likevel departementet trekke fram omsynet til forynging av skogen. Plikta til å syte for ny skog etter hogst er fundamental i lovgjeving om skog i nyare tid. Det er særleg to forhold som er viktige. For det første skal hogsten skje med omsyn til framtidig skogproduksjon og miljø. Dessutan har skogeigarar plikt til å etablere ny skog, eller leggje til rette for slik etablering, innafor ei rimeleg tidsramme.

1.6.8.2 Kontroll med hogst og plikt til forynging i Sverige og Finland

Både Sverige og Finland har i sine lover om skogbruk heimla ei plikt til å reise ny skog etter hogst. Lovene i dei to landa gir òg heimel til å setje tidsfristar og kvalitetskrav til forynging, og til å krevje meldingar om planlagde og gjennomførte tiltak som siktar mot forynging. Dei gir òg heimel til reaksjonar dersom lova og føresegner etter lova ikkje blir følgd. Ordningane er omfattande og arbeidskrevjande å kontrollere i begge landa, og dei syner at det blir lagt stor vekt på å sikre god forynging etter hogst.

I Finland må t. d. skogeigaren melde hogst seinast 14 dagar og høgst to år før den blir sett i gang. Ein fullmektig for eigaren kan etter føresegnene melde om planlagt hogst. Dersom hogsten skal gjennomførast etter ein plan som er godkjent av den regionale skogstyresmakta er det ikkje krav til melding. Innafor ein frist på 14 dagar etter melding kan skogstyresmakta stanse eller på anna vis gripe inn i forhold til den planlagde hogsten.

I Finland stiller lova òg krav om at tiltak for å få opp ny skog skal vere sett i verk innan 5 år etter at hogsten starta. Etter føresegnene kan den regionale skogstyresmakta dispensere frå tidsfristen. Skogstyresmakta skal òg ha melding når tiltaka knytt til forynging er gjennomførte. Om hogst ikkje blir meldt gir lova heimel for etter måten strenge bøter.

Sverige har tilsvarande krav om melding om hogst til den regionale skogstyresmakta. Meldinga skal m. a. innehalde opplysningar om korleis forynging skal gjennomførast, og skogstyresmakta brukar i praksis meldinga som grunnlag for råd og påbod etter direkte kontakt med skogeigaren eller entreprenøren før hogsten eller andre innmeldte tiltak blir sette i verk. Den svenske skoglova heimlar ikkje plikt til å melde at tiltak for forynging er gjennomførte, men skogstyresmaktene freistar å gjennomføra ei frivillig ordning tilsvarande den finske modellen.

Tiltak for forynging skal generelt sett vere gjennomførte innan 5 år etter at plikta til å foryngje er utløyst. Det er i lova gitt detaljerte føresegner for dei ymse treslaga, med tidsfristar for når forynging skal vere etablert med god nok tettleik og kvalitet. Fristane for etablering av forynging er 5 år i Sør-Sverige og 10-15 år i Nord-Sverige.

Dei krava som er knytt til hogst og forynging i lova er nærare klarlagt i ulikt juridisk bindande regelverk tilsvarande lovforskrifter i Noreg. Skogstyresmaktene kan òg gi ulike faglege (allmenne) råd som ikkje er juridisk forpliktande for verken styresmakt eller skogeigar. I einskilde høve kan slike råd blir oppgraderte og få juridisk forpliktande status. Skogstyresmakta har vidare heimel i lova for å krevje økonomisk tryggleik eller garanti for at tiltak for forynging kan bli gjennomførte, før hogsten blir sett i verk. Dette er ein parallell til ei av dei viktige funksjonane for ordninga med skogavgift i Noreg.

1.6.8.3 Departementets forslag til endringar i føresegnene om forynging

Departementet varsla ei lovendring knytt til forynging i St. meld. nr. 17 (1998-99). Bakgrunnen var dei etter måten svake resultata når det gjeld tilstanden på dei felta som er under forynging eller i tidleg ungskogfase. Departementet er kome til at det er nødvendig å både endre lova slik at skogeigaren sitt ansvar for god forynging kjem klårare fram, og å gi meir konkrete retningsliner for tilfredsstillande forynging i form av ei forskrift som tek opp spørsmål knytt til treslag, plantetal o.a. Desse reglane skal vere enkle å nytte for dei som forvaltar regelverket, samstundes som dei ikkje skal medføre nye pålegg for bevisste skogeigarar. Departementet tek sikte på å fastsetje ei eiga forskrift om dette som skal tre i kraft samstundes med den nye lova, og viser til at høringsinstansane er bedne om å kommentere innhald og graden av detaljering i ei slik forskrift. Vurderingane som følgjer syner kva moment departementet meiner må tas inn i ein slik forskrift.

Departementet meiner vidare at det ikkje er nødvendig med ei landsdekkjande meldeplikt for hogst for å sikre kontrollen med hogst og forynging. Departementet foreslår likevel at kommunane og skogbruksstyresmaktene på andre nivå skal kunne treffe vedtak om meldeplikt med sikte på å halde kontroll med at føresegnene i lova blir overhaldne. Dette vil òg få verknad der forynging ikkje skjer på ein god måte og i eit langsiktig perspektiv.

Ved hogst tar skogeigaren ut verdiar og inntekt frå skogen, og departementet legg derfor til grunn at dette gjer at skogeigaren blir forplikta til å ta kostnaden med å få opp ny skog. Om ein skogeigar hogg tømmerskogen sin og etterpå ikkje gjer noko vil det etterkvart kome opp ny skog, men kravet til tilfredsstillande forynging inneber meir enn dette. Lova og forskrifta må derfor kombinere kravet om sikring av framtidig skogproduksjon med kravet til kvalitet på framtidsskogen. Det finst fleire måtar å kombinere dette på. Produksjon av kvalitet kan vege opp for redusert volumproduksjon. Slike tilfelle kan t. d. vere omløp med lauv på råteutsett mark. Lauvtre vil ikkje gi same volumproduksjon som gran, men med rett skjøtsel vil verdiproduksjonen kunne bli vel så stor.

I forslaget til ny skogbrukslov bruker departementet omgrepet «tilfredsstillande forynging» om kravet til forynging etter hogst. Tre omgrep er sentrale i høve til lovutkastet sin definisjon av tilfredsstillande forynging: Tettleik, treslag og tidsperspektivet.

Både volumproduksjon og kvalitet heng tett saman med talet på planter per areal. Forskinga har gjennom langvarig arbeid kome fram til tal for anbefalt tettleik som varierer med bonitet og treslag. Tilrådingane om tettleik er knytt til både kvalitet og volum. Redusert tettleik i forhold til desse anbefalingane vil i første omgang gå ut over kvaliteten. Volumproduksjonen blir ikkje så fort påverka av redusert tettleik. Sjølv med 120 tre per daa med gran vil ein, noko avhengig av fordelinga av plantene, oppretthalde ein volumproduksjon på over 80%. For å sikre tilfredsstillande kvalitet har departementet derfor definert kravet til tettleik med utgangspunkt i kunnskapen forskinga har brakt fram på dette feltet, og som syner den tettleiken som gir best produksjon både økonomisk og biologisk (kvalitet og volum).

Kravet til tilfredsstillande forynging i lova gir grunnlag for å setje ei nedre grense i forskrifta for tilfredsstillande tettleik på ulike markslag. Ei slik grense gir grunnlag for å gripe inn mot einskilde skogeigarar og gje pålegg om tiltak. Ei slik grense - som kan løyse ut tiltak heimla i lova - må ligge godt lågare enn tilrådingane frå forskinga om kva som er optimal tettleik for å få god nok kvalitetsproduksjon og volumproduksjon. Krava frå styresmaktene skal vere eit absolutt minimum for det ein kan godta. I dei fleste tilfella det er lagt til rette for forynging vil tettleiken ligge godt over desse tala. I tilfelle der forynginga ikkje er tilfredsstillande, slik at det blir gitt pålegg om tiltak for å sikre at arealet blir forynga, skal slike pålegg sikte mot ein god framtidsskog med tettleik over lova si minstegrense. Departementet legg til grunn minstekrav til tettleik i forynging som skissert i Tabell 1.

Ved vurdering av plantetal kan ein berre akseptere som «teljande treslag» dei treslag som er tilpassa veksestaden og som kan gi ein tilfredsstillande produksjon av virke, både volum- og kvalitetsmessig. Departementet meiner det ikkje er rimeleg å påleggje skogeigar å etablere forynging med anna treslag enn det som stod i bestandet før hogst. Ved naturleg forynging skal ein ikkje rekne t. d. større mengder vanleg bjørk som framtidstreslag der det tidlegare stod gran eller furu, utan etter eit bevisst val frå skogeigar og med godkjenning frå kommunen. Produksjon av ved på høge bonitetar kan i denne samanheng ikkje reknast som ein bevisst strategi. På mark der produksjon av ved ikkje vil gi skogproduksjon som er vesentleg dårlegare enn den som stod der frå før, kan produksjon av ved bli godtatt. Ut over dette må ein ta omsyn til sjeldne treslag og Levande Skog sine krav om minst 10% lauvtreinnblanding på eigedomsnivå. Departementet meiner felt med t. d. gran i skogreisingsstrøka skal behandlast som tilsvarande skog i skogstrøka. Avvik frå føresetnadene skal baserast på godkjenning frå kommunen.

I lovutkastet har departementet foreslått at tiltak for å leggje til rette for tilfredsstillande forynging skal setjast i gang innan tre år etter hogsten. Levande Skog sett krav om at planting skal vere gjennomført så raskt som mogleg etter hogst. Ved naturleg forynging brukar ein «rimeleg tid» som krav til forynging. Tida varierer frå to til fem år på høg bonitet, ti år på middels bonitet og inntil tjue år på låg bonitet. Innan rimeleg tid skal ein sjekke om det må gjennomførast suppleringsplanting. Uavhengig av kva frist ein set for dette kan det reisast innvendingar knytt til lokale veksttilhøve, tilgang på kvalifisert arbeidskraft, risiko for sjukdom o.l., men departementet meiner det er rett å stille eit slikt krav, ikkje minst sidan det er ei klar og negativ utvikling når det gjeld tilstanden på foryngingsfelta.

Planting innan tre år og påfølgjande kontroll vil i dei fleste tilfella gi eit klart bilde av om forynginga er utviklingsdyktig og om tiltak må setjast i verk nå eller seinare. For naturleg forynging er situasjonen noko meir samansett og meir avhengig av lengda på etableringsfasa. Som nemnt over varierer lengda på etableringsfasa frå stad til stad. Ikkje minst har tilgangen på frø stor tyding. Ein vil, ut frå vegetasjonstype og lokalkjennskap, i dei fleste tilfella etter tre år kunne sjå om forholda ligg til rette for eit godt planteoppslag eller om tiltak må setjast i verk. Ein må likevel godta å vente lengre før ein har etablert tilfredsstillande tettleik. Fem år på høg bonitet, ti år på middels bonitet og femten år på låg bonitet kan vera eit utgangspunkt. Det er viktig at tiltak blir sett i gang før det er for seint å suppleringsplante.

Departementet viser ut over dette til merknadene til § 6, s. 47 og at høringsinstansane er oppmoda om å kommentere innhald og detaljeringsgrad i ei forskrift om forynging, jf. heimelen til dette i lovutkastet § 6.

1.6.9 Miljømål og miljøomsyn knytt til skogproduksjon og forvaltning av skog

1.6.9.1 Miljømål

Departementet meiner det er nødvendig å fornye føresegnene om miljø i gjeldande lov. Desse føresegnene blei i all hovudsak teke inn ved revisjonen av lova i 1976. Dei var på den tida moderne og langt føre si tid jamført med andre land. No er stoda nærare tvert om. Lovgjevinga i t. d. Sverige, Finland og Tyskland inneheld konkrete føresegner om skogbruket sine miljøoppgåver, under dette omsyn til nøkkelbiotopar og andre særlege miljøverdiar i skog.

Det er i første rekkje formålet som gir uttrykk for dei miljømål som skal gjelde for skogbruket og skogforvaltninga, jf. Kap 6.3.

1.6.9.2 Rett til miljøinformasjon

Regjeringa foreslo ei ny lov om rett til miljøinformasjon i 2002, jf. Ot. prp. nr. 116 (2001-2002) Om lov om rett til miljøinformasjon og deltaking i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (Miljøinformasjonsloven). Lova er no vedteke i Stortinget, og trer i kraft frå 2004.

Lova pålegg forvaltningsorgana på sentralt, regionalt og kommunalt nivå eit særleg ansvar for å ha oversikt over informasjon som gjeld miljøtilstand og miljøforhold innafor dei områda dei har ansvar for. Forvaltningsorgana har òg ansvar for å gjere informasjonen om miljøtilstand og miljøforhold allment tilgjengeleg. Vidare aukar lova borgarane sin rett til å få informasjon om følgjer for miljøet av verksemda til det offentlege. Krav om slikt innsyn kan rettast både til statlege, fylkeskommunale og kommunale organ.

Lova inneber òg nye plikter for private verksemder til å gje ut informasjon om miljø dersom borgarar spør om det. Lova gjeld for alle verksemder, både ved industriproduksjon og produksjon av tenester, og inkluderer næringar som jord- og skogbruk. Lova gir vidare borgarane rett til å krevje informasjon om alt frå produksjonsprosessane til innhaldet i dei produkta som er i bruk eller som seljast.

Det er dessutan tatt inn reglar for korleis borgarane skal vere sikra innverknad og deltaking i prosessar med vedtak som har noko å seia for miljøet.

Departementet meiner det er viktig at òg miljøinformasjon knytt til skogbruk er open og tilgjengeleg. Gjennom kartlegging av miljøverdiar i samband med skogbruksplanlegging og den aktiviteten som bl. a. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Skogforsk m. fl. har innafor kartlegging og overvaking blir det samla ei stor mengd data om miljø og skog. Denne informasjonen er allereie i stor grad open og blir dels publisert m. a. på Internett. Tilgang til data frå skogbruksplanlegginga er omtalt særskilt i kommentarane til § 5 i den nye lova, sjå Kap. 8, og er i samsvar med dei reglane den nye lova om rett til miljøinformasjon gjer.

1.6.9.3 Forholdet mellom tidlegare forslag til miljøforskrift og lovforslaget

Debatten dei seinare åra om lovgjevinga om skog og miljøspørsmål har vist at enkelte organisasjonar meiner gjeldande lov om skogbruk og skogvern er lite verksam i miljøsamanheng. Styresmaktene på fylkesnivå og lokalt har oftare og oftare kome opp i situasjonar der det er vanskeleg å tolke kor langt lova rekk og avgrensingar i høve til miljøomsyn. Departementet har sett at betre regler og retningsliner i ein del tilfelle ville styrke saksbehandling og vurderingar.

I Skogmeldinga foreslo departementet derfor å fastsetje ei eiga miljøforskrift med heimel i gjeldande lov om skogbruk og skogvern. Ei slik forskrift ville etter departementet sitt syn kunne gjere intensjonane om miljøomsyn i lova meir tydelege, og konkretisere kva miljøansvaret femner.

