6 Allmenne merknader til lovutkastet

6.1 Formålet med lova

6.1.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

I gjeldande skogbrukslov er det lagt til grunn at lova skal fremme skogproduksjon, skogreising og skogvern. Målet er at skogbruket gjennom rasjonell skjøtsel kan gi eit tilfredsstillande resultat for næringsutøvarane, og å sikre effektiv og jamn tilgang på råstoff til industrien. I saker etter lova skal det leggjast vekt på skogen som rekreasjonskjelde for allmenta, som viktig del av landskapsbiletet, som livsmiljø for planter og dyr, og som områder for jakt og fiske.

I høyringsnotatet foreslo departementet at formålet i den nye lova skulle endrast. Ein viste til at bruk av skog og skogen sine funksjonar blir vurdert i eit vidare perspektiv i internasjonale prosessar og debattar enn det som er reflektert i formålet i gjeldande lov. Elles la ein til grunn at det er viktig at den nye lova gjer det klart kva for ei rolle og kva for eit ansvar skogbruket har når det gjeld å vege skogproduksjon og miljø i forhold til kvarandre. Departementet la til grunn at den nye lova som eit heile bør sikre og vere ein garanti for at skogen blir forvalta og brukt på ein berekraftig måte, økonomisk, økologisk og i eit samfunnsperspektiv.

Med dette som bakgrunn foreslo departementet at lova skulle ha til formål å fremme ei berekraftig forvaltning av skogressursane i landet med sikte på verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen. Omsynet til skogreising blei ikkje foreslått ført vidare i den nye lova. Ein foreslo heller ikkje å føre vidare dei særskilte uttrykte måla om eit tilfredsstillande resultat for næringsutøvarane og å sikre effektiv og jamn tilgang på råstoff til industrien. Dei nye formuleringane om verdiskaping dekkjer likevel opp noko nær det same som omsynet til næringsutøvarane etter gjeldande lov.

6.1.2 Innspel frå høyringsinstansane

Departementet har motteke innspel frå 93 høyringsinstansar i samband med forslaget til nytt formål. Innspela er gitt frå Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, 14 fylkeslandbruksstyre, 8 fylkesmenn, 48 kommunar og 21 organisasjonar og enkeltmenneske.

Hovudtyngda av høyringsinstansar støttar forslaget. Ein del av dei som har uttalt seg gir likevel uttrykk for at næringsaspektet i forslaget er for svakt. Norges Skogeierforbund uttaler til dømes om dette:

«I en ny skogbrukslov er det naturlig at både økonomiske sosiale og økologiske interesser synliggjøres i formålsparagrafen, uten at grensedragninga mellom skogbruksloven og vernelover endres. Det er ivaretatt gjennom Landbruksdepartementets forslag.

Vi mener imidlertid at det næringsmessige aspektet bør tydeliggjøres. Det bør uttrykkes klarere at loven skal fremme en aktiv og lønnsom utnytting av skogressursene. Vi savner også en synliggjøring av næringens utøvere og næringens likestillingsutfordring i formålsparagrafen.»

Norges Naturvernforbund støttar forslaget, men meiner at berekraftomgrepet ikkje omfattar økonomi eller distriktspolitikk slik departementet synest å leggje til grunn i høyringsnotatet. Næringslivets Hovudorganisasjon peikar på at det er unaturleg å fjerne eit så sentralt mål som omsynet til effektiv og jamn råstofftilførsel for industrien. Norges Jeger- og Fiskeforbund ber om at jakt og fiske blir nemnt i føresegna, og Norske Reindriftssamers Landsforbund ber om at reindrift blir nemnt særskilt. Også andre, til dømes fylkeslandbruksstyret i Oppland, meiner at ein bør ta inn fleire særlege omsyn i ordlyden. I merknadene som ligg til grunn for styret sitt vedtak heiter det:

«Lovforslaget kunne vært tydeligere i forhold til å ivareta den langsiktige ressurstilgangen fra skogbruket, gjerne ved å ta dette inn i formålsparagrafen. Det er en åpenbar fare for at skogens ressurser bygges ned igjen, sett i forhold til dagens situasjon, dersom skogloven ikke er tydelig på at virkesressursen skal vedlikeholdes på lang sikt.»

6.1.3 Departementet sine vurderingar

Det går fram av kapittel 5.1.2 at Næringskomiteen meinte at lova burde vere ei næringslov som byggjer på prinsippet om fridom under ansvar. Tittelen på skogbrukslova da ho tok til å gjelde i 1965 var Lov om skogbruksproduksjon og skogvern. Departementet meiner at tittelen på den nye lova bør vere Lov om skogbruk (skogbrukslova). Omgrepet skogbruk viser at lova er ei næringslov som først og fremst regulerer aktivitet ut frå målet om ei berekraftig forvaltning av skogressursane.

Føresegnene i forslaget til ny skogbrukslov gjeld skogeigaren sitt ansvar for dei skog- og eigedomsressursane han forvaltar, og skogbruksstyresmaktene sine verkemiddel for å regulere skogeigaren sin bruk av desse ressursane. Formålet i lova bør omfatte dei hovudomsyna som tener som ramme for desse reglane. Forslag til formål er teke inn som § 1 i lovutkastet.

Målet om berekraftig forvaltning går mellom anna fram av Grunnlova § 110b der det er lagt til grunn at naturen skal disponerast ut frå ei langsiktig og allsidig tilnærming som tek vare på ressursane for etterslekta. Berekraftig utvikling er også eit mål for planlegging og verksemd i samfunnet. Produksjonen i skogbruket og bruk av skogprodukta kan gi viktige bidrag til ei slik utvikling. Den enkelte skogeigaren kan vere ein bidragsytar til ei berekraftig utvikling gjennom dei måla og tilpassingane han legg til grunn. Aktiv forvaltning av ressursane er avgjerande for at skogbruket som sektor kan gi eit positivt bidrag til auka verdiskaping og til å løyse viktige miljøoppgåver. Sjå omtale av dette i kapittel 3.1. Departementet meiner med dette som bakgrunn at det bør gå fram av ordlyden i lova at målet er å fremme berekraftig forvaltning av skogressursane. Dette fører til at avveginga mellom dei ulike omsyna som skal trekkjast inn ved forvaltninga av skogressursane må byggje på ei langsiktig vurdering knytt til både skog og areal.

Departementet meiner at det å fremme verdiskaping basert på skogressursane og å leggje til rette for at skogeigaren og forvaltninga tek grunnleggjande miljøomsyn når skogressursane blir utnytta, er dei hovudomsyna som er aktuelle i dag. Dette er omsyn som ligg til grunn for utforminga av forslaga til nye reglar. Formålet i den nye lova bør byggje opp under dette slik at både dei som driv næringsverksemd i skogen og styresmaktene på ulike nivå får signal om at forvaltninga av skogareal og skogressursar handlar om ein balanse mellom økonomiske verdiar, miljøverdiar og sosiale verdiar. Lova bør såleis leggje til rette for økonomisk verksemd og samstundes hegne om dei ulike miljøverdiane skogen har. Departementet oppfattar innspela frå høyringsinstansane slik at dei er samde i dette.

Departementet meiner det er ønskeleg å nemne desse omsyna direkte i lovteksten.

Departementet foreslår såleis at føresegna skal ta sikte på verdiskaping, og at dette går fram av ordlyden. Ein legg da til grunn at det er eit mål for lova at ressursane skal forvaltast aktivt og med ei økonomisk målsetjing. Distriktsperspektivet er ein del av dette. Når verdiskaping er eit mål, er det også eit mål å sikre økonomisk vinst av skogbruksverksemda. I denne samanhengen må det vere rom for individuelle strategiar for forvaltning av skogen. Den enkelte eigaren må innafor rammene i lova kunne leggja vekt på ulike mål ved forvaltninga. Målet om verdiskaping tilseier at det blir lagt til rette for at skogbruksverksemda samla sett og i eit samfunnsperspektiv blir lønnsam. Produksjon av miljøgode og verdiar som kan vere viktige for annan næring på eigedommane eller i området må omfattast av målet om verdiskaping. Departementet meiner at det likevel ikkje lenger bør vere eit eige mål å sikre industrien effektiv og jamn forsyning. Tidlegare sette handelsgrenser og transporttilhøve grenser for omsetjing av tømmer og skogprodukt. Dette gjeld ikkje i same grad i dag, og industrien hentar trevirke frå mange land. Departementet viser til at import av sagtømmer og anna virke har vore aukande. Omsynet til industrien må trekkjast inn under og avstemmast i høve til samleomgrepet verdiskaping.

Det bør også gå fram av ordlyden at ei berekraftig forvaltning av skogressursane bør ta sikte på å sikre det biologiske mangfaldet, omsynet til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen. Med ei slik utforming er det eit mål å leggje til rette for skogbruksverksemd som tek vare på ressursgrunnlaget og dei livsberande økologiske prosessane, og å drive stadstilpassa verksemd der også biotopar for trua, sårbare og omsynskrevjande artar blir tekne vare på. Forslaget er ei oppfølging av konvensjonen om biologisk mangfald og St.meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringas miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Det er dessutan eit mål å utvikle vidare og ta vare på verdiar knytt til friluftsliv og opplevingar slik at skogen kan bli brukt som arena for fysisk aktivitet. Når målet er å ta omsyn til landskapet, legg departementet til grunn at det ikkje er eit mål at landskapet blir statisk. Eit landskap i utvikling har opplevingsverdiar, og det er ein ressurs både for friluftsliv og for økonomisk verksemd, til dømes turistnæring. Målet i lova må tolkast i ein slik samanheng. Departementet meiner at det også bør gå fram av formålet at forvaltninga skal ta omsyn til kulturverdiane i skogen. Det finst store kulturverdiar i skogareala, verdiar som bind saman notid og fortid. Desse verdiane er også ei viktig kjelde til kunnskap om langsiktig forvaltning av areal og ressursar. Omgrepet kulturverdiar femner noko vidare enn omgrepet kulturminne og kulturmiljø. Departementet legg til grunn at omgrepet kulturverdiar i denne samanheng også omfattar verdiar knytt til skog og kulturlandskap. Lovfesting av dei omsyna som her er omtala, er ei oppfølging av dei hovudutfordringane som er omtala i kapittel 3.7.

I høyringsinnspela går det fram at det er noko ulike meiningar om kor stor vekt dei ulike omsyna skal tilleggjast i forhold til kvarandre. Mange av høyringsinstansane meiner til dømes at forslaget i høyringsnotatet fører til at omsynet til skogbruksnæringa blir svekt i forhold til føresegna i gjeldande lov, og dei peikar på at dette er uheldig. Andre høyringsinstansar meiner at miljøomsyna i forslaget ut frå forslaget skal tilleggjast same vekt som omsynet til verdiskapinga, og sluttar seg til dette. Departementet meiner, som nemnt ovanfor, at formålet må leggje til rette for at det blir lagt vekt på både verdiskaping og miljøverdiar ved forvaltning av skogressursane. Ein er klar over at nærings- og miljøinteressene kan ha ulike syn på når det skal gjennomførast skogbrukstiltak. I dei fleste høva vil det likevel ikkje vere motsetningar mellom desse omsyna når forvaltninga skal vere berekraftig. I dei enkelte føresegnene i lova går det elles konkret fram kva for omsyn som skal takast, og korleis omsyna skal vegast i høve til kvarandre. Avvegingar basert på formålsføresegna aleine vil dermed i liten grad vere avgjerande for den vekta dei ulike omsyna skal ha. Med dette som grunnlag meiner departementet at det er lite tenleg at det i formålet vert lagt fast kor stor vekt dei ulike omsyna skal ha i forhold til kvarandre.

Det er eit viktig mål å forynge skogen, men det er ikkje lenger noko politisk mål å reise ny skog. Sjå om skogressursane under kapittel 3.3 og forynging av skog under kapittel 3.5. Departementet foreslår derfor at dette ikkje lenger bør vere eit mål for ny skogbrukslov. Ein kan ikkje sjå at høyringsinstansane har hatt innvendingar mot dette.

Departementet har merka seg at ei rekkje høyringsinstansar meiner at ordlyden i formålet bør utvidast til å omfatte mange andre og ulike interesser. Dei gir på ulike måtar uttrykk for at interessene bør nemnast særskilt. Departementet vil peike på at skogbruk har verknad for mange ulike brukargrupper. Skulle alle nemnast særskilt, ville formålet i lova bli ei lang, og truleg også ei vanskeleg tilgjengeleg føresegn, utan at tolkinga av regelen blir nemnande annleis. Departementet meiner det vil vere uheldig, og held fast ved at det ikkje er ønskeleg å arbeide inn ulike særinteresser i føresegna.

6.2 Virkefelt for lova

6.2.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

Skogbrukslova gjeld i dag all skog og skogmark, jf. § 3. Pålegg, tiltak og forskrifter etter § 28 (tiltak mot insekt-, soppangrep og liknande) kan fastsetjast utanfor dette virkefeltet.

Det er gjort serlege unntak frå virkefeltet i lova ved omdisponering av skogmark etter § 50. Reglane om omdisponering gjeld ikkje område som er regulert til andre formål enn landbruk og fareområde, eller for areal som i bindande arealdel til kommuneplanen er lagt ut til serlege formål som ikkje gjeld landbruk.

I høyringsnotatet til ny skogbrukslov la Landbruks- og matdepartementet til grunn at den nye lova skulle ha det same virkefeltet som i gjeldande lov. Departementet sitt utgangspunkt var at lova skulle gjelde alle areal der ein driv skogbruk, og areal der det er aktuelt å drive skogbruk. Lova skulle gjelde alle slike areal med mindre heile eller delar av lova er sett ut av kraft for bestemte område gjennom juridisk bindande planar etter plan- og bygningslova eller verneforskrifter etter naturvernlova. I slike høve ville det vere planvedtaket eller vedtaket etter naturvernlova som set skogbrukslova ut av kraft i det aktuelle området.

Landbruks- og matdepartementet foreslo likevel at lovregelen blei formulert noko annleis enn i gjeldande lov. I forslaget til § 2 første ledd foreslo ein at lova skulle gjelde all skog, «det vil seie all grunn som produserer skog eller som etter ei samla vurdering er best egna til skogproduksjon».

I høve til plan etter plan- og bygningslova foreslo departementet i § 2 andre ledd å innarbeide ein regel om tilhøvet mellom den nye skogbrukslova og plan- og bygningslova. Ein foreslo at lova skulle gjelde sjølv om området er lagt ut til andre formål enn skogbruk i arealdelen til kommuneplanen eller i reguleringsplan så lenge skogbruk ikkje er i strid med reguleringsformålet. Ein foreslo to unntak frå denne hovudregelen: Dersom noko anna går fram av sjølve planen, eller dersom arealet er teke i bruk til andre formål.

I gjeldande skogbrukslov finn ein ingen særlege reglar om avgrensinga mellom naturvernlova og skogbrukslova. I lovutkastet § 2 andre ledd i høyringsnotatet foreslo departementet at ein lovfesta ei avklaring i samsvar med gjeldande rett.

Lovutkastet § 2 tredje ledd inneheldt ei avklaring i høve til dei rettane reindriftssamane har både på privatrettsleg grunnlag og med heimel i reindriftslova § 13 til trevirke og brensel.

6.2.2 Innspel frå høyringsinstansane

Departementet har teke imot totalt 54 høyringsinnspel knytt til virkefeltet for den nye lova. Ein mottok innspel frå Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartementet, 5 fylkeslandbruksstyre, 5 fylkesmenn og 30 kommunar. I tillegg er virkefeltet kommentert av 11 organisasjonar. Høyringsinstansane har kommentert både bruken av nye omgrep i samband med virkefeltet og tilhøvet mellom ny skogbrukslov og anna lovgjeving.

Dei fleste innspela gjeld bruken av dei nye omgrepa i lovutkastet § 2 første ledd, og mange meiner at omgrepa kan framstå som forvirrande, eller beint fram lite dekkjande for det lova bør gjelde. Glåmdal regionråd kommenterer overgangen mellom jordbruksareal som er ute av drift og skog.

Andre innspel gjeld tilhøvet mellom den nye skogbrukslova og anna lovverk. Miljøverndepartementet legg til grunn at forslaget til lovtekst har ei klar nok formulering, og at presiseringane i kommentaren til forslaget gir eit høveleg bilete av avgrensinga mellom ny skogbrukslov og plan- og bygningslova. Fylkesmannen i Telemark peikar på at lova bør gjelde i alpinbakkar og kraftgater. Riksantikvaren etterlyser ein omtale av grenseflatene i høve til kulturminnelova. Fylkeslandbruksstyret i Nordland peikar på si side på at utkastet til regel ikkje er presist nok i høve til naturvernlova.

Landbrukshøgskulen peikar på at slik lovutkastet er utforma, kan det løyse ut eit behov for oppgradering av verneforskriftene for alle verneområde med produktiv skog. Det er vist til at ein kan unngå dette dersom lovteksten blir omforma noko slik at skogbrukslova gjeld «dersom skogbruk ikke er til hinder for verneformålet».

Kommunaldepartementet peikar på at det er nødvendig å ta omsyn til arealvernet for reindrifta gjennom praktiseringa av lovverket. Departementet peikar mellom anna på at dette er i samsvar med regjeringa si tilleggsmelding om samepolitikk, St.meld. nr. 33 (2000-2001). Norske Reindriftssamers Landsforbund viser til at dei er nøgde med at retten for reindrifta til å ta ut trevirke og brensel går fram av lova.

Olje- og energidepartementet ønskjer at det blir gitt ei særskilt omtale av forholdet til vassdrag og vannressursloven. Departementet uttaler:

«Vannressursloven regulerer alle tiltak som har virkninger i vassdrag og grunnvann (unntatt forurensningsvirkninger). Det er virkningene av et tiltak som avgjør om loven kommer til anvendelse eller ei. Dette innebærer at samme tiltak både kan omfattes av vannressursloven og skogloven. Dette bør presiseres i forarbeidene til ny lov om skogbruk.»

6.2.3 Departementet sine vurderingar

Landbruks- og matdepartementet vil presisere at det i utgangspunktet ikkje synest å vere behov for å endre innhaldet av virkefeltet i ei ny skogbrukslov i forhold til gjeldande lov. Lova skal gjelde all skog og skogmark, og tilhøvet mellom den nye lova og anna lovverk bør vere det same som i gjeldande lov. Departementet oppfattar innspela frå høyringsinstansane slik at dei sluttar seg til dette utgangspunktet. Departementet meiner likevel at det er grunn til å gjere nokre endringar i utforminga av regelen.

Det går fram av kapittel 6.10 at departementet foreslår å oppheve regelen om omdisponering i gjeldande skogbrukslov § 50. Forslaget inneber at unntaket i gjeldande lov § 3 første og andre ledd ikkje blir ført vidare i føresegna om virkefelt for den nye lova.

Departementet legg vekt på dei mange merknadene som er gitt frå høyringsinstansane i samband med forslaget til endringar i språkbruken i høyringsutkastet § 2 første ledd. Ein er samd i at dei nye omgrepa kan framstå som forvirrande. Sidan ein heller ikkje tek sikte på å gjere materielle endringar, meiner departementet på dette grunnlaget at ein er betre tent med å bruke noko nær dei same omgrepa som finst i gjeldande lov. Ein foreslår på dette grunnlaget at virkefeltet for lova skal vere all skog og skogmark. Med skogmark forstår ein som i gjeldande lov grunn som er skogproduserande, eller som etter ei samla vurdering er best eigna for skogproduksjon, og som ikkje er nytta til andre formål. Når ein legg vekt på ei samla vurdering, må ein ta utgangspunkt i objektive kriterium knytt til areala, og desse kriteria må tolkast i lys av § 1 og den enkelte føresegna i lova. Ein må sjå på kva for areal som kan gi avkasting, og ei økonomisk vurdering av innsatsmidla i høve til pårekneleg avkasting. Arealet må kunne gi grunnlag for skogbruksverksemd. Forslaget går fram av lovutkastet § 2 første ledd.

Etter Landbruks- og matdepartementet sitt syn er det ønskeleg å synleggjere tilhøvet mellom ny skogbrukslov og naturvernlova i virkefeltet for ny skogbrukslov. Dette kan klargjere tilhøvet mellom dei to lovene, og ein kan truleg også unngå overlappande reglar. Departementet meiner at ein ved ei slik lovfesting ikkje bør gjere realitetsendringar i høve til dei reglane ein finn i gjeldande lover. Ein oppfattar dei andre innspela frå høyringsinstansane slik at dei sluttar seg til departementet sitt syn på dette.

Der skogen blir verna etter naturvernlova har praksis vore at skogbrukslova blir sett ut av kraft ved dei strengaste formene for vern (reservat, nasjonalpark og naturminne), der vernet gjeld ivaretaking av skogen. For vern av landskapsvernområder er utgangspunktet at skogbrukslova gjeld. Verneforma landskapsvernområde skal etter forarbeida til naturvernlova ikkje hindre vidare drift av jord og skog etter tidsmessige metodar. I slike høve må brukaren ta rimelege estetiske omsyn til landskapet i samband med drifta.

Departementet har merka seg at lovutkastet i høyringsnotatet ikkje tek høgde for at vernevedtaket kan gjere at skogbrukslova blir sett ut av kraft. Departementet meiner at det bør gå fram direkte i lova at ny skogbrukslov ikkje gjeld dersom dette går fram av vernevedtaket eller føresegner knytt til vedtaket. Forslaget går fram av lovutkastet § 2 andre ledd. I dei fleste tilfelle er det ikkje vernevedtaket sjølv, men føresegner gitt med heimel i vedtaket som regulerer kva slags drift av skogen som vil vere i strid med verneforskrifta, og kva slags drift som kan gjennomførast utan at det er i strid med vernet eller som vil krevje dispensasjon frå forskrifta.

Areala i landet vårt blir i stor grad regulerte eller lagt ut til ulike formål i medhald av plan- og bygningslova. I mange kommunar blir landbruksverksemda behandla gjennom kommunane si nærings- og utviklingsplanlegging etter plan- og bygningslova, noko som er i samsvar med råd frå departementet.

Sjølv om areala er regulerte, eller i kommuneplanen sin arealdel er lagt ut til andre formål enn landbruk (skogbruk), vil dei som regel fortsette med å vere skogområde for ein kortare eller lengre periode. Berre i nokre få høve blir arealet bygd ned med det same. I dei først nemnde områda er hovudprinsippet at reguleringa etter plan- og bygningslova ikkje set gjeldande skogbrukslov ut av kraft, så lenge det står skog på arealet. Grunnen til dette er eit ønske om å sikre forsvarleg stell og avverking fram til området blir teke i bruk i samsvar med planen. I denne perioden må det derfor ikkje setjast i verk tiltak med heimel i skogbrukslova som kan vere i strid med planen, eller som kan gjere gjennomføringa av planen vanskeleg. Kommunen kan likevel i reguleringsføresegner fastsetje at lova ikkje skal gjelde. Departementet meiner tilhøvet til planar etter plan- og bygningslova bør vere det same i ny skogbrukslov. Ein viser til at det frå tid til annan kan oppstå situasjonar som har verknad for vitaliteten og helsa i skogen over større område. Dette kan vere ordinær drift av arealet eller særlege tiltak etter skadar som ikkje fell inn under lovforslaget § 9, som mellom anna gjeld insekt- eller soppskadar. Departementet meiner også at det er viktig at utnyttinga av skogmark ikkje blir bandlagt unødig. Areala bør kunne nyttast til skogproduksjon så lenge det ikkje er til hinder for, eller er i strid med formålet med reguleringa. Landbruks- og matdepartementet oppfattar utsegnene frå høyringsinstansane slik at dei sluttar seg til dette synet, og ein viser særleg til utsegna frå Miljøverndepartementet om at forslaga i høyringsutkastet gir eit høveleg bilete av avgrensinga mellom ny skogbrukslov og plan- og bygningslova.

Landbruks- og matdepartementet meiner at det er ønskeleg å synleggjere tilhøvet mellom dei to lovene i lovteksten som gjeld virkefeltet for ny skogbrukslov. I høyringsutkastet søkte ein å innarbeide dette i § 2 andre ledd. Sjølv om ikkje høyringsinstansane har peika på nemnande ulemper ved den lovteksten som blei sendt på høyring, meiner departementet at formuleringa av regelen blir klarare og får betre samanheng med lovteksten som gjeld naturvernlova dersom ein startar med hovudregelen, og deretter nemner unntaka der ny skogbrukslov ikkje skal gjelde. Departementet foreslår derfor ei reint språkleg endring i høve til den lovteksten som blei sendt på høyring. Forslaget går fram av lovutkastet § 2 andre ledd.

I reindriftslova § 13 er det fastsett at reindriftsnæringa i samband med lovleg reindriftsverksemd har rett til å ta virke til mellom anna brensel, til gammar, koier og liknande. Føresegna gir og retningslinjer for når skogeigaren har rett til å krevje betaling for virket. I gjeldande skogbrukslov § 3 siste ledd er det som nemnt vist til at lova ikkje kan nyttast i strid med dei rettane samane har. Departementet viser til innspela frå høyringsinstansane, og meiner at ein også i den nye skogbrukslova bør ha ein regel som gjer merksam på dei rettane reindriftsnæringa har. Regelen er innarbeidd i lovutkastet § 2 tredje ledd. Regelen inneber at skogeigaren ikkje kan gjennomføre tiltak som er i strid med dei rettane reindriftsamane har til trevirke og brensel. Etter departementet si meining gir regelen ikkje reindriftssamane rett til å ta ut virke dersom slike uttak vil vere i strid med reglane i lova.

Reglane i skogbrukslova har mellom anna samanheng med anna lovgjeving, dette gjeld særleg areallovgjevinga, som til dømes plan- og bygningslova, jordlova, konsesjonslova og odelslova. I tillegg til dette inneheld kulturminnelova ei rekkje føresegner som er viktige for planlegging og gjennomføring av tiltak i skogbruket. Virkefeltet for lova må vurderast i lys av dette, og ut frå pårekneleg framtidig utvikling innan areallovgjevinga. Departementet er merksam på at Planlovutvalet i NOU 2003:14 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven II la fram forslag til endringar i areallovgjevinga. Utvalet foreslo mellom anna at kommunen skal kunne markere soner på tvers av ulike formål i arealdelen av kommuneplanen. Utvalet foreslo også at plan- og bygningslova fekk eit eige kapittel med reglar om planlegging for større samanhengande natur- og friluftsområde og større friluftsområde omkring byar og tettstader. Utvalet peika på at staten, fylkeskommunen og kommunane har eit felles ansvar for å sikre natur- og friluftsverdiane i slike område i kombinasjon med anna verksemd. Forslaga til utvalet er ikkje ferdigbehandla, og dei får såleis ikkje konsekvensar for forslaga som ein no fremmer om ny skogbrukslov.

Etter lov 24. november 2000 om vassdrag og grunnvann § 8 kan tiltak som kan ha verknad i vassdraget ikkje gjennomførast utan at det er gitt konsesjon. Lova har ei eiga føresegn i § 20 som skal sikre samordning med tilgrensande eller overlappande lovverk. I denne føresegna punkt e) er det fastsett at vassdragsstyresmakta kan vedta i forskrift at det ikkje skal vere nødvendig med løyve etter § 8 dersom tiltaket er godkjent etter forskrift gitt med heimel i skogbrukslova § 17 a. Departementet legg til grunn at denne løysinga bør førast vidare med ny skogbrukslov, og at tilvisinga i vannressurslova § 20 bør oppdaterast i samsvar med tittelen på den nye skogbrukslova. Ein viser til drøftinga av tilhøvet mellom dei to lovene som går fram i Ot.prp.nr. 39 (1998-99). Departementet sitt forslag til endring går fram av lovutkastet § 26.

6.3 Forvaltningsorgan

6.3.1 Skogbruksstyresmakt

6.3.1.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

I gjeldande skogbrukslov er det etablert eit særskilt forvaltningsapparat - skogoppsynet. Skogoppsynet skal sjå til at reglane i lova blir følgde. Skogoppsynet er kommunen, fylkeslandbruksstyret og departementet. Fylkeslandbruksstyret er eit statleg styre, jf. jordlova § 5, og er såleis underordna departementet, men er etter skogbrukslova § 4 overordna kommunen. Oppgåver som er lagde til underordna oppsynsstyresmakt kan gjerast av overordna oppsynsstyresmakt dersom styresmakta finn det tenleg. Departementet kan gi føresegner om fordeling av mynde til å avgjere saker etter lova mellom skogoppsynet og administrasjonen.

I gjeldande skogbrukslov § 35 er det fastsett særlege reglar for skog som er eigd av kommunar og fylkeskommunar. I slike høve er det vedkomande fylkeslandbruksstyre eller departementet som skal vere skogoppsyn.

I høyringsnotatet la departementet til grunn at dei oppgåvene skogbruksstyresmaktene må løyse i framtida i stor grad vil vere dei same som i dag, men at dei har vorte meir samansette. Oppgåvene må også i større grad enn før løysast gjennom samhandling med andre styresmakter og fagmiljø. Departementet viste til at dette gjer det nødvendig å føre styresmakta på kommune- og fylkesnivå vidare med ei organisering som kan gjere det mogleg å følgje opp reglane og dei nasjonale skogpolitiske måla på ein god måte både regionalt og lokalt. I den nye lova ønskte ein likevel å leggje til rette for større handlefridom på lokalt nivå.

Departementet peika på at dei fleste kommunane har bygd ned skogbrukskapasiteten sin gjennom redusert bemanning, eller ved at han eller ho som har skogbruksfagleg kompetanse i kommunen må handtere fleire oppgåver enn dei som er skogbruksrelaterte. Trass i dette, og trass i at mange kommunar i dag samarbeider om skogkompetansen, meinte departementet at ei ny skogbrukslov ikkje bør innehalde reglar som organiserer skogbruksstyresmakta i større regionale kontor. Ei slik organisering ville ikkje vere i tråd med den utviklinga i organisering som har skjedd i den seinare tida - mellom anna den organiseringa som blei valt ved St.meld. nr. 40 (1991-92) Frå sektoretatar til samfunnsetatar.

I høyringsnotatet foreslo Landbruks- og matdepartementet at tredelinga av skogbruksstyresmakta skulle førast vidare i ny skogbrukslov, sjå høyringsutkastet § 3 første ledd. Departementet meinte at ein i den nye lova på same måte som gjeldande lov burde fastsetje ei samlenemning for dei som har oppgåver som skogbruksstyresmakt. Ein foreslo at omgrepet «skogoppsyn» i gjeldande lov blir bytta ut med nemninga «skogbruksstyresmakt».

Departementet foreslo at heimelen i gjeldande lov om at overordna skogbruksstyresmakt kan fatte vedtak i staden for underordna skogbruksstyresmakt skulle oppretthaldast i den nye lova. Ein viste til at dette ville gjere det mogleg å fatte avgjerd i prinsipielt viktige saker eller saker av stor politisk interesse, og i saker som må samordnast over kommunegrensene.

Departementet foreslo at regelen om kven som skulle vere skogoppsyn for skog som er eigd av kommune eller fylkeskommune skulle oppretthaldast i den nye lova fordi ein ønskte å unngå at kommunane og fylkeskommunane fekk habilitetsproblem som skogbruksstyresmakt for eigen skog, jf. høyringsutkastet § 3 tredje ledd. For kommunalt eigd skog foreslo ein at Fylkesmannen skulle vere skogbruksstyresmakt, og for fylkeskommunalt eigd skog at departementet skulle kunne fastsetje kven som skulle vere skogbruksstyresmakt.