Utkastet til forskrift samla og utdjupa føresegner om miljø i gjeldande lov og regelverk. Utkastet tok omsyn til dei omgrep som er komne inn i den faglege terminologien for skogbruk og miljøomsyn dei seinare åra. Utkastet tok vidare sikte på å gjere det tydeleg kva for miljøomsyn lova føreset. Formålet i forskrifta la vekt på behovet for å sikre at miljøomsyna blir gjennomførde på eit aktivt og målretta sett.

I utkastet til miljøforskrift sette departementet fokus på skogeigarane sitt ansvar for miljøomsyn, kompetanse og prinsippa for eit miljømessig forsvarleg skogbruk. Departementet understreka at skogeigarane har eit ansvar for at tiltaka knytt til skogbruk på eigedomen blir gjennomførde på ein måte som samstemmer med skogbrukslova og med dei prinsippa for eit berekraftig skogbruk som på anna vis er lagt til grunn for lov- og regelverket for skogbruk.

Departementet foreslo òg ei føresegn om at skogeigaren aktivt skal søke å skaffe fram eit skogbilete som er tilstrekkeleg variert til å kunne bevare skogen som økosystem. Det samsvarer med forarbeida til endringane i skogbrukslova i 1976, jf. Ot. prp. nr. 29 (1974-1975) Om lov om endringar i lov av 21. mai 1965 om skogproduksjon og skogvern.

Som eit hovudprinsipp blei det lagt fram forslag om at skogeigaren til ei kvar tid skal kjenne til miljøverdiane på sin eigedom, og at skogeigaren på spurnad frå styresmaktene skal kunne gjere greie for dei miljøomsyn som ligg i planlegging og gjennomføring. Departementet bad særskilt om høringsinstansane sitt syn på ei eventuell utforming av eit konkret krav om miljøkompetanse for skogeigarane.

Departementet tok òg inn forslag om ikkje å tillate visse tiltak i skogen (mellom anna hogst av reirtre, forbod mot å fjerne kantsoner mot vatn og vassdrag, hogst av nøkkelbiotopar og grøfting av myr). Vidare foreslo departementet å innføre plikt til å melde om andre planlagde tiltak der konsekvensar for miljøverdiar og miljøomsyn bør vurderast nærare av styresmakta før tiltaka eventuelt blir sett i verk (mellom anna grøfting av fastmark, skifte til utanlandske treslag, samanhangande flatehogst på areal større enn 100 dekar). Forslaget hadde òg ei føresegn som ville gitt heimel til å kunne påleggje skogeigaren restaurerande tiltak, i tilfelle der skogbruksverksemda har ført med seg vesentleg skade for naturmiljø og friluftsliv.

Ved Stortingets behandling av Skogmeldinga, jf. Innst. S. nr. 208 (1998-1999) kommenterte komiteen dette slik:

«Komiteen mener det er nødvendig at skogpolitikken har en klar og tydelig miljøprofil. I forbindelse med behandling av denne meldingen har komiteen gjennom befaringer og møter med ulike parter i skogbruket erfart at det er til dels sterke innvendinger mot Regjeringens forslag om å fastsette en egen forskrift om miljøtilpasninger i skogbruket. Disse innvendingene knytter seg bl. a til frykten for økt byråkratisering og detaljregulering og de mulige negative virkningene på aktiviteten i skogbruket.

Komiteen mener at det offentlige regelverket for gjennomføring av skogpolitikken ikke skal undergrave verdien av Levende Skog. Ved myndighetenes tilpasning av regelverket og i organisasjonenes arbeid for å sette standardene fra Levende skog ut i livet bør det være et mål å få til rasjonelle og kostnadseffektive systemer for utforming og kontroll av skogbruksvirksomheten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til samarbeidsprosjektet Levende skog og de gode resultater dette frivillige opplegget har medført.

Flertallet vil be departementet vurdere resultatet av en videreføring av dette frivillige prosjektet etter 2 år, og da ta stilling til om det er behov for en miljøforskrift i påvente av en fullstendig gjennomgang av saksfeltet i forbindelse med en ny skogbrukslov.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke at det er nødvendig med klare miljøbestemmelser i lov- og regelverket for skogbruk. Flertallet slutter seg til de hovedprinsipper Regjeringen trekker opp i meldingen, om skogeiers plikt til å utøve ak-tiv biotopskjøtsel og til å skaffe seg oversikt over miljøverdiene på sin eiendom. Flertallet mener dette er i tråd med skogbruksloven og forarbeidene og legger til grunn at dette er prinsipper som skal føres videre når det utformes en ny skogbrukslov.»

Departementet har på denne bakgrunn vurdert om enkelte element av forskrifta kunne vore tatt inn i den nye lova. Departementet er kome til at dei etter måten detaljerte reglane om miljøomsyn ikkje er egna som føresegner i ei lov. Den nye skogbrukslova må gi klare rammer for miljøomsyna, men særleg detaljerte reglar må etter departementet si oppfatning fastsetjast i forskrifter eller inngå i den frivillige sertifi-seringa. For å unngå at det skal oppstå tvil om departementet kan fastsetje forskrifter om miljømål og miljøomsyn meiner departementet at det er nødvendig å ta inn ein heilt klar heimel til dette, jf forslaget til ny lov § 4, s 68, og merknader til denne føresegna. Som nemnd i innleiinga tek departementet sikte på å fastsetje ei slik miljøforskrift parallelt med iverksettinga av den nye lova.

1.6.9.4 Område med viktige miljøkvalitetar

Sjølv om departementet ikkje går inn for detaljreglar om miljøomsyn, er det klart at det vil vere ein del område av noko større omfang der miljøverdiar av ymse slag vil leggje sterke føringar på forvaltning og utnytting av skogen. Frå tidlegare er det med heimel i gjeldande lov § 17 b fastsett eigne forskrifter for eit par slike område. Dette gjeld marka omkring Oslo, og eit mindre område i Vestfjella i Østfold.

Departementet vil føre vidare ein liknande heimel til å gi forskrifter for slike område, jf. lovforslaget § 13, s. 71, og merknadane til denne. Ei viktig endring i forhold til gjeldande lov vil vere at departementet kan treffe vedtak om slike område. I gjeldande lov ligg denne myndigheita til Kongen.

1.6.10 Finansiering av berekraftig skogbruk

1.6.10.1 Skogfond

Etter gjeldande lov skal skogeigaren betale inn skogavgift. Dette er ein tvungen fondsavsetnad, som gjeld ved alt sal av tømmer, ved, hogst av virke til bioenergi m. v. Siktemålet er å sikre nødvendige langsiktige investeringar i vedkommande skog. Avsetnaden gir skogeigaren eit betre grunnlag for å finansiere eit berekraftig skogbruk. Ordninga med skogavgift har vore eit berande element i bruken av virkemiddel i skogpolitikken.

Departementet ser det som svært viktig å føre ordninga vidare. Departementet foreslår å endre namnet på avsetnaden til skogfond. Dette gir eit meir riktig inntrykk av ordninga slik den er lagt opp og blir nytta i dag, og fjernar den misforståinga at dette er ei avgift til staten.

Denne ordninga har fleire positive trekk; skogeigaren har likviditet til å oppfylle foryngingsplikta og systema rundt ordninga gir styresmaktene eit godt grunnlag for tilsyn med aktiviteten i skogbruket og at foryngingsplikta blir oppfylt.

Ei vidareføring av ordninga med tvungen fondsavsetjing som skogfond er ei enkel og god løysing for skogeigaren når det gjeld å finansiera naudsynte foryngings- og skogkulturtiltak etter lova. Skogavgifta har vore ein garanti for at naudsynt foryngingsarbeid blir finansiert, og at plikta til forynging blir oppfylt. Dei endringane som er gjennomførte når det gjeld tilskot til skogkultur m. v. gjer at ordninga får større positiv tyding enn før. Det er avgjerande å ha ei fleksibel finansieringsordning som samstundes er robust og fungerer godt i forhold til variasjonane som vil vere i hogst- og kulturaktivitet. Regelverket må innebere ei enkel og god løysing for skogeigaren når det gjeld å gjennomføre naudsynte foryngings- og kulturtiltak med meir periodisk aktivitet.

Utviklinga i skogbruket er prega av aukande bruk av leigd arbeidskraft til å gjennomføra ulike tiltak i skogen. Utviklinga tyder òg på at det framover blir meir ujamn drift på den einskilde eigedomen. Plikta til forynging av skogen etter hogst har lang tradisjon i den norske skoglovgjevinga. Den blir ført vidare i lovforslaget. Større variasjon i verksemda og ei meir konkretisert plikt til å forynge skogen etter hogst stiller krav til dei kontrollordningane det offentlege har. Departementet har gjennom åra utvikla eit omfattande administrativt system knytt til denne ordninga, som gjer at kommunane sine kontrolloppgåver kan gjennomførast med akseptabel kostnad og arbeidsbyrde. Ordninga gir òg skogbruksstyresmaktene naudsynt dokumentasjon og statistikk for å følgje opp utviklinga for skogkultur og andre investeringar i skogbruket.

Kontrollen med plikta til forynging er òg viktig dersom omsetnaden av skogeigedomar aukar. Auka omsetnad av skogeigedomar kan føre til fleire kortvarige eigarskap med auka risiko for overavverking og manglande oppfølging frå eigaren av plikta til forynging. Da er det ein tryggleik å ha innbetalte midlar på kontoen for skogavgift, som følgjer eigedomen utan omsyn til kven som er eigar.

Sverige har ordningar for avsetnad til framtidige foryngingstiltak. Vidare har Sverige heimel for å krevje bankgarantiar for foryngingstiltak før hogst kan bli sett i verk, t. d. der det blir meldt inn store hogstar på ein eigedom, og ved sal av eigedom eller store hogstrettar. Departementet vil legge til at det i samband med omlegging av skogpolitikken i 2003 og innføring av skogavgift for ved blei klart at terminologien knytt til skogavgift ikkje er god i dag. Endringa tar sikte på å klargjere at ordninga er bygd opp om ein tvungen fondsavsetnad og at det ikkje dreier seg som ei avgift til staten.

I gjeldande skogbrukslov er det 9 føresegner om skogavgift og rentene av denne, jf. gjeldande lov §§ 41 - 49. Departementet foreslår ei vesentleg forenkling, til tre føresegner samla i eit eige kapittel, jf. lovforslaget § 14 om innbetaling til skogfond, § 15 om bruk av skogfond, og § 16 om renter av skogfondsmiddel. I tillegg foreslår departementet at Lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak for skogbruket, fastsett 9. november 1956, blir oppheva og innarbeidd i den nye lova om skogbruk som ei enkelt føresegn i § 17, jf. s. 58.

Forenklinga fører ikkje med seg endringar i lovgrunnlaget for ordninga.

Dei lovreglane som gjeld no er meir detaljerte enn nødvendig. Departementet foreslår derfor å ta inn einskilde tema i ei forskrift med heimel i den nye lova, jf. lovforslaget § 16, sjette ledd. Det er viktig at lova tek for seg overordna tema. Ei flytting av dei mest detaljerte reglane over i ei forskrift vil gi meir fleksibel moglegheit til å tilpasse praktisering av ordninga etter utviklinga og dei næringsmessige og skogpolitiske behov til ei kvar tid.

Gjeldande forskrifter om ordninga vil òg bli forenkla. Med heimel i gjeldande lov er det fastsett fem forskrifter om skogavgift og rentene av denne. I tillegg er det fastsett ei forskrift om skogavgift med heimel i skattelova. Det er knytt skattefordel til nokre av dei tiltak som skogavgifta kan nyttast til. Dette er regulert direkte i skattelova utan direkte koplingar til skogbrukslova, og kjem ikkje dette lovforslaget ved. Departementet tek no sikte på å fastsetje ei samla forskrift om skogfond.

I § 49 i gjeldande lov er det gitt reglar om innbetaling av ekstraordinær skogavgift. Det er i seinare år lagt opp til at skogeigaren kan velje ein sats for skogavgift innafor eit gitt intervall, og etter dette er denne heimelen om ekstraordinær innbetaling ikkje nytta. Intervallet er for tida 4 til 40 %. Det er ikkje lenger nødvendig å ha reglar om ekstraordinær innbetaling til skogfond. Departementet legg til grunn at føresegnene i gjeldande lov § 42 om korleis skogavgifta skal krevjast inn i praksis, og § 47, andre ledd, om korleis inneståande skogavgift skal delast når ein eigedom blir splitta opp, blir tekne inn i ei forskrift i medhald av lovforslaget § 16, sjette ledd. Departementet viser elles til merknadene til de enkelte føresegner i lovforslaget, jf. Kap 8.

1.6.10.2 Statstilskot til skogbruket

Det er dei siste åra gitt rammer for tilskot til formål i skogbruket over statsbudsjettet og over jordbruksavtala gjennom Landbrukets utviklingsfond. Tilskotsordningane har tradisjonelt retta seg mot langsiktige investeringstiltak i skogbruket, som planlegging, skogkultur og bygging av skogsbilvegar. I tillegg er det gitt tilskot til transport, til tiltak for å fremme foredling av trevirke, og til einskilde andre tiltak i skogbruket. Sidan tidleg på 1990-talet er tilskota samla sett blitt reduserte år for år.

Etter omlegginga av skogpolitikken i 2002-2003 er fleire av dei nemnde tilskota tekne bort. Frå 2004 er middel til skogbruk såleis i all hovudsak trekt ut frå jordbruksavtala, og vil gå direkte over statsbudsjettet som tilskot til nærings- og miljøtiltak i skogbruket og til skogbruksplanlegging. Med unntak av dei midla som er knytt til kompetansehevande tiltak blir midla fordelt frå departementet til fylkesmennene og vidare til kommunane ut frå kommunevise strategiar. Tildelinga til kommunane byggjer på at kommunane gjennom kommunereforma er gitt større ansvar og fridom.

Det er ikkje føresegner i gjeldane lov om statlege tilskot. Forskriftene om slike tilskot er dels fastsett med heimel i jordlova og dels med heimel i Stortinget sine årlege budsjettvedtak. Departementet viser til Statens økonomireglement og praksis på andre område, og foreslår å innarbeide ei ny føresegn i lova som gir klar lovheimel til å fastsetje forskrifter om forvaltning, fordeling av og vilkår for statlege tilskot, under dette òg den kontroll styresmaktene på ulike nivå skal føre. Departementet legg vekt på at kontrollen med slike tilskot har eit forsvarleg omfang.

1.7 Administrative og økonomiske konsekvensar

Siktemålet med den nye lova er å sikre og regulere at utnytting av skogressursane skjer i eit langsiktig perspektiv og innafor dei rammer miljøomsyna set. Lova skal stimulere til berekraftig, skogbasert næringsverksemd, der trevirke og andre ressursar knytt til skog inngår. For departementet har det vore ei hovudsak å sikre at lovendringa kan bygge opp under arbeidet i prosjektet Landbruk Pluss som siktar mot å leggje betre til rette for næringsutvikling og bolyst i distrikta. Departementet meiner at lova legg til rette for auka verdiskaping i skogsektoren fordi framlegget på fleire punkt er forenkla i høve til eksisterande lov og slik sett legg betre til rette for m a næringsverksemda i skogbruket. Lova skal gi rammer for verksemda i næringa. Departementet har lagt stor vekt på ei kombinasjon av klare rammer og klart ansvar og minst mogleg tidkrevjande rutinar og prosessar. Det er òg lagt vekt på å få minst mogleg grad av overlappande føresegner i fleire lover.