6.3.1.2 Innspel frå høyringsinstansane

Departementet har teke imot 71 høyringsinnspel som gjaldt desse forslaga. Det kom innspel frå Kommunaldepartementet, 12 fylkeslandbruksstyre, 5 fylkesmenn, 1 fylkeskommune og 45 kommunar. I tillegg til dette kom det innspel frå 7 organisasjonar.

Mange av høyringsinstansane peikar på at kommunane må få nok ressursar til å følgje opp den nye lova. Fleire høyringsinstansar er elles opptekne av kommunen sin kompetanse i skogbruksspørsmål.

Ei rekkje kommunar, 2 fylkeslandbruksstyre og ein Fylkesmann, har innvendingar mot namneskiftet frå skogoppsyn til skogbruksstyresmakt. Elverum kommune er eit døme på dette. Kommunen uttaler:

«Dagens offentlige skogadministrasjon går under betegnelsen «skogoppsyn». Forslaget om å omdøpe dette innarbeidede begrepet til «skogbruksstyresmakt» virker tungvindt. Det bør benyttes et innarbeidet gjennomgående begrep som brukerne har et forhold til. Det nylig opprettede «statens naturoppsyn» tyder på at den eksisterende betegnelse «skogoppsyn» ikke er ute på dato.»

Kommunaldepartementet peikar på at det er behov for å leggje til rette for interkommunale løysingar. Departementet etterlyser ei vurdering av om også slike interkommunale einingar kan få vedtakskompetanse etter lova, og opplyser at Kommunaldepartementet for sin del vil vurdere dette på generell basis i løpet av året.

Kommunaldepartementet har innvendingar mot høyringsutkastet § 3 andre ledd om overordna skogbruksstyresmakt sin rett til å gripe inn i høve til avgjerd eller vedtak som etter lova ligg til underordna skogbruksstyresmakt. Kommunaldepartementet skriv:

«I forslaget til ny skoglov § 3, andre ledd heter det at departementet eller annen skogbruksmyndighet har anledning til på eget initiativ å behandle vedtak eller oppgaver som i medhold av loven er lagt til kommunen. Vi viser i denne sammenheng til at når kommunen, som selvstendig rettssubjekt, skal tildeles oppgaver fra staten, skal dette ikke skje via delegasjonsvedtak, men ved at kommunene i lovs eller forskrifts form tildeles oppgaven. Dette tilsier en omformulering av § 3, andre ledd. Statens behov for veiledning bør skje gjennom andre virkemiddel enn å gripe inn i enkeltsaker. Behovet for kontroll bør og skal ivaretas blant annet gjennom det ordinære klagesystemet og lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59.»

I ei felles uttale frå kommunane Flatanger, Namdalseid, Fosnes, Namsos og Overhalla er det også gitt kommentarar til forslaget til § 2 andre ledd. Kommunane uttaler:

«MNR mener at 2. ledd i § 3 er uheldig når kommunen skal være den primære håndheveren av skogloven. Det bør fremgå klart i hvilke tilfelle departementet eller annen skogbruksmyndighet kan overta oppgaver eller vedtak fra kommunene. Det bør også fremgå hvilke hensyn som tilsier at dette kan/bør skje.»

Kommunaldepartementet ber om at spørsmålet om habilitet når kommunen eig skog blir omtala noko nærare, og uttaler i samband med dette:

«Vi viser i denne sammenheng til at det ikke er uvanlig at kommunen er forvaltningsmyndighet også i forhold til egne eiendommer, jf. for eksempel saker etter plan- og bygningsloven.»

Drammen kommune viser på si side til at det er positivt i ein skogkommune som Drammen at Fylkesmannen er skogbruksstyresmakt for skog som er eigd av kommunen.

6.3.1.3 Departementet sine vurderingar

Dei oppgåvene kommunane har hatt som skogbruksstyresmakt har blitt meir samansett dei siste åra, og forslaga til ny skogbrukslov fører med seg ein del nye oppgåver. Mange av oppgåvene må, i større grad enn tidlegare, løysast gjennom samhandling mellom andre styresmakter og fagmiljø. Skogbruksstyresmakta si rolle, namn, kompetanse og organisatorisk oppbygging må vurderast ut frå dette utgangspunktet for oppgåveløysing.

Den organisatoriske oppbygginga av skogbruksstyresmaktene må gjere det mogleg å følgje opp reglane og dei nasjonale skogpolitiske måla på ein god måte både regionalt og nasjonalt. Departementet foreslår derfor at ein i den nye lova held fast ved ei organisasjonsform med tre forvaltningsnivå som omfattar departementet, fylkeslandbruksstyret, Fylkesmannen og kommunen. Oppbygginga er likevel ikkje til hinder for at departementet kan leggje mynde til andre statlege organ, t.d. behandling av klage over fylkeslandbruksstyra sine vedtak. Departementet oppfattar det slik at høyringsinstansane ikkje har merknader til denne inndelinga. Forslaget er innarbeidd i lovutkastet § 3 første ledd.

I forslaget til ny skogbrukslov har departementet, på bakgrunn av St. meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå og Stortinget si behandling av henne, lagt opp til at kommunane skal få større mynde til å treffe vedtak i første instans i saker som gjeld skogbruk. Slik mynde er i dei seinare åra overført frå fylkeslandbruksstyret til kommunane. I forslag til ny lov blir mynde lagt direkte til kommunane. Eit døme på dette er nedlegging av forbod mot hogst, jf. lovutkastet § 8 andre ledd, og tiltak etter skade på skog, jf. § 10 i lovutkastet. I nokre høve er også mynde som etter gjeldande lov ligg til departementet lagt til kommunane i lovutkastet, til dømes førebyggande tiltak.

Mange kommunar har etter omorganiseringa av landbruksetatane i 2004 bygd ned skogbrukskapasiteten sin gjennom redusert bemanning, eller ved at han eller ho som har skogbruksfagleg kompetanse i kommunen må handtere fleire oppgåver enn dei reint skogbruksrelaterte. Med verknad frå 1. januar 2004 blei kravet i jordlova og skogbrukslova om jordbruksfagleg og skogbruksfagleg kompetanse i kommunane oppheva. Sjølv om det lovfastsette kravet om kompetanse er borte, er dette ikkje eit signal om at slik kompetanse vil vere mindre viktig i framtida. Talet på saker og omfanget skogbruksverksemda har som næring i den enkelte kommune bør vere avgjerande for kommunen sitt behov for kompetanse.

Retningslinjene i St. meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet tilseier likevel at det er opp til kommunen sjølv å avgjere korleis ressursane i kommunen vert brukt, og det er opp til kommunen å vurdere kva for behov ein har for skogbruksfagleg kompetanse. Det er også grunn til å tru at kommunane vil utvikle ulike former for samarbeid om oppgåveløysinga. Dette kan på sikt gi eit betre grunnlag enn vi har i dag for å utvikle og ta vare på skogareala som grunnlag for verdiskaping og busetjing.

Departementet er merksam på oppmodinga frå Kommunaldepartementet om å leggje til rette for interkommunale løysingar. Landbruks- og matdepartementet har også merka seg Kommunaldepartementet si utsegn om at departementet vil vurdere generelle reglar om interkommunale løysingar. Landbruks- og matdepartementet er samd i at dette er spørsmål som bør vurderast på generelt grunnlag. Departementet meiner elles at det ikkje ligg til rette for ei tenleg organisering på kommunenivået dersom ein utarbeider særlege reglar om dette i ei ny skogbrukslov. Det vil da vere høg risiko for at løysingane må endrast kort tid etter når dei nye generelle reglane kjem. I lovutkastet har ein etter dette ikkje innarbeidd særlege føresegner om interkommunale løysingar.

Landbruks- og matdepartementet har merka seg at mange høyringsinstansar meiner at ein bør behalde samleomgrepet «skogoppsyn» i ny lov om skogbruk. Departementet meiner at den offentlege forvaltninga som følgjer av den nye lova ikkje bør ha nemninga «oppsyn». Ei slik nemning kan forvekslast eller bli samanlikna med Statens naturoppsyn som er eit oppsyn som i hovudsak driv utekontroll knytt til bruken av skog og utmark. Skogbruksstyresmaktene si rolle er breiare samansett enn dei oppgåvene som er knytt til rein oppsynsverksemd. Mange av oppgåvene er forvaltningsoppgåver. Departementet meiner såleis at samlenemninga for dei organa som har oppgåver etter den nye skogbrukslova bør vere «skogbruksstyresmakt».

Etter gjeldande skogbrukslov kan overordna skogoppsynsmakt treffe vedtak eller gjere oppgåver som er lagt til underordna skogoppsyn dersom dette er tenleg. Denne ordninga er med nokre endringar foreslått ført vidare i den nye lova. Landbruks- og matdepartementet har merka seg innspela frå Kommunaldepartementet og fellesuttala frå kommunane i Flatanger, Namdalseid, Fosnes, Namsos og Overhalla. Landbruks- og matdepartementet er samd i at ein generell heimel som gir overlappande kompetanse i alle saker etter lova kan vere egna til å pulverisere det ansvaret kommunane har for saksfeltet. Det kan også vere forvirrande for dei som skal lese lova. Etter departementet sitt syn er det likevel slik at overordna skogbruksstyresmakt må kunne ta avgjerd i saker som må samordnast over kommunegrenser, til dømes saker som gjeld tiltak for å hindre skade på større skogområde (lovutkastet § 9), eller ved innføring av meldeplikt (§ 11) over eit større område. Dette er regelen i dag, og ein ser det som nødvendig å føre regelen vidare i den nye lova, ikkje minst av miljø- og ressursmessige grunnar. I nokre høve har også kommunane bedt om at departementet fattar rettleiande vedtak i nye sakstilfelle der nasjonale interesser er sentrale. Landbruks- og matdepartementet foreslår etter dette at føresegna blir ført vidare i ny skogbrukslov, men at ho blir endra slik at ho berre gjeld dersom saka må samordnast over kommunegrenser, eller der viktige nasjonale omsyn tilseier det. Landbruks- og matdepartementet oppfattar at ei endring i samsvar med dette er i samsvar med fellesuttala frå dei nemnde kommunane. Føresegna er teken inn i § 3 andre ledd i lovutkastet.

Landbruks- og matdepartementet meiner at regelen i gjeldande lov § 35 om skog som er eigd av kommunar og fylkeskommunar bør førast vidare i den nye lova. Ein meiner at det bør fastsetjast i lova at Fylkesmannen skal vere skogbruksstyresmakt for skog som er eigd av kommune eller av fylkeskommune. Dette tilsvarer den løysinga som ein har lagt opp til for kommunen sine avgjerder i samband med saker etter jordlova og konsesjonslova. Føresegna går fram av lovutkastet § 3 tredje ledd. Forslaget er noko endra i høve til det forslaget som blei sendt på høyring. Etter høyringsutkastet skulle departementet avgjere kven som skulle vere skogbruksstyresmakt for skog som er eigd av fylkeskommunen. Departementet ser det no slik at Fylkesmannen bør vere skogbruksstyresmakt for skog som kommunane og fylkeskommunane eig.

6.3.2 Skogbruksstyresmaktene sine oppgåver, tilsyn, rapportering og klage

6.3.2.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

Skogbruksstyresmaktene har ulike oppgåver etter gjeldande lov, og forslaget til lovendringar legg opp til at skogbruksstyresmaktene skal ha om lag dei same oppgåvene etter den nye lova.

Styresmaktene skal føre tilsyn med at føresegnene i lova blir haldne, behandle søknadar og fastsetje pålegg etter reglane i og forskrifter fastsett etter lova. For å utføre desse oppgåvene bør styresmaktene sikre seg oversikt over utviklinga i skogbruket lokalt, regionalt og sentralt. Nokre oppgåver bør omtalast særskilt. Dette gjeld tilsyn og rapportering, samt klagebehandling

For vedtak fatta med heimel i skogbrukslova gjeld reglane om klage i kap. VI i Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningslova). Mellom anna fordi skogbruksstyresmakta består av to ledd på fylkesnivå - fylkeslandbruksstyret og Fylkesmannen - som begge vil ha vedtaksfunksjonar etter lova og vere klageinstans for kommunane sine vedtak, er det behov for ei føresegn i skogbrukslova om klage.

I gjeldande skogbrukslov § 11 er det lagt til grunn at skogoppsynet sentralt har oppsyn med gjennomføring og etterleving av lova. Sentralt skogoppsyn skal kontrollere underordna skogoppsyn, og gi slike instruksar og pålegg som er nødvendige for å sikre best mogleg resultat. Departementet kan påleggje underordna skogoppsyn oppgåver i samband med skogbruket sjølv om oppgåvene ikkje har heimel i skogbrukslova.

Gjeldande skogbrukslov har ingen generelle reglar om kva som konkret skal gjerast for å sikre gjennomføring eller etterleving av lova. Slike reglar finn ein likevel i samband med den enkelte føresegna i lova. Finn til dømes skogoppsynet at skogeigaren har planlagt, påbegynt eller gjort foryngingshogst som kan føre til skade for friluftslivet eller naturmiljøet, skal departementet etter § 16 fjerde ledd forby eller setje grenser for hogsten for ein bestemt tidsperiode.

Gjeldande skogbrukslov har heller ikkje generelle føresegner som gjer det mogleg for skogbruksstyresmaktene å krevje opplysningar om drifta. Slike opplysningar kan berre krevjast i samband med særlege skogbrukstiltak, til dømes ved manglande forynging jf. § 17 andre ledd. Dei fleste opplysningane om skogsdrift blir i dag samla inn i samband med skogavgiftsordninga og rapportering knytt til statlege tilskotsordningar.

I høyringsnotatet la departementet til grunn at kontrollfunksjonane i skogbruket må vere slik at dei samla sett fungerer mest mogleg kostnadseffektivt. Dette gjeld både dei private i form av sertifiseringsløysingar, og den offentlege resultatkontrollen.

Departementet foreslo på dette grunnlaget at kommunen skulle ha til oppgåve å føre tilsyn med at føresegnene i lova blir haldne. Kommunen skulle også ha ansvaret for at vedtak med heimel i lova blir gjennomførte. Forslaget går fram av høyringsnotatet § 19. Ein la til grunn at departementet kunne gi forskrifter om kommunen sin kontroll.

I høyringsnotatet foreslo ein at departementet også skulle kunne fastsetje forskrifter om internkontrollar i skogbruket og om rapportar frå desse. Departementet såg behov for ein heimel som kunne gi kommunane tilgang til opplysningar som blei samla inn gjennom sertifiseringsordninga i skogbruket. Dette kunne spare ressursar for styresmaktene både lokalt og sentralt. Ein peika på at auka vekt på internkontrollsystem gjer slik harmonisering og koordinering mogleg.

I § 14 i gjeldande lov går det fram av første ledd at kommunen sine avgjerder kan påklagast til fylkeslandbruksstyret med mindre departementet bestemmer at Fylkesmannen skal vere klageinstans. Det er fastsett i andre ledd at offentlege naturvern- og friluftsmyndigheiter har rett til å klage dersom avgjerda gjeld interesser som høyrer under deira myndigheitsområde.

Departementet foreslo i høyringsnotatet at fylkeslandbruksstyret burde halde fram som klageinstans over vedtak fatta av kommunane, om ikkje departementet hadde bestemt at Fylkesmannen skal vere klageinstans. Forslaget går fram i høyringsnotatet § 20. Ein foreslo vidare at departementet eller den departementet har gitt mynde skal vere klageinstans for vedtak gjort av fylkeslandbruksstyret eller Fylkesmannen. Departementet foreslo elles å sløyfe føresegna i § 14 andre ledd i gjeldande skogbrukslov, der offentlege naturvern- og friluftsmyndigheiter er gitt særskilt klagerett.

6.3.2.2 Innspel frå høyringsinstansane

Departementet har motteke innspel frå 40 høyringsinstansar i samband med forslaget til føresegn om tilsyn, kontroll og rapportering. 9 fylkeslandbruksstyre, 2 fylkesmenn, 23 kommunar og 9 organisasjonar har hatt merknader til føresegna. Hovudinntrykket er at forvaltningsorgana har merknader til kommunane og fylkesleddet si rolle knytt til tilsyn og rapportering, medan organisasjonane i hovudsak har merknader til forslaget om ei forskrift om internkontroll.

Fylkeslandbruksstyret i Østfold peikar til dømes på at det bør gå fram av lova at Fylkesmannen skal føre tilsyn med kommunane. Kommunane Sørreisa, Torsken, Rødøy, Berg og Bardu, samt fylkeslandbruksstyra i Nordland og Troms er opptekne av at føresegna også bør omfatte rettleiingsplikta som forvaltninga har. Voss kommune viser til at tilsynet frå kommunane si side ofte er avgrensa og tilfeldig, medan kommunane Flatanger, Fosnes og Overhalla ber om at den framtidige forskrifta om kontroll blir utforma detaljert slik at kommunane sikkert veit kva dei har ansvar for. Stor-Elvdal kommune meiner på si side at forskrifta bør utformast slik at ho viser minimumsnivå for det tilsynet og den kontrollen kommunen skal utføre.

Mange av næringsorganisasjonane peiker på at det ikkje er ønskeleg å innføre ein heimel for forskrift om internkontroll i skogbruket. Norges Skogeierforbund uttaler:

«Skogeierforbundet finner det uakseptabelt at departementet skal kunne gi forskrifter om internkontroller i skogbruket og om rapporter fra disse. Internkontrollen i skogbruket skjer i dag ut fra de krav sertifiseringssystemet, Norsk Akkreditering og sertifiseringsorganene stiller. I tillegg kommer internkontrollen etter HMS-forskriften. At Landbruksdepartementet i tillegg skal stille krav til internkontrollen blir uholdbart og vil øke de allerede høye kostnadene som er forbundet med sertifiseringen av norsk skogbruk.

Vi ser ikke bort fra at forslaget kan være begrunnet i et ønske om å kunne utnytte dataene fra skogbrukets interne kontrollsystemer i den offentlige resultatkontrollen. Det stiller næringen selvsagt opp på. Forutsetningen er imidlertid at departementet klargjør hvilke data de vil ha, og at eventuelle merkostnader knyttet til å framskaffe disse dekkes av myndighetene.»

NORSKOG uttaler:

«Det foreslås nå hjemmel for departementet om å gi forskrift om internkontroller i skogbruket. Dette finner vi lite akseptabelt. Skogbrukets internkontroller er utviklet spesielt for å etterleve internkontrollforskriften og/eller for å etterleve sertifiseringsordninga som er valgt. Dette er ordninger som er tilpasset den enkelte bedrift, og må forventes å være utviklet slik at de blir mest mulig hensiktsmessig for den oppgave de skal løse. Det kan bli svært uheldig dersom departementet skal legge føringer for hvordan internkontrollen skal gjennomføres.»

Departementet har motteke innspel frå Miljøverndepartementet og 3 fylkeslandbruksstyre som tilrår at den særskilde klageretten blir teken ut i den nye lova. 3 fylkesmenn meiner at offentlege naturvern- og friluftsmyndigheiter framleis bør ha klagerett ved avgjerder etter lova eller forskriftene.

6.3.2.3 Departementet sine vurderingar

Oppfølginga av St. meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå fører til at ei rekkje oppgåver innan landbruksområdet skal leggjast til kommunane. Forslaget til ny skogbrukslov følgjer dette opp. Departementet foreslår at dei fleste oppgåvene knytt til tilsyn, behandling av søknader, pålegg, oppfølging og kontroll blir lagt til kommunane direkte i lova. Sjå døme på dette i §§ 6, 8, 9, 10, 11, 19 og 20. I samanheng med dette er det naturleg at kommunane også får ansvar for å sjå til at føresegnene i lova blir haldne, og til å kontrollere at vedtak med heimel i lova blir gjennomførte. Departementet foreslår, som i høyringsnotatet, at dette går fram av lovutkastet § 20. Ein oppfattar det slik at høyringsinstansane har slutta seg til dette, men at det er noko uklart for dei kva omfang kommunen sine tilsyns- og rapporteringsoppgåver vil få. Departementet vil kome tilbake til dette når forskrifta blir sendt på høyring.

Departementet er elles samd med dei høyringsinstansane som peiker på at det i lovutkastet i liten grad er sett fokus på dei rettleiingsoppgåvene kommunane har overfor skogeigaren. Eit ledd i kommunereforma innan landbrukssektoren er at kommunane sjølv skal få høve til å forme ut lokal landbrukspolitikk. Behovet for rettleiing er etter departementet sitt syn varierande i dei ulike kommunane, og departementet ser det som ønskeleg at kommunane sjølv får utforme denne oppgåva utan bindingar i lova.

Departementet ser at høyringsrunden viser at kontrollomgrepa er upresist brukt i høyringsutkastet. Samla sett femner omgrepet «kontroll» om alt frå inspeksjon og stikkprøvekontroll til overvaking og til den internkontrollen som skogbruket sjølv gjennomfører når ein rapporterar måloppnåing og avvik i høve til sertifiseringsrutinane.

Det er utforma eit resultatkontrollopplegg i skogbruket som femner to hovudelement; tilstandsovervaking og aktivitetskontroll. Tilstandsovervakinga er basert på Landsskogtakseringa og overvakingsprogrammet for skogskadar (OPS). Dette er overvaking av skogen si utvikling med omsyn på treslag, volumutvikling, tilvekst, helsetilstand og så bortetter. Gjennom denne overvakinga har ein kontroll med utviklinga av skogressursane. Aktivitetskontrollen er ein stikkprøvekontroll i høve til konkrete tiltak i skogbruket som foryngingshogst og vegbygging. Ein tek stikkprøvar eller gjer statistisk utplukking der målet er å samle kunnskap om korleis skogbruket i gjennomsnitt følgjer regelverk og vedtak.

I tillegg til dette gjennomfører kommunane kontroll av enkelttiltak i skogbruket der ein kontrollerer om den enkelte skogeigaren respekterer og etterlever styresmaktene sine vedtak. Finn ein brot på regelverk, avgjerder eller liknande, er det aktuelt å setje i verk reaksjonar mot den eller dei som har brote regelverket.

Departementet meiner at kontrollfunksjonane i skogbruket må utformast slik at dei samla sett blir mest mogleg kostnadseffektive og at den skogpolitiske kontrollen tek utgangspunkt i både dei private kontrollordningane i samband med ulike sertifiseringsløysingar og den offentlege resultatkontrollen. Departementet varsla derfor i St.meld. nr. 17 (1998-1999) Skogmeldinga, at det er aktuelt å sjå nærare på dei heimlane som regulerer utveksling av data mellom offentlege og private databasar. Ein varsla vidare at det var aktuelt å ta i bruk internkontrollprinsippet i skogbruket som det og er gjort i mange andre sektorar. Ein peika også på behovet for å leggje til rette for betre samordning og utnytting av offentlege data, og for ein betre dokumentasjon av eksisterande kontrollrutinar.

Departementet meiner at den store kontrollinnsatsen knytt til ulike sertifiseringssystem gir mykje god og systematisk dokumentasjon om verksemda i skogbruket. Departementet har derfor kome til at det er ressurseffektivt for både næringa og skogbruksstyresmaktene å harmonisere og koordinere den samla kontrollinnsatsen.

Nokre høyringsinstansar har oppfatta det slik at departementet vil påleggje næringa nye internkontrolloppgåver. Departementet legg ikkje opp til nye kontrollrutinar, men meiner det er behov for ein heimel som gjer det mogleg å samordne den offentlege kontrollen som blir gjennomført av kommunane og fylkesmennene og den interne sertifiseringskontrollen som blir gjennomført av næringa sjølv i samband med sertifiseringa. Ein slik heimel for å samordne kontrolltiltaka kan venteleg føre til at både den offentlege kontrollen og den private kontrollen kan bli meir effektiv og kanskje også betre. Effekten av heimelen er først og fremst at skogbruksstyresmaktene kan hente informasjon frå den private kontrollen i staden for å gjennomføre parallell kontroll av om lag dei same tilhøva. Heimelen gjer det dessutan mogleg for departementet gjennom forskrift å gi retningslinjer for rapportering til styresmaktene frå sertifiseringskontrollen som næringa gjer. Forslaget går fram i lovutkastet § 20 andre ledd.

Departementet foreslår, som i høyringsnotatet, at fylkeslandbruksstyret bør vere klageinstans i vedtak fatta av kommunane. Forslaget går fram i lovutkastet § 21 som erstattar gjeldande lov § 14 første ledd. I kurante saker der det ikkje er snakk om landbruksfaglege heilskapsvurderingar, ligg det likevel til rette for at Fylkesmannen bør vere klageinstans. Departementet vil fastsetje forskrifter om kva for saker som skal ligge til fylkeslandbruksstyra og kva for klagesaker som skal høyre inn under Fylkesmannen. I enkelte saker vil truleg slik mynde bli lag til Statens landbruksforvaltning (SLF).

Som nemnt kan offentlege naturvern- og friluftsstyresmakter etter gjeldande skogbrukslov påklage avgjerd etter skogbrukslova dersom avgjerda gjeld interesser som høyrer inn under arbeidsfeltet deira. I praksis er det Fylkesmannen si miljøvernavdeling som gjer bruk av denne klageretten. Klageordninga fører til at Fylkesmannen på same tid har ei rolle som sekretariat for fylkeslandbruksstyret og som part i klagesaker. Departementet meiner at dette er uheldig, og er også merksam på at klageretten har ført til forseinkingar i saksbehandlinga. I nokre saker har det blitt nødvendig å behandle saka i eit anna fylkesmannsembete. Klageretten for offentlege naturvern- og friluftsmyndigheiter bør derfor avviklast slik at berre dei som er partar, eller som har rettsleg klageinteresse jf. reglane i forvaltningslova, kan påklaga slike vedtak. Departementet meiner elles at samarbeidet ved behandling og samordning av saker som gjeld skog og miljø er vesentleg forbetra internt i embeta i dei åra som er gått frå føresegna i gjeldande lov blei vedtatt i 1976. Det er såleis ikkje det same behovet for den særskilte føresegna om klage som tidlegare.

6.4 Skogeigaren si rolle

6.4.1 Skogeigaren sitt forvaltaransvar

6.4.1.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

Eigedomsretten til skog gir skogeigaren råderett over skogressursane og eigedommen elles. Skogeigaren har samstundes eit ansvar i høve til samfunnet for å forvalte skogen på ein måte som er til gagn for samfunnet. Dette forvaltaransvaret er nedfelt i lovgjevinga som plikter som set grenser for skogeigaren sin handlefridom. I gjeldande skogbrukslov § 15 er det til dømes fastsett at skogeigaren sjølv har rett til å blinke og stelle skogen innafor dei rammene som blir fastsett i lova eller føresegn gitt med heimel i lova. Dei aktuelle rammene er knytt til ulike samfunnsomsyn; omsynet til skogressursen, til miljø, friluftsliv eller anna.

I moderne skogbruk er det ikkje lenger blinking i skogen, og det er dessutan langt færre skogeigarar som sjølv gjer det praktiske arbeidet der. I høyringsnotatet foreslo departementet at retten i gjeldande lov § 15 til å bestemme over drift av eigen skog, utforma slik at skogeigaren sjølv har rett til å blinke og stelle skogen, skulle førast vidare i ny skogbrukslov. Ein foreslo likevel at ordlyden i lovutkastet § 4 første ledd skulle omfatte det overordna ansvaret skogeigaren har for å administrere og følgje opp tiltak i skogen, ikkje berre rett til blinking. I forslaget la ein opp til at skogeigaren har ansvar for at alle tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med føresegnene i lova og med forskrifter gitt i medhald av lova.

Forslaget er oppsummert i utkastet § 4 første ledd siste punktum med at skogeigaren innafor desse rammene står fritt til å forvalte skogen sin ut frå eigne mål. Departementet meinte at denne formuleringa viser at lova er ei næringslov der det er markert tydeleg at skogeigaren har fridom under ansvar.

Skogeigaren sitt ansvar skulle etter forslaget mellom anna femne plikt til å ha kunnskap om og følgje utviklinga på skogareala og miljøverdiane i skogen i ulike fasar. Departementet foreslo i lovutkastet § 4 første ledd andre punktum at det burde gå fram av lova at skogeigaren pliktar å ha oversikt over og å ta omsyn til miljøverdiane ved alle tiltak i skog. Ein viste til at vern av det biologiske mangfaldet, omsynet til landskap, friluftsliv og kulturverdiar er sentrale i forslaget til det nye formålet som blei foreslått, og at dette burde reflekterast i ein tydeleg regel om skogeigaren sitt ansvar.

I lovutkastet § 4 første ledd tredje punktum streka departementet under at skogeigaren sitt miljøansvar kan føre til at nokre tiltak i skogen ikkje kan gjennomførast og at skogeigaren må la enkelte areal stå urørte utan at dette gir rett til erstatning.

Departementet foreslo i høyringsutkastet § 4 første ledd fjerde punktum at skogeigaren bør ha ansvar for at dei som gjer arbeid i skogen rettar seg etter lovgjevinga, og at dette bør gå fram i lovteksten. Departementet opplyste at ein vurderte om det burde lovfestast eit klarare sjølvstendig ansvar for entreprenørar og andre som gjer arbeid i skogen, men at ein kom til at ansvaret i slike høve må byggje på det privatrettslege forholdet mellom skogeigaren og han eller ho som blir leigd inn for å gjere arbeidet. På dette grunnlaget meinte ein at det ikkje var aktuelt å fastsetje særlege reglar i skogbrukslova om slikt ansvar.

I § 4 andre ledd foreslo departementet ein eigen heimel for å fastsetje forskrift om miljøomsyn knytt til ulike tiltak i skogbruket. Departementet meinte at ein slik heimel kan sikre eit målretta miljøarbeid på alle nivå.

I høyringsnotatet viste ein til at det er ønskeleg å fastsetje miljøforskrift parallelt med iverksetjinga av den nye lova. Departementet bad høyringsinstansane om deira syn på innhaldet av ei slik forskrift, mellom anna om reglar som regulerer hogst knytt til reirlokalitetar for rovfugl o.a., grøfting av myr og sumpmark, fjerning av kantsoner mot vatn og vassdrag har nokon verdi.

6.4.1.2 Innspel frå høyringsinstansane

Departementet har motteke 150 innspel som gjaldt forslaget til lovutkastet § 4. Innspela kom frå 4 departement, 15 fylkeslandbruksstyre, 5 fylkesmenn, 94 kommunar og 32 organisasjonar og enkeltmenneske.

Hovudtyngda av innspel (fleire enn 90) gjaldt kommentarar til forslaget om heimel for miljøforskrift.

Høyringsinstansane seier seg samde i at forvaltaransvaret bør bli lovfesta. Det er likevel ulike meiningar om kva dette ansvaret bør omfatte, og om ansvaret bør utformast detaljert eller i ei overordna form. Blant dei som meiner at ansvaret må konkretiserast er det ulike meiningar om dette bør gjerast i lovteksta, eller om det er meir tenleg å innarbeide det i ei forskrift slik forslaget gjekk ut på. I samband med forslaget om miljøforskrift er det ulike meiningar om behovet for slik forskrift, om når ei slik forskrift bør innførast, og om innhaldet i ei eventuell forskrift.