Lovforslaget moderniserer og forenklar lovgjevinga om skogbruk. Fleire område i gjeldande lov om skogbruk og skogvern er ikkje tatt med i forslaget til ny lov. Noko er tatt ut fordi det ikkje lenger er nødvendig å ha særskilde føresegner på området, men det er òg lagt vekt på å oppnå forenkling der det har vore mogleg. I tillegg er nokre føresegner i gjeldande lov blitt avløyst av anna lovgjeving. Dei fleste områda som ikkje inngår i lovforslaget er lista i Vedlegg 2.

I mange av føresegnene heimlar lovutkastet at departementet kan gje nærare forskrifter. I gjeldande lov er det òg eit stort tal slike heimlar til utdjuping av føresegnene. Lovverket som eit heile bør kunne praktiserast dynamisk ut frå lokale tilhøve og tilpassast endringar med tida utan at det blir naudsynt å endre lovteksta. Samstundes skal ei høveleg einsarta handsaming av saker sikrast. Lov og forskrifter må saman ha ein naudsynt balanse mellom langtrekkande overføring av mynde og tilsyn til lokale organ, og meir landsomfattande omsyn til forvaltning av skogressursane. Lovutkastet avvik ikkje frå skoglovgjevinga i andre nasjonar i så måte, til dømes Sverige og Finland. Jamvel om lovtilsynet både i Sverige og Finland blir gjennomført av eigne sektormyndigheiter, er forskrifter mykje nytta til naudsynt detaljering av lova. Soleis har fleirtalet av lovføresegner i den svenske skoglova gitt heimel anten til departementet eller til Skogsstyrelsen som sektormynde for utforming av nærare og meir detaljerte forskrifter.

Lova fører i utgangspunktet ikkje med seg vesentlege nye oppgåver for styresmaktene. Lovutkastet er utforma parallelt med ei omfattande overføring av oppgåver og mynde til kommunane, og i lovforslaget er dette følgd opp. Departementet legg til grunn at dette er ei forsterking av det ansvaret kommunen har i skogsaker. Den reelle verknaden av dette er likevel ikkje svært omfattande fordi kommunane frå tidlegare har hatt oppgåver etter gjeldande lov. Dette har sin årsak i at ein del oppgåver er lagt til regionale og lokale styresmakter gjennom eigne forskrifter til gjeldande lov.

Departementet sitt forslag om at det skal være mogleg å innføre meldeplikt på tiltak i skogbruket kan føre med seg noe auke i arbeidsomfanget i kommunane dersom heimelen blir tatt i bruk. Kommunane og fylkesnivået har etter gjeldande lov § 19 hatt om lag same heimel. Departementet meiner at lovforslaget på dette punktet ikkje fører med seg omfattande utgifter.

Skogavgift blir ført vidare i den nye lova under namnet skogfond. Departementet viser til at det i samband med omlegging av skogpolitikken i 2003 og innføring av skogavgift for ved blei klart at terminologien knytt til skogavgift ikkje er god i dag. Endringa tar sikte på å klargjere at ordninga er bygd opp om ein tvungen fondsavsetnad og at det ikkje dreier seg som ei avgift til staten.

Skogbruksstyresmaktene kan krevje gebyr for behandling av søknader om løyver og for å gjennomføre kontroll- og tilsynsplikter. Satsar for gebyr skal ta utgangspunkt i at samla gebyr ikkje skal vere større enn dei kostnader som styresmaktene får når oppgåvene blir utførte.

1.8 Merknader til dei enkelte føresegner

Til tittelen på lova - Lov om skogbruk (skogbrukslova)

Tittelen på lova da den tok til å gjelde i 1965 var Lov om skogproduksjon og skogvern.

I 1976 blei skogproduksjon bytt ut med skogbruk slik at no gjeldande lov har tittelen Lov om skogbruk og skogvern. Endringa i 1976 var ei følgje av at lova med dei føreslegne endringar tok opp ein meir fleirsidig bruk av skogområda.

Skogvern har vore eit bærande prinsipp i lovgivinga om skogbruk på 1900-tallet. Skogvern har også gjennomgåande vore eit element i tittelen på lova. Historisk har dette sin bakgrunn i at skogane i tidlegare periodar blei for sterkt utnytta, og at det var nødvendig å sikre skog som ut frå klimaforhold står utsett til. Skogvernet var såleis eit vern av ressursgrunnlaget for å gjere det mogleg å drive eit langsiktig skogbruk. Dei siste 25 åra har vern av skog etter lovgjeving om naturvern vekse fram som eit sjølvstendig mål, med eit anna innhald i omgrepet «vern». Ved utgangen av 2002 er det etablert et landsdekkjande nett av verneområde i skog, som omfattar ca 1, 2 % av det produktive skogarealet. Skogvern omfattar ut frå dagens språkbruk følgjeleg også andre aspektar av vern enn dei skogbrukslova femnar om. Sjølv om forslaget til ny lov har med seg omgrepet vernskog frå tidlegare lovgjeving meiner departementet at det ikkje er nødvendig å bruke skogvern i tittelen. Føresetnadene frå tidlegare lover om skogvern vil inngå i forvaltninga av den nye lova.

Departementet meiner vidare at det lovforslaget som ligg føre opnar for ei breiare tilnærming til verdiskaping og produksjon av varer og tenester med basis i skogressursane og at omgrepet «skogbruk» dekkjer dette samstundes som omgrepet harmonerer med signala frå Stortinget om at lova skal være ei næringslov jf. Innst. S. nr. 208 (1998-1999). Departementet foreslår å forenkle tittelen på lova vidare slik at lova no får namnet «Lov om skogbruk (skogbrukslova)».

Til § 1. Formålet med lova

Denne lova har til formål å fremme ei berekraftig forvaltning av skogressursane i landet med sikte på verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen.

Formålet i gjeldande lov om skogbruk og skogvern lyder slik:

«Denne lov har til formål å fremme skogproduksjon, skogreising og skogvern. Det skal tas sikte på at skogbruket gjennom rasjonell skjøtsel kan gi et tilfredsstillende resultat for næringens utøvere og sikre effektiv og jevn råstofftilførsel til industrien. Videre skal det legges vekt på skogens betydning som rekreasjonskilde for befolkningen, som viktig del av landskapsbildet, som livsmiljø for planter og dyr og som områder for jakt og fiske.»

Siste setning blei tatt inn i formålet ved endringane i 1976, og innebar ei langt større vekt på miljøaspekta ved skogbruk enn da lova tok til å gjelde.

Departementet foreslår slik ordlyd i den nye lova:

«Denne lova har til formål å fremme ei berekraftig forvaltning av skogressursane i landet med sikte på verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen.»

Departementet legg til grunn at formålet skal gi viktige signal til dei som driv næringsverksemd i skog og til styresmaktene på ulike nivå om at skogbruk handlar om ei balanse mellom økonomiske verdiar, miljøverdiar og sosiale verdiar. Lova skal legge til rette for økonomisk verksemd, men samstundes hegne om de ulike natur- og miljøverdiane skogen har. Natur- og miljøomsyna er nødvendige for å sikre skogen sine økologiske funksjonar, berekraft i næringsverksemda på lang sikt og tillit og aksept i samfunnet.

Berekraftig forvaltning

Formålet bruker omgrepet berekraftig forvaltning. Dette utrykker at forvaltninga av skogen i seg sjølv skal være berekraftig, økonomisk, økologisk og i forhold til distriktsinteresser og samfunnsforhold. Omgrepet berekraft set samstundes skogbruket i eit breiare perspektiv. Berekraftig utvikling er blitt eit mål for all planlegging og verksemd i samfunnet. Produksjonen i skogbruket og skogprodukta kan gi viktige bidrag til ei slik utvikling. Den enkelte skogeigar kan vidare være ein bidragsytar til ei berekraftig utvikling gjennom dei mål og tilpassingar vedkommande legg til grunn. Ein aktiv forvaltning av ressursane er avgjerande for at skogbruket som sektor skal kunne gi eit positivt bidrag til auka verdiskaping og til å løyse viktige miljøoppgåver.

Verdiskaping

Ved at formålet fokuserer på verdiskaping legg lova til rette for at ressursane blir forvalta aktivt og med ei økonomisk målsetting. Distriktsperspektivet er ein del av dette. Omgrepet verdiskaping kan også omfatte immaterielle verdiar knytt til produksjon av miljøgode og verdiar som kan vere viktige for annan næring på eigedomane. Det må vere rom for individuelle strategiar for forvaltning av skogen, og den enkelte eigar skal, innafor de rammer loven set, kunne leggje vekt på ulike mål ved forvaltning av skogen.

Naturomsyn, biologisk mangfald, friluftsliv og kulturverdiar

Skognaturen har ein eigenverdi. Naturomsyn er understreka m. a. ved at ein bruker omgrepet biologisk mangfald i formålet. Dette femner mangfald i økosystem, arter og genar. Departementet legg til grunn at skogbruket må verne om det biologiske mangfaldet. Det er eit mål å leggje til rette for eit skogbruk som tek vare på ressursgrunnlaget og dei livsberande økologiske prosessane, og å drive eit stadstilpassa og variert skogbruk der også biotopar for trua, sårbare og omsynskrevjande artar blir ivareteke.

Vidare legg formålet vekt på friluftslivet og dei verdiane som er knytt til dette. Det kviler ei plikt på skogeigarane til å ivareta eller vidareutvikle verdiar knytt til friluftsliv og oppleving, og den einskilde skogeigar skal leggje til rette for at skogen kan bli brukt som arena for fysisk aktivitet. Landskapet er ein arena for verdiskaping, men òg ei kjelde til oppleving og ein ressurs i mange samanhenger. For turistnæring kan landskapet i seg sjølv være ei merkevare.

Gjeldande lov om skogbruk og skogvern har ikkje spesifikke føresegner knytt til kulturminne og andre kulturverdiar. Det er ingen tvil om at det er knytt store kulturverdiar til skogareala. Dette er verdiar som bind saman nåtid og fortid, og som er ei kjelde til auka kunnskap om den langsiktige forvaltninga av areal og ressursar. I de seinare åra er omsynet til kulturminne teke inn i det skogpolitiske regelverket og planlegging for skogbruk. Lovgjevinga om kulturminne må også framover være den viktigaste reiskapen for å ta vare på viktige kulturminne. I den nye lova er det likevel naturleg å omtale skogen sine kulturverdiar som ein del av det samla miljøomgrepet. Kulturverdiar femner noko vidare enn kulturminne. Departementet legg til grunn at kulturverdiar i denne samanhang òg viser til verdiar knytt til skog og kulturlandskap.

Til § 2. Virkeområde for lova

Denne lova gjeld for all skog, det vil seie all grunn som produserer skog eller som etter ei samla vurdering er best egna til skogproduksjon.

Med mindre noka anna går fram av vedtatt plan eller forskrift gjeld lova òg i område som etter plan- og bygningslova er lagt ut til eit anna formål enn landbruk, men ikkje tatt i bruk til dette formålet, og i område som er verna etter naturvernlova.

Lova kan ikkje bli nytta i strid med dei rettane reindriftssamane har til trevirke og brensel.

Lova sitt virkeområde er all skog og skogmark. Lova gjeld såleis i utgangspunktet for alle areal der ein driv skogbruk eller areal der det er aktuelt å drive skogbruk. Dette virkeområdet er det same som i gjeldande lov om skogbruk og skogvern. Lova gjeld for alle slike areal til heile eller deler av lova blir sett ut av kraft gjennom t. d. juridisk bindande planar etter plan- og bygningslova eller verneforskrifter etter naturvernlova. I slike tilfelle er det såleis enten planlovvedtaka eller vedtaka etter naturvernlova som set skogbrukslova ut av kraft for vedkommande område.

I 2. ledd er det tatt inn formueringar om ei slik avgrensing av lova sitt virkeområde mot anna lovverk. Desse formuleringane endrar ikkje forholda mellom skogbrukslova og dei nemnde lovane, men røynsler frå praktiseringa av gjeldande lov tyder på at ei slik formulering vil forenkle praktiseringa der ho har grenseflater mot plan- og bygningslova og naturvernlova. Hovudpoenget i denne samanheng er å unngå at det oppstår tvil om kva for areal lova gjeld for.

Det er glidande overganger mellom jordbruksareal ute av drift og areal som etterkvart er så skogkledde at det er aktuelt å gjennomføre skogbrukstiltak. Det er ikkje mogleg å gi generelle retningsliner for akkurat når skogbrukslova tek til å virke, men departementet legg til grunn at lova virkar for alle skogbrukstiltak på slike område.

Skogbrukslova i høve til plan- og bygningslova

I område som i arealdelen i kommuneplanen er lagt ut til LNF-område etter plan- og bygningslova er det ikkje lov til annan bygge- og anleggsverksemd enn den som er direkte knytt til landbruk, under dette skogsdrift, det vil seie tiltak som er nødvendige for denne type næringsverksemd på ein eigedom. Kommunen kan etter plan- og bygningslova § 20-4 andre ledd bokstav c gi reglar som gir grunnlag for å godkjenne annan spreidd bygging, t. d. til nærings- bolig- eller fritidsformål. Bygging av landbruksvegar er i samsvar med formålet i LNF-kategorien, men dersom annan verksemd enn landbruk, under dette skogsdrift, utgjer heile eller vesentlige deler av formålet med vegen faller den utanfor og må i tilfelle bli behandla som et ordinært veganlegg.

Mange område blir regulert til ulike formål i medhald av plan- og bygningslova. Desse areala vil ofte fortsette å vere skogområde for ein kortare eller lengre periode, med mindre det dreier seg om byggjeområde eller annan omdisponering der skogen blir avverka og arealet blir bygd ned med det same. Hovudprinsippet er at skogbrukslova fortsett gjeld for skog i område som blir regulert eller disponert til anna formål etter anna lovverk, så lenge det står skog på arealet. Ei av årsakene til dette er at det frå tid til annen kan komme situasjonar som kan få verknad for skogen sin vitalitet og helse over større område. Særleg aktuelt er ulike skader som følgjer av insektangrep og anna, der det er behov for å setje i verk tiltak for å sikre at skadane blir minst moglege. Det er vidare viktig at skogmark ikkje blir bandlagt unødig, men kan bli nytta til skogproduksjon så lenge det ikkje er til hinder for eller i strid med formålet med reguleringa.

Skogbrukslova i høve til naturvernlova

Vern av skog ut frå nasjonale omsyn må skje i medhald av naturvernlova. Den nye lova gir ikkje heimel for varig freding av større skogareal.

I område der skogen blir verna i medhald av naturvernlova har praksis vore at skogbrukslova blir sett ut av kraft ved de strengaste formene for vern, dersom vernet rettar seg mot ivaretaking av skogen. Ved anna freding, som til dømes landskapsvern, vil derimot skogbrukslova kunne gjelde. Verneforma landskapsvernområde skal, jf. forarbeida til naturvernlova, tillate drift av jord og skog etter tidsmessige metodar så lenge rimelige estetiske omsyn blir tatt til landskapet i samband med slik drift. I vernesaker etter naturvernlova er det difor viktig å kommentere og klargjøre forholdet til skogbrukslova for å unngå uklare og overlappande reglar.

Grenseflater mot reindriftslova

Siste ledd kjem i staden for § 3, siste ledd i gjeldande skogbrukslov. Det er no gjort den presisering at dette leddet rettar seg mot omsynet til dei rettane reindriftssamane har til trevirke og brensel. Det viktige er at bruken av føresegnene i lova ikkje legg hindringar i vegen for dette, samstundes som slik bruk av skogressursane må skje med omsyn til miljøverdiane slik lova legg til grunn. Departementet syner i denne samanhang til føresegna i § 13 i reindriftslova. I samband med lovarbeidet so langt er det opplyst at det ikkje er konfliktar knytte til dei rettane til trevirke som både reindrifta og bygdefolket har i Finnmark. Det er likevel viktig at ei føresegn i den nye skogbrukslova slår fast at alle skogareal skal vere underlagt lova, men at dei rettane som reindrifta har må vere sikra. Når det gjeld andre tiltak i skogen, som til dømes planting og vegbygging, vil dei interessene reindriftssamane har bli vurdert i den einskilde saken.

Til § 3. Skogbruksstyresmakt

Departementet er den øvste skogbruksstyresmakta etter denne lova. Det mynde som ligg til kommunen, Fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret går fram av føresegnene i lova, eller ut frå delegasjon frå departementet. Departementet kan delegere mynde etter lova til andre offentlege organ.

Vedtak eller oppgåver som i eller i medhald av lova er lagt til kommunen kan på eige initiativ bli behandla av departementet eller anna skogbruksstyresmakt når viktige omsyn tilseier det.

Fylkesmannen er skogbruksstyresmakt for skog som kommunen eig anten heilt eller delvis. Departementet avgjer kven som skal vere skogbruksstyresmakt for skog som fylkeskommunen eig anten heilt eller delvis.

I St. meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå legg regjeringa opp til ei endra fordeling av oppgåver mellom sentralt, regionalt og lokalt nivå. For landbruksstyresmaktene fører dette til at nye viktige landbrukspolitiske oppgåver blir lagt til kommunane. Det blir opna både for interkommunale løysningar og løysningar innafor den enkelte kommune, og eit viktig poeng er fleksibilitet for å kunne møte lokale behov. Samstundes understrekar regjeringa at det regionale nivået skal ivareta oppgåver knytt til formidling av nasjonal landbrukspolitikk, rettleiing til kommunane og overvaking og kontroll av tilstanden innafor det landbrukspolitiske området. Det regionale nivået skal også gi bidrag til kvalitetssikring og rettstryggleiken for innbyggjarane.

Landbrukspolitikken har arealbruk, fornybare ressursar, og berekraftig forvalting som grunnleggjande premissar, og det er viktig å sikre at ressursgrunnlaget kan nyttast til lokal verdiskaping og sysselsetting. Det er nødvendig å sikre at forvaltninga av areal og ressursar er langsiktig og berekraftig, og dette er lagt til grunn i lovgjevinga om landbruk ved at departementet er styresmakt og at departementet kan leggje mynde til andre organ som til dømes fylkeslandbruksstyret, Fylkesmannen eller kommunane. Omsynet til lokal verdiskaping talar for at mynde etter lova bør ligge til lokal styresmakt, og forslaget til ny lov søkjer å finne ein god kombinasjon som legg vekt på både nasjonale og lokale omsyn.

§ 4 i den nye lova, og fordelinga av styresmakt vidare ut over i lova, tar derfor utgangspunkt i at kommunane i det alt vesentlege skal være styresmakt i første instans etter lova. Bare unntaksvis er det regionale nivået, Fylkesmannen eller fylkeslandbruksstyret, første instans. Det er nytt at dette går fram av lova. Departementet legg til grunn at dette er ei forsterking av det ansvaret kommunen har i skogsaker.

Departementet har i Ot. prp. nr. 79 (2002-2003) Om lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. foreslått å oppheve kravet til skogbruksfagleg og jordbruksfagleg kompetanse i kommunane, jf. grunngjevinga for dette på side 72-74 i den nemnde proposisjonen. Departementet skal i samband med den nye skogbrukslova streke under at dette er ei oppheving av reglar på prinsipielt grunnlag i samband med ynskje om å overlate til kommunane sjølve å organisere seg på tenleg vis. Etter departementet si vurdering er det sannsynleg at skogbruk og skogpolitikk i framtida vil krevje høgare kompetanse når det gjeld tiltak for verdiskaping og miljøarbeid knytt til skogareala. Når kravet til kompetanse eventuelt fell bort er dette ikkje eit signal om at skogbruksfagleg kompetanse vil være mindre viktig i framtida. Talet på saker og det omfang skog har som næring i kvar enkelt kommune vil avgjere behovet for skogfagleg kompetanse. Departementet ser at stadig fleire kommunar utviklar ulike former for samarbeid med ein eller fleire nabokommunar om både skogfaglege oppgåver og personar. Dette vil på sikt kunne gi eit betre grunnlag for å utvikle og ta vare på skogareala som grunnlag for verdiskaping og busetjing.

I 1. ledd blir dei aktuelle nivå i skogbruksstyresmakta nemnt. Departementet er øvste skogbruksstyresmakt. Det kan være aktuelt å delegere styresmakt etter den nye lova til t. d. Statens landbruksforvaltning. Departementet har derfor lagt til «anna offentleg organ» i oppramsinga av dei som kan få delegert styresmakt frå departementet.

I 2. ledd foreslår departementet å føre vidare ordninga med at fylkeslandbruksstyret eller Fylkesmannen kan gå inn å treffe vedtak i saker som opphavleg er lagt til kommunen som første instans. Likeeins kan departementet som øvste skogbruksstyresmakt gå inn å treffe vedtak etter lova sjølv om mynde etter lova ligg på kommune- eller fylkesnivå. Dette gjer det mulig å løfte t.d. prinsipielt viktige saker, saker som krev samordning over kommunegrensene, og eventuelle andre saker av prinsipiell eller politisk stor tyding opp på fylkesnivå eller sentralt når det er ønskjeleg. I seinare år har denne heimelen vært nytta m. a. ved innføring av meldeplikt for hogst knytte til likearta område i fleire kommunar. Heimelen har òg vore nytta i enkelte saker der kommune- eller fylkesnivået har hatt ønskjer om rettleiande vedtak frå departementet i nye saktilfelle. For å oppnå det same kunne ein ha valt å legge all mynde i lova til departementet, slik at departementet når lova er vedteke fritt kan overføre mynde vidare til kommune- og fylkesnivå. Departementet meiner at den lovtekniske løysing som no blir foreslått, og som er ein vidareføring av ordninga i gjeldande skogbrukslov, gir eit betre uttrykk for ein reell overføring av mynde til kommune- og fylkesnivå.

I 3. ledd er det som i gjeldande lov tatt inn føresegner om styresmakt der habilitet kan bli eit spørsmål. Leddet gjeld kommunar eller fylkeskommunar som eig skog.

Til § 4. Skogeigar sitt forvaltaransvar

Skogeigaren har ansvaret for at alle tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med føresegnene i denne lova, og dei forskriftene som blir gitt i medhald av lova. Skogeigaren skal ha oversikt over og plikter å ta omsyn til miljøverdiane ved alle tiltak i skog. Dette miljøansvaret kan føre til at nokre tiltak i skogen ikkje kan gjennomførast. Skogeigaren har òg ansvaret for at dei som gjer arbeid i skogen rettar seg etter lova, forskriftene og miljøansvaret. Innafor desse rammer står skogeigaren i forhold til denne lova fritt til å forvalte skogen sin ut frå eigne mål.

Departementet kan gi nærare forskrifter om dei omsyna skogeigaren skal ta i høve til skogproduksjonen og det biologisk mangfaldet, landskapet, friluftslivet og kulturverdiane.

Ved behandlinga av St. meld. nr. 17 (1998-99) uttrykte Stortinget at det er viktig at ei ny lov om skogbruk blir ei næringslov der prinsippet om fridom under ansvar blir ført vidare.

Føresegna i § 4 erstattar i utgangspunktet § 15 i gjeldande lov, om skogeigaren sin rett til sjølv å blinke. I moderne skogbruk er det ikkje lenger blinking i skogen. Det er òg langt færre skogeigarar som sjølv gjer praktisk arbeid i skogen. I den nye lova tar departementet derfor utgangspunkt i det meir overordna ansvaret skogeigaren har for å administrere og følgje opp tiltak i skogen. Dette femner òg ansvaret for å følgje utviklinga på skogareala i ulike fasar. Det er ansvaret for denne forvaltninga av skogressursane som lova klart må plassere hos den enkelte skogeigar.

Føresegna omhandlar òg dei intensjonar om vern av det biologiske mangfaldet og omsyn til landskap, friluftsliv og kulturverdiar som går fram av formålet med lova. Det er tatt inn at skogeigaren skal ta omsyn til miljøverdiar ved alle tiltak i skog. Dette gjer det nødvendig at skogeigaren og andre som skal utføre arbeid i skogen har kunnskap om miljøverdiane, og at dei legg denne kunnskapen til grunn for tiltak. Det ligg i dette at skogeigaren aktivt må skaffe seg kunnskap om skogen sin og dei verdiane den har, og kunne greie ut om dei val som ligg til grunn for forvaltninga.

Utviklinga har gått i ei retning som fører med seg at data som er viktige for forvaltning av skogeigedomar meir systematisk blir opne og tilgjengelege. Store mengder data blir samla inn gjennom opplegg for skogbruksplanlegging og andre former for innsamling av data, der det offentlege står for finansieringa. Dette gir saman med anna privat registrering grunnlag for ei meir målmedveten forvaltning, og departementet forventar at skogeigarane gjer seg kjende med og brukar denne kunnskapen aktivt for å sikre betre miljøomsyn.

Departementet har vidare presisert i lova at miljøansvaret kan medføre at nokre tiltak i skogen ikkje kan gjennomførast. Forskinga og oppbygginga av kunnskap dei seinare åra har vist at det er viktige miljøverdiar nær sagt over heile skogarealet. Generelle miljøomsyn over heile arealet er nødvendige for å ta vare på dei ulike verdiane. Det vil i enkelte samanhenger vere mest effektivt å ta vare på høgt rangerte naturkvalitetar ved å la være å hogge einskilde mindre areal. Departementet legg til grunn at den generelle plikta til å ta omsyn til miljøverdiane vil medføre at skogeigarane må ta ansvar for å la enkelte areal stå urørt, utan at dette medfører nokon form for erstatning.

Det er nytt i Noreg at dette prinsippet eksplisitt blir tatt inn i lov, men det tar utgangspunkt i dagens rettstilstand og praktisering av lovverket. Det fører slik sett ikkje med seg vesentlege endringar i realitetane når det gjeld skogeigaren sin plikt til å ta omsyn til miljøverdiar. Føresegna må sjåast i samanheng med den grensedraginga som er gjort til lovgjeving om naturvern i § 2, og som er det overordna prinsippet. Der behovet for å la areal stå urørt klart er av eit slikt omfang at det vil medføre ei vesentleg innskrenking av skogeigaren sin råderett over areala og ressursane, vil naturvernlova ta over dersom bruk av lovføresegner er det aktuelle virkemiddelet.

I Sverige og Finland er det liknande regler. Den svenske lova seier at ein skogeigar ikkje kan bli pålagt miljøomsyn som femner så vidt at det i vesentleg grad lager vanskar for den pågåande bruken av det vedkommande areal («inntrångsbegränsning»). I praksis verkar dette slik at grensa i det einskilde tilfellet blir sett slik at om t.d. ein hogst blir redusert med meir enn 4 % i areal, kan skogeigaren krevje erstatning eller andre løysingar for å ta miljøomsyn. Det er verknaden for vedkommande område som ligg til grunn, ikkje verknaden for heile eigedomen. Den finske lova seier t.d. at dersom det å setje til side viktige biotopar fører med seg eit redusert økonomisk resultat som er vesentleg («..är inte ringa..») kan skogbruksstyresmaktene i distriktet frita skogeigaren frå å følgje forskriftene, eller utbetale vederlag for det som går over denne grensa.

Departementet meiner vidare at det er riktig at lova klart presiserer at skogeigaren òg har ansvaret for at dei som gjer arbeid i skogen retter seg etter lova, forskriftene og miljøansvaret. Departementet har vurdert om det skulle vore lovfesta eit klarere ansvar for entreprenørar og andre som på oppdrag frå skogeigaren gjer arbeid i vedkommande skog. Departementet er kome til at dette fortsett må ligge til avtaleretten, og at det må være eit privatrettsleg forhold mellom skogeigar og den vedkommande leiger inn til arbeidet.

I 2. ledd har departementet foreslått ei føresegn som gir departementet ein meir presis heimel enn i dag til å fastsetje forskrifter om miljøomsyna knytt til ulike tiltak i skogbruket. Departementet syner i denne samanheng også til omtale av drøftinga av spørsmålet om ei miljøforskrift i St. meld. nr. 17 (1998-99). Departementet meiner ei slik forskrift vil kunne sikre eit målretta miljøarbeid på alle nivå. Forskrifta må kunne bli utvikla i takt med utfordringar og oppbygging av ny kunnskap. Departementet viser elles til omtale av dette tidlegare, sjå s. 31 der ein m.a. peiker på at departementet tek sikte på å fastsetje ei slik miljøforskrift parallelt med iverksettinga av den nye lova. Departementet gjer òg merksam på at høringsinstansane er bedne om å gje sitt syn på innhaldet i ei slik forskrift (jf. høringsbrev), t. d. om reglar om hogst knytt til reirlokalitetar for rovfugl o.a, grøfting av myr og sumpmark, fjerning av kantsoner mot vann og vassdrag har nokon verdi.

Til § 5. Skogregistrering og skogbruksplan

Skogregistrering er slike registreringar som er nødvendige for å utarbeide skogbruksplanar og områdevise skogoversikter.

Ein skogbruksplan er ein oversikt over skog- og miljøressursane på eigedomen og ein plan for forvaltninga av ressursane på den einskilde eigedomen.

Skogregistreringane kan gjennomførast i eit område jamvel om ikkje alle skogeigarane har tinga skogbruksplan. Alle skogeigarar skal ha melding om at registreringa blir gjort. Oversikter over miljøverdiane som kjem fram gjennom skogbruksplanlegginga skal vere offentleg tilgjengelege.

Departementet kan gi nærare forskrifter om skogregistreringar og skogbruksplanlegging med m.a. krav til innhaldet i planen og føresegner om korleis data som blir samla inn skal forvaltast. Det kan bli gitt pålegg om gjennomføring av skogregistreringar og utarbeiding av skogbruksplan.

Føresegnene i § 5 fører vidare gjeldande politikk på området.