Hovudinntrykket er at høyringsinstansane støttar forslaget om å lovfeste skogeigaren sitt forvaltaransvar i ei form der det samstundes blir lagt vekt på fridom under ansvar. Dei gir og uttrykk for at forslaget bør femne ansvar for skogskjøtsel, for miljøverdiane i skogen, og for det som blir gjort i skogen av andre som arbeider der etter oppdrag frå eigaren. Norges Skogeierforbund uttaler om dette:

«Norges Skogeierforbund er enig i at loven presiserer skogeiernes ansvar for å holde seg innenfor lovverkets rammer, og at skogeierne innenfor disse rammene står fritt til å forvalte skogen sin ut fra egne mål. Dette er en presisering av prinsippet om frihet under ansvar.»

Fleire av høyringsinstansane meiner at miljøansvaret ikkje er klart nok formulert i høyringsnotatet eller i lovutkastet. Miljøverndepartementet peikar på at miljøansvaret primært bør innarbeidast i lova. Det same gjer Fylkesmannen i Hedmark, World Wild Life Fund og fleire andre høyringsinstansar. Miljøverndepartementet uttaler:

«Miljøverndepartementet mener primært det hadde vært ønskelig med flere presise miljøbestemmelser direkte i den nye skogloven. Miljøverndepartementet har merket seg at Landbruksdepartementet isteden tar sikte på å konkretisere miljøbestemmelsene i en egen miljøforskrift......»

Justisdepartementet er på si side oppteke av å få fram kva som ligg i omgrepet ansvar, og peikar på at det kan vere lite heldig å bruke omgrepet slik det er gjort i føresegna. Andre høyringsinstansar er meir opptekne av kor langt ansvaret strekker seg. Skogeierforbundet uttaler:

«Høringsnotatet er ikke klart på hvor langt skogeiernes ansvar for å ta miljøhensyn strekker seg. I utgangspunktet regner vi med at den norske skogbruksloven ikke er ment å gå lengre enn det lovverket i våre naboland Sverige og Finland gjør. Som det også framgår av høringsnotatet har spesielt svenskene vært klare på dette punktet. For å klargjøre hvor langt ansvaret strekker seg, bør det derfor i lovproposisjonen presiseres at norske skogeiere ikke skal kunne pålegges mer økonomisk tyngende restriksjoner enn hva som er tilfellet i Sverige og Finland, jf. beskrivelsen av dette i høringsnotatet.»

Behovet for avklaring av dette er og kommentert av fylkeslandbruksstyra i Oslo og Akershus. Fylkeslandbruksstyret i Oslo uttaler:

«Lokale og regionale skogbruksmyndigheter kommer ofte opp i situasjoner der det er vanskelig å tolke hvor langt loven rekker og begrensninger i forhold til miljøhensyn. Fylkeslandbruksstyret kan ikke se at det foreliggende forslag til ny lov inneholder den avklaring det her er behov for. I kommentarene til lovforslaget viser departementet til at lovens bestemmelse om skogeiers ansvar i forhold til miljøverdier tar utgangspunkt i dagens rettstilstand og praktisering av lovverket. Denne rettstilstand og forvaltningspraksis bør nedfelles i loven slik at nivået for skogeiers ansvar går klart frem av lovteksten uttrykt i konkrete størrelser. Eventuelt kan denne avklaringa innarbeides i en egen forskrift om miljøhensyn.»

Mange høyringsinstansar har gitt kommentarar til forslaget om at skogeigaren må ha miljøkunnskap, og hovudinntrykket er at høyringsinstansane støtter dette. Nokre er likevel opptekne av at ansvaret må avgrensast. Norges Skogeierforbund uttaler:

«Vi finner det også naturlig at loven presiserer at skogeier har plikt til å ha oversikt over og ta hensyn til miljøverdier. Plikten må imidlertid knyttes til å ha oversikt over og ta hensyn til de miljøverdier som finnes i det området hvor tiltaket skal gjennomføres.»

Fylkeslandbruksstyret i Troms meiner også at berre kjente miljøverdiar bør reknast med. Styret viser til at ein må definere klart kva for miljøverdiar som skogeigaren pliktar å ha kunnskap om, og uttaler:

«Skogeier bør ha ansvar for å ta omsyn til åpentbart kjente miljøverdier på sin eiendom. Det kan imidlertid være mange ulike oppfatningar om hva som skal ha status som miljøverdi, alt etter hvilke fagmiljø som uttaler seg. Dersom skogeier skal ta omsyn til miljøverdier ved tiltak i skogen, må det klart defineres hvordan miljøverdier det er snakk om. Det er mange ulike faginstitusjoner som sitter med forskjellige miljøregistreringar, noe som gjør at det vil være svært arbeidskrevende for skogeier, dersom han skal skaffe seg oversikt over alt som er registrert. Skogeieren bør uansett få kjennskap til de registreringar som gjøres på hans eiendom.»

Nokre av høyringsinstansane har vore opptekne av tilhøvet mellom råderettsinnskrenkingar og skogeigarane sin rett til erstatning. Skogeierforbundet uttaler til dømes:

«Vi erkjenner på samme måte at plikten til å ta hensyn til miljøverdier i skogen kan innebære at enkelte skogbrukstiltak ikke kan gjennomføres. En eksemplifisering av hvilke hensyn som er aktuelle hører imidlertid etter vårt syn ikke hjemme i loven.»

Skogeierforbundet og Det norske skogselskapet foreslår begge at setninga om at plikta til å ta omsyn til miljøverdiar kan føre til at enkelte skogbrukstiltak ikkje kan gjennomførast, blir sløyfa. Skogselskapet viser til at setninga er unødvendig formanande sett i høve til paragrafen elles.

Norges Naturvernforbund meiner på si side at lovteksten i tillegg burde innehalde døme på kva for omsyn som kan føre til avslag på tiltak. Dei viser til at regelen får preg av eit prinsipp, ikkje eit flytande skjønnsspørsmål. Også Miljøverndepartementet meiner det er ønskeleg at tilhøvet til erstatningar blir omtala i lova. Departementet uttaler:

«Det er viktig og riktig at man nå gjør det klart i lovteksten at dette miljøansvaret kan innebære at enkelte tiltak i skogen ikke kan gjennomføres. Vi deler Landbruksdepartementets syn og sonderinger om at den generelle plikten til å ta hensyn til miljøverdier vil medføre at skogeierne må ta ansvar for å la enkelte arealer stå urørt, uten at dette medfører noen form for erstatning.»

Nokre høyringsinstansar har gitt merknader til forslaget om at skogeigaren bør ha ansvar for handlingar som blir gjort av dei som arbeider i skogen. Skogeigarforbundet meiner det må vere slik, og uttaler:

«Vi erkjenner at skogeiers ansvar for alle tiltak som gjennomføres i skogen, også innebærer at skogeier er ansvarlig for at andre som gjør arbeid i skogen holder seg innenfor lovverkets rammer.»

Forbundet meiner likevel det er tilstrekkeleg at dette blir presisert i forarbeida til lova. Miljøverndepartementet på si side meiner at det er heldig at ansvaret er nedfelt i lova.

Maskinentreprenørenes forbund viser til at bruk av eventuelle entreprenørtenester er regulert gjennom anna lovgjeving, og foreslår at innhaldet i § 4 eventuelt blir nærare presisert gjennom miljøforskrift.

Innspela viser at det er ulike meiningar om behovet for miljøforskrift, når ei slik forskrift eventuelt bør innførast og kva ei forskrift bør innehalde. Om lag 2/3 av dei høyringsinstansane som har sendt inn ei uttale har tilrådd at ein innfører slik forskrift.

Nokre høyringsinstansar viser til at forskrift ikkje er nødvendig. Andre meiner at ei forskrift vil kunne undergrave det frivillige arbeidet som blir lagt ned i sertifiseringsordninga. Uttala frå Fellesforbundet illustrerer dette:

«.. Fellesforbundet er imidlertid mer skeptisk til behovet for å fastsette en egen miljøforskrift parallelt med at loven trer i kraft. I dag er praktisk talt hele skogbruket sertifisert etter standardene i Levende Skog. Næringen har her selv tatt sitt ansvar, noe som har medført et betydelig miljøløft for skogbruket. De detaljerte reglene for hvordan tiltak skal gjennomføres bør fortsatt ligge til sertifiseringen. Loven må gi de overordnede føringer og rammer for hvordan skogbruket skal drives, men samtidig inneha de nødvendige hjemler for å gripe inn hvis skogeiere og skogbruket ikke overholder sitt miljøansvar.»

Skogeierforbundet uttaler tilsvarande:

«Generelle politiske signaler de seinere årene, ikke minst fra regjeringspartiene, har vært at enkeltpersoner og næringer i økende grad skal få og selv ta ansvar. For oss blir det da et tankekors hvis en næring som tar miljøansvaret så alvorlig som skogbruket nå gjør, blir møtt med økt detaljstyring fra det offentliges side. Ansvarlighet burde i prinsippet bli møtt med mindre lovregulering, ikke mer.....

Det er viktig at lovverket tar utgangspunkt i at sertifisering faktisk har kommet for å bli i norsk skogbruk, og at næringen selv tar ansvaret for å drive et bærekraftig skogbruk. Loven bør derfor nøye seg med å gi de overordnede føringene og rammene for hvordan skogbruket skal drives, og ha de nødvendige hjemler til å gripe inn hvis skogeier ikke holder seg innenfor disse. De mer detaljerte reglene for hvordan tiltak skal gjennomføres bør derimot overlates til sertifiseringen.»

Også NORSKOG ser forslag om miljøforskrift i samanheng med Levende Skog. Organisasjonen viser til at også sentrale styresmakter har gitt uttrykk for at prosessane med Levende Skog har vore tilfredsstillande. Det å fastsetje miljøforskrift vil underkjenne at næringa sjølv tar ansvar, og det kan øydeleggje for sertifiseringsarbeidet.

Skogindustrien, representert ved Prosessindustriens Landsforening og Treforedlingsindustriens Bransjeforening, støtter også dette synet. Organisasjonen etterlyser ei evaluering av resultata frå Levande skog. Dei uttaler:

«Miljøsertifiseringa dekker i praksis alt skogbruk i Norge. Styringssystemet er under kontinuerlig forbedring, noe som gir klare utslag i miljøtilstanden i skogen. Slik miljøforvaltninga gjennomføres i skogbruket kan ikke PIL og TFB se noe behov for å fastsette en miljøforskrift på det nåværende tidspunkt.»

Nokre av næringsinteressene opnar rett nok for at den nye lova bør få ein klarare heimel for miljøforskrift enn gjeldande lov. Representantane for industrien som er nemnde ovanfor og Norges Skogeierforbund er døme på dette. Forbundet uttaler:

«Etter Norges Skogeierforbunds syn må det være en forutsetning at den bare blir brukt dersom det i framtida viser seg nødvendig, og at det ved eventuell bruk av hjemmelen legges vekt på å unngå at det blir unødvendig komplisert for skogeierne å drive skogbruk. Dersom det fastsettes detaljerte forskrifter om miljøhensyn, blir det ingen ting igjen av prinsippet om frihet under ansvar som er nedfelt i 1. ledd.»

Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning og miljøvernorganisasjonane meiner det er behov for ein heimel for miljøforskrift. Mange gir gjennomgåande uttrykk for at miljøforskrift er ein føresetnad for å akseptere lovutkastet som det dei oppfattar som ei ramme- og fullmaktslov. Miljøverndepartementet uttaler:

«Vi mener en slik forskrift vil være nødvendig både for at man skal få konkrete oppfølgbare miljøbestemmelser og for å kunne vise til at Norge har et lov- og forskriftsverk på skogsektoren som på en tilfredstillende måte ivaretar miljøhensyn. Lovutkastet gir kun overordnede rammer på miljøområdet og vil ikke være tilstrekkelig i forhold til å sikre god praksis uten en egen miljløforskrift.»

Friluftsrådenes landsforbund tilrår miljøforskrift, og uttaler m.a. om samanhengen mellom ei slik forskrift og sertifiseringsordninga:

«.... På den andre sida oppnås det viktige resultater i skogbruket gjennom det frivillige arbeidet i Levende Skog, og denne formen for arbeid gir motivasjon og eierskap til miljøhensyn hos skogeierne på en helt annen måte enn myndighetsfastsatte forskrifter. FL vil oppfordre departementet til å vurdere om en gjennom forskriften kan gi insitamenter til oppfølging av standardene i Levende Skog. Samtidig må forskriften utgjøre et solid rammeverk som sikrer at all skog forvaltes med et nødvendig minimum av hensyn til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturverdier.»

Høyringsinnspela frå ulike forvaltningsorgan viser at dei har ulike meiningar om behovet for miljøforskrift. Seks av dei åtte fylkeslandbruksstyra som har gitt kommentarar til dette meiner at det er behov for forskrift. Tre av fire fylkesmenn meiner at det ikkje er slikt behov. 44 kommunar meiner det er ønskeleg med forskrift, medan 23 kommunar uttrykker skepsis, eller dei er usikre på verdien av ei forskrift.

Blant dei høyringsinstansane som aksepterer ein heimel for forskrift er det ulike meiningar om når ei forskrift bør bli vedteken. Miljøvernorganisasjonane ønskjer at forskrifta skal etablerast raskt. Næringsinteressene meiner på si side at sjølv om dei aksepterer ein heimel for forskrift, bør slik forskrift ikkje fastsetjast med mindre det etter kvart viser seg nødvendig. Som omtalt tidlegare, aksepterer Norges Skogeierforbund ein heimel for forskrift, men er mot at forskrifta blir fastsett parallelt med at lova trer i kraft.

Prosessindustriens Landsforening og Treforedlingsindustriens Bransjeforening uttaler:

«Slik miljøforvaltninga gjennomføres i skogbruket kan ikkje PIL og TFB se noe behov for å fastsette en miljøforskrift på det nåværende tidspunkt. Det kan imidlertid være hensiktsmessig med en hjemmel for bruk av forskrift dersom næringens egne systemer skulle falle helt eller delvis bort. Mål og rammer for en miljøforskrift må imidlertid fremkomme klarere enn den foreslåtte lovteksten.»

Ei rekkje høyringsinstansar meiner at innhaldet i ei miljøforskrift ikkje bør bli for detaljert. Eit døme på dette er Nærings- og handelsdepartementet som uttaler:

«Vi mener at det er viktig at en ny miljøforskrift ikke må ha så detaljerte regler at den eventuelt bidrar til å svekke næringens eget miljøansvar. Det er etter vår vurdering også viktig at en slik forskrift innebærer størst mulig forutsigbarhet og mest mulig lik praksis med hensyn til kommunens forvaltning av fremtidig forskrift.

Norges Skogeierforbund gir uttrykk for det same. Forbundet uttaler:

«En miljøforskrift måtte nødvendigvis fått en annen form og ordlyd og forvaltes av andre personer enn standardene. Dette ville skape forvirring blant skogeierne om hvordan han/hun skal forholde seg. En miljøforskrift vil dessuten innebære at staten overtar en del av det ansvaret skognæringen i dag har for at miljøhensyn blir tatt i det praktiske skogbruket. Ansvaret blir pulverisert og næringens vilje og evne til å selv å ta ansvar vil dermed bli undergravd. Etter Norges Skogeierforbunds syn må derfor en detaljert regulering av skogbruket gjennom en miljøforskrift være helt uaktuelt.»

Ein del høyringsinstansar gir nærare innspel til det konkrete innhaldet i ei eventuell forskrift. Mange meiner at innhaldet i forskrifta må vurderast i lys av sertifiseringsordninga. Olje- og energidepartementet uttaler:

«En slik forskrift bør baseres på standarder som allerede er innført via Levende Skog. Vi vil spesielt påpeke standarden om «vannbeskyttelse», dvs. bevaring av kantsoner mot vann og vassdrag der dette er mulig. Vannressursloven § 11 om kantvegetasjon ivaretar riktig nok noen av de samme forholdene, men en miljøforskrift vil kunne bidra til en bedre forvaltning av miljøverdiene som er en naturlig del av vassdragene.»

Riksantikvaren peikar på at kulturminneverdiane må få ein plass i forskrifta. Han viser vidare til at avvegingar knytt til markriving er døme på tema som bør omfattast.

6.4.1.3 Departementet sine merknader

Det er knytt store interesser og verdiar til skogen og skogareala. Skogen er ei viktig kjelde til verdiskaping og inntekt både for den enkelte skogeigaren, og for samfunnet. Skogen er dessutan viktig som friluftsområde og område for opplevingar, og skogen er eit viktig leveområde for ei rad enkeltartar og miljøverdiar. Skogen er også viktig i klimasamanheng fordi binding av karbon hindrar utslepp av klimagassar til atmosfæren. Dei ulike interessene krev målmedveten og langsiktig forvaltning av ressursgrunnlaget.

I departementet sitt forslag til § 4 slår ein fast skogeigaren sitt forvaltaransvar i høve til dei interessene som er knytt til skogareala og ressursane. Føresegna slår også fast at skogeigarane har klare plikter til å ta miljøomsyn. Dette krev kunnskap om miljøverdiane, og det skal ligge til grunn for næringsverksemda. Føresegna fører også vidare den fridomen under ansvar som den enkelte skogeigaren har, og som inneber at skogeigaren står fritt innafor rammene i lova til å drive skogbruk slik han eller ho finn det rett. Ut over dette gir føresegna heimel for forskrifter om miljøomsyn i skogbruket.

Forvaltaransvar, fridom under ansvar

Gjeldande lov tek utgangspunkt i at skogeigaren har råderett over skogen og ressursane der. Dette utgangspunktet bør etter departementet si meining førast vidare i den nye lova. Skogeigaren har såleis eit ansvar både for å utnytte ressursane på ein tenleg måte, og å ta nødvendige miljøomsyn.

På denne bakgrunn meiner departementet at det bør lovfestast ein generell regel om skogeigaren sitt forvaltaransvar i den nye skogbrukslova. Landbruks- og matdepartementet meiner at ordet «ansvar» er ei høveleg samlenemning på skogeigaren sine plikter, sjølv om dette ordet i juridisk terminologi oftast er knytt til straff eller erstatning. Omgrepet er med på å formidle ein verdibodskap. Med forvaltaransvar meiner ein her det ansvaret den enkelte har for å «ta vare på», og å «forvalte» naturressursane i eit langsiktig perspektiv. Dette må ikkje forvekslast med omgrepet forvaltningsansvar som har ei klarare adresse til styresmaktene og deira plikter. Forvaltaransvaret bør etter departementet sitt syn omfatte tiltak skogeigaren vil gjere i skogen, det er ikkje ei handleplikt for skogeigaren. Ansvaret er såleis ein generell regel om krav til aktsemd. Størst sjølvstendig verdi har ansvaret for tiltak som ikkje er søknadspliktige etter lovutkastet.

Departementet foreslår at ansvaret skal gjelde tiltak i skogen. Skogeigaren skal sjå til at tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med føresegnene i lova og forskrifter gitt i medhald av lova. Departementet sitt forslag går fram av lovutkastet § 4 første ledd første punktum.

Under omtalen i kapittel 3.2. går det fram at bruken av entreprenørar i skogen aukar. I høyringsutkastet vurderte departementet om entreprenørar og andre som gjer arbeid i skogen for skogeigaren også etter lova skal vere ansvarlege for at tiltaka blir utførte i tråd med lova og forskrifter gitt med heimel i lova. Departementet meinte at det framleis må vere skogeigaren som har dette ansvaret, og at forholdet mellom skogeigaren og entreprenørar i utgangspunktet høyrer inn under avtaleretten. Departementet oppfattar innspela frå høyringsinstansane slik at dei er samde i dette. Departementet foreslår derfor at det i lova blir fastsett at skogeigaren har eit slikt ansvar også når andre blir leigde inn for å gjennomføre tiltak. Ein har gjort dette tydelegare i gjeldande lov ved å ta inn eit eige ledd om at skogeigaren skal sjå til at dei som gjer arbeid i skogen rettar seg etter lova og forskriftene, jf. § 8, andre ledd.

Oversikt over og plikt til å ta omsyn til miljøverdiar og miljøforskrift

Som nemnt er det knytt store miljøverdiar til skogareala. Dette gjeld både i samband med biologisk mangfald, kulturverdiar og når det gjeld friluftsliv og opplevingskvalitetar for befolkninga. Skogeigarane har allereie etter gjeldande rett ei plikt til å ta omsyn til desse verdiane, og skal ein ta omsyn er det også nødvendig å ha kunnskap om verdiane. Departementet foreslår derfor i lovutkastet § 4 andre punktum ei formulering som slår fast at skogeigaren skal ha oversikt over, og plikter å ta omsyn til, miljøverdiane ved alle tiltak i skog.

Departementet meiner at det er nødvendig at skogeigaren og andre som skal utføre arbeid i skogen har kunnskap om miljøverdiane, og at dei legg denne kunnskapen til grunn for tiltak. Skogeigaren si plikt til å ha oversikt over miljøverdiane følgjer av miljøinformasjonslova. Etter departementet si meining bør likevel denne plikta også stå i ny lov om skogbruk, og den bør koplast til skogeigaren sin aktivitet i skogen. Innhaldet i regelen følgjer av miljøinformasjonslova. Departementet oppfattar det slik at høyringsinstansane langt på veg er samde i dette.

Departementet har streka under at skogeigaren sitt miljøansvar kan føre til at nokre tiltak i skogen ikkje kan gjennomførast, og at dette i nokre høve kan føre med seg at skogeigaren må la enkelte areal stå urørte. Departementet oppfattar det slik at Norges Skogeierforbund også er samd i desse vurderingane. I lovutkastet § 4 foreslår departementet derfor å presisere at skogeigaren må finne seg i at rammene i lova kan føre til at nokre tiltak i skogen ikkje kan gjennomførast. Slik departementet vurderer det er det ikkje strengt nødvendig at dette går direkte fram av lova, men setninga har likevel ein informasjonsverdi som gjer at departementet finn at den bør stå i lova.

Skogeigaren sitt ansvar fører til at han også i nokre høve må finne seg i pålegg eller vedtak med heimel i skogbrukslovgivinga som gjeld restriksjonar fastsett av omsyn til miljøverdiane og som ikkje gir rett til erstatning. Der ein ønskjer å la areal stå urørt i eit større omfang meiner departementet at vernet må innførast etter reglane i naturvernlova, ikkje etter skogbrukslova. Dette samsvarer med reglane slik dei er praktiserte i dag.

Departementet meiner at spørsmål som gjeld ei mogleg miljøforskrift må sjåast i samanheng med skogbruket si miljøsatsing elles. Gjennom miljøprosjektet Levende Skog blei det i 1998 fastsett standardar for eit berekraftig skogbruk. Desse standardane blei innarbeidd i eit sertifiseringssystem som no femner mellom 90 og 100 % av avverkinga i det norske skogbruket. Utvikling av standardar, heving av miljøkompetanse i heile næringa og utvikling av kvalitetssikringssystem har vore ei stor oppgåve for næringa, og gjennomføring av konkrete miljøomsyn det same. Departementet er svært tilfreds med den innsatsen næringa legg i miljøomsyn ved drift og forvaltning av skogressursane, ei satsing som har ført til at det blir teke vesentleg meir miljøomsyn i skogsdrifta i dag enn tidlegare.

Departementet meiner likevel at det er ønskjeleg at skogeigaren sitt miljøansvar, slik dette er formulert i § 4 første ledd også går fram gjennom utfyllande forskrifter til lova. Dette fordi departementet meiner det er eit offentleg ansvar å gi næringa klare rammer for miljøomsyna i verksemda. Slike reglar har særleg verdi for verksemd som skjer utafor sertifiseringsordninga. Dei har og verdi der skogeigarar innafor sertifiseringsordninga ikkje følgjer dei frivillige ordningane dei har forplikta seg til, og heller ikkje oppfyller forskrifta. Reglane vil dessutan kunne fungere som eit sikringsnett dersom arbeidet med den frivillige sertifiseringsordninga skulle svekkast i høve til i dag. Samstundes legg departementet vesentleg vekt på ikkje å legge nye byrder på skogeigarar som aktivt følgjer opp skogbruksnæringa sitt arbeid med miljøomsyn og miljøsertifisering. Ei forskrift må utformast slik at ho sikrar nødvendige minstekrav utan å svekkje den motivasjonen næringa har for frivillige miljøomsyn, og utan å kaste vrak på det verdifulle arbeidet som er lagt ned gjennom Levende Skog og sertifiseringssystem, kompetansehevingstiltak og anna som ligg i oppfølginga av Levende Skog. Departementet legg til grunn at dei som er tilslutta gjeldande sertifiseringsordning vil tilfredstille dei krava som blir sett i lova, og som vil følgje av den komande forskrifta.

Det blei gjort greie for formålet med ei miljøforskrift i St.meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren, i samband med forslaget til forskrift etter gjeldande lov. Ved behandlinga av Skogmeldinga meinte eit fleirtal i næringskomiteen at ein ikkje skulle fastsetje ei miljøforskrift på det tidspunktet, men heller vurdere spørsmålet om ei miljøforskrift på nytt i samband med utarbeiding av ny skogbrukslov. Når departementet no kjem attende til spørsmålet om miljøforskrift er det altså ei klar oppfølging av Stortinget sine merknader i samband med handsaminga av Skogmeldinga sommaren 1999.

Som nemnt oppfattar departementet høyringsinstansane slik at dei aksepterer ein heimel for miljøforskrift. Departementet er nøgd med dette. Ei skogbrukslov anno 2004-2005 som ikkje har slike særlege miljøføresegner ville vere eit brot med norsk skogpolitikk til no, og dessutan ei svært annleis løysing enn det ein finn i dei fleste land det er aktuelt å samanlikne med.

Landbruks- og matdepartementet foreslår etter dette at det i ny skogbrukslov blir innarbeidd ein heimel for å gi ei miljøforskrift. Formålet med forskrifta bør vere å gi skogeigarane klarare rammer enn i dag.

Departementet må ha fridom til å utforme innhaldet i forskrifta slik at ho får eit innhald som høver med utviklinga innafor dette saksfeltet både når det gjeld utvikling av kunnskap og utvikling over tid. Forskrifta må også få ei tenleg avgrensing mellom anna til reglane om meldeplikt jf. lovutkastet § 11 og til forskrifter for område av særleg miljøverdi etter lovutkastet § 13. Det er dessutan grunn til å sjå innhaldet i forskrifta i samanheng med reglane om skogbrukstiltak, jf. lovutkastet kapittel 2, særleg forynging etter hogst (§ 6), vegbygging i skog (§ 7) og hogst og måling (§ 8) og forskriftene som vil bli utforma med heimel i desse føresegnene. Omtalen av tiltaka og forskriftsheimlane i føresegnene er teken inn under kapitla 6.4.4, 6.4.5 og 6.4.3.

Departementet meiner at det alt no er mogleg å peike på element som bør vurderast i samband med ei miljøforskrift. Forskrifta bør innehalde krav om miljøregistrering i samband med hogst, og miljømessige krav til skogbruksverksemda som til dømes omsyn til biologisk mangfald, kulturminne og friluftsliv. Dette kan mellom anna vere reglar som avgrensar bruken av utanlandske treslag, reglar om forvaltning av biologisk viktige område som kantsoner mot vatn og vassdrag og reglar om grøfting av myr og sumpmark. Sertifiseringssystema inneheld klare reglar om dokumentasjon. Tømmersal som går utanom sertifiseringssystema har ikkje med seg den same dokumentasjonen, og ei forskrift må derfor innehalde klare krav til dokumentasjon til dømes når det gjeld miljøutgreiingar i samband med hogst, og gjennomførte miljøomsyn.

Landbruks- og matdepartementet meiner at miljøforskrifta bør fastsetjast i samband med iverksetjinga av ny skogbrukslov. Det førebuande arbeidet med forskrifta er sett i gang. Departementet har gitt økonomisk støtte til ei evaluering av Levande Skog, og resultata frå denne evalueringa vil venteleg liggje føre før årsskiftet 2004-2005. Dette er resultat som er viktig både for næringa si satsing på miljøomsyn i framtida, og for utviklinga av dei offentlege verkemidla på området. Fram til evalueringa er avslutta er det såleis ikkje mogleg eller klokt å ta endeleg standpunkt til kva for element som bør inn i ei slik forskrift. Forskrifta bør sendast på høyring på vanleg måte så snart evalueringa av Levende Skog ligg føre, og Stortinget har tatt stilling til den nye lova.

6.4.2 Registrering og planlegging i skog

6.4.2.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

Det går fram av § 29 at skogbruksplanen er ein plan for skjøtsel og drift av ein skogeigedom eller ein del av ein eigedom. Skogregistrering er registreringar som er nødvendige for å lage skogbruksplanar og områdevise oversikter. Skogregistrering kan skje sjølv om det ikkje ligg føre ei bestilling av skogbruksplan frå kvar enkelt skogeigar.

Det er i dag frivillig om ein vil ha ein skogbruksplan, slik at det er skogeigaren sjølv som avgjer om det er nødvendig eller ønskeleg med plan for sin eigedom. Ein skogbruksplan gir skogeigaren kunnskap om skogressursane og miljøkvalitetane på eigedommen. Samstundes gir planen råd om korleis skogeigaren best kan drive eit berekraftig skogbruk framover.

Skogbruksplanlegginga har ulike fasar; registrering/taksering, analyse og tilrettelegging av innhenta materiale, råd om skogbrukstiltak og utforming av skogbruksplanen for den enkelte eigedommen. Der ein gjer områdetakstar blir eit større samanhengande område flyfotografert, og deretter gjer ein dei nødvendige feltregistreringane sjølv om området omfattar eigedommar som ikkje har tinga plan. Dei skogeigarane som ikkje tingar plan blir ikkje pålagte å betale for taksten. Skogbruksplanlegginga er basert på at skogeigarar som ønskjer ein plan kan søkje om statstilskot til registrering og utarbeiding av slike planar gjennom områdetakstar eller takstar av enkelteigedommar. Ein områdetakst oppstår såleis berre dersom mange nok, men ikkje nødvendigvis alle skogeigarane i eit område ønskjer skogbruksplan for eigedommen sin.

I gjeldande skogbrukslov kapittel V finst det reglar om skogbruksplanar og skogregistreringar.

I § 30 er det fastsett at fylkeslandbruksstyret kan påleggje den enkelte skogeigaren å utarbeide skogbruksplan i visse høve. Dette kan for det første gjerast der eigaren har brote reglane om avverking og måling i § 16. For det andre kan slikt påbod fastsetjast dersom styresmaktene har fatta vedtak med påbod om hogst eller skogkultur på grunn av at skogen er skada anten ved brann og naturulykker eller ved mangelfull skjøtsel. For det tredje kan påbodet fastsetjast dersom skogeigaren er fråteken retten til sjølv å utføre blinking i skogen fordi han har avverka i strid med lova, jf. § 21.

Har fylkeslandbruksstyret pålagt skogeigaren å utarbeide skogbruksplan, skal planen etter § 30 leggjast fram for styret for godkjenning. Skogeigaren har ei plikt til å følgje planen etter at han er godkjent. Føresegna har elles ein heimel for at departementet kan fastsetje kva som skal vere innhaldet i ein skogbruksplan.

Styresmaktene kan også, med heimel i § 31, krevje at frivillig utarbeidd plan skal leggjast fram for styresmaktene dersom det er skilleg grunn til å tru at eigedommen ikkje er skjøtt i samsvar med reglane om avverking og måling i § 16, eller dersom skogeigaren med heimel i § 20 har kravd eller bede om at skogoppsynet skal utføre blinking. Departementet kjenner ikkje til at denne heimelen har vore nytta etter at lova blei fastsett i 1965.