1. og 2. ledd gir dei same definisjonar som i gjeldande lov om skogbruk og skogvern.

3. ledd gir fortsett heimel til å gjennomføre ei taksering av større område, sjølv om ikkje alle skogeigarane har tinga skogbruksplan på førehand. Grunngjevinga for dette er at det kan gjere arbeidet meir rasjonelt, og såleis redusere kostnadene for kvar einskild eigedom ved flyfotografering, markregistrering o. a. Det er dei seinare åra stilt strengare krav til planbestilling enn tidlegare for å sikre at dei offentlege tilskota går til registreringar der skogeigaren aktivt ønskjer ein skogbruksplan. Eit slikt krav blir ført vidare. Departementet har vidare innarbeidd ei ny konkret lovfesta plikt til å informere den einskilde skogeigar når det blir sett i gang slike registreringar.

Skogbruksplanlegginga inneber registrering av skog- og miljøinformasjon på einskilde skogeigedomar. Departementet legg til grunn at miljøinformasjon som kjem fram gjennom skogbruksplanlegginga er offentleg tilgjengeleg. Dette er nærare omtalt i samband med lova om rett til miljøinformasjon som blei handsama i Odelstinget 13. februar 2003, jf. Ot. prp. nr. 116 (2001-2002) Om lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinfor-masjonsloven), sjå også Kap 6.9.2. Den einskilde skogeigar som har slik informasjon har plikt til å gi ut denne på førespurnad. Departementet legg opp til at slik informasjon òg skal vere tilgjengeleg hos kommunane og at informasjon knytt til område der skogeigaren har motteke miljøtilskot skal integrerast i internettløysingar etter kvart som slik blir utvikla. Departementet vil samstundes understreke at ei slik plikt for skogeigarane krev at òg informasjon frå offentlege etatar i større grad enn til no må vere offentleg tilgjengeleg, ikkje minst for skogeigarane, om dei skal vere i stand til å gjere dei nødvendige tilpassingar. Departementet viser òg til at eit nytt regelverk for tilskott til skogbruksplanlegging etter planen tek til å gjelde frå 2004.

4. ledd gir departementet heimel til å gi nærare forskrifter om skogregistrering og skogbruksplanlegging, og nemner noko av det ei slik forskrift kan innehalde. Dette har tidlegare vore gitt i forskrifter om tilskott til skogbruksplanlegging, og det er nytt at ein slik meir heilskapleg heimel til å gi forskrift blir tatt med i lova.

Det er fleire som har tatt til orde for eit krav om tvungen skogbruksplan i den nye lova. Sverige hadde tidlegare eit slikt lovheimla krav om skogbruksplan, men dette ble ikkje tatt med i den nye skogbrukslova. Sverige har no innført eit krav om ein «Skogs- och miljøredovisning» som skal gi ein oversikt over skogen og kva for registrerte miljø- og kulturverder den har. I Noreg er spørsmålet om eit lovheimla krav om skogbruksplan for alle eigedomar, eller alle eigedomar over ein viss storleik, vore drøfta tidlegare, seinast ved ei større utgreiing i regi av Landbruksdepartementet i 1998, og gjennom miljøprosjektet Levende Skog. Med utgangspunkt i den varierande grad av presisjon dei ulike registreringar har, og innslaga av skjøn som er knytt til både elementa i registreringane og den seinare utarbeidinga av sjølve planen, vil oppfølging og kontroll av skogeigaren sin etterleving av planen by på store utfordringar og bli svært omfattande og kostnadskrevjande.

I Noreg er det om lag 120 000 eigedomar (over 25 dekar), med til saman om lag 120 000 km² skogkledde og tresette areal. Departementet har kome til at det ikkje er riktig - reint prinsipielt - å satse på ei lovheimla plikt til å utarbeide ein skogbruksplan for den einskilde skogeigar. Kor mykje skogeigaren vil avverke, og andre prioriteringar når det gjeld å drive skogen, må fortsett bli knytt til prinsippet om «fridom under ansvar» og til eigaren sin råderett over eigen grunn, slik dette kjem til uttrykk i § 4 i den nye lova. På same måte må den einskilde skogeigar sitt ansvar for å ta tilstrekkelege og riktige miljøomsyn vere knytt til eit ansvar for det å eige skog, og ikkje til tvang. Næringa har sjølv - gjennom oppfølginga av miljøprosjektet Levende Skog, og gjennom ulike løysingar knytte til ordninga med sertifisering - utvikla omfattande registrerings-, planleggings- og dokumentasjonsrutinar som reduserer behovet for generelle offentlege pålegg knytt til skogbruksplanar .

Departementet har derfor kome til at det ikkje er riktig å stille eit generelt krav om obligatoriske skogbruksplanar for einskilde eigedomar, noko som i så tilfelle også vil gi staten eller andre eit ansvar for kvaliteten på slike planar.

Til § 6. Forynging og stell av skog

Skogeigaren pliktar å syte for tilfredsstillande forynging etter hogst, og å sjå til at det er samanheng mellom hogstform og metode for forynging. Nødvendige tiltak for å leggje til rette for forynging skal setjast i gang innan 3 år etter at hogsten er skjedd.

Dersom skogeigaren ikkje rettar seg etter dette, avgjer kommunen om skogeigaren skal påleggjast å setje i verk tiltak for å sikre at arealet blir forynga. Tiltaket må setjast i verk innan ein frist som maksimalt kan vere på 2 år. Blir ikkje tiltaka utførte innan fristen, skal kommunen syte for at tiltaka blir utførte for skogeigaren si rekning. Kommunen sine kostnader i denne samanhengen er tvangsgrunnlag for utlegg.

Kommunen kan nekte eller setje vilkår for å plante i skoglause område og ved skifte av treslag, grøfting, gjødsling eller bruk av plantevernmiddel så langt kommunen finn det nødvendig for å hindre store negative effektar på miljøverdiane, jf. § 1, under dette forureining av viktige vassførekomstar.

Departementet kan fastsetje nærare forskrifter om forynging og stell av skog, under dette om krav til tilfredsstillande forynging, om skifte av treslag, bruk av utanlandske treslag, grøfting i skog, gjødsling av skog, bruk av plantevernmiddel i skog og frø- og planteforsyninga i skogbruket.

Departementet orienterte i Skogmeldinga om at innsatsen i skogkultur syner ei negativ og ottefull utvikling, som vil kunne få konsekvensar inn i framtida. Årsakene til ei slik utvikling er fleire, men det blir ofte peikt på dårleg lønnsemd i skogbruket dei seinare åra, og svekkja tru på utviklinga i marknaden i åra framover. Dette påverkar både viljen og evna generelt til å investere i skog, noko som igjen fører til reduserte investeringar i til dømes oppbygging og stell av ny skog. Dei årlege kontrollane av resultat i skogbruket syner at om lag 20% av det areal som er forynga dei seinare åra ikkje er tilfredsstillande sett i stand med tanke på oppbygging av ny skog. Rapportane viser òg sterkt redusert innsats innafor pleie av ungskog.

I Skogmeldinga peikte departementet på at det er skogeigarane som har plikt til å følgje opp hogst med tilstrekkeleg innsats for forynging og etablering av ny skog. Utviklinga tilseier at det no er behov for å betre innsatsen når det gjeld forynging av skog, og det er derfor nødvendig med klårare føresegner om dette i lova. Det forhold at Stortinget i statsbudsjettet for 2003 heilt kutta ut det statlege tilskotet til skogkultur forsterkar òg behovet for ei klårare føresegn i lova på dette området. 1. ledd slår fast kva for ansvar skogeigaren har når det gjeld forynging og stell av skog. Kva som er tilfredsstillande forynging vil vere avhengig av ein rekkje forhold på staden, og såleis vere gjenstand for eit samla skjønn. Det vil likevel være relativt enkelt å avgjere om ein står ovafor eit tilfelle der det er eit klårt brot på plikta til forynging. Lova skal i første rekkje gjere synleg den plikta skogeigaren har til å forynge skog etter hogst, og planleggje forynginga samstundes med hogsten. Regelen her gjer utrykk for at ein ikkje skal akseptere snauhogst på areal som av naturlege eller økonomiske årsaker ikkje lar seg forynge på tilfredsstillande måte.

I 2. ledd kjem dei meir direkte krava til skogeigaren. Det skal vere gjennomført eller lagt til rette for forynging innan 3 år etter ein hogst. Kommunen har ansvaret for å halde kontroll med dette. Blir det ikkje forynga eller lagt til rette for forynging skal kommunen ta opp saka og avgjere kva for tiltak som skal bli sett inn. Skogeigaren skal få ein frist til å setje tiltaka i verk, men ein slik frist kan ikkje vere lengre enn 2 år. Nytt i forhold til den gjeldande lova er at kommunen etter at denne fristen er ute kan syte for at tiltaka blir utførte for skogeigaren si rekning. Ein innfører òg at kommunen sine kostnader i denne samanheng er tvangsgrunnlag for utlegg. Når det gjeld plikta til å plante må dei tiltaka kommunen pålegg stå i rimeleg forhold til lønnsemda. Føresegna må vidare bli praktisert slik at skogeigaren ikkje får pålegg om urimelege tiltak til dømes etter naturskadar eller angrep av sjukdomar eller viltskadar.

Som nemnd er det kommunen som skal halde oppsyn med at skogareala blir forynga og stelt etter ein hogst. Kommunen sitt ansvar femner òg andre tiltak knytt til stell av skogen. 3. ledd gir kommunen heimel til å gripe inn og nekte, avgrense eller setje vilkår når det gjeld nokre særskilde tiltak, slik det òg er i gjeldande lov.

Føresegna om forynging og stell av skog føresett nærare definisjonar for ein del av dei omgrep som blir nytta, og nærare retningsliner for mellom anna kor tett plantene bør stå, og val av treslag. Vidare bør det kunne bli fastsett noko meir om ansvaret for å følgje opp forynginga med ulike tiltak, mellom anna best mogleg tettleik og fordeling av riktige treslag med omsyn til kvalitetsproduksjon og miljøkvalitetar. Departementet foreslår derfor at det i 4. ledd blir gitt ein heimel for å gi nærare forskrifter etter denne føresegna.

Gjeldande lov om skogbruk og skogvern har særskilde reglar om skogreising og kommunen sitt ansvar i denne samanhang. Desse reglane gir kommunen heimel til m.a. å påleggje skogreising av snaue areal om dette etter ei samla vurdering er riktig. Desse reglane blei tatt inn i lova på eit tidspunkt da dei norske skogane var sterkt uthogd og fattige på virke. Forholda er nå heilt endra, skogen har mykje større ståande kubikkmasse og mange areal utan skog er viktige for kulturlandskapet og andre interesser. Det er derfor ikkje rett å ha ei slik føresegn i lova lenger.

Til § 7. Vegbygging i skog

Bygging av vegar til skogbruksformål kan berre gjennomførast etter løyve frå skogbruksstyresmakta, jf. § 3.

Planlegging og bygging skal skje på ein måte som tek omsyn til viktige miljøverdiar og som sikrar landbruksfaglege heilskapsløysingar. Det skal leggjast vekt på å oppnå eit rasjonelt vegnett, der det òg blir tatt omsyn til den nytten vegen kan få for anna næringsverksemd knytt til landbrukseigedomane.

Departementet kan gi nærare forskrifter om godkjenning, planlegging og bygging av skogsvegar og av andre anlegg og tekniske inngrep knytte til skogbruk.

Denne føresegna kjem i staden for § 17 a i gjeldande lov om skogbruk og skogvern. Bygging av veger til skogbruksformål har vore og er eit nødvendig tiltak for å fremme eit rasjonelt og berekraftig skogbruk. Departementet har sidan 1990-talet lagt særleg vekt på å etablere og utvikle eit regelverk som stiller fornuftige krav til planlegging, godkjenning og bygging av veger i for skogbruksformål. Bakgrunnen for dette er at skogsvegane gir ein varig infrastruktur for skogbruket, som over lang tid skal bli nytta til forvaltning og hausting av ressursane. Det er viktig at vegnettet blir tilpassa dei skoglege forholda, og at det blir teke nødvendige omsyn til naturen. Samstundes skal det berre gis løyve til bygging av veger som gir ein økonomisk vinst for skogeigaren.

Departementet fastsette første gang i 1991 ei forskrift med heimel i § 17 a i den gjeldande skogbrukslova, for å sikre ein heilskapleg og miljøtilpassa planlegging og bygging av skogsvegar. Forskrifta blei i 1996 fornya og utvida til å gjelde alle landbruksvegar, etter at det da var teke inn ein heimel i den nye jordlova for ei slik forskrift òg for veger i jordbruket.

Departementet meiner det er viktig at det i den nye lova blir gjort heilt klårt at vegar til skogbruksformål ikkje kan byggast utan at det på førehand er innhenta løyve frå skogbruksstyresmakta. Dette er teke inn i 1. ledd i føresegna. Det vil vere kommunen som er styresmakt i første instans.

Vidare bør lova gi klåre føringar for dei vurderingar som skal ligge til grunn for behandlinga av vegsøknadene. Departementet viser på dette punktet til konklusjonane i rapporten «Nærings-, miljø- og samfunnsmessige sider ved skogbrukets veibygging», som ble lagt fram i 1998 av ei arbeidsgruppe oppnemnt av Landbruksdepartementet. Arbeidsgruppa var sett saman med representantar frå Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Landbruksdepartementet og andre både offentlege og private skog- og miljøinteresser. Det som går fram av 2. ledd er eit samandrag av dei prinsippa som ligg til grunn i den gjeldande vegforskrifta. I 2. ledd peiker departementet òg på at dersom det skal byggjast skogsvegar i eit område er det riktig å vurdere om slike vegar kan tilpassast andre omsyn knytt til eigaren sin forvalting av areala. Dette inneber ikkje at denne føresegna - eller forskrift gitt i medhald av føresegna - skal brukast for å handsame vegar med andre formål enn skogbruk.

I 3. ledd er det teke inn ein heimel for å gi nærare forskrifter på dette området. Teksten er forenkla i høve til § 17 a i gjeldande lov om skogbruk og skogvern, men departementet føresett at ein vegforskrift etter den nye lova skal ha det same innhald som tidlegare i høve til behandling av søknader, krav til planlegging av vegen, vegstandard, linjeføring, teknisk utforming og miljøtilpassing m.m. Kommunen vil i forskrift få heimel til å setje vilkår, gjere endringar i ein vegplan det er søkt om, eller heilt eller delvis nekte eit veganlegg bygd.

Til § 8. Hogst og måling

Ved hogst skal det takast omsyn til skogen sin framtidige produksjon og forynging samstundes som det blir tatt omsyn til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv og kulturverdiar. Det skal sytast for at bruk av stigar, løyper og andre ferdselsårer ikkje blir unødig vanskeleggjort for allmenta etter at hogsten er avslutta. Kommunen kan påleggje skogeigar å rette opp køyreskadar eller andre skadar etter tiltak i skogen.

Om kommunen finn at ein hogst blir planlagt eller skjer i strid med denne lova, eller kan føre med seg vesentlege ulemper for eigedommen sitt produksjonsgrunnlag, det biologiske mangfaldet, friluftsverdiar og kulturminne, kan kommunen nekte hogsten eller setje vilkår for korleis den skal gjennomførast.

Når ikkje anna er fastsett av departementet skal kjøpar og seljar syte for at alt skogsvirke som blir hogd til foredling, sal eller eksport blir målt. Departementet kan gi nærare forskrifter om registrering og oppgåveplikt i samband med slik måling.

Når det gjeld hogst foreslår departementet i § 9 å føre vidare omsyna til skogen sin framtidige produksjon og forynging som dei viktigaste elementa. Skogeigarane vil leggje ulike strategiar til grunn for tiltak dei set i verk i skogen, mellom anna kor mykje og når den einskilde vil realisere sine tømmerressursar. Dette er eit element i den fridom den einskilde skogeigar har til å skjøtte sin skog innafor rammene i lova. Samstundes må ikkje hogsten skje på ein slik måte at store område blir skoglause for lengre tid, at det oppstår ei varig eller vesentleg minske i produksjonen av skog, eller at forynginga av skogen blir unødig forseinka.

1. ledd tar ut frå dette sikte på å sikre at hogst skjer på ein forsvarleg måte. Det skal takast omsyn til dei naturlege føresetnader for produksjon av skog på vedkommande areal, og dei andre omsyn som er nemnde i føresegna - biologisk mangfald, landskap, friluftsliv og kulturverdiar. Departementet har i 2. setning tatt med nokre omsyn som har stor verdi for friluftslivet. Føresegna gir òg ein heimel for kommunen til å gripe inn når hogsten har ført med seg slike skader som er nemnd i føresegna.

2. ledd fører vidare prinsippa i § 16, 4. ledd i gjeldande skogbrukslov. Departementet meiner at skogbruksstyresmakta fortsett må ha ein slik heimel til å gripe inn når det blir planlagt eller gjennomført hogster som vil vere til vesentleg skade for eigedommen eller miljøverdiar. Denne heimelen blir nå lagt til kommunen, som kan nekte hogsten, gjere avgrensingar i hogsten eller sette vilkår knytt til heile eller delar av hogsten. Dette leddet er òg heimelen som det blir å vise til i samband med meldeplikta for mellom anna hogst i § 11 i den nye lova.

Da lov av 19. desember 1986 nr. 76 om måling av skogsvirke blei oppheva i 1993, ble heimelen for ei generell måleplikt for alt skogsvirke her i landet ført over til § 16, siste ledd i gjeldande lov om skogbruk og skogvern. Departementet meiner at det fortsett skal vere ei slik måleplikt, og fører vidare denne heimel i § 8, siste ledd i den nye lova. Dette leddet gir òg heimel til å gi nærare forskrifter om registrering og oppgåveplikt i denne samanhang. Målinga kan omfatte alt uttak av trevirke frå skogen same kva formål virket skal bli brukt til. Tømmermålinga er i dag knytt nært opp til ordninga med skogavgift (som i den nye lova får nemninga skogfond), og departementet vurderer med jamne mellomrom reglane for skogavgift ut frå samfunns- og næringsmessige behov. Det å ha ei trygg måling er heilt sentralt for at ordninga med skogavgift skal fungere som eit positivt virkemiddel for skognæringa.

Til § 9. Førebyggande tiltak

Når det er fare for at større skogområde kan bli skadd av insekt- eller soppangrep skal kommunen setje i verk dei førebyggande tiltak som er nødvendige. Dette kan m. a. vere pålegg til einskilde skogeigarar. Dette gjeld òg for skog og einskilde tre i område som er regulert til andre formål enn skogproduksjon. Departementet kan fastsetje nærare forskrifter om slike tiltak, og korleis utgiftene skal dekkjast.

[Der beiting av vilt fører til vesentlege skader på skog som er under forynging, eller der beitinga er ei vesentleg hindring for å overhalde plikta til å forynge skog etter § 7 i denne lova, kan kommunen fastsetje ei tolegrense for beitetrykket.]

1. ledd kjem i staden for § 28 i gjeldande lov om skogbruk og skogvern, som har overskrifta «Tiltak mot insekt- og soppangrep o.l.» Departementet foreslår her ei sterkt forenkla føresegn, men det er meint at den skal innehalde det same grunnlaget for å gripe inn når det er fare for at insekt eller sopp o.1. kan skade skogområde av eit visst omfang. Ansvaret for overvaking av helsetilstanden i skogen, og heimelen til å setje i verk tiltak for ta kampen opp mot eventuelle angrep, blir i den nye lova lagt til kommunen.

Kampen mot skogskadar må kunne skje uavhengig av grensene mellom eigedomar og eventuelle reguleringsføresegner. Det er derfor tatt inn ein særskilt setning om dette i 1. ledd. Departementet legg til grunn at det normalt ikkje vil vere aktuelt at denne føresegna får verknad i område som har eit strengt vern etter naturvernlova, t.d. i naturreservat. Forsking syner at spreiingspotensialet av skadelig sopp og insekt frå slike område er avgrensa. Dersom det er grunnlag for at å tru at skadesituasjonen vil bli vesentleg lågare med tiltak innafor verneområde meiner departementet at tiltak i så fall må avklarast i dialog mellom skogstyresmaktene og miljøstyresmaktene.

Det går lang tid mellom kvar gong det offentlege må gå inn og krevje tiltak for å ta opp kampen mot skader på skog. I 1970-åra var det store barkbilleangrep på Austlandet, og § 28 i gjeldande skogbrukslov blei da endra og brukt effektivt som grunnlag for dei tiltak som ble sett ut i livet. Ut frå dei erfaringar som ein da fekk blei det seinare utarbeida særskilde forskrifter om tiltak mot insektskadar m.m. på skog. Det er nødvendig at lova har ein heimel for å gi slike forskrifter også i framtida, og denne er tatt inn i siste setning i 1. ledd.

I tillegg til dei skader som kan oppstå etter insekt- og soppangrep viser departementet til at det i nokre område kan oppstå ein ubalanse i forholdet mellom skogproduksjon og viltbeite, og at storviltet kan gi store beiteskader på skogen. Erfaringar syner at ein høg bestand av elg kan gjere det svært vanskeleg å forynge skogen, særleg furuskog. Sjølv om einskilde skogeigarar vel å satse meir på inntekter frå jakt og viltforvalting gir beiteskader frå hjortevilt inntektstap for skogeigarar minst på nivå med sopp- og insektskadar som nemnd ovanfor. I nokre område der bestanden av elg er svært høg vil det kunne vere umogleg å avverke skog og samstundes etterleve plikta til å forynge skogen etter § 6 i denne lova.

Miljøvernstyresmaktene har gjennom dei såkalla driftsplanprosjekta lagt til rette for at grunneigarane og kommunane skal samarbeide om å finne gode løysingar når det gjeld forvaltning av hjortevilt. Etter Lov om viltet av 29.05.1981 med seinare endringar, § 13, kan kommunen dessutan tillate felling av hjortevilt som gjer vesentlig skade på skog. Departementet har fått signal om at dette likevel er eit problem i enkelte område.

Departementet har derfor drøfta om det er aktuelt å gi ein heimel i den nye skogbrukslova som gir høve til å setje ei grense for den påverkinga av skogen beitinga kan medføre. Ein slik heimel er difor teke inn i klamme som siste ledd i utkastet til § 9. Denne vil eventuelt kunne virke saman med lover og forskrifter gitt med heimel i viltlova. Formålet er å kunne sikre at forvaltninga av vilt og skog skjer på grunnlag av avvegingar ut frå interesser knytt til både vilt og skogproduksjon. Føresegna vil normalt berre komme til bruk der motsetningane mellom dei interesser skogeigarane har og viltinteressene ikkje blir løyst gjennom den dialog som skjer i samband med den lokale viltforvaltninga og regelverket. Departementet ber derfor om at høringsinstansane gir sine syn på om det er nødvendig med reglar om dette i skogbrukslova, og eventuelt korleis slike reglar kunne vore utforma. Departementet har indikert aktuell plassering og mulige element i ein slik regel i § 9, siste ledd.

Til § 10. Tiltak etter skader på skog

Når skogen er skadd som følgje av uheldig skogbehandling, råte, brann, vindfelling, skred, sjukdom, sopp-, smågnagar- eller insektangrep, eller andre forhold som reduserer skogproduksjonen vesentleg, kan kommunen setje i verk dei tiltak som er nødvendige, m. a. påbod til skogeigaren om hogst. Kommunen skal setje ein frist for slike tiltak som ikkje skal vere lengre enn 2 år. Blir ikkje tiltaka utførte innan fristen, skal kommunen syte for at tiltaka blir utførte for skogeigaren si rekning. Kommunen sine kostnader i denne samanhengen er tvangsgrunnlag for utlegg.

Denne føresegna kjem i staden for §§ 22 og 23 i gjeldande lov. Departementet har valt å slå saman alle tilfelle av skade på skog til ei meir summarisk føresegn, og gi kommunen ansvaret for å fatte vedtak med pålegg om å utføre opprettande tiltak. Det er bare fatta eit fåtal vedtak etter §§ 22 og 23 i dei seinare år. Føresegnene har vore detaljerte, og har i første rekkje vore ei sikring ovafor skogeigarar som ikkje følgjer opp med skogtiltak etter skader - og til samordning i ekstreme tilfelle kor ein skade har ramma fleire skogeigarar. På denne bakgrunn har departementet valt ein forenkla lovtekst.

Føresegner om forhold til forsikring er ikkje med i den nye lova. Det kan ikkje lenger vere ei oppgåve for det offentlege å regulere korleis ein skogeigar og eit forsikringsselskap skal ordne seg etter til dømes ein skogbrann. Departementet har tillit til at dette no er løyst på beste måte i dei avtaler forsikringsselskapa har utarbeida.

Det har fleire gonger vore diskutert om det bør vere ei tydeleg føresegn om vanhevd i skogbrukslova - ei føresegn som gir heimel til å fatte eit vedtak om hogst eller andre tiltak i skogen når den er hogstmoden eller det av andre grunnar bør skje ei forynging. Departementet er kome til at det ikkje er grunnlag for å foreslå ei slik føresegn. Situasjonen er at marknaden for ein stor del styrer aktiviteten i skogen. I eit slikt perspektiv vil ei føresegn om vanhevd bli særs vanskeleg å praktisere. Samstundes vil dette gripe inn i den fridom lova legg til grunn når det gjeld den einskilde skogeigar sin rett til skjøtte skogen og tilpasse avverkinga ut frå eigne strategiar. Det er dessutan særs vanskeleg å få til ein truverdig definisjon på kva som ligg i omgrepet «vanhevda skog».

Som for § 9 legg departementet til grunn at denne føresegna normalt ikkje får verknad for område som har eit strengt vern etter naturvernlova. Tiltak må i så fall avklarast i dialog mellom skogstyresmaktene og miljøstyresmaktene.

Til § 11. Meldeplikt

Når det er nødvendig for å halde kontrollen med praktisering av føresegnene i denne lova, kan kommunen eller anna skogbruksstyresmakt fastsetje at det skal vere meldeplikt for all hogst og alle tiltak knytt til forynging og stell av skog. Meldeplikta kan gjelde ein namngjeven skogeigar eller alle skogeigarar i heile eller delar av kommunen.

Meldinga skal sendast til kommunen seinast 3 veker før tiltaket er tenkt sett i verk. Tilbakemelding frå kommunen skal vere motteke før tiltaket blir utført.

Denne føresegna er ei vidareføring av ordninga med meldeplikt etter § 19 i gjeldande lov om skogbruk og skogvern. Føresegna gjer det tydeleg at det er eit kommunalt ansvar å halde kontrollen med praktiseringa av føresegnene i lova. Føresegna om meldeplikt er gjort kortare og omfattar alle tiltak i skog, ikkje berre dei som er ramsa opp i § 19 (1. ledd, bokstavane a og b) i gjeldande lov. Departementet meiner at ei slik kortfatta føresegn om meldeplikt gir kommunane ein større handlefridom enn tidlegare til å vere både rådgjevar og kontrollør i høve til skogeigarane.

I 1. ledd er det tatt inn heimel for å vedta ei meldeplikt, og føresetnaden er altså at ei slik meldeplikt skal vere nødvendig for å halde kontrollen med praktiseringa av føresegnene i lova. Det kan vere ulike syn på kva som er nødvendig i denne samanhang frå kommune til kommune, og ein må ikkje stille for strenge krav. Om ein kommune til dømes finn det nødvendig å innføre meldeplikt for halde fokus på miljøverdiane samstundes som den vil auke innsatsen og rådgjevinga knytt til skogbruk som næring, må føresegna kunne nyttast. Det kan treffast vedtak om meldeplikt for ein einskild skogeigar, ei grend, eit område eller ein heil kommune. Med dei heimlar kommunen no får i Kap II i den nye lova vil desse saman med innføring av ei meldeplikt gi komunane god styring på forvaltninga av skogareala når det er behov for det.

I 2. ledd er det lagt inn ei føresegn for å sikre at meldeplikta blir reell. Skogeigaren skal melde frå om hogsten seinast 3 veker før tiltaket er tenkt sett i verk, og kan ikkje starte opp tiltaket før det ligg føre ei godkjenning frå kommunen. Ein har diskutert om lova skulle ha ein frist som kommunane måtte behandle meldingane innafor, slik at tiltak kunne starte opp om ein ikkje fekk nokon tilbakemelding frå kommunen innan fristen. Departement meiner at ei slik ordning ikkje vil vere forsvarleg.

Til § 12. Vernskog

Med vernskog meiner ein i denne lova skog som tener som vern for annan skog, og område der skogen kan gi vern mot naturskadar. Vernskog kan òg omfatte område opp mot fjellet eller ut mot havet der skogen er så sårbar at det er nødvendig å kontrollere at skogen ikkje blir øydelagt ved feil skogbehandling.

Etter at kommunane har gitt uttale om spørsmålet, fastset fylkeslandbruksstyret grensene for vernskogen og retningsliner for forvaltninga av denne. Slike retningsliner kan omfatte meldeplikt, reglar for hogst og skjøtsel og anna. Kommunen skal syte for at alle eigarar av vernskog blir gjort kjente med vernskogvedtaket og innhaldet i den meldeplikta som blir fastsett, og kunngjere vedtaket i dei aviser kommunen elles nyttar til kunngjeringar.

Denne føresegna kjem i staden for §§ 32 og 33 i gjeldande skogbrukslov. Dei no gjeldande føresegner er detaljerte, og det har vore ein lang, byråkratisk prosess for å få til nye vernskogområde eller få justert grensene eller reglane i tidlegare oppretta vernskogområde.

Ein gjennomgang av alle vernskogområda i Noreg på starten av 1990-åra synte at om lag 20 % av den produktive barskogen er vernskog etter skogbrukslova. I all vernskog er det generell meldeplikt for hogst. I mange område er det òg meldeplikt for andre tiltak i skogen. Vernskog omfattar i hovudsak sårbar skog, fjellskog og skog ut mot havet. Departementet meiner at ei ny skogbrukslov bør føre føresegner om vernskog vidare, slik at skogbruksstyresmakta kan halde ein god kontroll med skogområde som er sårbare på grunn av biologiske eller klimatiske forhold.