Det er i fleire år gitt statleg tilskot til skogbruksplanlegging. Tilskot blir i hovudsak gitt i samband med registrering i eit større område eller for ein heil kommune, men også til enkelte skogeigarar eller til fleire skogeigarar i eit område som foretek ei registrering på same tid. Skogregistreringane og utarbeidinga av skogbruksplan for den enkelte eigedommen blir utført av dei skogeigarforeiningane som har eigne planavdelingar, eller av private selskap. Tilskotet blir gitt med ein prosentsats ut frå dei samla kostnadane med både registreringa og utarbeidinga av skogbruksplanen for den enkelte skogeigedommen. Resten av kostnadane må skogeigaren betale ut frå eit beløp pr. dekar som er registrert. Skogeigaren kan dekkje sin eigen del med skogavgift. Det statlege tilskotet blir styrt gjennom «Forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer», fastsett 4. februar 2004. Forskrifta inneheld mellom anna reglar om innhald i og gjennomføring av skogbruksplanlegginga.

I høyringsnotatet foreslo departementet at definisjonane av skogregistrering og skogbruksplan skulle vere dei same som i dag. Departementet foreslo å føre vidare regelen om at skogregistreringar kan gjennomførast sjølv om ikkje alle skogeigarar har bestilt skogbruksplan. Departementet foreslo dessutan ei ny plikt om at alle skogeigarar må varslast når det blir sett i gang skogregistreringar. Ut over dette foreslo departementet at det skulle gå fram av lova at oversikter over miljøverdiane skulle vere offentleg tilgjengelege. Departementet viste til at dette følgjer av miljøinformasjonslova, men at det burde gå eksplisitt fram av skogbrukslovgjevinga.

Departementet foreslo vidare at det skulle fastsetjast ein generell heimel for forskrift om mellom anna innhaldet i skogbruksplanar og skogregistreringar og om korleis data som blir samla inn i samband med utarbeidinga av slike dokument skulle handterast. Departementet foreslo dessutan ein generell heimel for å gi pålegg om gjennomføring av skogregistreringar og utarbeiding av skogbruksplan. Heimelen er i dag kopla til konkrete situasjonar.

Departementet meinte at det ikkje er ønskeleg å innføre reglar om obligatorisk skogbruksplan. Slike plankrav har blitt utreda i fleire omgangar tidlegare, mellom anna i 1998, og i samband med Levende Skog-arbeidet.

Reglane om skogregistrering og planlegging blei samla i høyringsutkastet § 5.

6.4.2.2 Innspel frå høyringsinstansane

Departementet har motteke 56 høyringsinnspel til § 5 i høyringsutkastet. Desse var frå Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, 4 fylkeslandbruksstyre, 5 fylkesmenn, 27 kommunar og 18 organisasjonar.

12 høyringsinstansar drøftar behovet for eit obligatorisk krav om skogbruksplan. Mellom dei er Norges Skogeierforbund som er samd med departementet i at det ikkje er tenleg å innføre eit krav om at alle skogeigarar skal ha skogbruksplan.

7 høyringsinstansar meiner at det bør utarbeidast reglar med obligatorisk krav om skogbruksplan i ei eller anna form. Eit døme på dette er fylkeslandbruksstyret i Sogn og Fjordane som meiner at departementet bør vurdere obligatorisk skogbruksplan ved overtaking av skog, og i høve der skogen er vanskjøtta. Fylkeslandbruksstyret i Rogaland meiner at det bør stillast krav om skogbruksplan i fleire høve enn før, og Fylkesmannen i Telemark uttaler at det er viktig at alle skogeigarar i landet har skogbruksplan.

I nokre innspel er det skilt mellom skogregistrering og skogbruksplan. Norges Naturvernforbund er til dømes opptatt av at prinsippet om fridom under ansvar må bli knytt til eit obligatorisk krav om miljøregistreringar før det blir gjennomført hogst eller andre inngrep i skogen. Dei uttaler at alle skogeigarar som skal ha aktivitet i skogen sin må ha gjennomført biologiske registreringar som er allment tilgjengelege, og at det for eigedommar større enn 200 dekar produktiv skog må finnast ein forvaltningsplan der omsynet til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv og kulturminne er innarbeidd. Også Norges Jeger- og Fiskeforbund viser til at det bør setjast ei nedre eigedomsgrense for obligatorisk krav om skogbruksplan. Norges Naturvernforbund skriv mellom anna om innhaldet i slike registreringar:

«Etter vårt syn ville en kombinasjon av MiS-registrering og biologisk nøkkelbiotopregistrering være den beste form for registrering. Dersom økonomien setter grenser er det åpenbart at man får mer biologisk kunnskap om områdene og deres verdier, dersom det velges ordinær nøkkelbiotopregistrering. Praksis viser at slik registrering i tillegg er billigere.»

Norges Skogeierforbund støttar heimelen for å gjennomføre områdevise skogregistreringar sjølv om ikkje alle skogeigarar har bestilt plan.

Nokre høyringsinstansar er opptekne av forholdet mellom miljøinformasjonslova og forslaget i lovutkastet. Ei rekkje høyringsinstansar, mellom anna mange kommunar, peikar elles på behovet for unntak frå offentlegheit når det gjeld særleg sårbare miljøopplysningar.

Norges Skogeierforbund meiner på si side at det er unødvendig og uheldig med regulering både i miljøinformasjonslova og i skogbrukslova. Norges Skogeierforbund uttaler elles om heimelen for forskrift:

«Vi finner det imidlertid høyst overraskende og helt uakseptabelt at departementet i 4. ledd foreslår en hjemmel for å gi forskrift om skogregistreringar og skogbruksplanlegging. At departementet setter krav til skogbruksplanlegginga når det gis tilskudd, er naturlig og kan fortsatt skje gjennom lovforslagets § 18. At myndighetene uavhengig av tilskudd skal kunne regulere den planlegging som private skogeiere finner å ville gjennomføre ser vi derimot ingen logikk i. Skogeierforbundet mener derfor at 4. ledd 1. punktum må utgå.»

6.4.2.3 Departementet sine vurderingar

Departementet meiner det er viktig at det er ei føresegn i den nye lova som gir føringar knytt til skogregistreringar og skogbruksplanar, og at definisjonane av skogregistrering og skogbruksplanlegging bør vere dei same i ny skogbrukslov som dei er i gjeldande lov. På same vis som i dag bør skogregistreringar vere registreringar som er nødvendige for å utarbeide skogbruksplanar og ressursoversikter. Skogbruksplan er ein oversikt over skog- og miljøressursane på eigedommen, og ein plan for forvaltninga av desse. Ei omtale av miljøregistreringa som er ein del av dette er teken inn i kapittel 3.7.2. Definisjon av kva skogbruksplanen omfattar går fram av lovutkastet § 5 første ledd.

Skogbruksplanlegging startar med ei registrering av informasjon om skogressursane og miljøkvalitetane på skogeigedommane. Når registreringsarbeidet er gjort, blir det utarbeidd ein skogbruksplan for eigedommen. I Noreg har spørsmålet om eit lovheimla krav om skogbruksplan for alle eigedommar, eller alle eigedommar over ein viss storleik, vore drøfta tidlegare, seinast ved ei større utgreiing i regi av Landbruksdepartementet i 1998. Det blei dessutan drøfta i samband med miljøprosjektet Levende Skog. Fleire høyringsinstansar har på nytt teke til orde for reglar om tvungen skogbruksplan i den nye lova. Omtalen i kapittel 6.4.2.2 viser at grunngjevinga frå høyringsinstansane er ulike.

Etter Landbruks- og matdepartementet si meining er skogbruksplan ein tenleg reiskap for å drive eit berekraftig skogbruk. Planen kan føre til at skogressursane blir utnytta betre, noko som igjen kan gi auka lokal verdiskaping. Planen kan også gi eit godt grunnlag for å ta høvelege miljøomsyn ved utnyttinga av skogressursane.

Det at skogen blir stelt godt, og såleis kan gi auka lokal verdiskaping, er etter departementet si meining ikkje ein god nok grunn aleine til å avgrense skogeigaren sin rett til å forvalte skogressursen slik han sjølv finn det tenleg. Kor mykje skogeigaren vil avverke, og andre prioriteringar som gjeld drift av skogen, bør byggje på eigaren sin råderett over eigen grunn, slik dette kjem til uttrykk i § 4 i den nye lova. Departementet meiner at skogeigaren som hovudregel sjølv må ha ansvar for å ta høvelege og rette miljøomsyn, jf. forslaget i lovutkastet § 4. Næringa har sjølv gjennom oppfølging av miljøprosjektet Levende Skog, og gjennom ulike løysingar knytt til ordninga med sertifisering utvikla omfattande registrerings-, planleggings- og dokumentasjonsrutinar som reduserer behovet for generelle offentlege pålegg om skogbruksplanar. Samla sett har departementet i lys av dette kome til at det ikkje er rett å stille eit krav om obligatoriske skogbruksplanar for skogeigedommar.

Departementet har merka seg at nokre høyringsinstansar meiner at miljøregistreringane bør vere obligatoriske. Departementet er ikkje samd i dette. Miljøregistreringane blir i dag i hovudsak finansiert av skogeigaren, med eit visst tilskot frå staten. Gjennomføringa av registreringa blir i praksis kanalisert til område der mange skogeigarar ønskjer å utarbeide skogbruksplanar. Etter departementet si meining gir denne ordninga ei god utteljing av den statlege investeringa, også miljømessig. Ordninga sikrar at miljøregistreringane primært skjer i område der det er stor skogaktivitet. Dette gir kostnadseffektive løysingar, og meirverdien ved å gjennomføre registreringar på alle skogeigedommar (uavhengig av skogeigaren sine ønskjer) er etter departementet si meining ikkje svært stor.

I samband med skogregistreringane blir det gjort undersøkingar i skogen, og det blir til dømes gjort boring i tre for alders- og tilvekstmåling. Slike undersøkingar er det ikkje heimel for å gjere etter reglane i friluftslova. I høyringsnotatet foreslo derfor departementet å føre vidare gjeldande regel om at skogregistreringar kan gjennomførast sjølv om ikkje alle skogeigarar har bestilt skogbruksplan. Departementet meiner det er nødvendig å føre denne regelen vidare i ny lov. Regelen går fram i lovutkastet § 5 andre ledd første punktum.

Registreringane bør ikkje kome overraskande på ein eigar. Departementet meiner derfor at det bør innførast ei plikt til å varsle alle skogeigarane som blir råka når det blir sett i gang slike registreringar. Plikta går fram av lovutkastet § 5 andre ledd andre punktum.

Lov 9. mai 2003 nr. 31 om miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven) fastset at alle skogbruksverksemder har ei plikt til å ha kunnskap om forhold ved verksemda som kan føre til ikkje ubetydelege miljøpåverkingar (§ 9), og dessutan ei plikt til, når det blir spurt om det, å gi denne informasjonen ut (§ 16). Dette vil også gjelde informasjon som kjem fram gjennom skogbruksplanlegginga. Skogeigarar som har slik informasjon har, dersom dei blir spurt om det, plikt til å gi ut informasjonen. Departementet meiner det er viktig at miljøinformasjon knytt til skog er open og tilgjengeleg. Gjennom kartlegging av miljøverdiar i samband med skogbruksplanlegging og den aktiviteten som Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Skogforsk m.fl. har innafor kartlegging og overvaking blir det samla ei stor mengd opplysningar knytt til skogbruksplanlegginga. Ei lovfesta plikt for skogeigarane til å gi ut informasjon etter miljøinformasjonslova inneber at informasjonen som ligg i offentlege etatar i større grad enn til no må gjerast offentleg tilgjengeleg, ikkje minst for skogeigarane. Departementet arbeider for å sikre dette ved at informasjon knytt til område der skogeigaren har motteke miljøtilskot blir integrert i internettløysingar etter kvart som slike blir utvikla.

Etter departementet si meining bør skogbrukslova innehalde den plikta skogeigarane har etter reglane i miljøinformasjonslova. Ein slik regel i skogbrukslova synleggjer skogeigaren og forvaltninga sine plikter. Regelen har såleis ein viktig informasjonsverdi. Dette er innarbeidd i lovutkastet § 4. Dei miljøopplysningane som kjem fram gjennom skogregistreringa bør også vere offentleg tilgjengelege. Dette går fram av lovutkastet § 5 andre ledd tredje punktum. Departementet meiner at denne føresegna må tolkast i samsvar med føresegnene i miljøinformasjonslova, og at dette må gå fram av ordlyden i lova. Føresegna i skogbrukslova endrar ikkje skogeigaren eller forvaltninga sine plikter etter miljøinformasjonslova.

I høyringsnotatet foreslo departementet ein heimel for å gi forskrifter om skogregistrering og skogbruksplanlegging. Slike forskrifter bør gjelde innhaldet i planen, og gi føresegner om korleis data som blir samla inn skal forvaltast. Sams reglar om innhaldet i skogbruksplanar og reglar om korleis data frå denne verksemda skal handterast kan auke samfunnsverdien av den investeringa som ligg i registreringa. Føresegner med eit slikt innhald er i dag gitt i forskrifter om tilskot til skogbruksplanlegging med miljøregistreringar fastsett 4. februar 2004. Departementet har merka seg at Skogeigarforbundet meiner det ikkje er behov for ein slik forskriftsheimel i § 5 all den tid lovutkastet § 18 med heimel for forskrift i samband med tilskot er tilstrekkeleg. Departementet meiner likevel at det er grunn til å ha ein slik heimel der ein særleg bør ta sikte på å fastsetje korleis ein skal forvalte data som blir samla inn. Mellom anna kan dette omfatte krav om at instruksar og dokumentasjon knytt til takst- og berekningsmetodar blir teke vare på. Dette inneber også at ein kan lage reglar for korleis data som er samla inn skal vere lagra, slik at det ligg til rette for framtidig bruk av denne informasjonen. Dette er i mange tilfelle data som har verdi i lang tid framover.

I høyringsutkastet § 5 tredje ledd har departementet foreslått at heimelen for å påleggje skogeigaren å utarbeide skogbruksplan blir gjort generell. I forslaget låg det både ei språkleg forenkling av føresegna, og ei utviding av regelen. Heimelen som finst i gjeldande lov er berre nytta i heilt spesielle høve. Landbruks- og matdepartementet har merka seg utsegna frå Skogeigarforbundet om at det ikkje er behov for ei slik føresegn. Departementet meiner at eit pålegg om å utarbeide plan kan vere tenleg til dømes der styresmaktene har fatta vedtak etter lovutkastet § 9 med påbod om hogst eller skogkultur på grunn av at skogen er skada som følgje av brann, naturulykker eller manglande stell. Påbod kan også vere tenleg i område med særlege natur- eller miljøforhold. Etter departementet sitt syn er dette grunnlag som gjer at føresegna bør førast vidare i den nye lova. Ein reknar likevel med at praksis vil bli noko nær den same som i dag. Føresegna er teken inn i lovutkastet § 5 tredje ledd.

6.4.3 Hogst og måling

6.4.3.1 Oversyn og framsette forslag til endringar

Hogst og måling er omtala i kapittel 3.3, og dei ressursane skogen har i dag er omtala under kapittel 3.3.2.

Skogeigarane legg ulike strategiar til grunn for tiltak i skogen, mellom anna når, og kor mykje dei vil hogge. Dette er eit element i den fridomen den enkelte skogeigar bør ha når det gjeld forvaltninga av skogressursane. Samstundes bør ikkje hogsten skje på ein slik måte at store område blir skoglause for lengre tid. Dette har ei side til plikta til å forynge etter hogst. Hogsten bør heller ikkje føre til at det oppstår varig eller vesentleg reduksjon i produksjonen av skog, eller at forynginga av skogen blir unødig forseinka. Det er også brei semje om at det bør vere plikt til å måle det virket som blir hogd i Noreg.

Etter § 16 i gjeldande skogbrukslov kan ein i yngre tilfredsstillande skog berre gjennomføre hogst som høver for ei tenleg utvikling av skogen ut frå skogen sin produksjon og kvalitet. Annan hogst av slik skog, til dømes foryngingshogst, kan berre gjerast med samtykke frå skogoppsynet. Tynningshogst eller foryngingshogst i annan skog skal skje på ein slik måte at hogsten tener til å fremme den framtidige produksjonen eller forynginga i skogen. Den skogen som står att, eller skog som grensar til, må ikkje unødig utsetjast for skade eller øydelegging ved hogst. Ved planlegging og gjennomføring av hogst skal ein ta rimeleg omsyn til naturmiljøet og friluftslivet. Det skal sørgjast for at det ikkje blir vanskeleg for allmenta å bruke stigar, løyper og andre ferdselsårer når hogsten er gjennomført.

Finn skogoppsynet at ein skogeigar har planlagt, starta opp, eller gjennomført foryngingshogst, eller flatehogst, på ein slik måte eller i så stort omfang at det er grunn til å tru at det vil få openberre uheldige verknader for den framtidige avverkinga i distriktet eller på eigedommen sin framtidige drift, kan skogoppsynet avgrense eller leggje ned forbod mot foryngingshogst i den aktuelle skogen i eit bestemt tidsrom. Skogoppsynet kan også fastsetje slikt forbod om det er grunn til å tru at hogsten vil føre til vesentleg skade for friluftslivet eller naturmiljøet.

Når ikkje anna er bestemt av departementet, skal kjøpar og seljar sørgje for at alt skogsvirke som blir hogd til foredling, sal eller eksport, blir målt. Rett måling er viktig i høve til skogavgiftsordninga. I «Forskrift om innbetaling av skogavgift og måling av skogsvirke», fastsett av departementet 12. juni 1995, er det gitt nærare føresegner om målinga. Kjøpar og seljar av skogsvirke plikter etter forskrifta å sørgje for at alt skogsvirke som blir hogd til foredling, sal eller eksport blir målt og volumberekna på ein trygg måte. Måleplikta gjeld ikkje uttak av skogsvirke som skal dekke skogeigaren sitt eige behov i jord- og skogbruksverksemd. Forskrifta har føresegner om registrering og oppgåveplikt, mellom anna om kven som har ansvaret for kva som skal gjerast.

Departementet foreslo i høyringsnotatet til ny skogbrukslov å føre vidare omsyna til skogen sin framtidige produksjon og forynging som dei viktigaste elementa. Ein foreslo samstundes at søknadsplikta ved hogst av yngre tilfredsstillande barskog blei oppheva. Føresegna i høyringsnotatet § 8 skal sikre at hogst skjer på ein forsvarleg måte. Ein la til grunn at det ved hogst skal takast omsyn til dei naturlege føresetnadene for produksjon av skog på vedkommande areal, og til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv og kulturverdiar. Ein la til grunn at skogeigaren, som etter gjeldande reglar, har plikt til å rydde opp etter hogst. Ut over dette foreslo ein også ein heimel for kommunen til å påleggje skogeigaren å gjere oppretting om hogsten har ført til køyreskadar eller andre skadar. Forslaga gjekk fram i høyringsnotatet § 8, første ledd.

I § 8, andre ledd foreslo departementet at skogbruksstyresmakta, som i gjeldande lov, bør kunne gripe inn når det blir planlagt eller gjennomført hogster som vil vere til vesentleg ulempe for eigedommen eller miljøverdiar. Ein la til grunn at kommunen skulle fatte slike avgjerder.

I høyringsnotatet foreslo ein i § 8 tredje ledd å føre vidare gjeldande reglar om måleplikt, og ein heimel for departementet til å gi forskrift om registrering og oppgåveplikt.

6.4.3.2 Innspel frå høyringsinstansane

Det er kome 70 innspel til § 8 i høyringsnotatet. Innspela har kome frå Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet, frå 10 fylkeslandbruksstyre, 5 fylkesmenn, 38 kommunar og 15 andre.

Nokre av høyringsinstansane har gitt uttale i samband med endringa knytt til hogst av ungskog. Eit døme på dette er Det norske Skogselskap som rår frå ei slik endring. Organisasjonen uttaler:

«I kommentarene til denne paragrafen går det fram at det vil være fritt å foreta hogst i skogen uansett alderstrinn. Dette kan klart være forsvarlig i enkelte tilfeller, men inngrepene må være forankret hos skogbruksmyndighet i kommunen, og derigjennom ivareta skogbruket som langsiktig næring.»

6.4.3.3 Departementet sine vurderingar

Departementet meiner at skogeigaren i utgangspunktet bør ha rett til å drive eigedommen sin som han sjølv finn det mest tenleg. Han bør ha rett til å gjere dei vala han meiner er rette sett frå sin ståstad når det gjeld å setje i verk tiltak i skogen. Som hovudregel bør skogeigaren sjølv bestemme når han vil hogge, kvar han vil hogge og kor mykje han vil hogge på eigedommen. I dette ligg det at skogeigaren også må kunne hogge ungskog om det er økonomisk tenleg, eller som eit ledd i planar skogeigaren har for utnytting av eigedommen. I forslaget til ny skogbrukslov er det derfor ikkje føresegner om hogst av yngre tilfredstillande skog slik det er i §§ 50 og 51 i gjeldande lov.

Departementet meiner at lova bør synleggjere rammer for korleis skogeigaren bør planleggje og gjennomføre hogst. Ein foreslår ei føresegn om at det ved hogst skal takast omsyn til skogen sin framtidige produksjon og forynging. Føresegna kan hindre at store område vert skoglause for lengre tid, og ho kan og hindre at det oppstår varig eller vesentleg reduksjon av skogproduksjonen. I føresegna ligg det også eit krav om at forynging av skogen ikkje må bli unødig forseinka. Føresegna går fram av lovutkastet § 8 første ledd.

Departementet meiner at skogeigaren ikkje berre skal ta omsyn til framtidig produksjon og forynging. Han skal også ta omsyn til miljøverdiane i skogen. Som miljøverdiar reknar ein dei verdiane som er særleg nemnde i lovutkastet § 1; biologisk mangfald, landskap, friluftsliv og kulturverdiar. Ein hogst kan til dømes få konsekvensar for allmenta si bruk av stigar, løyper og andre ferdselsårer. Moglegheita for allmenta til å ta seg fram er viktig. Departementet meiner derfor at gjeldande regel om at eigaren skal sørgje for at bruk av stigar, løyper, og andre ferdselsårer ikkje bør bli unødig vanskeleggjort for allmenta etter at hogsten er avslutta bør førast vidare i den nye lova. Det er også viktig at skogeigaren retter opp skadar i skogen etter tiltak. I nedbørrike periodar er det ikkje uvanleg med stygge køyreskadar etter skogsdrift. Departementet foreslår derfor ein ny regel om at kommunen kan påleggje skogeigaren å rette opp køyreskadar og andre skadar etter tiltak. Ein har sakna ein slik klar heimel i gjeldande skogbrukslov.

Dei vala skogeigaren gjer når det gjeld tiltak i skogen kan ha stor verknad på framtidig skogproduksjon og forynging, og dei kan og påverke ulike miljøverdiar. Dette er viktige samfunnsomsyn som må vegast opp mot interessene til den enkelte skogeigaren og næringa. Departementet meiner det er rett å ha ei føresegn som gjer det mogleg for skogbrukstyresmakta å gripe inn der skogeigaren legg opp til ein hogst som ikkje tek vare på dei aktuelle omsyna på ein god måte. Heimelen for å nedleggje forbod mot utføringa av ein hogst, slik det er i dag etter gjeldande lov § 16, fjerde ledd bør såleis førast vidare. Regelen er ført vidare i lovutkastet § 8 andre ledd. Sjølv om omgrepet «yngre tilfredstillende skog» ikkje er nemnt, kan skogbruksstyresmaktene også etter den nye lova gripe inn dersom skogeigaren avverkar ungskogen på ein måte som får verknad for framtidig forynging på eigedommen.

For den enkelte skogeigaren er det mest privatøkonomisk attraktivt å hauste av skogen med tanke på størst mogleg hogstinntekt i dag. Det er solid fagleg grunnlag for å slå fast at for omfattande hogst kan øydeleggje grunnlaget for hogstinntekter i framtida. Med grunnlag i kravet om langsiktig og berekraftig forvaltning av ressursane, og med tanke på inntekt og nytte for framtidige generasjonar, er det derfor viktig å kunne regulere dagens hogstinngrep med omsyn til at skogen kan gi inntekter også i framtida. Departementet foreslår derfor at kommunen heilt eller delvis kan nekte ein skogeigar å hogge slik han har planlagt. Kommunen kan også setje vilkår for korleis hogsten skal gjennomførast. Departementet meiner likevel at kommunen ikkje bør få ein generell heimel for å nekte hogst eller setje vilkår for hogst. Heimelen bør omfatte dei tilfella der kommunen finn at ein hogst blir planlagt eller skjer på ein måte som vil vere til vesentleg ulempe for eigedommen sitt produksjonsgrunnlag eller miljøverdiane på eigedommen.

Departementet meiner elles at reglane om måleplikt i gjeldande lov bør førast vidare. Departementet meiner ein bør ha måleplikt fordi tømmermåling i dag er nært knytt opp mot ordninga med skogavgift (i forslaget til ny lov kalla skogfond). Målinga gjer det lettare for skogbruksstyresmakta å praktisere reglane om skogfond ut frå samfunns- og næringsmessige behov. Det å ha ei trygg måling er avgjerande for at ordninga med skogfond kan fungere som eit positivt verkemiddel for skognæringa.

6.4.4 Plikt til forynging etter hogst

6.4.4.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

Gjeldande skogbrukslov § 17 inneheld reglar om forynging, skogkultur og skogreising.

Det går fram av første ledd at dersom skogmark ikkje er skogproduserande, men har vore det i nokon av dei siste 20 åra, skal ein ta sikte på å sikre gjenvekst på arealet innan rimeleg tid.

Grunneigaren kan etter andre ledd påleggjast tiltak for å få til slik gjenvekst dersom skogoppsynet har oppmoda han til det, og det dessutan er gått 2 år sidan denne oppmodinga blei sendt han. Pålegget kan gå ut på at ein viss del av inneståande skogavgift, eventuelt med tillegg av offentlege tilskot skal dekkje utgiftene til tiltaka. Pålegget kan også gå ut på at inneståande skogavgift ikkje kan utbetalast til anna formål enn å dekkje utgiftene. Skogoppsynet skal fastsetje ein frist for å utføre tiltaka, jf. § 13 andre ledd. Dersom eigaren ikkje held denne fristen, og departementet ikkje finn grunn til å forlengje fristen, kan departementet bestemme at skogoppsynet skal utføre tiltaket. I slike høve kan utgiftene krevjast dekt av inneståande skogavgift eller tilskotsmidlar.

Det går fram av tredje ledd at i distrikt der større areal av skogmark ikkje har vore skogproduserande dei siste 20 åra og heller ikkje er det no, eller dersom skifte av treslag utan tvil er ønskeleg, skal skogoppsynet sjå til at det blir utarbeidd ein skogreisingsplan for distriktet. Ved utarbeidinga skal skogoppsynet samarbeide med jordbruksstyresmaktene og grunneigarane med sikte på at arealet anten bør nyttast til jordbruksformål, eller til skogproduksjon.

I fjerde ledd står det at departementet etter innstilling frå fylkeslandbruksstyret kan stille vilkår for planting, skifte av treslag, grøfting, gjødsling og bruk av plantevernmiddel dersom det er nødvendig for å hindre vesentleg skade eller ulempe for friluftslivet, eller vesentleg skade på naturmiljøet.

Det er fastsett i siste ledd at departementet kan gi nærare forskrifter om regulering av frø- og planteforsyninga i skogbruket, og om kva som etter lova er å rekne som skogproduserande mark. Det blei i 1996 fastsett forskrift om regulering av frø- og planteforsyninga i skogbruket.

I gjeldande lov § 27 finst reglar om skogeigaren sitt ansvar for utføring av skogkulturarbeid. Det er lagt til grunn i første ledd at skogeigaren har ansvar for utføringa av kulturarbeid etter lova. Har andre rett til å avverke i skogen når avgjerda om kulturarbeidet blir teken, avgjer skogoppsynet kven det er som har dette ansvaret. Det går fram av andre ledd at skogeigaren sjølv er ansvarleg for kostnadene knytt til kulturarbeidet. Der skogoppsynet har fastsett at avverkinga berre kan skje dersom det blir gjort skogkulturarbeid, kan ein, om ein finn det nødvendig, krevje at det blir stilt trygd for kostnadene. Skogoppsynet kan i slike høve forby avverking fram til slik trygd er stilt.

I høyringsnotatet viste ein til at innsatsen innan skogkultur er redusert, og at låg innsats på dette feltet kan få negative konsekvensar for verdiskapinga i skogbruket i framtida.

Ein peika på at skogeigarane har plikt til å følgje opp hogst med tilstrekkeleg innsats for å forynge og etablere ny skog. Ein foreslo at målet for forynging i § 17 første ledd og skogeigaren si plikt etter § 27 første og andre ledd burde bli slått saman, og at skogeigaren si plikt bør vere å sørgje for tilfredstillande forynging etter hogst, og sjå til at det er samanheng mellom hogstform og metode for forynging. Ein viste til at ei slik formulering ville gjere synleg skogeigaren sine plikter på ein betre måte enn i gjeldande lov, og også gjere synleg samanhengen mellom hogst og forynging. I samband med denne tydeleggjeringa foreslo departementet ein frist for skogeigaren til å leggje til rette for forynging innan 3 år etter at hogsten er skjedd. Dette er nytt i lovforslaget. Forslaga gjekk fram av høyringsutkastet § 6 første ledd.

Departementet la til grunn at kommunen har ansvaret for å halde kontroll med at plikta til å forynge blir etterlevd. Departementet viste til at den offentlege oppfølginga bør skjerpast i høve til gjeldande reglar. I andre ledd foreslo departementet derfor at dersom skogeigaren ikkje held fristen på 3 år, plikter kommunen å ta stilling til om skogeigaren bør påleggjast tiltak for å sikre forynging. Kommunen kan påleggje at tiltaket skal setjast i verk innan ein eigen frist som maksimalt kan vere 2 år. Der skogeigaren ikkje følgjer pålegget, foreslo departementet at kommunen bør få plikt til å sørgje for at tiltaka blir utførte for skogeigaren si rekning. I slike høve foreslo ein at kostnadene, som etter gjeldande lov, skulle dekkjast av skogeigaren. Ein foreslo likevel at det ikkje lenger skulle oppstå rett til å halde attende pengar på eigedommen sin konto for skogavgift for å dekkje desse utgiftene. Kommunen sine utgifter i denne samanhengen er, som etter gjeldande lov, tvangsgrunnlag for utlegg. Forslaga gjekk fram av lovutkastet § 6 andre ledd.

I høyringsutkastet § 6 tredje ledd foreslo departementet at dersom kommunen finn at det er nødvendig for å hindre store negative effektar for miljøverdiane, burde kommunen kunne nekte, eller setje vilkår for å plante i skoglause område. Kommunen burde også kunne nekte eller setje vilkår ved skifte av treslag, grøfting, gjødsling eller bruk av plantevernmiddel. Ordlyden samsvarer langt på veg med gjeldande lov § 17 fjerde ledd, og må tolkast som tidlegare.

Høyringsutkastet § 6 fjerde ledd inneheld ein heimel for å gi forskrift om forynging og stell av skog, om skifte av treslag, bruk av utanlandske treslag, grøfting i skog, gjødsling av skog, bruk av plantevernmiddel i skog, og om frø- og planteforsyninga i skogbruket. Heimelen for å gi forskrift om frø- og planteforsyninga er ei vidareføring av gjeldande lov § 17 femte ledd første alternativ. Ut over dette er forskriftsheimelen ny. Departementet la til grunn at forskrifta burde gi nærare retningslinjer for kva for krav som må stillast til kvaliteten på forynging etter hogst; plantetettleik, treslagsval o.a. Ein bad særleg om høyringsinstansane sine merknader til forskriftsheimelen, og stilte mellom anna opp konkrete forslag til berekning av ei nedre grense for tilfredsstillande tettleik.