I 1. ledd i føresegna er det tatt inn ein definisjon på vernskog som er noko forenkla i høve til gjeldande skogbrukslov, men med stort sett det same innhald. Vernskog har til formål å sikre vekst og livskår for skog i utsette område. Det har vore ei utbreidd mistyding at vedtak om vernskog i denne samanhangen òg kan bli fatta for å sikre miljøverdiar eller interesser knytt til friluftsliv og kulturminne m. m. Der det er et mål å leggje stor vekt på slike verdiar vil § 13 i den nye lova eventuelt kunne bli brukt.

I 2. ledd i føresegna legg departementet fram forslag om at det skal vere fylkeslandbruksstyret som treff vedtak om vernskog og fastset grensene for det aktuelle vernskogområdet, og reglane for korleis skogskjøtselen skal vere. Vernskogområde vil ofte strekke seg over fleire kommunar og gjelde eit stort tal skogeigarar. Departementet meiner derfor det må vere riktig at avgrensinga og dei nærare reglar for skogskjøtselen i vernskogområda blir fastsett regionalt av eit politisk valt organ. Kommunane må sjølvsagt spele ein sentral rolle i dette arbeidet, og fråsegnene frå kommunane må alltid følgje sakene inn til fylkeslandbruksstyret. Ordlyden i lova på dette punktet gir etter departementet si vurdering ei vesentleg forenkling av saksbehandlinga.

Når eit vedtak om vernskog er fatta er det viktig at det blir gjort kjent og er tilgjengeleg. Det er derfor tatt inn at vernskogvedtaket skal gjerast kjent for dei skogeigarar det gjeld, og kunngjerast i dei aviser som kommunen elles nyttar til kunngjeringar.

Til § 13. Skogområde med viktige miljøverdiar

Departementet kan ved forskrift fastsetje at det skal leggjast spesielle restriksjonar på skogbehandlinga i skogområde med særs viktige miljøverdiar knytt til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv eller kulturminne. Desse restriksjonane kan gå ut over dei restriksjonane lova elles gir heimel for.

Denne føresegna er ei vidareføring av § 17 b i gjeldande lov. Føresegna er modernisert og forenkla ved at det blir mogeleg for departementet å vedta avgrensing av område med særs viktige miljøverdiar. I gjeldande lov ligg det til Kongen å treffe slik avgjerd. Departementet legg til grunn at føresegna i lovforslaget vil kunne føre til noko auka bruk når prosessen blir forenkla. Departementet ser det m.a. som aktuelt at ansvaret for å gi dei nødvendige reglar om skogforvaltninga og tilsyn kan bli delegert til skogbruksstyresmakt på regionalt nivå.

Dei restriksjonane som er aktuelle i samband med slike område vil vere om lag dei same som etter gjeldande lov § 17 b. Departementet legg til grunn at restriksjonane ikkje kan medføre at den einskilde eigedom får så innskrenka råderett over arealet at det blir tale om erstatningar.

Til § 14. Innbetaling til skogfond

Skogfond er ei tvungen fondsavsetjing som skal gi skogeigaren eit betre grunnlag for å finansiere eit berekraftig skogbruk.

Skogeigaren skal setje av middel til skogfondet ved sal, oreigning eller anna overdraging av hogd eller framdrive virke eller av tre på rot, ved skogeigaren sin bruk av virke for vidare sal eller anna overdraging, og ved skogeigaren sin bruk av virke til å dekkje eige behov i samband med verksemd som gjeld jord og skog.

Fylkesmannen kan frita ein skogeigar frå plikta til å innbetale til skogfond etter første ledd dersom det er urimeleg å krevje slik innbetaling, og skogeigaren kan vise til at det blir utført investeringsarbeid i skogen som minst svarar til den innbetalinga som er pliktig.

Inneståande skogfondsmiddel følgjer eigedomen ved overdraging til ny eigar, og inneståande middel kan ikkje skiljast frå eigedomen ved pantsetjing, tvangsfullføring eller på annan måte.

Departementet fastset kor stor fondsavsetjinga skal vere, men ho skal ikkje vere lågare enn 2 % av bruttoverdien av virket.

Departementet kan gi nærare forskrifter om utrekning og innkrevjing av pliktig innbetaling til skogfondet, og om den praktiske gjennomføringa av ordninga med skogfond.

Krav som kommunen har på innbetaling til skogfondet er tvangsgrunnlag for utlegg.

Departementet viser til at den nye lova bruker omgrepet skogfond om dei midlar skogeigaren skal setje av og føre tilbake til skogen gjennom langsiktige investeringar. Gjeldande lov omtaler dette som skogavgift. Bakgrunnen for denne endringa er omtalt tidligare, jf. Kap 6.10.1.

Føresegna samanfattar og erstattar innhaldet i §§ 41, 42, 43, 44, 45 og 47 i gjeldande lov.

1. ledd gir ein definisjon på kva skogfondet skal vere. Det er viktig å presisere at innbetaling til skogfondet ikkje er ei statleg avgift, men ein privat fondsavsetnad som skal brukast til beste for langsiktige investeringar i eit berekraftig skogbruk.

2. ledd gir nærare opplysningar om plikta til å innbetale til skogfondet, og inneheld den same formuleringa som i § 41, første ledd i gjeldande lov.

3. ledd er ein samanfatning av § 43 i gjeldande lov. I medhald av denne føresegna er det i dag 11 skogeigarar som har fritak for innbetaling av skogavgift. Dette er store skogeigedomar. Fritaka er gitt av departementet. Det bør framleis vere ein slik heimel for fritak for store skogeigedomar eller eigedomskompleks med ein samordna administrasjon. Særleg bygdeallmenningane har hevda at ei slik ordning med fritak må ligge inne i den nye skogbrukslova òg. Departementet meiner at behandlinga av slike søknader no bør ligge til fylkesnivået. Det er særleg store eigedomar som kan vera aktuelle for fritak, og desse har ofte skog i fleire kommunar.

4. ledd kjem i staden for § 47 i gjeldande skogbrukslov. Det er viktig at den nye lova på same måte som no heilt klart presiserer at avsetnaden til skogfondet er knytt til eigedomen, ikkje til skogeigaren som person.

5. ledd gir heimelen for å fastsetje storleiken på avsetnaden til skogfondet. Etter gjeldande lov skal Kongen fastsetje denne kvart år, men denne heimelen blei delegert til departementet i 1984. Kravet til innbetaling av skogavgift etter gjeldande lov har i dei seinare åra vore det same. Departementet meinar at det er enklare å fastsetje satsane for eit lengre tidsrom enn eit enkelt år (sesong), og heller gjere endringar når det er behov for det. Den nye lovteksta er utforma i samsvar med dette, og departementet foreslår at det skal ligge til departementet å gi rammer for avsetnad til skogfondet.

6. ledd gir heimel for departementet til å gi nærare forskrifter for berekning og innbetaling til skogfondet, og om den praktiske gjennomføringa av ordninga. Heimelen er meint å femne vidt. Departementet kan med ein slik heimel fastsetje nærare reglar om skogfond innafor lova sitt formål og ut frå dei interesser skognæringa gjer gjeldande. Dei meir detaljerte reglane om avsetnad og bruk av skogfond som er tatt inn i gjeldande lov vil bli tatt med i nye forskrifter i den grad dei er nødvendige. Dette gjeld særleg §§ 42, 44, 45 og 47.

7. ledd slår som tidlegare fast at avsetnaden til skogfond er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. § 44 i gjeldande skogbrukslov. Departementet legg til grunn at regler om rente ved for sein innbetaling, og om forelding av krav knytt til skogfondsmiddel, blir tekne inn i ei forskrift etter sjette ledd.

Til § 15. Bruk av skogfondet

Skogfondet skal brukast til langsiktige investeringar til fordel for den skogen som virket kjem frå, eller til fordel for annan skog som skogeigaren har i same kommune. Med godkjenning frå kommunen kan middel på skogfondet òg førast over til anna skog som skogeigaren har.

Skogfondet skal i første rekkje brukast til å fremme skogkultur, skogbruksplanlegging, skogproduksjon og tiltak som tar sikte på å sikre viktige miljøkvalitetar i skogen.

Departementet kan gi nærare forskrifter om bruken av skogfondet, mellom anna regler om frigjeving av fondsmiddel dersom det ikkje er behov for investeringar i skogen.

Denne føresegna erstattar § 46 om bruk og utbetaling av skogavgift i gjeldande skogbrukslov. Den nye føresegna er forenkla og tek utgangspunkt i det som etter lovforslaget er hovudmålet med ordninga med avsetnad til skogfondet. Det er dei langsiktige investeringane i skog som blir sikra gjennom bruk av skogfondsmiddel, og som oppnår dei skatteføremoner som går fram av skattelova § 8-2.

Dei viktigaste formåla som skogfondsmiddel kan bli brukt til er nemnde i 2. ledd. Her er det no teke inn tiltak som tar sikte på å ta vare på viktige miljøkvalitetar i skogen. Spørsmålet om å forbetre skogavgifta si virkemåte i miljøsamanheng blei drøfta i St. meld. nr. 17 (1998-99), og Stortinget slutta seg til dette opplegget.

Departementet legg til grunn at det i medhald av 3. ledd kan bli gitt nærare forskrifter om bruken av skogfondsmiddel, der enkelte av dei meir detaljerte føresegnene i § 46 i gjeldande lov blir tekne inn.

Til avslutning er det teke inn reglar om frigjeving av skogfondsmiddel dersom det ikkje er behov for investeringar i skogen. Skogeigaren skal ikkje trenge å ha store summar ståande som avsett skogfondsmiddel dersom det ikkje er behov for investeringar i skogen i næraste framtid, jf. også regelen om dette i § 43, siste ledd, i gjeldande lov.

Til § 16. Renter av skogfondsmiddel

Skogeigaren har ikkje krav på renter av inneståande middel på skogfond.

Rentene av skogfondet skal nyttast til administrasjon av skogfondordninga, og til å dekkje eventuelle tap i samband med innkrevjing av pliktig innbetaling til skogfondet. Renter som ikkje blir brukt til desse formåla, kan brukast til ulike skogbruksformål etter nærare forskrifter fastsett av departementet.

Denne føresegna erstattar § 48 i gjeldande skogbrukslov. Departementet legg opp til at forvaltinga og bruken av rentemidlar frå skogfond inntil vidare skal vere slik som det går fram av dei gjeldande forskriftene. Utgiftene til utviklinga av elektronisk verkty knytte til administrasjon av skogavgiftsordninga har auka mykje dei seinare åra, og krev ein stadig større del av rentemidla. Departementet held fast ved at det er administrasjon av ordninga og dekking av eventuelle tap som rentemidlane fyrst skal brukast til. Det kan likevel vere aktuelt å tenkje heilt nytt når det gjeld denne administrasjonen, og ei anna fordeling av bruken av rentemidlane mellom lokale, regionale og sentrale nivå kan tvinge seg fram.

Når lova er sett i verk vil departementet i samråd med skogeigarorganisasjonane sjå nærare på korleis rentemidlane kan nyttast på beste måte i framtida. I dei seinare åra har det vore store endringar i organiseringa av rettleiinga for skogeigarane både frå det offentlege og frå skogeigarorganisasjonane si side. Rentemidlane har vore ei hovudkjelde for finansieringa av slik rettleiing, og ein bør sjå på om andre formål no er meir aktuelle å bruke rentemidlane til. Departementet har difor i den nye føresegna om renter av skogfond opna for ei meir aktiv bruk av dei rentemidlane som ikkje blir brukt til administrasjon av ordninga og eventuelle tap.

Til § 17. Avgift på skogsvirke for å fremme forsking og utvikling i skogbruket

Departementet kan vedta at det skal svarast ei avgift på skogsvirke til å fremme forsking og utvikling i skogbruket. Departementet kan i forskrifter fastsetje nærare reglar om innbetaling, bruk og forvaltning av denne avgifta, og for kor lang periode ho skal krevjast inn.

Føresegna erstattar heile Lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket av 9. november 1956, som blir oppheva. Dette er ei klar forenkling.

Dei tilhøva som er tekne inn i lova frå 1956, og som ikkje blir nemnde i den nye føresegna, kan bli fastsett på betre vis i ei eiga forskrift. Avgiftsordninga byggjer også på ei samforståing med skogeigarorganisasjonane. Departementet meiner av desse grunner det er mest formålstenleg at dei nærare detaljane går fram av forskrifter som kan bli endra og tilpassa etter skiftande rammevilkår for skogbruket.

Når det gjelde grunngjeving og utvikling av denne ordninga viser departementet til at det etter at lova frå 1956 tok til å gjelde blei kravd inn avgift i driftsåret 1956-1957. Denne avgifta danna i mange år det økonomiske grunnlaget for Skogtiltaksfondet. I St. meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) blei det teke til orde for å nytte lova på ny. Grunngjevinga var at departementet i forståing med skogeigarane sine organisasjonar ville styrke den økonomiske innsatsen i eit program for verdiskaping i skogsektoren. Dette blei sett i verk etter «Forskrift om avgift til fremme av fellestiltak for skogbruket», fastsett 10. april 2000. Avgifta blei sett til kr 0,50 pr fastkubikkmeter skogsvirke. Skogeigarorganisasjonane er samde om at det bør vere ei slik avgift i nokre år. Ordninga vil såleis bli ført vidare, men da med heimel i den føresegna departementet foreslår i den nye skogbrukslova.

Til § 18. Tilskot

Departementet kan fastsetje forskrifter om fordeling av og vilkår for utbetaling av tilskot til nærings- og miljøtiltak i skog etter slike rammer som Stortinget gir. Forskriftene kan innehalde føresegner om å krevje tilskot tilbake om vilkåra for tilskot ikkje er oppfylte.

Det er fleire statlege tilskotsordningar knytt til skogbruket. Tidlegare blei forskriftene knytte til desse heimla direkte i Stortingets budsjettvedtak, men det er no bestemt at desse skal ha heimel i lov. Departementet føreslår derfor å ta inn ei føresegn som gir ein slik heimel. I jordlova er det gjort på same sett i høve til tilskott knytt til jordbruket, jf. § 18 i Lov om jord av 12. mai 1995 nr. 23. Det er nødvendig å ha ein slik heimel til å gi tilskottsforskrifter i begge lover. Ansvaret for forvaltninga av tilskotsordningar knytt til skogbruk blir da lagt til skogbruksstyresmaktene, jf § 4, og kan da bli samordna med andre føresegner i lova utan særskilde tilvisingar om det.

Til § 19. Tilsyn, kontroll og rapportering

Kommunen skal føre tilsyn med at føresegnene i lova blir haldne, og kontrollere at vedtak med heimel i denne lova blir gjennomførte.

Departementet kan gi forskrifter om den kontroll kommunen skal føre, samt om internkontrollar i skogbruket og om rapportar frå desse.