Departementet gjorde greie for kva innhald som var aktuelt i ei slik forskrift. Ein la til grunn at ei slik grense som skal gi grunnlag for reaksjonar i medhald av lova ikkje burde ligge like høgt som dei biologisk baserte tilrådingane frå forskinga om kva som er optimal tettleik for å sikre god nok kvalitetsproduksjon og volumproduksjon. Krava frå styresmaktene må vere eit minimum for det ein kan godta. Ved vurderinga av plantetal rekna ein berre som «teljande treslag» dei treslaga som er tilpassa veksestaden, og som kan gi ein tilfredstillande produksjon av virke, både når det gjeld volum og kvalitet. Departementet meinte at det ikkje er rimeleg å påleggje skogeigarane å etablere forynging med andre treslag enn det som sto i bestandet før hogsten. Ved naturleg forynging skal ein til dømes ikkje rekne større mengder vanleg bjørk som framtidstreslag der det tidlegare sto gran eller furu, med mindre dette byggjer på eit bevisst val frå skogeigaren, og er godkjent av kommunen. På mark der produksjonen av ved ikkje vil gi skogproduksjon som er vesentleg dårlegare enn den som sto der frå før, kan produksjon av ved aksepterast. Ut over dette må ein ta omsyn til sjeldne treslag og Levende skog-standardane som krev minst 10 % lauvtreinnblanding på eigedomsnivå. Departementet viste til at felt med t.d. gran i skogreisingsstrøka skal behandlast som tilsvarande skog i skogstrøka. Avvik skal baserast på godkjenning frå kommunen.

6.4.4.2 Innspel frå høyringsinstansane

Landbruks- og matdepartementet har motteke 150 innspel frå høyringsinstansane i samband med forslaga til høyringsutkastet § 6. Innspela kom frå Miljøverndepartementet, 9 fylkeslandbruksstyre, 7 fylkesmenn, 101 kommunar og 32 organisasjonar og andre. Høyringsinstansane har gitt ei rekkje kommentarar til behovet for forskrift, og innhaldet i ei slik forskrift. Det er eit generelt inntrykk at høyringsinstansane oppfattar forslaga til frist og saksbehandlingskrav som ei skjerping av plikta til forynging, og at mange meiner at ei slik skjerping er rett. Frå næringa si side, og frå nokre kommunar blir det peika på at slik skjerping er uheldig i ei tid da dei økonomiske rammeføresetnadene er dårlegare enn før, og tilskota er borte.

Norges Bondelag viser til at omgrepet «tilfredsstillande foryngelse» må avpassast til den økonomiske og miljømessige realiteten norske skogeigarar møter, ikkje til «den foreldete tankegangen om at arealets produksjonsevne skal realiseres.»

Norges Skogeierforbund oppfattar forslaga som eit krav om skjerpa forynging, noko forbundet støtter med det same atterhaldet som har kome til uttrykk frå Norges Bondelag.

Norges Naturvernforbund meiner at lova bør leggje til rette for at areala blir differensierte med omsyn til forynginga. Tette bestand er akseptable på små felt på høge bonitetar, medan ein i hovudtyngda av skogen bør leggje til rette for ei meir miljøtilpassa forynging. Forbundet meiner dessutan at det bør innførast forbod mot forynging med framande treslag.

6.4.4.3 Departementet sine vurderingar

Departementet varsla ei lovendring knytt til forynging i St.meld. nr. 17 (1998-99). Bakgrunnen for dette var tilstanden på dei felta som er under fornying eller i ein tidleg ungskogfase. I Skogmeldinga gjekk det fram at innsatsen i skogkultur viser ei utvikling som vil kunne føre til lågare produksjon og kvalitet på tømmer i framtida. Det er ulike årsaker til denne utviklinga, men det blir ofte peika på dårleg lønnsemd i skogbruket dei seinare åra, og svekka tru på utviklinga i marknaden i åra framover. Dette påverkar viljen og evna til å investere i skog, noko som igjen fører til reduserte investeringar i til dømes oppbygging og stell av ny skog. Dei årlege kontrollane av resultata frå skogbruket viser at om lag 20% av det arealet som er forynga i dei seinare åra ikkje er tilfredstillande sett i stand med tanke på oppbygging av ny skog. Tilstanden er omtala under kapittel 3.5 og 3.6.

Ved hogst tek skogeigaren ut verdiar og inntekt frå skogen. Slike inntektsmogelegheiter er av stor verdi både for den enkelte og for samfunnet. Inntektene er eit resultat av naturen sin produksjonsevne og skogeigaren sine tiltak i skogen. Skogproduksjonen er svært langsiktig, og feil eller manglande tiltak i dag kan gi store konsekvensar om fleire tiår. Kravet om berekraftig forvaltning står derfor sentralt i skogpolitikken og det er eit sentralt element i den enkelte skogeigaren sitt forvaltaransvar. Ein legg derfor til grunn at skogeigaren må ha plikt til å sørgje for at det veks opp ny skog etter at skogeigaren har gjennomført hogst og virkesuttak. Dersom skogeigaren hogger tømmer i skogen utan å gjere tiltak etterpå, vil det rett nok etter kvart kome opp ny skog, men slik handtering sikrar ikkje kvaliteten i framtidsskogen. For å sikre framtidig verdiskaping frå skog, må reglane i ei ny skogbrukslov derfor kombinere sikring av framtidig produksjon med eit krav til kvaliteten på framtidsskogen. For den enkelte skogeigaren kan det vere mest privatøkonomisk attraktivt å hauste av skogen utan å bruke hogstinntektene for å byggje opp ny skog som først gir inntekt om 60 til 90 år. Med grunnlag i kravet om langsiktig berekraftig forvaltning av ressursane, og med tanke på inntekt og nytte for framtidige generasjonar, er det derimot viktig å stille krav i dag om at inntekter frå hogst fører med seg eit ansvar for den langsiktige ressursforvaltninga. Departementet meiner derfor at det er nødvendig å endre lova slik at skogeigaren sitt ansvar for god forynging kjem klarare fram. Ein meiner dessutan at ein må gi meir konkrete retningslinjer for kva som skal reknast som tilfredstillande forynging. Dette bør etter departementet sitt syn gå fram av ei forskrift om forynging som gir reglar knytt til treslag, talet på planter og anna. Reglane bør vere enkle å nytte for dei som forvaltar regelverket, og dei bør utformast slik at dei ikkje fører med seg unødige pålegg for dei som allereie gjer ein tilstrekkeleg foryngingsinnsats. Innhaldet i forskrifta er omtala særskilt nedanfor.

I lovutkastet foreslår departementet i samsvar med det som her er sagt og det som blei sendt ut på høyring at skogeigaren bør ha ei plikt til å sørgje for tilfredsstillande forynging etter hogst. Skogeigaren må også sjå til at det er samanheng mellom hogstform og metode for forynging. Forslaget går fram av lovutkastet § 6 første ledd. Departementet meiner at formuleringa vil gjere synleg skogeigaren sine plikter på ein betre måte enn i gjeldande lov, og også gjere synleg samanhengen mellom hogst og forynging. Ein oppfattar at høyringsinstansane i store trekk har slutta seg til dette.

Departementet meiner at det er nødvendig å fastsetje ein lovbestemt frist på 3 år etter at hogsten er skjedd for skogeigaren til å leggje til rette for forynging. Ein konkret frist har mykje å seie for kontrollen med forynginga. Ein har merka seg innspel frå nokre høyringsinstansar som meiner fristen bør differensierast etter bonitet og veksttilhøve. Tida for gjennomføring av forynging varierer frå to til fem år på høg bonitet, ti år på middels bonitet, og inntil tjue år på låg bonitet. Lokale veksttilhøve, tilgang på kvalifisert arbeidskraft, risiko for sjukdom med meir har også innverknad på gjennomføringa av forynginga. Tilrettelegging for forynging innan tre år og påfølgjande kontroll vil likevel i dei fleste høva gi eit klart bilete av om foryngingstiltaka er tilstrekkelege, eller om det må setjast i verk fleire tiltak for å sikre forynging.

Kommunen har etter lovforslaget § 20 ei plikt til å føre tilsyn med at reglane i lova blir følgde. Dersom skogeigaren ikkje gjer sitt for å sikre forynging innan fristen på 3 år, meiner departementet at lova bør påleggje kommunen ei plikt til å vurdere om det bør setjast inn tiltak for å sikre fornying, og kva for tiltak som skal setjast inn. Kommunen si avgjerd vil vere eit enkeltvedtak etter forvaltningslova. Innspela frå høyringsinstansane viser at få har hatt innvendingar mot forslaget om denne skjerpinga av oppfølginga. I lovutkastet § 6 andre ledd foreslår departementet etter dette at dersom skogeigaren ikkje held fristen på 3 år, avgjer kommunen om skogeigaren bør påleggjast tiltak for å sikre forynging.

Det følgjer av forslaget at kommunen kan påleggje skogeigaren å gjennomføre slike tiltak, innan ein ny frist på maksimalt i 2 år. I dei høva der fornying etter noko tid viser seg umogeleg, eller særs kostnadskrevjande, kan kommunen likevel vedta at det ikkje er grunnlag for å gjennomføre tiltak for å sikre fornying. Dei tiltaka kommunen pålegg må stå i eit rimeleg forhold til lønnsemda.

Departementet meiner det er grunn til å halde fast ved reglane om reaksjonar overfor skogeigarar som ikkje følgjer kommunen sine pålegg. Kommunen har såleis plikt til å sørgje for at tiltaka blir utførte for skogeigaren si rekning. Som i gjeldande lov bør kostnadane til slike tiltak dekkjast av skogeigaren. Departementet meiner at det er ein effektiv måte å sikre kostnadene på dersom ein, som etter gjeldande lov har rett til å halde attende pengar på eigedommen sin konto for skogavgift for å dekkje utgiftene. Kommunen sine utgifter i denne samanhengen bør også, som etter gjeldande lov, vere tvangsgrunnlag for utlegg. Forslaga går fram av lovutkastet § 6 andre ledd.

Brot på plikta til fornying kan ut over dette sanksjonerast med straff eller tvangsmulkt, jf. lovutkastet §§ 21 og 22.

Forslaget i § 11 om at kommunen kan fastsetje meldeplikt kan i nokre tilfelle vere gunstig med sikte på å halde kontroll med at forynginga skal skje på ein god måte i eit langsiktig perspektiv. Heimelen for meldeplikt er omtala i kapittel 6.5.2 i samband med lovutkastet § 11.

Som nemnt har kommunen ei oppgåve i å halde tilsyn med at skogareala blir forynga og stelt etter hogst. Departementet foreslo i høyringsnotatet ei endring av ordlyden i høve til gjeldande lov, men dette er ikkje meint som ei realitetsendring. Forslaget til endring er ikkje kommentert av høyringsinstansane, og ein har halde fast ved den nye ordlyden i lovutkastet § 6 tredje ledd. Dersom det er nødvendig for å hindre store negative effektar på miljøverdiane eller ureining av viktige vassførekomstar kan kommunen etter lovutkastet nekte tiltaket sett i verk, eller knytte vilkår til gjennomføringa av ei rekkje tiltak som skogeigaren kan tenkjast å ville gjennomføre. Dette gjeld tilplanting i skoglause område, skifte av treslag, grøfting, gjødsling og bruk av plantevernmiddel.

I lovutkastet § 6 første ledd har ein nytta omgrepet «tilfredsstillande forynging» om det kravet som må stillast til forynging etter hogst. Tettleik, treslagsval og tidsperspektiv er sentrale faktorar knytt til kva som kan reknast som tilfredsstillande forynging. Departementet foreslår i § 5 fjerde ledd at det blir teke inn ein heimel for å gi forskrift om kva som ligg i omgrepet tilfredsstillande forynging. Heimelen for forskrift er teken inn i § 6 fjerde ledd. Departementet meiner at forskrifta må kombinera sikring av framtidig skogproduksjon med eit krav om kvalitet på framtidsskogen. Det finst fleire måtar å gjere dette på. Produksjon av kvalitet kan vege opp for redusert volumproduksjon. Eit døme på dette er lauv på råteutsett mark. Lauvtre vil ikkje gi same volumproduksjon som gran, men med rett stell vil verdiproduksjonen kunne bli vel så stor. Etter departementet si meining er det rett å setje ei nedre grense i forskrifta for tilfredstillande tettleik på ulike markslag. Ei slik grense kan gi grunnlag for å gripe inn overfor skogeigarar som ikkje steller skogen sin på ein høveleg måte.

Volumproduksjon og kvalitet heng nøye saman med talet på planter på kvar arealeining. Gjennom forsking har ein kome fram til tilrådingar om kva for tettleik som høver for dei ulike bonitetane og dei ulike treslaga. Reduserer ein tettleiken vil det i første rekkje gå ut over kvaliteten. Volumproduksjonen blir ikkje så fort påverka av redusert tettleik. Departementet har merka seg at mange høyringsinstansar har kommentert departementet sine forslag om krava til tettleik. Departementet vil komme tilbake til dette når eit slikt forskriftsutkast blir sendt på høyring.

Departementet foreslår at forskriftsheimelen for frø- og planteforsyninga i skogbruket blir ført vidare i den nye lova.

Departementet foreslår at reglane i gjeldande lov om skogreising og kommunen sitt ansvar i denne samanhengen ikkje blir ført vidare i den nye lova. Reglane blei tekne inn i lova på eit tidspunkt da dei norske skogane var sterkt uthogne, og fattige på virke. Tilhøva er no annleis, skogen har mykje ståande kubikkmasse, og mange areal utan skog er viktige for kulturlandskapet og andre interesser. Det er derfor ikkje behov for reglar om skogreising.

6.4.5 Vegbygging

6.4.5.1 Oversyn og framsette forslag til endringar

Bygging av vegar til skogbruksformål har vore og er eit nødvendig tiltak for å fremme rasjonelt og berekraftig skogbruk. Departementet har sidan 1990-talet lagt særleg vekt på å etablere og utvikle eit regelverk som stiller nødvendige krav til planlegging, godkjenning og bygging av vegar for skogbruksformål. Bakgrunnen er at skogsvegane gir ein varig infrastruktur i skogen som over lang tid kan nyttast til forvaltning og hausting av ressursane. Ein viser til omtale under kapittel 3.4.

Gjeldande skogbrukslov har i § 17 a føresegner om vegar og andre anlegg i samband med skogbruk. Det er fastsett i føresegna at departementet kan fastsetje forskrift for vegplanlegging, vegbygging og for andre anlegg og tekniske inngrep av varig karakter i samband med skogbruk. Ein kan mellom anna bestemme at planar for slike anlegg og inngrep ikkje kan gjennomførast utan at planen på førehand er lagt fram for og godkjent av skogoppsynet. Forskrifta kan også innehalde føresegn om at skogoppsynet kan nekte å godkjenne slike planar dersom oppsynet finn at gjennomføring av planen vil gjere moglegheitene for andre meir tenlege heilskapsløysingar vanskelegare, eller vil føre til vesentleg skade for friluftslivet eller naturmiljøet.

Med heimel i § 17 a er det 20. desember 1996 fastsett «Forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål». Forskrifta er også heimla i § 11, tredje ledd i jordlova som er ein meir generell forskriftsheimel for godkjenning og bygging av vegar for landbruksformål. Formålet med forskrifta er å sikre at planlegging og bygging av vegar for landbruksformål skjer på ein måte som gir landbruksfaglege heilskapsløysingar. Det skal samstundes leggjast vekt på omsynet til miljøverdiar knytt til naturmiljø, landskap, kulturminne og friluftsliv, og til andre interesser som får verknad for vegframføringa.

Forskrifta omfattar nybygging og ombygging av vegar for landbruksformål. Ho gjeld også for slike massetak langs vegtrasèen som er nødvendige i samband med bygging og vedlikehald av det enkelte veganlegget. Det gjeld unntak for det ein har kalla «ubetydelege» terrenginngrep. Omgrepet er nærare definert i forskrifta.

Forskrifta definerer kva som er meint med «veier for landbruksformål». Dette er bilvegar og traktorvegar som skal tene jordbruks- og skogbruksdrift, og som blir bygde i samsvar med normalar for landbruksvegar fastsett av Landbruks- og matdepartementet. Omgrepet dekkjer også andre landbruksvegar som fører med seg større terrenginngrep enn det som er halde utanfor i § 1-2 andre ledd i forskrifta.

Forskrifta inneheld føresegner om søknadsplikt og kva innhald søknaden skal ha. Den har også reglar om saksbehandling, vedtak og vilkår med vidare. Forskrifta har også reglar om klage, tilsyn og dispensasjon frå forskrifta.

Departementet foreslo i høyringsnotatet § 7 å føre vidare føresegna om at vegar til skogbruksformål ikkje kan byggjast utan at det på førehand er innhenta løyve frå skogbruksstyresmakta. Ein foreslo å gi klare føringar i lova om kva for vurderingar som bør liggje til grunn for behandlinga av vegsøknadene. Departementet foreslo dessutan å føre vidare heimelen til å fastsetje forskrift for planlegging og bygging av vegar i skog. Det var ein føresetnad at ei vegforskrift etter den nye lova skulle ha same innhald som tidlegare i høve til behandling av søknader, krav til planlegging av vegen, vegstandard, linjeføring, teknisk utforming og miljøtilpassing m.m.

Det er kome inn 40 innspel til § 7. Det ligg føre uttale frå Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartementet, 9 fylkeslandbruksstyre, 3 fylkesmenn, 17 kommunar og 9 frå andre. Høyringsinstansane er stort sett positive til føresegna.

6.4.5.2 Departementet sine vurderingar

Departementet har ikkje fått høyringsinnspel som tyder på at det er behov for å endre vesentleg i høve til dei gjeldande reglane knytt til planlegging og godkjenning av landbruksvegar. Det går fram i kapittel 3.3.2 og 3.4 at ein framleis må rekne med at det blir bygd nye vegar for å frakte ut tømmer. Vegbygging i skog og utmark kan gjere store endringar i naturen over lang tid, både når det gjeld landskapsbilete og bruken av området. Det må vere rett at kommunen har ein heimel til å innarbeide omsyn til ulike nærings- og samfunnsinteresser før vegen blir bygd. Gjeldande reglar er i hovudsak ført vidare i lovutkastet § 7.

Departementet har teke inn nokre presiseringar i lovteksten i forhold til gjeldande føresegn. Det er viktig at vegbygging i skog blir tilpassa dei skoglege forholda på staden, og at det blir teke nødvendige omsyn til naturen. Samstundes bør det berre byggjast vegar som gir økonomisk vinst for eigaren. For å kunne ta vare på desse omsyna på ein god måte, meiner derfor departementet at ein må føre vidare ordninga med å hente inn løyve frå kommunen før bygginga kan setjast i gang. For at det ikkje skal vere tvil om dette bør det gå klart fram av lova at det er nødvendig med løyve. Det bør også gå tydeleg fram av lovteksten at ein må ha løyve både til bygging og ombygging av vegar.

Skogeigaren har behov for å vite kva kommunen vil leggje vekt på ved behandling av ein søknad om godkjenning av ein skogsveg. Departementet meiner derfor at det i lova bør fastsetjast kva for konkrete moment som er relevante ved avgjerda. Dette går i dag fram av forskrifta. Momenta går fram av § 7 i lovutkastet.

Etter departementet si meining bør forholdet mellom føresegnene om vegbygging i plan- og bygningslova og føresegnene i den nye skogbrukslova vere som i dag. Det vil seie at i område som i arealdelen av kommuneplanen er lagt ut til LNF-område etter plan- og bygningslova, er det i samsvar med planformålet om ein byggjer slike landbruksvegar som er nødvendige for landbruksverksemda på eigedommen. Ligg eigedommen i eit område som etter plan- og bygningslova er regulert til eller lagt ut til landbruksområde, eller til LNF-område, treng tiltakshavaren ikkje søkje om dispensasjon frå arealbruksformålet i planen (pbl § 7). Skogeigarar eller andre som skal byggje veg til landbruksformål og har fått løyve til dette etter reglane i landbrukslovgjevinga treng heller ikkje søke byggjeløyve etter reglane i plan- og bygningslova § 93 første ledd punkt j). Dei reglane som er fastsett med heimel i plan- og bygningslova § 77 som mellom anna gjeld produkt som blir nytta til vegbygginga, gjeld likevel fullt ut for landbruksvegar. Gjeldande praksis, basert på både vegforskrift etter landbrukslovgivinga og rettleiar etter plan- og bygningslova, byggjer på at det ikkje er snakk om ein landbruksveg dersom heile eller vesentlege delar av formålet med vegen er knytt til anna verksemd. I slike tilfelle må tiltakshavaren på same vis som ved andre veganlegg både søkje unntak frå plan, og løyve til bygging av veg i samsvar med føresegnene i plan- og bygningslova.

Der bygging av landbruksveg får verknad for vassdrag, kan tiltaket krevje konsesjon etter vannressursloven § 8. Vassdragsmyndigheita kan likevel bestemme at tiltak som er godkjent med heimel i forskrift om planlegging og godkjenning av vegar til landbruksformål ikkje treng konsesjon etter vannressursloven § 8. Tilhøvet til vannressursloven er omtala under kapittel 6.2.3.

6.5 Særlege verkemiddel for skogbruksstyresmaktene

6.5.1 Innleiing

I nokre skogområde kan det vere behov for at det offentlege held nærare kontroll med praktiseringa av lova enn elles. Det kan også vere behov for å gi skogeigarane betre rettleiing og informasjon. Kommunane og annan skogbruksstyresmakt kan i slike høve ha behov for å innføre meldeplikt for å sikre seg ein reiskap for å skaffe kunnskap om skogbruksverksemda. I gjeldande lov finst det enkelte reglar om slik meldeplikt knytt til skogområde med høgt prioriterte miljøverdiar (§ 17b), avverking (§ 19) og til vernskog (§ 33).

Skogbruksstyresmaktene kan også ha behov for særlege verkemiddel i område der det er fare for at skogen vert skadd anten gjennom insekt-, eller soppangrep, av nedbeiting og i høve der skaden alt har skjedd. I gjeldande lov finst reglar om insekt- og soppangrep (§ 28) og reglar om tiltak ved skade (§§ 22, 23 og 24).

6.5.2 Meldeplikt

6.5.2.1 Oversyn og framsette forslag til endringar

Gjeldande skogbrukslov § 19 har reglar om at skogbruksstyresmakta, dersom det er nødvendig for å halde kontroll med oppfølging av reglane i lova, kan påleggje skogeigaren å gi skriftleg melding innan ein nærare fastsett frist før gjennomføring av visse tiltak i skogen. Tiltak som er aktuelle er avverking, grøfting, tilplanting, skifte av treslag, gjødsling og bruk av plantevernmiddel. Meldinga skal innehalde opplysningar om kvar tiltaket skal gjennomførast, omfanget av tiltaket, og dersom tiltaket gjeld hogst, korleis hogsten skal gjennomførast.

Meldeplikt kan etter gjeldande reglar gjelde den enkelte namngjevne skogeigaren, men plikta kan også gjelde alle skogeigarar innan eitt distrikt. I det siste tilfellet er det fastsett i lova at vedtaket om å innføre meldeplikt skal kunngjerast i ei eller fleire aviser som er allment leste i distriktet.

Det går fram av § 19 tredje ledd at med mindre skogbruksstyresmakta vedtek noko anna, er melding ikkje nødvendig sjølv om det er innført meldeplikt der tiltaket blir utført i samsvar med ein skogbruksplan som er godkjent av skogbruksstyresmakta.

Med heimel i § 19 fjerde og femte ledd kan det fastsetjast forskrift om meldeplikt for hogst av juletre, og for bruk av hogstmaskinar. Heimlane er ikkje i bruk.

Fram mot slutten av 1980-åra blei heimelen for å fastsetje meldeplikt berre nytta overfor enkelte skogeigarar i samband med konkrete tilfeller av uforsvarleg skogbehandling eller hogst.

I høyringsnotatet la ein til grunn at gjeldande regel burde førast vidare i den nye lova. Ein foreslo likevel at føresegna kunne kortast ned, og ein foreslo dessutan at meldeplikta skulle utvidast til å gjelde alle tiltak i skog. Ein foreslo at unntaket i § 19 tredje ledd for det tilfellet at tiltaket vert gjennomført i samsvar med ein skogbruksplan ikkje blei ført vidare i ny lov. Heimlane for å fastsetje forskrifter blei foreslått oppheva.

Departementet har motteke 74 innspel som gjeld forslaga til føresegn om meldeplikt. Merknadene er komne frå Nærings- og handelsdepartementet, Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, 8 fylkeslandbruksstyre, 2 fylkesmenn, 46 kommunar og 15 organisasjonar. Høyringsinstansane sluttar seg i hovudsak til forslaget til ny føresegn.

Norges Naturvernforbund, Natur og Ungdom og Sabima meiner det bør innførast generell meldeplikt for hogst.

Ei rekkje høyringsinstansar, mellom dei Norges Skogeierforbund og Fylkeslandbruksstyret i Sogn og Fjordane peikar på at utforminga i lovteksten tyder på at det blir innført ei søknadsplikt, ikkje meldeplikt slik ein har gjort greie for i høyringsnotatet. Høyringsinstansane peikar på at dette må rettast opp i lovteksten. I samband med kravet om tilbakemelding frå kommunen i samband med iverksetjing uttaler Nærings- og handelsdepartementet:

«Vi mener at det bør fastsettes en frist for når kommunen skal gi tilbakemelding. For å sikre forutberegnelighet for skogeier om hvorvidt og når et tiltak kan iverksettes, bør det i loven settes en frist på en slik måte at tiltaket kan settes i verk dersom kommunen ikkje har gitt tilbakemelding innen fristen.»

Også ei rekkje andre høyringsinstansar peikar på at det er ønskeleg å kombinere meldeplikt med ein frist for kommunen til å gi tilbakemelding. Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler om dette:

«Dersom forslaget om å åpne for meldeplikt fastholdes, mener NHO at meldeplikten må kombineres med klare krav til saksbehandling hos den som mottar meldinga. Bestemmelsen må følgelig suppleres av saksbehandlinsregler som sikrer at skogeier alltid får svar på meldinga i god tid før tiltaket er planlagt, kombinert med en regel om at manglende svar innen tre uker må likestilles med godkjennelse av tiltaket.»

Lier kommune ber om ei avklaring av om vedtaket om å innføre meldeplikt er eit enkeltvedtak eller ei forskrift. Kommunen viser til at dette har verknad for kva for reglar om saksbehandlinga som er aktuelle.

6.5.2.2 Departementet sine vurderingar

Ei føresegn om meldeplikt gir etter departementet si meining kommunane ein reiskap til å skjøtte oppgåva si som rådgjevar og kontrollør i høve til forvaltning og drift av skogen. Meldingane frå skogeigarane gir opplysningar som gjer at skogbruksstyresmakta kan rettleie om foryngingsmetodar, forholdet til biologisk mangfald, kulturminne og andre miljøomsyn. Departementet meiner at ein regel om meldeplikt bør oppretthaldast i den nye skogbrukslova. Departementet sitt forslag til føresegn går fram av lovutkastet § 11, og er i hovudsak ei vidareføring og forenkling av gjeldande regel i skogbrukslova § 19.

Departementet meiner at det ikkje bør innførast ei generell meldeplikt for hogst eller for andre skogbrukstiltak. Ein viser til at både skogressursane og miljøomsyna i landet varierer. Omsyn som taler for nærare rådgjeving og kontroll kan vere sterke i enkelte område, og i andre område svakare. Dette, saman med at kommunane bør ha stor grad av handlefridom med tanke på korleis dei vil skjøtte oppgåva si som skogbruksstyresmakt, taler for at kommunane sjølv må kunne velje om det skal innførast meldeplikt eller ikkje. Valet bør såleis som eit utgangspunkt ligge til kommunane. I enkelte høve kan likevel nasjonale ressurs- og miljøomsyn tilseie at også annan skogbruksstyresmakt bør kunne fastsetje at det skal vere meldeplikt, sjå lovutkastet § 3 andre ledd.

Meldeplikt bør, på same vis som etter gjeldande lov, kunne innførast generelt dersom kommunen meiner det er behov for å få betre kontakt med skogeigarane, eller halde kontrollen med praktiseringa av føresegnene. Departementet er såleis ikkje samd med Næringslivets Hovedorganisasjon som meiner at føresegna berre bør kunne innførast reint unntaksvis. Innføring av meldeplikt kan vere særleg aktuelt for skogareal der miljøverdiane er særleg framståande eller i område der ein må ta særlege omsyn til forynginga ut frå klimatiske eller biologiske forhold. Meldeplikt må kunne innførast utan omsyn til eigarforhold. Dette inneber at meldeplikt mellom anna også kan innførast i stats- og bygdeallmenningar.

Departementet meiner elles at heimelen for å vedta meldeplikt bør utvidast noko i forhold til gjeldande reglar slik at meldeplikt kan innførast for alle tiltak knytt til hogst, forynging og stell av skog.

Det går fram av lovutkastet § 11 første ledd første punktum at meldeplikt kan innførast der det er nødvendig for å halde kontrollen med praktiseringa av føresegnene i lova. Kommunen kan etter dette innføre meldeplikt for alle planar skogeigaren har knytt til hogst, forynging og stell av skog. Er meldeplikt innført for vernskog (lovutkastet § 12) eller skog med viktige miljøverdiar (lovutkastet § 13) etter reglane i kapittel 3 i lova, kan kommunen ikkje fastsetje eigne supplerande reglar om meldeplikt på det same tiltaket som forskrifta gjeld for. Kommunen kan likevel, til dømes fordi det er innført forskrift, ønske å halde nærare kontroll med andre tiltak i området. I så fall kan kommunen innføre meldeplikt for dette.

Det er fastsett i forvaltningslova § 2 c at ei forskrift er eit vedtak som gjeld rettar eller plikter til ein ubestemt krins av personar, medan eit enkeltvedtak er eit vedtak som gjeld rettar eller plikter til ein eller fleire bestemte personar. Eit slikt enkeltvedtak fastset som regel kva som skal gjelde i ei konkret sak. Om ein har brukt ordet forskrift er det ikkje avgjerande for om ein står overfor eit enkeltvedtak eller ei forskrift. Der det er gjort vedtak om meldeplikt får skogbruksstyresmakta informasjon om kva som går føre seg, og dette gir grunnlag for å nytte dei andre reglane i skogbrukslova for å nå dei mål som er sett. Departementet legg til grunn at eit vedtak om å innføre meldeplikt normalt vil vere ei forskrift etter forvaltningslova, og at vedtaket skal førebuast etter kapittel VII i denne lova. I forvaltningslova finst det mellom anna reglar om utgreiingsplikt, varsling, uttale frå interesserte og om kunngjering. Dette er reglar som må brukast ved førebuinga av eit vedtak om meldeplikt. I dei høva ei slik forskrift om å innføre meldeplikt berre vil gjelde for ein eller nokre få eigarar som kan individualiserast, bør reglane om enkeltvedtak følgjast. I særlege høve kan det vere mykje om å gjere at vedtaket om å innføre meldeplikt blir fatta før nokon rekk å gjennomføre tiltak som kan skade dei verdiane føresegnene i skogbrukslova tek sikte på å verne om. I slike tilhøve kan det vere grunn til å la vere å gi førehandsvarsel, og forvaltningslova § 37 fjerde ledd punkt b bør kunne gjerast gjeldande.

Departementet har merka seg at mange høyringsinstansar meiner at skogeigaren bør kunne setje i gang tiltaket dersom kommunen ikkje har gitt tilbakemelding innan ein viss tid. Departementet sluttar seg i hovudsak til dette. Ein foreslår derfor at meldinga, på same måte som etter gjeldande lov, skal vere skriftleg, og at innmeldte tiltak kan setjast i verk dersom kommunen ikkje har gitt tilbakemelding innan 3 veker rekna frå den dagen meldinga kom fram til kommunen. Ei slik tilbakemelding kan gå ut på at tiltaket kan setjast i verk, men kommunen må også kunne avbryte fristen med ei tilbakemelding om at det trengs meir tid til å vurdere bruken av aktuelle heimlar, og at tiltaket ikkje kan setjast i verk før det er gitt underretning om dette. Ei slik tilbakemelding er inga avgjerd i saka, og kan ikkje reknast som eit enkeltvedtak i høve til reglane i forvaltningslova. Føresegna er teken inn i lovutkastet § 11 andre ledd.

6.5.3 Vernskog

6.5.3.1 Oversyn og framsette forslag til endringar

Føresegnene om vernskog i både gjeldande og tidlegare skogbrukslover har vore viktige for å halde kontrollen med skogbrukstiltak i skog som har vernefunksjonar for annan skog eller gir vern mot naturskadar. Vernskog er omtala i kapittel 3.3.3 og 4.1.

I gjeldande skogbrukslov er det eit eige kap. VI om vernskog, med to føresegner; §§ 32 og 33. Etter § 32, første ledd er det departementet som kan fastsetje at eit område skal vere vernskog, når skogen tener som vern mot skred og ras eller liknande, eller står som vern for annan skog, dyrka jord eller bygningar. Det same gjeld skog som ligg opp mot fjellet, ut mot havet eller høgt mot nord når det er så vanskelege foryngingstilhøve, eller så dårleg vekst at skogen kan øydeleggjast ved feil skogbehandling. I § 32, andre til fjerde ledd er det gitt nærare reglar om saksbehandlinga, merking av grensene, kven som har ansvaret for utgiftene ved slik merking, og om offentleggjering av vedtak om at skogen skal reknast som vernskog.

§ 33 fastslår at om skogoppsynet ikkje har bestemt noko anna, er det meldeplikt for all hogst i vernskog. Føresegna har vidare nokre detaljerte reglar om blinking, om gjennomføring av hogster og om virke til husbruk. Det er fastsett at reglane i kapittel III om skogbrukstiltak og stell av skogen gjeld så langt dei passar i vernskogen.

I høyringsnotatet foreslo departementet å føre vidare ein heimel for å kunne vedta at visse skogområde skal ha status som vernskog, og forvaltast etter særlege retningslinjer. Ein foreslo ein sterkt forenkla ordlyd i føresegna om vernskog, sjå høyringsnotatet § 12.

Vernskog blei definert som «skog som tener som vern for annan skog, og område der skogen kan gi vern mot naturskadar». Definisjonen av vernskog omfatta også «område opp mot fjellet eller ut mot havet der skogen er så sårbar at det er nødvendig å kontrollere at skogen ikkje blir øydelagt ved feil skogbehandling». Departementet foreslo at fylkeslandbruksstyret skulle treffe vedtak i første instans om at skogen skulle få status som vernskog. Vedtaket skulle treffast etter at kommunen eller kommunane har uttalt seg. Departementet foreslo også at fylkeslandbruksstyret burde kunne fastsetje retningslinjene for skogbehandlinga i det enkelte vernskogområde.

Departementet foreslo ein særleg regel om kunngjering av vernskogvedtak. Det er kome 31 innspel til § 12 i høyringsnotatet, frå eitt departement, 3 fylkeslandbruksstyre, ein fylkesmann, 21 kommunar og 5 andre. Nokre av høyringsinstansane meiner at vedtak om at skogen skal vere vernskog bør bli fastsett sentralt for heile landet, ikkje av fylkeslandbruksstyret. Vidare er det fleire som meiner at hovudregelen i føresegna bør vere at det er meldeplikt i vernskog.

6.5.3.2 Departementet sine vurderingar

Dei første vernskogområda blei fastsette tidlig på 1900-talet. Etter at skoglova av 1932 blei vedteken, blei dei eldre vernskogvedtaka fornya, og fleire nye fastsette. I 1992 blei alle fylka bedne om å setje i verk ein ny gjennomgang av dei eksisterande vernskogområda, og sende forslag om eventuelle nye grenser og nye område. Departementet bad også om at fylkeslandbruksstyra fastsette nye retningslinjer for forvaltninga av dei enkelte områda. Alle fylka hadde avslutta dette arbeidet i 1996. Ei samanstilling viser at noko over 20 % av skogareala i Noreg no er gitt status som vernskog etter skogbrukslova. I all vernskog er det fastsett meldeplikt for hogst, med dei unntaka som går fram av lova. I mange område er det også fastsett meldeplikt for andre tiltak i skogen. Vernskogen omfattar i hovudsak sårbar skog, fjellskog og skog ut mot havet.

Departementet meiner at ei ny skogbrukslov bør føre ordninga med vernskog vidare. Reglane kan førebyggje skade på annan skog eller gi vern mot naturskadar. Dei kan også gi skogbruksstyresmaktene ein reiskap for å redusere skadepotensialet på skogområde som er sårbare på grunn av biologiske eller klimatiske forhold, jf. § 12 i forslaget.

Forslaget til føresegn har fått ein noko annan oppbygging enn det forslaget som blei sendt på høyring. Departementet har søkt å få fram at eit område ikkje i seg sjølv er vernskog før det er fatta særskilt vedtak om det.

Kva slag skog som kan vere vernskog vil vere det same som etter gjeldande lov, sjølv om oppramsinga ikkje er så detaljert som i gjeldande skogbrukslov. I den nye føresegna har ein teke med det viktigaste, nemleg skog som tener som vern mot annan skog, skog som gir vern mot naturskadar, eller skog som på grunn av plasseringa i terrenget er så sårbar at det er nødvendig å hindre at skogen blir øydelagt ved feil skogbehandling.

Departementet foreslår at fylkeslandbruksstyret skal kunne vedta at skog skal reknast som vernskog. I samband med dette må fylkeslandbruksstyret fastsetje grensene for det aktuelle vernskogområdet og gi reglar for korleis forvaltninga av skogen skal vere. Departementet meiner at vedtaket bør skje nære dei som er kjende med areala, og ikkje på sentralt hald. Eit vernskogområde vil ofte strekkje seg over fleire kommunar og gjelde eit stort tal skogeigarar. Departementet meiner derfor det må vere rett at vedtaka blir fastsette regionalt av eit politisk valt organ. Kommunane skal spele ei sentral rolle i dette arbeidet. Departementet legg til grunn at fylkeslandbruksstyret ved saksførebuinga skal sikre at kommunane har blitt gitt moglegheit til å uttale seg.

Departementet meiner elles at føresegna ikkje bør setje eit absolutt krav om at det skal vere meldeplikt i all vernskog. Dei behova vernskogen skal dekkje er svært ulike, og spørsmålet om kva som bør utløyse meldeplikt bør derfor avgjerast lokalt. Etter departementet sitt syn bør dette vurderast av kommunane og fylkeslandbruksstyret for det enkelte området.

Eit vedtak om at skogen får status som vernskog kan gjelde ein eigedom, eller eit større område med mange eigedommar. Ved førebuinga av vedtaket gjeld forvaltningslova kapittel VII sine reglar om varsel til dei interesserte og om kunngjering med vidare. Dersom det i føresegnene blir fastsett plikter for nokre få skogeigarar, kan det vere grunn til å varsle den enkelte skogeigar om at ein tek sikte på å gi vernskogreglar, jf. tilsvarande omtale i kapittel 6.5.2.2 om meldeplikt.

Departementet reknar med at forenklingane i føresegna om vernskog vil gi eit betre verkty regionalt for å kunne fatte nye vernskogvedtak og gjere justeringar i gjeldande vedtak og retningslinjer.

6.5.4 Skogområde av særleg miljøverdi

6.5.4.1 Oversikt og framsette forslag til endringar

Enkelte skogområde har stor verdi i miljøsamanheng på grunn av mellom anna nærleik til store tettstadar.

Etter § 17 b, første ledd i gjeldande skogbrukslov kan Kongen fastsetje nærare forskrifter om skogbehandlinga i skogområde som har særleg verdi for friluftsliv og naturvern. Det er fastsett at slike forskrifter «foruten slike begrensninger som loven ellers hjemler adgang til, kan inneholde også andre og mer vidtgående restriksjoner for skogbruket». Føresegna gir døme på kva for restriksjonar som er aktuelle i ei forskrift, mellom anna innføring av meldeplikt for tiltak eller inngrep som skogeigaren planlegg. Departementet kan fastsetje førebels forskrift. I tredje ledd er det ein regel om korleis ei forskrift etter føresegna skal kunngjerast.

Med heimel i § 17 b er det fastsett to forskrifter, «Forskrift om skogbehandling og skogsdrift for skogområder i Oslo og nærliggende kommuner (Marka)», sist revidert 2. april 1993 og «Forskrift om skogbehandling og skogsdrift for skogområder i Vestfjella i Østfold fylke», fastsett 15. januar 1993.

Landbruks- og matdepartementet foreslo i høyringsnotatet å føre vidare ein heimel til å gi forskrifter om skogbehandlinga i skogområde som har særs viktige miljøverdiar knytt til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv eller kulturminne. Ordlyden i føresegna var sterkt forenkla i høve til gjeldande § 17 b, men departementet la til grunn at dei restriksjonane som er aktuelle i samband med slike område burde vere dei same i den nye lova som etter § 17 b. Ein foreslo at heimelen for å gi slike forskrifter i den nye lova skulle leggjast til departementet, ikkje til Kongen slik det er fastsett i gjeldande lov. Til sist i føresegna la ein til grunn at restriksjonane som kunne fastsetjast i forskriftene kan gå ut over dei restriksjonane lova elles gir heimel for.

Det er kome 44 innspel til forslaga i høyringsnotatet § 13. Føresegna er kommentert av Miljøverndepartementet, 8 fylkeslandbruksstyre, 2 fylkesmenn, 26 kommunar og 7 andre. Dei fleste kommentarane gjeld kor tungtvegande miljøverdiane bør vere for at det bør kunne fastsetjast forskrift. Vidare er det fleire som har meiningar om kor langt ein bør kunne gå med restriksjonar i slike område. Norges Naturvernforbund meiner at heimelen for forskrift bør nyttast på ei rekkje felt, som bymarker, tettstadsnære skogområde, større samanhengande skogar med ulike naturskogkvalitetar, villmarksprega områder m.m. Forbundet meiner vidare at restriksjonane bør kunne gå ut over virkefeltet i lova. Forbundet uttaler:

«I Oslomarka har det bredd seg en misoppfatning blant skogoppsyn og skogeiere om at forskriften ikke hjemler sterkere restriksjoner enn selve skogloven. Dette skyldes en manglende grenseoppgang av de vanligste konfliktområdene og manglende vurdering av hva som er et akseptabelt restriksjonsnivå generelt. Det er viktig, som forslaget gjør, å presisere at restriksjonene kan gå ut over lovens generelle nivå. Men henvisningen til eksisterende § 17b-områder (Oslomarka) svekker dette utsagnet. Her må departementet ha en mer generell tilnærming til restriksjonsnivå generelt, og i miljøviktige områder spesielt, som grunnlag for teksten.»

6.5.4.2 Departementet sine vurderingar

Departementet meiner at den nye lova, som gjeldande lov, bør gi skogbruksstyresmaktene, og særleg kommunane, verkemiddel for å regulere gjennomføringa av næringsretta tiltak i område der det er særleg viktig å ta vare på miljø- eller friluftsverdiar. Gjeldande regel kom inn i lova i 1976, og var i hovudsak ein reiskap for å regulere konfliktar mellom skogbruksinteresser og friluftsinteresser i skogområda rundt Oslo. Føresegna var likevel meint å dekkje meir enn bynære område. Grunngjevinga for gjeldande reglar går fram av Ot.prp. nr. 29 (1974-75) side 11-12. Kommunen kan i dag i nokon grad leggje til rette for særleg bruk eller vern av område der det er særleg viktig å ta vare på miljø- eller friluftsverdiar gjennom plan etter plan- og bygningslova. Kommunane har såleis ikkje det same behovet for ein eigen heimel for forskrift for skogområde med viktige miljøverdiar som tidlegare, men det vil framleis vere behov for ein slik heimel på nasjonalt nivå.

Grunngjevinga for føresegna bør vere den same i ny skogbrukslov som i gjeldande lov. Føresegna bør etter dette dekkje område som er av særleg miljøverdi. Slike verdiar er til dømes knytt til biologisk mangfald eller landskap, friluftsliv eller kulturminne.

Departementet meiner at føresegna kan gjerast noko enklare enn i gjeldande lov, både med omsyn til detaljeringsgrad og oppbygging. Ein oppfattar innspela frå høyringsinstansane slik at dei sluttar seg til dette.

I høyringsnotatet var føresegna knytt til område med særs viktige miljøverdiar. Departementet meiner dette kan oppfattast som ei skjerping av kravet til område som det er aktuelt å gi forskrift for. Det var ikkje meininga frå departementet si side, og ordet «særs viktige» er derfor teke ut av lovforslaget § 13 og erstatta med «område av særleg miljøverdi» som er det same som i gjeldande lov.

Ein finn det ikkje tenleg å liste opp kva for restriksjonar forskriftene skal kunne innehalde, fordi ei slik liste likevel ikkje vil kunne bli uttømmande. Utgangspunktet er at skogbruksstyresmakta må ta stilling til dette i det enkelte tilfellet, ut frå kva for verdiar det er aktuelt å ta særlege omsyn til. Ulike bruks- og verneinteresser knytt til dei enkelte skogområda kan variere frå stad til stad, og skogbruksstyresmakta lokalt og regionalt bør gi råd om kva for restriksjonar som er aktuelle, og kor omfattande dei bør vere.

Departementet legg til grunn at heimelen for restriksjonar i praksis dekkjer det same etter den nye lova som etter gjeldande § 17 b. Departementet foreslår såleis å føre vidare regelen om at restriksjonane i ei slik forskrift kan gå ut over dei restriksjonane lova elles gir heimel for. Dette går fram av siste punktum i lovforslaget § 13. Med dette meiner ein at forskrifta i spesielle område må kunne fastsetje strengare regulering av til dømes tiltak med sikte på forynging, hogstflater og vegbygging med vidare enn det lova elles legg opp til. Eit døme på dette er reglane som gjeld i Oslo-marka, der ein av omsyn til skogeigaren sitt behov for langsiktig planlegging, og ei effektiv behandling av sakene, har fastsett konkrete avgrensingar som gjeld utvalde tiltak i virkefeltet til forskrifta.

Slik departementet ser det er det ikkje mogleg å seie noko generelt om kor langt restriksjonane kan gå, slik nokre høyringsinstansar ber om. Omfanget av restriksjonar vil, innafor formålet med den nye lova, variere i høve til dei miljøverdiane ein ønskjer å ta omsyn til, noko som inneber at restriksjonane ikkje kan gå så langt at den enkelte eigedomen eller den enkelte teigen ikkje lenger kan drivast med økonomi.

Departementet foreslår at mynde til å gi forskrift etter § 13 i den nye lova blir lagt til departementet. I gjeldande lov ligg dette mynde til Kongen. Det er ein føresetnad at både miljøvernstyresmakta og skogbruksstyresmakta på kommune- og fylkesnivå skal ha ei aktiv rolle under utarbeidinga av slike forskrifter. Når ei forskrift er fastsett bør det vere kommunane som har ansvar for gjennomføring og kontrollen med at reglane blir haldne, jf. lovutkastet § 20.

6.5.5 Tiltak for forebygging av skade og avbøting av skade

6.5.5.1 Insekt- eller soppangrep

Gjeldande rett og forslag til endringar

Det går lang tid mellom kvar gong det offentlege må setje i verk tiltak for å hindre skadar på skog. Dei store barkbilleangrepa i 1970-åra gjorde det likevel klart at det er behov for reglar som i tillegg til å vere førebyggjande, også er aktive når det er fare for at skog kan bli skadd i noko omfang.

§ 28 i gjeldande lov har føresegner om tiltak mot insekt- og soppangrep og liknande. Når det på grunn av brann, vindfelling, skred eller andre årsaker er fare for skadar av større omfang ved insekt- eller soppangrep på skog, kan departementet setje i verk nødvendige offentlege tiltak for å stoppe angrep utan omsyn til kven som er eigar av skogen. Er desse vilkåra oppfylte, kan departementet også bestemme at ein skogeigar skal hogge og ta ut virke i skogen sin dersom det må reknast som nødvendig for å stoppe angrepet. Lar det seg ikkje gjere å få i stand frivillige ordningar, eller det er behov for særleg raske tiltak, kan departementet påleggje skogeigarane i fellesskap å byggje vegar for utdrift av virke. I pålegget kan ein gi nærare føresegner om gjennomføringa av tiltaket, og om plikt for kvar enkelt til å ta del i tiltaket i same høvetal som han må reknast for å ha nytte av tiltaket.

Departementet kan elles ved forskrift fastsetje at skogeigaren etter pålegg skal setje i verk andre tenlege tiltak for å stoppe insektangrep og førebyggje insektskadar. Lova gir nokre døme på kva slags tiltak ein kan bestemme skal setjast i verk. Blir eit pålagt tiltak ikkje utført innan den fristen som er fastsett, kan skogoppsynet utføre tiltaket for eigaren si rekning. Departementet kan også ved forskrift gi reglar om ryddings- og tynningshogst, om handsaming av hogstavfall og om behandling, utdrift og lagring av ubarka virke og andre tiltak som kan førebyggje insekt- eller soppangrep, samt om eigaren, kjøparen, eventuelt rotkjøparen sine plikter i denne samanheng. Landbruks- og matdepartementet har 7. april 1997 fastsett «Forskrift om tiltak mot insektskadar m.v. på skog» som gir nærare reglar på dette området.

Før departementet gjer vedtak om at skogeigar skal gjennomføre hogst og utdrift, skal dei økonomiske skogeigarorganisasjonane som har medlem som blir råka av vedtaket, gjevast høve til å uttale seg. Departementet kan likevel setje i verk mellombels tiltak straks dersom dette blir rekna som nødvendig for å unngå store skadar.

Utgiftene ved tiltak som departementet set i verk for å kjempe mot insekt- og soppskadar skal det offentlege koste. Ein kan også bruke rentemiddel frå skogavgifta. Departementet kan påleggje skogeigaren å dekke utgiftene knytt til pålegg om hogst, utdrift eller andre nødvendige tiltak. Utgift som ikkje blir dekt frivillig og heller ikkje kan bli dekt over skogavgifta, jf. § 46 fjerde ledd fjerde punktum, er tvangsgrunnlag for utlegg.

Skogeigarar har krav på skadebot for mogleg tap som følgje av tiltak og pålegg etter føresegna. Det skal ved avgjerda takast omsyn til dei føremonane skogeigaren oppnår ved tiltaka som det offentlege har sett i verk, eller som han sjølv er pålagt å utføre. Blir ein ikkje einige om storleiken på erstatninga, skal storleiken fastsetjast ved rettsleg skjøn.

Landbruks- og matdepartementet kan gi forskrift etter føresegna for nærare avgrensa område.

I høyringsnotatet foreslo departementet ei sterkt forenkla føresegn på dette området jf. § 9 første ledd i høyringsnotatet. Meininga var å halde fast ved det same grunnlaget som i gjeldande lov for å kunne gripe inn når det er fare for skadar på skog. Ansvaret for overvaking av helsetilstanden i skogen, og heimelen til å setje i verk tiltak, blei foreslått lagt til kommunen. Departementet peika på at kampen mot skogskadar må kunne skje utan omsyn til grensene mellom eigedommar eller eventuell reguleringssituasjon. Det ble derfor foreslått ei særskilt setning om at regelen skulle gjelde ut over virkefeltet i § 2 i forslaget til ny lov. Departementet la likevel til grunn at det normalt ikkje vil vere aktuelt å bruke denne føresegna i område som har eit strengt vern etter naturvernlova, til dømes i naturreservat utan etter samråding med miljøvernstyresmaktene.

Departementet foreslo å ha den same heimel som i gjeldande lov til å fastsetje nærare forskrifter om kva for tiltak som kommunen kan påleggje skogeigaren å setje i verk, og om korleis utgiftene skal dekkjast.

Det er kome innspel frå 92 høyringsinstansar til høyringsnotatet § 9. Innspela er i hovudsak knytt til forslaget om ei føresegn om viltbeiteregulering. Desse er omtala under kapittel 6.4.6.2. Fylkeslandbruksstyret i Buskerud viser til at forholdet til naturvernlova bør avklarast. Noregs Naturvernforbund meiner at det ikkje er grunn til å ha virkemiddel for å hindre dei aktuelle skadane. Organisasjonen peikar på at økosystemet vil rette opp eventuelle skadar over tid.

Departementet sine vurderingar

Insekt- eller soppangrep kan vere ein alvorleg trussel mot helsetilstanden i skogen. Det ligg store samfunnsmessige verdiar i skogressursane, og skadane kan, særleg i sårbare område, bli svært store. Skogeigaren har eit sjølvstendig ansvar for å skjøtte skogen sin, og vil normalt også gjere det. Departementet meiner likevel at det framleis er behov for ei føresegn som gir heimel for kva for tiltak som kan påleggjast skogeigaren når skadeomfanget er stort, eller når det er risiko for at det kan bli stort. Departementet meiner også at ein bør føre vidare det offentlege si moglegheit til å setje i verk tiltak med sikte på å hindre insekt- og soppskadar i skogen. Forslaget til ny føresegn går fram av § 9 første ledd.

Departementet foreslo i høyringsnotatet ein vesentleg forenkla ordlyd i høve til i gjeldande lov. Høyringsinstansane har ikkje hatt merknader til dette. Meininga er at føresegna skal ha det same grunnlaget som etter gjeldande lov til å kunne gripe inn med tiltak mot insekt- og soppskadar og andre skadar. Dette gjeld alle dei tiltak som er nemnde ovafor knytt til § 28 i gjeldande lov. Detaljane om kva for tiltak som kan påleggjast, og korleis sakene skal behandlast har ein foreslått å ta ut av sjølve lova. Departementet meiner det er meir tenleg at slike reglar blir fastsett i forskrift. Departementet foreslår derfor ein heimel til å gi forskrift om slike tiltak, og om korleis utgiftene skal dekkjast.

Skal ein hindre eller redusere slike skadar på skog er det viktig med god lokal kunnskap om helsetilstanden i skogen. Departementet legg derfor til grunn at kommunen skal ha ansvaret for overvakinga av helsetilstanden, og kommunen skal setje i verk nødvendige tiltak. Når kommunen får ei slik rolle, bør kostnadene kommunen har ved å setje i verk tiltak kunne krevjast tilbake. Slike kostnader bør også vere tvangsgrunnlag for utlegg.

6.5.5.2 Beiteskadar frå hjortevilt

Oversikt og framsette forslag til endringar

Utgangspunktet i viltlova § 27 er at grunneigaren har eksklusiv rett til jakt og fangst på sin eigedom. Grunneigaren må likevel rette seg etter vedtak kommunen gjer om kor mange fellingsløyve som er aktuelle, jf. viltlova § 16 andre ledd. Dersom hjortevilt eller bever gjer vesentleg skade på skogen, kan kommunen gi fellingsløyve. Dette er fastsett i viltlova § 13, og kommunen kan tillate felling utanom dei ordinære jakttidene.

I høyringsnotatet viste departementet til at ein hadde drøfta om det burde fastsetjast ein heimel i den nye skogbrukslova som kunne gi høve til å setje ei grense for dei skadane av skogen som beitinga kunne føre til. Ein meinte at ein slik heimel kunne verke saman med lover og forskrifter gitt med heimel i viltlova. Bakgrunnen for forslaget var at forvaltning av vilt og skog bør skje gjennom ei avveging av interessene knytt til både vilt- og skogproduksjon. Departementet la til grunn at føresegna berre ville vere aktuell der eventuelle konfliktar mellom skogbruksinteressene og viltinteressene ikkje blei løyste av den lokale viltforvaltninga i samsvar med reglane i viltlova. Departementet etterlyste høyringsinstansane sitt syn på om det bør vere reglar om dette i den nye lova, og korleis slike reglar burde formast ut.

Eit forslag til utforming blei teke inn som § 9 andre ledd i høyringsutkastet. Forslaget var knytt til skog under forynging, og der beitinga utgjorde ei vesentleg hindring for å overhalde foryngingsplikta etter lovforslaget § 7. I slike høve la ein til grunn at kommunen kunne fastsetje ei tålegrense for beitetrykket.

Departementet har teke imot 92 høyringsinnspel til forslaget. Merknadene kom frå Miljøverndepartementet, 15 fylkeslandbruksstyre, 5 fylkesmenn og 58 kommunar. Ein mottok også merknader til forslaget frå 13 andre.

50 høyringsinstansar, mellom dei 34 kommunar og 9 fylkeslandbruksstyre, meiner at det er behov for ei føresegn som gir kommunen heimel for å fastsetje ei tålegrense for beitetrykket.

Fylkeslandbruksstyret i Aust-Agder skriv til dømes om dette:

«Det er eit faktum at ei alt for stor elgstamme i delar av dei mest produktive og lettdrivne skogområda i landet har øydelagt mykje for moglegheitene til lønnsam tømmerproduksjon. Beiting på furu har ført til at store areal er satt ut av effektiv produksjon i årtier. Sjølv om nokre planter klarer seg vil tømmerkvaliteten bli så låg at bestanda neppe kan gi overskot ved framtidig hogst og etablering av ny forynging. Ein slik situasjon strider mot prinsippa for bærekraftig forvaltning. Forvaltninga av elg har i for stor grad vært ein einartsforvaltning utan tilstrekkeleg omsyn til miljø og andre næringar. Overbeitinga i våre område har kome så langt at det har gitt seg tydelege utslag på dyras kondisjon med reduserte slaktevekter og låg fødselsrate. Lokalt i Agder har dette vore meir synlege effektar enn tradisjonelle skader på skog. Ein har landet over mange døme på at motseningane mellom dei interesser dei profesjonelle skogeigarane har og dei reine jakt- og økonomiske viltinteressene ikkje blir løyst gjennom dialog og samarbeide om den lokale viltforvaltinga. Ein finn det derfor føremålstenleg å gi ein heimel i skogbrukslova slik det er gitt døme på.»

Fylkeslandbruksstyret i Rogaland meiner at heimelen bør omfatte all skade på skog, ikkje berre skade knytt til forynging av skogen.

24 høyringsinstansar, mellom dei Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Norges landbrukshøgskule og NORSKOG meiner at det ikkje er ønskeleg å innføre ei slik føresegn i den nye skogbrukslova.

Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning meiner forslaget ikkje vil løyse problema på ein betre måte enn gjeldande reglar. Dei viser til at det ikkje er mangelen på føresegner i lov som er årsaka til problema, men manglande dialog på lokalt nivå.

NORSKOG meiner at grunneigaren sjølv, ikkje kommunen, bør fatte avgjerd om felling av dyr som er årsak til skade, og uttaler:

«Beitetrykk er stedvis et problem for foryngelse av skog og kvalitetsproduksjon. Ekstraordinær avskyting av elg eller annet vilt kan være aktuelt. Dette bør imidlertid være opp til grunneier/grunneierlag å avgjøre, eventuelt i samarbeid med viltmyndighetene. Det er grunneiere som har inntekten av jakt, og det må være grunneier som gjør avveiingen av hva han/hun oppfatter som akseptabelt nivå på beiteskader. På dette grunnlag vil NORSKOG ikke gi sin tilslutning til det mulige tillegg til denne paragraf som gir hjemmel for kommunen til å fastsette hva som er akseptabelt nivå for beitetrykk.»

Departementet sine vurderingar

Departementet vil peike på at beiteskadar på skog i visse område reduserer den framtidige verdiskapinga frå skogen fordi ein ikkje får opp ny kvalitetsskog. Ein del område har i dag nedbeita eller manglande forynging av furu. I andre område finn ein store skadar på forynging og ungskog av både gran og lauv. Eit slikt skadebilete indikerer at bestanden av vilt er større enn biotopen har berekraft til som beite for viltet. Slik ubalanse er ikkje berre til skade for forynginga og verdiproduksjonen i skogen, men verkar inn på det biologiske mangfaldet i området, og på dyrestammen sin matsetel og kondisjon. Dei mest attraktive beiteplantene blir borte, og det verkar inn på flora og fauna generelt i området. For skogbruket får det også innverknad på praktisering av plikta i skogbrukslova til forynging av skogen etter hogst.

Departementet er samd med NORSKOG i at det er grunneigaren som ber dei økonomiske effektane av slike beiteskadar, og at grunneigarane derfor må vere med på å vurdere når skadane ikkje er akseptable sett i forhold til annan verksemd på eigedommen. Departementet er også samd med Norges Landbrukshøgskole i at slik regulering må sjåast i samanheng med regulering av viltstammen etter viltlova. Dette gjekk også fram av høyringsutkastet frå departementet.

Departementet har derfor kome til at ein vil fremme forslag om ei føresegn i den nye skogbrukslova som sikrar at viltlova blir vurdert teken i bruk når det kjem opp spørsmål om beiteskadar frå hjortevilt på skogen. Viltlova og skogbrukslova må saman sørgje for ei balansert forvaltning med omsyn til både vilt og skog. Forvaltning av begge lovene er lagt til kommunane. Ein må rekne med at dei fleste tilfelle der det oppstår konfliktar mellom omsynet til viltet og omsynet til skogen vil kommunen sørgje for ein balansert skjøtselsplan. Kommunane kan i dag gjennom taksering av beitetrykket skaffe eit godt fagleg grunnlag for forvaltningstiltak som kan rette opp att balansen og restaurere beitegrunnlaget. Med ei slik føresegn som departementet nå gjer framlegg om vil ein i sterkare grad enn tidlegare sikre at spørsmål om beiteskadar av hjortevilt på skogen kjem til behandling etter lovverket slik at ein kan få negative konsekvensar for skogen sin produksjonsevne og mangfald. Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet vil utforme særskilt informasjonsmateriell om dette knytt til føresegnene i viltlova. Ein vil også setje i gang eit eige samarbeidsprosjekt i to-tre fylke der slike beiteskadar er eit stort problem for skogbruksnæringa. I eit slikt samarbeidsprosjekt må skogeigarane og jaktinteressene trekkjast aktivt med.

6.5.5.3 Tiltak etter skadar på skog

Gjeldande rett og forslag til endringar

Ulike hendingar kan som vist påføre skog store skadar, til dømes skadar etter brannar, storm og skred. I nokre høve er det behov for særlege tiltak med sikte på å få skogen i vekst igjen.