Departementet meiner at kontrollfunksjonane i skogbruket må vere utforma slik at dei samla sett blir mest mogleg kostnadseffektive. Det gjeld både dei private i form av sertifiseringsløysingar og den offentlege resultatkontrollen. Departementet varsla derfor i Skogmeldinga at det er aktuelt å sjå nærare på dei heimlane som regulerer utveksling av data mellom offentlege og private databasar, og at det var aktuelt å ta i bruk internkontrollprinsippet i skogbruket som no er vanleg i mange andre sektorar. Det er òg nødvendig å leggje til rette for ei betre samordning og utnytting av offentlege data, og for ein betre dokumentasjon av eksisterande kontrollrutinar.

Departementet har konkludert med at den store kontrollinnsatsen knytt til ulike sertifiseringssystem gir mykje god og systematisk dokumentasjon om skogbruket si verksemd. I ein situasjon der lønsemda i skogbruket er sterkt svekka er det om å gjere å unngå unødig bruk av ressursar. Departementet er derfor kome til at det er ressurseffektivt for både næringa og skogbruksstyresmaktene å harmonisere og koordinere den samla kontrollinnsatsen. Auka vekt på internkontrollsystem gjer slik harmoniser-ing og koordinering mogleg. På dette grunnlaget foreslår departementet ein heimel til å gje nærare føresegner om den kommunale kontrollen, og kva for krav som kan stillast til skogeigaren sin internkontroll og rapportar frå desse.

Til § 20. Klage

Vedtak kommunen gjer etter denne lova kan påklagast til fylkeslandbruksstyret om ikkje departementet har gjort vedtak om at Fylkesmannen skal vere klageinstans.

Departementet eller den departementet har gitt mynde er klageinstans for vedtak gjort av fylkeslandbruksstyret eller Fylkesmannen i første instans.

Føresegna erstattar gjeldande lov, § 14, 1. ledd, og har det same innhaldet som i gjeldande lov. Departementet meiner at fylkeslandbruksstyret fortsett bør vere klageinstans for dei mest viktige sakene etter skogbrukslova. I meir kurante saker, særleg knytt til skogavgift og tilskotsordningane, som ikkje er av prinsipiell karakter, bør Fylkesmannen kunne vere klageinstans. Departementet vil fastsetje dette i dei enkelte forskriftene.

Gjeldande skogbrukslov § 14, 2. ledd lyder slik:

«Også offentlige naturvern- og friluftsmyndigheter har rett til å klage når avgjørelsen vedrører interesser som hører inn under deres myndighetsområder.»

I praksis er det Fylkesmannen ved si miljøvernavdeling som utøvar denne klageretten. Dette har etter omorganiseringa av landbruksforvaltninga på fylkesnivå i førstninga av 1990-åra skipa habilitetsproblem internt i embeta. Fylkesmannen opptrer no både som sekretær for fylkeslandbruksstyret gjennom landbruksavdelinga si, og som klagar gjennom miljøvernavdelinga si. Det er openbert uheldig og har ført til forseinkingar i saksbehandlinga. Mellom anna har det i ein del saker vore nødvendig å gjere bruk av ulike setjeordningar. Klageretten bør av denne grunnen åleine avviklast. Departementet meiner vidare at samordninga av saker i skjeringspunktet mellom skog og miljø internt i embeta er forbetra slik at den særskilde klageretten no ikkje lenger er nødvendig.

Til § 21. Straff og tvangsgebyr

Den som forsettleg eller aktlaust bryt eller medverkar til brot på føresegnene i denne lova, eller pålegg gitt i medhald av forskrifter eller vedtak med heimel i lova, straffast med bøter eller fengsel i inntil eitt år.

For å sikre at føresegnene i lova og vedtak fatta med heimel i lova blir gjennomførte, kan kommunen påleggje skogeigaren tvangsgebyr. Tvangsgebyret kan krevjast inn frå den frist kommunen har sett for retting av forholdet. Tvangsgebyr kan òg fastsetjast på førehand. Det kan fastsetjast at tvangsgebyret aukar så lenge det ulovlege forholdet varer ved, eller at det forfell for kvart brot.

Tvangsgebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.

Den opphavlege straffeføresegna i Lov om skogproduksjon og skogvern av 1965 hadde ein ordlyd som omfatta straff i form av bøter og inndraging av ulovleg avverka virke, eller verdien av slikt virke. Dei beløpa som blei inndregne skulle etter føresegna tilførast skogkulturavgifta si rentemiddelkonto i vedkomande distrikt, og nyttast innom dei rammer som var trekt opp for bruken av desse midlane. Ordlyden om inndraging blei oppheva ved lov av 26. januar 1973 nr 2, jf. Ot. prp. nr. 31 (1971-72), i samband med at Justisdepartementet gjorde ein samla gjennomgang av straffeføresegner i særlovgivinga. Føresegna i gjeldande lov på dette punktet, jf. § 52, inneber såleis no berre at lovbrot blir straffa med bøter om det straffbare ikkje blir ramma av strengare straffeføresegner.

Departementet meiner at straffeføresegna i gjeldande lov er for svak. Under lovarbeidet har skogbruksstyresmaktene lokalt og regionalt etterlyst klarare og meir omfattande moglegheiter for sanksjonar. Oppbygging av kunnskap i seinare tid saman med den tekniske utviklinga knytt til planlegging for skogbruk inneber at det er mogleg å unngå tiltak som skader skogen sin vidare utvikling og særleg viktige miljøverdiar for alle som utøvar verksemd som blir omfatta av denne lova.

Departementet meiner derfor det er grunnlag for ei klarere straffeføresegn i den nye lova, og at det blir tatt inn ei høgare strafferamme enn i gjeldande lov. Det er i første rekkje brot på føresegnene om skogbrukstiltak føresegna rettar seg mot. Det vil seie alle inngrep i skogen som blir sett i verk utan heimel eller løyve. Straffeføresegna gjeld òg brot på føresegner om tiltak i vernskog og område med høgt prioriterte miljøverdiar, samt skogeigaren sitt ansvar knytt til skogavgiftsordninga. Den nye strafferamma, med fengsel i inntil eitt år som øvste grense, er uttrykk for at skade på natur bør ha ein høgare straff enn tidlegare, samstundes som straffeutmålinga sjølvsagt må stå i høve til skaden eller den vinning som er oppnådd ved lovbrotet. Begge disse elementa er ei tydeleggjering av det forvaltaransvaret skogeigaren har.

Departementet foreslår vidare å innføre ei ordning med tvangsgebyr etter same opplegg som i § 20 i jordlova. Under arbeidet med dette høyringsnotatet har etatane ute etterlyst ein slik heimel, og tvangsgebyr er framheva som meir effektivt enn bøter og fengsel.

Generelt er det få saker som vert påtala etter skogbrukslova. Departementet innhenta i 2000 opplysningar frå fylke og kommunar om dette. Dei viste at i dei seinare åra er 20 - 25 saker meldt til politiet. For det meste er dette saker om ulovleg vegbygging og hogst. Fleire saker er av ulike årsaker blitt lagt bort, og berre få saker førte til bøtelegging.

I særlege tilfelle vil brot på skogbrukslova som har varige negative verknader på miljø kunne bli vurdert som miljøkriminalitet. Departementet ventar at dette blir ei meir aktuell problemstilling i åra framover.

Gjeldande lov § 52 inneber at lovbrot ikkje blir påtala utan etter krav frå skogoppsynet. Dette kan vere ein medverkande grunn til at få saker er påtala. Om andre enn skogoppsynet skal ta opp ei sak må dette byggje på føresegner i straffelova eller anna lovverk. Normalt vil dette bare vere aktuelt ved særs alvorlege lovbrot med vidtrekkande konsekvensar. Gjeldande føresegn inneber at dei rørte interessene oppfattar moglegheitene for å melde og påtale brot på skogbrukslova som svært avgrensa. Dette har vore ei kjelde til mistru til skogbruksstyresmaktene i nokre saker der skogbruksstyresmaktene ikkje har påtala forhold som andre interesser har hatt eit ønskje om å få klargjorde. Departementet meiner at denne føresetnaden for straffeforfølging ikkje samsvarer med prinsipp i tida om ope forvaltning, innsyn og medverknad, og at den derfor ikkje bør bli ført vidare i ei ny lov.

Til § 22. Iverksetjing og overgangsreglar

Denne lov blir sett i kraft frå .......... Frå same tid held følgjande lover opp å gjelde:

1. Lov om husbruksskog av 9. juni 1939

2. Lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket av 9. november 1956.

3. Lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965.

Forskrifter og vedtak med heimel i dei lovane som er nemnde i første ledd skal gjelde til departementet fastset nye forskrifter etter denne lova. Departementet kan òg fastsetje dei overgangsordningar og forskrifter som er nødvendige for utfylling og iverksetjing av lova.

Den nye skogbrukslova kjem i staden for lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern.

I § 17 har departementet tatt inn den heimel som er nødvendig for å krevje ei slik avgift som er omhandla i Lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak for skogbruket av 9. november 1956.

Oppheving av lov 9. juni 1939 om husbruksskog er omtala i Kap 10.1.1.

Det er såleis tre lover som heilt ut blir oppheva om ein ny skogbrukslov blir vedtatt.

Det er fastsett mange forskrifter og fatta nokre vedtak etter dei tre lovene som vil måtte gjelde vidare inntil nye forskrifter og vedtak blir fastsett i medhald av den nye lova. Departementet tek sikte på ein samla gjennomgang av forskrifter og vedtak når den nye lova er sett i kraft, og vil arbeide for å redusere talet på forskrifter og forenkle innhaldet i dei.

1.9 Endringar i anna lovverk

1.9.1 Jordlova

Departementet foreslår at føresegnene om «omlegging av skogmark til annet øyemed», slik desse no er nedfelt i §§ 50 og 51 i gjeldande lov, ikkje blir ført vidare. Dei fleste omdisponeringar av skog skjer no gjennom planverkty knytte til plan- og bygningslova. § 50 i gjeldande lov om skogbruk og skogvern har i dei seinare åra ofte berre vore eit supplement til føresegnene om deling i jordlova, slik at søknader om deling av ein eigedom som òg har omfatta omdisponering av skog er blitt behandla under eitt. Departementet foreslår derfor ei samordning og forenkling av denne typen saker, ved at omdisponering av skog blir fletta inn i § 9 i jordlova. Føresegna får da slik ordlyd (endringane er markert):

§ 9. Bruk av dyrka jord, dyrkbar jord og skog m.v.

«Dyrka jord må ikkje brukast til formål som ikkje tek sikte på jordbruksproduksjon. Dyrkbar jord må ikkje disponerast slik at ho ikkje vert eigna til jordbruksproduksjon i framtida.

Skog kan ikkje takast i bruk til andre formål enn skogproduksjon.

Departementet kan i særlege høve gi dispensasjon dersom det etter ei samla vurdering av tilhøva finn at jordbruks- eller skogbruksinteressene bør vika. Ved avgjerd skal det mellom anna takast omsyn til godkjende planar etter plan- og bygningslova, drifts- eller miljømessige ulempe for landbruket i området, kulturlandskapet og det samfunngagnet ei omdisponering vil gi. For jordbruksareal skal det òg takast omsyn til om arealet kan førast attende til jordbruksproduksjon. For skog skal det òg takast omsyn til skogmarka si produksjonsevne, alderen på skogen og om det er vernskog etter lov om skogbruk. Det kan krevjast lagt fram alternative løysningar.

Samtykke til omdisponering kan bli gitt på slike vilkår som er nødvendige av omsyn til dei formåla lova skal fremje.

Dispensasjonen fell bort dersom arbeid for å nytta jorda eller skogen til det aktuelle formålet ikkje er sett i gang innan tre år etter at vedtaket er gjort.

Departementet kan påby at ulovlege anlegg eller byggverk vert tekne bort.»

1.10 Forhold knytt til iverksetjing

1.10.1 Oppheving av eldre lover

1.10.1.1 Lov om husbruksskog av 9. juni 1939

Departementet foreslår å oppheve lov om husbruksskog av 9. juni 1939. Formålet med lova var i sin tid å skape moglegheiter for å skaffe skogløse bruk skog til eige behov. Meininga var å få fleire jordbrukarar til å gå saman om innkjøp og drift av felles skog.

Spørsmålet om å oppheve lova ble tatt opp av allereie av Skogkommisjonen av 1951, og blei seinare drøfta da gjeldande lov ble utarbeida først på 1960-tallet, jf. Ot. prp. nr. 38 (1961-62). Utgangspunktet på den tida var m. a. at det var føresegner i jordlova om tilskiping av særskilde skogar og sams skogar med sikte på å trygge bruka sine økonomiske kår, som ville kunne ha same funksjon som føresegnene i lov om husbruksskog.

Grunngjevinga for at departementet da ikkje fant å kunne oppheve loven av 1939 og overføre dei eksisterande husbruksskoger til sams skog undergitt jordlova sine føresegner, var at eit slikt tiltak neppe kunne gjennomførast mot den enkelte loddeigar sin protest med mindre vedkommande fikk erstatning for mogleg økonomisk tap (grunnlova § 105). Til dette kom òg ein viss tvil når det gjaldt tilbakeverkande kraft. Det blei likevel i lov om husbruksskog av 1939 tatt inn i ei ny § 19 ei føresegn om at husbruksskog ikkje kan opprettast etter ei tid fastsett av Kongen. Dette blei gjort med sikte på at lova ved eit seinare høve skulle kunne opphevast utan vesentlege praktiske og økonomiske konsekvensar.

I den nye jordlova frå 1995 ble reglene om sams tiltak tatt ut fordi dei var så lite brukt at dei i praksis var utan interesse (Ot. prp. 72 (1993-94). I staden blei det tatt inn føresegner i jordskiftelova som dekka dei same forholda, jf. § 34. Føresegnene om husbruksskog er no òg så lite i bruk at dei er utan interesse. Hausten 2003 vil det berre vere ein husbruksskog att i Noreg, og denne arbeider for å gå over til ei anna organisering. Ei oppheving av lova får såleis ikkje konsekvensar, og det er ikkje behov for føresegner til erstatning for dei som blir oppheva.

1.10.1.2 Lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket

Som oppfølging av St. meld. nr. 17 (1998-99) og Stortingets behandling av denne blei det i 2000 vedteke at det skal svarast ei avgift pr m3 avverka tømmer til bruk innafor forsking og utvikling. Lovgrunnlaget for denne avgifta er lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket av 9. november 1956.

Innføring av avgifta var ei 5-årig prøveordning som trådde i kraft frå 1. juli 2000. I oppgjøret med seljar (skogeigar) skal første kjøper, for skogsvirke som er omsett (målt inn) frå og med denne dato, setje av ei avgift på kr 0, 50 pr. fastkubikkmeter. Storleiken på avgifta blir vurdert kvart år. Avgifta blir kravd inn ved at Skogtiltaksfondet sender krav om innbetaling til dei kjøparane som for kvart halvår til samen skuldar kr 50,- eller meir i avgift.

Dei middel som blir betalt inn til ordninga blir forvalta av eit eige skogtiltaksfond der styresamansetjinga femner skogeigarane og styresmaktene.

Departementet meiner at ei ny lov om skogbruk bør kunne fange opp behovet for lovregulering av vedkommande avgift, og dei nødvendige føresegnene frå lov av 9. november 1956 er såleis tatt inn i lovforslaget § 17.