Gjeldande skogbrukslov § 22 gjeld tiltak knytt til skadar etter brann, vindfelling, skred og smågnagar- eller insektangrep. I slike høve kan inntil 30% av forsikringsselskapet si utbetaling takast i bruk av skogbruksstyresmaktene til eventuelle tiltak, og skogbruksstyresmakta kan dessutan påleggje konkrete tiltak knytt til bruk av anten skogavgift eller tilskot. § 23 gjeld tiltak mot skadar som følgje av uheldige hogster, råte eller mangel på oppfølging frå skogeigaren sin side (t.d. manglande vedlikehald av grøfter). Det sentrale i begge føresegnene er at det etter ein stor skade kan påleggjast plikt til å gjere noko aktivt for å leggje til rette for tilfredsstillande forynging av skogen. Mynde etter dei to føresegnene ligg i hovudsak til fylkeslandbruksstyret.

Gjennom åra er det berre fatta eit fåtal vedtak i medhald av §§ 22 og 23 i gjeldande lov. Føresegnene har vore detaljerte, og har i første rekkje vore ei sikring ovafor skogeigarar som ikkje følgjer opp med skogtiltak etter skadar, og reglane har vore nytta for å få til samordning i ekstreme tilfelle der ein skade har ramma fleire skogeigarar.

Departementet foreslo i høyringsnotatet å slå saman §§ 22 og 23 i gjeldande skogbrukslov og forenkle ordlyden i den nye føresegna. Ein foreslo også å gi kommunen ansvaret for å fatte vedtak med pålegg om å utføre opprettande tiltak. Forslaget går fram i høyringsnotatet § 10. Føresegnene om tilhøvet til forsikring blei foreslått sløyfa. Som for høyringsutkastet § 9 la ein til grunn at føresegna normalt ikkje får verknad for område som har eit strengt vern etter naturvernlova. Tiltak må i slike høve avklarast gjennom dialog mellom skogbruksstyresmaktene og miljøstyresmaktene før det kan fastsetjast pålegg.

Ein har motteke innspel frå eitt fylkeslandbruksstyre, ein fylkesmann, 11 kommunar og 4 andre. Kommunane kommenterar tidsfristen på 2 år. Nokre meiner dette er for lang tid.

Departementet sine vurderingar

Departementet meiner at det også i ei ny skogbrukslov er behov for særlege verkemiddel for å rette opp skadar og sørgje for at det blir lagt til rette for høveleg forynging. Ein må sjå føresegna i samanheng med andre reglar om forynging, til dømes § 6. Departementet foreslår å slå saman alle tilfelle av skade på skog i ei føresegn, og gi kommunen ansvaret for å fatte vedtak med pålegg om å utføre opprettande tiltak, jf. § 10. Tiltaka det er aktuelt å påleggje går ut over den plikta skogeigaren har etter § 6 til forynging. Slike verkemiddel bør og kunne takast i bruk dersom skogen er skada av hjortevilt.

For den enkelte skogeigaren er det mest privatøkonomisk attraktivt å ikkje gjennomføre reparasjonstiltak som først gir gevinst nokre generasjonar framover i tid. Med grunnlag i kravet om langsiktig og berekraftig forvaltning av ressursane, og med tanke på inntekt og nytte for framtidige generasjonar, er det likevel viktig å ha eit grunnlag for å stille krav om slike reparerande tiltak i dag. Samla sett er det ikkje grunnlag for å krevje at skogeigaren aleine skal ha eit slikt ansvar, men dette er spørsmål som må vurderast i kvart enkelt tilfelle.

Nokre av høyringsinstansane har meint at fristen på 2 år for å gjennomføre tiltak er for lang. Departementet meiner ein må sjå denne regelen i samanheng med § 6 om forynging og stell av skog. I lovforslaget § 6 er det sett ein frist på 2 år frå kommunen kjem med eit pålegg om tiltak. Etter departementet si meining er det da uheldig å setje ein kortare frist for å hogge eller leggje til rette for tilfredsstillande forynging etter ein skade.

Departementet foreslår at det ikkje lenger skal vere reglar i skogbrukslova om avsetjing av forsikringssummen. Forsikringsordningar for skog er no så godt innarbeidd at det ikkje lenger er ei oppgåve for det offentlege å regulere korleis ein skogeigar og eit forsikringsselskap skal ordne seg etter til dømes ein skogbrann. Departementet har tillit til at dette blir løyst på beste måte i dei avtaler forsikringsselskapa har utarbeidd.

6.6 Skogbruksverksemd, omsetjing av tømmer og tilhøvet til konkurranselova

6.6.1 Gjeldande rett

Lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger inneheld i § 10 forbod mot bruk av avtaler mellom foretak som kan vere konkurranseavgrensande, og i § 11 forbod mot utilbørleg utnytting av ei dominerande stilling. Slik lova og forskriftene gitt med heimel i lova er utforma, kan føresegnene mellom anna få verknad for skogeigarorganisasjonane si verksemd, særleg i samband med kjøp og sal av tømmer. Dette var Næringskomiteen klar over da lova blei vedteken. Komiteen uttalte i samband med dette:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg uttalelser fra skogbruksnæringen om at forslaget til nye konkurransebestemmelser kan hindre en videreføring av skogeierforeningenes viktige rolle for gjennomføring av skogpolitikken. Flertallet legger derfor til grunn at landbruksmyndighetene fastsetter de bestemmelser som er nødvendige for å sikre en slik videreføring. En er kjent med at Landbruksdepartementet arbeider med et forslag til ny skoglov. Flertallet ber om at skogeierforeningenes rolle sikres gjennom det lovforslag som fremmes for Stortinget.»

23. april 2004 blei det med heimel i konkurranselova § 3 andre ledd utarbeidd forskrift om unntak for samarbeid mv. innafor landbruk og fiske. I forskrifta er det gjort unntak frå konkurranselova §§ 10 og 11 for primærprodusentar eller organisasjonane deira dersom verksemda er i samsvar med lov eller forskrift som regulerer produksjon eller omsetjing av landbruks- eller fiskeriprodukter. Landbrukslovgjevinga regulerer ikkje produksjon eller omsetjing av skogprodukt. Unntaket er derfor ikkje praktisk for samarbeidet i skogsektoren slik reglane er i dag.

Reglane i konkurranselova blei vedtekne etter at departementet sendte ut forslag til ny skogbrukslov på høyring. Departementet har i ettertid motteke eit brev frå Norges Skogeierforbund der forbundet ber om at departementet utformar ein relevant heimel for unntak for den verksemda som skogeigarforeningane gjennomfører, anten som «en del av § 1 eller som en helt ny paragraf.»

6.6.2 Departementet sine vurderingar

Landbruks- og matdepartementet ser det slik at samarbeidet i og mellom skogeigarforeiningane med oppkjøp og sal av tømmer er ein tenleg måte å kanalisere tømmer frå mange små produsentar til industrien på. Ein viser til omtalen av dette samarbeidet i kapittel 3.2. Slik konkurranselova, og forskrifta til lova er utforma kan det lett bli eit behov for unntak frå konkurranselova § 10 for det samarbeidet som skogeigarforeiningane gjennomfører. Etter departementet si vurdering finst det ikkje tilsvarande behov for unntak frå konkurranselova § 11 om utilbørleg utnytting av dominerande stilling.

Etter Landbruks- og matdepartementet sitt syn bør dette behovet løysast ved at det blir teke inn i ny skogbrukslov ein heimel for forskrift der departementet kan fastsetje at skogeigarane og organisasjonane deira skal ha rett til å samarbeide om produksjon og omsetjing av landbruksprodukt. Formålet med forskriftsheimelen er å sikre at skogeigarne gjennom samarbeidet blir gitt høve til å sikre sine interesser gjennom slike avsetjingsvilkår som høver med måla i skogpolitikken. Forslaget går fram av lovutkastet § 18. Forskrifta skal gjere klart kva for samarbeidsformer som det er nødvendig å nytte som verkemiddel i skogpolitikken utan at den nasjonale konkurranselovgjevinga om prissamarbeid eller anna skal vere til hinder for slikt samarbeid for nærare avgrensa produktgrupper. Forskrifta må kunne tilpassast utviklinga i skogpolitikken utan at slike endringar fører til at det blir gjort endringar i skogbrukslova.

6.7 Finansiering av berekraftig skogbruk

6.7.1 Skogfond

6.7.1.1 Oversyn og framsette forslag til endringar

Etter gjeldande lov skal skogeigaren betale inn skogavgift. Avgifta er ein tvungen fondsavsetnad, som gjeld ved alt sal av tømmer, ved og hogst av virke til bioenergi med vidare. Siktemålet er å sikre nødvendige langsiktige investeringar i vedkommande skog. Avsetnaden gir skogeigaren eit betre grunnlag for å finansiere eit berekraftig skogbruk på sin eigedom. Skogavgifta er omtala i kapittel 3.8.1.

Gjeldande skogbrukslov har eit eige kapittel VIII med 9 føresegner om skogavgift, §§ 41-49, inklusive føresegna om bruken av rentemiddel frå skogavgifta, § 48. Føresegnene er svært detaljerte, og fleire av dei er blitt uaktuelle på grunn av endringar i anna lovverk (t.d. skattelova) og politiske føringar gjennom dei siste åra.

Det er fastsett i § 41 at det er skogeigaren som plikter å betale skogavgifta. Skogavgift skal innbetalast ved sal eller annan overføring, samt oreigning, av hogd virke, tre på rot, foredla virke for vidaresal dersom foredlinga er gjort av skogeigaren eller virke som vert overdrege på annan måte. Skogavgift skal også svarast i andre høve med mindre skogeigaren bruker virket til å dekkje eige behov i jord- og skogbruksmessig verksemd.

Storleiken på avgifta blir fastsett for kvart driftsår av Kongen etter at skogbruket sine økonomiske organisasjonar er gitt høve til å uttale seg. Avgifta skal ikkje setjast lågare enn 2 % av bruttoverdien av virket. I enkelte distrikt kan Kongen lempe på plikta til å innbetale avgift. Kongen kan fastsetje at bruksrettshavarar i stats- eller bygdeallmenningar skal ha plikt til å svare skogavgift, og fastsetje storleiken på denne avgifta.

Reglane om innkrevjing av avgift går fram av § 42. Departementet kan gi nærare reglar om berekning og innkrevjing av skogavgifta, og kan i samband med dette fastsetje at dei som sel, kjøper, eksporterer, måler, leverer eller tek imot avgiftspliktig virke skal ha plikt til å gi dei opplysningane som er nødvendige for berekning av avgifta. Kjøparen, den som oreignar eller seljarorganisasjonen kan påleggjast plikt til å halde avgifta attende i oppgjeret med skogeigaren. Blir avgifta ikkje halden attende, blir dei sjølv ansvarlege for avgifta med renter og kostnader. Finn skogoppsynet det nødvendig kan det krevje sikkerheit for rettidig betaling av avgifta. Hogst kan da ikkje skje før sikkerheita er gjeven.

Departementet kan etter § 43 lempe på avgiftsplikta fullt ut eller for ein del dersom det på grunn av særlege høve verkar urimeleg om avgifta skal svarast. Likeeins kan departementet fastsetje at avgiftsplikta skal falle bort for ein skogeigar dersom avgifta hans ikkje vil kome opp i ein nærare fastsett sum. Departementet kan også frita ein skogeigar for betaling av skogavgift som er forfallen dersom han godtgjer at han for eigne midlar har utført godkjente skogkultur- eller investeringsarbeider i skogen sin for ein sum som minst svarar til den forfalne avgifta. Finn skogoppsynet at det for tida ikkje er behov for slikt arbeid i skogen som avgifta kan brukast til, eller at behovet i framtida vil bli dekt av avgift som ein må rekne med kjem inn seinare, kan avgift som står inne betalast attende til skogeigaren etter nærare reglar fastsett av departementet.

Departementet kan etter § 44 bestemme at det skal svarast rente ved for sein betaling av avgifta. Avgifta er tvangsgrunnlag for utlegg hos den som er ansvarleg for avgifta. Krav på avgift fell bort som forelda 10 år etter forfall.

Skogoppsynet kan etter § 45 skjønsmessig fastsetje storleiken på avgifta når nokon som er ansvarleg for avgifta ikkje har oppfylt opplysningsplikta si etter gjeldande føresegner.

Avgifta skal etter § 46 brukast til fremme av skogkultur, skogproduksjon og skogsdrift til føremon for skogen som virket er levert frå, eller til føremon for annan skog som skogeigaren har i same kommune. Med godkjenning av kommunen kan avgifta overførast til skog skogeigaren har i annan kommune. Ved hogst fastsett av jordskifteretten bestemmer retten kva for skog avgifta skal brukast til føremon for. Det går fram av tredje ledd at skogoppsynet anviser til skogeigaren dei beløp han godtgjer å ha lagt ut til arbeid med vidare som er godkjent av skogoppsynet. Landbruks- og matdepartementet kan etter § 46 gi nærare reglar om korleis skogavgifta skal brukast og om utbetaling. Departementet kan også gi reglar om plikt til å levere oppgåve over arbeid som er utført. Departementet kan dessutan gi skogoppsynet mynde til å bestemme at ein del av den avgifta som står inne for vedkommande skog, skal brukast til skogkulturarbeid i samsvar med det skogoppsynet bestemmer i den aktuelle skogen, og gir nærare tilvising på korleis skogkulturarbeidet kan gjennomførast. Departementet kan bestemme at kostnadene ved å krevje inn og betale ut skogavgift skal dekkjast av avgiftsmidla.

Krav på inneståande skogavgift skal etter § 47 vere ein rett som ikkje kan skiljast frå eigedommen ved overdraging, pantsetjing, tvangsfullføring eller på annan måte. Departementet kan etter føresegna gi nærare forskrifter om fordeling av avgift som står inne ved overdraging av del av skogeigedom og ved deling av slik eigedom på annan måte.

Det er fastsett i § 48 at skogeigaren ikkje har krav på renter av inneståande skogavgift. Rentene skal nyttast til administrasjon av ordninga med skogavgift, og til dekking av moglege tap i samband med innkrevjinga. Dei midla som ikkje blir brukte til desse formåla, kan disponerast til felles tiltak og andre formål til beste for skogbruket.

§ 49 gjeld innbetaling av ekstraordinær skogavgift. Denne føresegna er blitt uaktuell etter at skogeigaren no sjølv kan avgjere kor mykje skogavgift han vil betale (i 2004 inntil 40 % av bruttoverdi på virket).

I medhald av dei nemnde føresegnene har departementet gitt 4 forskrifter: «Forskrift om bruk m.v. av skogavgift» fastsett 20. april 1994, «Forskrift om innbetaling av skogavgift og måling av skogsvirke mv.» fastsett 12. juni 1995 samt 2 forskrifter om bruken og forvaltninga av rentemidel av skogavgifta. I tillegg fastset departementet kvart år satsane for innbetaling av skogavgift i ei eige forskrift. Det finst også reglar knytt til skogavgifta i ei forskrift gitt i medhald av skattelova (»Forskrift til utfylling og gjennomføring m.v. av skatteloven av 26. mars 1999 nr.14»)

Departementet foreslo i høyringsnotatet å endre nemninga skogavgift til skogfond. Ein foreslo vidare å samle alle reglane om skogfond i 3 føresegner, ei om innbetaling til skogfond (§ 14), ei om bruk av skogfond (§ 15) og ei om renter av skogfondmiddel (§16). Forslaga innebar store endringar i oppbygging og ordlyd, men det var ikkje tilsikta nemnande endringar. Dei representerte ei sanering av mange av dei reglane i gjeldande lov som anten ikkje lenger er aktuelle, eller som har eit slikt innhald at dei bør stå i forskrifter.

I føresegna om innbetaling til skogfond, høyringsnotatet § 14, foreslo departementet at det skulle kome klarare fram at skogfond er ei tvungen fondsavsetjing som skal gi skogeigaren eit betre grunnlag for å finansiere eit berekraftig skogbruk. Resten av føresegna har dei same elementa som i gjeldande skogbrukslov med omsyn til når det skal betalast inn til skogfond, og når skogeigaren kan søkje om fritak frå innbetalingsplikta. Departementet foreslo at Fylkesmannen skal ha mynde til å gi slike fritak. Reglane om tilknytinga mellom skogfondet og eigedommen blei også foreslått ført vidare. Departementet foreslo heller inga endring i minstesatsane for innbetalinga som i gjeldande skogbrukslov er 2 %. Unntaket i gjeldande lov for virke til eige bruk i samband med landbruksverksemda blei ved ein feil foreslått fjerna.

I føresegna om bruk av skogfondet, høyringsnotatet § 15, foreslo ein at skogfondet skal brukast tillangsiktige investeringar til fordel for den skogen som virket kjem frå, eller til fordel for annan skog skogeigaren har i same kommune. Ein foreslo at overføring av skogavgift til annan skog som skogeigaren har framleis kan skje med godkjenning frå skogbruksstyresmakta. I opprekninga av kva skogavgifta skal kunne nyttast til foreslo departementet å ta inn «tiltak som tar sikte på å sikre viktige miljøkvalitetar i skogen». Dette er nytt i høve til gjeldande føresegn. Ein foreslo dessutan at skogeigaren, som i dag, kan søke om å få frigitt skogfondsmiddel når det ikkje er behov for investeringar i skogen.

I føresegna om renter av skogfondsmiddel, § 16 i høyringsnotatet, blei det ikkje foreslått endringar i høve til tilsvarande føresegn i gjeldande skogbrukslov.

6.7.1.2 Innspel frå høyringsinstansane

Det er kome 89 innspel til forslaget om § 14 i høyringsnotatet. 50 innspel gjeld § 15 og 8 innspel gjeld § 16.

Mange av høyringsinstansane er ikkje samde i forslaget om at uttak av virke til eige behov i samband med verksemd som gjeld jord og skog skal vere grunnlag for innbetaling av skogavgift. Både frå forvaltninga og organisasjonar er det gitt kommentarar om at fondet må kunne brukast til vegbygging. Nokre høyringsinstansar seier at kommunane bør kunne bestemme meir når det gjeld korleis midla skal brukast. Enkelte meiner at det er behov for å presisere nærare kva for tiltak det er som tek sikte på å sikre viktige miljøkvalitetar. Gjennom høyringa er det også kome fram spørsmål om det er tenleg å føre vidare føresegnene om rentemiddel. Etter gjeldande lov skal rentemidla nyttast til administrasjon av ordninga med skogavgift, og til dekking av moglege tap i samband med innkrevjinga. Dei midla som ikkje blir brukte til desse formåla, kan disponerast til felles tiltak og andre formål til beste for skogbruket. Dette inneber at det er rentenivået som til ein kvar tid er med og set rammer for denne aktiviteten.

6.7.1.3 Departementet sine vurderingar

Ordninga med skogavgift har gjennom mange år vore eit berande element i bruken av verkemiddel i skogpolitikken. Skogavgifta har vore ein garanti for at nødvendige investeringar blir finansierte, særleg plikta til forynging etter hogst. Dei endringane som er gjennomførte dei siste åra når det gjeld tilskot til skogkultur gjer at ordninga med ei fondsavsetjing vil få endå større verdi i framtida. Departementet foreslår derfor å føre ordninga vidare med den nye nemninga skogfond. Endringa gjer det klart at ordninga er bygd opp om ein tvungen fondsavsetnad, og at det ikkje dreier seg om ei avgift til staten.

I samband med gjennomgangen har departementet vurdert ordninga i høve til reglane i EØS-avtalen om statsstøtte og om fri kapitalrørsle.

Plikta til forynging av skogen etter hogst har lang tradisjon i den norske skoglovgjevinga, og departementet foreslår at denne plikta blir ført vidare i lovforslaget § 6. Utviklinga i skogbruket ber preg av aukande bruk av leigd arbeidskraft for å gjennomføre ulike tiltak i skogen. Dette gjer at ein må rekne med meir ujamn drift på den enkelte eigedommen framover. Større variasjon i verksemda, og ei meir konkretisert plikt til å forynge skogen etter hogst, stiller krav til dei kontrollordningane det offentlege har. Departementet har gjennom åra utvikla eit omfattande administrativt system knytt til skogfondsordninga som gjer at kommunane sine kontrolloppgåver kan gjennomførast med akseptable kostnader og akseptabel arbeidsbyrde. Ordninga med eit skogfond gir også skogbruksstyresmaktene nødvendig dokumentasjon og statistikk for å følgje opp utviklinga for skogkultur og andre investeringar i skogbruket.

Kontrollen med plikta til forynging blir viktigare enn før dersom omsetnaden av skogeigedommar aukar. Auka omsetnad av skogeigedomar kan føre til kortvarige eigarskap noko som aukar risikoen for at det blir avverka for mykje, og at oppfølginga av plikta til forynging frå eigaren si side blir mangelfull. I slike høve sikrar innbetalte midlar på kontoen for skogfond finansieringa av forynginga fordi fondet følgjer eigedommen utan omsyn til kven som er eigar.

Departementet meiner at dei lovføresegnene som gjeld no er meir detaljerte enn nødvendig. I forslaget til ny lov er talet på føresegner om skogfond korta ned i høve til gjeldande lov. Ein har no berre teke med dei grunnleggjande prinsippa for ordninga, og det som krev lovheimel i høve til skogeigaren. Departementet foreslår slik som i høyringsnotatet 3 føresegner om skogfond, ei om innbetaling (§ 14), ei om bruk (§ 15) og ei om renter av skogfondmiddel (§ 16).

I lovutkastet § 14 om innbetaling til skogfond gjer ein klart at innbetalinga er ei fondsavsetjing, og i kva for tilfelle det skal bli satt av middel til fondet. Forslaget til føresegn fører elles vidare ordninga slik ho er fastsett i gjeldande reglar, men med noko forenkla ordlyd. Departementet gjer merksam på at det var komen inn ein feil i høyringsnotatet som mange av høyringsinstansane har festa seg ved. Det skal framleis vere slik at skogeigaren ikkje plikter å innbetale til skogfondet ved hogst av virke som skal dekkje eige behov i samband med verksemd som gjeld jord og skog. Denne feilen er retta opp i lovutkastet. Ein gjer såleis ingen endringar i høve til gjeldande lov når det gjeld grunnlaget for innbetalinga.

Vidare er det som tidlegare teke inn ein heimel i tredje ledd for å kunne frigi skogfondsmiddel på dei same vilkåra som i gjeldande lov. I fjerde ledd er det som i gjeldande lov fastsett at skogfondsmiddel følgjer eigedommen ved overdraging til ny eigar, og at midla ikkje kan skiljast frå eigedommen. Departementet foreslår at minste sats for innbetaling blir 2 % som i gjeldande lov, jf. femte ledd.

Satsane for skogavgifta blir etter gjeldande reglar fastsette i forskrift, og er for 2004 innafor eit valfritt intervall på 4 - 40 %. I den nye lova foreslår departementet at satsane skal fastsetjast av departementet, men ein fører ikkje vidare regelen om at dette skal skje for kvart driftsår.

Reglane om kva skogfondet kan bli brukt til er foreslått tekne inn i lovutkastet § 15. Departementet foreslår at midla skal brukast til langsiktige investeringar til fordel for den skogen som virket kjem frå, eller til fordel for annan skog skogeigaren har i same kommune slik reglane er i dag. I andre ledd nemner ein nokre av dei viktigaste formåla som skogfondsmiddel kan bli brukt til. Vegbygging er eitt tiltak blant mange andre i samband med skogproduksjon, og det skal sjølvsagt framleis vere mogeleg å bruke av skogfondet til dette. Med sikte på å gjere dette tydeleg, er vegbygging nemnt i lovforslaget § 15. I tråd med forslaget i høyingsnotatet foreslår departementet at skogfondet bør kunne brukast til tiltak som tek sikte på å ta vare på viktige miljøkvalitetar i skogen. Med sikte på ein konsekvent språkbruk har ein likevel i lovutkastet bytt dette ordet med uttrykket «miljøverdiar». Endringa i høve til høyringsutkastet er ikkje meint som ei realitetsendring. Det er nytt i høve til gjeldande lov at skogfondet kan brukast til slike tiltak, og fleire av høyringsinstansane har gitt uttrykk for at dei er positive til dette. Spesifiseringa av kva for tiltak som er aktuelle vil bli fastsett i forskrift.

I lovutkastet § 16 foreslår departementet å føre vidare ordninga med at skogeigaren ikkje har krav på renter av inneståande middel på skogfondet. Rentene skal etter dette i første rekkje bli brukte til administrasjon av ordninga, og tap som kan oppstå ved innkrevjinga. Dei midla som ikkje trengst til dees formåla kan som tidlegare brukast til ullike skogbruksformål etter nærare forskrifter fastsett av departementet. Rentemiddelordninga er ei gammal ordning som har eksistert like lenge som skogavgifta og har blitt brukt til desse formåla sidan 1932. Som nemnt ser departementet at det kan reisast spørsmål om dette er ei tenleg løysing. Denne ordninga inneber at rentenivået set rammer for slike tiltak. I den seinare tida har renta blitt mykje lågare samtidig som kostnadene knytt til administrasjon, tapsavsetjingar og andre aktuelle tiltak ikkje har blitt tilsvarande lågare. På denne bakgrunn vil departementet gjennomføre ei evaluering av desse spørsmåla, og vurdere om det er tenleg å føre vidare ei ordning der skogeigarane ikkje får renteinntektene frå skogavgifta. Departementet vil kome tilbake til Stortinget med forslag knytt til bruken av rentemidla og finansiering av dei tiltaka som er nemnde her.

Departementet foreslår at reglane i § 49, om innbetaling av ekstraordinær skogavgift, i gjeldande lov ikkje blir ført vidare i den nye lova. I dei seinare åra har ein lagt opp til at skogeigaren sjølv kan velje ein sats for innbetaling av skogavgift innafor eit fastsett intervall. Etter dette er heimelen om ekstraordinær innbetaling ikkje nytta. Intervallet er som nemnt for tida 4 - 40 %. Det er derfor ikkje lenger nødvendig å ha reglar om ekstraordinær innbetaling til skogfond.

Når lova trer i kraft vil departementet fastsetje ei samla forskrift om skogfondsordninga, der dei meir detaljerte reglane vil bli gitt, m.a. reglar om administrasjon av ordninga. Ein tar i hovudsak sikte på å føre vidare gjeldande reglar. Døme på dette er reglane i § 42 i gjeldande lov om korleis skogavgifta skal krevjast inn i praksis, og i § 47, andre ledd, om korleis inneståande skogavgift skal delast når ein eigedom blir splitta opp. Ei flytting av dei mest detaljerte reglane over i ei forskrift gir moglegheit til å tilpasse praktisering av ordninga etter utviklinga og dei næringsmessige og skogpolitiske behova til ei kvar tid. Det er såleis gitt heimel for departementet til å gi forskrifter i alle dei 3 føresegnene i lova (§ 14, 5. ledd, § 15, 3. ledd og § 16, 2. ledd, siste setning).

6.7.2 Tilskot

6.7.2.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

Det er fleire statlege tilskotsordningar som gjeld skogbruk. Fram til midten av 1990-åra bygde tilskotsforskrifter innafor landbruket på Stortinget sitt budsjettvedtak. Etter at jordlova blei vedteke i 1995 har alle tilskotsforskrifter innafor landbruket blitt heimla i § 18 i jordlova. Føresegna lyder:

«Etter retningsliner fastsett av Stortinget, kan departementet fastsetja føresegner om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskot etter jordbruksavtalen eller liknande tilskot.»

Innafor skogbruket var det tidlegare utarbeidd ei forskrift for kvar tilskotsordning. I 2004 fastsette departementet 2 nye forskrifter som dekkjer alle dei ulike tilskota. Forskriftene er: «Forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket» og «Forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer». Begge er fastsette 4. februar 2004.

I høyringsnotatet foreslo departementet å ta inn ei eigen føresegn i den nye skogbrukslova som gir heimel til å gi forskrift om tilskot til nærings- og miljøtiltak i skog etter slike rammer som Stortinget gir. Departementet viste til at ansvaret for forvaltninga av tilskotsordningane i praksis er lagt til skogbruksstyresmaktene etter § 4 i gjeldande skogbrukslov. Ein meinte da at ein eigen heimel i skogbrukslova kan føre til at tilskotsforvaltninga blir betre samordna med dei andre føresegnene i lova.

6.7.2.2 Innspel frå høyringsinstansane

Departementet har motteke innspel frå 2 fylkeslandbruksstyre, ein fylkesmann, ein kommune og 3 andre til § 18. Det er ingen som har innvendingar mot at det blir teke inn ein heimel i den nye lova til å gi forskrifter om tilskot til skogbruket. Høyringsinstansane har i liten grad gitt kommentarar til forslaget.

6.7.2.3 Departementet sine vurderingar

Det er dei siste åra gitt rammer for tilskot til skogbruket over statsbudsjettet både innanfor og utafor jordbruksavtalen gjennom Landbrukets utviklingsfond. Tilskotsordningane har tradisjonelt retta seg mot langsiktige investeringstiltak i skogbruket som planlegging, skogkultur og bygging av skogsbilvegar. I tillegg er det gitt tilskot til transport, til tiltak for å fremme foredling av trevirke, og til enkelte andre tiltak i skogbruket. Frå tidleg på 1990-talet er tilskota til skognæringa samla sett blitt reduserte år for år.

Etter omlegginga av skogpolitikken i 2002-2003 er fleire av dei nemnde tilskota tekne bort. Frå 2004 er tilskot til skogbruk i all hovudsak flytta frå jordbruksavtalen til ein annan post på statsbudsjettet, og midla vil bli fastsett direkte over statsbudsjettet som tilskot til nærings- og miljøtiltak i skogbruket og til skogbruksplanlegging. Med unntak av middel som er knytt til kompetansehevande tiltak, blir midla fordelt frå departementet til fylkesmennene, og vidare til kommunane ut frå kommunevise strategiar. Tildelinga til kommunane byggjer på at kommunane gjennom kommunereforma er gitt større ansvar og fridom.

Det er inga føresegn i gjeldande skogbrukslov om statlege tilskot. Forskriftene som gjeld slike tilskot er etter 1995 fastsett med heimel i jordlova, og før dette med heimel i Stortinget sine årlege budsjettvedtak. Departementet meiner at ein eigen lovheimel for tilskot i samband med skogbruk er pedagogisk, og at ein slik heimel er i samsvar med landbruket sitt lovverk elles. Departementet foreslår å innarbeide ei ny føresegn i lova med ein klar heimel til å fastsetje forskrifter om forvaltning, fordeling av og vilkår for statlege tilskot, og om den kontrollen styresmaktene på ulike nivå skal føre. Som uttalt i høyringsnotatet meiner departementet at ein forskriftsheimel i den nye lova vil gi forskriftene ei binding til lova som gir skogbruksstyresmaktene eit betre grunnlag for å vurdere tilskotsforvaltninga i samanheng med formålet i lova og dei andre reglane i lova. Føresegna går fram av lovutkastet § 19.

6.8 Forsking og utvikling

6.8.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

I lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket fastsett 9. november 1956 går det fram at skogeigarar kan bli kravd for ei avgift. Etter at lova frå 1956 tok til å gjelde blei det kravd inn avgift i driftsåret 1956-1957.

I § 1 går det fram at Kongen, for eitt år om gangen, kan bestemme at det skal svarast ei avgift på skogsvirke. Avgifta går til eit fond (Skogtiltaksfondet), som har til formål å yte tilskot etter lån til fremme av skogbruk gjennom felles tiltak. Forvaltninga og disponeringa av fondsmidla ligg til eit eige styre. Fleirtalet av medlemene i fondstyret skal representere seljarane av skogsvirke. Kongen kan gi nærare forskrifter om samansetjinga av styret, om verksemda i fondet, forvaltninga av fondet, og om korleis utgiftene fondet har skal dekkjast. Kongen skal etter § 2 kvart år fastsetje kva slag skogsvirke som skal vere avgiftspliktig, og storleiken på avgifta. Etter § 3 kan departementet fastsetje forskrifter om gjennomføring av avgiftsordninga, og mellom anna gi reglar om berekningsgrunnlaget, innbetaling av avgift, rente ved for sein betaling, opplysningsplikt, rekneskapsplikt og om høve til å foreta gransking av dei avgiftspliktige sine rekneskapsopplysningar og ei rekkje andre relevante interne opplysningskjelder. Kongen kan etter § 4 bestemme at samanslutningar skal hjelpe til for å gjennomføre avgiftsordninga, og Kongen kan gi dei fullmakt til å krevje opplysningar og foreta gransking som nemnt i § 3.

I St.meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen), blei det teke til orde for å nytte lova på ny. Grunngjevinga var at departementet i forståing med skogeigarane sine organisasjonar ville styrkje den økonomiske innsatsen i eit program for verdiskaping i skogsektoren. Dette blei sett i verk etter «Forskrift om avgift til fremme av fellestiltak for skogbruket» fasett 10. april 2000. Avgifta blei sett til kr. 0,50 pr fastkubikkmeter skogsvirke. Skogeigarorganisasjonane er samde om at det bør vere ei slik avgift i nokre år.

I høyringsnotat foreslo departementet å oppheve lova og erstatte henne med ei eiga føresegn, § 17 i høyringsforslaget. Ein viste til at reglane i lova frå 1956 var unødvendig detaljerte og at dei reglane som er nødvendige, men som ikkje er nemnde i den nye føresegna, kan fastsetjast i ei eiga forskrift. Dette gjeld til dømes reglar om samansetjing av styret, om verksemda i fondet og forvaltning av fondet, og korleis utgiftene fondet har skal dekkjast.

Ein fylkesmann og 2 kommunar og Norges Skogeierforbund har gitt innspel til høyringsutkastet § 17. Kommentarane gjeld på kven som skal forvalte midla.

6.8.2 Departementet sine vurderingar

Departementet meiner ein kan oppnå regelforenkling ved å oppheve lova og setje inn ei føresegn i den nye skogbrukslova med ein heimel til å krevje inn den aktuelle avgifta. Forslaget til føresegn går fram av lovutkastet § 17.

Departementet foreslår etter dette ei føresegn som inneber at departementet framleis kan krevje inn ein avgift til fremme av forsking og utvikling i skogbruket. Departementet meiner at føresegna også må innehalde ein heimel til å gi forskrift om nærare reglar om innbetaling, bruk og forvaltning av avgifta, og for kor lang periode ho skal krevjast inn. Dei tilhøva som går fram av lova frå 1956, og som ikkje er tekne med i den nye føresegna, bør, så langt dei høver fastsetjast i ei eiga forskrift. Avgiftsordninga byggjer på ei samforståing med skogeigarorganisasjonane. Organisasjonane kan spele inn sine interesser i samband med utforminga av forskrifta. Dersom detaljreglane vert fastsett i forskrift på denne måten, kan dei lettare bli tilpassa endringar i rammevilkåra. Forslaget legg såleis til grunn ei meir fleksibel ordning enn den vi har i dag.

6.9 Sanksjonar

6.9.1 Oversyn og framsette forslag til endringar

Departementet ser det som eit mål å utarbeide reglar om sanksjonar som i størst mogleg grad er effektive utan at dei går lenger enn det som er nødvendig for å sikre tenleg etterleving av lova. Ein meiner elles at det er behov for reglar som kan sikre gjenoppretting av skade.

Straffeføresegna i gjeldande lov omfatta fram til 1973 straff i form av bøter og inndraging av ulovleg avverka virke, eller verdien av slikt virke. Regelen om inndraging blei oppheva i 1973 i samband med ein samla gjennomgang av straffeføresegnene i særlovgjevinga. Etter gjeldande lov § 52, kan brot på lova straffast med bøter. Det er berre skogoppsynet som kan krevje at brot på reglane blir påtalt. I nokre tilfelle kan brotet straffast etter føresegner i anna lovverk som kan ha andre, og til dels mykje strengare strafferammer, til dømes straffelova § 152 b.

Det er få saker som har blitt påtala etter skogbrukslova. Departementet innhenta i 2000 opplysningar frå fylke og kommunar om dette. Opplysningane viste at i dei seinare åra er 20 - 25 saker meldt til politiet. Dei fleste av desse sakene gjaldt ulovleg vegbygging eller hogst. Fleire saker er av ulike årsaker blitt lagt bort av politiet, og berre få saker førte til bøter.

I høyringsnotatet foreslo departementet å skjerpe strafferamma slik at det blir heimel for både bøter og fengsel i inntil eitt år for den som bryt reglane i den nye skogbrukslova. Forslaget gjekk fram av høyringsutkastet § 21, første ledd. Departementet foreslo elles at føresegna om at påtale må skje av skogoppsynet skulle opphevast. Ut over dette foreslo departementet å innføre ein heimel for pålegg om tvangsgebyr slik ordninga er i jordlovsaker, jf. § 20 i jordlova.

6.9.2 Innspel frå høyringsinstansane

Departementet har motteke innspel frå 28 høyringsinstansar. Dette er Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, 4 fylkeslandbruksstyre, 2 fylkesmenn, 15 kommunar og 5 andre.

Enkelte reiser spørsmål om det er behov for ei skjerping av strafferamma. Det er ulike meiningar om forslaget om at også andre enn skogbruksstyresmakta skal kunne påtale straffbare handlingar etter lova. Norges Skogeieforbund meiner at strafferamma ikkje bør utvidast, men kan akseptere ei ordning med tvangsgebyr. NORSKOG meiner på si side at det ikkje er dokumentert behov for strengare straffereglar enn dei vi har i dag. Norges Naturvernforbund meiner det er ønskeleg at andre enn skogoppsynet kan påtale brot på lova. Justisdepartementet meiner at det ikkje bør vere ein generell strafferegel i lova. Departementet uttaler:

«Som utk. § 21første ledd står, vil den for eksempel medføre at overdtredelser av bestemmelser om skogfondet vil være straffbare. Det er videre Justisdepartementets syn at bestemmelsen om skogeierens forvalteransvar i utk. § 4 er for generelt formet til at den bør straffesanksjoneres, men vi viser til det vi har sagt foran under punkt 4 om håndheving på annen måte. Det er derfor nødvendig å spesifisere i straffebestemmelsen hvilke overtredelser som skal være straffesanksjonert, i tråd med de anbefalingar som er gitt, bl.a. i NOU 2003:15 Fra bot til bedring. Alternativet er at en i § 21 unntar de bestemmelser hvor brudd på normen ikkje bør straffesanksjoneres.»

Forslaget om tvangsgebyr er vel motteke. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag oppmodar departementet til å lage retningsliner for oppfølging med tvangsgebyr. Justisdepartementet er og samd i ein slik heimel, men uttaler at det og kan vere tenleg å innføre andre reglar som kan sikre direkte gjennomføring.

6.9.3 Departementet sine vurderingar

6.9.3.1 Generelt om sanksjonar etter ny skogbrukslov

I samband med arbeidet med ny skogbrukslov har skogbruksstyresmaktene lokalt og regionalt etterlyst klarare og meir omfattande moglegheiter for sanksjonar. Oppbygging av kunnskap for skogeigarane og den tekniske utviklinga knytt til planlegging for skogbruk, har ført til at alle som eig skog, eller jobbar i skogen no har langt betre moglegheit for å unngå tiltak som skader den vidare utviklinga av skogen eller viktige miljøverdiar. Departementet meiner på dette grunnlaget at det er behov for å styrke reglane om sanksjonar i høve til gjeldande lov.

Landbruks- og matdepartementet har i denne samanhengen merka seg dei synspunkta som er fremma i NOU 2003:15 der eit utval har gått gjennom særlovgjevinga med sikte på ei samanfattande tilnærming til reglane om straff og andre sanksjonar. Departementet har mellom anna registrert at utvalet ser det som eit hovudproblem at altfor mange regelbrot er straffbare, og at ein for stor del av straffereglane er tomme trugsmål i den forstand at dei i liten mon, eller ikkje i det heile, blir handheva. Vidare har departementet registrert at utvalet meiner at mengda straffesaker i straffeapparatet fører til at straff i saker etter særlovgjevinga ofte krev for mykje ressursar, tar for lang tid eller verkar unødig hardhendt. Departementet meiner med dette som bakgrunn at det er grunn til å ha ei bevisst haldning til kva for brot på reglane som bør knytast til straff og kva for brot der ein best kan reagere med andre virkemiddel.

6.9.3.2 Straff

Føresegna om straff bør etter departementet sitt syn i første rekkje gjelde brot på føresegner om skogbrukstiltak jf. lovutkastet kapittel 2. Dette kan sikre at lova blir følgd. Avgrensinga dekkjer tiltak som blir sett i verk utan heimel eller løyve, eller som er i strid med slik heimel eller løyve. Let skogeigaren vere å setje i verk tiltak, til dømes manglande foryngingstiltak etter § 6 første ledd, eller manglande melding om tiltak etter lovutkastet § 11, bør også dette kunne utløyse straff. Departementet meiner med bakgrunn i dette at behovet for ein straffesanksjon er til stades dersom nokon bryt føresegna om forynging, jf. lovutkastet § 6, om vegbygging jf. lovutkastet § 7, hogst og måling etter § 8, og dersom skogeigaren ikkje sender inn melding der kommunen har innført meldeplikt etter lovutkastet § 11.

Føresegna om straff bør også gjelde brot på føresegner om forvaltninga av vernskog jf. forskrift gitt med heimel i lovutkastet § 12 andre ledd, og brot på forskrift gitt etter § 13 for område med høgt prioriterte miljøverdiar. I slike høve er brotet på lova til skade for viktige ressurs- og miljøomsyn.

Føresegnene bør dessutan gjelde avsetjing og bruk av skogfondmiddel, jf. lovutkastet § 14 og 15, og manglande avsetjing av avgift til forsking og utvikling i skogbruket jf. lovutkastet § 17.

Departementet har vurdert om føresegna om straff bør gjelde brot på skogeigaren sitt forvaltaransvar etter lovutkastet § 4. Etter departementet si meining er det berre brot på forskrifta om skogeigaren sitt miljøansvar jf. lovutkastet § 4 tredje ledd som bør knytast til føresegna om straff. Tiltak som etter lovutkastet første ledd første punktum er i strid med føresegnene i lova kan straffast etter den enkelte føresegna dette gjeld, jamfør det som er sagt ovafor. Plikta til å ha oversikt over miljøverdiane kan straffast etter reglane i miljøinformasjonslova, og departementet meiner at plikta til å ta miljøomsyn er så generelt formulert, at det ikkje er tenleg med straff som reaksjon.

Departementet meiner at det berre bør vere aktuelt med straff som sanksjon dersom brotet på lova er vesentleg.

Avgrensinga ovafor fører til at straff etter departementet si meining i første rekkje vil vere knytt til slike brot på reglane i skogbrukslova der handlinga fører til skade på miljøet eller på skogressursane. Departementet meiner det er grunn til å markere klart at slike handlingar ikkje kan aksepterast. Lova bør derfor ha ei høgare strafferamme enn den som er fastsett i gjeldande lov. Etter departementet si meining bør strafferamma hevast til bøter eller fengsel inntil 1 år.

Forslaget er uttrykk for at skade på natur bør ha ei høgare straff enn tidlegare, samstundes som straffeutmålinga sjølvsagt må stå i høve til skaden eller den vinninga som er oppnådd ved brot på lova. Skjerping av føresegna om straff gjer tydeleg det forvaltaransvaret skogeigaren har. I grove tilfelle kan handlingar som representerer brot på den nye skogbrukslova på same måte som etter gjeldande lov også straffast etter reglane om miljøkriminalitet i straffelova.

§ 52 i gjeldande lov har ein regel om at brot på lova ikkje kan påtalast utan etter krav frå skogbruksstyresmakta. I ein del høve har styresmaktene ikkje påtala forhold som særleg miljøinteressene har meint er i strid med lova. Departementet viser til at straffebodet etter dei liner som ein har gjort greie for ovafor i første rekkje blir knytt til tiltak som er til skade for miljø og naturressursar. Ein meiner på bakgrunn av dette at avgrensinga av påtaleretten ikkje er tenleg. Ei slik avgrensing er heller ikkje i samsvar med omsyna til open forvaltning, innsyn og medverknad. Påtaleretten bør difor ikkje vere avgrensa til skogbruksstyresmakta i den nye lova.

Forslaget til føresegn om straff går fram av lovforslaget § 22.

6.9.3.3 Administrative tiltak

Departementet foreslår ei føresegn om tvangsmulkt etter same lest som i jordlova § 20. Ei slik føresegn har blitt etterlyst av skogbruksstyresmaktene lokalt og regionalt.

Tvangsmulkta er såleis aktuelt der ein skal sikre at føresegnene i lova og vedtak fatta med heimel i lova blir gjennomførte. Tvangsmulkta må kombinerast med pålegg om tiltak som kan føre til gjenoppretting av skade der det er mogleg å gjenopprette. I slike høve er tvangsmulkt etter departementet si vurdering meir tenleg enn straff.

Forslaget er teke inn i lovutkastet § 23.

6.10 Omdisponering, tilhøvet til jordlova

6.10.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

Når eit skogareal blir søkt frådelt slik at det kan nyttast til eit anna formål enn skogproduksjon, er det etter gjeldande reglar nødvendig med behandling av søknaden både etter jordlova og skogbrukslova. I mange høve må disponeringa også behandlast etter plan- og bygningslova sine reglar.

§ 50 i gjeldande skogbrukslov regulerer omdisponering av skogmark til andre formål enn skogproduksjon. Hovudregelen er at skogeigar må ha samtykke frå skogoppsynet til omdisponering av skogmark til annan bruk enn skogproduksjon, med mindre arealet skal brukast til særleg nemnde formål. Dette er der skog blir rydda og marka dyrka til jordbruksformål, eller brukt til byggjetomt, veg, grustak, industrielt anlegg, opplags-, laste eller velteplass. I slike høve er det berre meldeplikt, og nærare reglar om meldeplikta går fram av § 50 femte ledd.

I § 50 andre ledd er det fastsett at skogeigaren må ha godkjenning frå skogoppsynet for omdisponering av skogmark når det står yngre tilfredsstillande skog på skogmarka, eller dersom skogeigaren etter pålegg eller avtale har plikt til å utføre skogkulturarbeid på vedkommande areal fordi det er eit mål å få opp ny skog der det er hogd. Skogoppsynet si godkjenning er og nødvendig ved omdisponering av skogareal som er gitt status som vernskog.

Når ei omdisponering av skogmark blir godkjend, skal skogoppsynet etter § 51 setje ein bestemt frist for skogeigaren til å utføre arbeidet. Er arbeidet ikkje utført innan fristen, og skogoppsynet ikkje finn grunn til å forlengje fristen, kan oppsynet gi pålegg om at marka skal setjast i stand til skogproduksjon att. Skogoppsynet kan vidare bestemme kva slag arbeid som skal gjerast, mellom anna skogkulturarbeid. Skogoppsynet kan setje ein slik frist sjølv om omdisponeringa ikkje krev godkjenning.

I høyringsnotatet foreslo departementet at den nye lova ikkje skal innehalde føresegner om omdisponering av skogsmark. Ein peka på at dei fleste omdisponeringar av skog no skjer igjennom planverktøy knytt til plan- og bygningslova. §§ 50 og 51 i gjeldande lov har i dei seinare åra berre vore eit supplement til føresegnene om deling i jordlova, slik at søknader om deling av ein eigedom som også har omfatta omdisponering av skog har blitt behandla under eitt. Departementet foreslo derfor ei samordning og forenkling ved at føresegnene om godkjenning for omdisponering av skog, og noko nærmare om dei omsyna som det skal leggjast vekt på ved behandlinga av ein søknad om omdisponering av skog, burde gå fram av § 9 i jordlova.

6.10.2 Innspel frå høyringsinstansane

Departementet har motteke 24 innspel knytt til forslaget om å flytte regelen om omdisponering av skog til jordlova. Forslaget er kommentert av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, fylkeslandbruksstyra i Hordaland, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Troms, 18 kommunar og Glåmdal Regionråd. Nokre av høyringsinstansane meiner at forslaget er godt, og at det fører til klarare og enklare reglar om omdisponering. Andre meiner det vil vere uheldig at reglane blir tekne bort i ny skogbrukslov, fordi reglane gjer synleg at arealdisponering er ein viktig del av skogforvaltninga.

6.10.3 Departementet sine vurderingar

Dei fleste omdisponeringar av skogmark skjer i dag gjennom planverktøy knytt til plan- og bygningslova. §§ 50 og 51 har ingen sjølvstendig plass i desse planprosessane sjølv om landbruksinteressene skal takast vare på i samband med behandlinga av planane. Føresegnene om omdisponering har i dei seinare åra berre vore eit supplement til føresegnene om deling i jordlova. Når søknader om deling av ein landbrukseigedom har omfatta omdisponering av skog, har delings- og omdisponeringsspørsmålet blitt behandla under eitt.

På bakgrunn av dette foreslo departementet at føresegnene om omdisponering av skogmark ikkje skulle takast inn i den nye skogbrukslova, og at omdisponering av skog skulle regulerast gjennom eit nytt andre ledd i § 9 i jordlova. Departementet har kome til at forslaget i høyringsnotatet ville virke unødig strengt. Forslaget ville føre til at omdisponering som det etter gjeldande lov er meldeplikt for ville utløyse krav om dispensasjon. Styresmaktene ville berre kunne gi løyve til omdisponering dersom det fanst særlege grunnar til å gi slikt løyve, og der ein etter ei samla vurdering fann at omsynet til skogbruksinteressene burde vika. Skog ville såleis få styrka vern mot omdisponering til andre formål, like sterkt vern som dyrka og dyrkbar jord. Dette ville vere ei skjerping i høve til gjeldande reglar. Departementet finn ikkje at det er grunnlag for ei slik skjerping av reglane.

I praksis er det sjeldan reglane i skogbrukslova som hindrar omdisponering av skogmark. Er skogmarka dyrkbar, må skogeigarar som vil omdisponere søke dispensasjon med heimel i jordlova § 9. Skal marka delast frå bruket, må skogeigaren søke løyve etter jordlova § 12. Skal arealet brukast til andre formål enn det som går fram av reguleringsplan eller kommuneplan, må skogeigaren søke dispensasjon frå planen, jf. plan- og bygningslova § 7. Dette gjeld også i høve der skogmarka er regulert eller lagt ut til andre formål enn landbruksformål. Rett nok kan omsynet til skogbruksressursane i liten mon tilleggjast vekt ved avgjerd etter desse reglane i anna lovverk. Praksis viser likevel at det svært sjeldan er omsynet til skogbruksressursane som er grunnlag for avslag frå styresmaktene.

Departementet vil presisere at det er eit mål i arbeidet med ny skogbrukslov å forenkle reglane der dette er mogleg, og der ikkje viktige nasjonale omsyn blir skadelidande gjennom ei slik forenkling. Departementet meiner at ein kan oppnå forenkling ved at både søknadsplikt og meldeplikt ved omdisponering etter gjeldande skogbrukslov blir oppheva. Denne forenklinga representerer etter departementet si vurdering liten fare for skogbruksressursane, fordi behova for å kontrollere omdisponering av skogmark i all hovudsak er dekt gjennom anna lovgjeving.

Det er eit mål for lovutkastet at skogeigaren sjølv skal ha hand om verdiskapinga, og bør kunne forvalte skogen ut frå eigne mål og prioriteringar, sjå mellom anna i lovutkastet § 4. Kravet i gjeldande lov § 50 om at skogeigaren må søke løyve for å hogge ungskog høver dårleg med dette målet, og departementet foreslår at denne kontrollordninga blir oppheva i den nye lova. Sjå omtalen av dette under kapittel 6.4.3.3. Departementet viser til at det bør vere opp til skogeigaren sjølv å vurdere om og når trea skal hoggast. Ein er merksam på at oppheving av søknadsplikta skaper ein viss risiko for at enkelte skogeigarar kan omgå plikta til forynging etter hogst, jf. lovutkastet § 6. Ein reknar likevel med at dette ikkje vil kunne få nemnande omfang. I praksis vil det truleg ikkje vere noko problem å konstatere når plikta til forynging bør gjelde.

Departementet foreslår etter dette at reglane i gjeldande lov §§ 50-51 ikkje blir ført vidare i den nye lova, og heller ikkje blir flytta til anna lovverk.

6.11 Lov om husbruksskog

6.11.1 Gjeldande rett og forslag til endringar

Lov om husbruksskog av 9. juni 1939 nr. 17 hadde til formål å gi eigarar av jordbruk moglegheit for å sikre seg nødvendig trevirke til eige behov, jf. § 1. Ein la opp til at fleire jordbrukarar skulle gå saman om kjøp og drift av ein felles skog, og at Kongen kunne gi samtykke til å opprette den innkjøpte skogen som ein husbruksskog, jf. § 2. I lova er det forbod mot oppdeling av slik skog utan etter samtykke frå Kongen, jf. § 3. Departementet kan fastsetje talet på lodder i ein husbruksskog, og fordelinga av loddene, jf. § 4. Kvar enkelt eigedom fekk ein lodd i husbruksskogen, og denne delen kunne ikkje delast frå eigedommen utan samtykke frå departementet, jf. § 5. Lova har vidare føresegner om loddeigarane sine plikter (§ 6), om samansetjing av styre for husbruksskogen (§ 7), om styret sine oppgåver (§ 8) og fleire føresegner om korleis drifta skal vere, jf. §§ 9 til 14. Lova inneheld også føresegner om eventuell avkasting og pantsetting mv., jf. §§ 15 til 17.

I samband med fastsetjinga av gjeldande skogbrukslov i 1965 blei det bestemt at det ikkje skulle kunne opprettast nye husbruksskogar etter 1. januar 1966, jf. § 19 i husbruksskoglova. Det er no berre ein husbruksskog igjen i Norge, og den er under omdanning til ei anna eigarform.

I høyringsnotatet foreslo departementet å oppheve lova om husbruksskog. Det blei vist til at den siste husbruksskogen var under avvikling, og at det derfor ikkje er behov for føresegner om husbruksskog.

6.11.2 Departementet sine vurderingar

Spørsmålet om å oppheve lova om husbruksskog blei teke opp av Skogkommisjonen av 1951, og det blei seinare drøfta da gjeldande lov blei utarbeidd først på 1960-talet, jf. Ot.prp. nr. 38 (1961-62). I 1955 kom det inn føresegner i jordlova om tilskiping av særskilte skogar og sams skogar med sikte på å trygge bruka sine økonomiske kår. Desse føresegnene kunne ha same funksjon som føresegnene i lov om husbruksskog. Grunngjevinga for at departementet likevel ikkje foreslo å oppheve lova av 1939, og overføre dei eksisterande husbruksskogar til sams skog undergitt jordlova sine føresegner, var at ein meinte at eit slikt tiltak neppe kunne gjennomførast mot den enkelte loddeigaren sin protest med mindre vedkommande fekk erstatning for mogleg økonomisk tap (jf. § 105 i grunnlova). Ein var også i noko tvil om ei slik endring kunne ha følgjer som var i strid med forbodet mot reglar om tilbakeverkande kraft. I lova blei det derfor teke inn i ei ny § 19 at ny husbruksskog etter lova ikkje skulle kunne opprettast etter ei tid fastsett av Kongen.

I jordlova frå 1995 blei reglane om sams tiltak sløyfa fordi dei var så lite brukte at dei i praksis var utan interesse, jf. Ot.prp. nr. 72 (1993-94). I staden blei det vist til at jordskiftelova dekte dei behova eigarane hadde for å regulere sams tiltak.

Hausten 2004 er det berre ein husbruksskog att i Noreg. Dette er Nystaul og Finsbu husbruksskog i Kilen i Kviteseid, i Telemark fylke. Styret i husbruksskogen arbeider med å få til ei anna organisering av eigedommen, men loddeigarane har ikkje blitt heilt samde om eigarform og framdrift.

Departementet foreslår etter dette at lova blir oppheva. Til trygd for at den eksisterande husbruksskogen har eit regelverk å byggje drifta si på foreslår departementet likevel at ein i overgangsføresegna i ny skogbrukslov fastset at lov om husbruksskog skal gjelde for Nystaul og Finsbu husbruksskog fram til denne skogen har fått ei ny eigarform. Oppheving av lova får etter dette ikkje konsekvensar, og det er ikkje behov for føresegner til erstatning for dei som blir oppheva.

6.12 Iverksetjing og overgangsreglar

I høyringsnotatet foreslo departementet at ny skogbrukslov bør erstatte lov lov 21 mai 1965 om skogbruk og skogvern og lov 9. november 1956 om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket. Ein foreslo dessutan at lov 9. juni 1939 om husbruksskog blei oppheva. Ut over dette foreslo departementet at forskrifter og vedtak med heimel i dei lovene som blir oppheva framleis skal gjelde fram til departementet fastset nye forskrifter etter den nye lova. Departementet la elles til grunn at departementet skulle kunne fastsetje dei overgangsordningar og forskrifter som ville vise seg nødvendige for utfylling og iverksetjing etter lova.

Departementet meiner at lova bør setjast i kraft frå den tid Kongen avgjer.

Den nye skogbrukslova erstattar lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern. I § 17 har departementet også teke inn ein forskriftsheimel for å krevje ei slik avgift som er omhandla i lov 9. november 1956 om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak for skogbruket. Forslaget er omtala i kapittel 6.8. Forslaget til forskriftsheimel erstattar såleis denne lova. Departementet har elles i kapittel 6.11 foreslått at lov 9. juni 1939 om husbruksskog blir oppheva. Denne lova vil såleis bli oppheva ved iverksetjinga. Det er såleis tre lover som heilt ut blir oppheva dersom lovutkastet til ny skogbrukslov blir vedteke. Dette går fram av lovutkastet § 24.

Det er fastsett ei rekkje forskrifter, og fatta vedtak etter dei tre lovene som blir oppheva. Eit døme på slike vedtak er vedtak om vernskog. Departementet foreslår at forskriftene og vedtaka skal gjelde fram til eventuelt nye forskrifter og vedtak blir fastsett i medhald av den nye lova. For meldeplikt (lovutkastet § 11) og vernskog (lovutkastet § 12) er mynde etter den nye lova lagt til kommunen og fylkeslandbruksstyret. I slike tilfelle bør vedtaket kunne endrast av vedtaksorganet som er fastsett i den nye lova. Forslaget til føresegn går fram av lovutkastet § 25.

Når proposisjonen blir fremma, finst det ein husbruksskog igjen. Sjå omtale av dette under kapittel 6.11. Departementet har grunn til å tru at denne skogen ikkje har nådd å skifta eigarform innan den nye lova blir vedteken. Departementet meiner difor at reglane i lov om husbruksskog bør gjelde for denne skogen fram til eigarane har funne ei løysing på endringar i eigarform. Forslag til overgangsregel går fram av lovutkastet § 25.

Etter departementet si vurdering kan det oppstå spørsmål om overgangsordningar når gamle forskrifter eller vedtak blir fastsett på nytt etter den nye lova. Dette er likevel spørsmål som kan løysast gjennom regulering i dei nye forskriftene utan at det er særskilt fastsett i den nye lova. Departementet ser etter dette ikkje behov for ein slik generell heimel for å fastsetje overgangsordningar og forskrifter som blei foreslått i høyringsnotatet.

6.13 Endringar i andre lover

6.13.1 Endringar som er ei følgje av ny skogbrukslov

Forslaget til ny skogbrukslov fører til at det blir nødvendig å gjere endringar i dei lovene som enten nyttar omgrep som ikkje blir ført vidare i den nye lova, eller som viser til gjeldande lov eller til enkelte føresegner i gjeldande lov. Endringane har ikkje konsekvensar for realiteten.

I kapittel 6.3.1.3 foreslår departementet at omgrepet skogoppsyn blir endra til skogbruksstyresmakt. Dette omgrepet er brukt i følgjande lover, og blir endra med forslaget til ny lov:

• lov 28. juni 1974 nr. 58 om odels- og åsetesretten § 63,

• lov 21. desember 1979 om jordskifte o.a. § 93,

• lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 1-6 andre ledd andre punktum.

I kapittel 6.7.1 foreslår departementet at omgrepet skogavgift blir endra til skogfond. Dette omgrepet er brukt i følgjande lover, og blir endra med forslaget til ny lov:

• lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 1-6 andre ledd andre punktum,

• lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene § 2-8 første ledd,

• lov 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt § 8-1 (2) a og b,

• lov 20. desember 2002 om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt VI til § 8-2 andre ledd bokstav a.

Det er vist til tittelen på gjeldande skogbrukslov i servituttlova § 14, i statsallmenningslova § 2-8 første ledd, og i vannressursloven § 12 fjerde ledd og § 20 e). Også desse tilvisingane må endrast. I vannressursloven § 20 e) må også tilvisinga til § 17a endrast til § 7.

I nokre få høve er det vist til enkelte føresegner i gjeldande lov. Dette gjeld servituttlova § 14 første ledd som viser til gjeldande lov §§ 2, 17 og 50. Rett tilvising etter forslaget til ny lov blir §§ 2 og 6. I bygdeallmenningslova § 5-3 er det vist til gjeldande lov kapittel VIII om skogavgift. Rett tilvising etter forslaget til ny lov blir kapittel 4, skogfond. I statsallmenningslova § 2-8 første ledd er det vist til gjeldande skogbrukslov § 41 siste ledd. Etter forslaget til ny lov blir tilvisinga på same vis kapittel 4, skogfond.

6.13.2 Endringar i odelslova

I St.meld. nr. 19 (2001-2002) blei det lagt til grunn at kommunane i større grad skulle ha myndigheit til å avgjere ei rekkje saker innan landbrukslovgjevinga. Som ledd i gjennomføringa av dette blei det 8. desember 2003 fastsett nye reglar om overføring av myndigheit til kommunen, fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen, Statens landbruksforvaltning og Bergvesenet. I dei nye reglane blei det mellom anna fastsett at kommunen frå 1. januar 2004 skulle ha myndigheit i alle saker som gjeld konsesjon etter den nye konsesjonslova, og i saker om deling og omdisponering etter jordlova.

Departementet la til grunn at det ikkje var nødvendig å fremme forslag til lovendringar i samband med denne endringa. Det viser seg likevel at ordlyden i odelslova i nokre få høve stemmer dårleg med dei nye reglane om at kommunen skal avgjere dei aktuelle sakene og at fylkeslandbruksstyret er klageinstans. Dette gjeld der det i odelslova er fastsett at fylkeslandbruksstyret skal ha godkjent kjøp av tilleggsjord, sjå §§ 16 siste ledd siste punktum og 31 andre ledd og at fylkeslandbruksstyret skal gi samtykke til frådeling, sjå §§ 24 første punktum og 54 første ledd.

Dei aktuelle reglane i odelslova må etter departementet si meining tolkast slik at der lova viser til at fylkeslandbruksstyret skal ta avgjerd, vil det vere nok at kommunen har avgjort saka. Departementet meiner likevel at det er lite ønskjeleg med ein ordlyd i odelslova som er eigna til å forvirre. Departementet foreslår derfor at reglane blir endra slik at lovteksta viser til landbruksmyndigheitene, ikkje til fylkeslandbruksstyret, jf. jordlova § 3. Forslaget fører ikkje til noko realitetsendring.